Stortinget - Møte torsdag den 9. mars 2023

Dato: 09.03.2023
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 189 S (2022–2023), jf. Dokument 8:64 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:32:03]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kristoffer Robin Haug, Lan Marie Nguyen Berg og Rasmus Hansson om et arealnøytralt Norge der man stanser naturtapet og starter gjenoppbyggingen av en rik, robust og mangfoldig natur (Innst. 189 S (2022–2023), jf. Dokument 8:64 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Mani Hussaini (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke energi- og miljøkomiteen for samarbeidet om representantforslaget om et arealnøytralt Norge.

Naturen er selve grunnlaget for velferden vår, og langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturressursene er grunnprinsippet i naturpolitikken. Dessverre ser vi at naturen ofte er under press av mangfoldige interesser, også i Norge. Flere dyrearter er blitt rødlistet også i Norge, og naturen må høyere opp på dagsordenen også i Norge.

God og bærekraftig arealbruk er veldig viktig for at vi skal nå Norges klima- og miljømål. Derfor er det viktig hele tiden å vurdere tiltak som kan bidra til en bedre og mer bærekraftig arealplanlegging som også i større grad ivaretar hensynet til naturmangfold.

Det store flertallet i komiteen – bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti – mener det er avgjørende å stanse naturtap og restaurere natur. Vi mener vi er nødt til å gjøre det for å øke artsmangfoldet, sikre biologisk mangfold og håndtere klimaendringene.

Vi understreker også at kommunene har en sentral rolle i planleggingen av arealbruken i Norge. Konsekvensene for miljø og samfunn må være en del av beslutningsgrunnlaget for arealplanlegging. For å sikre en bærekraftig forvaltning av arealene trenger kommunene oppdatert kunnskap og gode verktøy. Vi er glad for at flere kommuner får en bedre og samlet oversikt over egen arealbruk og øker gjenbruk og fortetting av arealer som allerede er utsatt for menneskelige inngrep.

Vi er også glad for at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen jobber med flere systemforbedringer som skal bidra til bedre bruk av areal og en bedre situasjon for naturen. Arbeidet med naturregnskap, menyer av tiltak og utredning av naturrisiko er noen av tingene regjeringen nå jobber med. Mange kommuner er ivrige etter å gjøre en innsats for naturen og tar positive initiativer. I sum vil disse prosessene regjeringen nå jobber med, bidra til bedre beslutninger om arealbruk.

Til slutt vil jeg gi ros til regjeringen, som også jobber med en stortingsmelding om oppfølging av det nye globale rammeverket for natur. Denne stortingsmeldingen vil bidra til å sette natur høyere på dagsordenen og ikke minst bidra med verktøy som sikrer at vi tar vare på naturen vår på en mye, mye bedre måte.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Vi står midt i to fundamentale miljøkriser, både klimaendringene og tap av natur. At arter og natur bygges ned, er en like stor trussel som klimaendringene, og de forsterker hverandre. Vi ser at naturareal også er i nedgang i Norge, og at vi da taper biologisk mangfold og slipper ut mer CO2 enn hvis vi hadde klart å bevare naturen vår i større grad.

Rett før jul fikk vi et nytt globalt rammeverk for natur. Høyre har vært veldig tydelig på at avtalen må følges opp i Norge. I motsetning til representanten Hussaini gir jeg ikke nødvendigvis ros for at regjeringen følger opp et stortingsvedtak, men det er bra at de skal gjøre det, og at det kommer en stortingsmelding for å følge opp denne naturavtalen. Skal vi lykkes, må vi også ta grep her i Norge. Kommunene kommer til å ha en nøkkelrolle i det arbeidet. Kommunene må få en bedre og samlet oversikt over egen arealbruk og øke gjenbruk og fortetting av arealer som allerede er utsatt for menneskelige inngrep. Det er viktig at man i større grad restaurerer, avbøter og kompenserer for naturinngrep og ny arealbruk, og at man i særlig grad klarer å beskytte arealer som er viktige for karbonlagring, klimatilpasning og matsikkerhet.

Jeg er enig med mindretallet i saken om at det er stor lokal handlefrihet i planleggingen av areal- og samfunnsutvikling i kommunene. Det er viktig å si at det jo også er et resultat av villet politikk. Det er riktig at kommunene har og tar det ansvaret for å finne lokale løsninger som er tilpasset deres behov. Det vil også gi større lokal aksept for den samfunnsutviklingen folk kjenner på i sine lokalsamfunn.

Høyre ønsker ikke å frata kommunene mulighet til å styre arealpolitikken, men jeg vil understreke at det ikke er fritt fram i dag. Vi vedtok de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging i 2014. Det er viktige verktøy for å hindre satelittutbygginger med dårlig tilgjengelighet til skoler, arbeidsplasser, handel og servicetilbud og dermed også hindre nedbygging av jordbruksareal og areal som har høy grad av karbonbinding. De statlige planretningslinjene legges også til grunn for regionale arealplaner, kommuneplaner og reguleringsplaner. Det mener jeg er god, framtidsrettet klima- og naturpolitikk.

Jeg må si at jeg er veldig glad for at også Senterpartiet har snudd i denne innstillingen i dag. Etter å ha vært veldig sterkt kritisk til disse planretningslinjene i mange år og ha gått til valg på å endre dem og tillate mer spredt boligbygging, er Senterpartiet i dag i denne innstillingen med på en merknad som understreker viktigheten av de statlige planretningslinjene. Det mener jeg er en positiv omdreining.

Skal vi unngå redusert biologisk mangfold og naturtap, trenger kommunene bedre verktøy til å kartlegge f.eks. karbonrike områder, viktige friluftsområder og skog, og bruke dette aktivt i samfunnsutviklingen. Da trenger vi mer kunnskap, bl.a. gjennom det økologiske grunnkartet, som jeg er glad for at regjeringen varsler at de vil følge opp.

Siv Mossleth (Sp) []: Å sette søkelys på bruk av arealer og kommunenes sentrale rolle i planleggingen av arealbruk i Norge er veldig relevant. Virkningen for miljø og samfunn er og må være en del av beslutningsgrunnlaget for arealplanleggingen, men lokalsamfunnene og kommunene utover Norges land er forskjellige. På Bygdøy kan man eksempelvis ikke gå rundt hele halvøya langs fjæra. Private gjerder stenger strandsonen. Det har jeg ikke opplevd langs kysten i Nordland.

Kommunene har et stort ansvar for bærekraftig planlegging som ivaretar sosiale, miljømessige og økonomiske behov for innbyggere, natur og næringsliv. Det lokale selvstyret er viktig, og statlige og regionale myndigheter skal vektlegge lokaldemokratiet når det vurderes om det skal fremmes innsigelser eller innvendinger. Det er viktig å legge til rette for bosetting og verdiskaping i hele landet, og det må føres en kunnskapsbasert arealpolitikk som bidrar til vekst og utvikling i både små og store samfunn.

Det skal legges til rette for mer boligbygging i områder med liten befolkningstetthet, og kommunene skal få økt handlefrihet når det gjelder hvor i kommunene nye boliger skal kunne bygges. Det må være en streng politikk i pressområdene i strandsonen, men vi må ha en mer differensiert forvaltning i spredtbygde strøk langs kysten. Vi må styrke jordvernet og se til at de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging praktiseres sånn at de er tilpasset regionale og lokale forhold.

Flakstad i Lofoten er en av kommunene i Norge som har en plan om arealnøytralitet. Der begynte de i 2019.

«Men vi ønsker ikke hytter på hvert et nes og ved hver vik. Da ødelegger vi jo naturen. Og det er nettopp naturmangfoldet vi lever av her i Flakstad.»

Det var det senterpartiordfører Trond Kroken som sa for et par år siden. Jeg har flere ganger besøkt denne lille kommunen og fått orientering om hvordan de vil bli arealnøytrale. Det skal ikke bygges på mark som ikke har vært utbygd før. Hvis det gjøres unntak, må naturen restaureres en annen plass.

Fem av seks ordførere i Lofoten bærer den grønne firkløveren på jakken, og de samarbeider godt med innbyggere og næringsliv for å sikre grønn vekst i Lofoten gjennom prosjektet De grønne øyene. De vil bidra til å nå FNs klimamål samtidig som de skal ha et bærekraftig og livskraftig næringsliv. Tre av fire lofotværinger er klare for å reparere mer, og nesten like mange vil dyrke, jakte og fiske mer egen mat. Det de gjør i Lofoten, er bra for klimaet, og det er bra for naturen.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Heilt sidan FNs generalsekretær sette ned verdskommisjonen for miljø og utvikling i 1983, med Gro Harlem Brundtland som leiar, har Noreg vore ein pådrivar i internasjonalt arbeid for ei meir berekraftig utvikling. I dag, 40 år etter Brundtland-kommisjonen, veit vi endå betre at det er ein sterk samanheng mellom det å stanse klimaendringane og ta vare på natur og sikre velstanden på lang sikt.

I 2022 skreiv vi under naturavtalen i Montreal og sette oss nye, ambisiøse politiske mål om 30 pst. representativt vern av land og hav, 30 pst. restaurering av natur og 100 pst. berekraftig bruk av naturressursar.

Vi feila stort i å nå Aichi-måla, som blei sette i 2010. Det er eit stort politisk problem om naturavtalen ikkje blir oppfylt med kraftfulle tiltak for å snu utviklinga. Ein klode utan reint vatn, rein luft, pollinerande insekt, flaumdempande myrar, rennande vatn, rikt hav, fuglar, planter, dyr og skogar er ein stusseleg tanke – men vi er på full fart dit, syner rapportane frå naturpanelet. Berre i mi tid er 70 pst. av ville artar blitt borte. Dette er alvorleg.

Arealbruksendring er den desidert største årsaka til problemet, og det er ikkje betre stilt i Noreg enn i andre land. Difor må vi setje på bremsene, og vi må setje grenser for livsstilen vår og bruken av naturressursar og areal.

«Mer av alt – raskere» er ein symbolsk tittel på arbeidet til energikommisjonen. Det kunne like gjerne ha vore ei overskrift om arealforbruket vårt dei siste 50 åra. Statistikken over planlagde utbyggingar av hytter, motorvegar, bustader, energianlegg og industriområde syner at ein ikkje har sett på bremsene, men har tenkt å ture vidare.

Difor er gode planretningslinjer og gode verktøy for kartlegging viktige både for å kunne ha oversikt over kvar ein har dei mest verdifulle områda, og for at kommunane skal kunne ha raskare behandling når ein først skal byggje noko. For vi treng plass til samfunnet; det er ingen tvil om det.

Det som skjer på land, verkar også på det som skjer i fjordane, og det er heilt vesentleg å få kontroll på arealbruken vår. Difor er vi glade for at Miljøpartiet Dei Grøne har fremja dette representantforslaget. Vi stør alle forslaga unnateke eitt – vi er einige i prinsippet i det forslaget, men vi meiner at fristen der er altfor kort til at det er realistisk å nå han.

Eg tek opp dei forslaga SV er med på.

Presidenten []: Representanten Birgit Oline Kjerstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ola Elvestuen (V) []: Fra Venstre er vi også glad for at Miljøpartiet De Grønne har lagt fram dette forslaget med tiltak for arealnøytralitet. Initiativ fra enkeltkommuner om arealnøytralitet er veldig bra – Nordre Follo gjør et veldig godt arbeid, og det er også andre som gjør det – men vi må også få arealnøytralitet inn i lovverket, og det må stilles krav om årlige natur- og arealregnskap i kommunene.

Hovedutfordringen – det som er mest ødeleggende for norsk natur i dag – er bit-for-bit-nedbygging. Da holder det ikke med de planretningslinjene vi har. De i seg selv følger ikke opp det målet vi har behov for. Med naturavtalen som ble underskrevet i Montreal rett før jul, må det en helt annen kraft til bak det å ta vare på natur og legge til rette for at vi skal ha mer natur fram mot 2030. Målet er 30 pst. vern, restaurering av ødelagt natur og å stoppe tapet av arter. Det er klart at kommunene kommer til å være viktige for å nå det målet.

Jeg har også lyst til å ta med at vi allerede har et mål om arealnøytralitet, men vi har tilsluttet oss det på europeisk nivå gjennom klimaavtalen med EU. I våre avtaler med EU er det strenge krav når det gjelder arealbruksendring og skogbruk, altså LULUCF. I dag har vi et utslipp fra den sektoren på 6,7 millioner tonn. Det må i null, eller vi må kompensere og kutte mer på andre områder for å følge opp dette. Det jeg håper statsråden også vil gå inn på, er hvilke tiltak vi skal gjennomføre for å nå det målet, for dette kan vi ikke vente med. Det må skje nå – fram mot 2030. Et arealnøytralitetsmål i Norge er ett virkemiddel for å nå det. Det er ikke et mål, men en juridisk forpliktelse i en avtale med EU.

Jeg vil også gjerne ta opp et annet internasjonalt initiativ som vi er en del av, nemlig at statsråden, fortjenstfullt nok, på vegne av Norge skrev under på at vi skal stoppe avskoging innen 2030. Det ble underskrevet i Glasgow med ca. 160 andre land. Da må vi stoppe avskoging innen 2030, men hvor er tiltakene for å nå det målet? Av Rystad Energy er slike tiltak satt som helt sentralt for å ha mulighet til å nå 1,5-gradersmålet.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Å ta vare på naturen er å opprettholde selve livsgrunnlaget vårt og grunnlaget for gode samfunn – trygghet og velferd, god helse og høy livskvalitet. Naturen er dessuten umistelig for mange flere arter enn oss mennesker, med verdi langt utover den nytte som vi drar av den.

Menneskelig overforbruk forårsaker i dag en masseutryddelse av arter og biologisk mangfold som følge av bl.a. hurtig nedbygging, oppstykking og ødeleggelse av naturen. FNs naturpanel har oppsummert konsekvensene av denne politikken med full vitenskapelig tyngde. Naturen tåler det ikke, og vi mennesker tåler ikke at naturen blir ødelagt.

Går man utendørs i Norge i et område som for øyeblikket ikke er utsatt for akutte kjemikalieutslipp eller forsøpling for øvrig, er det lett å tenke at her ser det grønt ut, vi må jo ha masse natur å ta av. Det vi ikke ser, er at det som en gang var urørt natur, nå er erstattet av en granplantasje, et flathogstfelt der invaderende arter får fotfeste, et drenert myrlandskap, en gjenfylt ravine eller stadig minkende og oppstykkede områder for færre og færre arter.

Norge har i dag verken mål, kunnskapsgrunnlag eller verktøy for en samlet nasjonal arealstyring som sikrer at tapet av norsk natur blir stoppet. Dagens politiske tiltak for å verne og beskytte natur er ikke i nærheten av å veie opp for de tiltakene som ødelegger. Ukoordinerte nasjonale og lokale planer legger opp til at store naturverdier vil forsvinne i årene som kommer. Vi trenger de samme verktøyene for å stanse naturtapet som de verktøyene samfunnet anser som selvsagt innenfor trygg økonomistyring, og som etter hvert har blitt etablert i klimapolitikken: mål, lovverk, fast rapportering og budsjettering som sikrer en ansvarlig og forutsigbar politikk. Vi må gi kommunene de verktøyene som de trenger og etterspør.

Regjeringen Støre har sagt at natur og klima skal legge rammen for all politikk. Vi i Miljøpartiet De Grønne ser ikke at de grepene regjeringen så langt har tatt, står i forhold til disse lovnadene. En ny stortingsmelding vil ikke bøte på dette med mindre regjeringen tar ansvar for helheten og sikrer at vi holder oss innenfor planetens tålegrenser når vi som samfunn skal utvikle oss videre.

Norge har forpliktet seg til en ambisiøs global naturavtale. Skal Norge levere på denne avtalen, må tapet av natur stanses og gjenoppbyggingen av en rikere natur og mer robuste og mangfoldige økosystemer komme i gang så fort som mulig.

Med det tar jeg opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Presidenten []: Representanten Kristoffer Robin Haug har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir ringt til votering.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten []: Stortinget går da tilbake til debatten i sak nr. 7, og første taler er statsråd Espen Barth-Eide.

Statsråd Espen Barth Eide []: Vi mennesker er natur, vi lever av naturen, og vi må i mye større grad lære oss å leve med naturen, for naturen er selve livsgrunnlaget vårt. Som flere har vært inne på i denne debatten, blir dyr, planter og økosystemer utryddet i et tempo vi aldri før har sett i menneskehetens historie, og tap av natur er en like stor utfordring som klimaendringene. De to henger nøye sammen, og vi må løse begge to.

Når det gjelder naturkrisen, vet vi at den største negative påvirkningen av natur er arealbruksendringer. Arealbruksendringer fører til klimagassutslipp i seg selv, men det fører også til manglende karbonopptak i framtiden, hvis man f.eks. avskoger eller går bort fra å ta vare på jord som kan brukes til landbruk, og for det tredje bidrar det til tap av biologisk mangfold. God arealbruk og færre arealbruksendringer er derfor svært viktig for at vi skal nå både miljø- og klimamål i Norge, i Europa og globalt.

Regjeringen jobber, som bl.a. representanten Hussaini påpekte, med en rekke systemiske tiltak for å få dette inn i alle sentrale beslutninger i økonomien. Vi har satt i gang arbeid med et naturregnskap, som er godt i gang, hvor Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet og en rekke fagetater bidrar. Vi samler inn data for å få bedre innsikt i hva slags natur vi har, hvilken natur vi har, hvor mye vi har av den, og hvilken tilstand den er i. Man skulle tro at man visste det i et land som Norge, men det er store kunnskapshull i dette feltet. Dette vil gi oss muligheten til å følge utviklingen langt mer systematisk enn vi gjør i dag. Det gir kunnskap.

Så organiserer vi et arbeid med det vi kaller menyer av tiltak, som vil bidra til å opprettholde eller bedre den økologiske tilstanden i økosystemene. Det første økosystemet vi har tatt tak i, er økosystemet skog. I tillegg har regjeringen opprettet et naturrisikoutvalg, inspirert av klimarisikoutvalget. Bedre kunnskap om naturrisiko øker vår forståelse av hvordan næringsliv og samfunnet for øvrig påvirkes av natur som forsvinner, og summen av dette skal hjelpe oss til å ta mye bedre beslutninger om arealbruk på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Arealtap skjer når man bygger vei, når man legger ut områder for hyttefelt, ved boligbygging, jernbaneutbygging og utbygging av industriområder og ved utbygging av fornybar energi. Det å ha et systemisk kunnskapsgrunnlag og klare metoder for å ta dette inn i alle slike beslutninger er vårt hovedfokus på dette feltet.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Statsråden gikk gjennom en del av de systemiske tiltakene som regjeringen jobber med, men han nevnte ikke noe om viktigheten av de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Det overrasker meg litt, for der er det veldig viktige føringer for de regionale arealplanene, kommuneplanene og reguleringsplanene, for å sikre mer effektiv arealbruk. Vi vet at Senterpartiet tidligere har vært veldig kritisk til disse retningslinjene. Heidi Greni uttalte i juni 2021 at «statlige planretningslinjer nærmest forbyr utbygging der det ikke er kollektivtilbud», at de skulle stoppe denne sentraliseringen, og de har foreslått å endre dem.

Da er spørsmålet mitt til statsråden: Hva mener regjeringen? Ligger disse statlige planretningslinjene fast for å sikre effektiv arealbruk?

Statsråd Espen Barth Eide []: Ja, vi trenger klare og tydelige statlige planretningslinjer. Vi trenger også å ha et sterkt engasjement fra kommunene, for der er det snakk om betydelig frihet, men under ansvar. Den friheten ble jo styrket under regjeringen Solberg, som til og med sendte ut et brev om at man skulle begrense antall innsigelser der man var uenig med kommunene. Det var også den regjeringen som flyttet planavdelingen ut av Klima- og miljødepartementet og la det til Kommunal- og distriktsdepartementet.

Vi har nå et veldig godt samarbeid med kommunal- og distriktsministeren og regjeringen for øvrig om å se på helheten i dette. Vi har faktisk bestilt et kunnskapsgrunnlag fra alle de relevante etatene om hvordan vi kan styre mot et netto null-mål når det gjelder arealnedbygging i Norge, og det går nettopp på ting som er nevnt i denne innstillingen. Det kan være arealnøytralitet, der det er relevant, det kan være naturpositivitet, og det kan være kompenserende tiltak som f.eks. restaurering og mer konsentrert utbygging. Dette er høyt på dagsordenen, og det skal tydelig og klart inn i alle beslutningsprosesser.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg vet ikke helt om jeg fikk svar på spørsmålet mitt. Statsråden begynte med å kritisere regjeringen Solberg for å la lokaldemokratiet tillegges mer vekt, men så gir han ikke svar på om de statlige planretningslinjene ligger fast med denne regjeringen, eller om de skal endres for å tillate mer spredt boligutbygging. Det har selvfølgelig betydning i en diskusjon om arealpolitikken i kommunene. Hvis statsråden kunne svart på det spørsmålet, hadde det vært veldig fint.

Statsråd Espen Barth Eide []: De statlige planretningslinjene videreutvikles nettopp for å oppnå de sentrale formålene, både å bidra til at vi har et mer helhetlig grep om arealplanlegging nasjonalt, og at dette skjer i samspill med kommunene, slik at de kan gjøre mange av de nødvendige valgene. Etter at vi var ferdig med naturavtalen i Montreal, som jeg er veldig stolt av å ha bidratt til å få til, møtte jeg KS som en av de første, for nettopp å involvere dem. Det viser seg at et stadig større antall kommuner – i tillegg til Flakstad kommune i Lofoten – nå har satt seg mål om arealnøytralitet på kommunalt nivå. Det skjer over hele landet. Jeg tror det er over 10 pst. av norske kommuner så langt, og tallet øker stadig.

Staten skal selvfølgelig passe på planretningslinjene nasjonalt, og det er samspillet mellom kommunal frihet under ansvar og overordnede føringer fra staten som er svaret på det spørsmålet. I forbindelse med at vi nå skal se på en arealpolitikk som peker i retning av netto null, må også de statlige planretningslinjene videreutvikles.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg blir litt urolig når statsråden sier at man skal «passe på» de statlige planretningslinjene, men at de skal videreutvikles. Vi vet hva som er Senterpartiets standpunkt, nemlig å tillate mer spredt boligutbygging. Da er spørsmålet til statsråden: Hva er det man videreutvikler? I dag er de statlige planretningslinjene ganske tydelige på at man tillater differensiert bosettingsmønster når det er nødvendig for å øke attraktiviteten for bosetting, og man har jordvern som et sentralt og viktig hensyn som ivaretas. Blant annet Senterpartiet har vært uenig i å tillate dette og har vært opptatt av at fortetting er sentralisering. Det har vært deres standpunkt i denne debatten. Er det det som nå skal videreutvikles, i tråd med Senterpartiets vilje, eller skal det ligge fast at vi skal ha god, effektiv arealbruk i kommunene, der man fortetter langs f.eks. knutepunkter?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det høres jo ut som om vi hadde en veldig god politikk på dette området. Det er ikke riktig, for som representanten Elvestuen helt riktig påpekte, har vi et altfor høyt utslipp i LULUCF. Det tallet er ikke faktiske tall i år, men er basert på framskrivinger ikke minst fra Solberg-regjeringens periode, da man bygde veldig mye vei, man tillot veldig mye hyttebygging, og man hadde den arealpolitikken man hadde. Denne må rett og slett strammes til.

Det betyr ikke nødvendigvis at det bare går på boligbygging i kommuner, for det er den samlede påvirkningen av naturen, f.eks. gjennom avskoging og tap av jord, som er det store regnestykket. Det vi sier, er at vi vil styre mot at vi kommer mot et netto null-mål for arealbruk, og så må vi se på hvilke virkemidler som passer til det. De statlige planretningslinjene dreier seg om mer enn bare boligbygging og fortetting. For øvrig viser jeg til det som står i komiteens innstilling, hvor representanten kan se hva Senterpartiet mener.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Statsråden var inne på at planarbeid har blitt flytta frå Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet, og snakka litt om samarbeidet mellom departementa for å få til å ta meir omsyn til naturen. Korleis vil statsråden styrkje statsforvaltarane sine motsegnsmoglegheiter? Vil det skje i eit tildelingsbrev? Korleis skal ein greie dette slik at ein kjem i mål med å ta betre vare på natur?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det jeg har lagt merke til, i god dialog med både statsforvaltere, mange av kommunene og KS, er at det ikke er et selvstendig mål at man har flest mulig innsigelser. Det er egentlig et mål at man lager gode planer fra bunnen av.

I en rekke steder av landet, og la meg trekke fram et eksempel jeg har sett spesielt nøye på, nemlig Møre og Romsdal, har antall innsigelser har gått ned – ikke fordi de ikke vil ha innsigelser, men fordi det var mindre behov fordi man hadde bedre dialog i forkant. Stadig flere av kommunene – og dette sier også statsforvalteren i Møre og Romsdal til meg – rapporterer om at man har fått ned innsigelsene fordi man har fått bedre dialog på et tidlig tidspunkt og mer samarbeid med kommunene tidlig i planprosessen. Det tror jeg er hovedtrenden.

Det kommer til å være situasjoner hvor staten må gripe inn, hvor summen av dette ikke går opp, men jeg ønsker at vi skal ha mest mulig involvering av grunnivået – kommunene – og at de får redskap, verktøy og kunnskap å bruke for å ha best mulig planlegging hos seg. Det er ikke slik at all visdom sitter i staten, og at kommunene turer fram. Jeg tror det vel så ofte kan være motsatt, men de må ha verktøyene sine.

Ola Elvestuen (V) []: Statsråden har rett i at all kunnskap ikke sitter hos staten, men det er heller ikke sånn at summen av all kunnskap i kommunene nødvendigvis gjør at vi når målet, nettopp at vi skal stoppe den bit-for-bit-nedbyggingen som er der. Et problem er at det er mange gamle planer i mange kommuner, om å åpne for hyttebygging, næringsutvikling og alt mulig. Det er beslutninger som er tatt lenge før de internasjonale avtalene vi nå har laget, enten det er med EU, i Montreal eller enigheten om å stoppe avskoging.

Det er bra med mer overordnet planlegging. Det har man drevet med ganske lenge, og det er mye arbeid som gjøres, men er statsråden villig til å la det overordnede arbeidet og innholdet i dette overstyre summen av beslutninger i kommunene, sånn at vi når både de klimamålene og naturmålene vi har innenfor avtalene vi har inngått?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er ingen tvil om at summen må gå opp, og summen går ikke opp uten at staten spiller en rolle, men den rollen kan også være å sørge for at man har verktøy, naturregnskap, naturrisikoforståelse, kunnskap om bedre arealplanlegging og kunnskap om naturtyper på kommunenivå og på regionalt nivå.

Jeg var nylig på en rundtur og så på mye av industribyggingen som nå skjer i Agder, og snakket med både kommuner, fylke og lokale industriaktører. Der har man blitt opptatt av at det faktisk er behov for en del nytt areal til mange av de nye industrianleggene, men at det kan kompenseres med at man holder tilbake areal som var planlagt lagt ut til f.eks. hyttebygging i egen kommune eller tilstøtende kommuner. Noen ganger bør dette skje over kommunegrensen i en regional sammenheng. Det er et langt lerret å bleke, dette er ikke enkelt, men det er en stadig økende bevissthet om at disse tingene må henge sammen, og den ønsker vi å bidra til med de verktøyene og redskapene vi utvikler. Til slutt må selvfølgelig staten påse at regnestykket som helhet går opp.

Ola Elvestuen (V) []: Det er jo et kort tidsperspektiv, sju år – ikke bare når det gjelder naturavtalen, med vern, restaurering og å stoppe tap av biologisk mangfold, men det er også krav hvert år etter klimaavtalen med EU. Den klimaavtalen skal forsterkes, ikke bare med arealnøytralitet, men bli positiv fram mot 2030. Dette må gå fort.

Mitt spørsmål er: Når kan vi forvente at vi får beslutninger til Stortinget, ikke bare for å nå målene og ha en plan for det, men også for å få den forsterkningen av målene vi må gjennomføre når man i EU blir enig om sine mål?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er et godt spørsmål, og det får et klart svar: Det får Stortinget i forbindelse med framleggelse av årets statsbudsjett, i Grønn bok, hvor spørsmålene om LULUCF, altså arealbruksendringer og skog, kommer til å få en enda dypere behandling. Det er ingen tvil om, og jeg kommer til å være veldig tydelig på det i framtiden, at den vanskeligste delen av treenigheten ikke-kvotepliktig, kvotepliktig og LULUCF er LULUCF. Det skal vi behandle i Grønn bok og invitere Stortinget til en diskusjon om hvordan vi får til – og selvfølgelig også i stortingsmeldingen om oppfølging av naturavtalen. Derfor er jeg veldig glad for at vi har det verktøyet som Grønn bok nå er blitt. Jeg sa da den ble lagt fram, at det var den beste grønne bok noensinne. Det er lett å stå inne for, for det var den første, men de kommende skal bli grundigere og bedre og gå enda mer i dybden på de valgene vi faktisk må ta.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Først vil jeg berømme statsråden for å løfte fram viktigheten av å gjøre systemiske endringer, som jo er noe av det aller viktigste å få på plass. I den forbindelse trakk statsråden opp viktigheten av at kommunene har både kunnskapsgrunnlag og verktøy.

Mitt spørsmål er derfor: Hvilke verktøy er det statsråden ønsker å legge til rette for at kommunene nå skal få for å håndtere arealnøytralitet, og hvordan skal det kunnskapsgrunnlaget komme på plass? Hva er det regjeringen har tenkt å gjøre for å sikre sin del av dette arbeidet?

Statsråd Espen Barth Eide []: For det første vil jeg si at jeg er glad for at representanten er enig i at systemiske endringer er det viktigste, for litt for mye av norsk miljødebatt har vært preget av at man har hengt seg opp i én enkelt sak. Der kan man ha hatt rett eller tatt feil, men man må også inn i helheten og se på summen av klimagassutslipp, summen av arealnedbygging, summen av tap av biodiversitet og snu den i positiv retning. Der er vi helt enige, og det er jeg glad for.

Det viktigste verktøyet er naturregnskapet, rett og slett å få en prissetting av natur inn i de økonomiske modellene – ikke fordi vi bare skal betale og gå videre, men fordi vi skal skjønne at ulike naturtyper har ulik verdi, at myr har mye høyere verdi enn gråstein, og at man får en mer systemisk tilnærming til det. Det er også verktøy som en meny av tiltak, som kan være veiledende rådgivning og tiltak de ulike kommunene kan bruke i sitt daglige virke med planlegging.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Siv Mossleth (Sp) []: Senterpartiet vil selvfølgelig legge til rette for bosetting og verdiskaping i hele landet. Vi vil føre en kunnskapsbasert arealpolitikk som bidrar til vekst og utvikling, i både små og store lokalsamfunn. Når det gjelder det representanten Mathilde Tybring-Gjedde er opptatt av, som også representanten Erna Solberg, kan det virke som om det kun er de store samfunnene det skal satses på, og som skal utvikles. Sentralisering, sentralisering, sentralisering – det er ikke Senterpartiets politikk. Vi skal legge til rette for mer boligbygging i områder med liten befolkningstetthet, og kommunene skal få økt handlefrihet når det gjelder hvor i kommunen nye boliger skal bygges. Samtidig skal allemannsretten sikres, og det skal være streng politikk i pressområdene i strandsonen.

Statlige føringer i areal- og transportpolitikken må selvsagt evalueres og gjennomgås for å sikre tilpasning til lokale forutsetninger. Målet vårt er å utvikle både små og store lokalsamfunn. Bo- og livskvalitet må ligge til grunn for prinsipper for fortetting og lokalisering.

Jeg synes det er ganske betegnende at det er små kommuner som Flakstad som går i spissen for arealnøytralitet. Det er kommuner som lever av og med naturen og ressursgrunnlaget, som har klokskap og kompetanse til å se hvilken retning de ønsker å ta. Det skal være plass til slike kommuner og slike bosettinger. Vi skal ikke ha den store sentraliseringen som representanten Mathilde Tybring-Gjedde tar til orde for. Vi skal være kloke, vi skal ta vare på naturen, og vi skal bruke de virkemidlene som er for å finne gode løsninger for klimasatsingen og naturen.

Nikolai Astrup (H) []: La meg først få lov til å kommentere litt det statsråden sa om at Solberg-regjeringen skal ha gitt en instruks om færre innsigelser. Det vi var opptatt av, var å ha en samordning av innsigelser, og at statsforvalteren måtte gå gjennom sine egne og andre statlige myndigheters innsigelser før man sendte dem til kommunen. Det er veldig fornuftig politikk fra statens side at staten klarer å stokke bena og sine ulike interesser, og for kommunen er det fornuftig. Det er ikke et mål med flest mulig innsigelser. Det er et mål, faktisk, å ha færrest mulig innsigelser ved at ulike interesser avklares så tidlig som mulig. Det sikrer bedre resultat for både natur og samfunnsutvikling.

Så litt om Senterpartiets påfallende snuoperasjon i denne saken. Jeg har stått i denne sal som kommunalminister og fått spørsmål på spørsmål og svart på representantforslag fra Senterpartiet om de statlige planretningslinjene, som Senterpartiet mente var til hinder for utviklingen av landet, av distriktene og av småbyene. I dag står de inne i en merknad som i praksis lovpriser de samme statlige planretningslinjene. Dette er helt påfallende.

Representanten Mossleth snakker om «sentralisering, sentralisering, sentralisering». Det er ikke nevnt med ett ord fra Høyres side at vi ønsker sentralisering. Tvert imot ønsker vi levende lokalsamfunn, men også små steder utvikles best innenfra og ut. Det er ikke slik at alle unge mennesker i dag bare ønsker seg en jobb når de bor i distriktene. De ønsker seg et liv med urbane kvaliteter også på små steder. Da er det fornuftig å bygge innenfra og ut. Det skaper bedre lokalsamfunn som gjør at både gamle og unge finner det mer attraktivt å bo i distriktene. Det ønsker vi alle å slutte opp om. Nettopp derfor er det viktig med gode statlige planretningslinjer, som ikke er til hinder for utvikling, men som bidrar til god samfunnsutvikling også på små steder.

Det hadde vært fristende å høre Senterpartiet innrømme at de nå har foretatt en snuoperasjon og slutter opp om det de tidligere har vært kritisk til, eller eventuelt bekrefter at her har Arbeiderpartiet rett og slett kjørt over dem.

Så til Arbeiderpartiet og igjen til statsråden, som sier at det ble bygget så mye veier under den forrige regjeringen. Ja, det ble bygget mye veier fordi vi trenger god fremkommelighet i dette landet, som er slik som det er, og vi trenger god trafikksikkerhet. Arbeiderpartiet støttet opp om alle de veiprosjektene som vi foreslo å bygge. Og ikke bare det: Da jeg var leder i transportkomiteen, var Arbeiderpartiet veldig tydelig på at de ønsket flere veier flere steder og å bygge ned mer natur. Er det nå slik at Arbeiderpartiet har snudd helt om på dette? Hvilke konkrete veiprosjekter som Arbeiderpartiets samferdselspolitikere nå er ute og lover, er det statsråden egentlig ønsker å skrote? Det hadde vært interessant å vite.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg skal gjøre mitt beste for ikke å forlenge debatten unødig, men siden det var et direkte spørsmål, vil jeg vise til at vi i all kommunikasjon om kommende Nasjonal transportplan har understreket at nå skal prioriteten være å forbedre kvaliteten på den infrastrukturen vi har, og det skal gå først. Hvis det allerede går en vei, skal vi ikke bygge en ny motorvei med 110 km/t rett ved siden av, men gjøre mest mulig ut av den veien. Det betyr ikke at man legger alle eksisterende planer i skuffen, men det betyr at man skal ha en mer bevisst holdning til videre nedbygging av areal, for det er der mye av avskogingen har skjedd – det er først og fremst i samferdselsprosjekter og boligbygging, særlig hyttebygging. Det er de viktigste kildene til nedbygging, og da må man gå løs på dem. Vi har sendt ut en ny veileder for fritidsboliger som strammer litt til der. Det arbeidet må vi videreutvikle.

Så har vi en tilnærming til NTP – som for øvrig Arbeiderpartiet og Senterpartiet står veldig godt og trygt sammen om – om at det er riktig nå heller å bruke gamle veier om igjen og gjøre dem bedre, framfor hele tiden å bygge nye. Det er riktig, det kan vi godt si, det er også nytenkning i våre leirer. Med det mener jeg en nytenkning som viser at vi tar inn over oss at vi nå står i en naturkrise, og at vi ikke har uendelig mye areal tilgjengelig. Det er også slik med veibygging at det ikke bare er den naturen man mister, det er også alle de ressursene som brukes på å bygge selve veien – altså betong og sement, stål osv. – som bidrar til klimagassutslipp, i tillegg til bortfall av framtidig karbonbinding og bortfall av sammenhengende naturareal, som særlig er et problem i veibygging. Det er ikke ja eller nei til vei, men det er mer bevissthet om naturregnskapet. Det er en av de konkrete svarene på utfordringen om hva man gjør i praksis. Det er i teorien lett å si at vi skal ta mer vare på natur, men det må skje i de valgene vi faktisk tar som innebærer eventuell nedbygging av natur.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se tirsdag 14. mars
Forrige kapittel
Neste kapittel