Stortinget - Møte tirsdag den 28. november 2023

Dato: 28.11.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [14:26:27]

Debatt om næringsministerens handelspolitiske redegjørelse (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 23. november 2023)

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemmar av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemmar av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Willfred Nordlund (Sp) [] (komiteens leder): Forrige uke fikk vi høre næringsministeren legge fram den første handelspolitiske redegjørelsen for Stortinget. En stor del av denne redegjørelsen ga en helt nødvendig beskrivelse av den tiden vi lever i, men også hvordan denne regjeringen møter en mer urolig verden offensivt. Noen av oss har advart over tid om at det som nå skjer i verden, med mer uroligheter rundt oss, dessverre var en mulighet. Når det nå skjer, er jeg glad for at denne regjeringen prioriterer å være «på» for norske interesser i handelspolitikken. Jeg vil også gi honnør til næringsministeren for å påpeke det som ofte glemmes, nemlig at Stortingets internasjonale virksomhet og representantenes reiser er en nødvendighet som styrker Norges handelspolitiske posisjon. Sånn sikrer vi at vi får signert avtaler som er viktige for næringslivet i Norge, men også for de landene avtalene inngås med.

Tidligere i høst, under trontaledebatten, poengterte jeg at noe av det viktigste denne regjeringen og Senterpartiet gjør, er jobben med å sikre trygghet og beredskap for det utenkelige, herunder arbeidet med oppbygging av en større matberedskap og en sterkere forsvarsevne som nødvendige prioriteringer. Arbeidet med trygghet og beredskap er også arbeidet med å jobbe fram og drive god handelspolitikk, for det er helt avgjørende for folks trygghet i en urolig tid at det er muligheter for økonomisk vekst i næringslivet, og at det er tilgang på gode, trygge arbeidsplasser. Vi kan ikke sikre alt, men vi kan bidra.

I redegjørelsen viser regjeringen til at vi ikke kan ta ting for gitt, at vi ser verden på en ny måte, og ikke minst at vi er blitt mer bevisste på våre sårbarheter. Sårbarheter handler like mye om å se muligheter. Det handler om å finne balansen som sikrer en så trygg og stabil handel som mulig, samtidig som vi også ivaretar våre egne interesser og vår egen forsyningssikkerhet. Norge er en mellomstor, åpen økonomi som er helt avhengig av handel, og er integrert i en lang rekke internasjonale verdikjeder. Handelen er med på å sikre norsk verdiskaping i hele Norge, særlig i distriktene. For at det skal fortsette sånn også i framtiden, er det viktig at vi som nasjon driver en aktiv handelspolitikk som setter norske interesser i førersetet. Det må skje en avveining mellom ulike politikkområder og sosiale og geografiske forhold i Norge. I arbeidet med handelsavtaler som skal sikre norsk næringsliv gode konkurransevilkår, er det mange viktige hensyn som må ivaretas.

Det er viktig å være bevisst den maktforskyvningen som i lang tid har skjedd i forholdet mellom statlige myndigheter og multinasjonale selskaper. Det er mange eksempler å vise til over de siste årene hvor multinasjonale selskaper flytter virksomheten mellom land på en sånn måte at de betaler minst mulig skatt. Det betyr ikke bare mindre penger til finansiering av velferd, det svekker også konkurransekraften til norske bedrifter som skatter i Norge. Når vi nå driver aktiv handelspolitikk, må vi gjøre det på en måte som skaper stabile lokalsamfunn med små forskjeller, også her hjemme. Det handler om å ta vare på det demokratiske fellesskapet i nasjonalstaten. Det er derfor svært viktig at vi f.eks. ikke inngår handelsavtaler som gir norske folkevalgte færre muligheter til politisk styring i eget samfunn, verken på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. Videre handler det om å sørge for at de handelsavtalene vi inngår, ivaretar menneskerettigheter, ivaretar klimaforpliktelsene vi har, og ikke minst ivaretar vår egen nasjons sikkerhet.

Norsk matproduksjon og de mange titalls tusen arbeidsplasser i norsk næringsmiddelindustri er viktig for Senterpartiet, regjeringen og ikke minst Norge. Skal vi nå de landbrukspolitiske målsettingene, sikre lønnsomhet for bonden, sikre norske arbeidsplasser og øke selvforsyningen og matsikkerheten, er et solid importvern helt avgjørende. Det har denne regjeringen med seg inn i arbeidet med handelspolitikken.

Det finnes enorme muligheter for vekst og utvikling i hele Norge gjennom en aktiv handelspolitikk, gjennom globale forsyningslinjer og strategiske allianser. Vi er et rikt land, rikt på naturressurser, som gir oss forutsetninger for å være en naturlig del av en rekke globale verdikjeder. Det ligger f.eks. et stort, uforløst potensial i det grønne skiftet. Det krever en aktiv næringspolitikk. For Senterpartiet og regjeringen er det viktig å gripe dette mulighetsrommet.

Grønt industriløft og tiltakene der er et godt eksempel som kan gi stor verdiskaping og velferd for framtiden. Gjennom lagspill med næringslivet vil vi løfte industrien og legge rammer for utvikling av lønnsomme og attraktive distriktsarbeidsplasser. Samtidig handler det om at vi skal være en aktiv pådriver i den grønne omstillingen som hele verden må gjennom. Dermed anser jeg at redegjørelsen er et skritt i riktig retning der vi får beskrevet virkeligheten, og hvor vi også får tydeliggjort de viktige politiske prioriteringene og balansen mellom ulike hensyn som må gjøres når vi driver handelspolitisk utvikling.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg vil takke næringsministeren for en veldig god redegjørelse.

I etterkrigstida har Norge tjent på en friere verdenshandel og internasjonalt varebytte. Spesielt som følge av mindre handelspolitisk rivalisering de siste 30 årene har vår vekst vært veldig nært knyttet til åpningen av verdenshandelen. Så grunnleggende sett må vi beskytte den internasjonale verdensordenen med globale handelsavtaler gjennom Verdens handelsorganisasjon og internasjonale tvisteløsninger når det oppstår uenighet. Fordi vi er et lite land, vil den sterkestes rett alltid ramme oss. Handelsavtaler vi inngår, gir tollfrihet som andre allerede har i det norske markedet.

Det viser næringsministeren veldig godt når han trekker fram handelsavtaler med både Brasil og Argentina, altså Mercosur, og Malaysia og India som nå skal sluttføres, hvordan han arbeider med Vietnam og Thailand, og hvordan tidligere inngåtte handelsavtaler har økt eksportmulighetene for norske bedrifter.

Vi må beskytte kritisk infrastruktur og sikre at vi har kontroll på havner, jernbane og 5G-nettet vårt. Og vi må sikre at vi ikke gjør oss sårbare ved å bare ha tilgang til innsatsfaktorer som vår industri trenger, fra ett land eller fra én leverandør. Men jeg vil veldig sterkt advare mot å bruke sikkerhet som et vikarierende argument for mindre handel og for mer proteksjonisme. Større land kan alltid klare seg med proteksjonisme, ikke vi. Vi er et lite land med en åpen økonomi. Uten en åpen økonomi er vi bare små.

Jeg er ganske opptatt av at kansellering ikke skal bre om seg i handelspolitikken. Vi skal handle med land som har systemer som er annerledes enn våre. Gjennom åpenhetsloven kan norske bedrifter bidra til å gjøre en forskjell. Det blir ikke bedre arbeidstakerstandarder i land som vi forbyr norske bedrifter å investere i. Man måler ikke engasjement for menneskerettigheter i antall land man vil boikotte. Og sanksjoner innfører vi sammen med andre. Da har de størst effekt, for handel skaper mer avhengighet og mindre spenning – selv om vårt samarbeid med Russland de siste årene ikke har bidratt til dette.

Russland er på en måte unntaket når vi tenker handelspolitikk. Våre sanksjoner er rettet mot den folkerettsstridige invasjonen for å strupe Russlands mulighet til å fortsette den grusomme krigføringen. Men sanksjoner er altså ikke noe virkemiddel vi har igangsatt i kampen for menneskerettigheter i Russland.

Grønn omstilling er ikke mulig uten gode internasjonale handelssystemer og varebytte. Derfor må vi sikre at norsk næringsliv får tilgang til andre markeder. Det er ikke alltid vi vinner, men fordi vi ønsker å utsette vår teknologi for internasjonal konkurranse, blir vi bedre, og våre bedrifter kan altså konkurrere i andre markeder.

EØS-avtalen er helt avgjørende for norsk næringslivs eksportmuligheter, men ettersom samarbeidet ikke dekker alle områder, må vi bidra til å bli en del av EUs grønne omstilling og søke å bli en del av EUs avtaler, også på det amerikanske markedet. Her kan Stortinget bidra til å gjøre en jobb for å påvirke amerikanske politikere, men også politikere i andre land som vil inngå handelsavtaler med Norge og EFTA. Å utvide rammene for norske bedrifter vil kreve store politiske løft i årene som kommer, og jeg er sikker på at stortingsrepresentantene i alle partier vil bidra i arbeidet for å bedre rammeverket for norske bedrifter som skal konkurrere ute.

Linda Hofstad Helleland (H) []: Høyre kan stille seg bak mange av de betraktningene og ambisjonene for handelspolitikken som regjeringen og statsråden legger fram i sin redegjørelse, for det er en styrke for Norge og for norsk næringsliv at vi har en bred politisk oppslutning om handelspolitikken. Norge er et lite land, og vi er nødt til å se utover våre egne grenser. Handel med varer og tjenester er absolutt i Norges interesse.

Da jeg meldte meg inn i Unge Høyre for noen år siden, trodde jeg på handel. Jeg trodde på at handel var med på å knytte land sammen, og at handel er viktig for å forhindre konflikter. Nå ser vi et annet verdensbilde. Vi ser en annen geopolitisk situasjon. Men et land som handler med resten av verden, må også være åpent mot resten av verden.

Verdenssamfunnet gjennomgår en markant endring. Etter mange år med økt globalisering ser vi nå et skifte med mer hjemhenting av industri og ønske om større kontroll over verdikjeder og forsyningslinjer.

Det skaper også utfordringer for Norge. Det skaper utfordringer for et lite land som Norge at vi ikke er en del av EU. Vi handler både med USA og med Kina. Internasjonal handel og samarbeid kommer til å bli mer krevende framover. Og i den situasjonen er det ekstra viktig å bevare et godt forhold til våre nærmeste handelspartnere, særlig EU.

Vi ser at regjeringspartiene ikke helt står samlet i politikken som den norske regjering fører overfor EU og i forhold til EØS-avtalen. Regjeringen spriker dessverre også litt i alle retninger her, der ett av partiene ser ut til å mene at vi skal holde oss lenger unna EØSavtalen enn det vi gjør i dag.

Norge bruker mye tid, ressurser og krefter på å være et utenforland. Vi sitter på gangen når andre sitter rundt bordet og tar viktige avgjørelser. Vi sitter på gangen og ber pent EU om å huske på oss. Den tiden kunne vi brukt. Vi kunne brukt den tiden på innflytelse. Vi kunne brukt den tiden, de ressursene og de kreftene på å sitte rundt bordet, vært med og utformet politikken og vært med og bidratt til et sterkere Europa, samtidig som vi hadde ivaretatt også norske interesser.

Jeg er glad for at næringsministeren sa veldig mye positivt om EU, men jeg er bekymret for at det andre regjeringspartiet tviholder på utenforskapet. Ikke minst er jeg bekymret for at Norge nå har et stort etterslep på å implementere rettsakter, og det er svært ugunstig. For å ivareta vårt forhold til vår viktigste handelspartner og av hensyn til norsk næringsliv håper jeg at regjeringen framover også prioriterer å styrke vår tilknytning til EU, og at det ikke er Senterpartiet som også i denne saken får gjennomslag i regjeringen og dominerer politikken knyttet til EØS-avtalen og handelspolitikken.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: La meg få begynne med å takke næringsministeren for en god og svært grundig redegjørelse om internasjonal handelspolitikk og Norges posisjoner i en mer kompleks og utfordrende handelssituasjon.

Både næringsministeren og jeg er barn av 1990-tallet, et tiår med enorm optimisme, globalisering, internasjonalisering og ikke minst mer demokrati. Hundrevis av millioner, for ikke å si milliarder, av mennesker ble løftet ut av fattigdom og ekstrem fattigdom. Det hadde ikke skjedd uten handel, åpnere markeder og økonomisk vekst. Det var for inntil svært kort tid siden lett å tenke at dette var den nye normalen. Med dagens briller er det dessverre lite som tyder på det.

Normalen har gjennom århundrer vært handelshindringer, proteksjonisme og isolasjonisme, noe som har ført til lavere økonomisk vekst enn potensialet og mer fattigdom enn nødvendig. Det er også noe i den gamle doktrinen om at land som handler med hverandre og er økonomisk integrerte, i mindre grad utøver vold mot hverandre. De siste tiårene har i et historisk perspektiv framstått som noen av de mest fredelige, i alle fall i nyere historie, og sannsynligvis også hvis man inkluderer eldre historie.

Så vil sikkert noen hevde at sånne som meg, som fortsatt har tro på frihandel og åpne markeder, er fryktelig naive – at når verden endrer seg, må også politikken det. Det er jeg enig i. Likevel våger jeg å påstå at svaret helt sikkert ikke er isolasjonisme. Selv om man tar strategiske hensyn, hvilket man bør, f.eks. innen mineraler, er ikke det noen grunn i seg selv til å stoppe frihandelsavtaler. Det er helt åpenbart at både Norge og Europa bør bli mer selvstendige, autonome og motstandsdyktige på f.eks. kritiske råvarer, både for å stå imot stormaktsspillet og for å utvikle og videreutvikle egen industri og økonomi.

Den avindustrialiseringen vi har sett i den vestlige verden, og særlig i Europa, de siste årene, er skremmende. Industri og verdiskaping har fått et ufortjent dårlig rykte, og forhåpentligvis kan dette snu og industrien få sin renessanse også i vårt hjørne av verden. EUs nye strategi på handelspolitikk kan framtvinge det. Det kommer også Norge til å tjene på, selv om vi kanskje er uenige om akkurat hvor mange batterifabrikker man kan presse inn i norske distrikter – men det er tross alt en annen diskusjon.

Vi som bor i Norge, trenger ikke reise langt for å se fordelene med handel. Ca. 20 pst. av Norges arbeidsstyrke jobber i en eller annen form med produksjon av varer eller tjenester til eksport. Vår olje og gass, sjømat, møbler og maritime tjenester, for å nevne noe, produseres i så stort monn at det hadde vært umulig å konsumere alt her hjemme – også om det hadde vært et selvstendig mål. Bedriftene bidrar til å skape verdier her hjemme og gjøre verden til et bedre sted ute.

Eksportbedriftene er ifølge flere undersøkelser mer produktive enn næringslivet for øvrig, og de bidrar i så måte til å utvikle hele nærings- og arbeidslivet vårt. De nest beste lærer av de beste, også de som ikke driver med eksport.

Næringsministeren var innom både sjømat og jordbruk i sin redegjørelse, naturlig nok. Det er nok her han og jeg, og Fremskrittspartiet og regjeringen, skiller mest lag. Da han snakket om sjømateksporten, sa han at norsk sjømat bidrar til sysselsetting i Europa, og at det var et poeng eller argument for å handle med Europa. Handelen er jeg for, men jeg skulle selvsagt ha sett at sjømaten som fanges og produseres i Norge, hadde bidratt til flere arbeidsplasser og større verdiskaping her hjemme. Det er dessverre ikke mulig, fordi vi har et tollvern på jordbruksvarer som er svært strengt.

Videre sa næringsministeren at det ikke var noe særnorsk. Det kan være at det ikke er det i den store verden, men i vår del av verden må det omfanget vi har av tollbarrierer på jordbruksvarer, karakteriseres som særnorsk. Vel, skulle man ha lagt arbeidsplasser og verdiskaping til grunn, burde man åpenbart ha byttet lavere toll på bearbeidet sjømat mot muligheter for noe mer import av landbruksvarer. Det kunne ha skapt tusenvis av arbeidsplasser langs hele kysten og bidratt til å bake den økonomiske kaken enda større.

Det siste eksemplet på at dette ikke skjedde, er frihandelsavtalen med Storbritannia etter brexit. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som tok til orde for dette, men dessverre for døve ører. Jeg tror både forbrukerne og landbruket hadde tålt noe mer stiltonost i ostedisken, mot at vi hadde fått bearbeidet mer av vår sjømat – men sånn ble det dessverre ikke. Det kommer sikkert nye muligheter.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil takke næringsministeren for ei veldig spennande, interessant og grundig handelspolitisk utgreiing. Ho er den første i sitt slag, så vidt eg veit, og var eit resultat av ei einigheit mellom regjeringspartia og SV i revidert budsjett tidlegare i år. Personleg vil eg seie at dette er noko som eg har ønskt meg veldig lenge, for i litt for lang tid har handelspolitikk vore noko der Stortingets rolle har vore å kome i etterkant. Det har i veldig liten grad vore å ha ein diskusjon om kva som skal vere dei handelspolitiske føringane, føre inngåinga av ulike typar avtalar og initiativ. Det får vi no, og eg trur det er eit veldig godt tidspunkt å gjere det på, i ei tid der handelspolitikken globalt er i ganske kraftig endring. Eg håper at dette blir første gong og ikkje siste gong, og noko som Stortinget følgjer opp.

I 2015 blei verda einige om berekraftsmål som skulle utrydde svolt, stoppe klimaendringar, ta vare på natur og redusere forskjellane, men i realiteten har utviklinga gått motsett veg. Dei siste tiåra har vore prega av konsentrasjon av økonomisk og politisk makt, veksande ulikheit, aukande klimagassutslepp og rovdrift på naturen. Den internasjonale handelspolitikken har forsterka snarare enn å motverke denne utviklinga. Handel kan vere bra eller dårleg, det avheng av kva politikk ein legg bak, det er det som avgjer om det blir bra eller dårleg. For SV er målet eit handels- og investeringssystem der alle land blir sikra styringsrett og politisk handlefridom til å beskytte arbeidsliv, offentlege tenester og miljø- og naturressursar. SV er for ein regelstyrt handel, eit multilateralt regelverk som set menneske, samfunn og miljø i sentrum, og eg oppfattar at næringsministeren langt, langt på veg er einig i desse målsetjingane.

Eg vil ta tak i tre område der dette blir sett på spissen. Noreg deltar no i forhandlingar om klima, handel og berekraft saman med Costa Rica, Fiji, Island, New Zealand og Sveits – dette blir kalla ACCTS. Gruppa diskuterer ting som null toll på miljøvarer og -tenester, miljømerking og reduksjon av skadelege fossilsubsidiar. SV stiller seg spørjande til klubben. Bør ikkje forhandlingane vere multilaterale og inkludere verdas mange utviklingsland dersom målet er å få i stand ein global avtale som set klima, handel og utvikling i samanheng? Tenkjer regjeringa at å lage plurilaterale avtalar med nokre få land vil styrkje WTO og det multilaterale handelssystemet? Og kva respons har initiativet fått frå andre aktørar, spesielt frå det globale sør?

Det andre punktet er knytt til den same gruppa. Det er bra at ein i WTO har starta samtalane om fossile subsidiar. Eg legg til grunn at ein no har kome forbi den tida der ein utelukkande såg behovet for å kutte i utviklingslanda si subsidiering av drivstoff til ei fattig befolkning, og at vi no også ser på subsidieringa av dei fossile næringane, av selskapa, som ei kjelde til debatt. Difor hadde det vore interessant å høyre næringsministeren utbrodere kva denne ACCTS-gruppa legg i reduksjon i fossile subsidiar. Oljeskattepakka som Stortinget innførte for oljenæringa i 2020, f.eks., har ein anslått subsidieverdi til rundt 30 mrd. kr. Ordninga har styrkt oljeavhengigheita til Noreg i ei tid då ho burde vore redusert, men med det sett til side – ville denne oljeskattepakka og andre økonomiske verkemiddel som vi i dag bruker for å subsidiere olje- og gassnæringa i Noreg, ha blitt omfatta av ein sånn avtale om reduksjonar i fossile subsidiar? Det er eit ope spørsmål.

Til slutt er det e-handel. Ein annan viktig avtale – som eg ikkje trur næringsministeren kom inn på i utgreiinga si, i alle fall ikkje grundig – gjeld diskusjonen rundt e-handel. Den har vore ein mare i WTO i ti år. Ikkje berre ønskjer utviklingsland moglegheita til å innføre toll på netthandel for å sikre sårt nødvendige inntekter og skjerme den lokale industrien og handelsstanden mot Amazon og andre multinasjonale selskap, avtalen grip også langt inn i debatten om personvern, nasjonal sikkerheit og offentleg infrastruktur. Da er spørsmålet: Kan ministeren garantere at Noreg ikkje vil inngå avtalar som avgrensar retten vår til å setje personvern og sikkerheit i sentrum, i WTO-forhandlingane?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil òg starte med å takke næringsministeren for ei særs god handelspolitisk utgreiing. Det er mykje der som eg og Venstre er samde i. Ikkje minst er det viktig å understreke det eg oppfattar er heile pilaren eller overbygninga på den utgreiinga som næringsministeren gav, nemleg at Noreg er og skal vere ein sterk forsvarar av eit regelbasert handelssamarbeid i verda, at WHO, EØS-avtalen, frihandelsavtalar er pilarar ikkje berre i norsk handelspolitikk, men også i norsk utanrikspolitikk. Utan slike rettslege rammeverk gjeld den sterkastes rett, og det tener ikkje Noreg. Så ein aktiv handelspolitikk, eit omfattande handelssamarbeid, er bra. Det er avgjerande for Noreg.

Eg vil trekkje fram tre punkt der eg på vegner av Venstre vil nemne spesielt at vi må arbeide meir politisk framover.

Det fyrste gjeld at vi ikkje lenger kan ta for gjeve at handelspolitikk heng saman med demokrati og fridom. Handelspolitikken vår må vere fridomsfremjande. Vi veit at vi no lever i ei verd der spesielt eitt land, Kina, brukar handel til politisk press, til å skape dominans i viktige globale verdikjeder. Det er bevisst kinesisk politikk. Det er også ei form for avskrekking. Og det er eit paradoks at innanfor militærpolitikken klarar dei frie landa, dei demokratiske landa, å samarbeide i institusjonar som NATO, mens vi som er opptekne av ein frigjerande handelspolitikk, ein fridomsfremjande handelspolitikk, til no ikkje har klart å samarbeide godt nok. Vi held på kvar for oss, USA, EU, Noreg og andre land, for å handtere den nye, krevjande situasjonen, som spesielt Kina, men også andre diktatur skapar.

At vi klarar å få til meir samarbeid om ein fridomsfremjande handelspolitikk, blir enormt viktig framover. Vi veit at EU og USA nyleg har laga eit felles Trade and Technology Council, der Norge ikkje er med. Det same har EU og India gjort, der Noreg heller ikkje er med, for nettopp å koordinere global handel og nye teknologiar. At vi blir med på desse områda vidare framover, at vi finn vår plass innanfor det, blir viktig. Så kan vi òg gjere andre grep vis-à-vis Kina. Venstre meiner og kjem framleis til å hevde at det er på tide å droppe det vidare arbeidet med frihandelsavtale med Kina.

Det andre poenget eg vil trekkje fram, er tilhøvet vårt til Europa, eller for alle praktiske føremål, EU. Næringsministeren sa fleire gonger i utgreiinga si at alt heng saman med alt, og det gjeld òg i stadig større grad EUs politikk. Det er rett som næringsministeren sa i utgreiinga si, at grensene mellom den indre marknaden, der Noreg er med gjennom EØS-avtalen, og EUs handelspolitikk, som ligg utanfor EØS-avtalen, er blitt mindre tydeleg. Det ser vi, det må vi halde oss til. Det er inga hemmelegheit at for Venstre er det eit av dei viktige argumenta for at vi faktisk må ta ein ny EU-debatt. Men sjølv om vi ikkje har gjort det, er vi nøydde til å forhalde oss til at eit tettare og meir integrert samarbeid med EU, også på det som går utover EØS-avtalen, er avgjerande og nødvendig.

Det tredje eg vil trekkje fram, og som eg kanskje må kome tilbake til i eit nytt innlegg, er at eg trur vi må kunne sjå på nytt på den påståtte interessekonflikten mellom landbruk, mat og handel elles i handelspolitikken. Eg trur det er eit område der vi ikkje kan ta for gjeve at det er motsetningar, at på landbruk er alle våre interesser defensive, og det er i motsetning til andre behov. Vi må i alle fall vere forsiktige med å føre ein landbrukspolitikk der ein hovudstrategi er å gå i motsett retning av ein meir open handel mellom land. Det er eit viktig tema som eg kjem til å kome tilbake til i eit innlegg seinare.

Presidenten []: Stortinget tek no ein pause i debatten, og det vert ringt til votering.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten []: Vi fortsetter debatten i sak nr. 12. Første taler er representanten Rasmus Hansson.

Rasmus Hansson (MDG) []: Takk til statsråden for en lærerik redegjørelse. Internasjonal handelspolitisk konkurranse handler nå stadig oftere om materialene og teknologiene som trengs til det grønne skiftet. Strategisk og økonomisk er det ikke minst her Kina, USA og EU setter mye inn på å vinne. Kina har bygd opp sin grønne markedsdominans ved å bryte WTOs regler for subsidier osv. gjennom mange år. Ingenting tyder på at de har planer om å slutte med det. USA og EU svarer. Også de utfordrer internasjonale regler, der USA reiser hvis Trump tramper på gassen, kan vi spekulere på, men EU kommer til å svare, og Norge kommer til å merke det.

Dels på utsiden av alt dette står altså Norge – når vi samtidig skal øke eksport og bygge grønt næringsliv her hjemme. Om dette sa næringsministeren to viktige ting: Han sa for det første at det grønne skiftet blir den største omstillingen i vår historie, altså større enn industrialiseringen og større enn overgangen til oljeøkonomien. For det andre sier statsråden at mens dette historiske skiftet gjennomføres, skal norsk olje- og gassektor fortsette som før. Flertallet her i salen er enig i det. De synes at olje og gass er smart både for det grønne skiftet og for klimaet. Ok, flertallet bestemmer, men flertallet bør merke seg dette: Nesten alle land med olje er enig i at det akkurat er de selv som skal fortsette med olje og gass, mens alle andre land må slutte, slik at vi kan klare 1,5-gradersmålet. Men FNs miljøprogram minnet oss nylig om at summen av alle lands forpliktelser under Parisavtalen ikke vil gi oss 1,5 grader, men 2,9 grader global oppvarming. Det skyldes selvfølgelig at verken Norge eller andre land foreløpig investerer nok i overgangen fra fossilt til grønt næringsliv. I tillegg kommer mange land til å trampe over sine forpliktelser. Vi snakker om 1,5 grader, men har stø kurs for 3 grader.

Det har blitt tydelig at næringsministerens virkemidler for å motvirke dette – bygge opp grønn industri i Norge – er for svake i den grønne konkurransen mot Kina, USA og EU. Rex Solar, Norwegian Crystals, Norsun og Freyr er ferske eksempler på at norsk industri taper mot andres gigantsatsing på grønn industri. Norge er ikke på vei til å bli en ledende nasjon på sol og batterier som vi skulle. Sånn går det når den største oppmerksomheten og de viktigste virkemidlene fortsatt går til olje og gass, og det ikke er vilje til å høre på rådene om å sende det viktigste av alle signaler, nemlig å begynne å planlegge oljens sluttfase.

Et konkret eksempel på hvorfor oppbyggingen av konkurransedyktig grønt næringsliv går sakte, er Eksfin, som statsråden framhever som et sentralt virkemiddel for grønn eksport. I praksis er Eksfin fortsatt langt på vei et virkemiddel for økt fossil virksomhet. Bare i første halvår i år ga Eksfin 4,1 mrd. kr i lån og garantier til ny olje- og gassvirksomhet. Så hvis næringsministeren mener alvor med den grønne dreiningen av Eksfin, må han støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag i budsjettinnstillingen og instruere Eksfin om ikke å gi lån og garantier til olje- og gassprosjekter.

Senere i dag skal vi diskutere Miljøpartiet De Grønnes forslag om virkelig å løfte den grønne satsingen opp på oljens nivå ved å lære av oljesektorens store suksess ved bruk av SDØE og bruke det til en tilsvarende investeringsordning for grønn industri.

Til slutt: Statsråden brukte tid på frihandelsavtaler i sitt innlegg. En typisk frihandelsavtale øker, ifølge statsråden, handelen med 50–170 pst. Han nevnte forhandlingene med Mercosur, India, Malaysia, Thailand og Vietnam. Men han nevnte ikke Kina, selv om regjeringen for to uker siden stemte mot å avslutte forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina. Det vil være av stor interesse om statsråden kan avklare om regjeringen virkelig sikter mot en frihandelsavtale som øker handelen med Kina 50–170 pst., samtidig som PST trekker fram Kina som viktigst i sin nasjonale trusselvurdering.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for en god debatt så langt. Jeg har lyst til å oppsummere det budskapet jeg kom med på torsdag i redegjørelsen, i fem konkrete punkter.

For det første: Det er godt å se at det er stor enighet om at internasjonal handel har dannet grunnlag for både økonomisk og sosial utvikling i hele verden. Veksten i handelen har de siste tiårene løftet en milliard mennesker ut av fattigdom, og vi skal videre. For Norges del ville vi heller ikke opplevd den enorme velstandsutviklingen som vi har gjort hvis det ikke hadde vært for handel.

For det andre: Vi ser alle at det regelbaserte handelssystemet som har tjent både Norge og egentlig hele verden godt, nå er under press. Det er viktig å understreke at Norge er en sterk forsvarer av et regelbasert handelssamarbeid. Gjennom Verdens handelsorganisasjon, EØS-avtalen og ikke minst stadig flere frihandelsavtaler har vi sterke pilarer i en aktiv handelspolitikk. Uten slike rettslige rammeverk var det den sterkestes rett som ville gjelde.

Vi ser likevel at stormaktspolitikken er tilbake. Vi risikerer at verdensøkonomien fragmenteres. Det vil redusere fordelene av økt handel, det vil bidra til at vi får færre virkemidler i klimakampen, og det kan også bidra til at vi har mindre forutsetninger for å lykkes med de andre store oppgavene vi har, også geopolitisk og sikkerhetspolitisk, blant våre allierte og samarbeidspartnere.

For det tredje: Hele verden skal gjennom en grønn omstilling. Hele økonomien skal avkarboniseres. Og til representanten Hansson: Ja, det er den største omstillingen i menneskehetens historie. Det tror jeg vi er enige om, og det er dessverre foreløpig ikke noen felles global tilnærming til hvordan handelspolitikken skal være med og svare på disse utfordringene og være et virkemiddel i klimapolitikken. Min ambisjon er at Norge skal lede an i dette arbeidet. Vi skal være med og pushe verden og handelssamarbeidet framover og være med og gi verden et rammeverk for hvordan handelspolitikk kan bli klimapolitikk.

For det fjerde: Det er ingen tvil om at EØS-avtalen er vår mest omfattende handelsavtale, vårt viktigste samarbeid, og det gjør oss til en del av det indre markedet i Europa. Det er ikke noen grunn til å skape tvil om det. Norge skal gjennom deltakelse i nye viktige europeiske initiativer utnytte mulighetene vi har i samarbeidet med EU, til fordel for norsk næringsliv og til fordel for Europa, fordi vi er sammen om dette. Det er altså ikke riktig at vi står på gangen. Snarere tvert imot fører vi en aktiv europapolitikk. Vi har fått på plass den grønne alliansen, vi får på plass stadig nye partnerskapsavtaler med EU, og vi deltar i ministermøter på stadig flere områder i EU. Vi har oppgradert europapolitikken. Så er EØS-avtalen et nasjonalt kompromiss. Det norske folk har to ganger stemt nei til norsk EU-medlemskap. Det kan vi ha mange ulike meninger om, men vi har den avtalen vi har, og for regjeringen er det viktig at vi griper mulighetene og utnytter handlingsrommet – at vi er på ballen.

I tillegg til det er det en verden utenfor Europa. Derfor er jeg glad for at vi for tiden er i forhandlinger om omfattende frihandelsavtaler, med store markeder, som f.eks. India, Mercosur, Malaysia, Thailand og Vietnam. Jeg har vært i India to ganger i år. Jeg planlegger den tredje reisen allerede til uken. Det er framgang i de forhandlingene, men det er, som alltid, krevende når Norge skal forhandle med store land.

For det femte – og dette er viktig å understreke: Internasjonal handel skal ikke skje på bekostning av mennesker, samfunn og miljø. Det er ikke greit når mennesker og miljø blir utnyttet. En rettferdig verdensorden er mulig. Internasjonal solidaritet må ikke bare blir en festtale. FNs 17 bærekraftsmål skal ha betydning også for handelspolitikken. Her kan også Norge spille en aktiv rolle, og det gjør vi, ikke minst norske bedrifter, som går foran med samfunnsansvar, med åpenhet, gjennom å ta internasjonalt ansvar og gjennom å bidra til mer bærekraftig utvikling gjennom en rettferdig handel som setter mennesker i sentrum. Det skal vi være stolte over. Det skal vi bygge opp under. Det skal vi fremme. Ja, den norske modellen, også i handelspolitikken, skal vi ta med oss ut i verden.

Avslutningsvis: Jeg er glad for at vi nå er i gang med arbeidet med en ny stortingsmelding om grønn globalisering og handel. Den stortingsmeldingen vil tydeliggjøre Norges handelspolitiske prioriteringer i det grønne skiftet vi står overfor. Jeg er helt enig med representanten Knag Fylkesnes – som har vært en aktiv pådriver for at denne redegjørelsen har funnet sted, takk for det – i at det er viktig at Stortinget er med på å legge føringene for norsk handelspolitikk. Den muligheten har Stortinget nå i denne debatten, og ikke minst også når Stortinget skal ta stilling til stortingsmeldingen. Jeg gleder meg til konstruktivt samarbeid om det.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: EU har oppdatert sin handelspolitikk og industripolitikk og ser de to i tett sammenheng, og det snakkes om strategisk autonomi og «resiliens» – eller motstandsdyktighet – alt er viktige ting. I den forbindelse er det sånn at når man, i hvert fall fra EUs side, forhandler frihandelsavtaler, bindes landene tettere sammen, ikke bare på det rent handelstekniske, men også på andre områder. Det var snakk om både industripartnerskap og andre partnerskap. Så da er mitt spørsmål til statsråden: Gitt EUs nye handelspolitikk, er det behov for å tenke annerledes og gjøre reformer i EFTA-samarbeidet, som vi er en del av, og som vi forhandler veldig mange frihandelsavtaler gjennom, for å oppdatere oss og knytte oss enda tettere på det som ser ut til å bli et nytt regime for frihandelsavtalene?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et veldig godt spørsmål, som også viser at representanten har veldig god forståelse av det som nå skjer. Det er en problemstilling som jeg også har reist med kollegaer i EFTA, orientert de andre EFTA-landene om hvordan Norge nå jobber med strategiske partnerskap og industripartnerskap. Det er jo ikke bare i en europeisk kontekst, det er også over kontinentet, og det er forhåpentligvis etter hvert med land i sør og i øst. Det opplever jeg at det er stor interesse for. Så tror jeg vi må erkjenne at sånn som mye av den internasjonale handelspolitikken er organisert, har en kanskje ikke i stor nok grad tatt inn over seg at handelspolitikk nå i større grad også er industripolitikk, geopolitikk og sikkerhetspolitikk. Det gjør at EU har oppdatert sin handelspolitikk, og det kan godt være at det er naturlig at også EFTA skal ta sånne initiativer. Så er det viktig at Norge også har en selvstendig rolle. Vi deltar aktivt i EFTA-sammenheng, og vi deltar også aktivt bilateralt og multilateralt, fordi vi mener at vi har funnet en måte å håndtere dette på som viser seg å være ganske effektiv.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil gratulere statsråden med godt framlagd utgreiing. Handel gjeld også med ting som kan vere sensitive når det gjeld humanitærretten. Noreg er ein våpenprodusent og har selskap – også statseigde – som produserer våpen. Det har kome fram at dotterselskapa til Nammo har selt militært utstyr til Israel. Kan statsråden gjere greie for, og har statsråden kunnskap om, det totale omfanget av leveransar frå norskeigde våpenselskap og dotterselskap til Israel?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Dette er et tema som er veldig viktig, og som jeg forstår at det er stor folkelig interesse for. Det er en vanskelig sak som strengt tatt ikke helt hører hjemme i denne debatten, men jeg svarer selvfølgelig på alle spørsmål jeg får fra Stortinget. Det er ikke handelspolitikk, det er eksportkontrollpolitikk, og det er eierskapspolitikk. Når det gjelder eksportkontrollen, har flere statsråder orientert Stortinget om at det ikke er norskproduserte våpen som brukes i denne konflikten, eller som er eksportert til de landene vi snakker om. Så er det riktig at bl.a. Nammo har datterselskaper i USA. Nammo er halvveis eid av den norske stat, den andre halvparten er eid av den finske stat, og datterselskap i USA må operere innenfor amerikansk eksportkontroll. Norge har ingen påvirkning på amerikansk eksportkontroll. Jeg er ikke kjent med det som måtte være av omfang, men jeg har forsikret meg om at selskapet har gjort aktsomhetsvurderinger, også i lys av de forferdelige scenene som utspiller seg i Gaza.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg er klar over at det kanskje er eit grensetilfelle, men det rører ved handelspolitikken fordi det er handel med våpen.

Til noko som går rett inn her: Posisjonane til Noreg når det gjeld e-handel, som har vore ein stor, stor diskusjon, der Silicon Valley har vore veldig pådrivar for at ein skal opne opp for stadig meir e-handel, mens mange land, deriblant Noreg og land i sør, har vore redde for både dette med personvern og sikkerheit og at dei store internasjonale selskapa, Amazon osv., rett og slett overtar. Kan statsråden seie litt om kva han og regjeringa førebur av norske posisjonar på dette? Og i kva retning går ein?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. Jeg antar at representanten henviser til e-handelforhandlingene som foregår i WTO-regi, og det er det strengt tatt utenriksministeren som har ansvar for. Jeg skal forsøke å svare også på det. Det er veldig viktig for oss at vi ikke setter personvern i spill. Vi har et felleseuropeisk regelverk for dette, GDPR, som mange er kjent med. Norge deltar aktivt i disse forhandlingene, det er også viktig for Norge. Vi er opptatt av at utviklingsland og andre land skal ha nødvendig fleksibilitet og regulatorisk handlingsrom til å ivareta sin egen befolkning.

Jeg tillater meg – siden det er 30 sekunder igjen: Representanten spurte også om ACCTS. Det er ment som en spydspiss der flere land kan delta etter hvert. Der diskuteres subsidier av fossil energi – også dette ligger til utenriksministeren. Jeg fikk også spørsmål om vi støtter at flere land går sammen framfor at alle land går sammen. Den norske posisjonen er at alle land bør gå sammen gjennom WTO, men er ikke det mulig, er det kanskje bedre av og til at noen starter som spydspisser for så å bringe WTO framover.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: I innlegget mitt var eg inne på dei utfordringane vi no har, med eit stadig sterkare Kina som bruker handelspolitikk strategisk, også som sikkerheitspolitikk, og korleis vi i land som er opptekne av ein rettferdig og fri handel, må stå saman og finne felles strategiar på det næringsministeren var inne på.

Korleis vurderer næringsministeren dei norske moglegheitene for at vi no kan inngå i dei samarbeida som er nemnde, som bl.a. EU og USA byggjer opp med Trade and Technology Council, der ein prøver å finne fellesskap for å ha strategiar på handelspolitikk på ein fridomsfremjande måte med andre store land som er viktige i den globale handelen? Korleis ser næringsministeren føre seg at Noreg kan få innpass og vere med i desse samarbeida?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Dette er et av paradoksene med vår tilknytning til EU. Vi må akseptere den arkitekturen som EØS-avtalen bygger på. Den er at vi er en del av det indre markedet, men Norge vil aldri automatisk bli en del av de avtalene som EUs 27 medlemsland sammen inngår med andre økonomier, f.eks. de amerikanske. I en del tilfeller vil det ikke være rettslig mulig, og i en del andre tilfeller vil det ikke være politisk mulig. Det kan også være at det ikke er praktisk mulig. Derfor er det så viktig at Norge reorienterer seg, og det er derfor jeg snakker om handelspolitikk 2.0. Vi trenger å utvide den arkitekturen med et nytt og bedre rammeverk.

Da regjeringen tok initiativ til og signerte Green Alliance og industripartnerskap med EU, var det nettopp for å være med i prosesser som handler om handels- og industripolitikk. Vi gjør tilsvarende med USA; for to uker siden signerte vi en avtale med amerikanske myndigheter og den amerikanske regjeringen om et utvidet strategisk industrielt samarbeid. Det er nettopp for å finne veier som gjør at også Norge blir sett og ikke blir stående utenfor.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg takkar for svaret, og eg er einig i den overordna vurderinga som næringsministeren gjer. Næringsministeren framhevar òg betydninga av at vi samarbeider tett, finn flest mogleg møteplassar med EU og finn felles strategiar på det.

Det er freistande å spørje om, eigentleg berre for å få det bekrefta: Det må vere lov å seie at denne regjeringa talar med to stemmer i Europa-spørsmål. Vi har nettopp fått ein ny kommunal- og distriktsminister som proklamerte på sin første dag som statsråd at for han er EU hovudfienden i distriktspolitikken, og at EU er den absolutte motsatsen til det han skal arbeide for som distriktsminister. No er ikkje statsråden som står her, distriktsminister, men han er i alle fall distriktsnæringsminister og veldig oppteken av gode rammevilkår for næringslivet i distrikta. Eg håpar statsråden kan stadfeste at til det temaet vi snakkar om her, handelspolitikk, ser ikkje næringsministeren på EU som sin hovudfiende, verken for distriktsnæringslivet eller for bynæringslivet, men tvert imot ser fordelane med tettare samarbeid.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det kan jeg bekrefte. Hurdalsplattformen slår også fast at EØS-avtalen ligger til grunn. Det betyr bl.a. at vi skal ha et aktivt forhold til Europa. Vi skal også kunne bruke handlingsrommet i EØS-avtalen på en aktiv måte, og vi skal jobbe for å ivareta norske interesser. Det er en aktiv europapolitikk.

Uten å være polemisk er det sånn at enhver regjering i Norge, nesten uansett hvem den består av, vil ha partier som er for eller mot EU-medlemskap, eller for eller mot medlemskap i EØS. Det er også en velkjent utfordring på borgerlig side, med et relativt stort parti som også er mot EØS-avtalen.

Hvis vi skal være litt sjenerøse, siden det nærmer seg jul, er det sånn at alle regjeringer i Norge har klart å finne ut av Europa-spørsmålene. La oss ikke gjøre den uenigheten større enn den er. Det viktigste er at vi bruker mulighetene aktivt hver eneste dag med og i Europa. Det kan jeg understreke at denne regjeringen gjør hele tiden.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det var statsrådens forrige svar som fikk meg til å ta replikk. Jeg lurer rett og slett på hvilket relativt stort parti på borgerlig side som er imot EØS-avtalen.

Statsråd Jan Christian Vestre []: At det er ulike oppfatninger om EU-medlemskap også på borgerlig side, var det jeg forsøkte å få fram. Det er vel ganske mange representanter fra representantens eget parti som også er skeptiske til EØS-avtalen, til økt integrasjon med Europa, til Europas kraftpolitikk m.m. Det jeg forsøkte å få fram, er at det er ulike oppfatninger om hvor tett Norge skal være knyttet til EU, og hvilke avtaler som skal ligge til grunn for mange sider av norsk politikk. Det får vi bare forholde oss til – og utnytte handlingsrommet så godt vi kan.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olve Grotle (H) []: Først, takk for ei god utgreiing frå næringsministeren. Temaet mitt vil også vere litt om EU, men på ein annen måte enn i det nylege replikkordskiftet. I orienteringa til næringsministeren blei det sagt at Noreg er i forhandlingar med EU om å forbetre handelsregimet for sjømat, og at forbetra marknadstilgang er ein føresetnad for ny avtale om EØS-midlar. Dette er det nyleg også gjort greie for av utanriksministeren, der det også har blitt sagt at Noreg er EU sin største leverandør av sjømat, at forbrukarane i EU ønskjer trygg og sunn norsk fisk, og at norsk sjømat bidreg til vesentleg økonomisk aktivitet og sysselsetjing i EU, og dertil at norsk sjømatproduksjon gjev vidare både forsyningssikkerheit, autonomi og robustheit i Europa. Det er difor òg blitt opplyst at det framstår som eit paradoks for regjeringa at norsk sjømat møter eit meir komplekst tollregime i EU enn hos andre frihandelspartnarar.

Under fiskeindustriseminaret til Sjømat Norge for nokre veker sidan stod nettopp dette òg på dagsordenen. Her blei det opplyst at Noreg i fjor eksporterte over 850 000 tonn fersk og fryst laks til EU, mens det av røykt laks berre blei eksportert 586 tonn. Ein viktig grunn til dette er at røykt laks har ein toll på 13 pst., mot berre 2 pst. på fersk og fryst laks. Når det gjeld sild, har fersk og fryst sild ein tollsats på 15 pst., medan tilverka sild har ein tollsats på 20 pst. Tollsatsar som dette er eit stort hinder for tilverking av norsk sjømat og fører til redusert verdiskaping, færre arbeidsplassar og mindre aktivitet langs kysten av Noreg. I rapporten Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien, frå 2022, går det fram at styrkt marknadstilgang og reduserte tollsatsar er svært viktig, men dette krev at myndigheitene i langt større grad enn til no er villige til å prioritere marknadstilgang for sjømat i arbeidet med handelsavtalar. Men regjeringa gjer det motsette, for samtidig som ein altså vil krevje reduserte tollsatsar for norsk sjømat til EU, styrkjer regjeringa tollvernet på norske landbruksprodukt og varslar at det også vil skje med fleire produkt. Regjeringas tollgrep har blitt møtt med sterk kritikk frå Norges Fiskarlag, Sjømatbedriftene, Sjømat Norge og andre. NUPI-forskar Arne Melchior er ifølgje Fiskeribladet også tydeleg på at slike einsidige tollgrep frå norsk side for landbruksprodukt er uheldige, og han trur det vil skape kraftige reaksjonar i EU. Dessverre ser ikkje tollkritikken ut til å gjere inntrykk på regjeringa, som dermed i realiteten nedprioriterer sjømat og sjømatnæringane våre.

Solveig Vitanza (A) []: Jeg vil også starte med å takke næringsministeren for en grundig redegjørelse om norsk handelspolitikk. Norge er helt avhengig av handelen med utlandet både på import- og eksportsiden. Det er derfor gledelig at vi nå får denne debatten her på Stortinget.

Arbeiderpartiet har alltid vært en forkjemper for et åpent, regulert, forutsigbart og rettferdig handelssystem. Eksporten av norske varer og tjenester er viktig for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Næringsministeren var derfor tidlig ute med eksportreformen Hele Norge eksporterer. Den har som mål å øke eksporten, utenom olje og gass, med 50 pst. innen 2030.

For at norsk næringsliv skal styrke sin konkurranseevne og lykkes internasjonalt, er vi avhengig av et regelbasert handelssamarbeid. Verdens handelsorganisasjon, EØS-avtalen og frihandelsavtaler med mer enn 40 land, har tjent oss vel og bidrar til bedre markedsadgang, og at norske bedrifter får bedre konkurranseevne internasjonalt.

For at man skal kunne trygge arbeidsplasser i eksportnæringene våre, må vi sikre bedriftene god tilgang til markedene også ved å stille til rådighet konkurransedyktige virkemidler. Hele Norge eksporterer er reformen der vi vil legge til rette for at myndigheter, næringsliv og virkemiddelapparat skal jobbe sammen i et offentlig-privat partnerskap, gjøre offensive framstøt i utpekte markeder der næringslivet vårt har et stort potensial for å lykkes.

For Arbeiderpartiet er det svært viktig gjennom eksportreformen at vi sørger for at Norge har en god og positiv handelsbalanse over tid. Og til nettopp handelsbalansen: Fordi Norge er en liten, åpen økonomi har også næringsministeren vist til at det er viktig at vi har en god import til Norge. Det gir både næringslivet og den vanlige forbrukeren et bedre utvalg, økt konkurranse og lavere priser for oss alle. Og i en tid der det er mye fokusering på importvern av landbruksprodukter, er det også fint at vi kan ha en av de laveste tollsatsene på industrivarer.

Helt til slutt vil jeg bare vise til at jeg satte stor pris på at næringsministeren i sin redegjørelse snakket om hvordan internasjonal handel også danner grunnlag for økonomisk og sosial utvikling i fattige land. Ifølge Verdensbanken har veksten i handelen de siste tiårene løftet en milliard mennesker ut av fattigdom. Regulert internasjonal handel og samarbeid er viktig for å oppnå en bærekraftig og rettferdig utvikling. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at Norge fortsetter arbeidet for at utviklingslandene skal bli bedre integrert og dra nytte av det internasjonale handelssystemet.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Som eg var inne på i stad, meiner eg det er viktig at vi greier å kome oss vidare i debatten som ofte går på matområdet, der vi ofte på rein refleks snakkar om at vi er eit land med defensive område som landbruk og offensive område som fiskeri og sjømat, at her er det nokre motsetningar, og at dette er sektorar som er mot kvarandre. Eg trur at den tankegangen må vi klare å vidareutvikle og til dels leggje bak oss. Det at vi på eit overordna nivå har ein fri handel, ein open handel og system som varetek Noreg sine overordna interesser av det som eit lite land, er enormt viktig.

Førre månad fekk Nærings- og fiskeridepartementet overlevert ein rapport som departementet har bestilt om sårbarheita i globale forsyningskjeder for matvarer, altså mat generelt. Den rapporten er tung i sine tilrådingar om at det faktisk er avgjerande for heile matberedskapen – heile matberedskapen – at vi klarer å sikre eit opent og velfungerande handelssystem som gjev moglegheit til å distribuere produksjon av mat over landegrenser. Det er spesielt viktig, igjen, fordi vi er eit lite land. Norsk matvareforsyning er avhengig av internasjonal handel. Det handlar om at vi sjølvsagt importerer noko av maten vi et, sjølv om vi prøver å bli meir sjølvforsynte, men vi er også ein stor eksportnasjon når det gjeld mat, fisk og sjømat, samtidig som vi har ei landbruksnæring som i framtida òg vil ha stadig større moglegheiter til eksport over grensene av rein, norsk mat av høg kvalitet viss vi stiller oss rett.

Noreg er ein matnasjon. Vi er avhengige av eit rammeverk som gjer det mogleg for oss å eksportere mat i størst mogleg grad. Samtidig veit vi at den globale matvaretryggleiken, viss vi løftar blikket litt utover vår eigen situasjon, og spesielt for fattige land, er avhengig av at vi har ein fri og open verdshandel, der land kan handle med kvarandre og auke også den samla matvareberedskapen.

Så den rapporten departementet har fått, meiner eg er viktig, og det er viktig at han blir lagt til grunn for vidare heilskapleg politikk frå regjeringa si side.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er berre nokre spørsmål eg har til Høgre, Framstegspartiet og Venstre i denne saka, for det må jo vere ein samanheng mellom kva vi gjer på handelsområdet og kva vi prøver å få til her i landet. På mange område i norsk politikk er det brei einigheit om å bruke handelspolitikken til å fremje våre overordna felles mål om ei grønare og meir rettferdig verd, osv. Så møter ein kanskje på utfordringar på vegen, men akkurat når det gjeld toll og tollpolitikk knytt til jordbruksvarer, får eg det ikkje til å gå heilt opp. I innstillinga om jordbruksoppgjeret for 2022 stod eit fleirtal i komiteen – medlemane frå Høgre, Framstegspartiet, SV, Raudt, Venstre og Miljøpartiet dei Grøne – bak følgjande merknad:

« (...) det er eit stort potensial for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk allereie no kan starte nødvendig omlegging.»

Grunnen til at eg seier dette, er at toll først og fremst er eit verkemiddel for å skjerme norsk matproduksjon. Det er ikkje for å vere vanskeleg, det er for at ein skal kunne skjerme norsk matproduksjon, sånn at ein kan auke sjølvforsyninga. Ein kan ikkje i den eine samanhengen snakke varmt om matsikkerheit og landbruk i heile landet, eit spreitt jordbruk og at vi skal ta i bruk norske arealressursar meir, og så i neste omgang vere tilhengjar av eit stadig svekt tollvern av norsk matproduksjon. Det går berre ikkje.

Eg har veldig, veldig lyst til å høyre representantar frå dei partia kome og forklare logikken i ein sånn framgangsmåte. For oss i SV er det å få stoppa fallet i tollvernet, som det å gå over til prosenttoll faktisk er, heilt avgjerande for andre verkemiddel gjennom jordbruksavtalen, gjennom prismekanismar i marknaden. Det er avgjerande om ein rett og slett skal få realisert våre målsetjingar om å få gjenreist norsk landbrukspolitikk. I same innstilling såg eg faktisk at Venstre på mange måtar tok til orde for at ein skulle oppretthalde eit godt tollvern for å vareta landbruket, så det representanten frå Venstre signaliserer her, er nye tonar frå Venstre, som dei ikkje har framheva tidlegare. Her ønskjer eg ei forklaring.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg må si meg enig med den siste representanten i det overordnede budskapet, i at vi som Norge kanskje ikke er tjent med å alltid forsøke å lage en motsetning mellom sjømatinteressene og det at vi også på land produserer trygg, sunn, bærekraftig mat. Det er Norge. Vi har ressurser på land, og vi har ressurser i havet. Det er flott. De skal vi ta vare på og forvalte på en bærekraftig måte. Det betyr også at vi har noen offensive og noen defensive interesser, som alle andre land har, og det forsøker vi på en balansert måte å ivareta. Men jeg synes ikke vi skal gjøre det til en motsetning, for vi trenger begge deler i Norge. Det tror jeg alle partiene innerst inne er enige om.

Så var det et par spørsmål. Representanten Bjørlo – jeg kan understreke at vi skal følge opp den rapporten vi har bestilt om norsk matvareberedskap, og her er vi nødt til å tenke gjennom dette en gang til fordi verden rundt oss er fundamentalt endret. Det betyr ikke at norsk matvareberedskap ikke er god, for rapporten viser jo nettopp at den er det. Men det er også her behov for å se over virkemidlene en gang til.

Og så til representanten Grotle: Jeg kan altså understreke og betrygge om at vi alltid jobber for løsninger som skal sikre mest mulig og best mulig markedsadgang for sjømat til EU. Norsk sjømateksport er jo et fantastisk eventyr. I fjor eksporterte vi sjømat for 150 mrd. kr, og jeg mener å huske at om lag 60 pst. er til EU – «still counting». Dette er verdiskaping på sitt aller beste – kystarbeidsplasser, investeringer og sunn matproduksjon. Det bidrar til at vi får proteiner til Europa. Det er en enestående suksesshistorie. Selvfølgelig er en viktig del av norsk handelspolitikk å jobbe for bedre markedsadgang også for sjømaten, og det gjør vi. Også her er vi opptatt av å ha en best mulig totalpakke med EU. Som representanten vet, foregår det parallelt med EØS-forhandlingene med forhandlinger om adgang for sjømat. Regjeringen ser selvfølgelig dette i sammenheng. Utenriksministeren har signalisert et håp om å komme i mål med EØS-forhandlingene før jul. Det har også visepresident Šef?ovi? i EU-kommisjonen sagt seg enig i. Det er ambisiøst. Det er nå en intensiv og krevende fase, men jeg håper at vi kommer i mål, for dette er viktig også for å kunne se framover og ta tak i mange av de andre viktige spørsmålene vi står overfor.

Så synes jeg ikke at en skal overvurdere betydningen det å gå fra krone- til prosenttoll har for våre offensive interesser knyttet til sjømat. Det er altså snakk om hel issalat, kålrot, rødbeter og knollselleri, som er varer vi har tradisjon for å produsere i Norge. Der har vi et svakt tollvern i dag, men vi har gode forutsetninger for produksjon. Der mener vi også at det er riktig at vi ivaretar Norges interesser med tanke på økt beredskap.

Presidenten []: Representanten Alfred Jens Bjørlo har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: No har eg berre ein veldig kort merknad for å svare på utfordringa frå representanten Fylkesnes, men kort: Ja, vi har ein svær jobb å gjere med å vri norsk landbrukspolitikk i grøn retning. Det har vi mange verkemiddel og mange moglegheiter til å gjere, ikkje minst over landbruksavtalen og landbruksoverføringane våre og vridinga der. Det er heilt rett at tollpolitikken og tollvernet også er ein del av det og ligg der som ein del av den heilskapen, også for Venstre. Men eg vil åtvare sterkt mot at vi lausriv nokre delar av toll- og handelspolitikken vår frå dei heilskaplege vurderingane som næringsministeren prisverdig snakka om, og puttar dei inn i eit forhandlingsrom, der det handlar om kroner og øre på statsbudsjettet – for det er det SV no gjer. Ein rotar saman budsjettforhandlingar om å flytte pengar over statsbudsjettet og det å gjere endringar på eitt område av ein heilskapleg tollpolitikk, som ei brikke i ei budsjettforhandling. Det er ikkje den måten vi bør bruke handelspolitikk på.

Olve Grotle (H) []: Eg tek utgangspunkt i det som var utanriksministeren si utgreiing under debatten for nokre veker sidan, som gjaldt EØS-avtalen, der ministeren sa at ein føresetnad for han at ein skulle få tollfri sjømat var at ein skulle ta bort tollen på norsk sjømat. Det var ein føresetnad for å kunne få ein ny avtale om EØS-midla. Med dette som utgangspunkt må eg minne om at det i EØS-avtalen altså er lagt til grunn at ein på sikt skal ha ei gradvis liberalisering av handel med landbruksvarer. Vi gjer no det motsette. Det er sannsynlegvis eit dårleg forhandlingstrekk, det er eit dårleg utspel.

Så blei det nærast litt latterleggjort no at når ein går frå kroner til prosent, er det nokre få produkt som ikkje betyr all verda. Det kan godt vere, men samtidig seier regjeringa at ein i neste omgang vil sjå på andre produkt. I sum er dette iallfall for meg ein dårleg forhandlingsstrategi.

Høgre har vore oppteken av det Konkurransetilsynet også har sagt, nemleg at det kan vere forstandig og fornuftig å sjå på tollvernet, og at vi kan få til betre løysingar utan at det blir ei ulempe for landbruket vårt. Det har altså ikkje regjeringa vore interessert i å gjere.

Presidenten []: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Utgangspunktet må vere at vi er i stand til å fø eiga befolkning. Sånn situasjonen er i dag, er vi eit av dei landa på den nordlege halvkula som er dårlegast i stand til det, som har den svakaste sjølvforsyninga av alle. I ei verd der klimaendringane gjer ting meir usikkert og matsikkerheita er utfordra, er det openbert mest ansvarleg sikkerheitspolitisk å styrkje eigen matproduksjon. Viss ikkje ein gjer grep i tollpolitikken, vil det vere utruleg vanskeleg å få det til. Ein kan løyse det med omfattande subsidiar over jordbruksavtalen for rett og slett å gjere det gjennom statsbudsjettet, eller ein kan gjere det ved å skjerme det gjennom tollpolitikken.

Dei forslaga vi har kome med, er ikkje å høgne tollbarrierane, men å etablere dei, stoppe dei frå å falle, som kronetoll faktisk gjer. Dette har vore kjende signal frå SV i lang tid, det står i Hurdalsplattforma, og det er eit krav som kjem frå heile jordbruket og store delar av matprodusentane.

Presidenten []: Representanten Olve Grotle har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olve Grotle (H) []: Som NUPI-forskar Arne Melchior sa i den artikkelen i Fiskeribladet eg tidlegare har referert til, finst det andre og meir treffsikre måtar å verne landbruket på enn tollvern. Det er det eine.

Så må eg få lov til å seie at når vi i Noreg produserer 40 millionar sjømatmiddagar kvar einaste dag, blir det litt rart stadig vekk å høyre at vi ikkje er sjølvforsynte. Vi er sjølvsagt opptekne av at vi skal ha ein god landbruksproduksjon, men ein kan ikkje bagatellisere og nesten snakke ned sjømatindustrien som om det ikkje er mat.

Presidenten []: Flere har ikke tegnet seg til sak nr. 12.

Forrige kapittel
Neste kapittel