Stortinget - Møte onsdag den 4. juni 2025 *

Dato: 04.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 480 S (2024–2025), jf. Dokument 8:117 S (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 4 [10:01:14]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Roy Steffensen og Hans Andreas Limi om å tillate Den nordiske investeringsbank å finansiere virksomheter som produserer våpen og ammunisjon (Innst. 480 S (2024–2025), jf. Dokument 8:117 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Mahmoud Farahmand (H) [] (ordfører for sakene): I dag skal vi debattere en av de viktigste kildene til finansiering av det norske statsbudsjettet. Jeg ønsker å starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det at vi på tvers av politiske skillelinjer kan stå samlet i denne saken, vitner også om styrkene i norsk politikk. Det handler om nasjonens og det norske folks langsiktige interesser, ikke politiske kjepphester. Det er i seg selv unikt.

25 pst. eller én av fire kroner i statsbudsjettet kommer fra Statens pensjonsfond utland. Vi er et av få land i verden som har klart å forvalte våre naturressurser på en slik måte at det bidrar til økt velferd og livskvalitet for både nåværende og framtidige generasjoner.

Hadde vi gjort som så mange andre land, slik det landet jeg selv er født i, og enten brukt pengene til elitenes vinning eller sluset inntektene direkte inn i statsbudsjettet, hadde vi som nasjon og som individer vært betydelig fattigere – i dag og i framtiden.

Det er noe unikt med Norge. Det at vi har klart å omsette naturressursene våre på en slik måte at det gir økt livskvalitet til nåværende og framtidige generasjoner, er ikke et resultat av tilfeldigheter, men av langsiktig politisk samarbeid. Det er en langsynthet de færreste klarer å ta innover seg.

Suksessoppskriften for Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge er langsiktig forvaltning og klok risikotaking. Det er også avgjørende å forstå at armlengdes avstand til politiske beslutninger har vært helt avgjørende for at fondet ikke skal oppfattes som en forlengelse av norsk utenrikspolitikk. Statens pensjonsfond utland er heller ingen personlig sparekasse for hver enkelt nordmann. Det er fellesskapets penger.

I løpet av de siste tre årene har vi sett en betydelig økning i verdiene i Statens pensjonsfond utland. Det medfører at vi i stadig større grad kan ta ut større kronebeløp. Derfor har også våre statsfinanser blitt mer sårbare for svingningene i de internasjonale markedene. Denne risikoen har blitt påpekt i flere rapporter, og det kan se ut som den utviklingen vi har sett siden januar i år, realiserer noen av analysene som har stått i tekstform på papir tidligere.

Dermed blir det viktig å følge det nylig nedsatte ekspertrådets arbeid framover. Det vil også være viktig å se hvilke råd som kommer fra disse ekspertene, og hvilke vurderinger de gjør av SPUs eventuelle nye aktivaklasser.

Til denne saken er det også framsatt tre representantforslag. Jeg kommer til å omtale disse samlet. De som har framsatt representantforslagene, vil argumentere for sine ståsteder.

På generelt grunnlag vil jeg advare mot å bruke SPU som et utenrikspolitisk virkemiddel. Konsekvensene av det kan være betydelig, ikke bare for fondet, men også for norsk utenrikspolitikk. Etikkrådet har over tid hatt oppmerksomhet på selskaper som opererer i randsonen av det etiske regelverket. De utelukkes regelmessig og basert på systematisk arbeid. Dette er avgjørende for SPUs langsiktighet, men også for troverdighet internasjonalt.

Når det gjelder investeringer i våpenselskaper, er det viktig å være klar over at SPUs aksjekjøp i seg selv ikke bidrar til friske midler inn i selskapene. SPUs investeringer har dermed marginal betydning for finansiering av forsvarsindustrien og kapitaltilgangen til denne industrien.

Det er også viktig å påpeke at de etiske retningslinjene består av både produkt- og atferdskriterium. Selv om de ulike kriteriene i retningslinjene skal ivareta ulike etiske hensyn, kan bruken av dem likevel berøre de samme selskapene.

Det er viktig at SPUs etiske rammeverk gjennomgås regelmessig. En slik gjennomgang ble sist gjort i 2021.

Høyres synspunkt kommer jeg til nå. Den forrige gjennomgangen av det etiske regelverket ble gjort i en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon. Kriterier for våpeninvesteringer bør derfor vurderes i en ny, helhetlig gjennomgang av retningslinjene.

Det er allerede åpnet opp for at Den nordiske investeringsbank kan finansiere materiell med både sivilt og militært bruksområde, men finansiering av våpen og ammunisjon er fortsatt ikke inkludert i Den nordiske investeringsbanks investeringsportefølje. Det er viktig at de norske representantene i NIB jobber aktivt med å muliggjøre investeringer i virksomheter som produserer våpen og ammunisjon.

Avslutningsvis observerer jeg at enkelte forfattere og kommentatorer der ute har sterke meninger om dette fondet og hva det kan brukes til. Spørsmålet som ble stilt av en forfatter, var om Norge har blitt for rikt. Jeg vil si at spørsmålet er hvorfor Norge ikke er rikere.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Presidenten []: Representanten Mahmoud Farahmand har tatt opp de forslagene han refererte til.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren og komiteen for godt samarbeid om denne saken, og for at vi stadig står tverrpolitisk samlet om de overordnede linjene for Statens pensjonsfond. Hele komiteen stiller seg bak at «Statens pensjonsfond er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med handlingsregelen som rettesnor, bidrar til at både nålevende og fremtidige generasjoner får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser». Dette er viktige ord, for de sier noe om hvem som eier fondene, og hvordan vi sikrer at de eierne som ennå ikke er født, får ta del i verdiene som skapes. For det er ikke bare oss som lever i dag, som eier Statens pensjonsfond. Det gjør også framtidige generasjoner. Handlingsregelen og trygg økonomisk styring i dag gir sitt bidrag til velferd i framtiden.

I den årlige debatten om fondsmeldingen før, under og etter stortingsdebatten er det naturlig nok Statens pensjonsfond utland som får mest oppmerksomhet. Jeg vil likevel nevne Statens pensjonsfond Norge, eller Folketrygdfondet, som har svært gode resultater å vise til over tid. I 2024 var avkastningen 1,15 prosentenheter over referanseindeksen, og siden 2007 har meravkastningen i snitt vært over 1 prosentenhet. I år er mandatet endret for å styrke arbeidet med klimarisiko tilsvarende endringene i mandatet til Statens pensjonsfond utland fra 2022. Det vil styrke den langsiktige forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge.

Statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet, er en gigantisk suksesshistorie vi i Norge bør være stolte av. Svært få, om noen, andre land, som også saksordføreren viste til, kan vise til lignende langsiktig forvaltning av store verdier fra naturressurser. Vi har faset inn deler av avkastningen fra fondet på en måte som ikke har skadet norsk økonomi gjennom såkalt hollandsk syke eller andre økonomiske fenomener vi har sett eksempler på i andre land. Vi forvalter altså fondet, og verdien er langsiktig, men også ansvarlig.

I debatten i dag kommer det til å komme mange påstander om fondet og forvaltningen som jeg ikke er enig i. Mye av årets debatt handler om den forferdelige krigen i Gaza og Israels ulovlige okkupasjon av Vestbredden. Norge har en av de tydeligste stemmene internasjonalt mot krigføringen, for en tostatsløsning og mot bruddene på folkeretten. Folkeretten er et viktig utgangspunkt for hvordan de etiske retningslinjene blir praktisert, sammen med internasjonale konvensjoner, uttalelser og retningslinjer fra FN og OECD. Arbeiderpartiet understreker også dette gjennom merknadene i innstillingen som ligger til grunn for dagens debatt.

Vi vet at Etikkrådet, som tar beslutninger på et faglig og uavhengig grunnlag, i lang tid har satt søkelyset på selskaper som på en eller annen måte kan medvirke til okkupasjonen av Vestbredden. Selskapene ble gjennomgått på nytt i 2024. Noen mener at dagens etiske retningslinjer ikke fungerer etter hensikten eller er relevante for situasjonen på Vestbredden. Jeg er uenig i det. Retningslinjene omtaler krenkelser av menneskerettighetene, krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner, og ikke minst salg av våpen som blir brukt på en måte som strider mot folkeretten. Et tosifret antall selskaper har blitt utelukket på grunn av sin tilknytning til okkupasjonen, senest nå i mai. Jeg føler meg trygg på at flere kommer til i framtiden, all den tid situasjonen dessverre forverres, ikke forbedres.

Som et statlig fond må Statens pensjonsfond utland være særlig oppmerksom på om investeringene er i tråd med ansvarlig forvaltning, også for å ivareta et godt omdømme hjemme og ute. Forvaltningen av Statens pensjonsfond kan og må stadig forbedres, men vi skal være stolte av måten vi håndterer vår store felleseide formue på. Fondene har strenge retningslinjer for ansvarlig forvaltning, de har lave kostnader og snittavkastning over referanseindeksen, og rammene har bred tverrpolitisk tilslutning.

Geir Pollestad (Sp) []: Meldinga me behandlar, handlar om korleis me sparer vår felles formue, sånn at han skal koma både dagens og framtidige generasjonar til gode. Ein klok forvaltning av våre rike naturressursar har lagt grunnlaget for den velferda me har i dag.

For Senterpartiet er ein god forvaltning av felles ressursar viktig. Dette gjeld òg for Statens pensjonsfond. Formålet med fondet er klart: Den felles sparinga skal støtta opp under finansieringa av folketrygdas pensjonsutgifter og sørgja for at petroleumsformuen kjem både dagens og framtidige generasjonar til gode. Det overordna målet er å oppnå høgast mogleg avkastning med ein akseptabel risiko, og at fondet innanfor denne ramma skal forvaltast ansvarleg. Dette har Senterpartiet si støtte. Eit viktig prinsipp er at fondet skal forvaltast langsiktig, og ein investeringsstrategi som ser forbi meir kortvarig uro i verda og i marknadene.

I meldinga kjem det fram at fonda har auka betydeleg i løpet av 2024, og sjølv om meldinga omhandlar 2024, er det naturleg å knyte nokre kommentarar òg til det verdifallet som har vore i år. Det har falt med 1 100 milliardar kroner. Det er store summar, og det er ingen tvil om at eit fond som er utsett for sånne svingingar, krev ei stødig forvaltning. Det at me har ein langsiktig investeringsstrategi, som det er brei einigheit om, og at me møter urolege tider med brei risikospreiing og brei einigheit om strategien, er i denne samanhengen avgjerande viktig.

Forvaltninga av vår felles formue er at ein har tillit hos folk i Noreg. Openheit og ei ansvarleg forvaltning av fondet er avgjerande. Det inkluderer openheit om kva selskap me investerer i, og kva kriterium som ligg til grunn for avgjerdene.

Som det kjem fram av meldinga, er det stor merksemd om SPU sine investeringar i selskap som opererer i område med krig og konflikt. Me merkar oss at Etikkrådet, som er dei som gjer oss råd om såkalla «observasjon eller utelukkelse» til Norges Banks hovudstyre, i 2024 har brukt ein stor del av si verksemd til å vurdera selskap med verksemd i tilknyting til Vestbreidda og dei israelske busetjingane der, og at råda òg har behandla saker som gjeld verksemd i Myanmar.

Etter vårt syn er det positivt at rådet har ein systematisk og prinsipiell tilnærming til utelukking. Etikkrådet fungerer godt og forvaltar mandatet sitt på ein god måte.

I innstillinga legg komiteens medlemer frå Arbeidarpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne til grunn at Etikkrådets oppfølging av dei etiske retningslinjene og Norges Banks arbeid for ansvarleg forvaltning vert basert på internasjonalt anerkjente prinsipp og standardar, som FNs rettleiande prinsipp for næringsliv og menneskerettar og OECDs retningslinjer for fleirnasjonale selskap. Senterpartiet deler dette synet. For ordens skuld presiserer eg at Senterpartiet gjev støtte til denne merknaden, og med det kan ein rekne dette som protokollført.

Me viser òg til at dette prinsippet for ansvarleg forvaltning er teke inn i mandatet for Statens pensjonsfond utland. Statens pensjonsfond forvaltar store verdiar på vegner av fellesskapet. For Senterpartiet er det viktig at denne forvaltninga skal ha eit langsiktig perspektiv. Det handlar om korleis me sparar våre rike naturressursar på ein måte som sikrar oss velferd i dag og velferd for komande generasjonar, på ein klok måte. Statens pensjonsfond er ikkje eit politisk instrument i utanrikspolitikken, men eit økonomisk instrument i velferdspolitikken som skal sikra velferda til nolevande og komande generasjonar i eit æveperspektiv. Fondets oppgåve er å oppnå høgast mogleg avkastning med moderat risiko.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Oljepengebruk, eller bruk av avkastningen fra SPU, har nå blitt den viktigste kilden til saldering av statsbudsjettet. Uttakene skal dekke opp underskuddet. Det er mye oppmerksomhet rundt nivået på det vi kaller for oljepengebruk, men det er liten diskusjon og oppmerksomhet rundt innretningen på pengebruken. Hvordan kan avkastningen fra SPN, men i særdeleshet SPU, målrettes bedre for å bidra til innovasjon, vekst i fastlandsøkonomien og å gjøre Norge til et enda mer attraktivt land for investeringer og velstand? Det er jo en viktig debatt – og kanskje mye viktigere enn akkurat det årlige nivået på bruk av oljepenger.

Når det skjer mye på den utenrikspolitiske arenaen, så øker presset på politisk styring av fondets investeringer. Det er nok å vise til høringen om fondsmeldingen, hvor vi opplevde at NGO-ene dominerte. De har også en politisk agenda. Da er det viktig å minne om det finansielle målet: høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Oljefondet skal ikke være en politisk aktør eller politisk styrt utover det rammeverket som Stortinget har vedtatt.

Det er et paradoks at Norge kan kjøpe militært utstyr og materiell fra produsenter som oljefondet ikke kan investere i. Det er en litt spesiell begrensning som er lagt på oljefondets muligheter til å investere. Helt «crazy», kalte Høyres leder, Erna Solberg, dette i et intervju. Da hadde jeg kanskje forventet at Høyre hadde fulgt opp for å fjerne det som er helt «crazy», og støttet forslaget til Fremskrittspartiet, men jeg må bare ta til etterretning at det gjør Høyre ikke.

Det er grunn til å minne om at vi fikk en fullskala invasjon i Ukraina 24. februar 2022. Det er en stor enighet om at det er nødvendig å øke produksjonen av militært utstyr, og spesielt ammunisjon, for å ivareta ikke bare Norges, men også Europas sikkerhet. Så langt skjer det lite konkret.

Vi har en langtidsplan for Forsvaret, som ikke har noe med fondsmeldingen å gjøre, men allikevel. Rapporter og analyser fra Forsvarets forskningsinstitutt tyder på at vi sliter med gjennomføringen allerede. Norsk forsvarsindustri sliter med å få tilgang på tilstrekkelig kraft. I sum er det lite som tyder på at vi har tilstrekkelig handlekraft for å gjøre de rette grepene i en kritisk situasjon. Derfor blir det så viktig å benytte de mulighetene vi har, til å bidra med kapital som er nødvendig for å utvide kapasitet og tilstrekkelig finansiering.

Fremskrittspartiet foreslår å oppheve begrensningen på SPUs mulighet til å investere i våpenprodusenter, inklusiv de som produserer komponenter til kjernevåpen. Det er ingen som liker kjernevåpen, men det er allikevel en viktig forutsetning for vår sikkerhet. Og det er viktig å minne om at de som produserer disse komponentene, produserer også mye annet militært utstyr, som bl.a. Norge kjøper.

Videre er det vanskelig å forstå at Den nordiske investeringsbank har selvpålagte restriksjoner som gjør at de ikke kan bidra til å finansiere våpen og ammunisjon. Vi er helt avhengige av å få opp produksjonen av dette, spesielt i Europa, og da må vi bruke de virkemidlene som er tilgjengelig til å sørge for at produksjon av våpen, men spesielt ammunisjon, øker betydelig. Så langt, etter å ha hatt krig i Europa siden 2022, er det ingenting som tyder på at vi klarer å gjøre det som er nødvendig for å trygge vår sikkerhet, både i Europa og i særdeleshet i Norge.

Jeg tar opp forslaget og varsler at vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, fra Høyre.

Presidenten []: Da har representanten Hans Andreas Limi tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingrid Fiskaa (SV) []: I mange månader har me no vore vitne til den rå nedslaktinga av menneske i Gaza, intensivert fordriving av familiar på Vestbreidda og bevisst utsvelting av dei som ikkje blir drepne av militære angrep. I like mange månader har me sett ansvarsfråskriving, bortforklaringar og handlingsvegring her heime. Stortingsfleirtalet og regjeringa har leita etter måtar å sleppa å ta ansvar på. Men det er på høg tid å ta ansvar som vaksne menneske. Me må handla no når det framleis finst menneske igjen å redda. Me kan ikkje påstå at vedtak i denne salen ikkje påverkar dei grove folkerettsbrota me ser rett framfor oss.

Det norske oljefondet er den største europeiske investoren på israelskokkupert område og har i tillegg store investeringar i våpenselskap som forsyner Israel med våpen. Norske sparepengar gjer det altså mogleg å fortsetja å intensivera øydelegginga av Palestina og tvangsfordrivinga av palestinarar. Utan norske oljefondspengar ville det blitt vanskelegare for israelske styresmakter å riva heimane til palestinske familiar, vanskelegare å gjera Gaza til ein ruinhaug og vanskelegare å tvinga folk til å forlata heimlandet sitt.

Dette står i skarp kontrast både til offisiell norsk politikk og innstendige oppfordringar frå FN, ei rekkje ekspertar, 50 norske organisasjonar og eit fleirtal av det norske folket, som ber om at Noreg følgjer folkeretten og trekkjer alle investeringar i selskap som medverkar til folkerettsbrota. Det handlar ganske enkelt om å følgja folkeretten, om å trekkja det særnorske bidraget til massakrar, okkupasjon og etnisk reinsing.

Regjeringa seier at oljefondet har instruks om ikkje å investera i selskap som leverer våpen til Israel, men at det kan vere nokre gråsoner. Me kan bekymra oss for gråsonene seinare. No gjeld det å tetta dei store hola i regelverket. Ifølgje FN har oljefondet investert heile 67 mrd. kr i selskap som leverer våpen til Israel. Me treng tydelegare retningslinjer for oljefondet, slik at dei norske sparepengane ikkje finn vegen inn i palestinske bustadhus, skular og sjukehus i form av dødelege våpen.

To eksempel på at dette skjer: Fondet eig 2,3 pst. av Rheinmetall, som produserer ammunisjon til tanks som er leverte til Israel, og 1,11 pst. av RTX, som har produsert missil til Israel. Ammunisjon og missil til kampfly og tanks er ikkje gråsoner, det er våpen israelske styrkar bruker mot tett folkesette område i Gaza.

Dagens retningslinjer for oljefondet hindrar ikkje investeringar i folkerettsbrot, fordi internasjonale retningslinjer ikkje gjeld fullt ut. Her har me altså to sett med internasjonale retningslinjer som skal hindra investeringar i selskap som bryt folkeretten, eit gjennom FN og eit gjennom OECD. Desse internasjonale retningslinene ligg til grunn for forvaltninga av oljefondet, men dei gjeld ikkje når Etikkrådet skal ta stilling til uttrekk av investeringar. Det enkle prinsippet me føreslår, er at FN og OECD sine retningslinjer, altså folkeretten, òg gjeld ved utelukking av selskapa.

I lang tid har me vore vitne til ei oppvisning i ansvarsfråskriving i spørsmålet om oljefondets folkerettsstridige investeringar. Stortingsfleirtalet peikar på Etikkrådet og Noregs Bank, som igjen peikar tilbake på regjeringa og Stortinget. Etikkrådet seier rett ut at mandatet dei har fått, ikkje er å følgja folkeretten. Terskelen for å trekkja investeringar ut er høgare enn som så, og veldig få selskap blir utelukka. I tillegg tek prosessane svært lang tid. Mandatet for Etikkrådet må difor rettast opp, men samtidig har Stortinget og regjeringa eit sjølvstendig ansvar. Ingen i denne salen kan i ettertid seia at me ikkje visste at norske pengar bidrog til folkemordet. Det er på tide å ta ansvar. Det er på tide å handla.

Eg tek opp forslaga frå SV.

Presidenten []: Da har representanten Ingrid Fiskaa tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sofie Marhaug (R) []: I går uttalte utenriksminister Espen Barth Eide: Det er «[u]akseptabelt å skyte mot sultende palestinere». Jeg gjentar: Det er uakseptabelt å skyte mot sultende palestinere. Hør på den setningen! Israel skyter mot mennesker som holder på å sulte i hjel fordi den samme staten – den israelske – holder igjen nødhjelp til en sultende befolkning.

Det som skjer på Gazastripen, er på mange måter ubeskrivelig. Og skulle jeg forsøke å beskrive det fra denne talerstolen, hadde jeg blitt klubbet, for det parlamentariske språket er utilstrekkelig til å beskrive nedslaktingen av palestinerne. Politikken til Benjamin Netanyahu er institusjonalisert ondskap. Rent folkerettslig finnes det flere ord som beskriver det Netanyahu og hans regime gjør: folkemord på palestinere, etnisk rensing, okkupasjon, blokade og apartheid.

Norges offisielle politikk er at vi liksom skal følge folkeretten. Det er liksom alle enig i, og da må vi gjøre det som står i vår makt for å forhindre folkemordet på palestinerne. Det inkluderer å trekke oljefondet ut av Israel, i det minste ut av de selskapene som investerer i den israelske våpenindustrien. Finansminister Stoltenberg har påstått at oljefondet ikke bidrar til Israels krigsmaskineri. Det er feil. Oljefondet har investert i Raytheon som lager bomber, og i ThyssenKrupp, som lager fregattene som angriper Gaza fra sjøsiden med alle typer bomber. Dette er blant selskapene som FN direkte ber Norge om å trekke seg ut av. FNs spesialrapportør Francesca Albanese har som kjent sendt et brev til regjeringen der hun ber oss om å trekke oljefondet ut av okkupasjonen. Finansminister Jens Stoltenberg har svart FN med å avvise kravene. Det er ikke bare spesielt å gi blaffen i FN, det er også farlig, ikke minst for en liten stat som Norge, som er avhengig av internasjonal rett og av en regelstyrt verdensorden, snarere enn at det er den sterkeste rett som skal gjelde.

Når regjeringen og Stoltenberg ikke lytter til FN, forteller det meg at Norge ikke følger opp sine folkerettslige forpliktelser. Sagt på en annen måte: Vi gjør ikke alt vi kan for å stoppe folkemordet på palestinerne. Det er ikke bare helt forferdelig, for meg er det også helt uforståelig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere partier støtter forslagene fra Rødt, fra fagbevegelsen, fra Norsk Folkehjelp, fra Redd Barna og fra Palestina-demonstrantene. Jeg skjønner det ikke.

Det er mulig å gjøre noe. Norge har helt egenhendig brukt oljefondet politisk – og la meg legge til: etisk – og fryst investeringene i Russland kort tid etter at Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina. Det var det helt riktig å gjøre. Rødt er glad for at regjeringen tok det grepet i forsvar for folkeretten og mot Putins-regimets illegitime angrep på ukrainere og deres rett til frihet og selvstendighet.

Så har det vist seg praktisk vanskelig å sanksjonere Russland gjennom oljefondet, men oljefondsjef Nicolai Tangen har uttalt på spørsmål fra Rødt at det er praktisk lettere å selge seg ned i Israel. Det forteller meg at det er praktisk mulig å trekke oljefondet ut av okkupasjon – og det er et argument som har blitt brukt mot Rødts forslag, at det er praktisk vanskelig. Nei, det er lettere enn det vi har gjort i Russland.

Nok en gang: Det er uforståelig for meg at ikke flere støtter forslagene våre i dag. Jeg finner ikke moralske, folkerettslige eller praktiske argumenter som holder vann. Vi er nødt til å trekke oljefondet ut av investeringer i folkemord og okkupasjonen. Det er et minimum.

Helt til sist: Jeg legger fram et løst forslag som Rødt har i denne saken. Vi mener at Norges folkerettslige forpliktelser må løftes til et nytt nivå. Etikkrådet tar ikke det ansvaret. Regjeringen er åpenbart ikke i stand til å ta det på tilstrekkelig alvor, og derfor foreslår vi at Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet skal vurdere Norges medansvar for folkemord gjennom Statens pensjonsfonds investeringer. Jeg håper flere partier vil vurdere å støtte dette.

Presidenten []: Representanten Sofie Marhaug har tatt opp forslagene fra Rødt og forslagene som Rødt er med på.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Når vi i dag behandler den årlige meldingen om Statens pensjonsfond med disse tilhørende representantforslagene er det på sin plass, som flere andre representanter har gjort før meg, å reflektere litt over hvor heldig stilt vi er som nasjon som har et statlig pensjonsfond, og som med forvaltningen den siste tiden har gitt en rekordstor avkastning og resultat i 2024. Det er positivt.

Spørsmålet som vi likevel må stille oss, er om regelverket knyttet til fondet er godt nok. Noen partier mener helt åpenbart at det er perfekt og avviser alle endringer med henvisning til at fondet ikke er et politisk virkemiddel, eller at fondet ikke skal være et uttrykk for norsk utenrikspolitikk. Det mener også Venstre, men vi mener at det er behov for endringer når det gjelder klimarisiko og klimapolitikk, og vi mener at det er et prekært behov for å klargjøre og tydeliggjøre regelverket når det gjelder investeringer som kan komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser knyttet til ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten generelt, og spesielt knyttet til Israels pågående, ulovlige okkupasjon og menneskerettighetsbrudd på Vestbredden og i Gaza.

Akkurat nå utfører Israel systematisk folkerettsbrudd både i Gaza og på Vestbredden. Den palestinske befolkningen utsettes for daglige krenkelser og en brutalitet som nærmest virker grenseløs i form av vold, utsulting og fordrivelse. Dette er overgrep som Venstre fordømmer på det aller sterkeste. Samtidig har vi den siste tiden hatt mange diskusjoner knyttet til Statens pensjonsfond utlands investeringer i selskaper som kan knyttes til Israels ulovlige okkupasjon og brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Det har på mange måter vært et litt merkelig skue, for de fleste partier er tilsynelatende enig i at SPU ikke skal investere i sånne selskaper. Problemet er at definisjonen av hvilke selskaper det gjelder og hvordan det etiske regelverket skal forstås, er uklart. Selv om «alle», inklusiv Etikkrådet og Norges Bank, er enige om at det er grunnlag for å trekke seg ut av flere selskaper enn de man allerede har utelukket som følge av situasjonen i Israel, på Vestbredden og i Gaza, har man vi fått en slags runddans der forskjellige aktører peker på hverandre uten at det skjer så voldsomt mye.

Det siste året har Norges Bank, så langt jeg har fått brakt på det rene, utelukket to selskap på grunn av uakseptabel risiko for at de har medvirket til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner knyttet til de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Det er jo helt åpenbart at det er flere. Vi kan ikke leve med at Norges felles sparepenger, som det blir sagt her, er investert i selskaper som direkte eller indirekte bidrar til Israels systematiske undertrykkelse av palestinere og deres rett til liv, verdighet og frihet i eget land. Etter mitt og Venstres syn tar prosessene om uttrekk av selskaper som bidrar til brudd på folkeretten på Vestbredden og i Gaza, altfor lang tid, og de omfatter for få selskaper. Dagens regelverk er uklart, spesielt med tanke på selskaper som er indirekte involvert i normbrudd, eller som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede er utelukket fra fondet, eller som bidrar med leveranser av materialer og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosettinger på okkupert område. Det må derfor gå en krystallklar instruks til regjeringen og til Norges Bank sånn at de faktisk kan rydde opp i disse uklarhetene og sikre at norske sparepenger ikke er med på å finansiere den uholdbare uretten Israel nå daglig påfører den palestinske sivilbefolkningen.

For at det ikke skal være noen tvil om Venstres standpunkt når det gjelder Statens pensjonsfond og spørsmål knyttet til Israel og Palestina, vil vi også stemme for mindretallsforslag nr. 21, selv om vi mener at det for alle praktiske formål har samme meningsinnhold som mindretallsforslag nr. 1 i representantforslaget fra SV, om å trekke oljefondet ut av ulovlig okkupasjon, som Venstre allerede er med på.

Til slutt tar jeg opp forslaget Venstre er med på.

Presidenten []: Representanten Wetrhus Thorsvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Apokalyptisk! Umenneskeleg! Barn som ber om å få døy – dei orkar ikkje meir. Dette er beskrivingar frå norske legar i Gaza, der barn svelt i hel akkurat no.

Me står her for å diskutera forvaltinga av det som ofte vert omtala som folkets formue eller generasjonsfondet. Det er ikkje berre ein formue; det er makt. Det er eit moralsk speilbilde av kven me er som nasjon. Likar me det me ser i speilet no? Er det nokon i denne salen som står inne for det norske sparepengar bidreg til i verda akkurat no?

Miljøpartiet Dei Grøne fremjar i dag det me meiner er heilt nødvendige og akutte forslag. Me ber om at fondet vert trekt ut av selskap som bidreg til folkemord, folkerettsbrot, brot på menneskerettane og miljøøydeleggingar. Men kva møter me? – Ei regjering og eit stortingsfleirtal som klamrar seg til status quo, som bortforklarar, snakkar varmt om ansvarleg forvalting, men som i praksis lèt fondet investera i selskap som bidreg til okkupasjonen på Vestbreidda, drap på tusenvis av barn i Gaza, og som undergrev klimamåla me som nasjon har forplikta oss til.

Det er ikkje radikalt å krevja at fondet, våre felles midlar, ikkje skal bidra til å drepa barn og svelta ut eit heilt folk. Det er ikkje radikalt å krevja at fondet ikkje skal vera investert i eit land som konsekvent gjennom tiår bryt folkeretten på aller grovaste vis. Det er heller ikkje radikalt å krevja at fondet skal brukast til å dra verda i ei meir berekraftig og rettferdig retning. Det burde ha vore sjølvsagt. Det er moralsk grunnleggjande.

Eg vil sitera det Raymond Johansen, tidlegare partisekretær i Arbeidarpartiet og byrådsleiar i Oslo, no generalsekretær i Norsk folkehjelp, har skrive på facebook:

«Det gjentas stadig at Oljefondet ikke skal brukes som et utenrikspolitisk virkemiddel. Men dette er et forsvar som ikke holder – for investeringer i selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, kan aldri være politisk nøytrale.

For i det øyeblikket fondet investerer milliarder i selskaper som er direkte involvert i Israels ulovlige okkupasjon og i det som av en rekke FN-organer og internasjonale eksperter beskrives som et folkemord, da har fondet allerede tatt et politisk standpunkt.

Ikke å handle er også et valg. Når Norges sparepenger flyter inn i selskaper som bidrar til alvorlige brudd på folkeretten, sender vi et klart signal: Vi aksepterer overgrep – så lenge det lønner seg.

Det er ikke nøytralt. Det er ikke apolitisk. Det er en aktiv medvirkning til et system som bryter med alt Norge hevder å stå for internasjonalt.

Det er på høy tid med opprydning. Historien vil ikke være nådig mot dem som valgte å se bort – som prioriterte finansielle rammeverk fremfor rettferdighet, folkerett og menneskeliv.»

Massedrapa me no ser i dag, er ein forsmak på den krig og konflikt og menneskelege lidingar som vil utspela seg på alle kontinent om me ikkje lukkast i å avgrensa klimakrisa. Akkurat no kollapsar isbrear, folk døyr i kvelande heite, medan varmerekordar vert knuste over heile kloden. Sveitsiske landsbyar og norske bygder vert vaska bort av flaum og skred, og Amazonas brenn.

Samtidig vert den norske befolkninga si felles formue investert i selskap som øydelegg natur og regnskog, aukar samfunnet fossile avhengnad og undergrev Parisavtalen. Ein ny studie publisert i anerkjende Nature, viser at utslepp frå 111 av verdas største fossil selskap, som Equinor, allereie har påført verda klimaskader tilsvarande 290 000 mrd. kr frå 1991 til 2020. Kor stor skal skadene verta før me snur? Kor mange skal døy? Og kva er poenget med å spara til framtidige generasjonar når ein samtidig investerer i øydelegginga i dei same generasjonane sitt livsgrunnlag?

Miljøpartiet Dei Grøne vil ha full stans i SPU sine investeringar i kôl og fossil energi, og me vil at fondet vert ein motor for grøn omstilling, ikkje ein bremsekloss som i dag. Me har òg føreslått at Etikkrådet må styrkjast. I dag er det openbert for svakt, for lukka og for treigt. Miljøpartiet Dei Grøne vil ha eit fond som er i tråd med våre verdiar, som investerer i framtida, ikkje fortidas feil, som set menneske og miljø framføre kortsiktig profitt. Me veit at me utgjer eit mindretal i dag, men me veit òg at me har historia på vår side – for framtida vil ikkje døma oss etter kor mykje pengar me tente, men etter korleis me brukte vår makt.

Med det vil eg ta opp Miljøpartiet Dei Grøne sine forslag.

Presidenten []: Da har representanten Sigrid Zurbuchen Heiberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg føler vi langt på vei har sklidd over i en utenrikspolitisk debatt som vi gjerne skulle kunne diskutert. Min oppfatning er nok at en del av innleggene er litt unyanserte. For Kristelig Folkeparti er det iallfall viktig at fondet ikke skal være et politisk verktøy. Vi har tillit til at Etikkrådet gjør en god og systematisk jobb. Av og til lurer jeg på om en kanskje bare er uenig i de vurderingene Etikkrådet har gjort – men nok om det.

Jeg ønsker å bruke litt tid på det forslaget Kristelig Folkeparti har, og som vi dessverre står alene om i denne saken. Først vil jeg si at noe av suksessen bak dette fondet er at det har blitt tatt kloke og gode beslutninger i denne sal, der en har oppnådd bred enighet. En har gått skrittvis framover. På mange måter er det en følelse av at en står her og diskuterer en helt vanlig politisk sak i Stortinget, men hvis en reflekterer over de 19 000 mrd. kr som står i fondet, er det langt på vei et eventyr, og en står her med stor takknemlighet overfor de som har gått foran.

Det Kristelig Folkeparti ønsker å åpne for, er å ta det neste skrittet: at oljefondet kan investere i unoterte aksjer. Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener det – og Norges Bank har for øvrig gitt råd om det i flere år på rad – er at det vil kunne gi mer avkastning til en fortsatt akseptabel risiko. Et poeng med fondet er å spre investeringene, og da vil det også være bra å kunne gå inn i det unoterte markedet. Det har vært en enorm utvikling i unoterte aksjer, og vi vet at veldig mye av verdiskapingen skjer i selskapene før de blir børsnoterte. Når vi da kun tillater fondet å gå inn når selskapene er kommet på børs, har altså mye av verdiskapingen skjedd, og vi går glipp av stor avkastning.

Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært der, og trekke konklusjoner ut fra det, men jeg synes det er en interessant øvelse. Hvis en ser på de siste ti årene, har det vært 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer. Det enkle regnestykket er at hvis en hadde hatt 5 pst. av fondet investert i unoterte aksjer i denne perioden, ville vi de siste ti årene hatt 150 mrd. kr mer, eller vel ett og et halvt samferdselsbudsjett. Det er også penger.

Selv om markedet rundt unoterte aksjer har endret seg vesentlig de siste 15 årene, går fortsatt en del av kritikken ut på at det har vært lite transparens, lite åpenhet, og at det har vært for svak regulering. Det har nok vært riktig kritikk. Jeg kan også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som har vært investert i unoterte aksjer, men det har nå snudd fundamentalt. For det første er det et mye mer modent marked. Det er et mye større marked for unoterte aksjer, og det er bedre reguleringer. Jeg vil si at det er gode reguleringer, og det er mer åpenhet i det. Som et så stort fond som oljefondet kan vi selvsagt også i større grad stille de kravene vi ønsker, f.eks. når det gjelder transparens og åpenhet. Når det er sånn at nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene investerer i unoterte aksjer og dermed også får høyere avkastning, mener jeg at vi burde følge etter.

De etiske retningslinjene vil også kunne gjelde for investeringene i unoterte aksjer, og vi vil også kunne være en større og mer aktiv eier for å styre selskapet dit vi vil, enten det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter e.l., gjennom at vi blir en større eier av de enkelte selskapene. Vi vil også komme inn på et tidligere stadium. Det er ikke bare måten vi investerer midlene på, som gir avkastning. Det handler også om å klare å forme selskapene og være med på å gi dem en positiv utvikling som vi er med og styrer.

Jeg er skuffet over at det ikke er flere som slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten i år ville vært litt større enn det den dessverre har vært, men jeg er iallfall glad for at debatten går videre gjennom ekspertrådet regjeringen oppnevner.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten []: Da har representanten Kjell Ingolf Ropstad tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Framsynte og ansvarlige politikere har over tid lagt grunnlaget for at vi i dag har en stor finansformue. En langsiktig, profesjonell og ansvarlig forvaltning av våre felles sparemidler i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge har tjent oss vel. Finanskomiteens innstilling viser at det er bred støtte til Statens pensjonsfonds lovfestede finansielle formål.

Vi lever i en usikker verden med krig og konflikt. Blant annet gir situasjonen på Vestbredden og Gaza grunn til dyp bekymring. Mennesker drepes, og lidelsene er hjerteskjærende.

Norge er blant de landene som klarest har krevd at den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden må opphøre, og at krigen i Gaza stanses. Vi har gått inn for umiddelbar våpenhvile, frigivelse av gislene, og at det åpnes for uhindret humanitær hjelp. Norge selger ikke våpen til Israel og har innført sanksjoner rettet mot den ulovlige okkupasjonen. Norge gir betydelig humanitær støtte til FNs arbeid for den palestinske befolkningen og deltar i arbeidet for en varig politisk løsning med en israelsk og en palestinsk stat.

I tillegg har vi politisk fastsatte retningslinjer for Statens pensjonsfond utland som innebærer at fondet trekker seg ut av selskaper som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon eller krigføring i Gaza i strid med folkeretten. Dette viser hvor viktig det er at vi har et etablert system for etisk forvaltning av fondet.

Jeg har tillit til at Etikkrådet og Norges Bank følger opp retningslinjene på en god måte. Å utelukke et selskap begrunnet med brudd på etiske normer, er et alvorlig saksforhold. Tilrådingene fra Etikkrådet offentliggjøres og fordrer grundig forarbeid. Saker som kan framstå enkle og åpenbare, kan vise seg å være mindre klare ved nærmere undersøkelser. Vi trekker oss ut av selskaper som medvirker til Israels brudd på folkeretten, men ikke ut av alle selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden.

Det betyr at pensjonsfondet f.eks. har solgt seg ut av selskaper som bygger ulovlige bosettinger eller muren på Vestbredden. Fondet har ikke solgt seg ut selskaper som Airbnb, Carlsberg eller Volvo, som er til stede eller har virksomhet på Vestbredden, men der Etikkrådet ikke har vurdert at de medvirker til folkerettsbrudd. Etikkrådet følger utviklingen nøye. Ny informasjon kan gjøre at vurderingen av enkeltselskaper endres.

Som det har vært nevnt her tidligere i debatten, er det mange land som har hatt store inntekter fra olje, gass eller andre naturressurser, men knapt noen – om noe – land har forvaltet disse inntektene slik Norge har gjort. Vi har spart alle inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet. Det har gitt et pensjonsfond som tilsvarer nær fire ganger verdien av Norges bruttonasjonalprodukt.

Handlingsregelen for uttak av fondet sikrer at vi over tid ikke bruker mer enn forventet realavkastning av de oppsparte midlene. Dermed kan fondet i prinsippet vare evig. Det betyr at en ikke-fornybar ressurs – olje og gass i kontinentalsokkelen – er forvandlet til en evigvarende «fornybar» ressurs; en finansformue plassert i et stort antall verdipapirer internasjonalt.

I dag finansierer uttaket fra pensjonsfondet omtrent hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondet er derfor helt avgjørende for å finansiere vår felles velferd, opptrapping av Forsvaret og mange andre gode formål.

Nettopp fordi fondet er blitt så stort, må vi huske at verdens finansmarkeder kan svinge betydelig, slik vi har sett i det siste. Vår langsiktige investeringsstrategi gjør oss rustet til å tåle slik uro. For et så stort fond som Statens pensjonsfond utland, er det ingen steder å gjemme seg. I møte med en mer usikker verden er det derfor fortsatt en god tilnærming å spre investeringene. Jeg legger vekt på at vi også framover må søke bred enighet om viktige veivalg i forvaltningen av vår felles formue, slik debatten i dag også er et uttrykk for.

Til slutt: Regjeringen vil arbeide for fortsatt gode og forutsigbare rammevilkår for handel og investeringsvirksomhet internasjonalt, for å sikre fondet også i framtiden.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mahmoud Farahmand (H) []: Flere NOU-er har gjennom årene pekt på risikoen for at svingningene i aksjemarkedene internasjonalt kan få diverse konsekvenser for norske statsfinanser. Siden januar i år har vi sett spor av denne utviklingen, der det har svingt ganske mye, eller såkalt volatilitet har vært til stede. I 2019 utgjorde pengebruken fra SPU 7,5 pst. av fastlands-BNP. I 2025, etter tre år med en Arbeiderparti-ledet regjering, utgjør andelen 13 pst. – og ca. 25 pst. av statsbudsjettene.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan denne utviklingen fortsette, eller går vi inn i en tid der oljepengebruken må bli lavere?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg håper at vi ikke går inn i en tid der oljepengebruken blir lavere, men jeg tror at vi går inn i en tid der veksten blir lavere, og der vi ikke kommer til å oppleve at økningen i prosent av nasjonalproduktet, eller som andel av statsbudsjettet, blir like stor som de siste årene. Det er jo i tråd med handlingsregelen vi har økt oljepengebruken, fordi fondet har blitt større. 3 pst. av et stort fond er mer enn 3 pst. av et lite fond. Fondet er større nå enn for noen år siden, og derfor har også oljepengebruken økt. Det vi vel har blitt minnet om, er at de store svingningene gjør at vi skal være forsiktige. Derfor har vi jo nå ligget klart under 3 pst. Vi ligger på et uttak på 2,7 pst., og det er en betydelig buffer der. Det at vi har en buffer opp mot 3 pst, gjør at vi også kan ta noen av de svingningene som kommer i aksje- og finansmarkedene. Så vi har økt oljepengebruken i tråd med handlingsregelen, men vi skal være forsiktige i framtiden.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg takker for svaret. Det er slik at i perioder i løpet av år da svingningene var ganske store og verdien av fondet falt betydelig, så vi at pengebruken lå over handlingsregelen, og det er en realitet vi må forholde oss til. Jeg er enig i statsrådens beskrivelse av at det er uttakene, verdien som påvirkes, og dermed vil også prosentsatsen påvirkes. At man nå p.t. ligger under handlingsregelen, betyr ikke at det er noe som kommer til å vare fram til nyåret, eller fram til statsbudsjettet skal legges fram. Så mitt spørsmål er igjen: Ser statsråden for seg måtehold i oljepengebruken? For den økningen vi har sett i løpet av denne regjeringsperioden, har vært betydelig.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg ser for meg at vi følger handlingsregelen. Det er en forsiktig og ansvarlig regel. Jeg ser også for meg at vi følger den på en klok måte. Det vil si at noen ganger må man bremse opp i økonomien. Da skal vi ligge litt under 3 pst. Det er også lurt å ligge litt under 3 pst. når vi ser at fondet er så stort som nå, og vi kan oppleve store svingninger.

Når det gjelder den samlede bruken av oljepenger, er det slik at alle partier her på Stortinget legger seg mer eller mindre på det nivået som regjeringen har lagt seg på. Det mener jeg egentlig er bra, for det er et uttrykk for at det er bred tilslutning til at vi over tid skal bruke noe som tilsvarer forventet realavkastning av fondet. Så lenge vi gjør det, tror jeg dette kan gå ganske bra.

Mahmoud Farahmand (H) []: Igjen takker jeg for svaret. Jeg forstår hva statsråden sier. Så må jeg si at i løpet av perioden under Erna Solberg med Jan Tore Sanner som statsråd innførte vi jo visse reguleringer, der vi la inn en risiko, men der vi brukte noe mindre enn det som på sett og vis var selve grensen for handlingsregelen.

Det vi har sett gang på gang, er at i forbindelse med både hovedbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett forhandler budsjettpartnerne inn økt pengebruk. Denne økte pengebruken har en effekt på statsfinansene, men det har jo også en effekt på hvor stor andel av statsbudsjettet som finansieres fra fondet. For å spørre litt mer direkte: Ser man for seg at en slik situasjon kan oppstå også under disse RNB-forhandlingene, der man må forhandle inn økt oljepengebruk for å tilfredsstille budsjettpartnerne til sittende regjering?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg tror det er klokt at de som forhandler, forhandler, og at de forhandlingene ikke skjer i åpen stortingssal. Vi har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett som – når man ser bort fra de 50 mrd. kr et enstemmig storting allerede har vedtatt, og som utelukkende skal brukes i prosjekter utenfor landets grenser – har nøyaktig samme oljepengebruk ved uttak fra fondet som i det vedtatte budsjettet. Det understreker at det regjeringen har lagt fram, ikke er et nytt budsjett, men et revidert allerede vedtatt budsjett.

For oss er det selvfølgelig helt avgjørende at vi holder oss innenfor ansvarlige rammer, og at vi bidrar til fortsatt god utvikling i norsk økonomi. Vi har i løpet av de siste par årene sett at prisstigningen har kommet klart ned, og at lønningene nå vokser mer enn prisene. Det innebærer at det etter noen år med ganske vanskelige forhold for folk i hvert fall går i riktig retning. Kjøpekraften øker blant dem som har inntekt og pensjon.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg skal ikke utfordre finansministeren på komponenter til kjernevåpen, men derimot Den nordiske investeringsbank, for i sitt brev til finanskomiteen, som en uttalelse til vårt forslag om å åpne for finansiering av våpen og ammunisjon, skriver finansministeren at Norges representant i styret for banken aktivt arbeider med å muliggjøre den endringen som forslagsstillerne er opptatt av. Da er det interessant å spørre finansministeren: Hvorfor er det så vanskelig å få til den endringen i den situasjonen vi står i nå?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Først vil jeg si at Den nordiske investeringsbank har gjort en viktig justering. Den åpnet i fjor for å kunne finansiere flerbruksutstyr, altså prosjekter med både militære og sivile anvendelsesområder. Så har Norge, som representanten viser til, tatt til orde for og aktivt arbeidet for at Den nordiske investeringsbank skal endre retningslinjene slik at banken også kan finansiere våpen og ammunisjon. Det er ikke noen annen forklaring på at det har tatt litt tid enn at det er ulike synspunkter på det blant de nordiske landene, og det er et forslag vi ganske nylig tok opp. Så jeg håper at vi skal få gjennomslag, men det vil ta noe mer tid før vi får enighet om dette i banken.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg skjønner at finansministeren ikke vil henge ut noen av våre nordiske venner, men når tror finansministeren vi kan forvente at denne endringen skjer i regi av styret i banken?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg vil være forsiktig med å spå, men det er jo ikke så lenge siden vi fra norsk side tok opp dette. Da jeg oppdaget at Den nordiske investeringsbank hadde denne begrensningen på å investere i våpen og ammunisjon, tok jeg det opp med en gang, ikke fordi jeg tror det i og for seg er avgjørende for den samlede våpen- og ammunisjonsproduksjonen i de nordiske landene, men fordi jeg tror det sender et feil signal at det skal være noe uetisk i å investere i det vi trenger for å beskytte vår frihet og vår sikkerhet. Det er ikke så mange uker siden, og jeg vil håpe og tro at vi så raskt som mulig kan få enighet om dette i Den nordiske investeringsbank.

Ingrid Fiskaa (SV) []: I avisa Klassekampen i dag kunne me lesa at Etikkrådet no vedgår at dei ikkje bruker FNs internasjonale retningslinjer når dei vurderer investeringar i våpenselskap som leverer våpen til Israel, men tvert imot lener seg på eksportkontrollregimet til land som bl.a. USA og Tyskland. Meiner finansministeren at eksportkontrollen til desse landa, som jo aktivt har støtta og bidratt til krigsbrotverka i Gaza, er eit godt grunnlag å vurdera oljefondet sine investeringar ut frå?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg har ikke sett det oppslaget i Klassekampen, men det vet jeg, er at Etikkrådet legger til grunn de retningslinjer vi har vedtatt. De er veldig tydelig på at vi ikke skal være investert i selskaper som medvirker til folkerettsbrudd, og det gjelder også folkerettsbrudd i form av krigføring på Gaza.

Når det gjelder amerikanske selskaper, er vi ute av svært mange av dem fordi de også bidrar til atomvåpenproduksjon. Når det gjelder tyske selskaper, har Tyskland undertegnet en avtale om handel med våpen, som innebærer at de ikke skal selge våpen til land som bruker dem i strid med folkeretten. Derfor er vi trygge på at Etikkrådet følger retningslinjene og bidrar til at Norge ikke er investert i eller trekker seg ut av selskaper som bidrar til ulovlig folkerettsstridig krigføring i Gaza.

Sofie Marhaug (R) []: I Aftenposten har en gruppe historikere fingransket de israelske selskapene som oljefondet har eierskap i, og funnet ut at minst halvparten av dem burde vært kastet ut av porteføljen, ifølge retningslinjene sånn som de er i dag. Det er bl.a. selskaper som leverer hvitt fosfor som Israel bruker på Gazastripen, selskaper som gir lån til å bygge ulovlige bosettinger, og selskaper som utfører transport til og fra ulovlige bosettinger. De bidrar direkte til å opprettholde Israels ulovlige tilstedeværelse på Palestina og brudd på krigens folkerett.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Hvorfor kaller han dette et velfungerende system med bred støtte i Stortinget når de reglene Stortinget behandler, og de vedtak Stortinget har fattet, ikke blir iverksatt, når vi ser på de konkrete selskapene?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er et system som har bred støtte i Stortinget. Det ble bekreftet i dag, eller det blir bekreftet nå i denne debatten. For det andre: Vi hadde høring med Etikkrådet hvor jeg synes Etikkrådet svarte veldig godt på alle de konkrete spørsmålene de fikk.

Det er veldig mange lister som kommer fra veldig mange ulike organisasjoner. Det er nyttig. Etikkrådet bruker dem til å sjekke og faktasjekke bedrifter. Vi har f.eks. en liste fra FNs høykommissær for menneskerettigheter. Der er det 97 selskaper, så vidt jeg husker. Vi har trukket oss ut av 7, og vi er inne i 13. Etikkrådet vurderer listene og trekker seg ut dersom de mener at selskapene medvirker til folkerettsbrudd.

Jeg tror noe av uenigheten her handler om at vi skal ut av de selskapene som bidrar til folkerettsbrudd, enten det er ulovlig okkupasjon eller krigføring i Gaza, men vi skal ikke ut av alle selskaper som er til stede på Vestbredden, som Coca Cola eller booking.com, som selvfølgelig har virksomhet der, men som ikke bidrar til folkerettsbrudd etter Etikkrådets vurdering med den informasjonen de har nå.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: For et par uker siden var det en runde i den muntlige spørretimen med de samme problemstillingene som flere har vært inne på her i dag, knyttet til SPUs investering i selskap som bidrar til brudd på folkerett og ulovlig okkupasjon. Da avfeide finansministeren problemstillingen med at vi allerede i dag har klare retningslinjer for hvilke selskaper vi skal trekke oss ut av, men også at vi ikke skal trekke oss ut av selskaper som leverer generiske produkter, eller hyllevare, som finansministeren kaller det.

Jeg er enig med finansministeren, som han er inne på i sitt innlegg, i at det ikke er noe poeng å trekke SPU ut av Carlsberg eller Carrefour, men vi mener at generiske produkter ikke er det samme som hyllevare. Vi har derfor foreslått en innstramming i utelukkelseskriteriene, der terskelen senkes for å utelukke selskaper som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede er utelukket fra fondet, eller der hvor leveransen har tett sammenheng med det samme underliggende normbruddet, f.eks. leveranse av materiell og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosetninger.

Hvorfor mener finansministeren at det ikke er behov for en sånn tydeliggjøring av regelverket?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Fordi jeg mener at det regelverket vi har nå, fungerer godt, og det har bred tilslutning i Stortinget. Det innebærer at vi trekker oss ut av selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen på Vestbredden, vi trekker oss ut av eller er ikke investert i selskaper som leverer våpen i strid med folkeretten i krigføringen i Gaza.

Som representanten også peker på, er det mange selskaper som er til stede, og som selger produkter, som Airbnb, Coca Cola, booking.com og mange andre, som står på disse listene, og som gjør at tallene blir veldig store. Men basert på den informasjonen vi har nå, er det ikke noe som tilsier at de bidrar til brudd på folkeretten.

Det kan endre seg. Etikkrådet vurderer selskap løpende. Så et selskap man vurderer at ikke medvirker i dag, kan ha en annen situasjon i morgen. Det systemet er grundig. Mange selskaper vurderes. Det har bred tilslutning, og det gjør at Norge har et fond som vel er blant de strengeste i verden når det gjelder å trekke seg ut av selskaper i Israel som bidrar til folkerettsbrudd.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Det er ein god del misforståingar ute og går, og eg vil jo seia at statsministeren og finansministeren òg bidreg til den misforståinga og tåkelegginga. Her får me igjen høyra om eksempelvis Coca Cola og Airbnb, mens Historikere for Palestina i Aftenposten nettopp har gjort den gjennomgangen som Etikkrådet burde ha gjort, om at f.eks. oljefondet har investeringar i 64 israelske selskap til ein verdi av 22 mrd. kr, der 30 av dei burde ha vore ekskludert.

På grunn av denne misforståinga har Aftenposten funne på ein ny tittel til den artikkelen: «Etikkrådet må gi Oljefondet ny instruks». Men Etikkrådet kan vel strengt teke ikkje gje oljefondet nokon instruks. Det er det finansministeren som kan. Nicolai Tangen innrømte jo i høyringa på spørsmål om me kan selja oss ut av Israel, at det kan me. Eg lurer på om finansministeren kan beskriva kven som kan gje instruks om å selja oljefondet ut av Israel, og korleis det kan gjerast.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Ansvaret ligger hos regjeringen, i Finansdepartementet, hos meg, og jeg tar det hele og fulle ansvaret for den måten jeg har satt opp dette rammeverket på, med et uavhengig etikkråd, som gir råd til Norges Bank, og så gjør Norges Bank konkrete beslutninger. Vi kan selvfølgelig politisk stramme inn de retningslinjene, men jeg synes vi har gode retningslinjer som sikrer at vi kommer oss ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, ut av selskaper som selger våpen til en ulovlig krigføring i Gaza, og ut av selskaper som bidrar til en ulovlig okkupasjon og ulovlige bosetninger.

Dette er en veldig alvorlig beslutning. Derfor bruker Etikkrådet noe tid. De vurderer selskapene, de går gjennom listene. Noen ganger er de enig i vurderingene og trekker seg ut, andre ganger er de uenige og trekker seg ikke ut. Jeg mener det er riktig at vi vedtar de politiske retningslinjene, og så må Etikkrådet i Norges Bank gjøre den konkrete vurderingen av de enkelte selskapene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å stille spørsmål om investeringer i unoterte aksjer, men jeg tror jeg vet sånn ca. svaret, om ekspertråd, at en skal se videre på det og gå gradvis videre og vurdering neste år og sånt. Gitt de replikkene som har vært før: Som tidligere replikant sa, er det fullt mulig å trekke seg ut av alle israelske selskaper. Det jeg er mer nysgjerrig på, er: Hva vil konsekvensen av et sånt vedtak være?

Jeg var med Stortingets FN-delegasjon og besøkte NBIM for et par uker siden og stilte det samme spørsmålet, og der var de ganske tydelige på at f.eks. den amerikanske administrasjonen ville tatt det svært ille opp, og at det sannsynligvis ville kunne bli kraftige reaksjoner, og at et sånt politisk vedtak gjør fondet til et politisk verktøy. Så med den bakgrunnen Stoltenberg har vil jeg gjerne utfordre finansministeren på hva et sånt vedtak i denne sal ville fått av konsekvenser.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det hadde nok skapt oppmerksomhet, men jeg synes ikke det i seg selv er et argument mot å gjøre det, for det Norge gjør i dag, skaper også oppmerksomhet. Vi har en veldig sterk og klar stemme i fordømmelse av ulovlig okkupasjon og ulovlig krigføring. Det blir lagt merke til at vi har et fond, et av verdens største, kanskje verdens største statlige investeringsfond, som trekker seg ut av selskaper som bidrar til ulovlig bosetning og ulovlig krigføring, så det at det skaper reaksjoner, synes jeg ikke i seg selv er et fellende argument mot å gjøre det.

Argumentet mot å gjøre det er at vi skal være mer målrettet, vil skal gjøre det vi mener har virkning, og de retningslinjene Stortinget har vedtatt, gir en praktisering som har virkning, og som gjør at vi har en tydelig stemme også i denne konflikten.

Presidenten []: Da er replikkordskiftet avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marian Hussein (SV) []: Jeg tar ikke av meg palestinaskjerfet mitt. De som står utenfor, roper akkurat nå: Stopp norsk delaktighet! Trekk ut oljefondet!

Gang på gang har vi sett Jens Stoltenberg gjenta feil til Stortinget. Han gjentar at oljefondet ikke investerer i selskaper som medvirker til folkemord. Han bruker Coca Cola som eksempel. Men samtidig spør jeg meg selv: Hva er viktigst for menneskene i denne salen? Er det penger, eller er det menneskeliv? Og hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv som vi har vært enige om at vi er nødt til å beskytte i denne sal? Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet i Stortinget?

Vi har sett sult bli brukt som våpen. Vi har sett sykehus ødelegges. Vi har sett drap på barn som brennes levende. Vi har sett familier som utslettes. Vi har sett FN-skoler og flyktningleirer bombes. Senest i natt, mens vi lå trygt i vårt hjem, ble enda en gang palestinere drept.

Kjære kollegaer! Hvorfor viser vi stadig vekk dobbeltmoral i denne salen – der noen menneskeliv er verdt mindre enn andre? Jeg har ikke klart å holde følelsene mine i sjakk før denne talen, for jeg opplever gang på gang at noen mennesker kanskje betyr mindre enn andre.

Og jeg har gang på gang lest et dikt som sier:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!»

Vi vet at det kan ramme oss. Vi er en liten nasjon som stadig vekk snakker om at vi trenger en verdensorden. Vi har en finansminister som har vært tidligere NATO-sjef og statsminister, og som vet veldig godt hva dette betyr utenrikspolitisk. Befolkningen i Gaza står på randen av etnisk rensing. Netanyahu har varslet gang på gang hva Israel holder på med å gjøre, og gang på gang har vi sett et verdenssamfunn som ikke evner å gjøre mer.

Nylig traff jeg en sørafrikaner som sa: Da Sør-Afrika tok saken til ICJ, var det fordi det ligger i deres DNA. Deres moralske plikt sa at de måtte handle. Men hva er det som ligger i vårt DNA? Er det hykleri? Er det noe dobbeltmoralsk? Er det at vi sier de riktige ordene, mens vi investerer i og tjener penger på folkemord? Det er akkurat det vi holder på med å gjøre nå. Og dagen i dag – hvis ikke flere partier endrer mening – kommer til å dømme oss.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi mennesker står noen ganger overfor store valg, vanskelige valg – som hvilken side av historien vi skal stå på. I dag er det en sånn dag. I dag er det en sånn dag der hver og en representant i denne salen – hver og en som folkevalgt – må se tilbake på og fortelle barn og barnebarn hva vi selv gjorde, og hvilket ansvar vi tok mens det pågikk et folkemord, systematisk brudd på folkeretten, og da vi så helsepersonell bli målrettet angrepet, sykehus bombet ned, journalister drept og fortvilte foreldre som klarte å redde barna fra bomberegn, for så å oppleve og miste de samme barna i sult.

Jeg er veldig glad for at regjeringen har vært tydelig i anerkjennelsen av Palestina, i fordømmelsen av Israel og folkerettsbruddene, og tar initiativ til fred, men Norge både kan og må gjøre mer. Flertallet i befolkningen er enig i at sparepengene våre ikke skal investeres i folkerettsbrudd. 50 organisasjoner stiller seg bak å trekke oljefondet ut av folkerettsbrudd. LO, Amnesty og Norsk Folkehjelp er blant noen. Over 20 000 har skrevet under på Redd Barnas opprop, og vi har hørt næringslivet ta initiativ og samle over tusen underskrifter for å stoppe ulovlig handel. Andre fond har trukket seg ut, KLP og Storebrand, men ikke vårt. Det vi selv bestemmer over, oljefondet, investerer fremdeles i banker som finansierer ulovlige bosettinger, i bulldosere som river ned palestinske hjem, i våpen som brukes mot palestinske barn, og i selskap som opererer på okkupert jord og bidrar til en okkupasjonsmakts økonomi.

Det er tid for å lytte til FN. Det er tid for å lytte til folket i Norge, til ropene her ute og til de fortvilte ropene fra det palestinske folket. Det er tid for å trekke oljefondet ut av folkerettsbrudd. Det er ikke tid til å la gråsoner trenere, men å kaste lys over dem og rydde opp.

I dag er det tid for å stille seg på den rette siden av historien.

Sofie Marhaug (R) []: Jeg vil kommentere noen av innleggene helt i starten i dag, særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet, for de henger ikke på greip.

Høyresiden argumenterer mot å bruke oljefondet som et utenrikspolitisk verktøy. Jeg vil stille spørsmålet til representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, og for så vidt også Kristelig Folkeparti: Er dere imot at vi fryste investeringene i Russland? Er dere virkelig imot det? Svar ærlig på det fra denne talerstolen. Og det dere gjør i neste håndvending fra denne talerstolen, Høyre og Fremskrittspartiet, er at dere sier at vi skal investere mer i våpen gjennom oljefondet, og man begrunner det i den utenrikspolitiske situasjonen. Argumentene deres henger ikke på greip. Jeg vet at det ikke er lov til å anklage folk for løgn denne talerstolen, men det er altså noe veldig løgnaktig i deres argumentasjon. På den ene siden: nei, nei, nei, vi kan ikke involvere oss og stå opp for folkeretten i Palestina. På den andre siden bruker man selv det fondet veldig politisk til egne kjepphester. Det henger ikke på greip. Det var det ene.

Så til det andre: Hvis vi går litt historisk til verks og ser på utelukkelsesmekanismene, som ble opprettet i 2001 og stadfestet i Stortinget i 2003, vedtok Stortinget at vi skulle bruke oljefondet – å trekke oss ut fra selskaper og stater som bryter med våre folkerettslige forpliktelser. Dette forsvinner ut i 2014 under regjeringen Solberg, på tross av at Stortinget, i innstillingen til finanskomiteen, ønsket å videreføre disse prinsippene.

Det er et falskt skille mellom politikk og etikk som får utspille seg i disse debattene. Det er et falskt skille mellom såkalt nøytralitet på den ene siden, og utenrikspolitisk verktøy på den andre siden. Det klart at alle investeringer har en politisk dimensjon. Alle investeringer har en etisk dimensjon. Det vi ber om, er at vi som storting tar det ansvaret, at vi ikke «outsourcer» det til Etikkrådet eller noen andre, men faktisk tar de grepene vi torde å ta da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Jeg mener det ikke er for mye å forlange. Jeg mener at vår oppgave er politisk. Vi er et politisk storting som skal vedta politikk. Det er helt absurd å høre på Høyre og Fremskrittspartiet – og for den del også Kristelig Folkeparti – argumentere med såkalt nøytralitet, og det er også feil av Arbeiderpartiet å gå med på dette.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Aldri meir, sa me. No får me høyra igjen og igjen av Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet og finansminister Stoltenberg at oljefondet ikkje skal vera eit utanrikspolitisk verktøy. Men det er jo berre humbug. Det er openbert politiske val at over halvparten av fondet er investert i USA, men nesten ingenting i Afrika eller Latin-Amerika. Det er politiske val at me er tungt investerte i staten Israel og i selskap som bidreg til krigsbrotsverk og okkupasjon. Stoltenberg og Støre har alle verktøy dei treng for å trekkja Noreg ut av folkemordet i Palestina, men dei vel aktivt å la vera. Kvar einaste dag vel finansminister Stoltenberg å la vera å senda ein instruks om å trekkja oljefondet ut av Israel. Og kvar einaste dag døyr palestinske barn av svolt, av bomber. Ungane døyr fordi land som Noreg lèt Netanyahu sitt skrekkregime få fortsetja, fordi det internasjonale samfunnet ikkje set foten ned.

Er det ingen grenser for kva Israel kan gjera før Noreg skal trekkja seg ut? Me kan presentera tal: titusenvis av døde barn, to millionar menneske som svelt, null liter reint vatn. Men hjelper det? Høyrer dei etter? Kva skal til for at Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet vil handla og gjera dei rette?

Eg deler legen Hanne Edøy Lossius sine ord:

«Før alle sykehusene ble bombet

Før Ambulansearbeiderne ble funnet bakbundet i massegraver med hull i panna

Før alle barna ble brent i teltleire

Før hundene spiste seg fete av lik

Kom et løfte

Disse dyrene skal få mer

Og vi skal alle se på

Vi skal se på til mørket er fullstendig

Og vi?

Vi ser på enda

I 19 måneder

I 600 døgn

Har vi fått øynene brent

Og om femti år skal våre barnebarn kjøre

I hvite busser

For at det aldri skal skje igjen»

Ingjerd Schie Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Seher Aydar (R) []: Jeg er litt overrasket over at denne debatten ikke varer lenger, at ikke flere av de partiene som mener at det er greit at fellesskapets sparepenger, at oljefondet skal investeres i et land som driver folkemord, at de ikke forklarer hvorfor det er riktig å fortsette sånn, at de faktisk ikke svarer på de mange spørsmålene som har blitt stilt fra denne talerstolen.

Mens vi står her, pågår det et folkemord. Folk sulter i hjel, ikke fordi det har vært en naturkatastrofe, ikke fordi det mangler mat i verden, men fordi staten Israel nekter mat, nekter nødhjelp.

Vi er vitne til at et helt folk sulter. Vi er vitne til at bomberegn ødelegger hjem og sykehus. Ambulansearbeidere som kjører, folk som er skadet, og som kanskje kan få hjelp, blir bombet. Journalister som prøver å fortelle verden hva som skjer, blir drept. Folk blir drept hver eneste dag, flere, flere og flere.

Og vi investerer dessverre ufrivillig, for folk flest i Norge vil ikke investere sparepengene sine i Israel. LO vil ikke at arbeiderpartiregjeringen skal fortsette med disse investeringene. Nå er vi nødt til å ta ansvar. Selvfølgelig har det noe å si hvor pengene våre investeres.

Det sies at oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel. Da vil jeg tillate meg å sitere fra hva Stoltenbergs regjering skrev i revidert nasjonalbudsjett i 2001:

«Det legges til grunn at forvaltningen av Statens petroleumsfond skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk. Fondet plasseres i land og selskaper Norge har omfattende samhandel med, og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken legger for økonomisk samkvem med omverdenen.»

Når regjeringen ikke vil få inn i retningslinjene at oljefondet skal følge folkeretten, og heller ikke trekker oljefondet ut av et folkemord, lurer jeg på hva slags utenrikspolitiske retningslinjer det er regjeringen forsvarer her.

Presidenten []: Ingen flere har tegnet seg til debatt i saken, og sak fire er dermed ferdig.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel