Heidi Nordby Lunde (H) [10:34:07] (ordfører for saken: Takk til komiteen for godt samarbeid. Til tross for navnet på saken vi nå skal behandle, er nok komiteen litt delt i synet på om den faktisk handler om ny økonomisk politikk og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i Norge.

Det er i hvert fall et flertall i komiteen som står bak komiteens innstilling om at representantforslaget ikke vedtas. Det er ikke fordi flertallet er imot samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Det er vi ikke. Slik jeg oppfatter det, mener flertallet at premissene for flere av forslagene er litt misvisende, og som statsråden viser til i sitt brev til komiteen, er ikke investeringer i realkapital såkalt formuesomplassering, slik forslagsstillerne vil ha det til.

Forslagsstillerne er bekymret over at krefter som ønsker å avvikle norsk petroleumsnæring, får innflytelse over rammebetingelsene. Det er mange ulike verdier og interesser som er representert i denne salen, men det er fortsatt et solid flertall som står bak det at petroleumsnæringen skal utvikles, ikke avvikles, og at fondet skal forvaltes for framtidige generasjoner til høyest mulig finansiell avkastning med en akseptabel risiko. Det samme solide flertallet bidro også til at en samlet finanskomité stilte seg bak handlingsregelens innretning fra 2001 så sent som i 2017, med retningslinjer om at pengebruken hovedsakelig skal rettes inn mot infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser. Begrunnelsen er at oljepengebruken skal øke vekstevnen i norsk økonomi.

Det jeg synes er spennende med dagens oljefond, er at hoveddelen av fondets verdi faktisk ikke er basert på olje. Det jeg er enig med forslagsstillerne i, er at olje- og gassinntektene har vært helt uvurderlig for verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet, men det er god forvaltning som har gjort at innskuddet fra oljeinntektene på hele 3 265 mrd. kr nå har vokst til svimlende 12 624 mrd. kr. Oljepengene har vært såkorn for verdiskaping og vekst i andre næringer og markeder. God fondsforvaltning har gjort at vi kan høste av en høyere realavkastning enn om pengene hadde stått på bok. Derfor er det viktig at oljepengene fases inn i fondet i stedet for å brukes direkte eller settes inn i andre, kanskje dårligere forvaltede, solidaritetsfond av ulike slag.

Flertallet i komiteen mener det er bedre å høste av avkastningen enn å spise av såkornet. Mer direkte oljepengebruk vil svekke fondets verdi og gi lavere avkastning på sikt, hvilket også begrenser mulighet for uttak og reduserer det økonomiske handlingsrommet. Komiteens tilråding fremmes av medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti.

Lise Christoffersen (A) [10:37:04]: Takk til saksordføreren for hennes arbeid med saken. Hun har også redegjort for sakens innhold, så jeg skal ikke bruke tid på å gjenta det.

Som det framgår av innstillinga, har Arbeiderpartiet sluttet seg til saksordførerens merknader og innstilling til vedtak i saken og er enig i at representantforslaget fra Fremskrittspartiet ikke vedtas. Jeg skal kort begrunne hvorfor, men aller først vil jeg bare minne Fremskrittspartiet om at hadde de fått det som de ville fra starten av, hadde vi ikke hatt noe oljefond å disponere. Da hadde rettighetene for mer enn 40 år siden blitt solgt til utlandet for 10 mrd. kr.

Verdien av Statens pensjonsfond utland kan virke svimlende akkurat her og nå – nesten 12 500 mrd. kr – men da er det også fort gjort å glemme at folketrygdens forpliktelser til alderspensjon er omtrent i samme størrelsesorden, på 10 200 mrd. kr. I tillegg til det kommer utgifter til uføretrygd, etterlattepensjon eller andre stønader som også dekkes over folketrygdens budsjett. Med i bildet hører det også at overføringene av petroleumsinntekter til pensjonsfondet etter hvert vil falle, mens pensjonsforpliktelsene vil fortsette å øke. I nasjonalbudsjettet for 2023 er anslaget på nesten 600 mrd. kr i økte pensjonsforpliktelser bare fra 2022 til 2023.

Vi vet også at Fremskrittspartiet aldri har vært veldig glad i handlingsregelen. Dette representantforslaget er egentlig bare en litt mer avansert måte å bryte den på enn det Fremskrittspartiet vanligvis gjør i sin til tider ganske hemningsløse pengebruk – unntatt når de sitter i regjering, da. I den forbindelse vil jeg henlede oppmerksomheten til en ganske interessant artikkel på regjeringen.no, sist oppdatert den 31. mai 2018 – og alle husker jo hvem som da var finansminister. Artikkelen heter «Hollandsk syke» og handler om hvor galt det gikk da Nederland falt for fristelsen til å pøse gasspenger fra Groningen-feltet rett inn i statsbudsjettet. Store underskudd ga svekket konkurranseevne som rammet konkurranseutsatte næringer hardt, og som førte til en sterkt økende arbeidsledighet og behov for kraftige innstramninger i de offentlige budsjettene. Det tok 25 år før land og folk kom seg etter den bommerten.

Finansministeren kommer i sitt brev til komiteen i denne saken med en sterk advarsel mot Fremskrittspartiets forslag om å åpne for en kraftig økning av bruken av oljepenger, og heldigvis støtter ingen andre partier forslagene. Det er bra for folk her og nå, og det er bra for de generasjonene som kommer etter oss.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:40:16]: Av og til er det litt godt å stå alene, selv om det er ensomt.

Jeg vil bare minne representanten Lise Christoffersen om at det ikke er noen direkte kobling mellom oljefondet, SPU og folketrygdens utgifter. Det er slik at vi disponerer oljeinntektene i hvert års statsbudsjett, og det finansierer også folketrygden.

Det er ikke sikkert at alle har forstått hva vi mener med dette forslaget. Det er ikke noe angrep på verken fondene eller fondets avkastning, og ikke heller nødvendigvis på handlingsregelen. Det er rett og slett en konstatering av at selv med de enorme inntektene Norge har fra petroleumssektoren, har vi også en del åpenbare mangler innenfor viktige samfunnsområder. Jeg kan nevne vedlikeholdsetterslep på infrastruktur, ikke bare på vei og bane, men også på teknisk infrastruktur. Det samme gjelder for offentlige bygg. Vi mangler bevilgninger til Forsvaret og til kjøp av materiell til Forsvaret, og vi har åpenbare svakheter innen vår beredskap. Dette er altså til tross for at vi har enorme inntekter fra olje- og gassektoren.

Vi har ikke tatt til orde for at oljeinntektene skal brukes vilt og hemningsløst. Det er ingen fare for hollandsk syke. Vi tar bare til orde for at man kanskje bør se på innretningen av hvordan vi disponerer oljeinntektene. Det er ikke sikkert at det systemet som vi har etablert, og som har fungert tilsynelatende bra i mange år, er det aller beste for årene fremover. Det har en høy risiko å være så tungt eksponert i internasjonalt aksje- og obligasjonsmarked. Ikke minst merker vi det nå når det er krig i Europa. Vi forsøker altså å få i gang en debatt om innretningen og bruken av oljepenger, men det må jeg bare konstatere at andre partier ikke vil være med på.

Det er en ting som er positivt i komiteens innstilling og merknader, og det er at flertallet slår fast at målet for SPU er høyest mulig finansiell avkastning til en akseptabel risiko, og at fondet ikke skal benyttes til klimaspekulasjon. Det er en nødvendig presisering fordi det har vært gitt enkelte uttalelser, bl.a. fra landets statsminister, som kan bidra til å skape forvirring rundt målet til SPU. Så da vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [10:43:35]: Vi i Norge har vært historisk gode til å forvalte naturressursene våre og inntektene av disse, men likevel er dette en interessant diskusjon. Det er et par ting ved forslaget til Fremskrittspartiet og merknadene som jeg synes det er verdt å kommentere. Det ene er hva som er målet med oljefondet. Da vil jeg vise til det finansministeren skriver i sitt brev til Stortinget, at «Statens pensjonsfond utland (SPU) ikke skal ha politiske målsettinger, men finansielle».

Jeg husker da finanskomiteen var på tur til USA tidligere i høst. Da sto det på side én i presentasjonen foran oss – jeg mener i hvert fall å huske at det sto:

The fund seeks to achieve the highest possible long-term return with an acceptable risk on behalf of the Norwegian people.

Dette er tydelig. Det er ikke et snev av tvil om hva som er målet til fondet vårt.

Forslagsstillerne skriver også om oljenæringen, og da er det verdt å minne om overskriften på et av kapitlene i regjeringsplattformen, der det står helt tydelig at denne regjeringen vil utvikle, ikke avvikle oljenæringen. Det er interessant når forslagsstillerne skriver at «det er grunn til bekymring når krefter som ønsker å avvikle norsk petroleumsnæring, får innflytelse over rammebetingelsene». Det er en interessant merknad. Det er da verdt å minne om at Venstre, Fremskrittspartiets tidligere koalisjonspartner i regjering, svært eksplisitt ønsker å stanse oljeletingen på norsk sokkel. Det ville vært interessant å høre hvordan Fremskrittspartiet reflekterer rundt det.

Det er et interessant representantforslag, og nå spør jeg mer av genuin nysgjerrighet, ikke for å drive politisk polemikk: Hvordan definerer Fremskrittspartiet samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer? Hvis vi skal kunne bruke mer penger av fondet, er det en samfunnsøkonomisk lønnsom investering hvis vi bruker mer penger på å utdanne førskolelærere? Er det å få flere lærere i skolen en samfunnsøkonomisk lønnsom investering? Er all forskning en samfunnsøkonomisk lønnsom investering? Om vi får flere folk til å holde lov og orden og hindre hærverk og ødeleggelse av infrastruktur, er det en samfunnsøkonomisk lønnsom investering? Jeg er litt nysgjerrig etter å høre Fremskrittspartiet reflektere litt rundt grensedragningene her, som ikke kan være enkle for noen.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [10:46:42]: Det er viktig kontinuerlig å diskutere premissene for vår økonomiske politikk. Vi skal ikke ta alt for gitt, og vi skal ikke tro at handlingsregelen er noe vi har fått sendt fra høyere makter for fullstendig etterlevelse i all framtid. Selv om jeg åpenbart er uenig i forslagene til Fremskrittspartiet, er det et selvstendig poeng å vise fram at handlingsregelen og premissene for statsbudsjettene og vår økonomiske politikk er noe vi faktisk styrer fra denne salen.

Handlingsregelen er og skal være en viktig rettesnor for de økonomiske valgene vi tar. Den motvirker overoppheting av økonomien i oppgangstider og gir rom for en ekspansiv budsjettpolitikk for å opprettholde sysselsetting og aktivitet i andre tider. Som flere i denne salen har påpekt i det siste, vil vi kanskje nettopp se et sånt skifte i det kommende året.

La det ikke være noen tvil: Norges finanspolitiske rammeverk har tjent oss og tjener oss godt. Det kan dog være et poeng å vurdere hvordan vi anvender f.eks. muligheten til bevilgninger «under streken», altså 90-postene, og vi stiller oss positive til en debatt om dette.

Forslagene som framlegges i denne saken, tar oss i feil retning. Det viktigste vi kan gjøre for framtidige generasjoner, ja, kanskje til og med for dem som er litt yngre enn meg i denne salen, er å kjempe kampen mot klima- og naturkrisen med de midlene vi har. Det er åpenbart at vi trenger store strukturelle grep for å innrette økonomien mot en grønn omstilling, men en revisjon av handlingsregelen, slik forslagstillerne tar til orde for, gir ikke en løsning på de utfordringene norsk økonomi står overfor – og spesielt tar det ikke klimakrisen på alvor. Klimakrisen er vår tids største utfordring. Statens pensjonsfond utland er en stor og avgjørende aktør i det finansielle markedet og må være verdensledende i håndtering av klimarisiko og ha klare krav og mål om nullutslipp. Fondets investeringsstrategi kan spille en avgjørende rolle for framtidens generasjoner ved nettopp å ta klimamålene på alvor.

Jeg er glad for at jeg brukte litt ekstra tid på denne saken nå før jul, for ikke bare er SPU viktig for å sikre unge og framtidige generasjoner økonomisk, SPU må også være viktig gjennom vurderinger knyttet til klima. Et slikt mulig virkemiddel skylder vi våre etterkommere å bruke.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:49:31]: Me i Miljøpartiet Dei Grøne deler representanten Nordby Lundes vurdering av at dei tilsette i SPU er dei som er best eigna til å forvalte desse midlane – dersom Noreg bestemmer seg for å behalde pengesekken sjølv.

Men nokre gonger er det faktisk ikkje riktig å sitje på pengesekken og ruge. Solidaritetsfondet som Miljøpartiet Dei Grøne har føreslått, er ikkje meint som eit fond som me skal sitje på, men snarare eit fond som ein kan trekkje på for å avhjelpe krisene som har oppstått som følgje av krigen i Ukraina.

Høgre og Framstegspartiet har valt å karakterisere Noregs ekstra inntekter på 2 000 mrd. kr, etter Putins invasjon i Ukraina, som tilfeldig variasjon. Kristeleg Folkeparti, Høgre og mange andre er opptekne av at me skal avgrense oss til handlingsregelen. Handlingsregelen er ein bra regel for Noreg i ein normalsituasjon, og han seier noko om kor mykje pengar me kan bruke innanlands i norsk økonomi. Eg klarer ikkje å forstå kvifor me skal la ei teknokratisk oppfinning som handlingsregelen bestemme korleis me skal bruke den ekstraordinære lottogevinsten som me har fått etter at Russland angreip Ukraina.

Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner det er nok å løyve nokre titals milliardar. Me meiner at desse pengane ikkje tilhøyrer oss, og at dei bør setjast av til dei menneska som treng dei. Det blir altså antatt at i løpet av 2023 vil me auke formuen vår med 2 000 ekstra milliardar. Dette er pengar me har råd til å avsjå, og eg vil driste meg til å leggje til og hevde at det er samfunnsøkonomisk lønsamt å investere i fred og menneskeliv.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:51:24]: Det er interessant å sitte og følge med på de ulike innleggene i dag, og det synliggjør også ganske stor politisk forskjell. Ta f.eks. avslutningen av det siste innlegget, om at man skulle gi bort 2 000 mrd. kr: Det er et helt enormt beløp – tenk om vi bare skulle sagt at vi ikke skal ha de pengene!

Én ting er akkurat oss som sitter i stortingssalen her nå, men det som er tankegangen rundt forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, er at det er et slags generasjonsregnskap. Vi høster nå en ikke-fornybar ressurs, og når vi høster den ikke-fornybare ressursen, kan ikke vi som sitter i Stortinget akkurat nå, tillate oss å ta alle valgene for hvordan de pengene brukes. Også de som kommer etter oss i stortingssalen, skal kunne få lov til å bruke de pengene til å løse ulike formål, om det er bistand, klima, politi eller forsvar, eller om det er andre ting man ønsker.

Det er den generasjonskontrakten som ligger i handlingsregelen: at vi skal tenke mer enn bare samtid, vi skal også tenke at det kommer noen som skal styre Norge i de årene som kommer. Hvis da f.eks. Miljøpartiet De Grønne hadde fått gjennomslag for sin politikk, hadde vi hatt mye kortere tid der vi fikk store olje- og gassinntekter. Takket være at Senterpartiet og Arbeiderpartiet styrer, får vi lengre tid der vi får olje- og gassinntekter.

Noe annet som er interessant når man hører på innleggene, er at f.eks. sist uke var Aker BP ifølge mediene ute med investeringsbeslutninger på rundt 200 mrd. kr. Det er en ganske kraftfull satsing, og det er jeg glad for. Ifølge mediene kunne det også generere opp mot 150 000 årsverk. Det mener jeg er kjempeviktig, spesielt for kysten, der det er veldig mange årsverk innenfor olje- og gassindustrien. Det er altså en tung satsing, og det er bra.

Så vil jeg gå litt videre inn på det som representanten Sandtrøen var innom: hva som er en samfunnsøkonomisk god investering, og hva det er som gir størst samfunnsøkonomisk avkastning. La oss bruke et skolebygg. Hvis man bygger et skolebygg, er det en offentlig investering, så innenfor den måten å tenke på som Fremskrittspartiet legger til grunn, er det en investering. Men det å ha lærere, det som faktisk er poenget – altså utdanningen inne i skolebygget – det er drift. Er det sikkert at det er riktig å bruke mer penger på bygget enn på driften? Jeg er veldig usikker på det. Jeg tror det er viktigere at en sørger for at det er gode lærere, enn at en tenker bare bygg.

Ta et sykehus: Et sykehusbygg er en offentlig investering, men en hjerteoperasjon som skjer inne i sykehuset, er drift. Er det sikkert at det er viktigere å bygge store, fine sykehus enn at vi skal gi penger til hjerteoperasjoner? Jeg er usikker på det. Jeg tror det er viktigere å prioritere hjerteoperasjoner.

Derfor blir det veldig skummelt hvis en tenker at vi skal ha én type budsjett for det som er investering, men et annet for det som er drift. Driften av sykehuset er tross alt viktigere enn sykehusbygget, og lærerne i skolen er tross alt viktigere enn skolebygget. Selvfølgelig er skolebygget også viktig, men å skille ut, at man skal ha én logikk for den typen investeringer, gir helt feil insentiv. Først og fremst må vi sørge for at det er lærere, sykepleiere, forsvarspersonell og andre, og derfor må man alltid se helheten.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:06:00]: Jeg fikk ikke noe svar fra statsråden i sted. Jeg skulle gjerne hatt et svar på om han er enig i påstanden om at ved eksport tar man et produkt ut av Norge, og så får man penger inn. Når man får penger inn, skulle man tro at det blir mer aktivitet, ergo mer inflasjon. Da følger jeg logikken til ministeren fra tidligere, i utallige debatter på tv og i påstander i avisen, om at akkurat det er tilfelle, og det motsatte, selvsagt, ved import.

Man har til og med Innovasjon Norge, som skal øke eksporten. Fremskrittspartiet synes det er bra at man øker eksporten, men argumentet til statsråden er at når en har mindre aktivitet, blir det mindre inflasjon og lavere rente. Det er rett og slett en sammenheng i økonomien. Hvis man er uenig i at eksport fører til mindre penger, bør man dokumentere det. Ved eksport ut får vi penger inn, mer aktivitet i økonomien, enten i investeringer i samme bedrift eller betaling av utbytte. Det er selvsagt sånn en bedrift vil bruke sine penger. Jo mer aktivitet det blir, jo mer inflasjon – mot selvsagt da også høyere rente, hvis logikken stemmer.

Poenget her er at det er ikke mulig å detaljstyre norsk økonomi på den måten som statsråden prøver å gjøre. Det er ikke mulig å si at én milliard skaper ny inflasjon og høyere rente. Statsråden vil sannsynligvis si at nei, med én milliard her og én milliard der blir det veldig mye penger, men da snakker vi om offentlige penger. Det er de private som skaper kreativitet og aktivitet i norsk økonomi, og det er positivt. Det er teknologisk utvikling, vi får FoU, og det er det som er positivt for norsk økonomi. Man kan ikke da dempe den fordi man ikke ønsker mer penger inn i Norge, men det er det statsråden argumenterer for. Han vil ikke ha mer aktivitet i norsk økonomi, for da blir det høyere rente og mer inflasjon. Men hvorfor skulle det være forskjell på private penger og offentlige penger? For Fremskrittspartiet er det slik at offentlige penger i investeringer er fornuftig, og private investeringer er også fornuftig, for vi har en fremtid å ta vare på, vi har folk som skal komme i jobb – folk med utdanning som skal få en jobb, vi har teknologer og ingeniører som skal ha en jobb. Derfor er eksport bra for norsk økonomi.

Statsråden vil hevde – burde hevde – at eksport er negativt, for da får man faktisk mer penger inn, bedriften får betalt for produktet, helt uavhengig av offentlig sektor. Statsråden argumenterte ut fra hvor man fikk inn penger, om det var ved sparing av penger, eller ved å bruke penger over offentlige budsjetter, men statsråden prøver jo å oppmuntre også privat sektor – gjennom Innovasjon Norge og andre steder – til mer eksport, altså mer penger inn, mer aktivitet. Er statsråden enig i det, eller har han en annen grunn til å forklare at eksport ikke fører til mer aktivitet i norsk økonomi?