Sak nr. 2 [10:07:11]
Interpellasjon
fra representanten Kari-Anne Jønnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren:
«Norge har små, kreative og spesialiserte
utdanningsinstitusjoner som leverer høy kvalitet på internasjonalt
nivå innenfor sine fagfelt.
Hvordan vil statsråden bidra til
at offentlige og private spesialiserte, kreative utdanningsinstitusjoner
skal ha mulighet til å vokse og utvikle seg i tråd med samfunnets
behov for disse institusjonenes kunnskapsproduksjon?»
Kari-Anne Jønnes (H) [10:08:11 ] : I NOU 2014:7 Elevenes læring
i fremtidens skole ble de ti viktigste kompetansene for det 21.
århundre omtalt. Sammen med fagkompetanse, IKT-kompetanse, kommunikasjon
og samarbeid, finner vi også kreativitet og innovasjon. I tillegg
til kritisk tenkning og problemløsning er også kulturell bevissthet
og kompetanse trukket fram
Det er i møte
mellom ulike mennesker det geniale oppstår. Det kan f.eks. være
når ingeniøren møter designeren, når læreren møter musikkterapeuten
eller når legen møter portrettkunstneren. Det er ulike profesjoner med
ulike blikk. Summen av kunnskapen blir mye mer enn 1+1=2.
Utsynsmeldingen
er tydelig på behovet for mer og rett kompetanse som svarer på samfunnets
behov, men meldingen omtaler ikke de kreative utdanningene særskilt,
slik den gjør med mange andre utdanninger.
Høyres ungdomsskolereform
legger opp til mer praktisk og mer variert undervisning i alle fag.
Vi mener det vil bidra til økt trivsel, at flere elever føler mestring og
læringsglede, og at flere elever kan ta veloverveide valg basert
på egne erfaringer. Det vil føre til økt kunnskap om yrker og bedre
forståelse av bredden i arbeidslivet og kompetansebehovet i samfunnet.
Der er de kreative fagene en viktig dimensjon.
Skal vi løse
morgendagens utfordringer innenfor IT, helse og grønn omstilling,
trenger vi også de kreative profesjonene og utdanningene – de som
lever av å utfordre, og som snapper opp trender og tendenser. Det
er summen av alle utdanningene vi har som gjør at vi dekker behovene
i arbeidsmarkedet.
Samfunnet endrer
seg raskt. Det er lett å se hvilke behov vi må dekke i dag og i
morgen, men hvilke behov har vi om 15 og 25 år? Som mennesker er
vi avhengig av det estetiske som musikk, kunst og ulike kulturelle
uttrykk, alt fra 17. mai-korps til nasjonalfilharmonien.
Vi er avhengig
av byrom som er gode å vokse opp i og av teknologiske løsninger
som er lette å bruke for mennesker i ulike livsfaser. Dette krever
både bredde i kulturelle tilbud til barn i kulturskolen og spissede
utdanningstilbud til dem som skal bli enere i sitt instrument eller
uttrykk.
Samtidig som
vi må legge til rette for nyskaping og nytenkning, har vi et viktig
ansvar for å ta vare på kulturarven vår, f.eks. gamle håndverksteknikker
som har gått i arv, som bunadstilvirkning eller tradisjonelle håndverksfag.
Framtidens IT-løsninger
må være tilgjengelige og brukbare for folk. Kommunenes nettsider
blir ikke universelt utformet uten designere. Nav og Skatteetaten
er også avhengig av de fagene som er bindeleddet mellom menneskene
og teknologien. Det er det designere som bidrar til.
Vi må løse morgendagens
helsetjenester smartere enn i dag, vi har ikke noe valg. Da trenger
vi kreativiteten og innovasjonskraften til dem som er vant til tverrfaglig nytekning.
De som utdannes ved disse institusjonene, er heller ikke bare utfordrere
til tankemåter og prosesser, men er en del av tjenestene selv, som
musikkterapeutene som utdannes ved Norges musikkhøgskole og er ansatt
i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og kulturskolen.
De kreative fagenes
samfunnsrelevans er også viktig for det grønne skiftet. Materialbruk
er viktig og også institusjoner som utdanner arkitekter og designere,
som kan bidra til at vi bygger mer fornuftig i framtiden, at vi kan
bruke materialene lenger i ulike bygg, og ikke minst er det de som
kan bidra til klokere materialbruk.
Samfunnsrelevans
og prioritering er viktig for oss som politikere. Og her skal vi
fortsette å sikre at kompetansebehovet i arbeidslivet dekkes. Men
det er også viktig å huske på hvem vi er, og hva som former oss
som folk og samfunn. Det er viktig å huske på hva som forener oss i
krevende tider, og hva som samler oss når vi har noe å feire.
Helhet, langsiktighet
og forutsigbarhet er viktig for våre utdanningsinstitusjoner. Det
samme er mulighet for utvikling, nytenkning og innovasjon. Derfor
lurer jeg på hvordan statsråden vil bidra til at offentlige og private
spesialiserte, kreative utdanningsinstitusjoner skal ha mulighet
til å vokse og utvikle seg i tråd med samfunnets behov. For det
er jo ikke tvil om at det også i framtiden vil være behov for disse
institusjonenes kunnskapsproduksjon.
Statsråd Sandra Borch [10:13:10 ] : Takk for spørsmålet. Jeg
tror jeg og representanten Jønnes deler mange av de samme virkelighetsbeskrivelsene.
Norge har en
sterk og stolt tradisjon innenfor kreative og kunstneriske utdanninger
ved både små og store institusjoner. Universiteter, høyskoler og
fagskoler leverer utdanningstilbud på et høyt nivå og bidrar til
kulturtilbud i hele landet. Gjennom gode utdanningstilbud i utøvende
kunst utdanner vi framtidens kulturarbeidere, kunstnere, musikere
og mye mer.
Gode kulturtilbud
og dyktige kulturarbeidere spredt over hele landet er avgjørende
for å sikre både bosetting og attraktive lokalsamfunn. På kulturskolene møter
ungene våre musikken, de lærer å spille instrumenter, og konsertsalene
rundt omkring gir oss gode kulturopplevelser hver dag. Til det trenger
vi folkene som også utvikler kunsten videre.
Det mener jeg
regjeringen legger til rette for, på flere vis. I Norge har vi en
egen doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid. Det skiller oss
fra landene rundt oss. Slik bidrar vi ikke bare til å utdanne kompetanse,
men også til å utvikle kunsten på helt øverste nivå både nasjonalt
og internasjonalt. Det tar den utøvende kunsten, på kunstens egne
premisser, videre inn i framtiden.
En faktor for
suksess innenfor alle typer fagområder er samarbeid. Til det trenger
vi møteplasser for å snakke i lag og lære av hverandre. Innenfor
kunstutdanningene i Norge har vi flere møteplasser, noe som er en
forutsetning og en styrke for den faglige utviklingen og ikke minst
den veksten som representanten Jønnes etterlyser. Universitets-
og høyskolerådet har en egen fagstrategisk enhet for kunst-, design-
og arkitekturfag som jobber for å løse langsiktige oppgaver innenfor
spesifikke fagfelt.
Fra regjeringens
side er det viktig å sikre gode rammebetingelser og gjennom det
bidra til at kreative utdanningsinstitusjoner kan utvikle seg. En
måte vi gjør dette på, er å ha god finansiering av og et godt finansieringssystem
for universiteter og høyskoler. I utsynsmeldingen, som Stortinget
vedtok i juni, forenkler vi finansieringssystemet for universiteter
og høyskoler fra 2025. Endringene er basert på en grundig gjennomgang
og gir utdanningsinstitusjonene mer tillit, handlingsrom og ikke
minst også ansvar. Mens vi i dag måler institusjonene på en rekke
indikatorer, vil vi ha utviklingsavtaler med den enkelte institusjon.
Vi vil altså
styre hver institusjon mer individuelt, nettopp for å ta vare på
mangfoldet av de ulike utdanningsinstitusjonene vi har i sektoren,
og for å gi institusjonene mer frihet. Med endringene får institusjonene et
enda tydeligere ansvar for å ivareta samfunnsoppdraget sitt og vurdere
hvordan de skal disponere ressursene sine på en best mulig måte.
Dette er også en del av regjeringens tillitsreform.
Jeg er enig med
representanten Jønnes i at vi trenger gode kreative utdanninger
også i framtiden. Samtidig kan ikke alle utdanninger regne med stor
vekst framover, når handlingsrommet blir strammere og vi stadig får
færre folk i arbeid. Det er en virkelighet som vi også i denne salen
må bli mer og mer bevisst på. Uansett hvor jeg reiser, trenger vi
flere folk. Bedrifter trenger flere ingeniører, kommunene trenger
flere helsefagarbeidere, og vi trenger flere lærerkrefter i skolen.
Dette krever også prioriteringer fra politisk hold.
I utsynsmeldingen
har regjeringen uttrykt at det er viktig at universiteter, høyskoler
og fagskoler særlig styrker utdanningskapasiteten innenfor helsefag,
IT og områder som er viktige for det grønne skiftet, for å møte
arbeidslivets behov for kompetanse i framtiden.
Jeg mener at
rammebetingelsene vi har lagt for den høyere utdanningssektoren,
gjør det mulig for kreative utdanningsinstitusjoner å fortsette
å tilby og utvikle utdanningene sine framover i tråd med det som
er samfunnets behov.
Kari-Anne Jønnes (H) [10:18:18 ] : Takk til statsråden for
godt svar. Jeg kom til å tenke på at jeg helt glemte å takke for
at statsråden kommer hit. Jeg har gledet meg til å møte statsråden
på denne arenaen. Jeg er glad for at statsråden har ansvar for denne
viktige sektoren framover, og at vi deler synet på viktigheten av kreative
fag.
Vi i Høyre er
opptatt av at vi skal styre i det store og ikke i det små. Det gjelder
også for de kreative utdanningene. Vi i Høyre har også uttrykt veldig
tydelig at vi er glad for regjeringens tydelige signaler om at vi
skal prioritere i tråd med samfunnets behov. Derfor er jeg opptatt
av å løfte de kreative utdanningene, for det er helt åpenbart at
de kreative utdanningene er helt essensielt viktige for at vi skal
dekke behovet i f.eks. helsevesenet. Jeg har lyst til å trekke fram
at det er god samfunnsøkonomi å satse på kreative fag, også når
vi må prioritere tydeligere, for kreative fag er et grunnlag for
næringsutvikling og ivaretakelse av kulturarv, helse for unge og
eldre, bolyst og mye mer.
Et eksempel på
det er familiebedriften Øveraasen, som ligger på Gjøvik. I 2014
vant de Hedersprisen for god design. De samarbeidet med Eker Design.
Øveraasen er et godt eksempel på at en tradisjonsrik, liten familiebedrift
kan bli mer synlig i et internasjonalt marked. Øveraasen produserer
maskiner som rydder snø på flyplasser over hele verden. Det at de
samarbeider med en designer og gikk foran, gjorde at de fikk et
helt nytt og mye større marked, og det bidrar til inntekter og utvikling
av næring.
Uten kunstutdanningene
kunne ikke dronning Sonja promotert norske kunstneres praktsmykker
og således skapt internasjonal oppmerksomhet om norsk kunst og design,
og Lise Davidsen, som er en av Norges aller flotteste stemmer, kunne
ikke gått helt til topps i dronning Sonjas prestisjetunge internasjonale
musikkonkurranse. Det er også enda en ting, for noe av det flotteste
og kanskje beste eksemplet på viktigheten av kreative utdanninger
er når musikkterapeuter bidrar til at ungdom blir elever i kulturskolen
framfor å bli pasienter i helsevesenet.
Derfor er jeg
opptatt av at vi løfter de kreative utdanningene og gir dem den
oppmerksomheten og den plassen de trenger også i framtiden, som
redskap for å nå de målene vi har, som er felles, både innenfor
det grønne skiftet og innenfor helse. Hvordan vil statsråden bidra
til det?
Statsråd Sandra Borch [10:21:31 ] : Jeg er enig med representanten
Jønnes i at kreative utdanninger er viktig også i det som er samfunnslivets
behov, enten det er innenfor helse, innenfor bolyst eller innenfor
barn og unges tilbud. Selv er jeg så heldig at jeg har vært en del av
det. Jeg har spilt tverrfløyte i korps i ti år og fiolin i to år.
Jeg tror ikke mine talenter der var noe å spille videre på, men
dette skaper en viktig sosial arena som jeg tror er viktig for veldig
mange barn og unge.
Så er det et
element som vi må ta inn over oss også i denne sal – at vi kommer
til å mangle kompetanse på en rekke viktige områder i framtiden.
Når jeg nå reiser rundt på besøk til akademia – til universiteter,
høyskoler og fagskoler – og når jeg møter ulike organisasjoner og
forbund, snakker de om at de mangler folk til viktige jobber i framtiden.
Vi ser også i media at det er mangel på lærere, mangel på sykepleiere,
mangel på viktige helsefagarbeidere, mangel på teknologer – alle
mangler kompetanse og folk. Jeg mener at en av de viktigste oppgavene
for Stortinget framover, er å diskutere hvordan vi skal få den rette,
kvalifiserte arbeidskraften til å ivareta viktige områder innenfor
hele dette landets behov.
Og så er det
ingen tvil om at de kreative utdanningene også kommer til å være
viktige for regjeringen, enten det er offentlige eller private.
Det er ingen tvil om at de bidrar positivt med tanke på det tilbudet
man gir barn og unge, men ikke minst med tanke på det tilbudet man egentlig
bidrar med til hele befolkningen, og kanskje særlig etter at vi
har vært gjennom en pandemi og mange kanskje føler på en større
ensomhet og utrygghet enn det man har gjort før.
Representanten
Jønnes refererte til Hennes Majestet Dronning Sonja i innlegget
sitt, og jeg deler det engasjementet vi har fra vår flotte dronning
med tanke på de kreative utdanningene, som også kommer til å være
viktig for regjeringen framover. Det er med et element om at vi
i denne salen er nødt til å ta en debatt om hvordan vi skal sikre
den rette kompetansen inn i framtiden, for vi vet at vi kommer til
å mangle folk og arbeidskraft framover.
Lise Selnes (A) [10:24:30 ] : Først av alt: Tusen takk til
interpellant Jønnes for å ta opp et viktig tema, og tusen takk til
statsråden for gode og solide svar.
Kulturutdanninger
er avgjørende for veldig mye i Norges land. Av og til tenker vi
– jeg er i debatter der det framstilles slik – at dette er unødvendige
utdanninger, og at vi kun trenger å utdanne folk til å løse de utfordringene
vi har i helsevesenet, de utfordringene vi har med nok ingeniører,
IKT, lærere osv. Men de kulturelle utdanningene våre er også viktige
i alle disse yrkene. I norske kommuner er vi avhengig av å ha arkitekter,
vi er avhengig av å ha samfunnsplanleggere, vi er avhengig av å
ha folk i kulturskolene som er med og løfter våre unge. Vi er også
avhengig av å ha Den kulturelle spaserstokken – som jeg ser var
på besøk i min egen kommune denne uka og skapte stort engasjement
blant de eldre i kommunen, med flere hundre tilhørere. Det skaper
en verdi i livet som er større enn bare den daglige driften på sykehjemmet
eller i omsorgsboligen. Vi er avhengig av de store kulturopplevelsene
vi har når vi er i Konserthuset, i Den Norske Opera eller andre
steder. Kulturutdanningene er også samfunnsviktige.
Jeg tror noe
av spørsmålet som interpellanten stiller, og som gjør at en del
institusjoner er urolige, handler om finansiering, og det handler
om hvordan vi skal finansiere UH-sektoren framover. Utsynsmeldingen
er krystallklar, og det er brede flertall for hvordan også den skal
forenkles. Den forenklingen fører jo til at kunst og kultur ikke
lenger er i de to øverste kategoriene for finansiering, som de var
tidligere. Derfor var det også bredt flertall på Stortinget i utsynsmeldingen
for å legge til en merknad om at dersom en skal øke antall studieplasser
på disse studiestedene, må det følges av en tilleggsbevilgning.
Det forstår alle, for dette er dyre utdanninger å gjennomføre. Jeg
tror at statsråden og regjeringen ved å prioritere opp studieplasser
også må prioritere tilleggsbevilgning. Jeg ikke bare tror det –
det må gjøres, for det er dyre utdanninger.
Det er riktig
som statsråden sier, at vi vil mangle folk i Norge i framtiden,
og den mangelen fører til at konkurransen om både studieplasser
og mennesker blir hardere. Derfor er det viktig å synliggjøre hvorfor
de kulturinstitusjonene som nå er urolige, kanskje også vil trenge flere
studieplasser i framtiden for å løse nettopp de samfunnsutfordringene
som er der. Dette handler om å nå målene i det grønne skiftet, det
handler om trygg og god velferd, og det handler om å lykkes med
en hverdag i våre kommuner, i vårt næringsliv og blant oss som mennesker
her på jorden, for at vi skal ha gode liv i framtiden.
Derfor er diskusjonen:
Hva er samfunnsnytte? Kulturelle utdanninger er også samfunnsnytte,
og for Arbeiderpartiet er det viktig å presisere det. Jeg tror at
det i budsjettbehandlingen vi skal gjennom nå, vil være viktig for
Arbeiderpartiet at vi også synliggjør disse fagenes plass i framtiden.
Jeg vil avslutte
med å si at kompetanse på disse viktige områdene krever studieplasser,
og det krever en trygghet for institusjonene. Jeg tror det er den
tryggheten de etterspør nå, og det er den tryggheten vi må vise gjennom
både Stortingets og regjeringens arbeid for at de skal kjenne sin
plass i det norske utdanningssystemet i framtiden. Jeg heier i hvert
fall stort på kreative utdanninger, og jeg er helt sikker på at
vi skal lykkes med å løfte dem videre i en mer konkurrerende framtid
for både utdanningssystem og mennesker i Norge.
Liv Kari Eskeland (H) [10:28:58 ] : Først har eg lyst til å
takka interpellanten for å setja dette veldig viktige temaet på
dagsordenen. Det er eit tema som det burde ha vore høgare bevisstheit
omkring når me snakkar om dei framtidige kunnskapsbehova og utdanningane
våre. Desse utdanningsinstitusjonane er berebjelken for at me skal
kunna utvikla oss innanfor kunst- og kulturfeltet, men òg innovera
på dei fleste område.
Kreative næringar
møter me innanfor kultur- og mediesektoren, reklame, dataspel, design
og arkitektur. Dette er verksemder me har i mange delar av samfunnet.
Nokre har økonomisk karakter, mens andre handlar om livskvalitet
og verdiar i lokalsamfunn og om ny teknologi.
Ei satsing på
kreative næringar vert ofte brukt aktivt for å styrkja attraktiviteten
til regionane, for å skapa bulyst for unge menneske, og det treng
me i heile landet. På den måten er kreative næringar med på å skapa
økonomisk vekst og lønsemd òg for andre delar av næringslivet.
Det vert òg brukt
som omdømebygging for å gjera Noreg kjent utanfor landegrensene
våre. Her bidrar dei kreative næringane og aktørane godt, f.eks.
når Snøhetta vinn arkitektkonkurransen om biblioteket i Alexandria. Då
set dei søkjelyset på norsk design, og dei drar med seg fagkompetanse
som òg andre arkitektar kan profittera på.
Kanskje er gevinsten
me oppnår gjennom samspel mellom kreative personar og tekniske personar,
det som gjev oss dei største gevinstane, slik interpellanten òg
er inne på. Her har me mange eksempel å visa til. Innovative tankar
har ofte utspring i kreative menneske som har kanskje litt sprøe
idear, som òg tenner kreativiteten hos dei som har noko meir teknisk
ballast. Difor har me olje- og gassinstallasjonane våre – der me
har verdsrekordar. Difor har me flytande havvindmøller – ein innovasjon
som første gongen vart teikna på ein serviett. Suksessen til Musk
er fundamentert i kreativiteten som ligg i ein menneskehjerne. Han
evnar å innovera konstant, basert på kreativitet kombinert med teknologi
og sett saman på nye måtar. Lista er utømmeleg. Me veit at me må
sørgja for å trigga nettopp desse personane som kan skapa desse
disruptive prosessane og innovasjon som tek oss framover. Det kan
føra til at me gjer ting på meir innovative og lurare måtar. Me
forventar difor at det vert lagt til rette for den grunnmuren som
desse utdanningsinstitusjonane er, der grunnlaget vert lagt.
Til sist: Når
ein endrar rammevilkåra til desse institusjonane – dei få institusjonane
me snakkar om her – er det viktig at konsekvensane vert godt belyste,
og at det ikkje vert gjort utan dialog med dei respektive institusjonane,
for me mottek bekymringsmeldingar som peiker på korleis endringar
i finansieringsmodellane påverkar institusjonane, der det kanskje
er naturleg med eit pauseår for å tileigna seg erfaring og kompetanse
etter å ha gjennomført ein bachelorgrad, før ein tek til på ein mastergrad.
Bergen Arkitekthøgskule, BAS, er eit eksempel på ein slik institusjon.
Føreseielege rammevilkår er heilt nødvendig, òg for desse institusjonane.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:33:25 ] : Temaet som blir
tatt opp, er viktig. Senterpartiet imøtekommer initiativet i Stortinget
til å sikre viktige fagmiljøer videre. Jeg synes eksempelet som
Jønnes tar fram om Øveraasen, er veldig interessant.
Om vi skal komme
oss ut av en krevende situasjon og diskutere veien videre, bør vi
også vie litt tid til hvordan vi har havnet her. Strukturreformen
innen høyere utdanning ble initiert av Solberg-regjeringen i Meld. St. 18
for 2014–2015, «Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets-
og høyskolesektoren», kalt strukturmeldingen.
Den har ført
til den største organisatoriske endringen i universitets- og høyskolesektoren
på over 25 år. Intensjonen bak reformen var å øke kvaliteten på
utdanninger og forskning ved å samle ressursene i sektoren på færre
institusjoner. Som en følge av strukturreformen har 33 statlige
universiteter og høyskoler blitt redusert til 21. Det er i tillegg
blitt gjennomført flere endringer i den private delen av sektoren.
Senterpartiet
advarte allerede ved behandlingen av strukturreformen om at den
ville medføre nedlegging av studiesteder og sentralisering av virksomhet.
Alle disse advarslene ble den gang, i 2015, avvist. Dagens situasjon viser
oss at vi fikk rett.
Ensidig å være
opptatt av strukturendringer uten samtidig å diskutere både universitetenes,
høyskolenes og det enkelte fagmiljøs formål og kvalitet måtte gå
galt. En snever definisjon av kvalitet og manglende tanker om hvordan
mindre fag skulle ivaretas, tydeliggjorde akkurat det. Med hastverk
og underfinansiering ble strukturreformen vedtatt i 2015, og har
satt oss i den situasjonen vi er i i dag.
Jeg vil sitere
fra innstilling 348 S for 2014–2015, som da var komiteens innstilling
til nettopp strukturmeldingen:
«Komiteens medlem fra Senterpartiet
er bekymret for at både kvalitet og geografisk tilgang på høyere
utdanning vil svekkes når regjeringen i meldingen regisserer en
storstilt sammenslåing av institusjoner. Dette medlem registrerer
at prosessen er begrunnet i behov for å øke kvaliteten innen utdanning
og forskning, men mener det er en fare for at regjeringens manglende
gjennomgang av kvalitetsdrivere, samt meldingens snevre definisjon
av kvalitetsbegrepet, vil kunne føre til en storstilt sanering av
gode fagmiljøer og frata regionene viktig forskning og kompetanseutvikling.
Dette medlem er derfor kritisk til utgangspunktet og premissene for
den pågående prosessen.»
Enkelte institusjoner
fikk delta på en overgangsordning. Senterpartiet påpekte da at kreative
og små fag burde hensyntas, men Høyre i regjering var bare villig
til å prioritere det som gikk på beredskap.
Dagens situasjon
viser i høy grad hvor viktig både design, kultur og kunstuttrykk
er for beredskap. Eksempler kan være soldater i Ukraina som bruker
musikk til avkobling og samhold, eller gigantiske digitaliseringsprosjekter
som ikke fungerer optimalt, bl.a. på grunn av dårlig design. Jeg
forstår at finansiering er kjernen for fagene og fagmiljøene vi
prater om her. I revidert nasjonalbudsjett utvidet regjeringen overgangsordningen
fra 2025 til 2030 for fem private institusjoner, som får finansiering
over Kunnskapsdepartementets budsjett.
Jeg vil trekke
fram også Limpi og NSKI som viktige fagmiljøer innenfor sine felt,
som ivaretar en viktig oppgave for utdanning og kompetanseheving.
Dagens interpellasjon
vil kanskje bidra til å løfte fram problemstillingen og disse fagmiljøene,
og jeg håper vi kan finne en løsning som bidrar til at vi ivaretar det
vi alle her er enige om at er viktige fagfelt, inn i framtiden.
Grete Wold (SV) [10:37:59 ] : I den tiden vi nå er inne i,
er det fort at man blir opptatt av hva som er viktigst nå, hva vi
må prioritere i stramme tider, hva som ikke er så livsviktig, og
hva vi kan sette på vent, selv om vi ikke liker det. Det er nok
en øvelse vi må ta, og jeg er sikker på at alle politikere kjenner
seg godt igjen i det, om enn man ikke trives med den øvelsen.
Hva er viktigst,
hva er det vi må prioritere? Det er her politikken ofte skiller
litt lag, selv om vi ønsker mye av det samme med hensyn til målsettingen.
Som en del av denne øvelsen får ordtaket «å spare seg til fant»
en ny betydning. Det som synes innsparende og ikke så viktig nå, kan
lett gi oss hodepine senere.
Kunst, kultur,
kreativitet og nyskaping blir ofte omtalt som noe fint, noe positivt,
sosialt viktig og limet i samfunnet vårt, men det er så mye, mye
mer enn det. Med fare for å bruke i overkant store ord kan man jo
si at kunst, kultur, musikk, litteratur og filmskaping er bærere
av vår kulturarv, står for en stor del av vår innovasjon, står i
kampen for demokratiet, er en beskytter av ytringsfriheten og har
nøkkelfunksjoner innenfor folkehelse, det grønne skiftet og et samfunn
med mangfold, som vi alle ønsker.
Vi sier ofte
at de som vokser opp nå, vil jobbe i yrker som ennå ikke er funnet
opp, og jeg kan forsikre om at det nok ikke er min generasjon som
kommer til å skape dem heller. Det er det kreative, nytenkende unge
mennesker som evner å tenke utenfor boksen som vil gjøre, unge som
evner å utforske nye tilnærminger til verden slik den ser ut i dag,
og som er åpne for endringer som kommer til å skje raskt. Nettopp
kunstfagenes metodikk og tilnærminger er derfor uvurderlige i det
grønne skiftet. Perspektiver må utvides for at vi skal nå et bærekraftig
samfunn, og at det skal utvikles og lykkes.
Vi trenger designere
og arkitekter som vil tegne framtidens hus og infrastruktur grønn
og bærekraftig. Vi trenger musikkpedagoger som kan starte og drive
demenskor, og musikkterapeuter som driver behandling for tenåringer
med rus- og psykiske utfordringer. Vi trenger filmskapere som produserer
dokumentarfilmer basert på fakta og virkelighet, og som holder ulike
perspektiv og etikk høyt, i en verden som preges stadig mer av «fake
news» og kunstig intelligens.
Det er derfor
våre små, spesialiserte høyskoler innenfor kunstfeltet ikke er noe
som kan nedprioriteres selv om det er stramme tider – det er nettopp
nå vi trenger dem.
Tusen takk til
interpellanten, som tar det opp, takk til statsråden og til forrige
taler, som nevner både NSKI, Limpi og andre gode institusjoner jeg
håper vi kan sette fokus på framover.
Kari-Anne Jønnes (H) [10:41:05 ] : Takk til alle som har bidratt
i diskusjonen. Jeg synes det har vært mange gode innlegg, og vi
har nå bevis for at vi er mye mer enig enn vi er uenig på dette
området. Det er veldig bra.
Jeg mener som
representanten Wold at her er det om å gjøre ikke å spare seg til
fant. Derfor synes jeg det er pussig, og egentlig ganske trist,
at representanten Strand klarer å gjøre også dette til en sentraliseringsdebatt,
for det er det ikke. Jeg vil minne om at strukturreformen handlet
om robusthet, den handlet om en ambisjon på institusjonenes vegne
og en forventning om at de klarte å prioritere, og at de også skulle
få lov til det. Derfor er det på sin plass å minne om at det er
dagens regjering som detaljstyrer og dermed bidrar til å bruke penger
på bitte små institusjoner som ikke er prioritert på grunn av kvalitet,
og som derfor bidrar til at det ikke er penger til arbeidsmiljøet
for dem som studerer ved f.eks. Griegakademiet.
De små og kreative
utdanningene er kostbare, og det er derfor det er så viktig at vi
har denne diskusjonen her i dag. Vi er nødt til, som representanten
Selnes påpekte, å skape trygghet og forutsigbarhet for institusjonene
og utdanningene, for vi ser dem, og vi vet at de er viktige. Jeg
mener helt åpenbart at det er god distriktspolitikk, og det er godt
at vi har møteplasser og skaper god lyst over hele landet. Vi må
huske at uten disse utdanningene er det ingen som bidrar til festivaler over
hele Distrikts-Norge. Vi får ikke Den Norske Opera og Festspillene
i Bergen, og vi får ikke flere demenskor. Jeg håper jo at vi – alle
sammen – ikke ender i demenskor, men skulle det nå bli sånn at vi
trenger et demenskor, håper jeg at vi har en dirigent som tar vare
på oss, for det fortjener vi, alle sammen.
Derfor er det
så viktig at vi står sammen i denne diskusjonen og forholder oss
til tilstanden slik den er i dag, og at vi ser helheten. Nå har
ikke jeg nevnt så mange institusjoner, men jeg er veldig glad for
at statsråden nevnte både offentlige og private, for innenfor dette
feltet er det også veldig mange private som vi trenger å ivareta.
Nettopp fordi
vi står overfor så mange utfordringer – særlig innenfor helse, der
vi f.eks. trenger mer simulering i sykepleierutdanningen og bedre
eldreomsorg – og nettopp fordi vi må skape flere muligheter for
ungdom med utfordringer, mener jeg faktisk at de kreative utdanningene
er nøkkelen til å løse mange av de utfordringene. Så tusen takk,
alle sammen, og jeg gleder meg til å høre statsråden avslutte.
Statsråd Sandra Borch [10:44:14 ] : Jeg vil også takke for
debatten og interpellasjonen. Jeg mener at dette er en viktig debatt.
Det er ingen tvil om at kunst, kultur og musikk, kreative utdanninger,
er viktig også for denne regjeringen.
Det er flere
av representantene som har nevnt nettopp forutsigbarhet rundt finansiering
som et viktig element. Det er jeg helt enig i. Så er jeg ikke enig
i at desentraliserte tilbud bidrar til mindre kvalitet. Jeg mener
heller kanskje det stikk motsatte, at det bidrar til mer kvalitet
og er en mulighet til å få flere inn i viktige utdanninger. Nå vet
vi at over 500 000 står utenfor Nav-systemet eller et utdanningssystem.
Hvordan vi skal få dem med videre, er også et viktig element i en
hvilken som helst debatt når vi diskuterer utdanning.
Det er ingen
tvil om at det er utsynsmeldingen som ligger til grunn for regjeringens
politikk. Jeg mener også at vi leverer i årets budsjett på finansieringssystem,
der er overskriften tillit og avbyråkratisering, at vi nettopp legger
det til institusjonene, at vi har tillit til at de skal utføre sine
viktige samfunnsoppdrag også innenfor kunstneriske og kreative fag.
Det er veldig
mange gode eksempler på bedrifter som hevder seg godt både nasjonalt
og internasjonalt på kreative elementer. Det mener jeg at vi skal
være stolt av. Norge har veldig mange gode eksempler å vise til.
Det kommer av at vi har viktige utdanninger innenfor dette feltet
og er et av de fremste landene i verden når det gjelder å bidra
til det.
Jeg vil takke
representanten Jønnes for at jeg får komme til Stortinget så tidlig
som ny statsråd på dette feltet. Jeg gleder meg til å bli kjent
med komiteen. Jeg gleder meg til veldig mange viktige debatter i
denne salen om hvordan vi skal forme utdanningspolitikken framover.
Det står mange viktige debatter for tur om hvordan vi skal klare
å fylle det kompetansebehovet som Norge har i årene som kommer,
både i den akutte situasjonen nå og ikke minst om 10, 20, 30, 50
og 100 år.
Presidenten
[10:46:55 ]: Da er debatten i sak nr. 2 avsluttet.
Dermed er dagens
kart ferdigbehandlet.
Ber noen om ordet
før møtet heves? – Møtet er hevet.