Stortinget - Møte fredag den 7. juni 2024

Dato: 07.06.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 376 S (2023–2024), jf. Dokument 8:142 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [09:01:07]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Aleksander Stokkebø, Henrik Asheim og Anna Molberg om å forebygge, dokumentere og slå ned på lønnstyveri, og hjelpe ofrene for arbeidslivskriminalitet (Innst. 376 S (2023–2024), jf. Dokument 8:142 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Kamp mot lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet er viktig. Det er det nok også tverrpolitisk enighet om på Stortinget. Derfor må man selvsagt stille seg positiv til initiativ som kommer om sånne tema. Det er bra at Høyre fremmer en liten bukett av sånn passe ambisiøse forslag, men det er noe litt vankelmodig, vil jeg si, over både forslaget og Høyres engasjement på området.

I sine merknader viser Høyre til at «den beste forebyggingen mot lønnstyveri er ansatte som kjenner sine rettigheter. De utgjør førstelinjeforsvaret i kampen mot arbeidslivskriminaliteten».

Tja, alle som har stått alene i en skolegård eller vært ny på en arbeidsplass, vet at rettigheter kan bety fint lite med mindre en har noen som er villige til å ta kampen sammen med en. Det er derfor vi har fagforeninger, og det er derfor vi har et organisert arbeidsliv. Vi i Arbeiderpartiet tror at det er et bedre førstelinjeforsvar enn den individualiseringen av et seriøst arbeidsliv Høyre legger opp til.

Det er virkelig oppsiktsvekkende at Høyre derfor knapt nevner fagbevegelsen eller det organiserte arbeidslivet, verken i forslag eller i merknader. Det aller viktigste virkemiddelet mot lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet har Høyre rett og slett utelatt, fjernet, redigert bort, forkastet. Det blir omtrent som å gå i en boksekamp med én hånd i fatle og den andre hånden bundet på ryggen. Utgangspunktet blir skikkelig vanskelig, og sjansen er overhengende for at en ender med å få seg en på trynet.

Kontrasten er stor til statsråden, som i både politikk og svarbrev ikke bare understreker viktigheten av et organisert arbeidsliv, og betydningen av at kampen for et seriøst arbeidsliv best tas sammen med partene i arbeidslivet, men til og med vil ta nye initiativ for å drøfte hvordan partene sammen kan forebygge lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet. Eller for å si det på en litt annen måte: Når statsråden skal i bokseringen for å forsvare den norske modellen og et seriøst arbeidsliv, tar hun med seg to sterkt motiverte sluggere. Det er nok en mer hardtslående strategi enn Høyres opplegg. Som vi sier i Arbeiderpartiet: Vi tror på sterke fellesskap, og det gjelder selvsagt også i arbeidslivspolitikken.

På vegne av saksordfører Berit Tønnesen vil jeg for øvrig takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Aleksander Stokkebø (H) []: La meg starte med å legge til grunn at et godt organisert arbeidsliv er grunnmuren i arbeidslivet vårt, og at det selvfølgelig ligger til grunn, også for Høyre, i a-krimpolitikken.

Så over til forslagene. NRK kunne nylig fortelle historien om moldoveren Sergiu. En gang hadde han vært vinsmaker i Italia. Nå skulle han til Norge, lykkelandet Norge, for å jobbe som snekker, og han hadde fått seg en god jobb – trodde han. Virkeligheten ble en ganske annen. Sergiu jobbet knallhardt i flere måneder, men lønnen uteble. 36-åringen endte på bar bakke, sulten, blakk og hjemløs. Sergiu er dessverre ikke den eneste. Eksemplene florerer, og utenlandske arbeidstakere som ikke kan norsk, er mest utsatt.

Lønnstyveri, der arbeidsgivere unnlater å betale ansatte lønn for arbeidet, er alvorlig kriminalitet. Ikke bare er det et ran av enkeltmennesker som legger ned ærlig arbeid for å forsørge seg og familien, men det er også et ran av samfunnet, og det har ingen plass i Norge. Høyre i regjering innførte derfor straff på opptil seks år for de groveste tilfellene, men vi må gjøre mer. Vi må bedre hjelpe enkeltmenneskene som blir utnyttet.

Derfor er jeg veldig glad for at et flertall i Stortinget nå ser ut til å ta ansvar. Derfor ber vi regjeringen nå utrede hvordan staten kan overta inndrivingen ved de mer åpenbare tilfellene av lønnstyveri, med sikte på innføring i 2025. Vi vil la staten smelle neven i bordet. Staten er en tøff kreditor som utvilsomt vil skremme mange useriøse arbeidsgivere. Med en slik ordning vil vi også bidra til å jevne ut det skjeve styrkeforholdet mellom kriminelle aktører og utsatte arbeidstakere.

Lønnstyveri får store konsekvenser for den enkelte ansatte, og for mange fører det til dyre forbrukslån, inkassokrav og uopprettelige økonomiske problemer. Fellesskapet må derfor stille opp for dem som utsettes. Derfor er jeg glad for at det nå også går mot flertall for å styrke den juridiske hjelpen til ofrene, herunder vurdere om den bør innlemmes i ordningene med fri rettshjelp eller rettsråd.

Jeg vil takke partiene som i dag står sammen og tar ansvar for å straffe lovbryterne hardt og hurtig og hjelpe ofrene, for når enkeltmennesker står i stormen, da er det fellesskapets ansvar å stille opp.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre har alene og sammen med andre.

Presidenten []: Representanten Aleksander Stokkebø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Jeg synes det er gledelig at Høyre tar et kraftig initiativ til et mer seriøst arbeidsliv. Denne intensjonen støtter jeg. Samtidig er jeg redd for at dette kanskje er et uttrykk for det jeg vil kalle keiserens nye klær.

Vi snakker alle veldig varmt om den norske arbeidslivsmodellen, med høy organisasjonsgrad og godt samarbeid mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden og staten. Ja, vi hører ofte næringslivsledere skryte av det konkurransefortrinnet vi har i norsk næringsliv, nettopp på grunn av det vi kaller den norske arbeidslivsmodellen.

Hva skjedde i tidligere statsminister Erna Solbergs regjeringstid? Jo, vi hadde en utvikling i arbeidslivspolitikken der økt grad av midlertidighet, bemanningsbyråer og økt bruk av innleie fikk florere fritt. En slik liberalisering i arbeidslivet legger etter min mening til rette for useriøsitet. Med andre ord er det helt logisk at Høyre framstår som ansvarlige når de nå kommer med innskjerpende krav, med straffer og nye regler for å stramme inn på et arbeidsliv som de i utgangspunktet har liberalisert.

Det er én modell, men det er ikke Senterpartiets og Arbeiderpartiets modell. Vår regjering bygger på en modell som er godt forankret i den norske arbeidslivsmodellen, i tillit og i høy organisasjonsgrad, der samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og staten gjør at man finner gode løsninger sammen for å forebygge og avverge.

Så er det ikke slik at vi ikke skal ha kontroll, og at vi ikke skal ha straff for dem som bryter reglene – selvfølgelig skal vi ha det. Derfor viser jeg også til innstillingen og svaret fra statsråden med tanke på at vi har pågående politikk, og vi har tiltak i samarbeid med partene som langt på vei svarer ut alle de forslagene som er fremmet av Høyre og andre i denne saken. Derfor står jeg trygt på den tilrådningen som er i saken, ettersom vi følger dette opp på egen kjøl.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): Det har fått vokse fram et skille i norsk arbeidsliv. På den ene siden har vi et godt organisert, seriøst og lovlydig arbeidsliv, hvor arbeidsfolk har stor innflytelse gjennom fagorganisering, og hvor arbeidsgiverne er skikkelige. Det er heldigvis det langt vanligste, men på den andre siden har det også fått bre om seg et arbeidsliv preget av lovbrudd, av manglende organisering, av arbeidstakere som står svakt i møte med sjefer eller eiere som utnytter dem.

Det viktigste vi kan gjøre i kampen mot arbeidslivskriminalitet, er derfor å slåss imot den utviklingen, legge til rette for at arbeidstakere tar makt og innflytelse gjennom organisering, stramme inn på regelverk mot innleie, ha strengere seriøsitetskrav og støtte opp om fagorganisering og hele og faste stillinger.

På alle disse punktene står høyresiden på feil side. De har tvert imot sluppet opp på regelverket og forskjøvet makt i arbeidslivet, åpnet dører for mer usikkerhet. Derfor er det tross alt bra at Høyre fremmer forslag om gode tiltak mot arbeidslivskriminalitet på andre områder, for å håndtere konsekvensene av et arbeidsliv som har vært under press lenge.

En god del av forslagene gjelder tiltak som enten allerede er på vei, eller som bør forankres bedre med partene før detaljene kan settes. Derfor fremmer SV og Rødt to alternative forslag, om digital løsning for arbeidskontrakter og lønnsslipper og om et nasjonalt register over foretak som har dommer, bøter og sanksjoner mot seg. Jeg kan legge til at SV også skulle vært med i forslagene nr. 12 og 13, forslagene som i dag står fra Rødt, om bedre bistand for ofre for utnyttelse, og at arbeidstakernes lønnskrav ikke skal nulles ut.

Det er noen av forslagene fra Høyre som er betimelige, og som SV vil støtte sekundært, da forslagene nr. 12 og 13 vil falle. Det gjelder forslag nr. 5, om lønnskrav, og forslag nr. 6, om rettshjelp eller rettsråd. I det øyeblikket vi har et arbeidsliv hvor useriøsitet og kriminalitet dessverre har fått feste seg, bør vi stille bedre opp for ofrene. Vi må bruke fellesskapet enda mer for å bekjempe de useriøse aktørene.

Jeg tar opp de forslagene SV er en del av.

Presidenten []: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Vi er enige om problemet her, antar jeg, og det er at norsk lov ikke alltid gjelder i norsk arbeidsliv. Det må man rydde opp i. Derfor er det bra at Høyre, Fremskrittspartiet og andre partier på høyresiden prøver å rydde opp i det med sine forslag gjennom lovveien.

Jeg synes det er underlig å høre regjeringspartiene si at vi skal bekjempe dette gjennom fagbevegelsen, og ikke på denne måten, for realiteten er jo at fagbevegelsen støtter de kravene Høyre kommer med her – ikke alle, men de aller fleste. Det underlige er at man ikke bekjemper dette gjennom alle mulige midler man har, at man ikke stiller opp på alle mulige måter.

Jeg er helt enig i alle de jeremiadene som har vært over høyresiden, om hva de gjorde med midlertidige stillinger, hvordan de var mot fagbevegelsen, og alt mulig, men det kan ikke være en unnskyldning for ikke å levere på de kravene f.eks. Fair Play stiller. Det kan ikke være en unnskyldning at Høyre gjorde noe dumt i regjering for to år siden, og derfor skal man ikke nå kunne levere på de kravene de som prøver å bekjempe arbeidskriminalitet her og nå, stiller.

Jeg synes det er underlig å høre regjeringspartiene argumentere mot dette som om det er et enten–eller-spørsmål. Ja, det er helt riktig at det aller viktigste arbeidet mot et useriøst arbeidsliv, er det fagbevegelsen som gjør, det har ingenting med lovsporet å gjøre. Det er også riktig at selv innenfor det vi vedtar her i dag, er tilsynsmyndigheten til Arbeidstilsynet mye viktigere enn det lovsporet politiet er i. Det kan likevel ikke være noe argument mot å gjøre det Høyre foreslår i dag, det er bare et argument for å gjøre det i tillegg.

Om Høyre eller Fremskrittspartiet ikke skulle være med på veien den andre veien, er det vanskelig å forstå hvorfor det ikke skulle tillate oss som er på venstresiden, å være med på dette denne veien. Innspillene som kommer nå fra dem som jobber med dette feltet, er at de ønsker seg disse virkemidlene for å levere. Da er det overraskende for meg at en regjering som ønsker å ha en storrengjøring i arbeidslivet, ikke kan levere på akkurat det.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Presidenten []: Representanten Mímir Kristjánsson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Tonje Brenna []: En viktig del av det å utvikle og utforme politikk er å bidra til at folk opplever trygghet. Det å ha det trygt og godt på jobb er viktig for hver og en av oss, for jobben er en viktig del av livet. Det å være utrygg på hvilke arbeidsvilkår en jobber på, hva en får utbetalt, om en blir respektert og forstått, det bidrar til utrygghet i folks liv. Vi kan godt si at livet er mer enn penger, men jeg tror at den som har opplevd ikke å få utbetalt lønnen sin, vil oppleve at det er vanskelig å være opptatt av noe annet enn det i den situasjonen der en står og ikke får betalt verken mat eller regninger for seg og sine. Derfor er jeg glad for at en samstemt komité er så tydelig på at det er nødvendig å gjøre mer for å bekjempe kriminalitet som ødelegger og infiserer arbeidslivet. En viktig del av nettopp den kampen er å sørge for at vi er godt organisert, at folk er medlem i en fagforening, og at vi skal jobbe sammen med partene for å styrke innsatsen mot de useriøse aktørene.

Tiltakene i regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fra 2022 og årets stortingsmelding om forebyggelse og bekjempelse av økonomisk kriminalitet dekker mange av de temaene som komiteen tar opp i forbindelse med behandlingen av dette forslaget. Det gjelder bl.a. styrking av informasjon, slik at private forbrukere og andre innkjøpere kan ta informerte valg. Det bidrar til å redusere markedet for de useriøse tjenesteleverandørene. Et godt eksempel på et slikt tiltak er skatteetatens satsing Tettpå.

Når det gjelder flere av de konkrete forslagene som ligger i representantforslaget, viser jeg også til mitt brev til komiteen, der mange store og små tekniske ting blir beskrevet. Jeg vil allikevel nevne noen av forslagene. Det ene handler om HMS-kortordningen. Jeg mener det er viktig at Arbeidstilsynet fortsetter å utvikle og effektivisere ordningen. Jeg slutter meg også fullt og helt til at vi må gjøre mer i arbeidet mot lønnstyveri. Arbeidsgivere skal ikke berike seg på bekostning av sårbare arbeidstakere, og det er en veldig alvorlig utfordring i vårt arbeidsliv. Som varslet i mitt brev vil jeg invitere organisasjonene i arbeidslivet til drøftinger om hvordan vi kan styrke innsatsen mot lønnstyveri, og hvordan situasjonen for sårbare arbeidstakere kan forbedres.

Jeg har også merket meg at flere av dem som kommer med høringsinnspill til komiteen, peker på at arbeidsmiljølovens frist på tre måneder for å fremme lønnskrav mot innleier som solidaransvarlig kan være for kort, og vi vil ta med oss dette spørsmålet i drøftingene med partene.

Jeg er opptatt av at vi både kontrollerer og ettergår etterfølgelse og håndheving av regelverket, at vi fortsetter å jobbe sammen med partene, og at vi gjør det vi kan for å informere og sørge for at alle gode krefter som ønsker å bidra til et seriøst arbeidsliv, er med i kampen i fortsettelsen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: Den 11. april fremmet Høyre en rekke forslag i Stortinget for å forebygge, dokumentere og slå ned på lønnstyveri og bedre hjelpe ofrene. Et av de mest sentrale forslagene var å be regjeringen utrede hvordan staten kan overta inndrivingen i de mer åpenbare tilfellene av lønnstyveri. Ti dager etter at Høyre fremmet forslaget, rykket Arbeiderpartiet ut i Dagbladet og varslet tøffe grep. Uten å nevne at forslaget er til behandling i Stortinget har de plutselig kommet på en genial idé: å foreslå statlig innkreving i åpenbare tilfeller av lønnstyveri. La oss så spole et par måneder fram i tid, til dagens debatt, når forslaget faktisk blir behandlet. Da stemmer man altså mot. Arbeiderpartiets vingling i denne saken fra den ene måneden til den andre er påtakelig. Kan statsråden oppklare hva Arbeiderpartiet egentlig mener om statlig inndriving av åpenbart lønnstyveri?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mener at vi må gjøre mer for å sørge for at folk ikke utsettes for lønnstyveri. Jeg mener likevel at særlig to ting i forslaget slik det er framlagt i denne saken, er til ettertanke. Vi er inne på et tema hvor vi ikke nødvendigvis skal avvise noen ting kontant, men være interessert i å finne ut hvordan vi kan gjøre det bedre. Men fra min side er det to innvendinger mot forslaget slik det er formulert. Det vi egentlig snakker om her, er en variant av statlig lønnsgaranti ved konkurs, men for utbetaling av lønn som med overlegg, slik det er formulert i forslaget, holdes tilbake fra arbeidstakere. Den ene innvendingen jeg har, er at det kan bli ganske krevende å bevise. Det kan ende opp med å bli en ganske byråkratisk ordning, hvor det egentlig ikke er til gunst for den arbeidstakeren som har behov for å få sin rettmessige lønn utbetalt. Den andre tingen som bekymrer meg, er om dette blir en ordning det er fristende for arbeidsgivere å spekulere i – en vet at risikoen blir lavere fordi staten uansett vil utbetale lønnen, og derfor er det mindre sannsynlig at saken ettergås hvis en først bryter loven.

Aleksander Stokkebø (H) []: Jeg tror det er ganske åpenbart at risikoen for en useriøs arbeidsgiver ikke blir lavere dersom en får staten som kreditor, kontra en enkelt sårbar, utnyttet arbeidstaker som gjerne heller ikke behersker språket. Men la oss gå videre. I tråd med minstekravene i EUs arbeidsvilkårsdirektiv, og etter vedtak i Stortinget, skal regjeringen korte ned fristen for når skriftlig arbeidskontrakt skal være på plass, fra en måned til sju dager etter arbeidsforholdets oppstart. Jeg skjønner at regjeringen vil la denne endringen virke over noe tid, og at man skal gi arbeidskontrakt så snart som mulig. Samtidig vet vi at det er slike gråsoner de useriøse utnytter. Arbeidstilsynet er blant dem som derfor har gitt uttrykk for at fristen bør være kortere. Så jeg vil bare spørre rett ut, og gjerne be statsråden gi meg noen eksempler: I hvilke tilfeller mener statsråden det er forsvarlig å vente en hel uke på å skriftliggjøre hvilken lønn den ansatte har krav på?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mener det aldri er et mål i seg selv å vente en hel uke, eller en hel måned for den saks skyld, slik loven var tidligere, på at man skal få skriftlig arbeidskontrakt. Mitt tips til alle som starter i ny jobb, er å starte forhandlingene om kontrakten allerede fra det øyeblikket en vet at det er aktuelt å bli tilsatt et sted, få den signert i to eksemplarer, og spørre noen en stoler på, hvis en er i tvil om innholdet i kontrakten. Men jeg mener samtidig at det er vår felles jobb, både som storting og som regjering, å la de lovendringene vi gjør, virke før vi bestemmer oss for å endre det igjen. Det kan godt hende at vi møtes her igjen om et år eller to og er enige om at vi må sette fristen til null dager. Men loven er nettopp endret fra en måned til sju dager, med et tydelig vilkår om snarest mulig. Det betyr at arbeidsgiver har en plikt til å forelegge arbeidstaker en skriftlig kontrakt snarest mulig. Det opplever jeg i stort er i orden på veldig mange arbeidsplasser. Men vi må følge nøye med, slik at ikke dette blir et bidrag til at folk kan utnyttes, eller at man ender opp med å ikke få kontrakt.

Aleksander Stokkebø (H) []: «Snarest mulig» – det er nettopp slike skjønnsmessige formuleringer som vi vet er gjenstand for utnytting blant useriøse arbeidsgivere. Det er tilnærmet umulig for en utsatt arbeidstaker å dokumentere hvorfor det var mulig å gi den kontrakten på et tidligere tidspunkt. Derfor er det på noen felter i jussen behov for tydelige og klare reguleringer som ikke gir rom for tvil. Så jeg vil egentlig bare gjenta mitt spørsmål og gjerne be statsråden gi eksempler: I hvilke tilfeller kan det være forsvarlig å utsette å skriftliggjøre hvilken lønn man har krav på? Og hvis man ikke kommer på slike tilfeller, burde det egentlig være en ganske enkel sak å vedta at en skal ha krav på å vite lønn skriftlig fra dag én.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mener at en del arbeidstakere bruker anledningen til å forhandle om lønnen, f.eks. Da er det ikke sikkert kontrakten er klar dag én. Men at en faktisk står opp for sine krav og ønsker om hva man skal ha betalt som arbeidstaker i ny jobb, mener jeg er bra – at man har anledning og rom til det. Og det kan være at det er lettere å gjøre det etter at en har satt foten på sin nye arbeidsplass dag én, enn det var å gjøre det i forkant.

Så mener jeg at det hører til i denne debatten å påpeke noe ganske interessant ved denne diskusjonen. Her kommer Høyre, som vanlig, inn på juss, lov og teknikaliteter, og det er bra. Men det er det samme partiet som gikk til valg på å anerkjenne det ikke-organiserte arbeidslivet. Summen av de to tingene mener jeg egentlig er litt unorsk og et uttrykk for at man ikke fullt ut anerkjenner verdien av den norske modellen.

Mitt mål som arbeidsminister er egentlig at vi skal lovregulere minst mulig, men ha lovrammer som gir partene et stort ansvar innenfor loven til å organisere, forhandle og bli enige om en rekke ting som betyr mye for folk. Det har vi gjort i hundre år i dette landet, og jeg mener at det er nyttig de neste hundre også.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Aleksander Stokkebø (H) []: Lønnstyveri er noe av det som frarøver noe av det mest grunnleggende i et menneskes liv, nemlig inntekt og muligheten til å forsørge seg selv og sin familie. Vi må derfor gå systematisk til verks, og derfor foreslår vi i dette representantforslaget mange tiltak for å forebygge, dokumentere, slå ned på lønnstyveri og hjelpe ofrene.

Høyre i regjering innførte straff for lønnstyveri, og nå tar flertallet i denne salen, dessverre mot regjeringspartienes stemmer, ansvar for at staten òg skal overta inndrivingen av de åpenbare kravene. Skal man kunne inndrive et lønnskrav og slå ned på lønnstyveri, er vi avhengig av å få klarhet i hva som faktisk har skjedd på arbeidsplassen. Dessverre sliter man ofte med mangel på dokumentasjon, som gjør det vanskeligere å føre bevis. Man må derfor sette i verk flere tiltak som kan gi mer sporbarhet. Det må bli enklere å få klarhet i hva som ble avtalt mellom partene, og om arbeidsavtalen ble overholdt, ikke minst for å få fram de åpenbare tilfellene av lønnstyveri.

Høyre i regjering innførte derfor krav om at lønn som hovedregel skal betales via bank, slik at myndighetene faktisk kan sjekke at pengene kommer fram. Dessverre ser vi at de useriøse benytter stadig nye metoder for å omgå lovene. Derfor er det viktig at Arbeidstilsynet får en oppdatert verktøykasse med hjemler som gjør det mulig å effektivt sikre bevis. Derfor foreslår Høyre også å utrede krav om skriftlige arbeidskontrakter fra første arbeidsdag og som minimum krav om at lønnsopplysninger og de mest sentrale arbeidsvilkårene skal være avklart skriftlig fra dag én. Det vil gi økt forutsigbarhet for arbeidstakeren, lette bevisproblematikk for begge parter ved eventuelle tvister og forebygge utnytting, for det finnes vel strengt tatt ingen god grunn til å la arbeidstakeren være uvitende om lønnen og grunnleggende arbeidsvilkår før man setter dem i arbeid.

Som et ledd i å sikre bedre dokumentasjon og enklere kontroll foreslår vi å prioritere en enkel digital løsning for arbeidskontrakter. Det vil gjøre det enklere for arbeidstakeren å sjekke sine rettigheter og plikter og enklere for Arbeidstilsynet og arbeidsgiver å kontrollere, og ikke minst vil det gi en sporbarhet, slik at det blir umulig å tilbakedatere og fabrikkere arbeidsavtaler idet virksomheten blir kontrollert. Jeg vil takke de partiene som støtter også disse forslagene, ikke minst Jussbuss, og håper at flere blir med etter hvert.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg synest det er fornøyeleg at engasjementet til representanten Stokkebø frå Høgre er så utruleg sterkt og tindrande klart i dette temaet. Eg skulle ønskt at det same engasjementet smitta over på fleire av medrepresentantane hans i Høgre. Då trur eg at vi hadde fått rydda opp i ein heil del ting i arbeidslivet veldig mykje tidlegare. Dessverre er ikkje det tilfellet.

Eg opplever dette som ein utruleg god debatt, og eg synest at Tonje Brenna har gjort veldig godt greie for dei ulike omsyna i forslaget som har blitt fremja av Høgre. Det som derimot har kome opp i denne debatten, som eg synest er viktig å understreke, er kor avgjerande maktforholda i arbeidslivet er når ein tek kampen mot sosial dumping og kampen mot arbeidslivskriminalitet. Dei som har hatt gleda av å sjå Netflix-serien Baby Reindeer, har sett at det er veldig mange ting som det er interessant å følgje med på der. Ein av dei tinga som eg synest var veldig godt beskrive der, var ikkje det som handla om «stalking» og forfølging, men det var kanskje det som handla om overgrep, der ein ser ein komikar som håpar på å få eit arbeid å leve av og ei framtid, men som endar opp med å bli utsett for overgrep – eit klassisk metoo-tilfelle.

Det handlar om at når ein ikkje har tryggleik for seg sjølv, sitt eige arbeid og si eiga framtid, er sårbarheita i eit menneske så ufatteleg mykje større. Det gjeld ikkje berre i eit tradisjonelt overgrep, det gjeld også det vi ser i arbeidslivskriminalitet. Nettopp difor har vi eit engasjement for at vi har heile, faste stillingar, at vi har eit trygt arbeidsliv som ikkje er prega av innleige og mellombelse arbeidskontraktar. Det handlar om at ein skal ha ein stø grunn å stå på dersom ein skulle bli utsett for noko urettmessig. For å seie ifrå til sjefen, eller seie ifrå om sjefen, dersom du står i fare for å miste levebrødet, viser det seg at det er veldig få av oss som tør å gjere.

Vi har vore på reise til USA som komité, og vi har sett kva det betyr i praksis når eit arbeidsliv som heilskap blir svekt, når ein ikkje får lov til å danne fagforeiningar, eller når det er uattraktivt å bli med i fagforeiningane, og kva som er konsekvensane av det. Nettopp difor vil eg understreke at ikkje berre er Arbeidarpartiet sitt engasjement mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping reelt og vedvarande, men vårt engasjement for fagforeiningane er òg det same.

Presidenten []: Representanten Aleksander Stokkebø har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Aleksander Stokkebø (H) []: Jeg vil bare avslutte med å takke for en god debatt og ikke minst takke alle partiene som nå legger partiskillelinjer og blokkdannelser til side og jobber konstruktivt for å finne løsninger i vår felles kamp mot arbeidslivskriminalitet. Jeg er veldig glad for at flere partier gjør det, på tross av at regjeringspartiene ser mest ut til å ville kritisere andre.

Jeg vil også takke Jussbuss, Fair Play Bygg og alle rettshjelpsorganisasjonene og de frivillige organisasjonene som har bidratt til dette forslaget. Vi skal forhåpentligvis få markert de to gjennomslagene vi nå får for et tryggere arbeidsliv for alle.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel