Rigmor Aasrud (A) [10:06:45]: Vi står fortsatt i en spesiell tid. Kanskje mer enn noen gang før merker vi at Norge påvirkes av det som rammer utenfor våre egne landegrenser. Vi utfordres av internasjonale kriser og uro, med krig i Europa, energimangel og natur og klima i endring. Uroen slår inn i vanlige folks hverdagsliv. For mange blir regningene vanskeligere å betale. Prisene i butikken øker, og boliglånet blir dyrere.

Samtidig ser vi at antidemokratiske og populistiske krefter rammer land stadig nærmere oss, senest i Slovakia, der vi denne helgen så at et prorussisk populistparti fikk flest stemmer ved valget. I Polen ser vi at stadig flere unge velger ytre høyre. I både Europa og USA foregår det nå en bevisst nedbygging av folks mulighet til fritt å lese bøker, et sikkert tegn på at ytringsfriheten er under press.

Her hjemme blir demokratiet utfordret av saker som går på tilliten løs. Valgdeltakelsen i lokalvalget i september gikk ned, til tross for forsøk på å gjøre politikken nær og stemmelokalene mer tilgjengelige. Det er et dårlig tegn at velgerne ikke har troen på at politikken er til for dem, og det er et tegn i tida både ute og hjemme.

Vi har en jobb å gjøre med å bygge opp tilliten til politikerne og styrke troen på våre institusjoner, for som vi har erfart og stadig erfarer: Demokrati er ferskvare. Det må hegnes om og forsvares. Demokratiet forsvinner ikke fra en dag til en annen, men det kan slites og tappes over tid. Det må vi være oppmerksomme på, og som folkevalgte må vi være bevisst at det er vårt ansvar. Å engasjere folk til å bruke, pleie og utvikle det norske demokratiet i en omskiftelig tid er en felles oppgave.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har regjeringsansvar i en urolig tid, og vi har store oppgaver foran oss. Vi skal dempe prisveksten gjennom en ansvarlig økonomisk politikk. Konsekvensene av inflasjonen er umiddelbare, men løsningene bruker lengre tid før de virker. Derfor må vi fortsette å støtte dem som har det tøft.

Regjeringen har innført treffsikker strømstøtte. Vi har økt pensjonene, enslige og uføre får mer i barnetrygd, borteboerstipendet har økt, og sammen med SV har vi bl.a. økt sosialhjelpssatser, bostøtte og barnetrygden. Det betyr mye for vanlige folk.

Vi skal omstille økonomien og få opp de grønne investeringene og øke fastlandseksporten. Arbeiderpartiets ene og betimelige krav er at omstillingene må være rettferdige og et prosjekt for det brede lag av befolkningen. Staten skal være en aktiv partner for næringslivet og stille med kraftfulle verktøy for grønn omstilling. Derfor gir regjeringen nå 15 mrd. kr til en grønn omstillingspakke gjennom egenkapital, garantier, lån og tilskudd. Det vil bidra til å skape jobber og kutte utslipp.

Vi skal ruste vår felles helsetjeneste for en tid da vi snart er flere eldre enn unge. Eldre skal kunne leve et aktivt liv lenger. De som ikke kan bo hjemme, skal oppleve at fellesskapet stiller opp når de trenger det. Derfor har regjeringen lagt fram en trygghetsreform for eldre. Arbeiderpartiets ambisjon er å gjøre det trygt å bo hjemme så lenge de eldre selv ønsker det, med gode og forutsigbare hjemmetjenester og med en teknologi som spiller på lag med et aldersvennlig lokalsamfunn. Det gir trygg alderdom.

Vi skal gjøre mer for å inkludere dem som står utenfor arbeid, slik at næringslivet og helsesektoren får tilgang på sårt tiltrengt arbeidskraft. Derfor innfører regjeringen en ungdomsgaranti som skal sikre at alle unge under 30 år får den hjelpen de trenger for å komme inn i arbeid eller utdanning. Det gir flere en sjanse til å få prøvd arbeidsevnen sin og få fotfeste i arbeidslivet.

Ikke minst skal vi stille opp for Ukraina. Norge skal gjøre det vi kan for å bidra til at solidariteten ikke rakner. Derfor skal Nansen-programmet, som gir støtte til Ukraina, være forpliktende, langvarig og betydelig – og derfor tar vi imot rekordmange ukrainske flyktninger. Det er nødvendig for Europas og Norges sikkerhet.

Sommeren har vært preget av ekstremt uvær, både ute og hjemme. Ekstremværet tiltar nå i styrke og treffer oss langt hardere. Tørke, flom, styrtregn og skogbranner er den nye normalen mange steder. Det truer det biologiske mangfoldet og gjør det stadig vanskeligere for bønder å produsere maten vi skal spise, og det driver mennesker på flukt.

For Arbeiderpartiet er det ikke tvil: Klimaendringene er vår tids aller største utfordring. Natur- og klimapolitikk skal derfor være rammene rundt all annen politikk. Vårt bidrag i energiomstillingen må først og fremst være å sørge for at fossilfrie løsninger utvikles og tas i bruk. Det gjør at vi kutter utslipp i Norge. Om vi samtidig klarer å kutte utslipp på en god måte, skaper det arbeidsplasser og utvikler teknologi som kan ha betydning langt utover våre landegrenser.

Norge har de beste forutsetningene for å bygge ny klimavennlig industri, basert på ren norsk energi. Samtidig er det viktigste på vår vei mot fornybarsamfunnet at menneskene som skal leve av det, må være med på omstillingen. Derfor skal vi bygge den nye industrien på skuldrene til den etablerte, med verdens beste fagarbeidere på laget.

Å bekjempe klimaendringer handler om å se løsninger der andre ser utfordringer, og i Norge har vi bedrifter og arbeidsfolk med god kompetanse som gjør nettopp det. Derfor er det grunn til å være optimistisk på vegne av klimakampen, selv om det vil kreve mye av oss.

Arbeiderpartiets politiske rettesnor er sterkere fellesskap gjennom sosial utjevning og velferd for alle. Under høyreregjeringen økte maksprisene i barnehage hvert eneste år. Med Arbeiderpartiet i regjering har barnehageprisene aldri vært lavere. Fra 1. august koster det omtrent like mye å ha to eller flere barn i barnehagen som det kostet å ha ett barn i barnehagen under Erna Solbergs regjering. Det betyr mye for lommeboka til småbarnsfamilier, og det betyr mer deltakelse og gode fellesskap for våre yngste – for når prisen går ned, går deltakelsen opp. Flere barn får dermed muligheten til å være med i barnehagefellesskapet, samtidig som vi styrker arbeidslinja og legger til rette for at flere foreldre kan jobbe. Sammen med billigere SFO er dette en historisk utvidelse av velferden.

I 2021 gikk Arbeiderpartiet til valg – og vant valget – på en sterkere velferdsstat som skal være der for deg når du trenger den, uavhengig av størrelsen på lommeboka og hvor du bor. Det er vårt politiske prosjekt. Det vi gjennomfører i regjeringen, skal vi fortsette med, for det er det som er rammen av fellesskapet – ikke å gi frie tøyler til kommersielle aktører, mer privatisering eller å splitte opp velferdstilbudet, og heller ikke gjennom mer målretting av velferden slik høyresiden snakker om, noe som vil bane vei for forskjellssamfunnet, der de med lavest inntekt blir avhengige av særordninger, mens de på toppen rykker fra. Det er ikke arbeiderpartipolitikk. Vi vil ha bredere ordninger som favner alle, omfordeler og bidrar til oppslutning om skattesystemet vårt.

Til slutt: Med Arbeiderpartiet i regjering er det ikke lenger de som har mest, som kommer først i køen når de store pengene skal fordeles og de viktige sakene avgjøres. Åtte av ti har fått lavere eller uendret skatt etter at vi kom i regjering. De med store og ekstraordinære inntekter bidrar mer for at vi nettopp skal kunne styrke velferdstilbudet som gir folk trygghet i en krevende tid. Det er rettferdig.

Det viktigste vi må gjøre framover, er å holde folk i jobb og føre en ansvarlig økonomisk politikk som ruster oss til å komme bedre ut på den andre siden. Regjeringen styrer trygt i en urolig tid, og vi er nå tryggere på at vi vil få en myk landing i norsk økonomi. Det er gode nyheter for folk i Norge.

Erna Solberg (H) [10:32:12]: Vi har nettopp lagt et kommunevalg bak oss, og landet har fått mange flere Høyre-styrte kommuner. Velgerne har altså etter to år med denne regjeringen gitt et klart og tydelig politisk signal om at de i Kommune-Norge og Region-Norge ønsker forandring.

Så møtes vi her, til en ny politisk høst, og jeg mener det er godt å være samlet, for vi har et ansvar for å bidra til å løse de store utfordringene Norge og i og for seg resten av verden har fremover. Høyre lover, som vi lovte etter valget i 2021, å være en konstruktiv opposisjon, med konkrete alternativer, men også med vilje til samarbeid der vi trenger det i norsk politikk for å kunne bygge fellesskap.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står oppe i, er alvorlig. Russlands angrep på Ukraina har store konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk. Det er åpenbart at Norge må fortsette å støtte Ukraina både på det humanitære, på det politiske og ikke minst på det militære området. Det er en styrke at vi kan stå sammen om dette, og forhåpentligvis også at vi kan stå sammen om å løfte beredskapen og sikkerheten i Norge.

Etter to år med denne regjeringen opplever nå også mange krevende tider. Det er utenforstående årsaker til mye av det, men noe skyldes også måten regjeringen håndterer ting på. Høye strømpriser, dyrere mat, økte renter – stadig flere sliter med å få endene til å møtes. Hvordan vi møter disse utfordringene, er en av de viktigste politiske sakene fremover. Vi må sørge for at byrdene ikke bæres av noen få, og at vi overlater til kommende generasjoner å løse de utfordringene vi står overfor.

Vi ser nå tegn til et generasjonsgap i Norge. Det er det to grunner til. For det første: Høyere renter og økte priser påvirker de unge mest. For det andre: Regjeringen mangler en politikk for fremtiden.

Min generasjon har opplevd en fantastisk velstandsutvikling. Vi kom tidlig inn i boligmarkedet. Blant annet hadde vi en god velstandsutvikling fordi samfunnet vårt fikk stadig flere og bedre betalte jobber drevet av høy lønnsomhet i olje- og gassnæringen.

Vi kan dessverre ikke ta for gitt at dagens unge og kommende generasjoner vil ha de samme mulighetene som oss. Vi har i dag ingen næring som gir samme høye lønnsomhet som olje- og gassnæringen. Dagens regjering investerer for lite i – og skattlegger for mye – slike potensielle nye næringer.

I tillegg går dagens økte renter og høye priser først og fremst ut over enslige og unge i etableringsfasen. De har gjerne mye lån og lite penger i banken, de bruker en mye større andel av inntekten på levekostnader, og de har som oftest ikke høye lønninger eller opparbeidede buffere. For mange blir det også vanskelig å komme inn på boligmarkedet. Dette er den samme generasjonen som vil få lavere pensjon for samme, eller høyere, arbeidsinnsats som tidligere generasjoner.

På toppen av det har vi en regjering som prioriterer økt offentlig forbruk fremfor omstilling og investeringer som kan sikre velferden i fremtiden. Vi har en regjering som sprer pengene tynt utover offentlig sektor, uten å modernisere og effektivisere, for å gjøre velferden litt bedre i dag, selv om det kan medføre dårligere velferd i morgen, og som prioriterer økt forbruk fremfor investeringer for fremtidens velferd.

Resultatet kan bli at våre unge vil møte et svekket næringsliv, dårligere utdanningsmuligheter og et vanskeligere boligmarked, som vil ramme de neste generasjonene. Ikke minst vil det ramme mulighetene for å skape et bærekraftig velferdssamfunn som løser klimautfordringene, for hvis vi svekker vår evne til å bære velferd fremover, svekker vi både omstillingen og mulighetene til neste generasjon.

Hele grunnlaget for at det offentlige kan tilby gode velferdstjenester i fremtiden, er at landet vårt er fullt av mennesker som har ideer, engasjement og vilje til å ta risiko for å skape nye arbeidsplasser. Det er folks skaperkraft, både i offentlig og privat sektor, vi faktisk lever av. Da må vi ha en politikk som utløser skaperglede. Det er alltid viktig å huske at verdier må skapes før de kan deles. Skal vi unngå et generasjonsgap, må det gjøres noen veivalg for å gi unge mennesker de samme mulighetene som de fleste i denne salen har hatt.

Vi må ha trygg økonomisk styring som holder prisene og rentene nede, og vi må dempe presset i økonomien ved å holde igjen på utgifter i statsbudsjettet. Det betyr stramme prioriteringer. Skatter, avgifter og gebyrer må holdes nede for at folk skal kunne beholde mer av sine egne penger. Vi må føre en offensiv og sosial boligpolitikk som gjør det lettere å komme inn i boligmarkedet. Vi må også legge til rette for bygging av flere boliger ved å korte ned saksbehandlingstider, regulere flere tomter raskere, og vi må satse på leie-til-eie-modeller, som gjør det lettere å få en fot innenfor boligmarkedet.

Så må vi ha en vekstfremmende og forutsigbar politikk for næringslivet som legger til rette for at bedrifter med høy lønnsevne kan etablere seg, vokse frem i Norge og forbli på norske hender. Da må vi f.eks. legge til rette for at gründerbedrifter ikke blir rammet av særnorske skatter og avgifter. Vi må sørge for at næringslivet har muskler til å omstille seg – økonomiske muskler til også å møte de nye, nødvendige klimakravene.

Vi trenger økt kvalitet i utdanningen, slik at dagens unge kan få den kompetansen de trenger for fremtiden. Da må vi ha flere kvalifiserte lærere og mer tilpasset undervisning. Vårt mål i Høyre er at ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og at minst ni av ti elever skal fullføre videregående opplæring innen 2030. Vi må også gi dem som allerede står i arbeid, muligheten til å lære gjennom hele livet. Da trenger vi fagskoler, universiteter og høyskoler med høy kvalitet og med flere fleksible utdanningsløp.

Jeg vil si at dette er et skille i norsk politikk, hvor regjeringen går feil vei. De har økt skattene for norske bedrifter og jobbskapere, de har fjernet kravet til effektivisering av offentlig sektor, og de har skapt usikkerhet om hva næringslivet kan vente seg av rammevilkår fremover. Alt dette er med på å svekke vår evne til å gi fremtidige generasjoner gode velferdstjenester. Det svekker også vår evne til å løse klimautfordringene fremover, for uten bedrifter med økonomisk ryggrad til å ta omstillingene vil man heller ikke få bedrifter som klarer å gjøre de investeringene som er nødvendige for klimaet.

Det dreier seg om et langt større mangfold enn bedrifter som akkurat er innenfor de sektorene regjeringen satser på. Hele ryggraden i Norges økonomi dreier seg om små og mellomstore bedrifter, som i dag får høyere skattekrav fra regjeringen for å finansiere de andre tiltakene som gjøres. Men den store bredden og ryggraden skal også klimaomstille seg, de skal også ha penger til å omstille sine ansatte og til å sikre at de er der fremover. De skal ha eiere som helst er plassert i sine lokalsamfunn, og som bidrar til å løfte lokalsamfunnet fremover – ikke eiere som er langt vekk eller i store konglomerater internasjonalt.

Derfor er det viktig at vi ser at dette er en del av det som kan sikre velferden vår fremover. Vi må ta inn over oss at kanskje den største utfordringen vi har fremover, er å ha et næringsliv som kan erstatte de høylønnsomme arbeidsplassene som olje- og gassnæringen har hatt. Klarer vi ikke det, er det ikke sikkert vi klarer å løfte velferden vår også fremover. Hvis vi skal opprettholde velferdsnivået også for kommende generasjoner, har vi rett og slett ikke råd til å gå glipp av arbeidsplasser i privat sektor. Derfor må vi ha en politikk som gjør at bedriftene kan omstille seg, vokse og bidra til mer verdiskaping i fremtiden, som gjør at de kan investere i sine ansatte.

Det generasjonsgapet vi nå ser tegn til, gjør at mange unge mennesker som i dag velger utdannelse, jobb og bolig, kommer til å streve mer enn generasjoner før dem. Dersom vi ikke lykkes med å tette dette gapet, kan vi oppleve et mer polarisert samfunn og en ny permanent underklasse.

Etter min mening kan de store utfordringene løses. Det gjelder også utfordringen med generasjonsgapet. Men da må man våge både å tenke nytt og ikke minst tenke langsiktig, slik at de skrittene man tar når det gjelder kortsiktige utfordringer, ikke bidrar til å gjøre det vanskeligere å løse de langsiktige utfordringene.

Regjeringen har brukt tid og penger på å gå bakover, de har skapt uro og uforutsigbarhet, de er mer opptatt av i går enn av i morgen. Det rammer først og fremst dagens unge og generasjonene som følger etter dem. To år inne i denne regjeringsperioden er vår største utfordring at vi også må ta ansvar for fremtiden. Det kommer Høyre til å gjøre.

Marit Arnstad (Sp) [10:58:01]: Ved starten av dagens debatt har jeg lyst til å bemerke at i dag er alle hovedtalspersoner fra alle partier kvinner. Det tror jeg er første gang skjer i Stortingets historie. For 30 år siden ville det ha vært veldig oppsiktsvekkende, i dag tar vi det nesten som en selvfølge – men artig er det likevel.

Vi har kommet to år ut i denne stortingsperioden. Det har vært to litt voldsomme år, både når det gjelder politikeres og partiers egne forhold, og når det gjelder folks hverdag og økonomi. Politikkens egne saker handler i stor grad om tilliten til det politiske systemet. Det er viktig, og det kommer vi tilbake til utover høsten, men det påvirker i liten grad livet til folk flest utover i landet. Derfor er det også veldig viktig at denne debatten handler om saker som berører folks hverdag, og om hva vi som folkevalgte kan få gjort for å hjelpe innbyggerne i en tid som er krevende for mange.

De to årene vi har bak oss, har vært preget av krig i Europa, høy inflasjon, redusert kjøpekraft, sterkt økende rentekostnader, energimarked i ubalanse og alt som følger med hvert enkelt av disse punktene. Folk flest har for lengst merket det på lommeboka, og den berømmelige livreima er blitt ubehagelig stram i mange norske familier. Rentekostnadene biter, og det samme gjør strømprisene, sjøl om de akkurat nå oppleves som milde sammenlignet med forrige vinter.

Vi ser i land etter land at partier som sitter med ansvar og regjeringsmakt i slike tider, får hard medfart i valg og meningsmålinger. Det er egentlig ikke så overraskende. I vanskelige tider er det krevende å ha politisk ansvar. Hvordan historiens dom kommer til å falle over regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er det likevel altfor tidlig å si noe om.

Jeg tror alle som nå måtte avskrive denne regjeringskonstellasjonens muligheter ved stortingsvalget i 2025, gjør opp regning uten vert, for hva vet vi? Jo, vi vet at alternativet, nemlig høyresida på Stortinget, er mer splittet enn man kan få inntrykk av, og opposisjonen kommer til å streve kraftig med å framstå som et samlet regjeringsalternativ i valgkampen om to år.

Vi har sett tendensene her på Stortinget. Høyrepartiene ser ut til å ha helt ulik oppfatning om økonomisk politikk. Fremskrittspartiet har foretatt en u-sving fra å være et ansvarlig parti i økonomisk sammenheng til å bli et parti som øser politiske løfter ut av en sekk der verken handlingsregel eller moderat oljepengebruk har noen plass. Vi kommer til å se forskjellen på de to partiene når de alternative budsjettene lages i høst – de to partiene kommer til å leve nesten i hver sin verden. Dette vet begge partier at ikke kommer til å gå dersom de skal samarbeide. Enten må Fremskrittspartiet stramme inn, eller så må Høyre overse alt de hittil har sagt om ansvarlig pengebruk. Begge kan ikke få det som de vil.

Alternativet for Fremskrittspartiet vil være å stå på utsida, men samtidig støtte en regjering med en helt annen økonomisk kurs enn det de sjøl ønsker. Hittil, i de to første årene av denne perioden, har man sluppet unna disse spørsmålene, men det er denne typen spørsmål opposisjonen må tåle mer og mer av fram mot valget i 2025.

For vårt vedkommende mener jeg at Senterpartiet og Arbeiderpartiets regjeringsalternativ har stått seg, sjøl om populariteten akkurat nå er svak. Vårt alternativ er sterkt, og vi får ting gjennom i Stortinget fordi vi har en strategisk posisjon og kan henvende oss både til venstre og til sentrum i det politiske landskapet, slik vi bl.a. så det i forbindelse med lakseskatten.

Vår grunnleggende fellesskapstenkning blir gjennomført metodisk, steg for steg. Jeg mener det er åpenbart at landet i en krevende tid er bedre tjent med en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som snekrer statsbudsjett i Stortinget sammen med SV, enn med en Høyre-ledet regjering. I en tid da mange sliter med høyere kostnader, prøver vi å dempe konsekvensene av høye priser og renter ved bl.a. å redusere prisen på barnehagene med 1 000 kr per barn, ved å gi gratis SFO til første- og andreklassinger og ved å sørge for en historisk høy økning i pensjon og trygd, økt borteboerstipend, økt studiestøtte, økt bostøtte og en rekke andre ting.

Vi har også etablert en av de mest sjenerøse strømstøtteordningene i verden, ved at alle med en pris over 70 øre får strømstøtte time for time. Samtidig har vi redusert elavgiften og bevilget mer til strømstøtte for dem som mottar bostøtte. I en krevende tid har vi stått vakt for Samholds-Norge ved å bevilge 6 mrd. kr ekstra til sykehusene og satset nye millioner på tannhelse. Vi bidrar til pensjon fra første krone man tjener, vi bidrar til at permitterte og arbeidsledige får feriepenger, og vi har økt pendlerfradraget betydelig. Alt dette er store behov som sto igjen etter den forrige regjeringen. Alt dette kalles omfordeling, og det har vært helt nødvendig, men det er ikke gitt at partiene til høyre for oss ville ha kommet til å prioritere på samme måte, for å si det slik.

For Senterpartiet har det også vært viktig at vi i den samme krevende perioden har klart å prioritere distriktspolitiske og landbrukspolitiske tiltak på en måte som er avgjørende viktig for landet. Vi har fått vedtatt to av de beste jordbruksoppgjørene i nyere tid. Det styrker matproduksjon, beredskap og bosetting over hele landet. Vi har innført gratis ferje fra plasser uten fastlandsforbindelse og halvert prisen for resten. Vi har innført bygdevekstavtaler for de mest utsatte distriktskommunene, og vi bevilger nær 400 mill. kr for å sikre bredbåndsutbygging i hele landet. Fra neste vår blir maksprisen på distriktenes kollektivtilbud, fly på kortbanenettet, halvert. Vi bygger ut desentralisert høyere utdanning med nye studieplasser, samtidig som universitetene gis mulighet til å tilby flere av sine utdanninger desentralisert.

Denne nye retningen og farten i distriktspolitikken skal fortsette i tida framover. Vi må se og utvikle hele dette vakre og langstrakte landet vårt. Ingen enkelttiltak er tilstrekkelig for en god distriktspolitikk, den må bestå av et sett av tiltak. Det må også føres en politikk der kommunene får ressurser og handlefrihet til både å løse velferdsoppgaver og å føre en aktiv næringspolitikk. For å bygge gode lokalsamfunn må også de lokale samfunnene få bestemme mer, basert på lokale forhold og behov, enn det de gjør i dag.

Omfordeling, det å redusere sosiale og geografiske forskjeller, blir en hovedoppgave i året som kommer. Vi kan ikke politisk fjerne alle konsekvenser av den tida vi lever i, men vi kan føre en politikk som demper utfordringene for folk flest og derigjennom skaper økt trygghet for økonomi, bolig og arbeid. Regjeringens viktigste oppgave blir derfor fortsatt å bidra til å stabilisere økonomien, få prisstigningen under kontroll, flate ut renter og samtidig hindre at arbeidsledigheten øker. Det er den balansegangen som må gås hele tida, og som vi for fullt kommer tilbake til i statsbudsjettet på fredag.

Et annet viktig tema for året som ligger foran oss, er å styrke militær og sivil beredskap. Krigen i Europa minner oss på behovet for å gjennomgå og styrke egen beredskap. Regjeringen har nedsatt to kommisjoner etter at den tiltrådte: en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon. De har begge levert sine innstillinger, og de peker på store utfordringer i årene framover. Den debatten blir viktig i løpet av vinteren, og håpet er å skape brede flertall i Stortinget, både når det gjelder langtidsplanen for Forsvaret, og når det gjelder økt total samfunnsberedskap.

Et tiltak regjeringen allerede har vedtatt, er å opprette beredskapslager for korn. Etter den kalde krigens slutt har norsk matforsyning i altfor stor grad støttet seg til internasjonal handel. Regjeringen ønsker å styrke matberedskapen og ruste oss mot den usikkerheten som klimaendringer og krig i Europa også skaper i det internasjonale matvaremarkedet.

I vårt naboland Sverige ser vi akkurat nå en voldsbølge som er vanskelig å fatte. Over tiår har det bygd seg opp en type gjengkriminalitet som bidrar til drap, hærverk og rekruttering av svært unge mennesker til kriminelle oppdrag. Antallet drap i Sverige var i 2022 på 63. I Norge og Danmark var det henholdsvis fire på hver i samme periode. Det er en ond spiral som det er vanskelig å komme ut av.

I Norge må vi lære av det som skjer i Sverige for å unngå å komme i samme situasjon. Det handler sjølsagt om politiressurser, det handler om narkotikapolitikken, og det handler om hvilken integreringspolitikk vi fører. Regjeringen har nylig lagt fram tiltak om flere og strenge straffereaksjoner for ungdom. Det er et viktig og nødvendig skritt på vegen, men det verken kan eller skal være det eneste tiltaket.

Halvvegs inn i stortingsperioden må vi sørge for å opprettholde søkelyset på de viktigste tingene. Vi må ikke ende i avmakt over den krigssituasjonen vi opplever midt i Europa. I Norge har vi en tradisjon for samhold når landet vårt står foran store utfordringer. Ukraina-pakken som vi behandlet i vår, er et eksempel på det. Vi må sørge for et norsk storting hvor debattene kan være skarpe, men der polarisering aldri får utvikle seg slik at vi ikke lenger klarer å inngå store og brede forlik partiene imellom. Når vi ser utviklingen internasjonalt, skal vi verne om det faktum at vi er i stand til å samarbeide når det virkelig gjelder.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:21:55]: Fattigdommen i Norge øker, drivstoffprisene har igjen passert 25 kr literen, og som om ikke det er nok, kunne vi se at drivstoffavgiftene skal økes igjen neste år. I september kom det tall fra Eurostat som viste at i hele Europa har matprisene i 2023 økt mest i Norge, tre ganger mer enn gjennomsnittet i EU-landene. Strømprisene er tidvis høye i Sør-Norge, og renten gjør kraftige innhogg i økonomien til folk. Folk som tidligere greide seg helt fint, gjør ikke det lenger, og ennå har ikke alle renteøkningene slått inn over husholdningene.

I SIFO-rapporten som kom i forrige uke, kunne vi lese at Norge kan få en fattigdom som vi ikke har opplevd i etterkrigstiden. 151 000 norske husholdninger karakteriseres som ille ute økonomisk, og denne gruppen er blitt tre ganger så stor som den var før covid-19-pandemien. Dette skjer samtidig med at staten aldri før har tjent mer penger. I fjor ga petroleumsinntektene 1 285 mrd. kr i inntekter til statskassen. Første halvår i år er overskuddet på budsjettbalansen 458 mrd. kr. Regjeringen og SV velger å dele ut litt mer penger til noen av dem som sliter, men mange som er ille ute økonomisk, får ingen hjelp av regjeringen og SV. Særlig går den høye prisveksten ut over unge i etableringsfasen og mange som er enslige, som i Oslo utgjør nesten halvparten av husholdningene.

Fremskrittspartiet har gjentatte ganger foreslått å la folk få beholde mer av sine egne penger gjennom å redusere drivstoffavgiftene, halvere matmomsen og innføre et tak på hvor mye vår egen befolkning og næringsliv skal betale for strømmen. Dette vil også dempe inflasjonen. Det er inflasjonen som er årsak til renteøkningene. Men regjeringen er imot dette. Det hevdes at det er stram økonomi, men pengene til klimasubsidier sitter løst. Det er ikke mangel på penger i Norge, men det er mangel på prioritering.

Så hva kunne vi fått for disse 15 mrd. kr som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i forrige uke lovte bort i klimasubsidier, der staten påtar seg rollen med å peke ut vinnere og tapere? Hva kunne de blitt brukt til? Man kunne redusert avgiftene på mat og drivstoff. Man kunne økt minstepensjonen, som i dag er under EUs fattigdomsgrense. Man kunne fullfinansiert byggingen av 45 000 sykehjemsplasser, i en sektor som desperat trenger mer midler, og der ca. 3 000 eldre, syke og pleietrengende står i kø for å få en plass. Det viste TV 2 til.

Fremskrittspartiet mener at regjeringens nye statskapitalisme gjør at bedrifter som er flinkest til å drive lobbyvirksomhet mot politikere og embetsverk, premieres. Lønnsomme bedrifter tappes for stadig mer kapital, mens klimasubsidier deles ut rundhåndet. Istedenfor å belønne noen få og innføre stadig nye krav og reguleringer og økte skatter og avgifter for næringslivet vårt vil Fremskrittspartiet heller sørge for forutsigbarhet og skikkelige rammevilkår for dem som skaper verdier.

Sverige har lenge vært skrekkeksempelet på hvor ille det kan gå når media og politikere er mer opptatt av å skyve store samfunnsproblemer under teppet enn faktisk å gjøre noe med det. Da jeg besøkte det belastede Rinkeby utenfor Stockholm i 2017 for å lære hva Sverige hadde gjort feil, skapte det en mediestorm uten like. Besøket ble forsøkt latterliggjort av flere norske politikere, flere av dem sitter i salen i dag, men nå er det påfallende stille om det som skjer i nabolandet vårt. Bomber, granater og drap på uskyldige er nærmest blitt dagligdags. Sveriges statsminister, Ulf Kristersson, erkjenner at en ansvarsløs innvandringspolitikk og en mislykket integreringspolitikk er det som har skapt problemene i Sverige. I Norge har vi hatt bedre kontroll, takket være at Fremskrittspartiet gradvis har presset flertallet til å føre en strengere innvandringspolitikk enn man ellers ville gjort. Forskjellen på Norge og Sverige er kort og godt Fremskrittspartiet.

Nå ser vi også i Norge en utvikling der det går i gal retning. Norsk politi har allerede bekreftet at Foxtrot-nettverket, som i altfor lang tid har fått herje i Sverige, også har virksomhet i Norge. Ungdomskriminaliteten øker kraftig, og utfordringen med kriminelle gjenger har også en bekymringsfull utvikling i Norge. Samtidig med dette fører regjeringen en politikk som gjør at alle politidistrikt, bortsett fra Finnmark, kutter politistillinger. Justisministeren var nylig ute og lovte Oslo-politiet skarve 15 mill. kr for å hindre at den svenske voldsbølgen sprer seg til Norge. Det gjør hun etter først å ha fjernet 60 mill. kr som Fremskrittspartiet fikk øremerket til å bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet i det siste budsjettet der vi hadde en hånd på rattet. Som følge av dette er bl.a. gjengprosjektet på Romerike lagt ned, og de ser der allerede økte utfordringer i disse miljøene.

Jeg tror mange derfor, med dette bakteppet, ble overrasket over at regjeringen i trontalen i går, der hovedlinjene for regjeringens politikk det neste året pekes ut, ikke viet et eneste ord til den skremmende utviklingen i vårt naboland, som også påvirker utfordringene vi står i. De viet ikke et eneste ord til at vi i Norge også ser en svært uheldig utvikling innen ungdoms- og gjengkriminalitet.

Fremskrittspartiet er tydelig. Nå må det sterkere lut til i bekjempelsen av dette. Vi vil selvsagt støtte regjeringens forslag om innskjerpelse i ungdomsstraffen, men forslaget er dessverre bare et lite skritt i riktig retning. Derfor foreslår vi bl.a. å redusere den kriminelle lavalderen fra 15 til 14 år, innføre lukkede institusjoner for gjengangere under 18 år som dømmes for de mest alvorlige lovbruddene, doble straffenivået for gjengkriminelle og doble straffenivået i utsatte områder med mye kriminalitet. Nå er tiden for eksperimentering og kollokviegruppe over. Nå må Norge gjøre som Fremskrittspartiet har ment lenge, lære av de feilene som Sverige har gjort, og innføre umiddelbare tiltak for å unngå at voldssituasjonen sprer seg med full kraft over grensen og inn til Norge.

Nok en gang var eldreomsorg et hovedtema i valgkampen. Enda en gang er vi blitt presentert for mange hjerteskjærende historier om svært pleietrengende eldre som ikke får den omsorgen de har krav på. Igjen har det blitt avdekket grov svikt i tjenestene som gis til eldre som har fått vedtak om sykehjemsplass, men som må vente i månedsvis på å få det. Det er rett og slett uverdig i et rikt velferdssamfunn. For 20 år siden viste vi i denne salen handlekraft. Politikere fra alle partier gikk sammen om å lage et barnehageforlik, der vi sørget for at norske barn fikk plass i barnehage. Nå er det på tide at flere partier enn Fremskrittspartiet innser at vi ikke kan løse krisen i eldreomsorgen uten å ha en statlig finansiert omsorg, uten at vi her tar ansvaret og sørger for at vi har nok penger og slipper til alle gode krefter for å løse vår største og viktigste utfordring framover. Hvis ikke kommer dette til å gå fra galt til krise om få år, fordi utbyggingen går for sent.

Vi blir flere eldre. De fleste greier seg meget godt, men de som trenger hjelp, må faktisk få det. Vi står ved et veiskille i eldreomsorgen. Regjeringen har foreslått å bygge 1 500 flere plasser. Det er ikke i nærheten av nok dersom vi skal nå det som Statistisk sentralbyrå mener er behovet innen 2030, som er 13 000 nye heldøgnsplasser. Hvis vi ikke tar grep, går vi rett inn i en krise som kommer til å komme ikke langt fram i tid. Terskelen for å få sykehjemsplass er blitt for høy. Det er på tide at vi holder vår del av samfunnskontrakten. De som har jobbet og betalt skatt gjennom et langt liv, skal få den hjelpen de trenger, den dagen de trenger den. De som har bygd dette landet, fortjener å bli møtt med respekt og med pleie og omsorg som de har betalt skatt for å få. Fremskrittspartiet kommer aldri til å gi seg før vi har statlig finansiert omsorg i Norge, der det er den pleietrengendes behov som styrer hjelpetilbudet, ikke kommunens økonomi.

På vegne av Fremskrittspartiet har jeg gleden av å fremme våre forslag.

Kirsti Bergstø (SV) [11:47:30]: Det er tøffe tider. Vi ser at prisene har økt på det meste. Regninger og renter sliter i folk, og dyrtiden tynger, samtidig som klima- og naturkrisen truer mer. Da er det en trygghet i at flertallet i denne salen er valgt inn for og forplikter seg til nettopp å styrke samholdet og styrke fellesskapet. Det trengs nå.

Vi ser i en urolig tid at mange land har tilbakegang når det gjelder demokrati. Vi i Norge har et godt grunnlag for å lykkes. Det betyr ikke at vi ikke har store utfordringer også her. Jeg er urolig for alle dem som satt hjemme på valgdagen og dagene før. Vi ser at en del steder er det nettopp de som ikke stemte, som avgjorde valget. Her i Oslo, den klassedelte byen, ser vi at det var dobbelt så mange som stemte enkelte steder på vestkanten som på østkanten. Det kan tolkes som et uttrykk for ulikhet i makt og rikdom og at veldig mange kunne kjenne på en avmakt som gjorde at de valgte å sitte hjemme i stedet for å stemme.

Nettopp der er det venstresidens løsninger som må fram. Nettopp der er det bare venstresiden som kan mobilisere, på det interessegrunnlaget som de menneskene tjener på, og nettopp derfor er det viktig at vi som er flertallet her i dag, ser på det som et mål at det er de som satt hjemme på valgdagen nå sist, som skal være med og avgjøre flertallet i denne salen videre.

Det er viktig, fordi maktbalansen mellom arbeid og kapital er avgjørende for fortsatt framgang for den norske modellen og rettferdig fordeling. Dette er en maktbalanse som hviler på gjensidig tillit, på arbeidsdeling og respekt mellom partene, og det er vår oppgave som venstreside å diskutere hvordan vi kan styrke og jobbe videre med det. Da er det en forutsetning med et organisert arbeidsliv, med faste og hele stillinger og med trygge tillitsvalgte som våger å gjøre jobben, og det er også nødvendig med et lovverk som sikrer med tanke på skjeve maktforhold, og trygger arbeidsfolk.

Det er nødvendig også med lederskap og lederutdanninger som framelsker og vektlegger partssamarbeid og tillitsvalgtes positive rolle framfor fagforeningsknusing. Det trengs, for vi ser også i arbeidslivet, både i offentlig sektor og andre steder, at styringsmodellene ikke alltid er tillitsbaserte, og at det er en jobb å gjøre. Ta f.eks. IKEA, der selskapet ønsket å kvitte seg med en brysom tillitsvalgt, et verneombud. Det kan ses på som en illustrasjon på at en del selskaper ikke kjenner den norske samarbeidsmodellen og rettighetene og pliktene som ligger i den, samtidig som vi kan se lyspunkter der arbeidsplasser som har tatt kampen for partsforholdene, nå er i ferd med å utvikle bedriftskulturer som er i tråd med både hovedavtale og arbeidsmiljølov.

Det er ikke en selvfølge, for det er noe som krever kollektiv kamp. Det er noe som flertallet i denne salen støtter opp under, og som trengs om maktforholdene skal endres, og om vi skal sørge for at ulikheter, makt og rikdom minker. Det trengs nå når dyrtiden tynger. Vi så fagbevegelsen ta kampen for arbeidsfolks kjøpekraft gjennom streik. Nå må man samle seg for å sikre kjøpekraften til folk som har lave ytelser gjennom dyrtiden. Vi er nødt til å sikre at folk beholder jobbene sine, og vi må styrke fellesskapene.

Vi i SV gjør vår jobb med å drive fram viktige velferdsreformer i opposisjon fra Stortinget: tannhelsereform og gratis SFO. Vi må sørge for at vi får tatt de grepene for miljøet som er nødvendige, at vi får fart på en grønn og rettferdig omstilling som både kutter utslippene og sørger for at industri og teknologi vokser og bygges ut i eget land, og også at vi fordeler mer rettferdig, med et organisert arbeidsliv i bunnen.

Det er nettopp det som er grunnlaget for demokratiet – å kunne ta i bruk de demokratiske politiske redskapene for den samfunnsendringen som folk nå trenger, for å trygge mennesker mot både fattigdom, forskjeller og klima- og naturkrise. Da er det viktig å huske på hvor mye det betyr hvem det er som styrer, hvor mye det betyr hvem det er som har makt. Jeg er bekymret over at de blå mange steder nå skal styre lokalsamfunnene våre, for vi vet hva det betyr i press på arbeidsliv, på tillitsvalgte og på velferden. Det har noe å si hvem som har råd til å delta, om vi har velferd i egen regi og i fellesskap eller ikke. Det ser vi på de tydelige tallene, f.eks. når det gjelder SFO rundt omkring i landet.

Vi har eksempler tilbake i tid, da de blå styrte, på hvordan arbeidsfolk ble skaltet og valtet med. Jeg traff en av dem i går. Hun heter Ina-Lill, og hun er tillitsvalgt i NTL. Jeg traff Ina-Lill for første gang på Garnisonen i Sør-Varanger, GSV, da høyreregjeringen hadde vedtatt at man skulle konkurranseutsette renholdet i Forsvaret. Begrunnelsen var at man skulle bruke mer penger på den operative tjenesten – som om noe som helst i samfunnet kan være operativt uten renhold som er godt nok. Det viste jo også erfaringen og det eksperimentet som høyreregjeringen utsatte folk for. Der på GSV traff jeg godt voksne kvinnfolk, for flertallet var det, med tårer i øynene, for de hadde gitt av sine beste år og sin beste helse for å holde Forsvarets bygg rene, og takken de fikk, var ran av pensjon og tap av arbeid. Men i går traff jeg Ina-Lill igjen, som stolt kunne fortelle at de nå leder arbeidet for å få renholderne tilbake – tilbake på GSV og tilbake i Forsvaret. Det er en av flere fortellinger som viser at det betyr noe hvem som styrer, at det betyr noe hvem sine interesser man løfter fram i de politiske veivalgene, at det betyr noe hvem man låner sitt øre til, og hvem man ønsker å styrke.

Det er ingen tvil om at både mennesker og miljøet vil tape på en mye mer markedsorientert styring, der man gir slipp på det viktigste grunnlaget for endring i positiv forstand i vårt samfunn, og heller lar markedskreftene rå. Derfor må denne høsten være høsten da vi virkelig klarer å samle oss om den positive kraften som ligger i denne salen, da vi tar demokratiet i bruk og gjør de grepene for omfordeling som trengs, for miljøet som trengs, men også våger å regulere markedet både når det gjelder kraft, når det gjelder dagligvarer, og når det gjelder utleiepriser, som nå er med på å gjøre folk fortvilet, fordi de har vokst voldsomt. Vi må våge å ta valget mellom å la bankene få berike seg og å fordele mer rettferdig. Det er virkelig tid for å finne fram det politiske motet for å huske på hva grunnlaget for det massive flertallet for miljø og fordeling i denne salen faktisk kan bety.

Med det vil jeg ta opp SVs forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:10:55]: For to år siden ga stortingsvalget et historisk sterkt flertall for et politisk skifte, med en historisk sterk venstreside. Jeg mener at venstresiden vant valget i 2021 på en forventning om forandring, om at forskjellene skulle ned, og at hverdagen skulle bli bedre for folk flest. Men venstresidens forvaltning av den valgseieren har åpenbart ikke levd opp til folks forventninger, for vi må konstatere at årets lokalvalg ble en høyrebølge. Jeg tror det er fordi vi ikke har lyktes med å møte forskjellskrisen. Det trengs handlekraft og en tydelig politikk som får ned forskjellene, som tar tilbake kontrollen over prisene, og som sikrer tryggheten til folk flest. I stedet har regjeringen i altfor stor grad valgt å krysse fingrene og håpe at det går over – og det holder ikke. Da er det ikke rart at folk mister tilliten.

Men sånn trenger vi ikke å fortsette, for vi kan bruke flertallet her i salen. Det vi ikke skal gjøre, er å lene oss tilbake og overlate stafettpinnen til høyresiden ute i kommunene. For selv om vi kan deppe over at Høyre etter 99 år gjør comeback som største parti i Norge, er det nå kampen om hverdagen starter. Vi vet at folk flest ikke vil at pengene til velferd skal ende som privat profitt. Folk vil ikke at stadig flere barnehager eies av kommersielle konsern. Folk er ikke for at velferdsprofitørene kutter i lønn og pensjon for å berike seg selv. Og folk flest vil ikke ofre familielivet og et organisert arbeidsliv for stadig flere søndagsåpne butikker. Alt dette er eksempler på saker der Stortinget kan hindre at dette skjer i kommuner landet over, som nå har fått Høyre-ordførere. Rødt vil ta ansvar på venstresiden og bruke stortingsflertallet til å få til noe. Vi vil ta opp kampen om politikken som føres, og snu høyrebølgen lenge før 2025 og neste stortingsvalg.

I meldingen til Stortinget i går om rikets tilstand står det at et av de viktigste målene for regjeringen er reduserte forskjeller. Hvis Støre og Vedum mener alvor med å få ned forskjellene, står Rødt klar til å by opp til dans – og den invitasjonen går for så vidt også til andre i salen. Da er det to ting vi må levere på: Det ene er kampen mot Forskjells-Norge og for den økonomiske tryggheten til folk, og det andre er et oppgjør med en politikerklasse som rykker stadig lenger fra det folket som har valgt oss. For det er ærlig talt ikke veldig rart: Når avstanden mellom folk og folkevalgte øker, tas ikke forskjellskrisen på alvor. Toppolitikere kan tenke at de har råd til å betale tannlegen, og at det har mange andre også, som Høyre-leder Erna Solberg sa i valgkampen.

I forrige uke kom det en rapport fra forskningsinstituttet SIFO om forskjellskrisen. De advarer om en fattigdom vi ikke har sett i Norge etter andre verdenskrig. Den økonomiske utryggheten har bitt seg fast for halvparten av befolkningen. De som sliter, får det stadig verre. Over 100 000 husstander må velge mellom strøm og mat, eller oppsøke matkøer. Stadig flere dropper tannlegebesøk eller annen nødvendig helsehjelp, og de sier nei til fritidsaktiviteter til ungene sine.

Grunnen til at prisene er høye og inflasjonen er høy, er jo ikke at minstepensjonister, rørleggere og butikkmedarbeidere har for mye penger mellom hendene. Det er storselskapene som har økt profittmarginen sin, noe som ifølge SSB har gitt ett prosentpoeng i ekstra inflasjon. Det prosentpoenget gir utslag i reallønnsnedgang for arbeidsfolk. Det er den europeiske strømbørsen som driver opp prisene på norsk vannkraft, sånn at vi betaler som om vi importerer den, noe som igjen gir en prisspiral for resten av norsk produksjon og næringsliv. Det er utleierne som får lov til å øke husleien automatisk, i takt med den rekordhøye inflasjonen. Det er Norges Bank som driver en aggressiv rentepolitikk, noe som rammer rett inn på kontoen for alle med boliglån, øker risikoen for arbeidsledighet og ikke tar inn over seg at mye av inflasjonen nettopp er importert. De store bankene øker rekordoverskuddene sine hver eneste gang sentralbanken setter opp styringsrenten, og har hittil i år tjent 13 mrd. kr mer enn normalt. Det er jo ikke fordi finansnæringen er mer produktiv eller har bidratt mer til verdiskapingen enn den gjorde i fjor. Det er den økonomiske eliten og mislykket markedstenkning som driver folks utgifter opp.

Vi har et arbeidsmarked som belønner papirflytting, ledelse og finans, mens hardt arbeid er for dårlig betalt. Norges største ressurs – i tillegg til vannkraft, fisk og olje – er arbeidsfolk, som går på jobb hver dag, og som skaper verdiene. Det er jo ikke milliardærer som skaper arbeid, men arbeid som skaper milliardærene, og derfor må vi snakke litt mindre om milliardærer som flytter til utlandet, og mer om at verdiene som skapes, ikke tilfaller dem som gjør jobben. Tenk om vi kunne hatt like store overskrifter i avisene hver gang en helsefagarbeider skifter beite, som når en milliardær endrer postadresse. De virkelige verdiskaperne, vanlige arbeidsfolk, må sitte igjen med mer av både penger, trygghet og framtidshåp. Venstresidens jobb nummer én er å sikre folk bedre materielle vilkår. Vi må ta tilbake kontrollen over prisene, og derfor foreslår Rødt en makspris på strøm, tak på husleieøkninger, å tvinge bankene til å kutte rentemarginene, og å bruke statens eierskap i DNB til å sikre at bankene stiller opp for folk, og ikke det motsatte. Vi skal ikke ha matkøer i Norge, i alle fall ikke på venstresidens vakt.

Den siste tiden har vi sett saker, på løpende bånd, hvor privilegerte samfunnstopper, regjeringsmedlemmer og familiene deres bryter regler, misbruker tillit og beriker seg selv. Dette utgjør en alvorlig trussel for demokratiet. Ordet «stortingsrepresentant» er i ferd med å gå fra landets fremste tillitsverv til et ukvemsord. Jeg frykter et todelt samfunn, hvor vi har ett sett med regler for folk flest og et helt annet for politikerklassen, oss her oppe – en politikerklasse som også er innvevd i den økonomiske eliten, som driver med børsspekulasjon, som hindrer åpenhet og aldri må stå til ansvar, og som først og fremst vektlegger interessene til de rike og mektige. Rike og mektige møtes med tillit og fromme ønsker, mens syke og fattige møtes med mistillit og forfølgelse. Sånn skal det ikke være i Norge. Det er gift for fellesskapet, som klubbleder på Aker Verdal Stian Sagvold har sagt til Klassekampen:

«Politikerforakten øker. Skandalene forsterker det, men det er mer. Folk her kjenner oss ikke igjen i folkene som velges inn på Stortinget.»

Og videre:

«Politikerne oppleves som en polert adel.»

Når Stortinget nå begynner et nytt år med arbeid, er det viktig for Rødt at det blir en hovedoppgave å ta tak i maktbalansen i samfunnet og få ned forskjellene mellom folkevalgte og det folket som har valgt oss. Ofte har Rødt stått alene i disse spørsmålene, men jeg tror og håper at vi nå har mulighet til å få flertall om flere viktige tiltak. Det haster å gjenreise tilliten til demokratiet, og vi må begynne med oss selv. Stortinget, de folkevalgte, må ta styringen, sånn at vi kommer til bunns i spørsmål om habilitet og aksjehandel og hvordan dette har blitt håndtert av skiftende regjeringer. Vi må stramme opp regelverket og ta tilbake kontrollen. Derfor har Rødt lagt fram en tiltakspakke for å styrke habilitetsreglene og gjenreise tilliten til demokratiet. Dette vil vi så klart følge opp i kontrollkomiteens arbeid, i dialog med de andre partigruppene og presidentskapet. Vi legger i trontaledebatten i dag også fram forslag for å hindre framveksten av en politikerklasse og maktelite. For det nytter ikke å erklære at det er vanlige folks tur, når den økonomiske og politiske eliten i praksis viser at det fortsatt er deres tur. Derfor må vi ta tak i grunnleggende spørsmål om kontroll av folkevalgte og systemet og maktbalansen i samfunnet, både økonomisk og politisk. Både aksjonærregister og kundelister for lobbyister har vært saker som har latt vente på seg over flere stortingsperioder, og det er klart hva flertallet i salen her ønsker seg. Nå må Stortinget sikre en helt annen handlekraft enn det som høyreregjeringen og denne regjeringen hittil har vist, for nå er det faktisk alvor. Nå må vi vise ansvar.

Jeg tar med det opp Rødts forslag til saken.

Guri Melby (V) [12:35:43]: Når vi nå trer sammen for en ny sesjon, er det nok en gang med et krevende bakteppe: internasjonale spenninger, krig i Ukraina, høy rente og høy inflasjon i norsk økonomi. Brutale hendelser i verden rundt oss er jo forferdelig i seg selv, men i tillegg fører de med seg en økt utrygghet for nordmenn, som vi må ta på alvor. Det er også i slike tider at demokratiet settes på prøve. Det er i slike tider vi må vise oss ansvaret verdig, ansvaret vi har blitt gitt av velgerne. Midt oppe i dette opplever vi saker som jeg tror vi alle gjerne skulle vært foruten – rot med reiseregninger, saker om habilitet, eller om mangel på sådan. Vi må ta ansvaret for det som har gått galt, men like viktig er det at vi tar ansvar for å gjenreise tilliten etter at det har gått galt, og veien til tillit går gjennom mer åpenhet.

Venstre har i dag levert forslag som skal bidra til dette, som skaper åpenhet rundt den jobben som vi politikere gjør, som gir åpenhet til journalister som vil ettergå oss, og som bidrar til at vi følger alle de reglene som vi pålegger oss selv og andre. Noen av disse forslagene har vi levert tidligere i denne sal uten å få støtte til dem. Det gjelder bl.a. innføring av et lobbyregister. Jeg håper at alle partiene nå leser disse forslagene med et nytt blikk, i lys av det siste års skandaler, og bidrar til at de kan få flertall i denne sal.

Det er naturlig at vi snakker om tillit, eller mangel på tillit, når media avdekker saker som dem vi har sett denne sommeren og høsten. Men hvis tillit bare handler om et spørsmål om reiseregninger, eller om habilitet, mener jeg at det både er feil og farlig, for tillit bygges først og fremst gjennom vår evne til å ta tak i de problemene som folk og samfunnet står i, og den ødelegges når vi unnlater å handle i situasjoner som krever det. Det er farlig fordi det kan ta fokus vekk fra det som faktisk er jobben vår: å gi politiske svar på vår tids utfordringer.

«Generasjon Thunberg er død», var et utsagn vi møtte da skolevalgresultatene var klare for noen uker siden. Jeg tror ikke at klimaengasjementet blant unge har forsvunnet, men jeg frykter at en del unge har gitt litt opp, at de føler at det ikke nytter, at svarene fra regjeringen og fra det politiske Norge på det engasjementet de unge har for den største utfordringen som vi står overfor, ikke står i forhold til problemets størrelse. Det er vel egentlig nesten en underdrivelse å si det på den måten, for det er en grunn til at stadig færre tror at vi greier å nå de klimamålene som vi har satt oss for 2030. Regjeringen har ikke kommet med et eneste nytt substansielt tiltak for å kutte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. De har også latt være å gjennomføre en hel haug med klimatiltak som de vet må til for at vi skal nå målene, tiltak som Arbeiderpartiet og Senterpartiet var enig i da vi i 2021 la fram en klimaplan som viste veien til å nå klimamålene våre. De kutter i klimatiltak og ikke i klimautslipp, og det gjør at vi er milevis fra å nå klimamålene våre.

Vi må føre en politikk for den tiden vi lever i, en politikk for vår tids utfordringer og problemer, en politikk som tar folks problemer på alvor, en politikk som oppdateres når samfunnet endres, og som ikke gir fortidens svar på nåtidens og framtidens problemer. Jeg ser ikke at vi har en regjering som evner å ta inn over seg at samfunnet endres. De virker å være mer opptatt av å oppfylle utdaterte valgløfter, slik som å splitte opp kommuner og fylkeskommuner og legge lensmannskontor på steder der man ikke vil ha det, framfor å løse de utfordringene som vi faktisk har – med inflasjon, økte renter, krise og krig.

I motsetning til våre naboland, Sverige, Danmark og Finland, har vi heller ikke en regjering som ser at store kriser i Europa krever nye svar på disse utfordringene – tvert imot. Og der våre nabolands nøytralitetspolitikk eller forbehold om EU-samarbeid ble endret og kastet på historiens skraphaug, har Norge en statsminister som advarer mot slike debatter fordi det kan virke polariserende på samfunnet. Jeg er redd for at hvis vi skygger unna vanskelige debatter i frykt for uenighet, så tar vi ikke Norge framover. Vi trenger en ny politikk, en ny kurs og en ny regjering.

Perioden fram mot 2025 vil handle om å gjenreise tillit, og det vil ikke handle om kontrollkomiteen alene; det handler først og fremst om politikk. For hvis vi ikke klarer å gi politiske svar på de største utfordringene i vår tid, er det alvorlig, og langt mer alvorlig for tilliten til politikerne enn det meste annet. Det kan gjøre at velgerne føler en avmakt overfor den politikken vi vedtar, at den ikke løser problemer, men at folk og bedrifter i hele landet i stedet føler at det skapes nye, og avmakt er veien til mistillit mot politikerne og mot det politiske systemet.

Nå er det tid for handling, og det er tid for endring, og det er kanskje ingenting som er vanskeligere enn endring. Det ligger innebygget i oss at slik som det er nå, er normaliteten. Det kan selvsagt være sant, men det kan også være en illusjon. Den normaliteten vi har levd med de siste 50 årene i det norske samfunnet, kommer ikke til å vare.

Oljealderen er ingen naturtilstand, men en avgrenset tidsepoke som nå går mot sin slutt – av minst tre grunner. For det første er dramatikken i klimaendringene stor. Vi står nå på et vippepunkt. For det andre er økningen i omfanget av naturkrisen enorm. For det tredje må vi ta inn over oss sårbarheten i de landene i verden som ikke har store reserver av fossil energi. Nå ønsker alle mer kontroll over egen energiforsyning. Den omstillingen vi skal igjennom, kommer til å bli tøff for alle land, men spesielt for oss i oljelandet Norge. Vi skal ut av oljebobla, der vi har levd ufattelig godt i 50 år, men som i årene framover blir en stadig vanskeligere og farligere plass å være. Det kan bli vondt, det vil bli vanskelig, og det krever noen radikale endringer i hvordan vi skrur sammen politikk og samfunnsendringer, som jeg ikke tror vi helt har tatt inn over oss ennå.

Det er tre grunnleggende endringer jeg og Venstre mener vi som samfunn må gjøre på veien ut av oljesamfunnet og over til en fornybar framtid. Disse tre endringene henger sammen: Vi må gå over fra en oljeøkonomi til en mer normal europeisk økonomi, vi må reformere og rydde i offentlig sektor slik at vi kan prioritere det som er viktigst også i årene framover, og så må vi sitte rundt bordet i et europeisk fellesskap.

Det å omstille oss fra en oljeøkonomi vil innebære at vi må gjennomføre praktiske endringer, ikke bare vente på det neste store gjennombruddet og de fancy løsningene. Det handler om å gjennomføre direktiver som gjør at vår industri får de samme konkurransevilkårene som ellers i Europa. Vi må skape et mangfold av næringer som ikke bare er kakepynt på oljekaken, men som kan være bærende for det nye Norge. Det vi trenger nå, er ikke tre-fire store grønne industrikjemper, men tusenvis av mange små og grønne arbeidsmaur i et mangfold av næringer og bransjer. Da trenger vi mer kapital, og vi trenger bedre rammevilkår – ikke økt arbeidsgiveravgift eller formuesskatt – slik at bedriftene får muligheten til å være med og skape en mer bærekraftig framtid.

Vi lever i en kritisk tid for Europa. Krigen i Ukraina er det mest brutale eksempelet på en krise som vi er nødt til å løse sammen, men den har også aktualisert en lang rekke spørsmål, som f.eks.: Hvem er vi avhengige av i kritisk infrastruktur? Jeg er helt overbevist om at enten greier vi i Europa å henge sammen og løse disse utfordringene, eller så blir vi hengt hver for oss. NATO og EØS er viktige og nødvendige, men det er ikke tilstrekkelig. Et Europa som sitter sammen og former sin egen framtid, med Norge på gangen og kanskje også i en litt annen mental boble – er det virkelig slik vi vil ha det? Er alenegang framtiden? Klarer vi det, eller skal vi gå sammen om å løse klimakrisen, energikrisen og økonomikrisen?

I den enorme summen av endringer som vi står i nå, er det behov for lederskap, behov for politiske ledere og en politikk for å komme igjennom det, selv om det blir vanskelig. Vi må rydde opp, vi må rette opp ryggen, og så må vi ta Norge framover.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:00:59]: – Hvorfor skal jeg gidde? Dere politikere er jo like, alle sammen. Dere gjør ingenting for meg, uansett. – Dette sa en gutt til meg da jeg besøkte Drammen i august. Han hadde akkurat fylt 18 år, og i år var første gang han kunne stemme. Flere tenkte visst det samme, for valgdeltakelsen i dette valget gikk ned.

Når vi nå starter arbeidet i det 168. storting, står Norge og verden i større problemer enn på lenge. Flere og flere sliter økonomisk, det er krig i Europa, og klimakrisen skaper kaos og ødeleggelse over hele verden, også her hjemme. Unge i dag er den første generasjonen nordmenn som ikke tror at de får det bedre enn foreldrene sine.

Allikevel må vi nå bruke mye av tiden denne høsten på å diskutere vår egen oppførsel som folkevalgte. I månedsvis har det norske folk blitt rystet av en rekke habilitetssaker. Flere av våre ledende politikere har gått av, mens andre velger å bli sittende. Jeg frykter at våre to største partier ikke forstår alvoret. Den typen ansvarsfraskrivelser som vi har sett de siste ukene, ville ikke ha fungert i møte med Nav eller UDI.

Jeg er redd for at Høyre og Arbeiderpartiet driver et slags kappløp mot bunnen, der standardene senkes for hva folket bør forvente av sine representanter, fordi de store partiene beskytter seg selv og hverandre. Det vil først og fremst være bra for det aller største partiet i årets valg, nemlig sofapartiet, men det er dårlige nyheter for demokratiet. Folk må kunne være helt trygge på at vi fatter beslutninger basert på hva vi mener er best for alle, ikke på hva som kan tjene oss selv eller våre nærmeste, enten det er snakk om beslutninger, politiske utnevnelser eller andre ting.

Nå er jobben vår å gjenopprette tilliten. Vi må få strengere regelverk, vi må vise mer åpenhet om hvem vi møter, vi må være ærlige om og ha oversikt over hvilke økonomiske interesser vi har, og vi må vise at denne typen feil får konsekvenser. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at Solberg og Huitfeldt bør fratre sine stillinger, av hensyn til demokratiet.

Jeg vil også lese Venstres forslag med interesse, og jeg håper at alle partiene nå vil være med på å innføre et lobbyregister her på Stortinget som et første skritt for å gjenopprette folks tillit. Noe annet ville være helt uforståelig.

Det er så mange andre problemer som vi burde bruke tiden vår på. I vinter besøkte jeg Kirkens Bymisjon i Bodø, og fra vinduet i kafeen der kan man se rett over til Navs kontorer. De ansatte hos Bymisjonen kunne fortelle at folk som trengte hjelp, ofte ble sendt over veien og til dem når saksbehandlerne i Nav ikke hadde mulighet til å hjelpe dem. Det siste året har antall familier som ber om matkasser fra dem, mangedoblet seg, slik vi også har sett over hele landet. Frivilligheten er viktig, og matsentralene og andre aktører bør få mer støtte, men regjeringen kan ikke bruke frivilligheten som en hvilepute fordi velferdsstaten ikke strekker til. Krisene vi står i nå, virker som et forstørrelsesglass på ulikhet og de delene av samfunnet vårt som ikke fungerer i dag.

Det er på tide med en velferdsreform i Norge. I høst behandles et forslag fra Miljøpartiet De Grønne om å doble sosialsatsene og innføre det som en garantert minsteinntekt. Det tror vi vil kunne bidra til at flere av dem som har mulighet til det, vil kunne komme ut i jobb, som nettopp er målet med arbeidslinjen.

Samtidig må vi bygge et mer rettferdig og grønnere Norge, også på sikt. Hvis regjeringen synes at det er vanskelig å fylle Grønn bok med et konkret innhold, kan de f.eks. prioritere billigere kollektivtrafikk i hele landet, kutte momsen på frukt og grønt så alle har råd til å spise variert, og også på reparasjon og gjenbruk, slik at det skal lønne seg å velge miljøvennlig, og å kaste penger etter folk som gjennomfører strømsparetiltak – et ekte politisk kinderegg som vil redusere behovet for kraft, gjøre strømregningene lavere og gi byggenæringen mer å gjøre. Vi kan også begynne å gi alle like mye i strømstøtte uavhengig av hvor mye strøm de bruker, så de som har råd til å bruke masse strøm, ikke får mest støtte, slik situasjonen er i dag. Dette er tiltak som er bra for klimaet, for naturen og for lommeboka – og jeg tror til og med at det vil være ganske populært.

Når renten stiger, rammer det både folk og bedrifter. En veldig underkommunisert grunn til at renten stiger, er at Stortinget i 2020 prioriterte en subsidiepakke til oljenæringen, som nå bidrar til å skape farlig oppvarming av kloden og av økonomien. Flertallet på Stortinget prioriterte altså mer oljeutvinning i en tid da verden trenger at vi slutter med fossil energi. Samtidig har regjeringen økt skattene for fornybarnæringen. Det bidrar til å redusere investeringene i det vi trenger mer av. I sommer gikk regjeringen inn for å rasere naturen i Finnmark for å grønnvaske oljeindustrien enda mer.

Det er under sju år til 2030. Da skal Norge ha kuttet halvparten av utslippene våre. Kan vi ikke da bare være enige om at den norske regjeringen må slutte å gjennomføre politikk som tar oss i motsatt retning? Et av de pinligste øyeblikkene i årets kommunevalgkamp var da alle partilederne ble spurt om de trodde at regjeringen kom til å nå klimamålene, og statsministeren ble stående alene med hånden litt nølende i været. Aldri har den globale oppvarmingen vært mer synlig rundt oss. Nye heterekorder, enorme skogbranner, oversvømmelser, tørke og ødelagte avlinger skjer ikke bare et sted langt, langt borte, det skjer også her hjemme – og det skjer foran øynene våre. Norske regjeringer har kuttet mindre enn 5 pst. av utslippene siden 1990. Aldri har Norge klart å holde et eneste av de klimamålene som brede flertall på Stortinget har vedtatt. Det er på tide å gå fra ord til handling.

I dag fremmer Miljøpartiet De Grønne igjen forslag om å slutte å lete etter mer olje og innføre en produksjonsavgift på olje og gass, for å reversere virkningen av oljeskattepakken. Dersom regjeringen ikke gjør dette, blir alle forklaringer om at de ikke kan hjelpe dem som sliter mer i statsbudsjettet fordi det vil drive opp renten, fullstendig hule.

Å dempe presset fra oljeindustrien vil redusere presset på norsk økonomi, det vil frigjøre kapital og folk til grønne næringer, og det er bra for framtidens generasjoner som vil få færre klimaendringer å beskytte seg mot. Næringslivet, som vil satse på grønn omstilling, roper etter forutsigbarhet. Det vi trenger, er politikk med et 50-årsperspektiv, slik oljen i realiteten får når de får lete etter nye felt som skal produsere til slutten av dette århundret.

Beslutninger vi fatter i denne stortingsperioden, legger grunnlaget for hvilket Norge vi skal ha i lang tid framover. Derfor inviterer Miljøpartiet De Grønne regjeringen til å:

• slutte å lete etter mer olje og gass og sette ned en oljekommisjon med partene i arbeidslivet

• prioritere kraften vi har, til næringsliv vi vil satse på framover, i stedet for å elektrifisere oljeplattformene

• bygge ut fornybar kraft til havs og på land uten å bygge ned urørt natur eller bryte menneskerettigheter

• slutte å rasere natur og starte å restaurere den

• følge energikommisjonens anbefalinger og satse på enøk i alle norske hjem og bygg

• satse på framtidens sirkulære og fornybare næringsliv gjennom å tilføre grønt næringsliv statlig eierskap og kapital

• få på plass en grønn skatte- og avgiftsreform som sørger for at det blir lett å velge miljøvennlig og vanskelig å forurense

I møte med klima- og naturkrisen, økt ulikhet og uro er den tradisjonelle blokkpolitikken utdatert. Vi i Miljøpartiet De Grønne blir ofte sett på som kompromissløse, men egentlig er vi det mest samarbeidsvillige partiet i landet. Det eneste vi krever, er at partiene vi samarbeider med, enten de er såkalt borgerlige eller sosialdemokratiske, går fra ord til handling på vegne av klimaet, naturen og vår felles framtid. Det burde alle ha interesse av.

Dersom vi ikke klarer å stoppe raseringen av det globale artsmangfoldet og den dramatiske oppvarmingen av kloden, vil de fleste andre problemer som vi forsøker å løse i denne sal, framstå som bagateller i framtiden. Derfor mener vi at de mest miljøengasjerte partiene bør samle seg i en grønn blokk. Om vi jobber sammen, kan vi presse de grå partiene, slik at ingen kan få styre uten å overholde naturens tålegrenser.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:25:55]: For ganske nøyaktig ett år siden sto jeg på denne talerstolen og tok opp bekymringene som Kristelig Folkeparti hadde for de økte kostnadene til folk. Mange håpet den gangen at vi var gjennom det verste. Nå, ett år etter, ser vi at utgiftene har økt mer enn mange folk makter. Alt har skutt i været, og nå melder flere og flere at det har alvorlige konsekvenser for dem, ikke bare for lommeboka, men for deres livskvalitet.

Frelsesarmeen har gjennomført flere undersøkelser om hvordan økonomien påvirker livet til folk. Disse viser at flere og flere sliter med å sove, at det går ut over den psykiske helsen. De forteller at åtte av ti av dem som har dårlig økonomi, har droppet ut av sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter, de kjenner på utenforskap, og de kjenner på skyldfølelse. Den samme gruppen dropper til og med ut av helsekontroller og legetimer fordi de ikke har råd. Dette har vi som samfunn ikke råd til. Økonomisk vil det gi større utgifter i framtiden, men menneskelig sett kan det skje skader som vi aldri klarer å rette opp. Derfor trengs det et kraftig løft for å sikre at folk får endene til å møtes økonomisk, for å hindre at unger faller utenfor, og for å sikre at eldre ikke sitter hjemme og fryser når de egentlig skulle vært på seniortreffet.

Derfor har jeg gjennom dette året gått og stusset på hvordan prioriteringene for regjeringen har vært. Det er kuttet i fritidskort, det er kuttet i støtten til frivillige organisasjoner, og de har ikke gjort nok for å avhjelpe, mens pengene sitter løst når det gjelder reversering av kommunesammenslåinger eller av andre reformer som har vært gjennomført tidligere. For å sitere meg selv fra i fjor – da sa jeg: Jeg forventer kraftigere politisk handling fra regjeringen på akkurat dette.

Kristelig Folkeparti vil prioritere dem som trenger det mest. Vi fikk til et historisk løft i barnetrygden da vi satt i regjering, og det vil vi fortsette med. Vi vil sikre frivilligheten, at de har gode kår, og vi verdsetter det bidraget de gjør for samfunnet vårt. Hvor hadde vi vært i dag uten at organisasjonene, som Frelsesarmeen og Blå Kors, hadde tatt ansvaret og plukket opp dem som nå faller gjennom sikkerhetsnettet som det offentlige har. Det å løfte minstepensjonistene må også fortsette, og det trengs et fritidskort for barn og unge, slik at de kan delta på lik linje med alle andre på fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi.

For ikke lenge siden leste jeg en undersøkelse som viser at 58 000 unger lever med mobbing og utestengelse på skolen. Tallet øker, og det skulle vært omvendt. Vi som nå er voksne, kunne gå hjem og lukke døren da vi var unger og mobbingen var der. For nåtidens barn og unge er det slik at mobbingen går helt inn på barneværelset, fordi skjermen og mobilen og sosiale medier følger dem helt inn. Mobbingen har ikke lenger noen fysiske grenser. I tillegg vet vi at mobilen skaper uro og mindre læring i skolen. Derfor har Kristelig Folkeparti vanskelig for å forstå at regjeringen og Stortinget ikke vil være med på å få mobilen ut av norske skoler. Vi klapper når de gjør det lokalt, men ungene våre trenger at vi gjør et nasjonalt vedtak. Skal vi gi ungene våre god opplæring, trygge skolemiljø og ikke minst bygge en god psykisk helse, så fjerner vi mobilen fra skolen. Den britiske regjeringen kom for to dager siden med et forslag om å endre retningslinjene for bruk av mobil i skolen, slik at den skal ut av skolene i Storbritannia, fordi de setter ungene først. Kristelig Folkeparti mener at dette må innføres i vårt eget land. Det er et gratis tilbud, for det koster kun at vi sier at vi gjør det for ungenes del.

Vi har lagt bak oss en valgkamp, en lokalvalgkamp, og i valgkampen var det mange av oss som snakket både mye og varmt om eldre og eldreomsorg, og at de eldre fortjener mer enn det de har i dag. Det har kommet lekkasjer fra regjeringens budsjett om flere sykehjemsplasser, og det er jeg enig i. Kristelig Folkeparti har prioritert sykehjemsplasser i alle år, og det vil vi fortsette med, men eldreomsorg er mer enn sykehjemsplasser. Det handler om fellesskap, det handler om tilhørighet, det handler om aktivitet, det handler om en god plass å bo, det handler om måltidsfellesskap – og måltidsøyeblikk for dem som er demente – og det handler om en støtte til pårørende. Da holder det ikke bare med offentlige sykehjemsplasser; det handler om både helse og omsorg. Vi må se på hvilke muligheter det er for å kunne bo, hvordan frivilligheten kan bidra til gode fellesskap og tilhørighet, og på de ideelle aktørenes rolle i tilbudet – for å nevne noe.

Men det jeg er aller mest opptatt av nå, er at vi må videre fra disse valgkampløftene. Valgkampen har vist at det er et stykke å gå i eldrepolitikken i dette landet. Eldre fortjener at vi går sammen og løfter omsorgen og tilbudet til dem. Vi må sette oss ned i fellesskap og finne ut noe som både går i denne stortingsperioden og i neste stortingsperiode, som forplikter oss. Vi har klart det før, i barnehageforliket, vi har klart det i støtten til Ukraina, og det kom også et tilbud fra regjeringen på forsvarspolitikk.

Derfor fremmer Kristelig Folkeparti i dag et forslag hvor vi ber regjeringen om å ta et initiativ overfor Stortinget med en slik sak, som kan danne et grunnlag for et forlik innen eldreomsorgen. Kjepphestene må vekk, og vi må få til en felles løsning. Det fortjener våre eldre, og det håper jeg at alle partier nå kan enes om, slik at vi kommer et steg videre i dette.

Til slutt vil jeg løfte fram en av de andre utfordringene, kanskje den største, nemlig klimakrisen. Uværet «Hans», som vi har sett her hjemme, og merket de siste månedene, tok med seg hjemmene til mange, og livsgrunnlaget til flere ble usikkert. Vi så bilder av jorder under vann og rundballer som fløt nedover elven. De bildene må vi virkelig ta på alvor, for dette var egentlig vår mat som druknet. Bøndene som ble berørt, må få hjelp til å bygge opp igjen. Samtidig må vi aldri glemme at klimaendringene treffer verdens fattigste enda hardere. Etter flommen i Malawi i vår beregnet FN at nærmere en halv million mennesker hadde behov for humanitær hjelp. Flere og flere drives på flukt av klimaendringer og konflikter. Det er fortsatt krig på vårt eget kontinent. Norge må aldri bli seg selv nok, vi må ta ansvar i klimakampen, og vi må bidra med vårt for å få en rettferdig fordeling av ressursene. Derfor forventer Kristelig Folkeparti at regjeringen er seg bevisst dette ansvaret.

Med det tar jeg opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har levert.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:47:33]: Vi står i krevende tider. Mange har fått trangere økonomi, og mange kjenner på en større uro og utrygghet i hverdagen sin. Jeg mener at i krevende tider trenger vi mer kulturpolitikk – ikke mindre.

Kulturen, idretten og frivilligheten forteller oss noe om hvem vi er, og minner oss på hva vi har til felles. Kultur og idrett gir oss felles referansepunkter og kan bidra til både mestring og tilhørighet. Kulturpolitikken til regjeringen skal farge hverdagen til folk, men skal også løfte samfunnet og gjøre det til et bedre sted å være.

Fellesskapet i kulturpolitikken finner vi igjen i det lokale korpset, som når hundrevis av barn og unge møtes til dyst i Stavanger konserthus under NM i skolekorps, når vi heier på et fotballag og lidenskapen blir så stor at når laget taper, er det nesten ikke til å bære, eller når vi sammen får oppleve Lise Davidsen synge Tosca så vakkert at ikke et øye er tørt. Dette er små og store fellesskap alle skal få ta del i. Derfor må vi aktivt jobbe for å motvirke at forskjellene på dette området øker.

Vi vil ikke ha et samfunn der mennesker blir stående utenfor enten på grunn av økonomi eller fordi de føler at de ikke har en plass. Jeg kan love at regjeringen har deltakelse og inkludering som ett av hovedsatsingsområdene i året som kommer.

Dette er en oppgave vi må løse sammen. Sammen må vi finne ut av hva som er barrierene for deltakelse, og hva vi kan gjøre for å fjerne dem. Vi vet at økonomi er en slik barriere, men vi vet også at det er andre mekanismer som skaper utenforskap.

Tall fra Ungdata viser at mer enn 30 pst. av barn med krevende oppvekstsvilkår står utenfor faste fritidsaktiviteter. Redd Barna forteller om barn som sier til mamma og pappa at de ikke lenger har lyst til å være med – og de gjør det for å skåne foreldrene med dårlig råd. Lag og klubber bekrefter at aldri har så mange kontingenter stått ubetalt.

Jeg har møtt mange lag og foreninger som gjør en kjempeinnsats og er gode på inkludering og på å bygge fellesskap. Jeg har fått være med på treningen til Pors Gatelag, et fotballag for mennesker som har slitt med rus, psykiske lidelser eller utenforskap. Hver tirsdag og torsdag møtes de for fotballtrening og et måltid. Idretten har en unik evne til å skape fellesskap, og vi trenger slike fellesskap der flere kan ta del.

I Tøyen Sportsklubb koster det 100 kr i året å være medlem, og da kan alle som bor i området, delta på alle aktivitetene som klubben har. Ikke nok med det: De har også aktiviteter som ikke krever medlemskap.

Med Klart det går! sørger DNT Sør for at mennesker med funksjonsnedsettelser kan være med på tur. De gjør naturopplevelsene tilgjengelig for flere.

Det samme gjelder kulturlivet. På Rommen Scene i Groruddalen får Det Norske Teatret til noe veldig viktig. Der skaper de en ny arena hvor de får fram nye stemmer, og de når et nytt og bredere publikum. Vi trenger alle å få høre og se historier bli fortalt slik at vi kjenner oss igjen i dem.

Regjeringen vil ha et åpent, inkluderende og mangfoldig kulturliv i hele landet. Det betyr ikke at det skal være likt over hele landet, og at alle skal gjøre det samme, men det betyr at det skal finnes gode kulturtilbud tilgjengelig for alle.

For en drøy uke siden besøkte jeg Gudbrandsdal Musikkfest. Her samarbeider kommunene i Gudbrandsdalen om å skape en felles – 30 mil lang – festival med både profesjonelle musikere og lokale talenter på scenen. Arrangørene har skjønt at ved å løfte regionen sammen løfter de også hvert enkelt lokalmiljø.

Slik kan vi tenke nasjonalt også. Det er ingen motsetning mellom en satsing på nasjonale institusjoner og god lokal og regional kulturpolitikk. Det er to sider av samme sak. Sterke nasjonale kulturinstitusjoner gir sterke regionale og lokale institusjoner og aktører.

Alt henger sammen. Det nasjonale trenger det lokale, og det lokale trenger det nasjonale. Derfor er regjeringens hovedmål å legge til rette for at alle kan oppleve og delta i kunst og kultur. Det er ikke slik at hver enkelt kulturopplevelse skal treffe akkurat meg eller deg. Vi trenger det smale, men også kunst som er relevant for et stort publikum.

Kultur er et bånd som binder oss sammen, skaper tilhørighet og identitet. Det skal speile det landet vi lever i, den virkeligheten vi opplever, og de menneskene vi er – alene og sammen, i det store og i det nære.

Lene Vågslid (A) [14:06:15]: Som ein kunne høyre i trontalen, er Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering opptekne av å føre ein politikk for mindre forskjellar i landet, både sosialt og geografisk. Eit av dei viktigaste prosjekta er meir rettferdig fordeling, tryggleik for vanlege folk i ei uroleg tid og å sikre eit fellesskap som stiller opp for dei. Velferdsmodellen me har i Noreg, er grunnleggjande sosialdemokratisk, og den må me verne om. Vernar me ikkje om han, vil me ein dag der framme kunne ha forlate han bit for bit, slik at velferdsytingar ein mottek, plutseleg er avhengige av kor mykje ein har i lommeboka. Då må me føre ein politikk som sikrar at viljen til å betale skatt etter evne framleis er høg blant folk, og at alle, uansett kva samfunnslag dei kjem frå, ser at dei får mykje att for å delta i det spleiselaget. Det er nettopp dette som er suksessen til den nordiske velferdsmodellen. Difor vil Arbeidarpartiet, i motsetning til Høgre, alltid vere oppteke av å verne om dei universelle velferdsordningane. Det er difor me, saman med Senterpartiet og SV, har vore opptekne av å sikre billegare SFO og langt billegare barnehage. Det er stor forskjell på gjere det for alle og å gjere det berre for nokon. Viss me begynner med det, kan me bit for bit demontere det som er den nordiske velferdsmodellen.

Arbeidarpartiet har prioritert velferd og barnefamiliar dei fyrste åra i regjering, og me arbeider hardt for ein meir omfordelande politikk. Det er klart at det betyr noko for familiar som har ungar i barnehage, at barnehageprisen blir 1 000 kr lågare i månaden. Det vil bety over 20 000 kr i innsparing for ein familie med to ungar.

Trass i veldig mange gode grep dei to fyrste åra i regjering er det ingen tvil om at veldig mange no merkar dyrtida. Difor må me gjere meir. Me må fortsetje med å styrkje kommunane, slik at dei kan tilby gode og likeverdige tenester. Me må gå igjennom inntektssystemet for kommunane, slik me no skal gjere, for det er òg for store forskjellar når det gjeld anledninga kommunane har til å gje likeverdige tenester.

11 000 personar har denne hausten blitt valde inn i kommunestyre og fylkesting. Dei har krevjande og viktige oppgåver framfor seg, med store behov i både oppvekst-, helse- og omsorgssektoren. Eg er glad for at me, innan ramma av trygg økonomisk styring, viser at me prioriterer velferd, at me prioriterer skule og barnehage, og eg ser fram til det viktige arbeidet me skal gjere vidare saman.

På fredag kjem statsbudsjettet. Då skal me diskutere budsjett. Me kjem til å bli stilte overfor tøffare og krevjande prioriteringar, og når det gjeld det å halde fram med eit velferdsløft for folk over heile landet, kan ein rekne med Arbeidarpartiet.

Nikolai Astrup (H) [14:15:41]: Det er fristende å starte med å si at jeg ikke vet om Kristiansand kommune vil si seg enig i at den nye regjeringen rydder opp i rotet til den gamle. Snarere skaper den vel nytt rot.

Norge er velsignet med unike kraftressurser, men det er likevel et stort og økende kraftbehov de neste årene, og det er flere grunner til dette. For det første er vi allerede i dag sårbare for tørrår. Variasjonen mellom tørrår og våte år kan være så mye som 50–60 TWh. Til sammenligning forbruker vi 140 TWh totalt i Norge. Det sier litt om hvor væravhengig vårt kraftsystem er. For det andre vet vi at klimaendringene vil føre til større variasjoner og svingninger i været, som også vil få konsekvenser for vår evne til å produsere kraft. For det tredje vil både de bedriftene vi allerede har, og de bedriftene som ennå ikke er unnfanget, trenge betydelige mengder kraft for å være konkurransedyktige gjennom det grønne skiftet.

Nær 100 pst. av vår kraftproduksjon er fornybar, men 50 pst. av energien vi bruker, er fremdeles fossil. Det er anslått at det er behov for 34 TWh med ny kraft innen 2030 for å innfri klimamålene. I tillegg kommer eventuelle nye industrielle behov. Tidsperspektivet gjør at f.eks. kjernekraft og havvind ikke vil være en del av løsningen frem mot 2030, mens stort sett alt annet må på bordet – småkraft, oppgradering av vannkraftverk, vindkraft på land, energieffektivisering, solenergi, tidevannsenergi, fjernvarme, bioenergi og bergvarme, for å nevne noe. I tillegg må arbeidet med mer nett raskere, mer effektiv konsesjonsbehandling og mer energieffektivisering forseres.

Mye av omstillingsbehovet kommer i industrien. Hydro har f.eks. kunder som etterspør karbonfritt aluminium allerede i 2030. Yara skal produsere grønn ammoniakk på Herøya. Det krever noen milliarder kilowattimer. TiZir har planer om å erstatte kull med grønt hydrogen i Tyssedal. Det forutsetter også mer kraft. Hvis vi skal utvikle, ikke avvikle, aktiviteten på norsk sokkel, vet vi at det må skje innenfor rammen av klimamålene. Norske industribedrifter, petroleumsnæringen og luftfarten er en del av EUs kvotesystem, der hensikten er å redusere utslipp så kostnadseffektivt som mulig, og at de billigste kuttene tas først. De neste årene skal utslippsrettighetene – eller antall kvoter, om man vil – gradvis reduseres, med 62 pst. i 2030 sammenlignet med 2005, og til null allerede i 2040. Enhver bedrift med store utslipp som har ambisjoner om å overleve etter 2040, må derfor ta grep de neste årene.

Utfordringen i Norge er at mangel på kraft er i ferd med å kortslutte klimapolitikken og omstillingen av norsk økonomi. For et år siden sto et knippe av våre aller største industriselskaper frem og argumenterte for at vi trenger betydelig mer kraft for å sikre arbeidsplasser, vekst, verdiskaping og grønn omstilling. Da de samme selskapene – Hydro, Yara, Aker, Kongsberg Gruppen, Equinor og Statkraft – gjorde opp status under Arendalsuka i august i år, var fasiten at rammevilkårene for å bygge ut kraft var blitt vesentlig dårligere, ikke bedre, det siste året. I en tid med krig, kraftkrise, omstillingsbehov og skyhøye strømpriser for folk og bedrifter er dette et av de store paradoksene som hjemsøker vårt land.

Et av de mest skadelige forslagene regjeringen kom med i fjor høst, var utvilsomt forslaget om å innføre grunnrenteskatt på vindkraft med tilbakevirkende kraft. Et tysk pensjonsfond uttalte f.eks. i fjor høst at de fremover heller ville investere i Sverige, Finland, eller til og med i Den dominikanske republikk fordi rammevilkårene er mer stabile der enn i Norge. Et finsk selskap som på vårparten hentet friske penger til et nordisk fornybarfond, gjorde det med en garanti om at de ikke skulle gjøre investeringer i Norge. Politisk risiko har altså blitt et stort tema i en tid da det er behov for hundrevis av milliarder i investeringer i industri, kraft og nett. Når utlendingene vegrer seg og norske eiere blir bedt om å ryke og reise av regjeringens budsjettpartner, er det dårlige nyheter for by, for bygd, for velferd og for verdiskaping. Vi må skape for å dele. Det kan ikke være et slagord, det må være en realitet.

Kraft og kapital er to helt sentrale elementer i det grønne skiftet, men det er også kompetanse. Derfor er det et stort paradoks at regjeringen i fjor innførte en midlertidig straffeskatt, som stort sett rammer kompetansearbeidsplasser. Også dette må det ryddes opp i på fredag, når neste års statsbudsjett legges frem.

Høyre mener det er behov for et bredt forlik om rammevilkårene for kraftutbygging i Norge som kan gi forutsigbarhet og bidra til å gjenreise tilliten mellom kraftbransjen og myndighetene. Det må komme allerede i høst. Vi har ingen tid å miste – mål og virkemidler må stå i stil med hverandre. Strømprisene er heldigvis på vei ned fra fjorårets rekordnivåer, men det kan ikke være en hvilepute for noen av oss. Vi må ta lærdom av vår sårbarhet, ta høyde for våre omstillingsbehov og innse at de neste årene krever et krafttak uten sidestykke.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:29:36]: Bakteppet for årets trontale er at vi nærmer oss to år med krig i Ukraina. Forsyningsproblemer når det gjelder mat og energi, har fått folk til å se behovet for sterkere nasjonal kontroll og sterkere satsing på selvforsyning. Mange sliter med tunge kostnader på grunn av økte priser i butikkene og høyere rente i banken. Svært mange av oss har vokst opp i et Norge der pilene nærmest alltid har pekt oppover, og der reallønnsvekst – det at alle får det litt bedre fra år til år – nærmest har vært en selvfølge.

Dette stiller store krav til oss som folkevalgte ledere. Vi kan dessverre ikke fjerne den uroen som folk opplever, men vi har et felles ansvar i denne sal for å bidra til å dempe uroen og øke tryggheten for folk i hele landet.

Senterpartiet har over tid advart mot at vi tar globale forsyningslinjer og gode intensjoner for gitt. Vi har vært tydelige på at vi må ta vår egen sikkerhet og beredskap på alvor gjennom å styrke nasjonalt eierskap og kontroll – nasjonal kontroll over infrastruktur, eiendom, viktige strategiske selskap for Norge og matforsyningen. Totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen var et resultat av dette. Med bakgrunn i dagens situasjon har det blitt mer relevant enn hva vi hadde ønsket oss, men desto viktigere.

Som første norske regjering har Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå tidfestet at Norge skal nå NATOs 2-prosentmål i 2026. Jeg er glad for at vi har en regjering som har styrket Forsvaret både ved innkjøp av mer materiell og ved satsing på økt personell, deriblant økt antall heimevernssoldater. Heimevernet har en viktig rolle i å trygge hele landet og bidra til samfunnets totale beredskap.

For Senterpartiet er trygghet for befolkningen vår viktigste oppgave. Matproduksjon og egen selvforsyning er en viktig del av denne tryggheten, så jeg er glad for at vi nå oppretter beredskapslagring for matkorn, og at vi har prioritert jordbruksoppgjøret høyt. Senterpartiet står støtt i at det er riktig å satse på norsk matberedskap, og vi vil jobbe videre for å trygge matproduksjonen i Norge.

Norge trenger store mengder ny kraft og nettinfrastruktur om vi skal omstille samfunnet og skape utvikling og nye arbeidsplasser i hele landet. Etter flere år med etterslep i nettutbygginger, voksende tilknytningskøer og lang saksbehandlingstid for konsesjonssøknader har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering tatt grep for raskere utbygging av ny kraftproduksjon og nytt nett. Vi har laget et hurtigspor for nettutbygginger, effektivisert konsesjonsprosessene, økt saksbehandlingskapasiteten og tilrettelagt for økt produksjon av egenprodusert strøm.

Senterpartiet i regjering har satt kommunene tilbake i førersetet fordi vi vet at lokal aksept må være en forutsetning for ny vindkraft. Lokalsamfunnene må sitte igjen med mer av overskuddet. Derfor har vi gitt kommunene vetorett og mer av inntektene.

I en tid med svært høye strømpriser og kostnadsvekst har Senterpartiet prioritert økonomisk trygghet for folk, også når det gjelder strømprisene. Vi fikk raskt på plass en omfattende strømstøtteordning for husholdninger, frivilligheten og svært utsatt næringsliv. Senterpartiet mener at dagens situasjon, med ustabile og svært høye strømpriser, må løses gjennom langsiktige grep for å styrke den nasjonale kontrollen, begrense prissmitten fra kontinentet og øke kraftproduksjonen.

Økt fornybar kraftproduksjon er avgjørende for å omstille og utvikle norsk økonomi, for vi skal kutte klimagassutslipp på samme tid som vi skal øke den norske konkurransekraften, og vi skal sørge for trygghet for rimelig strøm i kontaktene i norske hjem.

Når vi gjennom sommeren har opplevd å ha store prisforskjeller på strøm mellom Sør-Vestlandet og ellers i landet, må vi fortsette med flere grep for å sikre stabile priser over tid. Det finnes sjelden enkle løsninger på komplekse problemstillinger som denne, så vi kommer garantert til å diskutere ulike forslag til løsninger gjennom høsten.

Vi i Senterpartiet skal ha frimodighet og være løsningsorienterte for å gi folk og næringsliv mer stabilt rimelige strømpriser. Like konkurransevilkår er viktig for å legge til rette for næringsutvikling over hele landet. For å lykkes med det må vi ta innover oss at ulike deler av landet har ulike utgangspunkt.

Skal vi utvikle næringsliv og øke folketallet i norske distrikt, kreves det politisk evne og vilje til å se hele landet. Den evnen og viljen har Senterpartiet.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:43:19]: For to år siden var det vanlige folks tur. Nå har vanlige folk det ganske tøft, på grunn av økte avgifter, økte skatter, fortsatt høy prisstigning og ikke minst økt rente. En av fire nordmenn opplever at økonomien er ganske eller svært utfordrende, i henhold til en ny undersøkelse som Opinion har foretatt for Frelsesarmeen.

Den økonomiske krisen mange opplever, går også hardt ut over psyken. Det er ikke lenger bare de kjente ansiktene som nå stiller seg i matkø, det er et tilsig av mennesker som er i fullt arbeid og som har egen inntekt, men inntekten strekker ikke til, forteller Frelsesarmeen. Pensjonister søker om nødbolig hos Nav fordi de av økonomiske årsaker står uten bolig. Dette er veldig alvorlig.

Så kan man spørre seg om denne utviklingen, i et av verdens aller rikeste land, er et resultat av den politikken som føres, eller om den ene og alene skyldes eksterne forhold som krigen i Ukraina. Uansett svar er i hvert fall økte skatter og avgifter en villet politikk fra regjeringspartiene og støttepartiet SV. Nå varsles det ytterligere avgiftsøkninger i neste års budsjett.

Høye strømpriser er også et resultat av en forfeilet energipolitikk, først og fremst i EU, men dessverre med store konsekvenser for folk og bedrifter i Norge. Konsekvensene av høy inflasjon er økt rente. Det er det eneste virkemiddelet som Norges Bank har i sin verktøykasse. Riktig politikk kan bidra til å dempe prisstigningen og ikke minst dempe konsekvensene av høyere priser og økt rente. Regjeringen har valgt å bruke mer penger, senest i revidert budsjett, for å kompensere offentlige etater for økte kostnader, men gir ingen tilsvarende kompensasjon til bedrifter og vanlige folk. Økte satser på sosiale ordninger hjelper noen, men langt fra alle. Nå er det også folk i jobb med egen inntekt som trenger hjelp til å skaffe mat på bordet.

I en tid med historisk høye inntekter til den norske stat er det ikke riktig å kreve inn mer, men i stedet la folk og bedrifter beholde mer av sine egne inntekter. Reduserte avgifter på drivstoff, lavere matmoms og en forsterket strømstøtteordning i perioder med svært høye strømpriser, som Fremskrittspartiet har foreslått gjentatte ganger, ville ha betydd en enklere hverdag for norske familier som nå sliter med høye utgifter – men det vil ikke regjeringspartiene eller SV bidra til.

Nå stiger matprisene i Norge mest i Europa. Det er tre ganger høyere vekst fra januar til august enn tilsvarende vekst i EU-land. I fjor fikk norske familier vesentlig redusert kjøpekraft, og det samme forventes i år. Betalingsproblemene er mer omfattende enn for ett år siden, og mange sliter med betalingsutsettelse eller en overkommelig betalingsplan, rapporterer SIFO. Vi kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstiden, sa forsker Christian Poppe til E24 den 26. september.

Norge er på verdenstoppen i offentlig forbruk som andel av nasjonal verdiskaping. Offentlige utgifter fortsetter å øke, og regningen sendes til norske bedrifter og norske skattebetalere. De rike skal tas, er det retoriske budskapet til venstresiden – og dessverre også LO. Det er altså dem som allerede bidrar mest til fellesskapet, som skal betale enda mer, og statlig kapital skal konkurrere med private investeringer. Det er ikke bærekraftig i lengden.

Derfor vil Fremskrittspartiet redusere offentlige utgifter, ha en tydeligere prioritering og senke det totale skatte- og avgiftstrykket for å sikre langsiktig finansiering av velferd for de mange, og ikke noen få. Fremskrittspartiet mener at velferden styrkes best ved at folk får bestemme mer over egen inntekt.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:56:32]: Me hadde vakre seremoniar i går – her i stortingssalen og i Oslo domkyrkje. Dei minner meg om at eg er glad i demokratiet, i folkestyret vårt. Dei minner oss om det me faktisk er: folkets representantar. Men folkestyret lever ikkje av seremoniar, og for dei mange som ser arbeidet her litt på avstand, kan nok ordet «folkestyre» verka ganske innhaldslaust og fjernt.

Det er fleire grunnar til at folk ikkje brukar stemmeretten. Alle er ikkje like gode. Eg vil likevel gje dei litt rett, dei som trur at det ikkje fungerer. Demokratiet ser berre ut til å fungera for nokon få. Difor er det prisverdig at mange likevel prøver. Heller enn å klaga over låg valdeltaking kan me la oss imponera over at så mange ikkje gjev opp. For når fellesskapet ikkje stiller opp for oss, er det ikkje så rart om folk kjenner på avmakt og vurderer å gje opp fellesskapet. Eksempla er mange.

Me ser det i lokalsamfunn som blir forlatne av staten og dei offentlege tenestene som var der før – lokalsamfunn som blir omgjorde til råvareleverandørar med rasert natur og framtidig livsgrunnlag, i staden for å ha varige, lokale arbeidsplassar grunnlagt i berekraftig bruk av ressursane.

For det andre har me ein velferdsstat på veg mot stupet. Me høyrer om svikt i eldreomsorga, om ungar og elevar som ikkje blir sett eller tekne vare på, og om uføre og sjuke som må bruka det dei har av krefter, til å slåst mot systemet framfor å prøva å bli friske. Velferdsstaten sine arbeidarar prøver fortvila å gje beskjed om eit arbeidspress som ikkje er til å leva med, og om detaljstyring og skjemavelde som hindrar dei i å gjera arbeidet sitt.

For det tredje har me ei dyrtid med høge og aukande prisar på mat, straum og bustad, noko som særleg rammar dei som har minst, og som me får høyra at Stortinget ikkje kan gjera så mykje med.

Korleis skal då folk ha trua på forandring til det betre, når erfaringane ofte tilseier det motsette? Korleis kan me få folk til å investera i fellesskapet og folkestyret når eit mindretal på toppen dreg ifrå og lèt resten av oss krangla om smulane? Og då har eg ikkje nemnt ansvarsfråskrivinga og tillitsbrota til fleire av dei fremste tillitsvalde.

Tilliten til demokratiet er framleis høgare enn i dei fleste andre land. Tilliten er likevel svakare enn på lenge. Mange menneske set ord på dette og luftar frustrasjon, sinne og avmakt. Det skjer ikkje utan grunn.

For 150 år sidan var slagordet «all makt i denne sal». No demonstrerer stortingsfleirtalet gong på gong politikkens avmakt. Når prisane på straum, mat og bustad stig langt over det det kostar å produsera, og over det mange menneske i dette landet har råd til, seier fleirtalet i denne salen at me lite og ingenting kan gjera. Me kan kompensera, subsidiera, dempa verknadene. Men makta til å styra og kontrollera ønskjer ikkje fleirtalet her å bruka. Skulda blir vekselvis lagt på krig, inflasjon, marknaden, EØS, veret. Og sjølv om dette er veldig ulike forklaringar, har dei det til felles i marknadsliberalistane sitt verdsbilete at me ikkje kan gjera noko med dei.

Sjølvsagt er det mogleg å ta kontroll. Me kan utvida folkestyret i staden for å innskrenka det. Me kan styrkja folkestyret ved å ta politisk, demokratisk kontroll over krafta, over dei høge prisane og over sjukehusa. Framfor å leita etter forklaringar på kvifor me ikkje kan regulera og styra der marknaden har gjort sitt inntog, kan me leita etter måtar å ta kontrollen på. Og me kan la oss inspirera av dei mange innbyggjarane som ikkje har gjeve opp. Me kan la oss inspirera av dei som har blitt forsøkt gjorde avmektige, men som i staden viser eit sterkt mot – som Mihkkal Hætta i lavvoen rett utanfor her, og som helsearbeidarane, lærarane, fengselsbetjentane og andre, som gjev klar beskjed om umenneskelege arbeidsforhold og påfølgjande svikt i velferdstenestene.

Her ligg redninga for folkestyret. Folk har opp gjennom historia vendt avmakt til makt ved å organisera seg, ved å ta ordet og ved å utfordra dei snevre rammene som hindrar arbeidet til representantane for folket.

Tobias Drevland Lund (R) [15:10:14]: Kommunevalget er nettopp over, og det ble dessverre en blåmandag for flere kommuner. Jeg er stygt redd for at det vil bety mer privatisering, mer sentralisering, nedleggelser og flere kutt i velferden. Som resultat av dette kan vi få enda større forskjeller mellom folk.

Forskjells-Norge vokser seg større for hver dag som går. En av dem som tok saken i egne hender og ga Forskjells-Norge et ansikt i fjor høst, var Renate Søderlund. Hun sto fram på Debatten og fortalte om hvordan det kjennes på kroppen å være fattig. Senere er det flere og sterke stemmer som har sluttet seg til, nettopp for å forklare hvordan dagens Norge oppleves for dem som har minst.

Renate er ufør etter en bilulykke, overlever på arbeidsavklaringspenger, og hver mandag, når dattera er på skole, skrur hun av strømmen, trekker et pledd over seg og spiser et par brødskiver den dagen. Slik sparer Renate penger.

Det er ikke et slikt Norge vi skal ha. Likevel sier halvparten av befolkningen der ute at de ikke har økonomisk trygghet, og over 100 000 mennesker står i matkøer. Matprisene og begrepet «matfattigdom» har igjen dukket opp i den offentlige debatten, et begrep som tilhører et helt annet årtusen – på linje med herrene bak oss på bildet her.

Det er en skam at det i det hele tatt finnes sult og matfattigdom i Norge i 2023. Da er det viktig å sette dette litt i perspektiv. For der laksebaronene skriker over lakseskatt og den ene milliardæren etter den andre plutselig er for fattig til å bo i Norge, må vi i denne salen innse hvem som faktisk sliter, og hvem som faktisk er for fattige til å bo i Norge slik det har blitt i dag. Et hint fra meg er det ikke er Bjørn Dæhlie eller Kjell Inge Røkke, men derimot alle dem som står i matkø.

Før sommeren kom det tall fra SIFO som viste at 100 000 husstander hadde oppsøkt matutdelinger for å sette nok mat på bordet – en dobling fra i fjor høst. Disse matkøene er en skam, men det er ikke de som står i matkø, som skal skamme seg. Det er politikerne som har latt forskjellene vokse seg så store og latt fattigdommen bre om seg. Derfor ber Rødt i dag regjeringen sørge for at frivillige organisasjoner som driver med matutdeling, får tilstrekkelige midler til å hjelpe fattige fram til jul, og legge fram forslag om finansiering av dette i saldert budsjett for 2023. Det trengs å gjøres umiddelbart.

Tidligere Arbeiderparti-statsminister Odvar Nordli sa en gang:

«Et langt liv har lært meg at markedskreftene har enda ikke løst ett sosialt problem, ikke et eneste ett. Men du verden hvor mange de har skapt.»

I en tid da prisene øker og forskjellene vokser, er nemlig mer Høyre-politikk og mer markedstenkning det siste vi trenger. I vanskelige tider er det fellesskap som fungerer. Derfor vil vi – i Odvar Nordlis ånd – invitere regjeringspartiene til å bli med oss og ta tilbake kontrollen, f.eks. ta tilbake kontrollen over et strømmarked som herjer med folk, eller et boligmarked som løper løpsk.

La oss snakke litt om boligmarkedet: I Oslo har en sykepleier råd til å kjøpe 1 pst. av boligene som ligger på markedet. Hvis man ser på LOs fagarbeiderindeks, er det slik at hvis én jobber i butikk, og den andre jobber i barnehage, har man råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene i Oslo. Man er praktisk talt utelatt fra å kunne kjøpe seg et eget hjem. Er man i distriktene, faller prisen på boliger med en gang man putter nøkkelen i døra. Det må etableres en ny boligsektor under pris- og omsetningskontroll, og dette bør utgjøre en stor andel av boligene i Norge. Det har de gjort i andre land, men Norge har en boligpolitikk som er av de mest markedsliberale i Europa. De kommunale leieboligene er i praksis det eneste boligsosiale tilbudet. De utgjør 3,5 pst. av totalen, ofte med dårlig standard og høy husleie, noe vi bl.a. har sett i TV 2-programmet om Petter uteligger, hvor Petter bor i kommunal bolig.

I Danmark utgjør disse allmennboligene 20 pst. av boligmassen. Det viser at det med politisk vilje er mulig å få en annen, mer effektiv boligsosial politikk. Det er snart en million leietakere der ute. Utleieboliger burde være et godt alternativ, men dessverre ser vi at de ofte er dårlige og slitte både i kommunal og privat regi. Når inflasjonen er høy, blir husleiene lempet over på innbyggerne og de som leier, og de får stadig høyere og galopperende leiepriser. Vi trenger å ta kontroll, og vi trenger å sørge for at folk ikke bare har et sted å bo, men også et godt sted å bo. Der har Rødt store forventninger til regjeringspartiene i tiden framover.

Sveinung Rotevatn (V) [15:22:51]: Neste klimamål synest alltid ganske langt unna, heilt til det plutseleg er der. 2030 synest framleis ganske langt unna, men når statsbudsjettet har kome, vorte forhandla om og vedteke denne hausten – og det er ikkje lenge til – vil det berre vere seks år og seks statsbudsjett igjen å nå det målet på. På den tida skal ein altså om lag halvere norske utslepp. Norske utslepp har så langt gått ned med ca. 13 pst. sidan dei var på topp i 2007. Den takta må mangedoblast om dette skal gå. Den gode nyheita er at det er fullt mogleg. Miljødirektoratet har utgreidd grundig og føreslått ei rekkje tiltak som er moglege å implementere, og då kan ein kome i mål – men ein har dårleg tid.

I trontalen seier regjeringa at ho kjem til å leggje fram nye klimatiltak på fredag. Det får vi verkeleg håpe stemmer, og vi får håpe at det er noko som monnar, for så langt har det skjedd svært, svært lite. Dei viktigaste elementa i klimapolitikken til den førre regjeringa vert heldigvis vidareførte, riktig nok med litt svekkingar her og der, slik som at elbilar har vorte dyrare, og at ein har kutta ein del miljøavgifter i inneverande statsbudsjett for å kvittere ut nokre valløfte frå Senterpartiet. Likevel, i stort, er ikkje vår kritikk at regjeringa har reversert alt av klimapolitikk, men at det er stillstand i politikkutviklinga. Det kjem ikkje nye forslag, det kjem ikkje saker til Stortinget.

Kva kunne ein då ha gjort? Vel, her er iallfall nokre spor som er verde å forfølgje:

Det store CO₂-lageret ute i Nordsjøen som den førre regjeringa finansierte, Langskip-prosjektet, er snart klart til opning. Likevel går det framleis treigt med å få på plass CO₂-reinseanlegg på norske utsleppspunkt. Det gjeld bl.a. dei store avfallsforbrenningsanlegga rundt omkring i norske byar, som er blant dei største utsleppspunkta våre. Det er ganske lite som tyder på at eigarane av dei vil fullfinansiere CCS før 2030. Då bør staten gå inn og love medfinansiering. Venstre har føreslått 50 pst.

Det er mykje som er vanskeleg i klimapolitikken, og det er millionar av utsleppskjelder i Noreg, men samtidig er det nokon ting som heldigvis er meir oversiktlege. Halvparten av norske utslepp kjem frå ein handfull med store og lett identifiserbare industrianlegg. Her bør ein gå inn for å få fart på utsleppskutta. Det kjem til å koste pengar, men det er eingongsinvesteringar, og når dei først er gjorde, er dei utsleppa vekk for alltid – men jobbane er der framleis.

Eit anna felt der det hastar, er innanfor tungtransporten. Personbilparken er under full omstilling, ikkje minst takk vere dei viktige elbilfordelane som Venstre har slått ring rundt i ei årrekkje, men i den andre halvparten av utsleppa frå vegtrafikken – dei som kjem frå varebilar og tungtransport – skjer det altfor lite. Her trengst det rausare støtteordningar for innkjøp av køyretøy, det trengst høgare avgifter på fossilteknologi og fossilt drivstoff, og det trengst ei systematisk utbygging av fylle- og ladeinfrastruktur langs dei viktigaste transportkorridorane i Noreg. På same måten som vi har gått føre i elbilrevolusjonen, bør vi no gå føre i det neste steget, og det er omstillinga av tungtransporten.

Ein må òg klare å sjå klima og natur i samanheng. Naturkrisa og klimakrisa forsterkar kvarandre gjensidig, og ein kan ikkje løyse den eine utan å løyse den andre. Vi har altså ei regjering som på den eine sida seier at klima og natur skal vere ramma rundt all politikk, men som på den andre sida styrer på ein plattform som kuttar i skogvernet, som legg større vekt på grunneigarinteresser i vernesaker, og som generelt er prega av at Senterpartiet har ei hand på rattet og gjev næringsinteresser forrang framfor natur.

Det vi treng, er ei regjering som faktisk lar klima og natur vere ramma rundt all politikk, som får fortgang i arbeidet med å verne meir natur på land og til havs, og som seier at vi ikkje har meir natur å miste.

Eitt konkret grep som også burde vere mogleg for denne regjeringa å gjennomføre, kunne ha vore å la seg inspirere av den store suksessen som Klimasats-ordninga har vore ute i kommunane. Den ordninga fekk Venstre på plass i 2016. Kommunar kan søkje om statleg støtte til ulike klimaprosjekt – kjempepopulært og ein stor suksess. Ein kunne ha etablert ei tilsvarande ordning for naturprosjekt der ute. Det ville ha vore viktig for alle dei som set pris på naturen, ikkje minst nærnaturen, men det er sjølvsagt også viktig for biomangfaldet og for eigenverdien naturen har i seg sjølv.

Det er kort tid til 2030, men eg kan iallfall love at vi i Venstre kjem til å kome med mange forslag i denne sesjonen som forhåpentlegvis kan samle støtte i denne salen, også frå denne regjeringa.

Statsråd Geir Pollestad [15:36:45]: Regjeringa prioriterer norsk matproduksjon høgt, og me fører ein aktiv politikk for å sikra eit landbruk i heile landet. Eg tenkjer det kan vera verdt å bruka ein debatt som dette til å dvela litt rundt spørsmålet: Kvifor ønskjer me auka norsk matproduksjon og eit landbruk i heile landet?

For det fyrste handlar norsk matproduksjon om beredskapen vår, vår evne til å forsyna befolkninga med mat i ein kritisk situasjon. Me er i urolege tider. Det er krig i Ukraina, det har vore pandemi, det er klimaendringar, flaum osv. Matvareberedskap er viktig, og det går ei politisk skiljelinje her, og det vart ein ny kurs i synet på matberedskap i forbindelse med regjeringsskiftet.

For det andre er auka norsk matproduksjon viktig for å sikra verdiskaping i Noreg, arbeidsplassar og busetjing i heile landet. Det er ikkje sånn at landbruket er ei reservenæring eller noko som me driv med fordi det er kjekt; det er ekte arbeidsplassar som produserer produkt som innbyggjarane i Noreg treng, både for å leva og for å overleva. Eg føler nokre gonger at det perspektivet er omtrent fråverande i høgresida sin retorikk. Når dei snakkar om landbrukspolitikk, snakkar dei om subsidiar, men dei gløymer at det ligg ei svær verdiskaping der, og at dette er arbeidsplassar spreidde rundt i heile landet.

Det tredje argumentet for auka norsk matproduksjon er at det bidrar til klima, miljø, dyrevelferd og trygg mat. Dette er verdiar som folk i Noreg verdset, og som det er all grunn til å støtta opp under. Det er ikkje sånn at det er landbruket som har skapt klimaendringane, men landbruket kan ta sin del av ansvaret for å få utsleppa ned.

Me må vera trygge på at når forbrukarane vel norsk mat, ja, då vel dei god dyrevelferd, og betre dyrevelferd enn om maten er importert. Me skal vera trygge på at den maten me handlar, er det sikkert og trygt å eta. Det skal òg smaka godt. Det er difor viktig i desse diskusjonane å hugsa på kvifor me har norsk matproduksjon, og kvifor aktiv landbrukspolitikk er viktig for regjeringa.

I botnen for ein god landbrukspolitikk ligg det nokre berebjelkar, eller føresetnader: Me må ha gode jordbruksoppgjer. Me må sikra forhandlingsinstituttet. Me må ha tollvern. Me må ha velfungerande marknadsregulering. Me må ha sterke samvirke som sikrar eit landbruk i heile landet. Me må ha ei eigedomslovgjeving som sikrar norsk eigedomsrett til jord og skog i Noreg. Dette er ting som ligg i botnen for regjeringa sin landbrukspolitikk.

Eg trur òg at me må ha ei meir generell satsing. Bondens inntekt må opp, og lønsemda i matproduksjonen må styrkjast. For å nå desse måla trur eg me òg må vera villige til å diskutera nye verkemiddel. Er det noko av det som me har gjort, som me kan justera? Trengst det nye tiltak? Kan me gjera ting annleis i framtida? Må me prioritera nokre andre verdiar?

Eg veit at mange har store forventningar til regjeringa i landbrukspolitikken. Det er viktig at me er godt i gang med å innfri det, men det er òg andre ting som skal koma. Me skal levera ein opptrappingsplan. Den er det store forventningar til. Det er lett å levera ein opptrappingsplan for bondens inntekt viss ein berre skal vareta inntekta, men me skal gjera det samtidig som me varetek dei andre måla for landbrukspolitikken. Det er den oppgåva eg jobbar med, og som regjeringa skal levera eit forslag på til Stortinget. Me skal gjera det på ein måte som gjer at me har ein balanse i marknaden i Noreg, og at me sikrar at me ikkje får overproduksjon av mat.

Me må difor tenkja nytt, men me må òg ta nokre vanskelege val, trur eg. Eg vil berre varsla at eg er innstilt på å ha god dialog med Stortinget. Parti som har eit grunnleggjande positivt syn på norsk matpolitikk, må snakka saman og finna gode, gjerne breie, løysingar for det, og eg ser fram til det samarbeidet.

Åsmund Aukrust (A) [15:56:59]: I forrige måned var utenriks- og forsvarskomiteen på besøk hos Heimevernet på Værnes. Der møtte vi bl.a. ukrainske soldater som var på et kort besøk i Norge før de skulle til fronten og forsvare sitt folk. Det er et godt bilde på hvor nær krigen vi er, og vi kan aldri la det bli en normalitet at det foregår en krig midt i Europa – en krig mellom diktatur og demokrati, mellom en aggressor som driver med terrorbombing, og et folk som forsvarer sitt land.

Vi støtter ukrainernes kamp først og fremst fordi det skjærer i hjertene våre å se hva slags lidelser de blir utsatt for, men vi støtter dem også fordi de er med og forsvarer oss. Verden blir et veldig mye farligere sted dersom president Putin vinner fram. Derfor er det på ingen måte en floskel å si at de som dro til fronten fra Værnes, også forsvarer Norge.

Jeg er stolt av at statsministeren vår er ledende i det internasjonale arbeidet for å støtte Ukraina, og Nansen-programmet, som alle partier til slutt stilte seg bak, viser norsk politikk på sitt beste.

Debatten i dag handler veldig mye om områder der vi er uenige. Det er bra, for vår regjering vil noe annet for Norge enn det Høyre og Fremskrittspartiet vil. Det er klare skiller mellom blokkene i Norge – i ambisjonsnivået for velferdsstaten, om hvordan vi får et trygt arbeidsliv for alle, og om hvordan vi driver en politikk for å redusere og ikke øke forskjellene. Her er det veldig bra å ha friske debatter. Men det er også veldig bra at vi i Norge kan samle oss når det trengs. Det har vi gjort i støtten til Ukraina, og vi håper også å gjøre det når vi nå skal styrke Forsvaret for en ny tid.

Noe av det første denne regjeringen gjorde etter at vi vant valget, var å nedsette en forsvarskommisjon. Det var før 24. februar i fjor, og det var før Finland og Sverige søkte NATO-medlemskap. Verdenshistorien endret seg mens de arbeidet, og det er et helt nytt alvor når regjeringen og etter hvert Stortinget skal i gang med oppfølgingen.

Jeg tilhører en generasjon som har diskutert sikkerhetspolitikk nærmest teoretisk. I dag er det ikke lenger teori. Vi vet at det handler om blodig alvor. For denne regjeringen er det ingen oppgave som er viktigere enn å sikre fred og trygghet, for alt annet vi gjør i politikken, avhenger av akkurat det. Derfor har vi økt forsvarsbudsjettet. Vi har også varslet en stor økning for neste år. Vi har også, som første regjering noensinne, lagt fram en plan for å nå NATOs 2-prosentmål. Vi har gjort store investeringer, bl.a. ved å kjøpe nye stridsvogner. Vi spiller også en rolle internasjonalt, for vi vet at vår sikkerhet når vi bare når vi gjør det sammen med andre. Så vi har – fra regjeringens side, men sammen med Stortinget – forlenget vårt oppdrag i Litauen, vi har vært vertskap for NATOs utenriksministre, vi har gjennomført en forsvarsavtale med USA, og vi har vært blant de største støttespillerne for at det finske og snart også det svenske flagget kan heises i NATO.

Nå er regjeringen i gang med å lage en ny langtidsplan for Forsvaret. Her vil vi igjen invitere til en ny type prosess, hvor alle partiene inkluderes også før planen legges fram, rett og slett fordi alvoret tilsier at vi igjen må finne fram det beste i norsk politikk.

Arbeiderpartiets slagord er: «Vi får til mer sammen enn hver for oss.» Knapt på noe område er det mer sant enn i forsvars- og sikkerhetspolitikken, for alene får vi ikke til noe som helst – ikke som enkeltpersoner, ikke som enkeltland. Vi er avhengig av små og store fellesskap, fellesskap vi aldri kan ta for gitt, men som vi hele tiden må forsvare og bygge opp. Det handler om solidaritet med andre, og det handler om egeninteresse. Det gjelder både i nasjonal politikk og i internasjonal politikk.

Det hviler et stort ansvar på oss alle og på norsk politikk i året som kommer, for det er i dag veldig mange i Norge som føler på utrygghet – utrygghet for krig og for alt det den fører med seg, utrygghet for økonomien, for sikkerheten og for framtiden. Utrygghet møter vi best ved å stå sammen, ved å si at ingen i Norge skal stå alene. Alle skal føle at storsamfunnet stiller opp når det er vanskelig, og at vi har en regjering og et storting som gjør det de kan for at alle skal føle sikkerhet og trygghet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:10:25]: Det skjer utrolig mye bra ute i norsk helsetjeneste. Nye medisiner redder liv, og helsepersonell er på vakt døgnet rundt for oss når vi trenger det. Men situasjonen i norsk helsetjeneste er også svært krevende. Pasienter venter lenger på helsehjelp, helsepersonellet er slitne, noen er utslitt, og vikarbruken øker.

I regjeringens beretning om rikets tilstand og styring, som Stortinget fikk høre i går, manglet det noen helt vesentlige linjer, og jeg tillater meg å foreslå disse: Regjeringen lykkes ikke med å holde ventetidene lave for pasienter i Norge. I stedet øker de. Sykehus går for første gang på mange år mot underskudd fordi regjeringen ikke evner å sikre forutsigbar økonomi for sykehusene. Mennesker med alvorlige ruslidelser og psykiske lidelser opplever at regjeringen fjerner mangfoldet i behandlingstilbudet deres. Selv om regjeringen vet at denne pasientgruppen lever kortere enn mange andre, kan den dessverre ikke ta hensyn til at valgfrihet og mangfold er viktig for at pasientene skal få fotfeste i livet igjen.

I trontalen ble det sagt at folk skal få mer makt over egen hverdag. Men regjeringens politikk bidrar til det motsatte. Avviklingen av fritt behandlingsvalg er et trist eksempel på det. Åtte av ti kroner som ble brukt på ordningen, gikk til pasienter innen psykisk helse og rus. Regjeringen fjernet muligheten de hadde til å velge en privat aktør med kortere ventetider, eller et alternativt behandlingsopplegg, på det offentliges regning. Slik valgfrihet er nå forbeholdt dem som har mye penger og kan betale helt selv.

Regjeringen mister nå mye troverdighet på helsefeltet. Da Høyre styrte, hadde sykehusene god likviditet og god økonomi. Det gjenspeilte seg i et rekordhøyt investeringsnivå, i nye bygg og sykehusutstyr og i kortere ventetider for pasientene. I løpet av to år er situasjonen snudd på hodet. Vi har gått fra kortere ventetider og mer mangfold til økte ventetider og mindre valgfrihet for pasientene. Mennesker som trenger helsehjelp, må vente stadig lenger. Viktige behandlingsplasser innen rus og psykiatri avvikles, og sykehusøkonomien halter.

Hvordan har vi kommet i en situasjon hvor sykehus må kutte i pasienttilbud og styrer mot underskudd? Byggeprosjekter utsettes, og vi har slitne ansatte og derved bemanningsutfordringer og skyhøy bruk av vikarer. Etterdønninger etter pandemien er én årsak, høyere prisvekst og urolige tider i Europa er en annen, men regjeringens manglende evne til å styre forutsigbart og stødig er etter min mening den største årsaken. Pasienter og helsepersonell trenger en regjering som nå prioriterer helsetjenesten.

Tillit til at vi får nødvendig helsehjelp når vi trenger det, er helt avgjørende. Mister vi tilliten, vil flere tegne helseforsikring eller betale for behandling av egen lommebok. Det er helt uforståelig i et land som Norge og helt uakseptabelt for oss i Høyre.

Støre-regjeringen har en utfordring, for i en tid hvor vi virkelig trenger å ta alle gode krefter i bruk for å løse de tøffe utfordringene vi har, har regjeringen gjort private kommersielle helseaktører til problemet. Selv ideelle aktører som Diakonhjemmet vurderer å trekke seg ut av samarbeidet med Oslo kommune, fordi de mener regjeringen og Oslo svikter ideelle velferdsaktører.

Høyre mener konstruktivt og forutsigbart samarbeid mellom offentlig og privat er løsningen for å sikre gode helsetjenester i Norge, et samarbeid det er lang tradisjon for. Den offentlige helsetjenesten skal stå sterkt. Det er selve ryggraden vår, hvor det meste av helsehjelpen leveres, og hvor flesteparten av helsepersonellet jobber, men vi trenger også kapasiteten og kompetansen som private, både ideelle og kommersielle, har å tilby. Derfor har vi i våre alternative budsjetter foreslått øremerkede midler til kjøp av ledig privat kapasitet, for å ta ned ventetiden og sikre flere pasienter raskere behandling.

I kommunene er det drevet hard valgkamp mot Høyres løsninger om mer valgfrihet, kvalitet og fritt brukervalg i eldreomsorgen. Men nå har velgerne talt. Veldig mange steder ønsker de ikke regjeringens politikk. Det er på linje med det folk svarer i Kantars Helsepolitisk barometer. Der svarer mer enn sju av ti at regjeringen ikke gjør nok for å møte utfordringene med flere eldre og økende sykdomsbyrde.

Folk er opptatt av trygghet for hjelp og behandling når de trenger det. De er ikke først og fremst opptatt av logoen på uniformen. Halvveis i regjeringsperioden peker for mange piler feil vei i helsetjenesten. En regjering bør prioritere helse. Det handler om å ta ansvar også for fremtiden.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:25:13]: Jeg vil tillate meg å starte innlegget mitt med et sitat. Det er:

«Regjeringen fortsetter arbeidet med å styrke den lokale politiberedskapen.»

Det sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum da han og justisminister Emilie Mehl i slutten av august påla politiet å åpne ti nye politikontor.

For å ta et sitat til:

«I dag tar vi første skritt for å skape trygghet for folk over hele landet.»

Ja, det uttalte justisminister Emilie Mehl. Men nedbemanningen er i full sving i Politi-Norge. Det dokumenterer for øvrig TV 2 på en svært god måte i en sak som ligger på topp der akkurat nå. Jeg anbefaler folk å lese den. De har gjort en egen undersøkelse som bekrefter det samme bildet som Fremskrittspartiet utmerket godt er klar over, og som også tall fra Politidirektoratet, fra politidistriktene og fra særorganene underbygger, nemlig at politiet står i en ressurskrise. Det er en realitet, det er et faktum.

Bare det siste året har det forsvunnet over 364 politiårsverk i distriktene. Vi har lavere tall enn vi har hatt på svært lenge, og det skjer altså i en situasjon hvor det uttrykkes at ytterligere kutt vil komme i løpet av året. Flere hundre stillinger må opphøre, og da snakker vi om Oslo politidistrikt alene. 11 av 12 politidistrikt har allerede kuttet i sin bemanning, og det vil komme mer – dessverre langt mer.

Dette får store konsekvenser. Viktige tiltak som eksempelvis Operasjon Spiderweb i Sør-Vest politidistrikt, som er et godt tiltak for å forhindre overgrep mot barn, og et veldig viktig tiltak som har gitt resultater, avvikles nå, rett og slett på grunn av at man ikke har ressurser til å ivareta hensynet til de aller, aller svakeste i samfunnet. Det er på ingen måte en akseptabel situasjon. Det er dramatisk, det vi snakker om. Dette skjer altså samtidig som vi opplever en eksplosjon i kriminalitet i vårt naboland Sverige, og hvor smitten til Norge allerede er et faktum. Det omtales at de fleste politidistrikt i Norge har det kriminelle nettverket Foxtrot til stede i sine politidistrikt. Tromsø rapporterer om det samme. Dette er et problem som vi står i her og nå, og vi har aldri hatt dårligere forutsetninger for å kunne håndtere en slik eksplosjon i kriminaliteten som den som skjer i vårt naboland Sverige.

Det er uforståelig at man i denne situasjonen nedbygger norsk politi. Vi har allerede tallene som forteller oss sannheten. Vi har selv tatt initiativ til å kontakte ulike politidistrikt og be om å få deres tall, og det bekrefter det bildet Fremskrittspartiet har advart mot i årevis, nemlig at vi har en dramatisk oppgang i kriminalitet blant de aller yngste, og da snakker vi om personer fra 10 år til 17 år. Oslo politidistrikt har det siste året alene hatt en økning på 50 pst. i den typen kriminalitet blant de aller yngste.

Vi trenger ikke å oppholde oss på Østlandet. Vi kunne likså godt sett til vest. Vest politidistrikt rapporterer de samme tallene: 50,3 pst. økning i kriminalitet blant barn og unge mellom 10 år og 17 år. Da er det uforståelig at man i denne situasjonen ikke sørger for at politiet er i stand til å håndtere det.

Jeg hadde gleden av å møte Politiets Fellesforbund i forrige uke. De forteller om en situasjon hvor man er oppgitt fordi man står overfor reelle valg der man tvinges til å henlegge eller se bort fra og ikke bruke ressurser på å etterforske alvorlig kriminalitet med kjent gjerningsmann. Det er alvorlig, og i den situasjonen har vi altså en regjering som er mer opptatt av å opprette politikontor der ingen trenger det.

Det må gjøres noe med norsk justispolitikk. Det må settes inn tiltak etter de eksemplene som Fremskrittspartiet har fremlagt i dag, og det må bevilges ressurser. Det må ansettes – vi kan ikke akseptere at vi mangler politimannskap i dette landet.

Heidi Greni (Sp) [16:30:38]: «Regjeringa har som mål for distrikts- og regionalpolitikken at folk skal kunne leve eit godt liv i heile Noreg, at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling og verdiskaping, og at folketalet skal auke i distriktskommunar. Regjeringa vil arbeide for at folk har tilgang på arbeid, bustad og gode tenester nær der dei bur. Regjeringa vil leggje til rette for trygge, berekraftige og levande lokalsamfunn i heile landet gjennom desentraliserte løysingar.»

Dette er Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens mål for distriktspolitikken, slik det er formulert i distriktsmeldingen. Ingen enkelttiltak er nok for å styrke norske distrikt. Derfor trengs det en helhetlig distriktspolitikk som favner bredt og sikrer at distriktspolitiske hensyn er gjennomgående i all offentlig forvaltning.

Målet om folketallsvekst i distriktskommunene er ambisiøst, men helt nødvendig. For å nå dette målet trengs det kreative, kraftfulle og målrettede tiltak. Regjeringens satsing på billigere barnehage, der barnehageprisene reduseres i de mest spredtbygde distriktskommunene i sentralitetsklasse 5 og 6, viser at regjeringen mener alvor med distriktspolitikken. På sikt håper jeg at det blir gratis. Slike grep gjør det mer attraktivt for barnefamilier å bosette seg i Distrikts-Norge.

Mange distriktskommuner, særlig i Innlands-Norge, har de samme utfordringene som kommunene i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Derfor mener jeg at flere av de tiltakene som omfatter tiltakssonen, bør vurderes også i kommuner i Sør-Norge i sentralitetsklasse 5 og 6. Det er viktig for å nå målet om befolkningsvekst i disse kommunene.

Vi vet at arbeid og utdanning er de viktigste forutsetningene som avgjør hvor folk bosetter seg. Vi ønsker at folk skal bosette seg i hele landet, og da må det være tilbud om jobb og utdanning i hele landet. Regjeringen har derfor satt i gang et arbeid med å åpne opp utdanningssystemet, slik at enda flere skal få mulighet til å ta utdanning, uavhengig av hvor de bor, og hva slags livssituasjon de er i. For å få til det vil regjeringen øke tilgangen til fleksible og desentraliserte utdanningstilbud i hele landet og styrke samarbeidet mellom aktørene innen utdanning og arbeidsliv.

For å sikre arbeidsplasser i hele landet vil vi sørge for at nye statlige arbeidsplasser legges utenfor Oslo, med mindre åpenbare grunner tilsier noe annet, og det skal alltid vurderes i kommuner i sentralitetsklasse 3–6. Veksten innenfor eksisterende statlige arbeidsplasser skal fordeles mer rettferdig mellom by og land. Det skal bygges sterke kompetansemiljø i hele landet gjennom en jevnere fordeling av offentlige arbeidsplasser.

For at folk skal kunne få gode tjenester i hele landet, er det nødvendig med en kommuneøkonomi som gir kommunene mulighet til å tilby gode tjenester til innbyggerne. Regjeringen skal legge fram et nytt inntektssystem for kommunene våren 2024. Gjennomgangen av inntektssystemet vil følge opp Hurdalsplattformen og bygge på utredningen til inntektssystemutvalget. Senterpartiet mener at et viktig mål med gjennomgangen må være å utjevne inntektsforskjeller mellom kommunene i større grad enn i dag. Hurdalsplattformen slår tydelig fast at vi må sørge for at alle kommuner har likeverdige muligheter.

I trontalen kom det tydelig fram at regjeringen skal føre en politikk der kommunene får ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver og føre en god næringspolitikk for sterke lokalsamfunn. For å bygge sterke lokalsamfunn skal lokalsamfunnene få bestemme mer selv, og folk må få mer makt over egen hverdag. Det skal være gjennomgående i alt denne regjeringen gjør.

Senterpartiet vil endre statens planretningslinjer og andre statlige og regionale føringer for å sikre at kommuner med spredtbygde områder ikke rammes av en fortettingspolitikk de ikke ønsker. Disse kommunene må selv kunne få bestemme i hvilken grad de vil tillate spredt boligbygging, og om et tilbud om f.eks. større tomter utenfor boligfelt kan være et viktig grep for å sikre at de blir attraktive for barnefamilier.

Flere kommuner er nå i gang med å inngå bygdevekstavtaler med staten. Penger er allerede bevilget, og mer er varslet i statsbudsjettet for 2024. Med dette blir staten en viktig medspiller for kommunene, og det er ett av flere grep for å sikre vekst og utvikling i Distrikts-Norge.

Tuva Moflag (A) [16:43:57]: Da vi sto her for ett år siden, var debatten sterkt preget av Russlands angrepskrig i Ukraina. Det var en ny situasjon i Europa, en ny situasjon i vårt eget nærområde. Ett år senere står vi her, i det som er den nye normalen, selv om ingenting av det som skjer nå, er normalt. Klimakrisen er ikke noe som ligger der framme. Klimaendringene skjer her og nå. Varmerekorder knuses stadig oftere. Sommeren i Sør-Norge startet med tørke og ble avsluttet med flom.

Den nye sikkerhetssituasjonen i Europa bærer bud om en storstilt opprustning av Forsvaret. Det fjerne har blitt nært, og det aller nærmeste er hverdagslivet: høyere renter og dyrere mat, varer og tjenester. Og det er fortsatt mange som sliter til tross for at vi har tatt mange skritt i riktig retning. At vi har fjernet høyresidens brutale karensår, hjelper, gratis SFO hjelper, billigere barnehage hjelper, et historisk høyt trygdeoppgjør hjelper, økt barnetrygd hjelper, en ny Nav-veileder for sosialstønad hjelper, økning for enslige minstepensjonister hjelper, økt studiestøtte hjelper, og økt barnetillegg for dem som har ytelser fra Nav, hjelper. Men det som ikke hjelper, er å slå denne listen i hodet på folk som må gå tomhendt hjem fra Matsentralen.

Jeg er trygg på at grepene vi tar, er riktige. Vi legger stein på stein for å trygge og utvikle velferden, men det betyr ikke at vi er i mål. I møte med trangere tider må vi også være ærlige på at vi ikke kan kompensere for alt. Det betyr at folk opplever at man må husholdere hardere med familieøkonomien. Det er klart at det er tøft, men når folk må hoppe over måltider, er det fare på ferde. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Å hjelpe dem som har det aller tøffest, er en politisk oppgave, og det er en oppgave vi tar med oss inn i arbeidet med statsbudsjettet i høst.

For oss i arbeids- og sosialkomiteen er arbeid og velferd to søyler som skal virke sammen. For Arbeiderpartiet og regjeringen er målet full sysselsetting, og jobben med å inkludere flere i arbeidslivet er en oppgave vi lykkes skikkelig godt med. Hør bare her: Sysselsettingen i privat sektor økte med over 100 000 fra 2021 til 2022. Det er et ganske vilt tall. Dette er vi veldig stolte av, og det er viktig for å sikre økonomien både til folk og til samfunnet. Flere i arbeidslivet betyr at færre trenger ytelser. Flere i arbeidslivet betyr at næringslivet får utført oppgavene sine og skapt verdier. Andelen av befolkningen som var i arbeid i 2022, er den høyeste på 14 år. Arbeidsledigheten i 2022 er den laveste siden 2008. Og så til kanskje det gledeligste tallet av alle: Sysselsettingen blant unge under 25 var i 2022 den høyeste på 22 år.

Vi er på god vei, men vi skal videre. Alle unge skal være trygge på at de kan skape sin egen framtid. Derfor trådte regjeringens nye ungdomsgaranti i kraft 1. juli i år. Hensikten er å se arbeid, utdanning og helse i sammenheng. Den nye opplæringsloven sikrer at retten til å fullføre videregående opplæring ikke går ut på dato.

Høy sysselsetting og full sysselsetting høres kanskje ut som det samme, men det er en ganske vesentlig forskjell. Målet om full sysselsetting forplikter oss, for det betyr at vi skal bidra med kvalifisering, arbeidstrening og inkludering. Vi trenger flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det er mange som kan og vil bidra, men som trenger støtte, og vi må gi disse en vei inn i arbeidslivet. De store oppgavene som ble trukket fram i trontalen, understreker at folk trengs. Om vi skal møte klimakrisen, om vi skal håndtere den store veksten i antall eldre, og om vi skal styrke og videreutvikle en sterk velferdsstat, må vi sikre arbeid til alle.

Tina Bru (H) [16:48:50]: I juni i fjor satt jeg på Karl Johans gate og drakk kaffe og koste meg. Mens jeg satt der, gjorde ukrainerne det de hadde gjort hver eneste dag siden den brutale, blodige og hensynsløse krigen til Putin brøt ut i februar: De sto sammen på Eidsvolls plass. Halvannet år har gått siden da. Jeg har vært gravid, jeg har født en datter, og jeg har blitt tatt godt vare på av flinke folk i helsetjenesten. Jeg har hatt rett på pleiepenger og har gått i mammapermisjon. Jeg har vært på trilleturer, og jeg har vært takknemlig. Det samme halvannet året har ukrainerne sett byene og hjemmene sine bli bombet i stykker. Millioner har lagt ut på flukt, et par tusen hit til Norge, mens de som er igjen, fremdeles kjemper med livet som innsats for noe så selvfølgelig som uavhengighet, frihet og demokrati. Og ukrainerne på Eidsvolls plass står der ennå. At Stortinget i stor grad har stått sammen om å støtte Ukraina i kampen for frihet, har vært og vil fortsette å være svært viktig.

På det lange, men samtidig så korte, året jeg har vært borte, har boliglånsrenten i snitt økt fra 3,66 pst. til 5,19 pst. Matvareprisene har økt med 9 pst. I sum gjør det at folk som fra før hadde lite, nå har enda mindre, og de som tidligere hadde det ganske greit, begynner nå å telle på kronene. De utenfor boligmarkedet har fått det enda tøffere med å finne en vei inn. På de siste to årene ligger en familie med 4 mill. kr i boliglån an til å få 70 000 kr mer i lånekostnader i året enn før. Det er nesten 6 000 kr mer hver eneste måned. Det svir, og det koster. Aldri før har renten økt så raskt som den gjør nå.

Jeg er like bekymret i år som jeg var i fjor. Jeg er bekymret for at regjeringen nok en gang skriver ut feil medisin mot de utfordringene vi står overfor, som på sikt vil ta Norge i feil retning. Årets statsbudsjett må i år – som vi forsøkte å formane om i fjor – løse flere floker. Det ene handler om å bruke mindre oljepenger. Det andre handler om å begrense offentlig forbruk. Det tredje handler om å mobilisere mer arbeidskraft. Det fjerde handler om å la folk sitte igjen med mer penger til å håndtere økte kostnader. Disse fire oppgavene henger helt uløselig sammen. Det som kompliserer det hele, er at vi er et kjemperikt land med en gigantisk sparekonto, men hvis vi bruker for mye av de sparepengene, gjør vi bare vondt verre – og det er en pedagogisk øvelse som er ekstremt vanskelig. Det som rammer folk aller hardest, er økte renter. Bruker vi uendelig med penger på alle gode formål akkurat nå, bidrar vi bare med økt press på renten, noe som legger stein til byrden for folk.

Med stor usikkerhet må politikken klare å bidra til trygghet i dag og ta ansvar for fremtiden. Vi står foran store oppgaver. Høyre i regjering bidro til å løse flere av dem. Oljeprisfallet i 2014 satte titusenvis av arbeidsplasser i fare, spesielt på Vestlandet, men vi klarte å støtte næringslivet i omstillingen. Vi hadde en flyktningkrise som vi også måtte jobbe sammen for å løse. Koronakrisen krevde enorme tiltak og innsats fra den enkelte for å forhindre at bedrifter gikk konkurs og sikre at så få som mulig skulle miste jobben. Vi kom ut av krisen med lav ledighet og økende sysselsetting. Utfordringene i årene fremover står også for tur: klimakrise, mangel på arbeidskraft, utenforskap, dyrtid, en mer usikker verden og mindre handlingsrom til å kaste penger på problemer og starte opp nye velferdsreformer. Det vil kreve mye av oss alle, men også store oppgaver kan løses hvis vi bare klarer å tenke litt langsiktig.

Vi er alle interessert i å finne gode løsninger og bøte på de problemene vi møter på her og nå. Samtidig er jeg opptatt av at de grepene vi tar i dag, ikke stikker kjepper i hjulene for mulighetene våre til å løse de utfordringene vi vet kommer. For å ta noen eksempler: Vi kan ikke skatte oss ut av dagens problemer, da blir det bare vanskeligere å skape arbeidsplasser. Å somle i klimapolitikken og skape usikkerhet rundt utbyggingen av ny fornybar kraft vil bare gjøre det vanskeligere å nå klimamålene. Å ese ut offentlig sektor og bruke stadig mer penger øker bare presset på renten, og det er spesielt vanskelig for unge i etableringsfasen på vei inn i boligmarkedet, som må plukke opp den regningen.

Denne regjeringen tar ikke ansvar for å ta de nødvendige grepene som løser disse problemene, mener jeg. De legger ikke til rette for investeringer. De legger ikke til rette for fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping. De holder ikke nok igjen på pengebruken og gjennomfører heller ikke langsiktige reformer for å dempe presset på renten. De legger ikke til rette for utbygging av mer fornybar kraft. De stenger døren for dem som kan avlaste det offentlige ved voksende helsekøer.

Oppgavene Norge står foran, vil kreve mye av oss alle, men også store oppgaver kan løses, og det ligger store muligheter foran oss hvis vi tar de riktige beslutningene i dag. Men da må vi prioritere det viktigste først. Høyre tar og skal ta det ansvaret.

Willfred Nordlund (Sp) [16:54:06]: Jeg slo fast for et års tid siden at bakgrunnen for daværende trontale var mørk og kald, men at det likevel var håp om og tro på noe bedre. Det ser vi i årets tale en skisse av: lyspunkter som kommer av at vi står sammen, at vi er mange med den samme virkelighetsforståelsen som drar lasset sammen.

Skal vi løse problemene og skape veien framover, må vi alle sammen bidra med den beste vilje. Norge står fortsatt i en vanskelig situasjon på mange områder, men jeg har stor tro på at vi kan lykkes. Vi må fortsette jobben for trygghet for alle og beredskap for det utenkelige. Oppbygging av en bedre matberedskap og en sterkere forsvarsevne er eksempler på helt nødvendige prioriteringer som denne regjeringen gjør, og som Senterpartiet har kjempet for lenge.

Utgangspunktet er at Norge ikke er skjermet for det som rammer verden og Europa. Det gjelder både folk og næringsliv. Problemer for den enkelte må settes i sammenheng med andres. Det er både nært og fjernt på samme tid. Alle er truffet av økende priser og konsekvenser av krigen i Europa. Folk er med rette bekymret for seg og sine, bedriftene er urolige og ansatte likeså. De har også høye forventninger til oss.

Økonomisk vekst i næringslivet er avgjørende for velferden vår. Tilgang på trygge, gode arbeidsplasser i hele landet er viktig for denne regjeringen. Arbeidsledigheten er historisk lav, og aldri har flere vært i jobb.

Den økonomiske politikken må bidra til å stabilisere økonomien. Norges Bank har hevet renten til et nivå som merkes for mange. Det rammer dem med minst samt privat næringsliv mest. Da må vi prioritere, så renten ikke går unødig oppover. Alternativet er dårlig for folk og dårlig for norsk næringsliv. At det oppleves krevende med endringer i rammebetingelser, er likevel ikke vanskelig å forstå.

Vi skal ha et mangfoldig privat næringsliv og sikre folks inntekter og arbeidsplasser. Det krever at vi har styring på økonomien og driver sosial og geografisk utjevning. Vi har og skal ha en aktiv nærings- og kompetansepolitikk som utnytter de ulike mulighetene i hele landet og sikrer velferdsstaten framover.

Norske bedrifter investerer mer enn noen gang. Det er viktig at vi holder fram med en aktiv næringslivspolitikk som gir næringslivet verktøy for vekst og utvikling. Grønt industriløft er et godt eksempel som kan gi stor verdiskaping og velferd i framtiden.

Gjennom lagspill med næringslivet vil vi løfte industrien og legge rammer for utvikling av lønnsomme og attraktive arbeidsplasser. Vi mobiliserer mye privat kapital ved å drive aktiv næringspolitikk og styrke ulike ordninger for næringslivet. Det handler ikke om at staten skal overta selskaper. Vi er like fullt nødt til å fordele ansvaret og byrdene på en best mulig måte, med minst mulig konsekvenser for folk og næringsliv i hele landet.

Det er noen grunnleggende oppgaver vi skal ta oss råd·til. Vi må ha nasjonal kontroll, men også samarbeid på tvers av land og allierte for å få dette til. Vi må sikre en så stor trygghet som mulig for flest mulig, og det gjør vi gjennom å bruke hele Norge og de mulighetene og den kunnskapen som hele dette landet er så rikt på.

Norge har unike forutsetninger. Vi er rike på naturressurser. Bærekraftig bruk av disse er grunnlaget for verdiskapingen. Det må vi ta i bruk i større grad. Vi skal arbeide med viktige saker som oppfølging av det grønne industriløftet, og stille risikokapital tilgjengelig. Vi skal jobbe videre med mineralstrategi, ny minerallov og bygge framtidens verdikjede. Vi skal ha større kontroll over kraftmarkedet, sånn at vi sikrer norsk industri og ikke minst norske husholdninger rimelige og konkurransedyktige priser framover. Vi skal ha en ny kvotemelding som styrker samfunnskontrakten mellom land og sjø, og som legger grunnlaget for flere lønnsomme industriarbeidsplasser i fiskeindustrien langs land, samtidig som vi har en lønnsom flåte. Ikke minst skal vi sørge for at matberedskapen heves, og at vi har matproduksjon i hele landet, gjennom å legge til rette for gode jordbruksoppgjør framover.

Naturressurser, fordeling, kloke folk og hardt arbeid har gitt eventyrlig verdiskaping i dette landet. Det er historien om hele Norge, om folk som så muligheter og tok dem. Det er også historien om framtiden. Det er Senterpartiets politikk, og det er derfor også regjeringens politikk.

Bård Hoksrud (FrP) [16:59:00]: Det siste året har det igjen blitt avdekket store mangler i eldreomsorgen. Det er for mange eldre som enten ikke får hjelpen de burde ha krav på, eller de er sviktet i tjenestene fordi det er for lite menneskelige og økonomiske ressurser. Vi ser stadig eksempler på eldre som er for syke og pleietrengende til å bo hjemme, men som likevel ikke får en sykehjemsplass. Vi har også sett eldre som har fått vedtak om sykehjemsplass, men som må stå på venteliste fordi det ikke finnes ledige plasser i kommunen.

Senest denne uken kom det en knusende rapport fra Bergen som bl.a. viste at det kunne gå 15 timer mellom måltidene på sykehjem, noe som fører til underernæring. Sånn skal vi ikke ha det i et rikt velferdssamfunn. Det er uverdig overfor de eldre som opplever å bli sviktet i sine siste leveår, og de pårørende som sliter seg helt ut. I utgangspunktet skulle det ikke blitt bevilget statlige investeringstilskudd til en eneste ny sykehjemsplass eller omsorgsbolig i år. Det sier alt om viljen til å prioritere eldreomsorgen i dagens regjering. Når vi vet om de store behovene i eldreomsorgen, er det bekymringsfullt at det måtte et massivt press til mot regjeringen for at de skulle prioritere bygging av nye sykehjemsplasser.

Dagens eldreomsorg har blitt et postkodelotteri hvor postadressen er det som betyr aller mest for hvor gode tjenester man får når man blir eldre. Vi har sett eksempler på eldre som bosetter seg i andre kommuner fordi de er bekymret for om de vil få et godt nok tilbud i sin egen hjemkommune. Sånn kan vi ikke ha det. Ville vi f.eks. godtatt en ordning hvor sykepenger og arbeidsledighetstrygd ble finansiert på samme måte som dagens eldreomsorg, der postnummeret er det som bestemmer hvor mye penger man vil få på kontoen sin? Svaret er selvfølgelig nei.

Derfor sier vi nei til at det er økonomien i hver enkelt kommune som skal avgjøre om man får gode eller dårlige tjenester når man blir eldre. Vi mener at staten skal ta over finansieringsansvaret, sånn at pengene følger behovet til hver enkelt og ikke feilprioriteringer fra kommunepolitikere. Da vi satt i regjering, var flere kommuner med på et prøveprosjekt med statlig finansiert eldreomsorg. Alle disse kommunene rapporterte at tjenestene ble bedre, og at de eldre fikk den omsorgen de fortjente. Dessverre er det nå slutt på dette fordi den forrige regjeringen skrotet prosjektet før det var ferdig.

Når vi ser hva regjeringen har gjort – eller rettere sagt ikke har gjort – for de eldre de siste to årene, er det ikke vanskelig å se at de eldre kommer langt ned på regjeringens prioriteringsliste, selv om regjeringen forsøker å gi inntrykk av noe helt annet. I sommer ble eldreombudet fjernet slik at de eldre ikke lenger har en vaktbikkje som kan tale deres sak. Det kan nesten virke som om regjeringen selv er klar over hvor dårlig politikken deres er, og vil slippe å bli sett i kortene.

Under trontalen i går ble det sagt at alle som trenger en sykehjemsplass, skal få det. Det høres veldig bra ut, men det kommer ikke til å skje med denne regjeringen. SSB sier at vi er nødt til å bygge 13 000 nye plasser innen 2030 for å møte de økte behovene i eldreomsorgen. Da er det langt fra nok med de 1 500 plassene i året som regjeringen nå planlegger. Samtidig har regjeringen fjernet kravet om at det skal føres venteliste på hvor mange som står i kø for å få en sykehjemsplass. Likevel vet jeg at det er mange som venter på å få en plass, og at det er mange som søker om plass, som ikke får det.

Jeg er bekymret for at vi ikke vil klare å ruste opp godt nok til å ta vare på det stadig økende antallet pleietrengende eldre. Skal vi få til det, er det den jobben som må gjøres i kommunene de neste fire årene, som virkelig betyr noe. Hvis vi ikke gjør noe nå, vil vi få en enda større krise i eldreomsorgen, men da må staten stille opp med mer midler til å bygge langt flere plasser enn det regjeringen planlegger for.

Jeg ser likevel noen lyspunkter, for heldigvis er det nå flere kommuner som får borgerlig styre, og som ser at det er viktigere enn noen gang å ta alle gode krefter i bruk for å sikre gode omsorgstjenester. Vi er helt nødt til å bruke all ledig kapasitet. Derfor synes jeg det er synd når vi ser at denne regjeringen virker mer opptatt av å fjerne private tilbud enn å sikre god hjelp til alle. Samtidig som flere hundre tusen står i helsekø, vet vi at private har kapasitet til å behandle mange flere pasienter, men fordi regjeringen ikke er villig til å betale for at flere pasienter skal få hjelp, blir enda flere stående i kø. Sånn skal vi ikke ha det.

For oss i Fremskrittspartiet er det aller viktigste å sørge for valgfrihet og trygghet for pasientene. Man skal selv få velge hvor man vil motta behandling, og man skal ha tillit til at man får hjelp. Dessverre er ikke dette realiteten i dag. Derfor er vi litt spent på hva regjeringen kommer til å legge fram i budsjettet på fredag, men jeg har egentlig ikke store forhåpninger. Vi må slutte å skyve ansvaret over på kommunene og ta ansvaret selv, for dagens organisering og finansiering av eldreomsorgen har spilt fallitt. Vi i denne salen må fikse dette nå, ikke om ti eller femten år. Det brenner, og det trengs umiddelbar handling hvis vi skal sikre både dagens og framtidens eldre en verdig omsorg.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [17:03:57]: Sverige er rammet av en alvorlig voldsbølge knyttet til gjengmiljøer. Situasjonen i Sverige er svært urovekkende, og det er viktig at også det norske samfunnet tar riktige grep for å forhindre smitte fra det som nå foregår i Sverige. Heldigvis har vi i Norge over tid ført en annen politikk på sentrale områder, som bosetting, som har gjort oss mindre sårbare for problemene vi nå ser i Sverige. Men det betyr ikke at situasjonen ikke skal tas på største alvor, og vi må bruke det handlingsrommet vi nå har, for å forhindre liknende situasjoner her. I møte med situasjoner som oppleves utrygge, må vi sørge for at tiltakene vi iverksetter, er bunnet i kunnskap og en helhetlig tankegang. Når frykten griper oss, er trygghet det første vi søker, av og til på bekostning av mye annet.

Nå er vi i gang med en konkurranse mellom partier om å lansere tiltak på rekke og rad – tiltak som i mange tilfeller ikke bidrar med noe annet enn falsk trygghet, f.eks. politi med synlige våpen og trusler om strengere straffer, også rettet mot barn og unge. Ingen kan være uenig i at innbyggerne skal føle seg trygge, men spørsmålet er om det faktisk fører til trygghet å utelukkende ty til strengere straffer. Jeg og Venstre mener at dette er feil medisin.

I Danmark har de testet ut strengere straffer. På 14 år har de innført fire «bandepakker» med hardere straffer som det sentrale element. Jeg anbefaler alle representanter med hjerte for justispolitikk å lytte til den debatten som nå skjer rett over Skagerrak. Danske forskere viser til at tiltakene ofte er lite visjonære, da veldokumentert forskning på feltet gang på gang tilbakeviser argumentet om at hardere straffer hindrer gjengkriminalitet. De viser til at tiltakene i verste fall kan føre til ytterligere radikalisering av folk.

Venstre vil se på det som faktisk funker, og da burde fokuset ligge på å redusere antallet mennesker som ender opp med å gjøre kriminelle handlinger. Noe som har fungert i Danmark, er forebygging, gjennom bl.a. prosjekter som «Aktive Drenge». I Danmark har antallet unge gjengkriminelle og antallet unge som blir anmeldt og dømt, gått kraftig ned etter at de startet forebyggingprosjekter som «Aktive Drenge» i 2017.

For å få bukt med ungdomskriminaliteten må vi komme ungdommene i møte. Det er behov for en særlig forebyggende innsats som rettes inn mot de unge som er i risikogruppen for å bli trukket inn i kriminelle miljøer. Hvis vi skal stoppe tilstrømmingen til de kriminelle miljøene, må vi få tak i disse ungdommene.

Etter modell fra Danmark ønsker vi å gjennomføre initiativet «Tett på». Initiativet har som mål å forene samfunnsvern med ivaretakelse av ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, i første omgang gjennom et pilotprosjekt i Kristiansand og Oslo.

For det første vil vi bygge et tverrfaglig lag rundt hver enkelt ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd. Bak hver av disse skjuler det seg ofte en historie med kompleks problematikk knyttet til faktorer som rus, sosial eksklusjon, sosioøkonomiske utfordringer, lav skoledeltakelse, psykiske og fysiske helseutfordringer, skjøre relasjoner og omsorgssvikt. Derfor er det viktig at laget rundt barnet er bredt sammensatt av de riktige og viktige aktørene i den unges liv.

For det andre må vi få ryddet opp i lovverket knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt for å sikre god informasjonsflyt mellom de ulike hjelpeinstansene.

For det tredje må vi sørge for en bufferkapasitet innen psykisk helsevern som gjør at ungdommene får den hjelpen de trenger, når de trenger det.

Når det gjelder politiets arbeid med organisert kriminalitet, må vi sørge for at de tiltakene som funker, får virke over tid. For å skaffe seg kjennskap om nettverk og personer kreves det dedikasjon over tid og en strategisk og målrettet satsing som vi ikke må la bygges ned, slik at nettverkene igjen kan få fotfeste.

Et annet viktig og treffende tiltak er å rette seg mot profitten knyttet til organisert kriminalitet. Profitt er ofte et sentralt motiv for mye kriminalitet. Inndragning kan være et viktig verktøy, både fordi det gjør det mindre lukrativt å begå kriminalitet, fordi man ikke får beholde de midlene som stammer fra den kriminelle virksomheten, og fordi det struper finansiering av ny kriminalitet.

I en rapport fra Politihøgskolen fra tidligere i år forteller respondentene bl.a. at etterforskning knyttet til pengesporet blir nedprioritert på grunn av for lite kapasitet og manglende kunnskap hos både etterforskere og påtalejurister.

Jeg håper at vi i denne sal i fellesskap kan samle oss rundt løsninger som virker forebyggende. Utgangspunktet her i Norge er heldigvis langt bedre enn det det har vært i Sverige, med både en bedre offentlig samtale og bedre forebyggende politikk, men vi må ta kunnskapsbaserte grep for å hindre at utviklingen går i feil retning. Det har jeg tiltro til at vi skal klare, og at vi skal klare å bruke det handlingsrommet vi nå har, på en god måte.

Trine Lise Sundnes (A) [17:09:12]: Arbeiderpartiet jobber for et arbeidsliv som er trygt, åpent og inkluderende. Hva betyr det for folk rundt i landet? Hva betyr det for folk i Oslo? Et åpent og inkluderende arbeidsliv skapes ikke ved å knipse med fingrene. Det krever en opprydding, det krever en storrengjøring. «Det skal bli like fint å jobbe som å danse», heter det i teksten til «Ellinors vise». Ja, det er et fint mål. Er det slik i dag? Var det arbeidslivet Høyre leverte fra seg da de gikk ut av regjeringskontorene i 2021? Nei. Og mens den Arbeiderparti-ledede regjeringen fra dag én har jobbet for å rydde opp etter Erna Solberg, har høyresiden gjort det de har kunnet for å latterliggjøre behovet for opprydding. Men Tone på Coop-en vet hva det betyr å få opptjening fra første krone på pensjonen sin. Anne på Bunnpris vet hva det betyr når unge får fast jobb istedenfor midlertidige ansettelser. Og Pjotr, som har gått fra å være innleid til fast ansatt i den bedriften arbeidet utføres, han vet hva det betyr. De har levd med usikkerhet, og de har fått tryggheten tilbake med dagens regjering.

Men vi er langt fra i mål. For selv om vi har styrket rettighetene i arbeidslivet, gjort det billigere å pendle, sørget for pensjon fra første krone, styrket rettighetene til innleide, startet opprydding i arbeidslivet til havs, lagt fram en egen opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten, gjort det billigere å komme seg på jobben med ferjen, for å nevne noe blant mye, så er det tøffe tider for veldig mange – for dem som er i arbeid og som har fått økte utgifter, og som ikke helt vet hvordan de skal få betalt månedens utgifter. Det er tøft for dem som av ulike grunner ikke har jobb. For dem er det en fattig trøst at det er skapt flere jobber på to år med Jonas i førersetet enn under hele Ernas regjeringstid. Det er også en mager trøst for de 600 000 som står utenfor arbeid, at 50 000 av dem har fått jobb med Arbeiderpartiet i regjering. Og de som må gå tomhendt hjem fra matsentralene, forbinder vel ikke hverdagen med trygghet.

Mange Arbeiderparti-ledede kommuner har tatt pleie- og omsorgstjenesten tilbake i egen regi. Privatisering er ikke bare et annet bedriftsnavn på lønnsslippen, slik høyresiden gir inntrykk av. Vi vet at i kommersiell eldreomsorg er det dårligere lønnsutvikling enn i kommunen, og dårligere pensjonsopptjening. Overgangen til kommunale sykehjem her i Oslo har gitt helsefagarbeidere, en yrkesgruppe som ikke har vært bortskjemt med høye lønninger, lønnsøkninger på opptil 100 000 kr per år – for ikke å glemme at ansatte også har gått fra dårlige innskuddsordninger hos kommersielle aktører til bedre tjenestepensjon i Oslo kommune.

Det er smartere og tryggere å organisere eldreomsorgen i egen regi, slik at kommunen lettere kan sette inn innsatsen der den trengs, supplert av ideelle tilbydere. Det er bedre for pasienter, brukere og ansatte å organisere arbeidet i hele stillinger, og derfor er jeg glad for at heltidsandelen i Oslo kommune har økt til den høyeste blant landets kommuner på Raymond Johansen og Oslo Arbeiderpartis vakt. Det finnes andre måter å sikre kvaliteten i eldreomsorgen på enn å dumpe lønninger og pensjoner. Å bygge opp og satse på sine ansatte er en av dem. De er tross alt limet i samfunnets fellesskap.

Arbeiderpartiet skal være der for alle. Vi skal alltid strebe etter det som er bedre – bedre for dem som trenger trygghet i arbeid, bedre for dem som trenger arbeid, og bedre for dem som trenger fellesskapets hjelp. Vi skal være der for virksomhetene som taper i konkurransen mot useriøse aktører, for dem som kjenner på urettferdigheten når useriøse aktører bruker press på lønninger og arbeidsvilkår som et konkurransefortrinn, med det resultat at seriøse bedrifter enten drives ut eller tvinges til å benytte samme metode for å konkurrere.

Målet med vår storrengjøring er å rydde unna handlingsrommet for useriøse aktører. Den norske modellen og Arbeiderpartiets sosialdemokrati er bygget på et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, et samarbeid som bygger samfunn – fordi vi er samfunnsbyggere. Dette er, har vært og vil alltid være den sosialdemokratiske tilnærmingen.

Liv Kari Eskeland (H) [17:14:08]: I Høgre ønskjer me å oppretthalda kraftfulle og levedyktige lokalsamfunn og utvikla distrikta våre. Det må me gjera ved at det vert attraktivt for unge folk å etablera seg. Me må leggja til rette for fleire jobbar, gode barnehagar og skular, gode vegar og god infrastruktur, og me må sikra at verdiar vert verande der dei vert skapte. Det må òg vera føreseieleg å driva næring i Noreg.

Etter to år med ny regjering ser me no resultata av politikken som vert ført. Regjeringa prøver å løysa problem folk opplever dei ikkje har, og lèt vera å ta tak i dei reelle problema. Me har fått ei regjering som er oppteken av å avvikla framfor å utvikla. Reformer som Solberg-regjeringa gjennomførte og sette i gang, vert skrota, utan at det vert erstatta av nye tiltak. Me har fått ei regjering som gjekk til val på å reversera, og det skal dei ha: Dei gjennomfører. Me opplever ei regjering som ikkje lenger byggjer stein på stein, men som riv ned utan å ha teikningane klare for kva som skal byggjast opp. Det synest viktigare å reversera kommune- og fylkessamanslåingar enn å evaluera verdien av kva ein har oppnådd ved å slå saman. I eksempelet Kristiansand vert sjølv ikkje lokale politikarar frå Senterpartiet lytta til.

Heller ikkje politiet vert lytta til når pengar vert brukte til å reopna lensmannskontor. Til liks med Høgre meiner politiet at ressursane heller skulle vore brukte på å hindra gjengkriminalitet og brotsverk gjort på nettet. Og mens Høgre ønskjer eit mangfald av aktørar velkomne til å bidra til gode helsetenester, legg regjeringa ned private behandlingsinstitusjonar over heile landet. Desse har vore eit viktig bidrag til vår offentlege helsehjelp. Meistringshuset på Tysnes og Vitalis i Kragerø er døme på institusjonar som no forsvinn. Dette gjer regjeringa utan at gode alternativ står klare for å erstatta dei plassane som vert fjerna. Sånn forsvinn gode helsetilbod og mange distriktsarbeidsplassar. Resultatet er eit todelt Helse-Noreg der dei med betalingsevne alltid vil finna alternative behandlingstilbod, mens dei andre må stå i stadig lengre helsekøar.

Når privatøkonomien til folk vert strammare, og ein opplever at offentlege midlar vert nytta til reverseringstiltak, vert det reaksjonar. Me har nyleg gjennomført eit kommune- og fylkestingsval, og klarare signal til sitjande regjering enn det me fekk gjennom dette valresultatet, er vanskeleg å tenkja seg. Kommune etter kommune og fylke etter fylke skiftar no ut dei raud-grøne ordførarane med eit borgarleg styre. Dette er den klare meldinga: Me treng strammare prioritering av skattepengane til innbyggjarane og næringslivet, og så treng me politikarar som svarar ut framtidas utfordringar, ikkje politikk som løyser det ein meiner var gårsdagens problem.

I Høgre vil me at verdiane i stor grad skal liggja att der dei vert skapte. Regjeringa har vist at dei synest det er greitt å trekkja inn milliardar frå distriktsarbeidsplassar innan havbruk og kraft og generell skattlegging gjennom auka arbeidsgjevaravgift. Dette har skapt ei form for politisk risiko me ikkje har opplevd i Noreg tidlegare.

Mens Høgre i regjering og i sine alternative budsjett satsa på samferdsel og infrastruktur, signaliserer no regjeringa at dei ikkje lenger vil halda same tempoet i vegutbygginga. Ein skal skalera ned og redusera og byggja for dagens utfordringar. Med det lukkar ein augo for morgondagens behov og gløymer at den vegen me i dag skal byggja, skal me leva med dei neste 50–75 åra. Vis oss den vegen som for ti år sidan vart bygd for brei, eller den brua som ein heller vil erstatta med ferjesamband. Eg er redd det då ikkje er mange som vil rekkja opp handa.

Landet må rustast både med kunnskap og rammevilkår for å møta det skiftet som me no skal gjennom, frå fossilt til fornybart. Dessverre manglar regjeringa kraft i klimapolitikken. Statnett anslår at om nokre få år har me eit stort kraftunderskot. I arbeidet med å sikra nok fornybar kraft har løysinga frå regjeringa vore å skattleggja fornybarnæringa. Det har bidratt til investeringsfrys i fornybarprosjekt. Det løyser ikkje kraftmangelen eller klimakrisa, men forverrar problema.

Regjeringa ser rett og slett ut til å feila i distriktspolitikken når dei no har kome til makta. Då kan det vera lurt å lytta til kva dei lokale ordførarane som no må gå av, måtte meina. Det me treng, er ei regjering som set seg i førarsetet og ser framover, for ingen har nokon gong kome langt ved berre å sjå i bakspegelen.

Erling Sande (Sp) [17:19:28]: Eg må først seie at eg ikkje akkurat deler den noko tungsindige oppsummeringa av både regjeringa og det samfunnet som vi lever i, som representanten Eskeland hadde.

Prosjektet til Senterpartiet og Arbeidarpartiet er veldig tydeleg og klart: Vi skal byggje Noreg vidare på fellesskap og samhald, vi skal utjamne sosiale og geografiske forskjellar, og vi skal føre ein politikk som utviklar heile landet – også dei samfunna som Eskeland viser til i innlegget sitt. Og vi gjer det, sjølv i ein krevjande internasjonal situasjon. Fleire kriser som utfordrar alle styrande parti i verdsdelen vår, endrar ikkje målsettinga, tvert om. Mange norske familiar som opplever dyrtida og usikkerheita som følgje av det, treng den politikken Arbeidarpartiet og Senterpartiet peiker ut.

Vi tek viktige og målretta grep for omfordeling gjennom å redusere folk sine kostnader – dei kostnadene som vi har politisk kontroll over, som barnehage og SFO, og vi styrkjer dei viktige sosiale velferdsordningane.

Det å sjå heile landet betyr også kamp mot geografiske forskjellar. Regjeringa har gjennomført fleire tiltak som er viktige nettopp med tanke på det. Ein satsar langt tyngre på eksempelvis utbygging av breiband enn det den førre regjeringa gjorde, fordi det i dag er utenkjeleg for folk og næringsliv rundt om i landet å skulle klare seg utan høghastigheitsnett i vårt digitaliserte samfunn.

Lokalsamfunn utan fastlandssamband har fått gratis ferje. Det burde også representantar frå partiet Høgre merke seg. Det er viktig for kysten vår. For andre samband har prisen blitt halvert. Pendlarfrådraget er styrkt, og frå komande anbod blir maksprisen på flybillettar halvert.

Eg registrerer at Høgre harselerer med dette og kallar det symbolpolitikk. Gratisferje og halverte flyprisar betyr noko. Det betyr noko for bedriftene langs kysten vår, som har lang og krunglete veg til marknaden. Det betyr noko for alle dei som må til fastlandet eller over fjorden for å rekke fram til arbeidsplassen sin.

Tiltaka kan gjerne vere symbol i ordets riktige betydning, nemleg handlingar som betyr noko utover seg sjølv. Slik sett er desse handlingane symbol på ei regjering som ser folk med ulike behov over heile landet. Det er ei regjering som ser storbyane sitt behov for eit godt kollektivtilbod til låge kostnader, men som også ser at i store delar av dette landet så går ikkje trikken, og det går få bussar. Der er fly og ferje avgjerande for folk for å kome seg rundt.

Det har vore mange lovord frå mange parti på dette området, men Senterpartiet og Arbeidarpartiet erstattar orda med handling. Grepa som vår regjering tek innanfor desse områda, er dei største endringane på fleire tiår.

Vi skal vidare. Arbeidet med Nasjonal transportplan som regjeringa har starta, er eit verktøy for å byggje ned avstandar, effektivisere transporten med nye digitale verktøy og gjere transporten grønare.

Eit viktig signal har kome. Vi må ta betre vare på det vi har, enn det som har vore gjort til no. Til dømes opplever mange rundt om i landet, folk og bedrifter, at dei vegane dei ferdast på, er i dårleg forfatning. Mange av vegane er fylkesvegar. Det kan dreie seg om manglande asfaltering, manglande rassikring eller uoversiktlege strekningar. Det er difor veldig viktig at vi ser på korleis vi kan hjelpe fylka med å ta vare på denne viktige infrastrukturen.

Eg kunne nemnt fleire døme. Hamner og farleier, som var eitt område som leid under prioriteringane til den førre regjeringa, er viktig å få løfta vidare. Transportplanen kan ikkje berre handle om store vidløftige prosjekt langt fram i tid. Det må handle om tiltak som gjer at folk og næringsliv opplever ein forskjell også på kort sikt.

For alle oss som er glade i samferdsel, er det viktig å ta inn over seg at det uansett ikkje vil vere pengar til å gjennomføre alle ønske. Difor er det viktig at midlane når lengst mogleg, og regjeringa sitt grep med endra vegnormalar er ein viktig del av det. Vi skal byggje gode vegar. Vi skal byggje klokt.

Vi lever i omskiftelege tider. Politiske grep og tiltak må tilpassast tida og tilhøva. Men vi må vere tru mot måla våre: eit Noreg bygd på samhald og inkluderande fellesskap, der vi bringar folk nærare kvarandre ved å jamne ut sosiale og geografiske forskjellar og ved å sjå heile landet.

Terje Halleland (FrP) [17:24:30]: Det er flott å høre på Erling Sande, som er overbevist om regjeringens politikk. Nå gjenstår det bare å overbevise velgerne om det samme.

Det moderne Norge ble bygget gjennom å ta i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon. Vannkraften har vært, og er fremdeles, bærebjelken i det norske kraftsystemet. I over 100 år har Norge hatt tilgang på rikelig og rimelig fornybar kraft. Det er det slutt på nå. Nå er det en vesentlig større etterspørsel etter kraft enn hva ny kraftproduksjon kan følge opp.

Kraftmangelen i dag har gitt oss en stor utfordring. Det gir høye og ustabile priser, det utfordrer eksisterende næringsliv, det svekker grunnlaget for ny næringsetablering, og det er med på å redusere tilliten til samfunnet. Ikke minst kommer kraftmangelen til å umuliggjøre regjeringens klimamålsettinger.

Når regjeringen blir utfordret på dette, er løsningen alltid økt kraftproduksjon og raskere etablering av kraftnettet. Det kan vi jo i grunnen alle være enige om, men hvilke tiltak er det regjeringen setter inn som fører til økt kraftproduksjon? Jo, de innfører høyprisbidrag, de innfører økt grunnrenteskatt, og de gir ny skatt tilbakevirkende kraft. Hvem er det som vil investere under sånne forhold? For første gang opplever vi å høre om politisk risiko ved å investere i Norge.

Hvorfor har vi skatt på tobakk i dette landet? Jo, fordi vi ønsker at folk skal røyke mindre. Hvorfor har vi da fått økt skatt på kraftproduksjon? Tror regjeringen virkelig at økt skatt vil gi oss mer kraft?

Etter at regjeringen er blitt oppmerksom på hvordan skatt virker, har de kommet med uttalelser om at dette er midlertidige skatter. Da må vi kunne forvente at dette blir ryddet opp i og bekreftet i statsbudsjettet, og at regjeringen gir tydelige tilbakemeldinger på hvordan skatteregimet skal fungere framover.

Raskere etablering av nett, bedre utnyttelse av kraftnettet og økt kraftproduksjon er helt avgjørende for at vi på sikt skal kunne tilby næringslivet konkurransedyktige vilkår på både pris og tilgang på kraft. Med et viktig unntak av flere saksbehandlere er det svært vanskelig å få øye på de tiltakene regjeringen vil satse på for å komme disse utfordringene i møte.

I dag er det altså dobbelt så mange kommuner som har meldt sin interesse for å etablere kjernekraft i sin kommune, enn det er kommuner som har meldt interesse for å etablere vind på land. Det er ikke mye som tyder på at kraftproduksjonen kommer til å øke de nærmeste årene, dessverre.

Havvind, som regjeringen hele tiden peker på som løsningen, er ikke bare dyrt, det ligger også langt fram i tid. Samtidig tillater regjeringen seg å si nei til økt vannkraft og avviser totalt en gjennomgang av vernede vassdrag, helt uavhengig av om det berører verneverdier eller ikke, eller om det kan forebygge flom.

Det vil altså bli fryktelig vanskelig å etablere ny kraftproduksjon framover. Da skulle en gjerne tro at regjeringen var litt tilbakeholden med bruken av tilgjengelig kraft, men den gang ei. Oljeinstallasjoner elektrifiseres som om ingenting har skjedd. Elektrifisering av Melkøya er en katastrofe for hele Nord-Norge, og det viser at regjeringen ikke forstår situasjonen samfunnet står i. Ikke bare kommer søknader om ny aktivitet og arbeidsplasser i nord til å bli avslått, de vil også raskt få oppleve at prisene på kraft vil stige. I den andre enden av landet, på Sør-Vestlandet, opplever næringslivet en mange ganger høyere kraftpris enn hva andre prisregioner har. Det har ført til at bedrifter flytter aktivitet ut av regionen. Det svekker attraktiviteten til regionen for å drive og etablere næringsvirksomhet. Det eneste jeg skal gi regjeringens kraftpolitikk skryt for, er at elendigheten blir jevnt fordelt utover hele landet.

På fredag kommer statsbudsjettet. Der har regjeringen den første muligheten til å rydde opp. Mitt råd: Benytt dere av muligheten.

Marianne Sivertsen Næss (A) [17:29:38]: Vi står i en brytningstid – krig, flyktningkriser, klimakrise, naturkrise og energikrise. Vi ser klimaendringer som får store konsekvenser, og som folkevalgte står vi med begge beina i en rekke politiske dilemmaer og målkonflikter. Vi skal bevare lave strømpriser inn i framtiden, vi skal satse på nye grønne næringer, vi skal kutte klimagassutslipp, og vi skal ta hensyn til natur, miljø og urfolks rettigheter. Dette er ingen enkel oppgave.

NRK meldte tidligere i høst at ungdom har mindre klimaengasjement. Ifølge Opinion skyldes det en følelse av avmakt og apati. Det gjøres ikke nok, raskt nok. På en annen side ser vi at en urovekkende stor andel sier seg enig i påstander om at det grønne skiftet er funnet opp av byråkrater i Brussel, og flere tar også til orde for å bremse opp og stoppe klimapolitikken. Dette må vi ta på alvor. Alt henger sammen med alt, som en klok dame har sagt.

Det siste året ser vi at stadig flere opplever tøffere økonomiske tider. Faktisk mener åtte av ti at den økonomiske situasjonen er verre enn for ett år siden, og seks av ti mener at den personlige økonomien er verre enn for ett år siden. Høye renter og prisstigning slår rett inn i lommeboken til folk. Trygg økonomisk styring er viktigere enn noen gang, for folk, for bedrifter og for næringsliv, men også for klimaet og framtidige generasjoner. Alt henger sammen med alt.

Arbeiderpartiet er tydelig på at vi skal nå våre klimamål, og at klimapolitikken skal være rettferdig. Derfor er vi nødt til å lykkes med å kutte utslipp og skape jobber på en rettferdig måte. Klimatiltak og grønn omstilling må gå hånd i hånd med velferd, med økonomisk vekst og med arbeidsplasser. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det er stadig mer å gjøre, og vi har det travelt. Derfor må vi også snakke åpent om de dilemmaene og krevende spørsmålene som den grønne omstillingen stiller oss overfor. Hvordan unngår vi at prisen for den grønne omstillingen rammer skeivt? Hvordan klarer vi å legge til rette for mer kraftproduksjon på en mest mulig skånsom måte for naturen og sånn at vi sikrer sameksistens med annen næringsaktivitet og samtidig ivaretar urfolks rettigheter?

Vi vet at i framtiden vil de tryggeste arbeidsplassene være natur- og klimavennlige. Hele samfunnet skal omstilles. Bedrifter med høye utslipp vil ikke være konkurransedyktige om få år. Derfor trenger vi det som energikommisjonen så treffende navnga rapporten sin med: Mer av alt – raskere. Det vil si mer fornybar kraft, mer nett og mer energieffektivisering, og vi er godt i gang.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har vi sørget for en historisk satsing og styrking av energimyndighetene, for raskere bygging av havvind og fornybar energi. Vi har lempet på konsesjonsreglene for lokal energiproduksjon og sol. Vi har lagt fram en handlingsplan for raskere utbygging av nett. Vi er i gang med en massiv satsing på havvind. Handlingsplanen for energieffektivisering kommer med årets statsbudsjett. Vi har gjenåpnet konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land etter tre år med stillstand under Solberg-regjeringen, og kommunene som stiller areal til disposisjon, skal sitte igjen med mer av verdiskapingen og også mer makt over vindkraftprosjektene.

Regjeringen har også varslet en ytterligere styrking av energimyndighetene i statsbudsjettet for 2024 med 135 mill. kr, som kan gi opp mot 80 nye stillinger. Målet er klart: Vi skal ha ned behandlingstiden på både nett og produksjon. Det betyr økt digitalisering og flere folk. Hele energiforvaltningen skal moderniseres.

Som fellesskap skal vi gripe de mulighetene som energiomstillingen gir. Vi trenger en ambisiøs og rettferdig politikk som gjør det enklere for alle å ta klimavennlige valg. Vi må gjøre klimavennlig teknologi lønnsom, og vi må gjøre det dyrere å forurense. La det ikke være noen tvil: Hele landet må tas i bruk når det skal satses på framtidens arbeidsplasser. Vi kan ikke godta andre vilkår for vekst og utvikling nord for Dovre enn vi har i resten av landet. Gjennom gode prosesser må vi finne løsninger som tar hensyn til natur, til miljø og til urfolks rettigheter.

Det finnes ikke enkle løsninger på dagens kriser, på de politiske dilemmaene vi står i, på alle målkonfliktene. Alt henger sammen med alt. Jeg er veldig glad og trygg for at vi har en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som klarer å håndtere og se ting i sammenheng, i den krevende verdenen vi lever i.

Ine Eriksen Søreide (H) [17:34:54]: Jeg deler regjeringas vurdering i trontalen av at vi ikke vet hvordan Russlands brutale krig mot Ukraina kommer til å utvikle seg, og jeg mener det er viktig at vi i Norge kunne stå tverrpolitisk sammen om Nansen-programmet, et program som også internasjonalt vekker positiv oppsikt, i den forstand at vi gir en langsiktig forpliktelse som strekker seg over vekslende stortingsflertall og potensielt over vekslende regjeringer. Men det er også noen mørke skyer i horisonten, i den forstand at denne støtten som vi gir, og som andre europeiske land og andre vestlige land gir, er avhengig av at den fortsetter over tid. En av de store utfordringene nå er at dersom støtten på en eller annen måte skulle bli mindre – enten militært eller sivilt, og spesielt militært – vil også risikoen øke for at Ukraina presses inn i en forhandlingssituasjon før det er reelt grunnlag for det.

Den situasjonen vi ser i Europa, påvirker selvfølgelig også våre sikkerhetspolitiske vurderinger. Da forsvarskommisjonen la fram sin rapport 3. mai, ba Høyre om at regjeringa inviterer Stortinget til samtaler, etter modell av Nansen-pakken, før proposisjonen legges fram. Hele poenget med det er at en ny langtidsplan må ha en bred forankring i Stortinget. Den må ha en langsiktighet vi sjelden har sett før, og ikke minst må den ha en forpliktelse som også er der når andre kriser og andre saker tar plass. For å gi et bilde på det: Det er jo ikke nok å gi investeringsmidler eller bevilgninger til nytt militært materiell i ett år eller to. Vi er faktisk nødt til å stå ved den forpliktelsen med personell, med driftsmidler, med vedlikehold i hele materiellets levetid, som ofte vil strekke seg 30–40 år fram i tid.

I dag kom det en budsjettlekkasje fra regjeringa om at det skal legges på 15 mrd. kr på forsvarsbudsjettet neste år. Vi får jo se når fredagen kommer. Men spenningsmomentet er selvfølgelig for det første hvor mye av dette som skal styrke forsvarsevnen i Norge, altså for det norske forsvaret. Det andre spenningsmomentet er hvor stor denne realveksten er.

I morgen deltar statsministeren på et møte i Granada i Spania, i European Political Community. Det mener jeg det er bra at statsministeren gjør. Der samles europeiske ledere fra veldig mange land for å diskutere. Noen av diskusjonstemaene kommer til å være sikkerhet, forsvar, cybersikkerhet, kriseberedskap, konkurransekraft og det indre markedet. Det skulle bare mangle at ikke Norge engasjerer seg i disse spørsmålene i en EU-kontekst.

Det jeg derimot stusser over, er at EU og samarbeidet mellom Norge og EU ikke er nevnt med ett ord i trontalen. Ikke engang når det gjelder å vise til støtten til Ukraina, hvor EU har tatt en ledende rolle, nevnes EU med ett ord. Vi samarbeider jo med EU fordi det tjener våre interesser. Utfordringen for Norge framover er at flere og flere områder der vi ønsker å samarbeide, ikke omfattes av EØS-avtalen, og både vi og EU må inn i tidkrevende og kompliserte forhandlinger om hvert enkelt politikkområde. Det er gode grunner til at vi ønsker å delta, og helt uavhengig av hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap, er dette en realitet man må ta inn over seg. Båndbredden EU har til å drive forhandlinger med land som ikke ønsker å være med på alt, men bare på de delene som passer best, blir mindre og mindre. EU går nå også i gang med store diskusjoner om utvidelse. Ukraina har søkt EU-medlemskap, Moldova og andre land kommer også til å søke. Det betyr også at EUs kapasitet kommer til å være mest opptatt av dette.

Jeg vil avslutningsvis gi ett eksempel på hvordan dette nå egentlig treffer oss. Vi har helt siden koronakommisjonen kom med sin klare og entydige anbefaling, ment at det er klokt at Norge går med i EUs forsterkede helsesamarbeid. Utenriksministeren har holdt flere redegjørelser om EU- og EØS-saker i Stortinget, og allerede den første hun holdt, i november 2021, omhandlet behovet for å gå inn i dette samarbeidet. Så sent som 28. september i år kan helseministeren si at det fortsatt ikke er igangsatt forhandlinger og samtaler om dette – og dette er tidkrevende og komplisert arbeid. Det viser også at vi må være betydelig mer engasjert i samarbeidet med EU på områder der vi ønsker innpass, og vi kan ikke lenger bare lene oss tilbake og tenke at EØS-avtalen dekker det vi har behov for.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [17:40:08]: Vårt samfunn trenger mer senterpartipolitikk i tiden som kommer. Vårt samfunn trenger likere muligheter i hele landet. Uavhengig av hvor du bor eller hva slags bakgrunn du har, skal du få flere muligheter til utdanning, kompetanse og arbeid. Det prioriterer Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen.

Vi vet at gode tjenester nær folk i hele landet bidrar til verdiskaping, næringsliv og at folk kan leve et godt liv. Spredt bosetning er også en styrke for landet for å kunne utnytte rike naturressurser, men også for å få redusert press på byer og styrket beredskap, som i nord. Tiden vi står i, med alt av utfordringer og omstillingsbehov, må møtes med kunnskap og kompetanse. Vi må løfte hverandre – sammen.

Høyres løsninger for samfunnet innebærer i langt større grad spisse albuer, konkurranse, måling og rangering. Høyres velferd er kun for dem med aller, aller størst behov, mens folk flest må betale mer av egen lomme for tjenester. Det er som om Høyre initierer en konkurranse der det er om å gjøre å ha det verst mulig og skrike høyest mulig.

Vi vet av forskning at universelle løsninger har større oppslutning og gir større effekt i velferdssamfunnet – vi får et varmere samfunn med mer tillit og inkludering. I motsatt ende kan det i Stortinget høres ut som at et blåere samfunn blir et kaldere samfunn.

Bedrifter og næringer vil vi ha opp og fram. Skattetrykket må åpne for at folk som vil og kan skape sin egen arbeidsplass, gjør det. Åtte av ti får lik eller lavere skatt sammenlignet med før Senterpartiet kom i regjering i 2021. Noen få har måttet ta i et større tak. Noen ytterst få har flyttet til Sveits, men vi skal ikke adoptere sveitsiske løsninger av den grunn. Å støtte opp om norsk utvikling og vekst krever at man er en del av fellesskapet både i medvind og i motvind.

I Norge har vi stor rikdom, der nasjonalstaten har sikkerhetsnettet for oss alle. Den største verdiskapingen er det vi sammen skaper av arbeidskraft, det vi sammen yter. Vi lever av hverandres arbeid, sa Norges finansminister på 1940-tallet. Vi lever også av hverandres kompetanse og evnen vi sammen har til å håndtere det som kommer. En aldrende befolkning, lavere fødetall, krig og økt spenning i verden, klimaendringer og behov for omstilling må møtes med å gi større tilgang på utdanning og kompetanse i hele landet. Senterpartiet prioriterer det.

Når Høyre snakker, er det som om markedskreftene vil løse mye for oss. Senterpartiet tror mer på klokt folkestyre, forvaltning og fordeling. Det er eksempelvis fort gjort å glemme at Høyre leflet med ideen om å innføre foretaksmodell for høyere utdanningsinstitusjoner, eller at valgløftet til Oslo Høyre var enda flere timer i skolen, til tross for at ny forskning peker på at skolen over tiår er utvidet med 1 359 skoletimer uten at skoleresultatene i seg selv har skutt i været.

Læring, utvikling og kompetanse skjer kun om elever er trygge og motiverte. Her har Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet begynt å gjøre skolen mer praktisk og variert. Flere skal få gode opplevelser i skolen, og flere skal få tilgang til utdanning og kompetanseheving gjennom hele livet. Det trengs i offentlig og privat sektor, og det trengs for den enkelte. Det må prioriteres politisk, og da trengs det mer senterpartipolitikk i tiden som kommer. Krig, demokrati og store samfunnsutfordringer må møtes med kunnskap. Når vi lever av hverandres kompetanse, må flere av oss finne veien inn til ordninger som fagbrev på jobb, fagskoler, studiesentre eller andre utdanningsinstitusjoner. Utdanning skal være et gode alle kan ta større del i – i hele landet. Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen prioriterer yrkesfagene og utdanningstilbud og tjenester nær folk. Det blir stadig viktigere framover.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:44:57]: Krigen i Ukraina er grusom, og Russland har eneansvaret for de lidelsene landet utsetter Ukraina for. Det finnes ingen formildende omstendigheter.

Et lite pluss nasjonalt er at det har blitt enklere å være en forsvarsvennlig politiker. Jeg har fått mange nye forsvarsvenner. Det er ikke så viktig for meg, men det er viktig for landet. Mens et fåtall kun to år tilbake i tid kjente til begreper som NASAMS, NSM, JSM, ATACMS, AMRAAM, HIMARS eller andre våpensystemer, er de i dag allemannseie. Det er positivt at vi nå slipper venstresidens evige mas om at våpenproduksjon og -eksport bidrar til krigshissing, og at de nå forstår at det ikke blir fred gjennom å lukke øynene og håpe at det går over.

La oss også konstatere at mange nasjoner ikke ser på FN som et redskap for å skape global enighet. De ser på FN som et organ for å forsvare aggressiv politikk internt i eget land og mot naboland. Dette må Norge ta inn over seg. Vi kan ikke fortsette å tro at vi kan endre verden. Vårt ansvar er å ta vare på og beskytte vårt eget land.

En tydelig felles fiende har gjort samholdet i NATO sterkere. Innholdet i møter mellom allierte har fått et konkret innhold, ikke kun solidaritetserklæringer etterfulgt av gode middager. Men vi ser nå at denne enigheten slår sprekker. Vi har fått et utvidet NATO, men vi har også erfart at enkelte NATO-land ikke er like kategoriske i sin fordømmelse av Russland. Det er også en erfaring vi må ta med oss. Dette skyldes flere forhold: Tyrkia balanserer på en knivsegg, Ungarn ønsker ikke å bidra med våpenhjelp og støtter heller ikke sanksjonene, og valgresultatet i Slovakia vil kunne bety redusert støtte til Ukraina. Men det aller mest dramatiske er at USA etter hvert kan vakle i sin kategoriske støtte til Ukraina, og uten våpenhjelp fra USA vil det ikke være mulig for Ukraina å vinne krigen mot Russland. Men foreløpig står NATO relativt samlet.

Samtidig har krigen blottlagt at det ikke finnes en global solidaritet med Ukraina. Det finnes betydningsfulle og folkerike land som ikke vil fordømme, men forklare. Det er noe vi i Vesten ikke har fått med oss. Vestens mange militære intervensjoner i land langt unna har satt dype spor, og Vestens globale kamp mot terror er av mange blitt oppfattet som en nyimperialisme med våpen i hånd. Uansett intensjon er resultatet at Vesten har fått stadig flere fiender i Afrika. Mens vestlige land har hatt som mål å eksportere demokratiske verdier, lukker Kina øynene for menneskerettighetsbrudd og skaper lojalitet og vennskap gjennom bygging av infrastruktur og handel med råvarer. Det er en kamp om globale posisjoner og innflytelse, en kamp mellom demokratiske og autoritære styresett.

Mange har tatt for gitt at USA vil forbli den ledende stormakten i verden. Det er den eneste verden vi kjenner, og mange lever fremdeles i illusjonen om at det er Ronald Reagans USA vi har med å gjøre. USAs globale posisjon utfordres, og et utvidet BRICS-samarbeid åpner opp for store endringer. Dollarens posisjon utfordres, amerikansk statsgjeld tynger, amerikansk teknologidominans reduseres, mineraler må importeres, nasjonalt samhold forvitrer grunnet manglende økonomisk vekst og høy innvandring. Det som tidligere var oppfattet som en demokratisk styrke, har i dag ført til økende polarisering mellom uforenlige synspunkter. Mens mange ønsker et amerikansk engasjement internasjonalt, tar sterke krefter til orde for et USA uten internasjonale forpliktelser.

Med dette som bakteppe må Norge forberede seg på et nytt sikkerhetspolitisk landskap. En dreining av amerikansk fokus fra Europa til Asia vil gjøre Europa mer sårbart, inkludert Norge. Med USA i limbo vil det være nødvendig at vi tar mer ansvar for vårt eget forsvar. Det vil koste penger – mye penger. Uansett må Stortingets arbeid med den neste langtidsplanen ta utgangspunkt i Forsvarets behov, ikke planøkonomi basert på prosenter. Der deler Fremskrittspartiet forsvarskommisjonens konklusjoner. Store anskaffelser må finansieres direkte fra Statens pensjonsfond, og forsvarsbudsjettet bør brukes til det det er tiltenkt, nemlig å finansiere Forsvarets drift. Moderne krigføring blir stadig mer teknologisk avansert, og det er å håpe at krigen i Ukraina blir den siste skyttergravskrigen.

Norge bør være ledende innenfor utvikling av avansert forsvarsteknologi, og vi må spille våre soldater og våre forsvarsbedrifter gode. Derfor må en styrking av Norges forsvar samtidig være en satsing på teknologisk nyvinning. Vi trenger da et FFI som arbeider i parallell med forsvarsindustrien. Fremskrittspartiet har derfor foreslått etablering av et forskningsfond ledet av FFI.

La meg avslutningsvis nevne det som over lang tid har vært skrevet i mediene, i Dagens Næringsliv, om det kinesiske selskapet COSL, som har inngått en kontrakt med Equinor om salg av flyterigger. Det er en dårlig avtale, dårlig for Norge og dårlig for norsk sikkerhet. Det er å håpe at regjeringen nå ser dette – det kan komme flere relaterte skandaler fremover – og prøver å annullere denne anskaffelsen. Nå ser jeg på statsråden som kanskje har ansvaret for det. Jeg håper han bidrar til å få det til.

Hege Bae Nyholt (R) [17:50:18]: Hvis vi lytter, kan vi høre de mange stemmene fra barnehagegulvet som krever bedre bemanning. Det som var en hvisking over år, som steg til en mumling under koronapandemien, er i ferd med å bli et brøl. I år etter år har ansatte i barnehagen beskrevet en hverdag hvor de ikke rekker over alle oppgavene, hvor de må velge om de skal trøste barn eller stoppe slåsskamper. En hverdag som ikke er god nok for barna våre eller for de ansatte, kan heller ikke være god nok for oss.

Takk til Kathrine, Chiara, Marit og Anne Birgit for at dere modig fortalte om deres hverdag i Dagsavisen. Jeg håper og forventer at vi alle lytter til stemmene fra barnehagegulvet, fra sandkassa og fra vognskuret, og at budsjetthøsten vil være preget av at vi tar dette på alvor.

Pensjon til ansatte er viktig, men dagens ordning for private barnehager, sjablongmessig dekning, fører til både over- og underfinansiering. Det betyr at for noen barnehager er pensjon en kilde til økt inntekt og profitt, mens for andre strekker ikke sjablongen til, og tallene blir røde. Søknadsordningene oppleves som kompliserte. Det er tidkrevende å søke om støtte, og mange barnehager opplever å falle utenfor ordningen.

Rødt løfter fagbevegelsens forslag om at pensjonstilskuddet til barnehageansatte kan dekkes krone for krone, og vi ber om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et forslag om det. Dette er et praktisk og rettferdig forslag som sikrer at den enkelte barnehage får dekket de utgiftene de har knyttet til pensjon for sine ansatte.

Dette kommunevalget har ført til at mange kommuner har skiftet fra et rødt til et blått styre. Jeg er bekymret. Jeg er bekymret over hva det vil bety for velferdstjenestene våre, både for dem som trenger dem, og for dem som jobber der. Gjentatte ganger denne valgkampen har Høyre påstått at de kan garantere at privatisering av sykehjem ikke vil gå ut over lønn, pensjon eller arbeidsvilkår for de ansatte. Like mange ganger har det blitt tilbakevist. Sannheten er at når de kommersielle velferdsaktørene skal levere til samme pris og ta ut profitt, ser vi gang på gang at det er de ansatte som betaler prisen. Vi går ikke med på å ofre arbeidsvilkårene til dem som hver dag står på i velferdstjenestene våre, for at investorer skal få tjene seg rike på fellesskapets penger.

Høyresiden snakker om private uten å skille mellom ideelle og kommersielle, men det er en fundamental forskjell, og de ideelle taper anbudene i konkurransen mot de store kommersielle konsernene. Noen få store kommersielle aktører har fått stadig større kontroll over vår fellesfinansierte velferd. Skal de små, ideelle fortsatt ha en plass i velferden, må vi kaste de kommersielle aktørene ut og erstatte anbud med langvarige kontrakter med ideelle. Rødt vil samtidig sikre at de kontraktene Høyre-styrte kommuner nå vil inngå med kommersielle velferdsaktører, har en tidsavgrensning som gjør at utviklingen kan snus i neste valgperiode.

Velferdsstaten er vår felles skatt og vår felles rikdom. Den er bygd opp av arbeiderbevegelsen og generasjonene før oss som et vern mot sult og fattigdom. Velferdsstaten er samfunnets sikkerhetsnett. Velferdsstaten er arbeidsplass for tusener av folk over hele landet, og velferdsstaten er barnehager og skoler – samfunnets viktigste fellesarenaer. Det kostet å bygge opp velferdsstaten. Nå er det vår jobb å sørge for å styrke den, til beste for oss, for de mange.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [17:54:36]: Arbeidarpartiet har eit klart mål for samfunnet vårt – eit samfunn med eit sterkare fellesskap som omfordeler og sikrar folk like moglegheiter. Det trengst no, endå meir enn før. Vi står i krevjande tider. Det er krig i Europa. Det er dyrtid for mange, med både høg rente, matprisar som aukar og ei straumrekning som stadig er dyr å betale. For mange er det vanskeleg å få endane til å møtast. Vi må ta ansvar for at vi kjem trygt gjennom den krevjande tida.

I vanskelege tider meiner eg sosialdemokratiet trengst meir enn før. Eit samfunn med små forskjellar, høg tillit og sterkare fellesskap er målet for Arbeidarpartiet og oss som bevegelse, anten det er i gode tider, når vi kan gje meir fridom og fleire ei moglegheit, eller som no, når vi står i ei økonomisk krise og brukar fellesskapet til å støtte dei som treng det mest, og til å gje folk tryggleik for jobben og for lommeboka.

Vi veit kva Høgre-regjeringa prioriterte dei åtte åra dei styrte. Dei prioriterte dei på toppen og å gje skattekutt til dei som var rikast frå før. Vi gjer det motsette og prioriterer fellesskapet. Vi gjer barnehagen billigare, slik at fleire ungar kan vere ein del av fellesskapet, barnefamiliane får meir pengar å rutte med, og første- og andreklassingane får gratis kjernetid i SFO, sånn at nokon ungar slepp å gå heim mens andre får bli igjen på skuleplassen. Vi set det breie fellesskapet først.

Slik prioriterer vi òg kultur og det frivillige i heile landet. For barn og unge er fellesskap utruleg viktig. Å ha ein plass å høyre heime, å ha venar og ein arena der ein føler ein meistrar – det er alfa og omega. Det er der idretten kjem inn. Det fellesskapet som idretten og fritidsaktivitetar gjev barn og unge, er heilt unikt.

For Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har det alltid vore viktig med slike fellesskap, særleg for barn og unge. Vi veit at barn og unge brukar store delar av fritida si på fotballbana, i korpset eller i ungdomsklubben. Med ei strammare økonomisk tid må vi som folkevalde stille opp for dei som skal ta del i fellesskapet. Vi ser no at mange familiar må velje mellom å betale straumrekninga og bustadlånet og at ungane deira får vere med på fotballaget. Slik kan vi ikkje ha det i Noreg. Difor har vi prioritert å gje meir pengar til lag og organisasjonar, bl.a. gjennom full momskompensasjon. Det sikrar meir frie pengar til frivillige lag og organisasjonar rundt om i landet til å inkludere fleire barn og unge. Vi senkar terskelen og byggjer ut fellesskapet, slik at det er plass til fleire. Difor prioriterer vi idrett i det store og breie.

Mens vi diskuterer her i salen kva som er utfordringane i landet vårt no, har mange barn og unge begynt på haustferien. Gjennom eigne bidrag via statsbudsjettet, kloke vedtak rundt i kommunane, initiativ frå ei rekkje idrettslag og ikkje minst mange frivillige får mange barn eigne tilbod i haustferien. Fleire av dei er faktisk heilt gratis. Det viser ein enorm styrke at vi innrettar oss slik i dette samfunnet – at mange gjer mykje for å sikre at barn og unge, uavhengig av bakgrunn, får aktivitet, gode oppvekstmiljø og nye opplevingar. Dette er alltid viktig, men i tider som no, der mange slit økonomisk, vil eg seie det er ekstra viktig. Difor er det vår viktigaste sak å styrkje fellesskapet og inkludere fleire. Det er slik – ved å leggje til rette for små forskjellar og store moglegheiter – vi skapar eit samfunn der fellesskapet stiller opp, spesielt når ein treng det som mest

Jan Tore Sanner (H) [17:59:29]: Trontalen peker på flere store samfunnsutfordringer som krever handling og langsiktig innsats. Klimakrisen krever grønn omstilling, de demografiske endringene med økte omsorgsbehov krever flere i arbeid og økt verdiskaping, og de geopolitiske utfordringene krever økt satsing på forsvar, beredskap og internasjonalt samarbeid. Utfordringene er sammensatte og har ikke ett svar, men én viktig fellesnevner for å kunne håndtere disse utfordringene framover er kunnskap.

Vi må sikre at barn og ungdom får en god utdanning, slik at de kan komme i arbeid, delta og bidra. Vi må sikre at utdanningsinstitusjonene også tilpasses bedriftene og de voksnes behov for å fylle på med kompetanse og omstille seg til nye jobber. Og vi må sikre at vi investerer mer i forskning og utvikling, slik at vi blir bedre i stand til å håndtere de langsiktige utfordringene.

I sitt hovedinnlegg tidligere i dag pekte Høyres leder på at dagens unge betaler en høy pris for regjeringens manglende evne og vilje til å håndtere rente- og prisutfordringene. Uten en større satsing på utdanning og forskning i dag vil regningen som skyves videre til neste generasjon, bli enda større.

Mye har gått i riktig retning i skolen. Høyre iverksatte i sin regjeringsperiode en rekke tiltak for å øke kvaliteten i alle ledd av utdanningssystemet, og resultatene kom. Flere fullførte videregående skole, elever med det svakeste utgangspunktet løftet seg mest, fraværet i videregående skole stupte etter innføring av fraværsgrensen, og frem til 2019 var det god økning i søkningen til lærerutdanningene. Etter pandemien ser vi imidlertid mange bekymringsfulle utviklingstrekk. Nye tall fra Utdanningsdirektoratet viser at nesten halvparten av elevene på 10. trinn er borte mer enn ti dager i løpet av året, og nesten 10 000 elever på samme trinn er borte mer enn fire uker fra skolen. Det er tydelige tegn til økning i skolevegring, elever som ikke vil gå på skolen. Tall viser at flere elever mobbes i barneskolen. Det har blitt flere ufaglærte lærere, færre ønsker nå å bli lærer, og vi ser en bekymringsfull utvikling i barn og unges leseferdigheter. Mye tyder på at barn og unge betaler en høy pris for pandemien, og at flere av de negative utviklingstrekkene har blitt forsterket eller kommet som en konsekvens av pandemien.

Tidlig i 2022 fremmet Høyre med støtte fra de andre borgerlige partiene omfattende forslag for å bidra til at barn og unge kunne ta igjen tapt faglig og sosial læring. Regjeringspartiene stemte imot. Beskjeden fra kunnskapsministeren var at vi måtte vente og se, men barn og unge kan ikke vente og se. Manglende tiltak bidro til at mange tapte mye, og problemene kan ha blitt forsterket. I en tid der skolefraværet øker og vi ser mer skolevegring, er signalet fra Arbeiderpartiet at fraværsgrensen skal skrotes. Det er få signaler som tyder på at regjeringspartiene forstår de store utfordringene som skolen nå møter.

Om to dager kommer et nytt budsjett. Skal vi tolke budsjettlekkasjene som har kommet som perler på en snor gjennom hele valgkampen, vil de store pengene også til neste år gå til billigere barnehage til alle framfor økt satsing på innhold, kvalitet og kompetanse. Jeg tror alle er enig i at pris ikke skal være et hinder for å delta i barnehage og skole, men når regjeringen senker prisen også for familiene med god råd, blir det mindre penger til kompetente ansatte i barnehage og skole. Selv om regjeringen ser ut til å ha forlatt sin linje fra i fjor om å bruke mindre oljepenger og prioritere tydeligere, er det likevel en realitet at det fremover ikke vil være penger til alt. Høyres løfte i valgkampen var å prioritere flere kvalifiserte lærere i norske klasserom. Vi vet at en god lærer er det viktigste for å gi barn og unge en god utdanning. Derfor må vi stille krav om lærerutdanning samtidig som vi gir gode muligheter for videreutdanning og faglig fordypning.

De store utfordringene som trontalen adresserer, må besvares med konkret politikk og konkrete tiltak. Å investere i kunnskap og forskning i dag vil sette oss bedre i stand til å møte grønn omstilling, endringer i demografien og en urolig verden med nye sikkerhetspolitiske utfordringer.

Statsminister Jonas Gahr Støre [18:04:51]: La meg først få takke presidentskapet for å ha gjort det mulig for meg å holde dette innlegget i dag. Statsministeren åpner normalt trontaledebattens dag to, men i morgen vil jeg altså på vegne av Norge møte i Det europeiske politiske fellesskapet, EPC, som for tredje gang samler hele det demokratiske Europa – foruten Russland og Belarus – på et møte i Spania. Der hører Norge hjemme, og der må Norges stemme høres.

Vi lever i en skjebnetid i Europa. Det pågår en fullskala invasjonskrig i Ukraina, der Russland, et fast medlem av FNs sikkerhetsråd, okkuperer land og påfører mennesker enorme lidelser. De angriper kornlagre, elektrisitetsforsyning og annen infrastruktur i en skala vi ikke har sett siden første og annen verdenskrig.

Norge støtter Ukrainas rettferdige kamp mot invasjon, okkupasjon og ødeleggelse. Nansen-programmet fungerer nå til fulle etter hensikten. Vi bistår Ukraina med støtte til deres forsvarskamp, og vi bidrar til gjenoppbygging, reparasjon og drift av livsnødvendige funksjoner. At et samlet storting står bak Nansen-programmet, og at hjelpen er lovet over fem år, har stor betydning og legges merke til. Flere land og organisasjoner henter inspirasjon fra hva vi har fått til sammen her i Stortinget, og det takker jeg for.

Samtidig må politisk og diplomatisk klokskap arbeide for at denne krigen kan avsluttes. I historien finnes eksempler på kriger som bare varer fordi ingen av partene finner en vei ut. Lidelsene forverres, og sikkerheten svekkes for stadig flere. Derfor: Der det er mulig, og om det er mulig, skal også vi, sammen med andre og med respekt for Ukrainas rett til å leve fritt og selvstendig innenfor trygge grenser, bidra til at krigen ikke blir varig og enda mer ødeleggende.

I trontalen ble tiåret vi snart er fire år inne i, oppsummert med pandemi, krig i Europa, energikrise, forverret klima og høy prisvekst. Det er alvorlige budskap. Regjeringens svar i dette tiåret, slik jeg oppsummerer vår politikk, er å ta vare på Norges sikkerhet og skape et tryggere og mer rettferdig samfunn med muligheter over hele landet. Det skal vi gjøre i en tid med store samfunnsendringer, slik trontalen pekte på.

Vi blir altså flere eldre. Det vet vi, og det skal vi glede oss over. Det betyr flere med lang livserfaring og ønske om å bidra til samfunnet, men også økt behov for helse- og omsorgstjenester. Derfor investerer vi mer i sykehjemsplasser og sykehus, og vi legger til rette for å rekruttere og beholde medarbeidere i vår felles helsetjeneste.

Samtidig som vi blir flere eldre, får vi altså færre i arbeidsfør alder og dermed en nedgang i tilgjengelige folk på jobb for første gang i moderne tid. Derfor er vår felles utfordring å gi våre unge kunnskap, kompetanse og trygghet til å delta i samfunnslivet med arbeid, bolig, familie, idrett og kultur. Vi må bidra til at flere som i dag står utenfor arbeidslivet, kan delta og bidra etter evne, og at vi med partene i arbeidslivet utvikler og oppmuntrer til mer heltidsarbeid og nye arbeidsformer.

Som vi alltid har gjort i Norge, skal vi være åpne for å ta i bruk ny teknologi. Vi frykter ikke ny teknologi – vi frykter gammel, som det heter i et ordtak. Det er fornuftig bruk av digitaliseringen, en stor mulighet og helt avgjørende for regjeringens videre arbeid.

Fra tidlig i vår regjeringstid har Norge og landene rundt oss levd med økende prisvekst og press i økonomien. Det får konsekvenser for mange, og det gjør inntrykk. Mange merker at de har fått dårligere økonomi, mange sliter med å få endene til å møtes, og mange har vanskeligheter med å legge planer for framtiden. Til dere vil jeg si: I en tid da renter og prisstigning på matvarer bokstavelig talt forsyner seg av familiebudsjettet, blir politikk viktigere – og hvordan vi prioriterer i politikken, enda viktigere.

Trygg økonomisk styring er denne regjeringens hovedoppgave, og politikken gir nå resultater. Vi har blitt sikrere på at vi får til en myk landing i norsk økonomi. Risikoen for et brått tilbakeslag er betydelig lavere nå enn for ett år siden, og tiden med høy prisvekst kan gå mot slutten. Vi må likevel være forberedt på at det vil ta tid før prisveksten er helt nede på målet til Norges Bank. I en tid med høye renter er det ekstra viktig at konkurransen i bankmarkedet fungerer, at kundene er aktive og undersøker vilkårene i bankene, og at det er lav terskel for å bytte bank.

Så tar regjeringen egne grep som gjør hverdagsøkonomien litt mindre tung og litt bedre for folk. I skattepolitikken står vi bak et skifte fra skattekutt til dem som tjener mest og har mest, til en omfordelende politikk der det brede lag av befolkningen kommer best ut. Åtte av ti får lavere eller samme skatt som tidligere med vårt opplegg.

Samtidig styrker vi velferden for alle – et viktig prinsipp i velferdsstaten. Pensjonistene fikk et rekordgodt oppgjør i år fordi vi beregner pensjonen på en annen måte enn før. Småbarnsfamiliene sparer fra 1. august neste år mellom 11 000 kr og 16 500 kr på at barnehageprisen reduseres. I skolefritidsordningen får foreldrene gratis kjernetid på første og annet trinn. Det sparer de over 20 000 kr på i året. Samlet sett er dette blant de største velferdsreformene i nyere tid. Sammen med SV har regjeringen også styrket barnetrygden, utstyrsstipend og borteboerstipend i videregående opplæring og studiestøtten for studenter.

Pendlerfradraget og fagforeningsfradraget har økt, og pensjonsopptjening fra første krone er innført. Ferjer er blitt billigere eller gratis, og neste år blir det billigere å reise med fly i Nord-Norge og på Vestlandet. Slik sikrer vi muligheter i hele landet.

Strømstøtteordningen er utvidet flere ganger, og fra september dekker vi 90 pst. av strømkostnaden over terskelverdien, målt etter prisen time for time. Samlet sett er dette tiltak som har stor betydning for hverdagsøkonomien til folk i hele landet. Det har stor betydning særlig nå som økonomien kan være vanskelig og rentene koster mer.

Velferd i dyrtid handler også om å bygge et sterkere sikkerhetsnett for dem som er aller mest utsatt. Vi har fjernet usosiale kutt fra den forrige regjeringen, som kuttet i brillestøtten til barn og karensåret for arbeidsavklaringspenger. Samtidig har vi økt sosialhjelpssatsene og bostøtten og styrket arbeidslinjen. Tallene viser at arbeidslinjen trolig aldri har stått sterkere – 130 000 flere har kommet i jobb siden denne regjeringen overtok, de aller fleste i små og mellomstore bedrifter i privat sektor.

Vi skaper mer i landet nå enn før. Fastlandsbedriftenes investeringer er nå på rekordhøye nivåer. Det samme er eksporten av varer og tjenester fra de samme bedriftene. Også investeringene i industrien er på rekordhøye nivåer, og veksten er fortsatt sterk, ikke minst innen metallindustri, dataindustri, elektrisk utstyrsindustri og bygging av skip.

Andelen som står utenfor arbeid og utdanning, går ned i Norge. Flere gjennomfører videregående opplæring, og det siste året har 51 000 personer som tidligere stod utenfor utdanning og arbeid, kommet i aktivitet. Det er svært gledelig. Flere vil bli med som følge av regjeringens ungdomsgaranti, som garanterer unge opplæring, utdanning og arbeid.

Fortsatt står 650 000 i arbeidsfør alder utenfor utdanning og arbeid. De som ikke har helse til å jobbe, skal vi være der for, men når så mange ikke er i aktivitet i en tid med knapphet på arbeidskraft, vil jeg understreke viktigheten av to grep denne regjeringen tar.

For det første skal vi kunne kombinere ytelser med arbeid for flere i årene som kommer. Vi skal tilrettelegge mer og inkludere flere, ikke minst ukrainske flyktninger som er bosatt og klar for norsk arbeidsliv. Veldig mange av dem har gjennomført et integreringsprogram, som gir dem bedre forutsetninger for å lykkes.

For det andre skal vi sørge for at færre blir avhengige av ytelser. Vi inkluderer flere barn i barnehagen enn tidligere og hever kvaliteten på tilbudet. Vi styrker fellesskolen og gjør skoleløpet mer variert og praktisk, samtidig som vi sikrer at alle lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig. Fagskolene bygges ut med flere plasser, og høyere utdanning gjøres mer tilgjengelig over hele landet.

Sammen med resten av Europa skal Norge kutte 55 pst. av våre klimagassutslipp innen 2030. Når jeg vet at vi har fått til alt mulig stort i dette landet i historien, er jeg trygg på at vi også skal klare å ivareta våre klimaforpliktelser. Vi skal nå våre klimamål – jeg rekker opp hånden, president. I over 50 år har olje- og gassindustrien forsynt verden med verdifull energi fra Norge. Det har bidratt til å gjøre Norge til et velferdssamfunn med store muligheter. All denne kunnskapen bidrar nå til at vi kan åpne nye kapitler i den norske energihistorien, med fangst og lagring av CO₂ – et stort løft for fornybar energiproduksjon.

Regjeringen har lyst ut de første områdene for havvind i Norge. Vi utvikler en ny næring på skuldrene til olje- og gassindustrien. På drøye 15 år er ambisjonen å produsere like mye ny fornybar kraft fra havvind som den samlede vannkraften i dag. Vi styrker energimyndighetene kraftig, slik at vi kan få bygget ut kraftproduksjonen og sikre mer nett raskere, ikke minst i nord. Målet er mer kraft, mer nett og mer enøk.

Vi setter krav til minst 30 pst. vekting av miljø og klima i offentlige anskaffelser. Det vil vri milliarder av kroner i retning klima- og miljøvennlige produkter og gjøre prisen på grønn teknologi lavere. Vi bruker også statlig kapital i en kombinasjon av garantier, lån og tilskudd til å utløse private investeringer i næringer som er sentrale i det grønne skiftet, som batterier, solkraft, CO₂-lagring, hydrogen, havvind, grønn skipsfart og teknologi, for å nevne noen av hovedsatsingene. Til sammen er dette en kombinert klima- og næringspolitikk som gjør det vi sa vi skulle gjøre – skape jobber og kutte utslipp.

Norge og landene i verden skal gjennom den kanskje største omstillingen i moderne historie. Uansett hvilke valg vi tar, vil det bli krevende, men vårt land – med små forskjeller, sterkt samhold, solid kompetanse og unike naturressurser – har bedre muligheter enn knapt noen andre. Vår innsats er viktig for Norge, men også for landene rundt oss. Da jeg forrige uke møtte Østerrikes kansler, fortalte han meg at de nå har fulle gasslagre bl.a. takket være norsk gass. Det samme kan andre kollegaer i Europa fortelle, som Tyskland.

Vi kan nå slå fast at energisituasjonen i Europa er mer stabil enn da jeg holdt innlegg her i fjor. Strømprisene har falt både i Norge og i landene rundt oss. Denne uken ligger snittprisene i Norge betydelig under prisene i Europa.

Den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa understreker også det viktige ansvaret enhver regjering har, nemlig å ta vare på landets sikkerhet. Spenningen øker nå langt utover Ukrainas grenser. Vi har et særlig ansvar i nordområdene, særlig knyttet til havet. Norges politikk skal være langsiktig, fast og forutsigbar. Det er en linje som bidrar til både avskrekking og beroligelse. NATO er vår klippe og vår forsikring. Vi forsterker samarbeidet med USA og våre nærmeste europeiske allierte, og samarbeidet med våre nordiske naboer vil bli av særlig betydning.

Med statsbudsjettet vi legger fram på fredag, vil regjeringen øke forsvarsbudsjettet med 15 mrd. kr. Budsjettet vil med dette ha vokst med 40 pst siden vi overtok, og vi er nå på god vei, foran skjemaet, mot å bruke 2 pst. av Norges brutto nasjonalprodukt på forsvar innen 2026, i tråd med våre NATO-forpliktelser.

Et større, sterkere og mer tidsriktig forsvar er viktig og nødvendig – og krevende å utvikle. Om få dager møter derfor regjeringen alle partiene på Stortinget for en første samtale om arbeidet med den nye langtidsplanen for forsvarssektoren.

I alt vi skal forandre de neste årene, er fellesnevneren likevel å bevare det som gjør Norge til Norge. Vi kommer til å forbli et land av høye fjell og store havområder, men i urolige tider står vi i fare for å miste det vi selv har skapt – de små forskjellene mellom folk og mellom by og land. Derfor vil jeg til slutt understreke trontalens helt sentrale poeng: Vi skal aldri sløse med den viktigste ressursen vi har her i landet, nemlig menneskene. Det er selvfølgelig alltid viktig, men i en urolig tid er tryggheten og mulighetene til hver og en ekstra viktig å beskytte. Regjeringens mål er å skape et tryggere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. For å få det til må vi ta større beslutninger enn på lenge, og vi må ta dem raskere enn før.

Meningsbrytning og uenighet er en kjærkommen kvalitet i demokratiet, alle har ikke den tryggheten, men det er også evnen og viljen til å stå sammen når det gjelder. Derfor vil jeg si på vegne av regjeringen: Vi vil vise at vi kan følge opp kongens budskap om at vi sammen kan gjøre ansvarsfullt arbeid til gagn for fedrelandet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:51:21]: Skam, sinne, frustrasjon, smerte og dårlig samvittighet overfor familiene – dette er bare noen av de sterke og vanskelige følelsene som gjør seg gjeldende for veldig mange i den dyrtiden vi nå står i. Pengene strekker ikke til. Det er skikkelig tøffe tak for stadig flere.

Da er jeg veldig glad for at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med sin sterkt omfordelende politikk, som styrer landet, og som tar – og har tatt – en rekke grep for å stagge inflasjonen, styrke økonomien til dem som trenger det mest nå, samt demme opp for effekten av at folk har mye mindre å rutte med. Og vi må og skal gjøre mer, bl.a. når det kommer til det å styrke mulighetene for deltakelse i kultur og idrett for barn og unge, for den deltakelsen har gått ned i takt med hvor mye mindre foreldrene har til å bruke på slikt. Det er noe som har fått konsekvenser på mange plan, som folkehelsen og ungdomskriminalitet, men ikke minst for hvert enkelt av de barna og ungdommene som nå ikke får være med i denne typen fellesskap lenger, eller med stolthet kan fortelle om artige opplevelser i helger eller ferier.

Faktisk er det slik nå at mer enn ett av tre barn med krevende oppvekstsvilkår står utenfor faste fritidsaktiviteter – og det til tross for at mange, men dessverre ikke alle, organisasjoner og idrettslag gjør en god jobb med å få ned barrierene. En av disse er Tøyen Sportsklubb, som jeg besøkte tidligere i dag for å lære mer om hvordan de med sitt gratistilbud evner å aktivisere mange barn og unge i sitt nærmiljø. Det var et inspirerende og nyttig besøk, siden vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har et stort fokus på at alle barn og unge i hele landet skal få kjenne på den gleden, mestringen og det fellesskapet som finnes i idretten og frivilligheten.

Heldigvis har vi allerede innført en rekke ordninger og tiltak med effekt. Før sommeren kom det 125 mill. kr til idretten for å få opp deltakelsen i de områdene med flest lavinntektsfamilier. Idretten har også fått 30 mill. kr og en helt ny støtteordning for et krafttak for mangfold og inkludering. 800 mill. kr har blitt bevilget i strømstøtte til frivilligheten i år, og den ordningen blir videreført i 2024, for å skape trygghet og aktivitet i hele landet. Det kommer også flere hundre millioner kroner til lokale aktivitets- og inkluderingstiltak, som bl.a. går til utstyrssentraler som BUA, til ulike satsinger i fritidsklubbene våre, og til aktivitetskasser som betaler kontingenter og deltakelse på treningsleirer og andre samarbeidsarenaer for dem som trenger det. Regjeringen har også lagt 23 mill. kr ekstra på bordet for å finansiere over 30 nye frivilligsentraler rundt om i landet.

Og ikke minst har vi sørget for å innfri frivillighetens hovedkrav siden 2007: Full momskompensasjon på kjøp av varer og tjenester. Dette grepet har mange partier snakket pent om i mange år, men de færreste stemte for det da vi i Senterpartiet fremmet forslag om det ved flere anledninger i forrige periode. Nå innfrir vår regjering. Det betyr at frivilligheten får mer penger til vaffelrøre, fotballsko og saksofoner, eller innfører billigere kontingenter.

På toppen av disse konkrete tiltakene for deltakelse, har regjeringspartiene også gjort mange grep på andre områder for å avhjelpe i dyrtiden, som å øke barnetrygden, redusere skattene for vanlige inntekter, øke satsene på forskjellige stønader, som bostøtten og ulike barnetillegg, og å innføre gratis deltidsplass i SFO. Dette er noe som igjen vil bidra til at familiene får mulighet til å la barna delta i idrett og aktivitet.

Jeg kan fortsette å ramse opp, men det viktigste nå er hva mer vi kan gjøre framover for folk og for deltakelse, ikke bare vi i regjeringspartiene, men alle her på Stortinget. Jeg ønsker meg en enstemmig støtte til noe av det mest effektive og treffsikre vi kan gjøre for barnefamiliene nå, nemlig regjeringens forslag til neste års statsbudsjett om å sette ned barnehageprisene med 1 000 kr per barn i måneden, og med 1 500 kr i distriktene.

Snart kommer også anbefalingene fra regjeringens ekspertutvalg som vurderer hvilke tiltak som har den beste effekten for barn og unge i fattige familier, og hvordan den offentlige innsatsen bør prioriteres. Til våren vil regjeringen fremme en stortingsmelding på dette feltet, og jeg maner til at både mitt eget parti og alle andre partier bretter opp ermene og agerer på foreslåtte tiltak.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet lanserte også nylig Norges aller første strategi for kulturfrivilligheten, og vi startet en ny tilskuddsordning for korps og orkester og styrket en rekke andre tilskuddsordninger med 70 mill. kr. Der kom det penger, ikke bare ord. Men det er ikke bare penger som gjelder, det handler også om hvordan vi organiserer og hvordan vi sprer ordet. Derfor annonserte kulturministeren og jeg i dag at vi kommer med en ny handlingsplan for deltakelse. Der blir det bred involvering både fra idretten, fra frivilligheten og fra barn og unge. Når vi har denne typen felles utfordringer, må vi stå sammen for å løse utfordringene.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [18:56:44]: På området barnevern hører vi stadig vonde historier, historier vi ikke skulle hørt, historier som understreker viktigheten av at hver eneste krone på området brukes riktig – til barns beste. Vi må bli bedre på et barnevern på sårbare barns premisser, der en størst mulig andel av de avgrensede pengene vi faktisk har, går til barna.

Vi må huske på at et godt forebyggende barnevern starter tidlig, allerede i svangerskapet. Gode tverrfaglige oppveksttjenester gagner alle barn og unge, som god svangerskapsoppfølging, med påfølgende trygghet og nok tid i møter på helsestasjonene, gjennom familienes ytterligere møter med første- og andrelinjetjenestene, der man opplever veiledning og oppfølging hvis man har barn med ulike diagnoser eller utfordringer, og gjennom barnehager og skoler med nok ansatte som har tid til å se det enkelte barn.

Regjeringens tiltak med billigere barnehage og SFO vil øke muligheten for at flere foreldre og familier velger å benytte dem. Det kan ikke være tvil om at barns deltakelse i barnehage og SFO også medfører at barn og familiers eventuelle utfordringer raskere blir oppdaget, og at de dermed kan få hjelp, utredning og passende tiltak raskere. Regjeringens satsing på billigere barnehage og SFO vil derfor ha ringvirkninger langt inn i andre oppvekstområder, også på området barnevern, fordi gode oppveksttjenester i alle ledd også er et forebyggende barnevern.

For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at barnevernet er en støttende tjeneste som samarbeider forebyggende med familiene på en måte som medfører endring, og som ikke minst gir trygghet og mestringsmotivasjon:

• en barneverntjeneste som har tilgang på en bred tiltaksvifte, og som evner å treffe nødvendige tiltak der det er behov for det

• et barnevern der ansatte trives og opplever at de kan bidra med endring og mening

• et barnevern der foreldre og fosterforeldre føler trygghet og får den hjelpen de trenger

• et barnevern der barnas beste står i sentrum, der barn og familier får sine tilbud ut fra behov og individuelle vurderinger, og ikke som et resultat av økonomiske anbud

Gode fosterhjem som har den kunnskapen de trenger om barna, ved at barna har fått nødvendig tverrfaglig helsekartlegging slik at de blir forstått riktig, vil på sikt medføre både bedre resultater og mindre flyttinger.

Dette kommer ikke av seg selv. Siden 2021 har regjeringen ført en bevisst politikk for å klare dette. Regjeringen har arbeidet for å styrke og omstille det statlige institusjonstilbudet, slik at statlige institusjoner kan ta vare på flere barn. Det er inngått avtaler om flere plasser hos ideelle institusjoner der pengene vi investerer i barnevernet, forblir i barnevernet og ikke tas ut i utbytte, men tvert imot benyttes til barns beste.

Videre har regjeringen økt midlene til spesialiserte fosterhjem med over 28 mill. kr, og i juni fikk vi en ny tiltaksplan for fosterhjemsrekruttering. Tiltaksplanen skal bidra til flere fosterhjem, til færre brudd i eksisterende fosterhjem og ikke minst bidra til at flere fosterhjem er positive til å anbefale andre å bli fosterhjem eller selv å ta på seg nye oppdrag. Samtidig bør vi øke vårt engasjement for frivillig arbeid og støtte organisasjoner som arbeider med barn og unge. Disse organisasjonene spiller en uvurderlig rolle i å gi ekstra omsorg og muligheter til dem som trenger det mest.

La oss sammen arbeide for å sikre at barn og unge kan se en lys og lovende framtid foran seg, uavhengig av de ulike prøvelsene de står overfor.

Trond Helleland (H) [19:01:29]: Nå er vi altså halvveis i denne stortingsperioden. Kommune- og fylkestingsvalget er historie, og i disse dager kommer nye ordførere på plass, og tusenvis av folkevalgte inntar landets kommunestyresaler.

I Høyre gleder vi oss over god fremgang og det faktum at vi øker fra 34 til opp mot 100 ordførere. Vi har fått ordfører i de fleste av landets største kommuner, men også ordfører i mange små og mellomstore kommuner. Vi har ordførere fra nord til sør. Dette viser at Høyre er det vi ønsker det skal være, nemlig et bredt folkeparti som gjør det godt i alle deler av landet, og det er jeg glad for. Prioritering av de svakeste i samfunnet og å ta vare på de eldste og de yngste vil være en gjennomgangsmelodi i de kommunene Høyre nå overtar styringen av.

Hva er status ved halvgått løp i denne perioden? Jeg tror det kan oppsummeres med to ord: usikkerhet og uro. Velgerne føler at det er usikre tider. Det er krig i vårt nabolag, økonomisk krevende tider, klimautfordringer og utrygghet for framtiden.

Her på Stortinget vil Høyre fortsette å jobbe etter tre hovedlinjer:

• Vi skal være et konstruktivt parti som alltid søker de beste løsningene.

• Vi skal være ansvarlige. Forslagene vi fremmer, skal være gjennomførbare, og vi skal være til å stole på.

• Vi skal være offensive. Norge står foran mange store og langsiktige utfordringer. Disse kan ikke løses etter innfallsmetoden med kortsiktige tiltak.

Krigen i Ukraina går dessverre videre, og jeg er glad for at Stortinget viste et samlet og bredt engasjement ved å gå inn for et langsiktig og omfattende hjelpearbeid: Nansen-programmet. For hver dag som går med lidelser og oppofrelser av det ukrainske folk, er de nærmere en seier over et aggressivt Russland, som trodde de skulle rulle inn, okkupere Kiev og overta styringen på noen uker.

Det gleder meg å se Vestens respons, se viljen til å bistå Ukraina og samtidig se den økte viljen til å forsvare egne land og territorier. Sverige nærmer seg NATO-medlemskap, og Finland er allerede inne. Et samlet Norden i NATO vil være et kraftfullt signal til Russland om at deres aggresjon har resultert i det motsatte av hva de ønsket seg, en enhetlig front mot undertrykkelse og barbari. En forsert opptrapping av forsvarsbudsjettet og et bredt forlik for å sikre langsiktighet her i Stortinget vil være et kjærkomment bidrag til NATO-solidariteten.

Her hjemme sliter mange med å få endene til å møtes. Økte priser, svak kronekurs og høye renter er i ferd med å gi mange økonomiske bekymringer. Matkøer og inkassosaker er dessverre den nye hverdagen for mange. Da er det viktig at staten prioriterer og ikke bruker penger på å oppfylle punkter i Hurdalsplattformen som ikke bidrar til noe annet en økte offentlige utgifter.

I Buskerud er vi f.eks. glad for å få fylkesordfører fra Høyre etter et valg som ga oss over 30 pst. av stemmene. Men vi ville vært like fornøyde om vi hadde vunnet valget i Viken. Da kunne vi brukt flere hundre millioner kroner på formål som hadde gavnet innbyggerne.

Politiet melder i dag om at de må nedbemanne med over 290 årsverk. Regjeringen melder at de vil åpne 20 nye politikontorer. Jernbane-Norge er delt i to. Broen i Gudbrandsdalen som ble tatt av flommen, er stengt på ubestemt tid. Ingen plan for gjenoppbygging er presentert – isteden bruker regjeringen tid på å reversere jernbanereformen. Fritt behandlingsvalg for pasienter er fjernet, mens ventelistene for behandling på sykehus øker jevnt og trutt.

Praktiske løsninger og handling må erstatte omkamper, og ideologiske kjepphester må settes på stallen. Høyre vil overlate samfunnet til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok det. Når regjeringen svekker næringslivet med vilkårlige og uforutsigbare skatter og bidrar til press på renten, skader det velferdssamfunnets bærekraft, og det blir vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet.

Vi i Norge er på den grønne gren. Vi har alle forutsetninger for å lykkes, men da må vi satse på kunnskap og verdiskaping og ta alle gode krefter i bruk. I disse dager inntar som sagt tusenvis av folkevalgte landets kommunestyresaler. Det har vært høytid for demokratiet. Folket har sagt fra gjennom frie, demokratiske valg. Vi tar dette for gitt, men vi trenger ikke gå så langt for å se at disse frihetene blir truet.

Mange er skeptiske til oss politikere, i hvert fall når man er inne på sosiale medier. Jeg håper dette Stortinget kan vise at sunn debatt ikke er krangling, at ulike forslag til løsninger ikke er kaos, og at politisk meningsbrytning er det demokratiet handler om.

Lars Haltbrekken (SV) [19:06:50]: For noen uker siden åpnet FNs generalsekretær FNs klimatoppmøte med at helvetes porter er åpnet. De er åpnet av vår produksjon av og vårt forbruk av fossil energi. Aldri hadde vi vel trodd at en generalsekretær i FN skulle bruke sterkere ord om den alvorlige situasjonen vi står oppe i, enn noen klimaaktivist hvor som helst i verden.

Det hører med til historien at Norge ikke fikk snakke på dette FN-toppmøtet. Her var det kun dem som hadde noe nytt å komme med, som skulle få taletid. Det hadde ikke den norske regjeringen.

Situasjonen er svært kritisk, og mer enn noen gang trenger vi håp, og vi trenger tro på at det går an å løse de utfordringene vi står foran, med global oppvarming og tap av natur.

Sist uke kom Det internasjonale energibyrået med en rapport som viste at det er mulig. Det er mulig å begrense den globale temperaturøkningen til en og en halv grad, men da kan vi ikke sette i gang ny olje-, kull- eller gassproduksjon.

Da olje- og energiministeren ble spurt om han sto inne for konklusjonene til Det internasjonale energibyrået, var hans svar at den norske regjeringens politikk var helt i tråd med både anbefalingene fra Det internasjonale energibyrået og 1,5-gradersmålet. Men den er jo ikke det. Vi ser store tildelinger til ny olje- og gassproduksjon. Senest i sommer ble det gitt en rekke tillatelser til å sette i gang nye utbygginger. IEA sier også at hvis vi ikke stopper igangsettelsen av nye fossile prosjekt, må vi hente ut store mengder CO₂ fra atmosfæren for å komme under 1,5 graders temperaturøkning. Vi må bygge vanvittig mange karbonfangstanlegg for å fange CO₂ og deponere det sikkert under havbunnen. Hva vil det koste? Har regjeringen regnet på kostnadene av det? Har oljeselskapene regnet på kostnadene av en sånn utvikling?

Samtidig med klimakrisen ser vi et akselererende tap av natur. En av de tingene som gjør at vi bygger ned mye natur i Norge nå, er nye hyttefelt. Derfor har SV i denne debatten foreslått at klima- og miljøministeren kommer tilbake med et forslag til Stortinget om stans i etableringen av nye felt, som et av de tiltakene Norge skal gjennomføre for å oppfylle den internasjonale naturavtalen som vi undertegnet i Montreal for ikke så veldig lenge siden.

Den norske hyttetradisjonen, som var å søke enkel nærhet til naturen, har etter hvert blitt en trussel mot naturen. Vi trenger ambisiøse mål og tiltak for å kutte vårt forbruk av natur, for å kutte vårt ressursforbruk og vårt energiforbruk. Derfor har vi store forventninger til planen for satsing på energieffektivisering og redusert energibruk, som regjeringen skal presentere i morgen.

Vi har store forventninger til budsjettet som skal legges fram på fredag, som må vise hvordan vi skal nå de klimamålene vi har satt oss. Fjorårets budsjettforslag inneholdt ikke tilstrekkelige tiltak for å kutte utslippene. Gjennom forhandlingene fikk vi på plass flere tiltak som reduserte utslippene i større grad. Nå håper vi at regjeringen selv er med på å gjøre denne jobben. Hvis de kommer med ambisiøse tiltak på fredag, tror jeg det er rom på neste års talerliste på FNs klimatoppmøte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:12:13]: Arbeidslinja må forankres i parolen full sysselsetting. Knapphet på arbeidskraft er en styrke. Det er positivt for Norge. Det er ikke et problem. Knapphet på arbeidskraft gjør at ungdom eller folk uten full arbeidsevne lettere får mulighet til å leve av inntekten av sitt eget arbeid. Det gir større verdighet, mer arbeid blir gjort, og det reduserer sosialbudsjettet.

Det skal lønne seg å jobbe, ja. Men da er det stortingsflertallets ansvar å legge til rette for et arbeidsliv hvor en kan leve et anstendig liv på inntekten av én – én – vanlig fulltidsjobb. Du skal ikke trenge å slite med ekstra lange dager. Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv.

Den rød-grønne regjeringa skal også legge til rette for et anstendig liv for dem som ikke har full eller noen arbeidsevne, altså folk som er avhengig av fellesskapets sikkerhetsnett, trygdene. Ikke minst når levekostnadene øker raskt. Da trengs mer enn prosenttillegg på lave trygdesatser. Hvis det bare gis prosenttillegg, øker de økonomiske forskjellene i samfunnet.

Mange erfarer større økonomisk utrygghet. Det er meget alvorlig med de økte rentekostnadene. Norges Bank har siden 8. mai 2020 og til nå hevet styringsrenta fra 0 til 4,25 pst. Den europeiske sentralbanken har i samme periode hevet renta fra minus 0,5 pst. til 4,5 pst., altså med 5 pst. Når renta har vært så lav at det har lønt seg å løpe og låne, noe som Trygve Hegnar har agitert for i en årrekke, har sjølsagt det norske gjeldsnivået for husholdninger blitt ekstremt høyt – ja, over 4 200 mrd. kr. Det er et av de høyeste nivåene i den vestlige verden.

Fra mai 2020 til i dag gir en renteøkning på 4,25 pst. netto etter skatt om lag 140 mrd. kr – 140 milliarder – i økte renteutgifter årlig for husholdningene. For en familie med 3 mill. kr i lån gir det en ekstrautgift på om lag 8 000 kr per måned.

Den tidligere lavrentepolitikken i Norge, som førte oss ut i denne situasjonen, var et resultat av EU-prinsippet om friest mulig bevegelse av kapital over landegrensene. Da måtte Norges Bank senke rentene uavhengig av realøkonomien i Norge. Norges Bank er i et stort dilemma. De ser sjølsagt konsekvensen av den store renteøkningen, samtidig som lavrentepolitikken, i forhold til euro– og dollarområdet, gir lav kronekurs og tilhørende høy inflasjon når importvarene blir dyrere.

Vi må være forsiktige med den videre renteøkningen, men dette er et krevende dilemma. Dog skal vi være klare og glad for at vi har vår egen pengepolitikk, i motsetning til hva Høyre og Erna Solberg har ønsket.

En beskjeden andel av matvareprisene er betaling for råvarene. Norske råvarepriser på jordbruksmat er i stor grad politisk styrt gjennom jordbruksavtalen. Dette gir trygghet både for forbruker og for gårdbruker. Jordbruksavtalen for de siste åra har gitt svært små prisøkninger. For melk er det eksempelvis 33 øre per liter. Med jordbruksavtalen har prisen for mathvete økt med null øre per kg. Dette er fakta som det er viktig å få fram i den nasjonale debatten. Det er nesten ingen som snakker om dette når matprisøkningene drøftes.

Vårt nasjonale jordbruksmatvaremarked er en styrke og ingen ulempe i en urolig verden. Men siden seks av ti matvarekalorier fra jordbruket importeres, slår økte internasjonale matvarepriser, som følge av krig og klimaødeleggelser, rett ut i den norske handlekurven. Det er større import, det er større prisstigning – det er situasjonen i dag, noe som Høyre og Fremskrittspartiet systematisk underslår.

I en urolig verden trengs sterkere vekt på fellesskapet. Det gir større trygghet for de mange. Markedskreftene må dempes. Det er stortingsflertallets og regjeringas oppdrag fra flertallet i befolkningen. Denne politikken må bli tydeligere for å gjenreise tilliten.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:17:12]: Vi lever i en krevende tid. Krigen i Ukraina og ettervirkningene av pandemien har satt sitt preg på verdensøkonomien. Prisene har økt i alle land, og mange merker at de har fått en trangere økonomi. Regjeringens aller viktigste oppgave er derfor å få ned prisstigningen og føre en ansvarlig økonomisk politikk for å trygge norske familier, norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

Vi fører en aktiv næringspolitikk som gir resultater. Det er nå rekordstore investeringer i norsk fastlandsindustri. Det etableres 6 000 nye bedrifter hver eneste måned. Konkurstallene er fortsatt lavere enn før pandemien. Antall personer i jobb har aldri vært høyere. Det har aldri vært eksportert mer fra fastlandsbedriftene. Det viser at det går godt for store deler av norsk næringsliv, og at den økonomiske politikken til regjeringen virker.

Denne regjeringen har fire klare mål for næringspolitikken. Vi skal gjennom en aktiv næringspolitikk legge til rette for å få flere i arbeid, kutte Norges klimagassutslipp, øke fastlandseksporten og øke fastlandsinvesteringene – ja, omstille norsk økonomi.

Regjeringen er opptatt av både å skape og å dele. Den norske velferdsstaten er på mange måter bygget på dette prinsippet. Verdier må skapes, og skal vi sikre en rettferdig fordeling og gode velferdstjenester i framtiden, er vi avhengige av at det norske næringslivet lykkes over hele vårt langstrakte land.

Gode, forutsigbare rammebetingelser er derfor en viktig forutsetning for dette. Det handler om tilgang til fornybar kraft, næringsarealer, infrastruktur, råvarer, teknologi, kompetanse og ikke minst kapital. Alt dette står sentralt i regjeringens politikk for næringslivet.

Regjeringen har levert mye aktiv næringspolitikk for å spille norske bedrifter gode siden vi tok over makten. I fjor la vi fram Grønt industriløft med 100 konkrete tiltak for norsk industri. Forrige uke la vi fram Grønt industriløft 2.0. Og på ett år har vi satt i gang eller utkvittert 96 av de 100 tiltakene vi presenterte for et år siden. Vi legger nå fram 50 nye tiltak og ytterligere 15 mrd. kr til nye virkemidler for grønn omstilling. Det er en historisk satsing, og det utgjør en viktig forskjell for små, mellomstore og store bedrifter over hele landet vårt.

I tillegg til grønt industriløft har vi satt i gang og gjennomført politikk på en lang rekke viktige områder for å styrke norsk næringsliv. Vi har fått fart på havvindsatsingen og har nå en plan om å doble norsk kraftproduksjon fram mot 2040. Vi reformerer hele virkemiddelapparatet gjennom reformen Én vei inn.

Vi har styrket våre internasjonale partnerskap med EU, Tyskland, Sverige og USA, og vi jobber aktivt med å få på plass nye handelsavtaler. Vi har lagt fram en ny eierskapspolitikk for et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, med tydeligere forventninger til de tingene som er viktige for å forberede oss på framtiden.

Vi dreier hele virkemiddelapparatet i grønn retning og har innført et prinsipp om at alle prosjekter som får støtte fra staten, skal ha sin plass på veien mot lavutslippssamfunnet innen 2050. Vi har mobilisert rekordmye privat kapital til grønne industriprosjekter i hele Norge.

Vi er godt i gang med eksportreformen Hele Norge eksporterer, med mål om å øke norsk fastlandseksport med 50 pst. innen 2030. Vi har lagt fram Norges første batteristrategi, med ti grep som har mobilisert 18 mrd. private kroner i norske industrietableringer. Vi har lagt fram en mineralstrategi, med fem satsingsområder og nesten 50 tiltak for å bidra til at Norge kan utvikle verdens mest bærekraftige og lønnsomme mineralnæring.

Vi har lagt fram et veikart for helsenæringen for å løse framtidens utfordringer innen helsevesenet, samtidig som vi kan bygge sterke, lønnsomme eksportnæringer knyttet til norsk helseteknologi.

Vi er i gang med å rulle ut norgesmodellen for et seriøst arbeidsliv. Vi stiller krav om at klima og miljø skal vektes med 30 pst. i alle offentlige anskaffelser, og vi er i ferd med å lage et helt nytt, enklere og mindre byråkratisk anskaffelsesregelverk. Vi har lagt fram forslag om at hvert juridiske kjønn skal være representert med minst 40 pst. i styrene i de mellomstore og store selskapene. Vi foreslår å skrote den utdaterte brukthandelloven, og vi gjennomfører historisk mange tiltak for å styrke konkurransen i dagligvaremarkedet.

Ikke minst jobber vi med tiltak som skal spare norske bedrifter for 11 mrd. kr i offentlig byråkrati fram til 2030.

Norge står overfor store oppgaver, men vi står først og fremst overfor store muligheter. Det er næringslivet som går i front. Vi heier på jobbskaperne. Nå er omstillingen godt i gang.

Eigil Knutsen (A) [19:37:37]: De siste årene har med all tydelighet vist oss at det viktigste i politikken er det viktigste i livet vårt: trygghet – trygghet for oss selv og våre nærmeste, trygghet for alle som sliter med økonomien, trygghet for dem som trenger velferdsstaten, og trygghet for landet vårt i urolige tider. Dette har vært, er og vil være Arbeiderpartiets historiske oppgave i norsk politikk, fra kriseforliket i 1935 til NATO-medlemskap og utbygging av velferdsstaten etter andre verdenskrig, og til trygg styring i urolig farvann i nåtid.

Nå er tryggheten under press. Stadig flere familier sliter med hverdagsøkonomien. Renteutgiftene har gått i taket, matvareprisene stiger, folk med helt vanlige inntekter sliter med å betale regningene. Utryggheten når også dem som venter på å få en fastlege, den merkes i sykehusene som sliter med ettervirkningene av pandemi og prisvekst, og i eldreomsorgen som må bygges ut når vi blir flere eldre. Vi kjenner også på utrygghet når klimaendringene blir synlige, også her hjemme, når det kommer stadige meldinger om historiske temperaturrekorder. Som et lite land i en urolig verden kjenner vi også på utrygghet når det er krig på vårt eget kontinent, utløst på brutalt vis av vårt eget naboland Russland.

I denne utrygghetens tid trenger vi politiske løsninger, og Arbeiderpartiets historiske oppgave med å skape trygghet for folk i Norge er viktigere enn noen gang før. Derfor har vi de to siste årene, sammen med Senterpartiet, endret politikken fra Høyres skattekutt til dem med mest fra før og kutt til dem med minst. Nå tas det kraftfulle grep som omfordeler gjennom skattesystemet og gjennom velferden – gjennom en historisk satsing på fastlegeordningen, som var i krise etter åtte år med helseminister fra Høyre, gjennom styrking av budsjettene til kommuner og sykehus, gjennom tilskudd til heldøgnsomsorgsplasser og gjennom tiltak som går rett inn i lommeboka til folk:

• økt minstepensjon, som for øvrig Høyre var imot

• gratis SFO – Høyre var imot det også

• billigere barnehage – Høyre er imot

• gratis ferje – av en eller annen grunn er Høyre imot det også

Dette er alle tiltak som øker tryggheten i urolige tider, en jobb som fortsetter med uforminsket styrke med statsbudsjettet for 2024, som legges fram på fredag. Der kommer også regjeringens andre grønne bok, en systematisk måte å forplikte oss selv til å nå våre klimamål på. Det er kort tid til 2030, men klarer ikke verden å løse klimakrisen, er konsekvensene enorme, også for vår egen trygghet.

Forutsetningen for at vi skal kunne utjevne forskjellene og øke tryggheten til folk i Norge, er at landet vårt er trygt. Derfor må vi prioritere Forsvaret tyngre i årene som kommer, og i budsjettet for neste år er styrking av Forsvaret en av de viktigste satsingene. Et sterkt forsvar er på mange måter forsikringspremien vår. Denne forsikringspremien har vært lav lenge, nesten hele min levetid. Nå øker den kraftig. Det går på bekostning av andre satsinger, men tryggheten kommer ikke av seg selv. Tryggheten kommer gjennom trygg økonomisk styring, gjennom en rettferdig og omfordelende velferdsstat og gjennom styrking av forsvaret vårt.

Ved oppstarten av denne politiske høsten er dette vakre ordet, «trygghet», en av overskriftene på Arbeiderpartiets arbeid i storting og regjering.

Mari Holm Lønseth (H) [19:41:47]: Vi står foran formidable oppgaver i årene som kommer. Handlingsrommet i økonomien blir mindre, klimakrisen må løses, vi må få fornybarproduksjonen opp, sånn at vi kan få utslippene ned, vi blir flere eldre, samtidig som det er færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og arbeidslivet skriker etter kompetent arbeidskraft, samtidig som altfor mange står utenfor arbeid og utdanning. Det som er fint med det, er at disse store oppgavene kan løses, men det krever faktisk at man tar ansvar for å løse dem.

For Høyre er det viktig at vi skaper et samfunn som er minst like godt for våre barn og barnebarn som det har vært for oss. Fram til nå har det jevnt over blitt bedre generasjon for generasjon. Mange av oss har hatt gleden av å få lov til å leve fra starten av 1990-tallet til nå, en periode som har vært preget av stor vekst og utvikling både for Norge og for enkeltmennesker. Nå er vi inne i en periode hvor flere opplever at det blir trangere, den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer spent, og migrasjonen i verden øker. Den veksten og de demokratiske framskrittene vi har sett de siste 30 årene, er kanskje ikke lenger like selvsagte som de har vært fram til nå.

Når vi står i store oppgaver, som vi gjør nå, må vi også sørge for at vi setter inn tiltak som gjør det bedre på lang sikt. Langsiktige utfordringer krever langsiktige tiltak, og vi må sørge for at det ikke bare er generasjonene som kommer etter oss, som plukker opp regningen. Da er det også feil at regjeringen bruker tid og penger på revers og kortsiktige tiltak.

Høyre vil ta ansvar for at vi skaper et samfunn som er bedre i morgen enn det er i dag. Derfor har vi foreslått å holde igjen på den offentlige pengebruken, for økt offentlig pengebruk legger press på renten, og sånn veltes ansvaret for å prioritere fra politikere og over på enkeltmennesker og på familier. Særlig unge i etableringsfasen og enslige blir hardt rammet når renten går opp. Når regjeringen ikke tar ansvar for prioriteringene, er det altså enkeltmennesker som må gjøre det.

Derfor må vi også investere mer i det vi skal leve av i framtiden, det som handler om at alle barn må lære seg å lese, skrive og regne skikkelig, at vi forsker mer, sånn at vi får skapt nye, lønnsomme og bærekraftige arbeidsplasser, og at vi gjør det lettere for næringslivet å trygge arbeidsplassene, ikke vanskeligere, gjennom å øke skattene dramatisk over natten. Derfor har vi også foreslått en rekke tiltak for å få kraftproduksjonen i Norge opp. Får vi produksjonen av ny fornybar kraft opp, kan vi også få klimagassutslippene og strømprisene ned.

Vi er nå halvveis i denne stortingsperioden, i denne regjeringsperioden, og i løpet av de to årene som har gått, har vi sett en regjering som ikke tar ansvar for å løse de store utfordringene og de store oppgavene for framtiden. Det vi ser, er at de lar unge i etableringsfasen plukke opp regningen når renten øker. Vi ser det når de er mer opptatt av å lage flere kommuner og fylkeskommuner enn å løse de store oppgavene. Faktisk fremmer også en regjering som sier at den er veldig opptatt av lokaldemokratiet, lovforslag om at vi i denne salen eller regjeringen skal kunne overkjøre kommuner som selv ikke ønsker en folkeavstemning. Vi ser det også når man over natten innfører skatter og avgifter som truer arbeidsplasser, framfor å legge til rette for nye.

I motsetning til regjeringen vil Høyre ta ansvar for at de store oppgavene vi har foran oss, blir tatt tak i og blir løst. Da holder det ikke med kortsiktige tiltak, vi er nødt til å sørge for at vi kommer bedre ut av denne krisen enn det var da vi gikk inn i den, og vi er nødt til å investere i framtiden gjennom forskning og innovasjon for å trygge jobbene og bidra til økt verdiskaping i Norge også i framtiden.

Cecilie Myrseth (A) [19:46:19]: Et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap har alltid vært målet for Arbeiderpartiet. I helsepolitikken handler det om å ta politiske valg som sikrer at man får hjelp når man trenger det, uavhengig av pengeboken eller hvor man bor. De store utfordringene og oppgavene løser vi aller best i fellesskap.

Det skal være trygt og godt å bli gammel i Norge. Når det blir flere eldre, må vi tenke nytt om eldrepolitikken. Derfor er jeg glad for at regjeringen har lagt fram en eldrereform, som Stortinget nå skal behandle. Når det gjelder ønsket til Kristelig Folkeparti om et forlik, tenker jeg at vi kan begynne den dialogen i vår egen komité, hvor denne saken nå ligger.

Vårt mål er å gjøre det bedre å bli og være eldre i Norge. Vi skal bygge gode og aldersvennlige lokalsamfunn, sånn at alle kan leve et godt liv fylt med mening, og vi skal ta tak i ensomheten, som er en utfordring for mange. Vi trenger boliger bygd til ulike behov. Alle skal kunne bo trygt hjemme så lenge som mulig. Derfor har vi foreslått et eget eldreboligprogram, gjennom Husbanken, som skal bidra til det. Men vi må også bygge flere heldøgns omsorgsplasser, sånn at de med behov for det får plass når de trenger det. Derfor kommer det penger til 1 500 nye heldøgns omsorgsplasser i dette budsjettet.

Samtidig må vi styrke demensomsorgen, ta vare på de pårørende på en enda bedre måte og inkludere frivilligheten. Skal vi få gitt alle den omsorgen og helsehjelpen som trengs, er vi avhengig av fagfolkene. Vi vet at det er tungt for mange at det mangler kollegaer å dele arbeid og ansvar med. Det skal være fint og meningsfylt å jobbe i vår felles helsetjeneste. Da må vi få grunnbemanningen opp, sikre hele, faste stillinger, utdanne fagfolk i by og i bygd, sørge for en god deling av oppgavene og bidra til påfyll av kompetanse.

For mange unge strever med psykiske helseutfordringer. Det meldes i økende grad om bekymringer, stress og press som leder til bl.a. søvnløshet, angst og nedstemthet. For mange kan det være starten på mer langvarige og alvorlige utfordringer. Andelen barn og unge som blir diagnostisert med en psykisk lidelse, har økt de siste ti årene. Særlig bekymringsfull er utviklingen for jenter og unge kvinner. Det er dramatisk for dem det gjelder, for deres foreldre og for hele samfunnet.

Jeg ser fram til at vi nå skal behandle en forpliktende opptrappingsplan for psykisk helse. Det er starten på et taktskifte for psykisk helse i Norge. Noe av det aller viktigste for Arbeiderpartiet er å sikre at alle får riktig hjelp på rett sted, når de trenger det. Vi vil sikre at alle skal ha tilgang på et lavterskeltilbud av høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor, som gir dem hjelp uten henvisning, og at spesialisthelsetjenesten har kapasitet når plager blir til lidelser og behandling blir nødvendig.

Helse-Norge har mange oppgaver å løse, ikke minst etter en tid med pandemi, prisstigning og mangel på fagfolk. Vi må fortsette jobben med å sikre fastlege til alle, rekruttere, utdanne og beholde den viktigste ressursen av alle, nemlig helsepersonellet. Vi må gjøre noe med kapasitetsutfordringene på sykehusene og det økende behovet for et bedre psykisk helsetilbud.

Den forrige regjeringens, høyreregjeringens, favorittløsning, privatisering, har ikke løst et eneste av disse problemene, snarere tvert imot. Da er det ganske spesielt å sitte i denne salen og høre representanten Tone Wilhelmsen Trøen bruke så å si hele innlegget sitt på fremdeles å vise til privatisering som løsningen på alle utfordringene i helsetjenesten. Det er feil medisin for de utfordringene vi har i dette landet, og de løsningene vi skal finne. Skal vi sikre vår felles helsetjeneste for framtiden, må vi gjøre tydelige prioriteringer, ha mer tillit til og dialog med fagfolkene. Vi må evne å tenke nytt, stille spørsmål ved om alt vi har gjort før, er riktig å gjøre framover. Så må tanken om at mer marked og logo, oppstykking av tjenesten og privatisering skal løse det, legges bort. Det er totalt feil medisin, for framover er det personell, ikke penger som avgjør hva slags tjenester og hjelp vi er i stand til å gi.

Vi vet at vi har store oppgaver å løse om vi skal sikre helsetjenesten for dagens og framtidens pasienter. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet på høyeste alvor, og jeg er sikker på at vi får det til i fellesskap.

Bård Ludvig Thorheim (H) [19:51:38]: Når man hører på regjeringen i denne trontaledebatten, skulle man tro at alt går på skinner. Det er bare et problem: Folk opplever det ikke sånn.

Høyre ble største parti i valget vi har lagt bak oss. I Innlandet ble flere kommuner politisk malt blå for første gang noensinne. I det verdiskapende Vestlandet ønsker man mer Høyre-politikk, og høyrebølgen var særlig sterk i mitt eget fylke, Nordland. Det nedslående resultatet for regjeringspartiene skyldtes bl.a. regjeringens politikk. Den påstanden er ikke min, den kommer fra lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som møtte velgerne i valgkampen.

Det er tydelig at regjeringen ikke vil ta innover seg det entydige signalet fra velgerne, fra folket i dette landet. I en økonomisk krevende tid har regjeringen valgt å angripe Høyre for en politikk hvor folk skal sitte igjen med mer av det de tjener. Skattebombene fra regjeringen kommer tett: økt straffeskatt på norsk eierskap, som formuesskatten på arbeidende kapital faktisk er, og økt arbeidsgiveravgift, som rammer familiebedrifter, reiseliv og gründere, og det er skattebomber på kraftsektoren, som går ut over industri og kraftkommuner. Det er feil politikk, og det er ikke rart at folk reagerer og ønsker en ny kurs.

Det er også et større bilde. Den krevende økonomiske situasjon skyldes også forhold utenfor våre grenser og utenfor regjeringens kontroll. Men av det man kan gjøre noe med, gjøres det dessverre noen store strategiske feilgrep. I en tid hvor strømprisene stiger til værs, industrien mangler kraft og vi trenger mer fornybart for å nå klimamålene, setter regjeringen en stopper for hele kraftsektoren. 35 mrd. kr i investeringer i oppgradering av vannkraft og investeringer på 10 mrd. kr innen vindkraft er lagt på is på grunn av regjeringens skattebomber. Investorer ser seg nå rundt etter andre land de kan investere i, hvor det er stabile politiske rammevilkår.

Det skal satses på havvind, sies det – bare ikke i Nord-Norge. For utlysningsrunden i 2025 inkluderes ikke ett eneste felt nord for Stad. Det gir en enorm konkurranseulempe for halve landet og er rett og slett uakseptabelt.

Statsministeren skryter av alle de europeiske statslederne han har snakket med, som priser seg lykkelige over norske gassleveranser. Støre sier neppe til dem at han har latt seg presse av Sosialistisk Venstreparti til å ikke lete etter gass i nye områder i Barentshavet i hele regjeringsperioden.

Europa har respondert kraftigere og stått mer sammen enn noen gang i møte med energikrisen og Putins brutale og uprovoserte angrep på Ukraina. De største lovpakkene i Europas historie rulles nå ut i EU for å gjøre oss uavhengig av russisk gass, kinesiske mineraler og for å lede an i konkurransen med de andre stormaktene i den nye grønne økonomien – ja, unntatt ett land, unntatt Norge.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet står i en dyp spagat i Europa-politikken, så dyp at buksene revner. EUs karbontoll baner vei for dyptpløyende og varige endringer i verdens handelssystem, til fordel for grønnere industri av den typen som Norge er ledende på. LO og NHO sier at vi må slutte oss til dette systemet, men i regjeringen diskuterer Vedum og Støre på kammerset og finner ikke ut av det. Dessverre er dette bare ett av mange eksempler.

På et vis er det selvfølgelig bra at regjeringen selv i alle fall er fornøyd med egen innsats, men det er ikke folk og velgere. Norge taper posisjon internasjonalt på strategiske feilgrep i en krevende og farligere verden. For Høyres del er vi klare til å ta ansvar. Oppgavene er store, men de kan løses med en annen politikk.

Odd Harald Hovland (A) [19:56:13]: For Arbeidarpartiet er rettferd og tryggleik viktige verdiar – rettferd og tryggleik for den enkelte uavhengig av kjønn, legning eller religion, og for samfunnet som heilskap. Difor er det viktig at me hegnar om demokratiet vårt, rettsstaten og velferdssamfunnet. Det handlar om både vår ytre og vår indre tryggleik. Me lever i ei uroleg tid – ei uroleg og omskifteleg tid på fleire område. Det er storkrig i Europa. Vårt naboland Sverige opplever ei valdsbølgje utan sidestykke. Klimaendringane er ikkje noko som kjem i framtida – dei er ein realitet.

I år har to viktige kommisjonar levert sine rapportar: totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen. For Arbeidarpartiet vert oppfølginga av desse to kommisjonsrapportane heilt vesentleg for å byggje den beredskapen som må til for å vareta den grunnleggjande tryggleiken me forventar at staten sørgjer for. Det handlar til sjuande og sist om å byggje tillit. Tillit mellom befolkning og myndigheiter er i seg sjølv eit viktig beredskapselement.

Russlands angrep på Ukraina er ein brutal krig mot det ukrainske folk, men det er òg eit angrep på Europa der gassen – altså energiforsyning – vert brukt som våpen. Det har gjort synleg betydninga av eit sterkt forsvar, ein beredskapsvilje i heile samfunnet og kor nødvendig det er med forsyningssikkerheit på energi.

Det er likevel sånn at me i vårt land er i ein situasjon der me lever i fred. Då er det politiet som i det alt vesentlege har ansvaret for å handtere det som måtte kome av truslar og hendingar. Sånn er det i fredstid. Politiet er vår viktigaste beredskapsressurs. Difor vert fortsett satsing på politiet viktig i tida framover. Det gjeld både politiet som operativ beredskapsorganisasjon – eller den spisse enden, som nokre seier – og politiets evne til å førebyggje, etterforske og påtale straffbare forhold. Difor vil me i det vidare fokusere på gjengkriminalitet, etterforskingsløft og kamp mot vald i nære relasjonar, som er viktige saker for Arbeidarpartiet og Senterpartiet.

Kommunane er ein annan grunnstein i norsk beredskap. Det fekk me bl.a. grundig dokumentert gjennom pandemien og no sist sommar under ekstremvêret «Hans». Eit betydeleg kommunalt område er ansvaret for brann- og redningstenesta. Før sommaren la utvalet som har hatt ein heilskapleg gjennomgang av brann- og redningstenesta, fram sin rapport. Denne rapporten vil leggje grunnlag for ei melding til Stortinget. Rapporten reiser spørsmål og problemstillingar som må finne si avklaring. Klargjering av ansvar og oppgåvefordeling vil vere viktig for både kommunane og statleg sektor, samtidig som nye utdanningskrav, som allereie er innførte, vil heve nivået ytterlegare på brann- og redningstenesta.

Når me bruker ord som «grunnstein» i beredskapssamanheng, kan ein ikkje unnlate å nemne dei frivillige. Me har fleire organisasjonar innanfor redningsberedskapen som i all hovudsak er basert på dei frivillige. Dette er ein stor ressurs for det norske samfunnet, og det er godt beskrive av totalberedskapskommisjonen. For Arbeidarpartiet vil det framleis vere viktig å stimulere til at frivillig innsats er ein viktig del av den norske totalberedskapen. Me får mykje beredskap med høg kvalitet og kompetanse frå frivillig sektor.

For Arbeidarpartiet og Senterpartiet vil kriminalomsorga framleis vere eit fokusområde. Rapportar frå Riksrevisjonen og frå Sivilombodet er veldig tydelege. Her trengst det vidare satsing. I tillegg har Rambøll nyleg lagt fram ein rapport om kartlegging av psykiske belastningsreaksjonar i kriminalomsorga. Rapporten gjev grunn til uro og må følgjast opp. Det er ingen tvil: Gjenoppbygginga må fortsetje i ein etat som framleis slit med etterverknadene av åtte år med Solberg-regjeringa og ABE-kutt. Moglegheit for rehabilitering og god tilbakeføring er eit vesentleg element i ei heilskapleg strafferettspleie.

Eg innleidde med at me lever i ei uroleg tid. Ho er ikkje berre uroleg, men også vanskeleg for mange. Regjeringa svarer på dette og styrkjer velferdsstaten i denne vanskelege tida. Me styrkjer viktige velferdsordningar og sørgjer for meir omfordeling. Me tryggjar og gjer befolkninga meir robust samtidig som me no går i gang med framleis å styrkje vår beredskapsevne og forsvarsevne. Som sagt: Det handlar om demokratiet, rettsstaten og velferdssamfunnet.

Sveinung Stensland (H) [20:01:30]: Trontalen gir uttrykk for hovedlinjene i regjeringens arbeidsprogram og politikk for det kommende året. Etter å ha hørt årets trontale er det åpenbart at domstolene, kriminalomsorgen og politiet ikke er å anse som en del av regjeringens hovedprioritet. Alt som nevnes i talen, er:

«Det er nødvendig å styrke nasjonal sikkerhet og beredskap. Regjeringen vil følge opp totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen.»

Det er ikke vanskelig å stille seg bak det. Det ville vært oppsiktsvekkende om ikke de to kommisjonenes viktige arbeid blir fulgt opp, og det er et arbeid vi vil bidra konstruktivt til og allerede har invitert oss selv med på.

Det er i grunnen slående hvordan regjeringen her totalt overser den krevende situasjonen vi ser innen justisfeltet. Vi får stadig saker som viser at det innen alle deler av sektoren er krevende forhold. Kriminalitetsbildet drar seg til. Det er en kraftig økning i ungdoms- og gjengkriminaliteten. Politiet rapporterer selv om nedgang i antall politiansatte i distriktene. Senest i dag forteller flere politimestere til TV 2 om en situasjon de selv ser mørkt på. Flere hundre politistillinger nedbemannes. «Vi kommer til å bruke lengre tid på saker, være mindre til stede og bruke lengre tid før vi kommer», sier en politileder til TV 2 i dag. NRK melder at Sør-Vest politidistrikts Spiderweb-gruppe, som arbeider målrettet mot nettovergrep, blir lagt ned. Dette begrunnes i ressurssituasjonen. I Øst politidistrikt hører vi at enhet mot gjengkriminalitet ribbes for ressurser, og i Vest politidistrikt legges enheten for gjengangerkriminelle ned.

Ja, det er stort sett negative nyheter for politiet for tiden. Og hvordan svarer regjeringen? Jo, de fortsetter å reversere politireformen med opprettelse av flere politikontorer svært få har bedt om – en naiv tro på at flere kontoransatte på dagtid gir bedre politiberedskap, og en har så liten tillit til egen politikk at en ikke vil vise de faglige rådene fra eget direktorat. Det er bakgrunnen for vårt løse forslag, som jeg håper flere partier stiller seg bak. Vi opplevde at representanter for regjeringspartiene tok Politidirektoratet til inntekt for sitt syn i denne saken, og mye tyder på at det ikke er grunnlag for det.

I en annen sak ble departementet advart mot å bryte loven i sin iver etter å overstyre Økokrims råd om etablering av ny bedragerienhet. Denne etableringen er, ifølge justisministeren selv, estimert til å øke etableringskostnadene med om lag 15 mill. kr, de årlige leiekostnadene med om lag 1,5–2 mill. kr, og tiden for etablering blir utsatt med minst ett år. Etter at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen trosset politifaglige råd og ga Gjøvik Økokrims nye bedragerienhet, sa Rita Ottervik:

«Senterpartiet kan få seire for meg, men det er helt feil i denne saken. Arbeidet som skal gjøres mot økonomisk kriminalitet er viktig for hele landet og antallet arbeidsplasser er ikke stort, men det er viktig at det legges et sted med riktig kompetanse.»

Jeg sier meg helt enig med Arbeiderparti-veteranen i denne saken.

Midt oppi dette kan vi glede oss over at det i trontalen ikke kom noe frempek om reversering av domstolene, selv om jeg frykter at gleden blir kortvarig. Også her er historien den samme: Regjering henger fast i fortiden og nekter å ta innover seg at verden er i endring, og at justisfeltet må endre seg med den.

For Høyre er det et viktig mål at alle landets innbyggere skal være trygge, uavhengig av hvor de kommer fra og hvor de bor. Når samfunnet og kriminalitetsbildet endrer seg, må også politiet endre seg. En stadig større andel av kriminaliteten skjer på digitale flater. Det gjelder særlig seksuelle overgrep og økonomisk kriminalitet. Antallet bedragerier og svindelsaker går opp. Det truer tilliten i samfunnet.

I byene ser vi en skremmende trend med økning i volds- og vinningskriminaliteten blant unge helt ned i 12-årsalderen. Det er gjerne ungdommer som står i fare for å bli rekruttert til gjengmiljøer. Situasjonen i Norge er heldigvis ikke i nærheten av det Sverige nå opplever. Det skyldes mange forhold, bl.a. at vi har ført en restriktiv innvandringspolitikk, lyktes bedre med integrering og satset på politiet. Samtidig ser vi tendenser til forverring i Norge. Det må vi ta på det største alvor. Det kriminelle nettverket Foxtrot har vært aktivt i 11 av 12 politidistrikt i Norge.

For å løse disse utfordringene er det helt grunnleggende at vi har nok politifolk i hele landet. Det var grunnen til at Høyre i regjering satte mål om to politifolk per 1 000 innbyggere, noe som ble nådd i 2020. Dessverre ser ikke regjeringen ut til å forstå betydningen av nok politifolk for å forebygge, etterforske og utføre samfunnskritiske beredskapsoppgaver. I løpet av de siste to årene har det blitt 382 færre politifolk i distriktene. Fortsetter utviklingen slik, er vi under to per 1 000 allerede over nyttår. Det er en dramatisk svekkelse av politiberedskapen i Norge.

Jeg tar herved opp det forslaget Høyre har til saken.

Kathy Lie (SV) [20:06:40]: Dette skulle være stortingsperioden hvor en rød-grønn regjering skulle få bukt med familiefattigdommen og sørge for at alle barn fikk en god oppvekst. SV har i opposisjon på Stortinget flyttet på historisk mye penger fra de rikeste til dem som har minst, men utfordringene står i kø i en tid hvor alt har blitt dyrere og stadig flere står i matkø. Sivilsamfunnet med de humanitære organisasjonene gjør en heltemodig innsats, men de roper også et høyt varsko om utviklingen, og at midlene ikke strekker til.

Denne uken gikk fem helseorganisasjoner ut og krevde 250 mill. kr i en barnepakke for å bedre barns oppvekstsvilkår. De peker på fysisk aktivitet, skolemat og frivillighet. Helseorganisasjonenes krav til regjeringen er gode, men det er langt fra nok. Når anslagsvis 164 000 husholdninger sliter med å forsørge barna sine, viser det at velferdsstatens sikkerhetsnett er for svakt og har for mange hull. De offentlige ytelsene holder ikke tritt med dyrtidens utgiftsøkninger, det er behov for kraftfulle grep. Barna i disse familiene har bare én oppvekst. Deres helse, mulighet for en god oppvekst, læring og lek, og for å få en bedre framtid avgjøres nå.

Vi må ikke bare lappe hullene i sikkerhetsnettet så ingen faller utenfor; vi må sørge for å gjøre det om til en trampoline som barna kan ta sats på, og hoppe til en bedre sosioøkonomisk plattform.

Gratis skolemat er innført i flere kommuner og fylker hvor SV har vært med å styre, og vi ser at det virker. Nå er mange bekymret for at skolemat blir en salderingspost i kommuner hvor høyresiden har overtatt makten. Fysisk aktivitet i skolen er uten tvil bra for barn – barn som får mat og aktivitet trives bedre og lærer bedre, og de får sannsynligvis bedre helse.

Alle barn skal ha muligheten til å delta på en fritidsaktivitet, uavhengig av familiens økonomi. Da må vi satse på tiltak som treffer bredt. Idretten må få midler til å bekjempe økonomi som barriere i alle idrettskretser, kommunene må ha økonomi til fritidsklubber og billigere kulturskole, vi må satse mer på folkebibliotekene som gratis åpne møteplasser, og vi må støtte opp om barne- og ungdomsfrivilligheten.

Disse gode tiltakene gjør ikke familiene mindre fattige, men de sørger for at barna får bedre næring og opplever læring, aktivitet og fellesskap.

Helseorganisasjonene peker med rette på at det viktigste nå er å øke barnetrygden og familienes stønader og inntekter, og vi er helt enig. SV har i forhandlinger med regjeringen etter valget i 2021 bl.a. sørget for at barnetrygden ikke skal regnes som inntekt ved beregning av sosialstønad. Det gir mer i lommeboken til de barnefamiliene som har minst. Vi klarte i 2023-budsjettet for første gang på mange år å prisjustere barnetrygden, og vi fikk til en betydelig økning i barnetrygd for enslige forsørgere. I revidert budsjett i år økte vi sosialhjelpssatsene med 10 pst.

Vi er godt i gang med en SFO-reform, hvor alle barn på 1. og 2. trinn fra i høst får gratis halvdagsplass i SFO, og hvor målet er gratis SFO for alle barn, så alle barn får være med på leken. I Oslo og Stavanger, hvor SV har vært med på å innføre gratis SFO og AKS, ser vi at deltakelsen har økt betydelig. I tillegg har vi sørget for mer penger til LNU for å styrke barne- og ungdomsfrivilligheten og til BUA for å sørge for fritidsutstyr til alle som ikke kan kjøpe det.

Regjeringen har varslet et stramt budsjett, og sentralbanken varsler renteøkning. Stadig flere familier som før klarte seg greit, sliter nå med å betale. For mange er det ikke lenger nok med helt vanlige inntekter.

SV jobber målrettet for å gi mer kjøpekraft til dem med svakest økonomi, men det koster milliarder, ikke millioner. Alle organisasjoner som jobber med fattigdomsproblematikk, ser det, og vi ser det. Det er krise i en dyrtid som spiser opp det meste av inntektsøkningen til familiene. Vi trenger nå et nivå på ytelser som sørger for at folk kan leve, ikke bare overleve. Det er helt avgjørende for de barna som vokser opp i fattige familier i dag, og det er helt avgjørende for deres framtid, for at de skal kunne vokse opp med god næring, lek og læring. Det er helt avgjørende for at barna ikke skal falle gjennom hullene i et for svakt sikkerhetsnett, men skal kunne ta sats på trampolinen og hoppe inn i en bedre sosial og økonomisk tryggere hverdag.

Benjamin Jakobsen (A) [20:11:43]: Et av kjennetegnene ved det norske demokratiet er tillit – tilliten vi har til hverandre, tilliten til institusjonene og ikke minst tilliten vi har til dem som styrer på vegne av fellesskapet. Denne tilliten gjør at flere tar del i demokratiet vårt. Tillit gjør samfunnet vårt mer produktivt, åpent og tolerant. Tillit er det som gjør Norge til Norge. Samtidig er det naivt å tro at tillit er en selvfølge og noe som kommer av seg selv.

Vi vet at valgdeltakelsen har stått på stedet hvil eller gått ned i Norge ved de siste valgene. Det gir grunn til bekymring. For å øke valgdeltakelsen, for å øke samfunnsengasjementet og for å få flere til å ta del i de demokratiske prosessene er tillit en avgjørende faktor, for vi lever i dag i en verden preget av mistillit. I USA og Europa ser vi hvordan tilliten til institusjonene og demokratiet svekkes. Fellesskap har blitt til polarisering, «vi» har blitt til «oss» og «dem».

Selv om dette nok kan virke fjernt for mange i Norge, er det realiteten hos mange av våre nærmeste allierte og handelspartnere. Vi må derfor aldri ta vårt tillitsbaserte samfunn for gitt. Men la meg være klar: Vi har også utfordringer i Norge. De siste årene har vi hatt flere saker som setter tilliten til oss som styrer på vegne av fellesskapet, under press. Saker om reiseregninger, pendlerboliger og habilitet bidrar til en tillitsforvitring i samfunnet.

I høst skal kontroll- og konstitusjonskomiteen behandle habilitetssakene, som har vært mye omtalt, og som berører både nåværende og forrige regjering. Vi i Arbeiderpartiet har vært tydelige. Vi skal ha full åpenhet, vi skal stille alle de spørsmålene som er nødvendig for å belyse sakene på en måte som fremmer tillit. Men selv om håndteringen av habilitetssakene blir viktig for tilliten folk har til politikere, er det ikke først og fremst i kontrollhøringer tillit skapes. Tillit skaper vi gjennom politikken vi fører, en politikk som folk forstår, en politikk som reduserer forskjeller og gir muligheter til folk.

Det er flere ting som virker inn på folks tillit. Vi ser at tilliten til samfunnet er lavere blant dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor er det viktig at vi jobber for at alle skal ha en jobb å gå til. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har vi Europas laveste arbeidsledighet, og 130 000 flere har kommet seg ut i jobb. Vi også gjort arbeidslivet tryggere, gjennom å stramme inn på bruk av innleie, fjerne den generelle adgangen til midlertidighet i arbeidsmiljøloven og stille krav om norsk lønn i norsk farvann.

Tilliten er også lavere blant den yngre delen av befolkningen. Mange unge kjenner i dag på utenforskap. Da er det viktig at vi i Arbeiderpartiet har innført en ungdomsgaranti, som gjør at flere unge kommer seg ut i arbeid eller utdanning. Mange unge sliter også psykisk, særlig etter en pandemi som la store begrensinger på deres frihet og muligheter. Derfor ønsker Arbeiderpartiet en opptrappingsplan for psykisk helse. Det er en viktig prioritering for denne regjeringen å styrke det psykiske helsetilbudet for dem som har behov for hjelp, og sørge for tjenester der folk bor.

Tilliten er lavere blant dem med svakere økonomi. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har kuttet drastisk i prisene på barnehage og SFO, noe som gjør at mange barnefamilier sparer titusenvis av kroner årlig. Vi har økt barnetrygden, hevet minstepensjonen og hevet minstesatsen til uføre, og vi har kuttet i skattene for vanlige folk.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet fører en politikk som får ned forskjellene, som skaper muligheter til flere, og som med det også bygger tillit. Denne tilliten er helt avgjørende for at vi som fellesskap skal kunne møte de utfordringene det norske samfunn står overfor i årene som kommer.

Jeg kjenner meg trygg på at vi kan lykkes, men det forutsetter nå at vi prioriterer, at vi bygger fellesskap og tillit. På den måten gjør vi oss ikke bare bedre rustet til å møte framtiden, men vi gjør også demokratiet vårt sterkere.

Per Vidar Kjølmoen (A) [20:16:45]: Det er litt høytid på Stortinget i dag. Vi i gang med den første debatten i det 168. stortinget, selveste trontaledebatten, men for mange andre har dette vært en helt vanlig arbeidsdag. Bonden har tatt fjøsstellet, verftsarbeideren har tatt skiftet, og sykepleieren har tatt runden i hjemmesykepleien.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Grunnen er at vi har sørget for at folk har en jobb å gå til, at folk som har en jobb å gå til, skal kunne leve av den jobben, at de har trygghet for at hvis ungene trenger å gå på skole, skal de få lov til det, at hvis du blir syk, skal du få komme på sykehus, og at noen stiller opp for deg hvis du skulle miste jobben. Det er kjernen i Arbeiderpartiets og Senterpartiets politikk, og det er også kjernen i næringspolitikken. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet forsøker å kritisere Arbeiderpartiets og Senterpartiets næringspolitikk i debatten. Aftenpostens kommentator Kjetil B. Alstadheim skrev en gang at Høyres kritikk av regjeringen kunne oppsummeres i følgende setning: De tar Norge i feil retning, og det går så altfor sakte. Vel, Høyre er seg selv lik, men Høyre tar ikke bare feil, Høyre tar dobbelt feil. For det går i rett retning, og tempoet er skyhøyt.

Høyre og Fremskrittspartiet styrte i åtte år. I den perioden sank eksporten ut av Norge jevnt og trutt helt til 2020, da Norge, for første gang på flere tiår, endte med en negativ handelsbalanse, selv om vi regner inn nesten 400 mrd. kr i olje- og gassinntekter. Det var arven etter Erna i næringspolitikken. Det var derfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet sa at vi ville øke fastlandseksporten med 50 pst. til 2030. Det var derfor næringsminister Vestre lanserte reformen Hele Norge eksporterer, og det var derfor fem ulike næringer så langt ble plukket ut til nasjonale eksportsatsinger. Nå er også situasjonen en helt annen i handelsbalansen. Én ting er at olje- og gassinntektene har økt, men også fastlandseksporten har økt, med over 25 pst. på to år.

I fjor lanserte Vestre et veikart for et grønt industriløft, med hele 60 mrd. kr avsatt i stortingsperioden og 100 konkrete tiltak. 96 av de tiltakene er allerede igangsatt eller kvittert ut, og nå er nettopp et grønt industriløft 2.0 lansert, med nye 15 mrd. kr avsatt og nesten 50 nye tiltak. Forskjellen er dramatisk i retning og tempo fra forrige regjering – heldigvis. Det har vært helt nødvendig.

Einar Gerhardsen sa at det er resultatene som teller i politikken, og resultatene i næringspolitikken taler for seg: over 25 pst. økning i fastlandseksporten, investeringsrekord i næringslivet, over 100 000 flere i jobb bare i offentlig sektor, og sysselsettingen for unge under 25 år er nå den høyeste på 22 år. Tenk hvor mye det betyr for Norge, og tenk hvor mye det betyr for hver enkelt. Tenk hvor mye det betyr å ha en jobb å kunne gå til. Det finnes ikke mye i et liv som er viktigere.

Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet jobber hver dag for at Norge fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i, også når ungene våre har blitt voksne. Målet vårt er at når de som kommer etter oss her på Stortinget, har trontaledebatt, vil det også være en høytidelig dag på Stortinget, men samtidig en helt vanlig dag i landet, der bonden har tatt fjøsstellet, verftsarbeideren har startet skiftet, og sykepleieren er på runden i hjemmesykepleien. Vårt mål er et samfunn der våre barn og våre barnebarn skal ha en jobb, der alle skal kunne leve godt av jobben sin, og der alle vet at samfunnet stiller opp for dem når det trengs.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:21:43]: Jeg lyttet med interesse til innlegget fra representanten Erna Solberg. Der var det lite politikk, men mye kritikk. Hun hevdet bl.a. at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ikke gjør nok for framtiden, at det var for lite for unge i etableringsfasen, og at vår regjering ikke har tydelige nok prioriteringer innenfor offentlig sektor.

La oss da gå gjennom disse påstandene opp mot det som er en av de store satsingene i dette statsbudsjettet, nemlig å sørge for at alle småbarnsfamilier har mulighet og råd til å la alle sine unger gå i barnehagen. Det handler i høyeste grad om framtid. Det er absolutt et tiltak for folk som akkurat har vært i etableringsfasen, og det er en så tydelig prioritering at vår regjering vil bruke 3 mrd. kr i året i statsbudsjettene framover for å sørge for nettopp dette. 20 000 kr årlig vil en småbarnsfamilie kunne spare på denne tydelige prioriteringen.

– Velferdsstaten på sitt beste, sier forsker Christian Poppe, som har studert de følgene som dyrtiden nå får for småbarnsfamilier. Han begrunner det med at dette er et treffsikkert virkemiddel i en målgruppe som nå har det tøft, og han understreker at det ikke bare gjelder de familiene som har lav inntekt. Det handler om hele småbarnsfamiliesegmentet vi har i Norge, fordi mange også har høy gjeld, og han understreker at det er sosialt utjevnende for alle ungene våre i tillegg.

Det er mange barnefamilier som gir uttrykk for at de har dårlig råd, sier lederen ved Ilabekken barnehager i Trondheim og forteller at det er en del av foreldrene som oppgir til henne at de nå sliter med å betale regningene. Så der Høyre og Erna Solberg var diffuse i sitt innlegg, gir vi et krystallklart svar: Alle skal ha råd til å gå i barnehagen i Norge. Og der Solberg kritiserer, er vi nå i handlingsmodus, for dette er en så viktig sak for oss. Det handler nettopp om å takle noen av de største utfordringene vi står i: dyrtid, men også optimisme for framtiden. Derfor tar vi et tydelig standpunkt til fordel for barnehager der Høyre er mer ulne i sitt syn på den integreringshemmende kontantstøtten.

Historien stopper ikke her, for måten den arbeiderpartiledede regjeringen finansierer dette på, er også en viktig del av historien. Det er som kjent slik at vi mener det er helt riktig for landet vårt, både for rettferdigheten og for framtiden, at noen av de som har mest penger, bl.a. i oppdrettsnæringen, bidrar litt mer til fellesskapet. Derfor har vi råd til denne satsingen. Det minte meg om et sitat fra en av de tidligere nasjonale strategene, en tidligere motstandsmann, industriminister og styreleder i Statoil, Finn Lied. Han understreket at det er en strid i alle samfunn – også det norske – mellom dem som vektlegger fellesskapet og dem som er mer opptatt av personlig vinning.

Jeg tror det er vanskelig å se for seg et like tydelig eksempel i dagens situasjon, hvor Arbeiderpartiet på den ene siden tar et djervt valg – som riktig nok har fått mye kritikk, men det står vi i – ved å innføre grunnrenteskatten, fordi vi ser de positive effektene for landet vårt på lang sikt. Der er det noen som har høy personlig vinning – vi sier at det er greit, vi skal ha næringsvirksomheten, men man skal også bidra til fellesskapet og bl.a. sørge for at vi kan ha flere unger i dette landet, og at alle får den samme, jevnbyrdige starten.

Som man merker: Vi er oppriktig engasjert i dette og stolte over retningen fordi den er så klar. Vi gleder oss over alle de ungene som nå kan være i barnehagen, og så gleder vi oss over at alle sammen kan få muligheten til å lære seg norsk godt og tidlig. Når vi i tillegg treffer en del av befolkningen som nå sliter økonomisk, er dette en satsing som gjør oss stolte og rørte, og når da Erna Solberg sier at det ikke er noe her om framtid, noen tydelige prioriteringer eller noe for unge folk i etableringsfasen, sier vi at det er greit at hun mener det, men vi er trygge på at dette trenger landet vårt, velferdsstaten og fellesskapet.

Elise Waagen (A) [20:26:54]: En god start er noe av det viktigste vi i fellesskap kan gi ungene våre.

Denne høsten har jeg fulgt ei spent jente til skolen for første gang. Fra brevet kom i postkassa fra Sarpsborg kommune, som inviterte til en bli kjent-dag, har det vært nedtelling: Hvor lenge er det til jeg skal på skolen? Gjengen som sto og klorte på døren første skoledag var motivert og spent av forventninger. De boblet over av stolthet over endelig å få begynne på skolen – og hun er på ingen måte alene. Det har vært mange spennende og innholdsrike dager og uker for mange skolestartere nå i høst.

Men selv om man løper inn porten som seksåring, vet vi at det skjer noe med engasjementet til elevene våre allerede fra 5. klasse. Motivasjonen synker, og det når sitt bunnpunkt på ungdomsskolen. Jeg er oppriktig bekymret over de fortellingene vi hører fra skolen – fra elevene, fra lærerne og fra foreldrene. Tall fra Elevundersøkelsen viser en økning av elever som blir mobbet. Vi ser rapporter om fravær, om skolevegring, og om unge som forteller om psykiske plager, om stress og om press.

Skolen vår skal være et godt sted å være. Den skal ruste barn og unge til det livet som ligger foran dem, enten det er motgang eller medgang, eller om det er et arbeidsliv langt der fremme. Jeg mener at de signalene vi får, må vi ta på største alvor. Jeg tror ikke at svaret på de utfordringene som vi har i skolen i dag, er mer av det samme.

Høyre har sine svar på de utfordringene vi nå har i skolen, for i Høyres ungdomsskolereform er det foreslått det man kaller en «bacheloroppgave» i ungdomsskolen. Høyres svar på mangelen på kvalifiserte lærere flere steder i landet er avskilting av dyktige, erfarne lærere. Høyre vil innføre flere nasjonale prøver, ha flere timer, mer nivådeling og flere privatskoler. Jeg mener dette er helt feil medisin med tanke på de utfordringene våre barn og unge har i dag. Dette viser at Høyre ikke er i takt med den tiden vi lever i, og at man har resignert i skolepolitikken. Dette er feilslått politikk.

Høyre har tidligere i dag kritisert oss for å være tilbakelente og ikke ha ambisjoner for skolen – det er helt feil. Vi vet at barn og unge som mestrer skolen, er barn og unge som trives. Da må vi også ta barn og unges utfordringer på alvor.

I regjering er vi gang med en ungdomsmelding – dette for å gjøre skolen mer praktisk og variert. Lærerne forteller om en skolehverdag der man ikke har tid, tillit, rom eller økonomi til nettopp å gjøre skolehverdagen til noe mer og annerledes. Skolen skal være for alle, og den skal være for dem som liker å lære med både hode og hender. Nettopp for å gjøre skolen mer praktisk og variert har vi varslet at vi skal komme til kommunene med en tilskuddsordning.

Høyre foreslår å ta skolen i en mer akademisk retning. Det mener jeg er helt feil. Vi trenger å svare på de utfordringene som barn og unge opplever i dag. Da trenger vi ikke mer av det samme, da trenger vi ny politikk.

I en tid der mange opplever økende rente og en stram familieøkonomi, leverer denne regjeringen viktig politikk for å trygge folks hverdag. Vi har varslet at barnehageprisene skal ned med 1 000 kr i måneden fra neste år. I høst ble det innført gratis SFO også for 2. klassene. Vi vet at når prisen settes ned, øker deltakelsen. Vi inkluderer flere barn og unge i disse fellesskapene, nettopp fordi vi vet at det er avgjørende for barn og unges liv.

Vi vet at det er mange som har det tøft og som er preget av usikre tider. Nettopp derfor prioriterer vi vanlige folks økonomi. Vi satser stort på de aller minste fordi de er framtiden. Tiden er ikke over for de store velferdsreformene, det har denne regjeringen vist.

Henning Wold (H) [20:32:03]: Høsten 2022 vedtok det rød-grønne stortingsflertallet å avvikle ordningen fritt behandlingsvalg, som ble innført av Solberg-regjeringen i 2015, og som 95 000 pasienter fikk anledning til å benytte seg av. I praksis betyr denne avviklingen at private og ideelle aktører ikke lenger kan regne med å få godkjenning til å levere spesialisthelsetjenester som vil bli refundert av staten.

Vi ser allerede nå negative konsekvenser av dette vedtaket. Den 1. juni måtte f.eks. den velrenommerte rusbehandlingsinstitusjonen Vangseter, som har hjulpet tusenvis av alkohol- og medikamentavhengige gjennom 36 år, legge ned sin døgnbehandling. Tidligere i år meldte direktøren ved den anerkjente ideelle stiftelsen Modum Bad at de i inneværende år må redusere kapasiteten med 3 000 liggedøgn fordi ordningen med fritt behandlingsvalg ble avsluttet.

Der pasientene før kunne velge det behandlingsstedet og den behandlingen som passet best for dem, innen både rus, psykiatri og somatikk, er det nå opp til helseforetakene å behandle eller henvise disse pasientene videre. I 2021 utgjorde for øvrig fritt behandlingsvalg kun 0,3 pst. av sykehusenes totale utgifter. I realiteten har stortingsflertallet nå gjeninnført et todelt helsevesen hvor det er tykkelsen på lommeboka som i mange tilfeller vil avgjøre om man har anledning til å skaffe seg den behandlingen man mener er best for en selv.

Vi ser nå – ikke overraskende – at sykehuskøene og ventetidene for å få behandling øker måned for måned, i motsetning til under Solberg-regjeringen hvor ventetidene ble kortere. Gjennom fritt behandlingsvalg kom pasientene raskere til behandling. Det å komme raskt tilbake i arbeid er selvfølgelig viktig for den enkelte, samtidig som det er god samfunnsøkonomi.

Høyre mener at vi må ta alle gode krefter i bruk for å løse de økende utfordringene innen helse- og omsorgstjenestene. 80 pst. av respondentene etterlyser mer samarbeid mellom offentlig og privat helsetjeneste, ifølge Kantars helsepolitiske barometer for 2023. Vi kan allerede nå slå fast at regjeringen med avviklingen av fritt behandlingsvalg har gjennomført en betydelig svekkelse av pasienters rettigheter, noe som særlig rammer sårbare pasienter innen både rus og psykiatri. Vi har dessverre mer i vente, for regjeringen har nedsatt et utvalg som skal fase ut enda flere private fra å levere velferdstjenester. Signalene fra regjeringen i trontalen understreker det.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [20:35:08]: De siste årene har samfunnet endret seg raskt. Antall unge i utenforskap og unge uføre er for høyt, og vi har just fått dramatiske sjokktall fra universitetene og høyskolene. På videregående har skolevegring blitt en stadig større utfordring, og yngre barn er voldelige eller utfører kriminalitet. Og i barnehagen rapporteres det om utagering og barn som oppleves som mindre robuste. Samtidig har behovet for arbeidskraft i Norge bare økt, og vi trenger at ungdommene våre er i arbeidslivet og ikke i utenforskap.

Det er ikke barna og ungdommene våre som er problemet, det er samfunnet rundt. Hvis vi hadde satt 80-tallsgenerasjonen til å vokse opp i dagens samfunn, er jeg sikker på at vi ville sett nøyaktig den samme statistikken. For å få til endring trenger vi politisk vilje. Vi må evne å sette inn målrettede tiltak, samtidig som vi løfter blikket og ser på de store linjene i samfunnet. Vi trenger de gode tiltakene som regjeringen satte i gang, med opptrappingsplan for psykisk helse og ungdomsgarantien i Nav. Dette er dessverre helt nødvendige tiltak.

Ser vi igjen på statistikken, ser vi at det er hos de minste barna vi har størst potensial. Hvis vi klarer å ruste de minste barna til å håndtere de utfordringer og muligheter som samfunnet har å by på, ja, da har vi investert pengene våre godt.

Når jeg hører om barnehageansatte som forteller om hverdager hvor barn blir levert i pyjamas og med klær i hånden fordi foreldrene ikke orker å ta kampen hjemme, eller om barn som utagerer når de får et nei fra voksne, da får jeg vondt i magen. For det er nettopp disse barna som skal ut i den store verden, og hvis vi som samfunn ikke klarer å forberede dem, er vi med på å sende dem ut i utenforskapet.

Heldigvis prioriterer denne regjeringen å legge til rette for at flere skal mestre skoleløpet og bli kvalifisert for arbeid og utdanning. Når regjeringen kommer med meldinger om grunnskolen, om sosial mobilitet og sosial utjevning og om profesjonsutdanningene, da skal vi i Stortinget være klare. Jeg har troen på barna våre. Det er vi som politikere, som foreldre og som samfunn som er ansvarlige.

Seher Aydar (R) [20:38:06]: De økonomiske forskjellene fortsetter å vokse. Folk gruer seg til å trekke kortet i betalingsautomaten, enten det er på butikken eller på sykehuset. Halvparten av befolkningen har ikke økonomisk trygghet lenger. Flere enn 200 000 husstander opplever matfattigdom, dvs. at de enten må hoppe over måltider fordi de har dårlig råd, be om hjelp fra Nav eller stille seg i kø for å få gratis mat. Disse folkene kan ikke betale regningen hos tannlegen. De må velge mellom mat og medisiner. Ifølge en undersøkelse Opinion har gjort for Frelsesarmeen, dropper nær én av fire å oppsøke helsehjelp, eller utsetter dette, på grunn av egen økonomi. Én av fire! Det understreker at det haster å innføre tiltak mot forskjellskrisen.

Økonomisk usikkerhet betyr noe for helsen til befolkningen. Det må også bety noe for helsepolitikken vi fører. Folk med dårlig råd bor dårligere, de har mindre stabile oppvekstvilkår, spiser dårligere, har tøffere arbeidshverdager eller kan kanskje ikke jobbe lenger. De opplever mer stress. I tillegg har de dårligere tilgang på helsehjelp.

Denne regjeringen snakker mye om å utjevne forskjellene, men vi kan ikke bare håpe at det skjer av seg selv. Det er ikke mulig å snakke om å utjevne helseforskjeller uten å snakke om penger. Høyreregjeringen og denne regjeringen har noe til felles: økte andeler og dyrere medisiner på blå resept. Høyre er heldigvis ute av regjeringskontorene, det må også Høyre-politikken. Mens ventelistene vokser i det offentlige på grunn av underfinansiering og mangel på helsepersonell, har de kommersielle aktørene eksplodert. Nå kan de som har råd til det, få helsehjelp på dagen, mens de som trenger det mest, må vente.

Så sent som i fjor fant SSB at økonomiske problemer er en av de livsbetingelsene som henger mest sammen med svekket psykisk helse. Likevel har regjeringen levert en opptrappingsplan for psykisk helse som er helt blind for at økonomiske problemer og uhåndterlig gjeld er en alvorlig psykisk belastning. Fattigdom gjør oss syke.

Kampen mot Forskjells-Norge er også en kamp for helse, levekår og livskvalitet. For å redusere sosial ulikhet i helse må vi redusere økonomiske forskjeller i samfunnet vårt. Nå er det på tide at regningen sendes til de aller rikeste i samfunnet, ikke til de sykeste. Folk med dårlig råd har både dårlig helse og dårligere tilgang på helsetjenester. Derfor er styrking av fellesskapsløsninger helt avgjørende for å styrke vilkårene for god helse. Det er veien å gå framover.

Shakeel Rehman (A) [20:41:15]: Oslofjorden er en naturperle som strekker seg fra svenskegrensen i Østfold via Oslo og helt til Skagerrak. Det er en fjord som byr på fengslende historier og spennende kystkultur. Naturen og landskapet er usedvanlig vakre, og langs fjorden ligger det små og store lokalsamfunn som byr på mange attraksjoner og severdigheter med sterke og historiske bånd til Oslofjorden.

Vår dyrebare Oslofjord er imidlertid alvorlig syk, og det har den vært en god stund. Vi ser det ikke på overflaten, men faktum er at Oslofjorden er i en økologisk krise. Den blir sykere og sykere for hver eneste dag som går.

En gang tiden kunne vi oppleve en fjord rik på torsk, kveite, sild og brisling – ja, til og med den legendariske makrellstørjen har vi hatt i fjorden vår. Nå ser vi at bunnlivet dør ut, at oksygenet i fjorden svekkes, og at blåskjell og ålegress, som jo er havets egne renseanlegg, sakte, men sikkert dør ut. Det er utslipp fra landbruk og kloakk, overfiske, klimaendringer og utbygging i strandsonen som er noen av de aller største årsakene til at livet i fjorden forsvinner. Samtidig bidrar økt nedbør og mer styrtregn til at enda mer gjødsel, jord og annen avrenning følger bekker og elver og renner ut i Oslofjorden.

Spørsmålet mange stiller seg, er om vi har råd til å iverksette tiltak for å redde Oslofjorden. Spørsmålet vi burde stille oss, er: Har vi egentlig råd til å la være? Arbeiderpartiet mener det haster med å følge opp tiltakene i handlingsplanen for Oslofjorden. Vi vet at et pålegg om nitrogenrensing for de kommunale renseanleggene vil koste, men samtidig vil dette være helt avgjørende for å redde Oslofjorden. Kommunene har fått et tydelig signal om at nitrogenrensing kommer, og at de må starte planleggingen for dette nå. Fra regjeringens side skal det ses på hvordan den kan bidra med å kompensere for rentene på lån til investeringer i nye renseanlegg, og andre tiltak som ikke bryter med selvkostprinsippet.

Målet for Arbeiderpartiet er at Oslofjorden skal vær en ren, rik og tilgjengelig fjord for alle. Vi vil jobbe målrettet med ulike tiltak og sikre bedre koordinering og samarbeid mellom kommuner, fylke og stat for å redde fjorden.

Anne Kristine Linnestad (H) [20:44:12]: Kommunene står overfor økende press på IT- og cybersikkerhet. Det er spesielt små kommuner som melder om utfordringer i å håndtere kravene til sikkerhet. En undersøkelse fra SSB i år avslører en kritisk mangel på kompetanse i Kommune-Norge, og denne kompetanseutfordringen har forverret seg de siste årene. I 2018 sa 40 pst. av kommunene at kompetansemangel hindret utviklingen av digitale tjenester, mens i 2022 var tallet økt til 50 pst. Rekruttering av ansatte med IKT- og IT-kompetanse har også blitt betydelig vanskeligere. 72 pst. av kommunene rapporterer om rekrutteringsproblemer i 2023. I 2018 var det 32 pst.

Arbeiderpartiets ordfører i Vadsø, Wenche Pedersen, ble intervjuet av NRK nå i september og sa at det hun opplevde som et dataangrep på sin kommune, senere viste seg å være et angrep rettet mot flere kommuner.

En undersøkelse NRK har gjort blant nordnorske kommuner, har vist at flere av kommunene mangler kontroll over interne systemer og har opplevd dataangrep det siste året. Når kommunene i mange tilfeller ikke selv sitter på kompetansen, må de løse sikkerhetsutfordringene ved å benytte eksterne leverandører. Tall fra Kommunal Rapport viser at kommunene brukte ca. 6 mrd. kr på eksterne IKT-tjenester i 2021.

Det er selvsagt ikke noe galt i at kommunene leier inn den kompetansen de trenger, tvert imot, men det kan gjøre det vanskelig å foreta egenkontroll av underleverandører når kommunen i utgangspunktet mangler kompetansen selv. NRKs undersøkelse viser dessverre også at få kommuner stiller krav til IKT-sikkerhet i anbud og kontrakter, og at de sjelden sjekker underleverandører.

Det er allikevel noe positivt å trekke fram. Fokuset på IT-sikkerhet i norske kommuner har økt betraktelig de seneste årene. SSB viser til at det har vært en markant økning i antallet kommuner som har forsøkt å rekruttere ansatte med høy IT- og IKT-kompetanse. Men økt fokus er dessverre ikke nok når kommunene ikke lykkes med å rekruttere den kompetansen de har behov for. Mens regjeringen bruker tid og ressurser på å lage flere kommuner, mener Høyre det er viktig å oppfordre kommunene til å etablere større, robuste fagmiljø og mer samarbeid på tvers. Koordineringen mellom ulike aktører må styrkes, og IKT og IT og digitalisering må bli prioritert i utdanning og etterutdanning og ikke minst i kommunenes arbeid med kompetansebygging.

Dette mener vi er noe av det som må til for å gjøre kommunene i stand til å fortsette å ta det ansvaret kommunene har for vår nasjonale sikkerhet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [20:47:18]: I trontalen i går slo Kongen fast at det er nødvendig å styrkje nasjonal sikkerheit og beredskap. Kva inneber eigentleg nasjonal sikkerheit og beredskap? I rapporten frå totalberedskapskommisjonen står det:

«Helseberedskap er en avgjørende del av innsatsen for å håndtere de fleste typer kriser. Flere av de mest alvorlige krisescenarioene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har til felles at krisen kan innebære et stort antall døde og alvorlige skadde og syke.»

I Noreg har me éi samla offentleg helseteneste. Helseberedskapen byggjer på den daglege drifta i den sivile helsetenesta. Det vil seie at alt som svekkjer den offentlege helsetenesta, svekkjer beredskapen vår når me treng han for å redde liv. Nedlegging av akutte tenester, private helsetenester som veks slik at det går ut over dei offentlege, sentralisering av tilbod og helsepersonell som sluttar å jobbe som helsepersonell, er eksempel på det. Dette må me kjempe imot med alt me har. Det offentlege helsevesenet er for verdifullt til å ikkje gjere det. Handteringa gjennom koronapandemien er eit godt eksempel på kor verdifullt det offentlege helsevesenet er. Me gjekk langt for å unngå at helsevesenet skulle kollapse, sånn me såg i andre land.

Helseberedskapen handlar bl.a. om evna til å mobilisere og omdisponere ressursar i kriser. Den viktigaste ressursen vår er folk. Befolkningsgrunnlaget er difor ein viktig faktor for beredskapen. Difor må me jobbe for at det bur folk over heile Noreg. Me har sikra gratis ferjer til alle øysamfunn i Noreg. Det blir billegare barnehage for alle, men mest for dei som bur minst sentralt. Det har blitt lågare skatt for pendlarar. Det har blitt fleire desentraliserte studieplassar og ei halvering av maksprisen på FOT-rutene, og før 2025 skal me byggje breiband til alle husstandar i Noreg. Me skal ha tenester nær folk i heile Noreg.

Det er ikkje berre eit slagord, det handlar om så mykje meir. Det handlar om gode liv i heile landet. Det handlar om å få hjelp når me treng det. Det handlar om å kunne nytte kompetansen vår i heile landet og å byggje på kompetansen vår der me bur. Det handlar om å ha dyktige, kompetente og lokalkjende menneske over heile landet.

Me står overfor vanskelege val, viktige val og ikkje minst sikkerheits- og forsvarspolitiske vegval og prioriteringar Noreg må ta for å ta vare på norsk sikkerheit. Ein stor del av den norske beredskapen og Forsvaret er nemleg den sivile beredskapen: helseberedskapen.

Grete Wold (SV) [20:50:26]: Som så mange tidligere talere har tatt opp, er det krevende tider for mange. Vi er ikke der vi kan, bør og skal være. Ulikheten øker, og selv om noen tjener godt på den tiden vi nå er inne i – som matvarekjedene, fondsforvalterne og bankene – kjenner stadig flere på kroppen de økende utgiftene til det mest nødvendige: bolig, varme og et sosialt liv.

Økende forskjeller er gift for et samfunn. Når vi får et klassedelt skolevesen, et klassedelt helsevesen og barn som vokser opp i helt ulike virkeligheter, får vi et samfunn som ikke har felles forståelse av verden, og som da heller ikke har felles mål. Det må vi ta på alvor, og vi må bruke de politiske og økonomiske virkemidlene vi har, for å snu denne utviklingen.

Vi må sørge for at alle har de mest grunnleggende behov dekket. Det er ikke verdig at man i rike Norge har stadig flere som ikke får månedsregnskapet til å gå opp – det er med på å skape nettopp det Forskjells-Norge vi overhodet ikke ønsker oss. Forskjellene må ned, og vi må bruke de virkemidlene som virker.

Svaret er derfor ikke høyrepolitikk som ønsker å legge til rette for private kommersielle aktører, der de som har penger i fond eller på sparekonto, kan kjøpe seg en bedre skole, raskere helsehjelp eller velferdsordninger andre ikke får. Det er ordninger som går på bekostning av gode felleskapsordninger, felleskapsgoder der de som trenger det mest, får først, ikke de som har mest penger eller innflytelse.

En god barndom varer hele livet, sies det, og nettopp det bør vi legge til grunn for den politikken og de prioriteringene vi nå foretar. Skolen er på et vis vår siste virkelige fellesarena. Det er stedet for læring, men også stedet for sosiale ferdigheter og mestringsopplevelser. Skolen har en avgjørende oppgave med å bidra til at vi utjevner forskjellene.

Alle har ulike forutsetninger, og hvilket utdanningsnivå og hvilken bakgrunn foreldrene har, spiller en stor rolle når det gjelder muligheter og resultater. Derfor må man fjerne ordninger og praksis som ga mening i forrige generasjon, men som nå begrenser skolens mulighet til å virke utjevnende.

Hjemmelekser er ikke utjevnende – tvert imot, de øker forskjellene. Mulighetene for å ha en egnet lekseplass i ro og fred er ulike, og mulighetene for å få den hjelpen man trenger hjemme, slår veldig urettferdig ut. I tillegg er det en unødvendig belastning for mange småbarnsfamilier.

SV fremmet derfor i dag et forslag om å legge til rette for skolelekser, og at man gjør dette i tett dialog med lærere, elever og skoleeiere. Vi kan se til f.eks. Moss, der man selv etter veldig kort tid nå ser hvilke positive erfaringer man har gjort seg.

Jeg oppfordrer derfor til å stemme for et forslag i morgen som gjør skolene utjevnende, og ikke til et sted som skaper økt ulikhet. Det er ikke det vi trenger i Norge i dag.

Øystein Mathisen (A) [20:53:26]: Tiden for nye velferdsreformer og å utbygge vår felles velferd er ikke over, selv om Høyre mange ganger varsler dette. Når tidene er usikre, når ting er tøft, trengs fellesskapet mer enn noen gang.

Denne regjeringens prosjekt er ambisiøst. De sosiale, de geografiske og de økonomiske forskjellene skal bygges ned. Folk skal kunne leve sitt liv over hele landet. Vi skal stille krav, men vi skal også stille opp. Det krever aktiv politikk – og det krever handling. Kanskje noe av det viktigste vi gjør da, er at vi satser på like muligheter til god utdanning for alle. Barn, uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har, skal ha like muligheter. I usikre tider som dem vi lever i nå, er dette mer avgjørende enn noen gang, og en god oppvekst varer livet ut.

Nå gjør denne regjeringen barnehagen 11 000–16 000 kr billigere i året, og for noen blir den helt gratis. Dette betyr mye for alle. Det betyr enda mer for dem som sliter med renten og med prisveksten, og det betyr helt klart mest for dem som før ikke hadde råd til å ha barna sine i barnehagen.

Sammen med SV har vi også gjort kjernetiden gratis for første- og andreklassingene. Regjeringen satser på fellesskolen; vi skaper en mer praktisk skole som er mer tilpasset hver enkelt elev. Vi gir sterkere muligheter til å fullføre videregående, vi øker borteboerstipendet og utstyrsstipendet, som har stått helt stille i borgerlig tid, og vi gjør en historisk økning i studiestøtten – den største økningen på 15 år.

Alt dette handler om én ting: å gjøre utdanning og kunnskap tilgjengelig for alle. Det er en investering i framtiden, og det er det viktigste vi gjør for at alle skal kunne leve det livet de ønsker, og oppnå sine drømmer. Det er også det vi må gjøre for å finansiere velferden vår, også i framtiden. Utdanning gir arbeid og kompetansen vi sårt trenger i dette samfunnet. Det er en trygg retning som gir større muligheter i samfunnet for alle, ikke mer makt til de heldige få.

Kari-Anne Jønnes (H) [20:56:12]: Utfordringene Norge står overfor, vil kreve mye av oss alle. Også store utfordringer kan løses, men de krever kunnskap. Både den grønne og den digitale omstillingen krever realfagskunnskap. Vekst og utvikling av industrien og tilstrekkelig rekruttering til helsefagene krever også realfaglig kompetanse og forståelse på ulike nivå.

Dette forstår samfunnet. NHO roper varsko, og universitetene våre er tydelige: Vi har en realfagskrise. Høyre har store ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen Norge. Vi vet at med riktige satsinger kan dagens barn og unge løse morgendagens utfordringer, til beste for oss alle. Velgerne har vist oss at de ser utfordringene og har tro på Høyres løsninger. Ved høstens valg er det Høyres skolepolitikk, våre ambisjoner på elevenes vegne og vår satsing på realfag som har fått gjennomslag.

Inngangsbilletten til det grønne skiftet er tilstrekkelig realfaglig kompetanse til å knekke kodene i blå og grønn sektor, ellers lykkes vi ikke med å realisere våre naturlige fortrinn, som naturressurser. Det må et omfattende digitaliserings- og teknologisk løft til for at vi skal kunne levere helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det i årene som kommer. Det klarer vi kun med realister som elsker å løse kompliserte utfordringer.

Noen av dem står kanskje utenfor arbeidslivet i dag, fordi dagens regjering gjør veiene inn til arbeidslivet færre og smalere, selv om det er det motsatte vi trenger: lekbasert læring av høy kvalitet i barnehagen, nysgjerrighetsdreven utforsking av naturen fra tidlig alder, videreutdanning i matematikk for lærere i småskolen, økt antall naturfagstimer i ungdomsskolen, hovedfokus på at alle elever skal lære å lese, skrive og regne skikkelig før de går ut av 10. klasse, sånn at døren til kunnskapsuniverset åpner seg, mer praktisk og variert undervisning, systematisk samarbeid og økt satsing på vitensentrene og flere Newton-rom.

Det er bare eksempler på det vi vet virker: tidlig innsats og målrettet satsing på realfag fra barnehage, gjennom grunnskolen og over i videregående skole. Det aller viktigste vi kan bidra med, er å øke rekrutteringsgrunnlaget til realfagene på videregående skole og i høyere utdanning. Dersom elevene ikke er motivert eller kvalifisert til videre studier i realfag, hjelper det ikke hvor mange studieplasser det er, eller hvilken kompetanse arbeidslivet skriker etter.

Lykkes vi ikke med økt rekruttering til realfag må vi importere kompetansen. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det klokt å sørge for at vi har norsk kompetanse tilgjengelig.

Per Olav Tyldum (Sp) [20:59:25]: Internasjonal usikkerhet, med krig i Europa og mat-, klima- og energikrise, viser hvor viktig det er med et aktivt landbruk. Samfunnsoppdraget til jordbruket er å sikre Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske ressurser. Derfor er vi avhengige av å kunne produsere mat til egen befolkning i både gode og dårlige tider. Vi kan med andre ord ikke gjøre oss avhengige av import fra omverdenen, men må sikre våre ressurser for egen matproduksjon. Det er viktig for bonden og landbruket, men aller mest viktig for den norske forbrukeren.

Senterpartiet i regjering leverte umiddelbart på forventningene da Landbruks- og matdepartementets kontorer ble inntatt i oktober 2021. Vi er i gang med å etablere beredskapslagre av korn. To solide jordbruksoppgjør er vedtatt. Strømstøtte, investeringsstøtte og ikke minst etablering av Bionova skal nevnes – og det til tross for protester fra Høyre og Fremskrittspartiet, som foreslo å redusere jordbruksavtalen med 1,2 mrd. kr og til alt overmål stemte imot en framforhandlet jordbruksavtale og en skjerpet jordvernstrategi. Høyres og Fremskrittspartiets alternative politikk er i sum lavere inntekter og høyere utgifter til den norske bonden.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering prioriterer norsk landbruk. Vi er kommet langt, men er ikke i mål. Det betyr f.eks. at et nytt tallgrunnlag med opptrappingsplan skal leveres, men vi minner om at det er i de årlige jordbruksforhandlingene at detaljene legges.

Årets store utfordringer har handlet om tørke og flom, afrikansk svinepest, fugleinfluensa og rovdyr. Vår landbruks- og matminister har tatt aktive grep og lansert tiltak som skal kunne bidra i krevende tider. Jeg har selv vært på reise og opplevd store ødeleggelser med avlinger som har stått under vann, og møtt matprodusenter som er fortvilet. De ønsker å opprettholde sin produksjon, men synes det er svært krevende når femårsflommer blir årlige, og oversvømmelser ødelegger store verdier. Det foreslås å heve viktige vegstrekninger som tiltak for å sikre infrastruktur, men det kan virke som om livsviktig matjord i enkelte dalfører er blitt en buffersone for flom. Sånn kan vi ikke ha det.

Jeg er glad for at vi har en regjering som tar norsk landbruk på alvor, og som har evne til å reagere og ta grep når situasjoner som truer norsk matsikkerhet og beredskap oppstår.

Irene Ojala (PF) [21:02:32]: I går sa kongen i sin tale til oss at vår felles helsetjeneste skal sikre at vi alle får helsehjelp av høy kvalitet. Det var veldig fint å høre. Men det var noe som skurret. I en tid der vårt naboland Russland er i krig med Ukraina, har både forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen pekt på at det er viktig for Norge at det bor folk i vårt nordligste fylke, og at det er et stabilt sivilsamfunn i landsdelen. Begge kommisjonene mener at det er på tide å styrke beredskapen i nordområdene og gi folk i nord trygghet i hverdagen. Dette er også noe statsministeren og utenriksministeren har sagt tidligere.

Totalberedskapskommisjonen sier det slik i kapittel 9:

«Utfordringsbildet i nord skiller seg ut sammenliknet med andre deler av landet. Været er dårligere og farligere og klimaendringene merkes raskere og tydeligere i polare strøk.»

Totalberedskapskommisjonen legger til grunn at befolkningen i nordområdene lever med lange avstander, spredt bosetning og en krevende demografisk utvikling som preges av aldring, sentralisering og fraflytting fra Nord-Norge, Svalbard og Finnmark spesielt, og at dette er et sikkerhetspolitisk anliggende. Dette betyr «at offentlige arbeidsplasser, sengeplasser på sykehusene og flyruter, har nasjonal betydning».

Både sykehusutvalget og helsepersonellkommisjonen viser til at behovet for en ny vurdering av sykehusstrukturen grunnet store geografiske variasjoner i spesialisthelsetjenestetilbudet er på sin plass. Helselovgivningen forplikter til et likeverdig – ikke likt, men likeverdig – helsetilbud til hele befolkningen uansett bosted. Det må jo også gjelde folk som bor i Kautokeino, Alta, Loppa, Kirkenes og Øst-Finnmark for øvrig.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport gir storting og regjering klar beskjed om å sette i gang arbeidet med å bygge tillit og skape forsoning i møte med Finnmarks flerkulturelle befolkning. Pasientfokus mener at dagens regjering og storting allerede nå og i neste års statsbudsjett må starte på dette forsoningsarbeidet. Den første forsoningsnøkkelen staten kan bruke, er å sikre at alle, uansett etnisk tilhørighet, får et helsetilbud som styrker livskvaliteten for dem som bor i Finnmark.

Mandag hadde Helse Nord møte med Nord-Norge-benken. Det er til stor bekymring for oss i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig når vi hører hva Helse Nord utreder. Kongen snakket i går om en felles helsetjeneste av høy kvalitet. For å skape et stabilt sivilsamfunn i Nord-Norge må vi ta totalberedskapen i Nord på høyeste alvor. Da kan vi ikke akseptere at fødeavdelinger og akuttberedskap i vår nordligste landsdel vurderes lagt ned. Det håper jeg regjeringen og vi her på Stortinget kan følge nøye med på videre framover.

Heidi Nordby Lunde (H) [21:05:50]: Vi velger ikke selv tiden vi lever i, men vi kan velge hvordan vi møter den. Da må vi, med Trygve Brattelis ord, forstå tiden vi lever i, og gi svar folk tror på. Klimakrise, kraftkrise og krigen i Ukraina ville vært krevende for enhver regjering, men én ting er de krisene man må stå i, noe annet er krisene man skaper selv.

Vi har lærermangel og for mange ukvalifiserte lærere i skolen. Regjeringens svar er å opprettholde mange skoler som ikke kan forsvares av elevtallet, gjennom et grendeskoletilskudd.

Barnefattigdom er mest utbredt i de store byene. Regjeringens svar er gratis barnehage i Finnmark og Nord-Troms.

Politiet sliter med å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn. Regjeringens svar er å opprette politiutdanning i Alta. Politiet trenger flere politifolk. Regjeringen åpner politikontorer politiet sier de ikke trenger.

Privat næringsliv sier at mangelen på kvalifisert arbeidskraft hindrer vekst og verdiskaping. Regjeringen innfører en ekstra arbeidsgiveravgift og øker veksten i offentlig sektor.

Helsekøene øker, og vi mangler helsepersonell. Regjeringen slutter å bruke kapasiteten hos private og innfører etableringskontroll med private helsetjenester, sånn at det blir mer kø, færre karriereveier og mindre attraktivt å jobbe innen helse.

Matkøene øker, og folk sliter med høye matvarepriser. Regjeringens svar er jordbruksoppgjør som gir folk høyere matvarepriser og bøndene høyere inntektsvekst enn andre arbeidstakere.

Vi mangler kompetanse for å digitalisere og omstille Norge, for å kompensere for mangel på arbeidskraft og bruke ressursene bedre. Regjeringen kutter i antall IKT-studieplasser og i bruk av kompetente konsulenter.

Vi trenger investeringer i framtidens arbeidsplasser for å sikre framtidens økonomiske og sosiale bærekraft. Regjeringens svar er økt politisk risiko og skatteøkninger som setter næringslivet i sparemodus istedenfor vekstmodus, svekker mulighetene for omstilling og driver kompetent kapital ut av landet.

Når det innføres en grunnrenteskatt på havbruk, innrettes den slik at den oppfordrer til skatteplanlegging gjennom omstrukturering til mindre selskaper med lavere inntjening.

Da har jeg ikke begynt på reverseringen av domstolreformen, oppløsningen av Viken, milliardoppkjøpet av Meraker Brug og innføringen av gratis fergetilbud, som til alt overmål har gitt færre avganger og dårligere tilbud.

Vi velger ikke selv tiden vi lever i, men vi kan velge hvordan vi møter den. Vi har en regjering der noen ønsker reformer for å gå framover, og noen ønsker reverseringer for å gå tilbake. Resultatet er at Norge blir stående stille i en tid der vi trenger å omstille oss raskere. Om det er en rød tråd i denne trontaledebatten, er det regjeringspartienes representanter som sier at sånn kan vi ikke ha det. Jeg er helt enig.

Rune Støstad (A) [21:09:07]: Som folkevalgt har jeg et hovedmål, og det er å gjøre alt jeg kan for at folk kan leve gode og frie liv. Nå er det for få som har den muligheten. For mange sliter, for mange gruer seg til neste regning. Da skal vi som fellesskap stille opp.

Den beste ressursen vi har, er folkene som bor i landet vårt. Da er det godt å se at mye går i riktig retning. Til tross for krig, energikrise og dyrtid var andelen av befolkningen som var i arbeid i fjor, den høyeste på 14 år. Sysselsettingen blant unge under 25 år var den høyeste på 22 år.

Som kongen sa i trontalen: «Antall personer i jobb har aldri vært høyere.» Det betyr at mange flere får muligheten til å bygge seg et godt liv selv. Om en har fått jobb innenfor helse, i kassen på lokalbutikken, i en industribedrift eller som leder i en kommune, er ikke det viktigste. Det viktigste er at en har en trygg jobb og en lønn å leve av. Det gir frihet, og det gir grunnlag for et godt liv.

Arbeid til alle vil alltid være Arbeiderpartiets viktigste sak. For å gi et bilde på dette: Under statsminister Støres to første år i regjering er det skapt flere jobber i privat sektor enn under hele regjeringsperioden til Solberg. Bare i Innlandet, der jeg bor, har det blitt nesten 6 700 nye lønnstakere de siste årene. Vi har en regjering som har satt en ny retning, en retning som går framover. I motsetning til da Høyre styrte, har vi nå en nærings- og distriktsvennlig regjering som fører en mer rettferdig politikk, fordi flere får ta del i fellesskapet.

Det er mye som er bra, men vi har større ambisjoner. Derfor må vi fortsatt sikre trygg økonomisk styring, samtidig som vi tar nye og kraftfulle politiske grep for framtiden. Det gjør regjeringen, med en offensiv og ny næringspolitikk, med grønt industriløft, med en politikk som handler om å skape og dele – selve fundamentet for vår gode velferdsstat, en velferdsstat som stiller opp for folk, sikrer rettferdig fordeling og sørger for at flere kommer i arbeid. Resultatet blir at flere kan leve et godt liv i både by og land.

Ingjerd Schou (H) [21:12:09]: Jeg tenkte jeg skulle starte med å takke velgerne som har deltatt i kommune- og fylkestingsvalget, for jeg har sett hva som var i det blå skapet, nemlig mannskap, lederskap og budskap. Fra Høyres side kommer vi til å være konstruktive her i Stortinget og ellers glede oss over utviklingen i mange kommuner.

Verden er her, og vi er en del av den. Krigen i Ukraina gjør at Norge påvirkes, både i lokalpolitikken og i nasjonalpolitikken. Her hjemme skal vi – og må vi – løfte både forsvar, beredskap og sikkerhet.

Regjeringen var treg med å gi støtte til Ukraina. Flere anmodninger om hjelp kom, og det tok altså 106 dager før det var på plass at vi fikk gitt verneutstyr til sivile. Det tok 223 dager å få sendt bromateriell. Også det var etterspurt.

Det har med dagens regjering vært en realnedgang i forsvarsbudsjettet. Solberg-regjeringen økte budsjettet med 3,7 pst., og Høyre forventer at det økes vesentlig neste år.

Regjeringen har vært treg med å innføre ny lovgivning, og jeg refererer da til sikkerhetssituasjonen, som er forverret. Noe av dette var allerede påbegynt da dagens regjering overtok kontorene. Regjeringen har ikke levert forbud mot fremmed etterretning, ikke levert på å gi PST tilgang til åpen kildelagring, ikke levert en oppdatering av sikkerhetsloven, særlig det som går på eierskapsbestemmelser, og ikke levert kunnskapsoverføring innen eksportregelverket. Det høres vanskelig ut, men det handler om at land vi ikke selger missiler til, heller ikke skal kunne tilegne seg kunnskap om missilteknologi ved norske universiteter.

Regjeringen har nedsatt et utvalg for å vurdere erfaringer med EØS-avtalen. Mandatet ser bakover, og Norge trenger faktisk at vi skal se framover, hvordan vi best ivaretar vårt samarbeid med EU i årene framover. Trontalen sa null. Den var blottet for det perspektivet.

Det er store utfordringer i Norge, og regjeringen svarer med bl.a. flere lensmannskontorer. Jeg tror man må være fra Senterpartiet for å tro at dagens kriminalitet løses fra et deltidskontor i Rakkestad.

Høyre vil ta ansvar for framtiden og dagens utfordringer. Regjeringen gjør ikke dette på en del områder som er helt sentrale i sikkerhetspolitikken, og resultatet er at mange unge i etableringsfasen også får regningen. Renten øker, og det samme gjør offentlige utgifter, som følge av den politikken som nå føres.

Kathrine Kleveland (Sp) [21:15:25]: Det å ha plass i stortingssalen, se kong Harald lese trontalen i går og føle fellesskap på tvers av partigrenser i demokratibygningen Stortinget, er et stort ansvar.

Demokrati i praksis er beredskap. Under 30 pst. i verden bor i demokratier. Antallet er dessverre synkende. Vi må ta vare på vårt.

Beredskap er viktig for Senterpartiet. Beredskap er alt fra forsvar, samferdsel, bredbånd og mobildekning, utdanning, medisin og mat til politi, rettsvesen, integrering og frivillig arbeid.

Jeg vil snakke om mat, for matberedskap er mer enn mange tror. Alt blir uvesentlig om vi ikke får mat. Vi trenger mer rettferdig fordeling av maten som finnes. Vi må kaste mindre mat, men også produsere mer.

Ethvert land har rett og plikt til å produsere mest mulig mat til egen befolkning. Derfor er matproduksjon en naturlig del av totalberedskapskommisjonens rapport.

Innhøstningen i år viser at matproduksjon er sårbart, også i vårt land. I en usikker verden med store klimaendringer er norsk matproduksjon beredskap. Da blir kloke jordbruksoppgjør, beredskapslager for korn og fortsatt satsing på matprodusenter med forutsigbar inntekt beredskap.

Å lage sunn og god mat er en av de viktigste kunnskapene et menneske kan ha. Det gir gode liv og god helse. Forrige lørdag deltok jeg da Geitmyra matkultursenter Tønsberg åpnet i Vestfold. Matkunnskap for barn er beredskap når barn lærer å lage sunn mat, teste nye smaker og forstår hvordan mat produseres.

Matfagene i videregående skole er beredskap. Norge trenger mange flere engasjerte og entusiastiske matfagarbeidere i årene som kommer.

Skolemat er beredskap. Skolemåltid gir bedre læringsmuligheter og utjevner sosiale forskjeller. Det bidrar til integrering og forebygger mobbing. Det er mye god folkehelse i riktig sammensatt skolemat, med brød, frukt, grønt, kjøtt og fisk.

Jordvern er beredskap. Enhver jordflekk som dyrkes, er beredskap. Nedbygging av matjord er et ran fra framtidas brødfat. Derfor har Senterpartiet i regjering lagt fram en ny jordvernstrategi med enda strengere krav til nedbygging. Nasjonal matproduksjon er beredskap og viktig for kultur, bosetting og verdiskaping. Det er levebrød for noen – matsikkerhet for mange.

Senterpartiet står opp for norsk matproduksjon, arbeidsplasser og tryggheten for tilgang på nok næringsrik mat. Husk at mat er mer enn å mette.

Kirsti Leirtrø (A) [21:18:45]: Et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap er selve målet for Arbeiderpartiet. Folk skal være trygge i og på jobb og ha velferdstjenester som er der når de trenger det. Det skal ikke være lommeboken som bestemmer hva slags hjelp du får. I dag er det ikke sånn. Mange sliter økonomisk og får det ikke til å gå opp. Det er i gode tider vi skal rigge oss for de dårlige tider.

Representanten Erna Solberg sa i sitt innlegg at vår regjering øker sitt offentlige forbruk. Det skulle da bare mangle. Etter åtte år med reduserte midler til vår felles velferdstjeneste og skattelette til dem som har mest, er det mye å rette opp i for å nå våre mål.

Vi vet at Norge ikke var rigget for krisen. Nå traff inflasjon og krig i nærområdet umiddelbart etter pandemien. Vi må lære av den krisen vi nå står i. Vi kan ikke kutte i sikkerhetsnettet til folk selv om vi kaller det avbyråkratisering. Noe av sikkerhetsnettet har vi styrket, noe forrige regjering kuttet i. Det er arbeidsavklaringspenger, feriepenger på arbeidsledighetstrygd, bostøtte, tiltaksplasser og økonomisk sosialhjelp. I tillegg har vi økt satsingen på Husbanken og på pensjon, redusert utgifter på barnehage og SFO og økt studiestøtten, for å nevne noe. Dette gjør vi samtidig som vi skal hjelpe flyktninger fra krigen i Ukraina og øke forsvarsevnen vår. Samtidig skal vi ha en trygg økonomisk styring for å redusere renteøkning og prisvekst. Det viktigste prosjektet vårt er allikevel å få flere i jobb, og det har vi lyktes med. Hele 51 000 flere har nå kommet i jobb.

Men det er mye igjen for å nå målet vårt om et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Norge trenger vår omfordelende politikk lenge ennå.

Geir Inge Lien (Sp) [21:21:28]: Ei drosjenæring med ordna forhold der kundane er trygge, og der sjåførane kan leve av jobben sin, ligg til grunn for politikken til denne regjeringa, i motsetning til den førre regjeringa. Drosjereforma som Framstegspartiet og Høgre innførte hausten 2020, har skapt eit totalt kaos i marknaden. Sjåførar lever på luseløn, og passasjerar har ikkje kontroll på verken prisen eller på om personopplysningane deira vert delte med f.eks. Russland. Det er nødvendig med ei opprydjing i marknaden, ikkje berre for dei som skal leve av yrket sitt, men òg for kundane og tilliten til næringa.

Tryggleik for passasjerar vil verte sett i fokus framover. Til stadigheit har vi sett at passasjerar vert ståande igjen mens dei ventar på drosjer som skal ta dei til eit sjukehus, til eit legekontor eller frå eit sjukehus. Årsakene er samansette, men den største gjengangaren er at dei offentlege anboda pressar prisane på turane så mykje at dei seriøse aktørane, med døgntilgjengeleg beredskap og solid lokalkunnskap, taper anbod i konkurransen med aktørar som vinn på pris. Eg meiner at vi, som det offentlege, sparar oss til fant når vi sparar kroner og øre på pasienttransport, men kastar vekk ressursar i helsevesenet når dei same pasientane ikkje møter opp på grunn av eit anbodsregime som i for stor grad vektlegg pris og tek for lite omsyn til kvalitet og lokalkunnskap. Uansett er utfallet ofte at drosjesjåførane heller ventar på andre turar til ordinær marknadspris.

Det vert difor viktig for oss å følgje opp arbeidet som vert gjort no av drosjeutvalet. No ser dei på moglegheitene for samkøyring av transporttenestene som det offentlege kjøper. I dag vert skuleskyss, tilrettelagd transport og pasientreiser kjøpte kvar for seg, etter anbod, der pris er eit viktig tildelingskriterium. Etter frisleppet i marknaden har talet på løyve meir enn dobla seg, men den totale omsetninga har ikkje gått opp samanlikna med 2019. Det vil seie at drosjesjåførar, som allereie då levde i ein pressa marknad, no kjem endå dårlegare ut når det gjeld oppdrag frå det offentlege. Ei samkøyring av transporttenestene vil forhåpentlegvis leggje til rette for meir føreseielege kontraktar, med lønsvilkår for dei tilsette som sikrar at pasienten vert prioritert, i motsetning til det Høgre–Framstegsparti-regjeringa gjorde. Vi jobbar med saka.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [21:24:42]: På terskelen til eit nytt stortingsår har eg med meg alle menneskemøta frå lokalvalkampen. Det er ho som har for låg løn til å greie å kjøpe sin eigen bustad, læraren som synest det er krevjande å skulle ta vare på alle i ei altfor stor klasse, men som jubla over gratis SFO, som SV fekk forhandla inn i budsjettet, og ho som gjerne skulle hatt fleire yrkesgrupper med for å hjelpe skulevegrarane og traumatiserte flyktningbarn til å oppleve livsglede og meistring. Det var han som fortalde korleis det var å vere barn i ein familie som mista alt i dyrtida på 1930-talet, lokalsamfunnet som kjempar for sin barnehage og skule, og bonden som kan få øydelagd næringsgrunnlaget fordi kommunen vil ekspropriere jorda til byggjeformål. Det var innvandraren og ressurspersonen eg møtte på Sula, som brukte mykje tid på å forklare sine medflyktningar kva demokrati og eit val er. Han møtte blikket mitt og sa med djupt alvor: Vi vil ikkje ha sosialhjelp, vi vil vise kva vi kan. Vi vil forsørgje oss sjølve og betale skatt slik som andre, men det er vanskeleg for ein ung mann som ikkje har eit norsk namn, å få jobb, og det er vanskeleg å kome i kontakt med nordmenn.

Noreg må vise internasjonal solidaritet og ta imot kvoteflyktningar, som er den einaste lovlege ruta for menneske som er på desperat flukt frå krig for å berge livet. Frivillige organisasjonar på inkluderingsområdet må få meir føreseielege rammevilkår og søkbare ordningar med klare kriterium for det viktige arbeidet dei gjer med å hjelpe folk som kjem til landet, med å forstå det norske samfunnet og finne sin plass i fellesskapen, slik at dei kan bidra med sine ressursar.

Alle bur i ein kommune, og dei kommunale tenestene er ryggrada i velferdsstaten. Difor vil SV styrkje kommuneøkonomien. Statsministeren var oppteken av at vi ikkje skal sløse med det viktigaste, menneska, og då tenkjer eg at å setje inn meir ressursar tidleg er viktig. SIFO-undersøkinga syner alvoret i dyrtida når over 150 000 familiar er ille ute, og hushald slit. Dette er alvorleg, og det krev at vi handlar raskt og sikrar at alle har ein trygg plass å bu, at dei ikkje mistar bustaden sin, og at dei har pengar til mat på bordet.

Det er for folk sitt liv og sin kvardag vi skal lage budsjett og vedta lover, ikkje for å tilfredsstille internasjonale konsern med styremedlemer i skatteparadis. Det er for demokratiet og rettstryggleiken si skuld vi skal forvente at regjeringa får avslutta det pågåande menneskerettsbrotet på Fosen. Stortinget må sjå til at det ikkje skjer nye brot i jakta på nye naturressursar på land og hav. No er tida komen for å fylgje opp sannings- og forsoningskommisjonens rapport med budsjett og politikk.

Eg ser fram til eit nytt arbeidsår med å utvikle politikk for folk sine behov, for trygge liv og for arbeidsplassar.

Linda Monsen Merkesdal (A) [21:28:02]: I partileiardebatten i Arendal var Jonas Gahr Støre den einaste partileiaren som rekte opp handa og svarte ja på at me kom til å oppnå klimamåla våre. Tenk det – berre éin partileiar i Noreg trur at me skal oppnå klimamåla våre.

Noreg har som mange andre land underteikna Parisavtalen, ein forpliktande avtale som set mål og krav om utsleppskutt. Om Noreg ikkje følgjer avtalen, vil det få økonomiske konsekvensar for Noreg og norsk industri.

Me må nok erkjenna at eit samla politisk Noreg ikkje har klart å skapa god nok forståing hos befolkninga om Parisavtalen og kvifor me skal gjera tiltak som krev meir straum, og at det hastar. Hovudårsaka til at me skal elektrifisere det norske samfunnet, er nettopp å kutta i menneskeskapte klimautslepp. Hadde me ikkje hatt dette problemet å løysa, kunne me ha halde fram i nøyaktig same tempo som før.

Det var påfallande at Høgres partileiar ikkje rekte opp handa på spørsmålet om me ville nå klimamåla. Skal ein leie eit land gjennom ei enorm omstilling, må ein i det minste ha tru på prosjektet.

La meg teikna eit bilete: Du skal på fjelltur med barna dine, peikar på toppen og seier at opp der skal me, på den fjelltoppen. Så snur du deg til barnet og seier: Men du kjem ikkje til å klare det. – Det er det Høgre no gjer til industrien og Noregs befolkning: sår tvil om verkemiddelet og om måloppnåinga.

Me har forplikta oss til å nå mål, og som Gro Harlem Brundtland sa det: «Det er typisk norsk å være god.» Den sjølvtilliten treng me inn i den enorme omstillinga me skal gjennom som land. Me må ha stø kurs og klare mål.

Innan 2030 skal Noreg redusera dei menneskeskapte klimautsleppa med minst 55 pst. Det er denne generasjonen som for fullt merkar klimaendringane i kvardagen, med ekstremtørke og storflaum. Me ser helseutfordringar på grunn av forureining i form av kreft og hjarte- og lungesjukdomar. Dette er problem me må snakka om og løysa.

Samfunnet vårt skal gjennom endringar, og endringar kan skape utryggleik. Det er vår jobb å skape føreseielegheit, tillit og rettferd i omstillinga. Arbeidarpartiet tek dette oppdraget på alvor. Me innfører tiltak for næringslivet, slik at industrien og bedriftene kan omstilla seg. Dette sørgjer for økonomisk tryggleik og moglegheit for vanlege folk i by og land.

Me er nok den siste generasjonen som har ei reell moglegheit til å gjera endringar. Difor rekkjer Arbeidarpartiet opp handa og handlar no.

Margret Hagerup (H) [21:31:24]: I trontaledebatten i 2018 var jeg bekymret over Arbeiderpartiets svartmaling av norsk arbeidsliv. Jeg advarte bedriftsledere om å være på vakt mot at denne «virkelighetsbeskrivelsen» skulle bli utgangspunktet for utforming av regelverk, for det ville være en manglende tillit til norske arbeidsgivere.

I dag har vi fasiten. Nå melder bedrifter over hele landet at de velger å ikke ansette på grunn av økt arbeidsgiveravgift, og at de ikke tar nye oppdrag på grunn av innstramminger i innleieregelverket. Norske bedrifter ber om forutsigbarhet, regjeringen svarer med økte skatter og økte utgifter for staten.

Politisk risiko har blitt en reell utfordring for norske bedrifter, og halvveis inn i regjeringsperioden mangler regjeringen svar på hvordan de store oppgavene skal løses. De bruker tid og penger på å gå bakover for å tilfredsstille Senterpartiets mange valgløfter, på tross av at mye tyder på at det ikke er et skrikende behov for å innfri disse løftene, heller ikke i egne rekker.

Reversering og manglende omstilling skaper ikke trygghet for framtiden. Vi har nok folk, penger og kapital til å lykkes med den grønne omstillingen, men vi må forvalte dette klokt. Omstillingen av Norge kan ikke utelukkende skje gjennom statlige virkemidler, hvor private skal ta en stadig større del av regningen. Det må først og fremst lønne seg å skape arbeidsplasser, gjennom et skatte- og avgiftsnivå som bidrar til utvikling og verdiskaping. Skal vi ta ansvar for framtiden, må vi ha jobbskaperne med på laget, for det skaper muligheter for flere.

Valgene vi tar i dag, er avgjørende for framtiden og kommende generasjoner. Grunnlaget for nødvendig omstilling og ivaretakelsen av et godt velferdssamfunn skapes gjennom en god skole, et produktivt næringsliv og en sterk offentlig sektor.

Kompetansebehovsutvalget viser til at nesten 30 pst. av norske 15-åringer har for dårlige kunnskaper i lesing, matematikk og naturfag, noe som kan svekke evnen til livslang læring og omstilling. Regjeringen avviser en egen strategi for realfag, på tross av at næringsliv og akademia varsler om en realfagskrise. Regjeringen har videre fjernet den eneste karriereveien som var i norsk skole, hvor lærere bl.a. kunne utvikle undervisningskompetansen sin i begynneropplæringen. For AS Norge er det helt avgjørende at ungene lærer seg å lese, skrive og regne, for det forhindrer utenforskap.

Det er dessverre for mange veier ut av arbeidslivet. I 2018 sa jeg at forutsetningen for å inkludere flere er arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, skaper arbeidsplasser og senker terskelen for dem som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen har gjort veien inn til arbeid smalere, og de svekker grunnlaget for den nødvendige omstillingen som skal sikre velferden for kommende generasjoner.

Det må lønne seg å skape jobber. Det gjør det dessverre ikke med denne regjeringen.

Ole André Myhrvold (Sp) [21:34:40]: Krig i Ukraina, et stadig mer polarisert verdensbilde, økonomisk ustabilitet og et sårbart energisystem har gitt oss høye energipriser, galopperende prisvekst og kraftige renteøkninger. Der arbeidsfolk tidligere kunne leve et relativt godt liv med et visst økonomisk handlingsrom, er det nå mange som strever med å få endene til å møtes. Mange har omprioritert, strammet inn livreimen, men opplever likevel at lønningsposen er tom før neste lønning. Å få bukt med den usikkerheten som mange nå føler på kroppen, er Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens fremste jobb. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og ansvarlig budsjettering for å få prisveksten ned og renten under kontroll.

Det er mange usikkerhetsfaktorer nå, men likevel ser vi – i motsetning til Høyre, som prøver å tegne et dystert bilde av næringslivet og at alt er satt over styr – at næringslivet jevnt over går godt og søker etter folk. Mange virksomheter sliter faktisk med å finne folk til arbeidsplassene de har. Sysselsettingen er på et så høyt nivå at vi må tilbake til 2008 for å finne høyere tall. I andre kvartal i år var det 47 000 flere i jobb enn på samme tid i fjor. I løpet av denne regjeringens første regjeringsår ble det skapt flere jobber enn under de åtte årene med Erna Solbergs regjering. At folk har jobb, står i jobb, og at nye folk får jobb, er bra, både for den enkelte, for husholdningene og for samfunnet.

Dette viser noe annet enn det bildet Høyre forsøker å tegne her i kveld. Det bildet er et falskneri. Det er ikke sant at næringslivet og jobbskaperne generelt er pålagt massive skatteøkninger under denne regjeringen. Det som er sant, er at den kraftbransjen som har tjent gode penger på høye strømpriser, har fått økt skatt for å finansiere en strømkompensasjonsordning for familiene. Det er bare rett og rimelig. Det som også er sant, er at det er innført en grunnrenteskatt på havbruk, en eventyrlig næring som har skapt sine verdier i våre felles fjorder, og som vil komme til å fortsette å bidra med utvikling og arbeidsplasser langs kysten.

De grepene regjeringen har tatt, har vært riktige og helt nødvendige for å kunne prioritere dem med lave og middels inntekter, pensjonister og barnefamilier. Så har regjeringen vært opptatt av å redusere enkelte skatter og avgifter også for næringslivet, for å stimulere til verdiskaping – verdiskaping som bygger hele Norge og gir grunnlag for sosial og geografisk omfordeling.

Denne regjeringens prosjekt er å bygge videre på et Samholds-Norge gjennom økonomisk ansvarlighet, mer verdiskaping og gjennom å redusere forskjellene på folk. Det gjør vi ikke med høyresidens frislipp, men gjennom politisk styring.

Sofie Marhaug (R) [21:38:02]: På NRK i dag kan vi lese at vi har fulle vannmagasiner, deriblant Blåsjø, det største vannmagasinet i Norge, som ligger i det prisområdet som ofte omtales som NO2. Likevel har det samme prisområdet, som strekker seg fra Sunnhordland i vest til Buskerud i øst, hatt høye strømpriser gjennom hele sommeren. La oss derfor slå fast i denne salen at årsaken til at de høye strømprisene i NO2 har vært som de har vært, slett ikke er kraftmangel. Tvert imot har Sør-Vestlandet hatt et stort kraftoverskudd på minst 3,6 TWh fra juni til nå, og på over 10 TWh fra året startet. For mange tall og fakta? Ja, egentlig, men det må tydeligvis hamres inn, for jeg er mektig lei av å sitte i kraftdebatt etter kraftdebatt der svaret på de høye strømprisene er å bygge ned naturen med enda mer vindkraft. Jeg hører det fra regjeringen, og jeg hører det kanskje enda oftere fra partiet Høyre.

Rødt mener at vi har fått en vindkraftdebatt som baserer seg på feilaktige premisser. Hvis det er lavere strømpriser som er målet, er ikke svaret å bygge mer kraft i et uregulert marked. Så lenge vi er koblet til et stort europeisk marked, vil vi ikke klare å matche tilbudet med etterspørselen. Det er den berømte proppen som må settes på plass før vi begynner å fylle badekaret med vann – eller det varme, lille huset som fort blir kaldt hvis vi lukker opp vinduet midt på vinteren.

I året som kommer, håper jeg at vi får en diskusjon om de virkemidlene som faktisk virker, om prioritering av kraften og om politisk kontroll, styring og regulering av eksport, forbruk og pris. Dette er langt mer demokratisk enn å overlate kraftpolitikken til ren markedstvang. Med dagens markedsregime risikerer vi nemlig to ting: for det første å ofre naturen fordi presset på å bygge ut og bygge ned blir for stort, og for det andre å miste bedriftenes konkurransefortrinn med billig fornybar vannkraft. Resultatet av det siste er at vi reduserer Norge til en råvareprodusent. At dette skal være mer solidarisk eller klimavennlig enn å bruke den kortreiste kraften til foredling og verdiskaping her hjemme, går jeg ikke med på.

Jeg håper regjeringen vil jobbe for mindre marked og mer demokratisk kontroll i kraftpolitikken framover heller enn å styre mot teppelegging av norsk natur med ustabil vindkraft.

Tove Elise Madland (A) [21:41:18]: Det eg skal snakka om no, blir eg aldri lei av. Stortingsmeldinga Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, Meld. St. 24 for 2022–2023, legg rammer for ein god og framtidsretta eldreomsorg. Våre eldre skal leva eit godt liv, og den dagen dei treng hjelp, skal dei møta ei velferdsteneste med høg kvalitet, med velkvalifiserte tilsette. Det handlar om tryggleik – tryggleik for ein god alderdom og tryggleik for at fellesskapet stiller opp.

Demens er ein sjukdom som heng saman med alder, men ikkje alle eldre får ein demensdiagnose. Men me er ei befolkning som blir stadig eldre, så talet på demensramma vil likevel dobla seg fram mot 2050. Difor er eg veldig glad for at me i Hurdalsplattforma så tydeleg seier at me skal styrkja lågterskeltenestene for dei som blir ramma av demens.

Tryggleik i kvardagen er det aller viktigaste når ein får ein diagnose. At kommunane våre kjem tidleg inn med hjelp og støtte, er kjempeviktig, og at me aukar bruken av demenskoordinatorar. I min eigen heimkommune har eg sett kor viktig det er. Når alt kjennest utrygt og lite føreseieleg, kjem det nokon inn som er der og set kvardagen din saman igjen.

Regjeringa vil òg trappa opp dagtilbodet for demenssjuke. Tryggleik og føreseielegheit er ein som ser deg, ein som kjenner deg, og kjende aktivitetar som gjev glede og meining.

Dei aller fleste vil bu heime. Difor styrkjer me òg heimetenesta, med fleire tilsette i heile stillingar og, ikkje minst, i faste team. Aktivitetar er avgjerande for at ein skal oppleva meistring og livskvalitet. Då treng ein å møta faste, trygge, kompetente tilsette som kjenner livshistoria di. Me må hindra inaktivitet og einsemd. Difor prioriterer regjeringa ein nasjonal aktivitetsgaranti, og her speler frivilligheita ei heilt avgjerande rolle.

Dei pårørande gjer ein formidabel innsats. Det må me verdsetja høgt. Å vera pårørande er meir krevjande enn me er klar over, og dei yter like mykje hjelp som det offentlege. Dei må difor òg kjenna på tryggleik – tryggleik for at deira næraste får god, personsentrert omsorg, og ikkje minst at pårørande får avlasting når dei treng det.

Saman – saman med den demenssjuke, dei pårørande, det offentlege og frivilligheita – skaper me verdigheit, livskvalitet og meistring. Det er tryggleik for at fellesskapet stiller opp.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [21:44:08]: Norge er et trygt og godt land å bo i, men også et sårbart land. Vi er et land med få folk og store avstander – med ganske så ulike hverdager.

I denne salen har vi et ansvar for å sørge for at vi også om 20 år kan starte innlegg i trontaledebatten med å slå fast at Norge er et trygt land. Men det forplikter. Gjør vi ikke noe eller bare lar det skure og gå, vil tryggheten over tid forfalle.

Noe av det første Senterpartiet gjorde i regjering, var derfor å sette ned en totalberedskapskommisjon og en forsvarskommisjon. Kommisjonene har levert sine rapporter, og selv om rapportene knapt har rukket å være på høring, har arbeidet med å styrke beredskapen vår begynt for lengst.

Allerede det første året med Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved roret styrket vi den sivile beredskapen med 700 mill. kr. Det ga mer trening, bedre utstyr og mer folk, som er klare den dagen krisen inntreffer.

Vi har også prioritert tilstedeværelse i nord, både ved økt etterretning og ikke minst ved å satse på distriktspolitiske virkemidler for å opprettholde og øke bosettingen i nord. For livskraftige lokalsamfunn i hele landet er en vesentlig del av den samlede beredskapen. Det er avgjørende for vår felles trygghet i hele landet.

En av hovedanbefalingene fra totalberedskapskommisjonen er å videreutvikle grunnberedskapen. Kommisjonen er også opptatt av å bygge gode rammer for samarbeid på tvers av sektorer og forbedre den nasjonale beredskapsledelsen.

Senterpartiet har alltid vært opptatt av at beredskapen må forankres og bygges lokalt. Skal vi styrke grunnberedskapen i Norge, forutsetter det at det finnes folk med trening og utstyr i hele landet. Det er vi faktisk ganske enige om i denne salen. Det vi derimot ikke er like enige om, og der vi i Senterpartiet skiller lag med bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet, er at den lokale beredskapen også må omfatte statens ressurser. Det kan ikke bare være opp til kommuner og frivillige organisasjoner å opprettholde grunnberedskapen rundt om i våre lokalsamfunn. Vi må ha politifolk, ambulanser, lokalsykehus og et sivilforsvar, som sammen med kommuner med bl.a. brann- og redningstjeneste og frivillige organisasjoners kapasiteter, gir den nødvendige grunnberedskapen for folk i hele landet. Det er samspillet mellom frivillige, kommunene og staten som sikrer en bred og god grunnberedskap. Vi må ikke havne der – slik ordføreren i Bø i Vesterålen uttalte under forrige regjering – at staten har forlatt oss.

De neste årene skal Senterpartiet fortsette jobben med å følge opp kommisjonenes rapporter og styrke vår nasjonale beredskap. Vi skal ruste Norge for en mer utrygg og mindre forutsigbar verden. I det arbeidet skal vi aldri miste «det nære» av syne, for det er det det handler om.

Hårek Elvenes (H) [21:47:29]: Så sent som i 2007 ble det fra norsk myndighetshold uttalt at det i framtiden ville være utenkelig med en væpnet konflikt mellom europeiske land. I dag vet vi hva situasjonen er: Russland har påført sitt nabofolk ufattelige lidelser. Russland er også vår nabo.

Det framgår av trontalen at regjeringen vil følge opp forsvarskommisjonen. Det framgår av rapporten om rikets tilstand at man vil vektlegge anbefalingene fra det fagmilitære rådet og forsvarskommisjonen, og man beskriver dette som viktige råd. Jeg håper at det i den siste meldingen ikke ligger en nedtoning av ambisjonene som forsvarskommisjonen har lagt til grunn.

Forsvarskommisjonen og det fagmilitære rådets konklusjoner er entydige: Vi må ta større ansvar for vår egen nasjonale sikkerhet, og vårt nasjonale forsvar må styrkes. Det krever kriseforståelse, og det krever handling. Militær støtte til Ukraina må ikke tas til inntekt for en oppbygging av vårt eget nasjonale forsvar. Ren sikkerhetspolitisk henger det sammen, men det er to forskjellige forhold.

Vi må ikke forledes til å tro at en midlertidig militær svekkelse av Russland vil føre til en indirekte økt trygghet for Norge. Det var på sett og vis tankesettet etter Murens fall, da kommunismen forsvant som en trussel. Nå – 30 år etterpå – ser vi at det tankesettet kom til kort. Troen på at Russland skulle utvikle seg som et liberalt demokrati og kanskje bli medlem av NATO, slo dessverre helt feil.

Gjennomgangsmelodien i denne trontaledebatten har vært velferd – og enda mer velferd. Da tror jeg det er grunn til at vi i Stortinget må minne oss selv på at forutsetningen for all velferd og all annen politikk er at vi opprettholder vår egen suverenitet og vår egen frihet.

Til slutt: Opposisjonen har gjentatte ganger bedt regjeringen om å ta et initiativ overfor Stortinget om et forlik i Stortinget. Det ser det ut som om regjeringen nå ønsker å følge opp. Det er i nasjonens interesse at man klarer å framforhandle en langtidsplan som kan stå seg over flere stortingsperioder, slik at man faktisk får til den oppbyggingen av Forsvaret som nasjonen trenger.

Mímir Kristjánsson (R) [21:50:34]: Jeg vil begynne med å sitere en politisk tenker som har betydd veldig mye for meg, nemlig den danske artisten Kim Larsen. Kim Larsen sier noe veldig viktig. Han sier: «Jeg kan ikke forstå, hvad en regering skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal s’gu nok klare sig.». Eller oversatt til norsk, hvis man ikke forsto dansken min: Jeg kan ikke forstå hensikten med en regjering hvis det ikke er for å hjelpe de svake. De sterke skal nok alltids greie seg.

Disse ordene gjelder jo ikke bare regjeringen, det gjelder jo alle oss som sitter her. Nå har vi diskutert i tolv timer, vi skal fortsette i morgen, og det er ikke overraskende om mange begynner å bli trøtte eller gå lei. Men da synes jeg vi skal minne oss selv og hverandre på hva som er hensikten med det vi gjør. Politikk trengs ikke for dem som er friske, rike og mektige fra før. Politikk trengs for de syke, de lavtlønte, de gamle og de arbeidsløse – kort sagt alle de menneskene som ikke har noen andre sedler i livet å handle med enn den stemmeseddelen som de legger i urnen annet hvert år.

Hvis vi spør oss selv om vi har tatt den oppgaven på alvor her inne – om å bry oss mest om dem som har minst – er jeg redd for at svaret på det dessverre foreløpig må være nei. Vi har matkøer som vokser i norske byer, vi setter nye fattigdomsrekorder hver uke og hver måned. To store satsinger har blitt lansert den siste tiden: én på grønn industri og én på forsvar – 15 mrd. kr til hver. Det er gode og viktige pakker – jeg er ikke imot disse – men 15 mrd. kr er nok penger til å løfte alle i Nav-systemet ut av fattigdom. Og hvor er de 15 milliardene blitt av? Hvor er den storsatsingen blitt av når det renner milliarder ut av regjering og storting på denne måten?

Jeg håper og tror at alle representantene her inne vil være med meg på følgende løfte: Jeg lover at hver dag jeg kommer inn i denne salen, skal jeg tenke først på dem som har minst. Jeg lover at hver gang jeg står på denne talerstolen, skal jeg bruke stemmen min til å snakke for dem som ikke har nok fra før. Jeg lover at hver eneste gang jeg fremmer et forslag her, skal det være for å få ned forskjellene blant folk. Og ikke minst: Jeg lover at jeg aldri skal sløse bort tid på denne talerstolen på å gjøre de mektige mektigere og de rike rikere.

Kari Mette Prestrud (Sp) [21:53:45]: Vi har behov for at folk flytter ut av byer og tettbygde strøk til distriktene. I den sikkerhetspolitiske tiden vi lever i i dag, er det viktigere enn noen gang, særlig i nordområdene.

Over tid har de fleste sykehusene slitt økonomisk, men i vår nordlige landsdel er folk faktisk bekymret for å miste nærsykehuset sitt – og «nær» blir fort et relativt begrep i denne sammenhengen. Her sørpå kjenner vi ikke til hva avstander er. Det er derfor ikke et sykehus å miste, da avstanden mellom dem er så altfor lang i Nord-Norge. Et annet viktig argument er at Forsvaret i motsetning til tidligere baserer seg på å benytte de sivile sykehusene. Dette gjør at sykehusene i Nord-Norge har en helt spesiell og viktig rolle i totalberedskapen vår.

Vi blir stadig minnet om at vi vil gå tom for folk før vi går tom for penger. Men egentlig er vi godt skodd når det gjelder utdannede leger og sykepleiere i Norge. Utfordringene er at altfor mange velger seg andre steder å arbeide. Det er derfor viktig at parallelt med å opprettholde en allerede eksisterende og besluttet sykehusstruktur, må vi iverksette en rekke kraftfulle tiltak for å beholde helsepersonellet vårt – tiltak som vil få de helseutdannede tilbake.

Altfor mange opplever en arbeidshverdag der de ikke strekker til, og mange unge anser ikke verken sykehus eller kommunehelsetjenesten som en attraktiv arbeidsplass. I tillegg må vi umiddelbart legge til rette for at helsepersonell, etter særaldersgrense for pensjon, kan vinne økonomisk på å tilby sin restarbeidsevne. Her er det altså snakk om at flere tiltak i sum vil gi oss en forsterket tilgang på helsepersonell, som vi trenger for å opprettholde sykehusstrukturen som vi har i dag. Uten tjenester nær folk blir heller ikke folk boende – og ingen vil flytte dit.

Jeg har til gode å se noen gode eksempler på sparte kostnader som følge av sentralisering. Målet er å skape helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og sikre en desentralisert helsetjeneste. Slik skal den offentlige helsetjenesten sørge for beredskap og trygghet i hverdagen vår.

Kari-Anne Jønnes (H) [21:57:07]: Den største verdien vi har i samfunnet, er verdien av menneskene som bor her. Norge er et rikt land, folk er en knapphetsressurs i dag, og utfordringen vil bli større i årene som kommer, særlig i distriktene.

Når skal regjeringen endre retning? Politikken den fører nå, forsterker flere av de store utfordringene vi har. Utgangspunktet må være at vi til enhver tid forvalter ressursene våre klokt. Noe av det viktigste vi da kan gjøre, er å sikre alle tilgang til kunnskap og kompetanse. Det er den sikreste investeringen vi kan gjøre, og den gir alltid avkastning.

Bedriftene i distriktene skriker etter folk. De mangler kompetanse for videre vekst og omstilling. Skal de vokse, skape flere arbeidsplasser og bidra til gode velferdstjenester og attraktive lokalsamfunn, trenger de folk med riktig utdanning. Hva er det regjeringen gjør? Jo, den bruker enorme summer på oppløsning av fylkeskommuner, og det på tross av at de er skoleeiere og ansvarlig for videregående opplæring. Fullført og bestått videregående opplæring er nøkkelen til et godt liv, med aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Det er mangel på kompetanse. Likevel sørger altså regjeringen for at skoleeiere forvitrer, og penger brukes på reversering framfor kompetanse. Det er uansvarlig.

Bedriftene trenger forutsigbare og rettferdige rammevilkår. De skaper verdiene vi politikere er så glade i å fordele. Framfor å sikre trygghet og forutsigbarhet for dem som har tro på distriktene og ønsker å skape en framtid for seg selv og andre, endrer regjeringen praksis, gjør store endringer i skattesystemet og skaper utrygghet og uforutsigbarhet. Det er ugreit.

Hele Norge trenger barnefamilier, og barnefamilier trenger barnehager. Derfor bør det være enkelt og attraktivt å drive barnehager. Men hva gjør regjeringen? Den skaper utrygghet og uforutsigbarhet for private barnehager. Det bidrar ikke til bolyst.

Reiselivsnæringen er viktig for distriktene. Selv om det kommer turister året rundt, er sesongvariasjonene store. Det trengs fleksible løsninger med tanke på ansettelsesforhold som tar høyde for sesongvariasjoner og ulike behov. Men hva gjør regjeringen? Den fjerner muligheten til innleie og stikker kjepper i hjulene for alle dem som har satset stort på sesongturisme. Jeg vil minne om at de som driver med sesongturisme, også bidrar med skattekroner, og det er faktisk viktig.

Regjeringen har glemt at de store oppgavene løser vi best sammen. Regjeringen fortrenger at offentlige og private sammen er løsningen for helse, omsorg og arbeidsinkludering. Vi har ikke råd til ikke å verdsette mangfold, valgfrihet og private helsetjenester.

Vår nasjon trenger en regjering som bidrar til attraktivitet og framtidstro i hele Norge. Det har vi ikke nå.