Nils T. Bjørke (Sp) [11:42:42 ] (ordførar for saka): I Magnus
Lagabøtes landslov var det regulert at allmenningane skulle vera
som dei hadde vore frå gamal tid, både til fjells og ved sjøen.
Noregs første landslov slo fast at allmenningar ved sjøen var gamal
rett. Ressursane i havet var ein allmenning. Dette er dokumentert
tilbake til Gulatingslova og Frostatingslova frå 1100-talet.
Ein grunnleggjande del av norsk sedvane og
kultur er at dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapen
til. Fisken er allmenningen i havet, som kystfolket har rett til
å hauste av i fellesskap. Denne gamle retten finn me att i havressurslova
§ 2, om at dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapen
i Noreg. Innstillinga som her ligg føre, handsamar to ulike framlegg
om å grunnlovfesta prinsippet om at dei viltlevande marine ressursane
høyrer fellesskapen til.
I førre periode handsama kontroll- og konstitusjonskomiteen
tre ulike grunnlovsforslag om å sikra at fiskeressursane høyrer
fellesskapen til. Handsaminga synte stor støtte til å grunnlovfesta
dette prinsippet, men ingen av dei tre konkrete framlegga fekk grunnlovsmessig
fleirtal. Fleire av oss gjekk saman om framlegget i Dokument 12:9
for 2019–2020, som er meint å sameina omsyna bak dei tre framlegga
som vart handsama i førre periode, i ei grunnlovsformulering om
at dei viltlevande marine ressursane og retten til å hausta desse
høyrer fellesskapen til.
Framlegget i Dokument 12:40 for 2019–2020 inneheld
ei grunnlovfesting både av dette allmenningsprinsippet og nærleiksprinsippet
i fiskeripolitikken om at dei viltlevande marine ressursane skal
medverka til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunn.
Føremålet med havressurslova er å sikra ei
berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande
marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverka
til å sikra sysselsetjing og busetjing i kystsamfunn. Då kontroll-
og konstitusjonskomiteen handsama Riksrevisjonen sin rapport om kvotesystemet
i kyst- og havfisket i 2020, la ein samla komité vekt på at desse
tre overordna målsetjingane må verta vekta i forvaltninga av kvotesystemet.
Det er sikker rett at viltlevande fisk høyrer fellesskapen til,
og at den private fiskaren som er tildelt kvotar, ikkje har privat
eigedomsrett til dei. Slik ligg allmenningsprinsippet i botn av
ei forvaltning av dei marine ressursane som tek omsyn til det tredelte
føremålet i havressurslova om berekraft, samfunnsøkonomi og sysselsetjing
og busetjing i kystsamfunn. Difor meiner eg at det første framlegget tek
opp i seg innhaldet i det andre.
Som saksordførar beklagar eg at innstillinga
ikkje legg opp til eit grunnlovsmessig fleirtal bak nokon av framlegga
til grunnlovsformulering. Eg vil understreka at grunnlovsframlegget
eg står bak, ikkje er meint å etablera eigedomsrett over ressursane
i tradisjonell og snever forstand. Føresegna gjev uttrykk for staten
sitt ansvar for å forvalta ressursane berekraftig og til nytte for
fellesskapet som eit heile innanfor dei rammene som følgjer av dei
folkerettslege forpliktingane våre.
I år markerer me 750-årsjubileum for Magnus
Lagabøtes landslov. Det hadde vore det rette året å løfta allmenningsprinsippet
for forvaltning av dei marine ressursane inn i Grunnlova. Landslovjubileet
har synt kor tett den første landslova og Grunnlova heng i hop. Grunnlova
av 1814 tok inn fleire av dei grunnleggjande prinsippa for felles
forvaltning av eigedom frå landslova. Odelsretten kom frå landslova
inn i Grunnlova på Eidsvoll. Eg meiner allmenning i havet bør ha
same rang som odelsretten. At dei marine ressursane i Noreg vert
forvalta som nasjonal fellesskapsressurs, er eit grunnleggjande
prinsipp for staten si organisering. Ei grunnlovfesting no ville
samstundes heidra Magnus Lagabøte, som sørgde for at retten har
rådd i hele landet i 750 år.
Eg vil utfordra SV, som har sitt eige forslag,
og dei andre partia, som står bak forslaget sitt, om å tenkja over om
dei ikkje subsidiært burde ha støtta vårt forslag, slik at me kunne
fått ei grunnlovfesting av dette framlegget.
Eg tek med dette opp forslaget og vonar at
dei andre partia grunngjev sine standpunkt.
Presidenten [11:47:10 ]: Da har representanten
Nils T. Bjørke tatt opp det forslaget han refererte til.
Bjørnar Skjæran (A) [11:47:32 ] : Havressurslova slår fast
at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge.
For Arbeiderpartiet er dette grunnleggende for utformingen av fiskeripolitikken.
Arbeiderpartiet har et sterkt eierskap til havressurslova. Litt
forenklet kan vi si at det var vi som skrev den. Mange omtaler med
rette havressurslova som fiskeripolitikkens grunnlov. Det er på
en måte ganske dekkende, men samtidig upresist fordi landet vårt
har bare én grunnlov – Grunnloven.
Når Arbeiderpartiet mener at det er riktig
og viktig å ta inn en bestemmelse i Grunnloven om at de viltlevende
marine ressursene og retten til å høste av dem hører fellesskapet
til, er det fordi den grunnleggende forutsetningen for forvaltningen
av de enorme ressursene i havet hører hjemme der – i Norges grunnlov.
Jeg vil minne om at det er bare ti år siden
prinsippet ble prøvet i Høyesterett. I 2013 besto prinsippet denne testen
med minst mulig margin. Staten tapte i tingretten og lagmannsretten,
men i Høyesterett vant staten med én stemmes overvekt.
Vi bør lære av historien. Da norsk økonomisk
sone ble utformet og etablert, var fiskeriaktiviteten gjennom generasjoner
avgjørende. Grunnlaget for de enorme inntektene til fellesskapet
fra olje- og gassindustrien, og selvsagt norsk sjømatnæring, ble
dermed også lagt. Grunnlovsforslaget vil bidra til å bekrefte og
forsterke tilknytningen mellom det nasjonale fellesskapet vårt og de
tilstøtende havområdene. Grunnlovfesting av fellesskapets eierskap
til de viltlevende marine ressursene innebærer at både storting
og regjering må vektlegge bestemmelsen, og at alle vedtak må ligge
innenfor de rettslige grensene som den setter.
For det første vil Grunnloven sette grenser
for hva Stortinget kan bestemme i lov og regjeringen i forskrift. For
det andre vil det legge føringer på innholdet i forvaltningsvedtak
som treffes på grunnlag av havressurslova, deltakerloven og annen
relevant lovgivning med tilhørende forskrifter.
Det er bare 20 år siden Høyres fiskeriminister
Svein Ludvigsen i 2004 innførte evigvarende fiskekvoter. At en enstemmig
næringskomité fem år tidligere hadde slått fast at fiskekvotene
tilhører det norske folk i fellesskap sto ikke i veien for det.
Tre år senere måtte Arbeiderpartiets fiskeriminister til Høyesterett
for å få slått fast at en tidsbegrensning av fiskekvotene ikke bryter
med Grunnloven. Dette viser med all tydelighet at en grunnlovfesting
av prinsippet om at de viltlevende marine ressursene og retten til
å høste dem hører fellesskapet til, er nødvendig.
Så registrerer jeg at komiteens medlemmer fra
Høyre og Fremskrittspartiet mener at de marine ressursene er tilstrekkelig
ivaretatt i havressurslova § 2. Historien og partienes egen praksis
viser dessverre at det ikke stemmer.
Også i fiskeripolitikken er det forskjell mellom
partiene. Det er slik det skal være, og det er viktig at det er
et politisk handlingsrom for skiftende regjeringer og skiftende
stortingsflertall også i fiskeripolitikken. Om dette grunnlovsforslaget
blir vedtatt, vil storting og regjering fortsatt stå fritt til å
finne den beste måten å forvalte ressursene på, men det vil være
innenfor en viktig ramme. Dette må gjøres på en måte som ikke i
realiteten privatiserer retten til å høste av ressursene i havet,
fordi Grunnloven da slår fast at de viltlevende marine ressursene
og retten til å høste av dem, hører fellesskapet til.
Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:52:04 ] : Noreg har ein lang
kyst og ein stolt kystkultur. Fiskarbønder har tradisjonelt livnært
seg og busett seg der det var naturressursar å leve av, jord å dyrke,
fisk å fiske, og dess lenger nord, dess viktigare var fisken. Busetjinga
og kystkulturen med fiske var grunnleggjande for at Noreg fekk gjennomslag
for 200 nautiske mil økonomisk sone frå kysten, og for at vi har
fått så stort forvaltingsansvar for fiskeriressursane i Nordsjøen,
Norskehavet, Barentshavet og Svalbardsona. Men i takt med industrialiseringa av
det norske samfunnet har koplinga mellom ressursar og lokalsamfunn
blitt svekt. Ny teknologi, politikk og strukturering har ført til
færre og færre fartøy og færre folk sysselsette i fiskeria. Mykje
av dette har gjeve fiskarane betre inntekter og kanskje eit betre
liv, men kvar går grensa for strukturering og privatisering av fisken og
dei marine viltlevande artane og retten til å hauste av dei?
Ressursane blir samla på færre og færre hender,
og berre personar som rår over store mengder kapital, har råd til
å kjøpe kvotar, investere i båt og etablere seg som fiskarar. Dei
omsetjelege kvotene, struktureringa og den ekstreme kapitaliseringa
av retten til å fiske har ført til at både kvotane og dei som tener
pengar på dei, i mindre og mindre grad bur i kystsamfunna og kystbyane,
men i dei store byane, og kanskje til og med i Sveits.
Fisken er ein svært verdifull ressurs, og spørsmålet er
korleis vi skal forvalte han framover. Eg meiner at vi treng ei
grunnlovfesting som tydeleggjer at dei viltlevande marine ressursane
høyrer folket til, og at prinsippet om at nærleik til ressursane
gjev haustingsrett, skal stå ved lag.
Dette er nedfelt i havressurslova § 2. Det
går ein raud tråd gjennom norsk lovverk, heilt tilbake til Frostatinget,
via Magnus Lagabøte si landslov frå 1274 og fram til dagens havressurslov.
I § 2 i havressurslova står det:
«Dei viltlevande marine ressursane ligg
til fellesskapet i Noreg.»
Det klare føremålet i havressurslova er nedfelt
i § 1, og der står det:
«Formålet med lova er å sikre ei berekraftig
og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine
ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke
til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»
I Ot.prp. nr. 20 for 2007–2008 er det sagt:
«Føresegna etablerer ikkje statleg eigedomsrett til
ressursane i juridisk forstand, men uttrykkjer fellesskapet sin
rett til ressursane i motsetnad til ein privateigd ressurs.»
Dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapet
til. Det er ikkje ein privat eigedom. Likevel har struktureringa
og kvotekjøp, osv., resultert i at ein meir og meir har fått ein
praksis der det blir forvalta som ein privatrettsleg eigedom. Det
er difor vi no føreslår desse to prinsippa, prinsippet om at det
er fellesskapet sine ressursar, og at det skal vere eit nærleiksprinsipp;
det at du er i eit kystsamfunn og nær ressursen, skal gje ein grunnlovfesta
rett til å hauste av ressursane.
Eg registrerer at fleirtalet av stortingsrepresentantane
og partia i dagens storting trass i rolla som folkets øvste tillitsmenn
vel å ikkje støtte forslaget frå SV, å tilføye i § 112 at viltlevande
marine ressursar høyrer til fellesskapen og skal medverke til sysselsetjing
og busetjing i kystsamfunna.
Så ligg det eit alternativt forslag på bordet,
som handlar om berre den første delen av dette prinsippet. Eg er
redd for at viss ein ikkje har med både fellesskapsprinsippet og
nærleiksprinsippet i grunnlovsvedtaket, vil ein svekkje kystsamfunna
sine rettar og folket sine rettar. For nærleiksprinsippet, at fisken
og verdiskapinga frå han skal kome kystsamfunna til gode i form
av aktivitet og busetjing, er viktig.
Grunnlova trumfar følgjeleg føresegnene i dei
alminnelege lovene på feltet. Det er viktig å ta med begge prinsippa
i ei grunnlovfesting av retten til fiskeriressursane – eller dei
marine viltlevande ressursane, som det heiter i teksten. Dette er
viktig for å sørgje for at retten folket har til å hauste av desse
ressursane, grunnlaget kystsamfunna har for busetjing og verdiskaping,
skal fortsetje.
Med dette tek eg opp det forslaget som SV er
med på.
Presidenten [11:57:39 ]: Da har representanten
Birgit Oline Kjerstad tatt opp det forslaget som SV er med på.
Geir Jørgensen (R) [11:58:09 ] : «Fisken i havet den er våres
brød, og mister vi den, da lider vi nød, og jammerlig nødes at sukke.»
Dette skrev Petter Dass på 1600-tallet, og dette kan vi noe om,
vi som er født og oppvokst langs kysten.
Hopper vi litt over hundre år fram fra da dikterpresten
skrev diktet, samlet den ærverdige forsamlingen seg på Eidsvoll.
Hvor mange fra Nordland var til stede der? Hvor mange var det fra
Finnmark, og hvor mange var det fra Troms? Det var ingen. Prins
Christian Frederik sendte ut et brev, her fra denne byen, den 19. februar,
og 20. mars var brevet kommet fram til Nordland. Det var ikke mulig
å samle folk, for alle var på havet. Derfor ble Grunnloven gjort
opp uten noen fra den nordlige landsdelen, hvor fisken til alle
tider har vært den viktigste ressursen – og kommer til å være det også
når vi har pumpet opp den siste oljedråpen.
Derfor er det så bra å få et sånt forslag,
for det er aldri for sent å justere Grunnloven sånn at den passer
til den virkeligheten vi lever i. Det er forbausende å se at styringspartiene
– vel, styringspartiet Arbeiderpartiet er jo med her – ikke skal
kunne klare å få rettet opp dette på en ordentlig måte i dag, i
2024. Vi vet jo hva fisken har betydd, eller «de viltlevende marine
ressursene», som det står her, og vi vet hva den kommer til å bety
framover. Men det skal altså ikke gå, og selv med flere forsøk må
man holde på på denne måten.
Ivaretakelsen av naturressursene, av fisken,
for framtidige generasjoner, er helt fundamentalt. Retten til en
levelig natur er nedfelt i Grunnloven § 112. Den legger helt avgjørende
rammer for alle typer forvaltning: Føre-var-prinsippet skal legges
til grunn, hensynet til naturens egenverdi, mangfoldet og livet
og at framtidige generasjoner skal ha mulighet til å utnytte disse
ressursene. Dette burde ikke være vanskelig å banke fast i Grunnloven
én gang for alle, sånn at det står der. Men vi er der vi er i dag,
og jeg vil da få lov å ta opp de forslag som Rødt er en del av.
Irene Ojala (PF) [12:01:24 ] : Vi har hatt mange fiskeriministre
i Norge, men kun noen få fiskeriministre har satt varige spor etter
seg. Hammerfestingen Knut Hoem var en slik statsråd. Uten Arbeiderparti-mannen
Knut Hoem som fiskeriminister i Bratteli-regjeringen like før folkeavstemmingen
om EU-medlemskap – eller EF, som det het den gang – i 1972, hadde
vi kanskje ikke debattert denne saken i dag, om å grunnlovfeste
at frittlevende marine ressurser tilhører fellesskapet. Det hadde ikke
vært behov for å diskutere det, for vi hadde ikke hatt noen muligheter
for å påvirke. For vi hadde da kanskje vært med i EU, og reglene
om eiendomsretten til fisken i havet ville vært helt annerledes.
I en kronikk i Nordlys i desember 2018 skriver
daværende stortingsrepresentant og Arbeiderparti-leder, Jonas Gahr
Støre, og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Cecilie Myrseth,
noen ord om Hoems betydning for at kysten sa nei til EU i 1972.
Nå er Støre statsminister, og Myrseth er næringsminister. Her er
noe av det de to skrev om Hoem:
«Finnmarkingen Knut Hoem gikk i 1972
av som Arbeiderpartiets fiskeriminister og tilbake til sin direktørjobb
i Norges Råfisklag, fordi han ikke kunne anbefale forhandlingsløsningen
med Brussel. Det bidro til det massive nei-flertallet i Nord-Norge,
og trolig til at Norge ikke ble medlem den gangen.»
Med sin bakgrunn som sekretær i Fiskeridepartementet,
jurist, assisterende og administrerende direktør i Norges Råfisklag
er det ingen grunn til å betvile Hoems kjennskap til kysten i nord.
Hvorfor alt dette om Hoem? Jo, fordi det er
en rød tråd fra Hoem til det vi skal ta stilling til i dag. Den
gang handlet det om Norge fortsatt skulle ha ansvaret for forvaltningen
av våre egne fiskeressurser. Uten Hoem kunne våre fiskeriressurser
vært en del av det store EU-havet i dag.
I innstillingen er det framsatt to grunnlovsforslag om
en ny § 112 a, om at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet.
I dag er prinsippet om at fisken i havet tilhører fellesskapet hjemlet
i havressursloven. Men som det står i begrunnelsen i innstillingen
for å grunnlovsfeste hvem fisken tilhører: «Grunnlovfesting vil
gi en særlig juridisk stabilitet og et tilsvarende vern mot endringer
som følge av skriftende politiske holdninger.»
Det er Pasientfokus enig i. Mindretallsforslaget
som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre fremmer i dag, lyder
slik: «De viltlevende marine ressurser, og retten til å høste disse,
hører fellesskapet til.»
Mindretallsforslaget som fremmes av SV, Rødt
og Miljøpartiet De Grønne lyder slik: «De viltlevende marine ressursene
tilhører fellesskapet og skal bidra til sysselsetting og bosetting
i kystsamfunnene.»
Jeg synes begge grunnlovsforslagene er gode,
og vi beklager at ingen av dem vil få flertall i dag. Pasientfokus støtter
imidlertid forslaget til SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fordi
forslaget har nærhetsprinsippet i seg, det vil si lokal førsterett
til fiskeressursene, slik Kystfiskeutvalget ledet av Carsten Smith
påpekte i sin NOU i 2008, «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark».
Der er det et nærhetsprinsipp, som også tidligere fiskeriminister
Knut Hoem fra Finnmark kjempet for, og som jeg synes er viktig å
tenke på videre.
Runar Sjåstad (A) [12:05:23 ] : Jeg er veldig glad for at komiteen
enstemmig slår fast at fiskeriressursene tilhører det norske folket
i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner
eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter
til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens
andre stenges ute fra fiske. Sånn sett handler ikke denne saken
i dag om folk er i ferd med å miste råderetten over ressursene.
Saken i dag er om Grunnloven er tydelige nok for å ivareta disse
interessene.
Prinsippet om at fisken i havet tilhører fellesskapet og
ikke kan eies av verken konge eller privatpersoner, er et eldgammelt
prinsipp i Norge. Arbeiderpartiet mener at det er viktig å slå fast
at fisken og de marine ressursene hører fellesskapet til. Dette
prinsippet er grunnsteinen i fiskeripolitikken vår og er viktig
å slå fast i Grunnloven. Prinsippet har tidligere også vært prøvd
i Høyesterett og besto så vidt testen – som flere har vært inne
på. Dette er både symbolsk og rettslig viktig. Vårt felles eierskap
til de marine ressursene kan bli utfordret av en privatisering,
eksempelvis med evigvarende strukturkvoter. Det må vi jobbe for
å unngå.
Volstad-dommen var en prinsipielt viktig dom,
fordi spørsmålet var om staten igjen kunne innføre tidsavgrensning
i fiskekvotene. Staten tapte i tingretten, de tapte i lagmannsretten,
men i Høyesterett vant staten med én stemmes overvekt. Flertallet
i Høyesterett kom fram til at det var lovlig og ikke i strid med
Grunnloven § 97. Det var likevel et stort mindretall i Høyesterett
som var uenig. Dette viser at grunnleggende prinsipper som felles
eierskap over naturressursene våre, er viktig. Det viser også at
Grunnloven ikke er noe vi skal ta lett på. Grunnloven skal vi ikke
endre i tide og utide. Grunnloven ligger der som det viktigste vi
har, men samtidig må vi av og til kunne ta den opp til nøye vurdering,
sånn som det er gjort i dette tilfellet. Saken er nøye vurdert.
Vi har to forskjellige forslag, og det ser dessverre ut som at ingen
får flertall. Arbeiderpartiet er med på det ene, og det forslaget
er tatt opp.
Presidenten [12:07:58 ]: Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel