Mudassar Kapur (H) [10:03:31] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet. Saksgangen er beskrevet i innstillingen, med tanke på høring og svarbrev fra statsråden m.m., så jeg skal ikke gå videre inn i det.

Forslagsstillerne fra Miljøpartiet De Grønne har fremmet 19 forslag i representantforslaget, som omhandler arealpolitikk og å ta vare på natur og naturmangfold. Vi vil i løpet av debatten få høre partienes egne standpunkter, så jeg vil herfra og ut redegjøre for Høyres.

Høyre mener at det er kommunene som best kjenner til de lokale forholdene og er best egnet til å ta beslutninger som sikrer at naturen blir forvaltet på en god måte. Kommunene har en sentral rolle i arealforvaltningen i Norge og forvalter 83 pst. av landets areal. Gjennom plan- og bygningsloven har de et veldig viktig verktøy for å ta vare på natur og naturmangfold.

Kommuneplanens arealdel er en viktig del av kommunens langsiktige plangrunnlag, og den skal vise sammenhengen mellom samfunnsutviklingen og framtidig arealbruk, og også ivaretakelsen av viktige naturområder. Solberg-regjeringen foreslo i stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold et pilotprosjekt for å prøve ut bruk av kommunedelplaner som et verktøy for å ta vare på naturmangfold. Pilotprosjektet ble ferdig i 2018, og tilbakemeldingene fra kommunene var bl.a. at en sånn plan gjorde det lettere for kommunen å prioritere innsatsen sin, og at planen gjør arbeidet med naturmangfold mindre personavhengig og mindre sårbart for skifte i administrasjonen. Det er derfor, etter vårt syn, et godt verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak. Høyre støtter derfor ikke representantforslaget.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:06:02]: Bærekraftig forvaltertradisjon og tenking i generasjonsperspektiv er avgjørende når vi snakker om natur- og arealpolitikk. Store geografiske forskjeller gjør at ulike lokalsamfunn har ulike behov.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet står det lokale selvstyret sterkt. Kommunene har og skal ha hovedrollen i arealforvaltningen og legge til rette for en god utvikling i hele Norge.

I de nye planretningslinjene regjeringen sendte på høring i mars, heter det:

«Arealbruken skal tilrettelegge for gode mobilitetsløsninger, redusert transportbehov og redusere tapet av naturmangfold, dyrka mark og friluftsområder. Planleggingen skal legge til rette for tilstrekkelig boligbygging og næringsutvikling.»

Kommunene skal også ha handlingsrom til å kunne bestemme hvor nye boliger skal bygges ut fra lokale forutsetninger. Det er forskjell på pressområdene og resten av landet. I vårt mangfoldige land er jeg glad for at de nye retningslinjene legger opp til en differensiering. Det er med på å sikre at arealpolitikken tar hensyn til lokale forhold.

I regjeringens nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging oppfordres kommunene til å sette mål for å redusere nedbygging av areal.

Som bonde og senterpartist sitter det sterkt i ryggmargen mål om å overlate jorden til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok den, men da må vi ha jord å overlevere. Jordvern har fulgt meg fra jeg var tenåring og utbygging av nye E18 gjennom bygda ble avgjort. Et av alternativene gikk over jordene våre, men det endte heldigvis i en tunnel oppe i skauen.

Kun 3 pst. av Norges areal er dyrket mark. Matjord er en knapphetsressurs. Nedbygging går ut over matsikkerhet og selvforsyning. Derfor inneholder den nye nasjonale jordvernstrategien et strengere mål for maksimal omdisponering av dyrket jord per år, nå på 2 000 dekar. Jo mindre nedbygging, jo bedre. Alle kommuner bør vurdere om gamle reguleringsplaner som omdisponerer matjord, men ikke er utbygd, kan tilbakeføres til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift.

Også framover må vi bruke natur. Arealpolitikk er krevende avveininger. Naturverdier stilles opp mot matjord, som stilles opp mot behovet for hus, samferdsel og arbeidsplasser. I Senterpartiet og Arbeiderpartiet er vi opptatt av sterkt lokalt selvstyre og hegner om at planarbeid og planlegging er en kommunal oppgave.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:09:11]: Først vil eg takke MDG, som har fremja dette forslaget. Det er svært viktig at Stortinget diskuterer korleis ein skal ta betre vare på naturen framover, for det hastar å ta grep, og det skal skje innanfor det kommunale sjølvstyret. Naturen forsyner oss med mat, medisinar, vatn og rein luft, og intakt natur dempar flaum. Å ta vare på natur er difor å ta vare på livet, oss sjølve og våre etterkomarar.

Verda står midt i ei natur- og klimakrise. Dei faglege rapportane frå FNs naturpanel og FNs klimapanel er tydelege. Vi kan ikkje fortsetje å stykkje opp og byggje ned, bit for bit, slik vi har gjort. Arealbruksendringar er den største trusselen mot livet på jorda. Berre i mi levetid har vi tapt 50 pst. av alle ville artar, og tap av leveområde og endring av måten vi brukar areala på, er den viktigaste årsaka.

Frå 2013 til 2018 blei inngrepsfri natur redusert med 630 km². Strandsona blei redusert med 66 km² frå 2005 til 2021. I perioden 1990 til 2019 – det er kort tid – blei det bygt ned 15 000 km² landområde, tilsvarande 7 000 fotballbanar i året. 75 pst. av områda som blir bygde ned, er skog. Det meste av utbygginga skuldast bustader, fritidsbustader og vegbygging, men store nye vindkraftverk har dei siste åra gjort store inngrep og stykkja opp enorme naturområde i Noreg. Utbygginga frå 1990 til 2019 hadde også stor negativ klimaeffekt og førte til gjennomsnittlege utslepp på 2,1 millionar tonn, ut frå Miljødirektoratet sine utrekningar. Det vi veit no, er at natur på den nordlege halvkula er særleg viktig som karbonlager.

Noreg slutta seg til naturavtalen til FN om å verne 30 pst. og restaurere 30 pst. natur. Vi føreslår difor at ein må fylgje opp dette i den planen regjeringa har varsla skal kome. Vi føreslår også at det bør innførast eit prinsipp om arealnøytralitet i arealforvaltninga i kommunane innan 2027.

Vi må ta betre vare på naturen. Eg trur at naturtapet ofte skjer fordi vi ikkje har tenkt over konsekvensane, men no kjenner vi konsekvensane, og desse konsekvensane må gjere at vi endrar kurs.

– Med dette tek eg opp forslaga frå SV og Raudt.

Ola Elvestuen (V) [10:12:18]: De største problemene verden står overfor, er global oppvarming og tap av natur. Vi har inngått internasjonale avtaler om hvordan vi skal ivareta naturen bedre, og dette må nå gjøres i et voldsomt tempo. I 2030 skal vi være i en helt annen situasjon enn vi er i i dag. Vi har inngått en naturavtale, Kunming–Montreal-avtalen, der vi har forpliktet oss til 30 pst. vern, 30 pst. restaurering og å stoppe naturødeleggende subsidiering – alt innen 2030. For meg er det underlig at regjeringspartiene, og også andre partier, ikke tydelig sier at dette skal komme i den stortingsmeldingen som de legger fram til høsten, for der må det vises hvordan vi skal nå disse målene.

I tillegg: I klimaavtalen vi inngikk med EU i 2019, er det også en betydelig del som går på arealbruk, arealbruksendring og skog. Der har EU strammet inn sine mål: De skal kutte 55 pst. Vi har meldt til FN at vi også skal kutte 55 pst., sammen med EU, men vi har ikke fått den forsterkede saken fra regjeringen ennå. Også der er det arealbruk, arealbruksendring og skog, hvor vi skal nå målet om ikke å ha utslipp allerede i 2030. En må ha vesentlig sterkere virkemidler enn det regjeringen har kommet med til nå.

I Glasgow, på klimatoppmøtet i 2021, sluttet Norge seg til mer enn 100 andre land og forpliktet oss til å stoppe avskoging innen 2030. Det må da også gjelde i Norge hvis vi skal følge opp og gjøre dette sammen med de andre landene. Vi kan ikke bare peke på utlandet. Vi må også levere vår del. Stortingsmeldingen om natur må ta tak i dette, og det må være store endringer allerede i 2030. Den bit-for-bit-nedbyggingen som har fått pågå lenge i Norge, og som har blitt godt synliggjort av NRK nå i år, må ta slutt, og vi må verne de viktige naturområdene, og vi må stoppe denne nedbyggingen av natur. Ivaretakelse av de viktige artene må sikres, og at vi heller ikke ødelegger mer enn vi ivaretar. De signalene regjeringen foreløpig har gitt, er ikke sterke nok. De fortsetter noenlunde som før, med litt mer føringer til kommunene, men det må være et tydelig nasjonalt ansvar.

Med dette vil Venstre slutte seg til alle de tolv forslagene som foreligger i saken. Så ser jeg at det også er mange enkeltforslag fra Miljøpartiet De Grønne, som vi også vil slutte oss til flere av, men det må jeg komme tilbake til mer presist.

Mani Hussaini (A) [10:15:45]: For Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen skal klima og natur være rammen rundt all vår politikk, og det mener jeg vi har levert på fra dag én i regjeringskontorene. Norge var en viktig pådriver for å få i land naturavtalen i Montreal, og Norge var en pådriver for de ulike målene, bl.a. målet om vern og bevaring av 30 pst. land og 30 pst. hav.

Så hører jeg at opposisjonen er veldig utålmodig på vegne av regjeringen. Jeg mener at med flere av de forslagene som fremmes her, slår man inn åpne dører. Andre punkter dreier seg om det det er stor uenighet om, nemlig om hvor mye makt kommunene skal ha. Jeg er veldig glad for at vår regjering sier at vi ikke skal tvinge kommunene til å ta naturvalg, men at vi skal hjelpe kommunene og gi kommunene verktøy for å kunne gjennomføre gode vedtak. Jeg har knapt møtt noen kommunestyrepolitiker som uhemmet ønsker å bygge ned egen natur, men jeg har møtt veldig mange kommunestyrepolitikere som sier at de trenger verktøy. De trenger kunnskap og «planvask». Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen vår har bevilget penger til å gjennomføre disse «planvaskene». Vi har varslet at det kommer en naturmelding – stortingsmelding – til høsten, der vi skal introdusere flere nye verktøy, bl.a. arealregnskap eller naturregnskap. Hvis vi vet hva vi har, tror jeg også det blir lettere å ta vare på og bevare det.

Så er det ulike forslag om arealnøytralitet. Det er et helt nytt begrep, og bl.a. mange arbeiderpartistyrte kommuner har innført dette i sine kommuner – med stort hell. Min egen kommune, Nordre Follo, har greid å gjøre dette i samarbeid med næringsliv og interesseorganisasjoner, og man har greid å vise hvordan man – når man samarbeider og ikke blir tvunget – kan ta bedre vare på naturen.

Jeg gleder meg, 2024 blir et viktig år for naturen, men det må skje i lag med kommunene, ikke uten kommunene.

Une Bastholm (MDG) [10:18:30]: Det hjelper lite med globale naturavtaler hvis vi ikke har tenkt å følge dem opp hjemme. Et areal tilsvarende tre ganger Mjøsas overflate er bygd ned på fem år. Utbyggere får herje i rødlistede naturtyper i inngrepsfri natur, i myr, i strandsonen, i vassdrag og i villreinområder. Vi vet at 4 000 km^² med landjord er planlagt nedbygd, en fjerdedel av det er til hytter. Norsk naturpolitikk er rett og slett herreløs, den er naiv, og den er ute av kontroll. Og mangelen på kontroll er resultatet av en villet politikk fra vekslende regjeringer. Det må Stortinget nå innse. Det er en politikk der staten tar mindre og mindre ansvar, der man overlater til hver enkelt kommune å beskytte nasjonale naturverdier, samtidig som de må konkurrere om arbeidsplasser og investeringer for å kunne finansiere sykehjemsplasser, ungdomstilbud og alt det andre viktige som kommunene har ansvar for. Denne målrettede ansvarsfraskrivelsen startet under regjeringen Solberg, og den har fortsatt under regjeringen Støre. For hva er det som står i Hurdalsplattformen? Jo, det står f.eks. at naturen skal være rammen for all politikk, men det står også at statlige innsigelser i arealpolitikken må bli færre. Dette er en oppskrift på allmenningens tragedie for norsk natur. Derfor har Miljøpartiet De Grønne lagt fram en naturplan for Stortinget og flere forslag for en samlet endring av arealpolitikken. Den består av tre hovedprinsipper.

For det første må vi håndheve politikken Stortinget allerede har vedtatt. Vi har f.eks. i mange tiår hatt forbud mot å bygge i strandsonen og på matjord, men disse forbudene ignoreres systematisk. Det foreslår vi å rydde opp i.

For det andre må vi bestemme oss for at vi skal slutte med tap av natur. Vi foreslår å innføre arealnøytralitet som ramme for kommunene, og sånn kan vi beholde lokal styring samtidig som vi stanser tapet av natur.

For det tredje må vi begynne å vinne tilbake noe av dyrelivet som er tapt. Vi foreslår å sette i gang et omfattende arbeid for å restaurere natur. Vi skal ha mer fuglesang i nærskogen, mer fisk i fjorden og mer rype i fjellet.

Stortingsflertallet sier nei til alle de 19 forslagene i Miljøpartiet De Grønnes naturplan. Det er trist, og det er i strid med det folk flest ønsker, for folk ønsker å se reelle endringer på bakken. Nesten to av tre nordmenn mener det bygges for mye i naturen. Vi har selvsagt merket oss at regjeringen varsler en handlingsplan for natur, men siden den har tatt veldig lang tid, blir den antakelig ikke behandlet før til vinteren, og da kommer vi ikke i gang med skikkelige tiltak før stortingsperioden er over.

Til slutt må jeg få takke Rødt og SV som har løftet veldig mange av Miljøpartiet De Grønnes forslag i komiteen, og jeg vil også ta opp forslagene nr. 13–21, som vi har i denne saken.

Statsråd Erling Sande [10:21:46]: Korleis vi brukar areala våre, kjem alltid å skape debatt. Kvar skal vi byggje skular, kvar skal vi skape arbeidsplassar, og kvar skal vi ta ekstra omsyn til naturen vår? Eg meiner at det er ein styrke for Noreg at desse debattane blir tekne i kommunestyra rundt om i Noreg, av folk som kjenner dei lokale forholda, og av folk som skal leve vidare i lokalsamfunna sine, for Noreg ser ulikt ut.

Enkelte parti i denne salen tek til orde for ei sterkare statleg overstyring i arealpolitikken. Der vil eg nytte anledninga her og no til å seie at det er eg ueinig i. Vi må slå ring rundt det lokale sjølvstyret, men vi skal gje gode verktøy og god hjelp til kommunane i utforminga av arealpolitikken.

Det må vere meir rom for å bruke areal til eksempelvis næringsutvikling og bustadbygging i eit område der det ikkje er press, enn i eit pressområde. Det er forskjell på Overhalla og Oslo. Difor har regjeringa i forslaget vårt til nye statlege planretningsliner for arealbruk og mobilitet lagt opp til at ein skil mellom pressområde og distriktsområde, og slik sett følgjer ein opp målet til regjeringa om at arealpolitikken må vere tilpassa dei lokale forholda og leggje til rette for vekst og utvikling i heile landet vårt.

Samtidig jobbar regjeringa langs fleire spor for å styrkje omsynet til natur i planlegginga. Vi la nyleg fram ei stortingsmelding om villrein, og seinare i år vil vi kome tilbake til Stortinget med ei konkret oppfølging av den globale naturavtalen i ei ny melding om naturmangfald.

Eg meiner òg at noko av det viktigaste vi kan gjere for at kommunane skal kunne løyse dei krevjande oppgåvene dei står overfor i arealplanlegginga, er å gje god rettleiing og eit godt kunnskapsgrunnlag. Den kompetansen som vi finn i ulike delar av staten, er svært stor, og han må i langt større grad enn i dag bli nytta til å gje kommunane god rettleiing i tidleg fase i t.d. arealplanlegginga.

Eg har god tiltru til at kommunane vil ta omsyn til natur og klima framover. Samtidig skal vi utvikle gode lokalsamfunn i heile landet vårt. Det er ikkje slik at lokalpolitikarar ikkje bryr seg om natur, ikkje bryr seg om matjord, ikkje bryr seg om korleis lokalsamfunna deira ser ut. Sjølvsagt gjer dei det, og det har ført til gode debattar rundt om i kommunestyra våre. Dei lokale politikarane har gode føresetnader for å utvikle akkurat sine lokalsamfunn, også med omsyn til natur.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:38:46]: Det ligg mange forslag til denne saka, og forslaga har ein del nyansar. I vårt forslag om arealnøytralitet ber vi «regjeringen utrede og legge fram forslag om hvordan Norge kan innføre et prinsipp om arealnøytralitet i forvaltningen i kommunene innan utgangen av 2027».

Eg anerkjenner litt det dilemmaet som statsråden var inne på, at det ikkje alltid er mogleg å gjennomføre. Men det er likevel veldig viktig at ein får på plass det prinsippet, for veldig ofte er det så mykje lettare å ta skogen, myra og landbruksjorda enn f.eks. å utnytte eit område der det står eit gammalt nedsarva bygg – det kan til og med vere ein gamal skule som ikkje blir brukt lenger – og utnytte det til utvikling i lokalsamfunnet.

Eg trur mykje av den arealpolitikken som er ført, med svært spreidd busetnad, har stykka opp areala i stor grad. Det vart gjort i si tid fordi ein var redd for brann i klyngjetuna, men eg tenkjer vi har kome til eit punkt no der vi må tenkje på å byggje funksjonelle små sentrum på bygda for å forvalte areala betre.

Vi har også nokre forslag som går på primærnæringane. Eg er sjølv bonde, og eg er også ein bonde som sørgjer over at vipa er blitt borte frå kulturlandskapet. Eg registrerer at talet på fuglar og artar går nedover, og det er ein nøye samanheng med korleis landbruket blir drive, korleis det industrielle landbruket blir drive. Som bonde kjenner eg veldig mange som ønskjer sterkt å kunne drive på ein måte som gjer at dei ikkje forringar det biologiske mangfaldet, men då må vi kanskje fire noko på produktivitetskravet, på effektiviteten, på måten som vi både gjødslar og sprøyter på. Difor har vi eit forslag om at regjeringa skal gjennomføre tiltak for å sikre at naturbaserte næringar, som havbruk, skogbruk og jordbruk, blir drivne i tråd med måla i naturavtalen. Også her må vi sjå på politikk, og det handlar om landbrukspolitikken meir enn arealpolitikken, men dette heng veldig i hop.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [10:41:44]: Når en hører debatten, får en litt følelsen av at det er mange kommuner og lokale kommunerepresentanter rundt om i hele det norske land som raljerer med naturen, og at det handler om å bygge ned mest mulig. Det er ikke tilfellet. Det er mange kommuner i Norge som får en stadig større bevissthet om hvordan de kan forvalte naturen på en bedre måte, og som ønsker å bidra til å utvikle mer bærekraftige løsninger for å ta vare på mer natur. Og det er veldig bra.

Jeg har lyst å vise til Åseral kommune, en liten innlandskommune i Agder fylke, med store heier og fjellområder. Det er bygd mange hytter i Åseral kommune over mange år. Det er en typisk hyttekommune. Kommunen har i en tid kjent på at de må gjøre noe med måten de bygger hyttene på, og måten de bygger ned naturen på, og det samme har grunneierne gjort. For en tid tilbake satte de seg ned sammen og begynte arbeidet med hvordan de skulle møte framtiden.

I 2022 ble Åseral kommune en Gnist-kommunene. Gnist er et innovasjonsprogram, særlig rettet mot distriktskommuner, med mål om å få fram bærekraftige og stedstilpassede løsninger knyttet til steds- og næringsutvikling. Resultatet av prosjektet er starten på et omstillingsarbeid i reiselivsdestinasjonen, der målet er flere arbeidsplasser, samtidig som de tar vare på naturen og øker det biologiske mangfoldet. Dette skal de gjøre gjennom stedsutvikling av sentrumsområdet, utvikle støtte- og delefunksjoner, restaurere natur og bygge hytter på nye måter, med et langt mindre avtrykk enn det det tradisjonelt har vært.

Hvorfor nevner jeg dette eksempelet? Jo, fordi det finnes mange av disse eksemplene, og jeg mener, og Senterpartiet mener, at den beste til å forvalte arealene i en kommune er det lokale kommunestyret. De er de første som kjenner på presset om det har blitt for mange hytter eller brukt natur man ikke burde bruke.

Jeg har lyst til å avslutte med å si: Hva kan vi gjøre for kommunene? Hvordan kan vi bistå kommunene? Jo, vi må gi dem verktøy, og det er mange ulike verktøy vi i framtiden kan ta i bruk. Når regjeringen har varslet at det skal komme en naturmelding, og vi skal legge inn disse tiltakene, ja, så handler det om å se ting i en helhet. Det handler om å ha en dialog med de lokale folkevalgte gjennom meldingen som regjeringen har varslet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:44:39]: Jeg vil takke Miljøpartiet De Grønne for at de bringer opp temaet om hvordan vi skal bruke naturen. Det er ganske avgjørende på mange områder. Det som er det viktigste i forslaget, er at en foreslår at en skal verne minst 30 pst. av norsk natur innen 2030.

Natur – hva er det? Jo, det er jord, det er skau, det er utmark, det er ferskvann, det er hav. Hva menes med vern? Jo, slik vern blir forstått i dag, betyr vern å ta arealene ut av bruk. Det er altså noen som mener at en kan ta 30 pst. av arealene ut av bruk samtidig som vi kan gjennomføre et grønt skifte. For meg er et grønt skifte at vi har en overgang fra det fossile karbonet til det fornybare karbonet, altså over til fotosyntesens produkter, enten det er på havet, i skauen eller i jorda. Skal vi få til det, må en jo bruke arealene, og det blir altså et spørsmål om hvordan en skal bruke arealene.

Stortinget legger de store linjene for arealbruken. Den kommunale planleggingen følger opp, og innenfor de rammene er det den private eiendomsretten, der den enkelte grunneier – den myndige grunneier, den langsiktige grunneier – gjør sine beslutninger for å ivareta sin næringsvirksomhet.

Skauen omfatter omtrent 40 pst. av det norske arealet. Skaubrukspolitikken er altså i dette spørsmålet utrolig viktig. Det er helt opplagt at den skaubrukspolitikken som ble anlagt for 70 år siden, ikke passer inn i framtida. Vi er nødt til å ha en ny skaubrukspolitikk. Og hva er kjernen i en ny skaubrukspolitikk? Jo, det er skauskjøtsel, det er hvordan vi skjøtter skauen, hvordan vi bruker skauen. Det er andre krav i dag enn det var i 1950. Vi er nødt til å ivareta naturmangfold, vi er nødt til å ivareta flerbrukshensyn, bl.a. friluftsinteresser, og vi er nødt til å ivareta at fotosynteseproduksjonen skal bli høyest mulig, slik at vi altså får produsert fornybart karbon, slik at klærne kan være basert på fornybart karbon, ikke fossilt karbon. Da er det helt feil å ta 30 pst. av arealet ut av bruk.

Vi må diskutere hvordan vi skal bruke arealene. Da er det helt presserende at vi får fram noen gode eksempler, basert på den beste naturtypekartleggingen. Vi kartlegger naturverdiene, og så legger vi skaubruksplaner som ivaretar det jeg nå har prøvd å si. Vi må få fram de gode eksemplene, ikke minst i de bynære områdene, slik at vi greier å kombinere dette. Men basis er et lønnsomt skaubruk som produserer grønt karbon, og som ivaretar de langsiktige hensynene.

Siv Mossleth (Sp) [10:47:53]: Langsiktig og ansvarlig forvaltning av natur er utrolig viktig, og som mennesker har vi et veldig stort ansvar for å ta vare på naturen og miljøet. I Senterpartiets program står det helt klart at vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. Framtiden vår er avhengig av naturens produksjonsevne og at mangfoldet opprettholdes.

Vern er ikke den eneste måten å bevare natur på. Gode forvaltertradisjoner gir som regel et bedre og mer langsiktig vern enn det mer formaliserte vernet. Mye av det biologiske mangfoldet i Norge er avhengig av menneskers bruk. Om lag en tredjedel av de norske artene som er utrydningstruet, hører hjemme i kulturlandskapet – i beiteområder og slåttemark. Derfor er fortsatt bruk av norsk natur til matproduksjon kjempeviktig for å opprettholde naturmangfoldet og for å sikre leveområder for pollinerende insekter. Det er også veldig viktig å opprettholde en aktiv beiting, også i marginale strøk. Jeg er veldig glad for at vi har fått på plass en god jordbruksavtale i dag.

Senterpartiet står i en tradisjon som mener at ressursene best møtes gjennom bærekraftig bruk. Vi kan ikke bare frede oss fram til en bærekraftig utvikling, vi må ha en fornuftig bruk av naturen. Folkelig deltakelse og engasjement er en av bærebjelkene i vår miljøpolitikk, og da må det lokale folkestyret ha en viktig rolle i dette.

Grunnen til at jeg tok ordet i denne saken, er forslag nr. 1, hvor det står at Norges oppfølging av den globale naturavtalen legger til grunn at Norge skal verne minst 30 pst. av norsk natur. Men det er jo ikke det som står i den globale naturavtalen. Der står det at natur skal beskyttes og bevares. Beskyttelse og bevaring kan være vern, men det kan også være fornuftig bruk, slik representanten Lundteigen sa i forbindelse med hvordan det norske skogbruket kan være fornuftig bruk. Da er det beskyttet, det er bevart, og det er brukt.

Une Bastholm (MDG) [10:51:02]: Jeg tror noe av utfordringen vi har, er at vi ikke har bestemt oss for hvor mye natur som skal kunne bygges ned, og da bygges det ned mer og mer. Så kan det hende at vi får til at det skjer saktere, men over tid fører det jo til mindre og mindre natur, til at våre barn, barnebarn og deres barn har mindre natur. Da får man også tap i artsmangfold og kollaps i enkelte økosystemer, og dette er grunnen til at vi har signert en naturavtale, og at verden prøver å stanse tapet av natur. Det betyr at man må ha et slags nullpunkt – et «nok-punkt». Prinsippet om arealnøytralitet er et forsøk på å innføre et sånt nok-punkt og si at kanskje har vi bygd ned nok natur nå. Derfor må vi heller anstrenge oss ekstra for å utnytte bedre de arealene vi allerede har bygd ned. Så det er et viktig prinsipp både for folkevalgte på alle nivåer, for alle deler av samfunnet, men også for utbyggere, å snu interessen mer inn mot de grå arealene.

Jeg håper jo at regjeringen, uavhengig av denne debatten, mener alvor med at man ønsker å forfølge et prinsipp om arealnøytralitet og alltid prøver å se på hva det skal innebære for kommunene. For hvis én kommune bygger ned veldig mye mer, må en annen kommune restaurere veldig mye mer – hvis vi faktisk skal ha et prinsipp om arealnøytralitet. Alternativet til det er at vi forplikter kommunene til selv innbyrdes å tenke arealnøytralt, og at vi heller har en ordning for dispensasjoner fra det. Det er mulig å få til. Jeg er helt enig i at kommuner ser forskjellige ut, og det kan man ta høyde for, men det å ikke ha noe system for et mål om arealnøytralitet – eller kanskje det blir mer en visjon – vil ikke fungere. Hvis plan- og bygningsloven skal være akkurat som den er i dag, og hvis kommunenes selvråderett, som man kaller det, skal være akkurat som i dag, vil man – med de «bør»-formuleringene som ligger i forventningene til kommunene i dag – egentlig bare, forhåpentligvis, senke tempoet.

Så hvordan vi skal klare å oppnå målet om å stanse tap av natur og naturavtalens forpliktelse til også å restaurere 30 pst. av forringet natur uten i praksis å forfølge et arealnøytralitetsprinsipp, er for meg uforståelig. Jeg er helt enig i at kommunene skal fortsette å forvalte arealene, og det har de full mulighet til innenfor noen rammer som staten nå må engasjere seg mer i å sette opp. Og det, foreslår jeg, er arealnøytralitet. Det betyr at man først skal unngå å bygge ned natur, og når man må gjøre det, må man på en eller annen måte kompensere. Det kan man også lage nasjonale ordninger for, slik at det ikke må skje innenfor den enkelte kommune.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:54:21]: Når eg sit og høyrer på denne debatten, ser eg at her er det mogleg å kome vidare. Vi som har føreslått dette vernet, snakkar ikkje om at det betyr at ein nødvendigvis skal slutte å bruke, for alle verneplanar har eit verneformål, og det er å bevare artsmangfaldet, eller det kan vere eit omsyn som må takast. Somme plassar må ein forby noko, men andre plassar handlar det meir om å styre bruken i ei retning som gjer at ein tek vare på mangfaldet. Heldigvis er det ein masse kommunar som vil drive arealforvaltninga og ta vare på natur betre enn i dag, men det er sumverknadene som manglar så totalt. Eg har vore i kommunar som nærmast har bedt om å få eit verktøy for oftare å kunne seie nei etter plan- og bygningslova.

Når det gjeld dei lause forslaga, må eg kome tilbake til dei før voteringa.

Ola Elvestuen (V) [10:55:42]: Alle innleggene fra regjeringens side framstiller det som det er kommunene vi klager på. Det er det ikke. Det er regjeringen vi er misfornøyde med. Og ikke bare denne regjeringen; jeg har også vært misfornøyd med Høyre og Fremskrittspartiet i tidligere regjeringer. En stor feil er at plan- og bygningsloven og planavdelingen ligger til Kommunaldepartementet. Det bør tilbake til dit fagmiljøene er, til Klima- og miljødepartementet. Det er der det hører hjemme. Det er der man har den riktige sammenhengen og kunnskapen, det er der den samles.

Akkurat på arealbruk er det regjeringen som er veldig viktig. Det er der veldig mange av beslutningene tas. Det er der klagesaksbehandlingen kommer opp – og jeg må si til statsråden at jeg fortsatt mener dette steinbruddet på Aksla, som man har sagt ja til, er en grunnleggende feil, det burde man selvfølgelig ha sagt nei til – og det er der disse enkeltsakene kommer opp. Det er fra regjeringen at føringene overfor statsforvalterne kommer. Man burde ha en tydelig føring om at statsforvalterne må ta opp sakene, og at de må stoppe det som gjøres i kommunene når det bryter med viktige naturverdier eller med kulturminneverdier. Det er der vi må få til en endring.

Når jeg hører på denne diskusjonen, må jeg si at jeg ikke akkurat blir beroliget av stortingsmeldingen vi skal få om oppfølgingen av Kunming–Montreal-avtalen. Det er riktig at det ikke står eksplisitt at vi skal verne 30 pst., men jeg mener Norge bør verne 30 pst., slik som mange andre land kommer til å gjøre, og vi bør gjøre det etter naturmangfoldloven. Det er ikke bare å sette en osteklokke på. Det kan være naturreservat, eller det kan være nasjonalparker, hvor det jo er større anledning til å fortsette som man har gjort tidligere. Det er formålet med vernet som er viktig. I landskapsvernområder er det også formålet med vernet som er det viktige, og dette må vi legge inn – også marine verneområder, som vi ligger altfor langt etter med i Norge.

Problemet er at svaret som hele tiden kommer fra regjeringen, er at klima og natur skal være rammen omkring all politikk, men foreløpig og så langt, med den praktiske politikken regjeringen fører, framstår det bare som tomme ord.

Forventningen er nå at stortingsmeldingen er konkret, at den viser hvordan Norge skal ta sitt ansvar og følge opp den internasjonale Kunming–Montreal-avtalen, og viser hvordan vi skal nå disse målene innen 2030. Vi må følge opp klimaavtalen vi har med EU. Vi må også gjøre det vi forventer av andre som vi har blitt enige med om å stoppe avskoging innen 2030.

Venstre slutter seg til forslagene nr. 13, 14, 15 og 21 av Miljøpartiet De Grønnes løse forslag.

Une Bastholm (MDG) [10:58:59]: Jeg vil si takk for debatten. Det har vært en fryd å ha to av de viktigste statsrådene for naturpolitikken i Norge i salen under debatten, og hvis vi neste gang også får f.eks. fiskeri- og havministeren og næringsministeren hit, har vi kommet langt. Da kan vi hjelpe dere og samarbeide om naturpolitikken.

Så må jeg oppklare noe, for det har gått litt fort hos oss. Vi har fremmet tre løse forslag, nr. 18, 19 og 20, som allerede er ivaretatt i forslagene nr. 10–12 i innstillingen, så vi trekker de forslagene. Når man skal ta stilling til forslagene, kan man dermed overse dem. Og jeg vil gi en ekstra takk til Rødt og SV, som hadde ivaretatt tre av de opprinnelige forslagene våre i representantforslaget. Takk igjen til komiteen for arbeidet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:00:03]: Representanten Elvestuen sa at han var misfornøyd med regjeringa. Jeg har lyst til å replisere at jeg er veldig misfornøyd med Venstre. Hvorfor er jeg veldig misfornøyd med Venstre? Jo, fordi det som er så til de grader i fokus, er vern i betydningen å ta ut av bruk. Det fører sjølsagt til at de som har ansvaret for forvaltningen av arealene, setter seg på bakbeina, de blir forbanna, de blir helt oppgitt – for dette er praktiske folk som skjønner at Norge er avhengig av at disse arealene brukes. Og veldig mange av dem er interessert i å bruke disse arealene på en ny måte som ivaretar tidens krav, samtidig som det legges til rette for at det skal være lønnsomt. De fleste bør forstå at å gå inn for 30 pst. av norske arealer under naturmangfoldloven – i den tradisjonen som i dag er med reservater og landskapsvernområder og det som der er, og den manglende oppfølgingen av formålet som vi ser rundt omkring i hele landet – gjør at vi som har en lang tradisjon i forvaltning av natur på en framtidsrettet måte, blir ganske oppgitte, ja, vi blir ganske forbanna. Det som trengs, er en diskusjon om hvordan vi skal bruke arealene.

Det snakkes også om nedbygging og boliger. Vi kan ikke bare plassere boliger i forhold til hva som er bruken av areal. Vi må også se på hvordan solforholdene er, og hvordan menneskene trives på de forskjellige stedene. Hva slags mennesker blir det som får en oppvekst uten å ha lite grann grønt rundt seg? Vi har mer enn nok av arealer til boligbygging i Norge hvis vi sprer arbeidsplasser og aktivitet over hele landet, uten at det kommer i konflikt med de hensyn som vi her diskuterer. Det er svære ting. Vi må diskutere hvordan, og ikke ha ensidig fokus på å ta arealer ut av bruk. Jeg er meget skuffet over at Venstre har kjørt seg fullstendig fast i vern, vern, vern, vern og å ta det ut av bruk. Det henger ikke sammen som en helhet.

Vi snakker om at vi skal ha helhetlig planlegging i alle sammenhenger. Hvor skal en skaffe det fornybare karbonet fra hvis en ikke skal bruke skogene, skogene som fanger en enorm mengde CO₂ gjennom fotosyntesen? Vi får ikke det fornybare karbonmaterialet til alle de materialene vi trenger, hvis vi ikke utnytter de arealer vi har, på en klok måte. Det har bestandig vært en politikk her at vi diskuterer skogbrukspolitikk. La oss komme tilbake til det, det er det som er saken.

Mani Hussaini (A) [11:03:18]: Representanten Elvestuen sa at han var misfornøyd med denne regjeringen og regjeringen før det. Da blir en fristet til å lure på om han er fornøyd med sin egen innsats som klimaminister når det gjelder naturfeltet. Sannheten er at denne regjeringen har satt en helt annen kurs når det gjelder å stanse bit-for-bit-nedbyggingen av naturen vår. Vi har gjort alvor av ordene når vi har sagt at klima og natur skal være rammen rundt all vår politikk. Vi har innført grønn bok, som er et helt nytt system for hvordan vi teller klimagassutslipp. Verken representanten Elvestuen eller den forrige regjeringen løftet en finger for å få det på plass. Nå er det norsk politikk, og det samme systemet akter vi å gjennomføre for naturen vår. Som jeg sa i mitt innlegg i stad: Hvis vi vet hva vi har, blir det også lettere å ta vare på det og beskytte det.

Jeg mener at regjeringen har gjort mange tiltak som opposisjonen krever, og som man etterspør, men som faktisk er gjennomført allerede. Det er fremmet flere veiledere på hvordan vi kan ivareta naturen når vi bygger ut vei, og når vi bygger ut hytter. Vi har senest vernet Sørmarka og flere andre områder. Det er veldig fint at Stortinget er utålmodig etter den meldingen som kommer, men jeg mener at vi skal være forsiktig med å så tvil om Norges posisjon som en pådriver for bedre naturpolitikk. Norge var en pådriver for å få på plass den internasjonale avtalen. Flere av oss var på plass i Montreal og så hvordan den norske regjeringen og norske forhandlere sto i front for å få på plass disse målene. Det er klart at vi også skal gjennomføre de målene i Norge, og det er derfor regjeringen har varslet at vi skal komme med en naturmelding til høsten. Mange av de tingene som vi har diskutert her, kommer til å være en del av meldingen.

Denne debatten viser at man hele tiden må tenke helhet og tenke på hvordan alle de tre nivåene må samarbeide for å ta bedre vare på natur. Jeg kjøper heller ikke prinsippet om at kommunestyrepolitikere, eller for den saks skyld fylkestingspolitikere, ikke er opptatt av natur. Alle politikere trenger bedre verktøy og mer kunnskap, og jeg er glad for at regjeringen har satt i gang en helt ny kurs i naturpolitikken.

Ola Elvestuen (V) [11:06:11]: Andre får bedømme mitt arbeid som klima- og miljøminister, men jeg sto i hvert fall i kampen da jeg var det. Utover det synes jeg vel representanten Hussainis innlegg var enda mer tomme ord.

Så til representanten Lundteigen: Det vi sier, er at man skal ha 30 pst. vern etter naturmangfoldloven. Vi må ta vare på det biologiske mangfoldet vi har. Innenfor skog er det snakk om 10 pst. vern innen 2030. Altså er det 90 pst. som ikke er vernet, og det er for den skogen vi trenger den forvaltningen for å ivareta de verdiene som er der.

Jeg er misfornøyd med Senterpartiet, også i de helt konkrete sakene. Jeg har tidligere stått i debatt med Lundteigen om å ta vare på kulturlandskapet i Maridalen, f.eks. Det gjorde jeg som statsråd, og vi støttet det. Så fort Senterpartiet gikk inn i regjeringskontorene, ble den støtten kuttet. Det er ett eksempel på den mangelfulle politikken som de fører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:07:32]: Jeg er veldig glad for det representanten Elvestuen har gjort for Maridalen, for han er en representant for dem som ønsker å følge opp en forvaltningsplan. Det er dessverre lagd mange forvaltningsplaner, men de blir ikke fulgt opp, og Senterpartiet har et ansvar for ikke å ha fulgt opp de bevilgningene. Vi er helt enige om det.

Hovedanliggendet mitt er at det å se for seg at eksempelvis 30 pst. av landarealene i Norge skal inn under naturmangfoldloven for å ivareta det biologiske mangfoldet, blir helt feil, for vi kan ivareta det biologiske mangfoldet gjennom eksempelvis en skogskjøtselspolitikk som har det som premiss. Det er framtidas politikk, det er noe annet enn den skogpolitikken som ble anlagt for 70 år siden. Vi må modernisere skogbrukspolitikken, skogskjøtselspolitikken. Det er utfordringen.

Legg til side det ensidige fokuset på vern, legg vekt på hvordan vi skal bruke arealene.

Aleksander Øren Heen (Sp) [11:09:16] (ordførar for saka): Eg vil først takka komiteen for samarbeidet. Den som les innstillinga, vil sjå at det var ikkje alt ein klarte å bli samde om, men slik er det blitt i rovviltpolitikken.

Eg har lyst til å dra nokon litt overordna refleksjonar før eg gjer greie for Senterpartiet og regjeringa sitt syn. Dei overordna refleksjonane går på at rovviltpolitikken er blitt polarisert, kanskje meir i den siste tida. Det meiner eg er litt beklageleg. Eg trur me alle har eit ansvar for å få den diskusjonen som dreier seg om rovdyr, inn i litt meir ordna former, for å kalla det det, at me diskuterer fakta og politikk, og at me klarer å forhalda oss til det som er vedteke i denne salen.

Det som har prega rovviltpolitikken dei siste tiåra, er nettopp at ein har funne saman i breie forlik i Stortinget. Det trur eg har vore ein styrke. Det har vore ein styrke for rovdyra, men det har òg vore ein styrke for dei som skal bruka naturen til matproduksjon og klara å balansera desse omsyna. Debatten har eigentleg gått på om ein har klart å forvalta i tråd med den politikken som dette huset har vedteke.

Denne regjeringa har eigentleg ikkje utfordra rovviltforliket, men ein har utfordra forvaltninga av det, om ein har klart å etterleva dei bestandsmåla som er vedtekne i stortingssalen, og om ein har klart å ivareta den todelte målsetjinga som ligg som eit overordna mål for rovviltpolitikken. Der har me strama inn, men det kan ikkje bli kalla å polarisera debatten. Det handlar om å bruka det handlingsrommet som ligg der, og som det har vore noko ueinigheit om.

Det er òg dei i denne sal som ønskjer å utfordra bestandsmåla i rovviltforliket i nedovergåande retning og no i denne saka i oppovergåande retning. Eg er veldig glad for at det framleis er eit breitt fleirtal av parti som samlar seg om dei lange linjene som har lege til grunn i rovviltpolitikken. Eg trur det er det som på sikt vil ta ned konfliktnivået. Det vil aldri bli konfliktfritt så lenge me har beitedyr og rovvilt i norsk natur. Det er ein slik ibuande naturleg konsekvens at dei går ikkje godt i hop. Det må me berre ha respekt for. Men me må klara å ha eit system som gjer at me kan ha noko av begge delar, og at i nokre område må beitedyr ha prioritet, og i nokre område har me valt at rovvilt skal ha prioritet.

Så kan ein diskutera nivået. Det er det denne saka legg opp til. Det er det Venstre inviterer til. Eg meiner at me er på eit fornuftig nivå i dag, og eg meiner at me skal byggja vidare på det rovviltforliket som ligg føre. Det er eg glad for at iallfall fleirtalet i komiteen har samla seg om i denne saka.

Mani Hussaini (A) [11:12:32]: Flertallet i komiteen, deriblant regjeringspartiene, opplever forslagene i dette Dokument 8-forslaget som en omkamp om rovviltforliket som det ble stemt for i denne sal. Som forrige taler var inne på når det gjelder polarisering: Jeg mener at denne typen sak fortjener brede forlik og fortjener også å få lov til å ligge i ro. Rovviltpolitikken skjer innen rammene av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Det ligger fast. Så har Stortinget, mer eller mindre alle partier, gått inn for rovviltforliket, og vi oppfatter dette som en ren omkamp om det. Det kommer til å bidra til polarisering dersom man skulle få gjennomslag for punktene i Dokument 8-forslaget. Det kommer til å bli motstand mot at man skal øke bestandsmålene, og da får man en motreaksjon. Så jeg er veldig glad for at det store flertallet i komiteen er enige om at vi verner om forliket som vi har.

Ove Trellevik (H) [11:14:06]: Det kan vera gode grunnar til å sjå på rovdyrpolitikken, men me i Høgre er ikkje klare for å ta dette i eit Dokument 8-forslag. Det er 20 år sidan, altså i 2004, Stortinget vedtok at bestandsmåla er eit minimumsmål. Regjeringa må sikra at forvaltninga av rovdyr i praksis reflekterer dette, og at det ikkje vert praktisert som eit maksimumsmål.

Alle rovviltnemndene burde vera representerte med fagleg kompetanse og biologisk kunnskap, og sjølve jakta burde kanskje også ha vore meir profesjonalisert. Det er eigentleg kanskje berre behov for eit fåtal jegerar, og denne forma for jakt er ikkje sport, hobby eller rekreasjon, det er rovdyrforvaltning. Denne unntaksforvaltninga til vern som me har her i Noreg, må baserast på profesjonelle, solide økologiske og biologiske vurderingar, skal ho ha ein legitimitet.

Difor må rovviltnemndene få ei endå større rolle med konfliktdempande tiltak. Me må søkja å koma vekk frå erstatning for tap av dyr over til støtte til tiltak i område med rovvilt- og husdyrkonfliktar. På denne måten kan me få meir ut av kvar krone me brukar, og bøndene få eit større økonomisk insentiv til å passa på husdyra sine.

Den geografisk differensierte forvaltninga og arealplanlegginga til kommunane må kanskje også i større grad ta omsyn til dei naturlege leveområda til dyra. Samarbeid og forvaltning over kommunegrensene kan og bør verta betre. Ein bjørn kan sleppa unna i Indre Østfold, men kan risikera å verta skoten i Trøndelag.

Regjeringa bør ta initiativ til samarbeid med ulike interessentar og forskingsmiljø og utarbeida fleire og betre førebyggjande og konfliktdempande tiltak der rovdyr er ei utfordring. For mange av oss kan ville dyr opplevast som noko positivt, ikkje berre noko konfliktfylt.

Terje Halleland (FrP) [11:16:24]: Vi har inngått brede og gode rovviltforlik i denne sal tidligere. Der har vi bestemt bestandsmålene, og jeg tror det er viktig at vi hegner om denne enigheten. Det skaper en forutsigbarhet, og det skaper en respekt for de lokalsamfunnene som er berørt av rovviltpolitikken vår. Ikke minst fører det igjen til at vi demper konfliktene.

Vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake før rovviltpolitikken sto på dagsordenen, og stort sett var det en polarisert debatt med høyt konfliktnivå. I dag, når dette har roet seg, føler jeg at vi har utfordringer med rovviltpolitikken som en kan møte og diskutere på et folkelig og godt nivå. Derfor er det en unødvendig debatt vi har i Stortinget i dag. Heldigvis får man ikke flertall, og jeg er glad for det.

Jeg registrerer at Venstre i sin merknad skriver at det er fullt mulig å redusere konfliktnivået rundt beitedyr og rovdyr samtidig som rovdyrbestanden øker. Det er sikkert mulig, men Venstre har iallfall ikke klart det så langt. Vi har brede forlik i dag. Vi har en todelt målsetting. Vi skal ha og ivareta rovvilt, men vi har også en beitenæring som er utrolig viktig. Norge er ikke gudbenådet med tilgang til god matproduksjon. Derfor er utmarka avgjørende viktig for norsk matproduksjon. Det opplever kanskje ikke Venstre når de er i kjøledisken i Oslo, men beitenæringen er altså helt avgjørende for norsk matproduksjon. I dette samfunnet bruker vi store ressurser for å ivareta og opprettholde den matproduksjonen, og jeg er veldig glad for at flertallet i dag er med på å opprettholde dagens rovviltpolitikk. Det eneste positive med saken som blir fremmet i dag, er vel at vi får bekreftet at forlikene ligger fast.

Sofie Marhaug (R) [11:19:10]: Diskusjoner om rovvilt og beitedyr skaper alltid høy temperatur, og det er flere hensyn å ta. Da er vi ikke alltid tjent med utestemme.

For Rødt er det todelte målet i rovviltforliket viktig. Vi skal ha beitedyr i beiteprioriterte områder og rovvilt i rovviltprioriterte områder. Norge er et gressland. Tre prosent av arealet vårt er dyrkbar mark. Hvis vi skal kunne produsere mat selv og sikre en så stor selvforsyningsgrad som vi kan, må vi ha dyr på beite. Vi må utnytte de store beiteressursene i utmarken, som bare kan brukes ved at dyrene selv går ute og finner maten sin. Å produsere så mye mat vi kan i Norge, er en del av den globale dugnaden det er å produsere mat til verdens befolkning. Vi har også mål om økt selvforsyning.

Derfor støtter Rødt langt fra alle forslagene fra Venstre. Vi mener noen av dem mister dette aspektet av syne, og vi kommer derfor til å støtte tilrådningen om å avvise representantforslaget.

Samtidig støtter vi noen forslag som kommer opp i denne saken, for Norge er også et naturland. De områdene som skal brukes til utmarksbeite, er også levestedene til mange andre arter enn våre husdyr. Det biologiske mangfoldet er livsgrunnlaget vårt. Naturen gir oss rent vann, medisiner, flomdemping, skredsikring, byggematerialer og mat, for å nevne noe, så et rikt biologisk mangfold er viktig.

Å ta vare på naturen er også en del av en global dugnad vi skal være med på. Vi har forpliktet oss til det gjennom den internasjonale naturavtalen, og det gjelder også de store rovdyrene. Alle de fire store rovdyrene, ulv, bjørn, jerv og gaupe, er på den norske rødlisten over utrydningstruede dyr i Norge. Å bevare rovdyr er ikke bare noe vi kan kreve av andre land; vi er også nødt til å gjøre det selv.

Derfor er vi likevel med på noen forslag i denne saken. Jeg kan legge til at vi trekker støtten til forslag nr. 10, som vi mener er bedre bevart, mer nyansert og mer balansert i forslag nr. 11, som Rødt også er med på.

Rødt støtter som sagt rovviltforliket. Vi skal ha husdyr på utmarksbeite i Norge, men vi skal også bevare artene og deres genetiske mangfold på lang sikt. Når artene ikke endrer status på rødlisten og kommer over i en bedre, mindre truet kategori, er det klart at vi er nødt til å ta noen grep. Vi er med på noen konkrete forslag om å utrede bestandsmål – ikke bestemme dem over bordet her – og samtidig ta hensyn til beitedyr. Det er de to hensynene som begge må veie tungt sammen.

Ola Elvestuen (V) [11:22:30]: Jeg har stor respekt for rovviltforvaltningen i Norge, og den todelte målsettingen med beitedyr og rovdyr virker. Tap av sau til rovdyr de siste 12–13 årene er vel omtrent halvert, så dette virker. Det er også bakgrunnen for at vi fra Venstres side legger fram forslag om en moderat økning i rovviltbestandene.

Åtte–tolv ynglinger for ulv er det samme som vi foreslo i 2015. Det var ikke noe bredt forlik i ulvepolitikken i 2015; det var et flertall som stemte det igjennom. Vi mente åtte–tolv ville vært det riktige også den gangen. Det har heller ikke vært ført en bred politikk for den rovviltforvaltningen vi har hatt.

I forrige stortingsperiode var det et Dokument 8-forslag levert om morgenen fra Arbeiderpartiet, vedtatt om ettermiddagen med Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som innskrenket ulvesonen gjennom at ulverevir med 50 pst. innenfor ulvesonen ikke lenger skulle beskyttes og forvaltes som om de var innenfor ulvesonen. Det har ikke vært noe bredt forlik som har holdt over tid. Vi mener vi kan ha denne moderate økningen uten at det medfører større tap av beitedyr.

Ynglinger av jerv – 64 – det er omtrent der vi er i dag. Det er et paradoks at vi i Norge har en kritisk truet art av ulv som man gjør det man kan for å holde nede. Regjeringen har til og med varslet at de vil se på om man skal redusere de bestandsmålene. Når det gjelder jerv, sliter man med å holde en sterkt truet art nede på et ynglingstall på 39 hvert år. Vi mener det ville være bedre å ha en moderat økning og mener også vi kan ha en moderat økning av gaupe til 75 ungekull.

Forslagene er om moderate endringer, altså at vi går tilbake til den gamle forståelsen av ulvesonen, der revir som er 50 pst. innenfor ulvesonen, beholdes og behandles som det. Vi foreslår at vi kan ha en økning der vi, i og med at vi trenger jerv på Hardangervidda, tillater at den kan etableres der. Det vil være en stor fordel for villreinen.

Når det gjelder bjørn, må de rovviltprioriterte områdene være bedre tilpasset bjørnen. Der er vi jo ikke oppe på bestandsmålene.

Vi skal huske at dette er moderate endringer i en rovdyrforvaltning som er den strammeste i hele Europa. Så tar jeg selvfølgelig opp alle de forslagene som Venstre er med på.

Une Bastholm (MDG) [11:25:51]: Jeg synes norsk rovdyrpolitikk er litt pinlig og bærer litt preg av berøringsangst. Man har politisk vedtatt antall ynglinger for å dempe konfliktnivået, men alle forstår jo at enda viktigere enn antallet er hvilke dyr som tas ut, og at man tar ut dem som faktisk f.eks. går på beitedyr. Jeg tror ikke man får ned konfliktnivået i rovdyrpolitikken før man får en mer faglig basert forvaltning, og jeg synes det var interessant å høre representanten Trellevik ta opp det i sitt innlegg.

Jeg vil takke Venstre for et godt forslag, som Miljøpartiet De Grønne tilslutter seg. Rovdyrene våre hører hjemme i norsk natur, som andre arter i norsk natur, men i dag står både bjørn, jerv, gaupe og ulv på rødlisten. Det er fordi Norge har en politikk hvor vi systematisk holder bestandene veldig lave. Når det gjelder ulven, er den helt på grensen til utryddelse. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt, både fordi en intakt natur har verdi i seg selv, og også fordi en slik politikk fører til innavl og lidelser for dyrene.

Regjeringen utreder likevel nå enda lavere bestandsmål for alle de fire store rovdyrene, og det er nesten ikke til å tro. I dag er bestandsmålet for helnorske ynglinger av ulv i Norge på tre valpekull i året. Selv om representanten Heen fra Senterpartiet sier fra talerstolen at vi er på riktig nivå i dag, har vi altså en regjering som vil utrede det å ta ned bestandsmålene. Når det gjelder ulven, utreder regjeringen, så vidt jeg forstår, om det skal reduseres til to valpekull eller ett valpekull eller kanskje null valpekull i Norge. Det håper jeg vi aldri vil se.

Mange europeiske land, som har langt mindre natur enn Norge, har likevel mer rom for ulven enn oss.

Miljøpartiet De Grønne mener selvfølgelig at hensynet til rovdyr må avveies mot hensynet til beitenæringen og tamrein. Jeg vil bare si at det aller, aller viktigste vi kan gjøre for beitenæringen, er å endre landbrukspolitikken. Landbrukspolitikken og partiene som fører en landbrukspolitikk som handler om å ha mest mulig stordriftsfordeler, at bonden skal springe fortere, og hvor det er vanskeligere å ha dyrene ute og slikt, har full interesse av å få mest mulig fokus på rovdyrene som et problem, istedenfor landbrukspolitikken, som ikke er innrettet for de små brukene og en variert bruk av norske ressurser i Norge.

I dag mener jeg at den balansen best ivaretas av mindretallets forslag, som sier ja til moderat økning av bestandsmålene for alle rovdyrene og nei til ulvejakt inne i ulvesonen. Vi trenger en helt ny naturpolitikk i Norge, og det bidrar dette forslaget også til.

Jeg tar opp forslaget Miljøpartiet De Grønne har sammen med SV.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:29:02]: Rammene for rovviltforvaltningen er lagt av Stortinget, og disse rammene er mitt utgangspunkt for oppfølgingen innenfor dette fagområdet. Samtidig vil det alltid være slik at ting kan gjøres bedre eller annerledes, og så får vi vel erkjenne at i denne saken har regjeringen og Venstre litt ulik innfallsvinkel.

Forhold knyttet til forvaltning av ulv ble grundig utredet i forbindelse med stortingsmeldingen som ble lagt fram i 2016. Der var det også utredet flere alternative bestandsmål og ulike måter å avgrense ulvesonen på, inklusiv forslaget som nå fremmes av Venstres representanter om 8–12 familiegrupper av ulv. Stortingsflertallet vedtok et bestandsmål på 4–6 årlige ynglinger samt en reduksjon av størrelsen på ulvesonen.

Denne regjeringen vil utrede bestandsmålet for ulv, men da med utgangspunkt i en eventuell reduksjon. Det er ikke tatt endelig stilling til saken, men dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør reduseres, vil det selvfølgelig bli lagt fram for bred behandling i Stortinget.

Når det gjelder jerv, mener jeg hovedutfordringen er å lykkes enda bedre med å forvalte bestanden i tråd med bestandsmålet som Stortinget har vedtatt. Jeg ønsker å begrense bruken av hiuttak mest mulig, men av hensyn til beitenæringene og regulering av jervebestanden er det likevel nødvendig i noen spesifikke tilfeller.

Denne regjeringen vil utrede bestandsmålet også for jerv, nærmere bestemt en reduksjon i de nordligste delene av landet. Utgangspunktet for det er at særlig den samiske reindriften framholder jerven som problematisk. Det er et arbeid som ikke er påbegynt ennå, men dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør reduseres, vil det selvfølgelig også på jervområdet bli lagt fram for behandling i Stortinget.

Jeg kan forstå argumentet om at fravær av rovdyr i villreinområder som Hardangervidda ikke er naturlig sett fra et naturfaglig perspektiv. Villrein og rovdyr har sameksistert i tusenvis av år og er evolusjonsmessig tilpasset hverandre. Samtidig er det i dag også andre forhold som må inngå i vurderingene om hvor vi skal ha rovdyr, slik som hensynet til utmarksbeite for sau. Jeg ser det som lite hensiktsmessig å vurdere omfordeling av bestandsmålet med føringer om å ha jerv på Hardangervidda på nåværende tidspunkt.

Som for jerv er også gaupe framholdt som særlig utfordrende av den samiske reindriften. Regjeringen tar denne typen tilbakemeldinger på alvor, og vi har derfor også sagt at vi vil utrede en reduksjon av bestandsmålet for gaupe i de nordligste delene av landet. Det vil selvfølgelig også, som for de andre bestandsmålene, eventuelt legges fram for Stortinget, hvis vi kommer fram til å foreslå en endring.

Regjeringen bygger på den regionale forvaltningsmodellen og ønsker å styrke rovviltnemndenes rolle. Jeg ser det derfor som lite aktuelt for regjeringen å frata nemndene ansvaret for å fastsette sonene for områder der brunbjørn skal ha prioritet. Samtidig ser jeg at det er en sammenheng mellom oppnåelse av bestandsmålet og avgrensing av bjørnesonene, og dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør endres, vil jeg ikke utelukke at det kan være naturlig å se flere ting i sammenheng.

Siv Mossleth (Sp) [11:43:04]: Jeg har to bilder på kontoret mitt. Det ene er av den samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Han ble kunster fordi han ikke klarte å slakte rein. Men rein og reindrift var et gjennomgående tema i kunsten hans, og han viste helt klart nødvendigheten av å drive med den typen matproduksjon. Reinen er jo for den samiske befolkningen både kultur og næring.

På det bildet som jeg har av Valkeapää, er det et samisk samfunn, og i utkanten av dette samiske samfunnet er det noen som skyter bjørn for å berge rein. I nord utgjør tamrein 66 pst. av menyen til gaupa, ifølge NIBIO. Det er en veldig stor andel av menyen til en gaupe. Jeg er veldig glad for at statsråden i dag også så tydelig ser denne saken i forhold til den samiske befolkningen og beitenæringen. Det setter jeg veldig stor pris på.

Det andre bildet jeg har lyst til å fortelle om, er et fotografi som jeg fikk tilsendt av en ung reineier på Saltfjellet. Det er et kjempefint bilde. Statsråden er velkommen innom for å se på det. Kanskje han ikke ser hva som er feil på bildet, men jeg skal fortelle det. Reineieren som sendte inn bildet, var helt fortvilet. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor han var fortvilet, før han sa det, og jeg tror ikke statsråden ville ha skjønt det. Han var fortvilet fordi det var en flokk med simler, og ingen av dem hadde kalv ved foten i februar, når sola begynte å komme tilbake.

Tapet av kalv i Nordland og Troms er ekstremt høyt og har vært det over tid. Det ligger på 60 pst. tap. Det er en helt uholdbar situasjon.

Jeg er glad for at den tiltakspakken som regjeringen har lagt fram for reindrifta, ønsker å finne og sette i verk tiltak for å redusere rovvilttap i samarbeid med reindriftsnæringen, og også at en skal utrede en reduksjon av bestandsmålene. Jeg håper vi får en økt andel samisk representasjon i rovviltnemndene for også å kunne bruke den erfaringsbaserte kunnskapen i forvaltningen, sånn som det står i forliket.

Aleksander Øren Heen (Sp) [11:46:12]: Debatten har iallfall fått fram skilnadene i rovviltpolitikken.

Det er eit par ting eg har lyst til å gripa fatt i. Det eine er Venstre, som har sparka i gang dette ballet, og kallar det ei reversering tilbake til ei anna tid med meir rovvilt. No er jo Senterpartiet eigentleg glad i reverseringsforslag og får som regel kritikk frå Venstre, så for ein gongs skuld er den debatten snudd på hovudet. Eg tenkjer at viss vi skal reversera opp til det talet på rovdyr ein hadde for kanskje 10–15 år sidan, vil det vel vera ein naturleg konsekvens at også tapstala vil endra seg i ei anna retning enn det me har sett dei siste åra. Så det er òg noko å påpeika.

Eg har så lyst til å utfordra SV, som ikkje har teke ordet i debatten i dag, sjølv om dei er medforslagsstillarar på fleire av dei forslaga som ligg på bordet her. Grunnen til at eg vel å gjera det, er at SV var veldig tydelege på då ein behandla opptrappingsplanen for jordbruk, at ein skulle vareta beitenæringane, at beitenæringane var dei som skulle bidra til å løfta den norske matproduksjonen. Eg meiner det står i grell kontrast til den politikken SV legg for dagen i det som ligg på bordet no.

Det meiner eg fortener refleksjon, for skal ein nå dei måla som eit fleirtal blei einige om at ein skulle nå innanfor norsk matproduksjon, med ei opptrapping til 50 pst., er det ikkje så veldig mykje meir dyrka mark å ta i bruk i dette landet. Men me har veldig store beiteressursar som kan bidra til at me når dei måla. Då må politikken hengja saman, det er poenget mitt. Då må ein også leggja til rette for at ein kan ta i bruk desse utmarksareala også gjennom den rovviltpolitikken som ein fører.

Her registrerer eg at det er stor forskjell. Det kan då vera interessant å sjå kvar SV vil leggja seg når ein får framlagt resultatet av årets jordbruksforhandlingar, og kva inngang ein vel å ta i den debatten som naturleg nok vil følgja etter det.

Eg ventar i spenning. Eg har ikkje fått nokon svar eller refleksjonar på det i debatten i dag.

Ola Elvestuen (V) [11:48:43]: Det er viktig å påpeke at dette er helt moderate økninger av bestandsmålene i Norge, og at selv om Stortinget vedtar dette, vil Norge – suverent – ha den strengeste rovviltpolitikken i Europa. Med habitatdirektivet i EU-landene ville dette vært helt forbudt, det vi holder på med. Da ville vi måtte stille helt andre krav, og vi måtte ha helt andre forvaltningsregimer for rovdyr, også i Norge, slik som Sverige har, som Finland har, som de baltiske landene har, og som til og med Danmark har – for ulv.

Jeg mener at man fint kunne oppnådd disse bestandsmålene uten at det går ut over noe beitenæring i det hele tatt. Åtte–tolv ynglinger går fint innenfor ulvesonen, slik den er i dag. I hvert fall hvis en går tilbake til sånn ulvesonen ble vedtatt behandlet, kan man fint gjøre det også i dag. Man burde hatt en liten økning, eller utvidelse, i Rendalen. Det er et faktum at ulv drar til Rendalen for å dø, i stor grad, for det er der man havner i disse konfliktområdene ved grensene, og derfor blir de unødvendig tatt ut, uten at det er noe tap.

Det er det samme for jerv. I de samme områdene i Innlandet kunne jerv enkelt komme opp på disse bestandsmålene uten at det hadde gitt noe større tap. At man tillater jerv på Hardangervidda, erkjenner jeg er en mer krevende øvelse, men jeg mener likevel det er riktig å gå den veien, også fordi villreinen trenger det. Det er naturlig. Det er et problem at en ikke har rovvilt der.

Når det gjelder reindrift, er det helt klart vanskelig, men det er jo nettopp derfor bestandsmålene er lave i Nord-Norge. Jeg synes også det er et paradoks at da jeg var statsråd, foreslo regjeringen til og med at man skulle flytte bestandsmålet for gaupe i Troms og Finnmark, at den skulle tas ned og flyttes sørover, men det ble tatt bort av et storting som avviste hele forslaget, hvor også den endringen ble tatt bort. Så bestandsmålet holdes lavt i nord, og det er vel en liten nedgang i de tapene som har vært. Det var det i hvert fall tidligere, uten at jeg kjenner de siste tallene.

Jeg synes det er synd at dette blir nedstemt på Stortinget. Dette er små endringer, moderate endringer, som vil ha stor betydning for disse bestandene, og som vil gi en mer naturlig natur over større områder i Norge. Så jeg erkjenner at dette er en diskusjon som Venstre bare vil fortsette, og det er en kamp som vi får fortsette også i årene framover.

Siv Mossleth (Sp) [11:52:02]: Jeg beklager å måtte dra ut denne debatten, men jeg er nødt til å realitetsorientere representanten Elvestuen. En økning i bestandsmålet på 25 ungekull av jerv, er ikke en moderat økning; det er en svært stor økning. I dag har vi et bestandsmål på 39 ungekull, og det betyr at vi har rundt 400 jerver. I Nordland, som jeg refererte til tidligere, har vi bestandsmål på ti ynglinger av jerv, ti ynglinger av gaupe og én bjørneyngling. Det er svært høye bestandsmål for en reindrift som sliter med et kalvetap på rundt 60 pst. – og det er ikke fordi reinen er i dårlig kondisjon. I Nordland og Troms har vi de høyeste slaktevektene på reinokser, på voksen rein som slaktes, så reinen er i god kondisjon.

Jeg har lyst til å minne om hva Sametinget sier om den psykiske helsen, spesielt til reindriftsutøverne. Det er problematisk for dem å se at ørn tar kalvene med det samme de kommer ut, og det er problematisk for dem å gå og lete og lete etter døde dyr. Den psykiske helsen påvirker hele familien, og det påvirker hele det samiske samfunnet. Så dersom representanten Elvestuen tror at forslagene om 64 jerveynglinger og 75 gaupeynglinger er moderate økninger, tar han virkelig feil, og han kan spørre enhver reindriftsfamilie om de synes det er en moderat økning eller ikke.

Ola Elvestuen (V) [11:54:41]: Det er en moderat økning. Som jeg sa i mitt innlegg: I Innlandet, i gamle Hedmark, f.eks. i ulvesonen, hvor det også er jerv, kan man fint ha en høyere bestand uten at det blir tatt flere beitedyr. Så sier jeg også at det er riktig at det vil gi større utfordringer på Hardangervidda. I nord er bestandsmålene lave, nettopp av hensyn til reindriften. Det er jeg enig i at de skal være. De siste tallene jeg har, med mindre det har vært en økning de siste par årene, viser en liten reduksjon når det gjelder tap av tamrein til rovdyr. Det var i hvert fall slik tidligere, med mindre det har endret seg nå. Det har vært en større reduksjon når det gjelder sau. Men jeg holder fast ved at dette er en moderat økning, som fint kunne vært gjennomført uten at det hadde fått noen negative følger.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:56:34] (ordfører for saken): Jeg vil først og fremst takke komiteen for et godt samarbeid om behandlingen av Prop. 47 L for 2023–2024 fra Klima- og miljødepartementet. I proposisjonen foreslås endringer i svalbardmiljøloven, som vi behandler her i dag. Jeg skal her ta for meg noen av de mest vesentlige endringene:

I § 30 foreslås det å innføre et nytt forbud mot bruk av droner i nærheten av fuglefjell i hekketiden.

I §§ 30 og 30 a foreslås det å innføre et forbud mot unødig å forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn og innføre et avstandskrav til isbjørn på 300 meter, og at kravet økes til 500 meter i perioden 1. mars til 30. juni. Det foreslås også en tilbaketrekningsplikt om isbjørn påtreffes nærmere enn avstandskravet.

Vi behandler også flere forskriftsendringer her i dag, men dette er de to som det i hovedsak har vært diskusjon om. Derfor vil jeg gå litt mer i dybden på dem, og resten vil kunne behandles og ses på i innstillingen.

Lovforslaget har vært på høring, og det har kommet en del tilbakemeldinger, og stridstemaet har i stor grad handlet om de endrede bestemmelsene om isbjørn. Innstrammingene i lovverket er begrunnet med at det er blitt langt flere isbjørner enn tidligere og flere turister og økt press fra klimaendringer, noe som fører til at leveområdene og mattilgangen for isbjørnen minker. Samtidig er det et mål at isbjørnbestanden skal få utvikle seg tilnærmet upåvirket av lokal aktivitet på Svalbard, og at den ikke skal tilvennes mennesker.

I departementets høringsrunde var 41 av 43 høringsinstanser kritiske til innstrammingsforslagene i isbjørnbestemmelsen, og de kritiske instansene representeres i stor grad av næringsliv, reiseliv og filmproduksjon. Det har også kommet flere høringsinnspill til komiteen med kritiske innspill til departementets forslag.

Regjeringen har tidligere uttalt at man arbeider med en ny stortingsmelding om Svalbard, som etter planen skal legges fram for Stortinget i 2024. Denne skal erstatte den forrige svalbardmeldingen av 2016. Der har komiteen delt seg i form av om man skal vedta dette nå, eller om man skal vente på svalbardmeldingen. Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mens et mindretall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber regjeringen trekke tilbake Prop. 47 L og fremme den på nytt i forbindelse med behandlingen av den nye stortingsmeldingen om Svalbard.

Jeg ser fram til debatten om saken og tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:59:53]: Innstillinga om endringar av svalbardmiljølova som me skal vedta i dag, er ei forsterking av allereie eksisterande lovverk. Det som manglar, er reelle verkemiddel for å handheva lova.

Svalbard er eit arktisk område med sårbar natur og eit biologisk mangfald som er heilt unikt, som bl.a. har isbjørn – ikkje mange land kan skryta av det. Me har òg utryddingstrua fuglar som blir utsette for forstyrringar og miljøpåverknad. Difor er det alltid viktig at me balanserer mellom menneskeleg aktivitet, natur og dyreliv og ikkje minst klimaet på Svalbard.

Svalbard er den plassen me ser klimaendringane raskast. Som saksordføraren var inne på, har komiteen hatt høyring om svalbardmiljølova, og mange aktørar har ytra si bekymring knytt til forsterkinga av lovverket. Me anerkjenner at det er viktig med menneskeleg aktivitet på Svalbard, men det må òg vera i ein balanse. Me må ta på høgste alvor at auka menneskeleg aktivitet byr på nokre utfordringar. Lovverket slik det står i dag, er vanskeleg å handheva. Difor finn me det nødvendig med ei forsterking.

Det som overraskar meg i denne saka, er at Høgre er med på å framstilla denne forsterkinga av lovverket som eit problem, eit lovverk som vil gje beskyttelse for sårbare dyr og sårbar natur. Høgre viser med dette utsetjingsforslaget kvar dei eigentleg står i klima- og miljøpolitikken. Det er litt rotete og viser litt manglande evne til å ta avgjersler og vera konkret når det faktisk gjeld. Me kan forsikra både Høgre, næringslivet og fastbuande på Svalbard at svalbardmeldinga som kjem seinare, skal vareta ei brei interesse på Svalbard. Samtidig skal me klara å vareta den sårbare arktiske naturen saman med næringslivet og fastbuande.

Vedtaket me skal gjera i dag, vil ikkje leggja avgrensingar på svalbardmeldinga. Dette er ein liten del av eit stort bilete. Men selfie med isbjørn kjem nok til å bli forbode i framtida.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:03:14]: Det er et viktig lovverk vi diskuterer her i dag, som Høyre i regjering tok initiativ til å oppdatere i lys av en økende trafikk fra turisme – også ekspedisjonsturisme – på Svalbard. Miljøregelverket måtte da oppdateres og strammes noe til, bl.a. for å beskytte isbjørn og annen vill natur på Svalbard.

Vi har gjort det klart at vi er positive til å gjøre endringer, men vi ga altså for halvannet år siden beskjed til regjeringen om at det måtte komme i riktig rekkefølge. Som representanten Merkesdal helt riktig påpekte, er det en liten bit av et større bilde. Det større bildet er svalbardmeldingen – hva som er den norske målsettingen for svalbardsamfunnet, for politikken, for norsk bosetting framover. Det er veldig store og viktige spørsmål, ikke bare for bosettingen på Svalbard – som har sagt svært klart og tydelig fra at de ikke er enig i det regelverket det legges opp til – men det har også betydning langt utover Svalbard, for dette handler om hvordan Norge framstår utad.

Jeg har tidligere hatt den glede og også det tunge ansvar å skulle representere Norges standpunkt overfor andre land i utenrikstjenesten, både som utstasjonert og i møte med andre land. Jeg kan ikke få understreke betydningen nok av at man som norske representanter vet at man har et samlet storting bak seg i svalbardpolitikken når man sier hva som er standpunktet – overfor både land som er enig i norsk standpunkt, og land som ikke er enig i norsk standpunkt.

Solberg-regjeringen, men også regjeringen før den, har klart å samle de store partiene – på tvers av høyre- og venstresiden – i brede flertall i svalbardpolitikken. Det er en styrke for Norge. Det som er problemet med denne behandlingen, er at regjeringen ikke har klart å stokke føttene og ta signalet om at vi må se på helheten først – svalbardmeldingen – og så ta stilling til miljøregelverket, som vi også har bedt om å få oppdatert. I stedet har man fått noen bestemmelser hele lokalsamfunnet mener slår føttene under de næringsgrunnlagene som er på Svalbard.

Aleksander Øren Heen (Sp) [12:06:24]: Det er viktige endringar i svalbardmiljølova Stortinget tek stilling til i dag, men eg vil åtvara litt mot å setja det inn i den heilt store konteksten av kva som er Noregs overordna mål med Svalbard. Det handlar altså om å regulera avstanden ein skal ha til isbjørn – det er kanskje det mest inngripande forslaget – og det handlar om å innføra forbod mot dronar i hekketida på fuglefjell og eit par andre mindre miljøretta tiltak. Det går ikkje til angrep på den store, overordna svalbardpolitikken. Han ligg fast. Og meldinga er varsla, ho kjem snart. Eg trur ein vil sjå at dette er godt innanfor både den gjeldande svalbardpolitikken og den komande.

Det er ein historikk her som ein må dra med seg heilskapen i. Kvifor har me denne saka til behandling i dag, og ikkje tidlegare? Det er eigentleg eit meir relevant spørsmål. Jo, for då regjeringa la forslaget ut på høyring – med den lengste høyringstida i forhold til kva som er normalt i lovsaker – valde ein til og med å utvida den med nærare eitt år. Det er klart det har betyding for når Stortinget endeleg kan få saka på sitt bord. Så kan då Høgre og Framstegspartiet og andre som ikkje måtte lika innhaldet, seia at her skulle ein ha venta til det kom ei ny melding igjen. Det er jo ein fin måte å sleppa å ta stilling til det faktiske innhaldet å seia at dette var ein dårleg prosess, snarare enn å gå inn i realitetane i saka og faktisk ta stilling til dei konkrete forslaga som ligg.

Eg trur det er viktig å få dette på plass. Eg trur det er viktig for isbjørnen, eg trur det er viktig for dei fuglefjella, og eg trur òg det er viktig å ha kontroll på droneflyginga på Svalbard. Det er viktig for naturen, som me har eit særskilt ansvar for å ta vare på, som er veldig sårbar, og som er i veldig stor endring på Svalbard på grunn av klimaendringar og anna.

Eg er glad for at ein klarar å samla seg og få til eit fleirtal som står seg i denne saka, og eg ser ikkje det at Stortinget gjer nokre justeringar i miljøregelverket som eit angrep på dei lange, solide linene i den overordna svalbardpolitikken. Det trur eg er godt innanfor det som bør vera akseptabelt ut frå Svalbardtraktaten, men òg i norsk politikk elles.

Lars Haltbrekken (SV) [12:09:09]: Det er et viktig forslag vi behandler i dag, som gir bedre beskyttelse til isbjørn og natur på Svalbard, og derfor støtter SV opp om det forslaget som regjeringen har lagt fram.

Men vi har også fremmet et løst forslag til saken som har til hensikt å gi isbjørnen enda litt sterkere beskyttelse, og det går på å kunne bruke pepperspray i møte med isbjørn. Vi vet at det kan fungere avskrekkende på isbjørnen. Det er prøvd tidligere, bl.a. i Alaska, hvor folk har blitt overrasket på hytta av isbjørn som prøver å trenge seg inn. I stedet for å finne fram geværet og skyte isbjørnen, har man gitt isbjørnen en skikkelig dose pepperspray i døråpningen, og isbjørnen har forsvunnet. Så dette er et forslag som både vil gi folk bedre beskyttelse mot isbjørnangrep, og som også vil føre til at vi tar bedre vare på isbjørnbestanden. Man kan også tenke seg at man ligger i et telt, og at man har sikret seg med snubletråder rundt teltet, men at disse snubletrådene av en eller annen grunn ikke virker, og du får et isbjørnhode inn i teltet. Da kan det være litt vanskelig å få fram skytevåpenet i tide til å få avverget et angrep fra isbjørnen, men har du en dose pepperspray liggende ved hodeputen, har du i hvert fall muligheten til å få brukt den ganske raskt, og både du og isbjørnen vil overleve.

Derfor håper jeg at de partiene som nå har snakket varmt om å ta vare på isbjørn og gi isbjørnen bedre beskyttelse på Svalbard, også kan støtte opp om det som er både SVs og Rødts forslag, som jeg herved tar opp.

Ola Elvestuen (V) [12:11:41]: Først vil jeg fra Venstres side si at vi er enig i det overordnede bildet, at dette er en sak som burde vært tatt sammen med Svalbard-meldingen, det er det naturlige stedet. Venstre vil stemme for forslag nr. 3, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Hvis det ikke får flertall, vil vi støtte innstillingen sånn som den foreligger. Innstillingen legger inn dette forbudet mot droner i hekketiden ved fuglefjell, som er en positiv endring.

Det er diskusjon om avstandskrav til isbjørn. Jeg har forståelse for at det har vakt ganske sterke reaksjoner på Svalbard, selvfølgelig hos mange som i dag forholder seg til isbjørn og at den skal ikke forstyrres. Det ligger i regelverket allerede nå, og man følger det slik det er påkrevd, uten unødige forstyrrelser.

Det er også riktig at det er lite konflikter der isbjørn har blitt skutt de siste årene. Samtidig er det sånn, som flere har påpekt, at det blir mer isbjørn, selv om den ikke er oppe på det naturlige bestandsnivået. Målet er at det skal bli enda flere isbjørner på Svalbard. Men den vil være på mindre tilgjengelig områder på grunn av den globale oppvarmingen.

Dette skjer samtidig som det har blitt økt turistaktivitet. Man må forvente at det blir flere turister også i årene framover. Da mener Venstre det er riktig med disse avstandsbestemmelsene, men synes samtidig at regjeringen har gjort et klokt valg ved å moderere Miljødirektoratets forslag om at 500 meters avstand bare settes om våren, fra 1. mars og ut i juni – om jeg ikke husker helt feil. Jeg tror det er riktig å gjøre. Den moderasjonen i ordlyd hvor det vel står at man ikke skal unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn, er også riktig. Men ordet «oppsøke» er tatt ut, noe som ikke var lov, så det er noe moderert.

Jeg tror det er viktig at regjeringen legger til grunn en fleksibilitet på grunn av motstanden fra dem som skal lage naturfilmer, de som har oppgaver. Det må fortsatt være mulig på Svalbard også framover.

Une Bastholm (MDG) [12:14:59]: I regjeringens Hurdalsplattform står det at naturen skal legge rammer for all politikk. Dette er et eksempel på det, og det synes jeg vi skal sprette sjampanjen for eller kanskje spise en ekstra is for i morgen på 17. mai. Her vinner dyrelivet og isbjørnen, som er truet og presset fra mange kanter. Flere har nevnt klimaendringene, og det er egentlig ganske brutalt allerede. Vi får se om vi klarer å ivareta isbjørnbestandene i verden med den utviklingen i klimaendringene som vi nå har, basert på klimaendringene som så langt allerede har skjedd, og tatt i betraktning at klimaendringene går mye raskere i Arktis enn i resten av verden.

500 meter i avstandsregulering virker fornuftig. Mye isbjørn, etter det jeg skjønner, vil nok være skremt før det, men det må være mulig å praktisere, og det er en avveining her også mot andre interesser. Det at man utvider til 500 meter, er vi veldig glad for.

Når det gjelder forslaget om pepperspray mot bjørn, tenker jeg at veldig mye har gått galt før man eventuelt klarer å finne fram en pepperspray for å beskytte seg, selv om tanken er god. At det er bedre å beskytte seg med pepperspray mot en bjørn enn å skyte den, er jeg enig i, men jeg er kritisk til det signalet man sender. Jeg tror nok også det vil være mange flere situasjoner hvor det er ulemper med at folk går rundt med pepperspray, enn situasjoner hvor en avverger tap av liv, både menneskeliv og det å skyte en bjørn, med at noen har en pepperspray. Jeg tror at ulempene mange ganger overskrider fordelene med å slippe det fri. Så kunne man likevel ha sett for seg at man utreder det, men jeg er kritisk til det signalet det sender fra Stortinget. Så vi kommer til å stemme mot det forslaget.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:17:15]: Svalbard er et unikt naturområde. Ingen andre steder finner man et så rikt dyreliv så langt nord. Svalbard er lett tilgjengelig og et attraktivt reisemål for å oppleve uberørt natur og dyreliv. Det er det stadig flere som vil.

Turisme og ferdsel har økt i mange år, og Svalbard har langt mer turisme og ferdsel enn andre områder så langt mot nord. Samtidig vet vi at Svalbard har verdens raskeste klimaendringer, som gjør dyrelivet mer sårbart for forstyrrelser.

Å bevare Svalbards særegne villmarksnatur er et av de overordnede målene for svalbardpolitikken. Naturen og dyrelivet skal bevares tilnærmet upåvirket av aktivitet på Svalbard, og miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser.

Hovedtrekkene i svalbardmiljøloven har vært uforandret siden 2002, og med dagens aktivitetsnivå er den ikke lenger tilstrekkelig til å ivareta miljømålene for Svalbard.

De endringene vi diskuterer i dag, kommer i tillegg til en del større endringer i miljøregelverket på Svalbard, bl.a. endringer i verneforskriften om hvor turister kan settes i land, og som er viktige for en mer bærekraftig forvaltning av svalbardsamfunnet.

Denne regjeringen kommer snart med ny svalbardmelding. Selv om jeg selvfølgelig ikke kan kommentere innholdet nå, kan jeg si at regjeringens lovforslag og regjeringens svalbardmelding har utgangspunkt i det samme utfordringsbildet når det gjelder reiseliv og økt ferdsel.

Klimaendringene fører til vanskeligere forhold for isbjørn på Svalbard. At isbjørnen får lete etter mat, jakte og hvile uten forstyrrelser fra oss mennesker, er viktig, og derfor må vi holde god avstand. God avstand vil også sikre at det ikke oppstår farlig situasjoner, og at isbjørnen over tid ikke blir tilvent oss mennesker. Sysselmesteren på Svalbard har etterlyst et tydeligere regelverk om å holde avstand til isbjørn, og har i sin tilråding anbefalt et konkret avstandskrav nettopp for å tydeliggjøre regelverket og lette og effektivisere sysselmesterens håndheving.

Å styrke isbjørnens beskyttelse mot omfattende og nærgående ferdsel er helt nødvendig, og jeg er glad for at komiteens flertall er enig i det. Men jeg vil også presisere at like viktig som å foreslå nødvendige regler, er det for meg at forslagene ikke går lenger enn det som faktisk er nødvendig. Regjeringens forslag er vesentlig mindre omfattende enn forslaget som var på høring, ved at regjeringen ikke har fulgt opp høringsforslaget om et absolutt forbud mot å oppsøke isbjørn.

Isbjørn er viktig, men like viktig er sjøfuglene. Jeg er svært glad for at vi får på plass regler som ivaretar disse. Det går stadig dårligere med sjøfuglene, og det er viktig å redusere forstyrrelsene under hekketiden.

De andre endringene i lovforslaget om overtredelsesgebyr, opprydding og delegering er viktig for gode og effektive beslutningsprosesser som det er flott å få på plass.

Avslutningsvis får jeg beklage at jeg var litt for offensiv i forrige sak, vi har mye vi skal gjøre på klima- og miljøområdet, men vi skal selvfølgelig vente på tur.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:35:29]: Jeg vil gripe fatt i en del av det som er blitt sagt her i dag, men jeg vil begynne med en debatt på NRK Helgemorgen forrige helg, der jeg pluss en representant fra Arbeiderpartiet og ikke minst lokalstyrelederen i Longyearbyen på Svalbard var med. De som har sett den, har tydelig fått med seg at det er ganske sterk motstand blant store deler av lokalbefolkningen på Svalbard, som ser med uro på de forslagene som nå kommer.

Det foreslås vesentlige endringer i miljølovgivningen og isbjørnbestemmelser som kan både redusere bolysten, begrense næringslivet og ikke minst begrense mulighetene for friluftsliv.

Hadde vi i Fremskrittspartiet og de andre partiene som nå stemmer for å sende dette tilbake og ta det sammen med svalbardmeldingen, kommet med alternative forslag nå, hadde det vært en sak. Det er spesielt å høre statsråden si at siden vi ikke har fremmet alternative forslag, har vi en dårligere sak. Vi ønsker en helhetlig, ansvarlig svalbardpolitikk, der man kunne sett dette i sammenheng med svalbardmeldingen. Det er ikke sånn at svalbardmiljølovgivningen ikke har innvirkning og påvirkning på både bosetting, suverenitetshevdelse, muligheter for å ferdes på øya – alt. Det er snodig at denne regjeringen har valgt å ikke ta hensyn til det.

Fremskrittspartiet fremmet i fjor et forslag om å samkjøre svalbardmiljøloven med svalbardmeldingen. Det ble nedstemt. Det er det vi nå på samme vis prøver å få til atter en gang. Det er et flertall som stemmer mot det og stemmer for å behandle dette stykkevis og delt. Vi mener det er meget uheldig.

Jeg vil også påpeke at Senterpartiets bagatellisering av bekymringene lokalt næringsliv kommer med – og ikke minst nedvurderingen av lokalstyrelederen og lokale aktører – er det meget spesielt å høre fra et parti som vanligvis pleier å kjempe lokalstyrets og lokalinvolveringens sak. Det er tydelig at man i stor grad har sittet her i Oslo og vedtatt en del lover som kan få meget negative konsekvenser.

For de fastboende har man uheldige situasjoner hvis man skal bruke hytta, hvis man er ute i båt, o.l. Hvis man da har isbjørn som er i veien, eller som kommer og oppsøker en, spesielt når man er i båt, har man tilbaketrekningsplikt og må eventuelt lette anker og flytte seg derfra. Hvis man skal til eller hjem fra en hytte og er uheldig og støter på en isbjørn innenfor 500 meter fra veien, har man ikke mulighet til å gjøre det man har planlagt.

Atter en gang: Vi mener dette burde vært behandlet sammen med svalbardmeldingen. Svalbardpolitikken skal være helhetlig, den skal være langsiktig, og det mener vi regjeringen ikke legger opp til med denne loven.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:38:51]: Jeg vil bare oppsummere debatten litt. Jeg synes det er positivt å høre det jeg opplevde som en litt mer ydmyk og forsonende tone fra statsråden. Samtidig har vi representanten fra Senterpartiet, Øren Heen, som altså ikke har noen erkjennelse av at dette burde blitt gjort på en annen måte, og at man burde tilrettelagt for opposisjonens ønske om å behandle ting samlet, se ting i sammenheng og få en mye bredere enighet om svalbardpolitikken. Det synes jeg er et tankekors. Det synes jeg er veldig synd. For meg og for Høyre er det i hvert fall et mål at vi skal ha en bred enighet, og at vi skal tilrettelegge for brede kompromisser nettopp i saker som er av nasjonal betydning for Norge. Jeg håper at regjeringspartiene klarer å reflektere litt i etterkant rundt dette og kanskje ta noen lærdommer av det.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:40:17]: Eg vil òg takka for debatten, og så vil eg seia at eg synest det er eit interessant forslag frå Haltbrekken, som ber oss om å tenkja på ein situasjon der me ligg i telt og det kjem ein isbjørn inn i teltet. Det er vel få av oss som kjem til å oppleva akkurat det.

Det blir diskutert ulike ting i debatten, men det me faktisk skal vedta i dag, er jo berre ei forsterking av ei allereie eksisterande lov som finst i dag. Sysselmeisteren me har tilsett for å overhalda lovverket, ber om ei forsterking av lovverket, sånn at han faktisk kan oppretthalda det me har pålagt han å utføra for oss. Han ber om å få eit avstandskrav. Som statsråden òg var inne på, er det lettare for sysselmeisteren å ha eit konkret avstandsmål å forhalda seg til når han skal handheva lovverket, f.eks. når det kjem båtar eller scooterar køyrande etter isbjørn.

Eg høyrer representanten Thorheims framstilling av dette med avstandskrav og opplysing om 500 meter, men det er jo i eit visst tidsrom når isbjørnen faktisk er veldig sårbar. Elles er det snakk om eit avstandskrav på 300 meter. Det kler ikkje Høgre å ha ei populistisk tilnærming til debatten. Då er spørsmålet mitt: Kvar er Høgre i desse spørsmåla? Kva meiner Høgre eigentleg er viktig på Svalbard når ein skal vareta klima og natur? Det har ikkje Høgre sagt så veldig mykje om i denne debatten.

Å ta nærbilete av ein isbjørn er ingen menneskerett. Å få reisa til Svalbard er i seg sjølv ei fantastisk naturoppleving. Det kjem framleis til å vera auka aktivitet på Svalbard og eit ønske om å få lov å reisa til Svalbard, sjølv om ein ikkje får lov til å stå i nærleiken av ein isbjørn og ta selfie. Eg vil gjenta: I dag skal me forsterka eit lovverk som allereie eksisterer, sånn at sysselmeisteren skal få moglegheita til å utøva si rolle, som me har pålagt han.

Aleksander Øren Heen (Sp) [12:43:15]: Eg er sjølvsagt for at ein har breiast mogleg fleirtal i svalbardpolitikken. I svalbardpolitikken handlar det om å hevda det me meiner er Noregs interesser på Svalbard, at me har ei norsk busetjing der, at dette er underlagt norsk lovgjeving, sjølvsagt i samarbeid med dei andre traktatspartane. Her er det inga ueinigheit – inga ueinigheit i det heile.

Dette lovforslaget har vore på omfattande høyring, der alle næringslivsaktørane på Svalbard og andre som opererer på og rundt Svalbard, har hatt god tid til å koma med sine innspel. Dei har vore grundig vurderte av regjeringa. Dei fekk utvida høyringsfrist, slik at ein skulle få ordentlege og gode lokale prosessar der det var relevant.

Her har eg lyst til å korrigera representanten Nilsen litt, for lokalstyret i Longyearbyen har eit svært avgrensa mandat. Det omfattar Longyearbyen. På resten av Svalbard er det staten som har ansvaret, og som er grunneigar stort sett overalt, utanom i to russiske område og eitt privat, som er på dagsordenen i desse tider. Så det er faktisk staten og oss her i Oslo, når me er samla her i Oslo, som skal utøva den myndigheita, gjennom vår lokale representant, som er Sysselmeisteren.

Dette er sjølvsagt ikkje ideell Senterparti-tenking rundt korleis me forvaltar Kommune-Noreg elles, men akkurat for Svalbard meiner eg det passar relativt godt. Det tenkjer eg skal stå seg også framover, og det er ein del av det breie kompromisset i svalbardpolitikken.

Så det at eg kan bli oppfatta som noko krass og lite imøtekomande: Ja, det kan godt henda eg er det, men me har faktisk lytta. Det er gjort justeringar etter at det første forslaget blei sendt på høyring, og når me er komne dit at me meiner at dette er riktig å gjennomføra, har me valt å behandla den lovproposisjonen, gått inn i han og teke debatten her i dag.

Så registrerer eg at det er nokon som meiner noko anna, som representanten Thorheim, som meiner at det kunne ha vore andre innretningar på dette. Han vel å ikkje leggja det inn, men seier heller at dette skulle me hatt i ein annan debatt, i ei anna sak. Vel, her er no i alle fall grunnlaget lagt på bordet, slik at ein kunne ha fremja alternative forslag viss ein meinte at det var alternativ som var betre enn det som faktisk blir vedteke i dag.

Så eg meiner ein har invitert til ein brei diskusjon. Det kviler på alle parti å samla seg om breie fleirtal, ikkje berre regjeringspartia.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:46:16]: Jeg skal først svare ut avstandskravet på 500 meter deler av året: Det er faktuelt ikke populistisk. Det har kommet over 100 negative høringsinnspill fra en liten befolkning på Svalbard som lever i en veldig spesiell situasjon, og som har et opphold der – mange med en tanke om å gjøre noe for bra for landet. De har sagt veldig tydelig fra, og de har ikke blitt hørt.

Vi har ikke utredningskapasitet til å lage helt nye lover, men hvis man hadde lyttet til Høyre og fremmet dette lovforslaget på nytt i forbindelse med svalbardmeldingen, eller etter den, kunne man ha fått et veldig godt kompromiss med Høyre og ikke minst noe som Svalbards befolkning hadde tenkt var gode retningslinjer for å ta vare på isbjørnen og samtidig opprettholde en norsk befolkning og næring.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:47:24]: Jeg har ikke tatt ordet for å dra debatten videre ut, jeg føler vi har fått debattert flere punkter, felter og områder vi er uenige om. Det har vært en interessant debatt, men vi får dessverre ikke helt det utfallet som partiet jeg representerer, ønsker. Men slik er det.

Som sakens ordfører vil jeg takke for debatten i dag og ønske folk god tur ut i vakre Oslo i solskinnet.