Kari-Anne Jønnes (H) [11:57:11]: Som foreldre er vi mange som er bekymret nå. Gjennom høsten har vi sett mange oppslag i media der både skoleledere, lærere, helsesykepleiere, politi og andre som er engasjerte i barn og unges oppvekst, uttrykker bekymring i tiden etter pandemi og langvarig streik. Vi vet alle at mange har gått glipp av mye, både faglig og sosialt. De som hadde det vanskelig før, har det enda vanskeligere nå. De som følte seg utenfor før, sliter enda mer nå. De som søkte seg til uheldige miljøer før, gjør det samme nå, og det kan tyde på at de gjør det i større grad. På flere skoler har politiet jevnlige besøk for å få bukt med bruk og omsetning av rusmidler. Helsesykepleiere har lange køer foran sine kontor, og mange unge leter etter et holdepunkt i hverdagen. Ekstra bekymret blir jeg når jeg vet at på svært mange av landets skoler har ikke elevene tilgang på helsesykepleier hver dag, og heller ikke vaktmester.

I sommer møtte jeg en flott gjeng ungdommer som delte av sine erfaringer. På mitt spørsmål om hva som var aller viktigst for dem for å sikre en trygg skolehverdag slik at de ville møte opp på skolen hver dag, svarte de: at det er noen vi kan gå til når vi trenger det.

Mange barn og unge er utrygge, og mange opplever at de ikke har noen å gå til. Høyre i regjering gjennomførte faglige vurderinger av konsekvenser og behov i skolen som følge av pandemien. Vi bevilget ekstra midler til å ta igjen tapt læring, både faglig og sosialt, og vi sørget for ekstra midler til sommerskole. Vi er bekymret for at regjeringen ikke følger opp i samme grad. Etter pandemien kom en langvarig streik, og mange unge føler også frykt som følge av krig i Europa. Ja, vi er i en spesiell situasjon, og det kommer til å koste oss som samfunn noe å følge opp barn og ungdom, men vi har ikke råd til at flere barn og unge faller utenfor. Det er stor mangel på arbeidskraft i hele landet, og da er det fortsatt slik at det å investere i barn og unges utdanning og sosiale arena, nemlig skolen, er det aller viktigste vi kan gjøre. Det gir avkastning og er viktig for den enkelte og for oss som samfunn.

Etter avvikling av tiltakene fikk vi en langvarig streik som rammet ulikt sosialt og faglig. Høyre mener det er svært kritikkverdig at de skolene som ble rammet av streiken, ikke fikk gjennomført nasjonale prøver. Kunnskapen fra disse prøvene skal nettopp brukes til å løfte hver enkelt elev og sørge for at hver enkelt blir møtt på sitt nivå og får muligheten til å løfte seg, faglig og sosialt.

Nå er vi nødt til å se framover, og jeg håper vi kan gjøre det sammen. Skolen, som er den eneste arenaen der alle barn og unge møtes og observeres, må bli bedre i stand til å støtte og hjelpe hver enkelt i skolehverdagen, i samarbeid med foreldre og alle andre involverte aktører. Har vi et godt nok kunnskapsgrunnlag til å klare den jobben? Vet vi hvordan vi best møter hver enkelt elev? Vet vi hvorfor noen lykkes godt og andre mindre godt med å bekjempe ufrivillig skolefravær? Er vi flinke nok til å dele kunnskapen vi har, og involvere andre aktører i skolehverdagen? Ser vi muligheten til et bredt samarbeid med andre kommunale tjenester? Kan kulturskolen nå ut til dem som ikke klarer å møte opp på skolen? Kanskje er det å få muligheten til å oppleve mestring, uavhengig av på hvilken arena det er, nøkkelen til å komme tilbake til skolen. Vet vi hvordan det går med de elevene i videregående skole som bor på hybel og må håndtere alt i hverdagen helt alene? Er det slik at vi tør å se hverandre i øynene når vi spør hvordan det går, slik at vi kan oppdage at et «ok» ikke nødvendigvis betyr at alt er ok?

Det er nå vi må gjøre dette sammen. Vi kan ikke ha en vente-og-se-holdning. Lavere forventninger til oppmøte og reduserte krav til kvalitet og resultater hjelper ingen unge. Å stille krav er å bry seg, og det gjelder også i skolen, på alle nivåer og for alle involverte. Derfor lurer jeg på hvordan statsråden vil bidra til at vi sammen, som samfunn, igjen kan sørge for trygghet, slik at forutsetningen for læring styrkes og utenforskap kan forebygges, og hvordan regjeringen vil sikre at vi får tilstrekkelig kunnskap om situasjonen.

Statsråd Tonje Brenna [12:02:06]: Jeg tror ingen for rundt tre år siden hadde sett for seg det som skjedde på fiske- og viltmarkedet i Wuhan, en kinesisk by 7 800 km fra Norge, og hvordan det ville dominere livene våre i svært lang tid etterpå. I løpet av pandemien har mange vært redde for å bli smittet, for å bli alvorlig syke og for å miste noen de er glad i. Mange som aldri før hadde kjent på ensomhet, fikk oppleve det og kjente på at dagene ble tunge, og at det var langt mellom høydepunktene. Unge mennesker som konstant lever i opplevelsen av å være til stede i en tid de aldri kan få igjen, mistet opplevelsen av å kunne bruke den tiden sånn de selv ønsker.

Jeg tror også mange kjente på at de plutselig på et vis måtte forholde seg til en grense for hva de kunne orke, og hva de kunne klare. Vi mennesker er jo flokkdyr. Store og små fellesskap gir livet vårt mening. Pandemien påvirket utvilsomt opplæringstilbudet til barn og unge og førte til begrensninger for mange.

Verdenssituasjonen nå, i kjølvannet av pandemien, gjør at mange er bekymret for framtiden. Klimaendringene tar ikke pause. Russlands angrepskrig har utløst den største sikkerhetspolitiske krisen på mange tiår i Europa. Det er matvarekrise, det er energikrise, og stort og smått foregår i mange menneskers liv. Alle disse krisene – og opplevelsen av å være i live i en krisetid – forsterker nok opplevelsen av at ting er vanskelig, spesielt for de mest sårbare blant oss. De er både unge og eldre, men det er mange av dem som er unge.

Utfordringen her hjemme er på samme tid velkjent. Vi skal dekke inn økte utgifter til strømstøtte, mottak av ukrainske flyktninger, styrking av Forsvaret og omsorg for stadig flere eldre. Samtidig skal vi bruke mindre penger, rett og slett fordi det dyreste vi kan gjøre for folk, er å bruke så mye penger at lønns- og prisveksten skyter fart og renten blir høyere enn det familiene kan bære. Derfor er en del av svaret på den krisetiden vi lever i, trygg økonomisk styring og rettferdig fordeling av goder. Det er spesielt viktig for alle oss som er flokkdyr, fordi mye av det som gir tilværelsen mening når ting kan framstå skummelt og i rask endring, er å høre til i et fellesskap.

Derfor mener jeg at det sjelden har vært så viktig som nå å stoppe den oppsplittingen av klasserom og skoler som den borgerlige regjeringen sto for. Det handler om mange ting, men blant de tingene som kanskje er viktigst, er å ta vare på det som gjør Norge til Norge: et land med små forskjeller, sterke fellesskap og høy tillit. Dette er ikke noe vi oppnår én gang for alle, eller noe vi kan overlate til noen andre, på et annet sted og til en annen tid. Pandemien har vist med all tydelighet hvor viktig skolen er som møteplass for barn og unge.

I Norge har vi et bedre utgangspunkt enn i veldig mange andre land. I Elevundersøkelsen forteller de aller fleste elevene at de trives på skolen. De får faglige utfordringer, og de opplever mestring. De har gode relasjoner til læreren og opplever å få støtte både fra skolen og hjemmefra. Samtidig vet vi at det er mange som strever. Som representanten også peker på, er det ulikt hvordan både pandemi og streik har rammet elevene våre, basert på hvem de er, og hvor de bor. Noen har opplevd faglige og sosiale tap, og en del opplever en forverret psykisk og fysisk helse. Det kan være at en del av de tingene vi ennå ikke har oppdaget, vil vise seg over tid, og at vi får langvarige konsekvenser av begge deler.

Derfor har jeg bl.a. nedsatt et utvalg som skal gjennomgå dagens kvalitetsvurderingssystem og foreslå forbedringer i verktøy og datakilder vi bruker når vi skaffer oss kunnskapsgrunnlag om skolen. Vi må vite at det vi tror vi vet om elevene våre, faktisk stemmer. Derfor jobber vi videre med å styrke læringsmiljøet, og jeg har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere hva slags kompetanse skolene trenger for å bygge tryggere og bedre barnehage- og skolemiljø. Jeg har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å innhente mer forskningsbasert kunnskap om konsekvensene av pandemien og hvilke tiltak som virker. Vi vet fra rapporten til Parr-utvalget at mange av de tiltakene det allerede arbeides med i skolen, er nøkkelen til hvordan vi kan jobbe bedre og mer systematisk med å legge til rette for den enkelte elev. Dette vil jeg fortsette å gjøre, i samarbeid med skoleeiere over hele landet.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:07:25]: Takk til statsråden for et godt innlegg med mange svar. Jeg er glad for at statsråden også ser den usikkerheten og utryggheten vi opplever som folk, som samfunn, og jeg deler statsrådens synspunkt på at vi er sårbare. Jeg mener at vi er sårbare som folk når det er så mange rundt oss som opplever så stor grad av usikkerhet som det kan synes som vi gjør nå.

Statsråden snakker om trygg økonomisk styring i en krevende tid og omtaler oss alle som flokkdyr. Jeg er enig i omtalen «flokkdyr», men jeg skulle like å se den dyreflokken som med viten og vilje og med åpne øyne i vanskelige tider som dette går inn i en reversering av fylkesoppdelingen, når vi vet at over halvparten av budsjettet i de fleste fylker går til videregående opplæring, og når vi vet at videregående opplæring er det aller, aller viktigste vi gjør, som fylkene gjør, for å ta vare på hvert enkelt menneske – eller om man vil, hvert enkelt dyr i flokken. Jeg tror ingen dyreflokk, uavhengig av hva slags dyr, hadde gått inn i den fylkesoppdelingen. Jeg mener det ikke vitner om trygg økonomisk styring. Jeg mener det vitner om det stikk motsatte.

Jeg er enig i at vi har et veldig godt utgangspunkt i Norge, men det at man er god til noe, behøver jo ikke å bety at man ikke kan bli bedre. Det er nettopp derfor jeg stiller dette spørsmålet. Som statsråden er inne på, og som jeg er glad for å høre, trenger vi mer forskning, sånn at vi vet mer om hvilke tiltak som settes inn, og hva som fungerer, for vi er nødt til å ha kunnskap om skolen for å få kunnskap i skolen. I den situasjonen vi er i nå, har vi heller ikke råd til å vente og se om vi har nok kunnskap, så jeg er veldig glad for å høre at det skal hentes inn mer kunnskap og settes i gang forskning.

Jeg er litt opptatt av at vi fortsetter å bruke pengene riktig. Jeg lurer fortsatt på hvordan vi skal sikre alle like muligheter i hele landet, for når vi snakker om å bruke pengene fornuftig, handler det om å løfte hver enkelt og sørge for at hver enkelt elev får like muligheter uavhengig av hvor i landet vedkommende bor.

Om vi ser flokken som går inn i fylkesoppdeling uten egentlig å ville det, noe sted i landet, og tillitsreformen og tilliten til at det gjøres mye godt arbeid ute på hver enkelt skole – for det gjør det, det er veldig mange som jobber godt – i kombinasjon: Hvordan kan vi sikre at vi som samfunn jobber godt nok, og på samme nivå?

Statsråd Tonje Brenna [12:10:45]: Det er påfallende at en debatt om noe så viktig som hvordan vi får elevene våre til å trives og oppleve at de mestrer både hverdags- og skoleliv i en tid som er ganske annerledes enn vi kunne sett for oss for bare få år siden, munner ut i at representanten Jønnes er bekymret for fylkesoppløsning og nasjonale prøver.

Jeg er bekymret for og har et engasjement for elevene våre. De er veldig forskjellige – heldigvis – for det at mennesker ikke er like, gjør det mer spennende å være menneske. Derfor mener jeg at vi må ha en skole som gir plass til og rom for ulike typer mennesker, ulike elever som lærer på forskjellige måter, og derfor er vi i gang med arbeidet med å gjøre skolen mer praktisk og variert. Vi vet at for mange først når de har kommet godt opp i tenårene, oppdager at de har praktiske ferdigheter og interesser.

Jeg er helt overbevist om at den målingen og styringen av skolen som har forsterket seg på Høyres vakt, ikke har gjort det lettere verken å være lærer eller elev. Vi vet også at når vi tester noen fag veldig mye, drar det ressurser dit og dermed også vekk fra andre deler av skolen. Det kan kanskje høres litt banalt ut å si at noe av det som er nøkkelen til at vi skal lykkes bedre i skolen, er at vi skal ha mer praktiske og estetiske fag, men jeg mener det. Det er å ta kunnskap på alvor, og det er å ta kunnskap tilbake i skolen etter åtte år med en borgerlig regjering som har vært mer opptatt av å måle enn at elevene skal lære.

Jeg er opptatt av at alle skoleeiere, skoleledere, lærere og alle som jobber tett på barn og unge, er best til å vurdere hva den enkelte elev trenger – alle dager, men kanskje spesielt nå. Derfor mener jeg at dette ikke skal fjernstyres fra Stortinget, men tvert imot at vi må ha tillit til at de fagfolkene som er tettest på ungene våre, er i stand til både å vurdere hva behovet er, og har verktøyene til å løse de utfordringene de står i. Da må vi sørge for at det er godt tverrfaglig samarbeid, både inne på den enkelte skole og ute i kommunene mellom de forskjellige tjenestene. Det kan jo av og til virke som om alt er mørkt og svart, men det foregår utrolig mye spennende ute i kommunene med prosjekter som jobber tverrfaglig, som pakker inn barna og elevene våre, som sørger for å glemme barrierer og stengsler mellom ulike tjenester, og som har ett eneste mål for øye, og det er å ta vare på ungene våre.

Skolen er i seg selv, i sin natur, en samarbeidende samfunnsinstitusjon. Skolen kan ikke løse alle utfordringer vi står i alene, men alle utfordringer et samfunn har, kommer til uttrykk i våre klasserom. Derfor er jeg opptatt av at vi har en skole der hver enkelt elev kan trives. Det kan vi legge til rette for faglig og sosialt og ved at hver enkelt lærer har mulighet til å gjøre en god jobb.

Øystein Mathisen (A) [12:14:02]: Det er ingen tvil om at de siste årene har vært en prøvelse, for samfunnet så vel som for norsk skole. Disse utfordringene har virkelig elevene fått kjenne på, der skolehverdagen er blitt snudd opp ned, og mange har mistet både læring og de sosiale arenaene som er så viktige. For lærerne ga det nye utfordringer der man kjapt måtte omstille seg og lage undervisningsplaner og undervisningsmetoder som fungerte digitalt, og for foreldrene har hjemmeskole vært en svært ny utfordring, som kom overraskende og kjapt på.

Likevel har norsk skole kommet seg godt gjennom dette på veldig mange måter. Jeg mener at en av de viktigste grunnene til at vi har klart akkurat dette, er at vi har en sterk norsk fellesskole der alle elevene kan delta og være med. Fellesskolen er noe av det viktigste vi har i samfunnet vårt. Når vi nå har en ganske bred og stor debatt der temaet egentlig var opplæring, men der vi også har snakket om kommunesammenslåinger og kommuneoppbrytinger, tenker jeg at man kan se litt stort på det: Hva har pandemien lært oss samfunnsmessig?

Tilliten i et samfunn kan ikke bygges opp over én stortingsperiode, den bygges opp over generasjoner. Noe av det viktigste for å bygge opp denne samfunnstilliten finner vi i den norske fellesskolen, der vi alle sammen – uavhengig av økonomisk bakgrunn, uavhengig av hva slags religion man har, og uavhengig av hvor stort hus foreldrene har – møtes og går sammen på én fellesskole. Denne tilliten tror jeg var ganske avgjørende for hvor godt vi kom oss gjennom pandemien, hvor godt vi klarte å forstå de tøffe avgjørelsene vi måtte ta, og hvordan det påvirket forskjellige folk. Derfor er det en av de viktigste lærdommene som pandemien ga oss, at den norske fellesskolen er et av de bolverkene som – generasjon for generasjon – styrker hvordan vi takler slike kriser.

Pandemien, klimakrisen og krigen som nå er i Europa, påvirker selvfølgelig den oppvoksende generasjonen, men hva kan vi gjøre for å sørge for at vi reduserer disse negative konsekvensene og utfordringene? Jeg tror at nå når vi er gjennom pandemien, er ikke løsningen å starte et stort testregime der alle elever skal gjennomføre masse tester i forskjellige fag for å se hva man eventuelt har gått glipp av. Løsningen er ikke testing, måling og detaljstyring, men tillit til hver enkelt lærer, hver enkelt skoleleder og hver enkelt kommune til å ta de rette avgjørelsene for hva man skal gjøre for å styrke læringen.

Da trenger man sterkere økonomi. I to budsjetter har denne regjeringen styrket kommuneøkonomien, og man har kommet med konkrete penger til de områdene der pandemien har rammet ekstra hardt, for å kunne ta igjen det som eventuelt er tapt – og tillit til læreren om å ta de rette avgjørelsene om hva som trengs.

Barn og unge trenger nå å komme tilbake til en normal skolehverdag, og ikke mer av noe annet. Det er også noe Parr-utvalget tydelig viser til. Det samme gjelder at laget rundt eleven må styrkes, slik at den rette kompetansen kommer inn og kan bidra til å skape en god norsk skole. Å innføre fraværsgrense eller andre nye detaljstyringsteknikker er ikke nødvendigvis det som styrker skolene våre framover.

Tage Pettersen (H) [12:17:41]: La meg starte med å takke for et viktig tema – et tema som egentlig burde engasjere veldig bredt, også her på huset.

Svaret på å skape trygghet og forebygging av utenforskap tilligger ikke et enkelt samfunnsområde. Vi er alle hele mennesker og lever livet vårt på en rekke ulike arenaer. Derfor er det viktig å fokusere på å bygge ned mange av de vanntette skottene, eller siloene, og i større grad evne å se helhet. Eller sagt på en annen måte: La oss utvikle morgendagens politikk med utgangspunkt i menneskene i stedet for i systemene.

Det er en rekke statistikker som gir oss et faktagrunnlag som vi må ta med oss når målet er å skape et mer inkluderende samfunn for dem som vokser opp. SSB skrev i mai i år at andelen barn mellom 9 og 15 år som har brukt kino, bibliotek, teater og museum, har gått kraftig ned fra 2016 til 2021. Ungdata viste i sommer at rundt 50 pst. av de unge deltar i ulike fritidsaktiviteter, men at andelen har vært synkende over tid. I august kom SSB med tall som viser at 170 000 ikke har råd til å delta i fritidsaktiviteter. Til sist vil jeg trekke fram Telemarksforskning, som i høst har gjennomført en undersøkelse hvor 204 kommuner har svart, og nesten fire av fem kommuner sier at kulturdeltakelsen har gått ned de siste to årene, og at det særlig er barn og unge som har falt fra.

Frafall fra nettopp fritidsaktiviteter, kulturaktiviteter og andre fellesarenaer er alvorlig og kan få store samfunnsmessige konsekvenser, og vi bør særlig være bekymret for barn og unge, som denne debatten handler om. Disse arenaene har en samfunnskraft som bidrar til å bygge nettopp de gode, trygge lokalmiljøene, og som står for de viktigste sosiale møteplassene i de unges fritid.

Det er også mye kunnskap fra de unge selv som fortjener å bli løftet fram. La meg få trekke fram et eksempel fra Asker kommune. Der står 11 pst. av ungdom mellom 16 og 25 år utenfor arbeid eller utdanning. Til tross for at dette er en lavere andel enn i veldig mange andre kommuner, tar de allikevel utfordringen på alvor. I begynnelsen av november inviterte de ungdom, politikere, fagpersoner og aktører i lokalsamfunnet til å se på hvordan de sammen kan bidra. Noen av innspillene som de der kom fram til, var behov for mer samarbeid og kunnskap på tvers av virksomheter og mellom ulike aktører, en inkluderende praksis og arenaer som gir rom for alle, hvor alle opplever både å bli hørt og å høre til, å styrke medvirkningen fra de unge og bruke dem som ressurser, å styrke arbeidet med overganger for å skape helhet i oppvekst- og læringsløpet, og voksne og tjenester som vektlegger å lytte, bygge relasjoner og ha tro på de unge og deres familier som er i utfordrende livssituasjoner. Det var med andre ord nok en bekreftelse på at de vanntette skottene må rives ned.

Kronprinsparets Fond hadde nylig et framtidsmøte hvor budskapet fra ungdommene som deltok, ble tatt godt imot av KS. Oppsummert ønsket de mer «guttastemning», som gir guttene nødvendige fellesskap, et psykisk førstehjelpsskrin og en russetid som inkluderer alle. På deres tipunktsliste kunne vi også lese ønsker om fadderordning i overgangen til videregående utdanning, flere gratis lavterskeltilbud og bedre kjennskap til fritidstilbudet ute i kommunene.

Det som var påfallende i de første innleggene i denne debatten, var at statsråden gjemte seg bak at det var så mye annet man måtte prioritere å bruke pengene på, noe vi selvfølgelig alle er enig i. Vi har lagt en pandemi bak oss og står i en utfordrende situasjon akkurat nå. Men da er det for så vidt også naturlig at representanten Jønnes løftet fram ett tiltak, oppløsning av fylkeskommuner, som noe regjeringen har valgt å prioritere å bruke penger på.

Det er over ett år siden Høyre gikk ut av regjeringen og Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok, og det har dessverre vært et år med nedprioritering av frivillighet for veldig mange barn og unge. Det er en trend som må snus, og det må vises politisk vilje. Det holder f.eks. ikke å forlenge Fritidserklæringen og kun følge den opp med gode ord. Skal vi jobbe godt på tvers av sektorene for å sikre at flere barn og unge inkluderes, trenger vi handling, og det haster. Vi må rive de vanntette skottene.

Lars Vegard Fosser (Sp) [12:22:38]: Først ønsker jeg å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon.

De siste årene er det mange elever som har mistet verdifull tid på skolen. Som lærerstudent og lærervikar kjenner jeg til mange barn og unge som har vært mer hjemme enn de ønsker. Det har ikke vært optimale tider for å oppnå læringsutbytte eller for elevenes sosiale læring og følelsen av tilhørighet i et fellesskap. Det er ikke enkelt å lære i en ekstraordinær situasjon. Jeg vet selv hvordan det oppleves å få studiehverdagen snudd på hodet – fra å være en del av et inkluderende læringsmiljø, med gode venner, til å sitte alene foran en pc-skjerm. Det er krevende å følge med på undervisningen, og mitt læringsutbytte ble betydelig mindre enn hva det var før pandemi og nedstengning. Hvis jeg, som en voksen student, synes at det var vanskelig, kan vi bare se for oss hvordan det var for barn og unge.

Den beste læringen skjer i et inkluderende læringsmiljø, der elevene gis likeverdige muligheter til læring og utvikling uavhengig av deres forutsetninger. Norske skoler skal ha et læringsfellesskap der elevene gis muligheter til å utforske fagene i dybden, tenke kritisk og lære av og med hverandre. Slike læringssituasjoner har ikke nødvendigvis vært like enkle å skape de siste årene. Lærere og andre ressurspersoner i skolen har hatt en krevende hverdag for å skape best mulige vilkår for elevene.

Konsekvensene omkring elevenes læring etter pandemi og streik vil være langvarige. Senterpartiet er opptatt av at vi skal gi skolene tillit, tid og handlingsrom til å gjøre nødvendige tiltak til beste for hver enkelt elev. Derfor er det ekstra viktig at hver enkelt lærer nettopp får tid og mulighet til å følge opp hver enkelt elev. Det medfører at regjeringen og Stortinget må bidra med nødvendige midler til kommunene, slik at de kan arbeide med å tette kunnskapshull, noe regjeringen bl.a. gjorde i revidert nasjonalbudsjett, der det ble fordelt 75 mill. kr til områder som har vært spesielt hardt rammet under pandemien.

En viktig forutsetning for læring er trygghet. Elevene skal føle at de blir sett og hørt, og det er viktig at elevene blir bevisstgjort på deres ansvar og rolle i arbeidet med å utvikle et godt læringsmiljø for alle. Læring henger tett sammen med læringsmiljø. Hvis det ikke er et godt læringsmiljø, blir det også vanskelig å lære noe på skolen. Derfor er elevene avhengig av trygge voksne som aktivt arbeider for at elevene skal trives på skolen og bli tatt på alvor.

Selv om det tyder på at mange barn og unge har kommet seg helskinnet gjennom pandemiårene, er det mange som befinner seg i en sårbar situasjon. Pandemien har ikke bare ført til tap av kunnskap, men også til tap av verdifull sosial læring. Denne læringen kan være svært viktig for elever som fra tidligere hadde sosiale utfordringer. Disse elevene er det viktig å rette søkelyset mot, og det er viktig arbeid som nå gjøres i etterkant av pandemien for at alle elevene skal føle at de er en del av et fellesskap. For den faglige læringen kan ikke isoleres fra den sosiale læringen, og hvis man ikke trives på skolen, blir det vanskelig å lære.

Å trives på skolen har en naturlig sammenheng med barn og unges psykiske helse. Jeg har snakket med flere elever som har følt på ensomhet og vonde følelser under perioden med nedstenging, og under streiken. Vi vet at det er mange som fortsatt har det vanskelig. Dette må vi ta på alvor. Disse barna og ungdommene må vi verne om og gi den støtten og hjelpen de trenger.

Derfor er jeg glad for at regjeringen har startet arbeidet med en opptrappingsplan for psykisk helse, som skal legges fram neste vår. Regjeringen har også foreslått bevilgninger i forslag til statsbudsjett som primært er rettet mot styrking og utvikling av innsatsen mot barn og unge og pasienter med alvorlige og sammensatte psykisk helse- eller rusproblemer. Dette er svært viktig, da vi må arbeide for å forebygge framfor å reparere.

Hege Bae Nyholt (R) [12:27:14]: Først vil jeg takke representanten Jønnes for muligheten til å diskutere noe så viktig som fellesskolen, laget rundt eleven og ikke minst hvordan barna våre har det i dag.

Som det har blitt sagt flere ganger, er skolen vår viktigste fellesarena for barn og unge. Hver dag samles barn med ulik bakgrunn, ulik familieform og ulikt utgangspunkt i landets klasserom. Skolen er viktig for å sikre kunnskap, for dannelse og for å utjevne forskjeller i samfunnet. Skolen er en veldig stor del av livet til barna våre. I 13 år går de på skolen, hvis de går det ordinære løpet. Man begynner kanskje allerede når man er fem og et halvt år, og går ut som ung voksen – eller kanskje som godt voksen.

Som representanten Jønnes påpeker i sitt innlegg, har skolen vært preget av pandemi, og også en streik. Det har vært mange unormale skoledager rundt om i landet vårt, og det har nok også sett ulikt ut – litt ut fra hvor man bor. Vi vet at lærerne og skoleledelsen har strukket seg langt for å finne løsninger som ivaretar både det faglige og det sosiale. Vi vet at skolen aldri var helt stengt for de elevene som trengte det aller mest. Vi har hørt historier om lærere som ringte elever som ikke møtte på digitale timer, lærere og elever som gikk tur i marka eller på gaten, med en meters avstand. Vi vet at dette ikke kompenserer for vanlige skolehverdager i det fysiske klasserommet, med både venner og lærere rundt seg, men vi skal anerkjenne den fantastiske innsatsen som ble gjort.

Vi vet også at ungene savnet vennene sine. Vi vet at mange familier slett ikke hadde plass til at alle kunne sitte skjermet et sted, og de hadde kanskje heller ikke en pc til barna sine. Vi vet at folk har hatt undervisning på vaskerom, soverom, tørkeloft og bad, og vi vet at dette har kostet. Derfor synes jeg det er viktig at vi ser på de rapportene som har kommet i ettertid, og derfor tenkte jeg at jeg skulle sitere fra Parr-rapporten. Der står det:

«Skolen har vært gjennom en periode som ikke kan sammenlignes med noen annen i moderne tid. Alle elever, ansatte og skoler har vært berørt av pandemien i større eller mindre grad. Vi vet ikke sikkert hvilke konsekvenser perioder med stengte skoler har hatt og kommer til å få for utviklingen og læringen til elevene.»

Det står også:

«Vi må ta på alvor at mange elever nå opplever at de har tapt mye og er bekymret for hva det vil ha å si for dem videre.»

Jeg opplever at vi i denne salen er enige om at det tar vi på alvor, og at vi er bekymret, men at vi kanskje er litt uenige om hvordan vi skal møte denne utfordringen.

Tidligere i år hadde vi en høring i utdanningskomiteen om et representantforslag fra Venstre og Høyre om en tiltakspakke for å sikre og ta igjen tapt sosial og faglig læring etter pandemien. Dit hadde vi invitert Per Brodal, som er professor emeritus ved Institutt for medisinske basalfag her i Oslo. Han sa noe som er ganske viktig: For at barn skal lære, må de oppleve seg trygge, og så må de oppleve at det er en mening i det de skal lære. Den meningen er det læreren som skaper. Brodals tydeligste budskap var: Vi må sikre gode lærere som er opptatt av faget sitt og opptatt av ungene.

Jeg tror vi gjør lurt i å lytte til Brodal og til Parr-utvalget. Vi er nødt til å satse på skolen. Vi er også nødt til å lytte til dem som har stått på tørkeloftet, på badet og i klasserommet, som vet hvem de sårbare barna er, og som også vet hva barna våre trenger. Vi må satse på laget rundt eleven. Det betyr at vi ikke kan ha en situasjon med så få ansatte i den pedagogisk-psykologiske tjenesten at alle grenser for hvor lang tid man skal vente, brytes. Vi er nødt til å sikre at kontaktlæreren har tid til å være kontaktlærer. Vi er nødt til å sikre at barna opplever å bli sett og hørt i klasserommet, og skal vi klare det, er det to ting vi som folkevalgte må gjøre: Vi må gi tillit til fagfolkene som treffer barna våre hver dag, og vi må gi dem de rommene som trengs, også økonomisk, for at de kan utføre jobben sin.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:32:18]: Først og fremst – tusen takk for engasjementet rundt dette viktige temaet.

Pandemien satte hele samfunnet på prøve. Barnehagebarna er nå mer syke, skoleelevene må bygge relasjoner på nytt, og studentene har kanskje øving på eksamenssituasjonen. Mye var veldig annerledes de tre skoleårene som ble preget av pandemien. Jeg vil også nevne at det var noen positive opplevelser – for dem som fikk mer tid sammen, for dem som slapp å være steder de kanskje syntes var ubehagelige, eller rett og slett fordi stress og jag i stort forsvant.

Nå er hverdagen tilbake, og vi må innrette oss. Det er stor forskjell på ulike deler av landet. Pandemien slo hardere ned enkelte steder enn andre steder. Det som har gått tapt av faglig og sosial utvikling, må vi sikre at elevene får mulighet til å ta igjen. Regjeringen henter inn kunnskap om konsekvensene av pandemien. Parr-rapporten fra 2021 kom med tiltak som alt er igangsatt.

Jeg vil fokusere på elevene som har det tøffest i skolen, elever som ikke trives, som møter mobbing og utrygge situasjoner hjemme, digitalt og/eller på skolen. Enkelte elever har for stort fravær. Dem har vi et ekstra ansvar for å hjelpe. Det er snakk om tid og tillit til skoleledere, lærere og kontaktlærere. Det er snakk om kommuneøkonomi, slik at skolehelsetjeneste, rådgivere, spesialpedagoger, miljøarbeidere og andre viktige yrkesgrupper kan bidra i skolen med å fange opp disse elevene og hjelpe dem. Skolen må nå få ro til å komme godt i gang igjen med læring, mestring og annen oppfølging som bidrar til elevenes utvikling.

Jeg vil kommentere noen av Høyres bekymringer i debatten i dag. Oppløsning av tvangssammenslåtte fylker vil hjelpe elevene og skolene over tid. Nærhet er en verdi som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen prioriterer.

Manglende gjennomføring av nasjonale prøver er virkelig noe av det siste jeg bekymrer meg for etter pandemien. Elevenes behov er ikke nå først og fremst tester, men sosial og faglig utvikling og bygging av relasjoner. Behov for tverrfaglig koordinering styrkes med regjeringens barnekoordinator, og samtidig er det allerede kunnskap og engasjement i skolen for elevene som må følges opp.

Frivilligheten ble også trukket fram her, og den er definitivt en avgjørende del av løsningen. De får nå momskompensasjon, som er et stort bidrag for å skape mer aktivitet. I tillegg bidrar regjeringen bl.a. i budsjettet med midler til skolehelsetjeneste og skolebibliotek, og trekker fram betydningen av kulturskoler som en arena der elevene kan vokse og utvikle seg.

Så kan vi med fordel anerkjenne den kjempeinnsatsen lærerne var med på å legge ned under pandemien, som de nå også må legge ned etter pandemien – først og fremst fordi de brenner for elevene sine og faget sitt. Regjeringen tar dette på alvor. Vi har en kunnskapsminister som jobber med dette med kløkt og spissete ører for det partene i arbeidslivet og elevene tar opp. Det er noe av det viktigste for å komme best mulig ut av dette på lang sikt. Det blir sagt at det som ikke tar livet av deg, skal gjøre deg sterkere. Det må vi ta fra ord til handling, slik at elevene våre også kommer best mulig ut av det.

Elise Waagen (A) [12:36:41]: Det er viktig at ettervirkningene av pandemien for ungene våre følges opp nøye. Men jeg vil skru tiden noen måneder tilbake. Da hadde vi en lignende debatt i denne salen, og bakgrunnen var et representantforslag fra Høyre. Høyre mente at alle kommuner burde ha sommerskole, og at de måtte kartlegge alle elevenes lese- og regneferdigheter før skolestart.

Å gi statlige pålegg til kommunene om hvilke tiltak som skal iverksettes, er verken det som Parr-utvalget, fagfolk eller de som jobber i skolen, har tatt til orde for. Vi er alle enige om at vi må stille opp, men fiffige løsninger – langt fra klasserommet – laget av politikere i denne sal er ikke det skolen vår eller ungene våre trenger nå. Forslagene som Høyre har levert inn nå, har innebåret et omfattende testregime som krever – og tar – både tid og ressurser fra lærerne. Jeg er sikker på at når vi spør lærerne der ute i klasserommene, vet de så altfor godt hvem som trenger litt ekstra oppfølging, hvem som trenger den ekstra tiden. Utfordringen er dessverre bare så altfor ofte det å faktisk strekke til.

Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet mener at vi må ha en tillitsreform og styrke laget rundt ungene våre. For Arbeiderpartiet er det viktigste å gi mer rom og mer tillit og ikke nye pålegg og nye tester.

Når jeg hører representanten Tage Pettersen fra denne talerstolen, tegnes det et bilde av at denne regjeringen ikke har gjort noe for å inkludere flere barn og unge etter pandemien. Det er direkte feil. La meg ta noe av det vi har gjort:

Bare ett år inn i regjering har vi senket maksprisen i barnehagen. Det står i kontrast til den forrige regjeringen, som Høyre var en del av, som økte den år for år. Vi har gjort en historisk utvidelse ved at vi nå har gratis SFO tolv timer per uke for 1. klasse. Vi har styrket skolebibliotekene. Vi har styrket lavterskeltilbud innen psykisk helse for barn og unge. Vi har fått på plass full momskompensasjon for organisasjoner, sånn at vi kan inkludere flere barn og unge i idretten. Vi har fått på plass strømstøtte for frivilligheten og idretten, nettopp for å kunne holde anleggene oppe i en tid med dyre strømpriser. Vi har styrket BUA, for å sørge for at det ikke er lommeboka som avgjør om man skal kunne delta.

For å trekke det helt ut har vi også reversert det usosiale kuttet i brillestøtte for barn og unge, for at ikke lommeboka til foreldrene skal avgjøre.

Bare for inneværende år har vi økt kommunenes frie inntekter med 2,5 mrd. kr mer enn det den forrige regjeringen opprinnelig foreslo. Dette skal bidra til nettopp å styrke laget rundt barn og unge. For de områdene som har hatt et ekstra høyt smittetrykk, har vi sørget for et ekstra tilskudd for å kunne stille opp for dem som har vært hardest rammet. Vi gjør også endringer i skolepolitikken. Vi skal nå ha en mer praktisk orientert skole, og vi skal sørge for at flere kan lære mer på andre måter.

Denne listen kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men dette er bare noen eksempler på at vi har en ny kurs. I løpet av bare ett år i regjering har vi gjort flere tiltak for å kunne sørge for at flere barn og unge får delta. Det er politikk i praksis, som viser at vi trenger god politikk for barn som trenger oss aller mest. Jeg er sikker på at dette er svaret for dem som trenger flere fellesskap å ta del i, og det er nettopp derfor det har vært en prioritet for regjeringen.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:41:09]: Takk for alle gode innlegg i debatten.

Det er nettopp fordi jeg har et engasjement for hver enkelt elev og for å motvirke ulikhet, at jeg har stilt disse spørsmålene. Jeg mener at det ikke bare er noen som er sårbare nå – jeg mener at vi er sårbare, alle sammen. Jeg mener også at jeg har sett, gjennom og etter pandemien og streiken, at også de som ikke sliter, er sårbare og fortjener å bli sett.

Fellesskolen har vært nevnt i debatten. Jeg vil bare minne om at da Kristin Clemet la fram Kunnskapsløftet, sa hun noe som jeg pleier å gjenta så ofte jeg kan, nemlig at en god offentlig skole er det beste sosialpolitiske virkemiddelet samfunnet rår over. – Det mener jeg helt ærlig og oppriktig, og det tror jeg vi er enige om, alle sammen, men hvis fellesskolen skal fungere, må den løfte alle elever. Derfor er det så viktig for Høyre at vi bruker den kunnskapen vi har om skolen, og at vi til enhver tid innhenter ny kunnskap om skolen, for vi skal ikke bare løfte dem som sliter litt, eller dem som sliter mye, vi skal løfte alle elever, for det trenger vi som samfunn.

Tillit har vært nevnt også i denne debatten, og jeg er helt sikker på én ting: Hvis vi skal opprettholde høy grad av tillit i det norske samfunnet, må vi bruke folks skattepenger fornuftig. Jeg synes ikke det er rart å nevne fylkesreform og reversering av den i en debatt som handler om skole, når vi vet at videregående skole er noe av det aller viktigste fylkeskommunen driver med. Det er ikke slik at nærhet i seg selv er en stor kvalitet i videregående skole. Videregående skoler er en viktig regional utviklingsaktør – ja – men den verdien må aldri vektes så tungt at det går ut over kvaliteten i tilbudet til elevene. Det har det gjort, også i representanten Knutsdatter Strands hjemfylke, der man har unnlatt å ta grep, noe som gjør at tilbudet forvitrer over tid. Resultatet er at færre har valgmuligheter, og de aller fleste velger sin nærskole og blant de tilbudene som er der.

Dersom ro i skolen betyr at alle skal få lov å gjøre som de vil, er jeg mot ro i skolen. Det er fordi vi har stor kunnskap om norsk skole, og vi har forskning som viser hva vi bør gjøre av grep, men vi gjør ikke alltid det. Ro i skolen betyr å huske hva som er aller viktigst, og det er å sørge for å løfte hver enkelt elev, sørge for å bruke kunnskapen vi har om skolen, riktig, og å sørge for at det blir gjort i hele landet. Det er bare da vi kan gi ulike barn like muligheter. Vi måler ikke for målingens skyld, vi måler fordi vi vet at kartlegging er viktig, og det har vi støtte for hos veldig, veldig mange ute i Skole-Norge.

Statsråd Tonje Brenna [12:44:34]: Når ting er litt vanskelige, er kanskje noe av oppgaven vår å formidle håp – håp om at vi kommer til å klare å stanse klimaendringene en dag, håp om at det en dag blir fred, håp om at fellesskapet stiller opp for deg når du trenger det, håp om at alle vi som både har og tar ansvar, gjør det vi kan for at Norge skal være et trygt og godt sted både å bo og vokse opp. En del av det håpet handler også om at de som jobber tett på våre barn og unge, må oppleve håp – håp om at vi respekterer dem, håp om at de vet at vi tar dem på alvor, og at de vet at vi vet at de er helt uunnværlige. Derfor er vår jobb å bidra med gode rammer og vise at de har grunn til å håpe og tro at vi stoler på dem.

Da må vi en gang i blant stå imot ønsket om å detaljstyre og pålegge lærere og andre detaljerte føringer for hvordan deres oppdrag skal løses. Vi er så heldige at vi har en skole bestående av flere ulike yrkesgrupper. Hver på sin måte bidrar de til at den komplekse organisasjonen en skole er, kan gå rundt med alt som skal ordnes. Jeg tror at vi må være mer opptatt av hvem som jobber i skolen i tillegg til lærerne. Hvordan kan vi løse oppgavene bedre? Hvordan kan vi fordele oppgavene bedre? Har vi nok kollegaer? Er vi opptatt nok av ledelse? Sørger vi for at når alle andre har gått hjem etter siste time, er det ikke læreren som står igjen med alt det uløste, men tvert imot med et godt lag rundt seg som jobber sammen rundt den enkelte eleven?

Rammer og detaljstyring er to forskjellige ting. Enn så lyst vi av og til kan ha til å gå langt inn i detaljene, mener jeg at rammer er det vi bør forholde oss til. En av de viktige rammene handler om hvordan vi ser på kunnskap. Kunnskap består av mange elementer. Det er det vi vet. Det er det vi tror vi vet. Det er det vi har kjennskap til. Det er ferdigheter vi har. Det er forståelse av forskjellige fenomener. Kunnskap tilegnes på veldig mange forskjellige måter. Det skjer i alle fag – med hode, med hender, med kropp, med hud, med øyne og ører, i naturen, i klasserommet, på verksted, gjennom å ha nesa godt begravet i en bok og i møte med andre.

Derfor er jeg opptatt av at vi etter åtte år med teoretisering av skolen skal ha kunnskapen tilbake, kunnskap som vi tilegner oss på forskjellige måter. Men også her er jeg opptatt av at vi styrer det gjennom rammer, for kunnskap oppnår vi bare når vi anerkjenner hvor bredt begrepet er, og når vi har tillit til dem som på ulike vis formidler den til våre barn og unge hver eneste dag.