Kirsti Leirtrø (A) [10:38:26] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Så vil jeg takke Riksrevisjonen for en viktig rapport på et fagområde som også Riksrevisjonen sier er et av helsevesenets svakeste områder. Det er ti år siden sist Riksrevisjonen undersøkte rehabiliteringstilbudet. Den gang ble det avdekket betydelige mangler, og nesten ingen ting har blitt bedre siden 2012. Selv en satsing som ble satt i gang i 2017, har ikke gitt resultater. Undersøkelsen omfatter hovedsakelig perioden fra 2020 til juni 2023, men enkelte av analysene viser utviklingen fra 2017. Nå skal det sies at vi i samme periode har hatt en pandemi, og det er vanskelig å si om dette har hatt innvirkning på utviklingen innenfor rehabilitering.

Alle har krav på likeverdig helsehjelp uavhengig av hvor vi bor, men både i kommunesektoren og i spesialisthelsetjenesten er det store variasjoner i hvor mange som faktisk får hjelp, og hvilken hjelp de får. Dette får dessverre store konsekvenser for pasientenes livskvalitet. Rehabilitering er tiltak og prosesser som har som mål at pasientene gjenvinner eller opprettholder funksjon eller mestringsevne som er tapt, eller står i fare for å bli tapt, på grunn av sykdom, skade eller inaktivitet. Målet er at pasienten skal oppnå så mye selvstendighet, deltakelse og livskvalitet som mulig. En god rehabilitering er forebygging og ikke bare av betydning for livskvaliteten, men det er også god samfunnsøkonomisk prioritering da det kan spare store midler innenfor andre velferdsoppgaver ved å gjøre folk best mulig i stand til å klare seg selv.

Komiteen slutter seg i saken til Riksrevisjonens konklusjoner, kritikk og anbefalinger. Statsråden har i sitt svar til Riksrevisjonen påpekt at rapporten i tillegg til å gi kjente mangler dokumentasjon, også har tilført ny og nyttig kunnskap i det videre arbeidet med å bedre rehabiliteringstjenesten.

Komiteen viser til den nylig framlagte stortingsmeldingen, Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027, hvor tematikken samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er belyst og forbedret. Komiteen ber i tillegg Riksrevisjonen gjennomføre en ny undersøkelse av om iverksatte tiltak gir resultat.

Fremskrittspartiet, SV og Rødt har egne merknader, som de nok selv vil redegjøre for, mens vi i flertallet slutter oss til Riksrevisjonens konklusjoner, kritikk og anbefalinger og mener det er dekkende. Det er bekymringsfullt at mer enn halvparten av kommunene synes det er vanskelig å gi gode rehabiliteringstjenester, at det er så store forskjeller mellom helseregionene, og at det er så tilfeldig hvilken hjelp man faktisk får. Vi har forventninger til at vi ved neste revisjonskontroll ser at vi har fått en mer likeverdig og nødvendig rehabilitering.

Svein Harberg (H) [10:42:22]: Jeg vil starte med å si takk til saksordfører, både for arbeidet med saken og ikke minst for en grundig gjennomgang, som kanskje kunne tilsi at vi ikke trengte å ta ordet, for her er vi veldig enige. Men jeg har behov for å understreke alvoret i denne rapporten fra Riksrevisjonen.

Vi får mange rapporter fra Riksrevisjonen som påpeker ting som ikke fungerer godt nok, og det er jo noe av funksjonen til Riksrevisjonen, men når vi ser her – på et så viktig felt som rehabilitering – at det er konklusjoner som er så inngripende, så er det veldig alvorlig. Mange pasienter får ikke de rehabiliteringstjenestene de har behov for. Samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten fungerer ikke til det beste for pasientene. Styringen er mangelfull på alle nivåer, og dette får store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Altså: Noe av det viktigste vi skal drive med i helsevesenet, er å få folk i funksjon igjen, og det har så alvorlige mangler. Det er derfor Riksrevisjonen har tydd til ordet «kritikkverdig». For de fleste av oss er det sånn at vi kan bruke «kritikkverdig» i mange sammenhenger, men når Riksrevisjonen bruker det, så hører det hjemme på skalaen av kritikk, og «kritikkverdig» skriver de ikke uten videre. Det er kritikkverdig at det ikke er satt i gang tiltak for å rette opp i dette.

Så mener Riksrevisjonen at Helse- og omsorgsdepartementet bør vurdere om en bør jobbe helt annerledes med dette feltet, eller i hvert fall jobbe helt annerledes med å få det på stell. Det håper jeg at også departementet mener, at det ikke er Riksrevisjonen som skal mene at vi nå må ta grep, men at departementet selv gjør det – og kommer til å gjøre det. Kanskje spesielt når det gjelder å få på plass samhandlingen, slik at vi er trygge på at alle vet hva de skal gjøre, og at det gjennomføres til det beste for pasientene.

Alle pasienter som har rett til spesialisert rehabilitering, må få det. Det betyr så mye for den enkelte, og det betyr så mye for samfunnet, for det er sløsing med både penger og ressurser når dette ikke fungerer.

Så blir det på en måte litt ekstra krevende eller alvorlig når en får det svaret fra statsråden at dette er kjente forhold. Ja, det er kjente forhold, og det har vært kjent over tid, men det er ikke gjort grep for å få det på plass. Det er jo derfor komiteen nå går til det uvanlige grepet at vi sterkt anmoder Riksrevisjonen om å følge dette opp med en ny rapport. Det var en rapport i 2012. En kan nesten ikke se endring i disse problemstillingene fram til i dag, i 2023–2024. Derfor må noe skje, og derfor har komiteen denne sterke anbefalingen. Det er slik at vi på Stortinget ytterst sjelden styrer hva Riksrevisjonen skal gjøre av undersøkelser, men her er det i hvert fall en sterk anbefaling om at de følger opp i merknads form, og det er bra.

Til slutt vil jeg bare bemerke at jeg ser det er flere av partiene som går inn på fagkomiteenes områder når det gjelder hvordan dette skal arbeides med videre. Når vi ikke har svart ut det, er det ikke fordi vi er uenige eller enige, men vi har kun forholdt oss til kontrollfunksjonen som kontrollkomiteen har. Det kan være mye som kan sies her, men det skal fagkomiteene ta seg av.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:47:04]: Dette er ein hardtslåande rapport. Dagens rehabiliteringtilbod er ikkje godt nok, og spesielt ikkje i kommunane. Det er kritikkverdig. Det er faktisk sånn at me ikkje veit kor mange som treng eller nyttar seg av tilboda i kommunane. Området er eit av dei svakaste områda våre, og me har ikkje kunnskap om kapasitet og behov. Det er manglande avklaring av ansvarsforhold og svikt i samhandling og koordinering. Det resulterer i at folk faktisk ikkje får dei tenestene dei har rett på, at samhandlinga ikkje alltid er til beste for pasientane, og at det er mangelfull kontroll og styring over tenestene. Alt dette vil resultera i store konsekvensar for folk som treng rehabiliteringstilbodet.

Ei av dei viktigaste oppgåvene til denne regjeringa, til alle regjeringar, er å sikra at folk får hjelp når dei treng det, uansett kor dei bur. Berre kvar fjerde kommune har alle dei anbefalte rehabiliteringstenestene tilgjengelege for innbyggjarane sine. Meir enn halvparten synest det er vanskeleg å gje gode tenester, og over 85 pst. manglar lovpålagd kompetanse i rehabiliteringsarbeidet.

Det viktigaste me kan gjera for å betra rehabiliteringstilbodet, er å styrkja dei kommunale tenestene. Det betyr at me her i Stortinget og regjeringa må styrkja kommunane sitt arbeid, sånn at dei kan tilby sine lovpålagde oppgåver. Det er difor viktig med nok overføringar. Gjennom kommuneproposisjonen som blei lagd fram førre veke, var det ei tydeleg sosial og geografisk omfordeling. Gjennom mange år har nokon kommunar fått så låge overføringar at det har vore krevjande for dei å følgja opp sine lovpålagde oppgåver. Det endrar me på nå. Dette er den nest beste kommunesatsinga dei siste 15 åra, berre slått av oss sjølve i 2022. Det betyr noko, og forhåpentlegvis vil me sjå ei betring.

Likevel vil eg poengtera at det er mange gode rehabiliteringstilbod i kommunane og mange dyktige folk som jobbar rundt om i landet vårt. Det må me byggja på, og samarbeid mellom kommunane vil vera viktig.

Det har i fleire år vore store forskjellar mellom helseregionane. Antalet pasientar i forhold til folketalet var høgast i Helse Midt-Noreg og lågast i Helse vest. Spesielt merkar eg meg at Stavanger-området var det området med lågast rate.

Gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan har regjeringa peikt på fleire utbetringsområde innan rehabiliteringsfeltet. Det skal vera eit desentralisert tenestetilbod, og det skal varetakast i dei regionale helseføretaka sine kjøp av private og ideelle tenestetilbod. Anboda må innrettast sånn at desentraliserte tilbod blir varetekne. Desse må inkluderast i helsefellesskapa, som Riksrevisjonen peikar på.

Helsedirektoratet fekk i 2023 i oppgåve å sjå på ansvarsfordelinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane. Dei anbefaler at ansvarsfordelinga sånn ho er beskriven i nasjonal rettleiar, bør vidareførast. Regjeringa sluttar seg til dette. Det må følgjast opp i helsefellesskapa og kan òg følgjast opp gjennom samhandlingstilskot.

At rehabiliteringsområdet er det svakaste området innan helse- og omsorgstenestene, skaper ringverknader og personlege konsekvensar for innbyggjarane våre. Det gjev konsekvensar for arbeidsevne, familieliv og fritid. Arbeidsretta rehabilitering vil difor vera svært viktig å løfta og styrkja. Det er kritikkverdig at det sidan førre rapport for over ti år sidan har skjedd lite eller ingenting på rehabiliteringsfeltet. Det må me her i salen ta inn over oss og vera audmjuke på. Arbeidet og oppfølginga må betrast.

Bård Hoksrud (FrP) [10:50:57]: Riksrevisjonens rapport kan vel bare beskrives med ett ord, og det er at det er en knusende dom i forhold til rehabiliteringsfeltet.

Gode rehabiliteringstjenester er utrolig viktig for mennesker som har fått redusert sin funksjonsevne av forskjellige grunner. Det å få god og riktig rehabilitering handler om at den enkelte skal få muligheten til å få best mulig funksjons- og mestringsevne, og det er utrolig viktig.

Det kan være forskjellige grunner til at den enkelte har behov for rehabilitering. Rehabilitering kan ha forskjellige målgrupper, både innenfor somatikk, psykisk helse og rus. Men det vi vet, er at det å få rask og riktig rehabilitering er svært viktig for resultatene og har stor påvirkning på den enkeltes livskvalitet. Derfor er det viktig at dette er et prioritert område, i tillegg til at det er det aller viktigste for den enkelte som trenger dette tilbudet. Det kan også ha stor betydning for samfunnet, i form av at et dårlig tilbud kan bety at den enkelte vil ha mye større behov, og dette vil kunne bety at det blir dyrt både for kommuner, sykehus og samfunnet. Derfor er Fremskrittspartiet veldig opptatt av viktigheten av å sikre gode rehabiliteringstjenester.

Svarene fra Riksrevisjonen er så klare og entydige, og de peker på at 85 pst. av kommunene mangler den lovpålagte kompetansen. Bare en av fire kommuner har alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene, og forskjellene er store mellom og innad i helseregionene. De koordinerende enhetene i helseforetakene fungerer ikke etter intensjonen, og svakhetene i rehabiliteringstjenestene får stor konsekvens for pasientene.

Men hva er svaret fra regjeringen? Jo, det er å redusere rehabiliteringstilbudet hos de private aktørene ved å redusere anbudenes omfang og skape masse usikkerhet både for pasienter og for virksomheter som i mange tiår har bygd opp kompetanse innenfor rehabiliteringsfeltet.

I tillegg er svaret fra denne regjeringen at jo, vi skal redusere det private ideelle tilbudet på rehabiliteringsfeltet. Men kanskje enda mer tragisk for alle dem som trenger rehabiliteringstilbud, er at på tross av alt Riksrevisjonen har avdekket, nemlig at kommunene ikke er eller vil bli gjort i stand til å overta disse oppgavene – ja, så er svaret fra regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan at vi flytter enda mer av rehabiliteringen til kommunene. Det er jo nesten så man ikke tror det man hører og ser. Hvis vi skal ta Riksrevisjonen på ordet, vil dette gi konsekvenser for mennesker som jobber for å få tilbake et normalt liv. Det mener jeg er politikk som står til stryk, og som vil gjøre at færre mennesker får livskvaliteten de ville hatt med et styrket tilbud innenfor rehabiliteringsfeltet.

Så hører jeg representanter fra regjeringspartiene stå på denne talerstolen og si at de er veldig bekymret. Ja, da håper jeg at man når Nasjonal helse- og samhandlingsplan er ferdig behandlet i komiteen, faktisk ser at det er en reell bekymring og vilje til å gjøre noe. Man ser altså at nasjonale senter som MS-Senteret i Hakadal står i fare for å måtte redusere tilbudet sitt, som er utrolig viktig, og Vikersund Bad, som leverer kjempegode rehabiliteringstjenester, står også i fare for å måtte redusere tilbudet sitt, fordi anbudene ikke lenger ivaretar og sørger for at flere pasienter får det tilbudet de trenger.

Med så store utfordringer i kommunene tror jeg i hvert fall at noe av det dummeste man kan gjøre, er å gå den veien som regjeringen nå legger opp til i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, at man skal flytte enda mer ned til kommunene som verken har økonomi eller mulighet til å følge opp på en god måte. En av representantene sa at kommuneøkonomien aldri har fått mer penger enn nå. Jeg tror at man behøver ikke gå langt utenfor dette huset før man kan prate med politikere og lokalpolitikere som definitivt ikke opplever at det er stort handlingsrom i kommunene på dette feltet når det gjelder behovet for å klare å få tak i nok kompetanse. Det gjelder hvis man begynner å splitte opp en del av det som er på bl.a. private institusjoner som Vikersund Bad, Modum Bad, MS-Senteret og andre steder, som gir enormt viktige rehabiliteringstilbud, sparer samfunnet og ikke minst gir enda bedre – og god – livskvalitet til de menneskene som trenger dette tilbudet.

Audun Lysbakken (SV) [10:55:35]: Det er grunn til å takke Riksrevisjonen for en veldig viktig rapport, en rapport som må få politiske konsekvenser, fordi den avdekker en systemsvikt som vil koste og allerede koster samfunnet vårt dyrt, et system hvor det i altfor stor grad oppmuntres til ansvarsfraskrivelse ved at det lønner seg både for helseforetak og kommuner å satse på at noen andre står for rehabilitering. Når Riksrevisjonen peker på at foretakene arbeider for lite systematisk med rehabilitering, og at mange kommuner ikke arbeider systematisk nok med sin rehabiliteringsvirksomhet, er det en god oppsummering av dette.

Hvem er det da som må ta ansvaret for at det skal jobbes systematisk både fra stat og kommune? Jo, det må være regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet og den nye helseministeren. Departementet får altså kritikk fra Riksrevisjonen for mangel på tiltak som står i stil med utfordringene, og det må være en veldig tydelig oppfordring til handling.

Det denne rapporten også viser, er at etter veldig, veldig mange år med mye diskusjon, mange forslag og endringer knyttet til samhandling i helsepolitikken, er samhandlingen fortsatt en stor utfordring. Det betyr at vi må diskutere system, vi må diskutere hvordan vi finansierer, vi må diskutere hvordan staten styrer, og vi må diskutere politikkens plass i styringen av helsevesenet.

Når det er sagt, og utfordringene er tydelig plassert hos helseministeren, kan jeg ikke dy meg for å komme med en liten visitt til siste taler. Representanten Hoksrud har stort engasjement, svinger seg til de store retoriske høyder og har jo rett i at denne rapporten er knusende. Men så er spørsmålet: Knusende mot hvem da? Hvis en ser på rapporten, er det ikke en beskrivelse kun av det som har skjedd de siste tre årene i helsevesenet. Det er heller et bilde av det som har skjedd over lang tid. Da kan det være grunn til å minne om at i åtte av de siste elleve årene har representanten Hoksruds parti hatt makten, og den knusende dommen er vel da også i tilfelle rettet mot ham selv.

Seher Aydar (R) [10:58:40]: Allerede i 1999 fikk Stortinget beskjed om at rehabiliteringen var for dårlig. Videre meldte Riksrevisjonen i 2012 om ingen økt kapasitet fra 2005 til 2010, og de varslet om store mangler i rehabiliteringstilbudet. I årets rapport fra Riksrevisjonen var budskapet dystert: Nesten ingenting er blitt bedre siden Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i 2012.

Planer og tiltak som er blitt iverksatt, har ikke gjort situasjonen bedre, og det har heller ikke skiftende regjeringer eller helseministre gjort noe med. Alle har visst om problemene vi står overfor, men evnen og viljen til å gjøre noe med dette har vært fraværende. Sånn har det vært uansett hvilken regjering vi har hatt de siste årene. I dag mangler så mange kommuner lovpålagt kompetanse på området at det går utover den som er utsatt for en ulykke eller som blir rammet av en alvorlig sykdom.

Jeg er alvorlig bekymret over at rehabiliteringsfeltet altfor lenge har vært et nedprioritert felt. Nedprioriteringen av dette får enorme konsekvenser både for folks liv og deres deltakelse i arbeidslivet. Vi er nødt til å begynne å tenke litt annerledes om hvordan vi tenker på utgifter og nytte både for samfunnet og for enkeltpersoner. Det kan hende at det på kort sikt er en stor utgift, men både med tanke på at mennesker kan stå lenger i arbeidslivet og at de kan delta i samfunnslivet, er det en veldig god investering som både samfunnet og enkeltpersoner kan tjene på på lang sikt.

Det skal ikke være flaks eller tilfeldigheter som avgjør hvilken rehabilitering man får. Det er foreslått en større omlegging av rehabiliteringsbehandling i helseforetakene, f.eks. en omlegging av tilbud fra døgn til dag, noe som viser hvor nedprioritert rehabilitering blir også i framtiden. Dette vil få store negative konsekvenser for mange, for for mange mennesker er god rehabilitering helt avgjørende for å kunne fungere i hverdagen og kunne stå i arbeid, eller for å kunne få komme tilbake til arbeidslivet.

Jeg hører representanter fra regjeringspartiene snakke om arbeidsrettet rehabilitering. Jeg besøkte AiR, et arbeidsrettet rehabiliteringssenter i Telemark, i går. De er en ideell stiftelse. De er bekymret for framtiden sin og for om de kan fortsette å gi rehabiliteringstilbud til folk som har fått kroppen sin ødelagt i arbeidslivet, enten det har vært i industrien, i helsesektoren eller i oppvekstsektoren. Det gjelder heller ikke bare de menneskene, de gir også rehabilitering til unge som står mer eller mindre helt utenfor.

Hvis man mener alvor, må sånne tilbud få muligheten til å bestå. Det er mange med behov for rehabilitering som bør få muligheten til å stå i jobb, selv med begrenset kapasitet, og det er ingen tvil om at det er både samfunnsnyttig og verdifullt for dem det gjelder.

Rehabiliteringsfeltet må styrkes, og vi må ta ansvar for å gi bedre framtidsutsikter for mennesker som har behov for rehabilitering, og som ønsker å ta del i fellesskapet. Det gjelder ikke bare mennesker som kanskje kan komme helt eller delvis ut i arbeidslivet, også mennesker som ikke kan jobbe lenger, trenger å være aktive deltakere i samfunnet så mye de kan.

Nå er vi nødt til å tenke annerledes. Vi er nødt til å tenke nytt, og en måte å gjøre det på er å tenke på hvordan rehabilitering kan styrkes. Da nytter det ikke å gi det videre til kommuner som har verken kompetanse eller ressurser til å ta det ansvaret. Det er noe som må være et tilbud der folk bor, men også spesialisert, og man må ikke minst ha muligheten til å ha døgnbehandling for dem som trenger det.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:02:55]: Først av alt ønskjer eg på vegner av Venstre å rette ein stor takk til Riksrevisjonen for å ha gjennomført denne undersøkinga av rehabiliteringstenestene våre. Det er ikkje hyggeleg lesnad, det er ikkje ein lesnad som fortener å bli gjort til partipolitisk polemikk om i kva grad ting har vore gjort mest feil under den eine eller andre regjeringa. Uansett er konklusjonane er krystallklare. Vi har ikkje som samfunn – sjølv i det som i flosklar blir kalla verdas rikaste land, og med verdas største og mest omfattande helse- og omsorgstenester – ikkje klart å rigge heilskaplege, gode tilbod innanfor rehabilitering. Det går ut over menneske i dette landet kvar einaste dag, innanfor somatikk, innanfor psykisk helse og innanfor rus. Det er til dels ganske oppskakande å tenkje på at vi år etter år ikkje har klart å få på plass rehabiliteringstenester som heng saman, og som set brukaren og individet i sentrum, ikkje sjølve systemet.

Konklusjonane her i dag er nær sagt samrøystes om at ein sluttar seg til Riksrevisjonens både konklusjonar og tilråding vidare med å tydeleggjere oppgåve- og ansvarsfordeling, leggje til rette for samhandling, osv. Dette forventar sjølvsagt òg vi frå Venstre si side at regjeringa tek tak i. Men eg er redd for at vi enno ikkje er villige til å ta dei verkeleg systematiske grepa som må til for å få orden på desse tenestene. Vi kan diskutere til vi er blå om kven som skal ha hovudansvaret, spesialisthelseteneste eller kommune. Uansett rehabiliteringsteneste må vi ha kompetanse i spesialisthelsetenesta, og vi må ha kommunar som er i stand til å gjere dette. Dette er – og eg beklagar å måtte seie det igjen – ein av grunnane til at Venstre har vore pådrivar for ei kommunereform i Noreg, for å få større kommunar med større fagmiljø som er i stand til å ta dei oppgåvene veldig mange av dei små kommunane ut over i landet ikkje handterer i dag. Dette er eit av døma på at vi ikkje lykkast. Vi får det ikkje til, dette er krevjande. Vi er nøydde til å byggje fagmiljø i kommunane som set brukaren i sentrum – ikkje at alt må vere som før i hierarki og i måten vi teiknar kart på.

Vi er òg nøydde til å sjå at mykje av kompetansen på rehabilitering ligg hos private, ideelle aktørar – ikkje alt, det ligg òg i det offentlege systemet. Eg og fleire i denne salen har kjempa konkrete kampar for å ta vare på gode rehabiliteringstilbod som no er forvitra og har forsvunne vekk, eksempelvis Mork rehabiliteringssenter i Møre og Romsdal. Vi ser no eit nytt eksempel i Vestland med Helse i Hardanger, som har vore ei fantastisk satsing som hardangerkommunane har bygd opp, laga heilskaplege rehabiliteringstenester, som no blir bygd ned, held på med å forvitre og forsvinne, samtidig som vi har ein rapport på bordet som viser at vi ikkje greier å løyse rehabiliteringstenestene på ein god nok måte i dag. Så eit strakstiltak som vi må kunne gjere, er å leggje litt slike ideologiske skylappar til side og seie at vi i alle fall må ta vare på dei fagmiljøa innan rehabilitering som vi har, bruke deira kompetanse, få det inn i systemet. Då må vi våge å seie at vidare framover er vi òg nøydde til å ha eit system på grunnplanet i kommunane som er i stand til å handtere framtidas oppgåver. Det er folka i kommunane, dei svakaste og dei som treng aller mest hjelp, som er viktige for korleis vi riggar det offentlege Noreg, ikkje at nokre lokalpolitikarar har eit behov for at kommunegrenser og organisering skal vere akkurat som det alltid har vore, for slik har det vore, og då er det sikkert best i framtida òg. Rehabiliteringsfeltet krev at vi tek drastiske grep – drastiske grep – i måten vi riggar desse tenestene på, og det er eit område Venstre kjem til å følgje opp vidare framover, òg bygd på tilrådingane til Riksrevisjonen og kontrollkomiteen her i dag.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:07:56]: Et av regjeringens helsepolitiske mål er å skape god helse og mestring i hele befolkningen. Rehabiliteringstjenester bidrar til bærekraft også i de øvrige helse- og omsorgstjenestene våre, ved å fremme selvhjulpenhet og ved å forebygge, utsette eller redusere tjenestebehov i andre deler av helse- og omsorgstjenesten. Rehabiliteringstilbud kan også hjelpe folk tilbake i arbeid og skole raskere, noe som også er et mål. Vi ønsker å ta alle samfunnets ressurser i bruk og la alle få bidra med det de kan.

Også jeg vil takke Riksrevisjonen for en svært grundig og god rapport. Rapporten bekrefter noen kjente forhold på fagområdet. Den gir også en god beskrivelse av dagens utfordringer og noen nye utfordringer. Vi ser bl.a. det som påpekes: mangel på informasjon og data på tjenesteområdet samt behovet for bedre samhandling.

Denne rapporten bidrar på en veldig god måte til å sette søkelys på et særdeles viktig fagområde med behov for mer oppmerksomhet. Jeg kan understreke at regjeringen og jeg vil ta med oss denne rapporten og Riksrevisjonens anbefalinger inn i det videre arbeidet med utviklingen av rehabiliteringsområdet.

Etter at Riksrevisjonen leverte sin rapport til Stortinget, har regjeringen bl.a. lagt fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan som nå er til behandling i Stortinget. Den planen omtaler bl.a. våre ambisjoner og mål på rehabiliteringsområdet. Der snakker vi bl.a. om kompetanse og oppgavedeling, bedre samhandling mellom nivåene, økt kvalitet i tilbudene og bedre kunnskap om tjenestene og effekten av tjenestene.

For å kunne drive god tjenesteutvikling er det helt avgjørende at vi har tilstrekkelig informasjon om rehabiliteringstjenestene, dets omfang og ikke minst kvaliteten på tilbudet. Helsedirektoratet er i gang med å forbedre tilgangen på sånn type informasjon, omfang og virkningen av tilbudene. Vi mener også at helsefellesskapene har en viktig rolle i å drive felles planlegging mellom kommuner og helseforetak, der det åpenbart er behov for bedre samhandling.

Regjeringen og KS har nylig signert en avtale om å videreutvikle helsefellesskapene. Der kommer det tydelig fram at tidlig identifisering, forebygging, rehabilitering og tilrettelegging for mestring bør være gjennomgående i helsefellesskapenes arbeid for å skape sammenhengende og bærekraftige tjenester til de prioriterte pasientgruppene. Regjeringen har også i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett foreslått en styrking av rekrutterings- og samhandlingstilskudd, som nettopp skal bidra målrettet til å understøtte samarbeidet om tjenesteutvikling og gode pasientforløp mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Med det ønsker vi å bidra til bedre samhandling og at færre skal bli kasteballer i systemet. Rehabiliteringstjenester og tiltak for å redusere antall utskrivningsklare pasienter er også områder som kan være aktuelle for dette tilskuddet.

Tove Elise Madland (A) [11:19:47]: Riksrevisjonen har i si undersøking av rehabilitering i helse- og omsorgstenestene avdekt at det er eit helsefelt der mange pasientar ikkje får den tenesta dei har behov for, verken i kommunane eller i spesialisthelsetenesta. Dei påpeikar òg at det er eit helseområdet der det har skjedd lite sidan gjennomgangen dei hadde i 2012. Dette er alvorleg og noko me alle politikarar må ta eit ansvar for. Eg er difor glad for at regjeringa har kome med ein rekkje tiltak i Nasjonal helse og samhandlingsplan som svar på dei manglane som Riksrevisjonen avdekkjer.

Rehabilitering er viktig både for enkeltmenneske og for vår felles velferd. Kvart år vert mange ramma av akutt sjukdom, det kan vere ulykker, eller ein kan få slag, hjarteinfarkt eller kreft. Den akutte hjelpa får ein, men det vil vera mange som vil ha behov for rehabilitering etterpå. Rehabilitering er å få gjenvinna dei funksjonane som ein har tapt, og få byggja opp igjen kroppen sin og få hjelp til å meistra livet og kvardagen på nytt. Andre kan ha kroniske lidingar som muskel- og skjelettlidingar, reumatisme eller MS. Eit godt rehabiliteringstilbod bidreg til at dei meistrar sjukdomen sin og hindrar ytterlegare funksjonssvikt.

Ei god helseteneste må ha gode rehabiliteringstenester både til dei som er ramma av akutt sjukdom, og til dei som har ei kronisk liding. For mange vil eit rehabiliteringstilbod i kommunen vera tilstrekkeleg. Difor må me sikra at kommunane byggjer opp tilboda sine, og at det blir lik tilgang uansett kvar i landet ein bur. For Arbeidarpartiet er det viktig at alle skal ha lik tilgang til helsetenestene og rehabiliteringstenestene. I tillegg til eit kommunalt tilbod vil det òg vera pasientar som vil ha behov for spesialisert rehabilitering. Her møter ein spesialiserte tverrfaglege miljø og tilbod. Det er tilbod som blir leverte av både private og ideelle rehabiliteringsverksemder som har avtale med dei regionale helseføretaka. Dette er verksemder som har stor breidde og kompetanse.

Rehabiliteringa er òg viktig i eit samfunnsperspektiv, at menneska får hjelp til å meistra eige liv. Det gjev mindre press på vår felles helseteneste og mindre press for dei pårørande. For Arbeidarpartiet er det difor viktig at rehabilitering sikrar vår felles helseteneste òg i framtida.

Eg ser fram til den debatten me skal ha om Nasjonal helse- samhandlingsplan her i salen om nokre veker. Arbeidarpartiet vil ta politiske grep som sikrar at neste gong Riksrevisjonen føretek ei undersøking, vil me – håpar eg – sjå andre resultat enn det denne undersøkinga har avdekt.

Irene Ojala (PF) [11:23:01]: Som mange har nevnt i dag, viser Riksrevisjonens rapport tydelige svakheter i rehabiliteringstjenester. Disse svakhetene får store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Det er også nevnt av flere.

Svakheter i rehabiliteringstjenestene fører noen ganger til at pasientene faktisk blir sykere, eller at pasientene ikke gjennomfører behandlingen fordi rehabiliteringstjenestene ikke er gjennomførbare eller tilgjengelige. Det er viktig med god planlegging og samordning mellom operasjon og rehabilitering. Det viser også Riksrevisjonens rapport.

Pasienter i nord, nyopererte og de som står i kø, har tatt kontakt med Pasientfokus fordi de får avslag på rehabilitering, rehabilitering som både fastlegen og operasjonslegen anbefaler. Riksrevisjonen viser til at det er viktig og bred enighet om rehabilitering i tidlig fase. Det gir bedre livskvalitet for pasientene, og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Rehabilitering er viktig for å gjenvinne eller opprettholde funksjons- og mestringsevne.

Ifølge den nasjonale veilederen Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator skal habiliterings- og rehabiliteringstilbudet være samordnet, tverrfaglig og planlagt. Det er sentrale prosesskrav innen habilitering og rehabilitering. Målet er både å sikre god kvalitet for pasientene og forbrukerne og effektiv ressursutnyttelse. Så hva skal disse pasientenes stille opp med når et helseforetak som Helse nord begynner å praktisere de svakhetene som Riksrevisjonen viser til?

Jeg synes det er trist at pasientene føler seg så hjelpeløse, når de oppfatter at både fastlegen og operasjonslegen en blir fratatt myndighet og kompetanse ved at helseforetakene avslår henvisninger til postoperativ rehabilitering for planlagte operasjoner, noe som igjen fører til at pasientene mister rehabiliteringstilbudet som er planlagt, og operasjoner utsettes.

Jeg har stilt spørsmålet før, men jeg gjør det gjerne igjen: Går helseforetakenes selvstyre og styringsrett foran pasientenes rettigheter til rehabilitering i tidlig fase, slik Riksrevisjonen viser til? Det er et tilbud som skal gi bedre livskvalitet for pasientene, og som også er samfunnsøkonomisk lønnsomt og gir pasientene en viktig rehabilitering slik at de gjenvinner eller opprettholder funksjonsevne og egen mestringsevne.

Det er viktig at helseforetakene i Norge har en forståelse for nærhet og omsorg i helsetjenesten. Det bunner egentlig i forståelsen av etikk i arbeidet med mennesker. Her har helseforetakene, men også vi på Stortinget – med helseministeren i spissen – en lang vei å gå, noe som kommer fram i Riksrevisjonens rapport som vi nå behandler, og som vi faktisk er nødt til å ta på alvor og ikke legge bort.

Bård Hoksrud (FrP) [11:26:07]: Jeg synes dette er litt viktig, siden statsråden prøvde seg på et svar knyttet til arbeidsrettet attføring og rehabilitering: Det jeg sa, var om han kunne si klart og tydelig om arbeidsrettet attføring, altså rehabilitering, skal være en del av anbudene. Jeg sa ikke at man skulle stå i denne salen å tildele den ene institusjonen eller den andre institusjonen eller private bedrifter eller noen ting. Jeg sa: Er dette et område man skal ha på plass?

Når statsråden sier at man ikke skal rushe anbud fordi det er viktig å ha med seg ny kunnskap, er det veldig rart at Helse sør-øst rushet gjennom og ble utfordret i høring rundt Nasjonal helse- og samhandlingsplan og ikke svarte på spørsmålet mitt, hvor jeg nettopp stilte spørsmålet: Hvorfor setter man i gang og har frist på et anbud før komiteen og Stortinget har behandlet Nasjonal helse- og samhandlingsplan? Etter det skjedde et eller annet, og da blir det veldig rart at statsråden sier at man ikke skal rushe gjennom når de egentlig hadde gitt fullmakter til å rushe gjennom og til å sette i gang anbud innenfor fristen som lå der.

Til representanten Lysbakken, om Fremskrittspartiet og åtte år og alt mulig: Det begynner å bli ganske lenge siden, og det har kommet en helt ny nasjonal helse- og samhandlingsplan. Jeg hadde faktisk forventet at man hadde med mer av det som da var kjent, mens man jobbet med den nye nasjonale helse- og samhandlingsplanen på rehabiliteringsfeltet, inn i det som ble Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Det er derfor debatten kommer her også: Den rapporten som kommer, er så knusende, og det ligger så lite i forslaget som kommer fra regjeringen. Jeg hører på representanter fra regjeringspartiene stå her oppe og fortelle hvor mye som skal skje, og hvor mye som skal bli, og så er det altså en kjempestor frustrasjon og bekymring der ute hos dem som føler på dette hver eneste dag, som ikke får den behandlingen som de har etterspurt, og som mange ikke engang vet at de har både rett og krav på. Kommunene klarer ikke å levere, de har ikke kompetansen, mens man ser ut til å legge opp til å rive ned en del av det tilbudet som allerede er der. Det ser man på MS-senteret og på andre steder som er mer nasjonale, og som har en spesiell spisskompetanse som hver enkelt kommune ikke i det hele tatt har noen som helst sjanse til å klare å kunne levere.

Det er det dette handler om, og det er det denne saken går på, ikke minst for å følge opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Den debatten kommer vi tilbake til, men jeg synes man bør være litt redelig rundt hva man spør om, og hvordan man svarer.

Kirsti Leirtrø (A) [11:29:22]: Når representanten Bård Hoksrud tar ordet og peker på det som kommer i framtiden, og den planen som kommer for framtiden, mens Riksrevisjonens undersøker det som har skjedd, og som er bak oss, er vi nødt til å gjøre noen endringer, så jeg synes det blir litt feil. Det er en generell systemsvikt, det er uavklarte roller, og det er spesielt kommunenes roller, som både kommuneøkonomi og hvordan en organiserer spesialisthelsetjenester, som blir viktige. Det håper jeg at samhandlingsplanen svarer på, og så får vi se om Riksrevisjonen viser noe helt annet om de tar en ny undersøkelse. Men det blir helt feil å peke tilbake. Det er helt riktig, som representanten Lysbakken sier, at Fremskrittspartiet også har et ansvar i den situasjonen vi står i.