Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:03:41]: Ved behandlingen av Innst. 167 L for 2024–2025 om statsforetaksloven ble det ved en inkurie lagt til et romertall for mye. Derfor fremmer jeg forslag om at II avvises.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:05:22] (ordfører for sakene): Sakene gjelder innlemming av EU-forordning i ny norsk lov, om den europeiske arbeidsmarkedsmyndigheten ELA, altså ELA-loven, samt endringer i folketrygdloven med flere. Stortingets samtykke er nødvendig etter Grunnloven § 26 andre ledd. Bakgrunnen for ELA-loven – ELA har altså blitt en myndighet, en «authority», og ikke et byrå, et «agency» – er et åpent EU/EØS-arbeidsmarked med fri bevegelse av arbeidstakere og tjenester. Gjennom EØS-avtalens hoveddel har Norge sluttet seg til regelverket om fri bevegelse av arbeidstakere, utsending av arbeidstakere i samband med tjenesteyting og koordinering av trygdeytelser.

Hele komiteen unntatt Høyre understreker at medlemsstatene har ulikt lovverk for arbeidslivet og for trygdeordninger. Det er et stort problem med håndheving og utveksling av informasjon mellom land, noe som øker faren for arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og at de som lever på trygdeytelser, ikke får rettmessige utbetalinger.

Det har vært ulike syn blant EU-land angående ELAs utvikling fra «agency», altså byrå, til «authority», altså myndighet. Imidlertid er ELAs kompetanse overfor medlemsstatene i dag så langt tuftet på frivillighet. Da komiteen møtte ELAs administrerende direktør i Bratislava 28. januar i år, ble det opplyst at det er svært usikkert hva som blir resultatet av den pågående evalueringsprosessen mellom EU-parlamentets resolusjon av 18. januar 2024, som innebærer mer myndighetsoverføring, og EU-kommisjonen.

En samlet komité støtter mer internasjonalt samarbeid mellom ulike lands arbeidstilsyn for å slå ned på arbeidslivskriminalitet. Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, fremmer derfor forslag hvor vi ber regjeringa ta initiativ til flere bilaterale samarbeidsavtaler mot arbeidslivskriminalitet, med aktuelle tredjeland. Det er svært viktig og betyr altså avtaler mellom Norge og land utenfor EU/EØS-området, eksempelvis asiatiske land.

Senterpartiet har en omfattende særmerknad hvor vi påpeker at det i dag er mer enn 15 millioner EU/EØS-borgere som bor og arbeider i ulike EU/EØS-land. Denne ukontrollerte fri-flyt-av-arbeidstaker-politikken legger sjølsagt press på lønns- og arbeidsvilkår i land som Norge, som jevnt over har strengere arbeidslivslovgivning og bedre velferdsordninger. Senterpartiet er motstander av å knytte Norge nærmere ELA som myndighet og stemmer mot ny ELA-lov og lovendringer. Men Senterpartiet er sterk tilhenger av å styrke bilateralt samarbeid med andre lands arbeidstilsyn, politi og skattemyndigheter. Dette arbeidet må intensiveres og gjennomføres slik at det er i begge lands felles interesser.

Per Vidar Kjølmoen (A) [10:08:40]: Stortinget behandler i dag den såkalte ELA-loven. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at dette er et godt og viktig initiativ fra EU. Det viser at de tar utfordringene i arbeidslivet på alvor, og jeg vil minne om at ELA ble etablert for at EU-kommisjonen mer effektivt skal kunne håndheve EU-retten.

Jeg ønsker å sitere fra Eldring-utvalget:

«Et sentralt utviklingstrekk det siste tiåret er det som gjerne omtales som EUs sosiale vending. EU har vedtatt en rekke nye direktiver på arbeidslivets område, og flere er underveis. Disse bestemmelsene bygger i hovedsak opp under det som er nasjonal politikk i Norge.»

Og videre:

«Partene i Norge var positive til at ELA kan styrke det grensekryssende arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.»

Arbeidskraft fra EU har tjent Norge godt i flere årtier, og det har skapt en stor økning i aktiviteten vår. Arbeidskraft er en knapp ressurs, og Norge har vært helt avhengig av å kunne hente arbeidskraft fra andre EU/EØS-land. Bare i Møre og Romsdal er omtrent en av ti arbeidere folk fra EU/EØS-området. Det sier alt om hvor viktig det har vært for Norge å være en del av EØS, og det er selvsagt også viktig for norske arbeidstakere å kunne jobbe fritt i andre EU/EØS-land.

Når arbeidslivet blir internasjonalt, blir også arbeidslivskriminaliteten internasjonal. Da er det selvsagt viktig at vi jobber internasjonalt for å bekjempe den, og da trenger vi organisasjoner som ELA. Derfor mener Arbeiderpartiet at det selvsagt er i Norges interesse å være med i slike samarbeid, og vi mener at Arbeiderpartiet har vært i førersetet for å tilpasse lov- og regelverket etter situasjonen i arbeidslivet.

Flere partier vil i dag stemme imot dette forslaget. Det er selvsagt lov å stemme ut fra prinsipper man har mot EU eller EØS-avtalen, men jeg må si at jeg synes det er litt rart å velge akkurat en slik sak, mot et organ som har et formål som burde vært forholdsvis ukontroversielt.

Arbeidstilsynet mener at dette vil bidra til et bedre og styrket samarbeid mellom medlemsstatene og mer kunnskap om arbeidsmobilitet. Det er bra for arbeidstakerne i EU/EØS, og spesielt for de arbeidstakerne som arbeider i et annet land enn der de bor og har tilhørighet.

Det er kanskje 600 000 arbeidere i Norge som jobber i den eksportrettede industrien i Norge. De menneskene har behov for en politikk som sikrer markedsadgang og trygger arbeidsplassene deres, og de som ikke er norske, men jobber i Norge, har behov for en politikk som passer for dem. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er riktig at Norge blir med på det europeiske initiativet for å sikre ordnede forhold for arbeidere både i Norge og i EU/EØS.

Aleksander Stokkebø (H) [10:11:57]: Arbeidslivskriminaliteten blir stadig grovere og mer systematisk, og den skjer på tvers av landegrenser i Norden, Europa og verden. Dette er globalisert kriminalitet, som ikke bare kan bekjempes med lokale og nasjonale virkemidler. Internasjonal koordinering må til. Vi trenger mer samarbeid med tilsynene i våre naboland.

Derfor tok Solberg-regjeringen i sin tid initiativ overfor EU-kommisjonen for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og forsterke det internasjonale samarbeidet mellom kontrollmyndighetene, og derfor er vi fra Høyres side klinkende klar på at Norge bør bli et fullverdig medlem av Det europeiske arbeidsmarkedsbyrået, ELA. Det kommer til å bli en utrolig viktig plattform – som ingen enkeltstående samarbeidsavtale kan måle seg med – for å dele informasjon, gjennomføre flere felles kontroller og effektivt slå ned på arbeidslivskriminaliteten.

Selv om vi skal samarbeide med våre venner i EU, og samarbeide tettere med dem, vil et slikt samarbeid derimot ikke geografisk dekke alle land Norge har arbeidsinnvandring fra. Derfor er jeg glad for at vi i dag også får gjennomslag for flere bilaterale samarbeidsavtaler mot arbeidslivskriminalitet med aktuelle tredjeland også utenfor EU. Det er spesielt viktig opp mot land vi har en høy arbeidsinnvandring fra hvor vi av erfaring vet at det er utfordringer med arbeidslivskriminalitet og utnyttelse av sårbare arbeidstakere.

Arbeidslivskriminaliteten blir stadig grovere og mer systematisk, og den kjenner ingen landegrenser. Derfor er dagens vedtak så ufattelig viktige. At vi går sammen med våre naboland, gir grunn til optimisme, og jeg har tro på at vi sammen skal sklitakle denne arbeidslivskriminaliteten en gang for alle.

Statsråd Tonje Brenna [10:14:46]: Regjeringen ønsker et trygt, seriøst og organisert arbeidsliv. For å få dette til, må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler og verktøy. Vi vet at arbeidslivskriminalitet og useriøsitet er grensekryssende. Derfor er internasjonalt samarbeid sentralt i arbeidet for å fremme det trygge og seriøse arbeidslivet.

I regjeringens handlingsplan mot sosial dumping slår vi fast at European Labour Authority, ELA, representerer en mulighet for å styrke det europeiske samarbeidet mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. Økt samarbeid gir oss økt slagkraft mot denne formen for kriminalitet.

ELA er et samarbeidsorgan for å styrke myndigheters evne og mulighet til å håndheve felles regelverk for utsendte arbeidstakere og koordinering av trygdeytelser. ELA skal fremme mer rettferdig arbeidsmobilitet og gjøre dette bl.a. gjennom formidling av informasjon til arbeidstakere og arbeidsgivere, felles inspeksjoner og ved utvikling av kompetanse og deling av informasjon mellom nasjonale tilsynsmyndigheter.

ELA har også overtatt ansvaret for den europeiske plattformen mot svart arbeid. Norske myndigheter har deltatt aktivt i plattformen siden den ble startet i 2016. ELA har dessuten fått i oppgave å koordinere det europeiske arbeidsformidlingsarbeidet, EURES, som Norge har hatt gode erfaringer med å delta i siden 1994.

Vi i Norge kan med full deltagelse i ELA nyttiggjøre oss av felles kunnskap, bedre informasjonsflyt og støtte ved tilsyn som blir gjennomført sammen med andre stater. ELA representerer også en plattform for å formidle arbeidskraft gjennom EURES. Vi kommer i tiden framover til å trenge mer arbeidskraft og har behov for å se de muligheten EØS-markedet gir oss. Også her vil ELA spille en rolle.

Det er viktigere enn noen gang at vi ivaretar et nært og godt samarbeid med EU, og at vi viser at vi er målrettede i gjennomføring av EU-rettsakter på vårt område. Mitt utgangspunkt er derfor at loven som gjennomfører ELA-forordningen, skal tre i kraft straks.

Til slutt vil jeg knytte noen kommentarer til forslaget fra Høyre om bilaterale avtaler med tredjeland. Regjeringen er enig i at bilaterale avtaler kan være et virkemiddel i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Det er Arbeidstilsynet som inngår slike avtaler, basert på vurdering av behov og nytte, og dagens avtaler omfatter flere EU-land, som de baltiske statene, Polen og Romania. De operative aktivitetene på området har i stor grad vært finansiert ved hjelp av EØS-midler. Tiltak av denne typen overfor tredjeland må vurderes opp mot behov og nytte, også med hensyn til finansiering.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:18:02]: Komiteen besøkte hovedkontoret til ELA i Bratislava. Det var en meget viktig komitétur for å sette seg grundig inn i hva ELA er for noe.

Det vi ble klar over der, er at ELA har en veldig beskjeden posisjon i håndteringen av disse spørsmålene i dag, for å si det diplomatisk. Det pågår en evaluering av hva som skal bli ELAs rolle framover. Det er en uenighet mellom EU-parlamentets resolusjon fra 18. januar i 2024 og EU-kommisjonen. Den uenigheten går på kjernen i det som nå er problemet i Den europeiske union, nemlig spørsmålet om en enda tettere integrasjon, altså en enda større myndighetsoverføring til EUs organer i forhold til de nasjonale myndigheter.

Det er et faktum at arbeidslivskriminaliteten er omfattende. Det er veldig krevende å greie å håndtere den. Det er ulikt lovverk i de ulike land, og det som er viktig for oss, er å få en trygghet for at det arbeidet som utføres i Norge, er lovlig etter norsk lov. Dermed er vi i noen krevende situasjoner. Etter Senterpartiets vurdering har dette vært en situasjon i mange år, og det har dessverre ikke blitt særlig mye bedre. Men norske myndigheter og den norske regjeringen, Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, strammet inn bl.a. på bemanningsbyråer, som gjorde at det ble et mindre omfang av den type innleie av arbeidskraft og dermed mindre problemer. Det underslår ikke det faktum at det er et meget omfattende og krevende problem.

Det er ganske spesielt i komiteens innstilling at Arbeiderpartiet er motstander av bilaterale samarbeidsavtaler med land utenfor EU/EØS-området. Alle andre partier i komiteen er for det, og jeg er veldig glad for det. Vi har også regulert arbeidsinnvandring fra land utenfor EU/EØS-området, som er svært omfattende og hvor utfordringene er enda større i mange tilfeller, fordi lønns- og arbeidsvilkår i de landene arbeidstakerne kommer fra, er enda dårligere enn de er i EU/EØS-land. Det hadde vært vesentlig viktig i denne debatten og fått en klargjøring fra Arbeiderpartiets side hvorfor de er motstandere av bilaterale samarbeidsavtaler med land utenfor EU/EØS-området. Men nå blir dette vedtatt, håper jeg, og det innebærer da at regjeringen må legge fram sin plan for det fram til neste år.

Anette Trettebergstuen (A) [10:21:53] (ordfører for saken): Sykelønnsordningen er en av de viktige pilarene i den norske velferdsmodellen: trygghet for lønn under sykdom for alle. Det har vært en viktig rettighet for arbeidsfolk siden 1970-tallet.

Dessverre er den ordningen, som alle andre velferdsordninger, ikke noe vi kan ta for gitt. Det viser definitivt vinterens debatt til fulle. Det står fortsatt en kamp om å bevare dagens sykelønnsordning, og høstens valg vil også bli et retningsvalg for den. Skal vi bevare full lønn under sykdom, eller risikerer vi at partier som vil svekke ordningen, får og tar makt?

Slaget står nå altså om å bevare den ordningen vi har. Intensjonen i representantforslaget her i dag, om å styrke ordningen med flere konkrete forslag, kan virke forlokkende og kan nok være god, men er en dårlig idé akkurat nå. Etter at dette representantforslaget ble fremmet, har det blitt inngått en ny intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv. I avtalen understreker partene viktigheten av at eventuelle endringer baseres på brede forlik, og partene er enige om å bruke 2025 og 2026 til en bred kunnskapsinnhenting, for så å bruke 2027 og 2028 til å diskutere eventuelle behov for justeringer i ordningen.

For Arbeiderpartiet er respekt for partene, partssamarbeidet og denne avtalen helt avgjørende. Eventuelle forbedringer i ordningen må derfor gjøres i tråd med IA-avtalens prosesser og gjennom brede forlik. Derfor er dette forslaget i dag prematurt.

Til slutt vil jeg også slå fast og minne om at det for Arbeiderpartiet ikke er aktuelt å gå med på endringer som gjør sykelønnsordningen dårligere for arbeidsfolk – bare bedre. Vi er fortsatt garantisten for full lønn under sykdom, også framover.

Anna Molberg (H) [10:23:57]: I Norge skiller vi oss ut med et vedvarende høyt sykefravær etter pandemien. Sykefraværet er på sitt høyeste nivå på 15 år, og det er det egenmeldte sykefraværet som øker mest. Representantforslaget vi behandler fra Rødt i dag, ser ikke ut til å ta inn over seg denne alvorlige utviklingen. På bare ett år skal vi bruke over 21 mrd. kr mer på helserelaterte ytelser, og Rødts løsning på dette er altså å utvide antall egenmeldingsdager. De som har fulgt debatten i media, har fått med seg at Rødt vil ha hele seksten egenmeldingsdager fra dagens lovfestede tre dager. Det betyr at du kan gå over tre uker syk uten å trenge sykmelding. Hvis du er syk i tre uker, mener jeg faktisk at du må gå til legen, og hvis dette er ment å være et forslag for å løse fastlegekrisen, er det en dårlig snarvei som flere analyser og ekspertutvalg har sagt bare vil øke sykefraværet.

Vi trenger politikk for å få ned sykefraværet, ikke øke det. Høyre har derfor tatt til orde for flere graderte sykmeldinger som den absolutte hovedregel, for å sikre at flere som kan jobbe noe, får brukt sin restarbeidsevne. I tillegg ønsker vi å gjennomgå takstsystemet for fastlegene, slik at vi heller kompenserer fastlegene bedre for å bruke tid på å følge opp den sykmeldte eller unngå sykmelding. Vi mener det er feil at fastlegene skal få ekstra betalt for å sykmelde når det burde vært motsatt. Vi foreslår også at fastlegene må begrunne hver enkelt sykmelding og gjøre en arbeidsevnevurdering i hvert tilfelle. Til slutt mener vi at det trengs en sykefraværskommisjon som skal kartlegge årsaker til sykefravær, og at vi eventuelt vurderer endringer i samråd med partene. Dette er også helt i tråd med den framforhandlede IA-avtalen som kom på plass nylig.

Høyre vil ikke at du skal få mindre lønn når du er syk. Vi har andre verktøy som kan ha effekt på det høye sykefraværet uten å redusere sykepengeutbetalingen. Med økt gradering vil også den enkelte sykmeldte beholde kontakten med arbeidsplassen. Gjør vi i tillegg om på ansvarsfordelingen mellom arbeidsgiver og staten, kan vi sikre at flere arbeidsgivere gjør mer for å tilrettelegge for dem som står i fare for å falle ut av arbeidslivet ved langtidsfravær.

I en tid med rekordhøyt sykefravær er det logisk å jobbe for å få det ned, ikke vedta forslag som potensielt vil få det opp. Høyre kommer derfor ikke til å stemme for forslagene i denne saken.

Anna Molberg (H) [10:26:51]: Ja.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [10:27:03]: Sykelønnsordningen er en viktig del av det norske velferdssystemet, men Fremskrittspartiet mener det er avgjørende at ordningen forblir bærekraftig både for arbeidstakere og for bedriftene, som bærer store deler av kostnadene. Vi må derfor finne en balanse mellom rettigheter og forpliktelser og ikke forblindet kaste oss inn i kostnadsdrivende forslag som kan svekke konkurransekraft og arbeidsinkludering. Det vi ser i dette forslaget, kan potensielt få svært skadelig omfang, særlig for næringslivet, og særlig de små og mellomstore bedriftene. Pålegg om å forskuttere sykepenger, f.eks., vil ramme hardt. Det vil føre til likviditetsproblemer, ansettelsesvegring og i verste fall tapte jobber.

Istedenfor å innføre nye pålegg og kostnader bør vi gjøre ordningen mer fleksibel og forutsigbar, særlig for dem som er langtidssyke. Derfor fremmer vi forslag om å etablere en tidskonto for sykepenger med varighet på inntil to år. Dette vil gi mennesker med alvorlig sykdom større trygghet, samtidig som vi bevarer bærekraften i systemet. I forlengelsen av dette fremmer også Fremskrittspartiet forslag om å sikre at oppsigelsesvernet ved langtidssykdom opprettholdes ved en utvidet sykepengeperiode.

Fremskrittspartiet er opptatt av at arbeidsgiver og arbeidstaker sammen finner løsninger, ikke at staten trer ytterligere regulering ned over hodet på dem. Valgfrihet, ansvarlighet og økonomisk handlefrihet må være ledestjerner i den politikken vi fører. Derfor støtter vi ikke forslaget om å utvide antall egenmeldingsdager gjennom statlig regulering. Dette bør avgjøres lokalt, i samspill mellom partene. Vi er positive til gode tiltak som faktisk virker, men vi sier nei til symbolpolitikk som gjør det dyrere å skape arbeidsplasser i Norge. Derfor stemmer Fremskrittspartiet imot representantforslaget, men fremmer samtidig egne, realistiske og framtidsrettede forslag som legger til rette for både trygghet og frihet for enkeltmennesket.

Med det tar jeg opp forslagene i saken som Fremskrittspartiet er med på.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:29:43]: Sjukelønnsordningen er grunnleggende viktig. Hvorfor det? Jo, fordi den sikrer inntekt under sjukdom. Regelverket er sånn at det for lønnsmottakere er 100 pst. dekning fra første dag, mens det for sjølstendig næringsdrivende er 16 dager en må betale sjøl, så er det 85 pst. etter det. Det er altså veldig stor forskjell mellom lønnsmottakere og sjølstendig næringsdrivende.

Fra Senterpartiets side er vi veldig opptatt av det samme som Arbeiderpartiet, nemlig at eventuelle endringer i sjukelønnsordningen kun kan gjøres i tråd med IA-avtalens prosesser og gjennom breie forlik. Det er ikke aktuelt for oss å gå med på endringer som gjør sjukelønnsordningen dårligere for arbeidstakerne. Dette er et utrolig viktig punkt, og det er også viktig med tanke på arbeidsgiverne. Hvis arbeidsgiverne pålegges økte utgifter, vil det redusere deres interesse for å ansette dem som kanskje står i randsonen av arbeidslivet i dag.

Det er mange forslag, og et av dem er forslaget om at en skal se på arbeidsgivers bestridelse av sjukmeldinger. Det er Senterpartiet imot at en skal gjøre endringer på, men vi er veldig klar på at saksbehandlingstida har vært altfor lang, og det trengs målretta tiltak for å få det ned. Det krever kvalifiserte fagfolk, og det er det manko på i hele Nav-systemet.

Det andre forslaget går litt på det samme, nemlig at det foreslås at en skal pålegge arbeidsgiver å forskuttere utbetaling av sjukepenger. Det vil i virkeligheten være en privatisering av et offentlig problem, ved at private arbeidsgivere da må betale sjukepenger fordi det offentlige ikke greier å få utbetalt dette i rett tid. Det er et ytterligere eksempel på behovet for systemendringer i Nav, sånn at de viktige velferdsytelsene får en praksis som gjør at de som trenger det, får hjelp på rett tidspunkt.

Forslaget om å utvide antall egenmeldingsdager ser ikke Senterpartiet grunn til å gå inn på uten at en ser på en nærmere helhetsvurdering av konsekvensene.

Når det gjelder forslaget om en tidskonto ved gradert sjukmelding, er det noe som var en sentral del av Senterparti–Arbeiderparti-regjeringas plattform, og vi vil understreke at et slikt forslag må sendes ut på høring så raskt som mulig.

Det siste forslaget går ut på at regjeringa skal legge fram forslag til hvordan frilansere og sjølvstendig næringsdrivende kan gis bedre inntektssikring ved sjukdom. Det er ganske oppsiktsvekkende at det bare er Senterpartiet, SV og Rødt som fremmer det. De andre partiene, som snakker om at de er sentrale med hensyn til sjølstendig næringsdrivende, glimrer altså med sitt fravær her. Det bør det gjøres noe med.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Mímir Kristjánsson (R) [10:33:03]: Jeg vil innledningsvis ta avstand fra det skremmebildet og den moralske panikken som er skapt av NHO og de borgerlige partiene, om at Norge nærmest ikke har råd til sykelønnsordningen lenger. Det var en enstemmig stortingssal som i 1978 valgte å innføre full lønn under sykdom. Faktisk var en av dem som tok ordet da, tidligere Høyre-leder Jo Benkow, som påpekte den åpenbare urettferdigheten i at de sterkeste gruppene i arbeidslivet allerede hadde gode sykelønnsordninger. Det gjelder f.eks. alle oss som er stortingsrepresentanter, som har vedtatt gode sykelønnsordninger for oss selv, mens de som jobbet på golvet i privat sektor, der man er mest utsatt for skade og sykdom i arbeidslivet, ikke hadde det samme vernet. Derfor konkluderte Benkow med – og fikk med seg hele Stortinget på – at man måtte ha en sykelønnsordning som gjaldt likt for alle, med full lønn under sykdom. Det hadde vi råd til i 1978, og det har vi råd til den dag i dag.

Den sykelønnsordningen har også i hovedtrekk ligget fast siden 1978, så når sykefraværet stiger eller synker et år, skyldes det ikke den kompensasjonsgraden i folketrygden. Vi har hatt det samme sykelønnssystemet både når vi har hatt høyt sykefravær og når vi har hatt lavere sykefravær enn det vi har i dag.

Det er hull i sykelønnsordningen. Det er et stort problem med bestridelse av sykmeldinger i deler av arbeidslivet. Vi hørte representanten fra Fremskrittspartiet var veldig bekymret for likviditeten til bedriftene hvis de må forskuttere sykepenger. Hva med likviditeten til dem som blir syke, da? Den går kaputt den dagen man ikke får lønn. Når mange opplever å stå uker og til og med måneder uten å få sykepenger i det hele tatt, fordi arbeidsgiver bestrider sykmeldinger, er det ingen likviditet å snakke om.

Et annet slikt hull er ordningen for bønder som har jobb ved siden av, ordningen for selvstendig næringsdrivende, eller ordningen for f.eks. kreftsyke som er gradert sykmeldte over lengre tid enn et år. Jeg tror at det vil styrke sykelønnsordningen hvis vi tetter de hullene. Jeg tror den beste måten vi kan bevare legitimiteten til sykelønnsordningen på, er å tette denne typen åpenbart urettferdige og meningsløse hull. Da vil vi styrke den folkelige oppslutningen om det som allerede er en veldig populær ordning.

Jeg slutter meg fullt og helt til det både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sagt om å bevare sykelønnsordningen, men noen ganger er man også nødt til å forandre for å bevare. I dette tilfellet er den beste måten vi kan bevare sykelønnsordningen på, å tette de urettferdighetene som finnes i ordningen i dag.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Tonje Brenna [10:36:13]: La meg starte med å slå fast at den norske sykelønnsordningen er god. Den sikrer økonomisk trygghet for yrkesaktive ved sykdom og er en av grunnpilarene i vårt velferdssamfunn. Den norske sykepengeordningen er en av de mest både sjenerøse og inkluderende ordningene i verden, og Arbeiderpartiet er garantisten for full lønn under sykdom.

Rødt presenterer seks forslag i representantforslaget, og i innstillingen er det også noen nye forslag. Jeg forstår det slik at alle forslagene er ment å skulle styrke sykelønnsordningen, men min vurdering er at der kampen står akkurat nå, er ved spørsmålet om vi lykkes med å bevare dagens ordning eller ikke. Jeg mener at flere av Rødts forslag vil rokke ved noe av det som er balansen, og som er viktig i dagens ordning, og at noen av forslagene kan bidra til en betydelig økning i utgiftene i sykepenger. Jeg vil peke på at vi også har et godt sikkerhetsnett etter at man har brukt opp sykepengerettighetene, gjennom arbeidsavklaringspenger eller eventuell uføretrygd.

Vi skal ikke underslå at vi har høyt sykefravær i Norge, og at dette er en utfordring. Vårt fokus må derfor være på å få ned fraværet. Gjennom den nye IA-avtalen har myndighetene og partene i arbeidslivet blitt enige om konkrete tiltak som skal forsterke arbeidet med å redusere sykefraværet de neste fire årene. Det viktigste arbeidet knyttet til sykefravær, både forebygging, tilrettelegging, medvirkning og oppfølging, skjer på den enkelte arbeidsplass. Godt samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker før og under sykefravær er avgjørende for å redusere antall sykedager, lengden på fraværet og varig frafall fra arbeidslivet. Det er derfor jeg er så opptatt av at vi skal ha en IA-avtale og et forpliktende partssamarbeid.

Pliktene i arbeidet med å få ned sykefraværet må følges opp bedre, og det gjelder alle parter. Arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og Nav må gjøre mer for å følge opp sin del av ansvaret. I den nye IA-avtalen er vi enige om tiltak for bedre og mer målrettet sykefraværsoppfølging som treffer alle aktører. I avtalen er vi også enige om å bruke 2025 og 2026 til en bred kunnskapsinnhenting om sykefraværet. Basert på kunnskapen vil vi bruke 2027 og 2028 til å diskutere behov for justering og iverksetting av eventuelle nye tiltak for å få ned fraværet.

Dette er ikke tidspunktet for å gjøre endringer som kan ha mange utilsiktede konsekvenser, og som partene ikke har vært med på å diskutere. Dersom kunnskapsinnhentingen vi får gjennom IA-avtalen, tilsier at det er hensiktsmessig å gjøre justeringer i tråd med forslagene, vil jeg selvfølgelig vurdere dette på nytt sammen med partene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:39:55] (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for et interessant forslag og komiteen for et godt arbeid.

Vi har heldigvis en del nasjonalparker i Norge. Mange av oss ønsker enda flere av dem, for det er viktig å ta vare på urørt natur. Forslagsstillerne er opptatt av hvordan en kan gjøre det enda bedre gjennom å få flere jaktfrie områder. Det forslagsstillerne peker på, er spesielt å kunne gi allmenheten tilgang til flere områder, og også at en kan se på forskning og gi muligheten til å ta vare på eventuelle truede dyrearter o.l. som er i disse områdene.

I sitt svarbrev til komiteen peker statsråden på at det allerede er reguleringer, og at det finnes flere nasjonalparker som allerede har jaktfrie områder i dag.

Komiteen deler seg egentlig litt i tre. Det er et mindretall med Miljøpartiet De Grønne, Venstre, SV og Rødt som fremmer forslaget til Miljøpartiet De Grønne om å utrede flere jaktfrie områder. Så er det Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre som peker spesielt på at jakt også har en annen viktig side – at det gir viktige inntekter for mange, er mye kultur ved det og er viktig å kunne drive jakt. Det kan være utfordringer for bestandene, særlig storvilt, hvis en ikke driver jakt. Så vil vi også løfte fram det at hvis en velger å frede flere områder, kan det utløse erstatningskrav fra private. Det er noen av disse momentene statsråden også er inne på i sitt svarbrev.

Fra Kristelig Folkepartis side er jeg ikke veldig redd for at dette forslaget eventuelt skulle få flertall, og at en ser på eventuelt å ha enda flere områder som er jaktfrie. Det er sånn jeg opplever statsråden også, at dette er noe en kan se på. Samtidig er jeg tydelig på at det i så fall må komme fra et lokalt initiativ. Hvis en finner ut av det lokalt og det heller ikke er i strid med de lokale interessene, mener jeg det kan være positivt. Det er i alle fall Kristelig Folkepartis linje i dette, og derfor kommer jeg til å stemme imot forslaget.

Marit Arnstad (Sp) [10:42:40]: Senterpartiet deler ikke forslagsstillernes ønske om å utrede jaktfrie områder i nasjonalparkene. Vi mener at dette er et forslag som er både unødvendig og uheldig.

I dag er jakt stort sett tillatt i nasjonalparkene våre, og i mange tilfeller er det både riktig og nødvendig å gjennomføre jakt i disse områdene. Når det gjelder storviltjakt, kan det være nødvendig bl.a. for å holde hjorteviltbestanden nede på et bærekraftig nivå, og når det gjelder småvilt, er det ofte ikke jakta i seg sjøl som er utfordringen, men at en f.eks. har en så stor bestand av rødrev at det er utfordrende for andre truede arter, bl.a. fjellreven. Det å kunne ta ut den typen predatorer er viktig både i og utenfor nasjonalparkene.

Derfor er det ikke noen automatisk sammenheng mellom det å innføre jaktfrie områder og samtidig få større og sunnere bestander av ulike arter – tvert imot. Den forvaltningen vi i dag har gjennom fjellstyrene og gjennom Statskog, er kunnskapsbasert, den er god, den er fleksibel, og den gir raskt mulighet til å endre vilkår for jakt når det er nødvendig.

Norge har lang tradisjon for å høste ressurser fra naturen også gjennom jakt, og det oppleves for svært mange som en viktig del av både friluftstradisjoner og allemannsretten i Norge. Et forslag om jaktfrie områder vil være et alvorlig inngrep mot disse interessene. I tillegg er jakt underlagt et godt system for kvoter, for tilpasninger basert på de ulike viltenes bestander og utvikling.

Senterpartiet ser derfor ingen grunn til å gripe inn mot en tradisjon som representerer en klok forvaltning, og som gir samfunnet vesentlige ressurser både økonomisk og kulturelt. Denne typen forslag innebærer en slags osteklokketenkning om at det å bare verne natur skal gi en beskyttelse. Senterpartiet mener at det er en misforstått tankegang, og at en fornuftig forvaltning og bruk av naturen er den beste måten å ivareta utmarksområder generelt og nasjonalparker spesielt på.

Så må jeg si at jeg er litt undrende til at partiet Høyre ikke har noen mening om denne saken, iallfall har de ikke tegnet seg på talerlisten. Jeg er også litt undrende til hva Arbeiderpartiet egentlig mener i denne saken. De er mildt sagt sparsomme i sine merknader i innstillingen. Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen vist til at jaktfrie områder kan ha både fordeler og ulemper, og at departementet kan legge til rette for en utredning om jaktfrie områder dersom det lokalt tas til orde for det. Betyr det at Arbeiderpartiet nå er villig til å kompromisse på det som hos Arbeiderpartiet har vært en uttalt og viktig tradisjon for jakt og for høsting av naturressurser? I så fall fortjener Arbeiderpartiets støttespillere utover på bygdene å få høre om det, for jakttradisjoner og høsting av naturressurser står veldig sterkt også innad i det partiet. Jeg tror de forventer at Arbeiderpartiet i Stortinget har en klar og tydelig rolle i dette spørsmålet, og det gjelder for så vidt også Høyre.

Terje Halleland (FrP) [10:46:02]: Om jeg forstår forslagsstillerne rett, ønsker de å etablere jaktfrie områder for å høste kunnskap og legge grunnlag for forskning og eventuelt en endret forvaltning. Det bør da glede forslagsstillerne stort at slike områder finnes i dag.

Statsråden er veldig tydelig i sitt svar på at det finnes områder som har jaktforbud, og det finnes områder som har jaktrestriksjoner, som bør kunne innfri alt det som forslagsstillerne ønsker seg, og at en må kunne gjennomføre ønsket fra forslagsstillerne med dagens regelverk.

Når det allikevel blir fremmet forslag om et lite antall områder – og som det altså allerede er sagt: Et lite antall områder, ja, det finnes allerede – er spørsmålet: Er det forskning en er ute etter? Er det en endret forvaltning en er ute etter? Eller er det bare å sikre at flere områder blir jaktfri?

Tilbake til statsrådens svar: Skal en se på områder og legge til rette for flere jaktfrie områder, bør det komme fra lokalt hold. Det har nasjonalparkstyrene, som er lokalpolitisk sammensatt, alle muligheter for å påvirke og være med på å få innspill til fra lokalt hold.

Så til slutt: Jeg tror det er veldig viktig å ikke framstille jakt som noe uvesentlig i norsk natur. Allemannsretten er veldig viktig i dag. Jeg synes det er helt feil at vi setter noen friluftsinteresser foran andre, som f.eks. jakt, som er et veldig viktig og avgjørende tiltak i forvaltningen av natur i dag. Jakt er positivt, og det er helt nødvendig også i nasjonalparker.

Ola Elvestuen (V) [10:48:32]: Venstre støtter forslaget om å innføre flere jaktfrie områder i nasjonalparker i Norge. Som det er påpekt tidligere, har vi det allerede på Svalbard, og vi har det også i Pasvik og i Øvre Dividal, og en har også begrensninger noen andre steder. Vi mener at det i norske nasjonalparker er flere områder med opprinnelig natur der naturverdiene kan forsterkes med en jaktfrihet, der en også har bestander av rovdyr, som kan gjøre at dette gir en ekstra verdi. Og det vil også kunne utnyttes innenfor forskning.

Det er vanlig ute i verden at en har nasjonalparker også med jaktforbud, og det er virkelig ingen som har foreslått at alle nasjonalparker skal ha en slik begrensning. Det må være verneformålene som ligger bak beslutningen når man har en nasjonalpark, som selvfølgelig også må være førende for hvilke begrensninger man har i en nasjonalpark. Da er altså den bruken vi har, altså i nasjonalparker, en del av de verneformålene, og dette er jo forskjellig flere steder.

Fra Venstres side mener vi det er viktig og riktig at vi ser etter flere områder hvor en kan ha et jaktforbud, hvor det kan være med og forsterke verneverdiene. Jeg tror det er riktig at dette ikke bare passivt overlates til lokale initiativ. Jeg tror det er riktig og viktig at en har en nasjonal føring som gjør at en kan se de ulike nasjonalparkene i sammenheng, og som også kan gi råd til dem som skal være med på å støtte det lokalt, eller ikke. Jeg tror den nasjonale delen av dette er viktig.

Så tror jeg vi også skal være forberedt på at dette er verneformål som kan etterspørres internasjonalt. Vi har en naturavtale der vi skal verne 30 pst. og restaurere 30 pst. innen 2030, og der en også skal definere og kategorisere hvor strengt vern verneområdene våre har. Dette vil det være ett av de virkemidlene vi har for å vise at vi følger opp fra norsk side de verneformålene som er internasjonalt.

Hvis man skal se på ett område hvor dette kanskje enkelt kan gjøres, så er det i det siste verneområdet som vi har fått på plass i Norge, i nasjonalparken vi har fått på plass i Østmarka. Der vil jeg tro det fort kan være lokal støtte. Det er også den eneste nasjonalparken hvor vi har bestand av ulv, og det er også bestand av gaupe.

Så tar jeg opp det forslaget som Venstre er den del av.

Une Bastholm (MDG) [10:51:36]: La meg først si at jakt har lange tradisjoner i Norge, flotte, rike tradisjoner, og også annen høsting har det. Det er noe som også jeg er opptatt av å bevare. Det er en måte å bruke og oppleve naturen på som gir naturglede, som gir folkehelse, rekreasjon, og identitet. Alt det er jeg også for. Dette forslaget handler om å etablere noen områder innenfor nasjonalparkene våre som er jaktfrie. Jeg mener at den utviklingen vi har i naturen nå, hvor veldig mye av dyrelivet og faunaen er preget av andre inngrep fra menneskene – vi har store hyttebyer, vi har kraftlinjer, og vi har mange andre inngrep som påvirker – slik at den samlede belastningen på natur og dyreliv i Norge er stor. Det øker egentlig behovet for at vi tillater at flere slike områder finnes i Norge, der hvor det gir mening faglig – og det er bl.a. der man har rovdyr etablert, slik at det vil være et økosystem som er fungerende – for forskning, men også for at de 95 prosentene av Norges befolkning som ikke jakter, kan ha glede av urørt natur som ikke er påvirket så direkte av mennesker, f.eks. ved at vi tar ut topp-predatorer.

Jaktfrie områder kan også bli verdifulle referanser for forskning, noe det jo er i flere land, som kan gi oss bedre kunnskap om urørt natur og for så vidt også effekter av jakt, og det kan jo også påvirke hvordan vi ønsker å drive den delen av forvaltningen som skjer gjennom jakt.

Jeg mener også at jaktfrie områder i nasjonalparker vil styrke allemannsretten – ved å tilby denne typen naturopplevelser, som vi ikke kan ha i dag fordi dyrelivet over hele Norge er preget av at det knapt finnes en kvadratmeter på det norske fastlandet der dyrelivet kan utvikle seg upåvirket av jakt. Unntaket er, som noen har nevnt, noen svært små områder i nasjonalparkene i Pasvik og Dividalen, i tillegg til Svalbard.

Det er bred enighet både lokalt og nasjonalt om at det har stor verdi i seg selv for folk å vite at slike urørte naturområder fortsatt finnes. Rikere og mer intakt natur kan gi større inntekter og flere arbeidsplasser i lokalsamfunnene rundt jaktfrie områder. For eksempel vil det kunne være enda mer attraktivt å besøke denne typen natur. Erfaringen fra Sverige, som i Sarek og Fulufjället, som vi kunne ha tilknyttet oss med et jaktfritt område på norsk side, viser at jaktfrie områder også kan være en viktig lokal økonomisk ressurs.

Jeg ser at statsråden i sitt brev egentlig er åpen for mer kunnskap om jaktfrie soner, og at departementet legger til rette for en nærmere utredning dersom det tas lokale initiativer. Det er litt pussig, for det er Stortinget og nasjonale myndigheter som har ansvaret for naturmangfoldet i Norge. Så jeg synes det er rart å vente på initiativ fra det lokale, men jeg skjønner at debatten er der i dag, og jeg tar for så vidt med meg de signalene som noe positivt i det videre arbeidet.

Bård Ludvig Thorheim (H) [10:54:54]: Høyres posisjon i denne saken er at vi avviser forslaget som er kommet. Vi mener at forslaget, hvis det blir innført, ikke vil styrke allemannsretten. Vi er også negative til å sette andre friluftsinteresser over jaktinteresser, og vi vil understreke den gode forvaltningstradisjonen vi har i Norge når det gjelder jakt. Jakt er helt grunnleggende for en bærekraftig forvaltning av både storvilt- og småviltbestander, noe vi har en god tradisjon for, og vi har vært et foregangsland også for å forvalte marine ressurser på en måte som er bærekraftig. For Høyres del er det viktig at den tradisjonen videreføres.

Vi er også sikre på at dersom det var et sterkt behov som regjeringen og den gode forvaltningen vi har på området, identifiserte, ville de foreslå for Stortinget endringer som vi da kunne tatt stilling til.

Stein Erik Lauvås (A) [10:56:34]: Jeg får starte med å forsikre Senterpartiet om at vi ikke har endret syn vesentlig, så dette skal gå veldig bra. Arbeiderpartiet vil fremdeles være for å drive fornuftig jakt i Norge.

I Norge er det stort sett tillatt med jakt i nasjonalparkene våre. Dette er et system vi har hatt lenge, og det lever vi godt med. Vi lever også godt med de enkelte unntakene som finnes, med noen jaktfrie områder. De har vel stort sett kommet med grunnlag i et lokalt initiativ, hvor lokalsamfunnet lever veldig godt med at det er enkelte områder som er jaktfrie.

Det er fornuftig å drive jakt fordi man må regulere bestanden. Det gjør vi i nasjonalparkene. Det gjør vi i vernede områder. Hjemme hos meg, i Marker, har vi heldigvis fått vernet ganske store områder. Der kan vi drive jakt og friluftsliv uten at det kommer i konflikt med hverandre i det hele tatt, slik jeg opplever det. Dette er noe vi tenker har vært et system vi lever godt med. Jakt og fiske har lange tradisjoner i Norge. Det har Arbeiderpartiet vært en del av og støttet opp om. Det skal vi fortsette å gjøre, og derfor støtter vi heller ikke det forslaget som er lagt fram.

Statsråd Terje Aasland [10:58:09]: Det er hyggelig å kunne diskutere jakt i nasjonalparkene, selv om dette ikke er mitt konstitusjonelle ansvar ordinært. Jeg synes det er et veldig viktig tema, for jakt har stolte og lange tradisjoner i Norge, og for mange er det den ultimate naturopplevelsen å kunne komme på jakt og selvfølgelig høste av de naturressursene som er tilgjengelige.

Jeg tror også dette temaet er viktig for at jakttradisjonen og jaktkunnskapene i befolkningen skal bestå i tiden framover. Da trenger vi jaktområder som er tilgjengelige for alle. Mange av nasjonalparkene ligger på statlig eid grunn og er derfor av stor betydning for allmennhetens mulighet for å drive jakt.

Med enkelte unntak er det tillatt å jakte i norske nasjonalparker, og jeg tror det er en god historisk binding knyttet til det. Men det er f.eks. jaktforbud i deler av Øvre Pasvik nasjonalpark og i deler av Øvre Dividal nasjonalpark. Vi har også nasjonalparker med ekstra restriktive regler for en del typer jakt, f.eks. jakt på storvilt i Rago, og i Anarjohka nasjonalpark er det bare reindriftsutøvere som får jakte.

Samlet er allikevel områdene der jakt er regulert, strengere enn det som følger av viltloven, og få og små. Selv om mange nordmenn jakter, jakter de aller fleste som ferdes i nasjonalparkene, ikke. På meg virker det som det ikke er noe høyt konfliktnivå mellom jegere og andre utøvere av friluftsliv. Det er et forhold som i utgangspunktet balanseres veldig godt. Jeg har notert meg at forslagsstillerne er klare på at jakt er nødvendig i en del nasjonalparker, og det er jo helt riktig – f.eks. for å regulere hjorteviltbestanden til et bærekraftig nivå.

Representantene har heller ikke foreslått å innføre jaktfrie soner i slike områder. Jeg legger derfor til grunn at vi snakker om jaktforbud i områder der jakt ikke er nødvendig.

Så er det sånn at det ville være både positive og negative sider ved å innføre jaktfrie områder i eksisterende nasjonalparker. Som jeg allerede har skrevet til Stortinget, er jeg åpen for at mer kunnskap om disse avveiningene kan være nyttig, men jeg forutsetter da at det er initiativer som må tas lokalt gjennom det lokale forvaltningsansvaret for nasjonalparkene. Hvis det tas slike initiativer, kan jeg være åpen for å legge til rette for en utredning av dette, men det må da være en nytteverdi som kommer fram i forbindelse med det.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:13:30]: Nasjonalparkene består av natur vi skal ta vare på. Høsting og overskuddet gjennom jakt, fiske, bærplukking og utmarksbeite er en viktig del av det. Det samme er regulering av rovvilt, og det gjelder både små og store rovvilt.

Det har vært forvaltet på samme måten i hundrevis av år. Derfor ble det i nasjonalparker. I mange av våre verneområde77r, f.eks. Rondane, den første nasjonalparken, er denne forvaltningen en viktig del av verneformålet gjennom å ta vare på unikt seterlandskap, seterbebyggelse og jaktbuer. I tillegg er en del av verneformålet å ta vare på gamle fangstanlegg som har vært der i tusenvis av år.

Bare for å slå det fast: Alle nasjonalparker berører store arealer. Jaktfredning i fjellregioner vil være ekstremt inngripende, også når det gjelder småvilt. I Dovre i Nord-Gudbrandsdalen, min hjemkommune, der 80 pst. av arealene er fredet, og enda større arealer er leveområde for villrein, er jakt en dypt rotfestet tradisjon. Rein i utmarka var det første grunnlaget for all bosetting i Norge, og jakt- og høstingstradisjonene står meget sterkt. Skal dette falle bort til fordel for en drøm for besøkende og bli markedsført som upåvirket natur, hva nå det måtte bety, en attraksjon og en tumleplass for forskere? I hva slags tidsperspektiv ser forslagsstillerne for seg at f.eks. villrein skal bli mindre sky? Er det et mål i seg selv? I mitt hode er en var og sky villreinflokk som lever i ville fjellområder, så nært vi kan komme urdyret som mulig.

Jaktfredning i villreinområdet vil føre til en ukontrollerbar bestandsøkning, og tilstanden for villreinen vil komme på et lavmål, med lave vekter og dårlig kondisjon på dyrene. Dette skjedde i Snøhetta-området på 1950- og 1960-tallet. Leveområdet ble sterkt overbeitet av for mange rein, med bakgrunn i for lite jakt. I det samme området ble Aursjømagasinet bygd på 1950-tallet, noe som medførte en oppdeling av villreinområdet i Snøhetta øst og Snøhetta vest. Snøhetta vest har en mindre villreinstamme, som delvis har hatt utveksling med Snøhetta øst-området. De er likevel sårbare for endringer og uforutsette hendelser. I 2006 ble om lag 40 pst. av bestanden i Snøhetta vest, minst 245 dyr, tatt av snøskred. Jaktkvotene ble selvfølgelig regulert, og senest i 2024 var reinen i Snøhetta vest-området fredet. Lignende episoder har skjedd også i Rondane, og senest i øst-området i vinter, hvor over 50 dyr gikk med i et skred. Slike løsninger i forvaltningsøyemed er selvfølgelig nødvendig. Den norske jakten er kunnskapsbasert, godt regulert, og den norske jegerbestanden holder et svært høyt nivå.

Mani Hussaini (A) [11:16:42]: Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å innføre jaktfrie områder i våre nasjonalparker. Det blir sagt her at dette ikke er et angrep på jaktinteressene, men det er det når man skal ta ut områder og ha færre områder hvor man kan jakte. Jakt er et av de mest gjennomregulerte områdene vi har i forvaltningen. Jakt er også noe titusener av nordmenn nyter godt av. Det å innføre jaktfrie områder i våre nasjonalparker i store deler av Norge vil dermed innebære å ta fra folk den retten.

Det blir også skrevet i forslaget at det å innføre jaktfrie områder vil være med og bidra til større oppslutning om allemannsretten. Jeg tror det motsatte kommer til å skje, at det blir mindre tilslutning til allemannsretten ved å innføre et sånt jaktforbud.

Jeg må si at dette føyer seg inn i rekken av forslag som kommer fra Miljøpartiet De Grønne – og for så vidt andre her også – hvor man ikke har tillit til lokale beslutningsorganer. Nasjonalparkstyrene er dem vi hører på, og de har muligheten til å fremme forslag om å innføre sånne områder. Dette er organ sammensatt av politikere, fagfolk og folk i kommunen som har peiling på disse områdene.

Vi i Arbeiderpartiet vil ikke være med på å sentralstyre enda flere ting og sette natur som en begrunnelse. Skal vi ta vare på mer natur, må det skje i samspill mellom nasjonale myndigheter, kommunene og fylkene. Det er da vi kan ta vare på mest mulig natur på en mest mulig kunnskapsbasert måte. Det understreket vi da vi behandlet naturmeldingen tidligere i år, hvor hovedforskjellen mellom oss var at vi mener at skal vi ta vare på mer natur, må det skje i et samspill mellom de ulike beslutningsorganene – selvfølgelig med klare og tydelige mål og støtte fra nasjonale myndigheter, men de lokale må være med.

Vi aksepterer ikke premisset om at lokale beslutningsorgan skal fratas mulighet til å være med på å bestemme over natur i naturens navn.

Ola Elvestuen (V) [11:19:27]: Det var egentlig innlegget fra representanten Hussaini som fikk meg til å ta ordet igjen. Han har helt rett i at det er en helt klar forskjell på hvordan regjeringen fører sin naturvernpolitikk – eller mangel på naturvernpolitikk – og det vi mener. Jeg har full tillit til nasjonalparkstyrene, det er dyktige folk. De jobber innenfor de verneformålene som er vedtatt av Kongen i statsråd for hver nasjonalpark, og de følger disse.

Det som er problemet med dagens regjering – og forrige regjering, da den var litt større, med Senterpartiet – er en total mangel på nasjonal ledelse for å oppnå målene etter naturavtalen vi har inngått, og også naturmangfoldmeldingen vi fikk, som nettopp går bort fra nasjonal ledelse og bare legger seg på at det er lokale vedtak som skal være førende, med den bit for bit-nedbyggingen vi ser i Norge. Jeg er helt enig i at lokale myndigheter og nasjonalparkstyrene er kjempeviktig, men det handler om at man skal jobbe innenfor det som også er en nasjonal ledelse. Det er derfor vi har en miljøvernminister, det er derfor man har en klima- og miljøminister som nettopp skal føre den.

Det er ingen her som har foreslått at vi ikke skal ha jakt, verken i nasjonalparker eller ellers. Den historien skal vi ta vare på, og bestandsregulering må vi ha, men det handler om at vi også kan ha noen flere områder hvor det ikke er jakt, som er helt vanlig i nasjonalparker rundt omkring i verden. Jeg synes det er helt forunderlig at man ikke ønsker flere slike områder, som man har i Dividalen og i Pasvik.

Hvis det skulle vært et forslag om det, bør det selvfølgelig være nasjonale myndigheter og Klima- og miljødepartementet som har en gjennomgang og et initiativ, og som kommer med forslag. Så kan nasjonalparkstyrene forholde seg til det og ha en mening om det, og så tas det en nasjonal beslutning på det.

Mani Hussaini (A) [11:21:56]: Jeg måtte tegne meg da representanten Elvestuen gjorde noe han har gjort ved flere anledninger fra denne talerstolen, nemlig kom med en historieomskrivning om hva regjeringens naturpolitikk er. Denne regjeringen var i Montréal og var med og forhandlet at vi skal verne og bevare 30 pst. på land og i hav innen 2030 og var en sterk pådriver. Denne regjeringen har fremmet en naturmelding hvor man etterkommer de aller fleste av de målene man satte seg i Montréal, og viser konkret hvordan man skal styrke naturens posisjon i forvaltningen, hvordan man skal bidra til at natur er et samspill mellom nasjonale og lokale myndigheter, og hjelpe lokale myndigheter med å ta bedre beslutninger på vegne av naturen. Vi er ikke med på den historieomskrivningen til representanten Elvestuen.

Det er lov til å være uenige om hvorvidt staten skal bestemme mer på bekostning av lokale myndigheter, eller motsatt. Vi mener at vi har truffet en fin balanse for nettopp å ta vare på mest mulig natur, ved å kunne samarbeide med lokale myndigheter. Noen initiativ kommer til å komme fra oss, andre initiativ må komme fra lokale myndigheter. Hva fasiten på det er, er ikke lett å si, men sånn vi ser det nå, mener vi at vi har truffet en fin balanse som ivaretar mest mulig natur, og på den måten også tar vare på mest mulig natur.

Sofie Marhaug (R) [11:24:19] (ordfører for saken): Vi har mange saker i energi- og miljøkomiteen denne våren. Det er egentlig ikke så rart, for vi har fått en mindretallsregjering som har blitt enda mindre og akkurat i kraftsaker kan flertallet – potensielt, i alle fall – gå litt på kryss og tvers.

Jeg har vært saksordfører for denne saken, der Høyre ber om fortgang i konsesjonsbehandlingen i kraftutbyggingssaker for å få bygget ut mer kraft. Høyre ønsker en helhetlig reform og lister opp en rekke forslag som kan inngå i en sånn reform. Partiet får støtte fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, altså de borgerlige partiene.

Statsråden antyder i sitt brev til komiteen at forslagene er overflødige fordi departementet allerede har iverksatt flere av forslagene som inngår i denne listen til en reform, og skriver at en helhetlig reform til og med kan virke mot sin hensikt fordi det å sette i gang en sånn reform vil forsinke typiske konsesjonsbehandlingssaker.

Det er den ene forklaringen på hvorfor forslaget ikke får flertall i komiteen. For Rødt sin del er grunnen til at vi ikke støttet forslaget, rett og slett at vi ikke er med på det kappløpet som jeg opplever at er mellom særlig Arbeiderpartiet og Høyre – med Senterpartiet og Fremskrittspartiet hakk i hæl, i alle fall i noen tilfeller – om å bygge ut og bygge ned med kraftutbygging raskest mulig, enten det gjelder et krav om kortere konsesjonsbehandling eller mer kraft.

Jeg mener den politikken også får drahjelp fra EU og fornybardirektivet, som går ut på mye av det samme, at vi skal bygge mer kraft, og at vi skal bygge det enda raskere. Det finnes selvfølgelig eksempler på konsesjonsbehandling som kan være bra for naturen, f.eks. avslag, raske avslag, men det er ikke det som er hensikten med dette forslaget fra Høyre. Hensikten er å bygge ut enda mer kraft.

Jeg vil minne komiteen på at Miljødirektoratet i fjor vår kom med en rapport om nedbygging i inngrepsfri natur i Norge de siste fem årene. Kraft står for 55–60 pst. av nedbyggingen av inngrepsfri natur de siste fem årene – 55–60 pst.! Da er ikke svaret på det å bygge ut enda mer enda raskere. Vi bør i stedet ta større hensyn til naturen. Vi vet at kraftutbygging de siste årene er den største trusselen, i alle fall i inngrepsfrie områder, og da er oppskriften fra Høyre en dårlig oppskrift. Det er grunnen til at Rødt ikke støtter Høyre, og håper jeg også har redegjort for hvorfor andre partier har andre begrunnelser for ikke å gjøre det.

Stein Erik Lauvås (A) [11:27:37]: Regjeringen har som mål å sikre rimelig og rikelig med tilgang på kraft for både husholdninger og næringsliv. Det har vi gjentatt nå i tre et halvt år, og det skal vi fortsette å gjenta. Vi har jobbet siden dag én for å dempe husholdningenes strømregninger og for å effektivisere prosessene rundt å få raskere utbygging.

Da regjeringen tiltrådte for drøyt tre og et halvt år siden, var egentlig lite forberedt. Solberg-regjeringen hadde stoppet behandlingen av vindkraft i 2019, og det var ingen plan for videre oppfølging. Når dører blir lukket på den måten, tar det tid å bygge opp prosjekter og tillit igjen. Det har derfor ikke vært noe særlig kø i behandlingen av nye vindkraftprosjekter eller store vannkraftprosjekter siden det. Nå ser vi at det bildet er i ferd med å snu.

Vi deler forslagsstillernes intensjon om å gjøre konsesjonsprosessene mer effektive. Derfor har man også gjennomført eller følger opp mange av de tiltakene som er foreslått, bl.a. på solkraft, hvor kommunene nå får større mulighet til å ta beslutninger om dette. Vi har gitt kommunene større innflytelse i vindkraftsaker, og kommunene har også fått større økonomisk utbytte dersom man velger å si ja og får bygd ut vindkraft. Vi har lansert en ny og uavhengig kompetansetjeneste som skal fungere som en veileder for kommunene når de setter i gang og skal behandle søknader om vindkraftprosjekter. Vi har styrket NVEs kapasitet, og vi har også fått i gang digitaliseringsprosjekter.

Det er viktig at vi unngår byråkrati og dobbeltregulering. En full reform av konsesjonssystemet kommer til å kreve ganske store ressurser, så jeg mener vi heller må bruke den tiden og kapasiteten vi har nå, på å få behandlet de konkrete prosjektene som ligger der, raskt og effektivt. Det å legge til rette for mer kraft og gjøre det raskere er svært viktig. Det vil Norge ha behov for, og da må vi bruke ressursene mest mulig effektivt.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:30:08]: Kjære kollegaer! Denne stortingsperioden har i vår komité vært veldig preget av høye strømpriser. Det gjør at vi kanskje ikke har fokusert nok på noen av de virkelig store utfordringene vi har, og det er at når vi ser tilbake, helt fra den tidlige industrialiseringen i Norge på 1900-tallet, var suksessoppskriften nettopp at vi hadde et stort kraftoverskudd, og at ny industri fikk tilgang til den kraften. Som en konsekvens fikk vi lave strømpriser både for husholdninger og for næringslivet.

I dag står det altså hundrevis av bedrifter i dette landet i kraftkø. Det er alt fra et nytt smoltanlegg, det er fiskerihavner som ikke får tilgang på kraft, det er prosessindustri over hele landet i alle regioner som står i kø, og som ikke får tilgang til kraft for å skape verdier i landet vårt, skape nye arbeidsplasser og omstille seg for å klare de klimamålene som vi har satt i fellesskap. Det er en enorm utfordring, som jeg mener at denne komiteen ikke har tatt nok tak i.

Det er vel kjent at ny kraftproduksjon som får konsesjon, har stoppet helt opp de siste 3 ½ årene. Det er det flere grunner til, men det er et faktum. Og man skulle tro at regjeringen da var interessert i å gjøre noe med akkurat det. Nå skal det sies at det kommer også noen forslag til endringer i energiloven. De kom etter at Høyre hadde lagt fram sitt forslag. Der er det noen positive endringer, som vi skal behandle senere, om ikke lenge. Men de 14 helt konkrete punktene som Høyre foreslår, følges ikke godt nok opp. De ville ha dannet grunnlaget for en reform av konsesjonssystemet.

Det gjøres i hele Europa – man bruker kortere tid og får ned saksbehandlingstiden, for man ser hvor viktig dette er. Jeg synes det er skuffende, men ikke så veldig overraskende, at Støre-regjeringen ikke prioriterer verdiskaping i dette tilfellet. Det er utrolig viktig for oss. Men det finnes en veldig enkel løsning, og det er at Høyre tar over, og at vi får et borgerlig flertall etter valget.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:33:09]: Ja.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:33:17]: Behovet for mer fornybar kraft er udiskutabelt. Norsk næringsliv trenger mer energi framover. Nye næringsetableringer trenger tilgang på strøm, og da må tilstrekkelig med nett og kraftproduksjon bygges ut i et raskere tempo. Samtidig må kraftsystem forvaltes på en måte som ivaretar lokaldemokratiet, naturen, folks tillit til forvaltningen og folks lommebok.

Senterpartiet er opptatt av at konsesjonsprosesser må være så effektive som mulig, men at kraftutbygging skal skje med forankring i de berørte lokalsamfunnene. Da Senterpartiet var i regjering, ble det tatt viktige grep. NVE fikk økte bevilgninger, og det er blitt ansatt 110 nye medarbeidere siden 2021, der 30 av disse jobber direkte med konsesjonssaker. Vi har også styrket digitalisering for å legge til rette for en effektiv saksbehandling, og vi har prioritert søknader om nettanlegg, noe som har fungert, og som resulterer i reduserte køer.

Dette viser at grepene fungerer, men vi er ikke i mål, og Senterpartiet mener at også andre tiltak kan være aktuelle for å redusere saksbehandlingstiden og legge til rette for mer kraftproduksjon. Derfor er vi åpne for flere grep som kan redusere saksbehandlingstiden, og vi støtter et nasjonalt kompetansesenter. Mange kommuner ønsker å vurdere mulighetene for kraftproduksjon, men de trenger kapasitet, og de trenger kompetanse.

Nylig har Riksrevisjonens undersøkelse av kapasiteten i strømnettet pekt på at det er et sterkt behov for mer samordning og helhetlig forvaltning av strømnettet, med tydelige politiske styringssignaler. Da er løsningen mer nasjonal kontroll og politisk styring for å sikre en langsiktig utvikling og oppnå målene Stortinget har satt. Dette er viktig.

Senterpartiet har pekt på at vi må endre hvordan vi forvalter og finansierer strømnettet. Det som ikke er løsningen, er å overstyre kommunene med krav og tidsfrister bestemt av Brussel. Fornybardirektivet vil gripe inn i norske myndigheters konsesjonsprosess, og faren er stor for at lokaldemokratiet blir overkjørt. Det bidrar ikke til flere saksbehandlere eller gjør prosesser mer effektive. Det bidrar ikke til mer lokal aksept. Vi legger tvert imot til rette for mer konflikt.

Senterpartiet mener det er helt avgjørende at vi har gode demokratiske prosesser. Lokalsamfunn må ikke bare informeres, de må involveres. De må høres, og de må kompenseres når deres natur og omgivelser tas i bruk for fellesskapets energibehov. Hvis vi bygger ut kraft uten lokal forankring, bygger vi også motstanden mot kraften. Det er gjennom tillit og medvirkning, ikke overstyring, at vi får en bærekraftig energiomstilling.

Senterpartiet vil ha nasjonale løsninger tilpasset norske forhold og et konsesjonssystem som kombinerer effektivitet med grundighet. Vi skal sikre industrien nok kraft og nok nett, men vi skal gjøre det på en måte som bevarer naturen, styrker lokalsamfunn og bygger legitimitet.

Terje Halleland (FrP) [11:36:31]: Konsesjonssystemet for etablering av ny kraftproduksjon og etablering av nytt kraftnett fungerer ikke. Vi trenger mer kraft, og vi trenger mer nett for å videreutvikle samfunnet vårt. Starter man prosessen i dag, enten man vil starte med kraftproduksjon, eller man ønsker å bruke den kraften, kan man gjerne være i mål om 15 år. Jeg er litt usikker på om forretningsideen vil være like god om 15 år, og om det er verdt å vente til 2040 med tanke på pengene man har i dag, som man ville investere.

Statsråden viser hele tiden til igangsatte tiltak, men det er fryktelig vanskelig å se resultatene. Til og med Riksrevisjonen har problemer med å se resultatene. Konklusjonen er veldig enkel: Det er for dårlig. Dette har pågått i lang tid. Statnett har ikke klart å forutse den økte etterspørselen etter kraft. Det skal ikke statsråden og regjeringen bære alene, men man kommer uansett ikke vekk fra at de tiltakene som har blitt igangsatt de siste tre og et halvt årene, er for dårlige, og de virker ikke.

Det er blitt bevilget mer penger, det har blitt flere ansatte og årsverk. Vi hørte nettopp at det var blitt 110 nye årsverk. 30 av dem jobber med konsesjoner. Hva de 80 andre gjør, vet vi ikke. Men er det kompetent, ledig arbeidskraft der ute? Kan man si at hvis jeg bare har penger til å ansette folk, kan jeg gå ut på gaten i dag, og så får jeg tak i den arbeidskraften jeg vil ha? Nei, det tviler jeg sterkt på. Det er altså ikke penger som er problemet, det er å få tak i arbeidskraft som er kompetent til oppgavene, som kan gjøre noe med den utfordringen vi står overfor. Hvor finner man den arbeidskraften? Jeg vil si at det er nærliggende å lete hos NVE, og da tror jeg at i den tiden vi er i i dag, må vi se på å endre oppgavene til NVE, eller utelate noen oppgaver. Når det gjelder vilkårsrevisjoner, f.eks.: Sverige utsatte det i tre år, de frigjorde arbeidskraft og fikk fortgang i de søknadene som hastet.

Dessverre ser vi ikke at regjeringen ønsker å ta de nødvendige grepene så en kan få frigitt arbeidskraft og få fortgang i de konsesjonssøknadene som haster. Jeg beklager at dagens forslag ikke får flertall. Det betyr at de nødvendige endringene vi må gjøre, vil ta enda lengre tid.

Ola Elvestuen (V) [11:39:47]: Venstre støtter forslaget fra Høyre om en raskere saksbehandling og mener at det kan gjennomføres uten at det går ut over hensynet til naturverdier. Som det ble sagt tidligere, ser vi dette som en naturlig forlengelse av at vi ønsker at Norge skal følge de prosessene som er i EU. Fornybardirektivet burde vi ha vedtatt tidligere. Nå får vi det til behandling, og det er på tide. Men Venstre mener at vi trenger å ta inn hele ren energi-pakken, både den fra 2018 og også oppdateringen fra 2023. Klar for 55 og REPowerEU bør også tas inn i Norge. Vi mener dette kan gjennomføres med raskere saksbehandling, uten at det går ut over de naturverdiene som vi også skal ta vare på.

I EU gjør de dette innenfor en strengere lovgivning for naturvern. Habitatdirektivet krever mer naturvern enn den norske lovgivning gjør, så det går an å kombinere.

Det er viktig at den reduserte saksbehandlingstiden også settes sammen med en bedre nasjonal ledelse, som også kommer med tydeligere både forventninger, råd og rammer for kommunene når de skal ta sine beslutninger.

Fra Venstre er vi bl.a. veldig tydelig på at vi burde ferdigbehandle nasjonale rammer for vindkraft. Det betyr ikke at det bør vedtas slik det ble lagt fram fra NVE i 2019, men at vi trenger å ferdigbehandle det for å gi tydeligere nasjonale føringer for hvor det er riktig at man har mer vindkraft, og hvor det ikke bør være vindkraft av hensyn til natur og andre formål som NVE og Miljødirektoratet har gått nøye gjennom.

Vi har, som det står i saken, også tidligere foreslått at man bør kartlegge grå arealer. Det henger også sammen med de prosessene som følger av EU-direktivene. Man kan ha en raskere saksbehandling. Vi i Venstre er også veldig for å ha et nasjonalt kompetansesenter for kraft, der kommunene kan få støtte og bistand. Dette er en dansk modell, der de har en nasjonal energikrisestab, NEKST.

Vi må klare å ha en raskere saksbehandling. Det betyr ikke nødvendigvis at det er et raskere ja; det kan også være et raskere nei. Men vi må klare å gjøre det som resten av Europa nå klarer og ta vare på naturen samtidig.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:43:00]: Dette blir litt i forlengelsen av de foregående innleggene, som jeg er enig i. Vi er jo ikke uenige om problembeskrivelsen. Vi trenger mye mer kraft, vi trenger mye mer nett, og vi trenger det raskt. Det har alle partier vært inne på. Vi skal klare å nå klimamålene. Det er mange av oss som er opptatt av at der må det bare akselerere, for vi må klare omstillingen. Det kommer til å kreve mye mer kraft. Vi skal også lykkes med eksisterende industri som vil utvide, ny industri som kommer, og teknologiomstillingen. Alle disse tingene kommer til å kreve mer kraft, og da trenger vi mer, og vi trenger det raskt.

Jeg opplever – og det var vel Thorheim også inne på – at vi skal behandle en endring i energiloven der det er bra at det kan komme noe, men at motstanden mot raskere konsesjonsbehandling er litt rar. For meg er det ingen motsetning mellom en rask saksbehandling og gode demokratiske prosesser og ivaretagelse av natur. Poenget med rask konsesjonsbehandling og saksbehandling er at en skal få tildelt en saksbehandler raskt. Det skal gjøres raske avklaringer.

Jeg er enig i det Høyre har lagt opp til; hvis det er uproblematisk og alt ser greit ut, kan en gå inn i et hurtigspor for å få enda raskere saksbehandling. Hvis det er store utfordringer, skal en selvsagt gå grundig inn i dem, men det betyr ikke at hvert direktorat eller hver etat skal kunne ha sin periode med saksbehandling. Det betyr å se mer parallelle prosesser, sånn at det blir avgjort på kortere tid. Som representanten Elvestuen også var inne på, betyr det at en sannsynligvis vil kunne få et raskere nei på saker. Hvis det er total motstand lokalt, vil det også bli et nei.

Poenget er bare at alle vil tjene på at det går raskt. Det skal selvsagt være innenfor ansvarlige rammer. Alle skjønner at det ikke kan gjøres på superkort tid, for det må gjøres grundige vurderinger, men det kan gjøres mer parallelt.

Som Elvestuen også var inne på, vil et nasjonalt kompetansesenter i veldig mange tilfeller være til veldig stor hjelp for de mindre kommunene som får store utfordringer med om de skal si ja til noe, hvordan prosessen er med utbygger, og så videre. Det vil være til stor hjelp.

Jeg undrer meg også litt over alle disse nye årsverkene, om det er 110, 30 eller 17 stykker som jobber med dette. Jeg ser at Høyres spørsmål i forbindelse med statsbudsjettet viser at det er 17 årsverk som jobber med konsesjonsbehandling av fornybar kraft. Jeg undrer meg litt over at det ikke er satt flere folk på det, men det kan sikkert statsråden være med og korrigere. Det er i alle fall viktig at det ikke er mangel på folk som jobber med disse sakene, som er grunnen til at det hoper seg opp.

Vi kommer til å støtte forslaget. Uavhengig av om det blir vedtatt eller ikke, håper jeg virkelig at departementet opprettholder trykket, noe jeg vet at statsråden også har delt, for at en skal få raskere konsesjonsbehandling, sånn at vi kan få bygd ut den kraften det er mulig å bygge ut, så raskt som mulig.

Statsråd Terje Aasland [11:46:09]: Jeg har lyst til å starte med å understreke en setning som ble sagt som jeg mener er veldig feil. Det er at det er stor motstand mot å få raskere konsesjonsprosesser. Det er tvert om veldig stor interesse for å få raske konsesjonsprosesser.

Den 14. oktober 2021 startet det egentlig en reformering av hele konsesjonsbehandlingssystemet. Det var da det ble regjeringsskifte. Det var blanke ark som møtte den som først gikk inn i Energidepartementet, når det gjelder dette med konsesjonsprosesser og raskere konsesjonsprosesser. Det er noe en jobber kontinuerlig med for å sikre at en får bedre og bedre resultater.

Representanten Thorheim sier at vi «ikke har fokusert nok». Det kan være en grei uttalelse fra Høyre. Alle de 14 tiltakene som opprinnelig er foreslått fra Høyre, og som Kristelig Folkeparti har gitt sin tilslutning til i merknadsform, er forhold som enten er gjennomført, er under gjennomføring eller på en måte ikke har blitt akseptert inn i endringene i systemet.

Det gjøres et betydelig arbeid nå for å få ting inn i hurtigspor. Det gjøres betydelige grep for å fjerne ting fra konsesjonsbehandlingen. Ett eksempel er å overlate til kommunene å si ja eller nei til solkraft opp til 10 MW. En har styrket bemanningen. En har økt digitaliseringen. Det er jo et tankekors at de som hadde regjeringsansvaret før oktober 2021, ikke hadde satt i gang en eneste digitaliseringsprosess når det gjelder konsesjonsbehandling av noe så viktig som energi og energiinfrastruktur. Vi har en rekke tiltak i forbindelse med dette.

Når vi skal forenkle og forbedre prosessene, er det viktig at vi ikke kortslutter lokaldemokratiet vårt. Kommunene er en viktig samarbeidspartner og ikke en motspiller når det gjelder både å utvikle mer fornybar energi og også å sørge for at vi får på plass et sterkere ledningsnett. Det demokratiet må være der.

Så er det viktig å tenke gjennom at hver gang en vedtar en sak eller regulering i Stortinget, medfører det at en må utrede f.eks. energisaker enda mer, om det er hensynet til natur, om det er hensynet til folk, eller hva det måtte være. Hver gang Stortinget vedtar en ny regulering som må utredes før en kan gi konsesjon til enten et nytt kraftanlegg eller en ny ledningsframføring, betyr det lengre saksbehandlingstid. Jeg er opptatt av at vi innenfor det regelverket Stortinget har satt, skal ha effektive, gode prosesser for å håndtere samfunnets kanskje absolutt viktigste spørsmål: hvordan vi får på plass nok nett og nok kraftproduksjon i tide til den samfunnsutviklingen som faktisk er der.

Sofie Marhaug (R) [11:57:05]: Takk for debatten. Jeg regner egentlig med at en del av de tingene vi debatterer i denne saken, kommer vi til å debattere også i neste sak, som også handler om bl.a. kraftutbygging.

Jeg tar ordet egentlig for å komme med noen fakta fra elektrisitetsdataene som Statistisk sentralbyrå bruker. Ut fra denne debatten, og særlig ut fra diskusjonen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, kan man jo nærmest få inntrykk av at man kappes om å bygge ut mest mulig vindkraft raskest mulig, og at Norge allerede har et kraftunderskudd, og det er ikke tilfellet. Strømproduksjonen i fjor, i 2024, var rekordhøy: 157,2 TWh. Det var rekord i fjor, og det skyldes særlig en økning i vannkraftproduksjonen. Dette er noe NVE har snakket om lenge. Klimaendringene gjør at vi får mer vann i magasinene, og det kommer vi til å oppleve mer av framover. Den andre økningen skyldes en jevn og trutt økning i solkraftproduksjonen.

Så er det riktig at vindkraftutbyggingen har stoppet opp, og det er Rødt veldig glad for. Det handler om lokaldemokrati, det handler om at vi begynner å ta større hensyn til natur, og det handler også om noe vi ikke har snakket så mye om i dag, men som jeg synes er viktig å understreke, at samiske interesser skal og bør høres.

Når NVE henges ut her i denne salen og nærmest blir idiotforklart når de sier at krav og saksbehandlingsfrister ikke er det som gir gode konsesjonsprosesser, så vil jeg ta NVE i forsvar. Det er ikke alltid Rødt gjør det, men jeg vil gjøre det her. Det er helt riktig at det ikke er en automatikk i at det å stille slike krav gir bedre konsesjonsbehandlinger, og det er heller ingen automatikk i at kort saksbehandlingstid gir de riktige beslutningene. Det handler om natur, det handler om lokaldemokrati, og det handler også om samiske interesser og at vi faktisk bør prøve å overholde de sosiale og politiske menneskerettighetene som vi har forpliktet oss til.

Det er heller ikke gitt at det blir et kraftunderskudd i framtiden. Den fremste eksperten på det, de som har dataene for kraftproduksjon i Norge, er NVE, Norges vassdrags- og energidirektorat. De tror ikke det blir et kraftunderskudd, og det har de sagt i flere år nå. De tror det blir en strammere kraftbalanse, ja, men jeg synes vi må slutte å late som i denne salen at virkeligheten til Fornybar Norge og de som er tilhengere av fornybardirektivet til EU, er virkelighetens verden, for det er det ikke. Det er ikke sånn det ser ut, ut fra de prognosene og de faktaene vi har fra våre fremste eksperter i Norge, nemlig NVE, og det er ikke gitt at å bygge ut og bygge ned er bra for fellesskapet og samfunnet i stort.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:00:23]: Kort til siste taler: For oss som ønsker verdier og arbeidsplasser og få til klimaomstilling, er det behov for mer kraft, men det får være så sin sak.

Jeg vil gjerne kommentere innlegget til statsråd Aasland: Jeg håper vi kan ha en opplyst og saklig debatt. Når energiministeren mener at det er flaut å vise til at det ble gitt konsesjon til 16 TWh de foregående åtte årene, og kun 0,45 TWh under dagens regjering, er det et faktum. Det må vi kunne forholde oss til. Jeg mener at enhver ansvarlig regjering må kunne svare for hvor mye kraft det blir gitt konsesjon til mens man styrer.

Når det gjelder grønne sertifikater, var det bred enighet om det i sin tid. I mellomtiden ble vindkraft lønnsomt. Man skulle tro at det ble gitt enda flere konsesjoner til det. Det ble gitt mange konsesjoner til småkraft og oppgradering av vannkraft under Solberg-regjeringen. Husk at det var 30 mrd. kr i investeringer til oppgradering av vannkraft som ble lagt på is da Støre-regjeringen innførte høyprisbidraget, og det samme med forslaget om grunnrenteskatt på vindkraft på land, hvor det ble foreslått med tilbakevirkende kraft. Det var masse surr og rot som gjorde at investorene dro til Sverige og andre land, selv om det i utgangspunktet egentlig er dårligere lønnsomhet på prosjekter der.

Jeg vil oppfordre energiministeren til å ha en ordentlig debatt og ta ansvar for de manglende konsesjonene. Det er mange årsaker til det. Én ting er selvfølgelig det vi diskuterer i dag, at konsesjonssystemet ikke håndterer søknader raskt nok. Det er skattepolitikk og mye annet i energipolitikken som virker inn. Ikke alt er innenfor regjeringens kontroll, men det må være slik. Når det gjelder å karakterisere det som flaut av dagens energiminister at det under Solberg-regjeringen ble gitt konsesjon til 16 TWh ny kraftproduksjon: Er det den typen debatt vi skal ha? Går det an å ha et litt høyere nivå på diskusjonen?

Statsråd Terje Aasland [12:03:07]: Det er ganske vesentlig at representanten gjengir det jeg har sagt, riktig. Jeg har ikke sagt at det er flaut at det ble bygget ut 16 TWh. Jeg har sagt at det er flaut at Høyre bruker det som et argument med tanke på det som var situasjonen og grunnlaget for hvorfor disse 16 TWh ble bygd ut. Det var subsidieringen gjennom de grønne sertifikatene, og det var årsaken til at det ble bygget ut 16 TWh i den tidslinjen. Det var det som var grunnlaget.

Når representanten tar anstøt av at det ikke er realisert mer kraft nå, er en vesentlig årsak til det at den forrige regjeringen stoppet konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg på land. Det satt oss tilbake i tid. Vi tok det opp igjen våren 2022 og har laget trygge rammer rundt det.

Nå er det trygge rammer rundt vannkraftinvesteringene. Vi ser at flere og flere nå søker konsesjon til oppgraderinger og utvidelser av kapasiteten i vannkraft. Vi gir konsesjoner til småkraft. Det er ikke saksbehandling og ventetid knyttet til behandling av nye vannkraftkonsesjoner. Det behandles raskt og effektivt i NVE, men de må gå gjennom de forholdene de må, og høre de ulike forslagene. Et eksempel er Røldal–Suldal, hvor fire statsforvaltere har hatt innsigelser på grunn av reinen i området og fare for mer utrygg is. Det er en plikt for NVE å vurdere de spørsmålene og de innsigelsene som kommer knyttet til dette.

Vi har fullt trykk på både å legge til rette for mer kraftproduksjon og raskere utbygging av nettet. Når det gjelder nettet, er det nå gledelig å se at flere og flere saker behandles i hurtigsporet, noe som gjør at man kan avklare disse viktige spørsmålene på relativt kort tid. I tillegg: Det som nå gjøres med tanke på digitalisering, burde vært startet for kanskje ti år siden. Vi er i full gang med det, og det vil forenkle prosedyrene og forenkle kontakten mellom dem som søker konsesjon, og de som eventuelt får konsesjon. Det har vært en – for å si det slik – revolusjon i forvaltningen av energiprosessene i løpet av de siste tre årene.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:06:03]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men jeg setter pris på det mer nyanserte svaret fra energiministeren nå nettopp.

Jeg vil bare kort kommentere at det var et bredt flertall i Stortinget som ønsket å stanse flere konsesjonsprosesser på vindkraft på land, inkludert Arbeiderpartiet, i påvente av at vi fikk gjort noen endringer i plan- og bygningsloven. Vi ønsket å gjøre det litt tidligere, men det er i hvert fall gjort nå. Jeg synes det skal ligge ved i diskusjonen i denne debatten.

Stein Erik Lauvås (A) [12:07:52]: Vi får tro at saksordføreren dukker opp, ellers skal vi nok klare å komme igjennom dette på en anstendig måte uansett.

Arbeiderpartiet, i likhet med flere, ser at det er behov for mer kunnskap om hvilken rolle kjernekraft eventuelt kan spille i det norske kraftsystemet. Nettopp derfor er det også oppnevnt et offentlig utvalg som nå er i gang med å utrede dette. Det utvalget skal levere rapporten sin om ca. ett års tid og vil gi et godt, bredt og oppdatert kunnskapsgrunnlag når vi skal foreta videre vurderinger av kjernekraft i Norge. Derfor mener vi det ikke er hensiktsmessig å be IAEA om en såkalt INIR-gjennomgang nå.

Erfaringer vi kan se fra andre land, og som vi har klart å spore opp, viser at det tar betydelig tid fra en stat tar kontakt med IAEA til man mottar en rapport om dette. Polen får stå som et eksempel, hvor vi forstår at de brukte tre år på fase 1 og nesten to år på fase 2 – hvis disse opplysningene er riktige. Dette til tross for at de hadde vært gjennom en første runde.

En forutsetning for en slik INIR-gjennomgang er at man skal ha hatt en omfattende selvevaluering, som skal dekke finansiering, regelverk, sikkerhet, beredskap og avfallshåndtering. Dette er temaer som kjernekraftutvalget som vi har nedsatt nå, allerede er i ferd med å utrede.

Å starte en dobbeltprosess når det gjelder dette, vil være å bruke betydelige ressurser på noe vi allerede egentlig har igangsatt. Enten må man da jobbe raskere og presse fram en konklusjon på kort tid, eller en må sette ned enda et utvalg. Jeg tror ikke noen av delene er klokt. Derfor mener vi det er mest hensiktsmessig å vente på vårt eget utvalgs rapport før vi vurderer eventuelle videre prosesser, for da sikrer vi i hvert fall et grundig og kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag.

Noen ganger må man ta ting i rekkefølge. Kjernekraft er komplisert. Det er ikke rett fram hele tiden. Og noen ganger må man også finne seg i å skynde seg langsomt.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:10:49]: Først vil jeg beklage på vegne av Høyre at saksordføreren ikke er til stede i dag, men jeg representerer Høyre i denne sammenhengen.

Jeg vil si om denne saken at forslagets intensjon er god, og vi synes det er positivt å få en såkalt INIR-revisjon. Det har vært en litt spesiell sak på den måten at også en ekstern aktør, Norsk Kjernekraft AS, har vært veldig ivrig i diskusjonen og ment at saksgrunnlaget fra regjeringen har vært feil, at det er fullt mulig å be IAEA om å få en INIR-revisjon tidligere, før arbeidet med utredningen om kjernekraft i Norge – som Høyre foreslår, og som regjeringen nå gjennomfører – er ferdig.

For Høyres del er vi et parti som liker å få et ordentlig faglig grunnlag fra regjeringen for å treffe beslutninger i Stortinget. Vi har forsøkt å informere oss godt om saken, men det er litt ulik informasjon om hva som er mulig. Det er bakgrunnen for at Høyre står bak forslaget til vedtak i denne saken, som jeg for øvrig også vil tilrå, og som jeg ser at det kan bli flertall for. Jeg tror også vi kan vente fram til kommisjonen har gjort ferdig arbeidet sitt. Det er tross alt ikke lenge til, det skjer neste år. Og dette er jo et forslag og mulig vedtak som vil fastslå at det er ønskelig med en INIR-revisjon som en forlengelse av kommisjonens arbeid.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [12:13:25]: Ja, Senterpartiet mener også at vi må skaffe oss et solid kunnskapsgrunnlag før vi vurderer kjernekraft som en mulig del av norsk energisystem. Vi mener derfor det er for tidlig å si ja eller nei til kjernekraft i Norge nå. Vi ønsker å vite mer.

Da vi satt i regjering, tok vi et riktig grep og steg videre sammen med Arbeiderpartiet. Det var at vi oppnevnte kjernekraftutvalget i juni 2024. De fikk i oppdrag å utrede hvilke muligheter og utfordringer som er knyttet til kjernekraft i en norsk kontekst, og de skal gi oss et faglig og faktabasert grunnlag for den debatten som vil komme. Det arbeidet pågår nå, og rapporten skal – i hvert fall ifølge det siste jeg hørte – leveres i april 2026.

Vi ser at det er flere andre land som har brukt denne såkalte INIR-gjennomgangen som en måte å kartlegge egne forutsetninger på. Derfor støtter vi forslaget fra Høyre, sånn det nå er utformet i komiteens tilråding, om at regjeringen i oppfølgingen av kjernekraftutvalgets rapport skal vurdere å sende en forespørsel til IAEA om en INIR-revisjon. Dette synes Senterpartiet er en ryddig tilnærming, der vi først vurderer kunnskapsgrunnlaget fra kjernekraftutvalget. Vi gjennomfører ikke prosesser parallelt, men bruker det kunnskapsarbeidet som allerede er i gang. Kjernekraftutvalgets arbeid vil kunne fungere som et grunnlag for en eventuell selvevaluering, som kreves før IAEA gjennomfører en sånn revisjon.

Senterpartiet mener at kjernekraft fortsatt er noe som ligger noe fram i tid. Da er det helt avgjørende at vi bygger den kunnskapen først. Vi trenger å vite mer om behovet, om teknologien og ikke minst om de samfunnsmessige kostnadene når vi tar stilling til om og hvordan dette skal innlemmes i Norge. Dette arbeidet er startet, og dette forslaget synes vi er et naturlig neste steg på en ansvarlig og realistisk vei videre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:15:56]: Min opplevelse er at det er litt misforståelser om hva dette egentlig er for noe. I utgangspunktet tenker jeg at alle burde være veldig positive. Vi kommer nettopp fra en diskusjon om raskere konsesjonsbehandling og å se på mulige parallelle prosesser som kan gjøres samtidig for å korte ned tid, mens nå skal vi vente lengst mulig før vi vurderer å be om en revisjon fra IAEA.

Det internasjonale atomenergibyrået er et uavhengig organ som Norge har vært medlem av helt siden fra starten, på 1950-tallet, og det er en ressurs og en mulighet for å kunne få mer kunnskap og mer hjelp til medlemslandene. Det har altså denne INIR-revisjonen som en mulighet. Det handler om å gå gjennom hva som er landets forutsetninger – både fordeler, ulemper, utfordringer og muligheter – knyttet til kjernekraft.

Dette er ikke et være eller ikke være for kjernekraft i Norge. Fra Kristelig Folkepartis side var det bare at vi synes forslaget og denne muligheten var kjempespennende. Det vil gi Norge en enda bedre og en kanskje enda mer opplyst debatt med tanke på å ta de vanskelige avveiningene, som flere har vært inne på, om en skal gå videre med å bygge kjernekraft. Derfor var jeg litt overrasket over svaret fra statsråden, så etter hvert tok jeg kontakt med Det internasjonale atomenergibyrået selv. I mailutvekslingen som jeg har hatt med dem, antyder de – som statsråden for så vidt også om ikke direkte skriver, men han har de samme tidslinjene – at først må en ha en selvevalueringsprosess, som tar anslagsvis tre–fire måneder, så trenger IAEA den seks uker før de reiser til landet og gjennomfører revisjonen, som skal ta ca. ti dager, og på den siste dagen får en overlevert rapporten. Når jeg spør direkte om dette vil være hensiktsmessig å gjøre før kjernekraftutvalget har lagt fram sin rapport, peker de på at de synes det er en fordel, at det bare vil opplyse diskusjonen, og at det vil kunne være mulig å legge fram i årsskiftet 2025–2026 – i god tid før fristen 1. april.

Jeg tenker at hadde en vært veldig framoverlent – dette synes vi er spennende, nå kan vi se på mulighetene Norge har – kunne en lett gjort dette. Det er så å si gratis, kanskje en halv million kroner eller noe hvis en må dekke noen kostnader knyttet til saksbehandling osv., men dette burde vært mulig. Jeg er allikevel glad for at flertallet i hvert fall samler seg om noe, men som sagt så burde en bare kunnet gjøre dette.

I det opprinnelige forslaget, som vi fremmet rundt årsskiftet, står det «innen juni 2025». Det innser til og med jeg er urealistisk, så dermed vil jeg, sammen med de andre forslagsstillerne, endre ordlyden til «innen nyttår 2025».

Jeg tar opp mindretallsforslaget, som Kristelig Folkeparti er en del av.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:19:22]: Kjernekraft representerer et langsiktig løp. Det er en kraftform for et generasjonsperspektiv. Det er en kraftform som vi tror kommer til å bli viktig både globalt, i Europa og også i Norge. Vi er med på dette forslaget til Kristelig Folkeparti, og vi har også sett litt med undring på den datoen som var skissert, at dette skal være ferdig innen juni 2025. Dette er såpass langsiktige, inngripende og store saker at det må gjøres grundig, så endringen til innen nyttår 2025 støtter vi absolutt, og vi står ved det forslaget. Subsidiært vil vi stemme for komiteens tilråding om å gjennomføre en slik utredning etter at kjernekraftutvalgets rapport kommer.

Jeg deler også den undringen som Kristelig Folkepartis Ropstad tar opp her, over at man ikke ønsker å kjøre flere parallelle løp. Her har man det internasjonale atomenergibyrået, som er eksperter på området, og man ønsker ikke den kompetansen. At man ikke ønsker det som et supplement til kjernekraftutvalgets arbeid, er for meg uforståelig. Der stiller vi oss svært undrende til flertallet, med Arbeiderpartiet, Høyre Senterpartiet og flere, som ikke ønsker å få dette på plass nå. Det hadde vært et bra supplement i arbeidet med en rapport fra kjernekraftutvalget, som har kommet litt skjevt ut fra starten i og med at man valgte en svært uttalt kjernekraftmotstander til å lede hele utvalget. Et vedlegg med en slik INIR-rapport hadde gjort legitimiteten til konklusjonen vesentlig høyere.

Fremskrittspartiet har vårt eget kjernekraftforslag, så dette går først og fremst på kunnskapsinnhenting. Ellers kommer den satsingen vi ønsker, opp til behandling her om noen uker, med nordisk kjernekraftsamarbeid, der man i tillegg til det som blir tatt til orde for her, kunnskapsinnhenting og kompetanse fra IAEA, også ønsker å dra veksler på våre nordiske naboer. Vi har tro på at kjernekraft kan bli en del av løsningen framover, og muligens også for Norge, men for å få en endelig konklusjon må vi ha et grundig faktaunderlag på plass. Da er en slik rapport som det er foreslått her, en av løsningene. Vi synes det er trist at man ikke velger å støtte Kristelig Folkepartis forslag, men som et minimum blir det forhåpentligvis en slik rapport etter kjernekraftutvalgets rapport har kommet.

Sofie Marhaug (R) [12:22:35]: Jeg skal være ganske kort, men jeg skal forklare Rødts stemmegivning. Vi støtter det litt reviderte forslaget som kommer fra Kristelig Folkeparti, med tanke på tidsaspektet. Da Kristelig Folkeparti leverte forslaget, var det kanskje realistisk, men så har tiden gått mens vi har behandlet saken, så vi håper den lille endringen kan komme inn. Vi støtter også innstillingen. Vi mener at det er et greit forslag.

Jeg vil forklare litt hvorfor Rødt er for å få en sånn vurdering fra Det internasjonale atomenergibyrået. Det handler litt om at vi selvfølgelig må bygge opp vår egen kompetanse hvis vi skal utrede kjernekraft i Norge, men at det er ikke farlig å få hjelp fra dem som kan det aller best i verden i dag. Det internasjonale atomenergibyrået har jobbet veldig mye med å sørge for at atomteknologi skal gå til sivile formål, de kontrollerer nettopp at det ikke skal kunne brukes til utvikling av atomvåpen.

Når dette kommer mer og mer på trappene og diskuteres mer og mer i norsk sammenheng – som vi i Rødt er positive til – tenker jeg at det også er viktig at vi bruker den kompetansen. Vi har felles politikk, ikke minst i forsvarsforliket, om at vi ikke ønsker å bidra til atomopprustning i verden. Da er Det internasjonale atomenergibyrået et av redskapene for det. Jeg tenker at vi gjør klokt i å bruke den kompetansen, gjerne så raskt som mulig, men også på et senere tidspunkt. Begge deler er bedre enn ingenting, så takk til Kristelig Folkeparti, som har tatt initiativet til dette.

Ola Elvestuen (V) [12:24:46]: Utvikling av mer kjernekraft er en del av det som er nødvendig både for å dekke kraftbehovet og for å få ned klimagassutslippene i Europa og ellers i verden. Om det vil være aktuelt også i Norge, og hvor lang tid det vil ta, er noe som må avklares framover.

Fra Venstres side er vi fornøyd med at det er nedsatt og utnevnt et kjernekraftutvalg, og vi venter på rapporten som kommer derfra.

Tidligere har vi lagt inn forslag om at vi må støtte opp under den forskningen som pågår på kjernekraft også i Norge. Vi har forskningsmiljøer som ligger veldig langt fremme. Vi er også for et tettere samarbeid i Skandinavia. Vi har jo kjernekraft inn i det norske strømnettet allerede i dag, innenfor det samarbeidet som vi har i Skandinavia.

Vi har tidligere foreslått at Norge bør bli medlem i Euratom. Ved et medlemskap ville vi gjerne fått flere ressurser tilbake enn det vi betaler inn – for vi har sterke fagmiljøer i Norge. Venstre har også foreslått at vi burde være en del av samarbeidet ellers i Europa om utvikling av små modulære reaktorer, der det pågår et arbeid. Vi ser ingen grunn til at ikke også vi skulle være en del av dette. Så må det være en avveining hva som kommer hit.

Som et ledd i dette støtter derfor Venstre det reviderte forslaget som representanten Ropstad la fram, om å be IAEA foreta en gjennomgang av Norges forutsetninger for å etablere kjernekraft, en INIR-revisjon. Jeg vil også påpeke fra Venstres side at siden dette ikke får flertall, vil vi subsidiært stemme for innstillingen i saken.

Statsråd Terje Aasland [12:27:06]: Jeg har lyst til å understreke at regjeringen i hvert fall er for kompetanse, og at vi skal fatte vedtak basert på den best tilgjengelige kunnskapen som finnes, i de ulike temaene som gjelder, også når det gjelder kjernekraft. Derfor satte vi ned kjernekraftutvalget. De skal levere en rapport som jeg tror blir veldig viktig i den videre diskusjonen om kjernekraft i Norge. Jeg mener allikevel at det på nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å be IAEA om en INIR-gjennomgang, for det må et arbeid til før vi kan gjøre det.

Til dette med tid: Erfaringer fra andre land, slik de er beskrevet i IAEA Mission Report, viser at tiden det tar fra en stat anmoder IAEA om en gjennomgang, til en slik rapport foreligger, er nærmere to år. For Polens vedkommende tok det over tre år å gjennomføre en fase 1-gjennomgang – dette i et land som hadde flere tiår med erfaring fra forskningsreaktorer med tilhørende lovgivning, ganske likt det som Norge har.

Polen har for øvrig nylig gjennomført en fase 2-gjennomgang. Dette anmodet Polen IAEA om i desember 2022, og rapporten ble overlevert i september 2024. Selv med erfaringene fra fase 1-gjennomgangen tok det nærmere to år før Polen kunne dra nytte av rapporten med anbefalinger fra IAEA.

Jeg minner om at kjernekraftutvalget skal levere sin rapport om nøyaktig ett år. Det er altså ikke realistisk at en slik gjennomgang vil foreligge i tide til at utvalget kan dra nytte av det i sitt arbeid. Regjeringen anser heller ikke en gjennomgang som hensiktsmessig ressursbruk på dette tidspunktet, som jeg sa.

En forutsetning for et besøk fra IAEA er at vertslandet har gjennomført en innledende selvevaluering i forkant. Selvevalueringen omfatter problemstillinger som finansiering, rettslig og regulatorisk rammeverk, sikkerhet og beredskap, avfallshåndtering, osv. Dette er problemstillinger som kjernekraftutvalget har fått i oppdrag å utrede. Det vil derfor være langt mer hensiktsmessig å avvente utvalgets vurderinger, som deretter vil kunne tjene som et grunnlag for en eventuell INIR-gjennomgang fra IAEA i etterkant. Derfor er jeg veldig glad for at komiteens flertall og mest sannsynlig Stortingets flertall kommer til å lande på det forslaget til vedtak som ligger i innstillingen.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [12:35:57] (ordførar for saka): Først vil eg takka komiteen for samarbeidet denne travle våren, og eg vil òg takka komiteen for å gje meg tilliten til å bli saksordførar frå dag éin i ny komité.

Forslagsstillarane frå Framstegspartiet ønskjer ei auka satsing på vasskraft i Noreg, ettersom Noreg står overfor eit auka kraftbehov, og vasskrafta er ein fornybar og regulerbar ressurs som har skapt store verdiar for Noreg. Ein stor andel av det realistiske vasskraftpotensialet i Noreg er allereie bygd ut, men NVE estimerer at det finst eit teknisk-økonomisk potensial innanfor verna vassdrag på 23 TWh. Prosjekt for opprusting og utviding er viktige for å vidareutvikla vasskrafta i tråd med behova i kraftsystemet, og eg går ut frå at forslagsstillarane vil leggja fram forslaga sine og bakgrunnen for desse.

Komiteen meiner det er viktig å sikra ei føreseieleg energiforsyning for hushaldningar og næringsliv, og det blir understreka at balansen mellom omsyn til naturvern og kraftproduksjon er viktig, og at utbyggingar må vurderast på ein effektiv og grundig måte.

Senterpartiet har lagt inn eit forslag på bakgrunn av at ei stor hindring for auka norsk kraftproduksjon er folkeleg og lokal oppslutning om kraftutbyggingar, utvidingar og oppgraderingar. Eit meir enn hundreårig vasskraftregime med eigne reglar for å vareta dei lokalsamfunna det vedkjem, har vist seg vellykka og ført til at vasskraftutbygginga i stor grad får tilslutning frå ressursdistrikta. Den motsette erfaringa har ein dei seinare åra hatt rundt vindkraftsaker, med sterk lokal motstand mot utbygging. For å lykkast med energi- og klimapolitikk er det viktig at ein sikrar tilslutning frå kommunar og lokalsamfunn som må avstå meir av sine naturverdiar.

Det er stor interesse for bl.a. effektoppgraderingar og pumpekraftverk, men vasskraftregimet av i dag gjev ikkje samfunnsmessig gunstige insentiv for mange prosjekt. Det er viktig at kraftkommunar ikkje må koma dårlegare ut enn at kraftselskap ønskjer å investera meir i vedlikehald, oppgradingar og effekt. Inntektene til kraftselskap og kommunar må difor sest i samanheng for å sikra aksept for slike prosjekt.

Vasskraftprosjekta som vil vera mest aktuelle framover, vil vera av ein annan karakter enn den tradisjonelle vasskrafta, og skatteregimet er ikkje tilpassa dette. Skatteregimet for vasskraft kan ha uheldige og utilsikta verknader. Samtidig er det komplekst, og det er mange omsyn å ta. Difor er det behov for ein heilskapleg gjennomgang av skatteregimet som belyser korleis det bør innrettast for å motivera til vasskraftprosjekt som er ønskte av samfunnet. Ein heilskapleg gjennomgang av gjeldande skatteregime, med mål om å styrkja insentiva for kraftkommunar og kraftselskap til å gjennomføra nye prosjekt, er difor nødvendig.

Senterpartiet er òg med på forslaget om kartlegging av potensiell vasskraft i Noreg, inkludert plan, forslaget om kostnadsfordelar for nettilknyting og anleggsbidrag og forslaget om å stilla krav om auka saksbehandlingskapasitet, redusert saksbehandlingstid og enklare prosessar.

Eg tar opp forslaga Senterpartiet har aleine eller saman med andre.

Stein Erik Lauvås (A) [12:39:10]: Vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. Den gir oss fornybar energi og høy forsyningssikkerhet – i hvert fall i de årene det regner nok og på riktig sted – og det er en viktig regulerbar kraftkilde. Dette er vi enige med forslagsstillerne om, men vi må være litt realistiske og se at tilgangen på ny vannkraft er begrenset. Derfor trenger vi også andre energikilder, som solkraft og vindkraft både på land og i havet, og ikke minst mer effektiv energisparing for at vi skal møte framtidens behov.

Det er potensial for mer vannkraft, og derfor har regjeringen bedt NVE om å oppdatere disse anslagene. Vi ser også at det er en økende interesse for opprusting og utvidelse av eksisterende anlegg samt prosjekter med pumpekraft, som kan bidra med mer effekt når vi trenger det mest. Arbeiderpartiet er opptatt av å prioritere behandlingen av de søknadene. Det meldes om flere prosjekter til behandling. Det er som sagt ingen lang kø – det er vel ingen kø – med hensyn til å få behandlet disse sakene, så dette er det mulig å få til.

Det er også viktig at vi gjennomfører vilkårsrevisjoner effektivt, for å kunne rette opp i ulemper fra eldre utbygginger, samtidig som vi behandler nye søknader. Stortinget vedtok i februar å åpne for behandling av prosjekter i vernede vassdrag der samfunnsnytten vurderes som betydelig, og miljøkonsekvensene er akseptable. Det var en viktig justering. Samtidig ligger det fortsatt strenge rammer i vannressursloven. Det vil i praksis være krevende – for å bruke det uttrykket – å gjennomføre større utbygginger i vernede vassdrag. Det vil neppe komme på tale, selv om man kan gjøre noe dersom det ligger til rette for det.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for fortsatt utvikling av vannkraften, men det viktigste potensialet ligger nok i å videreutvikle eksisterende anlegg og sørge for at vi har effektiv utbygging av annen fornybar energi i landet vårt.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:41:45]: Fremskrittspartiet fremmet tidligere i år dette forslaget om en storstilt satsing på vannkraft, som er grunnsteinen i Norges energiforsyning. Derfor er det litt forstemmende og foruroligende å høre representanten fra Arbeiderpartiet bagatellisere og framstille vannkraft som hell og lykke hvis det regner her og der. Vannkraft er grunnsteinen i norsk energiforsyning, det vi har bygd landet vårt på. Og det er det Fremskrittspartiet ønsker vi skal fortsette å bygge landet vårt på. Dette er ikke slumpmessig planlagte vannkraftanlegg her og der, men en gjennomført og gjennomarbeidet satsing på en meget god kraftproduksjonsmetode, som sørger for stabil, regulerbar og forutsigbar kraft.

Vi kan selvfølgelig ikke bare belage oss på vannkraft, for det kan også komme tørrår, men der har man allerede gode utvekslingsmuligheter og godt samarbeid med nordiske naboland.

I sum og essens ønsker vi en større satsing på vannkraft. Vi ønsker en bedre kartlegging og gjennomgang av potensialet og spesielt sett i sammenheng med en revisjon og gjennomgang av dagens skatteregime for å se på mulighetene det ville gitt å justere det for å få realisert mer kraftutbygging. Dette har vi hundre års kompetanse på og erfaring med. Det er det Norge er best på. Derfor er dette også den mest lavthengende frukten man burde satse mer på. I stedet ser vi at man går en annen vei, der man sørger for å gå for kraftformer som krever storstilte subsidiebehov.

Tilgangen på rimelig kraft har historisk vært et gode for norske husholdninger og en forutsetning for norsk næringsliv og konkurransekraften. Hele lokalsamfunn er bygd opp rundt tilgang på ren, rimelig og stabil vannkraft. Vi mener at rimelig kraft, vannkraft, fremdeles skal være Norges konkurransefortrinn.

Det er flere partier som sier de er for vannkraft. Med Arbeiderpartiets innlegg så langt ble jeg mer skeptisk, men det er primært i ords form og veldig lite i handling. Vi får ingen støtte fra Arbeiderpartiet til dette forslaget – verken for å få mer faktakunnskap på plass ei heller å se på potensialet som ligger i å justere skatteregimet. Det har Støre-regjeringen vært særs villig til å gjøre tidligere med høye prisbidrag og grunnrentebeskatningsendringer, men ikke i positiv retning.

– Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag. Samtidig melder jeg støtte til Senterpartiets forslag nr. 7.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:45:01]: Først vil jeg si at Høyre støtter intensjonen som ligger bak de forslagene Fremskrittspartiet har framsatt. Det er at vannkraften, som utgjør nesten 90 pst. av kraftforsyningen vår, fremdeles er relevant innenfor noen veldig klare miljøbegrensninger, og at det er viktig å få bygd ut mer vannkraft der det er mulig innenfor de begrensningene. Samtidig er det viktig å ha med seg historikken, for energipolitikken følger noen lengre linjer.

Det ene er at Solberg-regjeringen i 2020 hadde en ganske grundig gjennomgang av skattemodellen for vannkraft, hvor vi foreslo – og fikk gjennomført i Stortinget – en endring til kontantstrømskatt. Det var en svært viktig endring for at flere vannkraftprosjekter skulle kunne investeres i og betales ned på kortere sikt enn man ellers måtte gjort. Det var også noe av bakgrunnen for at man i 2022 kunne lese i en artikkel i Europower om en ny renessanse for vannkraften i Norge. Som nevnt i et tidligere innlegg i dag, var det rundt 30 mrd. kr i investeringsvillig kapital til å oppgradere vannkraft i Norge, noe som er svært viktig og nyttig for effektoppgradering og for noe mer kraft. Dessverre kom høyprisbidraget og satte en stopper for de planene, men det er nå fjernet. Vi får håpe, etter de skattesjokkene, at tilliten gjenopprettes til å investere i kraft og kraftproduksjon i Norge.

Vi har også behandlet en annen sak i Stortinget, om vernede vassdrag. Der skal vi trå veldig varsomt. Jeg mener at de føringene som Stortinget har gitt nå, er at verneplanene ligger fast, men det skal i noen flere tilfeller være mulig særlig å oppgradere vannkraft, også i sidevassdrag som ligger i vernede vassdrag.

Vi er positive til å se på nye tiltak senere, også de forslagene som ligger på bordet, men vi mener at med det systemet vi har nå, ligger det godt til rette for å få mer vannkraft.

Sofie Marhaug (R) [12:48:16]: Rødt er enig i Fremskrittspartiets beskrivelse av at det er vannkraft som er bærebjelken i det norske kraftsystemet. Det kommer det til å være i framtiden også. Det vi derimot er uenig i, er at Norges naturressurser er uuttømmelige. Vi må huske på hvorfor vannkraft er bærebjelken i vårt kraftsystem. Jo, det er fordi vi har lagt to tredjedeler av alle elver i rør. Det har kommet med store kostnader, ikke minst for naturen. Vilkårsrevisjonen, som en representant fra Fremskrittspartiet mente vi bare burde droppe, er en anledning til å bøte på noen av de store skadene som noe av den vannkraftutbyggingen har bydd på, f.eks. i Røldal, der man har demmet opp en hel dal. Vilkårsrevisjon er viktig for å se på hvordan vannkraften vi allerede har bygget ut, kan bli enda mer miljøvennlig, for det er det åpninger for.

Rødt er helt enig i at vi bør oppgradere eksisterende vannkraftverk, men vi går ikke med på å begynne å legge flere elver i rør, i hvert fall ikke flere nye elver i rør. Det er veldig kjent at Rødt er mot å bygge ut vindindustri, men vi er heller ikke noe positiv til å gå løs på vernede vassdrag, eller for den del å bygge ned naturen bit for bit med småkraft. Det høres veldig flott og fint ut, men vi vet at nytteverdien målt opp mot arealinngrepene som småkraft utgjør, er liten, så det er ikke noen spesielt god kraftkilde. Det er heller ikke regulerbart. Det er mye bedre å prioritere ressursene i NVE til oppgradering av eksisterende vannkraft. Derfor kan vi ikke støtte disse forslagene fra Fremskrittspartiet. Vi vet også at småkraften i vesentlig grad er privatisert, og veldig mye av det er eid fra skatteparadis, så den oppstykkingen og privatiseringen av naturen vår er ikke Rødt tilhenger av.

Vi er derimot for en mer progressiv beskatning. Det vi har sett, er at en del kraftutbygginger har lagt seg rett under grensen for utbygging. Et mer progressivt skattesystem er ikke for å få fart på enda mer kraftutbygging. Det er tvert imot for å hindre at natur ikke prises i det hele tatt, noe som skjer med de minste utbyggingene, og at det er veldig billig for utbygger å ødelegge naturen. Det er et forslag vi fremmer sammen med SV. Vi fremmer også en rekke andre forslag – forslag nr. 4, forslag nr. 6, forslag nr. 8 og forslag nr. 9. Alle går egentlig ut på å verne naturen mer – ikke ødelegge naturen med enda mer kraftutbygging, som vi allerede vet er den viktigste grunnen til at inngrepsfri natur bygges ned i Norge nå.

Ola Elvestuen (V) [12:51:39]: Venstre er for så vidt enig med forslagsstillerne i at vi må satse på vannkraft i Norge, vannkraft er helt sentralt i det norske kraftnettet, men vi går ikke inn på forslagene fra Fremskrittspartiet. Fra Venstres side ser vi nok denne satsingen i sammenheng med det jeg har vært innom i tidligere innlegg i dag. Det handler om det samarbeidet vi må ha med resten av Europa, at vi trenger fornybardirektivet, energiøkonomiseringsdirektivet, og bygningsenergidirektivet, også de siste versjonene av disse, sammen med Klar for 55 og REPowerEU. Dette må vi kunne innføre i det norske systemet, akkurat som andre land i Europa klarer det innenfor sine systemer, og med den fleksibiliteten som både er der, og som det krever.

Vi er veldig for at vi må ha en satsing på oppgradering av eksisterende anlegg. Det ble også vist til skatteendringene som ble gjort av forrige regjering, for å stimulere til mer investeringer i vannkraft. Nå er nok Venstre også for at man kan bygge flere mindre nye kraftverk. Det er en del av det vi kan etablere.

I denne runden kommer det igjen forslag om å gå inn og bygge ut i vernede vassdrag. Fra Venstres side mener vi det var en stor feil av Stortinget i februar å åpne for flere utbyggingsprosjekter i vernede vassdrag. Vi mener at det vedtaket bør reverseres. Det ligger også forslag i denne saken som gjør det, som er viktig. Det får ikke flertall nå, men det er definitivt en kamp Venstre kommer til å fortsette.

Når det gjelder vilkårsrevisjoner, som Fremskrittspartiet også er inne på, må de først og fremst være rettet mot å bedre miljøforholdene. Det er selve formålet med vilkårsrevisjoner, og da må det gå på hvordan man gjør det best mulig, samtidig man også har en kraftproduksjon.

Det vi derimot er for, er å se på bedre rammevilkår for pumpekraftverk. Der ligger det også et forslag inne som Venstre støtter.

Med det vil jeg ta opp forslag Venstre er en del av.

Statsråd Terje Aasland [12:54:24]: Det er ingen tvil om at vannkraften er selve juvelen i kraftsystemet vårt, og det er viktig at vi både videreutvikler den og tar i bruk det potensialet som eventuelt kan gjøres, på en skånsom måte. Men det blir feil å tro at tilgang på energi fra ny vannkraft kan tilfredsstille og løse alle framtidige utfordringer, for det er forholdsvis begrenset hva som er mulig av ny kraftproduksjon knyttet til vannkraft – forutsatt at man ikke bygger ned ethvert elveløp som finnes. Men effektkapasiteten og effektsikringen i eksisterende vannkraftanlegg, der hvor vannkraften har store magasiner, den er betydelig, og den vil være særdeles verdifull i tiden framover. Effektbalansen og effektutfordringer har vi, og ikke minst i møte med mer uregulerbar kraft trenger vi oppgraderinger i vannkraften for å få ut effektpotensialet og for å sørge for at vi har en energisikkerhet som er tilfredsstillende i tiden framover.

Nå ser vi veldig tydelig at det er en stor og økende interesse for oppgraderinger og utviklingsprosjekter innenfor eksisterende vannkraftanlegg, som vil bidra til både mer strøm og mer effektkapasitet i tiden framover. Jeg er opptatt av at vi skal videreutvikle vannkraften, og NVE melder nå om at flere prosjekter er til behandling. Det er bra. Nye søknader om effektoppgraderinger og pumpekraftverk er interessante, og jeg vil prioritere behandlingen av slike prosjekter høyt. NVE tar slike saker fortløpende til behandling, og det er ingen kø nå på slike saker.

Konsesjonsprosessene må være både gode og grundige for at man skal få tatt en vurdering av om det skal gis konsesjon eller ikke. Samtidig skal prosessene være effektive. Derfor har regjeringen prioritert å øke saksbehandlingskapasiteten, og vi vil forenkle prosedyrene knyttet til det i fortsettelsen.

Jeg vil understreke at det også er viktig å gjennomføre vilkårsrevisjoner, for det har også vært et tema som har vært oppe til diskusjon, nettopp for å rette opp skader og ulemper fra eldre vannkraftreguleringer, samtidig som vi prioriterer konsesjonsbehandling av nye prosjekter. Men når det gjelder vilkårsrevisjonene, er det viktig at vi tar vare på vannet på en best mulig måte og sørger for at man ikke reduserer produksjonskapasiteten mer enn strengt tatt nødvendig for å bedre miljøforholdene i vassdragene.

Stortinget vedtok 13. februar å åpne for en generell adgang til å behandle prosjekter i vernede vassdrag der samfunnsnytten vurderes som betydelig, samtidig som miljøkonsekvensene anses som akseptable. Jeg er positiv til denne lettelsen i adgangen til å få vurdert prosjekter, selv om Stortingets vedtak ikke endrer rammene for hva som kan tillates i vernede vassdrag. Her setter vannressursloven fortsatt veldig strenge rammer.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:04:54]: Vi har hatt noen runder med debatt i salen tidligere i dag, og noe av kritikken kom fra Høyre, som mente at vi trenger en regjering styrt av Høyre for å få fortgang i energipolitikken. Den saken vi behandler nå, synes jeg viser det motsatte. Her snakker vi altså om grunnsteinen, vannkraften i Norge. Det er fremmet totalt 13 forslag, og det er ikke et eneste forslag fra Høyre. De kunne gått inn og skaffet flertall for flere forslag i dag.

Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber bl.a. regjeringen fremme sak for Stortinget med en kartlegging av potensialet for vannkraft i Norge, med en plan for oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, samt en realisering av potensialet for nye større og mindre vannkraftprosjekter. Det er akkurat det Høyre etterlyste tidligere i dag. De har sagt at vannkraftutbygging eller kraftutbygging går for sent. Vi ber dem også om å se på kostnadsmodeller for nettilknytning og anleggsbidrag, og det er et forslag fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet om å be regjeringen stille krav om økt saksbehandlingskapasitet, redusert saksbehandlingstid og en enklere prosess for vannkraftprosjekter hos NVE.

I tre og et halvt år har Høyre sittet og kritisert at ting tar for lang tid, og at det ikke går fort nok. Energimeldingen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram i regjering, kom et halvt år etter at Høyre hadde lagt fram sin egen energimelding. Så fremmet de 66 nye tiltak. Poenget mitt er at det fremdeles er mulighet til å få flertall for flere ting hvis vi ønsker en fortgang i deler av energipolitikken. I dag kunne Høyre ha gjort det, men de velger å ikke gjøre det.

Stein Erik Lauvås (A) [13:07:25]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiets representant Nilsen stadig morer seg med å gå til useriøse angrep om hva som er sagt og ikke sagt, og ment og ikke ment, fra undertegnede.

Vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. Den gir oss fornybar energi, høy forsyningssikkerhet og viktig regulerbar kraft. Så skal vi nok ta inn over oss at det blir tørrår. Vi skal ikke mange årene tilbake før vi hadde ekstremt lav magasinfylling. Til og med i det største magasinet vårt så man omtrent bunnen. Jeg tror at representanten Nilsen og Fremskrittspartiet skal ta inn over seg at det kan komme tørrår, og at vi må ha noe i bakhånd når det kommer til det. Representanten sier samtidig at det som skal redde oss når tørrårene kommer, er utenlandskablene, som man nå er imot – men som man var for i regjering. Nå er de altså imot det. Å følge med på hva Fremskrittspartiet egentlig mener i kraftpolitikken, er jo en øvelse som ikke er veldig enkel.

Nå hyller Fremskrittspartiet vannkraften og eierskapet. Vi skal ikke mange år tilbake før Fremskrittspartiet ville foreslå å oppheve hjemfallsretten, og de ville delprivatisere Statkraft. Det er å selge ut det norske eierskapet på vannkraften vår.

Fremskrittspartiet bør ikke være svært stolte over hvordan de har håndtert energipolitikken sin – tvert imot. Det vingles fra den ene veikanten til den andre. Det er litt som med bompengeløftet vi fikk: Dersom Fremskrittspartiet kom i regjering, skulle det være gratis å passere alle veibommer i Norge. Resultatet var tvert imot at Fremskrittspartiet tok inn rekordmye penger i bompenger. Det har aldri noen gang vært tatt inn så mye i bompenger i dette landet som da Fremskrittspartiet satt i regjering. Det er dette som er faren. Fremskrittspartiet forsøker å framstille sin energipolitikk, som det ikke er noen klar linje i. Det vingles fram og tilbake. I det ene øyeblikket skal de selge ut og delprivatisere, og i det andre øyeblikket skal de gjøre det motsatte. De som er til å stole på i energipolitikken, er Arbeiderpartiet. Vi har hatt en klar linje i tiår tilbake, og vi kommer til å fortsette å ha den klare linjen også i de årene som kommer.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:10:08]: Jeg vil ikke forlenge debatten, men svare representanten Mykjåland litt. Siden hun også har sittet lenge i komiteen, er hun klar over at Høyre har fremmet flere forslag om vannkraft for å få mer vannkraftutbygging, allerede tidlig i denne perioden. Det gjelder bl.a. det som gikk på vernede vassdrag, som vi foreslo veldig tidlig, og som Senterpartiet – som en del av Støre-regjeringen – var imot, og som ble forsinket. Jeg har nevnt kontantstrømskatten, som var svært viktig for å få mer oppgradering av vannkraft. NVE er i gang med en gjennomgang for å se hva vannkraftpotensialet er.

Som helt sikkert mange andre i komiteen også, er jeg i direkte kontakt med kraftselskapene. Jeg har ennå ikke fått en forespørsel om at det er enda mer kartlegging som er utfordringen, men det handler om å ha stabile og gode rammevilkår, særlig på skattesiden. Det kommer en ny borgerlig regjering til å sørge for. Med alt det som har vært på trappene, er jeg helt sikker på at hvis det blir et regjeringsskifte og man får den forsikringen om at det nå er en regjering som holder stabile og gode rammevilkår for vannkraftutbyggingen, så kommer den renessansen for vannkraften som var på trappene – som jeg nevnte tidligere – til å bli realisert.

Jeg vil også understreke at vi er positive til intensjonen bak Fremskrittspartiets forslag og også intensjonen bak de forslagene Senterpartiet fremmet. Det vil ikke være noe som er bedre enn at vi får veldig brede flertall i neste storting for både å satse på og å holde forutsigbare og gode rammevilkår for vannkraft i Norge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:12:22]: Med fare for å forlenge debatten er jeg nødt til å ta tak i en del av det som kom fra min gode kollega fra Arbeiderpartiet.

Han har rett i at jeg hang meg opp i en kommentar han hadde i sitt første innlegg, som kanskje ikke var ment slik det hørtes ut. Der ble vannkraft framstilt som om det var litt tilfeldig planlagt, at tørrår kunne komme når som helst, og at hell og lykke var det som skulle til for at vi ikke skulle få problemer. Sånn er det ikke.

Det ble også fremmet påstander om at Arbeiderpartiet hadde god energipolitikk. Jeg skal gi dem en god del av æren for at man bygget vannkraft i sin tid. Tidligere hadde man en god energipolitikk, og så har man sporet av og er mer opptatt av subsidiekrevende, grønne prosjekter, som i liten grad realiseres. Og det vi har sett de siste årene, er veldig lite kraftutbygging og en omlegging fra den farten man hadde i regjeringene Fremskrittspartiet var en del av.

Det ble nevnt tomme flerårsmagasiner. Det var våren 2022 da man hadde en storstilt krafteksport til utlandet selv om vi hadde et tørt år. Vi hadde ikke et tørrår, men vi hadde et tørt år, og likevel eksporterte vi for fullt. Og selvfølgelig, hvis man da ikke styrer, men sitter og ser på og følger nøye med, så får man problemer. Da kom heldigvis styringsmekanismen, i god tråd med det Fremskrittspartiet fremmet forslag om mange ganger, at man skulle begrense og regulere krafteksporten. Den slår riktignok inn først når kraftkrisen er der, men det er bedre enn ingenting.

Så har Fremskrittspartiet ikke sagt at vi er imot utenlandskabler. Den samordningen, det nordiske samarbeidet, er jo kjempebra. Det er ei heller feil med utenlandskabler så lenge vi evner å operere dem riktig. Problemet er jo at når man har en storstilt krafteksport, og man har en storstilt prissmitte tilbake, så får man store utfordringer og store problemer.

Det ble også nevnt noe om både Statkraft og bompenger, så jeg skal kjapt innom det. Statkraft er en episode i seg selv med de avsløringene som har kommet fram i det siste, om mer enn en dobling av antall ansatte, mer enn en dobling i lønnskostnader og tilnærmet på stedet hvil i forhold til kraftutbygging. Hvordan man skal organisere og se på det, er en helt annen diskusjon. Det som gjøres i dag, bør i så fall grundig gjennomgås.

Og bompenger: Fremskrittspartiet ønsker å bygge vei som bare det, vi – og gjerne statsfinansiert uten bompenger. Problemet er at vi trenger å få flere av partiene med. Bompenger er jo en av favorittøvelsene til de fleste andre partiene som sitter her, så det er bare å stemme for Fremskrittspartiets forslag om veier uten bompenger, så kommer de på rekke og rad når vi får styre.

Helge Orten (H) [13:16:49] (ordfører for saken): Takk til komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Det er stor grad av enighet om forslagene til endringer som regjeringa har lagt fram i Prop. 41 L for 2024–2025, og hele komiteen har samlet seg om et tillegg som vil gi Finanstilsynet hjemmel til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper dersom personen anses uegnet.

Proposisjonen tar utgangspunkt i arbeidet til eiendomsmeglingsutvalget, som ble oppnevnt av Solberg-regjeringa i oktober 2019. Utvalget avga 4. juni 2021 NOU 2021: 7, Trygg og enkel eiendomsmegling. Eiendomsmeglingsutvalget er av den oppfatning at eiendomsmeglingsloven med forskrift har fungert på en god måte, og understreker behovet for at sentrale bestemmelser videreføres. Utvalget foreslo likevel en rekke lovendringer for å sikre ryddige og oversiktlige boligtransaksjoner og for å styrke boligkjøpernes rettigheter.

Regjeringa følger i proposisjonen opp noen av forslagene fra utvalget og viser til at de senere vil vurdere behovet for ytterligere regelverksendringer basert på utvalgets øvrige forslag og høringssvarene til disse. Det er gode grunner til å se nærmere på flere av forslagene, og det er en klar forventning om at regjeringa kommer tilbake til dette så raskt som mulig.

Komiteen viser også til at det i Prop. 41 L for 2024–2025 foreslås endringer som gjelder sikring av klientmidler, oppdragstakers undersøkelses- og opplysningsplikt, oppdragstakers plikter ved budgivning, enkelte forenklinger i regelverket og krav om egnethetsvurdering av eiendomsmeglerfullmektiger og oppgjørsmedhjelpere. Finanstilsynet gis utvidede sanksjonsmuligheter ved at de får hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, i tillegg til at de kan trekke tilbake tillatelser til å drive eiendomsmegling.

I høringen er det i hovedsak tilslutning til regjeringas forslag til lovendringer. Når det gjelder reglene om såkalt kupping, er det enkelte av høringsinstansene som mener regjeringa burde gå lenger og forby det. Det ville vært et for stort inngrep i avtalefriheten, og det er betryggende at komiteen er enige om å videreføre dagens regler og verne om den generelle avtalefriheten.

Det har vært eksempler på at avskiltede eiendomsmeglere får fortsette sin virksomhet som eiendomsmeglerfullmektig. Det er primært et arbeidsgiveransvar å sørge for at disse personene ikke blir ansatt i nye stillinger og kan fortsette sin virksomhet.

Når det likevel er eksempler på at det skjer, kan det være hensiktsmessig at Finanstilsynet gis anledning til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper dersom personen anses uegnet. Komiteen har derfor samlet seg om et forslag til en ny § 8-6 a, som i hovedsak er i samsvar med forslaget fra eiendomsmeglingsutvalget, hensyntatt høringsinnspill fra Finanstilsynet.

Tida går ut, så jeg vil med dette ta opp forslaget Høyre er med på.

Tellef Inge Mørland (A) [13:20:00]: Å kjøpe og selge bolig er normalt sett den største handelen vi som privatpersoner gjør i løpet av livet. Derfor er det særdeles viktig at bolighandelen er trygg og går rett for seg, både for boligkjøper og for boligselger. De fleste betaler av den grunn betydelige summer for at en eiendomsmegler skal bistå i det arbeidet. Heldigvis går de fleste eiendomshandlene uproblematisk for seg, men noen ganger går det dessverre galt, og noen få av de gangene det går galt, har grunnen vært at den profesjonelle formidleren av salget ikke har gjort jobben sin.

E24 avdekket i fjor høst flere slike saker. De belyste på en god måte svakheter i dagens lovgivning som det var behov for å følge opp. Blant annet har en sett eksempler på at avskiltede eiendomsmeglere har fått lov til å jobbe omtrent som før i eiendomsmeglerselskapet, men under en annen tittel, f.eks. som eiendomsmeglerfullmektig. Det har i enkelte tilfeller fått svært uheldige konsekvenser.

Svakhetene i eksisterende lovgivning har regjeringen fulgt opp i sitt forslag til ny eiendomsmeglingslov. Blant annet foreslås det krav om egnethet og politiattest for eiendomsmeglerfullmektiger og oppgjørsmedhjelpere. Det gjøres innstramminger knyttet til såkalt kupping av bolig, og lovkrav til forsvarlig avvikling av budrunder tydeliggjøres. Alt dette er for å gjøre bolighandelen enda tryggere for oss som privatpersoner.

Arbeiderpartiet står også inne i en ytterligere innstramming som komiteen har gjort under sin behandling. Jeg vil først understreke at det primært må være eiendomsmeglingsselskapene selv som har ansvaret for at deres ansatte er egnet i den jobben de utfører. Likevel mener vi i Arbeiderpartiet det er riktig at Finanstilsynet også gis anledning til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper. Vi har dessverre sett eksempler på at meglerselskap ikke har fulgt opp dette ansvaret, og da kan det være klokt at tilsynet har denne hjemmelen som en sikkerhetsventil. Det er også i tråd med hva Finanstilsynet selv har bedt om i høringen.

Avslutningsvis vil jeg peke på det regjeringen selv skriver i sin proposisjon, og som gjentas innledningsvis i komiteens merknader. Det vil være fornuftig at departementet framover vurderer behovet for ytterligere regelverksendringer, bl.a. basert på forslagene i NOU-en og de høringsinnspillene som senere har kommet. To eksempler på dette kan være opplysningsplikten knyttet til innholdet i ferdigattestene og meglerforetakenes tilgang til relevant informasjon i folkeregisteret.

Bolighandel i Norge er godt regulert og derfor også stort sett veldig trygt, og med dagens lovendringer forsterkes dette ytterligere.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:23:15]: Når vi skal kjøpe eller selge bolig, står de aller fleste av oss overfor en av livets store transaksjoner. Det er mye penger i omløp, enten boligen ligger i et pressområde, som Oslo, eller en skal kjøpe seg en bolig i Rendalen, enten boligen er liten eller stor. Det er uansett valg som har stor betydning for den enkeltes økonomi og ofte også livssituasjon for lang tid framover. De fleste velger derfor å ha med seg gode rådgiver i prosessen, enten det er banken for finansiering, håndverkere for å sjekke tilstanden og potensialet, takstmenn som går gjennom eiendommen, eller eiendomsmeglere for å gjennomføre selve salgs- og kjøpsprosessen.

Eiendomsmeglere er heldigvis i stor grad bundet av et omfattende regelverk og en rettspraksis knyttet opp til avhendingsloven og eiendomsmeglingsloven. Det innebærer bl.a. at megleren skal få belyst alle relevante opplysninger og sørge for at de er korrekte. Tillit er et stikkord, både i samfunnet og i disse prosessene. De fleste er avhengige av hjelp til å gjennomføre krevende prosesser med stor økonomisk betydning for eget liv og egen tilværelse.

Eiendomsmeglingsutvalget slår fast at vi i det store og hele har en bransje som fungerer godt, og en forskrift som har regulert næringen på en god måte samt sikret forbrukerne. Likevel har utvalget fremmet flere forslag til endringer for å sikre ryddige og oversiktlige transaksjoner og for å styrke boligkjøpernes rettigheter. Disse følges i stor grad opp i proposisjonen. Det er positivt. Det er også bra at en samlet komité ber regjeringen se nærmere på de forslagene som ikke følges opp nå.

Senterpartiet har med stor interesse lyttet til innspillene fra bransjen, spesielt representert ved Eiendom Norge og Norges Eiendomsmeglerforbund knyttet til egnethet for personer som bedriver eller bistår i eiendomsmegling. Som tidligere nevnt er tillit til eiendomsmeglingsprosessen svært viktig for bransjen og for den enkelte boligkjøper. Tillit er avgjørende viktig når folk står overfor store valg. Dessverre finnes det her, som i andre bransjer, råtne egg i kurven. Derfor er det viktig at vi har et regelverk som luker ut disse.

Bransjen har pekt på spesielt én konkret endring de mener vil være nyttig for å hindre at avskiltede eiendomsmeglere får fortsette i bransjen. Vi har sett flere eksempler på det, og nå sikrer vi altså at vi får effektive og tilstrekkelige tiltak for å beskytte forbrukerne, og også bransjen, mot uegnede personer. Vi er rett og slett glade for at Stortinget i dag strammer inn på dette feltet.

Roy Steffensen (FrP) [13:25:56]: Som representanten Tellef Inge Mørland var inne på, er eiendomskjøp en av de største investeringene folk gjør, noe en gjennomsnittsperson kanskje gjør fire–fem ganger i løpet av livet. Derfor er det viktig at vi har et regelverk som sikrer forbrukerne og en velfungerende bransje. Dagens sak er at regjeringen har foreslått endringer i eiendomsmeglingsloven, og de får i stor grad full oppslutning.

Noen av de viktigste punktene handler om å stramme inn på budgivning og gi mer åpenhet i prosessen. Det er i utgangspunktet gode intensjoner, men Fremskrittspartiet er også opptatt av at vi ikke overregulerer markedet på en måte som svekker konkurransen eller øker kostnadene for forbrukerne. Vi ønsker et eiendomsmarked som fungerer godt, der folk kan stole på prisene uten unødvendig byråkrati, og vi mener at reguleringer må være fornuftige og ikke bare symbolske tiltak. Vi har derfor sagt at vi ikke ønsker å lovfeste at eiendomsmegler skal oppfordre selger til ikke å ta imot bud direkte. Vi tror en lovfesting vil ha liten effekt, og at dette er en problematikk som fint håndteres mellom megler og selger, helt uten at staten skal måtte regulere det.

Samtidig er vi glade for at en samlet komité har gått sammen, og gått lenger enn regjeringens forslag, om å gi Finanstilsynet mulighet til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper dersom personen anses uegnet.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:27:35]: Hadde man fått en krone for hver gang en gikk opp her og sa at et boligkjøp er det største kjøpet mange gjør i løpet av livet, tror jeg det er mange som hadde fylt egenkapitalen slik at de faktisk kunne kommet seg inn på boligmarkedet. Men det er jo riktig at det å kjøpe bolig er et stort kjøp for de aller fleste, og det er nettopp derfor man er avhengig av dyktige fagpersoner, for å hjelpe mennesker når de gjør en så stor investering. Derfor er det positivt at det nå kommer flere endringer og oppdateringer i eiendomsmeglerloven, men flere tidligere talere og også fellesmerknadene i finanskomiteen er tydelige på at man forventer flere endringer, også med bakgrunn i NOU-en fra 2021, og man forventer at regjeringen følger dette opp.

Det har tidligere blitt gjort rede for de endringene som nå vedtas, men jeg vil understreke viktigheten av seriøsitet i bransjen. Boligkjøp er som sagt det største kjøpet mange gjør, og da er man som oftest avhengig av tillit til en eiendomsmegler. Når det viser seg at avskiltede eiendomsmeglere får fortsette sin virksomhet som eiendomsmeglerfullmektig, svekker det tilliten til en hel bransje. Her er det viktig at bransjen er sitt ansvar bevisst, og jeg er glad for at en samlet komité i tråd med forslaget i NOU 2021: 7 også sikrer Finanstilsynet anledning til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper dersom personen anses uegnet. Dette vil bidra til at man har et sterkt virkemiddel til å slå ned på alvorlige hendelser og sikre tilliten til bransjen. Det er bra.

Statsråd Jens Stoltenberg [13:29:31]: Forslaget som er til behandling i dag, skal bidra til en tryggere bolighandel.

Et viktig bidrag til økt trygghet er forslaget om å innføre krav om at eiendomsmeglerfullmektiger og oppgjørsmedhjelpere skal være egnet. Eiendomsmeglere som er blitt fratatt tillatelsen, vil dermed ikke lenger uten videre kunne jobbe som fullmektiger. Eiendomsmeglerforetakene får et ansvar for å vurdere egnetheten til fullmektigene, i tillegg til at det skal vurderes av Finanstilsynet. Manglende oppfølging eller tiltak fra foretaket overfor uegnede ansatte vil kunne følges opp av Finanstilsynet. Komiteen har i tillegg samlet seg om et forslag som vil gi Finanstilsynet mulighet til å vedta individuelle forbud mot at personer kan ha disse stillingene. Det blir opp til Finanstilsynet å utvikle gode ordninger for å bruke de nye verktøyene det nå får.

Regjeringen har også foreslått endringer som vil bidra til mer gjennomsiktige og rettferdige budrunder. Etter forslaget vil ikke megler ha lov til å formidle hemmelige bud, dvs. bud som er gitt med forbehold om at de ikke skal formidles til andre interessenter. Det foreslås også å lovfeste at megleren skal oppfordre selger til ikke å ta imot bud direkte fra budgiver – såkalt kupping. Megler skal oppfordre selger til å konferere med megler dersom selger likevel opplever forsøk på kupping.

Det er viktig at både selger og potensielle kjøpere får nok tid i budrunden. Derfor foreslås det å lovfeste at megler ikke skal formidle bud med kort frist. Den konkrete grensen skal i tråd med forslaget fra utvalget fastsettes av Finansdepartementet i egen forskrift. I arbeidet med forskriftsreglene vil jeg vurdere om minste akseptfrist bør være 30 minutter for alle bud, slik utvalget har foreslått.

Det er viktig at Finanstilsynet har hensiktsmessige virkemidler for å følge opp meglere som opererer på siden av loven. Derfor foreslås det at Finanstilsynet skal kunne å gi overtredelsesgebyr for brudd på viktige regler i loven. Det vil bidra til at tilsynets oppfølging av regelbrudd kan bli mer fleksibel og tilpasset overtredelsen ut fra hvor alvorlig den er.

Jeg er glad for at en samlet finanskomité går inn for lovendringer som bidrar til et mer gjennomsiktig og rettferdig boligmarked.

Eigil Knutsen (A) [13:36:13] (ordfører for saken): Grunnrenteskatter er en viktig ingrediens i det norske skattesystemet. De sørger for at verdier skapt gjennom våre felleseide naturressurser kommer fellesskapet til gode. I flere tiår har grunnrenteskattene på petroleum og vannkraft sørget for mer rettferdig fordeling og mer inntekter til velferden, samtidig som investeringene har fortsatt. Investeringene fortsetter fordi godt utformede grunnrenteskatter fungerer nøytralt. En investering som lønner seg før skatt, lønner seg også etter skatt.

Havbruksnæringen i Norge går svært godt. Det siste tiåret har avkastningen vært tre til fire ganger den i industrien. Dette skyldes dyktige og risikovillige bedriftsledere, ansatte og lokalsamfunn som legger til rette, men også retten til å bruke våre felleseide naturressurser. Derfor er det veldig bra at vi nå har fått en grunnrenteskatt også på havbruk, selv om motstanden var og er intens.

I skattesystemer som vi i dag diskuterer, er det store insentiver for skattyterne til å tilpasse seg på en måte som ikke bare reduserer inntektene til fellesskapet, men også svekker effektiviteten og rettferdigheten og i verste fall konkurransen selskapene imellom. Derfor er normpriser vanlig i grunnrenteskatter. For havbruk har vi nylig – faktisk etter at dette forslaget ble framsatt – fått fastlagt prisene for det første kvartalet med normpriser. Flere motstandere av normpriser i havbruk hevder at erfaringen med normprisene viser at systemet ikke fungerer. Vi har altså fått fastsatt de første prisene etter at forslaget ble framlagt.

Når det er sagt: Normpriser er ikke et mål i seg selv. Vi mener det er riktig løsning for fellesskapet og for næringen. På sikt vil det være mindre ressurskrevende og gi mindre byråkrati, både for selskaper og for skatteetaten. Når vi har fått tilstrekkelig erfaring, mer enn priser i ett kvartal og nye, automatiserte rapporteringsløsninger er det naturlig at systemet evalueres.

Helge Orten (H) [13:38:24]: Regjeringa har innført nye skatter med tilbakevirkende kraft, midlertidige avgifter på flere milliarder og har mer enn doblet eierbeskatningen. Det har økt den politiske risikoen ved å investere i Norge og gjort skattesystemet mer uforutsigbart.

For havbruksnæringen har dette vært ekstra krevende. I en pressekonferanse 28. september 2022 foreslo regjeringa å innføre en grunnrenteskatt for havbruksnæringen på 40 pst. – kort tid etter at Solberg-regjeringa fikk et bredt flertall for å etablere en produksjonsavgift som også regjeringspartiene da knyttet seg til. Ikke nok med at det ble foreslått en svært høy grunnrenteskatt – den skulle også gjennomføres med tilbakevirkende kraft før høringen var ferdig, og lenge før Stortinget hadde fått behandlet saken. Sammen med en kraftig økning i eierbeskatningen, som også rammer store deler av denne næringen, bidro det til at investeringer for flere titalls milliarder ble satt på vent eller avlyst, med store konsekvenser for mange lokalsamfunn langs kysten.

Høyre er enig i at havbruksselskaper bør betale noe for bruk av sjøarealet, og at en del av dette skal tilbake til havbrukskommunene. Derfor etablerte vi et system med produksjonsavgift. Når grunnrenteskatten nå først er etablert og vedtatt, er det viktig å redusere byråkratiet, forbedre og forenkle modellen, redusere det samlede skattetrykket og bidra til forutsigbarhet. I vårt alternative budsjett har vi foreslått at skattesatsen bør reduseres til 15 pst., samtidig som vi fjerner normprisrådet og bunnfradraget. Sammen med fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital vil det gi en enklere modell med et betydelig lavere samlet skattetrykk.

Som hovedprinsipp bør det være havbruksselskapenes faktiske overskudd som ligger til grunn for beregning av skatten. Vi mener derfor at grunnrenteskatten kan håndteres på tilsvarende måte som for selskapsskatten og basere seg på faktiske priser og reelle overskudd. Dersom det er tvil om det er brukt riktig pris, kan skattemyndighetene gjennomføre ettersyn og be om tilstrekkelig dokumentasjon på at prisingen mellom selskapene er riktig, på samme måte som i selskapsskatten. Vi fremmer derfor i denne saken et forslag om å avvikle normprisrådet og er glad for at de andre partiene på borgerlig side slutter seg til det.

Vi hadde forhåpninger om at Senterpartiet ville støtte forslaget, siden de gjorde et tydelig vedtak på dette i sitt landsmøte i helgen. I stedet fremmer de et litt mer ullent forslag som kun vil bety nye utredninger og en eller annen form for beregningsmetode, som for meg i praksis virker å være mer som en annen form for normpris.

Det er fremdeles en mulighet for Senterpartiet til å støtte vårt forslag, slik at Senterpartiet langs kysten får det resultatet de stemte for i landsmøtet, og at normprisrådet fjernes. At havbruksnæringen skal betale skatt av faktiske priser og overskudd, slik som i selskapsskatten, kan ikke være så vanskelig å akseptere.

Nå ser det kanskje ikke ut til at det blir votering før i neste uke – det får vi se – men jeg vil uansett anbefale Senterpartiet å bruke tida godt, tenke seg godt om og støtte vårt forslag. Jeg tar opp det forslaget vi står bak.

Geir Pollestad (Sp) [13:41:45]: Det er alltid interessant å høyra Høgre si historieforteljing om grunnrenteskatten. Dei pleier veldig ofte å hoppa over det faktum at dei som starta prosessen, var Erna Solberg og Siv Jensen. Men eg vil gje ros til representanten Orten for å vere tydeleg på ein ting, og det er at Høgre vil ha vekk botnfrådraget på 70 mill. kr, eit botnfrådrag som var heilt avgjerande for Senterpartiet si støtte til skatten, for me ønskjer å leggja til rette for eit mangfald av oppdrettsnæringar langs kysten, med lokalt eigarskap og lokal tilhøyrsle. Då er det viktig å ha ein profil på dette. Realiteten i Høgre sitt forslag om å kutta botnfrådraget er at det blir mindre skatt på dei store oppdrettsselskapa og meir skatt på dei mindre.

Det har vore og er viktig at ein har ei berekning av skatten som er rettferdig, og som er reell. Det trur eg òg me er einige om. Me ønskte å gå for eit normprisråd, fordi det er det som gjeld for andre. Grunnrenteskatten har fungert bra. Det har det vore stor motstand mot, og Senterpartiet sitt landsmøte vedtok òg at ein ønskte å avvikla normprisrådet. Det fylgjer me opp i Stortinget i dag.

Så lurer eg på kva Høgre og representanten Orten har imot Senterpartiet sitt forslag. Er det det å ha ein berekningsmetode som sikrar føreseielegheit han er imot? Er det det å sikra rett skattegrunnlag han er imot? Er Høgre imot å ta ned byråkratiet? Eller er det det siste punktet, som eg mistenkjer, nemleg at Senterpartiet vil sikra konkurranseevna til små og mellomstore aktørar, som gjer at Høgre vender tommelen ned. Innretninga på dette har ei betydning.

Me i Senterpartiet er opptekne av å finne løysingar. Difor la me fram dette forslaget, og eg vert svært overraska viss ikkje Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti ser at det nettopp ivaretek det som var formålet med representantforslaget, nemleg å avvikla normprisrådet.

Så er det det å seia at eg opplever at etter mykje støy er det brei politisk støtte til grunnrenteskatt på lakseoppdrett, og det er eg glad for. Så er det nokre av oss som har teke den belastninga det er å innføre ein sånn skatt.

Eg tek opp forslaget til Senterpartiet.

Roy Steffensen (FrP) [13:45:02]: For snaue to år siden var Geir Pollestad saksordfører i en sak for å få innført den lakseskatten som han tidligere hadde vært bastant motstander av. Da var han så mye for at han til og med gikk til Rødt for å inngå et skatteforlik for å få den på plass. I debatten for to år siden sa han at han var trygg på at vedtaket de gjorde, ville stå seg over tid.

Siden har Pollestad blitt statsråd, og nå har Senterpartiet gått ut av regjering. De har fått et ferskt landsmøtevedtak som sier at de nå vil fjerne normprisrådet. Det er også grunn til ettertanke med hensyn til at Senterpartiet gikk inn i regjering for å lage ny politikk. Etter at de hadde fått sin egen politikk gjennomført, måtte de gå ut av regjering for å prøve å endre på sin egen politikk igjen. Jeg skal ikke dvele for mye ved det, men Pollestad utfordret representanten Orten med tanke på forslaget og forskjellige forslag, hvorfor de ikke kunne støtte det.

Jeg kan ta en liten gjennomgang av hvorfor Fremskrittspartiet ikke vil støtte Senterpartiets forslag. Det er at vårt felles forslag med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er konkret. Det er at havbruksskatten skal baseres på reelle markedspriser. Senterpartiets forslag er å finne en ny metode, men uten å spesifisere det. Det skaper uklarhet og åpner for skjønn og særordninger.

Vårt forslag sier hva som skal gjøres, mens Senterpartiets forslag sier bare at noe må gjøres. Vårt forslag bygger på etablerte og forståelige prinsipper, og vi vil ha et skattesystem som er rettferdig, basert på likebehandling, mens Senterpartiets forslag åpner for spesialregler. Begge forslagene sier at de vil redusere byråkrati, men vårt forslag fjerner faktisk byråkrati, for vi vil fjerne normprisrådet og ha en enklere beregning. Senterpartiets forslag reduserer ikke byråkrati, men det flytter byråkrati, siden de vil lage en ny metode – en egen beregningsmetode som må utvikles og forvaltes.

Fremskrittspartiet sier nei til Senterpartiets forslag, men vi anbefaler Senterpartiet å stemme for å sikre flertall for forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slik at Senterpartiets landsmøtevedtak kan bli oppfylt.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:47:28]: Havbruksnæringen er en av Norges mest lukrative næringer. Gjennom å høste av våre naturgitte forutsetninger har mange skapt verdier for sine lokalsamfunn, samfunnet som helhet og seg selv. Når man får slike ekstraordinære inntekter fra ressurser som eies av fellesskapet, som havet og fjordene våre, er det helt på sin plass med en grunnrenteskatt på havbruk.

Skatten som ble innført i 2023, var viktig fordi den sørger for at fellesskapet får ta del i den massive verdiskapingen som er i havbruksnæringen. Men skatten som ble innført, kunne vært mye bedre. Vi i SV foreslo i behandlingen forbedringer i skatten og viktige miljøkrav. Det som er verdt å bemerke, er at til tross for dommedagsprofetier fra næringen om hvor ødeleggende en grunnrenteskatt ville bli, går det så det griner i næringen i dag, uten at viljen til å betale skatten blir noe påvirket av det.

Vi er enig med dem som har kritisert utformingen av skatten, som i dag gjør at selskapene tilpasser seg den for å bidra minst mulig tilbake til fellesskapet. NRK har skrevet godt om hvordan selskapene gjør dette. En typisk modell nå er at oppdretterne lager et eget selskap som kun inneholder fisken, lakseselskapet. De andre delene av sjømatproduksjonen, som de ansatte, utstyr, brønnbåter og slakteri plasseres i andre selskaper, utstyrselskapene. Deretter leier lakseselskapet inn tjenester fra utstyrselskapene. I praksis sender de en regning til seg selv for en jobb de gjør for seg selv.

Hvorfor gjør de dette? Jo, for det er kun aktiviteten i sjøen som utløser grunnrenteskatt. Produksjonen av settefisk, slakting, filetering, pakking eller inntekter fra salg og distribusjon er fritatt lakseskatten. Men det er ikke disse hullene Høyre ønsker å tette med sitt forslag, vi ser nettopp det motsatte. Høyre er mer opptatt av å foreslå modeller som sørger for at næringen bidrar mindre til fellesskapet, ikke mer.

Konsekvensen av å avvikle ordningen med normprisrådet er at skattepliktige får langt større mulighet til å påvirke prisene gjennom internprising, prissamarbeid og andre tilpasningsmetoder. I skattetilpasningsøyemed har de største og mest lønnsomme selskapene en klar konkurransefordel ved at de ofte besitter eller har tilgang til mer juridisk kompetanse. Ved å åpne for at selskapene selv skal innrapportere markedspris på merdkanten og skatte grunnrenteinntekter etter disse, øker skatterisiko og ulovlige skattetilpasninger betraktelig. Dette vil særlig være til økonomisk ugunst for mange mindre aktører, slik man også ser i forbindelse med selskapsbeskatningen. Derfor er det bra at dette forslaget ikke får flertall i dag.

Geir Jørgensen (R) [13:50:37]: Vi har hørt fra havbruksnæringen hvor viktig det med forutsigbarhet og en avklart politikk, sånn at de kan planlegge ut fra sine behov. Vi som har holdt på med denne grunnrenteskatten siden før den ble innført, har kjent på lobbytrøkket fra denne næringen. Det tror jeg alle partier her kan skrive under på. Når vi har landet et opplegg, en grunnplanke for hvordan denne grunnrenteskatten skal beregnes, er det det motsatte av forutsigbarhet å begynne å rokke ved det nå.

I Rødt er vi helt klare på at vi ikke legger noen stor prestisje i det å justere på en ordning hvis det viser seg at byråkratiet blir uhåndterlig, at den ikke virker etter intensjonen, osv. Det har vi ingen problemer med. Dette normprisrådet er jo akkurat kommet i gang med sitt arbeid etter overgangen fra en midlertidig ordning.

Det vi imidlertid ser nå, i form av to forslag, har ikke med dette å gjøre. Dette er rene valgkamputspill, som kommer for å tekkes sine rike støttespillere langs kysten. Det er ganske uheldig at dette i det hele tatt kommer opp slik det gjør. Jeg registrerer at Nordland Senterparti fikk god støtte på Senterpartiets landsmøte for å tale Roma midt imot, men hvem er det man taler imot? Jo, det er faktisk deres eget opplegg, som ble til da Senterpartiet hadde finansministeren og gikk i føringen for dette. Det samme gjelder for Høyres forslag.

Vi vet at denne grunnrenteskatten sjokket næringen ganske kraftig, og vi har ventet på hvor angrepene skulle komme, men grunnrenteskatten er kommet for å bli. Jeg tror ikke at Høyre skal være så høy i hatten her heller, når det gjelder deres eget forslag. Alle vi som bor langs kysten, vet hva vi trenger: Vi må ha hurtigbåter som går, vi må ha skole, helsevesen og veier som både laksetrailere og vanlige folk kan kjøre på. Derfor er det helt nødvendig, når vi har en slik utgiftsside, at vi også har en inntektsside som er rettferdig.

Det er ikke uvanlig, verken i havbruksnæringen eller i andre næringer, at man klarer å gjøre strategisk skatteplanlegging. Man kan lage fiktive internpriser og selge varen til seg selv. Dette er ikke noe nytt, verken i havbruket eller ellers. Derfor synes vi at dette normprisrådet skal få stå, så kan næringen få den forutsigbarheten de har ønsket seg.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:53:50]: Det er ikkje kvar dag Venstre går til kamp i Stortinget for å få gjennomført Senterpartiets landsmøtevedtak, men i dag er det faktisk tilfellet. Etter landsmøtet til Senterpartiet er vi faktisk der at vi burde ha nådd det som for Venstre er ein viktig milepel i politikken overfor ei av våre viktigaste næringar, nemleg havbruksnæringa, nemleg at det er etablert eit rimeleg solid fleirtal for 1) at det skal vere prinsipp for grunnrenteskatt i havbruksnæringa, 2) at vi får på plass ein enkel og forståeleg modell som det er mogleg for selskapa å forhalde seg til, og der grunnrenteskatten blir kravd inn og berekna på tilsvarande måte som for selskapsskatten – berekna ut frå overskota i selskapa, frå fakturerte prisar og reelle overskot. Dermed burde vi no ha klart å rydde i ei sak som har ridd denne næringa som ei mare i fleire år. Det har vore kaos rundt kva skattar som skal gjelde, og ekstremt krevjande metodar for å berekne og krevje inn desse skattane.

Så Venstre står saman med dei andre borgarlege partia om at no skal det ikkje vere meir prat, ikkje fleire utgreiingar, ikkje nye rundar. Byråkratane i Finansdepartementet er flinke folk, men dei har jammen nok å halde på med. Dei skal arbeide med å finne modellar for å kutte særskattane på norsk eigarskap, få til betre opsjonsordningar, få til eit grønare skattesystem. Finansdepartementet har masse fornuftige ting, som vi støttar heilhjarta, å bruke tida si på. Dei skal sleppe å måtte bruke tid på å lage nye utgreiingar og finne på endå ein komplisert modell for å krevje inn denne grunnrenteskatten. Det treng vi ikkje å bruke tid på no. Modellen finst, den ligg i framlegget frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti: at havbruksskatten blir utmålt basert på reelle marknadsprisar. Det bør vi greie å slå fast her i dag, også med eit fleirtal.

Til slutt må eg seie at eg blir både oppgitt og eigentleg litt forbanna når eg høyrer representanten frå SV seie at det her er snakk om ei næring, havbruksnæringa, som ønskjer å bidra minst mogleg tilbake til fellesskapet. Vi snakkar her om landets største eksportnæring utanom olje- og gassnæringa, ei næring som er etablert langs heile kysten av Noreg, som kvar dag skapar verdiar, skapar arbeidsplassar, fører skatteinntekter tilbake til både små og store kommunar langs kysten og til staten, og som gjer det mogleg å bu og leve gode liv i store delar av Distrikts-Noreg. Det er den største distriktsnæringa vi har utanom olje- og gassnæringa. Vi skal vere stolte av ho. Vi skal ikkje stå i denne salen og snakke ho ned.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:57:03]: En skjønner at det er ulike historiefortellinger om grunnrenteskatt på havbruk, og jeg kan i hvert fall bidra med min versjon. Da vi var i regjering og Solberg-regjeringa fikk en utredning om mulig grunnrenteskatt, var konklusjonen at en la det vekk, og at en valgte å innføre en produksjonsavgift. Et enkelt grep kunne vært å øke den for å kunne innhente et høyere proveny. En skal huske at grunnrenteskatt på havbruk kom på et tidspunkt da det var stort behov for proveny i en krevende situasjon. Det ble begrunnet med at det var helt nødvendig å gjøre det raskt.

Løsningen regjeringa kom med, kom over natten for oss alle. Det var en kaotisk innføring, med varsel om 40 pst. grunnrenteskatt. Det er nå én ting, men det skulle også ha tilbakevirkende kraft. Det var stor usikkerhet i bransjen, og ikke minst ble mange investeringer, for milliarder av kroner, lagt på is umiddelbart.

Det er skapt mye byråkrati. Hadde en valgt en annen løsning, hadde en unngått det. Dagens ordning med normprisråd er treg. Det tar tid å fastsette prisene, og det skaper usikkerhet om hvilke skattegrunnlag det er som faktisk kommer til å bli lagt til grunn, og all den rapporteringen som kreves, skaper mye irritasjon og byråkrati.

Jeg la merke til at representanten fra Senterpartiet sa noe sånt som at det er normprisråd på andre grunnrenteskatter. Det stemmer for så vidt, men det er jo helt umulig å sammenligne de ulike grunnrenteskattene når en ser f.eks. hva som er spotprisen på strøm, oljeprisen eller gassprisen, kontra prisene på laks. Jeg vet at representanten Pollestad vet veldig godt at det er stor forskjell på kvalitet, bl.a., noe som gjør at en oppnår veldig ulike priser. Dermed vil heller ikke en normpris treffe. Det betyr at det er noen som skatter for mindre og noen som skatter for mer enn det som blir normprisen. Jeg mener det burde være uproblematisk å heller legge til grunn de reelle markedsprisene, som er forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre.

Kristelig Folkepartis utgangspunkt er ikke at de skal betale minst mulig skatt. Jeg er enig med dem som har sagt at dette langt ifra er en næring som ikke er villig til å betale skatt; de har jo selv akseptert grunnrenteskatten fordi de ikke ønsker en omkamp, med den usikkerheten det ville skape. En grunnrenteskatt er også innrettet på en slik måte at det ville være krevende. Vi ønsker bare at de skal betale rett. Derfor mener jeg at det forslaget vi har fremmet i fellesskap, står seg veldig godt. Jeg blir veldig overrasket hvis Senterpartiet ikke kan støtte det, med tanke på det landsmøtet som var i helga, som har instruert ledelsen i Senterpartiet og representanten Pollestad så tydelig som de gjorde.

Statsråd Jens Stoltenberg [14:00:12]: I Norge er det en lang tradisjon for at verdier som er skapt ved bruk av våre felles naturressurser, kommer fellesskapet til gode. Derfor innførte regjeringen grunnrenteskatt på havbruk i 2023. Høyere skattesats på grunnrenteinntekt enn på alminnelig inntekt, 47 pst. mot 22 pst., gir imidlertid selskapene insentiver til å redusere grunnrenteinntekten for å betale mindre skatt. Inntekten kan reduseres ved å øke kostnadene eller ved å prise fisken kunstig lavt. Normpriser motvirker slik overskuddsflytting og er derfor hovedregelen i alle grunnrenteskattene. Det er særlig de store, integrerte selskapene som vil ha fordel av å gå bort fra normpriser. Det er disse selskapene som har mulighet til å flytte overskudd fra en del av konsernet til en annen. Normpriser motvirker noe av konkurransefordelen ved slik skattetilpasning. Normpriser forenkler også skattemeldingen for selskapene. Alternativet til normpriser er at selskapene selv må beregne markedsverdien av fisken på merdkanten, som skatteetaten så må kontrollere og eventuelt endre. Det vil være mye mer ressurskrevende enn at et prisråd kan fastsette normpriser, også for selskapene.

Det er for tidlig å fastslå at normpriser ikke fungerer. Representantforslaget kom allerede før prisrådet hadde fastsatt sine første bindende normpriser. Prisrådet har så langt bare satt priser for ett kvartal, tredje kvartal 2024. Det vil være en fordel om prisrådet får gjøre jobben sin, slik at vi sikrer at fellesskapet får en rettferdig del av grunnrenten også fra havbruk.

Irene Ojala (PF) [14:14:22]: Når Stortinget behandler saker og det er 84 representanter som er for en sak, og 84 representanter som er imot, er det faktisk Pasientfokus som avgjør saken. Da er jeg på vippen. Jeg har vært på vippen i flere saker, ikke bare innenfor lakseskatt, men også opsjonsskatt, tek-visum og utflytting av statlige arbeidsplasser.

Grunnrenteskatten på havbruk var en viktig sak i 2023, og det er også en viktig sak i dag. Det er stor enighet i denne salen om å fortsette med grunnrenteskatten. Det viser at det var viktig og riktig da jeg vippet saken i 2023. Under behandlingen på Stortinget sa jeg klart fra at hvis det skulle vise seg at deler av skatteregimet gir et uheldig utfall for næringen, kan innretningen justeres. Jeg bruker å holde meg til det jeg har sagt.

Jeg har sammen med teamet mitt jobbet opp mot laksenæringen, og spørsmålet vi har stilt, har vært: Er det noe ved lakseskatten næringen mener bør endres for at den skal gi legitimitet hos folk og legitimitet i næringen? Svaret har vært at normpris ikke er rettferdig. Pasientfokus mener at normprisen må erstattes med faktisk pris, altså pris per kilo over merdkanten.

Det er mange som stiller spørsmål ved laksenæringen og klimaavtrykk, og det gjør jeg også. Jeg viser til anmodningsvedtakene jeg var med på i 2023, men jeg minner om at store deler av kysten er avhengig av arbeidsplassene laksenæringen gir. Det er derfor viktig å skape forutsigbarhet, både for de små familieeide selskapene og for de store lakseselskapene. Faktisk pris er et billig grep som vil gjøre grunnrenteregimet mer spiselig for lakseoppdretterne.

Pasientfokus foreslo i februar 2024 at det ble satt av midler til å styrke skatteetaten slik at de kunne gjøre flere kontroller med næringen hvis faktisk pris ble videreført. Det påhviler laksenæringen et stort ansvar hvis faktisk pris blir gjeldende igjen. Hvis næringen viser at de ikke rapporterer riktig faktisk pris, kan riset bak speilet være innføring av normprisen igjen. Dette handler om å få ro mellom næringen og staten, med et skatteregime som har legitimitet ute blant folk.

Venstre, som også var med på skatteforliket, er med på forslag nr. 1 i dag, og det synes jeg er bra. Pasientfokus kommer til å støtte mindretallsforslaget fra Høyre. Jeg kommer ikke til å stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet. Vi har allerede et skatteregime i Norge, og vi må stole på at det systemet fungerer.

Geir Pollestad (Sp) [14:17:26]: Eg vil, som fleire representantar har vore inne på, påpeika den store einigheita som verkar å vera rundt at grunnrenteskatt på laks var eit rett grep å innføra. Nokre stridde imot innføringa, men eg trur me kan slå fast, etter det me har høyrt i dag, at den skatten vil bestå.

I Senterpartiet jobbar me med å få gjennomslag for det Senterpartiet meiner i sakene. Landsmøtet i Senterpartiet har sagt at ein ønskjer å fjerna normprisrådet for havbruksnæringa. Det er det sentrale i dette, og så er me opptekne av at dette skal skje på ein måte som sikrar føreseielegheit for næringa, sikrar eit rett skattegrunnlag, tek ned byråkratiet og sikrar konkurranseevna for små og mellomstore aktørar. Det vert ikkje endra i det forslaget som me har, for det er ting som me legg til grunn skal gjelda for denne skatten.

Så er det slik at Stortinget har jo tradisjon for at det som Stortinget er einige om, vert det fleirtal for. Eg trur det er ei forventning i næringa om at når det er eit fleirtal i Stortinget som ønskjer å fjerna normprisrådet, vil det skje, så eg ønskjer å gjera om Senterpartiet sitt forslag, slik at det skal lyde:

«Stortinget ber regjeringen så snart som mulig legge frem forslag om å fjerne normprisrådet for havbruksnæringen.»

Det seier det som me skal seia i denne saka. Anten ein ser på Høgre sitt forslag eller Senterpartiet sitt forslag, er det jo ei bestilling til regjeringa i begge. I Høgre sitt forslag står det at regjeringa skal «fremme forslag». I Senterpartiet sitt forslag står det at regjeringa skal «legge frem forslag». I det praktiske liv betyr begge delar at regjeringa må koma med ei sak til Stortinget. Eg tenkjer det er greitt å få belyst fordelar og ulemper, som me har høyrt i replikkordskiftet no, og så vil det i den prosessen vera viktig å sikra dei verdiane og ikkje minst dei lokaleigde små og mellomstore bedriftene i havbruksnæringa. Eg trur det er viktig at me her er obs når me utformar politikk, at me ønskjer eit mangfald i politikken.

Dette forslaget er i tråd med Senterpartiet sitt landsmøtevedtak, og eg ber om moglegheit til å endra det i så måte.

Guro Holm Skillingstad (V) [14:20:38]: Når vi ser på befolkningsutviklingen i Trøndelag de siste ti årene, er det to tydelige trender. Nummer én: Kommunene rundt Trondheim vokser. Nummer to: Kommunene med oppdrett vokser. Oppdrett betyr mye for mitt hjemfylke, men denne sammenhengen mellom befolkningsutvikling og oppdrett er på ingen måte unik for Trøndelag. Den gjør seg gjeldende langs hele kysten. Gjennom å sikre kompetansearbeidsplasser og sponse lokale idrettslag sørger næringen for sterke lokalsamfunn og motvirker fraflytting og «gubbifisering» av distriktene.

En av flere viktige forutsetninger for den oppdrettsnæringen vi ser i dag, er utvilsomt de naturgitte forutsetningene vi har. De er i verdensklasse. Driver en godt, er det gode penger å tjene på oppdrett. Da er det også rett at oppdrettsselskapene skal bidra ekstra med skatt. Da Venstre i 2023 inngikk et forlik om grunnrenteskatt med regjeringen og Pasientfokus, sikret vi en betydelig lavere skattesats enn om vi hadde latt regjeringen gå i lag med SV og Rødt. Men Venstre har aldri vært for et normprisråd. Med erfaringene og tilbakemeldingene fra den tiden vi nå har hatt med normprisråd, er det tydelig at dette ikke er rett måte å prissette en så kompleks og sammensatt prosess på som det er å avle opp en laks fra rogn til slakt. Forslaget fra mindretallet i komiteen vil sikre at grunnrenteskatten på havbruk blir beregnet og betalt ut fra reelle markedspriser uten unødvendig byråkrati.

Oppdrettsnæringen står overfor mange store problemer. Med dyrevelferd, dødelighet, miljøutslipp og påvirkning på villaksen er det mye å ta tak i. De oppdretterne som er gode på disse parametrene, bør belønnes mer enn de gjør i dag. Tilsvarende må det få konsekvenser for dem som ikke klarer å levere. Hvordan disse løsningene ser ut, og hvilken teknologi man skal ta i bruk, vil være forskjellig fra lokalitet til lokalitet rundt om i landet. Jeg ser fram til at Stortinget skal behandle dette i havbruksmeldingen. Det er godt på overtid. Mens vi venter på at regjeringen skal komme med havbruksmeldingen, kan vi i det minste gå bort fra normprisrådet og sørge for at de ikke legger opp til et skattesystem som gjør at byråkrater og advokater får en viktigere rolle enn veterinærer og røktere i planlegging og produksjon av det som er et biologisk vesen.

Eigil Knutsen (A) [14:23:25]: Jeg har to observasjoner til debatten så langt. Den første er at ingen av motstanderne av normprisrådet har nevnt det faktum at dette forslaget fra Høyre ble fremmet før normprisrådet hadde fastsatt de første prisene. Stortinget kommer til å gjøre vedtak i denne saken basert på ett kvartal med fastsatte normpriser. Det er altså erfaringen representanter fra Venstre og andre partier snakker om i denne saken. Erfaringen med systemet viser x, y, z – det er altså ett kvartals priser i et viktig skattesystem. Det forundrer meg at så få representanter fra høyresiden og andre snakker om at dette er et helt nytt system. Vi har ikke erfaring med dette systemet i mer enn ett kvartal etter at dette forslaget ble fremmet.

Min andre observasjon er at ingen av motstanderne til normprissystemet har kommet med et reelt alternativ til det systemet vi har i dag. Jeg eller Arbeiderpartiet er jo ikke gift med dette systemet. Dette systemet ble innført av Senterpartiets leder og vår felles finansminister for noen år siden, med virkning fra tredje kvartal 2024. Problemet når høyresiden og andre snakker om markedspriser og reelle priser og faktiske priser, er jo at denne skatten ikke gjelder på overskudd i markedet. Denne skatten er på overskuddet som skapes fram til merdkanten, og der er det altså enten normpriser, eller så må en ha egenrapporterte internpriser. Det var det det første halvannet året med denne skatten, men skulle en hatt det som en permanent ordning, er det jo åpenbart at det vil føre til økt byråkrati. Det er mange arbeidsplasser i skatteetaten, vil jeg tro, som ville måttet øke med dette. Mange av dem sitter i byen jeg bor i, Bergen, så jeg burde jo egentlig være tilhenger av dette – mange flere statlige arbeidsplasser til byen jeg bor i. Men gitt perspektivmeldingen og knapphet på arbeidskraft tror jeg ikke dette er den beste bruken av arbeidskraft.

Til slutt dette med alternativer til normprissystemet: Ja, det kan se ut som det er flertall i denne salen mot normprissystemet, men problemet er at det ikke er noe flertall for et alternativ. Venstres representant utfordret finansministeren på hva som var alternativet til systemet. Det er jo ikke finansministeren, som står opp for dette systemet, som skal komme med det alternativet. Det må jo være de som ønsker å avskaffe det, og som fremmer forslag uten rot i virkeligheten og snakker om reelle og faktiske markedspriser om hverandre. Det blir spennende å følge den videre behandlingen når det er flertall mot, men ikke flertall for alternativer til dette systemet.

Geir Jørgensen (R) [14:26:41]: Når man hører på denne debatten, føles det nødvendig å spole litt tilbake og si noe om hvorfor vi har en grunnrenteskatt. Man kan ikke snakke om grunnrenteskatten som om den er en ordinær skatt eller en ordinær avgift. Den har sin forankring i en eksklusiv bruk og tilgang til fellesskapets arealer, altså kystallmenningen. Det er basisen for den typen skatt, som vi nå har fått for laksenæringen, og som en del andre næringer også har hatt.

Vi må ta utgangspunkt at dette er verdier som skapes av råproduktet i sjøfasen, altså laksen. Det er det vi må ha som et utgangspunkt. Da er det ikke rett, slik det blir framstilt, at dette går ut over arbeidsplasser, investeringer, osv. Nei, de arbeidsplassene, investeringene og de solide overskuddene som er i denne næringen, kommer fordi det er en grunnrente som har oppstått i denne bruken av fellesskapets arealer. Når vi da skal ha et skattegrunnlag, har vi gjort det slik. Dette er godt gjennomarbeidet, men hvis det viser seg at dette får urimelige utslag, er vi, som ble nevnt i forrige innlegg, klare til å skru på noen knotter i dette. Det er ikke hovedproblemet med dette.

Jeg er ganske rystet over at man bare går til angrep på det som er basisen og det gjennomarbeidete grunnlaget for denne skatten, uten å lansere noe godt alternativ eller ha en alternativ plan man kan følge. Det er spesielt at forslagsstillerne i denne saken spør finansministeren om hvordan det skal gjøres når dette forslaget går igjennom. Jeg synes, med respekt å melde, at dette er svært useriøst.

Det er en enorm kontantstrøm i denne næringen. Dette er en ordning som så vidt har fått lov til å virke før man går i gang med å underminere hele grunnlaget for denne grunnrenteskatten. Jeg synes man bør tenke seg litt om og ikke lande på noe i denne saken som verken vi, næringen eller noen andre klarer å overskue. Jeg vil på det sterkeste advare mot å støtte spesielt forslaget fra Senterpartiet, som egentlig underminerer hele grunnlaget for skatten vi har jobbet lenge for å få på plass.

Olve Grotle (H) [14:29:50]: Det er slik at normprisrådet, eller prisrådet, som dei då kalla det, dei som skulle jobbe med dette, har blitt problematisert i to og eit halvt år – heilt sidan lakseskatten blei introdusert i september 2022. Det har vore eit utal av bedrifter og mange andre som har vist til dei problema som normprisordninga gjev.

Det er ikkje riktig, som det nettopp blei hevda, at dette Dokument 8-forslaget blei sett fram før prisrådet kom med sine prisar. Dei kom med sine prisar før jul. Rett nok var dei ikkje fullt ferdige då vi tok ut representantforslaget, men prisane som blei lagt fram, og den prosessen som kom etterpå, viste at dette er problematisk.

Eg synest med respekt å melde at finansministeren tek for lett på dette. Det blir heile tida vist til olje og gass, men heile diskusjonen som vi har hatt no i to og eit halvt år, har vist at det er stor forskjell på olje og gass og havbruksnæringa. Havbruksnæringa kan ha opp mot 230 000 disposisjonar gjennom eit år, med eit utal av variablar, og vi har sett fleire eksempel på at det er ei systematisk feilrapportering, at det blir ei systematisk feilskattlegging av desse havbruksselskapa våre. Nokre får for mykje skatt, nokre får for lite. Det har blitt vist til så mange eksempel på dette at det nesten blir å vise dei manglande respekt å berre seie at det er ingenting som heiter faktiske priser, det er ingenting som heiter reelle priser. Desse selskapa må betale meir skatt enn det dei skulle om dei riktige tala hadde blitt lagt til grunn.

Det er heller ikkje riktig at det ikkje finst eit alternativ. Det alternativet har vi hatt i eitt og eit halvt år, frå lakseskatten begynte å gjelde og til 1. juli 2023. Det fungerte greitt, og det er også i samsvar med det systemet vi elles har i skattelovgjevinga vår, og som også har fungert greitt på grunnrenteskatten på havbruk.

Helge Orten (H) [14:32:11]: Jeg har bare noen kommentarer til debatten så langt. I vårt forslag foreslår vi å fjerne normprisrådet, fordi vi mener at vi kan bruke det samme prinsippet som vi bruker i selskapsskatten for øvrig når det gjelder fastsetting av pris og fakturering mellom selskaper. Jeg tror alle kan innse at det kan være noen avgrensningsproblemer knyttet til det, all den tid det kan være ett selskap i en større verdikjede. Da har også skattemyndigheten verktøy for å følge opp det, og også for å gå inn og gjøre ettersyn. Sånn sett kan en tenke seg at en har et revisjonsselskap som også skal godkjenne og sørge for at både balansen og resultatregnskapet i disse selskapene er tilfredsstillende.

Det er ikke sånn at det ikke finnes noen form for kontrollrutiner eller noen form for etterprøvingsmuligheter i et sånt system. Vårt forslag er at vi fjerner normprisrådet og går bort fra ordningen med normpris, men opprettholder et system tilsvarende det som er for selskapsskatten, nemlig der en også har fakturering mellom selskaper og mulighet for etterprøving og kontroll. Det er også grunnen til at vi ikke kommer til å stemme for Senterpartiets reviderte forslag, som setter punktum etter normprisråd – rett og slett fordi vi ønsker å peke på at vårt alternativ er det jeg nå redegjorde for.

Jeg har også merket meg at Senterpartiet og representanten Pollestad er veldig opptatt av de små og mellomstore, og det er vi også. Jeg synes det er viktig at vi har et mangfold i denne næringen. Samtidig er det sånn at det vi nå diskuterer, handler om normpris. Det handler om normprisråd. Det handler ikke om å favorisere store eller små. Jeg tror vi kan konstatere at alle selskap, uavhengig av størrelse, skal betale riktig skatt basert på det systemet som eksisterer.

Flere har også påpekt litt av ulempen med normprissystemet i en næring som havbruksnæringen. Med så mange graderinger, størrelsessorteringer, pris inn og pris ut, vil dette bli veldig vanskelig. Jeg tror det faktisk ville være et enklere og mindre krevende system å heller gjennomføre etterkontroll der det anses nødvendig.

For vår del vil vi selvfølgelig opprettholde vårt forslag. Vi mener at det er det beste forslaget som ligger på bordet her. Jeg håper og tror fremdeles at Senterpartiet også innser at det kan være fornuftig å peke på hva som er alternativet når vi skal stemme imot normprisråd, nemlig å peke på at det finnes en mulighet innenfor det systemet som i dag hjelper selskapsskatten. Det mener jeg er godt nok. Det må holde. Muligheten for etterprøving, etterkontroll og ettersyn fra skattemyndighetenes side, revisjonsgodkjente regnskap, bør være tilstrekkelig. Den tilliten mener vi bør gis næringer i denne situasjonen.

Roy Steffensen (FrP) [14:35:16]: Jeg var oppe tidligere i dag og sa at vi ikke kom til å støtte Senterpartiets forslag, men står på flertallsforslaget. Min anbefaling til Fremskrittspartiet vil være at vi står på den beslutningen også etter at det er et revidert forslag på bordet. Det handler om forutsigbarhet. Forutsigbarhet virker å være et fremmedord for Senterpartiet i denne saken. Alt har vært uforutsigbart. I valgkampen i 2021 sa Senterpartiet og representanten Pollestad klart nei til lakseskatt. I 2022 kom det et forslag over natten. Det var uten utredning, uten å vite konsekvensene, med tilbakevirkende kraft, uten engang å vite hva det var de skulle betale. Nå vil Senterpartiet fortsette med uforutsigbar politikk for næringen. De vil fjerne normprisrådet, men uten å peke på et alternativ, sånn at vi ikke vet hva som kommer etterpå. Det er en uforutsigbarhet jeg vil anbefale Fremskrittspartiet ikke å bli med på. Får vi ikke flertall for det forslaget som ligger på bordet i dag, er min anbefaling at vi heller får rydde opp etter valget.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:36:46]: Ein god ting som i alle fall har kome ut av denne debatten, er at det er eit nesten rørande tverrpolitisk engasjement for dei små aktørane i havbruksnæringa utover i landet, at vi må leggje forholda til rette for dei, at det faktisk er eit sjølvstendig mål at det er ein diversifisert struktur av selskap i havbruksnæringa, og at den typen selskap som no er mest under press, kanskje er dei små, lokalt eigde selskapa i næringa. Så opplever eg at det er ein skilnad her mellom kva prissystem for berekninga av grunnrente som er det beste for desse selskapa. Selskapa sjølve meiner at normprissystemet er eit håplaust, tungvint og byråkratisk system dei ikkje ønskjer, mens finansministeren og partia på venstresida meiner at på det området tar dei feil, dette er eit system som vil bli betre med tida og gå seg til.

Men det desse små og familieeigde selskapa rundt om i landet er aller mest frustrerte over, når ein snakkar med dei, er faktisk ikkje grunnrenteskatten og måten han blir skattlagd på, det er at dei har ein særskatt som dei store utanlandskeigde konserna ikkje betalar, nemleg formuesskatten på arbeidande kapital. Det er det som eg trur blir opplevd som aller mest urettferdig av desse selskapa – at når du sit på ei lita øy på Vestlandet eller i Nord-Noreg og prøver å halde på det lokale eigarskapet, blir du straffa med straffeskattar som ikkje er der dersom selskapet blir selt til eit stort utanlandsk konsern.

Så er det noko eg skulle ønskje meg var eit utfall frå denne debatten, var det at denne rørande omtanken for dei små lokalt eigde selskapa frå dei partia som til no har vore varme forsvararar av formuesskatt på arbeidande kapital, no blir tatt over av å ta på alvor at denne urettferdigheita ikkje kan fortsetje. Då får vi heller ha eit skattesystem der vi hevar den generelle selskapsskatten ein prosent eller to, som alle betalar. No må vi slutte berre å snakke om betydninga av desse små lokalt eigde selskapa i festtalar og når det passar seg slik, fordi ein vil forsvare eit system. No må vi faktisk begynne å lytte til kva dei seier.

Geir Pollestad (Sp) [14:39:33]: Det er eit fleirtal i salen for å fjerna normprisrådet. Då bør det verta eit fleirtal for å fjerna normprisrådet. Det vert framstilt som dette forslaget til Høgre er så tindrande klart, men det har vel vorte omtalt i debatten som marknadsprisar, som faktiske prisar, som reelle prisar, og i forslaget som reelle marknadsprisar. Det må openbert stå i motsetnad til manipulerte prisar, som eg ikkje trur nokon ønskjer å ha ei skattlegging på.

Uansett må denne saka gå tilbake til regjeringa, og me må få ei sak til Stortinget. Då meiner eg det er opp til Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Pasientfokus om ein ønskjer å dyrka spelet og skapa uro, eller om ein vil ta ansvar for å sikra fleirtal for det det faktisk er fleirtal for. Det er det tradisjon for i denne sal.

Eigil Knutsen (A) [14:40:42]: Til representanten Grotle først: Nei, dette forslaget ble fremmet før de første normprisene ble endelig fastlagt. Ja, det var sendt ut priser, og det var høring, men før de endelige første prisene til normprisrådet var fastsatt, ble dette forslaget fremmet. Vedtaket vil bli fattet basert på ett kvartal med normpriser, basert på dette systemet.

Til andre representanter fra Høyre også, som sier at det bare er å gjøre det på samme måte som med selskapsskatten: Det er en grunn til at et normprissystem er vanlig i grunnrenteskatter. Når en har kun selskapsskatt, er det 22 pst. på alt. Når en har en grunnrenteskatt på deler av virksomheten, har den virksomheten 47 pst. skatt, men det som ikke er grunnrenteskattepliktig, har 22 pst. skatt. Det er klart at det ikke er det samme som kun å ha en selskapsskattesats på 22 pst. Det gir store muligheter for å flytte på utgifter og flytte på inntekter.

Det er også klart at det er de største selskapene som vil ha mest og best nytte av et sånt system med egenrapporterte priser, som Høyre foreslår – selvfølgelig i tillegg til mange flere statlige arbeidsplasser i skatteetaten, f.eks. i Bergen. Jeg mener vi må prioritere annerledes, se hvordan dette systemet virker, og evaluere det når det har gått mer enn ett kvartal med enkelte priser.

Til dem som sier at det er mange priser i denne næringen som blir rapportert inn: Ja, det er jo et argument for et normprisråd. Tenk det kontrollarbeidet som måtte til hvis en skulle inn og sjekke alle de prisene. Derfor mener jeg vi må beholde normprissystemet.

Jeg gjentar at det ikke er flertall for noen alternativer her i dag. Det er i så fall forståelig at Høyres forslag om bare å basere dette på modellen etter ordinær selskapsskatt, ikke får flertall, for det ville være svært uklokt, til gunst for de store selskapene, til ugunst for de små selskapene i næringen, og særlig til ugunst for rettferdigheten i skattesystemet.

Helge Orten (H) [14:43:08]: Til det siste fra representanten Knutsen: De små selskapene er sannsynligvis ikke en del av en integrert struktur. Det betyr at faktura inn og faktura ut er det de faktisk oppnår av priser i markedet, så det tror jeg er et mindre problem for den delen av virksomheten.

Det går an å se at det kan være noen avgrensningsproblemer. Vi er imot bruk av normpris og normprisråd. Jeg har sagt før at vi mener vi bør basere oss på de samme prinsippene som gjelder for selskapsskatten. Det betyr at det også er muligheter for etterkontroll, i den grad det er nødvendig. Det betyr at det ofte er revisjonsgodkjente, børsnoterte selskap vi snakker om, som er underlagt strenge reguleringer. Jeg tenker det er alle muligheter til å ha en god oppfølging av dette.

Til det siste fra representanten Pollestad: Vi dyrker ikke spillet, vi mener bare at alternativet vårt er et bedre forslag.

Maria Aasen-Svensrud (A) [14:44:51] (ordfører for saken): Komiteen har til behandling et Dokument 8-forslag fra Miljøpartiet De Grønne vedrørende strengere regulering av Temu. Jeg vil redegjøre for komiteens flertall. Utfordringene knyttet til netthandel via plattformer som Temu, som ofte tilbyr billige produkter av lav kvalitet og kort levetid, skaper problemer med toll, avgifter og kontroll av importerte varer for å sikre at de møter norske helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder. Temu er bare en av flere plattformer som fører til slike problemstillinger.

Finansministeren har informert om at en ekspertgruppe er nedsatt for å vurdere virkemidler for å fremme mer sirkulær økonomi. Denne gruppen vil levere sin rapport våren 2025. Knyttet til forslaget om å instruere Norges Bank om å trekke oljefondet ut av selskapet PDD Holdings, viser flertallet til at det er etablert klar ansvarsfordeling mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Etikkrådet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Det gis ikke instruksjoner om nedsalg i enkeltselskaper.

Videre har Klima- og miljødepartementet bedt Miljødirektoratet om økt kontroll med varer fra netthandelsplattformer utenfor Europa. Flertallet peker på at et midlertidig forbud mot import av varer fra plattformer som Temu reiser juridiske spørsmål og krever grundig utredning. Komiteens flertall anerkjenner kompleksiteten i problemene knyttet til denne formen for netthandel og påpeker at flere tiltak er iverksatt for å finne løsninger. Det understrekes at en helhetlig tilnærming er nødvendig for å sikre at importerte varer oppfyller norske standarder og fremmer bærekraftig handel. Flertallet støtter dermed ikke forslagene i representantforslaget, men ser fram til at regjeringen i forbindelse med den varslede rapporten for sirkulær økonomi kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av utfordringene knyttet til netthandel.

For Arbeiderpartiets del vil jeg understreke at det er viktig å fortsette arbeidet med å finne helhetlige løsninger på utfordringene som reises i representantforslaget. Som forslagsstillerne er vi også opptatt av å få på plass gode systemer for å kontrollere og regulere disse varene på en måte som ivaretar både vår helse og vårt miljø.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:47:17]: Høyre er en del av flertallet som saksordføreren redegjorde for, og understreker at Temu er en av flere netthandelsplattformer som fører til mange problemstillinger. Problemet er ikke at de ofte tilbyr billigere produkter av lav kvalitet med kort levetid – det er selvfølgelig også et problem – men at de utfordrer forutsetningen for handel på like vilkår gjennom at de verken oppfyller europeiske standarder for helse, miljø og sikkerhet, eller blir ilagt toll og avgifter.

Aktører som ikke forholder seg til et gitt regelverk kan produsere varer billigere enn de aktørene som forholder seg til regelverket. Det fører til at norske og europeiske aktører blir utkonkurrert. Det er viktig at internasjonale aktører forholder seg til norsk og europeisk regelverk når de opererer i disse markedene, både for å sikre og verne forbrukerne og for å sikre at både norske og internasjonale aktører konkurrerer på like vilkår.

Høyre deler forslagsstillernes bekymring over at varer fra Temu kan inneholde helse- og miljøfarlige kjemikalier generelt, men særlig i leker, klær og andre produkter som er tiltenkt barn. Det kan derfor være hensiktsmessig å styrke tolletatens kontroll og Miljødirektoratets stikkprøvekontroll med varer importert fra Temu og andre risikoleverandører.

Høyre er, i likhet med flere, positive til reguleringsarbeidet som pågår i EU overfor netthandelsaktører som Temu. EUs nye forordning om digitale tjenester, Digital Services Act, DSA, skal sikre et tryggere internett for forbrukerne, beskytte grunnleggende rettigheter og bidra til en åpen og rettferdig netthandel. Temu er en av plattformene som er underlagt den strengeste reguleringen i DSA, og ved brudd på reguleringene av denne typen plattformer ilegges kraftige bøter, som kan bidra til endring. Derfor er Høyre enig med dem som mener at forordningen kan bidra til bedre regulering av Temu og lignende selskaper, og at forordningen bør implementeres i norsk lov så snart som mulig.

Høyre mener også at regjeringen bruker for lang tid på å innlemme EU-rettsakter i norsk lov og ønsker fortgang i implementeringen. Når vi ikke stemmer for forslaget som berører akkurat dette i dag, er det fordi vi mener at det er lite realistisk å få til dette allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025. Utover dette støtter Høyre innstillingen.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:49:49]: Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre – det er et godt, gammelt slagord. Stadig flere er opptatt av det sirkulære, og vi ser at det trender. Bruktsjapper åpnes i stort omfang, bytteapper er av de mest populære appene, og delingsøkonomien sprer seg. Samtidig er det et paradoks at det aldri har vært eksportert mer enn i dag fra Det fjerne østen, særlig Kina, til Norge. Samtidig som mange er opptatt av gjenbruk, er det også sånn at vi stadig utsettes for nye fristelser, enten i form av nye produkter med ny teknologi eller at varer som før kostet mye, nå kan kjøpes via sosiale medier og digitale flater til en superbillig penge.

Baksiden av medaljen er at vi ikke har kontroll på arbeidsmiljø og under hvilke vilkår varen er laget. I Norge har vi strenge krav til helse, miljø og sikkerhet og hvordan og med hvilke midler varer produseres. Det er krav som ikke stilles i mange av de landene som disse varene kjøpes fra, med konsekvenser både for lokalt og globalt miljø, for ikke å snakke om helse, både for produsenter og dem som bruker varen etter sluttkjøp.

Senterpartiet vil anerkjenne problemstillingen som forslagsstillerne reiser, men vil peke på at det er igangsatt flere tiltak. Blant annet er det nedsatt en ekspertgruppe som i løpet av våren skal utrede virkemidler for å fremme en mer sirkulær økonomi. Vi ser at handel fra Temu også utfordrer andre ting, som kapasitet i både post- og logistikksystemet, utslipp som følge av transport over lange avstander og mer. Utfordringene er sammensatte, og vi mener at det er riktig med en helhetlig tilnærming.

Da Senterpartiet satt i regjering, var vi opptatt av å styrke tolletaten etter at denne gjennom åtte år var utsatt for vilkårlige kutt med Erna Solberg og Fremskrittspartiet i regjering. Kontrollmulighetene ble svært begrensede. Vi støtter derfor en videre styrking av tolletaten og Miljødirektoratets kontrollfunksjon, men vi mener at det hører naturlig hjemme i budsjettrundene.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [15:32:49]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for at de løfter fram en rekke viktige forslag. Mye av det Temu og lignende aktører selger, er rett og slett import av søppel og miljøgifter når det kommer til Norge. NRK har beregnet at nordmenn har importert minst 16 millioner varer siden oppstarten av Temu høsten 2023.

Når vi vet at mye av det som kommer fra aktører som Temu, ikke oppfyller de standardene vi har i Norge for miljøgifter eller kvalitet, og vi bare kan tenke oss hvilke arbeidsforhold mye av det er laget under, er det merkverdig at dette er en aktør som bl.a. får tollfritak for tekstilvarer registrert i OECD-registeret. En lavthengende frukt må være å fjerne dette tollfritaket, slik at vi slutter å subsidiere importen av søppel og miljøgifter.

Dette er noe SV har fremmet forslag om flere ganger, samtidig som vi har foreslått å gjøre det billigere å kjøpe brukt. Det gir rett og slett null mening at varer produsert i Kina er billigere enn kortreiste bruktvarer. I praksis har vi tollregler i Norge som gjør at billigkjeder som Temu og Wish ikke omfattes og derfor blir et mye billigere alternativ for folk enn bruktkjeder som Fretex. Her må vi som politikere rett og slett ta ansvar. Det handler ikke bare om klima, men rett og slett sunn fornuft gjør det åpenbart: Vi må gjøre det enklere å handle brukt enn nytt. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [15:34:55]: Netthandelplattforma Temu er alt verda ikkje treng: ting produserte med ekstremt høg risiko for tvangsarbeid, som vert laga med miljøskadelege metodar og råvarer, og som inneheld kjemikaliar som er så helsefarlege at dei har vore forbodne i Noreg i fleire tiår. Temu er under etterforsking for å bryte marknadsføringsreglane i EU. Temu har ting med elendig kvalitet, som går i stykke og vert kasta bort. Dette er bruk- og kastsamfunnet og bruk- og kastøkonomien på speed.

Temu har aldri solgt meir enn dei gjorde i fjor, og òg her i Noreg går tala opp, opp og opp. Nesten sju av ti nordmenn som handlar på Temu, meiner at det fører til unødvendig overforbruk. Fire av ti norske Temu-kundar får dårleg samvit av å handla på Temu. Likevel er det så rimeleg at kundane ikkje klarer å stoppa. Appen er nemleg designa for å få dei til å kjøpa for mykje. I tillegg spionerer appen på dei som brukar han.

Stortinget har eit ansvar for å sikra norske innbyggjarar si helse og sikkerheit og å sikra rammevilkår som gjer at både forbrukarar og næringsliv kan fungera i eit samspel. Temu bryt med alt dette. Temu har to konkurransefortrinn: Dei gjev f i alle reglar, og dei får tollfritak på tekstilar. I ein fei har Temu teke 15 pst. av den norske netthandelmarknaden og veks så det luktar svidd. Det går ut over norske nettbutikkar, som i all hovudsak følgjer reglane for marknadsføring, kjemikaliebruk, forbrukarsikkerheit og miljø.

Det er mange foreldre som no har stramme budsjett, og som ønskjer å gje ungane sine leiker utan å måtta tømma lommeboka, men det kan ikkje vera sånn at ein fordi ein har dårleg råd, må ta til takke med produkt som er farlege, som er giftige, og som er produserte av slavearbeid. Folk skal vera trygge på at det dei kjøper, er trygt, og at det finst nokre reglar for korleis arbeidsfolk skal ha det.

Det er ikkje vanleg praksis å forby selskap i Noreg, men Temu er ein katastrofe for norsk næringsliv, for miljøet og for forbrukarsikkerheita. Eg trur dei fleste parti i denne salen ser det. Miljøministeren har vore ute og snakka om eit forbod. Høgre tok opp Temu i ein svært kritisk interpellasjon før jul. SV, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Raudt støttar fleire av Miljøpartiet Dei Grøne sine forslag.

Det er vanskeleg å stoppa Temu, men me bør gjera det likevel. Politisk handlingslamming hjelper verken forbrukarar, næringsliv eller miljø. Formuleringane i innstillinga om at det er viktig med ei heilskapleg tilnærming, og at fleire deler bekymringa forslagsstillarane har om at mange Temu-produkt inneheld ulovlege og farlege miljøgifter, hjelper lite så lenge fleirtalet stemmer imot regulering. Å akseptera at Temu får fortsetja som før, er å overlata ansvaret til forbrukarane. Det er uhaldbart, og det strir mot alminneleg rettsoppfatning om eit selskap får lov til å selja produkt i Noreg som eit europeisk selskap aldri ville kunne selt.

Med det tek eg opp Miljøpartiet Dei Grøne sitt forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [15:38:15]: Regjeringen tar på alvor utfordringene med netthandel fra Temu og lignende aktører. Utfordringen forsterkes av det store og stadig økende volumet av lavverdivarer som handles via disse aktørene. Regjeringen er opptatt av å sikre at varer som importeres til Norge, oppfyller norske standarder til produktsikkerhet og miljø, at forbrukernes rettigheter ivaretas, og at aktørene etterlever norsk og europeisk regelverk. Dette er avgjørende for å sikre at det er trygt for norske forbrukere å handle på nett fra utlandet. Det er også viktig for å sikre like konkurransevilkår.

Som representantenes forslag illustrerer, reiser denne netthandelen mange problemstillinger og berører flere politikkområder. Jeg er derfor opptatt av at regjeringen vurderer dette helhetlig og i sammenheng. Koordinering og samarbeid på tvers av departementer og andre offentlige instanser er avgjørende for å treffe målrettede tiltak. Det samme er internasjonalt samarbeid. Utfordringene er ikke enestående for Norge. Derfor er det viktig at vi har tett dialog med andre europeiske land og EU, og at vi jobber sammen for felles tiltak der det er hensiktsmessig. Klima- og miljøministeren hadde nylig besøk av EUs kommissær for miljø. De diskuterte bl.a. behovet for et enda strengere felles europeisk regelverk.

Regjeringen har allerede gjort enkelte tiltak. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å bedre grensekontrollen, sist i statsbudsjettet for 2025, da tolletaten ble styrket med 250 mill. kr. Klima- og miljødepartementet ba i februar Miljødirektoratet om å gjennomføre ytterligere kontroll med varer fra netthandelsplattformer utenfor Europa.

Regjeringen har også nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede virkemidler for å fremme en mer sirkulær økonomi. Ekspertgruppen skal levere sin rapport denne våren. Denne rapporten vil bidra til et økt kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og andre tiltak framover.

Jeg støtter ikke forslagene i representantforslaget, men jeg understreker at regjeringen vil fortsette arbeidet med å løse utfordringene representantene adresserer i forslaget. Regjeringen vurderer løpende behovet for tiltak på kort og lang sikt og vil på egnet måte komme tilbake til Stortinget.

Lars Vegard Fosser (Sp) [15:41:20]: For en måned siden i dag publiserte NRK en sak som fortalte at nordmenn har kjøpt minst 16 millioner varer fra Temu siden høsten 2023. Det er et bekymringsfullt høyt tall, men som en del av generasjon Z, som kjapt hiver seg på nye trender og handler på nett, er jeg dessverre ikke sjokkert over at tallet er så høyt.

Jeg arbeider som lektor i videregående skole. I fjor vinter dukket det stadig opp nye ting i klasserommene som elevene hadde kjøpt på Temu: mobildeksler, nøkkelringer, partybriller, T-skjorter, pennaler og hansker. De fleste produktene var kjøpt fordi de var morsomme og veldig billige, ikke fordi elevene trengte dem. Slike kjøp skaper merforbruk. Det skal sies at enkelte kjøpte produkter som ble jevnlig brukt og fortsatt blir brukt i dag.

Det kunne virke som om elevene manglet kunnskap om arbeidsvilkår og hvilke konsekvenser kjøpene kan få for miljøet. Finanskomiteen har vist til at handel via plattformer som Temu reiser flere slike problemstillinger. Når man er 16–18 år, kan det være vanskelig å forstå slike konsekvenser, fordi både arbeidsvilkårene og miljøkonsekvensene ikke er noe man kjenner på kroppen. Det er derfor viktig at vi som samfunn bevisstgjør disse ungdommene i makten som ligger hos oss forbrukere, og hjelper dem å forklare hvilke konsekvenser det kan få for klima, miljø og sosiale forhold.

Senterpartiet støtter intensjonen i representantforslaget, nemlig å begrense import av varer med svært kort levetid og svært lav kvalitet som i stor grad ender opp som søppel, som det er rimelig å mistenke at er produsert under uverdige arbeidsforhold, og som også altfor ofte viser seg å inneholde direkte helseskadelige og giftige stoffer. Det være seg fra Temu eller andre plattformer.

Samtidig er det ingen enkel løsning på denne utfordringen, selv om enkelte i denne sal får det til å virke slik. Selv om vi er mange som ønsker å demme opp for en slik utvikling, er det viktig at tiltak og grep som iverksettes, har effekt. Et midlertidig forbud mot varer fra Temu og tilsvarende plattformer vil derfor være uklokt uten grundige utredninger. Det er iverksatt flere tiltak for å utrede muligheter og finne løsninger. Utfordringene er likevel mange, og det er viktig med en helhetlig tilnærming for å sikre at importerte varer oppfyller norske standarder og bidrar til bærekraftig handel.

Senterpartiet ser fram til at ekspertgruppen som skal utrede virkemidler for å fremme en mer sirkulær økonomi, kommer med sin rapport senere i vår.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:44:39] (ordfører for saken): Dette er ett i en lang rekke av ulike Dokument 8-forslag som kom etter at Senterpartiet valgte å gå ut av regjering. Som medlem også av energi- og miljøkomiteen har jeg vært med på å avgi flere andre i løpet av dagen. Dette forslaget går på å avvikle elavgiften.

Elavgiften betales som kjent på elektrisk kraft som leveres i Norge, både importert kraft og kraft som er produsert innenlands. Det er først og fremst en fiskal avgift som har til hensikt å skaffe staten inntekter, men komiteen er tydelig på at den også kan føre til et redusert energiforbruk.

Et viktig poeng fra Kristelig Folkepartis side i disse debattene som også komiteen understreker, er at særavgiftsutvalget i 2007 omtalte elavgiften for husholdningene som «klart regressiv», altså at den er mest krevende for dem som har lite penger. Det belaster fattige mer enn rike.

Elavgiften er fra januar til mars i inneværende år 9,79 øre per kWh, mens den for perioden april til desember er på 16,93 øre per kWh. Det er kanskje også verdt å nevne at inntektene fra elavgiften i 2024 var på hele 9,7 mrd. kr, og at de i budsjettet for inneværende år er anslått til 10,8 mrd. kr.

Komiteens flertall, alle medlemmer unntatt de fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt, peker på at fastsetting av elavgiften er et spørsmål som må avgjøres i forbindelse med budsjettbehandlingen i Stortinget, på lik linje med andre skatter og avgifter. Rødt varsler et eget Dokument 8-forslag med ulike forslag knyttet til strøm og avgifter, mens Senterpartiet ønsker en utfasing av avgiften i statsbudsjettet for 2026. Fremskrittspartiet er enda mer offensiv og ønsker en utfasing i løpet av revidert budsjett for 2025.

Fra Kristelig Folkepartis side synes jeg det er gode argumenter for å gjøre noe med elavgiften. Det har i ulik grad vært et felles politisk ønske å gjøre noe med de høye og varierende strømprisene de siste årene. Samtidig er det en stor kostnad, rundt 10 mrd. kr. Det som taler mest til meg, er at den er så regressiv og veldig krevende for dem som har dårlig økonomi. Kristelig Folkeparti har fremmet forslag om å gjøre noe med nettleien – ikke fjerne den eller trylle den vekk, men å legge den inn i statsbudsjettet og trinnvis erstatte den med en økt skatt, slik at de som tjener mest, også betaler mer i skatt. Det er begrenset hvor mange skatter en kan legge inn, for det er også viktig for staten å ha ulike inntektskilder. Derfor vil i hvert fall ikke vi støtte forslaget nå, men vil se det helhetlig når vi skal legge vårt budsjett i oktober, forhåpentligvis fra regjeringsposisjon.

Eigil Knutsen (A) [15:47:55]: Det kunne vært fristende å gå inn på den siste debatten om nettleien – at den skal erstattes med økt skatt, gitt at Kristelig Folkeparti går til valg på enten Erna Solberg eller Sylvi Listhaug som statsminister – men jeg skal ikke gjøre det. Jeg skal gå inn på saken vi debatterer her i dag.

Jeg er glad for at et bredt flertall i finanskomiteen slår fast at fastsetting av elavgiften er et spørsmål som må avklares i budsjettbehandlingen i Stortinget, ikke gjennom et representantforslag i april. Det er likevel bra at vi kan debattere en av de største utgiftene for husholdningene og mange bedrifter. Arbeiderpartiet vil at det skal bli mer trygghet og forutsigbarhet i strømutgiftene. Derfor har vi utviklet fastprissystemet for bedriftene og gitt tilskudd til energisparing til bedriftene, og det var derfor vi sendte ut et forslag om norgespris på høring 10. mars. Ordningen skal gjelde både boliger og fritidsboliger. Den skal være frivillig og er ett av flere grep for å sikre trygghet i strømutgiftene.

Elavgiften, som de fleste andre avgifter, er heller ikke perfekt. Det er likevel verdt å merke seg at vi senere i dag skal debattere perspektivmeldingen, og i 2025 ville et bortfall av elavgift utgjort over 10 mrd. kr. Vi vet at budsjettene blir strammere framover. Prioriteringene blir tøffere, og alle partier med ambisjoner om å styre landet må vise tydelig hva de prioriterer bort, hvis de i dag sier at de ikke trenger disse ti milliardene. Spørsmålene man må stille seg, er for det første om man har disse ti milliardene til rådighet, og for det andre – om man har disse ti milliardene, er det her de skal brukes?

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har endret elavgiften i denne stortingsperioden, men de store pengene har gått til kutt i inntektsskatten for folk med lave og vanlige inntekter. Jeg mener det er en god prioritering – en prioritering som står seg i tider hvor budsjettene blir strammere.

Helge Orten (H) [15:50:10]: Etter mange år med stabile strømpriser, har situasjonen endret seg vesentlig de siste årene. Energiubalansen i Europa bidrar til høye og uforutsigbare strømpriser, både for husholdninger og bedrifter. Etterspørselen etter strøm øker som følge av økt aktivitet og elektrifisering, og det er nødvendig å øke produksjonen av energi også i Norge. Samtidig må vi bruke energi smartere. En langsiktig balanse mellom tilbud og etterspørsel i energimarkedene er nok det som best kan sikre rimelige og stabile priser over tid.

På kort sikt er det viktig at vi har gode ordninger som sikrer at både husholdningene og bedriftene kan ha forutsigbarhet og et akseptabelt prisnivå. Nivået på avgiftene, også elavgiften, er en del av den diskusjonen. Det er likevel viktig at dette gjøres ut fra en helhetlig vurdering av tiltak som kan bidra til lavere og mer forutsigbare strømpriser, samtidig som det ses i sammenheng med andre skatter og avgifter i behandlingen av budsjettet.

Regjeringa presenterte et forslag til fastpris for husholdningene. Utfordringen med regjeringas forslag er at det tar bort insentiver for strømsparing og effektiv energibruk. Høyre mener at det er viktig at både bedrifter og husholdninger skal ha tilgang til å tegne fastprisavtaler, men at det må skje på markedsmessige vilkår. Derfor har vi foreslått et alternativ til regjeringas norgespris. Vårt forslag, tryggpris, innebærer at strømstøtten videreføres som i dag, men at strømselskaper pålegges å tilby en fastpris på strøm på kommersielle vilkår. Folk skal selv kunne velge om de ønsker en slik avtale, og hvor mye av strømforbruket de vil binde prisen på. Prissikring for bedrifter utvides, og avtalene gjøres også mer fleksible.

Istedenfor en statssubsidiert fastpris, foreslår vi at staten deler ut folkeutbytte i år der strømprisen er høyere enn normalt. I slike år vil staten ha ekstraordinære overskudd fra salg av strøm. Det er rimelig å tilbakeføre fra dette overskuddet til folk i de områdene der strømprisen har vært unormalt høy. Slik sett vil dette forslaget også bidra til en utjevning av strømkostnadene mellom prisområdene.

I tillegg foreslår vi å bruke overskudd fra kablene til å kutte i nettleien for folk og bedrifter på Sør-Vestlandet i NO2, der prissmitten har vært størst. Samtidig forsterker vi nettleiekuttet ved å omprioritere regjeringas forslag til momskutt på nettleie til lavere elavgift i nettleien. Fordelene ved dette forslaget er at det i større grad vil ivareta mekanismen i strømmarkedet sammenlignet med regjeringas forslag. Kombinert med økt satsing på energisparing vil dette være et viktig bidrag til å gjøre strømregningen mer overkommelig og forutsigbar for folk og bedrifter.

Geir Pollestad (Sp) [15:53:09]: Tilgang til nok billig, rimeleg kraft til stabile prisar har alltid vore eit konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Det er i ferd med å gå tapt. Spesielt i området NO2 – det er ikkje lenger sånn at folk bur i ein kommune eller eit fylke, dei bur i eit straumprisområde – har næringslivet prisar som er betydeleg høgare enn i resten av landet.

Senterpartiet meiner at det er behov for å gjera endringar i sjølve systemet. Me ønskjer eit system der me får lågare prisar, og der me importerer mindre prisar frå Europa.

Arbeidarpartiet har lansert sin norgespris. Høgre har lansert sin tryggpris. Det er jo berre ulike former for straumstønad, som har som formål å plastra eit system som ikkje fungerer. Den einaste forskjellen er at norgespris er mogleg å forstå. Høgres tryggpris er iallfall ikkje eg i stand til å forstå. Det er jo komplisert med straum og sånt, men eg trur at det Høgre har laga, eigentleg er eit nytt ord for marknadspris.

Senterpartiet ønskjer å redusera elavgifta. Det vil treffa både private og næringsdrivande, og det er jo eit problem med den norgesprisen som Arbeidarpartiet har lansert, at den dyttar ein del av straumrekninga, spesielt på dei dagane det er ekstraordinært høg straumpris, over på næringslivet i form av at prisane for næringslivet blir endå høgare. Så Senterpartiet meiner det er viktig å gjera konkrete tiltak som gjer at bedriftene og folk får rimelegare straum. Difor har det vore viktig for oss å ikkje auka elavgifta, men å kutte elavgifta, og me ønskjer å kutta den vidare. Me ønskjer ein fastpris og eit straumregime som treffer privatpersonar, slik som norgespris, men me ønskjer eit system som òg treffer bedriftene, og som ikkje berre velter kostnaden over på bedriftene. Difor tek eg opp forslaget frå Senterpartiet.

Hans Andreas Limi (FrP) [15:56:02]: Det var litt spesielt å høre Eigil Knutsen fra Arbeiderpartiet si at alt som har med avgifter å gjøre, må avvente budsjett, men norgespris på strøm kunne man innføre nærmest på en pressekonferanse uten at det engang var utredet.

Det er fullt mulig å adressere en bestilling til regjeringen, men vi synes ikke det er noen grunn til å vente til statsbudsjettet til høsten. Man kan ta det allerede i revidert budsjett nå, før sommeren. Og det er veldig mange gode grunner nå til å utfase elavgiften og andre avgifter på strøm, ikke minst de høye inntektene til staten som har vært på grunn av høye strømpriser – i den perioden som Senterpartiet har sittet i regjering og hatt finansministeren. Det er mye som taler for at det er riktig å se på hele avgiftsregimet på strøm, både på forbruk og på nettleie, men da trenger vi ikke å vente med det til statsbudsjettet til høsten. Det kan tas allerede i revidert budsjett nå til sommeren. Da er det kanskje Senterpartiet som blir en av regjeringens budsjettpartnere, så da har de jo mulighet til å påvirke inn i forhandlingene om revidert budsjett.

Jeg tar opp vårt forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [15:57:35]: Jeg tar ordet i tilfelle noen i de hordene som følger denne debatten på internett, lurer på hva Rødt mener om høye strømpriser. Vi mener at det er dumt. Vi har lenge foreslått å innføre en makspris på strøm, som gjør at vi ikke lenger er avhengige av det dysfunksjonelle kraftmarkedet i Europa, som i dag setter en pris på norsk strøm basert på marginalkostnaden av kraft andre steder i Europa, og som slår rett inn i både norske familier og næringsliv. I tillegg får det et ekstra spinn gjennom økonomien ved at næringslivet helt åpenbart er nødt til å øke sine priser igjen. Det vil Rødt få en slutt på, med en makspris på strøm på 35 øre per kWh.

Rødt vil også redusere momsen på strøm og momsen på nettleie, fordi vi mener at det er sluttsummen på strømregningen som har noe å si. Vi må sette ned elavgiften, og gjerne sette den enda mer ned på vinteren, men vi har et forslag om å endre innretningen på elavgiften, slik at den kan brukes mer eksplisitt for å fremme strømsparing og gjøre det forutsigbart for folk å ta grep hjemme hos seg for å få ned strømforbruket. Derfor stemmer vi i utgangspunktet ikke for de forslagene som ligger inne her fra de andre partiene. Med det avslutter jeg.

Statsråd Jens Stoltenberg [15:59:38]: Selv om strømprisene har falt jevnt siden de var på sitt høyeste i 2021–2022, preges kraftmarkedet i større grad av prisvariasjoner og tidvis svært høye priser i noen deler av landet. Regjeringen har stor forståelse for at høye strømpriser kan gjøre det vanskelig for enkelte husholdninger å få endene til å møtes. Vi jobber for mer forutsigbare strømutgifter og et strømmarked som fungerer og bidrar til en stabil kraftsituasjon. Vi har allerede gjennomført kraftfulle tiltak, og vi har varslet nye tiltak som skal gi mer stabile og forutsigbare strømutgifter.

Elavgiften er en avgift som skal betales på elektrisk kraft som leveres i Norge, enten den er produsert innenlands eller innført fra utlandet. Avgiften er først og fremst en fiskal avgift som skal skaffe staten inntekter, men avgiften kan også bidra til å redusere energiforbruket.

For budsjettåret 2022 reduserte regjeringen den alminnelige satsen med 1,5 øre per kWh. I tillegg innførte vi en todeling av avgiften, slik at avgiften ble ytterligere redusert med 6,5 øre per kWh i månedene januar til og med mars. Husholdningenes strømregning er normalt høyest i vintermånedene, og dermed reduseres avgiftsbelastningen i en periode da forbruket normalt er høyt.

Regjeringen har i tillegg innført en rekke midlertidige støtteordninger for å avbøte høye strømpriser. Husholdningene er skjermet mot høye kraftpriser gjennom strømstøtteordningen, og landbruks- og veksthusnæringen samt frivillige organisasjoner har lignende ordninger. Næringslivet har mulighet til å sikre seg mot de høyeste kraftprisene ved å inngå fastprisavtaler, og regjeringen har lagt til rette for fastprisavtaler ved å innføre en unntaksregel i grunnrenteskatten på vann- og vindkraft.

Regjeringen vil også innføre Norgespris på strøm, gjennom en statlig finansiert, fast strømpris for boliger og fritidseiendommer. Dette vil bidra til stabile og forutsigbare strømpriser. Forslaget som nå er ute på høring, gir husholdningene mulighet til å avtale en fastpris på 40 øre per kWh, uavhengig av hva spotprisen på strøm er. Ordningen med Norgespris kommer i tillegg til den eksisterende strømstøtteordningen, slik at folk kan avgjøre selv hvilken ordning som passer best for dem.

For å skjerme husholdningene for nettleiekostnader har regjeringen også varslet å redusere merverdiavgiften på nettleie. Eventuelle endringer i elavgiften må utredes og vurderes i forbindelse med de årlige budsjettene.

Tuva Moflag (A) [16:06:55] (komiteens leder og ordfører for sakene): Jeg vil begynne med å takke komiteen for arbeidet med perspektivmeldingen. Dette er en god anledning til å trekke opp de lange linjene og ha et politisk perspektiv som går utover den neste stortingsperioden.

De neste tiårene kaster noen utfordringer på oss som kan være vanskelige å forstå fullt ut. Demografien i Norge blir snudd på hodet, forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister endres ganske dramatisk. I 2020 – og det er allerede fem år siden – var det fire personer i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. I 2040 er det omtrent tre, og i 2060 er det helt nede i to. Dette er snittet for Norge, men de demografiske endringene er slett ikke jevnt fordelt geografisk.

I noen deler av landet vil forholdet mellom folk i yrkesaktiv alder og pensjonister bli så lavt som én-til-én, og i noen deler av landet kan man si at det er både 2040 og 2060 allerede. Det betyr at de politisk vanskelige sakene vil komme som perler på en snor de neste årene, etter hvert som tjenester må vris fra oppvekst til helse på grunn av alderssammensetningen i kommunene, og etter hvert som forsørgerbrøken blir mer presset, og tilgangen på arbeidskraft blir knappere.

Norge er et godt land å leve i, og vi har kanskje verdens beste forutsetning for å håndtere omstillingen vi står overfor. Norge er et land hvor folk bidrar til fellesskapet, og hvor fellesskapet stiller opp for den enkelte. Velferden er tilgjengelig for alle i hele landet og i alle livssituasjoner. Det er en samfunnsmodell og velferdsmodell som er verdt å bevare og verdt å forsvare.

Regjeringen tegner opp tre langsiktige utfordringer i perspektivmeldingen. For det første vet vi at kampen om arbeidskraften vil tilta i årene framover. De to største enkeltdriverne i endret sysselsetting er at behovet for helsepersonell øker kraftig, mens sysselsettingen i petroleumsnæringen blir redusert i takt med lavere aktivitet i olje- og gassnæringen. For å dekke opp behovet i helsetjenesten er det imidlertid behov for både å øke produktiviteten og å mobilisere mer arbeidskraft. Vi trenger altså at flere folk jobber, men vi trenger også å få mer ut av hver arbeidstime.

Jeg er stolt av at om lag 150 000 flere har kommet i jobb de siste årene. Det store flertallet av disse har kommet i jobb i privat sektor. Arbeidet med å få flere i jobb vil bli enda viktigere i årene som kommer, og regjeringen har allerede tatt mange grep for å støtte denne viktige jobben.

Den andre langsiktige utfordringen er behovet for omstilling i økonomien. I verden rundt oss, men også her i Norge ser vi tiltagende konsekvenser av ekstremvær og global oppvarming. Den norske økonomien vil måtte omstilles i årene framover, og vårt viktigste redskap vil være den norske modellen. Suksessen i den norske modellen handler om at arbeidskraften tilflyter selskapene som utvikler seg, som blir mer produktive, og som har evne til å betale arbeidstakerne sin rettmessige del av kaken. Skal vi takle omstillingene i tiårene foran oss, må vi forsterke arbeidet med etter- og videreutdanning, slik at vi nyttiggjør oss kompetanse og erfaring i et endret arbeidsliv.

Den tredje utfordringen er å sikre fortsatt god fordeling i møte med de endringene Norge vil møte fram mot 2060. Grunnplanken i samfunnet vårt er at alle får ta del i verdiene som skapes. Norge blir ikke bedre om veksten i økonomien ender opp hos noen få. Tvert imot vil det skade Norge på sikt, fordi det vil bryte ned tilliten mellom folk.

Når økonomien omstilles og kampen om arbeidskraften drar seg til, er det viktigere enn på lenge å forsvare den norske modellen med brede velferdsordninger og rettferdig fordeling, fordi Norge også i framtiden skal være et av de beste landene å vokse opp i, jobbe i, etablere bedrifter i og bli gammel i. Uavhengig av hvilken bakgrunn ens foreldre har, hvor man kommer fra, eller hvor man vil i livet, skal man vite at fellesskapet er der for deg. For Arbeiderpartiet er det det viktigste med denne perspektivmeldingen. Vi skal gi folk trygghet for morgendagen og tro på framtiden.

Med dette anbefaler jeg innstillingen til både perspektivmeldingen og representantforslaget fra Høyre om en nordisk produktivitetskommisjon. Høyre vil sikkert redegjøre mer for det representantforslaget i sitt innlegg. Partiene har i hovedsak skrevet merknadene inn i behandlingen av perspektivmeldingen.

Heidi Nordby Lunde (H) [16:26:00]: Jeg synes det er en spennende tanke at mens vi diskuterer perspektivmeldingen her i denne sal, går Norges første astronaut, Jannicke Mikkelsen, i bane rundt jorden. Det gir noen perspektiver.

Perspektivmeldingen erstattet i sin tid langtidsprogrammet, som interessant nok kom i forbindelse med Marshall-hjelpen, der USA krevde at mottakerlandene skulle lage en plan for hvordan de skulle bli økonomisk uavhengige av dem. Det er jo et interessant bakteppe for dagens debatt, med dagens geopolitiske situasjon.

Norge har veldig gode forutsetninger for å møte framtidige utfordringer, men uten nødvendige reformer svekkes vår økonomiske motstandskraft. Økende geopolitisk risiko, svak produktivitetsvekst og høy offentlig pengebruk truer vår langsiktige velstand. Perspektivmeldingen viser at inntektsveksten per innbygger kan bli nær null fram mot 2060, noe som utfordrer generasjonskontrakten – vårt løfte om å etterlate oss samfunnet i bedre stand til generasjonen etter oss. Regjeringens politikk har svekket det budsjettmessige handlingsrommet, og innstrammingsbehovet har økt siden perspektivmeldingen i 2021.

Norge står i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Høyre mener at regjeringen i perspektivmeldingen undervurderer behovet for omprioriteringer på grunn av økte utgifter til forsvar og beredskap, og heller ikke tar innover seg det store behovet for omstilling Norge har. Regjeringen har økt skattene med over 120 mrd. kr og oljepengebruken med 135 mrd. kr siden 2022. Budsjettdisiplinen er svekket, og midlertidige inntekter og engangsposter har blitt brukt til varig økte utgifter. Næringslivet har fått en uforutsigbar skattepolitikk, og investorer og bedriftseiere med mer enn 50 mrd. kr i formue har flyttet fra landet. Dette svekker Norges muligheter for omstillinger og investeringer, framtidig verdiskaping og norske arbeidsplasser, og dermed også skatteinngangen, som skal finansiere velferd og de oppgavene vi må løse i fellesskap. Høyre foreslår derfor en helhetlig skattereform for å sørge for et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv.

Ifølge OECD bruker Norge mer på utdanning enn de fleste, men norske elever skårer lavere enn snittet. Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn andre. Likevel går ikke turnusene opp. Vi bruker mer på helse enn de fleste andre land samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær, og til tross for høye oljeinntekter er skattene nå blant de høyeste i OECD. Norge har også et langt høyere utgiftsnivå enn våre naboland.

Dette viser at det bør være mulig å løse oppgavene smartere og bruke ressursene bedre og dermed kunne styrke både velferd og verdiskaping gjennom skattelette og reformer. Derfor satte regjeringen Solberg i gang et omfattende reformarbeid for å sikre økt kvalitet og bedre ressursbruk, gjennom bl.a. jernbanereform, kommunereform, politireform og domstolsreform, for å nevne noe. Reformarbeidet har ikke bare stoppet opp, det er også delvis reversert. Regjeringen Støre har gitt oss flere fylkeskommuner, opprettet politikontorer ingen har bedt om, og passkontorer der ingen bor, samt gratis ferjer der turister fortrenger lokalbefolkningen – kort sagt gjort det motsatte av hva perspektivmeldingen foreskriver.

Vi vet at arbeidskraftmangelen vil øke, særlig i helse- og omsorgssektoren. Reformer er ikke bare nødvendig for å organisere Norge bedre, men også for å få flere i arbeid. Regjeringen Støre har fjernet viktige virkemidler for å få flere inn eller tilbake i arbeidslivet. Arbeidsorientert uføretrygd, som gjorde det lettere for folk på trygd å jobbe litt, er avviklet. Det samme er inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, og midlertidige ansettelser og innleie er strammet inn.

Det grønne skiftet må sikre vekst og arbeidsplasser, men perspektivmeldingen mangler en konkret strategi for energiomstilling og utslippskutt. Økt fornybar kraftproduksjon er avgjørende for industri og konkurransekraft. Samtidig vil verden trenge olje og gass i overskuelig framtid, og Norge må fortsette leting innenfor klimaforpliktelsene.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for Norge. Forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen, koronakommisjonen og det regjeringsnedsatte EØS-utvalget anbefaler alle sammen et tettere og mer integrert samarbeid med EU for å bevare norske interesser, men det er nesten ikke nevnt i perspektivmeldingen. Det er også et spørsmål om hvor tett og integrert samarbeid med EU vi skal fortsette å be om, før vi like gjerne kunne ha meldt oss inn.

Etter fire år med feil kurs trenger Norge en ny regjering som tar tak i disse utfordringene og sikrer en bærekraftig økonomi, et sterkere forsvar og bedre vilkår for verdiskaping. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Emilie Mehl (Sp) [16:46:21]: Senterpartiet vil ha et samfunn med trygge lokalsamfunn og tjenester nær folk i hele Norge. Det politiske målet om å ha små geografiske og sosiale forskjeller har etter vår mening skapt Norge. Det har gitt høy tillit mellom folk, og det igjen har gitt høy produktivitet, stor velstand og trygghet. Høy tillit er også viktig for beredskap i en urolig tid. Tillit gjør at vi stiller opp for hverandre og for fellesskapet i hverdag, i krise og i verste fall krig. Tilliten kommer ikke av seg selv, og derfor må vi videreutvikle og styrke den norske velferdsmodellen og verdifellesskapet. Vi må hegne om den private eiendomsretten, og vi må løfte fram folkestyret og blandingsøkonomien.

Perspektivmeldingen gir oss viktig kunnskap, men som jeg var inne på i replikkrunden: Historien har også vist at det er krevende eller helt umulig å si noe sikkert om framtiden. Derfor må vi heller ikke stirre oss blind på usikre prognoser i meldingen og glemme at vi også kan påvirke og styre den utviklingen som kommer.

Senterpartiet vil minne om at nasjonalstaten er det sterkeste vernet de svakeste har. Det er en forutsetning for at vi skal ha et samfunn med små forskjeller der alle innbyggerne blir hørt, uansett sosial status eller bakgrunn. Nasjonalstaten er under press. Selv om det norske folkestyret to ganger har sagt nei til norsk medlemskap i EU, ser vi at makt og ressurser sentraliseres og flyttes fra folkevalgte organ i Norge til overstatlige institusjoner og organisasjoner som EU og internasjonale finansinstitusjoner eller multinasjonale selskap. I tillegg har vi sett en økende tendens til rettsliggjøring av samfunnet, hvor avgjørelser som tidligere ble tatt av folket gjennom demokratiet, i stedet blitt tatt av domstoler.

Perspektivmeldingen peker på store utfordringer. En av dem er at det er for få i jobb, og en annen er at det er for få barn. Fødselstallene i Norge har gått fra 1,98 i 2009 til bare 1,40 i 2023 målt i antall barn per kvinne, og vi må helt opp på 2,1 hvis innbyggertallet skal holde seg stabilt over tid. Det er en av de store samfunnsutfordringene som gir særlig store utslag i distriktene. Senterpartiet mener at det over tid vil føre til økonomisk ubalanse, økt forsørgerbyrde og mangel på arbeidskraft. Da vi satt i regjering, gjorde vi en rekke tiltak for å legge bedre til rette for det å få barn i hele landet, og spesielt i distriktskommunene. Blant annet satte vi ned barnehageprisen for alle til 2 000 kr og maks 1 500 kr i utkantkommuner. Vi innførte også gratis kjernetid i SFO, økte barnetrygden, sikret bedre tilgang til lån for familier med mange barn, og vi styrket foreldrepermisjonen.

Senterpartiet har også sørget for en gjeldssletteordning for studielån i utkantkommuner, noe som er et viktig økonomisk tiltak for mange unge familier. Vi har brukt hele 18,5 mrd. kr på denne typen tiltak i løpet av de tre og et halvt årene vi satt i regjering, og vi mener det har vært nødvendige prioriteringer for å møte utfordringene perspektivmeldingen legger fram.

Når det gjelder inkludering i arbeidslivet, er mange av disse tiltakene viktige også for å få til det. Det er for mange som står utenfor arbeid i kortere perioder eller permanent. Hele 17 pst. av befolkningen mottok uføretrygd i 2019, og for dem som først har havnet på uføretrygd, er det svært få som kommer tilbake til arbeidslivet igjen. Senterpartiet har bl.a. bidratt til at vi har fått en opptrappingsplan for psykisk helse. Vi må styrke lavterskeltilbudene for dem som faller utenfor. Vi må også satse videre på et sterkt offentlig helsevesen som er tilgjengelig for alle, og derfor vil Senterpartiet skrote helseforetaksmodellen. Senterpartiet mener at tjenester nær folk er grunnleggende viktig for å sikre aktivitet, bosetting og fødsler over hele landet og for å sikre trygghet og livskvalitet som bidrar til å holde folk i jobb.

Til slutt vil jeg innom at folk må få bedre hverdagsøkonomi. Mange har vært gjennom en veldig tøff tid med høy rente og økte kostnader. Som jeg har vært inne på, innførte vi i regjering flere tiltak for å bedre økonomien. I tillegg til de jeg har nevnt, er strømstøtteordningen et av de tiltakene folk merker best. I Stortinget har vi foreslått ytterligere 26 tiltak for å sikre lave og stabile strømpriser og ta tilbake kontrollen over systemet, for vi mener det ikke er nok å kompensere med penger på statsbudsjettet, men at vi må ta systemgrep for å sikre lave og stabile priser for alle. Det er viktig ikke bare for folk, men også for næringslivet.

Hans Andreas Limi (FrP) [16:57:21]: Perspektivmeldingen er fortsatt et viktig og spennende politisk dokument, men erfaringene tilsier at utviklingen ikke alltid blir helt sånn som fremskrivingene tilsier. Det er vanskelig, det er nesten helt umulig, å forutsi utviklingen 30–40 år frem i tid, i hvert fall sånn som verden rundt oss fremstår i dag. Men perspektivmeldingen synliggjør hva som kan skje hvis vi ikke prioriterer og tar noen tydelige politiske retningsvalg.

Ved behandlingen av perspektivmeldingen for fire år siden advarte Fremskrittspartiet om konsekvensene av Arbeiderpartiets foreslåtte skatteøkninger for norske bedrifter og bedriftseiere. Vi minnet om at tilgangen på risikovillig kapital og investeringer avhenger av forutsigbarhet og langsiktighet i de politiske rammevilkårene. Ellers flyttes kapital og arbeidsplasser ut av landet, og da svekkes verdiskapingen i Norge.

Nå kan vi oppsummere, nå ser vi resultatet av denne politikken: 53 mrd. kr i skattbar formue ut av Norge på tre år. Rundt 500 norske bedriftseiere, gründere og verdiskapere har forlatt landet. Små og mellomstore bedrifter, hvor eierne ikke har samme mulighet til å flytte, har måttet tilpasse seg skatteøkningene og dårligere rammebetingelser, og de blir i realiteten sittende igjen med regningen. Det vil ikke bidra positivt til det norske velferdssamfunnet, bare gjøre oss fattigere på lang sikt.

Fremskrittspartiet vil derfor redusere skattenivået for både enkeltpersoner og bedrifter, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe og mer lønnsomt å investere i Norge, for vi vet at lavere skatt bidrar til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser og styrker grunnlaget for fremtidig velferd.

Perspektivmeldingen peker på det faktum at offentlig sektor er for stor og ineffektiv. Fremskrittspartiet mener det er på tide med en gjennomgripende modernisering og forenkling i offentlig sektor. Vi foreslår et årlig effektiviseringskrav på en halv prosent. Det er helt realistisk, og det vil gi rom for å omdisponere ressurser til viktige velferdstjenester uten å øke skattene. Perspektivmeldingen peker på at selv en moderat effektivisering av offentlig sektor kan bidra mest til å redusere fremtidige inndekningsbehov. Kort fortalt trekkes effektivisering av offentlig sektor frem som en av løsningene i denne meldingen, og det støtter Fremskrittspartiet fullt ut.

Olje- og gassnæringen har i hovedsak bidratt til Norges økonomiske suksess og til vår velferd. Norge er nå Europas viktigste leverandøren av gass, og i en verden med økende energibehov og geopolitisk ustabilitet er det helt nødvendig at Norge produserer så mye olje og gass som mulig. Fremskrittspartiet vil derfor legge til rette for videre investeringer på norsk sokkel, økt leteaktivitet og teknologiutvikling. Olje- og gassinntektene vil fortsatt være helt avgjørende for å finansiere velferden. En utfasing av olje og gass, som flere tar til orde for, vil resultere i et varig lavere velferdsnivå og en enda mindre stabil verden. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om snarest å utløse 26. konsesjonsrunde.

Det at vi lever lenger, er ikke et problem, men det er heller en positiv utvikling. At pensjonister har rettigheter og fortjener en god pensjon, er heller ikke et problem, snarere tvert om. Det har de fortjent.

Norges utfordring er først og fremst knyttet til lav yrkesdeltakelse blant andre grupper enn pensjonistene. Én av fem mellom 20 og 66 år deltar ikke i yrkeslivet eller i utdanning, og utenforskapet bare øker.

Samtidig vet vi at vi vil mangle arbeidskraft, ikke bare innen helse- og omsorg, men generelt i samfunnet. Redusert overgang til uføretrygd vil gi store økonomiske effekter for samfunnet og for den enkelte. Perspektivmeldingen viser tydelig effekten av økt sysselsetting blant innvandrergrupper, og blant mange av disse gruppene er arbeidsdeltakelsen svært lav og mottaket av offentlige ytelser svært høyt. Resultatene av integreringspolitikken står ikke i forhold til innsatsen og milliardbevilgningene, og derfor er det nødvendig å stramme inn og stille strengere krav til integrering og arbeidsdeltakelse.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [17:40:26]: Onde tunger kunne ha spurt hva man i det hele tatt trenger en perspektivmelding til, men det er om ikke annet en veldig god anledning for partiene på Stortinget til å spørre Finansdepartementet veldig pent om å gjøre beregninger med deres modeller, slik at vi kan få en del svar på de tingene som allerede har vært tema i debatten her.

Perspektivmeldingen inneholder mange prognoser om hva som skjer i norsk økonomi, gitt at vi fortsetter som i dag. Da ser man at man får et inndekningsbehov i 2060, men man ser også at Norge skal bli et rikere samfunn. Da er spørsmålet hvilke politiske valg man kan ta for ikke å havne der at det å være et rikere samfunn blir et problem i sum.

Ett av spørsmålene Rødt har sendt inn, oppfordrer jeg både Høyre og Fremskrittspartiet til å ta en titt på, for det svarer på mye av det som ble tatt opp i replikkrunden i sted: nettopp hva som skjer hvis man ønsker å dekke det inndekningsbehovet med skatt, og med de forutsetningene som finnes for hvilke skadelige effekter skatt har på økonomien. Da kom man fram til at også da vil vi ha en realinntektsvekst for folk i Norge. Folk vil reelt sett være rikere i 2060, men vi vil da også ha muligheten til å ha en velferd og en velferdsstat som er like sterk som i dag – og så kan man så klart også diskutere om den bør bli enda sterkere.

Perspektivmeldingsdebatten bør være en debatt om muligheter for samfunnet. Jeg mener i hvert fall at å lese perspektivmeldingen viser at det som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, vil gjøre det mulig for oss å fortsette med at Norge skal være et av verdens beste land å bo i. Da må vi gjøre prognosene om til planer for hva vi faktisk vil med samfunnet vårt, og jeg skal nevne de fire viktigste tingene.

Det handler om å få ned forskjellene, og det går så fort at jeg ikke trenger å si mer enn det.

Det andre er at vi trenger en langtidsplan for velferden, for en veldig alvorlig beskjed fra perspektivmeldingen handler om arbeidskraftbehov og ikke nødvendigvis pengebehov. Da må vi sikre at vi får fagarbeiderne vi trenger, inn i de yrkene der vi faktisk trenger dem, og da er det et problem at skoler som skal utdanne fagarbeidere, blir lagt ned. Når vi da trenger fagarbeidere, hvor skal de bli utdannet hvis alle fylkene, hver for seg, legger ned utdanningsinstitusjonene? Hvordan kan vi sikre at vi slutter med vikarbruk i helse- og omsorgssektoren, noe som koster 2,4 ganger så mye som en fast ansatt samme sted? Hvordan kan vi hindre at sykehus og kommuner konkurrerer med hverandre om jordmødre og sykepleiere, noe som gjør at disse kostnadene totalt sett for samfunnet går opp? Vi trenger en langtidsplan for velferden, både for å styrke velferden og for å sikre at vi har hender der vi trenger dem.

Den tredje tingen handler om å øke produktiviteten, og nå håper jeg ikke at folk skvetter i stolen, men også Rødt er opptatt av å øke produktiviteten. Hva er det som gjør Norge til et produktivt samfunn? Det er at vi har et organisert arbeidsliv, at vi har tillit på arbeidsplassen, og at vi har en sammenpresset lønnsstruktur. Dette er det ikke jeg som finner på, men veldig mange av de forskningsartiklene som lå til grunn for produktivitetskommisjonen da den kom fram. Videre er det at vi har et helsevesen som gjør at folk blir raskt friske – der kan man alltids gjøre enda mer enn vi gjør i dag – og det er at vi har barnehager, noe som gjør at ungene kan begynne i barnehagen når de er ett år, og at foreldre med masse kompetanse ikke må gå hjemme og passe på disse ungene som kunne ha vært i barnehage. Ikke minst er det infrastruktur, altså at veiene går mellom fabrikkene og havnene, sånn at varene kommer seg ut og inn.

Det fjerde – sist, men ikke minst – er at vi må beholde og styrke norsk industri. Norge var en gang en råvareproduserende nasjon, som så mange andre u-land – som man ikke lenger skal bruke som begrep, men når det er snakk om Norge, er det vel kanskje greit. Vi eksporterte råvarer, men det var da vi bygde ut industrien at Norge ble rikt, både på kompetanse og på penger. Med tanke på å beholde industrien i Norge og utvide den mener Rødt at det i dag er et problem at vi ikke har kontroll over kraften, og spesielt kraftprisene for næringslivet.

Dette er altså fire områder der vi trenger en plan for Norge, sånn at inndekningsbehovet vi har i framtiden, faktisk blir dekket.

For Rødts del er det selvsagt arbeidsfolk som skaper verdiene, arbeidsfolk som går på jobb hver eneste dag. De trenger også naturressurser og kapital for å få jobben gjort, men uten det skapende arbeidet vil både naturen og kapitalen ligge død. Derfor er det viktig for Rødt at de virkelige verdiskaperne sitter igjen med mer av verdiene de skaper, at man får skattekutt på arbeidsinntekter – en skattevridning, om du vil, fra arbeid til avkastning – og ikke minst at vi som samfunn styrer både arbeidet og kapitalen dit det trengs for at vi i fellesskap kan få et bedre samfunn.

Sveinung Rotevatn (V) [17:45:46]: Når ein les perspektivmeldinga er det grunn til å starte med å seie at det er no mykje som går bra. Det er det også viktig å seie. Noreg er framleis eit rikt land, vi har framleis robuste statsfinansar, vi har høg tillit mellom folk, og vi har framleis forholdsvis høg sysselsetjing. Så å svartmale situasjonen treng ein ikkje å gjere.

Samtidig er det ein grunn til at ein skriv denne meldinga, og det er viktig at vi har denne debatten både for å sjå korleis utviklingstrekka er og kva som ikkje fungerer.

Overordna sett er det grunn til bekymring over at dette gapet eller inndekkingsbehovet har vorte forverra sidan den førre perspektivmeldinga vart lagt fram. Det bør Stortinget ta på alvor.

Det er ein del viktige utviklingstrekk, som særleg den siste stortingsperioden, men også før det, skal ein vere ærleg å seie, har gått i feil retning. Eg vil peike på nokre av dei.

For det første: Sysselsetjingsutviklinga i Noreg er det ikkje nokon grunn til å vere spesielt fornøgd med. Det er no høgare sysselsetjingsdel i Sverige, i Danmark, i Tyskland, i Nederland – kort sagt i land vi bruker å samanlikne oss med. Og korleis i all verda kan det vere tilfellet når f.eks. Sverige har mykje høgare arbeidsløyse enn Noreg? Jo, fordi Noreg har veldig mange på helserelaterte trygdeytingar, og det går stort sett i feil retning. Dette er folk i arbeidsfør alder, som ikkje jobbar.

For det andre: Sjukefråværet er det høgaste på 15 år. Utgiftene til sjukelønsordninga aleine har i denne korte stortingsperioden auka med 17 mrd. kr justert for løns- og prisvekst. Arbeidsavklaringspengeordninga er «all time high». Og regjeringa skriv jo sjølv i eigne dokument til Stortinget at ein del av dette kjem av auken i sjukefråvær – dette forplantar seg jo. Og ein del av det kjem av endringar i arbeidsavklaringspengeordninga i denne perioden, som dette fleirtalet har gjennomført, og som har auka tilgangen til ordninga.

For det tredje: Regjeringa snakkar mykje om alle dei som har begynt å jobbe i løpet av denne stortingsperioden. Det er vel 150 000 som er talet. Det er ikkje sjokkerande, all den tid vi har befolkningsvekst. Det dei snakkar lite om, er kor mange som ikkje går på jobb, men som går ut av arbeidsmarknaden. Det har vorte 80 000 fleire på helserelaterte trygdeytingar sidan 2019 enn før. Det er like mange som bur i Tromsø. Og at det ikkje vekkjer større bekymring korkje i perspektivmeldinga eller i denne debatten, synest eg er oppsiktsvekkjande.

Eit anna område der ein må sjå nøye på det vi driv med, er offentleg pengebruk. I dei tre budsjetta, eller fire som denne regjeringa no har lagt fram, har oljepengebruken auka med 179 mrd. kr. Det er meir enn 50 pst. auke. Noko av dette håpar vi skal verte kortvarig, særleg auka støtte til Ukraina, som er viktig, men mykje av dette er ikkje det. Det meste av dette er faktisk ikkje det. Det meste av det er smurt tynt utover på ulike ordningar og valløfte. Når ein ser dette i samanheng med det som har vore nemnt før, og vi har eit av dei høgaste skattenivåa i OECD, er det grunn til å spørje: Får vi eigentleg nok ut av dette? Kan det kanskje også påverke produktiviteten, som alle er bekymra for, i negativ lei?

Det har i denne stortingsperioden ikkje vorte gjennomført nokre reformer av offentleg sektor eller av trygdeordningar av betydning. Det einaste vi kan kalle ei reform i denne perioden, er pensjonsreforma som har fått ei omdreiing – det er bra. Men det er verdt å minne om at det var ei omdreiing som auka pensjonsutgiftene, og ikkje reduserte dei, med 10 mrd. kr.

Så vil eg peike på skatt. Mange har snakka mykje om det. Eg skal ikkje bruke så mykje tid på å kritisere auken i formuesskatten osv. – det har no regjeringa trass alt gått til val på, og er tydelegvis fornøgd med. Men eg synest faktisk det er meir alvorleg dei nye og mellombelse skattane som ingen har gått til val på, som har skapt stor uvisse i næringslivet. Eg kom tidlegare i dag frå ein energikonferanse i Bergen. Fornybarutbygginga i Noreg har stoppa heilt opp dei siste fire åra både når det gjeld konsesjonar og faktisk utbygging. Ein del av det biletet er innføring av høgprisbidraget på kraftproduksjon, som har skremt mange investorar frå å gå inn.

Eg skal ikkje kritisere regjeringas auke i skattetrykket så veldig, det kan vi sikkert ta i andre debattar, men at skattepolitikken har vore uføreseieleg, vil eg seie, er eit vel så stort problem.

Til sist: Vi kan ikkje snakke om biletet fram mot 2050 utan å snakke om klimaet og den grøne omstillinga. Då vil eg eigentleg nøye meg med å seie at klimautvalet 2050 har ei rekkje gode anbefalingar for korleis vi kan langtidsplanleggje for å handtere både klimaet og naturkrisa. Eg synest ikkje dei er tekne godt nok opp i denne perspektivmeldinga, og eg skulle også ønskje at regjeringa kunne kome med ei eiga sak til Stortinget om nettopp den NoU-en.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [17:57:27]: Akkurat no i Australia er det eit område på størrelse med Frankrike som er under vatn. Det er ein flaum av heilt ufattelege proporsjonar. Me lever i ei tid med mange store og små utfordringar, men den største av desse er utan tvil klima- og naturkrisa. Det er inga nyheit – de veit det alle saman og de har visst det lenge – denne eksistensielle trusselen mot heile vår framtid. Likevel snakkar fleirtalet her inne om budsjettbalanse og finansielle prognosar som om desse tala aleine avgjer framtida vår. I verdas rikaste land vil ein ha auka forbruk, men kva hjelper solide rekneskap viss planeten brenn? Målet om økonomisk vekst er jo galskap når den byggjer på ein modell som øydelegg livsgrunnlaget for den komande generasjonen.

Perspektivmeldinga manglar perspektiv. Det illustrerer jo godt at det Noreg ikkje treng, er ein gammal statsminister som finansminister. Det trengst desperat ny tenking, ein ny måte å styra samfunnet på, der me set natur og menneske først. Det er ikkje mogleg å sikra norsk velferd fram mot 2060 utan at me klarar å redusera dei menneskeskapte klima- og naturendringane. Jo lenger vi ventar, jo meir krevjande og kostbar blir omstillinga og jo meir øydelegging av norsk natur, byar og bygder vil me sjå.

Klimakampen er ein kamp for livet og for sosial rettferd. Det er dei fattigaste i verda som rammast hardast av miljøøydeleggingar og klimaendringar. Tusenvis dør allereie. Flaumar, brannar og tørke truar no livsgrunnlaget for hundrevis av millionar av folk. I Noreg er mange heldigvis foreløpig heldige, men òg her mistar ein del hus og heim i ekstremvêret, og me ser at høge straumprisar og dyrare mat treffer dei som allereie slit. Dette kan me ikkje akseptera på sikt.

FNs generalsekretær har beskrive det som at ein har opna helvetes portar. Men òg når det er mørke skyer på himmelen, finst det håp. Som land har me eit val: Skal me fortsetja på den motorvegen der me gjev full gass fram mot stormen, eller skal me – endå verre – gje ytre høgre ei hand på rattet og styra oss mot verre klimakriser, splitting, hat, krig og død? Eller skal me, mens me enno har tid, ta avkøyringa til den hyggelege landevegen som har fornuftige trafikkreglar, låg fartsgrense og sykkelfelt, til eit samfunn der alle kan leva gode liv, men med litt lågare tempo og litt mindre forbruk, og i staden for ha meir tid til kvarandre og ta vare på både menneske og miljø. For det er mogleg, men då må me først anerkjenna kor me er på veg, og ta dei store grepa som trengst.

Det er mange år som har gått sidan Arbeidarparti-nestor Torbjørn Berntsen så treffande sa:

«Jeg har for lengst mistet trua på det derre ‘økonomisk-vekst-samfunnet’. Vi har drekki og eti nok! Kloden har ikke ressurser nok til at alle skal få det som oss!»

Dessverre er sitatet frå Berntsen stadig meir aktuelt. Aldri har me forbrukt så mykje som no. Regjeringa har ikkje eingong oversikt over kor mykje Noreg brukar av ressursane me har fått av naturen. Norsk økonomi burde styrast etter planeten sine tolegrenser, ikkje etter ei snever målstyring som BNP-vekst aleine.

Noreg anno 2025 er ei klimasinke som grev seg stadig lenger ned i fossilgrava. Omstilling vil krevja politisk vilje, det krev investeringar, det krev ein stat som legg til rette for rettferdig omstilling, men det er mogleg, og det hastar. Men då må norske politikarar begynne å tenkja annleis om kva som betyr noko. Vi må anerkjenna at fritid, venskap, familie og natur er meir verdifullt enn stadig fleire dingsar. Det er ikkje rart at fleire er einsame, at fleire slit psykisk. Ungdomen sit og «doom-scrollar» på smarttelefonen og lagar barnearbeid mens dei kjenner på framtidsfrykt og meiningsløyse. Det må ikkje vera sånn, men dette er resultatet når evig materiell vekst skal vera utgangspunktet for all politikk.

Klimakrisa er skapt av dei rikaste på kloden, og den økonomiske ulikskapen aukar òg her i Noreg. Det er på tide at forureinar betalar, at milliardærane blir skattlagde, at multinasjonale selskap betaler skatt på inntekt og verdiar skapte i Noreg. Vi må jobba for ein global formuesskatt og hindra skatteflukta over landegrensene. Det er heilt nødvendig å ta grep før det skjer ei større forskyving av makt til selskap og dei rikaste i samfunnet, slik me ser konsekvensane av i USA no. Denne kollektive velferda og demokratiske institusjonar er under angrep, og det er folk og natur som ber kostnaden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:02:49]: Norge er på mange måter mulighetenes land, og vi har svært gode forutsetninger for å håndtere krevende problemstillinger framover. Det skyldes dels store naturressurser og dels den kristne kulturarven vår. Allerede tidlig på 1800-tallet var Norge et middels velstående land i Europa, med sterke institusjoner som bidro til økonomisk vekst, sosial trygghet og stabilitet. Da kristendommen kom til landet og vi fikk den såkalte kristenretten, gikk vi fra vikingtidens maktsamfunn til et rettssamfunn som ga vern og frihet til kvinner, barn, treller og fattige. Eiendomsretten sikret bøndenes uavhengighet. Reformasjonen la grunnlaget for høy lese- og skriveferdighet, noe som igjen gjorde Norge godt rustet for industrialiseringen på 1800-tallet.

På dette fundamentet vokste velferdsstaten fram gjennom et samspill mellom det offentlige, frivillige organisasjoner og næringslivet. De siste tiårene har EØS-avtalen og en friere verdenshandel gitt oss store fordeler og bidratt til vekst. Skal vi fortsatt ha framgang og utvikling, krever det en kontinuerlig vilje til omstilling og nyskaping.

Etter fire år med rød-grønn regjering er Kristelig Folkeparti enige med resten av ikke-sosialistisk side om at Norge trenger en ny regjering som vil ta tak i utfordringene nettopp perspektivmeldingen viser. Uten nødvendige reformer svekkes vår evne til å håndtere økonomiske endringer og uventede sjokk.

Vi trenger økt verdiskaping som grunnlag for velferden når vi blir flere eldre og færre unge, og når petroleumsinntektene vil avta. Samtidig vet vi at klimaproblemet krever større tiltak. Vi foreslår derfor – sammen med Høyre og Venstre – en skattereform med fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital, en omstillingsplan og en reform for bedre inkludering på arbeidsmarkedet og økt sysselsetting.

Ikke minst vil Kristelig Folkeparti ha en skolereform. Læringsutbyttet er dårligst i Norden, altfor mange leser kritisk dårlig etter endt grunnskole, og søkningen til lærerutdanningen er nå veldig lav. Siden 1996 har Norge brukt mye ressurser på å gjøre norsk grunnskole to år lenger, uten at noen kan vise til økt læring. OECD understreker at læring ikke er avhengig av kvantitet, i form av lange skoledager, men kvalitet i læringsopplevelsen. Det er altså ingen sammenheng mellom lengden på skoledagen og mer læring på tvers av land i OECD.

Vi trenger en kunnskapsbasert skolepolitikk. Derfor vil Kristelig Folkeparti se til Finland, som har Nordens høyeste læringsutbytte, uten at de bruker mer penger på skolen enn det Norge gjør. Vi vil gjøre skoledagene i grunnskolen kortere, ned til finsk nivå, og bruke ressursene som da frigjøres, på å styrke kvaliteten i skolen. Vi kan øke lærerlønningene med 50 000 kr og redusere undervisningstiden med to klokketimer i uka for kontaktlærerne. På den måten vil læreryrket være mer attraktivt, og lærerne får mer tid til å forberede undervisningen og følge opp hver enkelt elev utenfor klasserommet, akkurat som OECD anbefaler oss å gjøre.

Det er også behov for en stor satsing på flere trykte lærebøker og på skolebibliotekene, for å styrke lesingen og redusere digitale forstyrrelser. Ikke minst foreslår vi – igjen som Finland har det – en førskole med mye frilek for seksåringene og pedagogikk basert på den enkeltes behov og interesse. Det vil gi ungene glede og læring og styrke deres indre motivasjon for læring utover i skoleløpet.

Forslaget vårt til ny skolereform vil bedre elevenes læring, gi livskvalitet og gjøre skolen mer produktiv. Samlet sett er også det interessant at forslaget vil gi en reduksjon på om lag 4 000 årsverk i skolen. I den sammenheng minner vi om at skolen i dag har 12 000 ufaglærte årsverk. De 4 000 årsverkene som blir frigjort, kan gå over i andre jobber og bidra til økt verdiskaping.

Dette er ett eksempel på de reformene vi trenger framover. Det er en vinn-vinn-situasjon, der vi f.eks. i dette tilfellet kan gjøre skolen enda bedre, øke læringsutbyttet og frigjøre flere hender, som vi vet vil være en av de største utfordringene for landet vårt framover.

Statsråd Jens Stoltenberg [18:07:47]: I dagens debatt ser vi at det er bred enighet om de utfordringene perspektivmeldingen trekker opp. Analysene viser hvordan utviklingen vil bli hvis vi ikke møter utfordringene med ny politikk, men vi har vist tidligere at vi klarer å utvikle ny politikk når det kreves i møte med store samfunnsendringer, og jeg har tro på at vi klarer det igjen.

Et første og helt avgjørende grep er at vi må mobilisere mer arbeidskraft. Ledigheten er lav, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Andre land har hatt en bedre utvikling i sysselsettingen enn vi har i Norge. For mange unge havner på helserelaterte ytelser og blir stående utenfor arbeidslivet. I mange innvandrergrupper står særlig mange kvinner utenfor jobb.

Pensjonsreformen viste at vi kunne lykkes med å mobilisere mer arbeidskraft med politiske tiltak. Sysselsettingen har økt markant blant dem i sekstiårene – noen har til og med kommet tilbake til sin gamle jobb etter å ha vært borte en periode – og reformen bidro også til færre på uføretrygd i denne aldersgruppen.

Denne regjeringen har innført og lansert flere tiltak for å få flere i jobb. Arbeidsmarkedstiltakene er styrket, studiefinansieringen er endret, og vi gir en ungdomsgaranti.

Likevel må vi være ærlige og si at det trengs mer hvis vi skal få til den mobiliseringen som trengs. Vi må se etter de områdene der det knapt er noe å tjene på å jobbe framfor å stå utenfor. Vi må se på hva som skal til for at en varig helserelatert ytelse ikke skal være svaret på en sammensatt lidelse og et sammensatt problem. Vi må også se på hva som skal til for at arbeidsgiverne tenker det er grei butikk å ta inn hun de vet aldri blir den mest produktive i bedriften. Det må være lønnsomt å jobbe, men det må også bli mer lønnsomt å ansette.

For det andre må vi husholdere med arbeidskraften i offentlig sektor. Det er vår mest verdifulle ressurs, og da plikter vi å bruke den effektivt. Gjør vi ikke det, vil det begrense mulighetene til å utvide velferdsordninger eller ha vekst i næringslivet.

Det løser ikke problemet om vi flytter oppgaver fra det offentlige til det private. En sykepleier på et sykehjem utgjør et årsverk av samfunnets totale beholdning enten han er ansatt i kommunen eller i en privat bedrift.

Samtidig vil jeg advare mot å la forsvaret av offentlige løsninger bli et forsvar av at ting skal gjøres akkurat som i dag, eller kanskje til og med mer ineffektivt. Det er vi som er de sterkeste forsvarerne av et velferdstilbud i offentlig regi, som også må være de sterkeste forkjemperne for mer effektive løsninger. Hvis vi ikke kontinuerlig utfordrer det tilbudet vi er så stolte av, vil vi over tid miste oppslutning om det.

For det tredje vil jeg trekke fram at vi må forme en politikk for produktivitet og verdiskaping i privat sektor. I tiårene bak oss har noe av veksten kommet fordi de som gikk inn i arbeidslivet, var flere enn dem som gikk ut. Slik blir det ikke framover.

Da jeg lanserte initiativet om en bredt sammensatt skattekommisjon, var nettopp hensikten å bidra til at noe av det vi vet er viktig for næringslivet framover, er noe vi kan få til sammen. Jeg merker meg nå at et flertall ønsker en skattereform i neste periode, og det er jeg glad for.

Mye har skjedd siden perspektivmeldingen kom i august. Regjeringen gjør mye for å ivareta Norges interesser og bidra til trygghet i en urolig tid, i en verden med krig og tiltagende handelskonflikter.

For tryggheten for velferdssamfunnet her hjemme er det viktigste likevel å sikre at vi mobiliserer arbeidskraft, bruker arbeidskraften nøysomt i det offentlige, og bidrar til produktivitet i bedriftene. Gjør vi dette kan Norge også i tiårene som kommer, være blant de beste landene i verden.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [18:29:41]: Denne debatten synes jeg har vært preget av partipolitikk og veldig få perspektiver. Det som gjelder nå, er jo å se fremover – og langt fremover. Da er det er to ting som man burde se mye på: Det er arbeidskraften, og det er fødselsratene. Det er de to tingene som er det aller viktigste om vi skal opprettholde velferden i Norge.

Regjeringen sier i perspektivmeldingen at sysselsettingsraten skal øke fra 80,5 pst. til 83 pst. i 2035. Det er ikke dokumentert noe som helst sted, og det er heller ikke begrunnet noe sted. Det er et anslag som tas ut av ingenting. Videre sier regjeringen at fødselsraten skal øke fra 1,5 pst. til 1,7 pst. Det er basert på SSBs beregninger, som i sin rapport ikke sier noen ting om hvorfor det er sånn, de viser bare til andre europeiske land. Så de har altså ingen grunn til å gjøre det.

Det er de to forutsetningene for å kunne opprettholde velferden i Norge.

Videre sier man at hvis man bruker mer i velferd, kan flere komme i jobb – fordi man på ulike måter kan frigjøre arbeidskraft. Det er ikke dokumenterbart. Det er ingen korrelasjon her fordi denne befolkningsveksten sannsynligvis kommer fra innvandring. Fødselsratene i Norge øker ikke sånn over bordet, det kommer av innvandring. Og det er slik i dag at innvandrere generelt sett trenger flere velferdsytelser enn nordmenn flest. Det er statistikken, og det er en sannhet.

Jeg vil komme med en rekke forslag som jeg tror kan øke besparelsene i offentlig sektor. Mitt «guesstimate» vil jeg si er mellom 100 og 150 mrd. kr i året hvis man gjør disse tingene:

• innfør skatteordninger som stimulerer til mer arbeid, aktivitet og investeringsvilje

• innfør flat skatt på inntekt og høyt minstefradrag

• fjern formuesskatten, og øk selskapsskatten eller utbytteskatten

• innfør progressive skattelettelser ved antall barnefødsler for folk som er i jobb

• innfør en karensdag ved sykefravær og deretter 80 pst. lønn på de påfølgende fraværsdagene

• innfør ansettelsesstopp ved naturlig avgang i offentlig forvaltning – det vil tvinge frem effektivisering i offentlig sektor og frigi arbeidskraft

• legg ned Innovasjon Norge, og la banker og privat kapital vurdere bærekraften i gründerprosjekter

• stans elektrifiseringen av norsk sokkel

• reduser alle grønne støtteordninger, inkludert vindkraft og batteriproduksjon

• innfør en bærekraftig innvandringspolitikk

• ta tilbake selvråderetten og ikke la den styres av EU og andre lands krig og vanstyre

• avlys alle nye eller utvidede velferdstiltak dersom man ikke parallelt reduserer andre tiltak

Helt til sist: Vi trenger å effektivisere, vi trenger teknologiutvikling. Derfor må vi være ledende på teknologiutvikling, og vi bør ta initiativ i Europa på å være ledende på kunstig intelligens. Det har vi alle forutsetninger for å klare, med alle de ressursene vi har. Det vil gjøre at vi kan få flere folk til å gjøre ulike jobber som vi trenger.

Tina Bru (H) [18:32:44]: Produktivitet, altså evnen vår til å skape større verdier uten å bruke mer ressurser, er selve nøkkelen til fremtidens velferd og trygghet. Derfor har de borgerlige partiene foreslått å opprette en nordisk produktivitetskommisjon. De nordiske landene deler en samfunnsmodell som gjennom historien har gitt høy økonomisk vekst, effektivt næringsliv og lav økonomisk ulikhet. Men nå står vi overfor felles utfordringer. Siden finanskrisen i 2008 har veksten i arbeidsproduktiviteten bremset opp betydelig, både her hjemme og hos våre nærmeste naboer. Hadde produktiviteten vokst like raskt som før, ville hver time vi jobber, skapt 100 kr mer i verdi.

Dette er ikke bare tall, det er verdier som kunne gått til å gi oss høyere lønn, bedre velferd, større investeringer og en tryggere økonomisk framtid. En nordisk produktivitetskommisjon vil gi oss muligheten til å lære av hverandre. Ved å analysere og sammenligne tiltak som fungerer godt, kan vi finne løsninger som øker effektiviteten i offentlig sektor og næringslivet på tvers av landegrensene. Dette kan gi felles gevinster i form av smartere ressursbruk, bedre offentlige tjenester og sterkere konkurransekraft.

Finansminister Jens Stoltenberg var begeistret for tanken om en skattekommisjon som skulle gjøre skattesystemet bedre. Derfor er jeg litt nysgjerrig: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet være med på en kommisjon med mål om å få mer velferd for pengene og øke produktiviteten? Jeg vil si som finansministeren: Vår invitasjon til en nordisk produktivitetskommisjon står fortsatt åpen.