Grunde Almeland (V) [12:52:14] (komiteens leder og ordfører for saken): Et samfunn hvor hvert enkelt menneske opplever frihet, forutsetter at alle har mulighet til å ha makt over eget liv, uavhengig av kjønn, tro, livssyn, livssituasjon og bakgrunn. Alle skal kunne vokse opp og bli anerkjent for den de er, uten å frykte fordømmelse og hat, selv om man er homo, bi, trans, interkjønn, pan eller hvordan man nå ønsker å identifisere seg. Skal vi få til dette, trenger vi en aktiv politikk for å sikre skeives rettigheter, og kun da kan vi få bedre levekår og sikre at alle reelt sett har like muligheter til å leve et fritt, godt og fullverdig liv.

Som saksordfører vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg er veldig glad for at vi er kommet hit at vi i dag kan debattere en innstilling som for det aller meste er enstemmig. Det har ikke vært en selvfølge. Selv om et mindretall står utenfor enkelte deler av innstillingen, fremmes tilrådingen av en samlet komité, unntatt § 270 første ledd, som fremmes uten Fremskrittspartiet og SV, og § 270 annet ledd, som fremmes uten SV. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sitt syn, og det regner jeg også med at flere vil gjøre, all den tid det er varslet noen nye, løse forslag i saken.

Prosessen for å komme hit har vært lang. Iallfall føles det slik for mange av oss som har jobbet med dette hele veien. Jeg vil likevel legge vekt på at tiden er brukt godt, helt fra daværende statsråd Grande satte i gang den juridiske utredningen som var utgangspunktet for at daværende statsråd Raja kunne sende et første forslag ut på høring, til daværende statsråd Trettebergstuen utvidet forslaget til også bl.a. å inkludere markedsføringsforbud, for så å presentere et nytt forslag for Stortinget, og til sittende statsråd Jaffery – den statsråden som med all sannsynlighet skal sørge for at loven blir satt ut i livet.

Det flertallet foreslår i dag, er to nye straffebud i straffeloven som retter seg mot å utføre og markedsføre konverteringsterapi, samt en bestemmelse om grov overtredelse av forbudet mot å utføre konverteringsterapi. Flertallet er tydelig på at konverteringsterapi innebærer en uakseptabel innblanding i personers seksuelle orientering og kjønnsidentitet, noe som er fundamentale aspekter ved en persons identitet, og at denne innblandingen kan ha svært store skadevirkninger for den enkelte som utsettes for det.

Eksistensen av konverteringsterapi rammer ikke bare de enkeltindividene som utsettes for handlingene, men også skeive som gruppe. En aksept for handlinger som bygger på at noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet er feil, og at denne kan kureres, fjernes eller undertrykkes, bidrar til å skape og opprettholde diskriminering, minoritetsstress og sosialt press overfor en sårbar gruppe, og rokker ved grunnleggende samfunnsverdier som frihet og likeverd.

I oktober i år, etter at komiteen hadde startet sin behandling av proposisjonen, kom det en rapport som behørig dokumenterer at konverteringsterapi forekommer i Norge, og at såkalt terapi kan forvolde stor skade i enkeltmenneskers liv. Denne rapporten er nyttig, og vi skulle gjerne hatt mer kunnskap om omfanget av konverteringsterapi. Det ville ha vært fint for å forsikre oss om at vi kan tilby god og riktig hjelp og støtte.

Samtidig er det viktig å understreke at det på ingen måte er omfanget av konverteringsterapi som begrunner et lovforbud, men at praksisen i seg selv representerer en uakseptabel innblanding i en persons identitet som vi, uansett omfang, simpelthen ikke kan akseptere.

Det er også grunnen til at flere land før Norge har innført sine forbud, og det er også grunnen til at det i en rekke internasjonale organer som Norge forholder seg til, er rettet sterk kritikk og advarsler mot konverteringsterapi, gjennom uttalelser om de menneskerettslige aspektene knyttet til denne praksisen. FNs menneskerettighetskomité, ØSK-komiteen, FNs barnekomité og FNs torturkomité er alle eksempler på organer som har uttalt seg til støtte for det som nå har munnet ut i et forslag i Norge. Tidligere i år kom også Europarådets kommissær for menneskerettigheter med en klar anbefaling til traktatenes medlemsstater om at konverteringsterapi må stoppes.

Avslutningsvis vil jeg på vegne av Venstre uttrykke at jeg er veldig glad for at vi i dag kan få vedtatt disse nye straffebudene. Det har vært gjort en solid jobb for mange, og jeg vil takke de mange enkeltpersonene som har turt og orket å stå fram, slik som Arne Christian og Brian var eksempler på i starten, og alle dem som har tatt kontakt for å dele sine historier med meg og med oss. Jeg vil også takke mine kollegaer som har jobbet fram det som i dag er blitt et veldig solid forslag. Det er et forslag som tar folks grunnleggende rettigheter på alvor, det gir reell beskyttelse, og det er jeg stolt av å ha hatt mulighet til å være med på.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:57:37]: Eg har lyst til å starte med å takke for samarbeidet i komiteen i denne saka. No sikrar vi eit breitt fleirtal i Stortinget, og vi får endeleg på plass eit forbod mot konverteringsterapi.

Dette er ein historisk dag. Vi har alle høyrt historier om kva konverteringsterapi har gjort med folk, og kor skadeleg det er. Vi har høyrt historier om folk som får livet sitt øydelagd. Eg vil takke alle som har delt historiene sine, som har stått fram for å setje lys på dette, slik at vi no får ordna opp ein gong for alle og forbydt konverteringsterapi. Eg vil òg takke alle som har stått på for saka, som har jobba for forbodet, og spesielt den skeive bevegelsen, som har gått i front.

På ein dag som dette vil eg òg dra fram litt av historikken i saka, for det har vore diskutert i mange år allereie. Første gong dette kom på dagsordenen her i Stortinget, var då Arbeidarpartiet tilbake i 2019 fremja forslag om styrking av LHBT+-politikken, der eitt av ti forslag var å forby konverteringsterapi. Forslaget blei nedstemt av dei dåverande regjeringspartia, Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, som den gong ikkje ønskte å konkludere om eit forbod eller ikkje, men i staden ønskte å gjere ei utgreiing. Då Arbeidarpartiet og Senterpartiet kom i regjering, var vi tydelege på at vi ønskte eit reelt forbod, noko som òg blei framheva i Hurdalserklæringa. Regjeringa Støre trekte dermed regjeringa Solberg sitt forslag, fordi vi såg at det var behov for ei betydeleg styrking av det for å sikre eit reelt vern mot konverteringsterapi.

La meg òg vere klar på kva konverteringsterapi er, for her har det vore mykje forskjellig i den offentlege debatten. Det er ein praksis som forsøkjer å endre den seksuelle orienteringa eller kjønnsidentiteten til ein person. Historisk sett har vi sett at denne praksisen har gjort betydeleg skade på folk, både fysisk og psykisk, skade på enkeltpersonar som allereie kan vere sårbare og utsette. Enkeltpersonar har med vilje prøvd å villeie i debatten når det gjeld kva forslaget eigentleg handlar om. Det er ikkje ein debatt om kjønn, det er ein debatt om konverteringsterapi.

For Arbeidarpartiet er målet heilt klart: Folk skal få lov til å vere den dei vil, og elske den dei vil. Folk skal òg få lov til å tru på det dei vil, og utøve religionen sin fritt. Samtidig betyr ikkje det at ein kan gjere kva ein vil i namnet til trus- og ytringsfridomen. Konverteringsterapi er eit overgrep overfor eit anna menneske. Då kan ein ikkje forvente at enkeltmenneske skal stå imot press i dei miljøa konverteringsterapi skjer. Å skulle stå imot det kan vi ikkje krevje av enkeltmenneske. Dette lovforslaget varetek det og er ei styrking av det forslaget som kom frå førre regjering.

Dette lovforslaget er kanskje ekstra viktig for å beskytte unge menneske og den oppveksande generasjonen, for at dei skal ha moglegheita til å vere seg sjølve, og ikkje bli utsette for konverteringsterapi eller at nokon skal fortelje dei at dei ikkje kan vere seg sjølve. La det vere heilt klart. Ved å forby denne praksisen sender vi òg samfunnet ei tydeleg melding om at vi tek på alvor ansvaret vårt for å beskytte medborgarane våre mot skade, og vi gjer dette for neste generasjon, så dei skal få vekse opp og leve i eit samfunn der ein skal få lov til å vere seg sjølv og elske den ein vil.

I dag er ein historisk dag, der vi sikrar eit breitt fleirtal i Stortinget. Eg må seie eg er stolt over alle som har jobba med saka, som har fortalt si historie, og eg må òg seie at eg er ganske audmjuk og stolt over å få lov til å vere ein del av det stortingsfleirtalet som sikrar vedtak i saka.

Turid Kristensen (H) [13:02:29]: Vi er nok mange her i dag som er veldig glade for at vi nå omsider får på plass et forbud mot konverteringsterapi. Å utsette noen for konverteringsterapi er forkastelig, og det skal ikke være tillatt. Det er ingen tvil om at konverteringsterapi er svært skadelig, og at det i verste fall kan føre til at mennesker tar sitt eget liv. Det er derfor veldig bra at det ligger an til å bli et bredt flertall her i dag for en lov som skal forby konverteringsterapi, og som vil sikre alle retten til å være den de er, og til å elske den de vil. Det må også være en menneskerett.

Jeg vil gjerne gi honnør til både Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne, som begge hadde representantforslag som handlet om denne tematikken i 2019, og også til tidligere statsråd Trine Skei Grande og Solberg-regjeringen, som på dette tidspunktet varslet at det ville bli igangsatt en utredning. Utredningsarbeidet ble gjennomført, og Solberg-regjeringen sendte ut et høringsnotat sommeren 2021. Det kom inn mange høringsinnspill til dette notatet, men vi rakk dessverre ikke å fullføre arbeidet før det ble et regjeringsskifte.

Jeg er veldig glad for at Støre-regjeringen har fortsatt arbeidet med å få på plass et forbud mot konverteringsterapi, og også for at det forslaget vi har på bordet her i dag, har tatt opp i seg mange av de gode innspillene som har kommet, også som en følge av Solberg-regjeringens høringsnotat. Dette handler f.eks. om strafferammene, og dermed om foreldelsesfrister, og om forbudet mot markedsføring. Det har gjort et i utgangspunktet godt forslag enda bedre.

Jeg er også glad for at regjeringen har foretatt endringer fra det høringsnotatet de sendte ut i juni 2022, til det forslaget som foreligger her i dag, når det gjelder en viktig avveining mellom et nødvendig og ønskelig forbud mot konverteringsterapi og hensynet til andre menneskerettigheter – som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Solberg-regjeringen innhentet en uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet for å kunne ramme dette inn på en god måte. Jeg registrerer nå at disse avgrensningene også er ivaretatt i det nye forslaget vi skal vedta i dag. Det har vært viktig for Høyre, og det er disse endringene som bl.a. gjør at vi kan stille oss fullt og helt bak den loven vi i dag skal vedta.

Denne loven har skapt et veldig stort engasjement. Mange er veldig glade for at vi nå får denne på plass, men det er også noen som er bekymret for ulike deler av loven. Jeg vil derfor gjerne si litt om noe av det vi har mottatt flest henvendelser om.

Enkelte mener at kunnskapsgrunnlaget om konverteringsterapi i Norge er for svakt. Vi må erkjenne at kunnskapen om dette er begrenset, men etter at lovproposisjonen ble lagt fram, har vi fått oss forelagt en forskningsrapport som godt dokumenter at konverteringsterapi forekommer i Norge. Vi har likevel ikke et fullstendig bilde, så om vi kan få bedre kunnskap i framtiden, vil det være en god ting. For meg og Høyre er det likevel ikke omfanget av konverteringsterapi som er det viktigste. Det faktum at vi vet at det forekommer, og at det har store skadevirkninger, gjør uansett at det er behov for at vi får denne loven på plass.

En del er også bekymret for at loven skal forby at foreldre, helsepersonell og andre ikke lenger skal kunne få snakke med sine barn og unge om dette. Det skal selvfølgelig ikke forbys. Det skal fortsatt være lov til å snakke med, veilede og gi råd til barn og unge som er usikre på sin egen seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Foreldres valg i spørsmål om helsehjelp til sine barn er en viktig del av foreldreansvaret og omsorgsretten, og det må fortsatt være helselovgivningen som regulerer det. Departementet har vært tydelig på at det skal legges vekt på hva barnet selv mener, men så må dette straffebudet avgrenses mot foreldres samtaler om, tilbakeholdelse fra og beslutninger om kjønnsbekreftende behandling. Dette legger også Høyre til grunn.

Noen har også uttrykt bekymring for at man i religiøse miljøer skal ha vanskeligheter med å se hvor grensen mellom samtaler og sjelesorg og konverteringsterapi går. Jeg har faktisk vanskelig for å forstå at man ikke kan klare å se forskjell på det å være en god samtalepartner og sjelesørger og det å bruke systematiske metoder og framgangsmåter for å få noen til å endre seg, fornekte eller undertrykke den de er. Hvis man ikke ser forskjell på dette, mener jeg at det er et faresignal i seg selv, og man bør sørge for å oppklare det for egen del. Dette er ikke en bekymring i alle religiøse miljøer, så det bør være mulig.

Jeg vil til slutt gjerne få takke alle som har stått på for at vi nå får på plass dette forbudet mot konverteringsterapi, ikke minst de skeives organisasjoner, som har jobbet for dette lenge. Jeg vil også få takke vårt eget Åpne Høyre for mange gode innspill og gode og viktige samtaler under behandlingen av denne saken.

Ingen skal føle at det er noe galt med dem, ingen skal behøve å leve som en annen person enn den de er, og ingen skal føle at de ikke kan elske den de elsker. Derfor trenger vi denne loven.

Margrethe Haarr (Sp) [13:07:47]: Aller først ønsker jeg også takke komiteen for et veldig godt samarbeid i denne saken. Det er godt å vite at vi på tvers av politiske partier klarer å samle oss i saker som dette, saker som har så stor betydning for enkeltpersoners rett til å leve fritt. Dette vil bidra til å sikre at forbudet står sterkt over tid, uavhengig av hvilket politisk flertall som styrer. Jeg ønsker også å takke alle de som har jobbet for og med saken, og for deres bidrag for at vi nå kan vedta et forbud mot konverteringsterapi.

Vi nærmer oss nå jul, og da må det være passende å komme med noen ønsker. Det jeg ønsker meg aller mest, er at Norge skal være et tolerant og inkluderende samfunn, der vi alle har respekt for hverandre, der vi får lov til å være den vi er, elske den vi vil, uten å oppleve hets og trakassering. Dessverre er det ikke sånn i Norge i dag.

Vi har et av verdens beste land å leve i. Vi har et samfunn som er bygd opp på de grunnleggende menneskerettighetene. Vi må likevel erkjenne at det i seg selv ikke er nok for å beskytte alle. Jeg skulle virkelig ønske at menneskerettighetene alene var nok til å sikre enkeltpersoners vern mot urett, og at det å innføre et forbud mot konverteringsterapi ikke skulle være nødvendig.

Dessverre ser vi at skeive blir utsatt for krenkelser og diskriminering. Vi vet at det finnes mennesker som ønsker å overbevise skeive om at de ikke er like mye verdt, at den de er, er feil, at det finnes mennesker som hindrer noen i å være seg selv, fordi enkelte har noen holdninger og fordommer som de pålegger andre. Derfor er det nødvendig å innføre et forbud mot konverteringsterapi. Det vil være med og bidra til skeives rettigheter til å være den de er. Dette forbudet er også helt avgjørende for å beskytte den som blir utsatt for slike handlinger, men også nødvendig for å sikre at vi skal ha et tolerant og inkluderende samfunn.

Senterpartiets verdigrunnlag er tydelig på at vi som parti skal jobbe for at mennesker skal utvikle seg fritt, at hvert menneske er unikt og uerstattelig, og at menneskeverdet er ukrenkelig og overordnet andre verdier. Da er det også vårt ansvar å ta de grepene som er nødvendig for å sikre det.

Forbudet mot konverteringsterapi vil være med og beskytte enkeltpersoner mot handlinger som er skadelig. Det vil gi et tydelig signal om at vi ikke aksepterer diskriminering, at menneskeverdet er ukrenkelig, og at det fastsetter at likeverd og respekt for den enkelte skal stå sterkt i vårt samfunn.

Det finnes motstand mot å innføre en slik lov, og det er også usikkerhet om hva et slikt forbud faktisk innebærer. Da er det viktig å minne seg selv på hva som er hensikten med forbudet. Loven skal beskytte enkeltpersoner mot handlinger som krenker deres integritet, beskytte retten til å være seg selv, til å utforske og utøve sin seksualitet og verne mot skadelige handlinger. Det som blir forbudt, er å krenke en person gjennom en systematisk framgangsmåte med hensikt å påvirke noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Jeg ønsker å understreke at dette forbudet ikke hindrer foreldre i å snakke med sine barn om seksualitet eller kjønnsidentitet. Foreldre kan fortsatt veilede og rådgi sine barn i disse temaene. Foreldreretten står like sterkt uavhengig av dette forbudet. Foreldre kan f.eks. fortsatt nekte sitt barn å begynne kjønnsbekreftende behandling, og foreldres handlefrihet i slike spørsmål vil fortsatt reguleres av helselovgivningen.

Det vil ikke bli straffbart for terapeuter å snakke med enkeltpersoner om deres usikkerhet knyttet til legning og kjønnsidentitet. Så lenge helsepersonell handler i tråd med forsvarlighetskravet og at de ikke krenker sine pasienter og gjennom systematisk framgangsmåte prøve å påvirke dem, vil de ikke rammes av det nye forbudet.

Vi har god dokumentasjon på at konverteringsterapi foregår i Norge, og det understreker også behovet for et forbud. Vi har også god dokumentasjon på hvor skadelig det kan være å bli utsatt for det. Skadepotensialet er såpass stort og alvorlig og setter rammene for straff som er foreslått.

Jeg må nevne at Senterpartiet har en lang tradisjon med å fristille sine representanter i saker som berører verdispørsmål. Jeg vil derfor orientere om at det kan være enkelte representanter fra Senterpartiet som ikke stiller seg bak innstillingen.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å si at jeg personlig er stolt av å være en del av et flertall som stiller seg bak forbudet, et forbud som vil være med og bidra til å sikre skeives rettigheter og beskytte mot hets og diskriminering – et forbud som jeg håper vil gjøre Norge til et litt bedre og tryggere sted å leve, et forbud som jeg håper vil bidra til at ønsket om et mer tolerant og inkluderende samfunn blir oppfylt.

Sigbjørn Framnes (FrP) [13:12:44]: Nokre gonger kan ein ha dei beste intensjonar, men likevel ikkje finne dei rette løysingane. Den saka me skal behandle i dag, skal i utgangspunktet skjerme utsette menneske frå overgrep. Difor har Framstegspartiet tidlegare støtta at spørsmålet om konverteringsterapi burde greiast ut. Målet var å greie ut om enkeltmenneske er blitt utsette for utilbørleg sosialt press for å gjennomgå konverteringsterapi, og om slik terapi blir brukt i strid med rettane til den enkelte.

Det er liten tvil om at nettopp dette har skjedd i mange tilfelle. Konverteringsterapi har vore skadeleg for mange. Samtidig er det ein grunnleggjande rett å ha valfridom og individuell autonomi. Dette er menneskerettar som må takast omsyn til i utforming av nye lovføresegner.

Framstegspartiet støttar intensjonen i lova om at ingen skal utsetjast for konverteringsterapi mot sin vilje. Samtidig er me ikkje villige til å frata enkeltmenneske moglegheita til å oppsøke slik terapi av eigen fri vilje. Dessverre er fleirtalet i denne sal blenda av gode intensjonar, så dei ser ikkje at rettane til den enkelte blir overkøyrde.

Det har ikkje mangla på innspel til denne lova. Fleirtalet har støtta lovforslaget, men det har også vore tungtvegande innseiingar frå sentrale aktørar i justissektoren. Blant anna har Riksadvokaten, Advokatforeningen og Noregs institusjon for menneskerettar sagt at det opphavlege lovforslaget til departementet ikkje ville tilfredsstille lovverket. Departementet hevdar å ha vareteke desse innspela. Me meiner at det ikkje er gjort godt nok.

Lovforslaget har ein uklar terskel for straffbarheit og eit lågt presisjonsnivå. Lovforarbeidet er også uklart. Eg vil difor primært føreslå at Prop. 132 L for 2022–2023 blir send tilbake til regjeringa. Framstegspartiet har i hovudsak same intensjon om å skåne folk frå å bli utsette for konverteringsterapi mot vilja si, men i motsetnad til fleirtalet meiner me at vaksne folk av fleirtalet blir fråtekne sin rett til sjølv å bestemme seg for å velje konverteringsterapi. Difor meiner Framstegspartiet at dei to siste setningane i § 270 første ledd bør lyde:

«Første punktum kommer ikke til anvendelse der vedkommende er myndig og samtykker. Foreldre og foresatte kan samtykke i å innhente råd og veiledning for sine barn.»

Eg tek opp Framstegspartiets forslag, som me meiner vil vareta ein betre balanse enn forslaget til regjeringa. Til slutt vil eg varsle at Framstegspartiet vil stemme mot lovforslaget viss våre forslag fell – dette då me meiner at intensjonen i lova ikkje er balansert med rettane til alle partar.

Kathy Lie (SV) [13:16:45]: Dette er en merkedag i Norges lovgivende forsamling. Vi tar nå et viktig skritt for å sørge for mindre diskriminering, hets og trakassering av homofile og alle de som har en kjønnsidentitet som er annerledes enn det kjønnet de er født med.

Alle mennesker har rett til å være den de er, og leve et fritt liv hvor de kan definere seg som den de føler de er, og hvor de kan elske hvem de vil.

Lovforslaget om å forby konverteringsterapi handler nettopp om at ingen skal tvinges til å undertrykke eller fornekte sine egne følelser og sin egen identitet.

Jeg er også glad for at vi vedtar et forbud mot markedsføring av konverteringsterapi. Det gir ingen mening å tillate markedsføring av noe som er forbudt. Det vil også kunne ha skadelig virkning for skeive og bidra til stigmatisering og diskriminering av skeive som gruppe. Markedsføring av konverteringsterapi vil kunne bidra til økt press mot en sårbar og utsatt gruppe og være bærer av synet på at det å være skeiv er noe som bør kureres.

Det har vært stort engasjement rundt dette lovforslaget – noen jublende og noen kritiske. Jeg vil gjerne si noe til kritikerne, for jeg oppfatter at mange av dem som kritiserer lovforslaget, ikke har lest hele teksten:

• Det er ikke sånn at lovforslaget begrenser foreldres mulighet til å snakke med barna sine om kjønnsidentitet og seksuell legning. Det blir ikke forbudt. Det vil også fortsatt være lov for foreldre å nekte barna sine kjønnsendrende behandling.

• Det vil ikke bli forbudt å tilby barn og unge, eller voksne for den saks skyld, helsehjelp hvis de ønsker hjelp til å sortere tanker og følelser rundt kropp og seksualitet.

• Det er et tydelig kriterium at handlinger som utføres for å få noen til å endre legning eller identitet, må være av en krenkende art. Det vil alltid være den som utsettes for forsøk på konvertering, som definerer hva som er krenkende.

• Det som blir forbudt, er å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder, eller lignende systematiske framgangsmåter med den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

• Flertallet mener det er viktig at det slås ned på handlinger som bygger på at noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet er feil, og at denne kan kureres eller undertrykkes. Det bidrar til å skape og opprettholde diskriminering, minoritetsstress og sosialt press overfor en sårbar gruppe og rokker ved grunnleggende samfunnsverdier som frihet og likeverd.

• Nettopp fordi barn og unge er under utvikling, er det viktig at de ikke presses inn i en bestemt form og blir fortalt at det de føler eller tenker om egen kropp eller identitet, er feil. Det vil derimot ikke bli forbudt å snakke med barn om at det de opplever og føler i dag, kan endre seg, og at det er helt ok å føle det de gjør, både i dag og i framtiden.

• Dette er ikke et forbud mot å søke hjelp hvis man ønsker det.

• Det handler nettopp om at det skal være trygt å tenke annerledes uten at noen skal tvinge deg til å undertrykke eller fornekte det du tenker eller føler.

• Forbudet handler ikke om ytringsfrihet. Det er fortsatt lov for alle å ytre seg fritt. Det er systematisk krenkende handlinger for å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet som forbys.

• Lovforslaget forbyr ikke noen å tro på det de vil, men det tillater ikke å utføre krenkende handlinger overfor et annet menneske i religionens navn.

• Så ja, det handler nettopp om menneskers liv – et liv hvor man får lov til å være den man er, hvor man ikke blir diskriminert på bakgrunn av kjønn eller seksuell orientering, eller for å uttrykke sin identitet.

Flere av høringsinstansene har ønsket seg en lengre foreldelsesfrist fordi det kan ta lang tid å erkjenne og prosessere det man har vært utsatt for, som konverteringsterapi, og enda lengre tid før man går til anmeldelse. SV har derfor stor forståelse for dette ønsket og mener det bør vurderes å innføre lengre foreldelsesfrist i saker som denne. Men vi fremmer ikke et eget forslag om dette nå fordi foreldelsesfrist er knyttet til strafferammen som vi ikke ønsker å endre.

Det hjelper i denne sammenheng også at det i loven foreslås at foreldelsesfristen ikke starter å løpe før den fornærmede har fylt 18 år.

SV ville også gå lenger i dette forslaget. Vi foreslår derfor å inkludere kjønnsuttrykk i lovforslaget, selv om de fleste med et annet kjønnsuttrykk i praksis vil være beskyttet av lovforslaget slik det foreligger, fordi konverteringsterapi ofte utføres med antagelse om en annen identitet eller legning.

Det er rimelig å anta at personer som også har et uttrykk som bryter med kjønnsnormer, men som likevel ikke ønsker en annen identitet, blir utsatt for skadelig terapi.

Jeg tar med dette opp SVs forslag i innstillingen, men vi varsler samtidig at vi subsidiært vil stemme for flertallets innstilling til § 270.

Hege Bae Nyholt (R) [13:22:06]: I dag er en god dag for den skeive bevegelsen. I dag skal et stort flertall i denne salen stemme for å forby konverteringsterapi. Det er et forslag som har blitt løftet inn hit av sivilsamfunnet. Det er noe jeg vil tillate meg å si at vi ikke hadde klart å komme fram til alene. Men det skulle nesten bare mangle.

Vi må være ærlige: Vi kaller det konverteringsterapi, men det er ikke noe vanlig terapi vi snakker om. Dette er lite annet enn psykiske overgrep og krenkelser av menneskers rett til selvbestemmelse. I sin natur går konverteringsterapi ut på å endre menneskers seksuelle legning eller kjønnsidentitet, som om det skulle være en sykdom. De fleste av oss la fra oss slike oldtidstanker for flere tiår siden. Det at ikke alle partier i denne salen er med på forbudet, er rett og slett bare trist. Det vitner om at mens noen av oss lever i nåtiden, sitter andre fast i fortiden.

Vi vet at skeive også i dag blir utsatt for hets, vold og trusler. Det er snart halvannet år siden glade mennesker som feiret pride i Oslo, ble beskutt bare noen få hundre meter fra her hvor vi er nå. I sommer kunne Klassekampen skrive at anmeldte hatkrimsaker mot skeive hadde tredoblet seg siden 25. juni-angrepet. Det at vi i Stortinget nå viser handling ved å gjennomføre et viktig krav fra den skeive bevegelsen, sender et signal. Men det er skuffende at ikke et enstemmig Storting kan sende dette signalet.

Fremskrittspartiet har valgt å fremme et alternativt forslag i denne saken. La meg bare si at dette ikke er noe alternativ. Det Fremskrittspartiet foreslår, er enkelt og greit en utvanning av loven, som i praksis gjør den ubetydelig. Tilleggene Fremskrittspartiet har fremmet, tjener ingen ting annet enn mørkemennene som fremdeles lever i troen om at «you can beat them straight», som man sier på engelsk. Bedre er det ikke at enkeltmenneskets frihet bare skal gjelde etter myndighetsalder i det såkalte frihetselskende Fremskrittspartiet. I deres forslag skal barn fremdeles kunne utsettes for forsøk på omvending fra homo til hetero så lenge foreldre eller foresatte har gitt et samtykke til innhenting av «råd og veiledning». Hva legger representantene i Fremskrittspartiet i slik råd og veiledning, og tror de at barn som har blitt utsatt for konverteringsterapi, har blitt det uten foresattes vilje og viten? Heldigvis får ikke dette forslaget flertall i dag.

Jeg tviler på at jeg er den eneste representanten som har mottatt et hav av e-poster fra ymse fundamentalistiske krefter om denne saken, som oppfordrer meg til å stemme mot et forbud, eller som mener at jeg ved å stemme for, begår et stort overgrep. La meg bare si at dette ikke representerer folkedypet. Derimot sier det noe om konverteringsbransjens aktive lobbykampanje. For å bruke et bibelsk begrep: De lever i villfarelse. De mener at vi i dag kommer til å innskrenke ytringsfriheten – det stemmer ikke. Det vi skal gjøre i dag, er å sende et tydelig signal til landets skeive: Ingen skal lenger få lov til å drive psykiske overgrep i et forsøk på å gjøre dere til noen andre enn den dere er.

Jeg vil benytte siste rest av taletiden min til å vende blikket utover i verden. Selv om både jeg og resten av Rødt i dag er glade for at vi nå går et steg i riktig retning, lever vi i en verden der det fremdeles kan være livsfarlig å elske den man vil og å være den man er. Norge skal nå slutte seg til det som er en minoritet av land som har innført forbud mot konverteringsterapi. Jeg håper at regjeringen ser at vi også har en verden å vinne. Norges engasjement internasjonalt skal selvsagt også inkludere likestilling for både kjønn og seksuell legning. Når vi nå innfører et forbud mot konverteringsterapi her hjemme, bør det også følges opp av et aktivt arbeid mot konverteringsterapi internasjonalt.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [13:26:15]: Jeg vil starte med å takke regjeringen og Stortinget for at det endelig leveres på dette. Konverteringsterapi, altså ulike handlinger som anvendes for å forsøke å få mennesker til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, burde vi for lengst satt en stopper for som samfunn. La det ikke være tvil: konverteringsterapi finner sted i Norge i dag.

Bufdirs rapport fra Nordlandsforskning viser at omtrent halvparten av dem som beskriver seg som skeive, har opplevd forsøk på konvertering, og at det forekommer i både sekulære og religiøse kontekster. Respondenter i Bufdir-undersøkelsen beskriver bønnemøter hvor alle deltakerne ber for at personen skal bli kvitt sine urene tanker, anklager om å være besatt av djevelen eller tilbud om å sendes på leir i utlandet for å bli kurert. En av deltakerne forteller om konverteringsterapi med elektrosjokk, en annen om korrigerende voldtekt.

La meg være klinkende klar: Miljøpartiet De Grønne mener åpenbart at denne praksisen skal forbys. Det fremmet vi også i 2019, da vi ba den daværende regjeringen klargjøre at konverteringsterapi ikke var tillatt i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven, og om nødvendig fremme forslag om en endring av likestillings- og diskrimineringsloven, som sørget for dette. Under stortingsbehandlingen den gang fikk ikke forslaget flertall, men jeg er glad for at jeg i dag tar del i et storting der vi endelig er klare til å beskytte de svakeste blant oss.

Vi stortingsrepresentanter har fått mange e-poster fra flere som har spørsmål om dette forslaget. Jeg vil derfor benytte anledningen til å utdype hvordan vi ser på forslaget. Flere er redde for at det kommer til å bli straffbart å gi hjelp til folk som lever med kjønnsinkongruens. Det er verdt å merke seg at regjeringens forslag ikke betyr at man ikke har rett på psykisk helsehjelp. Alle har rett på psykisk helsehjelp. Forbudet mot konverteringsterapi er knyttet til at helsehjelpen ikke skal være med fokus på å kurere vekk legningen eller kjønnsidentiteten til pasienten. En annen bekymring som har kommet fram, er om konverteringsterapi innskrenker den religiøse friheten. Det er viktig å understreke at de det gjelder, sjelden selv har valgt konverteringsterapi, og at dette er noe som mange blir presset til av miljøet de er en del av.

Jeg mener det klart er noe annet når f.eks. en religiøs leder bruker sin autoritet til å hevde å skulle omvende et menneske til en annen seksuell legning eller kjønnsidentitet enn om to mennesker sitter som likestilte venner i en sofa sammen hjemme i stuen og den ene tilbyr seg å be for den andre, fordi den har en annen legning enn det gjennomsnittet har. Vi kan forby det første uten å forby det siste. Det å ta høyde for maktforhold klarer lovverket vårt i mange tilfeller allerede. Det er f.eks. forbudt for en arbeidsgiver å spørre noen i et jobbintervju om man er gravid, men det er ikke forbudt generelt.

Det å bli utsatt for konverteringsterapi som et forsøk på å kurere noen fra deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, er svært skadelig og fungerer selvfølgelig ikke til annet enn å få mennesker til å undertrykke sitt genuine uttrykk.

Jeg vil gjerne takke alle organisasjoner og alle enkeltmennesker som har kjempet for denne loven. Jeg vil takke alle representantene som er med på vedtaket, og jeg vil beklage til alle dem som hadde trengt at denne loven kom på plass for mange år siden.

Til slutt vil jeg legge til at De Grønne støtter SVs forslag om å legge inn kjønnsuttrykk i lovteksten til ny § 270.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:30:01]: Kristelig Folkeparti stiller seg bak intensjonen i lovforslaget. Kristelig Folkeparti er imot konverteringsterapi. Å utsette andre for overtrampende forsøk på å endre deres seksuelle legning er ikke annet enn grovt krenkende. Punktum. Det er derimot sånn at denne loven, slik den er framlagt i dag, er for inngripende i helt sentrale demokratiske prinsipper og grunnleggende menneskerettigheter, som tanke-, tros- og ytringsfrihet og foreldrerett. Derfor kan ikke Kristelig Folkeparti stille seg bak dette forslaget.

Hva har vi plass til i samfunnet vårt? De fleste av oss er enige om at det skal romme mye. Spørsmålet her er om det skal romme det som omtales som konverteringsterapi. Nei, vil de fleste av oss være enige om, men Kristelig Folkeparti er bekymret for at regjeringen har lagt til side viktige rettigheter for å forby noe som i stor grad allerede er forbudt. De handlingene som vises til i debatten, er straffbare, og dermed også allerede ivaretatt i eksisterende lovgivning.

Kristelig Folkeparti mener som sagt at forslaget er for inngripende. Skal det virkelig være sånn at staten skal kunne straffe voksne, myndige og samtykkekompetente mennesker for å ha samtaler seg imellom? Jeg mener vi nærmer oss et farlig farvann. Ikke nok med det: I religiøse kontekster innrømmer departementet selv at det denne loven skal ramme, har en stor grad av gråsoner. Det sier departementet selv. Forarbeidene til loven forsøker å klargjøre dette. Fremdeles ender vi opp med å skissere tilfeller hvor ulike lover og vern er nødt til å veies opp mot hverandre. For eksempel står det at høytlesing av hellige tekster fremdeles skal være tillatt så lenge det ikke skjer som en del av bønn, et religiøst ritual eller noe som ligner på det. Videre anser Kristelig Folkeparti det som problematisk at loven senker terskelen for straff overfor unger ved å bruke begrep som å «utsette» for, samtidig som metodebegrepet «lignende systematiske fremgangsmåter» er så bredt at det i verste fall kan ramme de foreldrene som forsøker å hjelpe egne unger.

Vi kan diskutere akkurat hva som skal rammes, eller ikke, i det uendelige. Ikke engang jurister virker å være helt enige her. Realiteten er at muligheten for samtaler eller bønn for dem som selv ønsker det, vil falle bort ettersom de færreste vil gå inn i et samtalerom hvor man vet at tre års fengsel henger som en trussel over hodet på grunn av gråsoner.

I Norge lever vi i et fritt, liberalt samfunn. Det er ikke naturlover som har gjort oss til det. Vi har i århundrer kjempet for dette. Dermed blir de minste innhugg i de demokratiske bærebjelkene, som tros- og ytringsfrihet, utrolig store. Her er det snakk om innhugg i friheter som vil ramme de færreste av oss. Derfor er fristelsen stor for å lukke øynene for de åpenbart problematiske sidene ved loven og sende den gjennom Stortinget, men problemene blir ikke mindre for dem det angår, av den grunn.

La meg igjen presisere: Tanken bak loven er utvilsomt god, men målet helliger ikke midlene som brukes her. Loven blendes, om noe, av sin egen gode intensjon. Kristelig Folkeparti vil derfor be regjeringen om å gjøre en grundigere jobb og komme tilbake igjen med en lov som ivaretar foreldreretten, trosfriheten og ytringsfriheten og voksne, samtykkekompetente personers mulighet til å få veiledning.

Jeg tar dermed opp forslag nr. 4, fra Kristelig Folkeparti og representanten Jenny Klinge.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:35:15]: Endelig er vi kommet til denne dagen. Dette er en merkedag for alle som blir forsøkt kurert, behandlet, tvunget og presset til å være noe annet enn den de er, som ikke får ha noe så privat og personlig som sin egen seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i fred fordi noen andre mener den er feil, syndig eller sykelig, og som blir utsatt for systematiske, krenkende og skadelige handlinger for å kunne passe inn, for ikke å bryte med det andre forventer, og for ikke å bryte med det de rundt en krever.

Dette er en merkedag for alle som står i denne kampen alene. I dag er vi mange som står samlet og sier med klar og tydelig stemme: Konverteringsterapi skal ikke skje, konverteringsterapi fungerer ikke, konverteringsterapi er skadelig – og nå blir det forbudt. Dette er en merkedag for likestillingslandet Norge og for de verdiene vi står for.

Diskusjonen om hva et forbud vil innebære, har vært preget av mye desinformasjon, så la oss snakke om hva et forbud mot konverteringsterapi ikke er. I saksforberedelsene har det vært mye diskusjon om dette forbudet bryter med menneskerettighetene. Jeg kan forsikre om at det er gjort grundige vurderinger av de menneskerettslige spørsmålene, og at forbudet er i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.

Noen prøver å overbevise oss om at forbudet vil gripe uforholdsmessig inn i folks religions- og ytringsfrihet. Det er feil. Å uttale seg om sin religiøse overbevisning eller om sin holdning til seksual- og samlivsmoral vil ikke rammes. Noen er bekymret for om foreldre fortsatt kan ha en åpen dialog med sine barn om seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det skal selvfølgelig foreldre fortsatt kunne gjøre. Dette er ikke et forbud som stenger for det.

Andre igjen forsøker iherdig å skape et inntrykk av at dette forbudet vil forby eller hindre foreldre eller helsepersonell i å ha tryggende samtaler med personer som opplever usikkerhet rundt egen kjønnsidentitet. Dette stemmer selvfølgelig heller ikke. Det står rett ut i lovproposisjonen at støttende og utforskende samtaler med noen som har vanskeligheter med egen identitet, ikke rammes. Man straffes heller ikke for å råde folk til ikke å gjennomgå kjønnsbekreftende operasjon.

Høringen av forslaget viste hvor mye engasjement denne saken skaper, og folks innspill har sprikt i flere retninger. Det har vært viktig for oss å lytte til saklige tilbakemeldinger, men samtidig stå fast på at vi trenger et straffebud som gir tilstrekkelig vern til dem som utsettes for dette.

Vi kaller det «konverteringsterapi», men dette er langt fra terapi eller behandling. Konverteringsterapi er skadelige handlinger. Det er tilfeller der noen metodisk prøver å endre de mest intime og grunnleggende delene av en persons identitet.

Hva er det egentlig som blir forbudt? For det første blir det forbudt å utføre konverteringsterapi. Når det gjelder voksne, betyr det at det blir forbudt å krenke en annen ved å anvende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å påvirke personen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det er altså de systematiske framgangsmåtene som brukes for å få noen til å slutte å være homofil eller slutte å være det kjønnet de opplever seg selv som, vi vil til livs. Ikke alle fremgangsmåter rammes; lovteksten lister opp noen kategorier. Fremgangsmåten må være psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst basert, eller en lignende metode.

Det er viktig at også religiøst baserte metoder rammes av bestemmelsen. Vi kan ikke ha det slik at en skadelig handling skal være tillatt bare fordi noen påstår at handlingen er en del av en religiøs praksis. For at noe skal kunne straffes, må handlingen krenke en annen. Handlingen må være av en viss alvorlighet, og det må gjøres en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Forholdet mellom den som blir påført handlingen, og den som utfører den, vil bl.a. spille inn.

Et samtykke vil ha betydning i vurderingen, men ikke være avgjørende. Hvis man har blitt utsatt for press, overtalelse, misbruk av sårbar situasjon eller avhengighetsforhold, vil det bety at et samtykke ikke er gyldig.

Barn skal gis et særskilt vern. La meg gjøre det klart: Barn er barn til de fyller 18 år, og et samtykke fra et barn om å motta konverteringsterapi vil selvsagt aldri tillegges vekt.

Det blir også forbudt å markedsføre konkrete tilbud om konverteringsterapi.

Jeg skulle sagt mye mer, og jeg tror det blir en lengre debatt. Helt avslutningsvis må jeg få lov til å takke de skeive organisasjonene, og ikke minst vil jeg rette en særlig takk til tidligere statsråd Anette Trettebergstuen for hennes sterke engasjement for denne saken. Hun har i høyeste grad en del av æren for at dette vedtaket nå vil bli truffet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:50:16]: Det er heldigvis sjelden Stortinget har til behandling så til de grader dårlig utarbeidede proposisjoner som den som er til behandling her i dag. Det er et slett lovarbeid, noe som også illustreres gjennom denne debatten. Man vet ikke hva den nye lovgivningen, disse endringene i straffeloven, kommer til å medføre i praksis. Sånn blir det når man lar politisk aktivisme overstyre utredningsinstruksen til regjeringen. Sånn blir det når man ikke tar sitt ansvar som lovgiver i fullt alvor og lar aktivismen overstyre.

Det er ganske tragisk at Stortinget sannsynligvis kommer til å vedta endringer i straffeloven som man ikke ser rekkevidden av. Man blir heller ikke klokere når man lytter til debatten, for jeg klarer ikke å se at eksempelvis en situasjon hvor en far eller mor forsøker å realitetsorientere sitt barn om at det ikke tilhører det motsatte kjønn, ikke kan bli rammet av denne nye lovgivningen. Det er ganske illevarslende. Derfor er jeg glad for at vi fikk den lille sveipen innom justiskomiteen, som gjorde at justiskomiteen – i hvert fall Fremskrittspartiet – fikk kommet med noen klare signaler.

Mitt signal til presidentskapet er at endringer i straffeloven bør behandles av justiskomiteen. Det bør ikke behandles av komiteer som er mer opptatt av aktivisme enn av et presist lovverk. Jeg vil også anbefale regjeringen at når man har saker til behandling som handler om endring i straffeloven, bør det gå i Justisdepartementet, ikke i andre departementer som kanskje har litt andre innfallsvinkler enn å ha et presist og godt lovverk, for dette holder ikke mål. Derfor har Fremskrittspartiet tydelig gjort rede for det, med både merknader og forslag.

Jeg synes det er trist at man skal sitte og gjøre denne typen vedtak – som sannsynligvis blir gjort når vi kommer til votering – som i realiteten har uforutsigbare konsekvenser. Man klarer ikke å trekke grensene for hva som skal straffes, og hva som ikke skal straffes. Statsråden bekrefter det samme, lovanvendelsen er opp til domstolene. Det er klart, men jeg tror ikke domstolene blir særlig kloke på det lovgrunnlaget de da må forholde seg til. Jeg frykter at denne lovendringen kan få dramatiske konsekvenser, slik vi har sett i andre saker.

Jenny Klinge (Sp) [14:26:57]: Å vere lovgjevar er eit stort ansvar. Det er ikkje nok at vi ønskjer å vere tolerante og snille når vi vedtek lover, vi må vere kloke òg. Eit dårleg resultat blir ikkje betre av at intensjonen er god. Eg støttar eit forbod mot konverteringsterapi som omhandlar legning, men eg er sterkt imot at forbodet også skal omhandle såkalla kjønnsidentitet.

Det er grunn til bekymring når lovgjeving på området kjønn i aukande grad blir gjort utan at vi som lovgjevarar forheld oss til fakta om kjønn og til folks faktiske kjønn. I denne konkrete saka kan dette paradoksalt nok gå hardt ut over unge med ei homofil legning, sjølv om forbodet i utgangspunktet var meint å verne desse mot skade.

Faktum er at vi har berre to kjønn, og at vi menneske ikkje kan skifte kjønn. Faktum er òg at det finst somme få som av ulike grunnar føler at dei er født med feil kjønn. Det store fleirtalet av dei unge som er usikre på kjønnet sitt, fell til ro i sin eigen kropp viss dei får tid til å modne både fysisk og mentalt. Det er slett ikkje uvanleg at dei finn ut at dei er homofile.

Derfor er det heilt bakvendt om vi skal forby det å støtte nokon systematisk til å bli trygge i sitt eige kjønn. Det som heller burde vore omfatta av forbodet mot konverteringsterapi, er å gå inn for at nokon skal gjere inngrep på kroppen sin for å bli eit kjønn dei uansett aldri kan bli.

Dessverre vil forbodet mot konverteringsterapi knytt til kjønnsidentitet føre til at terapeutar, foreldre og lærarar blir endå reddare for å gje nødvendig støtte til usikre unge menneske enn dei allereie er. Trusselen om straff på stadig fleire område der kjønnsidentitet er tema, gjer dessutan ytringsrommet trongare for oss alle.

Både omgrepet kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens – ein tilstand der nokon føler at dei har eit anna kjønn enn det faktiske kjønnet sitt – er det stor fagleg ueinigheit om. Omgrepa er heller ikkje tydeleg definerte i dette lovforslaget. Det er verdt å merke seg at Riksadvokaten i sin høyringsuttale har påpeikt at rommet for bruk av skjøn er for stort i lovforslaget, og at straffenivået er for høgt.

Eg har all mogleg sympati med dei som kjenner seg usikre på kjønnet sitt, og forstår godt at det må vere tungt å gå gjennom slike problem. Vi må tilby god behandling og ha eit lovverk som gjev støtte til å vere seg sjølv i den kroppen ein har, ikkje fremje skadelege behandlingar som tek frå folk seksualfunksjon, forplantningsevne og helse.

Somme frå fleirtalet er tydeleg nedlatande overfor oss som har innvendingar mot å ta inn kjønnsidentitet i forbodet. Vi representerer visst fortida. Men våre naboland set no bremsene på. Fleirtalet her til lands gjev gass med bind for auga. Det er verken kunnskapsbasert eller framtidsretta. Det er heller ikkje meir tolerant. Konsekvensane er det dessverre sårbare unge som må bere, i nettopp framtida.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:30:08]: Kristelig Folkeparti støtter intensjonen bak lovforslaget om å forby konverteringsterapi. Det er hjerteskjærende å høre om personer som har blitt utsatt for press og påtvungne forsøk på å endre deres legning. Det kan ikke aksepteres. Samtidig ser vi at denne loven er så inngripende overfor helt grunnleggende menneskerettigheter knyttet til tanke-, religions- og ytringsfrihet samt retten til privatliv.

Loven mislykkes også i å definere hva konverteringsterapi faktisk er. Hvem som vil kunne dømmes for hva, er fortsatt helt avhengig av hvem du spør, noe debatten i dag helt tydelig avspeiler.

Videre er det flere aspekter ved loven som framstår bekymringsverdige. Kristelig Folkeparti mener at det å legge til grunn, som regjeringen nå gjør, at foreldre bare bør nikke med når tenåringene deres uttrykker at de er noe annet enn sitt medfødte kjønn, er naivt. Det er en selvfølge at foreldre skal kunne snakke med barna sine om disse spørsmålene, det er vi alle enige om, men de må også kunne få si seg uenig i barnets konklusjon uten at de skal være redde for straff. Det er innenfor deres rett som foreldre.

Denne loven bærer rett og slett preg av ideologiske blindsoner, og vi stiller også spørsmål ved at loven behandler seksuell orientering og kjønnsidentitet som om det er en og samme ting. Å oppleve å være tiltrukket av det samme kjønn, eller å oppleve å ikke føle seg hjemme i sitt biologiske kjønn, er to vidt forskjellige situasjoner. Vi må ha med oss at aldri før har så mange unge oppsøkt behandling for å skifte kjønn. Samtidig går de medisinske miljøene ut og sier at de mangler kompetanse. De mangler medisinsk grunnlag for å hjelpe disse unge menneskene på en forsvarlig måte.

I våre naboland snur de nå. De strammer inn praksis, og i lys av en sånn situasjon synes jeg det er uansvarlig av regjeringen å foreslå en lov som gjør det enda vanskeligere å snakke om disse temaene.

Barn og unge som er usikre på kjønn, trenger trygge voksne å snakke med, voksne som også har mulighet til å yte kjærlig motstand når det trengs. Jeg er redd regjeringen nå fratar dem den muligheten.

Og igjen, det må ikke herske noen tvil: Kristelig Folkeparti er imot alle påtvungne forsøk på å endre menneskers legning, men det forslaget som nå er lagt fram, er dessverre preget av inngripende straff, og det vil også kunne virke mot sin hensikt, noe som gjør at Kristelig Folkeparti ikke kan stille seg bak lovforslaget.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:33:05]: På 1960-talet var det knytt stor skam til å vera venstrehendt. Barn blei slått og tvinga til å skriva med høgre. Det er heldigvis historie. I dag skal me skapa ny historie. Me skal vedta at det er lov å vera den du er, å elska den du elskar. Me skal vedta forbod mot konverteringsterapi, altså eit forbod der nokon bevisst går inn for å prøva å overtyda nokon om at det dei føler, er feil, og deretter systematisk bruker former for terapi eller religiøse metodar i den hensikt å påverka vedkomande til å endra, fornekta eller undertrykkja si seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Eg har fått ei melding som eg gjerne vil lesa:

«I samfunnet blir transpersoner sin eksistens og trygghet styrt av personer som ikke er trans, og mangler forståelse på oss.

Jeg tror at de som er imot min rett på min identitet, ikke har lyst til at jeg skal ta selvmord som følge av kjønnsdysfori og samfunnsekskludering – men jeg tror heller ikke at de ser på meg som en person, men mer et problem eller noen som må «kureres» eller ledes i riktig retning.

I stedet for å bli sett som en person med egne opplevelser, blir jeg og andre transpersoner fratatt autonomi, rettighet til vår kropp, vi blir redusert til feil. Der kjønnsorganene og estetiske trekk blir satt høyere i verdi enn personen selv.

Vi blir til karikaturer av ustabile og forvirrete pasienter. En haug med «stakkarser» som ikke vet bedre. Og ikke kan ta egne avgjørelser på egne følelser.

Jeg er ikke er en «stakkars» karakter, og jeg – ikke dere – vet hva som er best for meg; Som er å leve som det kjønnet jeg identifiserer meg som. Visst dette er igjennom å ta en kjønnsbekreftende behandling som f. eksempel brystfjerning – som mange ønsker – så har jeg rett til det. Det er min kropp!

Det som ingen har rett til, er å tvinge andre til å være noe som de ikke er. Jeg tvinger ikke andre til å «bli» trans og ingen skal tvinge meg til å ikke være trans.

Det å være trans er ikke hele identiteten min, men en del av meg som jeg vil flere skal få forståelsen for

Fra Camiel en ung transperson»

I dag skal me vedta eit forbod, slik at menneske kan føla seg trygge til å snakka med tillitspersonar rundt seg om legning og identitet utan redsel for å bli konverterte til noko ein ikkje er. Det skal bli forbode med hensikt å påverka andre menneske til å endra, fornekta eller undertrykkja si seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. I dag er ein historisk dag, ein viktig dag for enkeltmennesket sin rett til eigen identitet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:36:22]: Dette er en god dag for styrkingen av menneskerettighetene til sårbare grupper i samfunnet vårt, for i dag gjør vi konverteringsterapi forbudt. Det er i tråd med Hurdalsplattformen, i tråd med hva Europarådets kommissær for menneskerettigheter anbefaler at medlemslandene, deriblant Norge, nå bør gjøre, i tråd med hva rapporter og arbeid i FN anbefaler oss, og i tråd med hva stadig flere land nå gjør.

Enda bedre: Vi innfører forbudet med stor og bred støtte fra både komiteen og Stortinget til det lovforslaget som justisminister og kulturminister la fram før sommeren, og som altså beskytter innbyggerne våre mot den svært skadelige konverteringsterapien, både her hjemme og i utlandet.

At konverteringsterapi er skadelig, har FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet både synliggjort og dokumentert i sin ferskeste rapport, som har støtte fra Norsk Psykologforening. At det forekommer konverteringsterapi i Norge, og at det har voldt mye skade, slår bl.a. en fersk rapport fra Nordlandsforskning fast.

At det nå konkret blir forbudt å f.eks. fysisk banke urene tanker om legning eller kjønnsidentitet ut av nordmenn, bl.a. i utlandet, må altså til, for det viser seg at lovverket vi har, ikke har vært et godt nok vern mot det. Lovverket har heller ikke vært godt nok til å forhindre krenkende handlinger, som det at skeive i sitt miljø eller sin menighet fordømmes på forskjellige vis, at de må delta i eller oppleve at andre gjør alskens seremonielle, pedagogiske eller verbalt trakasserende handlinger for å drive annerledesheten ut av dem, eller at skeive er gjenstand for trakassering eller trusler om både det ene og det andre, med mål om å skremme dem til å endre seksuell orientering eller identitet.

Med et konkret straffebud, som statsråden gjorde godt rede for, vil det ikke være tvil om at en sånn praksis ikke lenger er lov. Det vil bli straffet.

Det har vært skepsis mot å innføre et forbud mot konverteringsterapi, for dersom det ikke er tydelig nok rammet inn hva som er straffbart, vil det kunne ramme andre menneskerettigheter, som trosfriheten, eller gjøre at foreldre, prester, helsepersonell og andre blir usikre på om de kan ha normale samtaler og refleksjoner med mennesker som er usikre på sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, uten å bli straffet.

Begge deler er problemstillinger vi i Senterpartiet har vært opptatt av at må bli tydelige i loven, og det er de blitt. Gjentatte ganger understrekes det at de nevnte gruppene har et vern fra loven i slike situasjoner.

Bekymringer finnes også for hvordan man etter denne loven skal håndtere det at ens barn er usikker på kjønnsidentitet sin. Da er det bra at det i lovproposisjonen kommer tydelig fram på side 81 at «tilfeller hvor foreldre har samtaler med barnet, eller tilbakeholder og nekter å samtykke til at barnet kan begynne på kjønnsbekreftende behandling, ikke skal rammes av det foreslåtte straffebudet».

Det viktigste i dag er uansett at vi i denne salen nå gjør et godt stykke arbeid for å verne sårbare mennesker i landet vårt mot overgrep, som konverteringsterapi er. Noe sånt er av det mest vesentlige vi holder på med her i en lovgivende forsamling. I dag er jeg stolt av alle som har jobbet for dette forbudet, ikke minst alle de skeive, bl.a. i mitt eget parti, og av regjeringen og Stortinget.

Jenny Klinge (Sp) [14:39:46]: Eg åtvarar mot at homofile i hopetal skal bli førte inn i behandlingsløp som med lova i ryggen skal gjere dei til transpersonar, medan det å støtte dei i å finne ut av kjønnet sitt og legninga si medfører rettmessig frykt for straff. Dette lovforslaget bidreg dessverre nettopp til det.

Ofte er det ein vid problematikk og samansette diagnosar i desse sakene. Det er trist om samfunnet og behandlingsapparatet med lovverket som pådrivar heng seg opp i at tvil – aller oftast forbigåande tvil – rundt eige kjønn er det ein skal rette mest fokus mot, og at det er i den perioden ein trur ein har feil kjønn, at ein må ha rett.

Målet bør jo vere at dei som har såkalla kjønnsinkongruens, får best mogleg fysisk og psykisk helse i åra som kjem. Då må samfunnet ta heile problematikken på alvor og ikkje rette fram ein kvikkfiks i form av eit i praksis umogleg kjønnsskifte som skadar langt meir enn det gagnar.

Usikre unge fortener å få vite at dei ikkje kan skifte kjønn. Dei bør få høyre at dei er gode nok som dei er, og at dei kan vere seg sjølve i den kroppen og det kjønnet dei har. Vi må ha eit stort rom for korleis vi menneske kan kle oss og te oss, også når det bryt med vanlege kjønnsroller. Ingen må bli lurte til å tru at å skjere av seg friske kroppsdelar er løysinga.

Av ein eller annan merkeleg grunn frikjenner dette lovforslaget det å systematisk bekrefte og forsterke følelsen av å ha feil kjønn – av å vere ei feilvare. Det er visst heilt ok å bidra til mislukka og skadelege forsøk på kjønnsskifte.

Fleire påstår at dette lovforslaget ikkje inneber nokon risiko for at nokon blir dømte utan at det er opplagt straffbar konverteringsterapi, men Riksadvokaten peiker på at dette er for uklart fordi rommet for bruk av skjøn er så stort. Lovforslaget legg opp til tvil omkring kva vi kan seie til sårbare ungdomar – ein type tvil som ei lovgjevande nasjonalforsamling ikkje bør leggje opp til.

Det er verdt å merke seg at også såkalla sosial transisjon, som er tiltak for å framstå som det motsette kjønn ved å endre namn, pronomen og juridisk kjønn f.eks., i stor grad aukar risikoen for at det blir gjennomført skadelege kroppslege tiltak seinare.

Det er heller ikkje uvanleg at internalisert homofobi eller fornekting av eiga homofil legning hos ungdom kan føre til at dei ønskjer kjønnsskifte i ein periode. Det styrkjer argumentet om at det å fremje såkalla kjønnsskifte er den faktiske konverteringsterapien, ikkje det å argumentere for at nokre er fødde i rett kropp.

Unge som ofte i ein forbigåande fase er usikre på kjønnet sitt, vil kunne ha stor glede av ein heil og frisk kropp resten av livet, om dei gjev seg tid til å bli trygge i den einaste kroppen dei nokon gong får.

Grunde Almeland (V) [14:42:36]: Jeg synes det er nødvendig å kommentere på litt ulike deler som er blitt tatt opp i debatten i dag. For å begynne med det siste som ble tatt opp her: Representanten Klinge og flere andre peker på bl.a. høringsinnspillene fra Riksadvokaten. Jeg vil være tydelig på at Riksadvokaten på ingen måte sier at det lovforslaget vi nå skal vedta, er i strid med menneskerettighetene eller er for uklart. Det Riksadvokaten har sagt, er at høringsutkastet tidligere i prosessen trengte å forbedres på en rekke punkter. Det har regjeringen tatt hensyn til i det lovforslaget som er fremmet i dag. Hvis man ikke anerkjenner det, har man ikke gjort jobben med å lese det lovforslaget vi faktisk debatterer her i dag.

Så vil jeg peke på en del av de bekymringene jeg opplever at en del representanter tar opp, som er helt reelle bekymringer komiteen har brukt mye tid på å ta på alvor, diskutere og gjøre noe med, fordi det er viktig for oss at folk der ute ikke sitter med en følelse av eller en tro på at dette er et lovforslag som er mer inngripende enn det faktisk er. Da er det viktig å understreke at den foreslåtte definisjonen ikke innebærer en generell kriminalisering av religiøs praksis, eksempelvis sjelesorg. Formålet med å inkludere religiøst baserte metoder i definisjonen er heller å si at den skadelige praksisen konverteringsterapi utgjør, ikke skal kunne skjules bak et påskudd om at det gjøres som en del av en religiøs praksis. Det er selve handlingen som kriminaliseres, og så er det uvesentlig hvilken setting dette tas opp i.

Det må sies at det mindretallet konsekvent overser i denne saken, er alle de uttalelsene som kommer fra menneskerettighetsorganene Norge forholder seg til, som nettopp peker på den menneskerettslige forpliktelsen vi har i Norge til å beskytte en sårbar gruppe. Det overses totalt i den argumentasjonen.

Det er en rekke som peker på ytringsfriheten og artikkel 10 i EMK. Den har ikke vært problematisert av noen rettsorganer, det har ikke vært diskutert om grensene for ytringsfriheten har problematiske sider, fordi det ikke er et inngrep i ytringsfriheten. Det er et inngrep – potensielt – i artikkel 8 og artikkel 9, og det er der man har diskutert hvor langt det skal gå. Her må man ha litt kontroll på jussen.

Jeg vil avslutte med å si at jeg vil ha meg frabedt at en leder for en annen komité i Stortinget sier at en komité ikke klarer å gjøre jobben sin. Da bør komitelederen heller gå i seg selv og finne ut hvordan justiskomiteen skal klare å levere sammenhengende innspill til kulturkomiteens behandling.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:45:59]: Eg vil først stille meg bak det saksordføraren og komitéleiaren vår poengterte til slutt. Så, og la det vere klart: Éin person som blir utsett for konverteringsterapi, er éin for mykje, og det kan vi aldri godta. Det er ein grufull praksis som har øydelagt altfor mange liv. Vi har forsking i Noreg som viser at menneske her til lands har blitt utsette for ein skadeleg praksis over tid, der elektrosjokk har vore ein del av behandlinga. Dette er alvorleg. Det er på tide med eit forbod, og heldigvis er det eit breitt fleirtal i Stortinget for det.

Det er sagt ein del ting i debatten som rett og slett er feil, som eg må korrigere. La det vere klinkande klart: Foreldre har lov til å snakke med ungane sine. Helsepersonell skal framleis drive med helsehjelp.

Kristeleg Folkeparti seier dei er imot konverteringsterapi. Om dei meiner det, må dei stemme for forbodet.

Når ein høyrer på enkelte i debatten her, verkar det nesten som vi ikkje diskuterer den same lova. Det er kome fram, om det er bevisst eller ubevisst, ein del misforståingar som gjer debatten uklar. Det er òg kome fram fole mykje som rett og slett er ganske ko-ko, som blir sagt av representantar som ikkje står saman med fleirtalet. Det er viktig at vi snakkar om konverteringsterapi og det lovforslaget som ligg til grunn, og kva som skal vere lov, og kva som ikkje skal vere lov. Det er trist at det ikkje blir eit einstemmig storting, og at nokon vel å stå på utsida, men heldigvis får vi eit breitt fleirtal i Stortinget som presiserer kva som er lov og ikkje lov.

La det vere klinkande klart: Vårt mål er, og fleirtalet i Stortinget meiner, at ein skal få lov til å vere den ein vil, og få lov til å elske den ein vil. Dette er ein historisk dag, og heldigvis er det eit breitt fleirtal i Stortinget som stiller seg bak lovforslaget.

Jenny Klinge (Sp) [14:48:47]: Eg vil ytre ei særleg bekymring for unge lesbiske. Lesbiske er jenter som er tiltrekte til andre av same kjønn, altså til jenter. Korleis skal vi kunne stå opp for rettane til denne gruppa om heterofile karar som trur dei er av hokjønn, skifter juridisk kjønn og deretter kan krevje å bli anerkjente som lesbiske jenter i alle samanhengar?

Eg tala nyleg med ei lesbisk jente frå Wales, som faktisk er på galleriet her i dag. Ho seier at det var lettare å vere lesbisk før den nye kjønnsideologien kom på frammarsj. No blir det raskt anteke at jenter som liker jenter, er gutar, ikkje lesbiske.

Dei kan også bli uthengde som transfobe viss dei ikkje ønskjer å ha sex med menn som trur dei er jenter. I fleire land kan lesbiske no ikkje treffast utan at treffa må inkludere transkvinner, altså menn. Lesbiske mistar på denne måten trygge plassar for å treffe andre lesbiske utan menn til stades. Vi som lovgjevarar må forhalde oss til fakta om kjønn og verne om rettane til lesbiske jenter, og ikkje la desse rettane smuldre opp.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:50:08]: Det finnes kun to kjønn, og det kjønnet du er født med, kan ikke endres. Det er kodet i hver eneste celle du har i kroppen. Det å forlede og gi inntrykk av og til og med utvide straffeloven til å straffe dem som forsøker å påvirke og gi en realitetsorientering til dem som lever i denne villfarelsen, illustrerer at vi står overfor et forslag til lovendringer som er grunnleggende illiberalt og grunnleggende autoritært. For det handler om at man skal vedta en virkelighet som egentlig ikke eksisterer. Det er mitt personlige syn. Når man fletter sammen det som er alvorlig nok, konvertering og tvang mot folk som har en annen seksuell orientering, og plasserer det i samme kategori som kjønnsidentitet, som jo er i strid med biologien og med kjent vitenskap, da gjør man – i den villfarelsen – dårlige lovvedtak. Det vil jeg advare sterkt imot.

Så er det slik, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at man burde hatt en presis definisjon og et mye mer presist lovverk hvor man kunne fortelle hva det vil si «å krenke», for det er det ingen som har klargjort her i dag. Krenker man hvis man bruker en noe mer overbevisende tilnærming til å realitetsorientere sitt barn? Hvor går den grensen? Det er ikke klargjort. Det er nettopp da dette blir så farlig, denne uklarheten, og det har vi sett også i annen type lovgivning. Der man har upresisheter i lovteksten og et dårlig lovarbeid, velger domstolene å forstå det på kanskje en annen måte enn enkeltrepresentanter i denne salen har gjort.

Det illustrerer problemet med aktivismen. Når man går opp på denne talerstolen og omtaler personer som argumenterer mot det synet man selv har, som «ko-ko», viser det kanskje litt av problemet. Her står vi overfor grunnleggende illiberale holdninger, som altså handler om å bruke lovverket til å definere noe som ligger utenfor vitenskapen. Det er dypt problematisk. Etter mitt syn burde Stortinget holdt seg for god til det, særlig når vi åpenbart står i den situasjonen at vi ikke fullt ut vet hvordan dette lovverket vil slå ut, og hvem det i realiteten vil ramme. Det eneste riktige hadde vært å sende dette lovforslaget tilbake til regjeringen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:53:26]: Partilederen vår har redegjort tydelig for Kristelig Folkepartis holdning til konverteringsterapi: Ingen skal tvinges til å skifte legning eller bli utsatt for overgrep fra noen som mener at en burde skifte legning. Men i saken vi debatterer, er det flere ting vi er overrasket over. Ikke minst er det oppsiktsvekkende at kjønnsidentitet er en del av den foreslåtte loven med et så til de grader sviktende faglig grunnlag som det er her. Det vi kan være i ferd med å gjøre, er å binde fagmiljøer ved lov til en praksis som land og fagfolk med mer erfaring, og som ligger lenger framme, nå har forkastet.

Vi skal selvsagt, slik jeg vet alle her inne er opptatt av, møte alle med respekt for den de er, og hva de bærer med seg av tanker, ønsker, tro og legning. For oss er det nettopp det det handler om: ytringsfriheten, religionsfriheten, hva som kan sies i de private rom, foreldreretten og å ivareta den faglige integriteten i møte med sårbare unge som søker hjelp. I debatten knyttet til kjønnsidentitet er det nevnt ulike metodikker – det er nevnt psykoterapeutiske metoder mm. – og så kommer nettopp dette: «lignende systematiske framgangsmåter» som vil endre den som, og jeg siterer nå statsråden, «opplever seg selv som».

Igjen vil den faglige integriteten bli utfordret der det er behov for å utfordre nettopp hvordan en kan oppleve seg selv, for det kan ikke vi i denne salen mene at noen ikke kan komme borti. Da vil det kunne være systematisk strukturert igjen.

Dette er altså et lovforslag, og det er så avgjørende. I proposisjonen står det til og med at enkeltstående samtaler kan, rett nok unntaksvis, anses som systematisk framgangsmåte. Det er altså et lovverk det er snakk om her. Da må det være presise definisjoner, ord og begreper, og det framstår altså høyst usikkert om nettopp dette alternativet, «lignende systematiske fremgangsmåter», har det presisjonsnivået som tilfredsstiller det strafferettslige lovkravet. Det er noe departementet innrømmer selv – at det vil oppstå krevende grensedragninger. Overgangen mellom rene meningsytringer og faktiske krenkelser er vag. Det er altså vurderinger av hva som er objektive krenkelser, som må tas i øyeblikket.

Derfor tror vi loven kommer til å gjøre rommet for trosfrihet og ytringsfrihet mindre. Jeg vil også trekke fram igjen nettopp fagmiljøene som er bekymret for at dette kan innskrenke muligheten deres for å gi god og rett oppfølging og behandling. Og igjen: Vi kan ikke komme unna at andre nordiske land og Storbritannia har endret praksis i disse sakene – land der dialogen en har med barn og unge som er usikre på kjønnet sitt, blir enda viktigere, mens vi går i motsatt retning. Derfor burde vi heller ikke gjort dette, og derfor ber vi om at dette kommer tilbake igjen.

Kathy Lie (SV) [14:56:47]: Jeg vil starte med å støtte saksordføreren og komitélederens uttalelse når det gjelder justiskomiteens arbeid med dette, og så vil jeg benytte anledningen til å rose komitélederen for den jobben han har gjort med å samle oss rundt et veldig godt lovforslag.

Så anerkjenner jeg også, som representanten Klinge sa, at lesbiske synes det er problematisk å møte kvinner som tidligere har vært menn, i dusjen – men det er altså ikke muligheten til å skifte kjønn som debatteres her i dag. Ei heller er det retten til å definere seg som lesbisk. Dette representantforslaget handler ikke om den problemstillingen representanten Klinge tar opp. Det er tillatt å skifte kjønn i Norge, og et forbud mot konverteringsterapi endrer ikke på dette. Vårt lovforslag, som vi skal vedta her, vil ikke endre helselovgivningen når det gjelder kjønnskorrigerende behandling.

Jeg mener fortsatt og står fast ved at dette lovforslaget er grundig gjennomtenkt. Det er godt utarbeidet, komiteen har gjort et solid arbeid, og jeg er glad for at det skal vedtas.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:58:27]: Det er utruleg interessant å høyra på denne debatten, spesielt på representanten Amundsen, som ikkje kan definisjonen på det å krenkja. Det er ein tydeleg definisjon som er gjeven i ordboka. Det betyr at ein ikkje skal audmjuka, fornærma eller vanæra andre, og det gjer ein vel ikkje i samtale med barna sine.

Så vil eg seia at det er ein del haldningar i denne saka som nettopp viser ein del av problemet rundt debatten som me i dag står i, m.a. at det er andre som skal definera andre sine følelsar og tankar, mens dei som opplever desse problemstillingane, ikkje blir tekne nok omsyn til i debatten. Mens me står og diskuterer om det skal vera lovleg eller ikkje at menneske blir utsette for konverteringsterapi, er det faktisk menneske som tek livet av seg – fordi det er for vanskeleg å leva i den situasjonen som er, fordi det ikkje finst tryggleik for at ein kan få lov til å koma og snakka om dei vanskelege følelsane.

Det skal framleis vera lov til å koma og snakka om dei vanskelege følelsane, både med helsepersonell, med psykologen sin, med skule, med prest, med imam, med kven det måtte vera, men det er stor forskjell på terapi og samtale. Det brukar ein vel heller ikkje overfor barna sine. Når ein har ein samtale med dei om vanskelege følelsar, går ein ikkje inn i ei terapeutisk rolle og prøver å omdefinera tankar og følelsar, men prøver å stilla opne spørsmål, sånn at ein kan koma vidare i samtalen. Så ordet og definisjonen av «krenkja» står tydeleg.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:00:58]: Jeg vil også uttrykke støtte til komitélederens veldig konkrete presisering: Det er ganske så uvanlig og frekt å omtale en komités arbeid på den måten som lederen av justiskomiteen gjorde, særlig når det er helt tydelig at vedkommende ikke engang har lest det endelige lovforslaget.

Når det er sagt, er det noe annet som er foruroligende. Det er at jeg rett og slett er vitne til at det står mennesker her og mener at de er veldig snille og greie som vil gi konverteringsterapiforbud til én type mennesker, altså homofile. Mens de andre, de som har problemer med kjønnsidentitet, har man foreløpig ikke lyst til å gi noe vern. De kan gjerne bli utsatt for trakassering i menighetene sine eller bli utsatt for å bli banket i utlandet fordi de har sagt at identiteten deres er annerledes. De har man ikke lyst til å verne ved lov.

Det kan være ulike grunner til og argumentasjon for hvorfor de vil holde dem utenfor, som handler om helt andre ting enn det vi diskuterer i dag. Jeg synes ikke nødvendigvis det er overraskende at Fremskrittspartiet mener det er forskjell på a- og b-mennesker, men at Kristelig Folkeparti gjør det, er overraskende.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [15:02:38]: Det er blitt tatt opp et par ting som jeg tenker kan være greit å få klargjort, for jeg tror det kanskje skyldes misforståelser. Det er blitt sagt og påstått fra talerstolen at lovforslaget ikke er godt nok, det er ikke klart nok, og det er ikke god nok juss. Det er jeg selvsagt uenig i, men det er viktig for meg å understreke at det ikke er vanlig – og heller ikke hensiktsmessig – i lovproposisjoner å forsøke å trekke opp alle grensetilfeller, slik jeg også sa i replikkordskiftet. Det er helt vanlig slik man utformer lovproposisjoner. Det er ikke noe uvanlig, det er ikke noen aktivisme bak det i dette forslaget.

Så vil jeg ta for meg det som dreier seg om kjønnsidentitet, og hvorfor det er tatt med i lovforslaget. Transpersoner er en særlig sårbar og utsatt gruppe i samfunnet vårt. Vi vet, og dette har vi også statistikk på, at det gjelder både helsemessige og en del andre ting knyttet til hvordan deres levekår i dag er. Denne gruppen er særlig utsatt for konverteringsterapi, og de trenger et vern for de skadelige handlingene som konverteringsterapi er. Dette er ikke den første loven som gir vern på grunn av kjønnsidentitet, og begrepet er derfor ikke nytt. Vi har allerede lovgivning som gir beskyttelse mot diskriminering og hatkriminalitet basert på kjønnsidentitet, både i likestillings- og diskrimineringsloven og i straffeloven, og begrepet forstås på samme måte der som i dette forslaget.

Helt avslutningsvis: Det er mennesker i dag som opplever konverteringsterapi. Dette skjer i Norge, og det har vi også fått referert i en forskningsrapport som bekrefter dette. De som blir utsatt for konverteringsterapi, forteller om depresjon, selvskading og selvmordsforsøk. Noen forteller også om tap av tro og trosfellesskap. Konverteringsterapi er altså ikke noe som bare som skjer i andre deler av verden eller som hører fortiden til. Det skjer her og nå, og det vi skal gjøre i dag, er at vi skal få en endelig slutt på det.

Grunde Almeland (V) [15:05:12]: I debatten er det også kommet opp spørsmål om noe som statsråden nevnte i sitt siste innlegg: kjønnsidentitet og hvorvidt dette bør inkluderes i straffebudene. Der vil jeg si at det har vært åpenbart for Stortinget at dette skal være inkludert, helt siden første gang vi debatterte dette. Jeg gikk gjennom referatene, inkludert mine egne uttalelser fra talerstolen, fra 2019. Det er ingen tvil om at nettopp kjønnsidentitet var noe som Trine Skei Grande også inkluderte da hun satte ned den første utredningen.

Grunnen til at det ikke er noen tvil om det, er at de samme motforestillingene mot å inkludere kjønnsidentitet var oppe i den debatten da. Det tok et klart flertall i Stortinget opp, og det har vært enighet siden den gangen om at det er helt naturlig at dette ses i sammenheng fordi det også er i tråd med den lovutviklingen vi ser i andre land. Det er en rekke land som har innført lovgivning, eller som jobber med å innføre lovgivning, og det er i alle de jurisdiksjonene sett på som helt unaturlig å skille disse spørsmålene – ikke fordi man mener at det å være homofil og det å ha en form for kjønnsinkongruens er det samme, men fordi man mener dette er beslektede problemstillinger i form av at man utsettes for den samme typen potensielle krenkelser.

Jeg forstår at det er en del som ønsker å peke på at dette kan framstå som plutselig eller uklart, men det har altså vært Stortingets og ulike regjeringers intensjon fra starten.

Det har også vært reist spørsmål om hvorvidt man egentlig trenger denne loven, om ikke en del av dette allerede er regulert av andre typer lover. Det kan man argumentere for, men hele problemet er at det å argumentere hardt for at det potensielt kan være beskyttelse i eksisterende lovgivning, gir ganske dårlig strafferettslig vern. Hele grunnen til at vi innfører spesielle strafferettsbestemmelser i vår straffelov, er nettopp å sørge for at det er et målrettet, tilstrekkelig vern. Det er også i tråd med legalitetsprinsippet. For at ingen skal dømmes uten etter lov, må man sørge for at det er en klar og tydelig hjemmel der i bunnen. Det er overraskende at det blir påpekt at man ikke tar høyde for legalitetsprinsippet, at man totalt overser dette ganske sentrale poenget i saken.

Jeg vil avslutningsvis også peke på at krenkelsesvilkåret er i tråd med norsk juridisk tradisjon. Det er satt inn med klare momenter som man objektivt sett skal vurdere når påtalemyndigheten må bevise for en domstol at det er begått straffbar konverteringsterapi.

Åsmund Aukrust (A) [15:08:40]: Vi lever i en verden hvor skeive i stadig større grad angripes og forfølges. Jeg synes det er veldig bra at vi i Norge hever vår stemme mot den uretten som foregår mot skeive over hele verden, som vi ser i stadig større grad blir kriminalisert og også angrepet av lovgivere, både i land langt unna oss og på vårt eget kontinent.

Skal vi være best der ute, må vi imidlertid også se oss selv i speilet og se om vi har kommet langt nok i Norge. Mens det i Norge har blitt mer og mer toleranse for hvert eneste år som har gått, ser vi nå at det er mange som opplever et mer hatsk debattklima rundt disse spørsmålene. Før pridemarkeringen i fjor var det veldig mange stemmer som sa at pridebevegelsen hadde gått altfor langt, at pride var overflødig, og at dette ikke var noe vi lenger trengte å markere i Norge. Det beste og verste eksempelet på at det dessverre var mer aktuelt enn noen gang, var det terrorangrepet som skjedde rett utenfor vinduene våre her, sommeren for et år siden. Dette må møtes på alle fronter, og vi vet dessverre at transpersoner er spesielt utsatt.

I Arbeiderpartiet har vi en veldig stolt homohistorie. Trygve Brattelis regjering var den som opphevet forbudet mot homofili. Gro Harlem Brundtlands regjering innførte partnerskapsloven. Ekteskapsloven ble vedtatt under Huitfeldt og Bekkemellem, Støre ba om unnskyldning i fjor, og i dag får vi et forbud mot konverteringsterapi.

Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i alle disse spørsmålene stått på gal side, og sånn sett er de argumentene vi hører i dag, som et ekko fra fortiden. Det er de samme argumentene som har vært brukt ved alle typer korsveier. Det som er annerledes nå i forhold til tidligere, er at tidligere har politikken gått foran og endret folks holdninger. Nå er det egentlig motsatt. Folket er der allerede. Det er knapt noen som leer på et øyelokk over det vedtaket Stortinget nå kommer til å fatte.

I kampen for de skeives rettigheter står vi virkelig på kjempers skuldre. Kim Friele ble født i en tid hvor homofili var forbudt. I går var det nøyaktig to år siden hun ble begravet. Da flagget de på halv stang i Høyesterett, og hun ble begravet på statens bekostning. Ingen skal likevel tro at dette ikke har skjedd uten politisk kamp. Argumentene har alltid vært de samme – at dette er noe som ikke finnes, at det er skadelig, at det ikke er utredet nok. Mange av de argumentene har vi hørt også gjennom denne debatten.

La meg avslutte med å si at det er et veldig godt vedtak Stortinget kommer til å gjøre. Veien dit har vært veldig lang, og for mange har den vært brutal. Jeg vil takke alle dem som har hevet sin stemme, alle dem som har fortalt om de overgrepene de har vært utsatt for. De har forandret norsk politikk, og de har all grunn til å feire dette store vedtaket. La meg helt til slutt rette en spesiell takk til tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som var den første som fremmet forslaget på Stortinget. Det var den siste saken hun fremmet som minister, og hun fortjener en stor del av æren for det vedtaket Stortinget nå gjør.

Hege Bae Nyholt (R) [15:12:01]: Jeg har fulgt denne debatten fra min plass på bakerste rad. Jeg sitter ikke i komiteen, jeg skygger den, men jeg har selvfølgelig fulgt debatten også som medlem i det norske samfunnet.

Dagens debatt har fylt meg med glede, men også litt overraskelse og sinne. Jeg skal passe meg for å komme med en «rant», for det blir ofte ikke regnet som parlamentarisk riktig. Jeg mener vi skal være klar over det ansvaret som hviler på oss i den grad vi har tilgang på Norges viktigste talerstol. Den skal være fri. Samtidig må jeg nok være såpass tydelig og si at jeg reagerer på at man står her og slår fast at det finnes kun to kjønn, at man har vikarierende argumentasjon som er knyttet til beskyttelse av skeive, som rammer det skeive miljøet. Jeg vil likevel si at det er et flertall som går inn for denne viktige loven, og det er min hilsen til den skeive bevegelsen. Vi har lyttet til dere! Jeg vil veldig gjerne takke den skeive bevegelsen, som har gått foran oss, som hele tiden har minnet oss på det ansvaret vi har, og som står i en rekke utfordringer hver eneste dag.

Jeg vil også takke komiteen, som jeg ikke sitter i, men som jeg likevel har et ansvar overfor all den tid jeg skygger den. Det prøver jeg å gjøre ganske aktivt. Takk til komiteen for den jobben den har gjort. Jeg gleder meg til tirsdag når vi kan stemme igjennom denne loven. Jeg er helt overbevist om at vi dessverre ikke er ferdig med kampen for å sørge for et inkluderende og trygt samfunn for alle, men den kampen skal vi ta sammen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [15:14:00]: Jeg kan ikke la stå uimotsagt det partiet vårt ble utfordret på.

Det er ikke tvil – vi graderer aldri menneskeverd. Det kunne iallfall høres ut som om noen i salen var onde og noen var gode, og at det var fordi vi er bekymret for og opptatt av jussen, som vi etterspør, slik vi har vært tydelig på hele veien. Vi kan ikke se bort fra at det er en endret praksis i flere land med tanke på hvordan en møter personer som kjenner på utfordringer knyttet til kjønnsidentitet. Det er en del av situasjonen fra denne diskusjonen ble startet av forrige regjering, og fram til nå. Det er en endret praksis. Det er noe av bakgrunnen for at vi igjen sier at vi kan være i ferd med, ved lov, å binde et fagmiljø til en praksis som fagfolk og land som ligger langt framme i dette, og som har mer erfaring, har forkastet. Det er bakgrunnen, men jeg har lyst til å si det igjen: Det handler virkelig ikke om at vi ikke ønsker å møte mennesker på en god måte, med respekt og med verdighet. Det handler nettopp om å kunne møte mennesker på en best mulig måte, slik en del av de fremste fagmiljøene har gjort, og som er endret de siste årene. Jeg hadde behov for å nevne dette siden Kristelig Folkeparti ble utfordret så tydelig på det i slutten av debatten.

Grunde Almeland (V) [15:15:45]: Da ser det ut som debatten går mot slutten. Jeg vil bare helt avslutningsvis, på vegne av flertallet i komiteen, også være tydelig på at de ganske mange bekymringene som har blitt sendt til oss, enten det er på e-post eller de har blitt målbåret av flere av oss i debatten i dag, har komiteen tatt på høyeste alvor. Det er ikke sånn at vi kategorisk har avvist dette som tull. Vi har tatt de bekymringene på alvor. Derfor ber jeg også alle som følger med på denne debatten, om å gå grundig inn i komitéinnstillingen for å se hvordan vi svarer ut nettopp de bekymringene, og hvordan vi også mener de ulike lovbestemmelsene og vilkårene skal tolkes.

Det er helt klart sånn at når flertallet på Stortinget er helt samstemt om hvordan noe skal forstås, er det også det som må legges til grunn når loven skal anvendes senere. Det er i tråd med måten man driver juss på. Det er rett og slett bare slik det er. Det er vår oppgave som lovgiver, og komiteen har tatt på alvor oppgaven med å klare å finne sammen systematisk, gjennomgående, i hele innstillingen – fordi det å innføre nye straffebud ikke er noe man skal ta lett på.

Jeg vil også bare påpeke at hvordan man innretter helsetilbudet i andre land, ikke kan være argumenter for hvordan vi skal innrette straffeloven i Norge. Når det gjelder helsetilbudet, er det altså en pågående diskusjon om hvordan man skal innrette det på en måte som tilbyr mest mulig, best mulig og mest mulig effektiv helsehjelp. Det er en debatt som foregår, men det påvirkes altså ikke av det vi nå endrer i straffeloven.

Jeg vil avslutte med å si at det er en rekke eksempler mindretallet tok opp i denne debatten som ikke rammes av dette straffebudet, men som kanskje blir rammet av annen type lovgivning. Hvis man f.eks. ser på barneretten, har barn en helt grunnleggende rett til å bli hørt, og det å totalt overse barnets rett til å bli hørt i forbindelse med at de skal få helsehjelp, vil potensielt – til tross for at foreldreansvaret er ganske vidt i barneretten – kunne grense mot overtredelse av de menneskerettslige forpliktelsene. Jeg skal ikke gå inn i en lang, ny debatt om barneretten, men jeg oppfordrer alle til å lese juss, for det er mye spennende man kan bli klok på.

Så vil jeg bare takke komiteen og flertallet for et veldig godt samarbeid. Jeg opplever at vi har levert et grundig arbeid som er både mulig å forstå og mulig å håndheve, og som viktigst av alt vil gi reell, god beskyttelse til folk der ute.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:19:01]: Jeg vil også takke for debatten, og da særlig for at representanter fra andre parti bidrar, jeg antar ufrivillig, til å underbygge min argumentasjon når man på denne talerstolen kommer med en del påstander. Det kan f.eks. være representanten Nyholt fra Rødt, er det vel, som føler seg provosert over vitenskap og anerkjent biologi – det er interessant. Det er selvfølgelig også veldig interessant å høre på en representant som tror at dersom man bare forholder seg til ordboken, så vet man hvordan man skal forstå lovanvendelsen. Det er selvfølgelig veldig interessant å lytte til representanten Sem-Jacobsen, som beskylder alle andre for ikke å ha forstått eller lest, eller hva det måtte være, men som åpenbart ikke har gjort det selv, når hun trekker frem eksempler som åpenbart rammes av andre straffebud i straffeloven.

Det er nettopp det som er poenget. Dersom terskelen ligger der, som man antar at den gjør fra de fleste i kulturkomiteens område, så hadde dette vært en helt unødvendig lov, for det er andre straffebud som vil slå inn.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [15:20:21]: I september var jeg på Barents Pride på grensen til Russland. Det er et land hvor homofiles rettigheter ikke akkurat ligner på våre. Det er et land hvor man lever i frykt om man er homofil eller har en annen legning. Så det at vi gjør dette vedtaket i dag, er et signal til en verden som går gal vei i mange land. Det er på tide at vi kommer etter de andre som har hatt forbud mot konverteringsterapi i lang tid.

Vi diskuterte i sted psykisk helse. Dette er tiltak for bedre psykisk helse. Så får vi la mindretall være mindretall, men det store flertallet kan i dag gratulere Norge med et godt og omforent forslag som skal voteres over ved neste anledning. Tusen takk!