Hårek Elvenes (H) [14:39:41]: «Plakaten på veggen» er en stående ordre om at alt befal skal kjempe dersom Norge utsettes for et væpnet angrep. Plakatens egentlige navn er «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge».

Det er en kongelig resolusjon av 10. juni 1949 og en del av beredskapslovgivningen som ble utarbeidet etter annen verdenskrig. Regelverket kom som en reaksjon på de erfaringene som ble gjort etter Tysklands overfall på Norge natt til 9. april 1940. Kjernen i «Plakaten på veggen» er at alt befal skal stille opp og yte motstand ved et væpnet angrep, med alle midler som står til rådighet. Det er en forhåndsordre i tilfelle Norge blir utsatt for et overraskelsesangrep og kaos råder, ordrer fra myndighetene ikke kommer fram, kommunikasjonslinjen har brutt sammen, eller falske ordrer er i omløp. Alt dette skjedde natten til 9. april 1945. «Aldri mer 9. april» innebærer at et slikt kaos ikke må få utspille seg en gang til.

Forsvarsministeren har på skriftlige spørsmål fra meg svart at «Plakaten på veggen» kun gjelder for personell som inngår i Forsvarets styrkestruktur, og at tidligere befal som ikke inngår i Forsvarets styrkestruktur, derfor ikke skal foreta seg noe etter «Plakaten på veggen».

Forsvarsministerens svar har vakt oppsikt og skapt reaksjoner. I Norge har vi et folkeforsvar basert på en grunnlovfestet verneplikt for alle. Vårt totalforsvarskonsept fanger enda bredere. Alle – både militære og sivile – forventes å bidra i forsvaret av landet med det de kan. Å utnytte vår samlede forsvarsevne er helt avgjørende for Norges forsvarsevne. Det er en av lærdommene fra krigen i Ukraina.

Forsvarsministeren skriver at «Plakaten på veggen» må tolkes i lys av de endringer av forsvarsstrukturen som har skjedd. «Plakaten på veggen» ble faktisk til mange år før Norge etablerte det store mobiliseringsforsvaret. Den er utelukkende basert på erfaringer fra kaoset 9. april 1945, da overfallet inntraff. Kommunikasjonslinjer, ordrer og planverk viste seg å ikke fungere. I dag er sårbarheten enda mer sammensatt gjennom muligheten for cyberangrep mot samfunnets infrastruktur, sabotasje og andre hybride virkemidler.

«Plakaten på veggen» gjelder alt befal, framgår det av plakatens punkt 1. Norge har i dag 11 668 befal i vernepliktig alder som ikke inngår i styrkestrukturen, har forsvarsministeren opplyst på et spørsmål fra undertegnede. Samtidig er langtidsplanen klar på at det skal satses på reservestyrken med 13 600 flere reservister i 2036 enn i dag. Da er det forunderlig at 11 668 befal ikke er styrkedisponert og ikke skal foreta seg noe ved et væpnet angrep på Norge, ifølge forsvarsministeren.

Vi trenger all forsvarsvilje som kan stables på beina, og 11 668 ubenyttede befal er en ressurs som må kunne utnyttes bedre.

«Plakaten på veggen» er en kongelig resolusjon. Skal den endres, bør det skje etter en grundig vurdering og vedtas av Kongen i statsråd, men det er ingen grunn til å endre denne, særlig ikke sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjon og Forsvarets faktiske behov.

Til slutt: Å kjempe for Norges frihet med det man har, vil aldri bli avleggs.

Statsråd Bjørn Arild Gram [14:44:25]: «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge», også kalt «Plakaten på veggen», kom til som kongelig resolusjon i 1949 etter erfaringene fra aprildagene i 1940. Mange ble da tatt på sengen, noen ga opp uten kamp, regjeringen var uklar i sine ordrer om mobilisering, og Quisling gjennomførte sitt såkalte radiokupp.

«Plakaten på veggen» er å betrakte som en sentral forhåndsordre til befal og offiserer om deres plikt til å yte motstand, plikt til å mobilisere og plikt til å fortsette forsvarskampen dersom kommunikasjonen blir avskåret og regjeringen blir satt ut av kraft ved et plutselig angrep på Norge. Selv om den i dag på noen punkter kan betraktes som språklig utdatert og enkelte bestemmer er foreldet organisasjonsmessig, vil jeg være helt tydelig på at «Plakaten på veggen» fortsatt gjelder, både gjennom dens symbolverdi og som en reell forhåndsordre om å ta opp forsvarskampen. Vi må sikre Forvarets mobilisering og evne til motstand og kamp, også om det usannsynlige skulle skje.

Plakatens tekst må også forstås ut fra sin historiske kontekst og utviklingen av det norske Forsvaret. I plakaten står det bl.a. at «militære befalingsmenn» ved væpnet angrep «innenfor det kommandodistrikt der han skal møte ved mobilisering», skal komme fram til «sitt mobiliseringssted» på kortest mulig tid. Det er kun personer som inngår i Forsvarets styrkestruktur, som gjennom styrkedisponering til en avdeling i Forsvaret har et forhåndsbestemt mobiliseringssted. Dette er informasjon de får gjennom sitt disponeringskort, som de får ved styrkedisponering. Der framgår det hvilken avdeling de skal møte ved i tilfelle krise, konflikt eller krig.

Forsvarets plan i tilfelle krig inkluderer mobilisering og innkalling av personell fra styrkestrukturen, altså personell som er trent, og som vet hvor de skal møte. Styrkestrukturen består av tjenestepliktig personell inne til tjeneste i Forsvaret og reservister. Tidligere militært tilsatte som ikke er styrkedisponert, har ikke et slikt oppmøtested, og plikten plakaten oppstiller om å møte ved et forhåndsbestemt oppmøtested, er derfor en plikt det ikke er mulig for dem å oppfylle.

Imidlertid vil det være mange tidligere militært tilsatte som ikke inngår i styrkestrukturen, men som fortsatt omfattes av verneplikten, og som dermed har en tjenesteplikt etter forsvarsloven. Etter forsvarslovens § 34 plikter tjenestepliktige å gjøre tjeneste i krig eller når krig truer. De skal møte til tjeneste på kort varsel. Tjenesteplikten varer så lenge det er nødvendig, og denne tjenesteplikten gjelder uavhengig av om personellet er styrkedisponert eller ikke. Forsvaret kan også pålegge alle tjenestepliktige å til enhver tid ha med seg utlevert uniform og våpen med ammunisjon og annet utstyr, og man kan bli pålagt å til enhver tid være tilgjengelig for Forsvarsdepartementet og underliggende etater.

Regjeringen har en tydelig politikk for å styrke den norske forsvarsevnen betydelig, herunder gjennom å styrkedisponere flere og gjennom å se på hvordan frivillig innsats kan organiseres bedre i krise og krig.

La meg kort gi en oversikt over de viktigste grepene som relaterer seg til det temaet interpellanten tar opp. For det første er det mer å gå på for å styrkedisponere flere fra reserven inn i dagens struktur. For eksempel mangler Heimevernet befal og offiserer, og Forsvarssjefen arbeider med å kunne disponere flere.

For det andre skal vi øke styrkestrukturen betydelig, bl.a. ved bruk av reservister. Dette vil gi behov for å disponere flere. Langtidsplanen for forsvarssektoren legger opp til å utvide styrkestrukturen med 13 700 flere reservister. Regjeringen har tatt flere grep for å legge til rette for reservistene i Forsvaret. Vi har endret forsvarsloven slik at Forsvaret i større grad kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med dem som ønsker å gjøre tjeneste i Forsvaret utover rammene av verneplikten. Et annet viktig grep er at vi innfører en ny godtgjøringsmodell som styrker den økonomiske kompensasjonen til reservister. Med den nye modellen sikres reservistene kompensasjon for tapte lønnsinntekter, begrenset oppad til 6 G.

Et annet forhold er at den forsvarsviljen som er i befolkningen, er helt sentral for at vi skal være i stand til å forsvare oss. Sivil og frivillig innsats er viktig for å opprettholde evne og vilje til motstand. De som ønsker å bidra, skal håndteres på en respektfull og ordentlig måte. Dette kan være mennesker som ønsker å yte både sivil og militær frivillig innsats. En god koordinering av frivillig innsats i krise og krig er derfor viktig. I langtidsplanen har vi pekt på Heimevernets sentrale rolle innen koordineringen av frivilligheten. Dette er en del av det vi nå skal arbeide med i gjennomføringen av planen.

Hårek Elvenes (H) [14:49:31]: Jeg takker forsvarsministeren for et grundig svar. Jeg tolker svaret dit hen at plakatens innhold fortsatt står ved lag, men hvem plakaten skal gjelde for, er endret siden plakaten ble skrevet. Det er der vi er ved det springende punktet. Det er hevet over enhver tvil at Forsvaret trenger større utholdenhet også hva gjelder personell. Når man sitter på en personellreserve som er ubenyttet, på nesten 12 000 befal, som har en utdannelse, og som kan gjøre tjeneste, framstår det fortsatt som ubesvart hvordan ministeren skal utnytte denne reserven.

Ministeren nevnte at alt befal har en tjenesteplikt. Det er selvfølgelig riktig, men for at tjenesteplikten skal materialisere seg i aktiv tjeneste, må det jo komme en innkalling først. Så lenge den innkallingen ikke eksisterer, vil jo ikke dette befalet føle at «Plakaten på veggen» gjelder for dem.

Så spørsmålet er fortsatt: Så lenge tjenesteplikten ikke er utløst i en innkalling, hva skal da de nærmere 12 000 befal foreta seg inntil en innkalling har skjedd? Dette er mennesker som er militært utdannet, som representerer forsvarsvilje – en forsvarsvilje vi er helt avhengig av for å kunne ha en best mulig forsvarsevne. Det har vi tydelig sett i krigen i Ukraina. Vil ministeren ta initiativ til at disse 11 668 utdannede befal faktisk får et tjenestekort, slik at de har en forståelse av at de har en plikt til å utføre motstand, skulle det bli en skarp situasjon?

Statsråd Bjørn Arild Gram [14:52:03]: Representanten Hårek Elvenes sier nå at det står ubesvart hvordan reserven skal utnyttes, men det var jo det jeg brukte mye av innlegget mitt på å svare på. For det første viste jeg til at det i dagens struktur er rom for å kunne styrkedisponere flere, bl.a. fordi deler av Forsvaret mangler befal, som er basert på reservister. Det andre er at vi skal ha et større forsvar, hvor vi skal ta inn flere reservister, og det blir da også behov for å styrkedisponere flere fra den så langt udisponerte reserven.

Men så sier representanten Elvenes noe annet viktig. Ja, skal det nå komme et tjenestekort? Da er vi ved sakens kjerne, nemlig diskusjonen om hvor stor styrkestrukturen skal være. Det er jo en ærlig diskusjon, men da diskuterer vi noe annet enn innholdet i «Plakaten på veggen», for da diskuterer vi rett og slett hvor mange vi skal ha styrkedisponert. Det var jo det som var mitt poeng, nemlig at de som er styrkedisponert, har et disponeringskort, det vi tidligere kalte krigstjenestekort, hvor det står hvor man skal møte opp, akkurat slik det er referert til i «Plakaten på veggen».

Så må jeg si en annen ting, for Elvenes sa i sitt første innlegg at jeg mente at man ikke skal foreta seg noe ved et væpnet angrep på Norge. Det er en veldig upresis, for ikke å si feilaktig, framstilling av det jeg har sagt. Jeg har svart på spørsmål jeg har fått fra representanten Elvenes, som handlet om hva «Plakaten på veggen» sier. Men det er klart at i en situasjon med et overraskende overfallsangrep mot Norge, er det vanskelig for oss å spå om hvordan en motstandskamp vil utspille seg. «Plakaten på veggen» er ikke ment å regulere ulike former for sivil motstandskamp, det er kun en forhåndsordre til tjenestepliktig personell som inngår i Forsvarets styrkestruktur. Men det er klart, et nasjonalt nødverge kan komme til å ta mange former, og krigens folkerett åpner også for sivile deltakere i spontan motstand mot invasjon, omtalt som «levée en masse». Det er kun relevant i starten av en konflikt hvor det ikke er tid til å organisere seg, eller skaffe til veie de nødvendige kjennetegn.

Men jeg har altså svart på spørsmål fra representanten, og det er ikke behov for å utlegge det på en annen måte og å så tvil om plakatens gyldighet, eller det at vi alle har en plikt til – med utgangspunkt i vår posisjon i samfunnet – å yte motstand hvis det verste skulle komme til å skje.

Bård Hoksrud (FrP) [15:05:59]: «Plakaten på veggen» har i mange, mange år vært en viktig påminnelse og inspirasjon for befal og offiserer. Plakaten er en påminnelse om at man ikke skal komme i den samme situasjonen som man gjorde 9. april 1940 – og utover annen verdenskrig. Alle skal være klar over at ved en invasjon stiller man klar til kamp – uansett. I dag har vi ikke et invasjonsforsvar av den typen vi hadde tidligere. Alle skal ikke bare møte opp, de som skal møte, vet hvem de er, og hvor de skal.

«Plakaten på veggen» representerer noe mer enn bare en påminnelse om hva som var krevet tidligere. I dag er det mange tusen tidligere befal og offiserer som er villig til å stille seg til disposisjon, i tilfelle det skjer et angrep på Norge. Mye av den motivasjonen ligger i «Plakaten på veggen» og hva den står for.

Reserveoffiserer er en betydelig ressurs for Forsvaret og samfunnet for øvrig. Det er viktig å forvalte denne ressursen på en god måte. Forsvaret må søke å benytte seg av denne gruppen. Det vil tjene Forsvaret og gi reserveoffiserene en anerkjennelse og et formål.

Betydningen av å kunne trekke på ressurser utover de som mobiliseres, ser vi tydelig i Ukraina. Uten et bredt engasjement fra personell utenfor forsvarets styrker hadde det ikke vært mulig å starte forsvarskampen så raskt og effektivt som de gjorde. Frivillige og tidligere tjenestegjørende stilte opp og var villig til å gjøre en innsats for å forsvare landet.

For å kunne benytte reserveoffiserer og andre i krigsinnsats for Norge må det etableres systemer for mottak av personellet, og det må bygges opp materiellressurser. Mange reserveoffiserer er aktive skyttere, og de deltar på aktiviteter med militære disipliner. Dette gjør dem til gode og kunnskapsrike ressurser for Forsvaret.

Bevisstheten rundt behovet for et forsvar er høyere i dag enn på flere år. Dette skyldes selvfølgelig Russlands ulovlige angrep på Ukraina. Den økte bevisstheten resulterer også i at folk flest ser behovet for at Forsvaret må styrkes.

Styrkingen av Forsvaret skjer nå gjennom den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. Samtidig som denne styrkingen skjer, må samfunnet bevisstgjøres på at hele sivilsamfunnet også må forberede seg på endrede sikkerhetspolitiske situasjoner og muligheten for krig.

Med dagens sikkerpolitiske situasjon og økt fare for hybride trusler er det viktig å ivareta holdningene som ligger i «Plakaten på veggen». Regjeringen må derfor verdsette dem som fortsatt holder på holdningene som ligger i «Plakaten på veggen».

Erlend Larsen (H) [15:08:55]: Hvem skal forsvare landet vårt? Det er svært uheldig at det skapes usikkerhet om hvem som skal forsvare landet vårt, i en tid hvor det er krig i Europa. En av mange erfaringer krigen i Ukraina har vist oss, er at Norge har for få soldater til å motstå et russisk angrep. Da bør vi tenke oss veldig godt om før vi avviser at stridsdyktige innbyggere med motstandsdyktighet og kløkt, slik som Gunnar Sønsteby, skal engasjere seg i en kommende krig. Gunnar Sønsteby var ikke i en mobiliserbar styrke og var en av dem som møtte frivillig. Et forsvar av landet vårt er en nasjonal dugnad hvor alle skal delta i en eller annen form – «også vi, når det blir krevet», som det står skrevet i nasjonalsangen vår. «Direktiv for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge» ble trykt opp i store opplag for å unngå enhver tvil: Det er ethvert befals ansvar å ta opp kampen mot en invasjonsstyrke. Det er vår plikt å yte motstand, selv om alt synes tapt.

Gjennom hele den kalde krigen hang direktivet på veggen til nær sagt alle militære kontorer som en tydelig påminnelse om hvilket ansvar vi hadde. For veldig mange av oss er «Plakaten på veggen» hellig. Vi har vokst opp med den og generasjonen som formet direktivet. Vi er opplært til å ta vårt ansvar dersom vi igjen blir kallet til strid. Det står at befalingsmenn «skal uten videre gjøre motstand mot et vepnet angrep med alle midler som står til rådighet». Det står også: «De skal gjøre motstand selv om de blir stående alene ....». Noe klarere kan det ikke sies, av folk som hadde støvlene på og tok kampen da det gjaldt.

Noe av det farlige ved å undergrave «Plakaten på veggen» er at den tar høyde for at militære sjefer også ved neste krig kan velge å la være å yte fienden motstand, slik sjefen for Telemark regiment gjorde i aprildagene 1940 – for Telemark regiments del var det altså en sekondløytnant på 49 år som samlet frivillige til kamper i Vinjesvingen, hvor et par hundre motstandsmenn stanset to profesjonelle tyske bataljoner – eller at en framtidig regjering er handlingslammet og ute av stand til å gjennomføre en nødvendig mobilisering, slik regjeringen var i aprildagene 1940. Plakaten har en dypere mening. Den er skrevet på vonde erfaringer for å unngå at vi skal gjøre den samme feilen om igjen. Vi skal vokte oss vel fra å avskrive de erfaringene som ligger bak direktivet, for de erfaringene har ikke vi fått del i – heldigvis.

Hårek Elvenes (H) [15:11:53]: Nei, forsvarsminister, dette er ikke en diskusjon om hvor stor strukturen skal være. Vi kjenner strukturens størrelse, og vi har vedtatt hvor stor strukturen skal bli. Faktum er at dagens struktur trenger større utholdenhet også på personellsiden. Vi sitter altså på en offiserreserve på 11 668 tidligere utdannende befal, som er en ressurs som man bør utnytte på en mer aktiv måte enn man gjør i dag.

«Plakaten på veggen» er en instruksjon om hvordan man skal opptre når kommandolinjer og informasjonskanaler har brutt sammen, og hvilken plikt man har til å gjøre motstand selv om ordren ikke er der. Da må jeg bare konstatere at disse befalene i dag ikke har noen plikt til å gjøre motstand på egen hånd etter «Plakaten på veggen», skal jeg tolke forsvarsministeren rett. Det er et annet budskap enn det «Plakaten på veggen» formidler.

Når man har tatt seg den rett å tolke plakaten inn i den nye tid, med en ny konklusjon, blir det naturlige spørsmålet: Vil man da ta et initiativ til å endre plakatens innhold og oppdatere den i henhold til ministerens tolkning? Det er spørsmål nummer én.

Spørsmål nummer to er: Vil forsvarsministeren ta et initiativ overfor forsvarssjefen om at de 11 668 befal, så langt som mulig, kan bli styrkedisponert? Hva akter man å foreta seg når man sitter på et slikt potensial, og man har et behov som er så til de grader godt beskrevet i langtidsplanen?

Statsråd Bjørn Arild Gram [15:14:10]: Da bruker jeg dette siste innlegget til å kommentere de tre innleggene som nå var før meg.

Først til Hoksrud: Jeg er enig i det Hoksrud sa i innlegget sitt, og han peker på at frivillige og sivile på ulik måte vil ønske å bidra hvis det verste skulle skje. Det er litt av bakgrunnen for at vi også i langtidsplanen nettopp har pekt på at vi skal utrede nærmere hvordan vi skal kunne håndtere det. Det var faktisk en utfordring som kommanderende general Ruge pekte på i 1940, at det meldte seg folk som man ikke uten videre var i stand til å håndtere, og vi har pekt på at Heimevernet skal ha en sentral rolle i nettopp det arbeidet.

Erlend Larsen er inne på ulike ting. Han viser bl.a. til Gunnar Sønsteby, og det er uten tvil en av våre største krigshelter, men det blir likevel litt spesielt å trekke «Plakaten på veggen» inn i den diskusjonen. Gunnar Sønsteby var ikke utdannet befal eller offiser, så diskusjonen om «Plakaten på veggen» når det gjelder Gunnar Sønsteby, er helt meningsløs. Derimot var det mange som tok opp motstandsarbeid og gjorde heltemodig innsats, og nettopp det kommenterte jeg i mitt første innlegg.

Til det at Larsen i et debattinnlegg snakker om «noe av det farlige ved å undergrave Plakaten på veggen»: Jeg vet ikke hvem som undergraver «Plakaten på veggen»; jeg har nettopp vist at den gjelder, slik den har gjeldt hele veien. Han fortsetter setningen med «er at den tar høyde for at militære sjefer også ved neste krig kan velge å la være å yte fienden motstand». Dette er en påstand som er helt urimelig, og som ikke vil være i tråd med «Plakaten på veggen», som nettopp legger til grunn at alle styrkedisponerte har denne plikten.

Til slutt vil jeg si til representanten Elvenes at selv om «Plakaten på veggen» er språklig utdatert og ikke stemmer overens med dagens organisering, mener jeg at det ikke er noen grunn til å gjøre en revisjon av plakaten. Dens symbolverdi er stor, og dens reelle betydning som en forhåndsordre ligger der fortsatt.

I mitt første innlegg sa jeg at forsvarssjefen systematisk jobber med å styrkedisponere flere, for det er rom for å trekke flere inn i dagens forsvarsstruktur. Så skal vi ha en større struktur, for vi har behov for å styrkedisponere enda flere.

Helt til slutt vil jeg vise til noe som ledelsen i Norsk Reservistforbund, NROF, skrev for snaut et år siden – det er dem som organiserer disse reservistene vi nå snakker om. Man viser til den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 som noe av bakgrunnen for at «Plakaten på veggen» kom, og skriver videre at

«plikten primært ble forventet oppfylt av de som hadde mobiliseringsplass og som var tatt med i mobiliseringsoppgjøret enten de var fastlønnet eller reservister (ulønnet). I vår forståelse tilsvarer disse det personell som i dag er en del av styrkestrukturen».

Det er altså ingen nytolking av «Plakaten på veggen» som sådan, men vi har en annen organisering av Forsvaret i dag, og det må vi forholde oss til.