Jan Tore Sanner (H) [10:05:34]: Stortinget har vedtatt en kompetansereform – en kompetansereform som skal forsterkes i årene som kommer – så det er ikke nødvendig å vedta enda en ny, men det regjeringen har startet med, er å kutte i disse programmene. Regjeringen har kuttet i bransjeprogrammet, i tiltaksplasser og i modulstrukturert utdanning.

Det er nettopp når man har et stramt arbeidsmarked, at det er så viktig å koble de arbeidsledige med de ledige jobbene, og da trenger man kompetansepåfyll. Vi er også i en situasjon hvor arbeidslivet opplever store endringer, og hvor det er behov nettopp for programmer som kan bidra til ny kompetanse, slik at folk står tryggere i jobbene.

Jeg må nesten spørre en gang til: Hva er bakgrunnen for at regjeringen konkret og målrettet velger å kutte i de programmene som skal bidra til mer kompetanse til dem som står i jobb?

Statsråd Ola Borten Moe [10:06:39]: Jeg vil ta avstand fra påstanden om at vi kutter i kompetanseprogram eller utdanningsformål. Det gjør vi ikke. Tvert imot legger vi opp til, hvis man tar universitets- og høyskolesektoren, en realvekst i budsjettene på 0,6 pst. neste år. Det muliggjør flere studieplasser.

Hvis man ser på Høyres alternative opplegg, er det et kutt på i størrelsesordenen 0,5 pst., rett og slett fordi man legger inn målrettede kutt gjennom det Høyre kaller ABE-reformen, men som er ostehøvelkutt i hele offentlig sektor. Det er ikke denne regjeringens tilnærming. Vi ønsker fortsatt brede satsinger på kompetansebygging, utdanning og etter- og videreutdanning i hele landet, og vi kommer selvsagt til å videreføre det i budsjettene som kommer.

La meg avslutningsvis si at selvsagt er det beste utgangspunktet for å få flere i arbeid et arbeidsmarked som etterspør mennesker. Der er vi heldigvis nå, og det er litt merkelig hvis det er sånn at Høyres tilnærming til dette nå plutselig skulle være at det kun er statlige program som er det eneste saliggjørende for å få folk i jobb.

Jan Tore Sanner (H) [10:07:44]: Det er faktisk en av statens kjerneoppgaver å sørge for kompetanse, bidra til at vi har muligheter for ungdom, og at de som står i jobb, har mulighet til å bygge sin kompetanse gjennom arbeidslivet. Særlig innenfor etter- og videreutdanning for voksne handler det egentlig om et spleiselag mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, hvor det offentlige må bidra, og bransjeprogrammene har regjeringen kuttet.

Bransjeprogrammene ble evaluert av Fafo. Jeg mener det er viktig med en kunnskapsbasert tilnærming, og Fafo konkluderte med at bransjeprogrammene ser ut til å ha møtt behovene i bransjene. Det har både bidratt til at de som er i jobb, kan styrke sin kompetanse, og også bidratt positivt til arbeidsmarkedet generelt. Så hva er grunnen til at man konkret har valgt å kutte i bransjeprogrammene, som arbeidstakerorganisasjonene også står bak?

Statsråd Ola Borten Moe [10:08:47]: Vi har ikke kuttet i bransjeprogrammene. Bransjeprogrammene lever i beste velgående, vi har sågar lansert nye bransjeprogram i det året som har gått, men de er videreført i et noe mindre omfang enn det den forrige regjeringen la opp til.

Vi kutter heller ikke i universitets- og høyskolesektoren. Vi legger på fagskoleplasser. Etter forliket med SV nå øker vi studiestøtten. Høyre gjør ingen av de tingene. Allikevel blir vi nå møtt med at vi ikke satser på kompetansebygging i bred forstand i det norske samfunnet. Det synes jeg med respekt å melde er merkelig.

Når det gjelder behovet for etter- og videreutdanning, tror jeg et bredt flertall i Stortinget anerkjenner det og vet hvor viktig det er at vi over tid legger til rette for at alle sammen kan drive med akkurat det. Ett av tiltakene vi har gjort, er å utsette den egenbetalingsforskriften som Høyre la på plass, og som ville ha kommet til å gjøre det systemet langt mer rigid enn det det er behov for, nettopp for å få på plass det spleiselaget mellom alle gode krefter i det norske samfunnet.

Jan Tore Sanner (H) [10:09:51]: Nå er statsråden upresis, for å si det forsiktig. For det første er egenbetalingsforskriften viktig nettopp for å legge bedre til rette for at voksne kan få økt sin kompetanse, og Høyre plusser på 500 ekstra IKT-studieplasser i sitt alternative budsjett.

Jeg har inntrykk av at noe av problemet her rett og slett er at regjeringen har et veldig dårlig samarbeidsforhold til partene i arbeidslivet. Lederen i YS uttalte:

«Norge er i omstilling, og norske arbeidsplasser er i endring. For å sikre en bærekraftig omstilling av arbeidslivet må trepartssamarbeidet fungere. Det gjør det ikke per i dag (…).»

Er litt av utfordringen at Ola Borten Moe ikke er tett nok på partene i arbeidslivet når man skal videreutvikle en videreutdanningsreform for fremtiden?

Statsråd Ola Borten Moe [10:10:46]: Jeg er 100 pst. enig i at hvis vi skal komme videre med dette på godt vis, er vi helt avhengige av å ha tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Det har både jeg og mitt departement lagt opp til. Vi har hatt møter med partene i arbeidslivet og kommer til å ha nye møter i nær framtid for å ta dette viktige arbeidet videre. Vi er imidlertid nødt til å se det i sammenheng med hva vi gjør i utdanningssystemet for øvrig. Det handler om finansieringssystem, det handler om tilgang på studieplasser, det handler om å bygge videre opp kapasiteten innenfor fagskolene, det handler om hvordan vi syr sammen støtteordningene i Lånekassen, kanskje økt likviditetsstøtte til studenter som er noe eldre, og som har helt andre behov enn dem som er tidlig i livet, og det handler om sammen med partene i arbeidslivet å finne fram til gode ordninger som gjør at vi greier å klargjøre behovet og tilby ut fra etterspørsel over tid. Det er et arbeid som er høyt prioritert av meg.

Grunde Almeland (V) [10:11:59]: Som vi hører, har regjeringen gjort betydelige kutt i sentrale deler av et kompetanseprogrammet. Et annet eksempel, i tillegg til det som er blitt nevnt så langt, er 50-millionerskuttet i Kompetansepluss, som vil gjøre at mange færre voksne som trenger det, får opplæring på arbeidsplassen i helt grunnleggende ferdigheter. Det er skuffende å konstatere at også SV velsigner disse kuttene når de nå har gått inn i en avtale med regjeringen. Samarbeidspartiene glemmer at nøkkelen til å lykkes med å få en varig tilknytning til arbeidslivet, er å kunne mestre grunnleggende ferdigheter som f.eks. norsk. Dette er ofte personer som ikke har tilgang til UH-sektoren ellers, som statsråden her skryter av å ha gitt penger til. Statsrådens departement har selv fått mange rapporter som viser at norskkunnskaper er utrolig viktig og den største barrieren for å integreres i norsk arbeidsliv.

Hvorfor mener statsråden at det er riktig å strupe sånt som dette programmet, i en tid der så mange trenger det for å kunne komme inn i arbeidslivet og lykkes i arbeidslivet?

Statsråd Ola Borten Moe [10:13:07]: Jeg mener at vi må holde tunga rett i munnen. I de tidene vi står i nå – der det som står på menyen, er inflasjon, renteøkning og ikke lenger muligheten til å bruke veldig mye mer oljepenger, som Høyre gjorde gjennom åtte år – må man selvsagt prioritere hardere. Jeg mener veldig sterkt at det er de brede ordningene og den brede kapasitetsbyggingen i universitets- og høgskolesektoren og fagskolene våre som kommer til å være det viktigste svaret. Der konstaterer jeg at det er regjeringen sammen med SV som prioriterer sektoren høyt, mens alle andre partier i sentrum–høyre kutter ganske greit i budsjettene til våre universiteter og høyskoler og det som handler om høyere utdanning generelt sett.

Det er også et mye strammere arbeidsmarked, og det er både en utfordring og en stor mulighet. Jeg tror vi som samfunn har en unik mulighet nå til å få folk inn i arbeid, folk som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Det er de rene markedsmekanismene som kommer til å være viktigst. Så skal vi ha program i tillegg, men det er ikke de smale programmene som er hovedsvaret.

Himanshu Gulati (FrP) [10:18:18]: I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 7 for 2020–2021 i fjor, En verden av muligheter, fremmet Fremskrittspartiet forslag i denne salen om å få på plass formaliserte møtepunkter mellom PST og norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Forslaget ble nedstemt og fikk kun Fremskrittspartiets stemmer – også dagens regjeringspartier var imot forslaget. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om han mener at slike formaliserte møtepunkter mellom aktører i høyere utdanning og PST kan være hensiktsmessig – gitt den store trusselen vi ser mot universitets- og forskningssektoren – eller om han mener at dette ikke trengs.

Statsråd Ola Borten Moe [10:18:55]: Jeg kan fortelle representanten at et slikt møte ble gjennomført for to uker siden, i regi av Kunnskapsdepartementet, der vi hadde både PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og representanter fra alle universiteter og høyskoler til stede. Man gikk der gjennom både trusselvurderinger og de aktuelle situasjonene vi har sett i Tromsø og i og for seg også i Trondheim. Jeg opplevde det som et uhyre nyttig møte for både sektoren, sannsynligvis også for de relevante sikkerhetsmyndighetene og ikke minst for departementet. Vi kommer til å legge opp til å videreføre det, rett og slett fordi det er en god måte å håndtere ting på.

Himanshu Gulati (FrP) [10:19:37]: Saken fra Tromsø, som har fått mye oppmerksomhet, er dessverre ikke enestående i Norge. I høst måtte også en iransk-tysk tidligere professor ved NTNU møte i retten tiltalt for brudd på eksportkontrolloven. Den 26. oktober i år var hovedsaken i Dagsrevyen at statsminister Støre ønsket strengere gransking av gjesteforskere som kommer til Norge. Bakteppet var riktignok Tromsø-saken og det sterke fokuset som har vært.

Mitt spørsmål er derfor om statsråden har satt i gang noen andre initiativer etter statsministerens uttalelser, bortsett fra det møtet han viste til.

Statsråd Ola Borten Moe [10:20:11]: Jeg tror det er viktig å være klar over at sakene i Tromsø og Trondheim er veldig forskjellige. Jeg vil hevde at det vi så i Tromsø, med en antatt illegalist, tilhører unntakene. Det er veldig sjelden at vi opplever slikt, og sannsynligvis var det et svært godt arbeid fra sikkerhetsmyndighetene våre som gjorde at man klarte å avdekke det. Det er isolert sett selvsagt veldig bra.

Jeg tror også det er viktig å holde tunga rett i munnen når det gjelder hvem som skal gjøre hva. Det å følge opp hvem som kommer inn i Norge, om det skulle være illegalister eller mennesker med andre intensjoner enn å bedrive forskningssamarbeid eller undervisningssamarbeid, er sikkerhetsmyndighetenes ansvarsområde. Jeg ønsker ikke at våre universiteter og høyskoler skal bli et slags etterforskningsorgan eller politiorgan. De skal drive med det de er dyktige til, og så må vi lene oss på sikkerhetsmyndighetene når det gjelder klarering og innhenting av bakgrunnsinformasjon. De har selvsagt også et helt annet tilfang av det enn et universitet har.

Himanshu Gulati (FrP) [10:21:16]: Aftenposten skrev i slutten av oktober om at Utenriksdepartementet i vår foreslo en endring i eksportkontrollforskriften, som regulerer hva slags varer og teknologi som kan sendes ut av landet. UD ønsket å gjøre det tydelig at også forskning som kan styrke et annet lands militære evne, ikke skal kunne utnyttes i slike sammenhenger. De ønsket en mer målrettet kontroll av kunnskap med militære anvendelser som overføres til utenlandske borgere og virksomheter. Et samlet Kunnskaps-Norge strittet imot forslaget. Jeg lurer derfor på om statsråden har tatt initiativ til prosesser eller dialog med de høyere utdanningsinstitusjonene om dette tiltaket, eller om han har tatt initiativ til å jobbe fram andre tiltak for å gjøre noe med dette, som også UD er bekymret for.

Statsråd Ola Borten Moe [10:22:03]: Arbeidet med eksportkontroll og ny forskrift går sin gang. Det er ikke slik at sektoren har strittet imot, men det er – her som alle andre steder – nødt til å være et regelverk som 1) er forståelig og 2) er håndterbart. Det betyr at min sektor har sendt inn mange høringsuttalelser til det arbeidet som nå pågår i regi av Utenriksdepartementet, og det må håndteres på ordinært vis. Det er imidlertid viktig å si at jeg tror at målsettingen deles av regjeringen, sektoren selv og store deler av denne salen, og den er at vi får på plass et regelverk som er godt nok, samtidig som vi legger til rette for en så åpen og tilgjengelig sektor som mulig i global sammenheng.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:23:02]: Jeg vil gjerne fortsette der representanten Gulati slapp. Det har jo vært en veldig tydelig utvikling de siste åra i retning av at personer fra land som ikke får importere våpen og teknologi fra Norge, heller søker seg til universiteter og forskningsmiljøer for å forsøke å få den kunnskapen de trenger for å kunne lage disse systemene og våpnene selv. Den forrige regjeringa satte i verk et arbeid med å innskjerpe eksportkontrollen på disse områdene som gjelder kunnskapsoverføring. Den regjeringa Borten Moe sitter i, sendte ut et høringsforslag til en ny forskrift, og høringsfristen var altså 28. juni. Tida går, og det er fortsatt ikke noe signal om at denne forskriften skal tre i kraft. Det er en viktig forskrift fordi sikkerhetsmyndighetene nettopp peker på dette som en betydelig utfordring man er nødt til å ta tak i. Det var også bakgrunnen for at vi gjorde det. Når kan vi forvente at forskriften trer i kraft?

Statsråd Ola Borten Moe [10:24:06]: Jeg er helt sikker på at representanten vet at den forskriften tilligger Utenriksdepartementet. Den skal forvaltes av Utenriksdepartementet og er følgelig ikke mitt konstitusjonelle ansvar. Når det er sagt, er jeg innstilt på – og har sagt – at dette er noe vi bør prøve å få fortgang i. Så tror jeg at man ikke skal underdrive kompleksiteten i det man faktisk prøver å oppnå, rett og slett fordi dette er uhyre vanskelige problemstillinger: Hvordan skal man på enkelt vis klare å kartlegge hvilken teknologi eller kunnskap – eller mennesker, for den saks skyld – som potensielt kan være et problem knyttet til enten våpen, våpeneksport eller andre spørsmål som har med sikkerhet å gjøre? Det er mye lettere sagt enn gjort, og jeg tror at både den høringsprosessen og den prosessen som nå skjer opp mot Utenriksdepartementet, understreker det.

Så vil jeg si at det sannsynligvis handler om mer enn det. Det handler også om hvor mange av våre doktorgradsstudenter kommer fra, og hvilken kunnskap de tar med seg i de posisjonene de har.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:29:40]: Eg takkar for svaret. Eg oppfattar statsråden dit hen at det rammeverket som kom på plass i budsjettforliket i går, er nettopp ei slik moglegheit som eg skisserer, for at Noreg kan kraftig auka sin innsats internasjonalt for ikkje berre på kort sikt å få avhjelpt den matusikkerheita som mange no møter i verda, men òg på lang sikt å auka matproduksjonen på ein berekraftig måte. Eg ser moglegheiter i den strategien som statsråden i går la fram, og spørsmålet er: Vil statsråden bruka moglegheitene? Vil regjeringa bruka moglegheita frå dette rammeverket frå budsjettforliket i går til å setja i verk sin eigen strategi?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:30:35]: Strategien om matsikkerhet i utviklingspolitikken som ble lagt fram i går, er et meget godt rammeverk for å imøtekomme de behovene som særlig afrikanske land gir uttrykk for. Dette gjør det mulig, med forhåpentligvis finansiering innenfor de rammene som kompromiss innebærer, å levere på nettopp det afrikanske land ønsker seg, nemlig å bygge motstandsdyktighet og matsikkerhet på egne ressurser. Vi vet at det afrikanske kontinent i dag importerer mat for 60 mrd. amerikanske dollar årlig. Det er også en tapt mulighet for den langsiktige utviklingen, nemlig ikke bare å skape matsikkerhet for de mest marginaliserte, men også å skape arbeidsplasser og industri basert på de lange verdikjedene for å skape langsiktig utvikling på det afrikanske kontinentet.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:31:36]: Eg oppfattar statsrådens svar dit hen at her er det store moglegheiter, og ser fram til eit vidare samarbeid med regjeringa om dette. Eg har òg fått sjansen til å skumma gjennom strategien for matsikkerheit i utviklingspolitikken som blei lagt fram i går, og meiner det står mykje bra der, bl.a. at ein vil oppretta eit «landbruk for utvikling»-program under Kunnskapsbanken. Her har Noreg verdifulle erfaringar som eg trur at småbønder i utviklingsland misunner oss.

Vil ministeren sørgja for at ein i dette programmet vil vektleggja viktige strukturelle grep, som f.eks. lovverk som gjer det umogleg for private selskap å eiga jord og avgrensa kor mykje kvar enkelt bonde kan produsera, og retten til å levera mat uavhengig av kor ein bur i landet, til same pris som me har gjort i Noreg?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:32:39]: Representanten har helt rett i at Norge har mye å bidra med på kapasitetsbygging i landbrukssektoren i utviklingsland, og det er nettopp det strategien legger opp til. I «landbruk for utvikling» kommer vi bl.a. til å fokusere på å legge til rette for økt organisering, ikke minst gjennom samvirker, for å sikre at de fattigste bøndene og de små produsentene får styrket sin stilling i verdikjedene, sånn at mer av overskuddet faller tilbake til bonden. Det er ingen selvfølge. Det er noe Norge har lært gjennom vår modell for landbrukspolitikk, som er svært etterspurt av mange utviklingsland. Vi kommer også til å ha en tett dialog med myndighetene i de utvalgte samarbeidslandene for å styrke myndighetenes kapasitet, bl.a. i møte med sterke kommersielle aktører.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:33:43]: Det er positivt at regjeringa legg vekt på bl.a. samvirkemodellen og skriv i strategien at det hovudsakleg er småbønder som må satsast på for å få til ein meir berekraftig matproduksjon i verda. Det er trass alt dei som produserer mesteparten av maten i verda i dag, men det er då paradoksalt at det òg er småbønder, som er dei fattigaste, som oftast blir ramma av svolt. Så å støtta småbønder er, sånn eg ser det, eit utviklingspolitisk kinderegg. Me får redusert fattigdomen, me får produsert meir mat, og me får produsert meir mat på ein berekraftig måte. Det må i så fall følgjast opp og sikrast gjennom òg å bruka pengar på dette. Vil statsråden sørgja for at det blir ei storsatsing på småbøndene i dei faktiske budsjetta framover?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:34:41]: Jeg er glad for at representanten ikke bare har lest strategien som ble lagt fram så sent som i går, men også forstått den. Det er helt riktig at vi ser småbøndene som motoren i utviklingen av det afrikanske kontinentet, og det er en typisk måte å jobbe med utvikling nedenfra og opp på, basert på landenes egne ressurser.

Regjeringen har allerede lagt til rette for at matsikkerhet og matproduserende sektorer er det området som har vokst relativt mest i budsjettet siden regjeringen overtok, og planen er å oppskalere det ytterligere. Jeg håper og tror at rammeverket som ligger i budsjettkompromisset, gir et godt utgangspunkt for også å levere på strategien, gjennom denne satsingen.

Grunde Almeland (V) [10:35:45]: Den globale sultkatastrofen er av proporsjoner vi ikke har sett i moderne tid. Ifølge Verdens matvareprogram er det 828 millioner mennesker som går til sengs sultne hver dag, og det er 49 millioner mennesker i 49 land som er på grensen til hungersnød. Krigen i Ukraina er, som foregående taler også påpekte, en av årsakene til at situasjonen er så akutt som den er nå.

For staten Norge er situasjonen motsatt, på mange måter. Vi har endt med å tjene enorme summer som en direkte følge av krigen i Ukraina. Venstre er positive til gårsdagens forslag i forhandlet statsbudsjett om å inngå forlik om en støttepakke til Ukraina, og økt bistand til land som rammes av konsekvensen av krigen, men den ekstraordinære støtten for å unngå hungersnød haster. Pengene må komme fram raskt. Er statsråden enig i at krisen er akutt, og burde man i så fall finne en ordning der støtten kommer raskere fram til dem som risikerer hungersnød, f.eks. å benytte nysalderingen, slik Venstre ønsker?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:36:49]: Jeg er glad for at representanten fokuserer på dette. 828 millioner mennesker sulter i verden i dag. Det er en varslet katastrofe. Derfor er bevilgningene gjennom neste års bistandsbudsjett rekordhøye, og vi har også økt bevilgningen til bl.a. Verdens matvareprogram. Nå må det også sies at Verdens matvareprogram slett ikke er den eneste kanalen hvor Norge leverer livreddende humanitær innsats. Det er en rekke andre, både frivillige og FN-baserte organisasjoner, som bidrar med å avhjelpe sult. I tillegg tar vi nå et krafttak for å innrette humanitær bistand på den måten at man samtidig klarer å planlegge for den langsiktige overgangen. En utfordring i dagens humanitære system har vært at man ikke klarer å planlegge for langsiktig bistand samtidig som man lindrer sult.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [10:38:03]: Først vil jeg berømme statsråden for å gjøre et godt arbeid på dette feltet, selv i en krevende budsjettsituasjon.

Her er det også noe vi kan bidra med fra De Grønne. Norge har jo nå, på grunn av krigen i Europa, fått helt ekstraordinære inntekter på grunn av høye energipriser. Dette er penger vi tjener på at det er ufred og usikkerhet i verden, men det er også penger vi kan bruke på å hindre ufred og usikkerhet i verden. Vi har tatt til orde for et solidaritetsfond som disse pengene kan gå til, og mitt spørsmål er: Hadde statsråden hatt god bruk for et slikt solidaritetsfond i dette viktige arbeidet som vi har diskutert i dag, framover?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:38:45]: Jeg blir glad for alle forslag og innovative løsninger til hvordan vi kan avhjelpe nød og ikke minst bidra til å nå bærekraftsmålene over hele verden på sikt. Ulike modeller kan selvfølgelig diskuteres. En fondsmekanisme er én mulighet. Vi har for så vidt det allerede i dag, og vi har Norfund som bidrar på sin måte.

Jeg anser at det viktige er å få penger i arbeid raskt. Derfor mener jeg at det kompromisset som ble inngått i går mellom regjeringspartiene og SV, er et veldig godt utgangspunkt for nettopp å implementere handling umiddelbart, og dette er penger som kommer i de ordinære budsjettprosessene.

Hege Bae Nyholt (R) [10:43:12]: Det er vanskelig å søke på plasser som ikke finnes. Ikke å prioritere kompetanse – sånn at folk kan både omstille seg og stå i jobb lenger – er en lite lur strategi, som trolig vil koste oss mer enn det ville kostet å opprette de 1 500 fagskoleplassene som ville tatt igjen det som loves i Hurdalsplattformen. Vi i Rødt mener at det er fullt mulig. Det har også statsråden vært inne på i Dagsnytt 18, at det ikke er en spesielt dyr utdanningsform.

Det å sikre kompetanse gjennom utdanning er strategien som trengs for å møte krisen med manglende kompetanse som vi står i. Alternativet er å satse på innleie, og vi vet at bedrifter i liten grad er villig til å sikre kompetanse ved innleie. Derfor lurer vi på om statsråden deler Rødts syn om at det er nødvendig å sikre nok kompetent arbeidskraft, og at fagskolen er en viktig del av den løsningen.

Statsråd Ola Borten Moe [10:44:09]: Der er svaret selvsagt ja på begge deler. Vi øker, som sagt, kapasiteten i fagskolene med 500 nye plasser i inneværende års budsjett, men det er fullt ut mulig å søke på plasser som ikke eksisterer. Det er stort sett det veldig mange studenter gjør innenfor høyere utdanning, og da er det altså konkurranse om plassene som gjelder.

Så observerer jeg det enkle faktum at når man ser på Samordna opptak og den delen av fagskolesektoren som blir organisert gjennom det, er det en ganske tett sammenheng mellom antall søkere og antall plasser. Dermed er dette også et spørsmål om hvordan man dimensjonerer tilbudet innenfor de ulike segmentene av fagskoleutdanningene, sånn at tilbudet i økende grad stemmer med etterspørselen og treffer etterspørselen. Det er et arbeid vi kommer til å følge opp, i tillegg til at vi åpenbart kommer til å øke strategisk. Med andre ord: Vi kommer til å øke kapasiteten der det er mest behov.

Hege Bae Nyholt (R) [10:45:13]: Fagskolene er ofte omtalt som næringslivets utdanning og er kjent for å kunne rigge korte og spissede utdanningsløp. Jeg hører at statsråden viser til Samordna opptak, men jeg vil anbefale statsråden også å lytte til næringslivet, for næringslivet er tydelig på at det trengs flere fagskoleplasser. Når også fagbevegelsen støtter det, tenker jeg at da er det all grunn til å spisse ørene.

Det er også sånn at for ganske mange som står i arbeidslivet, kan det være tøft, av ulike grunner, og vi vet at det å falle utenfor arbeidslivet er alvorlig. Det fører ofte til lavere inntekt og utenforskap og andre problemer. Da vil nettopp muligheten til å kunne ta en kort, tilpasset etterutdanning være det som gjør at man kan stå i arbeidslivet. Jeg lurer på om statsråden ser at det ikke å satse på fagskolen har omkostninger for både samfunnet og enkeltpersoner.

Statsråd Ola Borten Moe [10:46:07]: Jeg lurer litt på hvor representanten Bae Nyholt vil, for virkelighetsforståelsen er lik. Det har aldri vært flere fagskoleplasser i Norge enn det kommer til å være neste år. Vi viderefører et svært høyt nivå, og vi øker det ytterligere med 500 plasser på neste års budsjett. Det er selvsagt fordi vi ser behovet. Vi mener at dette er en uhyre viktig brikke i det norske utdanningssystemet, av mange årsaker. Noen av disse var representanten selv inne på. Men å tilby veldig mange flere plasser enn det er søkere til, er selvsagt ufornuftig, på dette området som på alle andre områder.

Jeg tror vi også er nødt til å få med oss et enda sterkere engasjement fra både arbeidsgivere og partene i arbeidslivet, sånn at dette er et tilbud som ikke bare tilbys fra det offentliges side, men som også i større grad blir brukt – og brukt strategisk, gjennom et langt yrkesliv – både for å øke kompetansen og for å sørge for at folk står lenger i jobb.

Hege Bae Nyholt (R) [10:47:10]: Jeg tror virkelighetsoppfatningen preges av hvem man omgås, og hvem man lytter til, bl.a. kom fagforeningen FLT på sitt årsmøte med en ganske tydelig uttalelse om at regjeringens satsing på fagskolen på ingen måte monner. Jeg har også snakket med utrolig mange innenfor industrien som er tydelige på at de er helt avhengig av flere fagskoleplasser.

Jeg vil allikevel stille et annet spørsmål, som også handler om fagskolen, nemlig om studentenes behov for en nasjonal ombudsfunksjon. Det er også noe som tas opp i Hurdalsplattformen, men som ikke kom med på dette budsjettet. Mitt spørsmål er: Hvordan mener statsråden at rettssikkerheten til fagskolestudentene skal ivaretas dersom man ikke engang kan sikre en tilfredsstillende ombudsordning nasjonalt for fagskolestudentene?

Statsråd Ola Borten Moe [10:48:03]: Den skal selvsagt, fram til vi eventuelt har fått på plass en nasjonal ordning for fagskolestudentene, sikres akkurat sånn som i dag. I den grad vi kommer til å finne rom for det, kommer det til å bli presentert i budsjettet, enten neste år eller året etter.

Himanshu Gulati (FrP) [10:48:31]: I mai 2020, da regjeringen besto av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, la den i RNB fram et forslag om 1 000 nye fagskoleplasser, og den daværende opposisjonen i Stortinget, som besto av både Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, foreslo en dobling av tallet. Vi gikk også sammen om kompetansereformen og vedtok en forpliktende opptrappingsplan på nettopp 1 000 nye studieplasser per år i fem år, som man altså forpliktet regjeringen til. Det flertallet var det Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet som sto for.

Nå som Senterpartiet selv er i regjering, har de gått bort fra den ambisjonen, og det er derfor fristende å spørre hva det er Senterpartiet har skjønt i regjering, som de ikke forsto da vi gikk sammen om dette vedtaket i Stortinget for to år siden. Mener statsråden at behovet for fagskoleplasser er mindre enn de 1 000 per år som vi gikk sammen om?

Statsråd Ola Borten Moe [10:49:28]: Vi kommer som kjent med forslag om 500 fagskoleplasser i inneværende års budsjett. Det er det stort behov for. De kommer til å bli plassert der behovene er størst, og så trenger vi i tillegg å se på hvordan vi utnytter de plassene som allerede er til stede. Jeg vil bare referere til det tidligere svaret mitt.

Det er veldig mye som har endret seg i Norge og i verden det siste halvannet året. Det er jeg helt sikker på at representanten er godt kjent med. En av de store endringene som angår denne salen, er at man er nødt til å prioritere på helt annet vis enn før. Den forrige regjeringen, der Fremskrittspartiet inngikk, kunne altså øke oljepengebruken med 280 mrd. kr på åtte år. Vi har måttet kutte vår oljepengebruk med knapt 17 mrd. kr det første året. Det gjør selvsagt at vi er nødt til å se på offentlig pengebruk og hvor vi bruker pengene, på en helt annen måte enn det som var norsk virkelighet for ett og et halvt år siden. Resultatet er 500 ekstra fagskoleplasser. Det er en betydelig satsing.

Ingjerd Schou (H) [10:53:56]: Jeg skal følge opp noe av det statsråd Tvinnereim var innom nå nesten til sist. Det står heller ikke i budsjettavtalen hvordan støtten skal gis, og for Høyre er det viktig at støtten Norge gir, er svært godt koordinert og skjer i samarbeid med EU. Det er også viktig å sikre god oppfølging av midlene, det er viktig å bruke multilaterale kanaler og fond og å samarbeide nært med EU. Da er det nærliggende å spørre både om regjeringen vil legge opp til dette, og om hvordan den vil gjøre det.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:54:35]: Jeg er enig med representanten i at koordinering også med EU er viktig her. De er en sentral aktør og har vært tidlig ute med å ta ansvar, akkurat som Norge. Norge er fortsatt i en særstilling når det gjelder økonomiske bidrag, men vi er i tett dialog med EU. Vi bidrar med materiell støtte og medisinsk bistand, inklusiv pasienttransport, som det har vært mye oppmerksomhet rundt, gjennom nettopp EUs mekanisme for sivil beredskap, den såkalte UCPM. I tillegg bevilget vi 2 mrd. kr til innkjøp av gass, og det skjedde gjennom den europeiske utviklingsbanken, EBRD. Som tidligere nevnt er også Verdensbanken en helt sentral aktør som bistår med betydelig koordinering.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:55:48]: Som representanten Schou sa, er det viktig at det nå settes i gang en langsiktig innsats for Ukraina, for gjenoppbygging og for dekking av de enorme behovene landene har. Jeg synes også det er bra at det sendes tydelige signaler om det i budsjettenigheten, men jeg er litt overrasket over at de er såpass vage som de er. Statsministeren sa jo i går at dette er en stor og viktig sak som de har jobbet mye med, og da kunne man kanskje forventet at det var tydeligere signaler med tanke på både hvor stort beløpet og omfanget regjeringa ser for seg, er. Dette skal jo få direkte virkning på neste års statsbudsjett – og sies også å skulle medføre økt oljepengebruk. Da er det rimelig å tenke at regjeringa må ha diskutert med SV hva omfanget og størrelsen skal være, og også litt om hvordan man ser for seg at den norske støtten skal innrettes for å bistå best mulig.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:56:47]: Som nevnt tidligere er Norge i en særstilling når det gjelder størrelsen på våre økonomiske bidrag, gjennom først 2 milliarder norske kroner til humanitær innsats og deretter vedtaket om 10 mrd. kr som skal fordeles på 2022 og 2023.

I budsjettenigheten, som representanten refererer til, henvises det også til at volumet på denne støtten skal sluses gjennom ordinære budsjettprosesser. Følgelig må dette ses nøye på, ikke minst fordi porsjoneringen over tid og kanalene som brukes, også er relevante med tanke på de mer finanspolitiske sidene, som også må vurderes. Det som er klinkende klart, er at Norge kommer til å bidra med et betydelig bidrag til Ukraina, som skal ses i tett sammenheng med innmeldte behov.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:57:57]: Det er bra at bidragene blir betydelige, og jeg tror ikke det vil være stor motstand i Stortinget mot det, men både i budsjettenigheten og i det som ble sagt i går, var finansminister Vedum inne på at dette skulle være brede løsninger på tvers av de tre partiene som styrer nå, og at det er bredt forankret i Stortinget. Høyres veldig klare forventning til et sånt utsagn er at Stortinget involveres før regjeringa har tatt sine beslutninger, slik at man fra Stortingets side kan være med på å utforme det som blir en både betydelig og stor – vil jeg anta og håpe – og ikke minst flerårig og langvarig støttepakke, som vil leve også på tvers av skiftende regjeringer.

På hvilken måte – og når – vil Stortinget bli involvert i diskusjonen rundt denne pakken?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:58:50]: Jeg er særs glad for å høre at det er bred oppslutning om at Norge skal være en substansiell bidragsyter til det langsiktige gjenoppbyggingsarbeidet i Ukraina. Det er også viktig fordi Ukraina trenger den forutsigbarheten og langsiktigheten. Det som nå skjer, er at vi er i tett dialog med andre internasjonale aktører på dette feltet for å se på innretningen av denne plattformen, URP, hvilke behov som meldes inn der, og i hvilken rekkefølge. Når vi har mer klarhet i den dialogen, vil det være naturlig å involvere Stortinget i det, for nettopp å legge de mer konkrete planene for innretning og volum.

Himanshu Gulati (FrP) [11:03:22]: Jeg takker for svaret.

Jeg ønsker å gjengi en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg, som Fredrik Solvang gjenga på Debatten for en stund siden, om en far som sa følgende: Min sønn er i dag 21 år. Han hadde tre forferdelige år på videregående. Allerede i august det første året begynte innstemming på russebuss. Det første året gikk med til å vente. Han kom ikke på buss til jul, og hvis han ikke kom inn på buss til jul, hadde han ingen å feire nyttår med, ingen å feire 17. mai med. Min sønn satt med fem venner, men så ble fire av dem stemt inn før jul. I lunsjen satt de uten bussgruppe alene. Det gikk tre år uten at han kunne tilbringe tid sammen med dem han trodde var vennene hans.

Denne faren fortalte om hvordan han prøvde å ta opp problemstillingen med skolen, for så vidt også med andre foreldre, men ikke kom noen vei og følte på en maktesløshet. Jeg lurer derfor også på om statsråden ser behov for noe veiledning eller noe mer konkret overfor skolene for å håndtere dette vi nå ser.

Statsråd Tonje Brenna [11:04:28]: Jeg kan bekrefte at det gjør statsråden. Jeg mener det er veldig viktig at skolen engasjerer seg i dette, og at de i det minste inviterer foreldre og elever med på å diskutere tematikken. Min opplevelse er at det skjer en del positive ting ulike steder, men at vi fortsatt har skoler hvor man fra skolens side sier at russetid ikke har noe med skolen å gjøre. Det er formelt sett riktig inntil en viss grense, men i det øyeblikket russetid og planlegging av russetid preger skolemiljøet, er det skolens anliggende å jobbe med disse tingene.

Jeg er i ferd med å gå i dialog også med Forbrukerombudet, for å se på om det er noe vi kan gjøre med tanke på å begrense de kommersielle aktørenes tilgang til elevene. Jeg tror en del av disse kontraktene som inngås, som gjør at veldig unge mennesker pådrar seg store utgifter og forpliktelser over tid, må gås mer etter i sømmene. Jeg tror også vi skal gjøre mer for å engasjere foreldrene i å stå sammen med elevene for å stå imot. Men at vi må engasjere skolene mer, hjelpe skolene til å gå inn i denne materien på en god måte, er jeg ikke i tvil om, og jeg er glad for at representanten også er opptatt av dette.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:05:40]: Dette er en viktig diskusjon, og den handler først og fremst om psykisk helse i skolen. Vi har den siste tiden sett at selv om skolen i utgangspunktet er en utdanningsinstitusjon, og selv om lærerne først og fremst skal ha pedagogisk kompetanse og deres oppgave er å formidle kunnskap, er det behov for å ivareta elevenes psykiske helse. I Miljøpartiet De Grønnes forslag til statsbudsjett styrker vi nettopp derfor psykologene i PP-tjenesten og ønsker flere grupper inn i skolen, bl.a. miljøarbeidere, som kan ta det viktige arbeidet med å ivareta elevenes psykiske helse.

Mitt spørsmål til statsråden er: Ser statsråden verdien av å ha flere yrkesgrupper inn i skolen for å ivareta dette behovet og avlaste lærerne, slik at de kan gjøre sin jobb, og er det noen grep statsråden tar for å få dette til?

Statsråd Tonje Brenna [11:06:29]: Jeg vil takke for et veldig viktig spørsmål, og den korte versjonen av svaret på spørsmålet er ja. Jeg ser absolutt verdien av ulike yrkesgrupper i skolen.

Det gjøres mye bra rundt omkring, både i kommuner og i fylkeskommuner, når det gjelder det med å få flere ulike typer fagfolk tettere på elevene. Der jeg opplever at vi har en vei å gå, er det som handler om oppgavefordeling i skolen. Hvem gjør hva rundt elevene? Jeg tror også at noe av den frustrasjonen en del lærere uttrykker, handler om at når alle andre har gått hjem for dagen, er det læreren som står igjen med alt det som burde løses rundt eleven – som kanskje kunne ha vært løst av andre yrkesgrupper enn dem som er ansatt for å være lærere. Derfor har vi diskusjoner med partene i skolen, og vi har diskusjoner med KS og lærerorganisasjonene, men også med organisasjoner som representerer andre yrkesgrupper. Det gjør vi med tanke på hvordan vi kan få flere inn, men også med tanke på å fordele oppgavene bedre dem imellom.

Jeg har tro på at vi skal komme videre med dette, men at det er en stor jobb hvor mange ulike skal bli enige, det er det ikke tvil om.

Margret Hagerup (H) [11:11:12]: Jeg registrerer at statsråden snakker om «gamle sanger om igjen». En bekymring Høyre har, er nettopp at regjeringen som sitter nå, ikke vil satse på kunnskap, og gjør de samme feilene de tidligere har erkjent at de gjorde.

Lærerne er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, men det var barna jeg var bekymret for, og jeg hørte ikke statsråden si så mye om dem. Flere tusen lærere opplever nå at en attraktiv ordning har falt bort, og elevene går glipp av viktig utviklings- og kvalitetsarbeid.

I januar la departementet og Udir fram at en skulle se på ordningen, men det var for tidlig å si konkret hvordan en ny ordning ville se ut. Det innebærer at en har mange elever i norske klasserom som i dag ikke vil møte lærere som har lærerspesialistutdanningen, fordi den er stoppet opp. Det er ungene som er i klasserommene som de neste årene vil rammes av dette.

Nå har vi unger som har tapt mye læring. Ett år er lang tid, en sommer er en evighet. Spørsmålet er: Er statsråden bekymret for de barna som nå rammes av at regjeringen ikke har noen tidfestet plan for ny ordning?

Statsråd Tonje Brenna [11:12:17]: Statsråden blir i alle fall bekymret hvis det er sånn at det er en forutsetning for å ha en god dag på skolen for den enkelte elev at den læreren man møter, er lærerspesialist. I så fall har ikke bare satsingen den forrige regjeringen drev med, spilt fallitt, den var ganske smal, men vi har også da begått feil på feil i norsk skole gjennom veldig mange år. Jeg tror ikke det er det representanten mener, og jeg mener bestemt at bildet er vesentlig bredere enn det.

Når vi skal se på hvordan vi skal gjøre norsk skole bedre, må vi spørre de ansatte om hvor de opplever at de har behov for påfyll av kompetanse. Vi må gjøre endringer som gjør det interessant og attraktivt å fylle på med kompetanse, men vi må aldri havne i den grøfta at vi sier at fordi man kan få påfyll, betyr det at man ikke har noen kompetanse. Jeg er opptatt av å si til våre lærere at de gjør en fantastisk jobb, og at vi skal strekke oss langt for å få på plass et etter- og videreutdanningssystem som gjør at de opplever både karriereutvikling og mulighet for påfyll gjennom et langt arbeidsliv. Da må vi gå i bredden, vi må ha systemer som virker, vi må lytte til hvor behovene er, og vi må gjøre dette helhetlig.

Margret Hagerup (H) [11:13:20]: Jeg har ikke sagt at vi ikke har gode lærere i klasserommene i dag, men jeg setter spørsmålstegn ved at statsrådens regjering fjerner den eneste karriereveien som var i norske klasserom for lærere.

Lærerspesialistordningen handler om profesjonsutvikling og ikke superlærere. Sitatet «[d]et burde være en del av det å være lærer» tror jeg er representativt for hvordan lærere opplever å få delta i felles utprøving og evaluering av undervisningen. Både profesjonskulturen og undervisningskompetansen utvikles gjennom slike tiltak, og det er to viktige grunner til det: Tiltakene er utformet ut fra forskning på hvordan lærere utvikler seg mest effektivt, og deltakerne får kontinuerlig komme med innspill til endringer.

Lærerspesialist Ørjan Andenæs lurer på hvorfor en har investert så mye i at han skal få utdanne seg som lærerspesialist, mens en ikke lar han få lov til å fortsette dette virket. Han setter spørsmålstegn ved om det kanskje har feil navn, og sier at en kanskje skulle kalt det «en-lærer-som-skal-prøve-å-bidra-til-at-vi-alle-blir-enda-suprere-sammen».

Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan vil statsråden sikre at den viktige kompetansen lærerspesialister har tilegnet seg, kommer barna til gode?

Statsråd Tonje Brenna [11:14:26]: Er det én ting jeg er sikker på, er det at all den kompetansen våre lærere har, kommer våre elever til gode hver eneste dag. I klasserom, i utviklingssamtaler, i møter med elever og foreldre gjør våre lærere en formidabel jobb. Det at vi har bestemt oss for å gjøre etter- og videreutdanningssystemet mer helhetlig og ha en tilnærming som gjør at vi legger noe om, er ikke det samme som å si at den kompetansen som finnes der fra før, ikke lenger er noen ting verdt.

Jeg håper representanten Hagerup vil være med på å fortelle denne bekymrede læreren og alle andre lærere som har et engasjement for å få faglig påfyll, at vi har en plan om å lage et nytt etter- og videreutdanningssystem som rommer bredere, som lytter til hva den enkelte lærer har behov for, og som sørger for at vi får påfyll og kompetanse i flere fag enn sånn det har vært de siste årene, og at hun er med på å snakke opp og fram både lærerne og det etter- og videreutdanningssystemet vi skal få på plass, for sånn gjør vi norsk skole bedre i fellesskap.

Margret Hagerup (H) [11:15:28]: Jeg tror ikke at «vi har en plan» er det svaret norske elever eller lærerspesialistene trenger. Det er et faktum at det nå er et tomrom, at regjeringen for over ett år siden avviklet en ordning, og at de ennå ikke har kommet med en ny ordning. Mitt spørsmål til statsråden blir dermed: Hva var hovedhensikten bak lærerspesialistordningen, og hvilke elementer ved den var det som gjorde at en måtte avvikle den før en hadde en ny ordning på plass?

Statsråd Tonje Brenna [11:15:54]: Hva som var hovedhensikten bak lærerspesialistordningen, vil jeg oppfordre representanten Hagerup til å spørre sine partifeller om, all den tid dette var et forslag fra Høyre.

Lærerspesialistordningen skulle uansett avvikles ett år senere enn vi gjorde. Det at det var en pilot og en utprøving, forteller meg også at dette ikke var det eneste saliggjørende – heller ikke for den borgerlige regjeringen. Vår tilnærming er mer helhetlig. Vi er ute etter å skape et nytt etter- og videreutdanningssystem, i samarbeid med skoleeierne og dem som jobber i skolen, som gjør at flere kan få påfyll, at flere kan få påfyll i flere fag, og at flere kan få mulighet til å finne ulike karriereveier mens de står i jobb i skolen. Målet er at det skal bli bedre for elevene å gå på skolen, og at det skal bli meningsfylt å være lærer over tid. Det skal være spennende og interessant å se på karrieremuligheter innenfor skolen. Sammen kan vi skape en bedre skole hvis vi ser framover, og ikke synger «gamle sanger om igjen».

Margret Hagerup (H) [11:16:57]: Som jeg har sagt tidligere, var dette den eneste karriereveien for lærere som hadde lyst til å fortsette å undervise i klasserommet. Det handler om å utvikle profesjonsfellesskapet.

Jeg synes det er litt tankevekkende at statsråden ikke har større bekymring for en ordning som har fått gode tilbakemeldinger gjennom evalueringene, lærerne sier også at den er bra – en ordning som skal sikre at den enkelte lærer har bedre muligheter for å se de elevene i klasserommet som trenger tilpasset undervisning.

Spørsmålet til slutt blir: Hva vil statsråden si om tidsaspektet for dette? Når kan en forvente at det kommer en ny ordning på plass, og hvor mange eviglange sommerferier må barn oppleve før de får tilbake dette?

Statsråd Tonje Brenna [11:17:39]: Jeg håper jo at de aller fleste norske barn slipper å være sammen med sin lærer eller sin lærerspesialist i sommerferien, for noe av det vakreste med sommerferie er at det er nettopp ferie.

Min bekymring handler egentlig ikke om at man skal gå tilbake til den skolen som Høyre styrte tidligere. Min hovedbekymring og mitt hovedanliggende er å ta norsk skole framover. Skal vi gjøre det, må vi sørge for at flere barn trives og dermed lærer bedre. Vi må sørge for at flere lærere har et ønske om å stå lenger i jobbene sine og være i skolen. Vi må sørge for å jobbe sammen med partene sånn at lærerne opplever å få frihet til å gjøre det de skal, nemlig å gi god opplæring. Skal vi lykkes med det, må vi snakke sammen, vi må gjøre ting helhetlig, og vi må, når vi jobber med et etter- og videreutdanningssystem, gjøre det i en helhet.

Som jeg sa, er vår ambisjon å få dette på lufta i 2025. Vi kommer til å fortsette å jobbe godt sammen med skolens parter for å få til dette på en god og ordentlig måte. Målet er at vi skal slutte med «klattingen» vi har holdt på med i norsk skole gjennom mange år, og gjøre det på en helhetlig og god måte.