Ingunn Foss (H) [10:06:55] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle innstillingen fra justiskomiteen om opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Samtidig behandler vi Innst. 278 S for 2023–2024, som er et representantforslag fra Rødt om bedre forebygging og bekjempelse av vold mot og drap av kvinner. Vi har valgt å debattere disse to sakene sammen da mange av de problemstillingene som tas opp i forslaget, er omtalt i opptrappingsplanen. Jeg vil takke komiteen, komitéråden og alle dem som har bidratt med innspill til planen, for et godt samarbeid i en stor og viktig sak for voldsutsatte og for samfunnet.

Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som rammes av flere ulike bestemmelser i straffeloven, og er blant lovbruddene som skal gis prioritet i straffesaksbehandlingen. Norge er også forpliktet gjennom internasjonale menneskerettskonvensjoner til å forebygge og bekjempe denne typen kriminalitet.

I tillegg er denne kriminaliteten et stort samfunns- og folkehelseproblem. Volden skaper utrygghet, helseutfordringer og tap av velferd. Den begrenser den enkeltes livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse, og i ytterste konsekvens fører volden til tap av liv. De samfunnsøkonomiske kostnadene ble i 2021 beregnet til 92,7 mrd. kr – et vanvittig høyt beløp. Bedre innsats på dette området vil spare samfunnet for store kostnader og den enkelte for store menneskelige lidelser.

Jeg vil i fortsettelsen av dette innlegget redegjøre for Høyres syn og forslag i saken. Det foregår mye godt arbeid i de ulike sektorene og på de ulike nivåene i forvaltningen, men det er fortsatt en lang vei å gå før vi er i nærheten av målsettingen om et liv uten vold. Innspill og undersøkelser viser helt klart at tiltakene som settes inn, er for dårlig koordinert, samhandlingen fungerer ikke godt nok, og det er stor usikkerhet rundt taushetsplikt, avvergingsplikt, opplysningsplikt og meldeplikt. Dette hemmer samarbeidet mellom aktørene i tjenesteapparatet.

Usikkerheten er ofte til hinder for at den utsatte kan få god nok hjelp, og ofte praktiseres taushetsplikten strengere enn loven krever. Her må regjeringen gjøre en bedre jobb med å klargjøre reglene i hele tjenesteapparatet.

Høyre er enig med Norske Kvinners Sanitetsforening, som viser til at flere av tiltakene knyttet til forebygging av vold i nære relasjoner har tatt uforholdsmessig lang tid, f.eks. revisjon av krisesenterloven, lovendring knyttet til bruk av omvendt voldsalarm, etablering av en permanent partnerdrapskommisjon og lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Vi er også enig med de fleste høringsinstansene, som peker på at det nå må bli en lovpålagt plikt for kommunene å vedta handlingsplaner mot vold og overgrep.

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner fra 2022 peker på at kommuner uten handlingsplan i mindre grad har rutiner og prosedyrer for å avdekke og varsle om vold og for å samordne tjenestene. Disse kommunene har også i mindre grad kompetansetiltak for sine ansatte. På tross av dette foreslår regjeringen ikke lovfesting, men heldigvis er det en samlet komité som står bak at dette nå må på plass.

Høyre viser til at Riksrevisjonen peker på at lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikten, avvergingsplikten og avdekking av vold i nære relasjoner, og sier at svakhetene i det offentlige hjelpetilbudet kan innebære at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Dette er alvorlig. Videre vises det til at det er varierende oppfølging av krisesenterloven i kommunene.

Rapporten sier også at politiet prioriterer saker om vold i nære relasjoner, men at det er en utfordring ved etterforskning og bruk av beskyttelsestiltak. Risikostyringsverktøy brukes, men det mangler kompetanse og kapasitet i distriktene. Regjeringen lover opptrapping i denne planen, noe som rimer veldig dårlig med den ressurssituasjonen politiet befinner seg i nå.

Høyre har hatt og har et sterkt fokus på dette området, både i og utenfor regjering. Vi la fram planen «Frihet fra vold» i august 2021, som godt kunne vært jobbet videre med av regjeringen Støre, heller enn å bruke flere år på å lage en ny plan. Virkeligheten der ute viser at vi trenger handling, ikke bare planer om handling.

Høyre har fremmet og fått flertall for flere forslag, som f.eks. varsling av kriminalomsorgen, der hensynet til fornærmede og etterlatte skal vektlegges sterkere, og forslaget om omvendt voldsalarm. Med tanke på den drapsbølgen vi har hatt, er det alvorlig å tenke på at drap kanskje kunne vært unngått hvis dette hadde kommet på plass tidligere.

Vi har også vært med på å vedta at omvendt voldsalarm skal vurderes før barn plasseres på kode 6. Høyre foreslår i denne innstillingen også å be regjeringen utrede endringer i reglene om tvungent samvær og tvungen mekling i saker med vold og mistanke om vold, og vi foreslår å endre vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud. Det framlegges også et løst forslag i saken om å sikre akutt helsetilbud for barn utsatt for voldtekt. Forslagene tas dermed opp, og jeg vil komme tilbake til innholdet i senere innlegg.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [10:12:18]: Visste du at det finnes barn i Norge som vet forskjellen på lyden av hvordan glass settes ned på bordet, fordi lyden for dem inneholder informasjon om hvor trygt det er hjemme akkurat i dag eller hvordan kvelden blir? Eller at de finner verdifull informasjon i hvor hardt en skapdør lukkes eller ikke lukkes, fordi kjennskapen til disse lydvariasjonene for akkurat dette barnet er livsviktig læring for å kunne beskytte seg og fungere i akkurat deres familie?

Disse barna bruker mye av sin tid og sitt overskudd på å være på alerten. De kan aldri slappe av. De blir ikke bare påvirket av de gjentatte traumene de opplever, men av fraværet av de trygge periodene der de kunne utviklet seg og blomstret. De vet jo aldri når neste episode kan skje. De barna må vi fange opp, og vi må både ha kompetanse til å forstå det vi ser, og tørre å tro det vi ser. Det krever kompetanse og erfaring i kommunene.

Eller det kan være snakk om voksne: partnere som skammer seg over forholdene de er i, og det de godtar gang på gang, partnere som så inderlig vil tro på et unnskyld og håp om endring, partnere som ikke valgte dette, men som oftest har opplevd at grensene deres for hva de godtar, flyttes litt etter litt, helt til de står i den situasjonen de står i, som er så vanskelig. Det krever et eget fokus og kompetanse hos politiet.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen hadde det å skape et trygt samfunn for alle, uten vold og overgrep, som sitt fremste mål. Nære relasjoner og grunnleggende trygghet i nære relasjoner er selve grunnlaget og en av hovedforutsetningene for både utvikling og læring hos barn. Det er også en menneskerett. Med det målet ønsket regjeringen ikke kun å overta andre partiers arbeid på feltet, men å gjøre en egen grunnleggende innsats med fokus på en bred tiltaksvifte og ressurser til å følge opp. Det leverer denne planen på. I opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner presenteres over 100 tiltak, og det er satt av omkring 125 mill. kr bare i 2024, med framtidige føringer for videre opptrapping. I tillegg kommer satsinger innen rus og psykisk helse.

Vold og overgrep medfører vonde og sammensatte historier, sammensatte årsaker og sammensatte konsekvenser. Når vi som politikere i møte med dette sammensatte skal bidra med gode løsninger, må vi derfor møte det med en sammensatt og helhetlig plan. Opptrappingsplanen regjeringen nå legger fram, bidrar til fokus i alle ledd i denne sammensatte kjeden. Det gjør den ved at den gjennom fem hovedsatsingsområder tar for seg helhetlig og samordnet innsats, forebygging, bistand og beskyttelse og straffeforfølging, og avslutningsvis setter den også fokus på vold og overgrep i det samiske samfunnet.

Under hovedområdet straffeforfølging og politiets arbeid vil jeg spesielt trekke fram de viktige perspektivene ved tilrettelagte avhør og oppfølging av mistenkte mindreårige ved Statens barnehus, samt at RISK-modellen, som vi har så gode erfaringer med, nå skal spres ut i alle politidistrikt. RISK står for risikoanalyse og kriminalitetsforebygging av vold i nære relasjoner. Dette arbeidet sett sammen med arbeidet til partnerdrapskommisjonen som skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner, er kanskje spesielt sentralt for å lære om å forebygge, lære hva vi kunne gjort for å avverge, og fange opp hva som kan gå galt.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram at planen også behandler perspektiver som mer effektiv straffeforfølging og ikke minst bedre oppfølging av voldsutøvere, hvorav mange dessverre selv også har vært utsatt for omsorgssvikt og vold i sin barndom.

Samlet er det mange ofre for vold i nære relasjoner, og de trenger at vi er der for dem. Arbeidet vi nå har lagt ned i opptrappingsplanen i flere komiteer over lang tid, er gjort med største alvor. Jeg tror virkelig det vil utgjøre en forskjell for både dem det gjelder og dem rundt.

Jeg tar opp forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Else Marie Rødby (Sp) [10:17:20]: I 2022 ga Riksrevisjonen alvorlig kritikk av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner for perioden 2015–2021. Konklusjonene var bl.a. at viktige aktører som lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikt, om avvergingsplikt og om avdekking av vold i nære relasjoner, at det offentlige snakker for lite og for dårlig sammen, rett og slett, og at svakheter i dette hjelpetilbudet kan innebære at voldsutsatte ikke får nødvendig hjelp. De siste månedene har vi dessverre også sett flere eksempler på at vold i nære relasjoner har endt med tragedie. Bakteppet for denne opptrappingsplanen er derfor svært alvorlig.

Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og det er alvorlig kriminalitet. Det må gjenspeiles i hjelpeapparatet, i straffeforfølgningen, i forebyggingen – i alle ledd. Altfor mange mennesker i Norge lever til enhver tid med frykt for å bli utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt fra en nærstående. Trusler fra familiemedlemmer gjør faktisk at så mange som om lag 2 000 voksne og 1 500 barn i Norge bor på krisesenter til enhver tid.

Vold kan ta mange former, den kan være fysisk, psykisk, seksuell, materiell eller økonomisk, fra en person som den voldsutsatte har en nær relasjon til. Det kan være vold fra nåværende eller tidligere partner, inkludert kjæreste, samboer, ektefelle, forelder eller barn. Det kan også være vold mot andre i nær relasjon, og både barn, unge, voksne og eldre er utsatt. Tallene viser at så mange som én av fem blant barn og unge har opplevd fysisk vold fra en forelder i oppveksten. På samme måte som at vold kan ta mange former, kan også konsekvensene av å bli utsatt for vold ta mange former. Vold og overgrep kan medføre alvorlige og langvarige konsekvenser i det enkelte menneskets liv, men det vises også til en nær sammenheng mellom det å være voldsutsatt og det å bli voldsutøver.

I opptrappingsplanen vi har til behandling, er det satt av over 100 mill. kr til over hundre tiltak under ni departementer til en målrettet innsats på forebygging, til bedre hjelp og beskyttelse av utsatte og til mer effektiv straffeforfølgning og oppfølging av voldsutøver. Men det å ha et system for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner og vold mot barn innebærer noe mer enn at bare offentlig ansatte vet om avvergingsplikten, eller at politiet straffeforfølger. Vi som enkeltmennesker og samfunn har også et ansvar. Jobben med å forebygge og forhindre at barn og voksne lever i utrygghet innenfor husets fire vegger, må vi kanskje alle være med og ta. Det er fordi det er et samfunnsproblem, ikke en privatsak. Du ser det ikke før du tror det, sier vi ofte når det gjelder vold mot barn, og det er viktig å ha med seg. Vold og overgrep følger ikke alltid stereotypene eller fordommene våre. Det tar mange former.

Etter at denne planen var utarbeidet, men før debatten i dag, kom voldtektsutvalget med sin utredning. Her påpeker utvalget at barn som er utsatt for seksuelle overgrep, har et dårligere akuttilbud enn voksne, og utvalget anbefaler tiltak for likeverdige helsetjenestetilbud for overgrepsutsatte barn. Dette er alvorlig. Det skjer dessverre at barn blir voldtatt, og det er utrolig viktig at disse barna blir godt og raskt ivaretatt – raskt, også fordi tidsmomentet er av stor betydning for den videre oppfølgingen av disse sakene.

Derfor har Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i dag forslag om at regjeringen påser at overgrepsutsatte barn gis rett til nettopp et akuttilbud og et likeverdig helsetjenestetilbud. Vi fremmer også et forslag om å styrke barnets rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep i saker om samvær og omsorg, noe som også representanten Foss var inne på. Vi tenker det er klokt at Stortinget kan få dette tilbake i forbindelse med varslede endringer i barneloven.

Barn er en utsatt og sårbar gruppe, men barn som er utsatt for vold og overgrep, er helt spesielt sårbare og må dermed rammes inn av et godt lovverk og gode rutiner, trygge voksne og et system som fungerer. Det er vårt ansvar som voksne og som politikere.

Opptrappingsplanen vi skal vedta i dag, er viktig fordi den er helhetlig. Den er som nevnt utarbeidet på tvers av departementer og fag, det har fulgt budsjettpenger med, og den legger føringer for samordning og samarbeid, kompetanseheving og kontinuerlig arbeid på området. Og det er kanskje noe av det viktigste, at vold i nære relasjoner og vold mot barn er noe vi snakker om jevnlig – ikke bare når det skjer en tragisk hendelse som vi leser om i nyhetsbildet, og ikke bare når det kommer en ny rapport eller en ny utredning.

Mitt ønske for denne planen er at en møter Riksrevisjonens kritikk, særlig på de punktene som handler om at etatene må finne hverandre i større grad, og at flere varsler om ting de er bekymret for, sånn at flere får hjelp til å komme ut av voldelige relasjoner. Lykkes vi med det, da har vi lykkes med noe viktig.

Helge André Njåstad (FrP) [10:22:24] (leiar i komiteen): Denne proposisjonen er skremmande lesing, både når ein ser omfanget og når ein ser dei alvorlege beskrivingane som står der. Den samfunnsøkonomiske effekten blir beskriven i proposisjonen til å kosta 92,7 mrd. kr. Det er svimlande store beløp. Dei som kvar dag føler på usikkerheit, tenkjer ikkje kroner og øre, men dei tenkjer på sitt eige liv og si eiga framtid. For dei er kostnaden endå større enn i kroner og øre.

Denne debatten, innstillinga, alle lause forslag og forslag som ligg i innstillinga, viser at det er eit breitt politisk engasjement på mange ulike nivå, og Framstegspartiet deler det engasjementet. Me deler det at det må gjerast ein innsats på mange ulike nivå. Me vil ta opp at det er mange som har eit ansvar for å jobba med desse problemstillingane. Kommunane har f.eks. ei veldig viktig rolle. Debatten handlar litt om ein skal påleggja kommunar å ha planverk for dette, eller om ein skal oppfordra kommunar til å ha det. Mi grunnhaldning er at når kommunane ønskjer noko sjølve og ikkje er pålagde av Stortinget å gjera noko, men at dei har eigarskap til det, både politisk og administrativt i kommunane, blir det ofte betre, for då gjer ein noko som ein sjølv synest er nødvendig og viktig. Det ser ein på at dei kommunane som har slike planar, jobbar meir systematisk, og det engasjementet som er lokalpolitisk knytt til dei, er viktig.

I Framstegspartiet har me mange lokalpolitikarar som har gjort ein solid innsats. I Bergen har me ein leiar for helseutvalet, Christian Haugen, som har fremja eit forslag i lag med andre parti om at Bergen skal satsa meir på førebygging og ha eigne planar. Han fremja ein resolusjon på fylkesårsmøtet til Vestland FrP, som gjekk heile vegen til landsmøtet og vart vedteken. Det partiet tek opp desse problemstillingane og oppfordrar våre lokalpolitikarar til å ta initiativ og ta ansvar.

Frivilligheita er viktig, og eigentleg er det viktig med veldig mange ulike instansar. Den aller viktigaste tryggleiksskaparen i Noreg er jo politiet. Då synest eg det er litt rart at me har ein proposisjon som tek opp så store utfordringar – me veit at me har enorme utfordringar på heile feltet – og så har me eit politi som stadig vekk har ressursutfordringar, som stadig vekk må bruka tida si på å nedbemanna, på å ha tilsetjingsstopp og venta til neste budsjett eller neste brev frå Justisdepartementet for å vita om dei har økonomi til å driva med førebygging og driva med arbeidet sitt. Det er det store problemet, at politiet som skal tryggja innbyggjarane, har for lite ressursar til å gjera jobben sin og for lite føreseielegheit.

Framstegspartiet sine løysingar på dette er todelte. Den eine er kortsiktig og akutt, og det er å bruka 1,1 mrd. kr på politiet i år, slik at me kan tilsetja alle frå Politihøgskulen som me treng til å arbeida og til å driva førebygging ute i politidistrikta. Den langsiktige løysinga er at me må koma dit at me kan ha ein debatt om politiet si rolle – ein langtidsplan for politiet. På same måte som me har ein langtidsplan for Forsvaret og for transportsektoren, må me kunna løfta blikket og styra politiet meir enn frå månad til månad og frå budsjett til budsjett, der me kan sjå dei store linjene og gje politiet tillit til å jobba langsiktig og ikkje berre overleva ressursmessig til neste månad.

Når det gjeld alle dei lause forslaga, støttar Framstegspartiet dei fleste av dei. Me støttar forslaga nr. 14–19, bortsett frå nr. 17. Me støttar også nr. 20, frå Høgre, og me støttar forslaga nr. 21 og 22, frå regjeringspartia og Sosialistisk Venstreparti. Når me kjem til den andre saka som gjeld representantforslaget frå Raudt, støttar me forslaga nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 6, men me støttar ikkje forslag nr. 7 fordi me ikkje trur at det er ein god modell, men me trur at dei andre forslaga er gode.

Så ligg det ikkje i vår natur å detaljstyra politiet, som me gjer med øyremerking, men me synest likevel det er på sin plass å gjera det. Me forventar at det kjem friske midlar frå regjeringa den 14. mai, forhåpentlegvis, eller så kan dei stemma for våre forslag den 13. mai om å gje akuttmidlar til politiet. Det viktigaste er i alle fall at politiet på kort sikt får midlar til å driva med førebygging, og at dei ikkje berre skal driva med nedbemanning, som dei har gjort dei to siste åra.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:27:35]: Et hjem, en familie – det skal være trygghet, det fineste stedet, der barn kan vokse opp og bli den beste versjonen av seg selv, der mennesker som elsker hverandre, kan leve et godt liv. Men hva skjer når hjemmet ikke er trygt, når de du er mest glad i, også blir de farligste menneskene i livet ditt?

Året 2024 fikk en mørk start. Den første uken ble preget av hele fem drapssaker. I løpet av årets første fire måneder var det 24 drap. Majoriteten, 63 pst. av ofrene, er drept av familie eller partner/ekspartner. Dette understreker alvoret i hva vold i nære relasjoner kan føre til.

Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem – ja, det koster nærmere 100 mrd. kr i året for samfunnet. Men den aller største kostnaden er det menneskene som utsettes for volden, som bærer.

I fjor ble det ilagt 12 541 besøksforbud. Et besøksforbud er et forebyggende tiltak for å beskytte personer som er utsatt for vold og trusler. Av de mer enn 12 000 besøksforbudene ble 3 523 av dem brutt. Når en så stor andel av besøksforbud ikke blir fulgt, understreker det viktigheten av omvendt voldsalarm, der det er voldsutøveren som bærer belastningen og ikke offeret. Derfor er de nye reglene for omvendt voldsalarm som nå har trådt i kraft, elementære for å trygge mennesker i landet.

Regjeringen la før jul fram sitt forslag til opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for de neste fire årene. Dette var en plan med nærmere 100 tiltak. Mange av disse tiltakene var gode, mens andre var for lite forpliktende. Derfor var det viktig for oss i SV å styrke denne planen. Vi får nå på plass en lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det er viktig fordi det er kommunene som i størst mulig grad møter mennesker, og som kan plukke opp vold i nære relasjoner. Om det er barnehager, skoler eller Nav – det er velferdsstaten som er ute og møter folk. Skal man finne, er man nødt til å lete. Derfor er det viktig at kommunene arbeider systematisk med vold i nære relasjoner, sånn at de kan bygge kompetanse og forplikte seg til å lete.

Vi får nå på plass et nasjonalt intervensjonsprogram rettet mot førstegangsforeldre. Dette er et eget universelt tilbud for å styrke førstegangsforeldre og fødendes mestringsevne og trygghet i foreldrerollen. Her viser vi i merknaden fra komiteen til «Nye familier», som er et brukerstyrt program fra Oslo med svært gode resultater. Dette skal nå prøves ut i hele landet og vil bety tryggere foreldrerolle og en bedre barndom.

Vi får nå bygget ned terskler for dem som må søke trygghet i krisesentre. Kostnader til reise skal bli gratis, og vi er tydelige på at det er behov for å gjøre krisesentrenes tilbud bedre kjent for befolkningen. Særlig viktig er det å informere bredt om krisesentrenes dagtilbud.

Barn som er utsatt for eller begår kriminalitet, har helt særegne behov. Evalueringen av barnehusene gjennomført av NOVA var tydelig på at målgruppen burde utvides, sånn at mistenkte barn også ble avhørt med den spisskompetansen barnehusene kan tilby. Barn som er mistenkt for straffbare handlinger, har også behov for særskilt tilrettelegging som følge av at de er barn, og mange av dem har dessuten erfaringer som utsatte. I tillegg kan det å fange dem opp tidlig med tanke på behandling forebygge vold og overgrep i framtiden. Det er derfor bra at Stortinget nå vedtar at både aldersgrense og målgruppe for barnehus skal utvides i denne planperioden.

Det er en rekke små og store forbedringer vi nå gjør i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Arbeidet blir styrket, men det er mye arbeid som må gjøres over lang tid. Voldtektsutvalget har nettopp problematisert at vi ofte er flinke til å snakke om hvor høyt vi prioriterer disse feltene, men at vi ikke alltid følger det opp i politisk handling. Det er det som må komme nå: politisk handling og handling som ikke bare oppstår når krisen er der, men som skjer over tid. Det kommer vi til å følge tett videre.

Tobias Drevland Lund (R) [10:32:48]: Dette året startet helt grusomt. Allerede første nyttårsdag ble nasjonen rystet av drapet på Rahavy i Elverum, deretter drapet på en kvinne i Stavern, så tobarnsmoren Tina i Rong. Det stoppet ikke der, for gang på gang tikket det inn en nyhetsoppdatering om enda et drap der offeret var i, eller hadde vært i, et partnerforhold med gjerningspersonen, eller i nær familie.

Siden år 2000 har 188 kvinner og 28 menn blitt revet fra oss, revet fra livet fordi en kjæreste, samboer, ekspartner eller ektefelle har besluttet at deres liv skal ta slutt, og drept dem. Det er fryktelig mange, altfor mange, og det er mange flere enn det antallet som er valgt inn til å sitte i denne salen. Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap som begås i Norge.

Det verste med det hele er at det nesten alltid er varslede drap. I omtrent 70 pst. av tilfellene er det registrert partnervold før drapet, og i rundt halvparten er det registrert mer enn fem voldsepisoder i forkant – og dette er bare de tilfellene som anmeldes eller varsles. I flertallet av sakene har både gjerningsperson og offer vært i kontakt med hjelpeapparatet, politiet eller helsevesenet. Derfor er kampen for å bekjempe vold og overgrep i nære relasjoner helt sentral også i kampen mot partnerdrap. Det henger tett sammen, og det er et enormt samfunnsproblem.

Det er vår jobb å gjøre alt vi kan gjøre for at det ikke skal kunne skje. Vi har ingen flere liv å miste. Det er vår jobb å sikre at både førstelinjen og hjelpeapparatet, politi og rettsvesen har midlene, ressursene og verktøyene de trenger for å gjøre det viktige arbeidet de gjør.

Samtidig vet vi at ute i samfunnet finnes det utallige mennesker som lever med vold i nære relasjoner og overgrep. Vår jobb er å sikre at samfunnet, kommunene og lokalmiljøene er rustet til å bekjempe og forebygge dette best mulig. Dessverre har voldsofre blitt sviktet altfor lenge. Det er mangler i hjelpetilbudene til voldsutsatte og voldsutøvere. Krisesentertilbudet er for dårlig finansiert. Politiets midler og ressurser er strukket så tynt at de ikke får fulgt opp og beskyttet voldsofre godt nok i dag. Derfor er det behov for økt kunnskap i offentlige etater om vold i nære relasjoner og overgrep. Barnehusene må styrkes. Vi har en lang vei å gå, så her er det på tide å få opp farten.

Det er mange gode forslag som er fremmet i forbindelse med opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, men da planen ble lagt fram, må jeg innrømme at jeg var litt skuffet – ikke fordi jeg tror at det ikke tas på alvor, men fordi forslagene som ble fremmet, ikke var forpliktende nok. Det var mye «burde», og det var mye «skal se på», men lite handling og faktisk forpliktelse. I dag stemmer vi over flere forslag som jeg mener retter opp flere av disse manglene. Jeg vil si takk til medlemmene av justiskomiteen for å ha lyttet og faktisk tatt til seg mange av innspillene man har fått i prosessen.

Særlig glad er jeg for at komiteens flertall – og mindretall – fremmer forslag om å utrede lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Dette har vi i Rødt også foreslått i et eget representantforslag, fordi vi mener det er helt nødvendig at kommunene er forpliktet gjennom lov til å arbeide systematisk med dette, for det er i kommunene mye av det viktigste forebyggende arbeidet skjer, og det er også i kommunene ofre for vold i nære relasjoner lever og søker hjelp. Derfor støtter vi i Rødt både komiteens tilråding i innstillingen og flere av mindretallsforslagene.

Vi debatterer som sagt også et eget representantforslag fra Rødt, som vi har fremmet, der vi har ulike forslag, som jeg tar opp i dag. Et av dem er å be regjeringen fremme forslag om en forpliktende nasjonal forebyggingsstrategi for en samordnet innsats mot partnerdrap og vold, i tråd med anbefalingene fra partnerdrapsutvalget i NOU 2020: 17. Vi ber også om at det i forslag til revidert nasjonalbudsjett for i år sikres at alle politidistriktene får tilstrekkelige midler til etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, og at disse midlene er øremerket til dette formålet. Vi ber også om en gjennomgang av politiets arbeid knyttet til vold i nære relasjoner og partnerdrap, som et ledd i en nasjonal forebyggingsstrategi. Vi ber om en gjennomgang av rettsvesenets behandling av saker som omhandler vold i nære relasjoner, besøksforbud og bruk av voldsalarm og omvendt voldsalarm. Vi ber også regjeringen arbeide for at alle kommuner kan tilby overgangsboliger eller andre egnede midlertidige botilbud til voldsutsatte. Vi har også flere forslag, som jeg ikke rekker å redegjøre for nå.

I tillegg kommer vi til å støtte alle de løse forslagene som er fremmet. Vi mener det er gode forslag.

Med det viser jeg til de forslagene Rødt har tatt opp, og som vi støtter.

Grunde Almeland (V) [10:38:12]: Som flere av mine kollegaer har vært inne på, har det så langt bare i år kommet fram mange vonde historier. Det understreker hvor viktig det er at dette arbeidet pågår med full kraft. Det er klart for meg at det er mye arbeid som gjenstår å gjøres. Jeg håper at regjeringen tar dette på alvor, følger opp og leverer de sakene til Stortinget som de har lovet. Jeg må innledningsvis bemerke at når det gjelder bl.a. barneloven, som er nevnt i denne debatten, gikk høringsfristen på NOU-en ut i mai 2021, og vi står nå i mai 2024. Så langt er det betegnende for denne regjeringen at det er flere saker de i hvert fall ikke har hatt hastverk med å levere til Stortinget.

Jeg er tross alt glad for at det er ganske mange ting vi er enige om i denne saken i dag, at vi har flere brede flertall om viktige vedtak. Det stiller Venstre seg selvsagt bak. Jeg stiller meg også bak mye av det gode som flere av mine kollegaer har sagt fra talerstolen her i dag, og for ikke å gjenta alt det, la meg fokusere på et område som jeg mener ikke er omtalt godt nok. Det er rett slett at det er gjort lite forskning på vold og overgrepserfaringer blant barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet. For bedre å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn er det viktig å ha god kunnskap om faktorer som gjør enkelte barn mer utsatt for overgrep.

Tidligere i år utga Likestillingssenteret på oppdrag fra Redd Barna rapporten «Dobbel tabu – Erfaringer med vold og seksuelle overgrep blant barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Rapporten gir et innblikk i faktorer som kan bidra til at barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet, er mer sårbare for vold og overgrep enn andre jevnaldrende. I rapporten står det bl.a. at

«for å forstå hva som gjør at enkelte er mer sårbare for vold enn andre, så må disse ulike formene for vold ses i sammenheng, så vel som å ses opp mot strukturell ulikhet på samfunnsnivå. Opplevelsen av å bli annerledesgjort i storsamfunnet, av å hverken få egne følelser og erfaringer bekreftet hjemme eller på skolen, og av å bli mobbet grunnet normbrudd, gjør at mange av informantene er vant til at det er andres ord og forståelse av dem selv som får dominere. En konsekvens av dette kan være at en begynner å internalisere andres forståelse av en selv, og tro at egne erfaringer ikke har noen betydning. Egne grenser viskes dermed gradvis ut, og dette kan gjøre en sårbar for grovere former for vold».

Et av hovedfunnene i rapporten er at seksualitetsundervisningen er svært heteronormativ og mangelfull, noe som bidrar til nettopp en annerledesgjøring av dem av oss som bryter med normer for seksualitet. Derfor anbefales det at normkritikk innføres i både barnehage og skole. Normkritiske perspektiver handler kort fortalt om å kritisk undersøke hvordan normer tegner opp grensene for hva vi anser som normalt og unormalt, og gjør kropper og identiteter som faller utenfor normen, sårbare for diskriminering. Videre anbefales det en rekke grep, for nettopp å styrke bl.a. skeive perspektiver som del av undervisning og lærerutdanning osv.

La meg understreke at god seksualitetsundervisning rommer så mye mer enn temaer som forebygging av sykdommer eller graviditet. Seksualitetsundervisning anno 2024 handler også om å opparbeide seg kunnskap om og aksept for at det finnes ulike seksuelle legninger, kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. God seksualitetsundervisning handler om å skape takhøyde for dem av oss som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet. Solid seksualitetsundervisning handler også om grensesetting.

Unge mennesker som er i ferd med eller akkurat har begynt å bli seksuelt aktive, bør oppfordres til å reflektere rundt hvilke grenser de ønsker å sette overfor sine sexpartnere. Like viktig er det å opparbeide seg en bevissthet rundt det å respektere andres grenser – om at et ja eller et nei kan komme til uttrykk på en rekke forskjellige måter, om at et fravær av samtykke skal respekteres, uavhengig av om det uttrykkes ved ord eller ved handling. På sitt aller beste kan seksualitetsundervisningen være et kraftfullt virkemiddel for å forhindre seksuelle overgrep.

Med det tar jeg opp forslagene Venstre alene står bak.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:43:17]: Jeg vil starte med å takke komiteen for gode innlegg og for gode merknader i innstillinga.

Dette er en veldig viktig plan. Som politiker snakker en ofte om ulike opptrappingsplaner og handlingsplaner som det viktigste som finnes, men en skal ikke glemme viktigheten av at det er en koordinering mellom departementene – at det er tiltak som skal prioriteres, at en blir enda bedre til å snakke sammen, og at en løfter opp et felt som er ekstremt viktig.

Jeg er helt enig med de talerne som har vært oppe og sagt at det burde fulgt med mer penger. Det beste hadde jo vært en opptrappingsplan som hadde sagt at vi er på dette nivået, men vi skal mye høyere, og at man dermed hadde en fast sum som en trappet opp satsingene med. Jeg gleder meg likevel over gode merknader og gode innlegg og at ting er blitt forbedret gjennom Stortingets arbeid.

Vold og overgrep mot barn, vold i nære relasjoner, er et veldig alvorlig folkehelseproblem. Det er ekstremt alvorlig for den enkelte. Når en ser på tallene for barn som er blitt rammet av vold eller overgrep, hvor ofte de har blitt rammet av det, og hvordan det slår uheldig ut på nesten alle statistikker, er det skremmende. Det er symptomatisk at hvor ofte en har blitt utsatt for det, henger sammen med i hvilken grad en har det vanskeligere senere i livet. Det er imidlertid en trend som er mulig å snu, og man må heller ikke gi opp håpet som er der.

Som flere har sagt: Det koster samfunnet enorme summer, opp mot 100 mrd. kr. Det er enorme summer, og dermed tror jeg vi alle skal gå i oss selv hver gang vi diskuterer det, med tanke på at vi burde gjort mye mer, for altfor mange rammes. Når jeg møter f.eks. lærere, pleier jeg å si at ett av fem barn blir utsatt for vold eller overgrep. Hvis det er 30 elever i klassen, er det er seks stykker som er utsatt for vold eller overgrep. Jeg pleier å spørre om læreren har tenkt på hvem de seks i klasserommet er.

Det er enormt viktig at vi gjør mer for å avdekke, etterforske og dømme dem som har gjort det, men vi må også gjøre mer for å hjelpe dem som er blitt utsatt for det.

Kristelig Folkeparti har prioritert vold og overgrep, vold i nære relasjoner, gjentatte ganger – før vi gikk i regjering, og da vi gikk i regjering – men vi må som sagt alle gjøre mer.

For meg handler det om de sårbare dagene i starten av livet, før barnet er født, når barnet er i magen. Det er ekstremt viktig at jordmødre er inne, at helsestasjonen tør å stille spørsmål, og at en jobber forebyggende. Det samme gjelder når de er små, når en ser hvor mye skade som kan skje bare de første dagene. Det er helt ufattelig hvor mye en kan ødelegge et liv bare de første dagene av livet. Da må vi gjøre mer på helsestasjonen, f.eks. gi informasjon til foreldre som kanskje ikke vil skade, men som av mangel på kunnskap gjør det.

Det handler om et proffere barnevern, som er enda flinkere til å gi hjelp, til å gi oppfølging, og til å gripe inn når det er behov, eller ansatte i barnehage og skole. Det var vel Gro Harlem Brundtland som snakket om nabokjerringa i positiv forstand. Vi har alle et ansvar for å si fra og melde fra hvis det er behov for det, eller å tilby hjelp når en ser at det er noen som sliter. For det er, som flere har vært inne på, ikke bare de naturlig utsatte gruppene en ofte tenker på – det skjer i alle samfunnslag. Jeg rekker ikke å gå gjennom alle tiltakene, men jeg synes det er mange gode.

Når det gjelder lokale handlingsplaner, husker jeg at jeg besøkte Birkenes kommune i Agder. De hadde nettopp gjennomført og laget en handlingsplan. I halvåret før dette var det fem meldinger til barnevernet. Halvåret etter, etter at de hadde gjennomført bl.a. møter med alle offentlig ansatte – og da var det ikke bare de som jobbet i barnevern eller skole, det var vaktmesteren, det var alle offentlig ansatte – var det 50 meldinger. Det sier meg noe om bevisstgjøring og kunnskap og også om det å tørre å melde fra hvis en er bekymret. Det handler om opplæring og kunnskap hos voksne som arbeider med barn. Det handler om nok ressurser hos politiet til at det kan prioriteres.

Jeg er også glad for at barnehusene løftes. Unneland var inne på temaet med aldersgrense. Da vi vedtok de nye reglene for barnehusene, var det en veldig offensiv, ny politikk, med kortere frister og absolutte frister som måtte følges. Da var et av trinnene når en hadde klart å håndtere det store omfanget, at en skulle utvide til 18 år og også til dem som utsetter noen for eller er mistenkt for overgrep eller vold.

Et av forslagene vi er opptatt av, gjelder evalueringen av barnehusene som kom i 2021 – at det kommer en sak til Stortinget, for det er flere tiltak der, bl.a. medisinske undersøkelser, det at alle barn får en undersøkelse. Det er kanskje et blåmerke som de ikke vil snakke om, men gjennom å snakke om det blåmerket begynner de også å fortelle om hva som har skjedd. Man kan da sikre bevis, som igjen kan føre til dom. Når det gjelder seksualundervisning, er jeg enig i at en har opplæring i grensesetting allerede i barnehagen, sånn at en vet hva det er.

Dette omfatter enormt mye, og det er ekstremt viktig at vi alle prioriterer det enda høyere. Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Emilie Mehl [10:48:42]: Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som i ytterste konsekvens tar liv. Som samfunn, og som lovgivende og utøvende myndigheter, har vi en klar forpliktelse til å gjøre alt det vi kan for hindre at volden finner sted.

I alle disse sakene er det, som mange har beskrevet i sine innlegg, enkeltpersoner som kan få ødelagt livet sitt dersom vi ikke klarer å forebygge, avdekke og håndtere disse sakene. Det er også klart at vold og overgrep kan sette spor i generasjoner, bidra til at utsatte barn og unge får et vanskelig utgangspunkt, og øke sårbarheten for å bli utsatt for ny vold eller selv å komme i uønskede situasjoner.

For regjeringen var derfor det å legge fram opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner et svært viktig grep, da vi gjorde det i desember i fjor for en periode fra 2024 til 2028. Det er en omfattende plan. Den inneholder 122 tiltak, og den skal bidra til at vi forebygger og beskytter bedre og avdekker flere saker, og at vi klarer å ivareta utsatte på en mer omsorgsfull måte.

Starten av 2024 har gjort inntrykk på mange, også meg. Det har vært flere rystende drapssaker som med all tydelighet viser behovet for å intensivere innsatsen, sånn at politiet – men ikke bare politiet alene – er rustet til å håndtere dette helt sentrale samfunnsoppdraget å forebygge og beskytte befolkningen mot vold og drap.

Selv om politiet ikke skal gjøre jobben alene, vil jeg samtidig framheve at deres forebyggende virksomhet, etterforskning og straffeforfølging står helt sentralt i regjeringens opptrappingsplan. Blant annet legges det til rette for å styrke politiets arbeid gjennom å spre RISK-modellen for å håndtere saker om vold i nære relasjoner, til flere politidistrikter. Det mener jeg er et veldig viktig grep. Etterforskningen av internettrelaterte overgrep mot barn skal styrkes, og mindreårige mistenkte under 16 år i saker om seksuelle overgrep skal avhøres på barnehusene. I tillegg gjennomfører regjeringen et etterforskningsløft.

God forebygging og tidlig innsats mot vold og overgrep kan redusere behovet for mer omfattende tiltak senere. Derfor vil regjeringen etablere et nasjonalt forebyggingsprogram som skal bidra til å sikre felles innsats for forebygging av partnervold og partnerdrap på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Programmet skal sees i sammenheng med etablering av partnerdrapskommisjonen.

Det er mange som må inn for å lykkes med dette arbeidet. Ni departementer har jobbet sammen om å utarbeide opptrappingsplanen. Det er viktig fordi politi og påtalemyndighet ikke løser disse utfordringene alene. Tiltakene skal sammen bidra til mer målrettet forebygging, bedre hjelp til og beskyttelse av utsatte og mer effektiv straffeforfølging og oppfølging.

Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om å styrke arbeidet på dette området, og at komiteen slutter seg til regjeringens foreslåtte tiltak.

Opptrappingsplanen er også ærlig om hvilke utfordringer vi står overfor. Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er et problem som krever at vi finner løsninger på tvers av etater og sektorer. Derfor inneholder planen tiltak rettet mot både familie- og barnevern, barnehage og skole, helse- og omsorgstjenesten, arbeids- og velferdsforvaltningen, politiet og frivillig sektor.

En bred enighet på Stortinget om veien videre vil være av stor viktighet for alle som lever med den utryggheten som det å utsettes for vold og overgrep innebærer, og jeg vil takke for en god debatt så langt.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:01:27]: Det samiske krise- og incestsenteret i Karasjok ble nedlagt i 2019 etter at Statsforvalteren utførte tilsyn og påpekte flere alvorlige brudd på og avvik fra loven. Da er det særlig bekymringsfullt at kun et fåtall av kommunene i samisk forvaltningsområde har kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Mangelen på samiske språkbærere hos politi og hjelpeapparat er en av de største hindringene for å kunne gi gode tjenester til den samiske befolkningen. Skal voldsutsatte med samisk bakgrunn få god og riktig hjelp, er det i tillegg til kunnskap om vold og overgrep avgjørende med god kompetanse i samisk språk og kultur. Ideelt sett bør de voldsutsatte og de som har opplevd overgrep, møtes av politi og hjelpeapparat som er samiske språkbærere, det vil si ansatte som har samisk som sitt hverdagsspråk og inngående kunnskap om samisk kultur og levesett.

For å si det enkelt: Det samiske året har åtte årstider – mitt har fire. Det sier meg at voldsutsatte med samisk bakgrunn kan beskrive vold og overgrep på en helt annen måte og med helt andre ord og vendinger enn meg. Dette er det avgjørende at politiansatte og hjelpeapparat er bevisste på og tar hensyn til, slik at tjenestene den voldsutsatte har behov for, er språklig og kulturelt tilrettelagt for den det gjelder.

Det er behov for å utvikle kunnskapsbasert metodikk og verktøy tilpasset samiske barn og samiske familier, og det må være tilstrekkelig kapasitet og tilgjengelighet i tjenestene, slik at voldsutsatte får god og riktig hjelp.

For å lykkes i arbeidet med å bekjempe vold og overgrep må det også jobbes systematisk for å bygge gjensidig tillit mellom den samiske befolkningen og myndighetene. Kunnskap hos barn og unge spesielt og holdningsskapende arbeid blant befolkningen generelt vil utgjøre en viktig del av dette.

Det er viktig at alle som utsettes for vold og overgrep, sikres gode og likeverdige tjenester, uavhengig av etnisitet, språk, kultur og geografi.

Tage Pettersen (H) [11:03:57]: Jeg regner med at flere enn meg har sett Brennpunkt-redaksjonens Instukids på NRK. En av episodene heter «Voldtatt på barnevernets vakt». Kan det være mulig, vil nok de fleste tenke, men svaret er dessverre ja.

Det siste året har redaksjonen snakket med hundre ungdommer som har delt åpent på TikTok om rus og barnevernsinstitusjoner. Halvparten fortalte at de ruset seg daglig mens de bodde der, og at dette rusproblemet igjen førte til at de blir utnyttet seksuelt av voksne – mens de er under barnevernets omsorg.

NRK melder at det de siste fire årene er registrert 114 overgrepsvarsler ved norske barnevernsinstitusjoner. De fleste har skjedd utenfor institusjonsområdet. Divisjonsdirektør Tove Bruusgaard i Bufdir tror det totale antallet er mye høyere, og sier de er helt sikre på at tallene ikke reflekterer det reelle omfanget av overgrep disse barna blir utsatt for. UngVold-undersøkelsen fra 2023 viser at hver fjerde ungdom har opplevd minst ett tilfelle av seksuell vold.

Når barn og ungdom bor på institusjon, er dette deres nære relasjon, deres familie, deres hjem, og det skal være deres tygge favn. Slik er det dessverre ikke for altfor mange.

I uttalelsen fra familie- og kulturkomiteen peker vi på den viktige jobben barnevernet har for å hindre overgrep mot barn og unge, og ikke minst hvor viktig det er å styrke kompetansen i barnevernet om saker som gjelder alle former for vold og overgrep, for å sikre kunnskap til å avdekke og forhindre vold og overgrep mot barn. Opposisjonspartiene går lenger og sier at kunnskapen om vold i nære relasjoner i offentlige etater, som f.eks. barnevern, politi og påtalemakt, må styrkes.

Høyre er tydelig på at saker om overgrep mot barn og unge må prioriteres av politi og påtalemyndighet, slik at den forulempede ser at det nytter å melde ifra.

Jeg må også innom kommunale handlingsplaner. Jeg var selv med på å etablere den kommunale handlingsplanen mot vold i nære relasjoner i Moss, som den gang var en av de første i landet. Veien her på huset har nok vært litt mer kronglete, og jeg opplever en regjering som – fram til nå, i hvert fall – ikke har vist noen stor iver etter å lovfeste et krav til kommunale planer. Den første bestillingen fra Stortinget kom i desember 2022. I dag, ett og et halvt år senere, fremmer regjeringspartiene forslag om å utrede en lovendring og sende den på høring våren 2025. Jeg skal gi honnør for kursendringen, men første mulige ikrafttredelse for en slik lov blir trolig 1. januar 2026 – fire år etter Stortingets første bestilling. Det er ikke en dag for tidlig.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:07:04]: For litt over et år siden debatterte Stortinget oppfølging av NOVAs barnehusevaluering fra 2021, som flere også har påpekt i løpet av denne debatten. Den evalueringen konkluderte med at barnehusene er et viktig, høykompetent og godt innarbeidet tilbud til barn og unge i politianmeldte saker om vold og overgrep, men den konkluderte også med at det fremdeles er områder i landet vårt der lang reisevei til barnehus fortsatt er en stor utfordring. Lange reiseavstander i Nord-Norge ble spesielt trukket fram.

I debatten i fjor sa justisministeren:

«Jeg mener det er naturlig å vurdere om det er riktig å etablere enten flere barnehus eller andre modeller for å gjøre barnehusene tilgjengelig for flere barn.»

Jeg synes det var en god uttalelse av justisministeren, og godt at regjeringen skal gjøre en vurdering av behovet som et av tiltakene i opptrappingsplanen. Problemet er at det som sies av regjeringen, ikke gir gjenklang ute.

I januar i fjor opprettet Statens barnehus Tromsø sammen med Troms politidistrikt en midlertidig underavdeling i Harstad. Det ble gjort fordi det er svært vanskelig å frakte barn fra Harstad til barnehuset i Tromsø. Det gjelder særlig i saker der barn ikke kan følges av egne foreldre, altså såkalte aksjonssaker, og derfor må hentes ut av skole og barnehage på avhørsdagen. Mange trenger også juridisk og medisinsk oppfølging i ettertid. Underavdelingen dekket et hull i tilbudet som i dag er mellom Tromsø og Bodø, hvor det altså er en kjøretid på ni timer.

Selv om det var et stort behov og underavdelingen kunne vise til gode resultat, ble den altså avviklet. Regjeringen ble flere ganger utfordret på om denne avviklingen var riktig, men regjeringen valgte ikke å bidra til at den kunne fortsette. Det er veldig synd. Det er tydeligvis viktigere å bruke store ressurser på å opprette nye politikontor i Nord-Norge som få ser behov for, framfor å sikre den type gode barnehustilbud i landsdelen.

I 2021 besluttet Solberg-regjeringen at det skulle etableres et nytt barnehus i Finnmark. Det var en viktig beslutning, men det har tatt altfor lang tid. Det er et problem at justisministeren knytter alle videre utbedringer av barnehustilbudet i Nord-Norge til at det nye barnehuset i Finnmark skal stå ferdig. Det må være mulig å gjøre flere ting samtidig.

Jeg er opptatt av at vi får ned reiseavstandene, og at vi sikrer et mer tilgjengelig og likeverdig tilbud for barn og unge som er i en sårbar og vanskelig situasjon i Nord-Norge. Jeg håper regjeringen er opptatt av det samme og får fortgang i arbeidet med å ta ned reiseavstandene mellom barnehustilbud.

Irene Ojala (PF) [11:10:07]: I helse- og omsorgskomiteen jobber vi med Meld. St. 12 for 2023–2024, om samisk folkehelse. Jeg er saksordfører i saken og skal derfor si noe i denne salen med et samisk blikk.

Tilbudet til den samiske befolkningen i saker om vold i nære relasjoner er svært mangelfullt, og det ser vi også speile seg i dagens innstilling. Samisk høgskole i Kautokeino viser i sitt innspill til helse- og omsorgskomiteen til at forskning viser at 50 pst. av samiske kvinner rapporterer at de har blitt trakassert, voldtatt og utsatt for vold. Det er dessverre slik at samiske kvinner er mer utsatt for partnervold enn ikke-samiske kvinner.

Fra Pasientfokus er det viktig å si følgende: Også samiske menn utsettes for vold i nære relasjoner. Hvorfor er det sånn, og hvordan møtes menn som er utsatt for vold? Det er noe vi også må forske på og finne ut av.

Det finnes lite forskning på vold i det samiske samfunnet totalt sett. Samisk høgskole peker bl.a. på behov for forskning som kan gi mer kunnskap om det er flere samiske menn som utøver vold mot sine samiske kvinner, eller om det også gjenspeiler seg i at norske menn som er gift med samiske kvinner, utøver vold mot de samiske kvinnene.

Det er et stort behov for bedre krisesentertilbud tilrettelagt for den samiske befolkning. Det finnes f.eks. ikke et eneste krisesenter i Indre Finnmark, og det må på plass. Det er også et stort behov for gode oppfølgingstilbud for personell som møter samiske kvinner og menn som utsettes for vold. Samisk språk- og kulturkompetanse må bli bedre i alle sektorer og på alle nivå i det eksisterende hjelpetilbudet, både i helse- og omsorgstjenesten, i barnevernet, i politiet, hos Nav, i barnehager og i skoler.

Bekjempelse av vold og overgrep er et prioritert område for norske myndigheter. Det er derfor underlig at vi i stedet for å ta vare på de delene av hjelpeapparatet i Finnmark som i dag faktisk har kunnskap og fungerer godt for den samiske befolkning, nå må forholde oss til trusler om nedleggelser av velfungerende og verdifulle fagmiljøer med høy fagkompetanse om samisk språk og stor kulturforståelse. Det skjer nå med nedleggelse og trusler om nedleggelse av distriktspsykiatrisk senter i Tana, rusbehandlingen i Alta og dagkirurgien for Finnmark, som er lokalisert til Alta. Det kan være en trigger til å påføre mer vold i det samiske samfunnet. Det må vi også forske på.

Med dette utfordrer jeg justisministeren til to ting. Det første er å hindre at språklig og kulturelt tilpassede tilbud for samiske pasienter forsvinner. Det er et tap som er vanskelig å bygge opp igjen på et senere tidspunkt. Det andre er – nå i disse økonomiske tider hvor revidert statsbudsjett skal på plass – å sørge for at Samisk høgskole i Kautokeino får de midlene de trenger til å forske på vold i nære relasjoner.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:13:13]: Det er en helt åpenbar og grunnleggende menneskerett å få leve et liv uten vold eller frykt for vold. Vold mot barn, vold mot voksne, vold mot kvinner, vold mot menn, vold i nære relasjoner – ikke noe av dette er en privatsak. Det er et samfunnsansvar. Psykisk vold, fysisk vold, økonomisk vold, seksualisert vold – alle typer vold stenger mennesker inne, bryter mennesker ned, ødelegger, skader, invalidiserer, terroriserer og traumatiserer. Mennesker som utsettes for vold, blir ofte tause. Stemmene deres stilner, engasjementet kveles, og det tapper dem for kraft til å delta fullt ut i samfunnsliv og i samfunnsdebatten.

Forslaget om å lovfeste handlingsplan mot vold og overgrep i kommunene er et viktig forslag. Det må være lov å håpe på et enstemmig storting rundt det forslaget, for enhver kommune med respekt for seg selv bør ha en slik handlingsplan – ikke liggende i en skuff, men som et tydelig styringsdokument for å jobbe systematisk og koordinert gjennom alt som skjer i en kommune.

Jeg vil dvele litt ved voldtektsutvalgets utredning, som ble lagt frem 8. mars. Den var en knusende dom over vårt storsamfunns arbeid mot voldtekt og med oppfølging av voldtektsofre. Da helsekomiteen hadde den foreløpige, avgitte innstillingen til behandling, la vi særlig vekt på dette fra Høyre. Det er alvorlig at kvinner som er utsatt for voldtekt, kan oppleve å bli avvist av spesialisthelsetjenesten når de oppsøker psykisk helsehjelp. Her må vi organisere dette bedre.

Så er det svært alvorlig når vi vet at det i 2022 ble anmeldt 709 voldtekter av barn under 14 år. Det er nesten ikke til å leve med bare å si det, og da kan en jo tenke hvor krevende dette er for svært, svært mange. Der sa utvalget tydelig fra: Akuttilbudet for barn er ikke det samme som akuttilbudet for voksne. Her er det mange barn som ikke får den hjelpen de trenger, raskt, og de rettsmedisinske undersøkelsene blir heller ikke gjennomført tidsnok. Derfor er det fint at også Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i dag fremmer et forslag som er mer eller mindre likelydende med det Høyre fremmer. Dette må ikke være noe kappløp om å fremme forslag, men vi kan helst ha et kappløp om å lykkes bedre med å hjelpe barn, unge barn, som utsettes for voldtekt i vårt samfunn. Da kan det være lov å håpe at Stortinget gjør nettopp det i dag, sammen – og det er bra.

Ingunn Foss (H) [11:16:25]: Høyre mener at ingen barn skal tvinges til samvær med foreldre som utsetter dem for vold. I tilfeller der det er mistanke om vold, bør tvungent samvær unngås fram til mistanken er avklart. Tilsvarende bør ektefeller og samboere med felles barn slippe å møte til tvungen mekling der det foreligger vold eller mistanke om vold. Ofre for vold i nære relasjoner skal slippe å møte tvungen mekling som en barriere for å komme seg ut av et voldelig forhold.

Ifølge innspill fra Stine Sofies Stiftelse blir de kjent med svært mange saker der det er risiko for at barn utsettes for skadelig samvær og vold. De forteller om saker der barn tvinges til samvær med de dømte overgriperne og med voldelige foreldre som familien lever på flukt fra. Mange forteller om det forsker Margunn Bjørnholt kaller fortsettelsesvold etter samlivsbrudd, systematisk vold og systemfasilitert vold, og mange er mer redd for voldsutøveren etter at de har brutt ut av voldelige forhold.

I denne innstillingen blir det vist til at opptrappingsplanen skal sikre bedre samordning av hjelpetjenestene, og at barns behov må bli bedre ivaretatt. Det må være et mål at en helhetlig og samordnet innsats tidlig i forløpet kan forhindre at barn må forholde seg til mange forskjellige profesjonelle og stadig nye runder i retten. I saker med tvist mellom foreldre om samvær og omsorg blir regjeringen bedt om å gå i dialog med miljøer som har særlig kompetanse på tematikken, for å sikre tverrfaglig og samordnet innsats i slike saker. Det er bra og et skritt i riktig retning.

Høyre og Venstre ber også regjeringen utrede endringer i lovverket rundt tvungent samvær og tvungen mekling i saker med vold eller mistanke om vold, for vi mener at dagens regelverk ikke tar nok hensyn til belastningen dette medfører for de involverte. Høyre har også levert inn et løst forslag med følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å sikre akutt helsetilbud for barn utsatt for voldtekt.»

Det er noe min kollega Tone Wilhelmsen Trøen orienterte godt om. Dette er en sak som Høyre har jobbet med i flere år. I 2020 var dette en resolusjon på Høyres landsmøte, der hovedargumentet var at barn ikke skal ha noe dårligere tilbud enn voksne hvis de blir utsatt for seksuelle overgrep.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har også fremmet løse forslag i saken som er nokså likelydende. Hvis Høyres forslag ikke blir vedtatt, stemmer Høyre subsidiært for disse forslagene til regjeringen, altså forslagene nr. 21 og 22.

Kathy Lie (SV) [11:19:15]: Da opptrappingsplanen mot vold mot barn og vold i nære relasjoner ble lagt fram, var det stor overraskelse fra krisesentrene over at de ikke var nevnt som forebyggende instans i opptrappingsplanen. Krisesentrene i Norge har utviklet en stor og viktig kompetanse for å håndtere og hjelpe voldsutsatte, også de som ennå ikke har måttet flykte i akutt nød. Krisesentersekretariatet er tydelig på hvor viktig denne kompetansen er. Mange som utsettes for ulike grader av vold og terror i eget hjem, går lenge og tror på bedre tider, de lurer på om det de opplever, er alvorlig nok. Er det noe jeg må leve med? Dette er spørsmål de kan få hjelp til å snakke om, de kan få støtte til å definere det de opplever, og avgjøre om de skal bryte ut og flytte før volden utvikler seg til alvorlig skade, til at barna lider, til at hunden gjemmer seg i en krok – og i verste fall til drap.

Krisesentrene har et viktig dagtilbud med gratis samtaler for å støtte og hjelpe uten at voldsutøver får vite om det. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen løfter fram viktigheten av å gjøre dette tilbudet bedre kjent, for det er altfor få som kjenner til krisesentrenes viktige dagtilbud. De fleste ser på krisesenter som siste utvei, et sted man flykter til i ytterste nød. Med en bred nasjonal informasjonskampanje kan vi nå mange flere og sørge for en tryggere exit fra volden.

En annen ting jeg vil løfte fram, er lovfesting av at kommunene skal ha en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I dag er det 43 pst. av kommunene som har en slik plan. Det vi ser, er at de kommunene som har en handlingsplan, jobber bedre og mer systematisk med både forebygging og hjelpetiltak. Vi mener at alle kommuner trenger en slik plan. Det fortjener alle som utsettes for vold. Jeg er glad for at komiteen løfter fram dette behovet og styrker det i opptrappingsplanen.

I alle familier hvor det pågår vold og terror, er barna svært sårbare. Som representanten Hartviksen sa: Mange barn hører forskjellen på «hvordan glass settes ned på bordet». Derfor er det så viktig med tidlig innsats rettet mot førstegangsforeldre, innsats og kompetanse i barnehagene, styrket opplæring om seksualitet og grensesetting og styrking av ressurser og kompetanse i barnevernet.

Denne planen er viktig, og den har blitt bedre gjennom komiteens behandling. Nå er det viktig at planen følges opp med de nødvendige ressursene som skal til for å gjennomføre alle de gode og viktige tiltakene.

Kamzy Gunaratnam (A) [11:22:13]: Vi har fått den første planen mot vold i nære relasjoner på over ti år som er finansiert, konkretisert og har tydelige ambisjoner. I tillegg settes det av ressurser årlig for å evaluere innsatsen i forbindelse med planen. Det viser ambisjoner, men det viser også realisme. Vi skal vite at det vi gjør, funker.

Jeg vil også understreke at det skjer mye viktig arbeid innenfor dette feltet som opptrappingsplanen ikke dekker fullt og helt. Vi utvider bruken av omvendt voldsalarm, vi har lagt fram forslag om forbud mot søskenbarnekteskap, og vi gjennomgår krisesenterloven og skal styrke den. Dette er bare noen eksempler.

I dokumentarserien Ære på NRK blir vi kjent med Jasmina Holten og flere andre i Oslo-politiet som jobber med vold i nære relasjoner og æresvold. Jasmina, Astri Johanne, Hanne, John Roger og deres kolleger på Stovner politistasjon i Groruddalen i Oslo er en del av Stovner-modellen. Når denne opptrappingsplanen vedtas, skal modellen gradvis rulles ut i hele landet. Stovner-modellen er en salig fusjon mellom seksjon mot vold i nære relasjoner og RISK. RISK er en spesialenhet i Oslo-politiet, og det helt unike med avdelingen er at risikoanalytikere i politiet jobber side om side med helse- og sosialfaglig personell. De sitter rundt samme bord, de gjør vurderingene sammen, og denne måten å jobbe på har gitt gode resultater. Med denne modellen trenger ikke den voldsutsatte å politianmelde for å få den hjelpen hen trenger.

Jeg er også glad for at regjeringen i forbindelse med utrullingen av Stovner-modellen vil utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep, bl.a. inspirert av den danske loven som tvinger aktører som f.eks. jobber med barn, til å ha tilgang til den samme informasjonen og se hele puslespillet i sammenheng. Danske forskere kan bekrefte at både familievold og organisert vold blir fanget opp mye tidligere på denne måten. Det er ikke alt vi gjør, som får den oppmerksomheten det trenger.

Dette året startet ikke særlig optimistisk på vegne av voldsutsatte. Altfor mange liv har gått tapt, og de var alle varslede drap. Så lenge folk dør, er det aldri bra nok. Derfor er det riktig og viktig at vi både er ambisiøse og samtidig fortløpende vurderer om det vi gjør, er godt nok.

Helt til slutt: Debatten har i altfor stor grad handlet om å avdekke, reparere og straffeforfølge vold i nære relasjoner. Det er viktig, men minst like viktig er det å bygge et samfunn med god folkehelse, gode kår, som forebygger at vi havner i de ulike situasjonene som gjør oss til enten en voldsutøver eller en voldsutsatt. Det er en ærlig samtale som også hører hjemme i denne debatten.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:25:19]: Vold i nære relasjoner er alvorlig og uakseptabelt. Straffeforfølgelse og konsekvenser av lovbrudd er viktig.

I går møtte jeg tillitsvalgte i politiet ved leder og nestleder i Politiets Fellesforbund i Innlandet, stedstillitsvalgt på Gjøvik og Fagernes samt sivilt ansattes tillitsvalgt fra Elverum. Det enorme arbeidspresset de står i, er jeg glad regjeringen ser og tar på alvor. De var opptatt av bl.a. saker som det denne innstillingen handler om.

Jeg sa også til dem at de må være tydelige på å synliggjøre kostnader og belastninger internt i politiet for at Stortinget skal kunne bevilge rett sum med penger for å kunne løse flere alvorlige saker. Som relevant for dagens sak kan vi lese at NRK Innlandet i dag omtalte nettopp henlegging av en sak om vold i nære relasjoner. Sånn kan det ikke være. Revidert nasjonalbudsjett er etterspurt og nødvendig.

Viktigst av alt, som også ble sagt i møtet i går, er forebyggingen. Vi må sikre at mødre har et best mulig svangerskap og god oppfølging i den første, sårbare tiden. Vi må sikre at skole og helsetilbud er der når det er nødvendig. Senterpartiets landsstyre vedtok i april tydelige ambisjoner for å forhindre vold og overgrep, der de bl.a. omtalte forebygging, helsestasjoner og skolehelsetjeneste.

Regjeringens opptrappingsplan med over 100 tiltak har truffet. Å samordne innsatsen, sikre tidlig innsats samt rett og god kompetanse i tjenester og tilbud er viktig. Flere tiltak peker i retning av utdanning og kunnskap, som jeg som utdanningspolitiker er særlig glad for. Samisk høyskole ble også nevnt i debatten, og jeg vil skryte av jobben som gjøres der, og at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen bl.a. har prioritert samisk lærerutdanning og lagt fram en stortingsmelding om språk, kultur og samfunnsliv.

Det må til et bredt og godt løft som sikrer bedring over tid. Innstillingen fra justiskomiteen viser hvor mange, hvor ulike og hvor sammensatte tiltak som må til. Helse, skole, justis og kommuner er blant dem som har et særlig ansvar. Her må samfunnet samlet gjøre et løft. Det er bra at stortingsflertallet samler seg om en rekke tydelige vedtak i dag.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:28:18]: Vald og overgrep er alvorleg kriminalitet. Det er eit stort samfunns- og folkehelseproblem, og i ytste konsekvens tek valden liv. Retten til å leva eit liv utan vald er ein grunnleggjande menneskerett, og opptrappingsplanen skal bidra til at denne menneskeretten blir følgd opp.

For å oppnå eit samfunn utan vald og overgrep må me ha ein meir heilskapleg og samordna politikk på området. Planen dekkjer fleire former for vald enn han som har vore handsama tidlegare. Han omfattar vald og overgrep mot barn og vald i nære relasjonar som rammar både vaksne og barn. Han inkluderer negativ sosial kontroll, æresrelatert vald, tvangsekteskap og kjønnslemlesting – alt dette som skaper dårleg helse for så mange.

Me veit at vald i nære relasjonar skjer oftare i bl.a. samiske miljø. Difor er det viktig at SAMINOR har blitt styrkt og satsa på gjennom perioden til denne regjeringa. Me må forska og finna årsaker, sånn at me kan hjelpa.

Planen inneheld fleire tiltak som betrar tenestene til dei som blir utsette for vald og overgrep, og skal styrkja kompetansen i hjelpeapparatet.

I mitt arbeid som sjukepleiar har eg møtt menneske som lever harde kvardagar, som lever utrygge kvardagar – menneske som eg tenkjer på den dag i dag. Det er og har vore krevjande for helsepersonell både å møta og hjelpa dei. Det er difor viktig at det blir sørgt for at kunnskap om avverjingsplikt, teieplikt, opplysingsrett og opplysingsplikt inngår i kompetansetiltak for relevante sektorar og tenester, som i mitt arbeid.

Eg har sjølv dårleg erfaring med at fleire instansar jobbar med det same eller med den same personen utan å samarbeida eller å kjenna til arbeidet til kvarandre. I tillegg har kommunane ei viktig rolle, og det å utarbeida kommunale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar og å vurdera andre verkemiddel for å støtta kommunane i dette arbeidet blir viktig.

Det er bra at Stortinget no ber regjeringa sjå til at overgrepsutsette barn får rett til akuttilbod og eit likeverdig helsetenestetilbod som vaksne overgrepsutsette. Folk må få hjelp der dei bur.

Det må jobbast systematisk. Me treng å innhenta kunnskap og forsking, og me må rusta hjelpetenestene våre til å hjelpa. Opptrappingsplanen for psykisk helse og arbeidet som blei gjort på rusfeltet, er ein viktig del av det å rusta hjelpetenestene våre. Me er ikkje i mål med arbeidet, men dette og anna arbeid er gode planar for å koma vidare.

Marian Hussein (SV) [11:31:09]: Jeg er veldig glad for at vi nå vedtar en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner hvor man også anerkjenner Navs plass i dette arbeidet.

En av de viktigste faktorene som holder veldig mange kvinner i voldelige relasjoner, handler om økonomisk ufrihet. Når man er usikker på hvordan man skal ivareta barnas behov, når man er usikker på hvordan man skal klare seg, og når man er usikker på hvorvidt man har råd til å forlate dette voldelige forholdet, er man egentlig fanget i sitt eget hjem.

Nav, kommuner og barnevernet står alle i front for både å avdekke og melde fra om vold i nære relasjoner. Samtidig er det sånn at hvis vi ikke kan hjelpe dem som trenger hjelp mest, har vi kommet til kort. Jeg har opplevd at hjelpeapparatet forsøker å hjelpe en kvinne og hennes barn så godt de kan, men kommer til kort fordi økonomien står i veien.

I boken sin skriver Abida Raja veldig godt om hvordan økonomien var en av grunnene til at hun ble så lenge i et forhold. Vi kan ikke glemme at en del mennesker synes møtet med Nav er særlig belastende, hvor man kanskje noen ganger blir møtt med mistillit og får spørsmålet: Men du eier jo en bolig, hvorfor skal du ha sosialhjelp? Det møtet med hjelpetjenesten oppleves som enda et nederlag i en allerede vanskelig situasjon.

Det er viktig at vi avdekker, men også anerkjenner behovet for ytterligere å styrke arbeidet i hjelpeinstansene. Det er viktig. De som er utsatt for vold, er overrepresentert blant mennesker utenfor arbeid. De får kanskje lidelser som PTSD eller ukjente muskel- og skjelettplager, fordi volden har satt seg i kroppen.

Derfor er jeg veldig glad for at flertallet understreker behovet for ikke bare ytterligere å styrke Navs arbeid, men også at man må ha mer kunnskap om hvordan man hjelper folk. Når vi skal hjelpe, er det viktig at vi har en anerkjennelse i systemene våre for at vi ikke gjør den vanskelige overgangen enda vanskeligere. Når folk først har tatt steget for å komme seg ut av vanskelige forhold, skal ikke Nav og hjelpeinstansene bli enda en grunn til at de skammer seg og går med bøyd hode framover. Jeg er veldig glad for at vi vedtar og anerkjenner også den økonomiske delen i dette i dagens plan.

Tor André Johnsen (FrP) [11:34:28]: Dette er veldig viktige og alvorlige saker, og det sier jo litt når vi i Fremskrittspartiet faktisk er enig med SV. Representanten Unneland begynte innlegget sitt med at det skal være trygt, godt og koselig i hjemmet – det er jo helt riktig, det er jo der man skal kunne ha det bra. Jeg viser også til Husseins innlegg nå. Jeg er helt enig i mye av det som ble sagt der, faktisk nesten alt sammen.

Jeg husker jeg leste et intervju med Abid Raja – søsteren hans ble jo nevnt av forrige taler. Et av de første minnene Abid Raja hadde fra da han var liten, var at moren fikk bank, rett og slett skikkelig bank, av faren sin. En snakker om at vold avler vold – i forbindelse med de ungdomsutfordringene vi har nå. Mange av de ungdommene har dessverre opplevd vold i hjemmet. Når et av de første minnene du har i livet, er at den du er mest glad i, moren din, får bank, er dessverre terskelen lav for å gå og gi andre, fremmede, bank. Det er ikke noen tvil om at dette er viktig. Det er viktig for samfunnet totalt sett, det er viktig for barn som vokser opp, og det er viktig for kommende generasjoner.

Vi har snakket litt sammen i Fremskrittspartiet. Vi har snakket litt med Høyre også, og vi har snakket litt internt i fraksjonen. Når det gjelder en del av forslagene, kommer vi – og Høyre, jeg skulle formidle det for dem – til å gå inn for II, det som gjelder veiledning og guiding i foreldrerollen. Det er litt rart – man får ikke lov til å kjøre bil hvis man ikke har førerkort, man får ikke en jobb hvis man ikke har kompetanse, men når det gjelder å sette barn til verden, som kanskje er noe av det vanskeligste og viktigste man gjør, er det ikke noe krav til noen ting. At det er litt veiledning der, tror vi er klokt.

Vi kommer til å gå inn for IV. Vi går også inn i V, VI og VII. VII skal også Høyre gå inn i.

Presidenten [11:36:41]: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.