Elise Waagen (A) [10:04:06] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke forslagsstillerne for å reise en viktig debatt.

Alle barn har rett til barnehageplass, men retten inntrer ved ulik alder, avhengig av når på året barnet er født. Barn som fyller ett år senest innen utgangen av august, har rett til barnehageplass fra august samme år, mens barn født i september, oktober og november har rett til plass fra den måneden barnet fyller ett år.

Det er en samlet komité som understreker betydningen av full barnehagedekning, både for å inkludere barn tidlig i barnehagen og for foreldrenes mulighet til å delta i arbeidslivet. Kommunen eller private barnehager har i dag anledning til å tilby barn plass i barnehage før den lovbestemte retten inntrer. Enkelte kommuner har løpende opptak også i dag.

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i saken.

Arbeiderpartiet mener at det er et mål at barn skal få plass i barnehagen uavhengig av når på året barnet er født. Samtidig er dette et dyrt tiltak og dessverre ikke realistisk her og nå uten at det går på bekostning av andre viktige satsinger på området.

Departementets beregninger viser at en gjennomføring av forslaget vil koste 7 mrd. kr, og at den rettighetsutvidelsen som er foreslått, vil tilsvare om lag 25 000 nye barnehageplasser, som vil stille krav om enda flere viktige ansatte i barnehagen.

Vi får allerede nå tilbakemeldinger om at bemanningssituasjonen er krevende. Det er vanskelig å få tilgang på vikarer og vanskelig å få nok pedagogisk personale når man trenger det. En slik rettighetsutvidelse vil legge ytterligere press på barnehagene og må derfor ses i sammenheng med det.

Regjeringen har gjort viktige grep for å inkludere flere barn i barnehagen. I 2022 ble målet om å redusere maksprisen tilbake til det som var nivået i barnehageforliket, oppfylt. I inneværende år reduseres prisen ytterligere. Fra august 2024 har regjeringen foreslått å redusere maksprisen over hele landet med 1 000 kr, og ny makspris vil være 2 000 kr fra neste år.

Vårt mål er å legge til rette for at alle barn i Norge skal få muligheten til å delta i barnehagefellesskapet, og at kvaliteten i barnehagen skal bli bedre og enda mer likeverdig. Det er et mål om å utvide retten, men det må ses i sammenheng med den realistiske situasjonen vi står i nå.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:07:20]: Barnehagen er en god og viktig arena for utvikling, læring og sosialisering og for inkludering og integrering. Det er viktig at flest mulig barn får oppleve trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og at de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek i sin barnehagehverdag.

Solberg-regjeringen fastsatte en ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver og skjerpet pedagognormen. Det har understøttet kvalitetsarbeidet og økt andelen barnehagelærere betraktelig. I tillegg utvidet Solberg-regjeringen retten til barnehageplass både i 2016 og i 2017, noe som har vært av stor betydning for mange barn og familier. Videre ble det under forrige regjering innført nasjonale moderasjonsordninger for å sikre at barnehagen skal være tilgjengelig for alle barn, uavhengig av foreldrenes inntekt.

Høyre ønsker at flere barn får tilbud om barnehageplass når de fyller ett år, eller når permisjonstiden er over. Det er viktig for barna, for den enkelte familie og for samfunnet. Det er en stor utfordring for familiene det gjelder, og for samfunnet i et likestillingsperspektiv, at det fortsatt er for mange barn som ikke får tilbud om barnehageplass etter endt foreldrepermisjon.

Det er ulike modeller i kommunene. Flere kommuner har løpende opptak eller flere opptak i løpet av året. Det er viktig å legge til rette for at flere kommuner har fleksible opptak til barnehage. Det nye politiske flertallet i Stavanger tar småbarnsfamilienes behov på alvor og innfører et mer fleksibelt barnehageopptak.

Høyre er tydelig på at det er flere prioriteringer som må gjøres innenfor barnehageområdet. Betydningen av billigere barnehage, et krafttak for å bidra til økt kvalitet, rekruttering av nok barnehagelærere og økt attraktivitet for barnehagelærerutdanningen er tiltak vi mener er viktige å vurdere i en helhet. Samtidig er barnehagen en svært viktig arena for tidlig innsats. Kvalitet i tilbudet, mangfold og valgfrihet er svært viktig for å gi ulike barn like muligheter.

Vi vil ha et samfunn som setter mennesket foran systemet, og derfor ønsker vi på sikt å bidra til løsninger som gir flere barn plass i barnehage tidligere, i tråd med foreldrenes ønsker og behov og til samfunnets beste. Vi er positive til mer fleksible barnehageopptak, men mener at det må vurderes i sammenheng med kommende budsjetter.

Barnehagesektoren trenger trygghet og forutsigbarhet for å kunne gi tilbud av høy kvalitet til alle barn som trenger det. Derfor haster det med å finne gode løsninger for sektoren. Høyre ønsker både private og offentlige barnehager velkommen; det viktigste for oss er at barnehagene har høy kvalitet.

Høyre mener at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å velge barnehage for sine barn. Derfor vil vi jobbe hardt for å beholde den norske barnehagemodellen – for likebehandling, mangfold og kvalitet.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [10:10:39]: Vi er alle enige om at vi trenger flere barn i landet vårt. I Senterpartiet er vi enig med forslagsstillerne i at det er et mål at barn skal få plass i barnehage, uavhengig av når på året de er født. Dette er jo noe som vi alle, på tvers av partilinjer, egentlig er enige om. Jeg må si at jeg synes det er spesielt at Venstre kommer med et sånt forslag nå, to år etter at de selv satt i regjering i åtte år uten å gjøre noe som helst med dette.

I de to årene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sittet i regjering, har vi tatt ansvar ved bl.a. å gjennomføre en historisk reduksjon av makspris i barnehage, gratis barnehage for barn nummer tre og gratis barnehage i Finnmark og Nord-Troms. På den måten vil barnehagetilbudet være tilgjengelig for mange flere.

Situasjonen i barnehagesektoren i dag er alvorlig. Det er stor mangel på personell, og det meldes om for høy arbeidsbelastning. Da er det krevende å skulle prioritere å stille ytterligere krav til bemanningen, noe som vil bli konsekvensen av å åpne for ca. 25 000 nye barnehageplasser, som vil kreve ytterligere bemanning. Vi må først ha fagfolk på plass til å ta vare på barna våre. Det tar også regjeringen ansvar for i arbeidet med profesjonsutfordringene og den varslede profesjonsmeldingen.

Vi har i Hurdalsplattformen sagt at vi må forbedre bemanningsnormen, og at vi må gjennomgå finansieringen. Det skal vi gjøre. Det å innføre en svært kostbar ny og utvidet rett til barnehageplass rett etter endt permisjon vil måtte gå på bekostning av andre viktige satsinger i barnehagesektoren. Vi i Senterpartiet mener at vi må starte med å sikre nok bemanning i barnehager, med god kvalitet og rett kompetanse.

Til slutt: Det skal heller ikke være tvil om at Senterpartiet mener det skal være et mål at alle barn skal få plass i barnehage, uansett når på året de er født.

Himanshu Gulati (FrP) [10:13:04]: Jeg vil gjerne begynne med å gratulere den nye statsråden med en av regjeringens viktigste jobber, og jeg ser fram til samarbeidet på et viktig felt.

Jeg vil også berømme forslagsstilleren for det Fremskrittspartiet mener er et godt og viktig forslag. En rettferdig barnehagepolitikk for folk må legge til rette for løpende opptak. Det har Fremskrittspartiet vært tilhenger av lenge.

Mye positivt har skjedd på barnehagefronten siden barnehageforliket i 2003, hvor Fremskrittspartiet også spilte en viktig rolle. I 2017 fastsatte regjeringen Solberg en ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver for å støtte kvalitetsarbeidet i barnehagene og for å forbedre styringen av sektoren. Ett år senere skjerpet regjeringen pedagognormen, økte andelen barnehagelærere og utvidet retten til barnehageplass. Disse tiltakene har hatt en betydelig innvirkning på barn og familier over hele landet, og nå er det på tide å ta arbeidet med å forbedre barnehagepolitikken et steg videre.

Barnehagene spiller en viktig rolle i barns utvikling, læring, sosialisering, inkludering og integrering. Barn får muligheten til å både utforske, oppdage og bygge relasjoner, og det er derfor viktig at mange barn får tilgang til gode barnehager. Det er derfor fortsatt en utfordring for mange familier at det ikke tilbys nok barnehageplasser etter endt foreldrepermisjon. Dette er også et likestillingsspørsmål. Vi har sett tall for ikke lenge siden, og jeg lurer på om det var opp mot 40 pst. av kvinner som tok ulønnet permisjon etter foreldrepermisjonen, noe som viser at mange ikke får barnehageplass fort nok.

Mange kommuner har også prøvd ut flere opptak og rullerende mekanismer. Jeg vet at Sola og Oslo er noen av dem som har prøvd ut dette, og fra talerstolen har det også blitt nevnt andre som nå prøver på det samme.

Vi trenger mer fleksible løsninger. Derfor støtter Fremskrittspartiet forslaget om å be regjeringen legge fram en forpliktende plan som tar sikte på at alle barn skal få tilbud om en barnehageplass rett etter endt foreldrepermisjon, uansett barnets alder. Med dette tar jeg opp det forslaget.

Grete Wold (SV) [10:15:29]: Det er viktig at både mor og far har muligheten til å være i jobb, og skal det skje, må man selvsagt ha et trygt, nært og ikke minst omsorgsfullt barnehagetilbud til alle når man trenger det.

Det er krevende for mange, da man ikke er garantert plass i barnehage til ettåringen når det er på tide å gå tilbake på jobb, og det er noe vi selvsagt ønsker, alle sammen. Muligheten for å få en barnehageplass, men samtidig også å være trygg på at det er en god barnehage, er et must for alle foreldre som leverer et barn hver morgen. Et trygt sted som har tilstrekkelig bemanning og omsorgsfulle ansatte, som har tid til å se nettopp ditt barn, og et pedagogisk opplegg som er tilpasset alle, må være grunnleggende og kan ikke være noe vi kompromisser på.

SV er opptatt av at man prioriterer offentlige og ideelle barnehager med høy kvalitet, der pengene går til barna og til de ansatte. Vi er derfor glade for lovarbeidet, som nå er på høring, for å styrke det kommunale handlingsrommet og for å løfte de barnehagene som trenger mer ressurser.

Mange kommuner har i dag løpende opptak, og som KS sier i sitt høringsinnspill, gjennomfører mange det når det er ledig kapasitet, og retten til barnehageplass ivaretas etter regelverket. Å innføre rett til løpende barnehageopptak vil ifølge KS kreve en betydelig kapasitetsutvidelse – en utvidelse vi selvsagt ønsker, men som vil kreve en betydelig satsing. Det vil i realiteten, med løpende opptak, være behov for 8 300 årsverk i grunnbemanningen, hvorav 3 500 barnehagelærere.

I går gjestet jeg Utdanningsforbundets landsmøte, og det var ingen tvil om at man ser med stor bekymring på den manglende rekrutteringen, og på at mange velger seg bort fra barnehagen som arbeidsplass. Man var tydelig på at virkeligheten dessverre ikke er slik at økt kapasitet er realistisk nå, men viljen til å finne løsninger var absolutt til stede i salen. Det betyr at vi har et langt lerret å bleke, men SV ønsker, som forslagsstillerne, å jobbe for at vi kan innføre en slik modell på sikt.

Så er det med store omlegginger og reformer alltid lurt å begynne et sted. SV ønsker derfor at man utarbeider en plan for hvordan man kan få innført løpende opptak i hele landet. Da må vi først kartlegge hva som skal til, og i neste skritt legge en plan for hvordan vi skal få det til. Vi tenker at man i første hånd kan se på muligheten for å få to barnehageopptak i året. Det vil bedre situasjonen for veldig mange. Vi fremmer derfor forslag om det i denne saken. Bit for bit må vi jobbe for at ingen trenger å ta ulønnet permisjon når det man ønsker og har behov for, er å være tilbake i jobb.

Med det fremmer jeg de forslag SV er med på.

Abid Raja (V) [10:18:21]: En graviditet skal ikke måtte planlegges etter når det passer for staten. Dagens regelverk for barnehageopptak fører til at familier med foreldrepermisjon som utgår mellom desember og august, må gå uten barnehageplass fram til de har rett på det, i august det året barnet fyller ett år, eller to år for desemberbarna. Dagens system slår skjevt ut fordi foreldre med barn født på vinteren må leve med en langt større usikkerhet og økonomisk byrde enn foreldre som får barn på sommeren.

I en undersøkelse gjennomført av Nav ble det i mars 2022 kjent at nesten 50 pst. av mødre og over 10 pst. av fedre tok ut ulønnet permisjon i 2021. Økt uttak av ulønnet permisjon er ikke et problem i seg selv. Familier som har lyst og råd til å gå lenger hjemme med barnet sitt, skal ha friheten til å velge det. Det som derimot er et problem, er når foreldre tvinges inn i en slik situasjon, f.eks. fordi det ikke er barnehageplass tilgjengelig.

Det er også problematisk at mange flere kvinner enn menn velger ulønnet permisjon. Utfallet er logisk, men like fullt uheldig. Dersom en familie er nødt til å ha en forelder hjemme med barnet, blir det oftest kvinnen. Hun tjener som regel mindre enn partneren sin, og slik taper familien totalt sett minst økonomisk på det. Venstre mener at dagens barnehageopptak hemmer likestillingen i Norge. Det er allerede et betydelig lønnsgap mellom kvinner og menn i Norge. For hver hundrelapp en mann tjener, tjener en kvinne i underkant av 88 kr. I tilfeller der mødre tar ut ulønnet permisjon, mister de ikke bare inntekt, men også pensjons- og sykepengerettigheter. I tillegg bidrar det skjeve uttaket av ulønnet permisjon til å forsterke en trend med at kvinner i løpet av livet tar lengre pauser fra arbeidslivet. For Venstre er det viktig at offentlige velferdsordninger støtter opp om viktige verdier som likestilling, og det er synd at regjeringspartiene ikke støtter opp under det forslaget som er fremmet.

Folk må ha frihet til å velge å få barn når det passer dem, ikke når det passer staten. Vanlige familier har ikke råd til å gå to tredjedeler av året uten inntekt. Garantert barnehageplass rett etter endt foreldrepermisjon vil føre til at langt færre familier og kvinner tvinges ut i ulønnet permisjon.

Dagens ordning er rett og slett for dårlig for barna, for dårlig for foreldrene og for dårlig også for likestillingen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:21:31]: Jeg vil starte med å si at jeg støtter intensjonen med dette forslaget. Utvidet rett til barnehageplass ville gjøre hverdagen enklere for både ungene og foreldrene. Sannsynligvis ville det også bidra til et mer likestilt samfunn med mindre forskjeller.

I dag har barn født på høsten rett til barnehageplass fra den måneden de fyller ett år, mens barn født tidligere på året må vente til august før de har rett til plass. Barn født i desember må vente helt til august året etter at de har fylt ett år. Jeg har stor forståelse for at mange foreldre opplever det som urimelig at barnets fødselsmåned skal være bestemmende for når retten til plass inntrer. Det har jeg også kjent på kroppen som mamma.

Jeg må samtidig vise til at det er et svært dyrt tiltak vi diskuterer. Nye beregninger viser at en utvidelse av retten til barnehageplass i tråd med representantenes forslag vil kunne koste rundt 9 mrd. kr. Forslaget vil gi et behov for 28 000 nye barnehageplasser, og dette vil stille nye krav til bemanningen og til den pedagogiske virksomheten i barnehagene. Vi vet at rettighetsutvidelsene for barn født på høsten har gitt utfordringer med tilvenning og stabilitet i barnegruppene. Denne typen utfordringer vil nok oppleves som mer krevende om det innføres krav om løpende barnehageopptak.

Det er derfor viktig å gjøre en grundig vurdering av hvordan utvidelse vil kunne påvirke hverdagen i barnehagen, og å vurdere en eventuell utvidelse opp mot andre mulige satsinger på barnehagefeltet. Vi vet at sektoren allerede opplever bemanningssituasjonen i barnehagene som utfordrende. Det er derfor et spørsmål om hvorvidt det er riktig å prioritere nye rettighetsutvidelser før vi har fått på plass bedre løsninger for bemanningen og økt andelen ansatte med barnehagelærerutdanning.

Regjeringen er opptatt av at alle unger skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet, og arbeider for at enda flere barn får muligheten til å benytte seg av en barnehageplass. For barnehage og SFO er pris en barriere, og i en tid med økende priser mener jeg at det var riktig å prioritere universelle velferdsordninger, som rimelig barnehage til alle. I forslaget til statsbudsjett for 2024 har vi foreslått å redusere maksprisen til 2 000 kr per måned, med en ytterligere reduksjon i kommuner i sentralitetssone 5 og 6. Vi har allerede gjort barnehage gratis fra tredje barn for foreldre som har flere barn i barnehage, og innført gratis barnehage for alle unger i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark.

Øystein Mathisen (A) [10:33:50]: Forslaget og intensjonen i det tror jeg alle i salen er enige i. Det hadde vært en virkelig stor velferdsreform, som kunne vært gjennomført og bygd videre på en veldig god sektor, for barnehage er kjempeviktig for å skape den gode starten på utdanningsløpet for ungene, det er viktig for å holde de voksne i arbeid, og det er viktig for likestillingen.

Selv fikk jeg barn for ikke så veldig lenge siden og hadde akkurat den samme utfordringen som mange har med at man skal planlegge når man får barn ut fra når man har barnehageplass. Vi sto også i den situasjonen at vi måtte planlegge med Stortingets kalender. Da var det Stortingets kalender som vant, og vi sto noen måneder uten barnehageplass og måtte løse det med besteforeldre og andre lure løsninger.

I Bodø har vi tidligere hatt et rullerende barnehageopptak. Vi fikk gode erfaringer med det, men det ble skrotet da et borgerlig styre tok over byen, ikke nå etter dette valget, men for ett valg siden. Erfaringen var veldig god, men det kostet og var dyrt. Det er allerede tøffe prioriteringer i en sektor som har store utfordringer bl.a. med bemanning. Denne regjeringen har også satset stort på å gjøre barnehage tilgjengelig for flere ved å gjøre den billigere.

Selv om dette er et kjempeviktig velferdstiltak, som kunne vært gjennomført, så er det fortsatt noen som står utenfor barnehagen. De tiltakene vi gjør, er kanskje viktigst for alle dem som har mest behov for å være i barnehage, og for å gjøre den tilgjengelig for enda flere, gjør vi det billigere.

I tillegg forbedrer regjeringen foreldrepermisjonsordningen, noe som gjør at man taper mindre på å ta ut åttiprosenten, og det hjelper flere som står uten barnehageplass. Dette forslaget er potensielt en stor velferdsreform, og det er Arbeiderpartiet alltid med på å diskutere, og jeg tipper dette også kommer til å bli diskutert innad i vårt parti framover. Det kan finnes mellomløsninger før man kommer dit, men det er bra at vi i denne salen også løfter blikket og ser på hvordan vi kan gjøre en veldig god barnehagesektor enda bedre.

Elise Waagen (A) [10:36:13]: Vi er alle enige om at vi skal ha barnehager med høy kvalitet, og det at det er tilgjengelig når vi trenger det, er grunnleggende viktig. La det ikke være noen tvil: Dette er en viktig diskusjon, og det betyr mye for mange foreldre.

Med barnehageforliket i 2003 fikk vi en historisk utbygging, som sikret ettåringen rett til en plass. Vi fikk maksprisen, sånn at foreldrene skulle ha mulighet til å ha barna i barnehagen.

Som tidligere sagt: Det å innføre et sånt tiltak her og nå er kostbart. Det koster anslagsvis 7 mrd. kr – i en allerede presset sektor. Det sier seg selv at det da må gå på bekostning av viktige satsinger. Det er også tydelige stemmer nå som forteller om en presset bemanningssituasjon. Jeg tror forslagsstillerne er klar over at dette er kostbart, all den tid de valgte å ikke gjennomføre dette selv da de satt i regjering, og de har ikke har lagt det inn i sine alternative budsjetter. Representantforslaget er vel kanskje, for å bruke Venstres egne ord, en intensjonsstøtte.

For å rette litt på listen i forbindelse med Høyres replikkrunde: Ja, da Høyre satt i regjering, styrket man normene, men man glemte å fullfinansiere dem. Det var derfor vi la inn mer penger da vi kom i regjering. Det har aldri vært en større satsing på kompetanse i barnehager enn under denne regjeringen. Da Høyre satt i regjering, økte maksprisen år for år. Vi har satt den historisk lavt. Med Høyre i regjering forsømte man seg – til tross for at en enstemmig barnehagesektor ønsket endringer i finansieringen og reguleringen, til tross for tydelige rapporter, utvalg på utvalg, selv nedsatt av daværende regjering, valgte man allikevel å ikke følge det opp.

Nå har vi sendt et nytt system på høring, nettopp for å bedre barnehagesektoren over hele landet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:38:35]: Nå bidrar posisjonspartiene til å trekke debatten ut, men det er opplagt fordi vi har et engasjement for barnehagefeltet. Jeg skal også prøve å legge til et par moment knyttet til problemstillingen. Det er klart at vi tar det på alvor. Det er jo ikke sånn at vi skal kanalisere alle barn til en viss tid eller føre barnefamilier ut i uføre eller dårlig økonomi – tvert om. For 2024 er barnefamilier prioritert, gjennom at foreldrepenger for far nå kan opptjenes på selvstendig grunnlag, samt at de som velger 80 pst., får samme utbetaling som dem med 100 pst. uttak. Dette er viktig for valgfrihet og for å få den tilpasningen som trengs.

Barnehagestrategien ligger fortsatt til grunn og er offensiv og tydelig og viser hvordan vi vil jobbe videre med både bemanning, satsing på kvalitet, innhold og barnehagelærernes rammer.

Videre er den lokale kompetansehevingen utrolig viktig for nettopp å gjennomføre kvalitetssatsing. Det blir forvaltet av statsforvalterne og er en viktig ordning for å løfte kompetansen til de ansatte og tilbudet ved den enkelte barnehage.

Det er også gjort endringer knyttet til kontantstøtte. Gjennom det kan vi vente oss at det blir flere barn i barnehagene framover. Det har blitt kompensert gjennom budsjettet for 2024 med 119,7 mill. kr.

Jeg har også lyst å nevne områdesatsingene i Oslo, som er viktig, der barnehager er trukket fram.

Kunnskapsdepartementet har også satt av penger til å følge opp strategien for det digitale innholdet og kompetansen, som også berører barnehagene.

Til slutt, men ikke minst, tillitsreformen: Den er altomfattende og handler nettopp om at kommunene skal få fleksibilitet til å ha det best mulige tilbudet til sine innbyggere. Det synes jeg debatten har underslått litt hittil – at det nettopp er familienes valg hvordan de legger til rette og flekser det til i hjemmet. Det er ingen familier som er like, det er ingen barn som er like, så det er viktig også å ta høyde for at noen faktisk ønsker å være hjemme, og det er et gode at man kan velge det også. I tillegg ligger det inne en økning i frie inntekter for kommunene i 2024 på 5 mrd. kr.

Senterpartiet heier på alle som får til løpende opptak der det passer seg sånn, der det er riktig. Dette er et felt hvor vi har høye ambisjoner, så det jobber vi absolutt videre med, både Senterpartiet og Arbeiderpartiet i både storting og regjering.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:42:09] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Det har vært skriftlig høring, og vi har mottatt innspill fra KS.

Komiteen er tydelig på at fullført og bestått videregående opplæring er svært viktig, både for den enkelte og for samfunnet. Det er derfor avgjørende at skolen gjennom hele opplæringsløpet fokuserer på faglig og sosial mestring og tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter som legger til rette for fullføring av videregående opplæring.

Den demografiske utviklingen gjør det stadig viktigere å sikre at flere fullfører videregående opplæring. Komiteen mener det er viktig at oppfølgingstjenesten ikke bare skal følge opp elever etter at de har falt ut, men også kan jobbe forebyggende for å hindre frafall.

Videre vil jeg gjøre rede for Høyres syn i saken.

Solberg-regjeringen gjennomførte fullføringsreformen for å ta tak i de overordnede utfordringene i videregående opplæring. Takk til Venstre, som har lagt fram et interessant forslag, som følger opp fullføringsreformen som vi sto sammen om i regjering.

Videregående opplæring har kommet langt – flere fullfører og består, flere velger yrkesfag, og flere voksne er i utdanning. Men fortsatt er det mange som ikke fullfører, og behovet for fleksibel og tilgjengelig videregående opplæring er stort.

Vi mener det er viktig å legge til rette for forsøksprosjekt med inndeling av skoleåret i terminer, med færre fag og bedre mulighet til fordypning, og at dette må ses på i sammenheng med det pågående arbeidet med ny fag- og timefordeling i videregående opplæring.

Som det framkommer av statsrådens svar, har Udir nylig levert en plan for gjennomgang av fag- og timefordelingen som er utarbeidet i samarbeid med berørte aktører. Høyre støtter forslagsstillerne i at en utredning av om timene i noen fag kan samles på én termin for å sikre elevene mulighet til å kunne fordype seg i færre fag over en kortere periode, samt en vurdering av hvordan man kan legge til rette for mer modulbasert opplæring, bør inkluderes i dette arbeidet, slik det ble beskrevet i fullføringsreformen.

Sammen med Fremskrittspartiet og Venstre fremmer vi derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i arbeidet med en ny fag- og timefordeling i videregående opplæring vurdere hvordan økt faglig fordypning og konsentrasjon, gjennom organisering av fag og timer i kortere terminer eller moduler, kan bidra til økt læring og relevans for elevene.»

Vi støtter forslagsstillerne i at det vil være positivt med en stortingsmelding om oppfølgingstjenesten, men mener det er viktig at vurderingene Stortinget har bedt om, skal følges opp i den varslede stortingsmeldingen om ungdomstrinnet, ikke bli utsatt i påvente av en eventuell stortingsmelding. Derfor foreslår vi, sammen med Fremskrittspartiet og Venstre:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om hvordan Oppfølgingstjenesten i fylkene kan spille en større rolle gjennom å inkludere flere i videregående opplæring og arbeid, med mål om økt gjennomføring av videregående opplæring.»

Jorodd Asphjell (A) [10:45:34]: Takk for et viktig forslag, men jeg er litt undrende til at det kommer nå, og fra Venstre, som har sittet med ansvaret i Kunnskapsdepartementet.

Denne regjeringen har etter bare to år tatt omfattende grep for at videregående opplæring skal være av høy kvalitet og mer motiverende for den enkelte elev og ikke minst for de ansatte i skolen. Elevene har fått større fleksibilitet, utvidet valgfrihet og bedre muligheter til fordypning i enkeltfag. Selvsagt kan dette forbedres og utvides, og det er jeg sikker på at denne regjeringen vil følge opp i det videre arbeidet.

Dette er gjort for at elevene skal oppleve mestring, glede og større motivasjon i skolen. Denne regjeringen har fått bred tilslutning til en ny opplæringslov som har gitt elevene utvidete rettigheter i videregående skole, både innenfor yrkesfag og studiespesialiserende fag og ikke minst innenfor retten til læreplass og videre arbeid. Den nye opplæringsloven legger til rette for mer fleksibel opplæring og bedre tilpasset løp for den enkelte elev, uansett hvilket fagområde en ønsker.

I samarbeid med alle faginstanser må vi bidra til mer valgfrihet og større fordypning og at fagene blir mer relevante for den videre utdannelsen en skal ta, enten det er i skole eller i arbeid. En styrket satsing i grunnskolen med mer praktisk læring vil også bidra til at elever trives bedre i videregående skole. Frafallet starter ikke i videregående, det starter kanskje allerede så tidlig som i barnehage og i grunnskole.

En sterk og offentlig fellesskole skal gi alle elever et bredt skoletilbud av høy kvalitet. Det er vårt ansvar. Vi vil ha en skole som gir motivasjon og læring i et trygt skolemiljø, med kvalifiserte og motiverte lærere. Det at vi nå har innført en fullføringsrett, vil gi unge en trygghet for veien videre, for å sikre at en har en utdannelse for videre studier eller for arbeid.

Et av regjeringens viktigste satsingsområder er å redusere utenforskap. Utenforskap skaper usikkerhet. Det skaper utfordringer knyttet til psykisk helse, og det skaper utfordringer for veien videre i livet. Dette må det jobbes kontinuerlig og målbevisst med på tvers av flere sektorer innen utdanning, men også i arbeidslivet.

Dette forslaget er viktig, men regjeringen er på god vei til å komme gjennom på de områdene som forslaget tar opp.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:48:37]: Videregående opplæring skal gi elever yrkeskompetansen og studiekompetansen de trenger inn i arbeidslivet og videre utdanning, og det skal legge grunnlaget for at de skal kunne delta i samfunnet og leve et godt liv. Alle elever skal få faglige utfordringer og oppfølgingen de trenger for å lære godt og gjennomføre.

Nærings- og samfunnslivet vårt trenger flere fagarbeidere for å bygge den moderne velferdsstaten og en industri i verdenstoppen. For mange får i dag ikke læreplass, og for få gjennomfører med fag- eller svennebrev. Regjeringen er i gang med å gjennomføre et kraftfullt løft for yrkesfagene som skal begynne med å styrke praktisk læring i grunnskolen, bedre yrkesfagopplæring i skole og læretid og øke innsatsen for seriøse vilkår i arbeidslivet.

Hurdalsplattformen og regjeringen er offensiv i å styrke videregående opplæring i forlengelsen av en ungdomsskolereform og en varslet ungdomsmelding som skal gjenerobre praktisk læring som verktøy for å motivere og kvalifisere flere.

Opposisjonen fremmer en rekke forslag i salen i dag, som enten slår inn åpne dører eller er skivebom. Jeg tar det systematisk.

For det første: Gjennomgang av fag- og timefordelingen er det spesifikt satt av midler til i statsbudsjettet for 2024, og Utdanningsdirektoratet går i gang med det. Det blir prematurt å konkludere i Stortinget nå i spørsmål knyttet til programfag.

For det andre: Modulstrukturert opplæring vedtok Stortinget at skal være hovedregelen for voksne i videregående skole. Utprøving pågår i 42 kommuner og 5 fylkeskommuner, og etter planen skal nye modulstrukturerte læreplaner rulles ut for skoleåret 2024–2025 for grunnopplæring, i utvalgte lærefag og opplæring i kombinasjon av disse. Statsbudsjettet rommer også midler til det videre arbeidet der.

For det tredje: Fylkene har videre store muligheter for å tilby kombinerte fagretninger. Senterpartiet mener pålegg om enkeltmodeller ikke er veien å gå. Det som derimot kan være noe å tenke på, er å øke fleksibiliteten for fylkene ytterligere. Jeg vil ta et lokalt eksempel. Innlandet fylkeskommune har hatt god oppslutning om ambulansefag i kombinasjon med studieforberedende opplæring. Modellen innebærer at elevene går tre år i skole og har en annen fag- og timefordeling enn den nasjonalt vedtatte modellen med to år i skole og to år i lærebedrift. Etter tre år får elevene generell studiekompetanse i tillegg til å være kvalifisert for å søke læreplass i bedrift. Utdanningsdirektoratet har godkjent modellen, men det kreves at fylket også tilbyr den ordinære fag- og timefordelingen i henhold til den nasjonale modellen. Den type krav er uheldig og setter fylkene i en skvis.

For å realisere retten til fullføring av yrkesfaglig rekvalifisiering kreves det stor innsats fra fylkene. Regjeringen prioriterer det økonomisk. Vi må få mer fleksibilitet, ikke mindre.

Himanshu Gulati (FrP) [10:51:48]: Videregående opplæring gir ikke bare elevene nødvendig kunnskap og ferdigheter, men er også avgjørende for deres deltakelse i arbeidslivet og samfunnet som helhet. Derfor er det essensielt at så mange elever som mulig lykkes med denne utdanningen. Fylkeskommunene som skoleeiere spiller en nøkkelrolle i å utnytte handlingsrommet i opplæringsloven, for å sikre at opplæringen er motiverende, tilpasset den mangfoldige elevgruppen og relevant for arbeidslivets og samfunnets behov.

Regjeringen Solberg, som Fremskrittspartiet var en del av, la fram stortingsmeldingen om fullføringsreformen, med mål om å løse flere utfordringer i videregående opplæring. Disse inkluderer tilpasning til elever med svake faglige forutsetninger, studieforberedelse og tilpasning til en mangfoldig elevgruppe og voksne elever.

NHO har en rekke ganger påpekt viktigheten av å dimensjonere utdanningstilbudene etter arbeidslivets behov og sikre at innholdet i videregående opplæring er arbeidsrelevant. Dette er også Fremskrittspartiet svært opptatt av. Vi må ha et utdanningssystem som i større grad ser på det verdiskapende arbeidslivets behov og er på arbeidslivets og samfunnets premisser når det gjelder den kompetansen man trenger der ute.

Det er mange gode forslag som har vært diskutert i komiteen i behandlingen av denne saken. Forslag om å dele skoleåret i kortere terminer eller moduler for å øke faglig fordypning og relevans er etter min mening et skritt i riktig retning. Dette vil gi elevene muligheten til å fordype seg i færre fag over en kortere periode, noe som kan øke både motivasjonen og læringen. Forslaget er i tråd med intensjonen i fullføringsreformen, som vektlegger mer fordypning, relevans og valgfrihet.

Fremskrittspartiet mener at oppfølgingstjenesten i fylkene kan spille en større rolle i å inkludere flere elever i videregående opplæring og arbeid. En dedikert stortingsmelding om oppfølgingstjenesten som fokuserer på økt gjennomføring av videregående, vil være et positivt skritt i riktig retning for å få flere elever til å fullføre utdanningen.

Å styrke videregående er ikke bare en investering i enkeltindividene, men også i samfunnet som helhet. Ved å tilpasse opplæringen til arbeidslivets behov, øke faglig fordypning og relevans samt inkludere flere elever gjennom oppfølgingstjenesten kan vi legge grunnlaget for en framtid dere flere unge mennesker lykkes i arbeids- og samfunnsliv. Det gir økt verdiskaping, som vil bidra til finansiering av velferdssamfunnet og gi flere elever trygghet, da økt gjennomføring og arbeidsmarkedstilpasset opplæring vil gjøre det lettere å komme ut i jobb.

Grete Wold (SV) [10:54:30]: Denne saken tar opp mange viktige forhold, og det er ikke vanskelig å stille seg bak forslagsstillernes ønske og intensjon om en motiverende skole der alle gjennomfører. Gjennomført videregående opplæring er viktig av så mange grunner, og enhver utdanningspolitiker må selvsagt være opptatt av det.

Årsakene til frafall i videregående skole er, som bl.a. Skolenes landsforbund skriver i sitt høringsinnspill, komplekse og sammensatte. Bemanning, klassestørrelse og ikke minst lærerens tid til å følge opp den enkelte elev er spesielt viktig, og for de elevene som er i ferd med å falle ut av skolen, kan det være helt avgjørende. Derfor er kontaktlærerrollen viktig, og den må styrkes. Vi må derfor i vår iver etter å skape en mer motiverende og god videregående opplæring ikke ty til løsninger som medfører økt ustabilitet for lærerne. Lektorlaget advarer om at en fagstruktur der fag med få timer bare tilbys i enkelte terminer, kan føre til økt bruk av deltidsstillinger og midlertidighet. Det er ikke det vi trenger, eller i det hele tatt kan risikere, nå.

Motivasjon er selvsagt helt avgjørende for all læring. Regjeringen gjør mye bra på dette området nå, og SV regner med at statsråden tar med seg alle gode innspill i det arbeidet som nå pågår med gjennomgang av fag og timefordeling.

Så vil jeg si litt om forslaget som SV fremmer sammen med Rødt i dag, og det går på det siste punktet i denne saken og omhandler oppfølgingstjenesten. Oppfølgingstjenesten gjør en uvurderlig jobb med å forebygge og bistå elever som står i fare for, eller som har falt ut av videregående opplæring. Det er avgjørende at de har forutsetninger, ressurser og muligheter til å følge opp alle som har behov for det.

Et tett samarbeid med andre instanser er viktig, og det er i seg selv tidkrevende, så vi må sikre at ressurser og kompetanse til å gjøre nettopp det er på plass. Denne oppgaven løser ingen alene. Når det er 13 500 unge som er registrert hos oppfølgingstjenesten, betyr det at oppgaven med å hindre at ungdom faller ut av opplæring er stor. Og bak dette tallet er det unge mennesker med hver sin unike historie, sin bakgrunn og sitt individuelle behov for oppfølging og bistand.

Vi ser også nå at det er mange som sliter etter pandemien, noe som kan få konsekvenser i lang tid framover. Det å komme tidlig inn er så klart avgjørende, og besparende, også her.

Vi ser at det er variasjon i landet når det gjelder oppfølgingstjenestens ressurser og i hvilken grad man får kontakt med de aktuelle ungdommene. SV er derfor, som forslagsstillerne, opptatt av at vi må kvalitetssikre og øke bevisstheten rundt denne viktige tjenesten. Vi mener at en strategi er et riktig virkemiddel her, og vi fremmer derfor sammen med Rødt forslag om nettopp det.

Med det tar jeg opp forslaget.

Abid Raja (V) [10:57:31]: I går hadde jeg gleden av å være i statsrådens hjemkommune og snakke for elever i videregående skole, faktisk over tusen stykker, som var samlet til et seminar som handlet om frihet, psykisk helse, endringsprosesser og motivasjon.

Målet med norsk utdanningspolitikk skal være at elever opplever en meningsfull, utfordrende, givende og lærerik skolehverdag. Slik sørger vi for at alle får et godt utbytte av skolegangen og er godt rustet for framtiden. Likevel vet vi at elevenes motivasjon i skolen er dalende. Tall fra de årlige elevundersøkelsene viser at motivasjonen faller i løpet av den videregående opplæringen – dessverre. Denne utviklingen har gått feil vei de senere årene, med stadig lavere motivasjon for læring blant elever. Denne utviklingen må snus, og for Venstres del krever dette at man også ser på organiseringen av skolehverdagen på en ny måte.

Lied-utvalget leverte i 2019 en utredning som la grunnlaget for Solberg-regjeringens fullføringsreform. En sentral del av utvalgets mandat var å vurdere i hvilken grad dagens modell for videregående opplæring bidro til økt lærelyst og motivasjon. Utvalget pekte tydelig på at økte valgmuligheter og en endret innretning av videregående opplæring var viktig for å øke elevenes motivasjon.

Venstre arbeider for en skole som motiverer barn og unge til læring. For å oppnå denne målsettingen har vi stor tro på å gi elever økt fordypning og mer valgfrihet i egen skolehverdag. Venstre fremmer derfor en rekke forslag som vil gi elever mer frihet, motivasjon og læring i den videregående opplæringen.

Et slikt forslag, som vil gi økt motivasjon for elevene og bedre muligheter for fordypning, er å åpne for bruken av modulbasert opplæring på videregående skoler. I dagens system møter elevene opptil åtte fellesfag, som undervises parallelt gjennom hele skoleåret. Jeg undrer meg over hvorvidt denne strukturen legger best til rette for fordypning og konsentrasjon. Venstre ønsker derfor i større grad å benytte seg av modulbasert opplæring i den videregående opplæringen, for å sikre bedre dybdelæring, konsentrasjon og motivasjon for elevene.

I dag utgjør fellesfagene to tredjedeler av timetallet på studiespesialiserende utdanningsprogram. På de yrkesfaglige linjene er valgmulighetene enda mindre. Samtidig vet vi at valgfag spiller en sentral rolle for å holde motivasjonen oppe gjennom skolegangen, for å velge fag selv kan styrke lysten til å gå på skolen, til å lære og til å fullføre. Derfor er et annet viktig forslag i denne saken å øke fleksibiliteten rundt og antallet timer i programfag i videregående opplæring.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:00:54]: Et av regjeringens viktigste mål er at så mange som mulig fullfører videregående opplæring og blir kvalifisert til videre utdanning og arbeid. Derfor er jeg også glad for de historiske utvidelsene av rettighetene for elever i videregående opplæring i ny opplæringslov.

Jeg deler representantenes vurdering av at vi trenger en enda mer motiverende videregående opplæring. I dag er det sånn at de aller fleste ungdommer begynner i videregående opplæring, og da må opplæringen være tilrettelagt for alle. Fullføringsreformen og grepene vi sammen har tatt gjennom ny opplæringslov, legger til rette for en fleksibel opplæring og bedre tilpassede løp. Det vil gagne alle elever og lærlinger.

Vi ønsker alle at den norske fellesskolen skal være et motiverende sted å være og å lære. Jeg mener at dagens fag- og timefordeling ikke legger tilstrekkelig til rette for valgfrihet, fordypning og relevans. Dette påvirker naturligvis også hvor motiverende skolen oppleves. Derfor er jeg også glad for at vi nå, sammen med alle relevante aktører, setter i gang arbeidet med å komme fram til en ny fag- og timefordeling som gir elevene mer valgfrihet og større muligheter til fordypning, og gjør at de opplever at de lærer i enda større grad enn i dag, og at det er relevant. Vi må heller ikke glemme at fagfornyelsen relativt nylig ble implementert i norsk skole. Den skal også bidra bl.a. til mer dybdelæring.

Regjeringen ønsker å redusere utenforskap, særlig blant unge, og jeg er enig i at oppfølgingstjenesten har en sentral og viktig rolle for å forhindre utenforskap. Det bekymrer meg at vi ser en økning i antall ungdommer som verken er i skole eller i arbeid. Økningen av ungdommer som er i målgruppen til oppfølgingstjenesten, er størst blant dem som er 17 år eller yngre. Det må vi gjøre noe med. Vi skal se på hvordan oppfølgingstjenesten kan videreutvikles, bl.a. i lys av den nye fullføringsretten. Men som alle vet: Det kan være mange og sammensatte årsaker til at ungdom faller utenfor. Regjeringen mener derfor det er nødvendig at det bl.a. er satt i gang en pilot for å finne ut mer om hvordan oppfølgingstjenesten og Nav kan samarbeide bedre for å redusere frafall fra videregående opplæring.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for engasjementet i denne salen for at vi skal ha en motiverende videregående opplæring der valgfrihet, fordypning og relevans bidrar til at alle opplever mestring og kommer ut av videregående opplæring kvalifisert for videre utdanning og arbeid.

Elise Waagen (A) [11:09:41]: Vi står på trappene til historiske utvidelser i den videregående skolen. I våres behandlet vi en opplæringslov som trer i kraft fra neste høst. Med rekvalifiseringsretten og fullføringsretten gjør vi store, viktige endringer som gjør at flere kommer seg gjennom og fullfører videregående skole. Vi vet at det er nøkkelen til å få muligheten til en trygg, fast jobb og et sikkerhetsnett i arbeidslivet.

Den videregående skolen har nå vært utsatt for store, viktige endringer, og mye er på gang med fagfornyelsen og de viktige endringene i opplæringsloven. Når vi nå stemmer imot forslagene som fremmes her i dag, er det nettopp fordi dette er prinsipper som vi har slått ring rundt i denne salen tidligere, og mye av dette er arbeid som allerede er igangsatt, noe statsråden redegjorde tydelig for i sitt svarbrev til komiteen og i sitt innlegg.

Med fag- og timefordelingen er det satt i gang et viktig arbeid, og modulbasert opplæring skal bli den nye normalen for de voksne fra 2024. Når det gjelder oppfølgingstjenesten, ga en samlet komité viktige premisser og bestillinger til regjeringen da vi behandlet opplæringsloven. Dette har jeg full tillit til at regjeringen følger opp.

Denne debatten er litt som å rygge inn i fremtiden. Denne diskusjonen har vi hatt før. Vi har slått ring rundt prinsippene, og nå er regjeringen godt i gang med å følge opp.

Tuva Moflag (A) [12:22:03]: Med denne saken fullfører vi et viktig pensjonsgrep for framtidens pensjonister, nemlig å sikre pensjon fra første krone for alle. Man tjener allerede opp pensjon fra første krone både i folketrygden og i privat tjenestepensjon. Nå innlemmes også personer som jobber i små stillingsbrøker i det offentlige.

Gode pensjonsordninger skal gi oss trygghet for framtiden og sikre at vi kan fortsette å leve et godt liv når vi ikke lenger klarer å stå i jobb. Hvor mye vi har å rutte med som pensjonister, er avhengig av både opptjening i folketrygden, pensjonsordninger gjennom arbeidsgiver og hvor mye vi har spart på egen hånd. Det har vært og er fortsatt ganske store forskjeller på de beste og de dårligste pensjonsordningene man får gjennom sine arbeidsgivere. Siden obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft 1. januar 2006, er pensjon fra første krone den store forbedringen som kommer framtidens pensjonister til gode.

Saken vi har til behandling i dag, viser at det først og fremst er unge folk under 30 år som jobber i små stillingsbrøker i det offentlige. Det betyr at de som er unge i dag, vil få stor glede av denne lovendringen, når vi ser 40–50 år fram i tid. Det understreker at arbeid med pensjon har et langsiktig perspektiv. Nå vil alt man jobber, helt fra man er 13 år, få betydning den dagen man går av med pensjon.

For medlemmer i sykepleierpensjonsordningen viser saken at det er flere eldre sykepleiere som jobber i små stillingsbrøker. Dette er kompetent og sårt tiltrengt arbeidskraft i vår felles helsetjeneste. Norsk Sykepleierforbund og mange sykepleiere har tatt kontakt med oss i forbindelse med behandling av denne saken. Bakgrunnen er at sykepleiere ikke lenger kan jobbe i 19,9 pst. stilling uten avkorting av pensjonen. Det er nemlig ikke bare unge sykepleiere som meldes inn i pensjonsordningen når vi innfører pensjon fra første krone. Endringen påvirker også sykepleiere som allerede har gått av med pensjon.

Norsk Sykepleierforbund har fremmet flere forslag til saken, både for å sikre en smidig overgang og for å sikre et fortsatt arbeidstilbud for pensjonerte sykepleiere. Dette er en problemstilling som alle komiteens medlemmer tar på alvor, og flertallet har samlet seg om et forslag som lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at pensjonerte sykepleiere har gode insentiver for å jobbe i mindre stillinger i det offentlige, herunder vurdere unntak for innmelding i pensjonsordningen for sykepleiere. Dette bør gjøres i samråd med partene, og regjeringen skal komme tilbake til Stortinget før lovendringen trer i kraft.»

I tillegg støtter vi innspillet om ikrafttredelse fra tidligst 1. juli samt Norsk Sykepleierforbunds innspill om bruk av differensiert pensjonistlønn.

Samtidig bør det understrekes at det er viktig å unngå at man får et system som gir sterkere insentiver til å gå ned i stilling fordi man kan jobbe med tidligpensjon og motta 19,9 pst. lønn uavkortet. Målet er et system som gir god uttelling for å jobbe, samtidig som de som ikke kan jobbe mer, ikke blir pensjonstapere.

Dette er en veldig god sak, og sammen med et bredt flertall i komiteen sørger vi for at det også blir gode løsninger for å sikre arbeidskraft til vår felles helsetjeneste.

Så lurer jeg på om jeg i saksordførerens fravær skal ta på meg oppgaven med å legge fram komiteens innstilling – jeg vet ikke om det er helt parlamentarisk riktig, men jeg tar nå sjansen.

Henrik Asheim (H) [12:25:53]: Pensjon fra første krone var et viktig grep som Solberg-regjeringen fikk vedtatt i juni 2021, og som opprinnelig ble planlagt innført fra 2023. Dette forslaget ble videreført av dagens regjering og også fremskyndet innført med ett år. Dette er et viktig grep fordi det betyr at man får pensjonsopptjening for all arbeidsinnsats man gjør, og det er dermed også helt i tråd med pensjonsreformen. En helt naturlig del av denne politikkendringen er også å fjerne minstegrensen på 20 pst. stilling for rett til medlemskap i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene.

Utfordringen med dette er at denne politikkendringen også fører til at det blir endrede vilkår for pensjonerte offentlig ansatte som jobber noe ved siden av pensjonen. Da denne saken var på høring i departementet, sendte derfor Norsk Sykepleierforbund et høringssvar hvor de gjorde oppmerksom på denne endringen, som forbundet altså støtter, og at den ville bety at pensjonerte sykepleiere som jobber noe i helsevesenet, ville tape på endringen sammenlignet med dagens regelverk. De etterlyste konkrete tiltak som kunne avhjelpe dette. Her tar de opp en utfordring som må tas på alvor. Helsepersonellkommisjonen har tydelig vist utfordringen vi har med å rekruttere til og beholde folk i disse stillingene, men også at vi trenger all den ekstra arbeidskraften vi kan få. Derfor er også pensjonerte sykepleiere en viktig ressurs og et bidrag inn i helsetjenesten.

Dessverre har ikke regjeringen fulgt dette opp godt nok. I en situasjon hvor vi trenger ekstra arbeidskraft innenfor helse og omsorg, har regjeringen ikke kommet de pensjonerte sykepleierne i møte på noen som helst måte. Det gjør at komiteen, med et bredt flertall, har måttet rydde opp og sende bestillingen tilbake til regjeringen. Vi ber regjeringen gå i dialog med partene og komme med tiltak som gir gode insentiver til å stå i mindre stillinger ved siden av pensjon, herunder vurdere unntak for innmelding i Pensjonskassen for stillinger under 20 pst.

Jeg er glad for at et bredt flertall, inkludert regjeringspartiene, har samlet seg om dette. Vi vedtar nå en utsettelse av ikrafttredelsen og gir regjeringen anledning til å komme tilbake med tiltak. Vi forventer at regjeringen raskt følger opp dette vedtaket, og at statsråden og regjeringen prøver igjen og kommer tilbake til Stortinget med tiltak som styrker arbeidsinsentivene for pensjonerte sykepleiere.

Jeg må også bruke litt tid på et langt mer problematisk forslag til vedtak, som regjeringspartiene, SV og Rødt har gått sammen om. De nevnte partiene foreslår nemlig å lage en helt egen regel for pensjonerte sykepleiere som jobber i bemanningsbyrå. Forslaget deres går ut på at akkurat denne yrkesgruppen, som velger å jobbe hos en bestemt type arbeidsgiver i privat sektor, nemlig bemanningsbyråene, skal omfattes av pensjonsregler hos arbeidsgiveren de leies ut til. Dette er et forslag som vil kunne få vidtrekkende konsekvenser dersom det faktisk skal innføres. Det er verdt å minne om at regjeringen allerede har unntatt helsesektoren fra innstrammingene i innleiereglene, basert på at det ikke er mulig å forene med et forsvarlig helsetilbud. Nå foreslås det altså særregler som ikke går på bemanningsbyråene, men på dem som jobber der.

Vi er alle enige om at det er viktig å øke bemanningen innenfor helse og omsorg, og derfor har vi også en interessant innstilling fra helsepersonellkommisjonen, som en annen komité nå behandler. Men dette er ikke en løsning på det å få flere inn i helsesektoren. Faktisk kan dette forslaget føre til at færre sykepleiere som er ansatt i bemanningsbransjen, velger å ta oppdrag ved de sykehusene som er omfattet av sykepleierpensjonsordningen. Denne typen forslag må behandles med en viss grad av konsekvens. Mener flertallet da at dette også bør gjelde andre bransjer, eller skal det kun gjelde en bestemt yrkesgruppe, nemlig offentlig godkjente sykepleiere med en bestemt type arbeidsgiver, nemlig bemanningsbyrå? Derfor vil jeg sterkt advare mot å vedta det forslaget som flertallet fremmer i dag.

Tor Inge Eidesen (Sp) [12:30:36]: En av målsettingene i Hurdalsplattformen er pensjon fra første krone. Dette ble innført i privat sektor i 2022. Denne saken er en oppfølging av de samme målsettingene ved at opptjening fra første krone også innføres i de lovfestede offentlige tjenestepensjonene. Det å fjerne dagens minstegrense på 20 pst. av full stilling medfører en harmonisering med regelverket i privat og kommunal tjenestepensjon. Det vil innebære at en får like medlemskapskriterier når det gjelder krav til stillingsandel for innmelding på tvers av sektorene.

En opphevelse av minstegrensen på 20 pst. av full stilling vil få betydning for pensjonsutbetalingen til dem som i kortere eller lengre perioder er registrert med medlemskap i lavere stillingsandel enn 20 pst. Fjerning av minstegrensen vil derfor komme alle med små stillinger til gode, en gruppe som særlig består av unge, studenter og kvinner.

Høringen og arbeidet i komiteen har synliggjort viktigheten av at pensjonister fortsetter i arbeid etter at de har startet uttak av pensjon. Denne saken har faktisk synliggjort det jeg vil kalle et paradoks. Vi har fortsatt et pensjonssystem som på mange måter er konstruert for å få folk til å slutte å jobbe. Ja, det er viktig at folk som er slitne, som etter hvert vil nyte sin alderdom, kan ha muligheten til å slutte og få en anstendig pensjon, men samtidig er det uhyre viktig at vi legger til rette for at flere deltar lenger i arbeidslivet.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene som vi behandler her i dag, er det regler for avkorting når en samtidig har inntektsgivende arbeid. Når grensen for innmelding har vært på 20 pst., har det gitt en mulighet for å fortsette i små stillinger uten avkorting, og denne muligheten vil nå i utgangspunktet falle vekk. Samtidig har vi store utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell, og jeg vil spesielt nevne sykepleierne som en viktig gruppe. Det viser seg at en hel del eldre sykepleiere som har gått av med pensjon, likevel har stillinger under 20 pst. Med dagens regelverk unngår denne gruppen avkorting.

Selv om antall årsverk kanskje kan betegnes som begrenset, utgjør nettopp disse sykepleierne en viktig brikke i å få turnuser og helgevakter til å gå opp på svært mange plasser. Vi registrerer også at andre grupper, som f.eks. eldre farmasøyter, som også omfattes av disse lovendringene, bidrar med viktig arbeidskraft, ikke minst i distriktene.

For oss i Senterpartiets arbeids- og sosialfraksjon har det vært viktig å lytte til de innspill som har kommet i høringen og underveis i prosessen mens den har pågått her på Stortinget. Det har selvsagt aldri vært regjeringens intensjon å kaste en viktig ressurs som har gitt sitt bidrag til samfunnet, ut av arbeidslivet. Derfor har det også vært viktig å finne gode løsninger. Ordningen med pensjonistlønn fører ikke til avkorting og er en mulighet for mange, men dette er en veldig lav sats, og vi har erfart at det ikke vil være tilstrekkelig for å rekruttere eldre sykepleiere til å stå i sin stilling.

Det viktigste formålet med å åpne for opptjening fra første krone i pensjonsordningene er å gi bedre muligheter for yngre arbeidstakere, som etter endringene i pensjonsreformen i langt større grad vil få fastsatt sin pensjon på den samlede opptjeningen gjennom et langt yrkesaktivt liv. Det vil derfor ikke ramme formålet med lovendringen om en viderefører et unntak for innmelding i pensjonsordningene for dem som i dag er pensjonister. Det har derfor vært viktig å sende et signal om at det må gis tilstrekkelig tid for tilpassing før lovendringen trer i kraft, og at en må kunne utnytte muligheten for å fastsette nærmere bestemmelser og unntak, slik som en f.eks. gjorde i pandemien for å beholde sykepleiere i arbeid.

God dialog med partene i arbeidslivet er alltid nyttig, og jeg er derfor glad for at vi har et bredt flertall i komiteen som stiller seg bak merknaden og anmodningen om å be regjeringen legge til rette for at pensjonerte sykepleiere har gode insentiver for å stå i jobb, og at en skal finne løsninger i samarbeid med partene.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:35:47]: Det må alltid lønne seg å jobbe, og det å få pensjon fra første krone gjør at det vil lønne seg når alderen henter deg inn.

I 2021 fremmet Fremskrittspartiet et representantforslag om et anstendighetsløft for pensjonistene. Pensjon fra første krone, uansett stillingsprosent, er bra for alle, og det var et av vedtakene som ble fattet i denne saken. Men det er ingen tvil om at det kan ha negative konsekvenser for noen. Sykepleiere som i dag jobber på pensjonistlønn, kan miste pensjonen om det blir innført pensjon fra første krone. Det er sikkert ikke bare jeg som har fått en hel del henvendelser fra bekymrede sykepleiere. Den mest tydelige beskjeden som jeg fikk, var fra Norsk Sykepleierforbund Hedmark og Oppland, som skriver følgende:

Behovene øker, samtidig som vi har for få helsearbeidere. Det er hinsides all fornuft at myndighetene skal stå i veien for at mennesker som kan og ønsker å bidra, skal få muligheten til det. Mange nylig pensjonerte helsearbeidere spilte en viktig rolle da sykehjemmene var under press under covid. Selv om pandemien er over, er fortsatt behovene store for helsearbeidere. Om folk har lyst til å bidra, skal vi heie dem fram.

Det er viktig å ha gode hender i en sektor med stort frafall av personell og der det er vanskelig å rekruttere nye. Fremskrittspartiet hører på de stemmene som er bekymret, og derfor fremmer vi følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovendringer slik at sykepleiere som mottar alderspensjon etter kapittel 4 eller tjenestepensjonsberegnet AFP etter § 7 tredje ledd, ikke skal gjeninnmeldes i ordningen, med mindre vedkommende har arbeidet i minst 168 timer i løpet av kvartalet.»

Pensjonsutvalgets rapport kommer til behandling i denne salen, forhåpentligvis til vinteren eller våren en gang. Det vi alle vet, er at skal vi sikre bærekraften i vårt velferdssystem, er vi avhengig av at flest mulig står lenger i jobb, og da er det å straffe dem ikke løsningen. Vi vet at det blir flere eldre og færre som jobber, og da må vi legge til rette for at de som ønsker å bidra etter evne, faktisk får lov til det uten å bli straffet. Det ser jeg fram til at denne salen kan ta en diskusjon på.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:38:31] (komiteens leder): Noe av det viktigste som venstresiden har fått til hittil i denne perioden, er pensjon fra første krone. Mange unge og andre med små stillinger og løsere tilknytning til arbeidslivet har gått glipp av opptjening til pensjon, fordi de ikke har nådd opp til de tidligere kravene. Denne saken følger opp og innfører de samme prinsippene om pensjon fra første krone også for Statens pensjonskasse, gjennom å oppheve minstegrensen for rett til medlemskap. Det støtter SV fullt opp om. Det skal være opptjening til pensjon for alt arbeid man utfører.

Lovforslaget fikk det som i hvert fall for meg framstår som en utilsiktet konsekvens, særlig for sykepleiere som er pensjonert, men som kan og ønsker å jobbe litt ved siden av. Komiteen har fått tydelige tilbakemeldinger om at kompetansen og erfaringene de sykepleierne sitter på, er helt, helt nødvendig i helsetjenesten. Uten dem vil det mange steder ikke gå opp. Vi setter stor pris på den innsatsen de legger ned. Vi vil ikke skyve dem ut på noen som helst måte.

Derfor er jeg glad for at et bredt flertall på Stortinget går sammen om å løse problemet. Vi anerkjenner det i flertallsmerknader og peker også på løsninger og ber regjeringen vurdere unntak for innmelding i pensjonsordningen for sykepleiere, og at det selvsagt skal gjøres i samråd med partene, og ikke minst at regjeringen må komme tilbake til Stortinget før lovendringen trer i kraft, slik at det heller ikke blir feil i overgangen her.

Så mener jeg også det er veldig klokt at vi ber regjeringen om å utrede om offentlig godkjente sykepleiere som er ansatt i bemanningsforetak, og som leies ut til institusjoner, også bør være medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere. Det er jeg glad for.

Det tilligger regjeringen en viktig oppgave i å følge opp det Stortinget nå sier, på en måte som ivaretar prinsippet om pensjon fra første krone, og som samtidig opprettholder insentivene for pensjonerte sykepleiere til å kunne jobbe litt videre etter pensjonsalderen.

Mímir Kristjánsson (R) [12:40:55]: Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Dette er en gladsak som holdt på å bli en ikke så glad sak, og som har endt opp med å bli en gladsak igjen. Det viser at politikk iallfall av og til fungerer etter hensikten og planen.

Her har man i utgangspunktet et veldig viktig pensjonsløft, som skal sikre også ansatte i det offentlige og helsepersonell pensjon fra første krone. Så har man noen utilsiktede sideeffekter ved det, som har skapt veldig sterke reaksjoner blant sykepleiere, og jeg må bare slutte meg til listen over dem som har fått veldig mange bekymringsmeldinger om dette. Dette er folk som jobber i små stillinger ved siden av pensjonen sin, og som nå opplever at de nærmest blir skjøvet ut av det som egentlig er et veldig viktig og samfunnsnyttig arbeid. At vi har behov for at eldre sykepleiere også bidrar i små stillinger, er det liten tvil om. Noe av det handler om turnus og den vanskelige kabalen som man har med å få dette til å gå opp rundt omkring, og noe handler også om at helsevesenet vårt er under et voldsomt press, og at mangelen på helsepersonell er veldig prekær, ikke minst i alvorlige situasjoner, som f.eks. under pandemien.

Det er kanskje særlig to problemer med det opplegget som først forelå fra regjeringen. På den ene siden er det et problem fordi man har mangel på helsepersonell, og på den andre siden står det i sterk motstrid til det som oppfattes som et veldig samlet politisk signal fra partiene i denne salen om at folk bør jobbe mer og lenger. Det å vedta ordninger som i praksis gjør det vanskeligere for en del å bidra og jobbe mer og lenger, går jo på tvers av det de aller fleste i denne salen vil være enig i at er viktige politiske mål. Da er det heller ikke rart at en del sykepleiere blir forbannet, rett og slett, hvis de får følelsen av at de har stått på ekstra og gjort det politikerne har bedt dem om, for så å få lovendringer som kunne ha ført til at de kom over på denne mye lavere pensjonistlønnen.

Men det som er så bra, er at det ikke ble sånn. Tvert imot har de innspillene som kom fra Sykepleierforbundet og fra mange privatpersoner og sykepleiere, blitt tatt til følge. Et flertall har funnet sammen om en løsning som gjør at vi skal sikre pensjon fra første krone, som jeg opplever at det er stor enighet om, men samtidig også sikre ordninger som ikke skyver eldre sykepleiere ut av arbeidslivet. Dermed har vi ordnet denne saken på best mulig vis. I den sammenhengen tror jeg ikke jeg skal si annet enn at vi skal klappe hverandre godt på skuldrene og si at dette fikk vi godt til.

Statsråd Tonje Brenna [12:43:59]: Stortinget vedtok, med virkning fra 2022, at all opptjening av tjenestepensjon i private tjenestepensjonsordninger skulle skje fra første krone og første dag. Det er en stor og reell endring til det bedre for veldig mange mennesker. Jeg liker å tro at undertegnede ville følt seg litt mer våken på det som opplevdes som søndag morgen nummer fem millioner, med sykkelveska full av aviser, hvis jeg tidlig på 2000-tallet hadde visst at det arbeidet ville jeg få igjen for også når jeg ble gammel.

Tjenestepensjonsordningen i privat sektor er i dag tilpasset de nye reglene. I kommunal sektor er grensen for innmelding i all hovedsak fjernet. Det er bare i Statens pensjonskasse, i pensjonsordningen for apotekvirksomhet og i pensjonsordningen for sykepleiere at minstegrensen for rett til medlemskap er 20 pst. av full stilling.

Regjeringen mener at dagens minstegrense i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene også bør oppheves. En slik endring vil gi pensjonsopptjening også til ansatte i stillingsbrøker under 20 pst. Det er en gruppe som består særlig av unge mennesker, studenter og kvinner.

Jeg er derfor glad for at det i arbeids- og sosialkomiteen er bred enighet om at pensjonsopptjening fra første krone skal innføres også i de lovfestede offentlige ordningene. Det å sikre opptjening for alt arbeid var et viktig prinsipp da pensjonsreformen ble innført, og noe som senere ble fulgt opp av Støre-regjeringen da pensjonsopptjening fra første krone raskt ble innført i de private tjenestepensjonsordningene. Lovendringene som behandles i dag, er en naturlig oppfølging av det.

I høringen til lovforslaget pekte Unio og Sykepleierforbundet på at pensjonerte sykepleiere som arbeider i stillinger under 20 pst., med lovforslaget vil få avkortet pensjonen. Jeg merker meg at et flertall i komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget før lovendringen trer i kraft med en vurdering av avbøtende tiltak. Jeg er enig i det. Jeg viser til at regjeringen i proposisjonen også har pekt på differensierte satser for pensjonistlønn som et mulig avbøtende tiltak.

Jeg ønsker å legge til rette for at pensjonerte sykepleiere som i dag arbeider i små stillinger i offentlig sektor, også skal ønske å gjøre dette etter lovendringen. De er en verdifull arbeidskraftressurs for landet vårt. Samtidig er det uheldig med et regelverk som stimulerer den enkelte til først å gå av med pensjon for deretter å ta ekstravakter, framfor å fortsette i en høyere stillingsandel.

Jeg er redd for at dagens minstegrense på 20 pst. kan ha en terskeleffekt og bidra til at sykepleiere jobber i mindre stillinger enn de i realiteten både ønsker og makter. Et viktig mål med pensjonsreformen er å stimulere til lengre yrkeskarrierer. Bemanningssituasjonen innenfor helsesektoren tilsier at det er behov for at sykepleierne som er over 62 år, som hovedregel jobber i større enn 19 pst.-stillinger. Framover er det nødvendig at en betydelig andel står i arbeid til en høyere alder enn det som er vanlig i dag. Det gjelder både sykepleiere og andre yrkesgrupper.

Gode og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår for pensjonerte sykepleiere er noe jeg og regjeringen setter veldig høyt, og vi vil derfor komme tilbake til Stortinget med en vurdering av avbøtende tiltak.

I innstillingen pekes det også på at dersom sykepleiere som er ansatt i bemanningsforetak, og som leies ut til institusjoner under sykepleierpensjonsloven, også skal være medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere, kan dette forhindre ulik behandling i forbindelse med avkorting av pensjon mellom sykepleiere som er ansatt i bemanningsforetak, og øvrige sykepleiere. Regjeringen vil følge opp synet fra flertallet i komiteen om å utrede om det bør foreslås en slik regelendring.

La meg avslutte med å si at jeg er utålmodig med tanke på at lovendringene som behandles i dag, skal tre i kraft. Den viktigste effekten av lovforslaget er å gi dem, både unge og eldre som jobber i deltidsstillinger, pensjonsopptjening for den arbeidsinnsatsen de gjør. Det mener jeg er både riktig og viktig. Lovforslaget omfatter ikke bare sykepleiere, men også mange andre offentlig ansatte som i dag ikke får opptjent tjenestepensjon, eller som har uføredekning på grunn av at de jobber deltid. Derfor er dette et veldig viktig vedtak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:53:40]: Jeg vil også takke for et særlig godt samarbeid om saken i komiteen. Det var krevende å komme fram til dette anmodningsforslaget. Spesielt vil jeg nevne den konstruktive rollen som partiet Høyre hadde i saken.

Det som framgår av anmodningsforslaget, er at en skal vurdere unntak for innmelding i pensjonsordningen for sykepleiere, at dette må gjøres i samråd med partene, og at regjeringa skal komme tilbake til Stortinget før lovendringen trer i kraft. Som det står i innstillingen skal lovendringen, som med all sannsynlighet vil bli vedtatt her i dag, ikke tre i kraft før tidligst 1. juli 2024.

Sykepleierforbundet har på en forbilledlig måte presentert sitt standpunkt i saken. Det går ut på at en er nødt til å ta vare på erfarne pensjonerte sykepleieres interesse for å arbeide, og ikke minst deres kompetanse. Det er de erfarne sykepleierne som har den beste, erfarte kompetansen, og de er nøkkelpersoner i mange virksomheter. Det er derfor særlig viktig å ivareta denne gruppen for å få en overføring av erfart læring til yngre grupper. Dette er noe jeg vil understreke veldig sterkt.

Noe som henger sammen med denne saken, er avtale om pensjonsregler for personer med særaldersgrense som er født i 1963 eller senere, som ble offentliggjort 25. august i år. Denne avtalen åpner for at framtidens pensjonister, født i 1963 og etter det, i stillinger med særaldersgrense under visse vilkår gis anledning til å ha inntekt på inntil 1 G uten at pensjonen blir avkortet. En løsning på dette spørsmålet kan derfor være å videreføre et unntak for innmelding i pensjonsordningen og at det skal gjelde for pensjonerte sykepleiere født før 1963 som arbeider inntil 20 pst. av full stilling. Dette vil være en god løsning for å medvirke til at denne gruppen bidrar med sin restarbeidsevne, samtidig som hovedprinsippet om opptjening av pensjon fra første krone blir innført. Samtidig vil dette ikke svekke lønnsomheten ved å ha hel stilling for pensjonister med arbeidsevne for full stilling. Hvis det også er andre personer innenfor denne avtalen som kommer inn under det samme, må det gås igjennom.

Så er det anmodningsforslaget angående bemanningsforetak: Det som fra flertallets side er kjernen, er at bruk av bemanningsforetak skal ha like konkurransevilkår med hensyn til å bruke egne ansatte. Det å bruke egne ansatte er en stor fordel, med hensyn til både kontinuitet og kvalitet. Det er en kjerne i en organisasjonsvirksomhet å ha egne ansatte i egen virksomhet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:58:09] (ordfører for saken): I denne lovproposisjonen foreslås at det i forbindelse med nåværende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a, om at dykkeoperasjoner og losing er omfattet av loven, fastsettes en hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om lovens anvendelse for dykkeoperasjoner. Det presiseres i lovforslaget at det i den forbindelse også kan fastsettes særregler og unntak for slike operasjoner.

Stortinget fattet lovvedtak den 7. mai 2021 ved behandling av Innst. 282 L for 2020–2021, og samtidig fattet Stortinget tre anmodningsvedtak. I denne proposisjonen er det derfor også konkret behandlet videreføring av rettigheter etter skipsarbeidsloven når dykkeoperasjoner og losing omfattes av arbeidsmiljøloven.

Når det gjelder rett til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven, er det full enighet i komiteen om at det skal videreføres. Likeledes er det for solidaransvar etter skipsarbeidsloven. For andre rettigheter etter skipsarbeidsloven er også hele komiteen enig om at arbeidstakere ikke skal fratas rettigheter eller gis svekket vern.

Det er enighet i komiteen om den generelle rekkevidden av begrepet «dykkeoperasjoner» i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a.

Det er behov for å si noe om rednings- og nøddykking. Komiteen er, som tidligere sagt, enstemmig om at dette skal unntas fra bestemmelsen. Det gjelder spesielt Redningsselskapet. Komiteen understreker viktigheten av Redningsselskapets virksomhet og funksjon som beredskapsaktør. Det kan ikke understrekes sterkt nok, for her er et unntak helt avgjørende for at Redningsselskapet skal kunne opprettholde dagens maritime kystnære beredskap. Samtidig er det viktig å understreke at unntaket ikke innebærer tillatelse til å drive kommersiell aktivitet fra Redningsselskapets side.

Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, støtter ikke de løse forslagene nr. 4 og 5, fra Fremskrittspartiet. Disse forholdene ble avklart ved Innst. 282 L for 2020–2021 til Prop. 68 L for 2020–2021 og i komiteens merknader til denne saken.

Torbjørn Vereide (A) [13:00:51]: Eg kunne ha trekt meg, for førre talar, Lundteigen, la eigentleg dette fram på ein ganske ålreit måte. Det er likevel viktig å seie at dette har vore eit nødvendig arbeid å få gjennomført – å følgje opp det allereie eksisterande vedtaket om at dykkarar og losar skal omfattast av arbeidsmiljølova. Det er òg viktig å understreke at like mykje som at dykkarar er ein avgjerande del av den felles beredskapen vår, er det farleg å vere dykkar. Det er eit yrke der ein på ein vanleg dag kan risikere å miste livet i det som skulle vere eit heilt ordinært oppdrag eller ei heilt ordinær øving. Det å sikre deira rettar og deira tryggleik gjennom regelverket er nødvendig.

Det har kome fleire innspel i høyringa. Per Olaf Lundteigen var inne på det, men eg vil understreke det. Det handlar om dykkeverksemda til Redningsselskapet, som er driven på ein litt annleis måte, og som må varetakast i samband med innføring av reglane våre. Det har eg lyst til å støtte opp om.

Eg vil understreke at dette er ei veldig viktig sak for ei yrkesgruppe som Noreg er avhengig av.

Aleksander Stokkebø (H) [13:02:27]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for det grundige arbeidet hans i denne saken.

Av arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a framgår det, som kjent, at dykkeoperasjoner er omfattet av loven. I proposisjonen til denne saken foreslås det en hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om lovens anvendelse, herunder særregler og unntak.

I den anledning vil jeg ta opp innspillene fra NHO, Kongelig Norsk Båtforbund, Hovedredningssentralen, en lang rekke kystkommuner og flere som er opptatt av at regjeringen nå må ivareta kystberedskapen. For å være mer konkret: Redningsselskapet må reddes og få unntak. De er en av de aller viktigste beredskapsaktørene langs kysten vår og gjør en viktig jobb for å avverge farlige situasjoner og redde liv, ofte med dykking som en sentral og nødvendig innsatsfaktor. Denne viktige jobben må fortsette, og da trengs det unntak.

Det er nå særlig bekymring knyttet til ordningen med turnus og om den må legges om, noe som vil fordyre Redningsselskapets arbeid vesentlig. Ut fra deres egne beregninger kan det utgjøre en årlig kostnad på 100 mill. kr. Det er naturligvis en kostnad som Redningsselskapet, som er en frivillig, humanitær organisasjon, ikke har rygg til å bære. Jeg viser derfor til komiteens innstilling og det saksordføreren har redegjort for, hvor vi presiserer at Redningsselskapets virksomhet og funksjon som beredskapsaktør må ivaretas med fastsettelse av forskrift, og vi ber om at dette ivaretas med et unntak for Redningsselskapet. Det er Høyres klare forutsetning at en aktør som Redningsselskapet må få de tilpassingene som er nødvendig, slik at de kan fortsette det viktige arbeidet for totalberedskapen langs vår langstrakte kyst.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:05:04]: Denne saken har sin opprinnelse i Innst. 282 L for 2020–2021. Det var en sak som den gangen fikk på plass at loser og dykkere skulle være omfattet av arbeidsmiljøloven. Saken har levd sitt liv helt fram til i dag, og man har ikke vært i stand til å løse dykkernes situasjon. Hvorfor er det slik? Jo, fordi man ikke har vært i stand til å gjøre et skille for yrkesdykkere som kommer om bord på et skip på en kontrakt fra en underordnet leverandør, og ikke er en del av skipets bemanning.

Som kaptein i handelsflåten i mange år kjenner jeg veldig godt til skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven, og jeg vet hvilke elementer som ligger i dem. Da skipsarbeidsloven trådte i kraft i 2013, ble den nesten fullt ut harmonisert med arbeidsmiljøloven. Siden da har arbeidsmiljøloven blitt endret 25 ganger, mens skipsarbeidsloven har blitt endret fem ganger. Det er grunnlaget for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet.

Også da saken var til behandling i 2021, hadde Fremskrittspartiet et eget forslag som handlet om problemet med mannskap på skip som har dykking som en avgrenset del av stillingen sin, og at de fortsatt skulle være omfattet av skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven. Dykking er ikke en stillingsinstruks på et skip, ifølge arbeidstakerorganisasjonene – det er en del av jobben din. Det er det samme på redningsskøytene: Skipper, styrmann eller maskinist har dykking som en del av sin jobb. Det er dette vi ikke evner å skille mellom.

Jeg blir ganske forundret når jeg leser en del av uttalelsene fra departementet. De vitner om mangel på kunnskap om en stor og viktig næring for Norge, altså sjøfartsnæringen. Man klarer ikke å gjøre et skille for skip hvor dykking faktisk ikke er en del av jobben, men der det kan bli det i tilfeller der man skal frakte et selskap ut for å utføre en jobb.

Jeg tror også det er svært viktig at man ivaretar den rollen som en skipsfører skal ha om bord i et fartøy, og at man er i stand til å videreføre Stortingets langvarige skille mellom sjøfart og arbeid på land. Det viser denne saken at man ikke er i stand til. Man blander landbasert arbeid inn i sjøfartsnæringen.

Da regner jeg forslagene våre i saken som tatt opp, og jeg håper at man ser spesielt på forslag nr. 4, som omhandler kjernen til at denne saken har levd i to og et halvt år.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:08:16] (komiteens leder): SV støtter regjeringens forslag i denne saken om å fastsette hjemmel for å gi forskrift om arbeidsmiljølovens anvendelse for dykkeoperasjoner. Det har vært en rekke ulykker under dykking, og det er svært viktig å få dette på plass.

Det har også vært grunnleggende uenigheter mellom forskjellige berørte, også i forskjellige fagforbund som organiserer ulike deler av de berørtes ansatte. Derfor støtter SV også enkelte forslag om i fortsettelsen bl.a. å jobbe for enda bedre definisjoner av hvem som har dykking som en del av sin ordinære virksomhet. Vår hensikt med det er å hindre omgåelse av lovverket, ikke å lempe på definisjonene, og ikke minst å presisere at loven også gjelder utenlandske skip.

Andre mindretallsforslag i saken støtter vi ikke, da vi mener det er tilstrekkelig utredet og løst i departementets forslag.

Det er også viktig å understreke at SV, sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre, støtter tilrådningen om å vedta forskriftshjemmelen. Det er allerede vedtatt at arbeidsmiljøloven skal gjelde for yrkesdykkere, og ikrafttredelse må på plass.

Til slutt stiller vi oss også bak en enstemmig komité som understreker hvor viktig det er med Redningsselskapets virksomhet og funksjon som beredskapsaktør, hvor komiteen ber departementet om å ivareta det unntaket ved fastsettelse av forskriften.

Med det tar jeg opp forslaget SV har sammen med Rødt.

Mímir Kristjánsson (R) [13:10:09]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for en grundig og god jobb. Dette er en komplisert sak der det ikke er veldig enkelt å komme fram til det man kan kalle en politisk fasit. Tvert imot ser man at de involverte partene har ganske ulike innfallsvinkler og ofte helt diametralt motsatte syn på hvilke lovverk man vil at skal ligge til grunn, og hva man skal ta utgangspunkt i. Da blir det ikke enkelt for oss.

Vi har merket oss i Rødt at sjømannsorganisasjoner som Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund egentlig hadde et annet primært utgangspunkt enn at arbeidsmiljøloven skulle ligge til grunn her, men at de i sitt høringsinnspill har akseptert at det blir sånn, og at de dermed har kommet med noen konkrete forslag til endringer som vi mener det burde være mulig for flertallet i denne salen å ta hensyn til. Jeg synes det framstår underlig når departementet svarer at det er enkelt å presisere disse tingene, mens sjømannsorganisasjonene selv sier at det tvert imot kan være vanskelig, f.eks. på en del havbruksfartøy, å definere dette riktig.

Det samme gjelder spørsmålet om ansvarsforholdet ved dykkeoperasjoner og hvilket ansvarsforhold skipsføreren har, og det gjelder ikke minst det forslaget som kanskje er aller viktigst blant dem vi er med på, om hvordan man behandler utenlandske fartøy som opererer i norsk farvann – og tilsvarende norske fartøy som opererer i utenlandske farvann, f.eks. igjen innenfor havbruket.

Her synes vi at man kunne ha tatt disse spørsmålene om enda tydeligere presiseringer til følge. Når det er viktige organisasjoner som mener at dette er uklart i dag, bør man bestrebe seg på å få økt klarhet i dette. I likhet med representanten Øvstegård har også vi til hensikt å unngå omgåelser og smutthull som gjør at sikkerheten og tryggheten til dykkerne kommer under press.

Det er veldig positivt at man har klart å ta hensyn til det som er kommet fra Redningsselskapet. Det støtter vi også, men vi skulle ønske at den samme lydhørheten var blitt sjømannsorganisasjonene til del.

Statsråd Tonje Brenna [13:12:49]: Det skal være trygt og godt å gå på jobb i Norge, enten man jobber til lands eller til vanns.

Regjeringen ønsker et enda bedre arbeidstakervern for yrkesdykkere i våre farvann. Vårt mål er at all yrkesdykking skal skje gjennom et mest mulig helhetlig sikkerhetsregelverk og tilsynsregime. Vi legger nå til rette for dette ved å foreslå en forskriftshjemmel som gir grunnlag for å sette Stortingets enstemmige lovvedtak fra 7. mai 2021 om at all yrkesdykking i norsk farvann skal omfattes av arbeidsmiljøloven, i kraft.

Jeg er glad for at forslaget har bred tilslutning i Stortinget.

Stortingets lovvedtak fra 2021 innebærer at også yrkesdykking som skjer fra skip og av skipsmannskap, skal omfattes av arbeidsmiljøloven. Det betyr at arbeidstakere som i dag omfattes av sjøfartsregelverket, overføres til arbeidsmiljøloven når loven trer i kraft.

På denne bakgrunn fattet Stortinget samtidig tre anmodningsvedtak, hvor regjeringen ble bedt om å følge opp enkelte sider ved dette skiftet av lovregime fra sjøfartsregelverket til arbeidsmiljøloven.

Vårt forslag følger opp anmodningsvedtakene. Forslaget sikrer for det første at viktige rettigheter etter skipsarbeidsloven videreføres for yrkesdykkere som skifter lovregime fra sjøfartsregelverket til arbeidsmiljøloven. Dette gjelder bl.a. retten til lønn ved sykdom og skade, men også andre rettigheter etter skipsarbeidsloven.

Videre gir forslaget grunnlag for å tydeliggjøre forholdet mellom arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven. Dette vil bidra til klargjøring for brukerne av regelverket.

Som det også framgår av lovproposisjonen, er departementet kjent med Redningsselskapets synspunkter i saken. Jeg har også merket meg arbeids- og sosialkomiteens tydelige føringer i den forbindelse, som jeg vil følge opp.

Departementet arbeider med den varslede forskriften nå og vil følge med på hvordan den virker, og korrigere dersom det viser seg nødvendig. Generelt er det viktig at fastsatte unntak og tilpasninger ikke uthuler formålet med reguleringen.

Selv om det er en tid siden Stortingets opprinnelige lovvedtak ble fattet, mener jeg det er hensiktsmessig at næringen får noe tid til å forberede seg etter at forskriften blir kjent. Mitt utgangspunkt er derfor at reglene skal gjelde fra 1. juli 2024, og jeg ser fram til videre diskusjon og debatt med Stortinget.

Torbjørn Vereide (A) [13:17:22] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg oppsummere haldninga til den samla komiteen med éi setning. Det er at vi deler forslagsstillarene sitt syn om at det er gunstig, både for enkeltmenneska og for samfunnet vårt som heilskap, om fleire kan kombinere uføretrygd og arbeid. Det er vi samla om på tvers av partifargane.

Så ønskjer eg å fortelje litt om mine eigne refleksjonar i saka. Eg er nemleg overtydd om at det er fleire med 100 pst. uføregrad som hadde hatt helse til, glede av og tryggleik i å jobbe lite grann, om så berre litt i ein god periode når kroppen faktisk fungerer. Dessverre er det sånn at når vi ser på tala for dei om lag 300 000 personane som er 100 pst. uføre, er andelen som deltek i arbeid, veldig liten. Kanskje kan nokon då seie at ja, men dei seier jo sjølve at dei ikkje kan jobbe i det heile. Eg trur det er feil fokus. Eg trur at det å fokusere på litt deltaking i arbeidslivet, sjølv om ein er 100 pst. ufør, er riktig.

Eg trur spesielt dei følgjande grunnane gjer at det ikkje er fleire.

Den første er ein systematisk litt vanskeleg ting, nemleg at når folk skal i avklaringsløpet for uførleik, må dei over fleire år bevise at dei ikkje er i stand til å jobbe. Eg trur den måten vi gjer ting på i dag, kanskje òg gjer noko med deira eiga meistringsevne i arbeidslivet, og at det er verdt å sjå på.

Den andre grunnen er tilbakemeldinga frå ganske mange om at rapporteringssystemet ikkje er godt nok. Vi har gjort fleire ting for å gjere det enklare, og det blir gjort mykje bra, men spørsmålet vi likevel må stille oss, er om det er godt nok når ein står i ei krise. For berre 28 timar sidan stod eg faktisk sjølv i ei lita krise. Eg opplevde å måtte ringe ambulanse for nokon eg er glad i. Det gjekk bra, og situasjonen er stabil, men då fekk eg ei påminning om kor vanskeleg sjølv dei enklaste spørsmål, sjølv dei enklaste ting, kan vere når ein er stressa og står midt oppi det. Det same gjeld når ein er i ein vanskeleg situasjon helsemessig. Kan vi gjere dette enklare?

Når det gjeld dei konkrete avkortingsreglane, peikar fleire på at grensa på 0,4 G – 47 500 kr – er for låg. Det trur kanskje eg òg. For meg er det ei hjartesak. Difor er eg glad for at partiet og regjeringa seier at dette er noko vi skal løyse, seinast i vår, i stortingsvedtak, men at når vi gjer det, må vi gjere det på riktig måte. Difor skal vi hente inn meir kunnskap om korleis vi kan gjere det i praksis, og finne ein balanse så det blir enklare for fleire å kombinere uføretrygd med arbeid. Det skal vår regjering levere på.

Anna Molberg (H) [13:20:36]: Høyre er helt enig med forslagsstillerne i at det må bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. Vi hører stadig vekk om mennesker med uførevedtak som ønsker å jobbe mer, men som møter ulike hindre. Sysselsettingsutvalget pekte på at fribeløpet for uføre på 0,4 G kunne fungere som en barriere mot å jobbe utover dette, og det var bakgrunnen for at regjeringen Solberg foreslo å erstatte dagens fribeløp med halv avkorting opp til 1,2 G. Dette var en oppfølging av sysselsettingsutvalgets modell, som skulle gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd. Regjeringen Støre videreførte forslaget i sitt første statsbudsjett, men det ble forhandlet bort i budsjettavtalen med SV.

Når det gjelder selve forslagene vi diskuterer i dag, er dagens regelverk tilstrekkelig, etter Høyres oppfatning. Uføresystemet legger opp til at man kan være gradert uføretrygdet. Nav plikter å vurdere dette i hvert enkelt tilfelle, og da må vi jo kunne legge til grunn at Nav også gjør det.

Det samme gjelder forslaget om lønnsforhøyelse. Inntektsgrensen for uføre oppreguleres årlig i samsvar med økningen i grunnbeløpet, og denne mekanismen sikrer at også uføre får den lønnsveksten som øvrige lønnsmottakere får, uten at trygden blir redusert. Er lønnsøkningen høyere, kan Nav også justere inntektsgrensen for den enkelte.

Når det gjelder å øke fribeløpet, er det viktig å huske på at dette må vurderes opp mot hensynet til arbeidslinjen. Øker vi fribeløpet til 1 G, vil vi få tilfeller der samlet utbetaling av trygd og lønn er på mer enn 100 pst. av tidligere inntekt. Man kan også risikere å gå ned i inntekt dersom man endrer sin uføregrad.

Samtidig mener Høyre at vi må se på nye måter å kombinere arbeid og uføretrygd på. Det var derfor vi foreslo halv avkorting opp til 1,2 G, som jeg nevnte innledningsvis. I tillegg foreslo Høyre i 2021 å teste ut en modell for arbeidsorientert uføretrygd, etter sysselsettingsutvalgets anbefaling. Dagens regjering trakk først dette forslaget, for så å fremme det på nytt igjen. Det er jo bra, selv om man kan spørre seg om hvorfor det var nødvendig å bruke nesten to år på å reintrodusere et forslag som allerede var fremmet av Solberg-regjeringen.

For å oppsummere: Høyre er villig til å se på nye tiltak for å sikre at flere uføre kan delta i arbeidslivet. Dette innebærer imidlertid en større reform, som ikke bør gjennomføres i et representantforslag.

Tor Inge Eidesen (Sp) [13:23:34]: Forslagsstillerne etterlyser et mer fleksibelt uføresystem. Det pekes på utfordringer knyttet til tilbakebetaling av trygd hvis inntektsgrensen overskrides, at lønnsøkninger fører til trekk, og at systemet i liten grad stimulerer mottakerne av uføretrygd til å bruke sin restarbeidsevne. Jeg synes dette er viktige problemstillinger som vi skal ta på alvor.

Uføretrygden er en ordning som skal dekke inntektstap som følge av nedsatt evne til inntekt. Det er også viktig å huske på at for en god del vil sykdom og andre utfordringer i praksis begrense mulighetene for ethvert inntektsgivende arbeid. For de som har muligheten til å kombinere jobb og uføretrygd, er det et gode. Det er et gode for både arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunn.

Tilknytning til arbeidslivet vil kunne forhindre utenforskap og gi en tilhørighet. Regelverket legger imidlertid etter min mening allerede godt til rette for dette. Hovedprinsippet er at arbeid skal lønne seg, og gradert uføretrygd skal alltid vurderes. Kommer inntekten over inntektsgrensen, skal det foretas trekk. For de aller fleste vil trekket være mindre enn den inntekten som en har utover inntektsgrensen. Det vil altså lønne seg å jobbe. Det er også mulig å søke om økt inntektsgrense hvis en får lønnstillegg, og den oppjusteres årlig i forhold til økningen i grunnbeløpet.

For å unngå store krav om tilbakebetaling av uføretrygd er det viktig at inntektsplanleggingen er mest mulig korrekt. Oppfølgingen av den enkelte gjennom varsler gjennom året har blitt bedre og er ganske omfattende. Dersom opplysninger fra a-meldingen viser at inntekten er eller kan bli for høy, blir det sendt ut varsel.

Vi har altså systemer som skal sørge for at den enkelte trygdemottakeren, i samspill med Nav, skal kunne legge til rette for mest mulig korrekte utbetalinger. Jeg kan ikke påstå at dette er uten utfordringer for enkelte, og jeg forstår veldig godt at i en hverdag som kan være preget av mange problemer, f.eks. knyttet til sykdom, skal det godt gjøres å ha nok overskudd til å etterleve alle forventninger om rapportering og planlegging i Navs systemer. Jeg registrerer at enkelte opplever disse som vanskelig tilgjengelige, og det er alltid rom for forbedringer.

Som sagt: Det er et mål at alle de som vil og kan, skal bidra i arbeidslivet gjennom inntektsgivende arbeid. Derfor ba også Stortinget regjeringen komme tilbake med en vurdering av en omlegging av fribeløpet, herunder en økning av fribeløpet inntil 1 G. En tar sikte på å lyse ut en ekstern utredning innen kort tid, sier regjeringen i statsbudsjettet, og en skal da få et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å komme tilbake med en god vurdering. Det er en vurdering jeg støtter og ser fram til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:26:52]: Etter dagens regler må man ha redusert arbeidsevne med minst 50 pst. for å ha krav på uføretrygd. Hvis uføregraden skyldes yrkesskade eller sykdom, er det nok at arbeids- eller inntektsevnen er nedsatt med 30 pst. Har man en restarbeidsevne som er lavere enn 50 pst., ser man en tendens til at Nav ønsker å sette disse personene over på 100 pst. uføregrad – istedenfor å tilrettelegge for en liten arbeidsprosent der restarbeidsevnen eksempelvis kunne vært 20–30 pst. Det er kjernen i forslaget: fleksibilitet i hvor mange prosent man kan jobbe.

De fleste som har hatt ordet hittil, har fokusert på hvor mye man kan jobbe før man får en avkorting, men kjernen i saken er å ha mulighet og lov til å bidra, og der er det for lite fleksibilitet. Dette gir inntrykk av et lite fleksibelt system som gjør det vanskelig for personer som har mulighet til å jobbe, til faktisk å kunne jobbe.

Skal bærekraften i dagens velferdssystem berges, må man benytte all arbeidsevne som er mulig, og man trenger skatteinntekter for å finansiere velferdssystemet og framtidens pensjoner. Jamfør den saken vi skal ha på et senere tidspunkt, er dette syretesten. Er det festtaler, eller har man til hensikt å gjøre noe med det? Dette kunne vært det lille som er med på å trigge en arbeidsevne.

I 2022 ble landslaget for rullestolhåndball etablert. En av de som spiller der, er blant dem som har engasjert seg i temaet i denne saken. Han ble skadet på arbeidsplassen og kjempet seg etter hvert tilbake til yrkeslivet ved at han startet egen bedrift. Etter noen år fikk han beskjed av legen sin om at han ikke kunne fortsette med en slik arbeidsbelastning. Legens anbefaling var maks 40 pst. arbeid. Navs svar var at han måtte jobbe minimum 50. Resultatet ble nedlegging av bedriften og 100 pst. uførhet. Dette var ikke det han ønsket, men han ble påtvunget det.

Dersom reglene endres, vil mange uføre kunne bidra etter evne og ønske. Jeg tror det er hensiktsmessig for dem som er uføre, å føle seg verdsatt og å kunne få lov til å bidra med det de ønsker, om det er 10 pst., 20 pst., 30 pst. eller 40 pst. Det kan ikke være en kunstig grense på 50 pst. som er hovedelementet, og det er dette som er kjernen i saken. Det er også det jeg mener vi først og fremst må søke å løse, og så får man heller diskutere de innslagene som går på når man skal ha en avkorting eller ikke. Men hovedessensen er fleksibilitet i når man skal få lov til å jobbe eller ikke.

Jeg tar opp forslagene våre.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:29:55] (komiteens leder): Det er grådig provoserende for uføre og syke folk når politikere sier at de på den ene siden må stå opp om morgenen, og at det skal lønne seg å jobbe for å rettferdiggjøre lave ytelser, mens man på den andre siden ser at det samme systemet som skal – såkalt – motivere til å jobbe, altfor ofte straffer, eller hindrer, folk som faktisk kan og vil. Dette er på toppen av at ytelsene i utgangspunktet er så lave at det holder folk i fattigdom, og at det er uverdig. Hvis man er 100 pst. ufør, men kanskje er bedre noen tider på året og kan jobbe litt, eller ha mulighet til å bidra i organisasjonslivet eller ta honorerte oppdrag, møter man veldig fort på grensen for når uføretrygden blir trukket tilsvarende. Den er i dag på 0,4 ganger folketrygdens grunnbeløp, altså under 50 000 kr på et helt år. Resultatet blir fort store krav om etterbetaling for folk med dårlig økonomi.

Det er ikke rettferdig, og for mange er det rett og slett provoserende. Det er jeg helt enig i. Derfor har SV i gjentatte budsjettforslag foreslått å øke fribeløpet for uføre tilbake til 1 G, slik det var før høyreregjeringen kuttet dette i sin regjeringsperiode. Det har dessverre møtt stor motstand fra de andre partiene. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet foreslår lignende grep i dette forslaget, som SV støtter.

Fribeløpet, som representanten Olsen var inne på i sitt innlegg, er bare én del av dette systemet som bør forbedres. Også for dem som ikke er 100 pst. uføre, og for sosialhjelpsmottakere og andre, trengs det endringer, sånn at budskapet om at det skal lønne seg å jobbe, blir noe annet enn en provoserende floskel. Derfor fremmer også SV flere forslag, sammen med Fremskrittspartiet og med Rødt, i saken.

Så vil jeg til slutt særlig trekke fram personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å jobbe, men som møter på barrierer, for skal vi inkludere flere i arbeid, bør vi jo starte der. Skal vi ha noen troverdighet i å kreve bedre tilrettelegging i arbeidslivet for å fjerne noen av de barrierene, må vi i alle fall få orden på Nav og uføreregelverket når det også fungerer som en barriere mot å kunne jobbe litt mer – for dem som kan og ønsker det.

Med det tar jeg opp det gjenstående forslaget som SV er med på.

Mímir Kristjánsson (R) [13:32:51]: Grunnlaget for den moderne arbeidslinja er setningen: Det skal lønne seg å jobbe. Dette er av og til utledet som at det skal lønne seg å stå opp om morgenen – for å sitere dagens finansminister.

At det skal lønne seg å jobbe, er et ideal jeg tror de aller fleste i Norge vil være enig i. Derfor oppleves det så utrolig provoserende for mennesker som er på en stønad, når de opplever enten økonomiske eller byråkratiske hindringer – for det siste tror jeg er vel så viktig som beløpene i kroner og øre – som gjør at det blir vanskeligere for dem å utnytte restarbeidsevnen sin. Jeg skal innrømme at restarbeidsevne ikke er det flotteste ordet jeg kjenner til i det norske språket, og jeg tror også det er mange som blir provosert av det ordet i seg selv. Likevel, fordelen med f.eks. et sånt fribeløp viser seg ved at helsen til uføretrygdede eller andre som er på helserelaterte stønader, ikke er så enkel for oss som politikere å lage ett regelverk, ett system for. Har man et fribeløp, tillater man at de kan utnytte de små mulighetene de har til å jobbe, i den perioden hvor helsen er god nok til det, uten å stille krav om at de må kunne jobbe i akkurat like stor prosent hele tiden, hele veien, hele året.

Jeg er veldig glad for det som oppleves som et veldig stort taktskifte nå i norsk politikk. Dette forslaget kommer fra Fremskrittspartiet. Jeg synes det er et veldig godt forslag. Jeg synes ikke alltid Fremskrittspartiets forslag i trygdepolitikken er like gode, så det oppleves nytt for meg. Vi hører at Høyre sier at de er åpne for å se på mulige løsninger og tanker om dette. Det er også kommet et gjennomslag, som særlig SV har kjempet fram, om at man skal utrede en økning av fribeløpet, og det er en tanke som også får støtte fra Arbeiderpartiet. Det er et ganske optimistisk taktskifte, for man skal ikke glemme at dette fribeløpet historisk sett har blitt senket. Det har historisk sett blitt kuttet. Man hadde jo et fribeløp på 1 G, og så begynte man å trekke det ned fordi man var redd for at det skulle være for lukrativt å jobbe litt ved siden av uføretrygden, og at det skulle ødelegge for arbeidslinjen. Så her har det i mine øyne skjedd et positivt politisk taktskifte som tyder på at i alle fall dette fribeløpet – tillater jeg meg å være så optimistisk å si – vil bli økt når disse utredningene er ferdige.

Samtidig handler dette ikke bare om det fribeløpet, og derfor har vi i Rødt, sammen med SV, et forslag der det er en rekke andre ordninger man må se nøyere på. I hvilken grad avkorter eller straffer man familier med barnetillegg, f.eks. hvis en arbeidsfør jobber litt for mye overtid? Kan man ha et fribeløp innenfor sosialhjelpen som gjør at rusbrukere kan plukke søppel for Kirkens Nødhjelp uten å bli trukket i sosialhjelpen, osv.? Her må man se dette mer helhetlig. Jeg er glad for at jeg tror fribeløpet kommer til å øke, men jeg håper også at man går gjennom de andre tingene i denne utredningen.

Jeg vil også ta opp Rødts forslag.

Statsråd Tonje Brenna [13:36:13]: Formålet med uføretrygd er å dekke inntektstap som følge av uførheten. Regelverket er tilpasset både helt og delvis uføre. Ved innvilgelse av uføretrygd fastsettes det en uføregrad ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførheten. Gjennom perioden med arbeidsavklaringspenger har det vært gjennomført aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak og/eller annen oppfølging med sikte på å få eller beholde arbeid. Uføregraden skal reflektere den delen av inntektsevnen som er varig tapt, og god arbeidsrettet oppfølging er en forutsetning for å kunne utnytte gjenværende inntektsevne så godt som mulig.

Jeg er glad for at komiteen er enig i at dagens regelverk allerede er utformet sånn at det alltid skal vurderes en gradering av uføretrygden. Det er i tillegg svært viktig at personer med gradert uføretrygd også får de mulighetene som skal til for å kunne utnytte sin gjenværende inntektsevne.

Jeg er også opptatt av at alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det. Det er bakgrunnen for at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken våren 2024.

I alle inntektssikringsordningene er det regler om hvordan ytelsene kan kombineres med andre inntekter. Ytelsene fra folketrygden skal komme til erstatning for inntekt som man ikke lenger kan skaffe seg. Hvor mye man får utbetalt i en ytelse, skal derfor også stå i rimelig forhold til den inntekten man klarer å ha ved siden av. Det er derfor vi har avkortingsregler. Denne forholdsmessigheten gjelder når ytelsen innvilges, og den gjelder også hvis man senere klarer å skaffe seg mer inntekt.

Da uføretrygden ble lagt om i 2015, ble det lagt stor vekt på at det skal bli enklere å kombinere uføretrygd og arbeidsinntekt. Uføregraden som ligger til grunn for utbetaling av uføretrygd, blir eksempelvis ikke revurdert eller satt ned selv om mottakeren senere får mer inntekt ved siden av trygden. Det betyr at en ufør som i en periode har fått lavere utbetalt trygd enn uføregraden tilsier på grunn av økt inntekt, automatisk vil få tilbake en høyere utbetaling dersom inntekten senere minker eller faller bort igjen. Dersom uførheten blir varig forverret, kan det fastsettes en ny og høyere uføregrad – eller motsatt, hvis den blir varig forbedret.

Den enkelte kan også melde fra til Arbeids- og velferdsetaten om lønnsøkninger som er høyere enn det som følger av den alminnelige lønnsveksten, og dermed også veksten i uføreytelsen. Det sikrer at den uføre kan ha en god karriereutvikling i sin deltidsstilling uten at det påvirker uføretrygden. Dette er regulert i forskrift.

Dagens fribeløp må ses på bakgrunn av de ulike hensynene som en uføreordning skal ivareta. Fribeløpet skal på den ene siden stimulere personer som har fått uføretrygd, til å forsøke seg i arbeid og gi ekstra uttelling opp til et visst nivå. På den annen side kan fribeløpet også føre til at det rent økonomisk lønner seg å få fastsatt en uføregrad på 100 pst. framfor å få en gradert uføretrygd.

Som det står i budsjettproposisjonen for 2024, vil vi snart lyse ut et oppdrag for å få mer kunnskap før vi vurderer en omlegging, men jeg er glad for denne debatten, som jeg tror vi alle har et engasjement for at vi skal komme oss videre med.

Torbjørn Vereide (A) [13:51:28]: Framleis er det iallfall eitt innlegg igjen, men eg ønskjer likevel, som saksordførar, å seie at det har vore ein veldig god debatt. Det har vore ein søkjande debatt der vi ikkje er låste i rigide partipolitiske båsar, men kjem kvarandre i møte med spørsmål om korleis vi kan få til dette i praksis, og er ærlege på at vi ikkje har all kunnskap om korleis dette skal gå føre seg.

Eg ønskjer også å seie at ei viktig problemstilling vi må finne ut av, saman med dette arbeidet, er svaret på følgjande spørsmål: Kva arbeidsplassar er det desse menneska skal få lov til å kome inn i? Det er klart at om ein har veldig varierande arbeidsevne, at det er grenser for om ein klarar å jobbe noko særleg meir enn ei 10 pst-stilling fordelt på eit år, med litt ulik deltaking frå månad til månad, har psykiske utfordringar, har muskel- og skjelettplager eller manglar fullført vidaregåande skule, må vi gjere noko meir for at det skal vere ei reell moglegheit å delta i arbeidslivet. Der er det eit stort gap både i det private og i det offentlege – på statlege arbeidsplassar, men også ute i kommunane. Det langsiktige arbeidet med å sjå på ein heilskap der ein kan kvalifisere og inkludere fleire folk inn i arbeidslivet, er ein viktig tematikk å bruke tid på.

Så ønskjer eg å gjenta det forslagsstillar Olsen sa: Dette handlar òg i botn og grunn om å sørgje for at folk føler seg verdsette, at dei er klare over at vi treng deira kompetanse, at dei ikkje er ei byrde eller noko sånt, men resursar som vi alle vil ha stor nytte og glede av å få med inn i våre arbeidsplassar.

Tuva Moflag (A) [13:53:45]: Ved en inkurie ønsket ikke jeg den nye statsråden velkommen til komiteen da jeg tok ordet ved en tidligere sak behandlet på dagens sakskart, så da måtte jeg nesten ta ordet i denne saken for å få gjort det.

Til selve saken vi har til behandling, og noe som faktisk er omtalt i en merknad fra Høyre i innstillingen: Unge og nye mottakere på uføretrygd får ofte en full uføregrad, mens de som er eldre uføre, gjerne har en gradert uføregrad. Jeg tenker at det er en utvikling her som vi er nødt til å ta tak i, og som i grunnen er bekymringsfull. Statsråden var også inne på det i replikkordskiftet når hun sier at det er vanskeligere å komme inn i jobb hvis man først har blitt ufør, enn det er å trappe ned fra et eksisterende arbeidsforhold. Det tenker jeg er noe som vi må ha med oss inn i den videre politikkutviklingen.

Jeg har selv en mann som er elektriker, og som har fått MS og blitt delvis ufør på grunn av det. Han har en arbeidsgiver som kjenner ham godt og vet hva han er god for og hva han kan bidra med, til tross for at han har fått en kronisk sykdom. Kanskje hadde det vært vanskeligere hvis situasjonen var motsatt, at man kom til en arbeidsgiver med det som på papiret kanskje framstår som en usikkerhet.

Vi vet også at de unge i dag som blir uføre, og som er en del av den statistikken vi er bekymret for, ofte har et annet sykdomsbilde enn dem som ble uføre tidligere. Mens det tidligere kanskje var muskel- og skjelettplager som var mest vanlig, er det nå psykiske plager, noe som kanskje kan gjøre inntredenen og møtet med arbeidslivet enda vanskeligere hvis man ikke har vært på innsiden i utgangspunktet.

Jeg er derfor veldig glad for at denne debatten har løftet blikket litt utover fribeløp og avkorting, og at statsråden peker på stortingsmeldingen som skal komme om arbeidsmarkedstiltak, for jeg tror dette også handler veldig mye om hva slags arbeidsliv som tar imot disse som har en delvis arbeidsevne, og hvordan vi skal få dem med på innsiden.

Mímir Kristjánsson (R) [13:56:13]: Jeg må si jeg synes det var litt overmodig av representanten Vereide å takke for en konstruktiv debatt når jeg hadde et innlegg igjen! – Nei da.

Her er vi inne på en rekke med ganske viktige problemstillinger. I likhet med andre er jeg også glad for den arbeidsmarkedsmeldingen som skal komme. Jeg tror at hvis man skal se arbeidslinjen i et positivt og ikke negativt lys, er det avgjørende å forstå at det er arbeidslivet man er nødt til å gjøre noe med for å inkludere flere, og at man ikke kan løse arbeidslivets problemer gjennom å være strenge med folk som går på trygd. Den tenkemåten er det avgjørende at vi legger bak oss, tror jeg.

Jeg tok egentlig ordet for å gå litt i rette med noe som partiet Høyre gjentatte ganger har tatt opp i forbindelse med dette med fribeløpet, og de gjør det igjen også i merknads form her. Det er riktig at Solberg-regjeringen gikk inn for en omlegging av fribeløpet. Egentlig gikk man inn for en fjerning av det som var fribeløp, og så ville man i stedet få en halv avkorting opp til 1,2 G. Det vil si at ikke én krone skulle være uten noen form for avkorting. Dette skapte jo et ramaskrik blant svært mange uføretrygdede folk – ikke primært så mye på grunn av det økonomiske som at de da umiddelbart måtte begynne å melde inntekter inn til Nav allerede fra første krone. For en del av de menneskene som har negative erfaringer med Nav, negative erfaringer med offentlig byråkrati, er skrekken for å ha gjort noe feil, for å ha mottatt for mye penger som man så året etterpå blir nødt til å betale tilbake, i seg selv ofte viktigere enn selve avkortingsbeløpet. Derfor var det veldig gledelig at dagens regjering skrotet det forslaget som jeg egentlig opplevde nærmest ved et arbeidsuhell hang med i det første statsbudsjettet fra regjeringen Støre, og at man beholdt et fribeløp, sånn som man har i dag.

Jeg vil stå veldig sterkt på at man godt kan ha en halv avkorting over et visst fribeløp hvis det er det man ønsker, men at man bør ha et fribeløp i bunnen som gjør at ikke hver minste lille småjobb setter en i den klemmen at man må inn og rapportere det til Nav og kanskje frykte å få for mye og dermed få en tilbakebetalingssak.

Den siste lille detaljen med denne historien er at i tillegg til en omlegging av ordningen var det også et sparetiltak, der man skulle avkorte 200 mill. kr mer i trygd – hvis jeg husker riktig – enn det man hadde gjort før. Høyres fortelling om denne omleggingen bør altså inkludere at det ville gjort at trygdede folk ville fått mer av inntektene sine avkortet, og det syns jeg vel kanskje jeg var nødt til å si.