Bård Hoksrud (FrP) [12:06:26] (ordfører for saken): Nå skal vi behandle endringer i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven om bedre beslutningsgrunnlag og behandling. Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid.

Denne loven legger nå opp til en delvis reversering av liberalisering som ble gjort i 2017, med bl.a. innføring av samtykkekompetanse. Dette skulle bidra til at den som var psykisk syk, skulle få mer medbestemmelse og få utvidet muligheten til å nekte å ta imot behandling. Kort sagt skulle det bli mindre tvang i psykiatrien.

Tvang er vanskelig, ikke minst fordi vi ofte snakker om tvang når vi snakker om de farligste – om de tilfellene hvor det går helt galt og noen skader noen andre. Da må samfunnet beskyttes, og da kommer tvangen fram, gjerne i form av tvungent psykisk helsevern. Problemet med det er at det får tvang til å høres ut som straff, når tvang egentlig handler om omsorg.

For en liten stund siden møtte jeg Yrja Oftedahl. Noen kjenner henne som den tøffe 71° nord-deltakeren og leder for Power Ladies-podkasten – andre som den sterke kvinnen som har stått fram og fortalt at hun for et år siden var dypt inne i en psykose. Jeg ble sterkt rørt av møtet med Yrja. Hun var klar på at hun hadde vært veldig syk, og at tvang reddet livet hennes. Da alt var på det mørkeste og familien holdt på å miste håpet, ble hun frisk etter seks uker med tvangsmedisinering. Yrja sa flere ganger at tvang er omsorg.

I psykiatrien handler tvang om muligheten til å etablere stabil og langvarig behandling av de aller sykeste. En stat er ikke bedre enn måten den tar seg av sine sykeste og vanskeligstilte på. Det som er vanskelig med psykisk sykdom, er at man ofte blir mindre og mindre villig til å ta imot hjelp etter som man blir sykere og sykere. Med fysisk sykdom er det motsatt.

Jeg og Fremskrittspartiet mener derfor at tvang må inn som et effektivt verktøy i psykiatrien. Det betyr at loven må endres. Den må endres for de ressurssterke og de ressurssvake – dem med familie som kan kjempe dem, og dem uten. Midt oppe i alt må vi ikke glemme alle dem som ender opp på gata eller hos politiet. Dette har økt voldsomt siden samtykke ble førende etter lovendringen i 2017.

Det vi gjør i dag, er et skritt i riktig retning, men jeg mener vi ikke går langt nok. Det vil fortsatt være for vanskelig å ivareta de sykeste, de som står i fare for å få permanente skader av sykdommen eller for å skade seg selv eller andre. Vi i Fremskrittspartiet har fått mye kjeft for å være for tvang som virkemiddel og for å be om at det skal bygges flere døgnplasser. Vi mener det er viktig for å ivareta samfunnet, pårørende og andres behov for beskyttelse.

De siste årene har det blitt klart for de aller fleste at vi trenger flere døgnplasser. Jeg håper det snart også blir klart at vi trenger tvang som virkemiddel for å gi omsorg og beskyttelse, og jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet står bak. Jeg kommer tilbake til ECT-behandling litt senere.

Even A. Røed (A) [12:09:37]: Dette er ingen enkel sak, men det er en viktig sak. Det er en sak hvor vi skal avgjøre hvordan vi behandler de som har blitt så syke at de ikke har mulighet til å samtykke eller til å be om hjelp.

Utfordringen med tvangsbruk i dag, som flere påpeker, er at det er for enkelt å skrive seg ut når man har blitt lagt inn. Dette fører ofte til en runddans i helsetjenesten med innleggelse når man er syk nok, og utskrivning når man har blitt litt bedre. Det er verken bra for den enkelte eller for kontinuiteten i behandlingen. Det er heller ingenting som tyder på at lovendringen fra 2017 har ført til mindre bruk av tvang. Statistikken sier det motsatte.

Det skal aldri være enkelt å bruke tvang. Tvang er det sterkeste maktmiddelet helsevesenet har, men uriktig tvangsbruk er galt. Alle deler av samfunnet som skulle benytte seg av tvang uten å ha rett til å gjøre det, må se på rutiner og gjøre grep for å endre på det.

Det er også viktig at det er anledning for å bruke tvang der det er riktig. I dag endrer vi begrepsbruken i loven, fra samtykkekompetanse til beslutningskompetanse, og senker beviskravene for tvangsbruk fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Det gjør det ikke enkelt å bruke tvang, men det gjør at det skal litt mindre til for at det kan benyttes tvang i tilfeller hvor det er faglig begrunnet.

Lovendringen vi gjør i dag, er forankret i utvalgsarbeid, høringer og faglige begrunnelser og har som mål å balansere det hele på en bedre måte.

Vi gjør også endringer i formålet med loven. Forebygging kommer inn, og vi gjør det klart at korrekt tvangsbruk skal sikres, og at tvang også skal begrenses. Pasienter skal gis en forståelse for hvilken behandling som blir gitt, hvorfor den blir gitt, og når det er nødvendig å iverksette tvangstiltak.

Når det gjelder ECT, vil regjeringen sikre at det nå blir lovregulert. Inntil i dag har denne behandlingen blitt brukt i situasjoner der liv står i fare, som nødverge i straffeloven. Det er ingen god ordning.

Vi vet at ECT i enkelte tilfeller kan ha svært god effekt. Når mennesker som har en så alvorlig psykisk helsetilstand at liv står i fare, og ECT kan fungere som en god behandling, er det viktig at vi regulerer det på en måte som gir adgang til behandlingen, innenfor strenge rammer.

Det mener jeg at proposisjonens forslag egner seg til å gjøre. Jeg vil samtidig varsle at Arbeiderpartiet er positiv til at det skal evalueres innen to år, og det er viktig at en slik regulering oppnår vern mot tvungen ECT der det er riktig, og adgang til å bruke ECT i de tilfellene det er nødvendig.

Avslutningsvis mener jeg det er fornuftig at vi også får på plass et vedtak om evaluering av loven innen tre år. Det ønsket vi også i 2017, fordi denne typen regelverk har behov for å bli evaluert og fulgt opp for å sikre at det fungerer etter intensjonen og etter faglige råd.

Jeg tar til slutt opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Sandra Bruflot (H) [12:12:45]: Å bruke tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende vi kan gjøre overfor et annet menneske. Vi må derfor være sikre på at rettssikkerheten blir ivaretatt. Da kravet om samtykkekompetanse ble innført, var det bl.a. fordi bruken av tvang i psykisk helsevern ble kritisert for å ikke være i tråd med menneskerettighetene. Etter lovendringen i 2017 har det vært en tydelig økning i bruk av tvang i psykisk helsevern til tross for at målet var det helt motsatte. Vi i Høyre er bekymret for at det å senke beviskravet for bortfall av samtykkekompetanse kan føre til en større økning i bruk av tvang. Dette er en lovproposisjon og ikke en sak om kapasitet i psykisk helsevern, men noe av det viktigste vi kan gjøre for å få ned bruken av tvang, er å gi mennesker frivillig og god behandling før de blir så syke at tvang er nødvendig. Den kapasiteten må opp hvis vi vil ha bruken av tvang ned.

Så til bruk av elektrokonvulsiv behandling, ECT: Det er et veldig inngripende tiltak. Sivilombudet har ment at den utstrakte bruken av ECT på grunnlag av nødrett gjør at det er høy risiko for å utsette pasienter for umenneskelig og nedverdigende behandling. Høyres utgangspunkt var derfor at ECT kun skulle brukes dersom pasienten samtykker eller har uttrykt ønske om ECT i en forhåndserklæring basert på fritt og informert samtykke, men vi ser at det har noen utfordringer. Det er ikke alle ECT kan være aktuelt for, som har vært i kontakt med helsetjenesten. Et eksempel er eldre mennesker med depressiv psykose. De vil verken være beslutningskompetente eller ha hatt mulighet til å gi informert samtykke.

Vi ønsker ikke at praksisen med ECT hjemlet i nødrett skal fortsette, og etter vårt syn er det derfor bedre at det hjemles i psykisk helsevernlov. Det betyr at Høyre, til tross for innstillingen, vil stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Vi har levert et løst forslag der vi ber regjeringen evaluere § 4-4 b og komme tilbake til Stortinget når loven har fått virke i to år. Vi håper på tilslutning til det, slik at Stortinget kan kontrollere at loven virker etter intensjonen til Stortinget.

Fremskrittspartiet har fremmet et løst forslag med et annet forslag til § 4-4 b, nettopp for å imøtekomme og lage unntak for pasientgruppen som ikke har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Etter Høyres mening er det nesten enklere å stemme for et mer absolutt forbud enn dette fordi forslaget til Fremskrittspartiet ikke har vært på høring, og vi vet ikke hvordan det vil slå ut.

Med det tar jeg opp de forslagene som Høyre er en del av.

Kjersti Toppe (Sp) [12:15:52]: Tvang i helsevesenet skal brukast når det er heilt nødvendig og som ein siste utveg. Og vi må sikra riktig tvangsbruk i helsevesenet og eit lovverk som legg til rette for det.

I 2017 vart det innført endringar i lov om psykisk helsevern, som skulle styrkja rettstryggleiken til pasientar i psykisk helsevern som motset seg behandling og andre tiltak. Føremålet var å avgrensa bruk av tvang. Det var, slik eg hugsar det, eit samla storting som støtta lovendringane da, men eg og Senterpartiet var veldig i tvil. Det var òg bakgrunnen for at vi bad om ei evaluering, som regjeringspartia den gongen ikkje gav støtte til. For det fanst kritiske høyringsinstansar, bl.a. Legeforeininga, som i høyringsfråsegna si da, sa at dei frykta at å seinka beviskravet, som er i dagens lov og innføra krav om samtykkekompetanse, kunna føra til meir bruk av alvorleg tvang, og at færre psykotiske pasientar fekk behandling i helsevesenet. Konsekvensane av det kunna vera alvorleg for både pasientar og deira pårørande, og forseinka behandling ville kunna auka førekomsten av alvorleg vald og alvorleg suicidalitet. Etter lovendringane har politiet opplevd ein markant auke i oppdrag knytt til psykiatri.

Eg synest det er litt uforståeleg at når Høgre, SV og Pasientfokus viser til at det har vore ei betydeleg auke i tvangsinnleggingar og bruk av tvangsmiddel etter innføring av desse lovendringane, meiner dei at ei endring av reglane i retning tilbake slik dei var før denne auken, skal føra til meir tvang.

Regulering av tvangsmidlar og tvangsbruk er vanskeleg. Men det kan ikkje vera slik at vi tenkjer på tvangsbruk isolert i helsevesenet og ikkje ser på den tvangsbruken desse reglane kan føra til bl.a. i politiet og i barnevernet.

Eg er fornøgd med at regjeringa føreslår å endra reglane på dette området og vil støtta proposisjonen. Vi er også fornøgde med at pårørande no skal kunna få informasjon og få rett til å medverka når det gjeld pasientens barn eller om det er fare for liv og helse, og at helsepersonell lettare kan få den informasjonen enn dagens reglar gir.

Vi støttar òg det som regjeringa føreslår om regulering av ECT og meiner det er ei nødvendig innstramming, men òg ein fornuftig måte å regulera dette på. For vi kan ikkje vedta noko på Stortinget som gjer at når det er alvorleg fare for ein persons liv, så skal vi forby tiltak. Eg er glad for at Høgre har snudd i denne saka, og så kan vi òg støtta ei evaluering av desse lovendringane.

Marian Hussein (SV) [12:19:17]: Den største utfordringen innenfor psykisk helsevern i dag er ikke begrensningene eller mulighetene knyttet til å bruke tvang, men at tilbudet innenfor psykisk helsevern over mange år har blitt redusert. Antall sengeplasser reduseres. I f.eks. Nord-Troms, som jeg besøkte tidligere i år, bruker man eksempler som at det er for få alvorlig sjuke, at det her er folk som egentlig er litt for friske til å være innenfor psykisk helsevern. Problemet er at når man bygger ned institusjonsplassene lenge nok, blir også tvangsspørsmålet et viktig element i psykisk helsevern – spesielt i spesialisthelsetjenesten, men også i kommunehelsetjenesten.

Det er i dag mulighet for å bruke tvang i norsk psykisk helsevern, bl.a. for innleggelse. Vi debatterer også å regulere ECT. Utfordringen er ikke hvorvidt folk er sjuke nok, men hvordan vi faktisk forebygger tvangsbruken. Norge har vært særlig kritisert lenge for ECT-behandlingen og rammene rundt det. ECT – eller sjokkbehandling – er et særlig inngripende tiltak som innebærer at pasienten legges i narkose, og at man gir flere behandlinger i serier. Veldig mange av aktørene, både Norges institusjon for menneskerettigheter, Psykologforeningen og LDO, har lenge vært bekymret for at man mange steder i Norge i dag systematisk har brukt ECT til mennesker med psykiske lidelser og begrunnet det i nødrett. Man har systematisk drevet og planlagt for dette. Man har vært bekymret for pasientenes rettssikkerhet, da det ikke er rettssikkerhetsgarantier for tiltaket når det er gitt på nødrett.

Forslaget vi har vært med og fremmet, har en intensjon om at pasientene skal kunne få behandlingen, men at man skal etterstrebe å innhente en forhåndserklæring. Jeg syns det er synd at Høyre velger å snu i denne saken i tolvte time, og ikke tar diskusjonen i komiteen, når dette var en kjent problemstilling også da Høyre satt i regjering, og de valgte ikke å gjøre noe med det. Da hadde man muligheten til både å innhente høringssvar og ha en bedre debatt.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er en del av.

Seher Aydar (R) [12:22:34]: Pasientenes helsetjeneste burde også gjelde i psykiatrien, og da må vi diskutere mer hva som må gjøres for å forebygge tvang. De aller fleste av de pasientene som er til fare for seg selv eller andre, er ikke nye for helsetjenesten. Mange av dem har mange innleggelser og kontakter bak seg. Om vi kan bygge opp gode team omkring disse pasientene, team som har både kompetanse fra spesialisthelsetjenesten og ansatte fra kommunen som har nærhet til pasienten, kan man forebygge mye. Da kan man sammen med pasienten lage planer for hvordan de ønsker at sykdomsutbrudd og akutte kriser skal håndteres. Målet må være å sikre god hjelp på pasientenes premisser.

Mange av dem vil trenge spisskompetanse i spesialisthelsetjenesten for å få bygd opp et godt behandlingsløp, men de trenger oppfølging i kommunen der de skal leve livet sitt. Da må vi organisere tjenesten sånn at byråkratiet og tjenestenivåene ikke er til hinder for å gi dem den hjelpen de trenger, men sikre at lovverket og finansieringen legger til rette for at vi kan bygge opp en rigg rundt pasientene som kan ivareta dem både på gode og på dårlige dager.

Når ressursene, rammene og kompetansen mangler, ser vi at løsningen ofte blir uproporsjonale tvangstiltak som er lite tilpasset den enkelte, eller at hjelpen uteblir – men vi trenger alt imellom. Forholdene må legges til rette for minst mulig bruk av tvang. Dette inkluderer opplæring av personell og tilrettelegging av institusjoner og boliger.

Implementering av endringene krever økt kompetanse, opplæring og ressurser i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Til slutt vil jeg nevne et forslag som vi har. I proposisjonen foreslås det at dagens beviskrav for å bli fratatt samtykkekompetanse går fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Vi er bekymret for at rettssikkerheten og selvbestemmelsen for en sårbar gruppe blir svekket. Derfor har vi et forslag om at regjeringen legger fram en vurdering av fordeler og ulemper ved å endre beviskravet til «kvalifisert sannsynlighetsovervekt» som en nødvendig del av beslutningsgrunnlaget før en eventuell lovendring.

Når det gjelder ECT, elektrokonvulsiv behandling, står vi fortsatt på vårt forslag. Vi har ikke endret mening. Vi mener at det er viktig, også sett i lys av menneskerettighetene, men vi hvis vårt forslag faller og regjeringens blir vedtatt, støtter vi at det evalueres om to år.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:25:37]: Dette er ei krevjande sak – av iallfall to viktige grunnar. Den eine årsaka er at det vi her behandlar, er rammene for bruk av tvang, som er noko av det mest inngripande ein kan gjere mot enkeltmenneske, og som er ekstremt krevjande vurderingar å gjere, noko også den politiske diskusjonen i saka syner.

Det andre som gjer denne saka krevjande, spesielt for oss i Venstre, er at vi har alle eit mål om at bruken av tvang skal vere så liten som overhovudet mogleg, og det viktigaste vi kan gjere for å oppnå det målet, er å ha eit så godt tilbod innanfor det psykiske helsevernet som mogleg, eit breitt tilbod – både nok institusjonsplassar i spesialisthelsetenesten, nok poliklinisk kapasitet, nok psykisk helsevern i kommunehelsetenestene nede på lågterskeltilbodet. Det å sørgje for at vi har det tilbodet på plass, altså så høg kvalitet som mogleg i heile kjeda, er det desidert viktigaste vi kan gjere for å redusere bruken av tvang. Der har det dessverre, etter Venstre sitt syn, ikkje vore ei positiv utvikling dei siste åra. Vi ser at det er ei nedbygging av tilbod. Det er for Venstre det viktigaste vi kan gjere for å få ned bruken av tvang og sikre at alle kan ha eit verdig liv når ein kjem i ein vanskeleg situasjon med tung psykisk sjukdom.

Likevel: Det lovverket som vi her i dag skal ta stilling til, det kjem vi til å trenge, og det må vi få på plass. Vi i Venstre er overordna sett positive til at vi no får på plass eit regelverk som styrkjar pasienten si rettssikkerheit, som byggjer på tilrådingane frå samtykkeutvalet og tvangslovutvalet. Så vi er i all hovudsak positive til det som her blir lagt fram.

Det punktet det er mest diskusjon om, gjeld regulering av elektrokonvulsiv behandling, ECT. Det som er viktig for meg å slå fast, er at uansett kva for eit av dei to alternativa vi no her legg oss på, er det ei innstramming og innramming i forhold til det som er praksis i dag. Vi får dette inn i psykisk helsevernlova, og det er etter vårt syn det avgjerande, at vi får ei kraftig og sterk innramming av det.

Så er det gode argument både for og imot å gå endå lenger i avgrensingane enn det regjeringa føreslår. Venstre har landa på det same standpunktet som representanten Bruflot gjorde greie for på vegner av Høgre. Vi støttar den formuleringa som regjeringa har lagt fram, og som er frå eit mindretal i komiteen, under føresetnad av at vi også får på plass det lause forslaget, om at vi evaluerer endringane og kjem tilbake til Stortinget med det etter to år.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:28:50]: Å være psykisk syk er å bære én eller flere vanskelige sykdommer. Å være pårørende til en som er psykisk syk, er også krevende. Å være helsepersonell for denne personellgruppen kan også til tider være vanskelig. Derfor er det utrolig viktig at det spesielt for denne gruppen kommer på plass et godt lovverk. Dette er en pasientgruppe som fortsatt blir stigmatisert, som det fortsatt er skambelagt å snakke om, og som fortsatt er krevende å være pårørende til.

Å bli tvangsinnlagt er krevende for både den som er syk, og familien/pårørende. Fra å ha vært den som er rundt den som er syk, kan en i løpet av noen timer oppleve å være den som blir satt på utsiden av den som er syk, for sykdommen kan gjøre at vedkommende ikke har noe med familien og de pårørende å gjøre. Så lenge man er tvangsinnlagt, går det, men hvem er det som skal ta imot denne pasienten/brukeren den dagen det er slutt på tvangen? Det er ofte de samme pårørende.

Derfor er det utrolig viktig for oss i Kristelig Folkeparti at det blir tydelig sagt at det må være et samspill mellom helsevesenet og de pårørende og mellom helsevesenet og denne pasientgruppen. De er helt avhengig av gjensidig tillit til hverandre.

Noen ganger bruker en alle virkemidlene en har innenfor psykisk helse, men innser at den eneste måten en kanskje kan redde den aktuelle pasienten på, er ved å ta i bruk ECT-behandling. Da mener Kristelig Folkeparti at det er viktig å ramme det inn på en utrolig god måte. Vi er utrolig glade for at Høyre nå sikrer et flertall for det. Det synes jeg er utrolig godt, for det tror jeg vil hjelpe denne pasientgruppen og de som jobber med dem. Det betyr også at Kristelig Folkeparti vil støtte forslag nr. 10, om en evaluering. Høyre føler nok at de har gitt noe nå, og da vil de gjerne ha noe tilbake. Jeg mener dette er viktig for denne pasientgruppen.

Jeg tar opp forslag nr. 9.

Vi må ta dette feltet enda videre når svarene kommer i det videre.

Irene Ojala (PF) [12:32:12]: Det er ikke tvil om at jeg synes dette er en svært vanskelig sak. Det er et vanskelig forslag til lovendring vi behandler i dag. Jeg og vi i Pasientfokus har jobbet veldig nøye med saken, og vi har snakket med pasienter og familier som har erfaring med bruk av tvang innen psykisk helsevern. Jeg er ydmyk for at deres erfaringer også er viktige. Vi har hatt høring om saken, og jeg har snakket med fagfolk i ettertid.

Pasientfokus støtter hovedtrekkene i regjeringens forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, psykisk helsevernlov og i enkelte andre helselover, men jeg vil gjerne understreke følgende: Målet må være minst mulig bruk av tvang innen psykisk helsevern. Derfor mener vi at formålsbestemmelsene ikke bør inneholde formuleringer om riktig bruk av tvang. Hva er det som er riktig? Psykisk helsevern skal forebygge og begrense tvang, og det må bygges på respekt for pasientenes autonomi – deres selvbestemmelse. Det må komme tydelig fram i lovens formålsbestemmelse.

Når det gjelder ECT, elektrokonvulsiv behandling, er det en behandlingsform som for noen er forbundet med hukommelsesproblemer, og som flere sier: et flatere følelsesliv. Det er viktig også å lytte til dem som har slik erfaring og kunnskap. Mange, både pasienter og behandlere, betegner også resultatmålingen, eller hvor vellykket behandlingen faktisk er, som uklar. Når Pasientfokus er så skeptisk til tvungen bruk av ECT, handler det om at det er et inngrep som gjøres overfor sårbare mennesker i samfunnet, mange ganger de mest sårbare. Det er et inngrep som også kan gi varige skader, og det er stor risiko knyttet til behandlingen. Det er faglig uenighet om kunnskapsgrunnlaget for ECT, og noen pasienter får kognitive problemer etter behandlingen.

Derfor er det vi tar stilling til i dag, vanskelig, og vi må følge nøye med på hvordan de beslutningene vi tar, slår ut i framtiden. Derfor voterer Pasientfokus også for Høyres løse forslag nr. 10, om evaluering av disse lovendringene.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:34:50]: Pårørende og fagfeltet har gitt oss tydelige tilbakemeldinger om at det har blitt vanskeligere å gi god hjelp. Derfor foreslår regjeringen å senke beviskravet for manglende beslutningskompetanse fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Det gir større rom for usikkerhet om pasientens beslutningskompetanse og gjør det enklere å hjelpe også dem som ikke forstår at de trenger helsehjelp. Vi foreslår videre å åpne for å gi helsehjelp for alvorlige psykiske lidelser til pasienter som ikke motsetter seg, slik at flere kan behandles med grunnlag i frivillighet.

Når det er den klart beste løsningen for en pasient med alvorlig psykisk lidelse og alvorlig demens, skal spesialisthelsetjenesten kunne avtale med kommunen at vedtak om tvangsbehandling med legemidler skal gjennomføres i sykehjem.

For å unngå diskriminering med grunnlag i nedsatt funksjonsevne foreslår vi at manglende beslutningskompetanse ikke lenger må skyldes sykdom eller andre tilstander hos pasienten. Oppmerksomheten flyttes dermed fra diagnose til pasientens faktiske forutsetninger for å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder, og konsekvensene av beslutningen. Mennesker med psykisk utviklingshemming skal få samme mulighet til å gjøre seg nytte av varslings- og lokaliseringsteknologi som andre.

Pasienters opplevelser av alvorlige bivirkninger av behandling må tas alvorlig. Det er likevel forskjell på symptomlindring eller forkortelse av en depresjon og behandling som et siste forsøk på å få pasienter ut av en sykdomstilstand de kan dø av. Vi foreslår derfor å begrense bruken av elektrokonvulsiv behandling uten samtykke ved å lovfeste rammer for livreddende behandling for pasienter som mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg. Elektrokonvulsiv behandling, ECT, skal bare kunne brukes når pasienten ikke har forutsetninger for å ta stilling til hvilken behandling hen skal få. Pasienter som tidligere har gitt uttrykk for at de ikke vil ønske slik behandling i situasjoner som reguleres i bestemmelsen, får i realiteten en reservasjonsadgang.

Videre foreslår vi endringer som styrker pårørendes rettigheter og samfunnsvernet – en sak som mange, ikke minst de som opplever dette på nært hold, har vært opptatt av at vi skal løfte.

Endringene vi nå foreslår, og som jeg er glad for at det er flertall for, må følges opp med systematisk kompetanseheving og tiltak for å sikre riktig og forsvarlig tvangsbruk. Endringene i bestemmelsen om når beslutningskompetanse skal kunne falle bort, og bestemmelsen som gir en svært begrenset adgang til å bruke ECT uten samtykke, bør også evalueres.

Kjersti Toppe (Sp) [12:57:38]: Eg tar ordet ein gong til, for eg synest det er litt uforståeleg at vi i denne saka har eit veldig knapt fleirtal på Stortinget for å få til den kanskje viktigaste lovendringa her, som gjer at fleire pasientar som faktisk treng det, får den hjelpa dei skal ha, når dei skal ha det – og det gjeld å endra beviskravet frå «åpenbart» til «overveiende sannsynlig».

Når ein er veldig opptatt av at det er for mange friske pasientar, eller pasientar som er for lite sjuke til å få behandling, så vil dette faktisk hjelpa, og det vil føra til at pasientar som har ein psykisk sjukdom, ikkje må gå så lenge og bli veldig mykje sjukare før ein endeleg kan få den hjelpa ein treng. Dette gjeld ikkje så veldig mange pasientar i Noreg, men det er veldig viktig for dei det gjeld, og det er veldig mange pårørande rundt dei.

No registrerer eg at Venstre òg støttar dette, men det er altså Framstegspartiet og Venstre, og då Senterpartiet, saman med Arbeidarpartiet, og eg kunne ønskt at det var fleire som såg at dette faktisk er viktig for pasientane. Det er klart at det er viktig med kapasitet i psykiatrien, med sengeplassar, og at ein ikkje byggjer ned den, men får til den styrkinga som er heilt nødvendig. Men det er slik at uansett sengekapasitet vil det vera nokre pasientar der tvangsbehandling faktisk er det som trengst, sjølv om ein har gjort alt for å førebyggja og for å avgrensa det. Og det tenkjer eg at vi må ta inn over oss. Eg er veldig for at vi no har ein formålsbestemming som ikkje berre er med og førebyggjer og avgrensar, men kor det òg står at ein i tillegg skal fremja riktig bruk av tvang.

Vi får som politikarar av og til spørsmål om vi er for eller imot tvang i helsevesenet. Eg tenkjer det er eit ganske spesielt spørsmål å få, for alle vil jo ta ned ein unødvendig tvangsbruk. Vi har vorte kritiserte for å bruka for mykje tvang, det var jo bakgrunnen for denne lovendringa i 2017, men vi må jo òg vera villige til å sjå på realitetane. Viss det er slik at vi brukar for lite tvang, slik at det vert ein meir massiv tvang seinare i sjukdomsforløpet, er jo det heller ikkje bra. Så eg står ved at det å fremja riktig bruk av tvang må vera eit formål i det litt vanskelege området som denne lova skal regulera, men det må vera i tillegg til å førebyggja og avgrensa bruk av tvang.

Bård Hoksrud (FrP) [13:00:55]: Dette er en utrolig viktig sak, og det betyr enormt mye for mennesker framover hvordan denne loven blir.

Jeg synes det er viktig å påpeke at det er to forskjellige typer mennesker når det kommer til tvang. Som jeg var inne på: For noen handler det om at de faktisk er voldelige og kan være en fare for seg selv, men kanskje aller mest mot andre. Da har samfunnet et viktig behov for beskyttelse og å hindre at disse personene går løs. Det andre jeg var inne på, er at for noen er utfordringen dem selv, og de må bli innlagt med tvang fordi de ikke forstår sitt eget beste. Resultatet kan være at det faktisk går ordentlig gærent. Derfor mener jeg denne diskusjonen vi har nå, er kjempeviktig. Jeg er veldig glad for at regjeringen tar et visst skritt i riktig retning – der Fremskrittspartiet har vært. Vi har fått mye kjeft i denne salen fordi vi har vært tydelige på at vi må sørge for å få på plass flere døgnplasser. Vi må sørge for at de som åpenbart er til fare for både nabolag, pårørende og samfunnet, faktisk har en plass å bli tvangsinnlagt.

Jeg er litt skuffet over at statsråd Vestre, istedenfor å diskutere og svare på spørsmålet mitt, prøver å late som at man snakker om alt mulig annet. Fremskrittspartiet har ikke penger til alt mulig, men vi prioriterer på en annen måte enn det regjeringen gjør. Helse er et av de områdene Fremskrittspartiet er veldig tydelig på at vi ønsker å prioritere opp, ikke ned.

Så må jeg innom elektrokonvulsiv terapi, ECT. Det er en brist i argumentasjonen fra Høyre, for de er egentlig ikke enig med regjeringen, og vi prøver å komme dem i møte. Jeg er litt overrasket over at Venstre også velger å stemme imot Fremskrittspartiets forslag, som nettopp tar inn over seg noe av det som har vært. De tilbakemeldingene jeg har fått, er i hvert fall at man må prøve å få en enda bedre avgrensning. Da er det veldig rart at man går fra å være på den ene siden til å være helt på den andre siden, istedenfor faktisk å ta inn over seg og støtte det forslaget som vil ivareta den lille gruppen jeg oppfatter at Høyre var opptatt av – eldre mennesker med depressiv psykose som ikke har vært i helsevesenet, og som ikke har fått muligheten til å kunne svare enten ja eller nei på om man ønsker dette eller ikke.

Jeg håper at Høyre tenker seg om en gang til – og Venstre også – så kan vi kanskje få flertall for det forslaget isteden. Ellers vil Fremskrittspartiet i utgangspunktet subsidiært støtte det meste av det som ligger fra regjeringen. Vi mener at det er mye her som er fornuftig og går i riktig retning, men Fremskrittspartiet ville altså ha gått enda lenger.