Eigil Knutsen (A) [10:40:51] (ordfører for sakene nr. 15 og 16): Jeg må innrømme at jeg trodde at komiteen hadde innstilt på 5 minutters taletid, men vi får prøve oss på 3 minutter og heller ta ordet flere ganger.

Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Også i år er det bred enighet om de overordnede linjene for statens pensjonsfond. Det er verdt å dvele litt ved den brede enigheten – at vi i Norge forvalter oljerikdommen vår på en langsiktig og ansvarlig måte, med bred og tverrpolitisk enighet. Dette hadde vært utenkelig i veldig mange andre land, også land vi pleier å sammenlikne oss med.

Selv om vi enige om mye, er det selvsagt temaer i den årlige fondsmeldingen som det er uenighet om:

• Hvor langt skal Stortinget gå i å detaljstyre Statens pensjonsfond utland?

• Hvordan skal de etiske retningslinjene utformes og håndheves?

• Hvordan skal sparepengene våre forvaltes i møte med klimaendringene?

Dette er krevende spørsmål, men vi oppdaterer jevnlig rammeverket for hvordan fondet styres, forvaltes og investeres.

I takt med at oljefondet stadig blir større og eier mer av verdens aksjer, vil vi også oppleve at selskaper som Statens pensjonsfond utland er investert i, utfordrer vårt etiske kompass. Da er det særlig viktig for tilliten til rammeverket for ansvarlig forvaltning at saker blir håndtert og behandlet på en grundig måte, og at bestemmelsene om observasjon og utelukkelse blir benyttet.

Komiteen er inne på dette i innstillingen. De siste månedene har det rast en forferdelig krig i Gaza mellom Israel og Hamas som opptar og ryster oss alle. Etikkrådet skriver selv i sin årsmelding at de over tid har hatt oppmerksomhet på konflikten og selskaper som opererer i de okkuperte palestinske territoriene, også før terrorangrepet fra Hamas mot Israel den 7. oktober og den påfølgende krigen i Gaza. Etikkrådet spør i sin årsmelding om det har blitt trukket for snevre grenser for selskapers uakseptable medvirkning i disse sakene, og komiteen kommenterer og imøteser at dette spørsmålet blir besvart.

Et av de store spørsmålene i forkant av årets stortingsmelding var om Statens pensjonsfond utland skulle kunne investere i unoterte aksjer. Her står et bredt flertall sammen om konklusjonen, at investeringsuniverset på det nåværende tidspunktet ikke åpnes for unoterte aksjer.

Til slutt: Den såkalte eierandelsutfordringen i Statens pensjonsfond Norge, Folketrygdfondet, har vært omtalt og diskutert i flere år. I årets melding kommer regjeringen med sitt forslag til løsning: et årlig uttak hvor realverdien av fondet opprettholdes. Partiene Høyre og Venstre foreslår i sine merknader at pengene heller skal overføres til Statens pensjonsfond utland enn til statsbudsjettet. Likheten mellom disse to forslagene er stor, for også regjeringen kommenterer at uttakene vil påvirke uttaket fra Statens pensjonsfond utland.

Eigil Knutsen (A) [10:44:21]: Jeg kommer heller eventuelt tilbake med flere innlegg etterpå.

Mahmoud Farahmand (H) [10:44:50] (ordfører for sak nr. 17): Det ble litt rot i papirene mine når vi nå kan holde alt i ett, så jeg prøver etter beste evne.

Jeg vil starte med å takke saksordfører Knutsen for samarbeidet og dialogen underveis. Jeg vil også si at vi er enige om hovedlinjene i det som er i fondsmeldingen, slik saksordføreren påpekte. Jeg vil også takke NBIMs ansatte for deres innsats. Uten god forvaltning av våre felles sparepenger hadde vi neppe hatt den økonomiske handlefriheten vi som nasjon nyter godt av i dag.

Årets fondsmelding har fått betydelig medieoppmerksomhet, både her hjemme og ute i verden. Mye av oppmerksomheten har handlet om fondets investeringsunivers og eventuelle endringer i denne.

Forvaltningen av fondet skal være langsiktig og ha en riktig balanse mellom risiko og avkastning. Det er dermed ikke sikkert vi skal være investert i alle aktivaklasser. SPU er som alle andre investorer utsatt for risiko. Den finansielle risikoen har vi gode mekanismer for å håndtere. Enkelte aktivaklasser kan medføre en viss type risiko som ikke er lett håndterbar for en institusjonell investor som Statens pensjonsfond utland.

Statens pensjonsfond Norge gjør det godt – så godt at regjeringen nå ser seg nødt til å ta uttak. I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 9 for 2021–2022 varslet Støre-regjeringen en bred vurdering av ulike alternativer for å håndtere eierskapsutfordringene i SPN. Denne vurderingen har ingen sett noe til siden vi hørte om den, men i årets fondsmelding får vi noen avsnitt om saken. Deretter konkluderes det med at det skal tas uttak. Ingen alternativer er skissert, og uten videre begrunnelse foreslås det en helt ny uttaksregel der en fast prosentandel av SPN blir en ny inntektskilde på statsbudsjettet, som skal inntektsføres som øvrig utbytte og renteinntekter.

Dette er vi kritiske til. For det første er det ikke mulig å vite hvilke andre løsninger som er vurdert i den brede vurderingen av ulike alternativer som regjeringen har gjennomført. For det andre framstår det som en kortsiktig løsning på regjeringens utfordringer ved å ha finansiert de siste to statsbudsjettene med engangsinntekter. For det tredje framstår forslaget som en ren omgåelse av intensjonene med handlingsregelen og retningslinjene for bruk av oljepenger. Det vil være ryddigere og mer økonomisk ansvarlig å overføre pengene til SPU, slik vi foreslår, enn å lage en slags handlingsregel for SPN i tillegg.

Jeg går over til saken jeg selv er ordfører for, som er behandlingen av Dokument 8:65 S (2023–2024), som er fremmet av Rødt.

I årets fondsmelding påpekes det eksplisitt at fondet ikke er egnet til å ivareta alle Norges interesser. Når dette påpekes så klart, er det et signal om presset som er mot fondet fra diverse hold. Fondet ble i sin tid opprettet for å trygge norsk økonomi og verne oss mot ressursforbannelse eller hollandsk syke. Det er ikke et verktøy for å oppnå politiske målsettinger eller for enkelte politiske partiers interesse.

Det er Etikkrådets rolle å gi tilråding om observasjoner og utelukkelser. Med bakgrunn i de etiske retningslinjene utelukker Statens pensjonsfond utland selskaper regelmessig, og har utelukket syv selskaper grunnet brudd på arbeidstakerrettigheter. I fem av disse utelukkelsene er brudd på organisasjonsfriheten ett av elementene som er vektlagt av Etikkrådet. Det er disse kriteriene som danner et godt og forutsigbart grunnlag for Etikkrådets arbeid med utelukkelser av selskaper. Ikke minst bidrar det til at SPU oppleves som en stabil, etterrettelig og forutsigbar institusjonell investor.

Kriteriene i de etiske retningslinjene slik de er utformet i dag, virker å fungere godt. ILOs åtte kjerneverdier danner normgrunnlaget for de enkelte kriteriene for utelukkelse og observasjon av selskaper. Kriteriene i de etiske retningslinjene slik de er i dag, fungerer som sagt godt, og de skal opp til vurdering i løpet av dette året. Det er også en del av revisjonsgrunnlaget til representantskapet.

Med det takker jeg for tiden.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [10:49:41]: I innstillingen slår en enstemmig komité fast følgende:

«Komiteen viser til at Statens pensjonsfond er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med handlingsregelen som rettesnor bidrar til at både nålevende og fremtidige generasjoner får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser.»

Pengene i Statens pensjonsfond er det norske folks penger, eid av folket i Norge i fellesskap. Det kan nesten ikke sies tydelig nok. Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland, som det faktisk heter – er ikke og skal ikke være et politisk virkemiddel. Dette er det svært viktig at ligger fast.

Et viktig trekk ved forvaltningen av vår felles formue er at den nyter stor tillit hos folket i Norge. Dette er avgjørende, men ingen selvfølge. Da verdens børser raste nedover under finanskrisen, tapte også oljefondet verdi på papiret. Når man snakker med folk som jobber i fondet, hører man ikke historien om at de ble skjelt ut fordi folket ble fattigere. Tvert imot hører vi det motsatte. Statens pensjonsfond utland og innland er noe jeg har klart inntrykk av at folk er stolte av å jobbe for, med god grunn.

Vi har en lang tidshorisont for fondene våre, noe som er en stor fordel. Som meldingen slår fast:

«SPU og SPN kan tåle mer risiko i form av svingninger i avkastning fra år til år enn en investor som har store betalingsforpliktelser og dermed en kortere investeringshorisont. Fondene kan stå gjennom fall i aksjemarkedene uten å måtte selge seg ut på ugunstige tidspunkt.»

Verdiene som ligger i Statens pensjonsfond utland, er bygd opp av hardtarbeidende og svært flinke folk som har jobbet på norsk sokkel. Det er i år 50 år siden daværende regjering Bratteli la fram den første omfattende stortingsmeldingen om innpassing av petroleumsvirksomheten i norsk økonomi. Den het «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn» og er noe jeg vil anbefale flere å lese.

Vi som folkevalgte har mye å lære av datidens folkevalgte i Norge. De var visjonære og handlekraftige nasjonale strateger som sikret nasjonalt eierskap til og nasjonal kontroll over oljen og gassen i Norge. Det ga industriutvikling og arbeidsplasser i Norge, og ikke minst ble det sikret at inntektene kom framtidige generasjoner til gode, noe som er nettopp det vi diskuterer i dag.

Inntektene fra og aktiviteten på norsk sokkel er heldigvis ikke noe som hører fortiden til. Som det kommer fram i meldingen, var kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten i fjor på 986 mrd. kr. Fratrukket det oljekorrigerte underskuddet økte fondet med 711 mrd. kr som følge av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel bare i fjor. 3 pst. av dette utgjør drøyt 21 mrd. kr. Altså kan vi estimere at vi kan bruke 21 mrd. kr hvert eneste år framover som følge av det vi produserte på norsk sokkel bare i fjor. Det er til sammenligning nesten nøyaktig det samme som de årlige driftsutgiftene til Politi-Norge. De som ønsker å stenge ned norsk sokkel, bør altså ha en temmelig god og gjennomtenkt plan for hvordan de vil ivareta norsk velferd på en like god måte.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:53:27]: Oljefondet er Norges bufferfond for både fremtidige og nåværende innbyggere. Oljefondet har en viktig oppgave i å sikre norsk velferd, både i dag og i årene som kommer, og generasjonsperspektivet sviktes i realiteten ved enhver disposisjon som har andre formål enn høyest mulig finansiell avkastning til akseptabel risiko.

Norge er ikke alene om å ha et oljefond. Det finnes andre land som har tilsvarende fond, men vi har heldigvis innordnet oss på en slik måte at oljefondet ikke brukes som et politisk verktøy, i motsetning til andre land med tilsvarende fond. Ingen av de øvrige landene er spesielt kjent for verken demokrati eller frihet, og med unntak av Norge bruker disse landene i større eller mindre grad sine oljefond til å oppnå politiske mål.

Det er viktig at det norske oljefondet over tid har vært politisk uavhengig, og at fondets investeringer ikke skal detaljstyres av skiftende politiske flertall. Jeg er veldig glad for at et klart flertall i komiteen stiller seg bak departementets redegjørelse for ansvarlig forvaltning og om hvordan de etiske retningslinjene skal forvaltes. Detaljene i investeringsbeslutningene bør avgjøres faglig og ikke politisk. Norge bør opprettholde den norske modellen, der politikk og aksjeinvesteringer i størst mulig grad holdes atskilt.

Fremskrittspartiet tar til etterretning at regjeringen nå foreslår et mekanisk uttak fra Folketrygdfondet. Det foreslo i realiteten Fremskrittspartiet både i sitt alternative budsjett for 2022 og 2023. Det som er utfordringen, er at Folketrygdfondet stanger mot eierandelsbegrensningen på 15 pst. i norske bedrifter, og at fondet har utfordringer med å finne norske bedrifter som det kan foretas investeringer i.

Det skisserte uttaket, hvor Statens pensjonsfond Norge presenteres som en ny kilde til finansieringen av statsbudsjettet, sammenfaller i realiteten med det Fremskrittspartiet foreslo som uttak i alternativt budsjett for 2022 og 2023. Den gang ble imidlertid vårt forslag møtt med en massiv og til dels usaklig kritikk fra regjeringspartiene. Halvannet år senere fremmer regjeringen altså selv et tilsvarende forslag, og vi er selvfølgelig enig i at det er fornuftig, og ønsker å støtte det forslaget. Det er fint at Arbeiderpartiet og regjeringen nå hører på det som var et fornuftig forslag i 2022, og følger opp det videre inn i 2025. Samtidig er det kanskje grunn til å be regjeringspartiene tenke litt over sin egen retorikk fra den gang, for de var ikke særlig imøtekommende da disse forslagene ble fremmet.

Så kan man jo spørre seg: Hva har skjedd på veien til det regjeringen nå foreslår, som plutselig da fremstår som noe som er veldig fornuftig og veldig ansvarlig?

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:57:05]: Suksessen bak forvaltningen av Statens pensjonsfond utland har vært at vi i Stortinget har gjort nødvendige grep rundt forvaltningen, som gir legitimitet og støtte i befolkningen. Det er jo ikke gitt at folk flest i dag vil støtte opp om en gigantisk sparebøsse som har blitt mye større enn noen kunne drømme om, og som er investert flatt ut i verdens selskaper, på godt og vondt. Det er uunngåelig at Statens pensjonsfond utland vil være investert i selskaper der ikke alt er bra, der forholdene for arbeidstakerne ikke er gode nok, der klimaavtrykket er altfor stort, og der en ikke betaler den skatten en skal. Noe kommer vi til å måtte akseptere, men hele suksessen bak forvaltningen av fondet er etter mitt syn at vi har satt opp noen stolper som slår fast at grensen går her. Her går grensen for hva vi ønsker at våre sparepenger skal være investert i. Her går grensen for hva vi mener det er etisk riktig å tjene penger på og få profitt av.

De etiske retningslinjene slår fast at oljefondet ikke skal være investert i selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene og alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner. Allikevel er altså oljefondet i dag investert i selskaper som bidrar til den ulovlige krigføringen på Gazastripen, som tjener penger på salg av våpen til Israel – våpen som dreper og lemlester unger i Gaza. Oljefondet – vi – er også investert i selskaper som bidrar til den pågående, ulovlige og menneskerettsstridige okkupasjonen av Vestbredden. Kriteriene er ikke sterke nok, og blir heller ikke fulgt godt nok opp av Etikkrådet eller Norges Bank. Det tror jeg bare ikke at folk synes er greit.

Jeg er ikke bare skuffet, jeg er også overrasket over at stortingsflertallet her ikke synes det er grunn til å mene at oljefondet ikke skal være investert i selskaper som selger våpen som brukes på Gaza. Hvorfor er det altså så sterk motvilje mot å oppdatere retningslinjene for fondet og legge noen tydelige føringer fra Stortingets side for å slå fast det åpenbare, nemlig at vi ikke skal ikke ha sparepengene våre i selskaper som bryter folkeretten på det groveste, og som bryter ethvert humanitært og etisk prinsipp? Det er ikke greit.

Jeg skulle gjerne også ha sagt mer om fondets portefølje i et klimaperspektiv. I dag er oljefondet investert i en global oppvarming på over 3 grader. Det er et stort veddemål mot verdens klimamål. Hva er poenget med klimamål for porteføljen til fondet om klimamålene ikke får konsekvenser for hva slags selskaper vi er investert i? At våre etiske stolper for forvaltningen av oljefondet endres i takt med tiden og den internasjonale situasjonen, skulle bare mangle. Det er mer krig og konflikt nå, og klimakrisen er mer alvorlig og prekær. Selvsagt må det få konsekvenser for forvaltningen av oljefondet. Noe annet vil være dypt uansvarlig.

Det er en grunnleggende misforståelse at det å ikke ville være investert i grove menneskerettighetsbrudd er politikk, mens det å være investert i menneskerettighetsbrudd ikke er politikk. Selvsagt er det også politikk. Det er ikke nøytralt å være investert i krigsforbrytelser, mens det er et politisk valg å selge seg ut av sånne selskaper. Dette er et spørsmål om etiske stolper for våre felles sparepenger. SVs grenser går altså et langt stykke unna grensene til dette stortingsflertallet.

Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:01:25]: Penger er makt. Når vi diskuterer oljefondet, er det veldig mye snakk om avkastning, altså om å investere for å tjene penger – og ja, det gjør man i oljefondet, men man forvalter også kapital. Når man plasserer kapitalen sin i et selskap, gir man det selskapet muligheten til å øke sine investeringer og utvide produksjonen sin. Man gir det selskapet støtte ved å investere sin kapital. I tillegg øker man også aksjekursen for de selskapene. Oljefondet er et internasjonalt anerkjent fond med høye standarder, så det at oljefondet har investert et sted, gir også et slags godkjentstempel på en rekke etiske indikatorer.

Derfor er det alvorlig når oljefondet – på 17 000 mrd. kr – er investert i selskaper som bedriver daglig terror mot den palestinske befolkningen, selskaper som enten direkte bidrar til den ulovlige okkupasjonen, eller som selger våpen som bidrar til brudd på folkeretten og krigsforbrytelser. Stortingsflertallet er blinde for det ansvaret man har gjennom oljefondet, men folk i Norge er ikke det. 81 organisasjoner har nå protestert mot at oljefondet er investert i Israel og i selskaper som bidrar til Israels krigsforbrytelser. Blant de organisasjonene er hele LO, med sine over én million mennesker. På deres plakater står det «ikke med våre sparepenger». Men oljefondet er ikke en bank som man kan bytte seg bort fra, eller en pensjonssparing som man kan velge å gå ut av. Oljefondet eies av oss alle, og når så mange folk i Norge ikke ønsker at deres sparepenger skal brukes på denne måten, burde flere partier også være opptatt av dette.

Hver gang Rødt foreslår å trekke oljefondet ut av land eller selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, peker regjeringen på Etikkrådet. Min kollega i finanskomiteen, Mahmoud Farahmand i Høyre, går egentlig lenger – og sier til E24: «Dette er Etikkrådets ansvar.»

La meg derfor klargjøre én ting: Etikkrådet står ikke ansvarlig for hva oljefondet er investert i. Etikkrådet gir råd. I lov om Statens pensjonsfond § 3 første ledd står det forbilledlig klart: «Statens pensjonsfond forvaltes av departementet.» Det forvaltes altså av Finansdepartementet – og med det regjeringen. Dette endres ikke av at departementet har delegert den daglige driften til Norges Bank.

At det er Finansdepartementet som til syvende og sist har styring og ansvar, så vi veldig tydelig i mars 2022 etter at Russland gikk til en folkerettsstridig invasjon av Ukraina. Ville regjeringen vente fra tre måneder til ett år på Etikkrådets anbefaling da? Mente Høyre at dette er Etikkrådets ansvar? Selvfølgelig ikke, og det er jeg veldig glad for. Rødt støttet at man da direkte sendte en instruks til Norges Bank om umiddelbart å fryse alle investeringer i Russland og lage en plan for å selge seg ned. Det skulle bare mangle. Det er da det blir direkte dobbeltmoral å si at det skal gjelde helt andre regler når det er Israel som bryter den samme folkeretten og humanitærretten på det groveste. Det er ansvarspulverisering, og det gir et inntrykk av at Norges regjering, finansministeren og Norges Banks hovedstyre ikke er annet enn marionetter som pent må vente på en anbefaling fra et rådgivende organ. Vi vet hvor ansvaret ligger, hvor vedtaksmyndigheten ligger, og vi vet at regjeringen kan handle ut fra den. Det har regjeringen gjort før, og nå har den også mange internasjonale dommer å forholde seg til. Regjeringen kunne handlet ut fra siktelsen i krigsforbryterdomstolen, ICC, den kunne handlet ut fra resolusjonen fra FNs menneskerettighetsråd, og den kunne handlet ut fra dokumentasjonen som er lagt fram for Den internasjonale domstolen, ICJ.

To av Rødts forslag i denne saken, om oljefondsmeldingen, handler nettopp om å løse den dobbeltmoralen. Vi vil tydeliggjøre at siden fondet er helstatlig eid, styrt av regjeringen, er det staten Norge som står ansvarlig hvis det er folkerettsbrudd som blir begått og finansiert av oljefondet. Da bør det også ligge inne i oljefondets retningslinjer at investeringer ikke skal undergrave Norges folkerettslige forpliktelser, herunder konvensjoner Norge er tilsluttet.

Vi i Rødt får kritikk, spesielt fra høyresiden, om at når vi foreslår dette, er det politisk. Å hindre folkemord er ikke politisk. Det er noe alle mennesker uavhengig av religion, ledelse og partitilhørighet burde støtte opp om. Når det gjelder Russland, tok det altså fire dager for oljefondet å trekke seg ut. Nå har det ikke tatt fire dager, ikke fire uker, ikke fire måneder, men ni måneder, og 76 år med okkupasjon.

Med det tar jeg opp forslaget Rødt har sammen med Kristelig Folkeparti i sak nr. 15.

Sveinung Rotevatn (V) [11:06:49]: Dette er ei fondsmelding som går langs kjende linjer, og debatten om meldinga går i og for seg også langs ganske kjende linjer, og eg vil seie at eg synest desse debattane ofte vert litt karikerte. Ein kan få inntrykk av at det eigentleg er ein enorm avstand mellom partia på Stortinget i synet på Statens pensjonsfond utland, der nokre på den eine sida tilsynelatande meiner at dette skal vere eit reint upolitisk verktøy der det einaste formålet er å tene pengar, mens ein på den andre sida kan få inntrykk av at fondet nærmast står ansvarleg for dei fleste krigar og konfliktar i verda.

Realiteten er at alle partia er einige om at dette fondet skal ha som hovudformål å tene pengar, men også at ein skal ha visse rammer dette skjer innanfor, bl.a. med eit etikkråd og nokre føringar for kva ein kan og ikkje kan investere i. Dette er det brei einigheit om i denne salen. I den samanhengen er det heilt naturleg at ein også har ein diskusjon kvart år om korleis ein skal vidareutvikle dette regelverket. Då er det iallfall mitt syn at dette ikkje er perfekt i dag, og at det på nokre område no er behov for å gå lenger.

Eitt av dei er klimaområdet. Det er mange fond, både norske og globale, som etter mitt syn er langt meir framoverlente når det gjeld klimarisiko og klimapolitikk, enn det Statens pensjonsfond utland er. Då har den tradisjonelle innvendinga vore ikkje at ein ikkje ønskjer å vere det, men at dette fondet er så stort at det eigentleg ikkje finst nokon fungerande referanseindeksar ein kan bruke, og samtidig nå dei måla som ein ønskjer å nå, f.eks. om netto null i 2050. Då vil det jo vere naturleg at ein gjer ein jobb med det. Så eitt av forslaga som Venstre står bak, er bl.a. at ein skal sørgje for at SPU sjølv utviklar ein eigen klimajustert referanseindeks som gjer at ein kan fylle det ein seier, med faktisk innhald.

Det er også ein del andre klima- og naturforslag Venstre står bak, bl.a. dette vedtaket som mange i Stortinget med rette er glade for at vart gjort for nokre år sidan, om investeringar i kolindustri og kolverksemd, ei av dei største kjeldene til global oppvarming. Der ser ein at ein likevel i realiteten framleis er ganske tungt investert i selskap som har stor slagside mot det. Då er det naturleg at Stortinget strammar inn på det kriteriet, så det forslaget er vi også med på.

Eg vil også varsle at vi vil stemme for eit forslag vi ikkje er med på, og det er forslag nr. 7. Eg sluttar meg til grunngjevinga frå fleirtalet i komiteen på det punktet – det handlar om avskoging. Det bør også Stortinget vedta.

Så er det nokre tema som har fått stor merksemd i år, og som er veldig viktige spørsmål. Det eine er unoterte aksjar, «private equity», og om ein skal begynne å gå inn i den verda og det investeringsuniverset. Det er det eit breitt fleirtal i komiteen, som Venstre også er ein del av, som i all hovudsak sluttar seg til regjeringa si vurdering i dette spørsmålet. Eg trur ikkje det er fordi nokon av oss – i alle fall ikkje underteikna – meiner at det er umogleg å gå inn i dette, eller at det ikkje kan vere fornuftig på eit seinare tidspunkt, men fordi avgjerdsgrunnlaget per no er ikkje godt nok. Det gjeld i kva grad ein trur på at det faktisk er ein veldig stor gevinst her som ein går glipp av, men det handlar også om at skal ein gå inn i den typen investeringar, er det ein annan type investering kva gjeld openheit og transparens. Det vil også føre til at ein i realiteten vert ein mykje større eigar i enkeltselskap, med alt som følgjer med det, og ei brei politisk tilslutning til fondet. Eg vil iallfall seie at dette ikkje er riktig tidspunkt å gjere dette på, men det er ein viktig diskusjon. Eg er også glad for at regjeringa skal ta diskusjonen vidare gjennom denne gruppa dei no skal setje ned.

Det andre, som er eit nytt element i denne meldinga, er at regjeringa føreslår at ein skal begynne å overføre pengar frå Statens pensjonsfond Noreg og inn i statsbudsjettet. Eg synest eigentleg at representanten Limi var ganske snill med regjeringa sin snuoperasjon på det punktet i stad, for når ein går tilbake og les kva regjeringspartia sine eigne representantar sa om dette for svært kort tid sidan, så vart det altså omtalt slik: «trikse med budsjettbalansen», «vil øke presset i norsk økonomi og medføre økte renter for vanlige folk», «går altså imot de fleste økonomiske teoriene» og «koker renten – på lik linje med det de gjør i Tyrkia».

No er altså dette forslaget frå regjeringa. Det er lov å snu, men det er litt av ein operasjon. For min eigen del har eg ikkje snudd. Eg synest framleis dette er ein dårleg idé, anten det er Framstegspartiet som føreslår det, eller regjeringspartia. Regjeringa skriv sjølv i budsjettet at dette kan ha ein ekspansiv verknad på norsk økonomi, og vi får no i realiteten to handlingsreglar i staden for ein. Eg er mildt sagt usikker på om det gir betre diskusjonar rundt pengebruken i statsbudsjettet.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:12:04]: Oljefondet er et av verdens største investeringsfond og verdens største statlige fond. Fondet eier i gjennomsnitt 1,5 pst. av alle børsnoterte selskap i verden, og med et så stort eierskap medfølger også et stort ansvar for hvordan fondet forvaltes. Formålet med fondets investeringer er å gi høyest mulig avkastning etter kostnader, med en akseptabel risiko, samtidig som fondet skal forvaltes forsvarlig. «Forsvarlig» er nøkkelordet, hvor det er en del uenighet i denne sal.

Etter Miljøpartiet De Grønnes oppfatning innebærer en forsvarlig forvaltning av fondets investeringer at det bidrar til at vi når klimamålene. Når vi ikke klimamålene, vil konsekvensene bli enorme, ikke bare for alt levende liv, men også – for å være litt mer kynisk – for vår framtidige sparekasse i oljefondet. NBIM har anslått at det maksimale tapet for fondet ved 1 graders oppvarming er på 12 pst. av fondets verdi. Andre studier viser imidlertid at det er stor risiko for betydelig større tap. I en studie fra det britiske Institute and Faculty of Actuaries anslås det at en 4 graders oppvarming kan utradere 80 pst. av verdens BNP. Det vil ramme oljefondet hardt. Hvis vi ønsker å maksimere verdiene i oljefondet, bør fondet altså arbeide aktivt for å redusere den globale oppvarmingen. Det er forsvarlig forvaltning.

Vi har derfor foreslått at regjeringen må

1. sette et mål for SPUs investeringsportefølje om at denne skal være netto nullutslipp innen 2050

2. etablere en klimajustert referanseindeks for fondet

3. pålegge NBIM at bedriftene de er investert i, har etablerte utslippsbaner, og at dette skal gjelde fra 2026, og ikke fra 2040, som i dag er fondets krav

Videre foreslår vi at man instruerer fondet til aktivt å bruke sin eierstyring til å framtvinge klimavennlige valg i bedriftene som fondet er investert i.

Det er tydeligvis ikke nok med mål. Stortinget vedtok i 2015 å selge oljefondet ned i kull. Dessverre viser det seg at ni år senere har oljefondet fremdeles flere titalls milliarder kroner investert i kull. Mandatet for SPUs investeringer i kull må tydeligvis strammes inn, hvis vi skal nå målet om å få oljefondet ut av kull. Vi har fremmet flere forslag som ville bidratt til dette, men flertallet på Stortinget er visst like opptatt av å beskytte kull som av å beskytte oljen.

Én uenighet i denne sal dreier seg altså om hva som er forsvarlig. En annen uenighet dreier seg om hva som er politisk. Regjeringen har kommet med anbefalinger til private norske selskaper, hvor den fraråder å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde ulovlige israelske bosettinger. Samtidig har utenriksministeren og finansministeren uttalt at det er opp til SPUs etikkråd å vurdere hvordan NBIM skal forholde seg til dette rådet fra regjeringen.

Vi har registrert at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stiller spørsmål ved om Etikkrådet har trukket for snevre grenser for selskapers uakseptable medvirkning til folkerettsbrudd i sakene knyttet til okkupert palestinsk territorium, men uavhengig av Etikkrådets vurderinger: Det tar jo for lang tid. Vi står midt i et pågående folkemord. Vi kan ikke da bruke månedsvis på å vurdere uttrekk fra selskap. Vi må handle nå. Regjeringen må ta ansvar og beordre SPU til ikke å investere i disse selskapene, slik den gjorde i sin tid da Russland angrep Ukraina. Det vil ikke være eksepsjonelt, eller ekstremt, å beordre SPU til å trekke seg ut av både israelske selskap og selskap som bidrar til opprettholdelse av aktivitet på Vestbredden. 85 pst. av SPUs portefølje i Israel er forbundet med mulige ulovligheter. SPU har investeringer i selskap som andre store investeringsfond har trukket seg ut av på grunn av selskapenes brudd på folkeretten og menneskerettigheter i okkupert område. Jeg mener det er sterkt problematisk at oljefondet har lavere etiske standarder enn mange andre fond. Vi burde ha som ambisjon at vårt statlige oljefond har høyere etiske standarder enn andre fond, ikke lavere.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:16:54]: Først vil jeg takke saksordfører og komité for en god jobb med en viktig sak.

Jeg vil starte med å si at det faktisk er sånn at oljefondet har veldig gode etiske retningslinjer, og vi scorer også helt i toppen av ulike kåringer internasjonalt. Når det er sagt, er det hele tida mulig å gjøre det bedre. Vi skal alle jobbe for at retningslinjene blir bedre, men at vi kan være stolte av det systemet vi har bygd opp, vil iallfall jeg understreke.

Jeg vil også slutte meg til dem som sier at nettopp det at det er en bred enighet rundt fondet og måten det styres på, er helt utrolig avgjørende for at vi også lykkes med forvaltningen av det. Når en står her, er det litt som om en diskuterer en vanlig sak i Stortinget, men når en tenker på de vel 17 000 mrd. kr som står i fondet, og som vil bidra til enorm utvikling av dette landet og bety enormt mye for kommende generasjoner, er det egentlig et stort eventyr vi diskuterer. Det har vært tatt utrolig viktige og gode beslutninger i denne salen tidligere som har gjort at vi er der vi er i dag, og derfor er det også et stort ansvar når det gjelder forvaltningen av fondet og retningslinjene videre.

Jeg skal tøtsje innom dette med unoterte aksjer, for det er jo ett av de trinnene som Kristelig Folkeparti skulle ønske at vi tok ett steg videre på, og som har vært den vanlige måten å gjøre det på når det gjelder forvaltningen av oljefondet: Vi tar skritt for skritt, og så har en utvidet og justert måten en forvalter pengene og eventuelt går inn i nye porteføljer på.

Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener at det er riktig tidspunkt å gå inn i unoterte aksjer nå, er også at Norges Bank har gitt råd om det i flere år på rad, og at en understreker at det vil kunne gi mer avkastning, til en fortsatt akseptabel risiko. Et poeng med fondet er å spre investeringene – og da også å kunne gå inn i det unoterte markedet, noe vi mener de bør få lov til, for det er jo slik at unoterte aksjer er en større del av den globale markedsporteføljen. Jeg er glad for at også flertallet er tydelig på at en ønsker å se videre på det, og at det settes ned et nytt utvalg, men dette har vi sett på mange ganger, så jeg mener at kunnskapen er god nok.

Når en da også ser at det har vært en enorm utvikling, vet vi at veldig mye – og jeg vil også si en større andel – av verdiskapingen skjer i selskapene før de blir børsnotert, mens vi da kun tillater fondet å gå inn når selskapene er kommet på børs.

Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært – en skal selvsagt følge dette over lang tid – men jeg synes det er en interessant øvelse. Når en ser på de ti siste årene, har det vært en 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer. Så det enkle regnestykket er at hvis 5 pst. av fondet i denne perioden hadde vært investert i unoterte aksjer, ville vi de ti siste årene hatt 150 mrd. kr mer – eller vel et og et halvt samferdselsbudsjett. Det er penger, det også.

Selv om markedet har endret seg – og der mener jeg banken argumenterer godt for at markedet har endret seg vesentlig de siste 15 år – går en del kritikk ut på at det har vært lite transparens, lite åpenhet, og at det har vært for svak regulering, noe jeg også mener. En kan også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som har vært investert i unoterte aksjer, men det har snudd fundamentalt. For det første er det mye mer modent, det er et mye større marked med unoterte aksjer, det er bedre reguleringer – ja, jeg vil si det er gode reguleringer – og det er mer transparens og åpenhet i det. Som fond kan en selvsagt også i større grad stille de kravene en ønsker, f.eks. når det gjelder åpenhet. Ikke minst er det slik at nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene investerer i unoterte aksjer, og de får en høyere avkastning.

De etiske retningslinjene vil da også kunne gjelde for investeringene i unoterte aksjer, og jeg vil si at vi også kan være en større og mer aktiv eier for å styre en del, enten det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter osv., gjennom at vi blir en større eier i de enkelte selskapene. På den måten kan vi kanskje også påvirke selskaper enda mer. Det er ikke bare måten en låner ut midler på som gir avkastning, men også det at en klarer å forme selskapene og være med og gi dem en positiv utvikling, er med på å skape verdiene.

Jeg er skuffet over at det ikke er flere som slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten ville være litt større i forbindelse med årets melding, men jeg er glad for at den iallfall går videre.

Med det tar jeg opp forslaget Kristelig Folkeparti har alene.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:21:54]: Jeg må starte der representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti sluttet. Han brukte ordet «skuffet», fordi vi ikke åpner for unoterte aksjer. Jeg synes det er et veldig sterkt ord, for hva er egentlig historien om det norske oljefondet? Jo, historien om det norske oljefondet, eller NBIM, er at vi har hatt en langsiktig tenkning over generasjoner om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser, sikre nasjonal kontroll og sikre stor verdiskaping. Så har vi investert dette i oljefondet, men konservativt og forsiktig, fordi vi er så opptatt av at generasjon etter generasjon etter generasjon skal få glede av de pengene.

Da regjeringen – og nå stortingsflertallet – valgte å si at vi ikke skal investere i unoterte aksjer på dette tidspunktet, er det nettopp fordi vi har en forsiktighetstilnærming, og at vi er redde for at det kan bli enda større debatt hvis det er mindre åpenhet om hvor oljefondet er investert. Derfor vil vi tenke oss mer om. Vi er redde for at hvis det blir honorarer – ikke bare i millionklassen, men kanskje i timillionersklassen eller i hundremillionersklassen – kan det skape enda mer uro og debatt rundt oljefondet. En av de store styrkene med oljefondet er nettopp at det er så bred konsensus rundt de endringene som skjer. Den dagen det eventuelt skal skje, skal det være bred konsensus, godt forankret, vi skal være trygge på det, og man skal ikke snu i neste sving – derfor den forsiktigheten.

Det er jo helt fantastisk at vi i år, ved 50-årsjubileet for stortingsmeldingen som la noe av grunnlaget for dette, har over 17 000 mrd. kr. Det er et beløp som det er helt umulig å forholde seg til. Det er helt, helt enormt – takket være langsiktighet og god forvaltning. Som representanten Per Martin Sandtrøen presiserte i sitt innlegg, er det ikke bare på grunn av avkastning, men også fordi det hver dag er en stor tilstrømming av penger til oljefondet fra kontantstrømmen på sokkelen.

Det har vært flere debatter i forbindelse med denne fondsmeldingen, bl.a. om Statens pensjonsfond Norge. Den har vi hatt i mange runder og under ulike regjeringer – hva skal man gjøre? Det er en litt spesiell problemstilling. Den problemstillingen vi har hatt, er at Statens pensjonsfond Norge ikke skal være investert i mer enn 15 pst. i enkeltselskaper, og så har Statens pensjonsfond Norge og Folketrygdfondet gått såpass bra at man ser at man kan nå det taket for hvor stort Folketrygdfondet kan bli på Oslo Børs. Så har man gått fram og tilbake. Vi har landet på en forutsigbar uttaksregel som skal være innenfor rammeverket til Statens pensjonsfond. Det skal være forutsigbart og trygt, men selvfølgelig tilpasset den økonomiske situasjonen i landet. Jeg synes vi har kommet fram til en god løsning og er glad for at vi får støtte for det.

Så er det noe med den brede støtten til oljefondet over tid, og det har man også hørt på innleggene her i dag. Hovedformålet til oljefondet er å være et politisk virkemiddel på den måten at det skal finansiere fellesskapets oppgaver, men det er ikke et politisk virkemiddel for at vi skal bruke ulike investeringer til å nå ulike mål. Der er vi helt enige, virker det som, på tvers av politikken. Det er kjempebra.

Storting og regjering har imidlertid satt noen etiske standarder for hva man skal være investert i, bl.a. kullkriteriet, som har fungert godt, da man gjorde det over tid. Det som er viktig nå, når vi ser den utrolig betente situasjonen vi har rundt oss i verden, og når veldig mange ønsker å bruke oljefondet til ulike formål, er at vi står fast på de standardene Stortinget har satt. Vi har satt den standarden at hvis man f.eks. er investert i visse typer våpenselskap, skal man selge seg ut. Et godt eksempel er Lockheed Martin. Norge kjøper F-35. Det norske storting mener at det er lurt å investere masse sammen med Lockheed Martin, men når det gjelder oljefondet, har vi sterkere etiske standarder som gjør at vi ikke har investert i Lockheed Martin, selv om vi som regjering har et tett samarbeid med Lockheed Martin, som er et rent samarbeid. Det er fordi vi ikke ønsker støy rundt hvor oljefondet er, og at vi ønsker god etisk standard rundt det. Vi har ikke et landkriterium, men vi har et selskapskriterium. Med f.eks. noen av de grove folkerettsbruddene vi ser nå, må det være slik at det er hvilket selskap som gjør det, som oljefondet skal vurdere ut fra, ikke hvilket land som tilfeldigvis eier selskapet.

Til debatten om hvor man skal være investert, i forbindelse med den forferdelige krigen i Israel og Palestina: Det handler om at man må reagere på det enkelte selskaps handling, slik at man kan selge seg ut. Det er Etikkrådets klare mandat fra storting, regjering og ned til Norges Bank, at hvis man ser den typen overtramp, skal man selge seg ut. Samtidig skal det være gjennomtenkt, for noe av poenget er at når Etikkrådet gjør sine vurderinger, skal de lage en standard også for andre typer selskaper. Det skal ikke være et stunt, men gjennomtenkt, og det skal skape holdningsendring over tid.

Det norske oljefondet gir fantastiske ressurser til det norske fellesskapet, til vår generasjon og til generasjon etter generasjon, og det skal gjøres med en etisk høy standard.

Sofie Marhaug (R) [11:43:01]: Norge har gjennom oljefondet store investeringer i et land som driver en grusom krig mot palestinerne på Gazastripen, et sannsynlig folkemord og en brutal og aggressiv okkupasjon av de palestinske områdene på Vestbredden. Vi snakker om aksjer til en verdi av 13 mrd. kr i Israel og 140 mrd. kr i investeringer i 51 selskaper som fasiliterer de ulovlige bosettingene, ifølge en rapport som Fagforbundet, Norsk Folkehjelp og flere har bestilt. Oljefondet har også store investeringer i våpenindustrien, som forsyner blant andre Israel og Israels samarbeidspartnere med våpen.

Regjeringen har lenge frarådet næringslivet å drive handel og næringsvirksomhet med israelske bosettinger. Dette gjentas også i regjeringens gjennomgang av Norges forpliktelser i lys av Sør-Afrikas sak mot Israel i Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ. Dette er i og for seg bra, men det er bare så himmelropende dobbeltmoralsk at disse vurderingene ikke gjelder for oljefondet.

Den norske staten oppfører seg som en slags influenser, som oppfordrer private næringsaktører til å boikotte Israel mens den selv sitter med masse makt og myndighet til å øve økonomiske sanksjoner mot nettopp Israel. Sånn sett er den norske staten utrolig mye mer mektig enn en vanlig influenser. Den har faktisk mulighet til å utgjøre en forskjell, men regjeringen lar være. Det synes jeg er uforståelig, og jeg synes det er skammelig. Husk at det ikke tok mange dagene etter Russlands fullskala invasjon og folkerettsstridige krig mot Ukraina til statsminister Støre sa at vi skulle fryse oljefondets investeringer og starte prosessen med å trekke det ut av Russland.

Det som blir sagt i denne debatten om at oljefondet er upolitisk, stemmer derfor ikke, slik representanten Sneve Martinussen allerede har understreket før meg. Det er ingenting i veien for at vi gjør det samme som vi har gjort med Russland, overfor Israel. Det er kun opp til oss politikere, som oljefondssjef Nicolai Tangen sa i en høring til representanten Sneve Martinussen. Det er kun opp til oss. Det er departementet som kan styre dette.

I mange tiår har Israel forbrutt seg mot menneskerettigheter. Staten har okkupert, blokkert og drept sivile palestinere. De siste månedene kan man ha gjort seg skyldig i et regelrett folkemord. Det er i alle fall liten tvil om at Netanyahus regime har som målsetting å utrydde palestinere gjennom gjentatte og regelrette angrep mot sivile mål. Likevel har ikke regjeringen løftet en finger for å trekke oljefondet ut av Israels krigsmaskineri.

Jeg ber innstendig representantene i denne salen om å støtte Rødts forslag om å trekke oljefondet ut av Israel.

Seher Aydar (R) [11:46:20]: Vi lever i historiebøkene. Når vi leser om massakrer, folkemord og brutale angrep på mennesker i historien, spør vi oss alltid: Hva gjorde de som levde da for å hindre det? Da må vi spørre oss i dag: Hva gjør vi? Hva gjør vi?

Mange kan føle seg maktesløse i møte med folkemord, massakrer, massesult, bombede sykehus, okkupasjon og ulovlige bosettinger, men vi er jo ikke maktesløse. Vi er ikke helt maktesløse. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har startet en kampanje, og beskjeden er egentlig veldig klar: «ikke med våre sparepenger». Det er det Stortinget er nødt til å lytte til.

Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har identifisert en rekke selskaper som oljefondet investerer i, som medvirker til okkupasjonen av Palestina. FN har svartelistet en del selskaper, noe Norge faktisk kan følge. Når LO foreslår å trekke oljefondet ut, gjør de det med én million arbeidsfolk i ryggen. De som skaper verdiene i samfunnet vårt, gir en tydelig beskjed til oss: «ikke med våre sparepenger».

Dette er en beskjed som regjeringen er nødt til å lytte til, som hver eneste representant i denne salen er nødt til å lytte til: «ikke med våre sparepenger» – fordi befolkningen i Norge ikke har lyst til at deres sparepenger skal medvirke til brutale angrep. Våre penger, våre sparepenger, skal ikke medvirke til den brutaliteten vi ser i dag. Det er selvfølgelig mulig. Det har Norge vist før på en veldig god og eksemplarisk måte, og det kan Norge gjøre igjen.

Finansministeren sier at vi må se på selskapene. Ja, la oss se på selskapene som FN har svartelistet, la oss se på selskapene som Fagforbundet og Norsk Folkehjelp innstendig ber regjeringen om å se på. La det ikke være noen tvil: Det er ingenting etisk med å investere i selskaper som opprettholder ulovlige bosettinger, og som bidrar til okkupasjon av et folk som i dag er redde for at de ikke overlever. Vi er nødt til å huske at når historiebøkene skal skrive om Norge og denne sal, må vi stå på riktig side.

Eigil Knutsen (A) [11:49:30]: Jeg vil takke for en god debatt. Jeg vil kommentere retorikken som særlig enkelte representanter fra SV, Rødt og til dels også Miljøpartiet De Grønne bruker i denne debatten. Jeg har vært engasjert i Israel-Palestina-konflikten hele mitt voksne liv, og disse partiene, og de representantene, har altså en retorikk som gir uttrykk for at regjeringen og stortingsflertallet nærmest sitter passivt og ser på det forferdelige som skjer. Det en uærlig måte å drive politisk kommunikasjon på. Den norske regjeringen, med bred støtte i Stortinget, har jo vært tidlig ute med krav om våpenhvile, tidlig ute med kritikk av krigføringen, tidlig ute med støtte til de palestinske selvstyremyndighetene, med støtte til UNRWA, og også nå gjennom politiske prosesser, bl.a. med anerkjennelse av Palestina.

Det er jo som finansministeren var inne på i sitt innlegg: De etiske retningslinjene sørger f.eks. for at vi ikke er investert i Lockheed Martin, selv om vi handler med selskapet. Hvis en leser i årsrapporten til Etikkrådet, er Israel blant de landene med flest saker til behandling i rådet. Det er ni selskaper som har blitt utelukket på grunn av sin tilknytning til de okkuperte palestinske territoriene. Det å hevde her at ingenting blir gjort, og at en sitter stille og ser på, er så feil som det kan bli.

Representanten Marhaug var inne på kjernen i kritikken fra partiet Rødt, som sier at en må snakke om økonomiske sanksjoner mot Israel. Det er en ærlig sak at noen partier i tilknytning til fondsmeldingen ønsker å innføre unilaterale sanksjoner – økonomiske sanksjoner – mot Israel, gjennom oljefondet. Det er ikke stortingsflertallet innstilt på. Sammenligningen med krigen mellom Russland og Ukraina halter på mange punkt, særlig siden det mot Russland i starten var brede økonomiske sanksjoner sammen med EU og andre land som Norge samarbeider med.

Jeg vil si at ansvarlige politikere før oss har kommet sammen og blitt enige om hvordan sparepengene våre skal forvaltes. Det kommer til å bli mer krevende i årene framover, nå som fondet er så stort, og det er en urolig verden. Jeg mener at vi som er her i dag, må være vårt ansvar bevisst, og sammen med dyktige ansatte i departementet, Folketrygdfondet, SPU og Norges Bank skal vi legge grunnlaget for at våre felles sparepenger skal vokse og forvaltes langsiktig på en ansvarlig måte. Det står ikke i strid med at Norge skal føre en offensiv utenrikspolitikk og bidra til fred for også det palestinske folket.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:52:44]: Ingen fra Rødt har sagt at regjeringen ikke gjør noe som helst, for det ville ikke vært sant. Vi har i mange andre debatter uttrykt både støtte og takknemlighet for at den norske regjeringen har vært tidligere ute og tydeligere enn mange andre land. Vi var også med på å feire anerkjennelsen av Palestina, som vi for så vidt også har vært med og jobbet for lenge. Det vi diskuterer i dag, er oljefondet.

Når det gjelder oljefondet, er det helt åpenbart en uenighet om hvor terskelen skal ligge for hva det er ok at oljefondet investerer i, og når man skal bruke den muligheten man har til direkte politisk instruks. Det er en uenighet som har pågått lenge. Sammenligningen med Russland har jeg prøvd å grave i ved flere anledninger, også i høringer og i skriftlige og muntlige spørsmål tidligere. Problemet er at de økonomiske sanksjonene, som var brede, innbefattet mange ting – mot personer, enkeltpersoner osv., og handel. Oljefondet er imidlertid aldri en del av brede internasjonale sanksjoner, for oljefondet er nasjonalt. Det er også første gang man har brukt oljefondet på den måten som man gjorde i mars 2022. Da er det også, mener jeg, viktig og riktig å prøve å få svar på hvorfor man ikke ønsker å bruke oljefondet på samme måte nå.

Det er også noe av det som gjør at det ikke bare er Rødt, og for så vidt ikke bare SV og Miljøpartiet De Grønne, som er de partiene som nevnes, som er opptatt av dette. Veldig, veldig mange folk i Norge er det, og jeg forstår det veldig godt. Man kan kanskje synes at retorikken er hardere enn den vanligvis er i finanskomiteen, men jeg tror at den egentlig er utrolig mild i forhold til hvordan folk i både Norge og andre deler av verden føler det når man ser bilder fra Gaza, når man vet at ikke bare bomber og direkte vold, men også utsulting og sykdommer holder på å ta knekken på en hel befolkning, og at også de barna som overlever, på mange måter er ødelagt for livet. Dette er et folk og en kultur som har sin rett på samme måte som alle andre.

Da er det vanskelig å lete etter hva som er Norges muligheter. Det diskuterer vi mye i utenrikskomiteen. I en sak senere i dag tar vi opp en del andre muligheter vi mener Norge har når det gjelder våpeneksport, og når det gjelder å tilslutte seg ICJ-dommen – det er ting vi mener Norge kan gjøre. I finanskomiteen er det oljefondet vi har ansvaret for, og da mener i hvert fall Rødt at oljefondet bør ha en enda lavere terskel for mer oppmerksomhet rundt investeringer som kan bidra til det Norge som nasjon og den norske regjering veldig tydelig har tatt avstand fra mange ganger.