Elise Waagen (A) [10:04:19]: Det siste året har vi fått urovekkende informasjon fra flere hold som viser at tilstanden i norsk skole ikke er så bra som vi skulle ønske. PIRLS, ICCS og PISA er noen av undersøkelsene som viser en negativ utvikling i elevenes læringsresultater. Vi ser en nedgang i leseferdigheter, matematikk og naturfag. Samtidig meldes det om økende fravær, det meldes om mobbing, og det meldes om uro i klasserommene. Det bekymrer meg, og jeg tror også det bekymrer en del foreldre som sender ungene sine på skolen og bare ønsker det beste for barnet sitt.

Skolen skal være et sted for læring, mestring og sosial tilhørighet. Dessverre ser vi at det er flere piler som peker i feil retning. Jeg tror ikke de dårlige resultatene i skolen har en enkel forklaring. Verken pandemi eller ukontrollert digitalisering av skolen kan alene gi svaret på hvorfor elever har prestert dårligere i matematikk, eller hvorfor norske 14-åringer gjør det dårligere i demokratiforståelse enn tidligere.

Det er flere forhold som spiller inn, både i og utenfor skolen. Det har vært en pandemi, og vi vet at det er flere endringer i samfunnet. Det betyr likevel ikke at vi som politikere har noe mindre ansvar for å snu utviklingen vi ser i skolen. Det ansvaret vil Arbeiderpartiet ta. Selv om vi ikke kan peke på ett parti som skal bære hele ansvaret, savner jeg at Høyre i debatten om norsk skole er med og tar sin del av ansvaret.

PISA-undersøkelsen ble tatt opp et halvt år etter at Høyre forlot regjeringskontorene, og jeg mener at det er på sin plass å nevne at Høyre også styrte når elevene nå har de dårligste resultatene vi har sett på lenge – åtte år hvor motivasjonen har falt, og åtte år hvor vi ser at mobbetallene har økt.

Nå mener jeg det trengs et løft for både bedre læring og et bedre skolemiljø. Vi må tørre å se på hva som er gjort feil de siste årene. Jeg tror ikke vi nødvendigvis bare trenger å gjøre mer av det samme. De siste årene har vært preget av en ukontrollert digitalisering av skolen – ukontrollert, fordi hovedmålet har vært å innføre skjerm for skjermens skyld. Verken vi som politikere og fellesskap eller kommunene har vært gode nok til å stille de kritiske spørsmålene om vi egentlig bidrar til mer kvalitet og mer læring.

Det er bred enighet om at skolen skal ruste elevene til å leve i en digitalisert verden, men nå ser vi at digitaliseringen kan gå på bekostning av læring, konsentrasjon og det sosiale fellesskapet som skolen skal være. Jeg mener at vi trenger en bedre balanse mellom skjerm og fysiske bøker, mellom penn og tastatur. Flere lærere melder om at det ikke er et reelt alternativ å bruke noe annet enn skjerm. Skjerm har rett og slett blitt et sparetiltak i flere kommuner, og det har gått på bekostning av de fysiske bøkene.

Regjeringen har satt ned et skjermutvalg for å se på konsekvensene av skjerm i barn og ungdoms oppvekst. De har allerede påpekt at barn leser dårligere på skjerm enn på papir. Det er kommunenes ansvar å sørge for at man har de læremidlene man trenger i skolen, men vi ser at utviklingen har gått så langt flere steder at jeg mener det var helt på sin plass at regjeringen nå valgte å øremerke 115 mill. kr til fysiske lærebøker i skolen.

I går var jeg og besøkte 6. klasse på Aursmoen skole i Aurskog-Høland. Der møtte jeg fornøyde elever som har fått nye fysiske lærebøker i både norsk, engelsk og matte – et spleiselag mellom kommunen, med ordfører Roger Evjen i spissen, og regjeringen. Dette mener jeg er et viktig steg i riktig retning.

Vi bruker bistandsmidler i andre land på å lære barn å lese. Jeg tror vi er ganske enige om at lesing er en helt grunnleggende ferdighet, både for å klare seg i andre fag og for å klare seg som menneske. Derfor er vi nødt til å få opp ferdighetene, og det må vi gjøre i fellesskap.

Jeg lurer på: Hva vil regjeringen og kunnskapsministeren gjøre for å snu de negative læringsresultatene i skolen?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:09:38]: Resultatene fra PISA 2022 viser at norske 15-åringer presterer betydelig lavere i matematikk, lesing og naturfag sammenlignet med PISA 2018. Som representanten Waagen peker på, er PISA 2022 bare én av flere undersøkelser som viser at pilene i norsk skole går i feil retning. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk skole, og dette er en utvikling vi må snu.

Jeg mener at årsakene til nedgangen er sammensatte. Norge er blant de landene i verden som har digitalisert skolen mest. Vi vet at digitalisering har endret lesevanene våre. Skjermbruken har gjort noe med konsentrasjonsevnen vår, med utholdenheten vår og med oppmerksomheten vår. Det offentlige utvalget som ser på konsekvenser av barn og unges skjermbruk, peker bl.a. på at elevene leser dårligere på skjerm enn på papir. Den negative effekten av å lese på skjerm er størst hos elever med lave leseferdigheter. Vi vet også at mange unge har blitt mindre motivert for skole, og flere forteller at de kjeder seg når de er der. Selv om de aller fleste trives, ser vi at flere rapporterer om mobbing. Det er også bekymringsfullt at fraværet øker, både i ungdomsskolen og på videregående skole.

Jeg mener vi har gode forutsetninger for å snu den negative utviklingen, og regjeringen er allerede i gang med flere tiltak.

For det første vil vi gjøre mer for å balansere bruken av teknologi i skolen. Jeg tror mange sitter med en følelse av at digitaliseringen har gått for fort, uten at vi har stilt de riktige kontrollspørsmålene. Hva gjør skjermbruken med ungene våre? PISA-resultatene viser til at omtrent én av tre elever rapporterer at de blir distrahert av egen bruk av digitale ressurser i klasserommet. Sånn kan vi ikke ha det. Skjerm skal kun brukes i klasserommet når det faktisk bidrar til læring. Regjeringen har sammen med KS lagt fram en strategi for digital kompetanse og infrastruktur som vi nå følger opp.

For det andre er regjeringen i gang med en lesesatsing som skal fremme leselyst og øke ungenes leseferdigheter. Vi har bl.a. styrket skolebibliotekene, gitt støtte til innkjøp av flere fysiske skolebøker og satt i gang et prosjekt som skal fremme leselyst. I tillegg har Lesesenteret fått bevilget midler som skal bidra til å styrke leseopplæringen i skolen.

For det tredje er vi gang med å gjøre skolen mer praktisk og variert, sånn at motivasjonen øker og ungene våre lærer mer. Vi har opprettet en tilskuddsordning på 127 mill. kr til innkjøp av utstyr og en åtteårig rentekompensasjonsordning for investeringer i inventar og læringsarenaer som er praktiske. Jeg vil komme tilbake med flere tiltak for en praktisk og variert skole gjennom stortingsmeldingen om 5.–10. trinn.

For det fjerde må vi redusere fraværet i skolen og snu den negative utviklingen i læringsmiljøet. I høst leverte Utdanningsdirektoratet forslag til flere tiltak om fravær og fraværsregler. Jeg er nå i gang med å vurdere forslagene og har sendt på høring forslag om nye fraværsregler i videregående. Vi jobber også kontinuerlig med skolemiljø og for å redusere mobbing. I neste års statsbudsjett prioriterer regjeringen 35 mill. kr ekstra til å styrke dette arbeidet.

Jeg har sett mange eksempler på skoler og lærere som strekker seg svært langt for at ungene skal ha det bra og lære mer. Jeg vil understreke at lærerne ikke kan snu denne negative utviklingen alene. Vi trenger en bred mobilisering hvor politikere, sentrale og lokale myndigheter, organisasjoner og foreldre støtter opp om skolens og lærerens viktige oppdrag.

Elise Waagen (A) [10:14:15]: Takk til statsråden for gode refleksjoner rundt elevenes læringsresultater. Jeg er enig: Det finnes ikke ett enkelt svar. Jeg deler også statsrådens betraktninger om at vi trenger en bred innsats hvis vi skal klare å løfte resultatene i skolen. Jeg håper at de andre partiene i denne salen vil være med på nettopp det, for fellesskolen er grunnmuren i våre barns skolegang. Skal vi lykkes med skolepolitikken, må vi sørge for at alle barn uavhengig av utgangspunkt kan oppleve nettopp mestring i skolen.

Jeg tror vi for lenge har innrettet skolen for dem som er flinke til å sitte stille ved pulten. Det ser vi også med PISA-resultatene nå; det er ofte guttene som gjør det dårligere i skolen. Vi vet at langt fra alle elever kan det å sitte stille. Barn og unge er forskjellige, og det må også skolen tilrettelegges for. Vi vet også, ut fra statistikken, at hos de elevene som løper inn som engasjerte seksåringer – inkludert min egen, som begynte i fjor høst – daler motivasjonen når de kommer til 5. klasse. Allerede fra 5. klasse og utover synker motivasjonen, og den er på bunnen ved 10. klasse. Jeg tror ikke det først og fremst er noe feil med ungene våre. Vi må se på hvordan vi har innrettet skolen og systemet, sånn at vi klarer å holde motivasjonen og mestringen oppe. Motivasjonen er også nøkkelen til bedre læringsresultater.

Elever lærer både med hodet og med hendene, og jeg er helt enig med statsråden, som peker på at vi trenger å fylle en mer praktisk og variert skole med innhold. Vi er glade for at regjeringen allerede har satt av penger til en mer praktisk og variert skole, og til å gjøre det lettere for kommunene å investere i utstyr. Dette står i kontrast til Høyre, som i sitt alternative statsbudsjett velger å kutte hele regjeringens satsing på en mer praktisk og variert skole. For å være helt nøyaktig lar de det stå igjen 15 mill. kr, og hvis man deler det på alle elever i Norge, blir det cirka én blyant til hver.

Vi må ta inn over oss at motivasjonen faller, og tiden er overmoden for å gjøre noe med skolen. Jeg er glad for at vi nå peker på en viktig endring, og jeg mener at en viktig forutsetning for det er at lærerne har det utstyret de trenger for å kunne tilrettelegge i skolen. Mange lærere peker på at man ønsker, har lyst og vil, men at tiden ikke strekker til, og at ressursene ikke er der. Da er det vår jobb å stille opp.

Skal vi komme noen vei med skolen, trenger vi ikke å gjøre den mer teoritung. Skal vi løfte guttene framover, og løfte alle elevene, trenger elevene å få lære både med hodet og med hendene.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:17:35]: Jeg deler interpellantens engasjement for akkurat dette temaet, spesielt det interpellanten er inne på knyttet til motivasjon som nøkkel til bedre læringsresultater, som det ble sagt i innlegget. Praktisk læring vet vi er utrolig viktig for å få dette til – for å få motivasjonen og læringen opp og snu de negative resultatene. Når vi snakker om praktisk læring, legger vi en bred forståelse til grunn. Det handler ikke bare om en mer praktisk opplæring i de klassiske praktiske og estetiske fagene. Det handler også om å gjøre opplæringen i de andre fagene mer praktiske. Det kan bl.a. innebære å ha flere utforskende og praktiske læringsaktiviteter, at elever får bruke sansene og får være mer fysisk aktive i løpet av skolehverdagen. Det handler også om å bruke andre læringsarenaer enn klasserommet.

Vi vet at elevene lærer forskjellig, og de ønsker variasjon. En mer praktisk opplæring kan bidra til mer motivasjon og utholdenhet i skolehverdagen, men også til at opplæringen blir mer relevant og forståelig for elevene, slik at de lærer mer i alle fag. Det kan være særlig viktig for dem som i dag ikke presterer så godt på skolen.

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen nettopp i inneværende år satser på en mer praktisk opplæring, med en pott på 127 mill. kr til en tilskuddsordning og en ny rentekompensasjonsordning for større investeringer i lokaler og inventar. Der skal det være hele 8 mrd. kr fordelt på de neste åtte årene.

Jeg må også si at jeg håper at det er flere partier som kan gi støtte til denne satsingen – utover posisjonen, regjeringen og SV. Det ser jeg med stor interesse fram til at vi sammen, på tvers av partigrenser, skal få til framover.

Torbjørn Vereide (A) [10:20:02]: Mora mi er lærar, men ho er òg psykolog, reservemamma, reserveplanleggjar og ein tryllekunstnar. Ho må gjere veldig mange ting i tillegg til virket sitt som kontaktlærar på ein skule i Trondheim. Eg trur at den einaste grunnen til at ho klarer å leggje ned så masse innsats som ho gjer, er at ho verkeleg brenn for det. Ho er typen som framleis får julekort av elevar som heldt på å falle ut for ti år tilbake. Det er litt sånn at sjølv om ho latar som det ikkje påverkar ho så veldig masse, ser ein på ho at det er noko som verkeleg betyr noko.

Når vi ser resultata frå PISA på lesevanskar og konsentrasjon, og når vi får tilbakemelding om mobbing, er eg bekymra. Eg er redd for kva framtida til mange av desse barna rundt i dei klasseromma vil vere. Nettopp difor er eg veldig glad for at vi har fått ein kunnskapsminister som er veldig tydeleg på at desse problema ikkje er «peanuts», det er noko ein må møte med handlekraft. Noko av det kan botne i skjerm, noko av det kan handle om strukturelle ekskluderingsmetodar som ein må røske tak i, og noko av det kan handle om handlingsrommet lærarane har i klasserommet.

Eg har ein diagnose. Eg har ADHD. Eg har vore ein av desse veldig mange gutane som har sete på bakarste benk i klasserommet og slite med å finne roen, slite med å finne plassen min gjennom skulekvardagen og finne ut korleis eg kan trivast, og korleis eg kan lære. Når eg i mitt andre virke, etter at eg har kome på Stortinget, møter igjen folk som er i Nav-systemet, møter eg dessverre altfor mange som har vore på akkurat den same skulebenken som eg, som har vore rastlause, og som har masse evner og talent, men som ikkje heilt har fått den hjelpa han eller ho trong. Det gjer meg lei meg, men eg blir òg optimistisk når eg ser at det føregår konkrete satsingar på ein meir praktisk skulekvardag, der ein kan lære med hendene, bevege kroppen og tenkje på nye måtar.

Det er ein politisk forskjell på det Kari, Arbeidarpartiet og Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa leverer på praktisk skule, og det Høgre og Framstegspartiet legg i dette. Eg meiner at når Høgre føreslår å kutte vanvitig masse innanfor satsing på den praktiske skulen, sviktar dei mange av dei som sit på bakarste skulebenk.

Kva er eigentleg alternativet til at dei skal få utfalde seg på eit språk og på ein måte som dei faktisk meistrar? Eg trur dessverre alternativet er at fleire av dei vil ende opp i den veldig lange køen av unge menneske som hamnar på Nav permanent, men som ikkje burde ha gjort det.

Det er veldig store utfordringar, men eg trur vi òg har eit veldig stort potensial for å løyse dette. Viss vi skal klare det, meiner eg at vi må ha alle foreldre med på laget. Då er det spesielt tre oppfordringar eg har lyst til å gje.

Eg skal sjølv bli pappa om ikkje så altfor lenge, og eg tenkjer at denne beskjeden òg går til meg sjølv: Når vi seier noko om skjermbruken til barnet, tenk òg på din eigen. Tenk på din eigen skjermbruk som vaksen, og kva signal det sender til dei minste. Når du snakkar med barnet ditt om mobbing, tenk òg litt over kva du eller familiemedlemer skriv om andre menneske i kommentarfeltet, eller korleis ein snakkar om folk ein ikkje er einig med eller ikkje likar så godt. Ord vi brukar, smittar over på dei minste.

Det aller siste eg har lyst til å seie, er: Støtt læraren. Læraren, som mi eiga mor, er ein superhelt, men superheltar fungerer sjeldan aleine. Dei treng at vi har eit heilt lag som støttar opp om den jobben dei gjer, og nettopp der, i det bildet, kjem du som forelder inn.

Margret Hagerup (H) [10:25:26]: Det var godt å høre en representant som snakket om lærerne her oppe.

Det er tidlig innsats å sørge for en god skole hvor elevene mestrer og lærer seg å lese, skrive og regne. Det øker trivselen og relasjonen til medelever og lærere, og det har også en direkte konsekvens for hvorvidt en klarer å fullføre med et planlagt studieløp. Frafall i norsk skole har enorme kostnader senere i livet, både for samfunnet og – mest av alt – for den enkelte. Læreren er helt avgjørende for at elevene skal lære mer og bedre. Det er det så langt blitt sagt lite om i dag.

Fram til pandemien pekte mange piler i skolen i riktig retning. Høyre investerte betydelig i lærerne og åpnet for karriereveier i klasserommet. Fraværsgrensen førte til at rekordmange elever kom inn i klasserommene, de fullførte og besto, og vi løftet yrkesfagene og fagskolen og fikk virkelig satt viktigheten av gode fagfolk på dagsordenen.

Regjeringen Støre har etter to år som ansvarlige for skolepolitikken så langt reversert og hatt hule løfter om en tillitsreform som ingen ennå vet hva skal inneholde. Regjeringen ser ut til å være mer opptatt av alt annet enn kvalitet og innhold i skolen.

Det er grunn til å bekymre seg over en rekke urovekkende trender, men jeg bekymrer meg også for en skoledebatt som nå handler om skjerm, for hva er skjerm? Skjerm kan være da jeg nylig så kroningen av kong Frederik 10. på fjernsyn, og ble rørt av et monarki som står for kontinuitet og stabilitet i en urolig verden. Jeg kan bli irritert av skjerm hvis jeg oppdager at 8-åringen har sneket seg inn på YouTube på iPaden sin uten lov. For mormoren min var skjermen et kontaktpunkt til resten av verden.

Debatten om læremidler i skolen blir dermed svært upresis, og jeg mener at kunnskapsministeren har et klart og tydelig ansvar for å få denne debatten inn på riktig spor. Skjerm som begrep i skole er uten innhold, uten pedagogikk og ikke minst uten et medium. Papir, blyant og bøker har sine klare kvaliteter og egenskaper, men det har også de mange ulike digitale læremidlene. Enkelte leser bedre på iPad hvis det er korte tekster. Lengre tekster leses best i en bok.

Hvis vi skal ha tillit til lærerne, må vi også ha tillit til at de bruker det læremiddelet som best fremmer læring. Valg av læremidler bør basere seg på faglige og pedagogiske vurderinger, og der er læreren best kvalifisert. Kunnskapsministeren må fylle verktøykassen og gi lærerne reelle valg, men viktigere enn det er jo å sørge for at vi får flere lærere inn i klasserommet, og at vi gir dem karrieremuligheter hvor de kan fortsette å undervise. Jeg opplever at dette er utfordringer statsråden ikke tar tak i.

Motivasjonen faller dramatisk fra 5. trinn, fraværet øker, flere elever opplever mobbing, og færre søker seg til læreryrket. Samtidig har mange skoler allerede hatt klare regler for mobilforbud, så la oss snakke om det som faktisk skjer inne i klasserommet. Vi er helt enig med Arbeiderpartiet i at en mobiltelefon i utgangspunktet har lite i et klasserom å gjøre, og vi er også helt enig med Arbeiderpartiet i at det ikke trengs et nasjonalt forbud.

Læreren er den viktigste personen for å fremme elevers læring. Det er de som kan skape kultur for læring, sørge for god intensivopplæring og hjelpe den enkelte elev til å mestre ut fra egne forutsetninger.

Skal vi lykkes med å skape en skole der våre barn og barnebarn lykkes i framtiden, må vi slutte å debattere ytterpunktene. De grunnleggende utfordringene i norsk skole løses ikke gjennom kortsiktige tiltak, som mobilforbud og flere sløydbenker i klasserommene. Det er ingen motsetning mellom å lære seg å lese, skrive og regne og det å bruke hendene. En god snekker bruker hele seg i arbeidet. Det er heller ikke noe motsetningsfylt i å bli god til å lese og skrive gjennom å bruke både skjerm, penn, papir og bok.

De nye fagplanene som kom i 2020, legger til rette for en mer praktisk og utforskende læring, og handlingsrommet er lagt i klasserommet og på den enkelte skole. Det er jeg glad for at kunnskapsministeren har trukket fram ved flere anledninger. Dette har Vardheia ungdomsskole på Jæren vist. De har sveiserom, de har sløydbenker, de har grønnsakskasser i skolegården, og de har et eget gamingrom. Det er mye godt som kan skje i skolen når vi gir lærere og skoleeiere tillit.

Ingenting er viktigere for elevenes læring enn at de møter dyktige, kvalifiserte og engasjerte lærere. Det kan gjøre at de både trives og lærer, men det kan også bidra til at de faktisk fullfører skolegangen. Det krever imidlertid en regjering som setter kvalitet og innhold først. Da må vi også fortsette å investere i lærerne og ha tillit til dem i klasserommet. Vi løser ikke dette med en polarisert debatt om noe vi egentlig er enige om.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:30:22]: Jeg må nesten starte med å takke interpellanten for å løfte en viktig problemstilling, og så må vi gratulere Vereide, som snart skal bli far.

Det er et aldri så lite hakk i platen fra Høyre, som taler før meg her. Jeg synes ikke det er noe innoverende eller nyskapende med det Høyre presenterer. Det er ting vi har hørt før. Kritikken virker også hul, i den grad regjeringen i aller høyeste grad leverer både på tillitsreform, på satsing på lærere og på mye, mye mer som jeg skal komme tilbake til.

Det viktigste elevene får av skolen, er innledningsvis å lære å lære. Det må vi starte med. Det ligger intuitivt og biologisk i oss at vi er nysgjerrige og søkende, men det å lære, i skolens rammer, må barn og unge læres opp til. Skolens brede samfunnsoppdrag er å ruste elevene for livet. Det handler om mye, mye mer enn å ruste elevene for å svare på en PISA-prøve. Det viktigste for barn og unges læring, mestring og trivsel er at de møter kvalifiserte lærere som har tid til å se den enkelte eleven. Nå er det et arbeid med en lærerrekrutteringsstrategi, det vil snart legges fram en profesjonsmelding, og regjeringen gjør definitivt en bred innsats for å løfte lærere som profesjon og for å styrke det faglige fellesskapet som også lærerne har etterspurt i flere år for å kunne gjøre en bedre jobb i klasserommet.

Noe av det gode med norsk skole er at barn og unge med ulik bakgrunn lærer sammen. Det er viktig for fellesskapet. Det bygger ned forskjeller, og det bygger opp tilliten vi har til hverandre. Alle elever skal kunne gå på en skole sammen med barn fra nærmiljøet sitt. I ny opplæringslov, som Stortinget vedtok i fjor, og som trer i kraft i høst, slår vi fast nettopp dette med retten til å gå på nærskolen.

Regjeringens tillitsreform i skolen skjer i dialog med partene. Det er både en generell tillitsreform på tvers av departement, som det nye digitaliseringsdepartementet holder i nå, og det er en fagspesifikk reform der bl.a. lærerorganisasjonene er viktige premissleverandører inn i arbeidet i hverdagen og i skolen. Nå er det et arbeid som er levert, og som er på høring.

Kvalitetsutviklingsutvalget har også innspillsmøter rundt omkring i landet. Der er det bl.a. slått fast fra leder Prøitz at det som testes, er det som får oppmerksomhet, og at vi må ha et videre syn på hvordan vi ser på vurdering av kvalitet i skolen. Vi må ha en helhetlig omlegging av det vi i dag kaller for kvalitetsvurderingssystemet i skolen, og det i seg selv vil påvirke både hvordan lærere fokuserer, hvordan elever fokuserer og hvordan ressursbruken i skolen er.

Utvalget foreslår bl.a. å se på dette med kartlegging de første årene i skolen, der det ikke skal være kartleggingsprøver i verken 1. eller 2. klasse – de skal i utgangspunktet først komme på plass i 3. klasse. De vil også legge om nasjonale prøver, og de foreslår et alternativ til eksamen i 10. klasse. I Hurdalsplattformen slår regjeringen bl.a. fast at vi vil endre på nasjonale prøver i dialog med partene, og det pågående arbeidet med nye progresjonsprøver er stoppet. Her er det en tydelig dreining, i motsetning til forrige regjering, som ensidig fokuserte på testing og rangering.

Videre er overgangen til høyere utdanning oppe til politisk vurdering, og det kommer en proposisjon knyttet til opptak til høyere utdanning. I den forbindelse vil jeg også trekke fram overgangen til skolen og evalueringsarbeidet av seksårsreformen. Vi venter spent på endelig sluttrapport for evalueringen. Vi har fått to delrapporter hittil, og den siste rapporten før jul slo bl.a. fast hvordan trygghet, vennskap og klassemiljø er helt grunnleggende for å kunne lære i skolen og få en god start. Det handler bl.a. om mer praktisk læring i skolen og at elevene må ha det bra for å lære bra. Mestring, trygghet og strukturerte rammer, praktisk læring og god folkehelse i bunn er avgjørende.

Til slutt en kommentar til dette med teknologi: Det er ingen tvil om at teknologi påvirker skolen i høyeste grad. Regjeringen har lagt fram en strategi, og det kommer oppdrag fra Utdanningsdirektoratet fortløpende. Det tror jeg vil være viktig for å forebygge mobbing og sikre trygghet for alle elever.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:35:36]: Først vil jeg takke interpellanten for en viktig interpellasjon og et godt innlegg, hvis en plukker vekk retorikken, og ikke minst statsråden for et godt svar og – iallfall sett med Kristelig Folkepartis øyne – en mye mer positiv tilnærming til mange av de spørsmålene vi har løftet fram den siste tiden, enn den tidligere kunnskapsministeren. Det er jeg veldig glad for.

Jeg synes det har vært interessant å følge debatten, for jeg synes det har vært gode perspektiver fra andre representanter også. Jeg vil gi honnør til interpellanten for at hun legger vekt på at det er faktorer både i og utenfor skolen som er med og påvirker, og jeg tror representanten Vereide har rett i at når en ser på multitaskingen til lærere og alle oppgavene de har, gjenspeiler det litt samfunnet ellers. All den jobben vi kan gjøre i forkant og utenom skolen, er viktig for å lykkes med det som skal skje i skolen.

Jeg og Kristelig Folkeparti tror at det å få en god start på skolen er helt avgjørende, og overgangen fra barnehage til skole må ikke underslås. Før jeg sier mer om det, vil jeg kanskje trekke fram dannelsesmomentet, som representanten Strand var inne på her i stad. Vi kan alltids slåss om at alle elever skal få best mulig karakterer, at en liksom lykkes når en har fått ut det fulle potensialet, men jeg mener det er veldig viktig at vi ikke gir slipp på den viktige biten med dannelseselementet som skolen har – at vi skal være gagns mennesker, at vi skal bli gode medmennesker. I et mer flerkulturelt samfunn tror jeg de verdiene og det en på en måte har som fellesnevner, og som skolen gir, er veldig viktig. Der er læreren helt avgjørende, som flere har vært inne på.

Vi i Kristelig Folkeparti er stolt av den normen vi fikk til som medførte flere tusen nye lærere i skolen. Samtidig tenker jeg også at representanten Hagerups poeng om etterutdanning, det å sikre karrieremuligheter og sikre en økning av statusen på læreryrket for å få opp den søknadsandelen som dessverre er gått ned, vil bli en av de store utfordringene framover. Da tror jeg at lærerens posisjon, statusen, gjør at folk med gode karakterer og stor vilje til å gjøre noe i samfunnet, søker læreryrket – sikkert fordi det gir lønn, men også fordi det har en status. Der er det en vei å gå, i hvert fall slik jeg registrerer det.

Kristelig Folkepartis utgangspunkt, som vi har fremmet flere ganger i det siste, gjelder starten på skolen. Som andre har vært inne på, kommer evalueringen av seksårsreformen dette året. Jeg synes fri lek er noe vi dessverre i for stor grad har sett litt vekk fra. Der tenker jeg at en kunnskapsbasert tilnærming må være det viktige. Evalueringen blir kjempeviktig, men jeg synes også at det OECD har sagt om overgangen mellom barnehage og skole, er verdt å merke seg. Jeg har et favoritteksempel der de viser til en stor undersøkelse fra New Zealand, der de sammenligner femåringer og sjuåringer som har begynt å lese. Det som er opplagt, er at femåringene lærer å lese litt raskere, men når de er elleve, har sjuåringene hentet det inn, og de er på samme nivå når de er blitt elleve. Den interessante forskjellen er at de som begynte da de var sju, har større leseglede, større leseforståelse og den indre motivasjonen som er helt avgjørende for at en faktisk tar til seg læring senere.

Jeg synes det er et viktig perspektiv i diskusjonen om hva en fyller starten på skolen med. Skal en fange opp disse guttene som interpellanten var inne på, tror jeg f.eks. at ved nettopp å ha mer lek, det å ha en lekbasert tilnærming i mye av undervisningen, vil en kunne møte disse på en bedre måte. Når evalueringen kommer, håper jeg den får konsekvenser, og at kunnskapsministeren bruker mye ressurser på det framover.

Teknologi er også et tema. Der har Kristelig Folkeparti fremmet ulike forslag, og vi har for så vidt forslag til behandling nå. I Kristelig Folkepartis alternative budsjett la vi inn en halv milliard ekstra til flere lærebøker og en stor satsing på skolebiblioteker. Det er fordi kunnskapen vi nå har, viser at lesing i bøker på papir er ekstremt viktig, og at den digitaliseringen som jeg vil gi interpellanten rett i at dessverre har vært litt ukontrollert – vi er mange som skal ha ansvar for det og har trodd at digitale enheter bare ville være positivt, eller kanskje ikke bare, men iallfall ville tilføre mye positivt – og ikke har hatt den effekten som mange av oss hadde håpet.

Da må vi tørre å gjøre noe med det. Der vil jeg oppfordre Høyre til å se til Sverige, der Moderaterna – eller en regjering med partier tilsvarende Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – går i spissen for nettopp avdigitalisering og en stor satsing på lærebøker hvert eneste år. Det betyr at en satser på lærebøker, satser på skolebiblioteker og satser på opplæring i bruk av digitale læremidler. Det er ikke svart-hvitt, jeg er enig i det, men det betyr at det fokuseres mindre på nettbrett.

Til slutt vil jeg bare minne om forslaget vi har som går på forbud mot mobil. Jeg er enig med statsråden i at mobiler i utgangspunktet ikke skal være i klasserommet, men da har vi et verktøy – vi kan rett og slett gjøre det forbudt. Vi kan lovfeste at mobiler ikke skal være der. Jeg vet at kunnskapsministeren har gått et stykke når det gjelder retningslinjer og veileder, men en kan gå helt i mål og forby det. Det kommer jeg tilbake til i en annen diskusjon.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:40:46]: Norsk skole har et fantastisk utgangspunkt – et helt fantastisk utgangspunkt. Jeg har stått mang en augustdag og tatt imot fem–seks-åringene som skal begynne skolekarrieren sin. De står sammen med sine foresatte, holder dem i hånden og er spente. Jeg har brukt mye tid på de foresatte og har til dags dato ikke møtt en eneste en som ikke ønsker at deres barn skal lykkes i skoleverket. For et utgangspunkt vi har når de foresattes største ønske er at barnet deres skal lykkes i skoleverket! Det er de foresatte som er spesialistene og kjenner sitt barn aller best, og det må vi huske på. Den kompetansen og deres rolle må vi aldri glemme i løpet av skolegangen.

Det er mange av oss i dette landet som følger og koser oss med idretten, som tilskuer, som trener eller i et støtteapparat, og når våre idrettsutøvere gjør det bra – og av og til blir noen av dem verdensmester – beundrer vi både resultatene og den selvtilliten de oser av. Når det i perioder ikke går så bra, i perioder med dårlig resultat, når favorittlaget taper kamp etter kamp, snakker vi ofte om at selvtilliten mangler, og at de ikke får ut sitt potensial. Da trer trenerteam, støtteapparat og supportere sammen for å kunne bidra til at man kommer tilbake på vinnersporet. Man evaluerer og justerer opplegget for å lykkes, og vi anerkjenner at treningsopplegg, resultat og selvtillit henger sammen.

Flere undersøkelser viser negativ utvikling i elevenes læringsresultat, og det er særdeles bekymringsfullt. Derfor må vi, myndighetene, skole og foresatte, nå tre sammen for å endre dette. Vi er alle enige om at variert trening vil gi et godt resultat, og at variert trening i ung alder er en fordel for en senere idrettskarriere. Det er derfor både riktig og nødvendig at skolen blir mer praktisk og variert. Det er nødvendig, samtidig som det er nødvendig med ulike satsingsområder. Nå arbeides det med den nasjonale satsingen på lesing.

For dem som har lest den, er Hurdalsplattformen et meget godt grunnlag for politiske grep som vil styrke fellesskolen, og som vil gi bedre resultater. Dette er regjeringen i full gang med. Vi vet også at en av de viktigste faktorene – om ikke den viktigste – for at våre barn lykkes på skolen, er relasjonen lærer–elev. Da må vi sørge for at våre barn møter kvalifiserte lærere som har tid til å se den enkelte elev, og vi må sørge for at de ansatte i skolen får den nødvendige kompetanseutviklingen som til enhver tid trengs.

Alle blir ikke verdensmester, men alle må få føle seg som verdensmester ut fra sine forutsetninger og sitt potensial. At en elev går hjem fra skolen med en opplevelse av nok et tap, bygger ikke elevens selvtillit, og det bygger ikke elevens resultater.

Elise Waagen (A) [10:44:56]: Takk til andre partier og representanter som har valgt å delta i en ekstremt viktig debatt.

Jeg vil tilbake til elevenes leseferdigheter, nettopp fordi det henger så mye sammen med alt annet. Kan man ikke lese, kan man heller ikke bli god i de andre fagene. Norske elever er på bunnen i leselyst blant tiendeklassinger av alle de som deltok i den internasjonale undersøkelsen, altså på bunn blant alle landene. Det kan vi ikke være bekjent av.

Det skjer samtidig som vi ser en del trender i samfunnet hvor barn og unge tilbringer ganske mye tid på skjerm. Vi vet at norske ungdommer bruker mange timer på TikTok hver eneste dag – med ferdig servert budskap og små, korte snutter hvor de får servert videoer med det de er enig i, og det får de bare enda mer av.

Jeg mener at skolens brede samfunnsmandat nettopp er å demme opp for en del av dette. Når vi samtidig ser at demokratiforståelsen faller, er jeg bekymret for totalen. Jeg mener at vi må demme opp for det at elevene leser dårligere, leser mindre på skolen og leser mindre hjemme. Når vi vet at det er trendene, mener jeg det er oppsiktsvekkende at Høyre velger å gjøre bøkene dyrere. I sitt alternative statsbudsjett valgte Høyre å legge moms på bøker, gjøre bøker 25 pst. dyrere. Det mener jeg er feil prioritering i den tiden vi lever i.

I denne debatten har vi hørt fra Høyre at man mener at skjerm ikke nødvendigvis er et problem. Det er jeg ikke uenig i, men vi må ha den riktige balansen mellom skjerm og bøker. Hele problemet slik det er nå, er at lærerne ikke har den muligheten til å velge bøkene når de er best, nettopp fordi skjerm har blitt innført som et sparetiltak i flere kommuner. Det er ikke sånn alle steder at lærerne kan velge det som gir best faglig utbytte, man må ta det man har. Altfor ofte er det skjermen, og den gir ikke nødvendigvis det beste faglige utbyttet. Samtidig får vi flere og flere resultater av forskning som viser at skjerm har negative konsekvenser.

Når vi vet om tilstanden i norsk skole – at vi har dårligere ferdigheter, at vi har et skolemiljø det er grunn til å være bekymret for, og at vi har dalende motivasjon – er jeg glad for at vi har en regjering som tar dette på største alvor. Regjeringen har varslet at de skal legge fram en stortingsmelding om 5.–10. trinn som nettopp tar for seg disse utfordringene. Det mener jeg er en viktig og riktig prioritering.

Avslutningsvis mener jeg at i det en tid med økende forskjeller er avgjørende at vi også klarer å ta tak i det at skolen og PISA-undersøkelsene peker på at de som har foreldre som kommer fra veletablerte økonomiske hjem, gjør det bedre enn andre, og det er det vår oppgave å utjevne.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:48:19]: Tusen takk, alle sammen, for en veldig god debatt. Jeg må si at dette er et veldig godt utgangspunkt for å få til å snu denne utviklingen vi ser i norsk skole.

Jeg vil benytte anledningen til å rose Kristelig Folkeparti for det initiativet og engasjementet rundt mobil- og skjermbruk i skolen som de har hatt i lang tid. Jeg må også si at jeg deler engasjementet for viktigheten av lek. Det er viktig for meg å understreke at seksåringene skal oppleve en god skole med lærere som legger til rette for lek og læring i et inkluderende fellesskap. Det trenger ikke å være noen motsetning mellom lek og læring. Mye god læring skjer gjennom lek.

Det er på tide at vi får vite mer om resultatene av seksårsreformen som ble innført for over 25 år siden. De to delrapportene viser at vi har lærere og skoler som er opptatt av at ungene skal få en god skolestart, og som i stor grad legger til rette for dette. De yngste skal få leke, de skal få utforske og lære, og de er mye ute. Sluttrapporten blir lagt fram i første halvdel av 2024, og vi vil vente til vi har fått det endelige kunnskapsgrunnlaget før vi vurderer behovet for eventuelle tiltak.

Til slutt må jeg også si at jeg ikke er enig i Høyres beskrivelse av regjeringen, der det sies at regjeringen er opptatt av andre ting enn innholdet i skolen. Er det å satse på lesing å være opptatt av andre ting enn innholdet i skolen? Er det å satse på en praktisk skole, framfor å kutte dramatisk i en praktisk skole, å satse på andre ting enn innholdet i skolen? Er det å si at vi ikke skal ha mobiltelefon – den skal ikke være en del av skolehverdagen, for vi vet hva det gjør med konsentrasjonen til ungene våre – å satse på andre ting enn innholdet i skolen?

Jeg er enig med Høyre i at vi ikke løser dette gjennom en polarisert debatt om ting vi egentlig er enige om – som det ble sagt. Likevel: Er vi enige om en mobilfri skole når Høyre stemte dette ned med overveldende flertall på sitt landsmøte? Er vi egentlig enige om å satse mer på en praktisk skole, når Høyre velger å kutte så dramatisk til praktisk skole i sitt alternative statsbudsjett? Når det å ta tak i en politisk uenighet om dette kalles en polarisert debatt, lurer jeg egentlig på hvilken kritisk tenkning og meningsutveksling vi legger opp til i offentligheten og for våre barn og unge for framtiden.