Margret Hagerup (H) [13:50:33] (ordfører for saken): Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god debatt i forrige runde, som også var om et viktig tema. Gjennom opplæringsloven åpnes det nå for en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående opplæring. Det er avgjørende for å lykkes i kompetansepolitikken. Det vil gi flere voksne muligheten til å fullføre videregående opplæring og dermed få muligheten til videre kompetanseheving gjennom livet.

Det har vært en glede å være saksordfører for utsynsmeldingen, som er et viktig grunnlag for videre arbeid med kompetansepolitikken, og jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. Det er ingen tvil om at arbeidskraft er den største flaskehalsen for mange bedrifter nå. Humankapitalen utgjør hele 74 pst. av Norges nasjonalformue, og framtidig verdiskaping og velferd forutsetter at denne kapitalen forvaltes godt og effektivt. Komiteen er tydelig på at satsing på kunnskap og kompetanse er grunnlaget for å skape framtidens nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor.

Komiteen peker på at økt kompetanse vil være nøkkelen til den langsiktige omstillingen av Norge. Høy kvalitet i utdanning og forskning vil være en forutsetning for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for en fortsatt stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet. Mulighetene for livslang læring og kompetanseutvikling vil være en nødvendighet innenfor alle utdanningsnivåer og innen de fleste typer yrker, og alle må ha muligheten til å fylle på med kompetanse.

Det er derfor bra at det er stor samstemthet om de store linjene i utsynsmeldingen, som handler om utdanning, læring og kvalifisering. Meldingen følger opp en del av arbeidet fra «Kompetansereformen – Lære hele livet» og «Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden». Gjennom disse reformene startet regjeringen Solberg og Stortinget et systematisk arbeid for å løfte kompetansepolitikken, i samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Reformene bygde på grundige faglige utredninger, og hovedtrekkene fikk bred forankring her i Stortinget.

Komiteen ser fram mot regjeringens varslede kompetansereform og oppfølgingen av de vedtatte tiltakene fra den tidligere vedtatte kompetansereformen Lære hele livet, hvor en skal sørge for at ingen går ut på dato, samtidig som en bidrar til å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har.

Å lykkes med å utdanne nok folk til de ledige jobbene handler om det vi i Høyre kaller #helheten. Politikk handler om å prioritere, og da må vi prioritere det viktigste først. Det begynner allerede i barnehage og grunnskole med tidlig innsats og handler om kvalifiserte lærere som sørger for at elevene lærer seg å lese, skrive og regne. Det har noe å si for trivsel, men er viktigere for hvorvidt en klarer å fullføre videregående opplæring. Videre handler det om å la de elevene som ønsker det, velge en videregående skole med en spesiell profil, hvor de kan fordype seg i realfag, yrkesfag eller annen pedagogikk og erkjenne at det finnes flere veier til målet. For Høyre handler det om å satse på realfagene for å ruste Norge bedre for det grønne skiftet og lytte til aktørene som er bekymret for at vi sakker akterut på dette området.

Høyre i regjering la grunnlaget for at enda flere skal få fullføre videregående opplæring og fylle på med nødvendig kompetanse gjennom livet. Vi er glad for at regjeringen følger opp arbeidet med modulstrukturert opplæring for voksne. Erfaringer fra tiltak som ble satt i gang som forsøk under Utdanningsløftet 2020, har vist gode resultater så langt. Åkrehamn videregående skole har vist oss at voksne kan starte fullføring av videregående opplæring nesten på timen. Det handler om å tilpasse systemene til menneskene.

Skal vi lykkes med omstillingen av Norge, må vi sikre at vi ikke har systemer som behandler mennesker som kasteballer, eller at de havner mellom to stoler. Det må være et tilbud både for den som har lyst til å bli fagarbeider, og den som ser for seg en forskerkarriere. Samtidig må vi sørge for at det også finnes tilbud for dem som har funksjonsnedsettelser eller utviklingshemning, og erkjenne at ingen av dem er like. Lærekandidatordningen er en ordning vi har fått Stortinget med på å be om at videreutvikles og tilbys til enda flere. Det vil gi langt flere mennesker i viktige yrker hvor vi trenger flere hender. Uansett hvem du er, hvor du bor, og hva din bakgrunn er, må vi sørge for at døren til utdanning og kompetansepåfyll alltid står åpen. Da må vi sørge for mange og ulike veier til målet.

Det er et paradoks at regjeringen, i en tid da bedriftene kjemper om arbeidskraften, styres av ideologi, enten det er bekjemping av innleie eller kamp mot private initiativ. Skal vi utdanne nok folk nå og i fremtiden, bør vi ha alle gode krefter med på laget. Der er partiene på kollisjonskurs. Det er allikevel et lyspunkt i dag at vi samles om en videre retning for kompetansepolitikken og bygger videre på forrige regjerings arbeid, for utdanningspolitikken står seg best når den ikke styres etter valgsyklusen.

Vi ser fram til en god debatt. Med det tar jeg opp forslaget Høyre er med på.

Lise Selnes (A) [13:55:49]: Kunnskap og kompetanse i dagens arbeidsliv, i offentlig og privat sektor, er det mest framtidsrettede og omfordelende vi som politikere kan gjøre noe med, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Denne meldingen er et viktig ledd i regjeringens satsing på kompetanse og kunnskap for framtiden. Utsynsmeldingen beskriver utfordringsbildet og viser bredden av kompetansebehov som vi har i Norge i dag og vil ha i nærmeste framtid. Behovet for helsepersonell i offentlig sektor vil være svært stort over tid. Mange kommuner sliter med å få ansatt kvalifisert helsepersonell i dag. Nedgangen i antall søkere til lærerutdanningen peker på at utfordringen med å få kvalifiserte lærere til skolene våre vil øke i framtiden.

I går hørte jeg om krevende utfordringer i hjemfylket mitt, Innlandet, med å få tak i tollere på grensen mellom Eda og Eidskog kommune. Det er likedan i privat sektor, med tanke på IKT-personell, fagarbeidere og ingeniører, for å nevne noe av det flere bransjer trenger.

Politikken vi vedtar, skal være med på å løse noen av disse utfordringene. I utsynsmeldingen er utdanning i hele landet et viktig kapittel. Vi må gjøre utdanningene våre mer tilgjengelige og gjøre det mulig at flere får ta den utdanningen de ønsker, og den utdanningen samfunnet trenger.

Satsing på utdanningssentre og fleksibel utdanning er to grep i riktig retning. Akkurat i dag presenteres oversikten over fordeling av midler fra regjeringen gjennom HK-dir, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Det betyr mye for små og store utdanningssentre over hele landet. Jeg kan konkret nevne Høgskolesenteret i Kongsvinger, som får driftsmidler – friske midler som gjør det mulig med mer aktivitet. Slik bygger Støre-regjeringen kompetanse over hele landet der folk bor, slik vi lovte da vi gikk til valg i 2021.

Endringen i finansieringssystemet i UH-sektoren er kanskje det mest omfattende grepet som blir gjort i utsynsmeldingen. En stor forenkling som har bred politisk støtte, vil gi mer tillit til institusjoner. For Arbeiderpartiet er det viktig å stoppe litt opp ved to momenter i disse endringene. Det første er reduksjonen i antall finansieringskategorier. Dette har skapt store diskusjoner, kanskje særlig for kunst- og kulturfagene. Det er viktig at vi har fått på plass en merknad som peker på behovet for tilleggsbevilgning over statsbudsjett ved økning i antall studieplasser i disse fagene. Det er kostbare studier og studier vi har et enormt behov for. La meg nevne arkitektfagenes rolle innen samfunnsplanlegging og ikke minst musikk og bruken av det i arbeidet med mennesker som har demens. Vi husker alle Demenskoret.

EU-indikatoren på lukket ramme fjernes også. La meg understreke at det for Arbeiderpartiet er svært viktig å følge nøye med på dette, slik at det høye nivået på EU-forskning opprettholdes i Norge. Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer de seneste årene har vært, og er, en suksess. Vil fjerning av EU-indikatoren på lukket ramme redusere dette? Det må fortløpende måles. For Arbeiderpartiet er det viktig å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med i EUs forskningsprogrammer. Det er med på å øke kvaliteten i norske institusjoner, også for utdanningene våre. Endringene i finansieringssystemet gir mer tillit til institusjonene våre, men det vil også kreve gode utviklingsavtaler som gjør at institusjonene ivaretar mangfoldet og bredden, samtidig som vi får utdannet flere lærere, flere sykepleiere, flere ingeniører og selvsagt også flere fagarbeidere.

Til slutt: Vi lever i en urolig verden. Den geopolitiske situasjonen krever mye av oss. Demokratiet vakler, og vi ser radikalisering i ulike grupper. Jeg stopper til slutt opp ved de fagene som det kanskje snakkes minst om, men som er helt bærende i samfunnet vårt, humaniora og samfunnsfag. Vi er mennesker som lever sammen. Disse utdanningene og forskningen innenfor humaniora og samfunnsfag er viktig i et internasjonaliseringsperspektiv med tanke på språk, kulturkompetanse, menneskerettigheter, teknologiutvikling og det grønne skiftet, men det har også en egenverdi som er knyttet til dannelse og det å være et kulturelt bærekraftig samfunn.

Maren Grøthe (Sp) [14:01:05]: Norge som samfunn står overfor store utfordringer i årene framover. Å sikre at vi har nok folk med riktig kompetanse, er helt avgjørende for at vi skal fortsette å ha et samfunn med god velferd, vekst og utvikling. Hurdalsplattformen slår derfor fast at regjeringen vil føre en ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk for å imøtekomme samfunnets kompetansebehov. Utsynsmeldingen som vi behandler i dag, inneholder en rekke tiltak og staker ut en tydelig retning i dette arbeidet framover.

Vi trenger flere hender, særlig innenfor helse, IKT og kompetanse som er nødvendig for det grønne skiftet. Vi har også andre utfordringer, som at næringslivet melder om et skrikende behov for fagskolekompetanse, og at den synkende rekrutteringen til lærerutdanningen er et problem. Dimensjonering av utdanningstilbudet vårt blir derfor enda viktigere og blir nå vektlagt mer, både på videregående og på høyskolenivå.

Det største grepet vi gjør, er å endre finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Senterpartiet har i flere år påpekt skjevheter i og uheldige virkninger av dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler. Dagens system består av mange tellekanter og indikatorer. Sånne økonomiske insentiver skaper økonomisk motivasjon og potensielle målkonflikter. Det som måles, fortrenger det som ikke måles. Det begrenser institusjonenes handlefrihet og deres mulighet til å oppfylle hele samfunnsoppdraget. Et konkret eksempel på det er at det i dag ikke er attraktivt å tilby etter- og videreutdanning. Nå følger vi opp anbefalingene fra Hatlen-utvalget og går ned på antallet indikatorer, fra seks til tre. Det gir større fleksibilitet, mindre detaljstyring og større ansvar til hver enkelt institusjon, både i arbeidet med dimensjonering av utdanningstilbudet, i forskningsarbeid og når det gjelder å sikre at utdanning blir tilgjengelig for flere. Det er et ansvar som vi mener at institusjonene er godt rustet til å ta.

Skal vi få flere hender, blir det også viktig at enda flere fullfører en utdanning og får mulighet til å bygge på sin kompetanse gjennom hele livet. Utdanning må derfor være tilgjengelig over hele landet og for alle, uavhengig av økonomi, alder, livssituasjon og bakgrunn. Nå innfører vi derfor en rett til å fullføre videregående og muligheten til å gjøre flere omvalg. Regjeringen er også i gang med en betydelig satsing på desentralisert utdanning. I dag ruller vi f.eks. ut 200 mill. kr til desentraliserte og fleksible utdanninger i hele landet, bl.a. til en satsing på studiesentre. Bare i mitt hjemfylke, Trøndelag, får de nå penger til å starte arbeidet med studiesentre både i Trøndelag Sør, i lakseregionen i Trøndelag Sørvest, på Fosen og i Namdalen. Det vil gi uttelling både for de menneskene som nå får muligheten til å bygge på sin kompetanse, og for lokalsamfunnene som kan jobbe mer konkret med kompetansebehovet i sin region.

I tillegg vil jeg understreke at det er viktig at utdanningsinstitusjonene også har et grunnutdanningstilbud tilgjengelig over hele landet, som gir folk overkommelig reisevei, også for dem som ønsker å studere på fulltid. Campusstrukturen vi har i Norge, er grunnstammen i det desentraliserte studietilbudet og bidrar til viktig kompetanse i både by og bygd.

Særlig tallene fra næringslivet er tydelige på at vi trenger mer yrkesfaglig og høyere yrkesfaglig utdanning i årene framover. Derfor har vi nå trappet opp antallet fagskoleplasser år for år etter at vi kom i regjering, og det skal vi fortsette med framover. Nå varsler vi også at vi er i gang med mer strukturelle grep: institusjonsakkreditering, likere kapasitet i NOKUT og å se nærmere på det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Alt dette skal rammes inn av en stortingsmelding om høyere yrkesfaglig utdanning, som vi ser fram til å jobbe videre med.

Utover det er det mye annet viktig arbeid som er satt i gang, som jeg kunne ha trukket fram, men jeg vil særlig framheve arbeidet med en kompetansereform, i samarbeid med partene i arbeidslivet, og profesjonsmeldingen som legges fram neste år, fordi muligheten til å lære hele livet og sterke profesjonsutdanninger av god kvalitet er helt essensielt for at vi skal ha et velfungerende samfunn i årene framover. For det er det det handler om. Humankapitalen utgjør 74 pst. av Norges nasjonalformue. God kompetanse i tråd med samfunnets behov over hele landet er nøkkelen til at den skal kunne forvaltes godt i årene framover.

Himanshu Gulati (FrP) [14:06:12]: Jeg vil også takke komiteen for behandlingen av denne meldingen. Det er en viktig melding, og det er også befriende å kunne løfte blikket litt noen ganger og se framover på de store linjene – og ikke kun på de hverdagslige politiske diskusjonene som vi så ofte havner i.

Denne meldingen er viktig fordi den sier noe om hva landet vil trenge av kompetanse framover, og også hvordan vi skal komme dit. Vi trenger hendene, de som på mange måter bærer velferdsstatens byrde på sine skuldre gjennom viktig arbeid og viktige profesjoner – derfor satsingen på yrkesfag, fagutdanninger, ikke minst hvor lærlingplasser og den delen spiller en viktig rolle. Samtidig trenger vi også dem som har de intensive utdanningene innenfor teknologi og utvikling av kunnskapssamfunnet som vi lever i. Her er det et samspill hvor begge retninger innenfor utdanning er like viktige.

For Fremskrittspartiet er det også viktig at vi baserer dimensjoneringen av framtidig utdanning på både samfunnets behov og det næringslivet etterspør. Det kan ikke være en vilkårlighet i hva det offentlige legger til rette for, og vi mener derfor at dette er viktige tanker inn i dimensjoneringen av den framtidige høyere utdanningen.

Fremskrittspartiet har i dag et forslag, som jeg gjerne vil ta opp. Det er en gjentakelse av et forslag som vi fikk flertall for sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved behandlingen av kompetansemeldingen i 2020, men som vi dessverre nå står alene om. Det går ut på at man i finansieringssystemet for høyere utdanning også må ha med hvor mange som har oppnådd arbeid etter endt utdanning, som en av indikatorene. Vi mener det vil være en fornuftig måte å beregne finansiering av høyere utdanning på, at det er en av de tingene man legger til grunn. Da har jeg også tatt opp det forslaget.

Grete Wold (SV) [14:08:42]: Endringene i samfunnet går raskt, og vi står overfor oppgaver vi ikke nødvendigvis vet helt hvordan vi skal løse. Denne meldingen tar for seg den utfordringen og forsøker å peke på de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet framover. I dette bildet kommer vi ikke utenom vår tids største oppgave, nemlig å få til en grønn omstilling. Det betyr at vi vil trenge en styrking av volum på de utdanningene vi har i dag, og vi må stimulere til utvikling av nye og innovative utdanningsløp. Det vil være nødvendig med et kompetanseløft for å få nødvendig kompetanse for omstilling til det grønne skiftet og endringer i et bredt spekter på tvers av ulike sektorer. Her vil det være helt avgjørende med et samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og offentlig sektor.

SV mener utsynsmeldingen i større grad burde framhevet utdanningsinstitusjonenes ansvar og rolle i det grønne skiftet. Det burde også i større grad framgå tydeligere prioriteringer for dimensjonering av høyere utdanning på det aktuelle felt.

SV fremmer derfor sammen med Rødt et forslag om at man kommer tilbake til Stortinget med en intensivordning rettet mot institusjonene, som styrker institusjonenes prioritering av utdanninger for det grønne skiftet. Det må lønne seg å prioritere grønt også i UH-sektoren.

Vi har ikke god tid. Kompetanse tar tid å utvikle, og det haster derfor med å komme i gang. Vi er vel strengt tatt allerede litt på overtid.

Så er det ikke kun en ny og innovativ kompetanse som trengs i framtiden. Vi trenger også flere som velger yrkesfag. Det skal være attraktivt å begi seg inn på et slikt utdanningsløp, og da må det også være lovnader og utsikter til en god og relevant læreplass. Det har stor innvirkning på både sannsynligheten for å fullføre utdanningsløpet og også for tilknytningen til arbeidslivet senere.

SV støtter derfor helhjertet opp om regjeringens forslag til tiltak for å sikre yrkesfagelevene mulighet til å få læreplass, men vi vil hevde – også her, kan man kan sikkert si – at det ikke er helt tilstrekkelig. Vi fremmer derfor forslag om at man utreder en ordning hvor det stilles krav også til offentlig sektor om å ta imot lærlinger. Det er slik at det private næringslivet har vært mer framoverlent og tatt større ansvar for den oppgaven enn offentlig sektor har gjort. Det er det på tide å endre på.

Så er det et område som har fått en del oppmerksomhet, og som skaper usikkerhet i en del miljøer, nemlig forslaget om å endre og nedskalere antall indikatorer i finansieringssystemet. SV støtter det, men vi mener det også er klokt å gi institusjonene større grad av frihet til å redusere tellekantene. Det er som sagt en bekymring fra flere kunstfaglige skoler, som varsler at nye tilbud eller utvidelse av kapasitet kan bli vanskelig. Viktige skoler som Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen og Norges musikkhøgskole vil kunne bli slått ut med badevannet i denne sammenhengen, og det er ikke lurt når vi nå skal finne smarte og grønne løsninger for framtiden.

SV mener derfor at det er særs uheldig at man innfører et finansieringssystem uten et mer helhetlig bilde av konsekvensene. Vi fremmer derfor et forslag om en videre utredning og at man lar sektoren bli nærmere hørt før man går for en endelig omlegging.

Til slutt noen få ord om gratisprinsippet og muligheten for å kreve egenbetaling for noen studietilbud i etter- og videreutdanningen. Det å gjøre denne ordningen mer fleksibel frykter vi rokker ved muligheten for lik rett til utdanning. Som Norsk Studentorganisasjon skriver i sitt høringssvar, kan dette medføre økte forskjeller for den enkelte, men også økt ulikhet mellom virksomheter og sektorer. Det er så klart positivt at man ønsker å utvide tilbudet om videreutdanninger, men samtidig er det ikke greit at dette går på bekostning av gratisprinsippet som med dette nok engang kan utfordres. Vi ønsker derfor at man kommer tilbake med et forslag til en finansieringsmodell som sikrer en ikke ytterligere utvidelse av egenbetaling for høyere utdanning.

Men samlet sett: Dette er en god melding, og i det store og hele er det enighet om den veien vi kan og må gå. Med det tar jeg opp de forslag som vil kunne forbedre det.

Hege Bae Nyholt (R) [14:13:05] (komiteens leder): Det er en forslitt markedsføringsfloskel at noe er den nye oljen. Ofte slås det fast at kunnskap er den nye oljen. Det er det ikke. Kunnskap er en forutsetning for oljen – for alt som kom før oljen, og alt som kommer etter den. Vi har alltid levd av den kunnskapen vi klarer å tilegne oss. Det er det som får samfunnet til å gå rundt.

Jeg opplever at det er bred enighet om at det er en politisk oppgave å legge til rette for at kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet fylles, og det er bra. Det som ikke er like bra, er at vi fortsatt ser silotenking i den politiske arbeidsdelingen mellom utdanningssektoren og arbeidslivet. Det kommer tydelig til uttrykk i flertallets forslag om å innføre egenbetaling på etter- og videreutdanning tilpasset folk som er i jobb. Jeg mener at dette er usosialt, og at det ikke støtter opp om utsynsmeldingens ambisjoner, nemlig å forsyne arbeidslivet med kompetanse.

For små og mellomstore virksomheter, enten de er private eller offentlige, er etter- og videreutdanning ressurskrevende. Arbeidstid må tilrettelegges, og det må skaffes vikar. Det er også ekstra ulemper knyttet til fravær. Det er ofte ingen gullbillett for arbeidstakeren heller. Jeg har selv vært der. Jeg tok etterutdanning, brukte kvelder og helger, for å kunne ansettes formelt i jobben jeg allerede gjorde, som pedagogisk leder i barnehagen. Både jeg og arbeidsgiveren strakk oss langt.

Bedrifter, kommuner og andre arbeidsgivere har ulik økonomi. Egenbetaling for etter- og videreutdanning vil kunne føre til enda større ulikheter mellom bedrifter som har og ikke har muligheten til å investere i kompetanse. Dette kan i sin tur bremse helt nødvendige omstillingsprosesser i samfunnet, som veien mot et grønnere og mer bærekraftig næringsliv.

Forslaget, slik det står i dag, skyver ansvaret over på arbeidslivet. Etter- og videreutdanning vil i enda større grad bli et spørsmål om prioritering av utgifter. I sin tur betyr det at ansvaret vil skyves enda mer over på partene, der man er så heldig å ha organiserte parter med gode tradisjoner for å forhandle og dele byrder og goder. Nå vet vi at kun halvparten av arbeidstakerne i Norge er organisert, og at over 30 pst. ikke er dekket av tariffavtale. Å overlate betalingen for etter- og videreutdanning til arbeidsgivere er å overlate de som ikke er organisert eller dekket av tariffavtale, til hvorvidt de har en god og snill arbeidsgiver. Det tror jeg vil straffe seg i det lange løp.

Abid Raja (V) [14:15:59]: Utsynsmeldingen redegjør for viktige utviklingstrekk i framtidens kompetansebehov, både i norske bedrifter og i offentlig sektor. Dette er viktig kunnskap for å kunne dimensjonere og tilpasse kompetansepolitikken.

Venstre lytter til kunnskap, og vi vil fremme framtidens næringsliv. Norge står foran noen strategiske valg for framtiden, og det er derfor viktig at vi ser på hvordan vi kan bruke de knappe ressursene våre best mulig, samtidig som vi bevarer friheten til å velge utdanning.

Å vurdere framtidens kompetansebehov i samfunnet er en vanskelig øvelse. Bare mens komiteen har behandlet denne saken, har kunstig intelligens endret mye av bakgrunnen for analysen og gjort meldingen noe utdatert. Hvis kunstig intelligens tas i bruk på en god og samfunnsnyttig måte, vil det kunne øke produktiviteten i så godt som alle sektorer i samfunnet og endre behovet for framtidig kompetanse. Slike raske samfunnsendringer gjør det stadig mer relevant å ha en god politikk for etter- og videreutdanning, kompetansepåfyll og kvalifisering gjennom hele livet.

Jeg er stolt over den jobben Venstre gjorde med kompetansepolitikken i Solberg-regjeringen, både gjennom kompetansereformen og ikke minst fullføringsreformen. Vi jobbet med å gjøre utdanning tilgjengelig for flere, samarbeide bedre med næringslivet om deres kompetansebehov og gjøre det enklere for flere å fullføre skolen og ha et godt grunnlag for videre utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet.

Venstre er glad for at meldingen prioriterer de utdannelsene vi trenger for å nå klimamålene våre, gjennom å satse på IKT og grønne nye næringer som viktige utdanningsbehov som må prioriteres i tiden framover, sammen med helse.

Da vi behandlet statsbudsjettet for inneværende år, var prioriteringen annerledes, og regjeringspartiene stemte mot Venstres forslag om å opprettholde studiefinansieringen til 1 500 studieplasser innenfor lKT, naturfag og matematikk. Det var litt underlig.

Når det gjelder regjeringens forslag til framtidig finansiering av studieplasser, har vi merket oss at det har vært mye oppmerksomhet knyttet til forenklingene i studieplassfinansieringen når man går fra seks til tre kategorier. Først er det viktig å si at forslaget bare gjelder framtidige studieplasser og ikke påvirker finansieringen av de studieplassene som allerede finnes. Venstre støtter forenklingen, men vi ser at det kan ha noen uheldige utslag for enkelte studieplasser. Derfor sier vi og flertallet at dersom det tildeles nye studieplasser til utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design, som tidligere var finansiert over kategori A eller B, bør behovet for tilleggsbevilgning over statsbudsjettet vurderes.

Venstre fremmer også et forslag sammen med Høyre om å bevare en resultatbasert indikator for eksterne inntekter fra EU i finansieringssystemet. EU-indikatoren har stor betydning for å mobilisere til norsk deltakelse i EUs rammeprogram og har blitt løftet fram av flere høringsinstanser.

Med dette tar jeg opp de forslag som Venstre er en del av.

Statsråd Ola Borten Moe [14:19:51]: Utsynsmeldingen som skal behandles i dag, peker på de viktigste kompetansebehovene framover og gir retning for regjeringens politikkutvikling i årene som kommer.

Jeg vil takke komiteen for et godt stykke arbeid. Jeg er glad for at vi i dag får flertall for innretning og et felles mål for å bidra til høy sysselsetting og til å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet vårt.

Utfordringene er velkjente. Vi blir relativt sett færre mennesker i arbeidsfør alder etter hvert som befolkningen blir eldre og ungdomskullene blir mindre. Dere har hørt meg si det før, og jeg kommer til å si det igjen: Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger. Denne utviklingen har vært kjent lenge og begynner nå å få merkbar effekt.

I 2022 var det rekordhøy knapphet på arbeidskraft. Arbeidsmarkedet er fortsatt uvanlig stramt, og virksomheter i hele Norge har problemer med å skaffe kompetent arbeidskraft. Det er vedvarende stor mangel på arbeidskraft innenfor yrker som IT-utviklere, sykepleiere, leger, tømrere og andre håndverkere.

Særlig i distriktene er det krevende å ansette arbeidstakere med den rette kompetansen. På samme tid er det mange som står utenfor arbeidslivet. Norge er også avhengig av arbeidskraft fra utlandet. Utenlandsk arbeidskraft utgjør for tiden rundt 20 pst. av arbeidskraftbehovet i Norge, noe som gjør oss sårbare dersom det skulle bli vanskeligere å rekruttere.

Samtidig som vi har stor knapphet på arbeidskraft, står vi overfor flere store og komplekse samfunnsutfordringer som stiller høye krav til befolkningens kompetanse. Kompetansemangel kan hemme framveksten av en ny lønnsom grønn virksomhet og industri, forsinke digitalisering i arbeidslivet og bremse produktivitetsveksten. Det kan dessuten gjøre det krevende å gi gode tjenester i hele landet.

I utsynsmeldingen presenterer vi de store linjene i regjeringens utdannings- og kompetansepolitikk. Et stort udekket behov for arbeidskraft i kombinasjon med et betydelig omstillingsbehov gjør det nødvendig å prioritere hardere.

Regjeringen vil prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, kompetanse som er avgjørende for grønn omstilling, og kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet. Ikke minst vil vi prioritere å kvalifisere og mobilisere flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Vi vil ta flere grep framover for å bidra til økt sysselsetting og til at de viktigste kompetansebehovene dekkes.

Regjeringen varsler i denne meldingen at dimensjoneringen av utdanningssystemet skal bli mer i tråd med samfunnet og arbeidslivets behov. Universitetene og høyskolene skal i større grad enn i dag prioritere å øke kapasiteten innenfor områder som er etterspurt i arbeidslivet, og som er særlig viktige for Norge. Vi skal prioritere fagskolene. Fagskolene har potensial til å spille en enda større rolle i å dekke et kritisk kompetansebehov i det norske arbeidslivet. I framtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene vil vi prioritere tekniske fag, helse- og omsorgsfag og fag som er kritiske for grønn omstilling.

Det skal bli enklere for folk å få tilgang til fleksibel utdanning gjennom hele livet og i hele landet. Vi må nå flere, og vi må nå bredere i hele befolkningen. Vi vil bl.a. fortsette satsingen på fleksible og desentraliserte utdanningstilbud og studiesentre, slik at utdanning kan bli tilgjengelig for folk som bor langt fra studiestedene.

For å gjøre utdanningsinstitusjonene våre i stand til å møte framtidens utfordringer innfører vi et nytt og betydelig forenklet finansieringssystem. Det skal gi sektoren mer tillit, handlingsrom og ansvar. I korte trekk innebærer endringene å fjerne resultatbasert uttelling på flere av indikatorene og å redusere antallet finansieringskategorier for den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng fra seks til tre. Vi kommer til å innføre dette med virkning fra 2025-budsjettet.

Med disse endringene vil styringen bli mindre detaljert, og institusjonene vil få større frihet og handlingsrom. Endringene legger til rette for at institusjonene kan ta mer ansvar for å tilby utdanninger som arbeidslivet etterspør.

Mangel på kompetanse kan bli en kritisk flaskehals for den omstillingen Norge må gjennom i årene som kommer. Derfor trenger vi tydelige prioriteringer og en offensiv politikk for å dekke de viktigste kompetansebehovene og for å øke sysselsettingen.

Tuva Moflag (A) [14:35:33]: Samfunnet vårt står overfor store endringer de neste tiårene. Demografien i samfunnet endrer seg. Vi blir flere eldre, og forholdet mellom pensjonister og yrkesaktive endrer seg ganske dramatisk. Vi er om lag fire yrkesaktive per pensjonist nå. Det har jeg riktignok sagt i fem år, så det er kanskje ikke helt riktig lenger, men i 2040 er tallet nede i 2,9, og i 2060 er det nede i 2. Det er store geografiske forskjeller i landet vårt. Noen steder vil forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister faktisk være én til én. Noen steder i landet vårt er ikke disse demografiendringene et framtidsbilde, det er situasjonen her og nå.

Vi pleier å si at ungdommen er framtiden, og det er fortsatt sant, men som 44-åring gleder jeg meg i grunnen over at vi som nærmer oss halvveis i arbeidslivet, også er framtiden – i hvert fall er det sånn vi er nødt til å tenke i tiårene som ligger foran oss. Mesteparten av de folkene som skal løse de store endringene i samfunnet vårt fram mot 2040, er i arbeidslivet allerede. Da handler det om å ta vare på den kompetansen vi har, og sørge for at folk får oppdatert kompetansen sin underveis i arbeidslivet.

Kompetanse og omstilling er viktige stikkord til hvordan vi skal lykkes. Regjeringspartiene slår fast at vi vil føre en ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk for å møte samfunnets kompetansebehov. I arbeidet med kompetansereform vil vi sørge for livslang læring i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Flere skal kvalifisere seg til arbeid, og flere skal kunne forbli i arbeidslivet gjennom rekvalifisering eller oppdatering av egen kunnskap og kompetanse gjennom hele arbeidslivet.

Da jeg satt i helsekomiteen i forrige periode, var budskapet fra kommuner i de nordlige fylkene tydelig: De som utdanner seg i nord, blir i nord. Derfor er også utdanningspolitikken viktig for å sikre en bærekraftig helsetjeneste i hele landet. Der kompetanse og omstilling på den ene siden er viktige stikkord for hva som skal til for å lykkes, er demografi og energi viktige stikkord på den andre siden for utfordringene vi står overfor. Kompetansepolitikken er også avgjørende for at vi lykkes med det grønne skiftet.

Da arbeids- og sosialkomiteen besøkte Tyskland i fjor, var vi bl.a. på besøk hos en industriaktør som monterte vindturbiner. HR-sjefen der sa følgende: For syv år siden slet vi med å få tak i kompetent arbeidskraft, nå sliter vi med å få tak i arbeidskraft overhodet.

Tilgang til kompetanse og arbeidskraft er en utfordring vi deler med resten av Europa. Derfor er det desto viktigere å satse på kvalifisering av egen befolkning. Vi er godt på vei med å stake ut den kursen.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:38:48]: I utsynsmeldingen er regjeringens prioriteringer følgende: kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, for å gjennomføre det grønne skiftet, for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen.

De målene nås ikke uten tilstrekkelig realfagskompetanse. Likevel valgte regjeringspartiene å stemme ned Høyres forslag om en helhetlig realfagsstrategi. Vi kan nå de målene i fellesskap, men da må vi sørge for rett kompetanse på alle nivå.

UH-sektoren og næringslivet er tydelige på at vi har en realfagskrise. Det betyr at våre kompetansemiljøer ikke kan bidra til at regjeringen når sine mål. Da er det trist at vi ikke kan få en bred politisk enighet om et langsiktig løft for realfagene, et realfagsløft som begynner i barnehagen og varer livet ut.

Skal statsråden levere på sitt område, trenger vi realfagskandidater i høyere utdanning. Det internasjonalt konkurranseutsatte norske næringslivet klarer seg ikke uten skarp realfagskompetanse. De lever av å være smartest, ikke billigst.

Inngangsbilletten til det grønne skiftet er tilstrekkelig realfagskompetanse til å knekke kodene i blå og grønn sektor. Ellers lykkes vi ikke med å realisere våre naturlige fortrinn, som naturressursene vi rår over.

Det må et omfattende digitaliseringsløft og teknologisk løft til for at vi skal kunne levere helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det, i årene som kommer. Det klarer vi kun med realister som elsker å løse kompliserte utfordringer.

Det aller viktigste vi kan bidra med, er å øke rekrutteringsgrunnlaget til realfagene på videregående skole og i høyere utdanning. Dersom elevene ikke er motivert eller kvalifisert for videre studier i realfag, hjelper det ikke hvor mange studieplasser det er, eller hvilken kompetanse arbeidslivet skriker etter.

Lykkes vi ikke med økt rekruttering til realfag, må vi importere kompetansen. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det klokt å sørge for at vi har tilstrekkelig norsk kompetanse tilgjengelig.

Skal statsråden levere på sitt ansvarsområde, krever det nært samarbeid med utdanningssystemet på alle nivå. Grunnlaget legges i grunnskolen og i videregående opplæring, og der trengs et realfagsløft med tydelige krav til kunnskaper i matematikk, ekstra naturfagtime og tidlig innsats for å løfte dem som trenger det. Det hjelper ikke med ambisjoner for UH-sektoren om rekrutteringsgrunnlaget ikke er til stede.

Jorodd Asphjell (A) [14:41:51]: Utsynsmeldingen handler om å skaffe seg overblikk, og jeg synes denne meldingen gir oss et godt overblikk over de utfordringene vi ser både i nær framtid og langt fram i tid. Meldingen gir et godt innblikk i framtidens behov og utfordringer. Kunnskap og kompetanse er helt nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig nærings- og samfunnsliv, om det er konkurransekraft i form av varer, tjenester eller oppgaver.

Vi skal og må finne gode løsninger for det grønne skiftet. Da må vi satse på grønne løsninger innen fornybar energi, som vind, vann, sol, hydrogen, batteri og teknologi innenfor enøk osv. Det er utfordringer vi kanskje ikke har gode nok svar på i dag, og derfor må kanskje utdanningsinstitusjoner i langt større grad bidra til og støtte opp under det grønne skiftet ved å legge til rette for den typen utdanning, kunnskap og kompetanse.

Tidligere kunne vi hente arbeidskraft og kompetanse fra våre naboland. Vi hentet helsefagarbeidere og sykepleiere fra Sverige, Danmark osv., men nå ser vi at de også har mangel på arbeidskraft og kompetanse. Det å hente fagarbeidere fra våre naboer er ikke så enkelt og kanskje heller ikke så ønskelig. Derfor er jeg ekstra glad for at regjeringen i løpet av kort tid har bidratt til at 100 000 flere har kommet i arbeid – 100 000 som har stått utenfor arbeid, og som nå har fått kunnskap og kompetanse og vil bidra til å møte framtiden på en god måte.

Det er flere i dag som velger yrkesfag. Det er veldig, veldig bra. Alle kan ikke velge yrkesfag. Vi trenger bl.a. lærere og sykepleiere, men vi trenger yrkesfagarbeidere som er stolte, og som har kompetanse og kunnskap som kan bidra til vekst og utvikling og å finne gode løsninger for bedriften sin i nærmiljøet. Opplæringsloven, som vi behandlet nettopp, styrker denne biten på en god måte.

Høyere yrkesfaglig utdanning er et av satsingsområdene meldingen peker på. Det er etterspurt fra næringslivet, fra LO, fra NHO og fra bedriftene. Vi har en god distriktsprofil på dette tilbudet, og det er viktig at den profilen blir videreført. Skolene som tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning, skal bidra til å styrke lokalt næringsliv ved at bedriftene får tilgang på kompetanse og utvikler kunnskap i tiden framover.

Kampen om framtidens arbeidskraft og kompetanse er stor. Derfor må vi legge til rette for å gjøre dette på en god måte, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det vil styrke vår kamp for å ha gode velferdstjenester i framtiden.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:45:07]: Det er ikke bare realfag som er viktig, for det er summen av utdanningstilbudene som skal bidra til at Norge når målene om et fortsatt internasjonalt og konkurransedyktig privat næringsliv, at Norge leder an i det grønne skiftet, bidrar til en bedre eldreomsorg for flere i årene som kommer, og til å inkludere flere i arbeids- og samfunnslivet.

Det er også summen av utdanningene som tilbys, som bidrar til at Norge er et godt samfunn å bo i, som bidrar til muligheter for alle, til at alle kan føle mestring og læringsglede, eller bli den beste versjonen av seg selv, som de ville sagt i Kompani Lauritzen.

Derfor er det viktig å sørge for at endringene i finansieringssystemet – som vi er enige om – ikke får utilsiktede konsekvenser for små og sårbare fagmiljø, for mindre institusjoner med et smalere fagtilbud.

Norske utdanningsinstitusjoner skal fortsatt tilby kunst-, musikk-, design- og arkitektutdanninger på et høyt nivå. Derfor må det også i framtiden være rom for å tildele nye studieplasser til utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design. Det er en klar forventning om at disse utdanningene, som tidligere var finansiert over kategori A eller B, får vurdert behov for tilleggsbevilgning over statsbudsjettet.

Når regjeringen er så tydelig i sin prioritering av kompetansebehovet framover og får støtte av Høyre, betyr ikke det at vi har glemt de kreative fagene og de mindre fagmiljøene, for vi vet at det må designere til for å utvikle universelle, tilgjengelige digitale plattformer for alle innbyggere i framtiden. Når vi skal øke bruken av simulering i sykepleierutdanningen, har designere en viktig rolle.

Høyre vet at det må arkitekter til for å skape framtidens bærekraftige hjem og bygg, at det er arkitektenes kunnskap om konstruksjoner og materialer som gir byggene lang levetid og lave utslipp, og at det er arkitektene som kan konstruere dem slik at materialene kan gjenbrukes og får lang levetid.

Høyre vet også at det ikke blir mange demenskor uten musikkterapeuter, og vi vet at musikkterapeutene har en nøkkelrolle for å bidra til å gi barn og unge mestringsfølelse og troen på seg selv når de har det vanskelig.

Dessuten vet vi at kulturskolen er en av samfunnets grunnsteiner og har behov for dyktige lærere som kan videreutvikle den fantastiske, inkluderende arenaen kulturskolen er.

Som ellers i samfunnet er det behov for alle, og vi skal bidra til å sikre at alle har mulighet til å vokse og videreutvikle seg, i tråd med samfunnets behov.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:48:01]: Kompetansebehovet rundt omkring i det ganske land har vært et viktig tema i politikken over flere år. Derfor er det uhyre moro at Stortinget i dag behandler en så god utsynsmelding som materialiserer mange tiltak som har blitt etterspurt.

Kompetansebehov er viktig både for den enkelte, for virksomheter og for verdiskaping i Norge. Samfunnsutvikling med både endret demografisk sammensetning i landet, altså flere eldre, færre babyer, endringer i klima og natur og ikke minst demokratiet og forutsetningene for demokratiet, er viktig å ta inn over seg når vi diskuterer kompetanse og satsing på utdanning og forskning.

Vi ser globalt at demokratiet er utfordret av at utviklingen dessverre går i feil retning. Institusjoner og infrastruktur må få rammer for å kunne møte disse endringene og samfunnsbehovene på en bedre måte. I dag kom det en god nyhet om 200 mill. kr som blir fordelt til desentrale og fleksible utdanningstilbud og studiesenter. Det handler bl.a. om nettopp det å ha infrastruktur og studietilbud som er i tråd med tiden og behovet til både samfunnet og den enkelte. I tillegg har regjeringen i 2023 satt av midler til mer bredbåndsutbygging, som kan være lett å ta for gitt når vi snakker 2023, men det er også en del av det å kunne koble seg på og være en del av fleksible utdanningstilbud.

Ikke minst er det 2,6 mrd. kr som kommer til kommunal sektor, som også er viktig for nettopp å kunne ha ansatte over i etter- og videreutdanningstilbud og kunne legge godt til rette lokalt i hele landet.

Det er flere felt som tas opp i utsynsmeldingen, og jeg har bl.a. lyst til å peke på det som er en del av det å sette ny opplæringslov med fullføringsrett og rekvalifiseringsrett ut i livet. Det handler om både læreplasser, partssamarbeid og arbeidslivets behov for å bidra til et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv. Det er ingen politisk motstand mot en del av disse ønskene, men Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen prioriterer tiltak for å sette dette ut i livet. Jeg er også veldig glad for at det blir pekt spesielt på Nord-Norge, for er det noe vi vet, er det at en del av framskrivningene og den samfunnsutviklingen Norge står overfor, som gjør det krevende, vil komme først og sterkest i Nord-Norge.

Videre har jeg lyst til å nevne finansieringssystem og utdanningsstøtte og ikke minst bransjeprogram som viktige arenaer for å ta tak i dette. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og mulig institusjonsakkreditering for fagskolene vil også være uhyre viktig. Det er mye godt i vente, og det gleder Senterpartiet seg til å ta fatt på.

Maren Grøthe (Sp) [14:51:15]: Debatten i dag og innstillingen viser at komiteen er enig om de store linjene når det gjelder kompetansebehovet framover, men også når det gjelder nytt finansieringssystem. Det er litt interessant å følge debatten om nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler, særlig knyttet til EU-indikatoren, så jeg tenkte jeg skulle kommentere den avslutningsvis.

Det er sånn at midlene fra EU-indikatoren bare omfordeler mellom institusjonene, ikke gir økte bevilgninger til sektoren samlet sett, og at omfordelingseffekten er marginal. Institusjonene i 2022 regnskapsførte i seg selv EU-inntekter på ca. 1 mrd. norske kroner, mens omfordelingseffekter mellom institusjonene i hele 20-årsperioden 2002–2022 var samlet bare 100 mill. kr. Midlene fra EU-indikatoren kompenserer heller ikke for institusjonens merutgifter ved å delta i denne forskningen. Derfor er det ikke sånn at det nå ikke vil lønne seg å delta i EU-forskning. Derimot har mange institusjoner interne budsjettmodeller som premierer det, og det står institusjonene fritt til å fortsette med framover.

Men i denne salen har vi i mange år nå snakket om at det er nødvendig med et nytt og forenklet finansieringssystem og en tillitsreform. I møte med sektoren er noe av det de er mest opptatt av, at vi skal sikre institusjonene autonomi. Når vi nå forenkler hele systemet i tråd med den intensjonen for en sektor med bevilgninger på over 40 mrd. kr hvert eneste år, skal vi da bevare en indikator som flytter 100 mill. kr på 20? Rammebevilgningene finansierer en større del av forskningsutgiftene til universitetene og høyskolene i Norge, og dette er en sentral del av institusjonenes samfunnsoppdrag.

Så vil jeg likevel si at vi anerkjenner bekymringen, og at et nytt finansieringssystem alltid vil skape usikkerhet i en overgangsperiode, selv om dette er godt utredet og godt debattert. Derfor vil det være nødvendig å evaluere. Men Norge er en kunnskapsnasjon med sterke forskningsmiljø og utdanninger på høyt internasjonalt nivå. Det legger det nye finansieringssystemet fullt til rette for at vi skal utvikle videre framover.

Statsråd Ola Borten Moe [14:53:52]: Jeg vil avslutningsvis takke for en ganske samstemt innstilling og en saklig og god debatt. Det viser at det er bred enighet om både analysen og hovedtrekkene i det meldingsarbeidet og det tetthetsuniverset som regjeringen foreslår.

Det jeg imidlertid tenkte å kommentere avslutningsvis, som flere har vært inne på, handler om forholdet vårt til kunstfagene og innplasseringen i det nye finansieringssystemet. Det er egentlig sams med en del av de andre svært kostbare utdanningene vi har i Norge. Det koker ned til at det vil kreve politiske prioriteringer for eventuelt å øke studiekapasiteten ytterligere. Det er ikke noe nytt. Det er egentlig sånn det har vært hele tiden. Det står enhver regjering fritt til, og i ytterste konsekvens er det denne salen som foretar dimensjoneringen av hvor mange studieplasser vi skal ha innenfor disse viktige og relevante studietilbudene også i framtiden.

Det er en misforståelse at det er en nedgradering av kunstutdanningene våre, musikkutdanningene våre, arkitektutdanningene våre at de nå ligger i den samme finansieringskategorien som alle andre, rett og slett fordi det koker ned til en politisk prioritering som regjering og storting er nødt til å gjøre hvert eneste år. Det vi derimot får, er en tydeligere ansvarsfordeling. Vi får en tillitsreform. Vi får en avbyråkratisering og en forenkling som gjør det enklere for oss å prioritere, rett og slett fordi at mindre av midlene kommer til å gå med til kontroll, rapportering, søknad og det som etter mitt skjønn er unødvendig administrasjon.