Utenriksminister Espen Barth Eide [13:02:34 ] : Det er elleve år
siden sist jeg holdt en utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget.
Den gang, i 2013, så verden ganske annerledes ut enn i dag. Vi visste
det ikke da, men 2013 var kanskje det siste året i post kaldkrigsæraen, det
vi kan kalle «det lange nittitallet». Året etter ble Krym okkupert
av Russland, og russiske soldater gikk inn i Øst-Ukraina.
Under den kalde krigen var det høyspent mellom øst
og vest, men det var ikke krig i Europa. Da muren falt i 1989 og
forholdet mellom de gamle supermaktene ble preget av samarbeid,
handel og globalisering, sluttet vi langt på vei å bekymre oss for
tradisjonelle, mellomstatlige kriger. Vi konsentrerte oss i stedet
om de mange andre konfliktene som dukket opp. Mange av disse konfliktene,
ikke minst i sør og øst i Europa, hadde lange historiske røtter,
men de var blitt holdt i ro av den kalde krigens dynamikk.
En grunnleggende forskjell fra da jeg holdt
min redegjørelse i 2013, er at vi nå er tilbake til et spenningsnivå
mellom Russland og Vesten som i hvert fall minner om den kalde krigen,
men denne gangen er ikke krigen lenger kald. Vi må igjen forholde
oss til en klassisk invasjonskrig i Europa. Vi har ikke opplevd
noe liknende på vårt kontinent siden annen verdenskrig.
Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot
Ukraina er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske trussel.
Ingen andre kriser eller konflikter har potensial til å påvirke
Norges og Europas sikkerhet i samme grad. Samtidig har ikke alle
de andre konfliktene forsvunnet av den grunn. Borgerkriger og væpnede
konflikter, ofte fulgt av humanitære katastrofer, bidrar fortsatt
til en mer ustabil og uforutsigbar verden. Ikke minst ser vi det når
vi ser hvordan katastrofen i Gaza bidrar til spredning av konflikter
også ut av regionen.
Formålet med norsk utenrikspolitikk er å fremme norske
interesser og å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i verden.
Dette betyr, kort sagt, at fred er i norsk egeninteresse – en interesse
vi deler med de fleste andre stater.
Feltet «utenrikspolitikk» kan egentlig deles
i to. Det ene dreier seg om lands forhold til hverandre, det andre om
verdenssamfunnets forhold til globale utfordringer. Klima- og naturkrisen
kan f.eks. bare løses om landene samarbeider på bred front. Det
samme gjelder spørsmål om global helse, matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse.
Når vi stadig må håndtere kriser, krig og konflikter, tar
det oksygenet bort fra arbeidet med menneskehetens felles utfordringer.
Fra denne talerstol har det ofte blitt utbasunert
at «norsk utenrikspolitikk ligger fast», men den devisen fungerer
best når verden der ute blir ved sin lest. Når verden er i rask
endring, må vi forstå hva endringene i verden betyr for oss, og
utvikle vår politikk deretter. Det krever at vi er bevisst hvem
Norge er i verden, og hvilke fotavtrykk vi setter. Noen ganger er
de fotavtrykkene større enn vår rene størrelse skulle tilsi. Vi
er fem og en halv millioner mennesker her i landet – 7 promille
av verdens befolkning. Mer enn 115 av verdens stater har en større
befolkning. For hver nordmann som går på denne kloden, er det 259
kinesere og 261 indere.
Vi er geografisk plassert langt mot nord i
en ytterkant av verden. Fra en satellitt i verdensrommet vil Norge
ved første øyekast fortone seg som en liten stripe land like under
Nordpolen. Legger vi derimot til havområdene, vil vårt geografiske
avtrykk fortone seg helt annerledes. Etter noen målestokker er vi
da den 13. største nasjonen i verden. Vi er på 20-tallet et sted
på listen over verdens største økonomier. Vi er også nå Europas
største eksportør av energi.
Vi eier et av verdens største statlige investeringsfond med
investeringer i nær 9 000 selskaper i over 70 land. Verken energieksport
eller Statens pensjonsfond utland er eller skal være utenrikspolitiske
instrumenter som sådanne, men det gir oss likevel internasjonal
tyngde og internasjonal oppmerksomhet og med det utenrikspolitisk
gjennomslagskraft. Det bidrar også våre havområder med.
Vi har også noen av de mest utviklede kompetansemiljøene
i verden innenfor spørsmål om grønn teknologi, som bidrar til omstilling
og det grønne skiftet langt utenfor egne grenser.
Med vår åpne og utadrettede økonomi setter
Norge derfor fotavtrykk kloden rundt. Samtidig er det åpenbart slik
at Norge blir mer påvirket av verden enn verden blir påvirket av
Norge. Vi har ikke en tyngde eller innflytelse som tillater oss
å diktere løsninger, verdisyn eller regelverk. Det betyr likevel
at Norge har større innflytelse enn hva mange tror. Vi utgjør en
forskjell. Det er en del av bildet vi må forholde oss til når vi
utvikler vår politikk. Vi har det den amerikanske forskeren Joseph Nye
for mange år siden kalte «smart makt», som betyr at vi, når vi ønsker
det og bruker den riktig, kan ha innflytelse og påvirkning uten
å være en stormakt. Regjeringen skal bruke denne smarte makten til
å tjene norske interesser best mulig.
Veldig mye av det som er i Norges interesse,
er også i resten av verdens interesse, som f.eks. en fredelig og
forutsigbar verden basert på folkerett og felles spilleregler. Norge
er et foregangsland i å investere i tiltak som bidrar til en mer
stabil verden. Klimaendringer, kampen mot fattigdom og bidrag til
vekst og bedre styresett ses i sammenheng med vår egen sikkerhet.
Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken
henger tettere sammen enn noen gang, og jeg er glad for at det fortsatt
er politisk enighet om et høyt norsk bistandsbudsjett. Det styrker
også vår troverdighet globalt og ikke minst overfor utviklingslandene.
Utfallet av Norges største sikkerhetspolitiske
trussel, krigen mot Ukraina, vil påvirke Europa i generasjoner.
Hvordan og når krigen vil ende, er fortsatt høyst uvisst. Det vi
vet, er at krigen har endret rammevilkårene for både norsk og europeisk
sikkerhet. Derfor har det vært avgjørende for oss å håndtere denne
krigen i tett samarbeid med allierte og med våre europeiske partnere.
NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste
og har vært det i 75 år. Etter flere tiår der operasjoner under fjerne
himmelstrøk dominerte, har NATOs oppgaver hjemme i det euroatlantiske
området igjen kommet i sentrum. NATO har blitt enda viktigere for
norsk sikkerhet og norsk situasjonsforståelse i nord, og enda viktigere
for NATO.
NATO har nok en gang klart å omstille seg.
Den kollektive forsvarsforpliktelsen er igjen alliansens hovedoppgave.
Finsk og endelig også svensk medlemskap i NATO betyr svært mye for
forsvaret av Norden og Norge. Mange år med stadig nærmere praktisk,
nordisk forsvarspolitisk samarbeid har båret frukter. Det har bidratt
til at både Sverige og Finland har kommet nærmere oss, og at de
er langt mer forberedt på hva som følger av NATO-samarbeidet. Nå,
når alle også formelt blir allierte, vil mulighetene for forsvarspolitisk
integrasjon i Norden bli enda større. Dette er svært gode nyheter
for Norge og norsk sikkerhet. Den økte satsingen på forsvar i europeiske
land er viktig i seg selv og kan i tillegg bidra til å holde USA
engasjert i europeisk sikkerhet også i framtiden.
For president Putin er ikke krigen mot Ukraina
et spørsmål om territorium. Han ønsker politisk kontroll over hele
Ukraina og anser europeisk sikkerhet som et nullsumspill. Russland
driver nå en utmattelseskrig, og ukrainerne forsvarer daglig en
frontlinje på over 1 000 kilometer.
Ukraina er kritisk avhengig av fortsatt sterk
støtte. Flere land har nå sett til Norge og Nansen-programmet og
lansert flerårige støtteprogrammer. Nansen-programmet er langsiktig,
fleksibelt og basert på politisk konsensus. Den sivile delen av
Nansen-programmet omfatter også Ukrainas naboland Moldova, som er hardt
rammet av krigen, og utsatt for stort press fra Russland. Vi støtter
Moldovas krisehåndtering og Moldovas europeiske veivalg. Vi åpner
nå for første gang et norsk ambassadekontor i hovedstaden Chisinau.
Over 14 millioner ukrainere trenger livsviktig
humanitær hjelp og beskyttelse. Vår betydelige humanitære støtte
går via FN, Røde Kors-bevegelsen, norske humanitære organisasjoner
og EUs ordning for sivil beredskap. Den bidrar til at millioner
av ukrainere får beskyttelse og tilgang til mat, vann, medisiner
og helsehjelp, varme klær og tak over hodet, samt at barn og ungdom får
skolegang.
Gjennom Verdensbanken og Den europeiske banken
for gjenoppbygging og utvikling, EBRD, støtter vi grunnleggende
tjenester, kritisk infrastruktur og understøtting av den ukrainske
realøkonomien.
Ukraina er nå det mest minelagte landet i verden. Sammen
med Norsk Folkehjelp øker vi innsatsen for effektiv minerydding
i Ukraina gjennom bruk av avansert teknologi og opplæring av minehunder.
Vår militære og sivile støtte styrker Ukrainas evne til å stå imot
Russlands angrep. NASAMS-luftvern skyter ned russiske missiler,
ukrainske soldater har fått trening på Værnes, en norsk-britisk
koalisjon styrker Ukrainas sjøforsvar og deres evne til å operere
langs egen kyst. Ukrainske sykehus, skoler og utbetaling av pensjoner
drives videre mye takket være vår støtte. Jeg er svært glad for
at et samlet storting fortsatt står bak en sterk og bred støtte
til Ukraina.
Også i EU er det bred støtte. EUs beslutning
om å åpne medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova gjenspeiler
dette. De, som vi, mener at Ukraina har en framtid i Europa. Flere
av våre europeiske allierte har de siste ukene inngått egne avtaler
om sikkerhetssamarbeid med Ukraina. Forhandlingene er i gang om en
egen sikkerhets- og samarbeidsavtale mellom Norge og Ukraina.
Det er ikke bare Ukraina som ødelegges av krigen. Også
Russland ødelegges som følge av regimets politiske valg. Russlands
befolkning vil måtte leve med konsekvensene i generasjoner. Det
inkluderer russiske sivilsamfunnsorganisasjoner, forskningsmiljøer
og menneskerettighetsaktivister vi gjerne skulle ha støttet opp om.
Det russiske regimet forfekter et verdensbilde
der konfrontasjon med Vesten står sentralt. Russlands angrepskrig
mot Ukraina er en del av denne konfrontasjonen, men også vi og våre
nordiske naboer er stemplet som uvennlige land av Moskva. Militær
seier i Ukraina er en altoverskyggende politisk prioritering for
president Putin.
Det russiske samfunnet blir stadig mer totalitært. Tenåringer
kastes på glattcelle for å ha hengt opp plakater mot krigen, familiene
deres trues, opposisjonspolitikere og journalister fengsles og dør.
Økonomien og samfunnet militariseres og fôres med falsk propaganda
om krigen og om oss. Frie medier finnes ikke lenger. Det ferskeste
offeret for regimets brutalitet var Aleksej Navalnyj, symboltungt
nok rett før det såkalte valget.
Den brede fordømmelsen og samholdet blant våre allierte
og partnere har tvunget Russland til å foreta en drastisk omdreining
i sin utenrikspolitikk og i sin handelspolitikk. Nord-Korea og Iran
forsyner nå Russland med våpen til bruk mot Ukraina. Det er urovekkende,
og noe vi, våre allierte og våre partnere har kritisert i sterke ordelag.
Den katastrofale situasjonen vi har vært vitne
til i Midtøsten de siste fem månedene, berører oss alle. La meg
si det med en gang: Dette engasjementet er sunt. Alvorlige brudd
på humanitærretten kan ikke møtes med likegyldighet. To millioner
mennesker er fordrevet. Nesten hele Gazas befolkning mangler mat.
En million mennesker sulter. Nesten alle barn under to år er klinisk underernærte.
Helsevesenet har langt på vei brutt sammen. Svært mange har mistet
alt.
Terrorangrepet, krigen og den humanitære katastrofen
bekrefter at det ikke er noe alternativ til en egen palestinsk stat,
under en samlet palestinsk ledelse. Dette vil kreve modige politiske
ledere på begge sider. En våpenhvile må på plass, og Israel må igjen
vise vilje til å finne kompromisser og forhandle. Det palestinske
lederskapet må komme i en posisjon der de kan forhandle på vegne
av hele befolkningen, både på Vestbredden og på Gazastripen.
Det brutale angrepet fra Hamas den 7. oktober
i fjor, hvor over 1 100 mennesker ble drept og hundrevis ble tatt
som gisler, har vi fordømt på det aller sterkeste. Det kan nesten
ikke overvurderes hvilket sjokk dette var og fortsatt er for hele
det israelske samfunnet.
Konflikten i Midøsten har lange røtter. Skal
vi forstå den, må vi i hvert fall tilbake til oppløsningen av Det
osmanske riket for godt over 100 år siden, til historien om en drøm
om et jødisk hjemland, som først ble realisert etter et folkemord
uten sidestykke i verdenshistorien. Dette er også historien om en
palestinsk drøm om staten de ble lovet for så lenge siden, en drøm
som har blitt knust gang på gang av brutte løfter, løfter gitt av
både arabiske og vestlige ledere. Dette er en viktig del av bakteppet
for det dramaet som utspiller seg i våre dager.
Jeg møter dette bakteppet når jeg treffer kolleger rundt
i verden. Bildet av krigen i Gaza framstår genuint forskjellig mellom
mye av Vesten på den ene siden og store deler av resten av verden
på den andre. Krigen bidrar uten tvil til å forsterke forestillingen
om Vestens doble standarder. Dette skaper polarisering.
Som alle andre land har Israel selvsagt rett
til å forsvare seg mot terror. Norge var likevel blant landene som
tidlig advarte Israel mot å gå for langt. Vi ga klart uttrykk for
at selvforsvarstiltak må være nødvendige og forholdsmessige, og
at alle militæroperasjoner må gjennomføres i tråd med krigens folkerett.
I dag er det få som mener at Israels tilsvar har vært proporsjonalt.
Krigføringen i Gaza går langt ut over det som er akseptabelt. Dette
gjelder selve den militære framferden på bakken, men også hvordan
Israel har hindret sivilbefolkningen tilstrekkelig adgang til livsnødvendigheter.
Dette representerer et klart brudd på krigens folkerett. Grove brudd på
humanitærretten kan også utgjøre krigsforbrytelser.
Regjeringen arbeider aktivt for at de ufattelige
lidelsene må ta slutt, og for at denne krisen blir første skritt på
den endelige veien mot en tostatsløsning. Kun en tostatsløsning
vil kunne sikre en langsiktig og bærekraftig fred. Kun en tostatsløsning
kan skape trygghet for både israelere og palestinere. For å kunne
bidra mot dette viktige målet, altså en slutt på lidelsene og etableringen
av en samlet palestinsk stat, jobber vi langs flere spor. Vi har
tett dialog med partene i konflikten, med sentrale land i regionen
og med internasjonale aktører. Denne kontakten er avgjørende for
målsettingen om våpenhvile, humanitær hjelp og frigivelse av gisler
og fanger.
Fordi vi har denne kontakten med partene, har
vi kunnet legge til rette for en løpende ordning som sikrer at skatte-
og tollinntekter som Israel krever inn på vegne av palestinerne,
igjen kan overføres til de palestinske selvstyremyndighetene. Foreløpig
har denne ordningen sikret at 1,2 mrd. kr er overført fra Israel
til de palestinske selvstyremyndighetene. Dette er avgjørende for
at den palestinske befolkningen i de områdene hvor selvstyremyndighetene
har kontroll, får livsviktige tjenester, og at f.eks. lærere og
helsearbeidere kan få lønn. Vi har parallelt økt vår egen støtte
til palestinerne med 800 mill. kr.
Det inkluderer støtte til FNs hjelpeorganisasjon
for palestinske flyktninger, UNRWA, som er kritisk viktig. Flere
vestlige land trakk sin støtte til UNRWA etter anklagene fra Israel
om at tolv ansatte i organisasjonen hadde deltatt i angrepet den
7. oktober. Om undersøkelsene skulle vise at dette stemmer, er det
selvsagt svært alvorlig, men det er uansett urimelig at millioner
av mennesker skal utsettes for kollektiv straff. Vi har derfor styrket
vår egen støtte til UNRWA, og vi har tatt en ledende rolle i arbeidet
med å få andre donorer til å snu, noe jeg tror vi er i gang med
å få til.
Regjeringen vil gjøre mer. Sammen med Egypt
er Norge nå godt i gang med å planlegge en humanitær konferanse
for den umiddelbare tiden etter en våpenhvile. Vi er også tydelige
i de internasjonale domstolene. I vårt innlegg i Den internasjonale
domstolen i Haag den 23. februar slo vi klart fast at ulovlige israelske
bosettinger er det største hinderet for en tostatsløsning. Vi pekte
på at bosettingenes omfang og varighet tyder på at disse nå representerer
en anneksjon av palestinsk territorium, noe som er svært alvorlig
med hensyn til folkeretten. Vi er også positive til at domstolene
vurderer spørsmål knyttet til Gaza. Det er svært viktig at alle
potensielle internasjonale forbrytelser etterforskes, og at de som
står bak, holdes ansvarlig.
Parallelt med arbeidet for en våpenhvile og
humanitær tilgang fortsetter vi arbeidet med å legge grunnlaget
for en framtidig samlet palestinsk stat. Giverlandsgruppen, AHLC,
som Norge leder, er som kjent det eneste forumet hvor Israel og
de palestinske selvstyremyndighetene snakker direkte sammen rundt
samme bord. Tillit og kontakt er avgjørende for om vi lykkes, og vi
får bekreftet fra de palestinske myndighetene at vårt engasjement
er både riktig og svært viktig.
Vi ser klare tegn på at konflikten er i ferd
med å spre seg i regionen. Dette rammer også norske interesser,
noe houthienes angrep på norske skip i Rødehavet er et alvorlig
eksempel på. En regional storkrig vil få alvorlige konsekvenser
for oss alle. Regjeringen vurderer fortløpende nye tiltak som vil
kunne redusere spenningen i regionen. Vi trekker på våre tette bånd
til partene i den pågående konflikten, inkludert kontakten med opprørsgrupper,
som på ulikt vis er del av konflikten. Isolasjon av disse gruppene
har vist seg å ha dårlig effekt.
Utviklingen i Midtøsten har dessverre ikke
gått slik vi og mange andre hadde håpet etter Oslo-avtalen for over
30 år siden, men vårt engasjement i regionen er fortsatt omfattende.
Målet med summen av våre tiltak er å bidra best mulig både til det
umiddelbare behovet for våpenhvile og humanitær hjelp og til det
langsiktige målet om en samlet, selvstendig palestinsk stat som
kan leve i fred med Israel.
Selv om krigene i Ukraina og i Gaza rettmessig
får mye oppmerksomhet, er det ikke slik at andre konflikter har
forsvunnet. Tvert imot har vi det siste året sett en bekymringsfull
økning i væpnede konflikter i verden.
I vår humanitære innsats i væpnede konflikter
legger vi særlig vekt på beskyttelse av sivile og barn. Barn har
krav på særskilt beskyttelse i krig og konflikt, og vår humanitære
respons må tilpasses deres behov. For mange barn er skolegang noe
som skaper trygghet og gir håp om en bedre framtid, særlig i konfliktområder.
Derfor investerer Norge betydelige midler for å sikre utdanning i
kriser.
Ifølge FNs flyktningkommissær var over 110
millioner mennesker fordrevne i midten av 2023, en økning på nesten
300 pst. på fem år – i all hovedsak på grunn av væpnede konflikter.
Likevel synes mange av disse konfliktene å være tilnærmet glemt
av det internasjonale samfunnet.
Vi i regjeringen vil fortsatt engasjere oss
i mange av disse glemte konfliktene. Krig, ustabilitet og traumer
får konsekvenser også for oss, bl.a. gjennom sikkerhetstrusler som
kan ramme oss, migrasjon eller terrortrusler mot Europa. Vi gjør
det fordi det er i vår interesse å løse konflikter, og vi gjør det
i solidarisk interesse med dem det angår.
Norge har lang tradisjon som brobygger. Vi
har bidratt med fredsdiplomati i mange konflikter både i det stille
og i offentligheten.
I Colombia er vi en sentral partner i landets
fredsprosesser. I Venezuela bidro norsk tilrettelegging til at regjeringen
og opposisjonen i fjor ble enige om vilkårene for årets presidentvalg.
På Filippinene tilrettela Norge for at regjeringen og kommunistbevegelsen
undertegnet en intensjonsavtale om oppstart av formelle fredsforhandlinger
i Oslo nå i vinter. I Myanmar arbeider vi for å styrke dialogen
med sentrale aktører i demokratibevegelsen. I Jemen jobber vi med
ulike aktører for å bidra til å sikre en fredsløsning.
I Afrikas Horn og Sahel, som er preget av økt
spenning og en rekke konflikter, ser vi ikke minst en eskalering
mellom Etiopia og Somalia som bidrar til skiftende allianser og
uforutsigbarhet. Også her søker Norge å bidra til å løse konflikter
gjennom å tilrettelegge for dialog.
I Sudan, akkurat nå en av verdens mest dramatiske konflikter,
engasjerer Norge seg politisk og humanitært for å få slutt på kamphandlingene
og for å insistere på at krigens regler må overholdes. Vi er bekymret
for at konflikten skal spre seg til naboland i en allerede svært
urolig region. I Sør-Sudan arbeider vi for at fredsavtalen videreføres,
og for at demokratiske valg kan avholdes i løpet av året.
I Afghanistan fortsetter vi vår langvarige
innsats. Det gjør vi av humanitære hensyn, men også for å motvirke
ekstremisme og hindre ukontrollert migrasjon. Vi arbeider for langsiktige
politiske endringer i Afghanistan. Over to år med Taliban-styre
har medført uakseptable tilbakeslag når gjelder inkluderende styresett og
menneskerettigheter, særlig for jenter og kvinner.
Vårt engasjement for å løse konflikter skaper
tidvis debatt her hjemme fordi arbeidet innebærer å samhandle med
aktører vi egentlig er dypt uenige med – aktører som ikke deler
våre verdier og står svært langt fra oss politisk og ideologisk,
som f.eks. Taliban, Hamas, eller houthiene. Alternativet til å snakke
med disse aktørene er ofte mye verre. Å isolere dem skaper sjelden framgang.
For å skape fred må vi akseptere å snakke med stort sett alle, uavhengig
av ståsted. Det er en kvalitet ved norsk fredsdiplomati.
Krigene i Europa og i Midtøsten forsterker
de allerede økende geopolitiske og handelspolitiske spenningene
i verden. Dette skaper en stadig mer krevende sikkerhetssituasjon.
Som nevnt bidrar det ytterligere til en allerede ganske framskreden
global polarisering. Dette er komplekst, farlig og tiltagende.
Når det internasjonale samarbeidet forvitrer,
svekkes også mulighetene for å skape en bedre organisert verden,
mulighetene for å løse våre store, felles utfordringer, som klima-
og naturkrisen, pandemibekjempelse, nedrustning og ikke-spredning,
fattigdomsbekjempelse og mye mer.
Vi vet at det er fullt mulig med et velfungerende
internasjonalt samarbeid. Vi har vært der før, og vi kan komme dit
igjen. Det handler om å være tydelig, langsiktig og strategisk samt
å evne å lytte til hverandre. Det kan tjene oss alle.
Det er ikke slik at alt multilateralt samarbeid
har stanset opp. På noen områder går det faktisk ganske bra. I løpet
av bare to år har vi også fra norsk side bidratt aktivt til arbeidet
med en rekke viktige avtaler, som arbeidet med en global avtale
mot plastforsøpling på FNs miljøforsamling, den svært viktige naturavtalen
fra Montreal, og ikke minst det historiske utfallet fra klimatoppmøtet
i Dubai i desember. Der sluttet alle verdens land seg til et klart
budskap om å akselerere omstillingen fra fossil til fornybar energi.
Vedtaket er både ambisiøst og realistisk – ambisiøst fordi vi endelig
har klart å sette ord på hovedårsaken til de menneskeskapte klimaendringene,
nemlig de fossile utslippene, og realistisk fordi vi for alvor har
begynt å ta inn over oss hva omstillingen egentlig krever.
I fjor fikk vi til en bindende avtale under
havretten om biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon,
den såkalte BBNJ-avtalen. Alt dette er faktisk skikkelig gode nyheter,
for det viser at det finnes felt der globalt samarbeid fortsatt
leverer.
Jeg tror forklaringen på at disse delene av
det multilaterale samarbeidet fungerer bedre enn andre, er at det her
ikke er så mye spørsmål om ideologi eller å tilegne seg fordeler
på bekostning av andre. Dette handler rett og slett om menneskehetens
forhold til den fysiske verdenen der ute. På disse områdene er forskere
– og stadig flere politikere – fra Europa, USA, Kina og resten av
verden stadig mer enige. Vi må finne løsninger på klima- og naturkrisen,
og det er vi som har ansvar nå, som må gjøre det.
Dessverre går det ikke fullt så bra i en del
andre multilaterale sammenhenger.
I FN har stormaktenes vetorett gjort Sikkerhetsrådet
handlingslammet når det gjelder både Ukraina og Palestina, men FN
er altså mer enn Sikkerhetsrådet. I andre deler av FN-systemet fortsetter
land å møtes, forhandle og finne felles løsninger på globale problemer, også
i en tid preget av rivalisering og konflikt.
Samtidig er det ingen tvil om at FN må styrkes
og reformeres. FNs generalsekretær har invitert til et såkalt framtidstoppmøte
under FNs generalforsamling til høsten. Det bør bli en milepæl i
arbeidet for å sikre et mer representativt, relevant og effektivt
FN.
I tillegg er FN en pådriver for at kvinners
deltakelse og rettigheter skal stå sentralt i all innsats for fred
og sikkerhet, både regionalt og globalt. Nå er behovet for å styrke
denne innsatsen blitt enda tydeligere, som svar på det tiltakende
presset mot kvinners rettigheter mange steder i verden.
Retten til å bestemme over egen kropp er en
av regjeringens satsingsområder i utviklingspolitikken og utenrikspolitikken.
I april skal Norge arrangere en internasjonal parlamentarikerkonferanse
om denne tematikken, og jeg er glad for at Stortinget legger til
rette for denne konferansen her i Oslo.
Det er nå en stor grad av dynamikk og omstilling
i den globale handelspolitikken. Det skyldes bl.a. en tettere kobling
mellom sikkerhetspolitikk og handelspolitikk, men også konsekvensene
av at verden omstiller seg fra fossil til fornybar energi.
Ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon,
WTO, i forrige uke, der jeg selv deltok, var en solid realitetsorientering.
Selv om det finnes noen lyspunkter, ble det mindre framgang enn
flertallet av deltakerne nok ønsket seg. Landet som tidligere var
selve «systembæreren», USA, prioriterer ikke behovet for å sikre
en internasjonal handelspolitisk rettsorden like høyt som før. Andre
store land, som India, har klare ambisjoner om å sette agendaen
og nøler ikke med å stille ultimatum.
At WTOs medlemmer ikke finner sammen, er dårlig nytt
for en verden der det multilaterale samarbeidet allerede er under
press, og det er dårlig nytt for Norge. Vår åpne økonomi er ikke
tjent med proteksjonisme, rivalisering og økonomiske blokker. Vår
velferd er avhengig av åpne markeder.
I dag krever det sikkerhetspolitiske landskapet
vi befinner oss i, like fullt det vi kaller risikoreduksjon. Vi må
redusere avhengigheten av land som på sikt kanskje ikke ønsker oss
vel. Det gjelder primært kritiske og sensitive varer, innsatsfaktorer
og tjenester vi må være sikre på å ha tilgang til også om den globale
sikkerhetssituasjonen skulle tilspisse seg ytterligere.
Vi er tjent med å opptre troverdig og ansvarlig
når vi gjennomfører politikken, for vi ser at også tiltak som er begrunnet
med å gjøre økonomien og våre samfunn mindre sårbare eller bidra
til grønn omstilling, for noen kan framstå som en ny form for proteksjonisme.
Utfordringen blir da å finne den rette balansen mellom å bevare
åpne og regelbaserte markeder samtidig som sikkerheten ivaretas
og sårbarheten reduseres.
Selv om det globale handelspolitiske landskapet
er i endring, forblir Norges handelspolitiske kompass det samme.
Når det regelbaserte handelssystemet blir utfordret, skal Norge
være blant systemets fremste forsvarere. Det er også viktig for
vår sikkerhet i det lange løp.
Klimapolitikken strammes til, og den grønne
omstillingen akselererer. Dette påvirker også handelspolitikken,
og det påvirker geopolitikken.
Det grønne skiftet representerer imidlertid
også store muligheter fordi Norge sitter på store forekomster av de
ressursene og mye av den kompetansen verden nå etterspør. Det er
ressurser vi må forvalte vel. Norges kompetanse og erfaring med
en kunnskapsbasert forvaltning vil kunne spille en viktig rolle
i å sørge for at ressursene verden etterspør, utvinnes på en mest
mulig bærekraftig måte.
Det igjen krever at vi balanserer og ivaretar
våre interesser i et nytt landskap hvor handelspolitikk, klimapolitikk
og sikkerhetspolitikk i økende grad krysser hverandre. Dette var
også et sentralt tema i gode samtaler under Verdens handelsorganisasjons
ministermøte, uten at det ledet til noen konkrete beslutninger i
denne omgang.
Dette er spor som også krysser hverandre i
G20, et viktig forum hvor vi i år deltar som gjesteland etter invitasjon
fra Brasil, som har formannskapet i år.
G20 er en arena for dialog og består av de
viktigste økonomiene i verden – i praksis 19 land pluss EU, og fra i
år også Den afrikanske union. Formannskapslandet har anledning til
å invitere et lite knippe gjester, og en av dem er altså oss.
G20 representerer to tredjedeler av verdens
befolkning og over 80 pst. av verdens bruttonasjonalprodukt. Over
80 pst. av verdens klimagassutslipp kommer også fra denne gruppen.
Det er ingen tvil om at det G20 blir enige om, har stor betydning
for verden. G20 er i dag verdens viktigste uformelle forum for samarbeid
om internasjonal økonomi, klima, fattigdomsbekjempelse, matsikkerhet,
global helse og andre store globale spørsmål. G20 er opptatt av
global stabilitet, velfungerende finansmarkeder, åpen handel og
investeringsmuligheter. Alt dette er kjerneinteresser for Norge.
Også G20-arbeidet er preget av geopolitiske
spenninger. Da jeg deltok på utenriksministermøtet i G20 for to
uker siden, kom disse geopolitiske spenningene tydelig til uttrykk.
Vesten gjentar sin fordømmelse av Russlands invasjon av Ukraina,
mens landene i det globale sør primært fokuserer på krigen i Gaza.
Samtidig er G20 en unik arena for å jobbe fram kompromisser
og løsninger som kan fores inn og vedtas formelt i multilaterale
organisasjoner som FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet
og Verdens handelsorganisasjon. Det er nettopp dette vi ønsker å bidra
til i vårt eget G20-arbeid.
La meg også si noen ord om det internasjonale
arbeidet for nedrustning og ikke-spredning.
Verden står nå uten fungerende rustningskontrollavtaler
for atomvåpen. Arbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning
har langt på vei stanset opp. Det er svært alvorlig. I denne situasjonen
er det viktig å ta vare på de avtalene vi tross alt faktisk har.
Ikkespredningsavtalen for atomvåpen, NPT, forblir sentral. Norge leder
prosesser i FN for å støtte opp om nedrustningsforpliktelsene under
NPT.
Fra russisk hold har vi hørt uansvarlig ordbruk
og dulgte trusler de siste månedene og årene, men det er fremdeles
grunn til å legge vekt på fellesuttalelsen fra Sikkerhetsrådets
fem vetomakter fra januar 2022: «en atomkrig kan ikke vinnes og
må aldri bli utkjempet».
Enhver bruk av kjernevåpen vil ha katastrofale
konsekvenser for mennesker og miljø på tvers av landegrenser.
I et krevende sikkerhetspolitisk landskap er
det ikke enkelt å få framgang for nedrustning, rustningskontroll og
ikke-spredning, men det betyr ikke at Norge ikke skal prøve. Det
er tross alt slik at de viktigste avtalene vi hadde, ble til i en
minst like kald tid som den vi har nå.
Norge skal være en trofast alliert og samtidig
virke som en brobygger og bidra til å skape bevegelse og framgang.
Det er i Norges interesse å være til stede på de relevante internasjonale
arenaer hvor nedrustning diskuteres, for å lytte, for å framføre
våre synspunkter og for å bidra til å unngå unødvendige motsetninger
og splittelse. Dette inkluderer vår observatørstatus i statspartsmøtene
under Forbudstraktaten, TPNW.
Prøvestansavtalen fra 1996 forbyr atomprøvesprengninger.
Ikke mindre enn 187 land har signert. Selv om avtalen ikke formelt
har trådt i kraft, har verdenssamfunnet – med Nord-Korea som det
alvorlige unntaket – lyktes med å etablere et tabu mot atomprøvesprengninger.
At Russland nå har trukket sin ratifisering av avtalen, endrer foreløpig
ikke dette bildet i praksis.
Konsekvensene av kunstig intelligens har nå
for alvor inntatt samfunnsdebatten. Utviklingen av autonome våpen,
helt eller delvis selvstyrte våpen, stiller oss overfor dilemmaer.
Regjeringen arbeider for fungerende internasjonal regulering
av selvstyrte våpen. Sammen med nærstående land arbeider vi videre
med en tosporstilnærming: et målrettet forbud kombinert med et internasjonalt
regelverk.
Krigen mot Ukraina har også fått store konsekvenser
for folk i nord og for samarbeidet i Arktisk råd. Norge overtok
rådets toårige lederskap i mai i fjor. Det har blitt et annet lederskap
enn vi hadde forestilt oss, men samtidig uten tvil det viktigste
i rådets historie.
Arbeidet kan ikke gå videre som vanlig. Møter
på politisk nivå med Russland er verken ønskelig eller mulig. Samtidig
må vi gjøre det vi kan for å sørge for at denne unike organisasjonen
overlever. Det er krevende fordi rådets natur bygger på at alle
arktiske stater må være inkludert og omforent om hvordan man skal
samarbeide i rådet.
Vi har nå blitt enige om å gjenoppta digitale
møter i rådets arbeidsgrupper. Det er viktig for å kunne sikre full inkludering
av urfolk som observatører, og for at vi skal kunne fokusere på
rådets faglige leveranser og våre lederskapsprioriteringer innen
klima, hav, folk i nord og bærekraftig økonomisk utvikling i nord.
I andre regionale organisasjoner har vi måttet
tenke nytt. Vi ser nå på hvordan Barentsrådet best kan bidra etter
at Russland forlot samarbeidet. Barentsrådet kan spille en viktig
rolle som forum for styrket regional innsats for livskraftige samfunn,
miljø og grønn næringsutvikling mellom Norge, Sverige og Finland.
Vårt fremste mål for nordområdene skal være at folk skal leve gode liv
i en region som fortsatt er preget av fred og stabilitet. For å
få til dette mener vi det er behov for nytenkning om nordisk samarbeid
i nord.
At hele Norden nå blir samlet i NATO, gir nye
muligheter, ikke bare for forsvarssektoren, som tidligere nevnt,
men også innen næringsliv, infrastruktur, forskning og utdanning.
De nordiske landene har komplementære naturressurser, kunnskapsmiljøer
og industriell kompetanse, og vi har et felles verdigrunnlag.
Vi har en lang og god tradisjon for pragmatisk
nordisk samarbeid som vi skal bygge videre på, og dette er vi godt
i gang med.
Norge er tjent med et velfungerende internasjonalt samarbeid.
Derfor vil vi intensivere vår innsats for å styrke det multilaterale
systemet. Det er viktig av så mange årsaker, men det er også viktig
fordi felles arenaer bidrar til å skape felles virkelighetsforståelser.
Det foregår i dag en kamp om narrativene, altså
om fortellingene om hvordan verden egentlig ser ut, hvor stater
med ulike verdensanskuelser og agendaer konkurrerer om makt og innflytelse.
Denne kampen er høyst reell og pågår på mange arenaer og fronter
samtidig – og kanskje primært blant land i sør.
Utviklingen blant land i sør påvirker i økende
grad norske interesser. Politisk, økonomisk og demografisk utvikling
gjør at store land i sør blir stadig mer framoverlente i globale
spørsmål, og i økende grad velger sin egen vei, uavhengig av stormaktene.
Vi ser en geopolitisk trend der det globale sør styrker seg. Vesten
kan ikke som før sette dagsordenen eller diktere løsninger, i hvert fall
ikke alene. I denne endringen ligger det både utfordringer og muligheter.
I 2050 vil en fjerdedel av jordens befolkning
bo i Afrika. Over 50 pst. vil være ungdom under 25 år. Økonomiene
og markedene vokser. Mange land øker sitt engasjement på kontinentet.
Spenningsforholdet mellom stormaktene bidrar til dette. Samtidig
ser flere mindre land muligheter for bedre å fremme sine interesser
gjennom bredere internasjonalt samarbeid hvor afrikanske land er
attraktive partnere.
Når land i sør opplever at vestlige land opererer med
doble standarder, svekker det vår innflytelse. Det påfører Vesten
et omdømmetap som er svært uheldig. Også derfor er det viktig at
vi er konsekvente, at vi påpeker folkerettsbrudd uansett hvem som
begår bruddene, og hvor de skjer.
Afrika er, for å si det mildt, et sammensatt
kontinent. Her finner vi både noen av vår tids mest alvorlige kriser
og noen av de landene med aller størst potensial for vekst og framgang.
Sett under ett er Afrika ikke lenger primært
en mottaker av bistand. Vårt forhold til mange afrikanske land handler
i dag først og fremst om næringsliv, handel, investeringer, teknologi
og samarbeid om globale utfordringer. Lykkes afrikanske land med
økonomisk integrasjon og ambisjonene om frihandelsområder for varer,
arbeidskraft og kapital, vil Afrika på sikt få en betydelig kraft
i verdensøkonomien.
Regjeringen er i ferd med å ferdigstille en
ny strategi for Norges engasjement med afrikanske land og organisasjoner,
som skal være klar før sommeren. Den vil rette seg mot et Afrika
med raskt voksende befolkning, markeder, rik tilgang på kritiske
naturressurser og stadig økende innflytelse i internasjonal politikk.
Stikkord er gjensidige interesser, strategiske partnerskap, investeringer,
likeverd og langsiktighet.
Også i Latin-Amerika er det tendenser til økende polarisering
mot vestlige land, samtidig som folkeretten står sterkt i regionen.
Det gjør at landene ofte er gode allierte med prinsipielle syn,
også i en mer polarisert verden. Brasil er en særlig viktig samarbeidspartner
for Norge. Det er en viktig handelspartner og det største investeringsmarkedet
for norsk næringsliv etter EU og USA. Med gjenåpningen av Amazonasfondet
i 2023 gjenopptok vi også dialogen innen klima og skog. Brasils politikk
gir viktige resultater, og avskogingen i Amazonas ble halvert i
2023.
Flere andre latinamerikanske land er også nære samarbeidspartnere,
f.eks. i spørsmål om menneskerettigheter, fredsarbeid, hav, klima
og bevaring av skog.
Vi samarbeider også nært med India, hvis økonomiske
vekst har vært blant verdens høyeste i flere år. Veksten har også
gitt India økt internasjonal innflytelse. Fra å være en regional
stormakt har India i dag en naturlig ambisjon om global innflytelse.
India ser seg som en ledende representant for utviklingsland. Samtidig
ser vi at f.eks. USAs økende vektlegging av Kina og Indo-Stillehavsområdet
styrker Indias geopolitiske betydning. Det er i Norges interesse
å styrke vår kontaktflate med land som India.
La meg vende blikket mot hjemlige trakter igjen.
Europa er vårt verdifellesskap, vårt viktigste marked og den delen
av utenrikspolitikken som i det daglige virker mest inn på innenrikspolitikken.
Norsk utenrikspolitikk henger uløselig sammen med det som skjer
i vår egen region.
Vår utenrikspolitikk starter i Europa. Våre
bidrag og investeringer i Europas framtid er avgjørende for å nå våre
egne nasjonale målsettinger, enten det handler om klimapolitikk,
næringspolitikk, helse eller sikkerhet.
I turbulente tider som nå er det viktigere
enn noen gang før at vi styrker det europeiske samarbeidet, at vi ikke
stiller oss på utsiden, men bidrar konstruktivt der hvor vi har
særlige forutsetninger og klare interesser innenfor energi, karbonfangst
og -lagring, havforvaltning, mineraler og mye mer, så kan andre
være pådrivere på områder hvor de har bedre forutsetninger. Sammen
løfter vi hverandre. Det er det europeisk samarbeid dreier seg om.
EØS-avtalen er 30 år i år. Gjennom den er vi
koblet til et solid indre marked og er en del av et større fellesskap
som er tuftet på demokratiske verdier og rettsstatsprinsipper. Norge
bidrar til å fremme nettopp demokrati og rettsstat i Europa, bl.a.
gjennom EØS-midlene. De bidrar til Europas grønne omstilling, gjennom støtte
bl.a. til sivilsamfunn, og de styrker det bilaterale forholdet til
mange EU-land. EØS-midlene bidrar til samarbeid på tvers av Europa.
Det handler om solidaritet, men også om at Europa står sammen når
det virkelig gjelder – og nå gjelder det virkelig.
Regjeringen har derfor høye ambisjoner for
et europeisk samarbeid innenfor vår nåværende tilknytning til EU,
der vi leverer på helt konkrete norske interesser:
som krisehåndtering, hvor vi nå er
invitert til å delta i EUs helseberedskapssamarbeid
som sikkerhet og forsvar, hvor vi har intensivert samarbeidet
med EU for å hjelpe Ukraina militært og utvide produksjonskapasiteten
i den europeiske forsvarsindustrien
som i vår bistand til Ukraina, hvor det gis varebistand
og medisinsk evakuering av ukrainske pasienter gjennom EUs sivile
beredskapsmekanisme, UCPM
som å verne og utvikle det indre marked, gjennom EØS og
en lang rekke programmer hvor vi deltar
som å fremme norsk eksport og norsk grønn teknologi ved
å bidra til Europas grønne omstilling gjennom f.eks. Grønn Allianse
Samarbeidet med Europa styrker vår motstandskraft
og reduserer vår sårbarhet, og i en tid med bredere internasjonale
utfordringer ønsker vi ikke å stå alene.
Mot slutten vil jeg si noen ord om vårt forhold
til verdens to supermakter, Kina og USA.
Jeg besøkte Beijing og Washington den samme
uken for noen uker siden. Bildet som ofte tegnes av forholdet mellom
USA og Kina, handler om økende politisk, økonomisk og militær rivalisering,
men bildet er egentlig adskillig mer nyansert.
Det handler også om samarbeid og felles interesser for
å løse store globale utfordringer. Handelen mellom supermaktene
er økende, selv om den er nedadgående for visse sensitive varer
og tjenester.
USAs og Kinas økonomi og handel er så integrert
i hverandre at den ene vanskelig kan klare seg uten den andre. Det
er som et apparat de fleste av oss har, en iPhone. Den er halvt
kinesisk og halvt amerikansk. Brekker man den i to eller tar bort
en av halvdelene, virker den ikke. Slik er det også langt på vei
med dagens verdensøkonomi.
Under besøket til Beijing diskuterte jeg og
min kinesiske kollega bl.a. det grønne skiftet, handel og krigen
i Ukraina. Vi snakket også om menneskerettighetssituasjonen i Tibet,
Xinjiang og Hongkong, hvor jeg hadde klare budskap, og hvor vi åpenbart
har ulike syn.
Norsk politikk overfor Kina skal være tuftet
på våre interesser og våre verdier. Våre interesser og verdier er
i denne sammenheng oftest sammenfallende med europeiske interesser
og verdier. Derfor lykkes vi best i vår Kina-politikk ved å konsultere
tett med våre partnere i Europa og å holde oss på en nordisk-europeisk
linje.
EU definerer Kina som både partner, konkurrent
og systemisk rival på samme tid, med økende vekt på de to siste.
Slik er det. Kina er en partner bl.a. fordi vi trenger å engasjere
Kina for å løse de store globale utfordringene vi står overfor,
som å gjennomføre det grønne skiftet. Det klarer vi ikke uten Kina.
Det er gledelig å se at Kina tar denne oppgaven
på stort alvor i sin egen økonomiske utvikling. Det bygges f.eks.
ut mer fornybar energi på ett år i Kina enn i alle verdens øvrige
land til sammen det samme året. Mye av teknologien vi trenger for
en fornybar framtid, utvikles nå i Kina.
Som en raskt framvoksende supermakt er Kina
samtidig en konkurrent fordi de stadig tar større globale markedsandeler
på områder hvor vestlige land tidligere har vært dominerende. Kina
er en systemisk rival med en ideologi som utfordrer de liberale,
demokratiske standarder Norge og våre nærmeste er tuftet på. Kina har
en viktig rolle å spille i det multilaterale systemet, men vi må
samtidig møte og motvirke initiativer som undergraver våre grunnleggende
verdier. Kinas strategiske partnerskap med Russland og økende påvirknings-
og etterretningsoperasjoner mot vestlige interesser krever økt årvåkenhet
og tydelige budskap overfor Kina.
Vi vil samarbeide med Kina, men vi må ikke
være naive. I vårt samarbeid med Kina må vi ta høyde for risiko
og mulige konsekvenser for vår nasjonale sikkerhet så vel som våre
langsiktige økonomiske interesser.
I Washington er det tverrpolitisk enighet om
at forholdet til Kina blir dimensjonerende og strategisk retningsgivende
for USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk i uoverskuelig framtid.
Dette vil igjen kunne få konsekvenser for amerikanske strategiske
prioriteringer og økende forventninger til europeiske allierte.
Noen ganger vil vi også se nyanseforskjeller mellom europeiske og amerikanske
perspektiver på Kina. Fra norsk side støtter vi den europeiske grunntanken
om risikoreduksjon framfor såkalt frakopling.
Kinas framvekst endrer imidlertid ikke USAs
geopolitiske posisjon som atlanterhavsmakt, med en grunnleggende
interesse av et stabilt Europa og sterkt transatlantisk alliansefellesskap.
Krigen i Ukraina er et tydelig eksempel. Vi er fortsatt avhengige
av amerikansk lederskap i transatlantisk sikkerhetspolitikk.
Samtidig må vi i Europa være forberedt på å
ta større ansvar for europeisk sikkerhet. Det krever også at Norge samarbeider
tettere med våre nordiske og europeiske allierte og partnere.
Amerikansk politikk har grunnleggende betydning for
vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, for norsk økonomi og for
vår evne til å løse globale utfordringer i felleskap. Våre nære
transatlantiske bånd er tuftet på felles historie, solide langsiktige
fellesinteresser og et særlig tett sikkerhetspolitisk samarbeid.
Det kreves likevel kontinuerlig arbeid, dialog og tilpasninger for
å opprettholde en felles forståelse mellom våre to land og å finne løsninger
vi alle er enige om.
Vi har gjort tydelige prioriteringer av viktige
saksområder i det bilaterale samarbeidet med USA. Sikkerhets- og
forsvarspolitikken er viktigst. Det er både republikanere og demokrater
i USA også enige om.
Når amerikanske velgere stemmer fram sin neste president
i november, vil utfallet merkes langt utover USAs grenser. Det amerikanske
samfunnet preges av sterk partipolitisk polarisering, og presidentkandidatenes
visjoner for landets framtid er svært ulike. Det påvirker også utenrikspolitikken.
Vi må være forberedt på at samarbeidet på områder som
er viktige for oss, kan bli endret og påvirket. På noen områder
vil det kunne kreve nye samarbeidsformer for å ivareta norske interesser
på en god måte. På andre områder kan mulighetsrommet bli mer begrenset.
Det er en naturlig konsekvens av demokratiske valg, men det grunnleggende
ligger fast: Det er i norsk interesse å opprettholde en god relasjon
til USA.
Avslutningsvis vil jeg takke Stortinget, og
særlig de interparlamentariske delegasjonene, for å bidra til å fremme
en del av norsk utenrikspolitikk som jeg tror alle i denne sal er
enige om: å forsvare demokratiet mot autoritære krefter og autoritære
regimers frammarsj. Autoritære krefter er på frammarsj mange steder
i verden. Presset mot demokratiet og menneskerettighetene er større
enn på svært lenge. Forsiktig anslått lever mer enn to tredjedeler
av verdens befolkning i demokratier i tilbakegang eller i autoritære
regimer.
I flere land øker entusiasmen for én sterk
leder – ledere som bruker polarisering og propaganda som virkemidler,
og som ofte framstiller legitime ytringer som en trussel mot nasjonale
eller tradisjonelle verdier. I slike tider er det spesielt viktig
å stå opp for ytringsfriheten.
Også i Europa registrerer vi denne trenden.
Selv om demokratiet fremdeles er den klart viktigste styreformen
på vårt kontinent, opplever nesten halvparten av demokratiene i
Europa en tilbakegang. Europarådet – som er 75 år i år – har tatt
tak i dette. Under toppmøtet i Reykjavik i fjor ble man enige om
«de 10 bud for godt demokrati», og det er ti gode bud.
Noe av det som utfordrer demokratiet, er knyttet
til ny teknologi som i autoritære stater brukes til masseovervåking
og undertrykkelse. KI-generert innhold gjør desinformasjon enkelt,
billig og ofte mer overbevisende.
Samtidig brukes ny teknologi og sosiale medier
effektivt av menneskerettighets- og demokratiforkjempere, bl.a.
til organisering av pro-demokratiske sosiale bevegelser – slik som
i Hongkong eller i Iran. Det minner oss om at vi må sikre beskyttelse
av ytringsfriheten, pressefriheten og personvernet også på digitale
flater og plattformer.
Demokratiet utfordres kontinuerlig, og i 2024
vil demokratiet virkelig bli testet i svært mange land, for i år vil
flere mennesker i verden stemme enn i noe tidligere år i historien.
Omtrent halvparten av verdens befolkning skal velge nye ledere,
inkludert i noen av verdens største demokratier, som USA og Indonesia,
og store land i sør, som Mexico, India og Sør-Afrika.
For å konkludere: Jeg har i dag redegjort for
mange av de utfordringene vi står overfor i utenrikspolitikken. Listen
er naturligvis ikke uttømmende, men hovedtrekket er at vi står i
en brytningstid med krig i Europa, krig i Midtøsten, en global grønn
omstilling, kombinert med et demokrati under sterkt press i store
deler av verden. Samlet tegner dette hovedtrekkene i det utenrikspolitiske
landskapet vi står overfor i dag, og vi må tilpasse oss dette landskapet.
Utenrikspolitikken kan ikke ligge fast når verden er i bevegelse.
Mye er krevende, men ikke alt er mørkt. Noe
går riktig vei, bl.a. samarbeidet om å bekjempe klima- og naturkrisen.
I akkurat det ligger det håp, og det håpet skal vi bygge videre
på, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at verden kommer
til å kreve mye av oss i årene som kommer.