Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2024

Dato: 18.06.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 452 L (2023–2024), jf. Prop. 113 L (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:57:11]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom Akademikerne og staten v/ Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og arbeidstvisten mellom Unio og staten v/ Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet i forbindelse med Statsoppgjøret 2024 (Innst. 452 L (2023–2024), jf. Prop. 113 L (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Henrik Asheim (H) [] (ordfører for saken): Dette lovforslaget fra regjeringen innebærer at arbeidstvisten mellom Akademikerne og Unio på arbeidstakersiden og staten ved Digitaliserings- og forvaltningsdepartmentet på arbeidsgiversiden, går til tvungen lønnsnemndbehandling. Denne tvisten oppsto i forbindelse med statsoppgjøret 2024.

Regjeringen valgte å gripe inn i streiken som en konsekvens av en varslet opptrapping med store streikeuttak fra Akademikerne 3. juni og Unio 5. juni. Regjeringen begrunnet inngrepet med at det kunne medføre samfunnsmessige konsekvenser av en så alvorlig karakter at det ville være uforsvarlig å la streiken fortsette når det varslede uttaket var iverksatt.

En samlet komité er tydelig på at det er partene selv som har ansvaret for å komme til enighet i lønnsoppgjørene. Det er alltid beklagelig når partene ikke klarer å finne sammen i felles løsninger og myndighetene dermed må gripe inn i en streik. Dette er allikevel en viktig sikkerhetsventil som kan benyttes når vilkårene for å gripe inn er oppfylt.

Slik komiteen ser det, er dette tilfellet i gjeldende sak, og derfor står en enstemmig komité bak innstillingen som støtter lovforslaget.

I tiden etter at regjeringen grep inn i den pågående streiken, har Unio ytret ønske om at Stortinget må ta grep for å endre sammensettingen av Rikslønnsnemnda i behandlingen av denne tvisten. Konkret er dette begrunnet med at LO har fast plass med talerett i nemnda, selv om de i denne saken sto på motsatt side av Unio og Akademikerne i uenigheten om hvorvidt sistnevnte skal ha en egen tariffavtale med staten.

På bakgrunn av dette har Fremskrittspartiet fremmet et eget mindretallsforslag som imøtekommer Unios krav. Jeg skal overlate til forslagsstillerne selv å redegjøre for sitt syn.

Høyre har tillit til det norske forhandlingssystemet og den prosessen Rikslønnsnemnda fører i slike saker. Det vil være svært skadelig dersom Stortinget skulle begynne å endre sammensetningen av nemnda begrunnet i konkrete og pågående saker. Da vil det kunne skape presedens også fremover, og dermed kunne true hele denne viktige mekanismen i lønnsdannelsen i Norge. Derfor kommer Høyre til å stemme mot dette forslaget i dag.

Når det er sagt, er tilbakemeldingen fra Unio alvorlig, og den må tas på alvor. Når en stor arbeidstakerorganisasjon uttrykker at de ikke er sikre på en rettferdig behandling i Rikslønnsnemnda, bør det bekymre alle arbeidslivets parter og det politiske Norge.

Derfor mener vi at det er svært viktig at dette tas tak i når denne tvisten er avgjort i nemnda, men da bredt forankret med alle arbeidslivets parter. Formålet må være å ivareta tilliten til nemnda og den behandlingen sakene får.

Bjørnar Skjæran (A) []: For Arbeiderpartiet er streikeretten grunnleggende, og i Norge har så godt som alle arbeidstakere denne retten. Den er en viktig del av den norske arbeidslivsmodellen. I dag er det stort sett bare embetsmenn og militære tjenestemenn som ikke har muligheten til å streike.

En viktig del av grunnlaget for at det ikke er strid om streikeretten i landet vårt, er en felles anerkjennelse og aksept mellom partene og ellers i samfunnet for at staten skal gripe inn om en streik utvikler seg slik at liv og helse kommer i fare, eller det kan oppstå alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Bakgrunnen for at Stortinget i dag behandler en lovproposisjon om lønnsnemnd, er at det dessverre var nødvendig i dette tilfellet.

Streik er et legitimt virkemiddel i norsk arbeidsliv, og samfunnet må i utgangspunktet tåle konsekvensene av en streik. Det er på den ene siden partene som har ansvaret både for lønnsfastsettelsen gjennom forhandlinger og for at en streik gjennomføres på en måte som ikke medfører fare for liv og helse eller får andre alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. På den andre siden er statens mest grunnleggende oppgave og ansvar å sikre innbyggernes trygghet og sikkerhet.

Det framgår av proposisjonen at den varslede utvidelsen av streiken fra 3. juni for Akademikerne ifølge Justis- og beredskapsdepartementet ville satt Nasjonal sikkerhetsmyndighet ute av stand til å ivareta sine kritiske oppgaver på en forsvarlig måte, både når det gjelder NSMs kritiske oppgaver ved uønskede hendelser, og når det gjelder de tjenestene de leverer for å understøtte nasjonal sikkerhet og den operative evnen til Forsvaret og NATO. Det faller åpenbart inn under det vi må omtale som alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

Det framgår også at den varslede utvidelsen av streiken fra 5. juni for Unio ifølge Justis- og beredskapsdepartementet ville medført både et bortfall av helikoptertjeneste og en svekkelse av politiets grensekontroll. Kombinasjonen av en svekket evne hos politiet til å håndtere alvorlige hendelser sammen med en økt sikkerhetsmessig trussel gjennom svekket kontroll ved Schengens yttergrense ville medført fare for alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

Lønnsnemnd er derfor riktig og nødvendig, og det er bra at det er bred politisk enighet her i salen om det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet er enig i regjeringas lovforslag om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom staten på den ene sida og Akademikerne og Unio på den andre. Det var nødvendig å gripe inn for å avslutte en lovlig streik. Akademikerne utfordret sikkerheten knyttet til Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM, som da mente at en ikke kunne ivareta de kritiske oppgavene ved uønskede hendelser. Når det gjelder Unios streik, utfordret det politiets evne og mulighet til grensekontroll og til å sikre vakt og beredskap, ikke minst i helikoptertjenesten.

Vi fikk to tariffavtaler i staten i 2016. Det har aldri vært tvil om at Senterpartiet vil ha én tariffavtale i staten, lik lønn for likt arbeid – altså lønn uavhengig av hvilken fagorganisasjon de ansatte er fagorganisert i. Dette har det blitt arbeidet mye med siden 2016, og i kommunalkomiteens innstilling av 10. juni 2022, Innst. 466 S for 2021–2022, ble det gjort et viktig romertallsvedtak med Senterpartiets støtte, som heter:

«Stortinget ber regjeringen starte et arbeid for å oppnå likelydende hovedtariffavtaler til hovedoppgjøret i 2024.»

Vi er derfor veldig fornøyd med at det ser ut til å bli virkelighet nå.

Saken skal i Rikslønnsnemnda. Det er flere som har påpekt at Rikslønnsnemnda må ha tillit, uavhengighet og nøytralitet. Det er bl.a. presisert i merknadene fra Fremskrittspartiet. Rikslønnsnemnda har i dag ni medlemmer. Det er medlemmer fra LO og NHO, som ikke har stemmerett i Rikslønnsnemnda, men de er med på grunn av sin sentrale rolle i frontfaget. Det er viktig å understreke. Det er to representanter for hver av partene, men bare én fra hver av partene har stemmerett. Dermed er vi tilbake med fem medlemmer med stemmerett, altså to fra partene og de tre uavhengige, inklusiv lederen.

Høyre har gått i front ved å blande seg inn i konflikten. Det er uheldig. De som leser innstillinga, ser at det er svært lite igjen av kritikken mot statens opptreden. Senterpartiet ser ikke at det er gode grunner for å endre sammensetning av Rikslønnsnemnda når det gjelder medlemmer med og uten stemmerett.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det har blitt nevnt fra flere hold nødvendigheten av tvungen lønnsnemnd, og det skal jeg ikke gjenta. Som man kan se av tilrådingen, er også Fremskrittspartiet en del av tilrådingen.

Jeg har likevel lyst til å si noe om hvorfor vi har dette forslaget, som vi har lagt til grunn her, som også har blitt nevnt fra flere. Det er ikke noen tvil om at dette er en politisk skapt konflikt mellom staten og to organisasjoner grunnet LOs ønske om å frata disse organisasjonene deres egne tariffavtaler. Det er uheldig at det er en slik sammenkobling mellom det politiske nivå og en organisasjon. Det blir ofte kalt samrøre, og det ser man i denne saken.

Når man også ser at tre av fire medlemmer i LO Stat faktisk sier nei til den avtalen som man har forhandlet med regjeringen om, og i tillegg til det ser at styret i LO Stat velger å ikke etterkomme at flere ønsker streik, viser det at her er det noen som har en annen agenda enn å skjøtte sin medlemsmasse. Da mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig at man faktisk sikrer en upartisk rikslønnsnemndbehandling uten ikke-nøytrale medlemmer. Det er ikke noen tvil om at det er noen som sitter ved det bordet og har påvirkningskraft, som ikke er nøytrale. De har en agenda, og den er faktisk sånn at man ikke lytter til sine egne medlemmer som har en annen agenda. Det er utgangspunktet for vårt forslag, som herved er tatt opp.

Presidenten []: Representanten Dagfinn Henrik Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): I SV har vi på generelt grunnlag hatt et kritisk blikk på systemet med tvungen lønnsnemnd ganske konsekvent over tid. Det har dreid seg om de prinsipielle spørsmålene, bl.a. om hvordan dette treffer streikeretten. I tidligere runder har vi også stemt imot bruk av tvungen lønnsnemnd når det har vært forhold ved konkret bruk av systemet som det har vært grunn til å stille spørsmål ved. Men vi har også støttet bruk av tvungen lønnsnemnd når det har vært helt tydelig i tråd med loven og det systemet vi nå engang har. Dette tilfellet hører til sistnevnte kategori. Det er det ingen tvil om.

Når det gjelder det spørsmålet som har blitt reist om legitimiteten til lønnsnemnda og tilliten til lønnsnemnda, står et bredt flertall i komiteen samlet. Vi mener helt tydelig at det å endre på spillereglene underveis i en pågående konflikt, og begrunnet i den, ikke er ønskelig.

Til slutt: Nå har flere representanter før meg snakket om den generelle arbeidsgiverpolitikken i staten. Der kommer SV til å være tydelig i behandlingen av lønnsoppgjøret i staten, som er saken hvor dette hører hjemme, først og fremst. Jeg kan også kort minne om at vi i flere år, i kommunalkomiteens behandling av den saken, har vært tydelige på vårt ønske om én avtale i staten, hvor arbeid av lik verdi betales likt, og hvor det er lik lønn, uavhengig av medlemskap i fagforeninger. Men denne saken dreier seg om tvungen lønnsnemnd, og den er godt belyst i innstillingen.

Mímir Kristjánsson (R) []: Dette har vært en vanskelig streik å ha meninger om og ta stilling til, der det er legitime hensyn på begge sider, og der det er lett å forstå den høye temperaturen som har oppstått både på LO-siden og på Unio- og Akademikerne-siden. Det er heldigvis sånn at vi egentlig ikke trenger å gå inn og ta stilling til de konkrete tingene her utover det som har vært det politiske vedtaket i bunnen, og som Rødt også har støttet, nemlig at det bør være én tariffavtale i staten.

Jeg må si at jeg reagerer på den opposisjonen på høyresiden som mener at denne streiken skulle være noe mer eller mindre politisk enn andre streiker, eller at det er noe uvant at det er politiske konfliktlinjer. Det er jo et akkurat like politisk vedtak å ha to tariffavtaler i staten som det er å vedta å ha én tariffavtale i staten. Så politisk blir det enten man gjør det på den ene eller andre måten, det er ikke det dette handler om.

Rødt har i likhet med SV vært kritisk til bruken av tvungen lønnsnemnd, som vi er bekymret for at over tid er blitt hyppigere, og som vi særlig er bekymret for at store grupper av ansatte i offentlig sektor blir rammet av så hyppig at de i praksis kanskje ikke har reell streikerett. Derfor har Rødt tidligere foreslått en gjennomgang av tvungen lønnsnemnd-systemet, for å se om det er reelt det som vi mistenker og mange i særlig Unio har vært tydelig på, nemlig at streikeretten i praksis er begrenset.

Når det er sagt, støtter også vi opp om bruken av tvungen lønnsnemnd i denne saken. Vi synes det er godt sannsynliggjort – og oppfatter også at hele Stortinget er enige om det – at her har det vært sterke nasjonale hensyn, fare for liv og helse, rikets sikkerhet, den typen ting, som gjør at det streikeuttaket som var til slutt, ikke var mulig å ha. I dette tilfellet synes vi det er ganske godt grunngjort. Men som sagt er vi generelt skeptiske til en utvikling – dersom det vi mistenker, stemmer – der tvungen lønnsnemnd brukes hyppigere og hyppigere mot de ansatte i offentlig sektor.

Så til dette kravet om å gjøre om på sammensetningen i Rikslønnsnemnda: Nå har vi akkurat hatt en ganske opphetet konflikt mellom ulike parter i arbeidslivet. Det har vært et relativt høyt konfliktnivå på begge sider, og jeg tror det aller dummeste man kan gjøre i en sånn situasjon – midt i en sånn konflikt, eller like i etterkant av en sånn konflikt, eller kall det hva du vil – er å skulle gjøre om på et system som jevnt over har fungert godt over tid. Jeg tror ikke det er så veldig lurt å riste noe mer i denne båten akkurat nå, og derfor er vi heller ikke positive til det forslaget som Fremskrittspartiet har framsatt.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er partene som har ansvaret for lønnsfastsettelsen gjennom forhandlinger. Det har tjent arbeidsfolk i Norge godt gjennom mange år, og det er en avgjørende del av vår forhandlingsmodell. Samtidig er streik et legitimt virkemiddel i norsk arbeidsliv, og samfunnet må tåle konsekvensene en streik kan ha. Det er partenes ansvar at streik gjennomføres på en måte som ikke medfører fare for liv og helse eller får andre alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Parallelt med det er det statens oppgave å gripe inn dersom en streik likevel skulle få slike konsekvenser.

Jeg er glad for at en samstemt komité er enig i at det var nødvendig å gripe inn i de to streikene i staten som er behandlet i denne saken. For Akademikernes del ville den varslede utvidelsen av streiken fra 3. juni ifølge Justis- og beredskapsdepartementet ført til at Nasjonal sikkerhetsmyndighet ikke kunne ivareta sine kritiske oppgaver på en forsvarlig måte. Om lag halvparten av de ansatte i NSM ville da vært tatt ut i streik. NSM ville ikke kunne ivareta sine kritiske oppgaver ved uønskede hendelser og levere sine tjenester som understøtter nasjonal sikkerhet, Forsvarets operative evne og NATOs operative evne.

Årsaken til inngrepet mot Unios streik var at utvidelsen fra onsdag 5. juni ville medført et bortfall av helikoptertjeneste, som ville redusert politiets evne til å håndtere alvorlige hendelser i betydelig grad. Justis- og beredskapsdepartementet vurderte at dette og det at utvidelsen også ville bety stor sikkerhetsmessig trussel som følge av svekkelsen av politiets grensekontroll, begge ville medført fare for alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

Streikeretten i Norge er forholdsvis vid. Nær sagt alle arbeidstakere har rett til å streike, og det er bra. Forbudet mot streik i politiet ble opphevet på 1990-tallet, og nå er det stort sett bare embetsmenn og militære tjenestemenn som ikke kan streike. Men nettopp fordi streikeretten er så vid, er det også anerkjent og akseptert både av partene i arbeidslivet og ellers i samfunnet at staten kan gripe inn dersom en streik likevel skulle føre til fare for liv og helse eller få alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Det var dessverre nødvendig i dette tilfellet.

La meg legge til til slutt at jeg tror i bunn og grunn ingen regjering eller arbeidsminister på noe tidspunkt egentlig har noe ønske om å avbryte en streik med lov. Når det likevel ble nødvendig i disse to sakene, er jeg glad for at Stortinget behandler sakene raskt og er seg sitt ansvar bevisst, også når det gjelder bekymringer knyttet til tillit til de ulike institusjonene i vårt forhandlingssystem. Jeg tror at det i seg selv innbyr til tillit og respekt for de ulike ansvar vi har i det systemet vi har valgt for lønnsdannelse, og det takker jeg Stortinget for.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Dette er en innstilling som hele komiteen står bak. Allikevel er det noe litt uvanlig med dette inngrepet. Det er at når det gjelder Akademikernes streik, skyldes den at NSM selv, som arbeidsgiver, sier at dette ikke går lenger. I denne situasjonen er det altså ikke stor uenighet, men man kan jo se for seg at det i fremtiden er langt mer kontroversielt å gripe inn i en streik.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Når man nå har hatt denne saken, med nettopp beredskap og NSM, ser statsråden for seg å gjøre endringer som gjør at også her vil et uavhengig tilsyn eller andre myndigheter kunne definere om det er nødvendig å gripe inn?

Statsråd Tonje Brenna []: I utgangspunktet gjør jeg ikke det. Det er rett og slett fordi det ligger til arbeidsgiver å gjøre de vurderingene som representanten selv viser til, men også fordi arbeidstakerne som tas ut i streik, jo har veldig god oversikt selv. Og begge har anledning til å bestride grunnlaget for inngripen i streiken når arbeidsministeren kaller dem inn til et møte like før streiken avbrytes.

Likevel mener jeg at det Høyre og representanten Asheim bidrar til her i dag i behandlingen av denne saken, er vel så viktig, nemlig at det går an å være enig om det man er enig om, og det går an å diskutere det man er uenig om, utenom den mest opphetede delen av en konflikt. Derfor er jeg så glad for at både Høyre og flere andre partier er med på en diskusjon og understreker hvor viktig det er at vi har tillit til institusjonene, og at det samtidig går an å være åpen for å se etter forbedringer. I utgangspunktet mener jeg at det ikke er nødvendig nå, men så skal jeg ikke utelukke at det behovet kan komme til å melde seg i framtiden.

Henrik Asheim (H) []: Den andre delen av det som har kommet i kjølvannet av dette, og som er veldig alvorlig, er at en stor arbeidstakerorganisasjon som Unio sier at de er usikre på om det vil bli en rettferdig behandling slik Rikslønnsnemnda nå er satt sammen. Ser statsråden for seg at hun etter at disse sakene og tvistene er avgjort i nemnda, vil sette i gang en prosess med partene for å diskutere sammensetningen, og eventuelt om det i større grad kan være ulike sammensetninger i ulike konflikter? Eller mener statsråden at tilbakemeldingen fra Unio bare må stå som den gjør?

Statsråd Tonje Brenna []: Sammensetningen av Rikslønnsnemnda følger av lønnsnemndloven, som ble enstemmig vedtatt etter revisjon i Stortinget i 2012. Jeg tror det er bra at Stortinget gjør disse revisjonene innimellom, og jeg er helt sikker på at også ulike konflikter som enten har blitt avsluttet ved lov eller ikke blitt det, også bidrar til å danne grunnlaget for erfaringene som leder fram til disse revisjonene.

Her og nå har jeg ikke noen plan om å foreta konkrete endringer. Det er rett og slett fordi de oppnevnte medlemmene er oppnevnt fordi loven er utformet som den er per i dag. Jeg tror likevel at vi har en jobb å gjøre når det kommer til dialog med partene i etterkant av en konflikt som dette, både for å lytte til hva som er utfordringene knyttet til det å ha tillit til institusjonen, og for å være åpen for andre innspill, for det kan også være rom for forbedringer.

Jeg tror samtidig at vi ikke skal glemme at vi nylig har fått en utredning om nettopp bruken av tvungen lønnsnemnd, ledet av Ådne Cappelen og med alle arbeidslivets parter. Der er det bred oppslutning fra alle partene i arbeidslivet om at det er et virkemiddel som i stort fungerer godt i dag.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: For noen år tilbake hadde vi en fylkessekretær i Møre og Romsdal Arbeiderparti som het Egil Ekhaugen. Det var en klok mann, som jobbet nesten 20 år som fylkessekretær i Arbeiderpartiet. Han var opptatt av formaliteter, han var opptatt av vedtekter, og han var opptatt av at ting skulle gå riktig for seg. Han brukte å si at spørsmål om vedtekter, sammensetning av utvalg, osv., må tas i fredstid. Det er for sent når konflikten er et faktum. Alle partier kunne trenge en egen Egil Ekhaugen innimellom, tror jeg.

Rikslønnsnemnda ble innført i 1956. I 2012 ble mandatet revidert, og Fremskrittspartiet stemte for det mandatet. Fremskrittspartiet hadde hatt alle muligheter til å endre sammensetningen av Rikslønnsnemnda da de satt med makten, hvis de hadde ønsket det. Så skjedde ikke.

I dag er det tre faste medlemmer i Rikslønnsnemnda som har stemmerett. Det er sorenskriver Liv Synnøve Taraldsrud, det er seniorforsker Erling Barth og det er professor Bjørnar Borvik. Man må legge til grunn at Fremskrittspartiet med sitt forslag mener at disse tre ikke er i stand til å opptre nøytralt og upartisk, med mindre resten av nemnda settes sammen på en ny måte. Det er fristende å spørre om Fremskrittspartiet faktisk mener det.

Det bør være et felles ansvar i politikken at vi unngår å politisere arbeidslivskonflikter. Når konflikten er der, er det partene selv som må finne ut av det. Vi har ikke tradisjon for i Norge at vi politisk blander oss inn i sånne konflikter, og det er uheldig at Fremskrittspartiet politiserer et sånt spørsmål. Jeg liker ikke at Fremskrittspartiet bidrar til å undergrave et system som har tjent oss veldig godt i Norge over lang, lang tid.

En annen storkanon fra Møre og Romsdal var tidligere forbundsleder i Fellesforbundet, Arve Bakke, og han sa alltid til politikere som ville blande seg inn i en arbeidskonflikt: Hold dere unna! Det rådet burde kanskje også Fremskrittspartiet ha lyttet til.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel