Stortinget - Møte torsdag den 30. mars 2023

Dato: 30.03.2023
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 256 S (2022–2023), jf. Dokument 8:85 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [13:59:09]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Tobias Drevland Lund, Grete Wold, Lars Haltbrekken, Dag-Inge Ulstein, Ingvild Wetrhus Thorsvik, Lan Marie Nguyen Berg og Irene Ojala om en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere og statsløse (Innst. 256 S (2022–2023), jf. Dokument 8:85 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Erlend Wiborg (FrP) [] (ordfører for saken): Forslaget vi behandler i dag, er fremsatt av Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Pasientfokus og omhandler det forslagsstillerne kaller en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere og statsløse. Det er et omfattende forslag, i syv punkter, som bl.a. handler om både ny engangsløsning, å gå gjennom og evaluere den gamle og å utvide rettighetene til personene i gruppene vi snakker om, deriblant gi dem utvidede rettigheter til velferdsgoder.

Jeg regner med at forslagsstillerne er bedre egnet enn meg til både å forklare og argumentere for forslagene. For Fremskrittspartiet synes disse forslagene å være relativt uforståelige og også uansvarlige. Det er derfor jeg nå vil gå inn på Fremskrittspartiets syn.

Personer som søker om asyl og får endelig avslag etter å ha prøvd saken sin, som har hatt mulighet til å anke og få ny vurdering, og har kunnet prøve saken for domstolene og eventuelt benytte seg av omgjøringsbegjæringer, men allikevel ender med endelig avslag, har også en plikt til å forlate landet. De som ikke gjør det, skal da uttransporteres med tvang. Det fordrer at man har en returavtale med deres hjemland. Der hvor vi ikke har det, har personen fortsatt en selvstendig plikt og mulighet til å forlate landet for å oppfylle det vedtaket man har fått. Enkelte velger allikevel å bryte norsk lov og vedtak og oppholder seg illegalt i Norge.

Fremskrittspartiet er klare på at det ikke skal belønnes å bryte lov og vedtak og oppholde seg illegalt, noe forslagsstillerne nå foreslår – bare man lever illegalt lenge nok, skal man bli belønnet, og man skal også finansieres av skattebetalerne i den perioden man bryter norsk lov og vedtak.

Fremskrittspartiet mener at en slik modell vil skade hele asylsystemet. Det vil skade dem som har et reelt behov for beskyttelse, det vil skade norske skattebetalere, og det vil skade hele det norske samfunnet. Fremskrittspartiet ønsker heller at personer som får endelig avslag på sin søknad, må være i lukket mottak frem til de enten returnerer selv, eller vi får uttransportert dem med tvang.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig å sikre den grunnleggende retten til å søke asyl. Vi skal føre en politikk som sikrer beskyttelse til dem som behøver det, og samtidig sørge for effektiv retur av de som ikke har rett til beskyttelse. Det er helt nødvendig for at ikke asylinstituttet skal miste sin legitimitet. Dette må vi holde fast på.

De aller fleste asylsøkere som får endelig avslag, kan returnere til hjemlandet dersom de oppgir riktig identitet og samarbeider med norske myndigheter om hjemreise. Det er ikke holdepunkter for å tro at saksbehandlingen i dag ikke er god nok, eller at det er nødvendig å innføre egne prosedyrer for å fastslå at noen er statsløse.

Det er slik at personer uten lovlig opphold i Norge plikter å forlate landet. Ordninger med amnesti undergraver asylsystemet, og dermed kan vi få et mindre effektivt retursystem.

Til slutt vil jeg vise til arbeidet som er startet i Helse- og omsorgsdepartementet, der departementet har en gjennomgang for å sikre at rettighetene i forskrift om helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, praktiseres etter intensjonen.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er viktig at mennesker som kommer til Norge, og som har behov for beskyttelse, får det. Personer som skal få beskyttelse i Norge, skal raskt bli bosatt i en kommune og starte løpet for å bli godt integrert i vårt samfunn.

Samtidig er det viktig at personer som kommer til Norge og har søkt beskyttelse her, og der man har kommet fram til at de ikke har behov for beskyttelse og derfor har gitt avslag på søknad om beskyttelse, respekterer det vedtaket og forlater landet.

Jeg mener det er viktig av flere årsaker: for det første fordi vi skal bruke ressursene våre på dem som faktisk har et behov for beskyttelse, for det andre fordi det handler om å opprettholde tilliten til asylsystemet på sikt. Dersom personer som ikke har krav på beskyttelse, behandles som om de har krav på beskyttelse, undergraver det også asylsystemet, som er at vi skal hjelpe mennesker som er forfulgt. For det tredje mener jeg også at det vil bidra til et mindre effektivt retursystem.

Det er veldig viktig at vi får en rask avklaring på om et menneske har behov for beskyttelse, og det bør primært legges opp til at man får en rask, frivillig retur om man ikke har krav på beskyttelse her. Det kan bli mer krevende å gjennomføre en rask, frivillig retur om man har en ordning med et såkalt amnesti etter bare fem år, som faktisk er noe av det som foreslås her i dag.

De aller fleste som er i Norge og som ikke har fått opphold, kan også returnere dersom man både returnerer frivillige og har samarbeidet om å klarlegge egen identitet. En politikk som ikke legger til rette for at man skal samarbeide om å klarlegge egen identitet, kan heller ikke Høyre støtte.

Så vil jeg kort knytte en kommentar til forslag nr. 7, for i dag fremmes det også forslag i salen om at alle som oppholder seg i Norge, skal få tilgang til en rekke tjenester selv om de ikke har rett til opphold. Det legges egentlig opp til at man faktisk skal få flere rettigheter enn det mennesker som oppholder seg i Norge lovlig har. For eksempel skal det gis tilgang til kollektivtransport. Det er forslag som for øvrig ikke bare omfatter dem som ikke vil returnere, det omfatter også andre som oppholder seg i landet vårt. Det har ganske store konsekvenser og er heller ikke noe Høyre ønsker å støtte. Vi ønsker å stemme imot alle forslagene.

Grete Wold (SV) []: Norge er et godt land å bo i for de aller, aller fleste av oss – med trygghet for at vi sikres et minimum av mat, klær, varme, helsehjelp og et hjem der vi kan sove trygt. Det er også et land med muligheter, grunnleggende menneskerettigheter, som muligheten for å forsørge seg selv, gå på skole og få barn om man ønsker det. Det er ikke sånn i alle land. Det er heller ikke sånn at vi kan sørge for at alle får det sånn i alle land. Så stor makt har vi ikke i denne salen, men vi har makt i denne salen til å sikre at de som oppholder seg i vårt land, får oppfylt grunnleggende rettigheter, er trygge og kan leve et så godt liv som mulig innenfor de rammene livet setter for oss.

Denne saken er et uttrykk for at vi her ikke er i takt med det sivile og det politiske samfunnet som er der ute. Når papirløse mennesker lever sitt liv uten grunnleggende trygghet, er fratatt alle valg og muligheter, reageres det der ute – med rette. Både kommuner og fylkeskommuner fatter vedtak og legger til rette for mennesker som er i denne situasjonen, som nasjonale politikere mener de ikke skal – som i Trondheim, hvor man gir kommunal bolig til en eldre kvinne som har bodd på et mottak i årevis, når Vestland fylkeskommune innvilger helsehjelp, og når stadig flere kommuner legger til rette for velferdsordninger for de såkalt papirløse. Det vil nok Fremskrittspartiet hevde at er i strid med det vi har vedtatt i denne salen. Det er mulig, men det er slik samfunnet reagerer når flertallet i nasjonal politikk ikke er i takt med allmenn rettsoppfatning.,

Vi har hatt en såkalt engangsløsning. Det er behov for en evaluering av denne. Det er behov for en ny vurdering i flere saker, altså en ny engangsløsning. Videre er det behov for å ta inn en definisjon av statsløse i vårt regelverk, og til slutt er det behov for å ivareta de menneskene det gjelder, på en bedre måte. Det er det vi skal stemme over i dag, men som dessverre ikke får flertall.

Det er ikke flertall for å si at nok er nok, at mennesker som lever hos oss år etter år, tiår etter tiår utenfor samfunnet, ikke skal få muligheten til å bli en del av det samfunnet de faktisk oppholder seg i. Det er ikke flertall for å evaluere eller forbedre den smale og begrensede engangsløsningen som forrige regjering fikk igjennom. Det er heller ikke flertall for å følge FNs anbefalinger om å ta inn en definisjon av statsløse i vårt regelverk.

Til slutt: Det er heller ikke flertall for å gi dem som får oppholdstillatelse, samme rettigheter som oss – ikke andre, men samme rettigheter. Det er synd. Det er trist, og det er beklagelig. Et stort antall høringsinnspill blir dessverre ikke lyttet til eller vektlagt i denne saken, men vi vil fortsette å sette det på dagsordenen. Vi kan ikke utelukke noen grupper som bor her i dette landet.

Med det tar jeg opp de forslag som SV er en del av.

Presidenten []: Representanten Grete Wold har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Rundt omkring i landet vårt bor det en liten gruppe mennesker som lever sitt liv i limbo, nemlig lengeværende papirløse asylsøkere og statsløse. Det er mennesker som har kommet til Norge fra ulike land av ulike grunner med det til felles at de har vært her i årevis uten muligheter og framtidsutsikter. Det er snakk om mennesker som ikke får lov til å arbeide og bidra tilbake til samfunnet, selv om de har lyst til det, og som ikke har tilgang til helsetjenester eller utdanning. De har søkt beskyttelse i Norge, men får det ikke. Noen blir ikke trodd, andre mener norske utlendingsmyndigheter at det er trygt å returnere.

Det sier litt om disse menneskene når de heller velger å leve livet sitt på asylmottak år etter år, eller på nåde av venner og bekjente, istedenfor å returnere til hjemlandet. Hvorfor det? En gjennomgang organisasjonen NOAS har foretatt, viser at landene de lengeværende asylsøkerne med endelig avslag på asylsøknaden kommer fra, enten er land i krigslignende situasjoner eller land der menneskerettigheter i svært liten grad respekteres. Vi kan nevne land som Eritrea, Etiopia, Iran, Irak, Afghanistan og Somalia – land det kan være livsfarlig for folk å reise tilbake til.

Ifølge UDI bor det 210 mennesker på norske mottak som har bodd her i ti år eller lenger. Av disse har 44 bodd her lenger enn 15 år. Denne situasjonen er uholdbar. Rødt har derfor sammen med flere andre partier i denne salen fremmet forslag i Stortinget om en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere og statsløse. Vi ber kort fortalt om at asylsøkere og statsløse skal få rettigheter de i dag ikke har, det være seg retten til arbeid, retten til helsehjelp og studierett. Vi ber om en evaluering av engangsløsningen fra 2019 og at alle som har fått avslag, skal få en ny vurdering av søknaden sin.

Det kan ikke være slik som Vårt Land i fjor høst kunne fortelle om, der en kvinne manglet fem dager på samlet botid for å få opphold etter den gjeldende engangsløsningen. En mann som hadde flyttet en bil som sto i veien for en brøytebil og derav fikk noe på rullebladet, ble derfor ikke omfattet av engangsløsningen. Når praktisering av dagens lovverk viser en så tydelig mangel på skjønn, må Stortinget gripe inn.

For åtte år siden kom FNs høykommissæren for flyktninger med en tydelig og klar anmodning til Norge om å ta inn definisjonen av statsløshet i det norske lovverket, klart i tråd med statsløskonvensjonen av 1954. Det er nå 67 år siden Stortinget enstemmig vedtok å ratifisere denne konvensjonen, men likevel mener flertallet av representanter i denne salen fortsatt at ingenting skal gjøres.

Det er mye som skuffer meg i dag. Det er dessverre ikke overraskende, men jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger med faktisk å gjøre noe med tilstanden til disse menneskene og det de befinner seg i. Med det viser jeg til de forslag Rødt er en del av.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Begrepet «å sette livet på vent» er kanskje aldri så presist som når det gjelder lengeværende asylsøkere og statsløse i Norge. Denne gruppen er ikke så stor, men rundt omkring i landet sitter ca. 500 mennesker som mangler grunnleggende rettigheter i Norge. «Ureturnerbare» asylsøkere sitter på mottak i årevis uten noen som helst visshet om framtiden sin. Oppholdstillatelsen er avslått, men de kan ikke dra. De kan ikke sendes til landet som en gang var «hjem», fordi det er for utrygt.

Så har vi den lille gruppen statsløse som heller ikke har fått opphold. Staten begår menneskerettighetsbrudd mot disse hver dag, og det er på tide å følge opp FNs tydelige anbefalinger om å ta inn en definisjon av disse i regelverket vårt, og å gi dem tilgang til grunnleggende rettigheter.

Irregulære migranter kan ha levd store deler av livet sitt i Norge uten å ha fått lov til å jobbe eller studere. De får ikke lov til å bidra, de får ikke lov til å ta utdanning, og de får sannsynligvis ikke den hjelpen de trenger. Mange av disse menneskene har flyktet fra konflikt og uro, har bagasje og er sårbare. I stedet for å gi dem hjelp, muligheten til å delta i samfunnet og forutsigbarhet, plasserer vi dem i limbo, i år etter år etter år. For Venstre er det viktig at flyktninger og ureturnerbare får muligheten til å jobbe og være i aktivitet, uansett status på oppholdssøknaden.

Det er fire år siden Venstre satt i regjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti og den første engangsløsningen for ureturnerbare asylsøkere kom på plass. Den sikret verdighet for de eldste, som hadde vært her lengst – kanskje et kvart liv. Behovet er likevel større.

Vi må kunne hjelpe disse menneskene før det går så langt. Engangsløsninger er ikke optimalt, men situasjonen for disse menneskene er uholdbar, og den må løses nå. Vi trenger en ny engangsløsning for oppholdstillatelse som gjelder flere av dem som har satt livet på vent i årevis, uavhengig av hvor gamle de er. Forslaget vårt er derfor at denne skal gjelde alle som har vært i Norge i mer enn fem år.

På sikt trenger vi permanente og mer forutsigbare løsninger som sikrer disse menneskene grunnleggende rettigheter. Å sitte på et mottak uten rettigheter i årevis er dårlig butikk for samfunnet og katastrofalt for den enkelte. Mennesket det gjelder, går glipp av helsehjelp og oppfølging, hverdagene og livet mister mening, og mulighetene for god integrering reduseres betraktelig. Samfunnet går glipp av viktige bidrag og kompetanse. Det er derfor fryktelig, fryktelig synd at dette forslaget ikke får flertall.

Til slutt vil jeg bare komme med en stemmeavklaring og varsle at Venstre vil stemme mot forslag nr. 6, på grunn av rekkevidden i ordlyden til forslaget.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Det som framkommer i debatten her i dag, viser veldig tydelig hvorfor vi trenger en ny linje i asyl- og innvandringspolitikken, men også hvorfor det haster med å få en avklaring – en løsning – for mange av de menneskene som av ulike grunner ikke kan returnere, og som derfor lever i en fullstendig inhuman situasjon som vi på ingen måte kan være bekjent av.

Jeg skulle virkelig ønske at tidligere framstøt og forslag, slik som den forrige engangsløsningen vi var med og kjempet gjennom, skulle innbefattet flere, og slik sett gjort dagens diskusjon overflødig. Den forrige engangsløsningen har betydd mye. Ja, jeg har møtt noen av dem som sier at den har betydd alt, har gitt dem selve livet og muligheten igjen. Men dessverre: Intensjonen den gang var selvsagt at langt flere skulle komme inn under ordningen.

Det er allerede redegjort godt for selve forslaget i saken – om utvalget som bør evaluere håndteringen av engangsløsningen, ny vurdering av søknadene til dem som fikk avslag, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget så raskt som det lar seg gjøre. Det haster med en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere, helt uavhengig av alder. Jeg er skuffet over at det ser ut til at det ikke blir flertall for dette og de fire andre gode og viktige forslagene som ligger til behandling i dag.

Dette er altså en utrolig sårbar gruppe. Utenforskap dekker på ingen måte det de opplever – det er en total marginalisering og usynliggjøring. Dette er mennesker som er tvunget inn i en situasjon, ofte uten mulighet til å ta vare på seg selv, uten rett til helsehjelp, uten mulighet til arbeid eller utdanning. Det er vi som sitter med nøkkelen til å løse den umenneskelige situasjonen for disse menneskene.

Det er sterkt å lese om NOAS’ prisverdige arbeid. Når en ser resultatet av engasjementet fra dem, fra mennesker i limbo og fra andre organisasjoner, erfaringene deres og det de dokumenterer, er det nedslående – ikke minst knyttet til rettssikkerhet, som burde oppta justisministeren mye, når vi ser at over 50 pst. av sakene de involverer seg i, ender i omgjøring av vedtak. Hvor er rettssikkerheten?

Jeg er altså så lei av å høre «av innvandringsregulerende hensyn». En kan ikke gjemme seg bak det. Hvor er barns beste? Rapporten som Kirkens Bymisjon la fram for vel en uke siden om de papirløse barna, beskriver alvorlige menneskerettighetsbrudd, brudd på barns åpenbare rettigheter.

Jeg skal avslutte, men jeg vil vektlegge at det ikke foreligger noe erfaring eller kunnskap som tilsier at det å gi grunnleggende menneskerettigheter til disse menneskene vil medføre en strøm av asylsøkere til landet, som noen frykter. Det vi har erfaring og kunnskap om, er konsekvensene det har for dem som har havnet i den situasjonen. Jeg nevnte barna. Vi har hørt historier og fått dokumentert at mennesker har mistet livet fordi de ikke har fått helsehjelp. Dessverre er det ikke det eneste eksempelet.

Det er vårt ansvar her og nå. Vi har kunnskapen, vi er nødt til å gjøre noe, og vi må gjøre det nå.

Statsråd Emilie Mehl []: Innledningsvis vil jeg få gjøre det helt klart at utlendinger som søker om asyl i Norge og som har behov for beskyttelse, har rett til å få opphold. Jeg har tillit til at både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda foretar grundige vurderinger av asylsøkernes behov for beskyttelse og vern mot retur og at søkernes opplysninger blir nøye kontrollert opp mot kjent og pålitelig landkunnskap. Dette gjelder også ved vurderingen av om en søker er statsløs, og hvilken betydning det skal ha for rett til opphold i Norge.

Når norske myndigheter etter en grundig vurdering har konkludert med at en asylsøker ikke oppfyller vilkårene for opphold i Norge, er det også viktig at vedtaket om avslaget respekteres. Det kan ikke lønne seg å nekte å følge et lovlig fattet vedtak. Dersom de som ikke reiser ut eller samarbeider om retur, gis oppholdstillatelse i Norge etter en viss botid, eller gis adgang til å arbeide og studere her, vil det bidra til at enda færre overholder plikten til å forlate landet, etter mitt syn.

Slik jeg ser det, vil det undergrave både asylinstituttet som system og en regulert innvandring til Norge. At vi opprettholder tillit til asylinstituttet er også svært viktig for dem som har behov for beskyttelse i Norge. Utlendinger som får avslag, skal reise ut innen en fastsatt frist. Norge har gode ordninger for assistert retur, hvor utlendingen kan få både praktisk og økonomisk hjelp til hjemreisen.

Jeg mener det er feil når forslagsstillerne viser til at personer som har fått avslag på sin asylsøknad, ikke kan reise tilbake til sine hjemland. Det er få land, om noen, det ikke er mulig å returnere til dersom utlendingen selv samarbeider om returen og om å klarlegge sin identitet. For de få tilfellene hvor en retur ikke er mulig, åpner en særskilt bestemmelse i utlendingsforskriften for at oppholdstillatelse kan gis.

Jeg vil avslutningsvis bemerke at det er et samfunnsproblem at det oppholder seg mennesker i Norge som har mulig falsk identitet. Regelverket bør gi insentiver for å samarbeide om å avklare egen identitet, og derfor er det bl.a. slik at utlendinger uten beskyttelsesbehov som gis oppholdstillatelse til tross for at de ikke kan dokumentere sin identitet, kan gis en oppholdstillatelse med begrenset adgang til familieinnvandring.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: I denne saken er justisministeren og Fremskrittspartiet helt enige om det grunnleggende. Jeg har lyst til å fokusere på forslag nr. 7, som går på at man ønsker å tilby velferdsgoder til personer som oppholder seg illegalt i Norge, sågar ønsker man å tilby dem bedre velferdsgoder enn det den øvrige befolkningen har. Heldigvis anbefaler statsråden at Stortinget stemmer ned dette forslaget, og det kommer Stortinget til å gjøre. Samtidig vet vi at statsrådens eget parti, Senterpartiet, rundt omkring i Norge har gått i bresjen for, sammen med Høyre og Arbeiderpartiet, å fatte lokale og regionale vedtak om å tilby folk som oppholder seg illegalt i Norge, velferdstjenester som dette. Synes statsråden det er problematisk?

Statsråd Emilie Mehl []: På et generelt grunnlag mener jeg det er viktig at utlendingsmyndighetenes vurderinger i de enkelte sakene respekteres. Som jeg sa i innlegget mitt, bør vi være varsomme med å ha ordninger som kan opptre som insentiver for at personer som har fått avslag, eller som ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet, blir værende. Det er kommunisert ut til kommuner og fylker at det er regjeringens holdning, men jeg mener også at det blir feil å legge seg for mye borti det lokale selvstyret, innenfor de rammene som de ønsker å prioritere.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det bør være en helhet i politikken, og jeg er glad for at statsråden, sånn jeg tolker henne, er skeptisk til de lokale vedtakene Senterpartiet, sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og de øvrige partier, med unntak av Fremskrittspartiet, står bak. Statsråden problematiserer dette på en veldig god måte. Det er en utfordring hvis man tilbyr velferdsgoder og dermed gjør det mer attraktivt å unndra seg de vedtakene som er fattet.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun vil vurdere rett og slett å forby kommunene å bryte Stortingets helt entydige vedtak, som de gjør ved å tilby bedre velferdsgoder til folk som oppholder seg illegalt i Norge, enn resten av befolkningen.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg kan ikke se at det er et behov for et slikt forbud som representanten skisserer akkurat nå. Jeg vil også understreke at jeg ikke kan stå her og kommentere vedtak som jeg verken har henvist spesifikt til eller har innsikt i. Det er svaret mitt på det spørsmålet.

Grete Wold (SV) []: Det store motargumentet i denne saken, og for så vidt også i veldig mange andre lignende saker, er dette med innvandringsregulerende hensyn, og at man er bekymret for at det vil komme mange flere asylsøkere og flyktninger til landet vårt hvis vi behandler dem som allerede er her, på en god måte. Vi ser at det ikke skjer i praksis. Mennesker velger faktisk mer eller mindre å gå til grunne her istedenfor å reise hjem. Det kommer også stadig flere rapporter, bl.a. den nylige rapporten De usynlige barna. Det betyr også at det er barn som lever i en papirløs situasjon, og på mange måter oppstår det et parallellsamfunn.

Bekymrer det statsråden at vi får en form for parallellsamfunn?

Statsråd Emilie Mehl []: Først vil jeg korrigere det første premisset, for representanten antyder at vi ikke behandler asylsøkere på en god måte i Norge. Jeg mener det er feil. Vi har et asylsystem som innebærer at personer som kommer hit og søker om asyl, har rett til å få sin søknad behandlet. Vi har en utlendingsforvaltning som drifter mottak og som har gode systemer for å ivareta mennesker som ofte også er i en veldig sårbar situasjon, men det er også viktig for regjeringen at vi har stabilitet og tillit til asylsystemet. Derfor er det opp til utlendingsmyndighetene i de aller fleste sakene å gjøre vurderinger i de konkrete sakene. Så må vi ha det slik at når det ikke foreligger grunn til beskyttelse, og man får avslag, er det en forventning fra myndighetene om at det respekteres, og at personer da reiser ut av landet.

Tobias Drevland Lund (R) []: Til denne saken mottok komiteen hele 77 skriftlige innspill, og det viser litt om engasjementet i saken. Det er også flere på galleriet som har engasjert seg, og det er fint at de møter opp.

Jeg har registrert at statsråden i sitt brev til komiteen og komiteens flertall vektlegger det som kalles identitetsspørsmålet. Statsråden skriver i sitt brev følgende:

«De aller fleste asylsøkere som får endelig avslag kan returnere til hjemlandet dersom de oppgir riktig identitet og samarbeider med norske myndigheter om hjemreisen.»

Her unnlater statsråden å nevne og se hen til årsakene til at mange ikke kan reise tilbake til hjemlandet. Det handler ikke nødvendigvis om identitet, men om sammensatte problemstillinger, hvor den klart subjektive frykten for hva som venter ved retur til hjemlandet, ofte er blant den mest framtredende årsaken til at personer som har vært lengeværende i Norge, år etter år uten rettigheter, ikke frivillig setter seg på flyet til Etiopia, Eritrea, Afghanistan, Somalia og lignende land.

Har statsråden forståelse for at dette er tilfellet i mange av de sakene vi nå diskuterer?

Statsråd Emilie Mehl []: De vurderingsmomentene representanten spør om, er nettopp dem man bl.a. skal vurdere i en søknad om beskyttelse. De som har rett på beskyttelse i Norge, skal få innvilget sin søknad. De som ikke har rett til det, får avslag. Da er det rimelig av staten å forvente at man respekterer det og forlater landet. Det går også an å få bidrag til retur dersom man ønsker det.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Som nevnt: Når vi har den kunnskapen og ikke gjør noe når det er grunnleggende urettferdig og brudd på grunnleggende menneskerettigheter, forstår jeg rett og slett ikke at det ikke er mulig å ha noe mer nyanser fra en statsråd på dette feltet. Jeg skjønner at man ikke er 100 pst. for et sånt forslag, men jeg etterlyser noe mer nyanser.

Det blir sagt at vi skal gi beskyttelse til dem som har behov for det. Ja, får virkelig de som har behov for det, beskyttelse?

Til det som blir sagt om ureturnerbare: Det er ulike grunner til at en ikke kan returneres. Det er jo ikke en direkte sammenheng med at en ikke samarbeider. Det er i alle fall ikke slik de historiene og det som er dokumentert, er fanget opp fra vår side. Så igjen: Jeg skulle virkelig ønske å ha noe mer nyanser, på de menneskelige sidene også, men særlig knyttet til det juridiske ansvaret som ligger her.

Igjen må jeg få spørre: Er det altså slik at statsråden mener at alle som er her, som har krav på beskyttelse, får den beskyttelsen?

Masud Gharahkhani hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen gjør gode og riktige vurderinger. Vi har også rettssikkerhetsmekanismer i et land som Norge for å kunne fange opp tilfeller hvor noe har gått feil. Man kan etter et avslag fra UDI f.eks. klage til UNE. I den saken vi behandlet litt tidligere her i dag, var omgjøringsbegjæringer et tema. Det går også an å stevne staten hvis man vil det.

Vi må ha tillit til at asylsystemet er rettferdig – det har jeg – og at utlendingsmyndighetene gjør vurderinger sånn at de som skal ha beskyttelse, får beskyttelse.

Det er også en snever unntaksbestemmelse, som jeg refererte til fra talerstolen, for dem som faktisk er ureturnerbare, hvor man kan innvilge opphold, men det er veldig få det gjelder, og det er viktig at de som er her, samarbeider om å klarlegge sin identitet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Ojala (PF) []: Denne vinteren har ungdommen vist oss her på Stortinget at menneskerettighetene i Norge må vektlegges mer enn de gjør i dag.

I innstillingen peker et flertall på svarbrevet fra statsråden, som uttrykker at det ikke er holdepunkter for å tro at saksbehandlingen i dag ikke er god nok, eller at det er nødvendig å innføre noen egne prosedyrer i utlendingsregelverket for å fastslå om noen er statsløse.

Jeg har ikke vært så lenge her på Stortinget at politisk tro er noe jeg forholder meg til, men i 1956 behandlet Stortinget en proposisjon, St. prp. nr. 75, Om innhentelse av Stortingets samtykke til å ratifisere konvensjonen om statsløses stilling av 28. september 1954. Der vises det til konvensjonen av 1951 som et anerkjent prinsipp, og jeg siterer fra side 2 der det står at

«ingen stat på noen som helst måte bør utvise eller sende tilbake en person til grensen for en stat hvor hans liv eller frihet er truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, tilknytning til en bestemt sosial gruppe eller politisk oppfatning».

Det står videre på side 4, og jeg siterer derfra også:

«Konvensjonen gir således i store trekk statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger i henhold til konvensjonen av 1951 angående flyktninger stilling.»

I dag ber vi altså om en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere og statsløse. Ifølge NOAS kommer disse menneskene fra land i krigslignende/borgerkrigslignende situasjoner eller land der menneskerettighetene i svært liten grad respekteres.

Høyre viser i innstillingen til en tidligere engangsløsning hvor 30 mennesker over 65 år som hadde mer enn 16 års oppholdstid i Norge, fikk opphold. For egen del mener jeg det er viktig at folk får opphold, slik at de kan jobbe før de blir pensjonister.

Jeg har nå vist til at det er snart 70 år siden Stortinget enstemmig samtykket i å ratifisere konvensjonen om statsløses stilling av 28. september 1954. Jeg tenker det er på tide at vi etterlever Stortingets vedtak, gjort for snart 70 år siden, og at vi stemmer for en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere og statsløse, slik at menneskerettighetene også kan gjelde for dem.

Det er ikke alt jeg er enig i, det gjelder bl.a. forslag nr. 6. Det vil jeg stemme imot, fordi jeg ikke har hatt tid til å sette meg inn i rekkevidden av forslaget.

Grete Wold (SV) []: Det blir gjentatt i debatten at man har tiltro til utlendingsmyndighetene, og det er det jo godt at vi i utgangspunktet har.

Det har også blitt sagt fra talerstolen her i dag at det ikke er noen holdepunkter for at ikke saksbehandlingen i utlendingsmyndighetene er god og forsvarlig. Samtidig vet vi at UNE taper nesten halvparten av de sakene som kommer for domstolsapparatet. Jeg mener bestemt at det er et holdepunkt for at saksbehandlingen i utlendingsmyndighetene ikke er god nok, og jeg håper at det er et signal som også tas med videre i det arbeidet som gjøres i utlendingsmyndighetene.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Det er ingen tvil om at det er ekstremt krevjande for alle enkeltpersonar som står i mange av dei asylsakene som me snakkar om her. Det er heller ingen tvil om at det at ein oppheld seg i Noreg i mange, mange år uavklart, er ei stor belastning for dei det gjeld. Uansett: Me i Stortinget har eit ansvar for lovverket og òg for heilskapen i lovverket. Det kan til tider i denne debatten framstå kaldt, men eg meiner det er grunnleggjande viktig at me har eit regelverk som både sørgjer for at dei som treng beskyttelse, får det, og at me er gode på returpolitikken.

For å nyansere lite grann, med omsyn til det bl.a. Ulstein etterlyser: I forslag nr. 7 går ein inn på ei rekkje velferdstenester. Me har debattert det i Stortinget tidlegare, f.eks. når det gjeld helsehjelp som ikkje kan vente. Der er det grunn til å stille spørsmål ved om praksis er god nok i forhold til det regelverket seier. Difor er òg Helse- og omsorgsdepartementet i gang med å sjå på bl.a. det, om regelverket er godt nok i forhold til praksis.

I denne debatten trur eg me berre må erkjenne at me er grunnleggjande ueinige. Fleirtalet i komiteen meiner at forslaga ikkje skal vedtakast, men vil likevel understreke at me skjønar veldig godt belastninga det er for alle som står i dei enkeltsakene me òg får lese om gjennom høyring i komiteen.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det var to ting som ble sagt i de to siste innleggene, som fikk meg til å tegne meg på nytt. Først må jeg rette opp i en ting fra representanten Vågslid, som bruker begrep som at personer oppholder seg «uavklart». Det er ikke her snakk om personer som oppholder seg uavklart. Vi snakker om personer som oppholder seg illegalt, som har fått et endelig avslag på sin søknad, som så har fått avslaget prøvet gjennom flere instanser, også med mulighet til prøving for domstolene, men som fortsatt får endelig avslag – da norske myndigheter ut fra regelverket er klare på at man ikke har behov for beskyttelse. Da mener Fremskrittspartiet det selvfølgelig er galt at man skal oppta plassen til noen andre som har et reelt behov for beskyttelse.

Så: Jeg vet ikke om jeg hørte feil, men representanten Ojala sa at hun ikke hadde fått satt seg inn i forslag nr. 6 og derfor ikke ville stemme for det. Jeg trodde det var samme representant som hadde fremmet dette forslaget. Jeg må si det er veldig spesielt hvis man går på denne talerstol og er med på å framsette et forslag, og så, når forslaget kommer til behandling, sier at man ikke har satt seg inn i det, så man kommer ikke til å stemme for det. Det må jeg si er en mildt sagt spesiell parlamentarisk praksis, og jeg synes det også vitner om lite respekt for Stortinget som institusjon og denne talerstolen. De forslagene man fremmer, må man selvfølgelig kunne stå inne for og argumentere for, og så vil det være opp til salen om forslaget får tilslutning eller ikke. Vi fremmer ikke forslag som vi ikke vet om vi støtter eller ikke.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det er riktig som det blir sagt: Stortinget skal ikke enkeltbehandle ulike saker og så videre – og det er heller ikke det forslagsstillerne ber om – men når vi ser at regelverket treffer for dårlig, må man gripe inn for å se hvorvidt vurderingene som blir gjort, er skjønnsmessige nok. Som jeg nevnte i mitt innlegg: Når en kvinne manglet fem dager på samlet botid i Norge og ikke ble omfattet av engangsløsningen, når en mann uten norsk sertifikat flyttet en bil som sto i veien for en brøytebil for å gjøre en tjeneste for nabolaget sitt og ikke ble omfattet av engangsløsningen fordi han da hadde noe på rullebladet, eller når en annen mann som vi også kjenner til, røkte smuglersigaretter og på bakgrunn av det ikke ble omfattet av engangsløsningen, da vises det faktisk ikke nok skjønn i bruken av dette regelverket. Det er det vi reagerer på. Derfor burde Stortinget gripe inn for å se til at man faktisk følger opp det som i alle fall enkelte av oss trodde var intensjonen med den forrige engangsløsningen – som var velmenende, men som vi ser treffer altfor få.

Det blir sagt at man har forståelse for at situasjonen er vanskelig. Det er veldig fint at man har forståelse for det, også fra Arbeiderpartiets og regjeringens side, men jeg skulle ønske man kunne gjøre noe med det, ikke bare si at man har forståelse for det. Dette handler om mennesker som er i en helt uholdbar situasjon, som lever årevis i Norge uten noen muligheter for å etablere seg, bidra i samfunnet og arbeide. Veldig mange har lyst til å gjøre det eller ta seg utdanning, men de har ikke mulighet eller lov til det. Vi kjenner også til en historie fra mediene om en papirløs kvinne som faktisk klarte å utdanne seg til å bli sykepleier, men som fikk nei da hun skulle inn døra på sykehjemmet for å bidra som sykepleier fordi hun ikke hadde arbeidstillatelse. I en tid da vi mangler helsepersonell, der vi trenger alle vi kan få i Helse-Norge, skal man altså nekte noen mennesker som har lyst til det, å jobbe.

Man får det til å høres ut som om dette gjelder veldig mange mennesker, men det er ikke snakk om veldig mange mennesker. Det er snakk om et fåtall mennesker som befinner seg her – som har befunnet seg her lenge – og som av ulike grunner ikke kan returnere til hjemlandet. Jeg skulle ønske vi faktisk var mer pragmatiske og så på løsninger for denne gruppen, og ikke bare holdt på slik vi gjør her i dag, med å tegne skremmebilder og vise liten vilje til å forstå den situasjonen som mange befinner seg i, som er veldig vanskelig.

Irene Ojala (PF) []: Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at ærlighet varer lengst. Jeg er opptatt av at alt det jeg gjør her i salen – jeg stemmer i samtlige saker – skal folk som har stemt Pasientfokus, kjenne seg igjen i. De skal vite hvorfor jeg gjør ting. Jeg gjør ingen ting for enkelhets skyld ved å si: Jeg la fram et forslag, og så stemmer jeg for det, for jeg har lagt fram forslaget. Det er det jeg gjør når jeg stemmer, som er det viktige. Det håper jeg representanten har respekt for. Også Fremskrittspartiet har gjennom tidene stemt for ting som de faktisk ikke sto for. Jeg håper det da var veloverveid, når man stemte feil, og at det ikke var noe man gjorde for enkelthets skyld. Takk.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel