Stortinget - Møte tirsdag den 21. februar 2023

Dato: 21.02.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 188 S (2022–2023), jf. Dokument 8:34 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [11:14:31]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sveinung Rotevatn, Alfred Jens Bjørlo og Guri Melby om mer frihet til å jobbe der du vil (Innst. 188 S (2022–2023), jf. Dokument 8:34 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Lise Sundnes (A) [] (ordfører for saken): Først og fremst ønsker jeg på vegne av komiteen å takke for representantforslaget om frihet til å jobbe der en vil. Dernest vil jeg takke komiteen for det gode samarbeidet om forslagene representantene bringer til torgs for behandling. Jeg registrerer at forslagsstillerne, i tillegg til forslagene i Dokument 8:34 S, som kommer i fem punkter, også har fremmet tilsvarende løse forslag til behandlingen av saken.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler forslagsstillernes påpeking av en rekke problemstillinger der erfaringene fra hjemmekontor og fjernarbeid under pandemien peker i retning av behov for klargjøring og/eller forbedringer i eksisterende lov- og regelverk på flere områder, noe som også kom til uttrykk under komiteens høring om saken. Komiteens flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, tilrår i saken:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på et egnet tidspunkt, med en oppsummering av kunnskapsinnhentingen og om utviklingstrekk for hjemmekontor og stedsuavhengige arbeidsplasser i arbeidslivet samt en vurdering av behovet for ytterligere tiltak i lys av dette.»

Denne tilrådingen kommer på bakgrunn av tilbakemeldingene fra ansvarlig statsråd om forslagspunktene, regler som allerede er tatt høyde for om å kunne inngå avtaler om hjemmekontor og fjernarbeid, allerede igangsatt arbeid og kunnskapsinnhenting og tilbakemeldingene vi fikk under høringsinstansene i forbindelse med behandlingen av saken, i tillegg til det faktum at hjemmekontor også skal opp til forhandlinger mellom partene i de forestående tarifforhandlingene i staten – og sikkert også mange andre områder, i kjølvannet av erfaringene etter covid-pandemien.

En samlet komité viser til at forslagsstillerne framholder erfaringene arbeidsgivere og arbeidstakere gjorde seg under covid-19-pandemien, da store deler av arbeidsstyrken også ble sendt på hjemmekontor. Mange arbeidsgivere lærte hvilke arbeidsoppgaver som lot seg løse på en god måte gjennom fjernarbeid, og mange arbeidstakere opplevde mer fleksibilitet og frihet i egen arbeidshverdag.

Den europeiske rammeavtalen om fjernarbeid ble inngått mellom arbeidslivets parter i 2002, som følge av den sosiale dialogen i EU, og er med det EØS-relevant. Det er mange gode grunner til et forbedret regelverk om retten til å jobbe der en vil, og det er mange grunner til at det er fornuftig å avvente kunnskapsinnhentingen. På denne bakgrunn ber flertallet i komiteen om Stortingets støtte til dette, og avviser med det også de løse forslagene i saken.

Anna Molberg (H) []: Erfaringene fra pandemien viser at mange arbeidstakere setter pris på muligheten til å være på hjemmekontor. Et moderne arbeidsliv tilsier at det bør legges til rette for dette, både i offentlig og i privat sektor.

For mange kan en mer fleksibel arbeidshverdag løse kjente utfordringer med tidsklemme og pendling. Muligheten til å jobbe hjemmefra eller på andre steder i nærområdet kan også bidra til å sikre økt bosetting og næringsutvikling i distriktene.

Forslagsstillerne tar opp mange viktige problemstillinger her, og vi er helt enig i intensjonen bak. Dagens arbeidsmiljølov er i utgangspunktet ikke til hinder for at man i større grad kan jobbe stedsuavhengig. Det vi trenger, er politisk vilje til å muliggjøre dette i større grad.

I valgkampen lanserte Høyre et løfte om at offentlig ansatte skal kunne bo der de ønsker og kunne jobbe digitalt i lokale kontorfellesskap. Dette ønsker vi nå å følge opp ved å foreslå at regjeringen sikrer stedsuavhengige arbeidsplasser og utvikler løsninger der ansatte i staten kan jobbe sammen med andre statlig ansatte i kommunen der de bor.

I høringen til forslaget vi behandler i dag, kom det en del innspill om at det hersker mye usikkerhet rundt yrkesskadeforsikringens dekningsområde når det gjelder hjemmekontortilfellene. Vi mener derfor det er viktig at regjeringen i arbeidet med yrkesskadespørsmål knyttet til hjemmekontor også tar høyde for å tydeliggjøre hva som anses å være dekket av yrkesskadeforsikringen.

Slik det ser ut nå, er det forslag til vedtak som får flertall i forbindelse med komiteens arbeid i denne saken. Tilrådingen ber regjeringen vurdere behovet for ytterligere tiltak etter at det er innhentet kunnskap om utviklingstrekkene for hjemmekontor og stedsuavhengige arbeidsplasser.

Høyre kunne tenkt seg en enda tydeligere politikk på området, både når det gjelder å sikre lokale kontorfellesskap for statlig ansatte, og når det gjelder en bedre yrkesskadeforsikring. Det er god distriktspolitikk å legge til rette for at ansatte i etater og departementer i Oslo kan bo spredt, og her hadde vi forventet at særlig Senterpartiet ville støtte Høyres forslag.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Presidenten []: Representanten Anna Molberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil også takke for forslaget og den holdningen som ligger i forslaget, og for den enstemmige – jeg vil si det slik – holdningen som også ligger i komiteen om en ny retning, som innebærer at vi skal reise mindre på arbeid når det gjelder de arbeidsplassene som er knyttet til kontor, for å si det enkelt.

Til representanten Molberg: Jeg kan slutte meg til alt representanten sa – det er i god senterpartiånd det som representanten sa angående desentralisering av arbeidsplasser.

Større frihet til arbeidssted utenfor det vanlige gjelder både det offentlige og det private. Som vi sier i innstillinga: Vi må gå gjennom lovverket for å sikre at det ikke blir noen hull her med tanke på arbeidstakers interesser, enten det gjelder arbeidsmiljøloven eller yrkesskadeloven.

Pandemien lærte oss raskt nye muligheter for å gjennomføre stedsuavhengige arbeidsplasser. De teknologiske mulighetene er store. Samtidig forsterker dette behovet for å realisere en digital allemannsrett, slik at vi altså får en tilbudsstyrt utbygging av fiber over det ganske land, og dermed ikke får et digitalt klasseskille mellom dem som har, og dem som ikke har den høyhastighetskommunikasjonen.

Det er vesentlig at vi inkluderer arbeidslivets parter i saken, enten det er det offentlige som kommune eller stat, eller det er fagorganisasjonene. Jeg vil si til partene her at det er et klart premiss fra Stortinget at det skal legges til rette for en positiv godvilje for å få dette til. Det er gjennom dette en mulighet til en desentralisering og redusering av reisene. Eksempelvis på Østlandet er det en rekke hyttekommuner som her bør kunne se mulighetene for å få til et samspill mellom det å være på hytta og det å utøve sitt arbeid i nærheten av det stedet.

Som det ellers framgår, er det ønskelig å se på samlokalisering med tanke på både statlige og offentlige arbeidsplasser – ja, kanskje endog private arbeidsplasser – altså kontorfellesskap. Det kan være aktuelt innenfor statlige etater som både politi og Nav. Her er det vesentlige nå at vi er nyskapende, at vi tenker nytt, slik at vi kan sikre at vi slår flere fluer i en smekk ved at vi styrker de lokale enhetene gjennom et bredere miljø, slik denne innstillinga gir mulighet for.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Fremskrittspartiet mener at forslagsstillerne tar opp relevante spørsmål, men en del av det jobbes det allerede med, og Fremskrittspartiet har et eget forslag i saken.

Arbeidsmiljøloven er ikke til hinder for at ansatte kan arbeide stedsuavhengig, og fra 1. juli 2022 er det gjort endringer som sier at reglene for arbeidstid skal gjelde enten man er på hjemmekontor eller på arbeidsplassen, bl.a. Det ble også nedsatt en arbeidsgruppe i forbindelse med hovedtariffoppgjøret i 2022, som skal se på problemstillinger knyttet til arbeid som utføres i arbeidstakers hjem.

Fremskrittspartiet mener at arbeidsgiver og arbeidstaker skal stå fritt til å avtale hvor arbeidsstedet skal være, men til syvende og sist er det arbeidsgivers styringsrett som er gjeldende. Likevel bør det ikke være hindringer i lov for at arbeidstaker og arbeidsgiver i dialog skal kunne fastsette hva som er det beste arbeidsstedet for den enkelte. Det er derfor viktig og riktig med en gjennomgang av om det er hindringer i lovverket for å kunne ha en mer fleksibel arbeidsplass, med både hjemmekontor og fjernarbeidsplasser. Derfor fremmer vi også et forslag som vi håper får tilslutning, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke barrierer som finnes i dagens lovverk for å legge til rette for et fleksibelt arbeidsliv og stedsnøytrale arbeidsplasser.»

Dermed tar jeg opp det forslaget jeg nettopp refererte.

Presidenten []: Representanten Gisle Meininger Saudland har tatt opp det forslaget han refererte.

Kirsti Bergstø (SV) [] (komiteens leder): Det er et interessant representantforslag vi har til behandling. Jeg er glad for at et flertall i komiteen ønsker å se nærmere på en del av de spørsmålene som blir stilt, og problemstillingene som blir reist. Det er noen muligheter vi har nå som vi aldri har hatt før, og som veldig mange har fått testet ut under pandemien knyttet til det å jobbe fra flere ulike plasser. Det er ikke problemstillinger som er uten dilemmaer, og derfor er det nødvendig å se nærmere på de erfaringene som er rundt disse problemstillingene, i tillegg til det fyldige svaret vi har fått fra statsråden i denne saken.

Det er uten tvil store muligheter når det gjelder desentralisering, knyttet til både færre reiser, større grad av hensyn til miljø og også muligheter for å kunne jobbe der man ønsker å bo, og jobbe fra ulike steder i landet vårt. Fra SVs side er vi enig i intensjonen fullt ut, at man ikke trenger å bo i f.eks. storbyene for å ha spennende oppgaver i statlig virke eller offentlig sektor. Et veldig godt eksempel på en veldig god og desentralisert struktur er Sametinget og måten Sametinget er organisert og jobber på. Det er et eksempel til etterfølgelse når desentralisering og det å kunne bruke ressursene i de ulike lokalsamfunnene våre er målsettingen.

Representantforslaget reiser også spørsmål rundt det å jobbe utenfor landets grenser. Det har noen sider ved seg, og jeg vil vi skal tenke nøye gjennom det før vi legger veldig sterkt politisk til rette for det, for det er ganske mange arbeidsplasser som i praksis kan flyttes ut om vi ikke har en aktiv holdning til å skulle ha arbeid og bosted i eget land.

Til slutt vil jeg bare si at når man jobber for et fleksibelt arbeidsliv, må man alltid spørre: fleksibilitet for hvem og på hvem sine premisser? Nettopp derfor er det så viktig å ha partene inne i den type vurderinger og avgjørelser og trygge ansatte på at tillitsvalgtapparatet skal fungere, uansett hvor man jobber fra. Det er lett at det å kunne jobbe fra hvor man vil, også innebærer alltid å være tilgjengelig for sjefen om det er ønskelig, og det er en vei vi aldri må gå.

Mímir Kristjánsson (R) []: Mulighetene moderne teknologi har gitt oss, og de lærdommene vi har trukket etter to år med pandemi, har vist oss at svært mange oppgaver kan gjøres på hjemmekontor, eller ikke krever at man møter fysisk opp på arbeid for å utføre jobben sin. For veldig mange mennesker er det en glede. Det betyr mindre tid til reising, mindre tid til å sitte i bilkø, mindre tid til å styre med å komme seg på jobb, mer frihet i hverdagen. Dessuten er det svært bra for klimaet. Det betyr at vi flytter mindre på oss, og det betyr at vi kan tilbringe mer av livet vårt på ett sted. Alt dette er store goder for dem det gjelder. Så skal vi huske på at det er svært mange jobber som aldri vil kunne la seg gjøre på hjemmekontor likevel.

Medaljen har også en bakside. For noen innebærer mer bruk av hjemmekontor at jobben aldri tar slutt, at man er tilgjengelig hele tiden, at sjefen når som helst kan kreve at man svarer på e-poster, tar telefonen, stiller opp. Det betyr at man egentlig har fått påført en økt arbeidsmengde. For mange innebærer hjemmekontor at man mister et sosialt og faglig fellesskap man ønsker seg, den gode praten med kollegaene i gangen, muligheten til å lære av dem man jobber sammen med. Man isolerer seg, man blir kanskje mer ensom. I tillegg er det en hel haug med praktiske spørsmål knyttet til bruken av hjemmekontor og kostnadene ved bruken av hjemmekontor. Det er åpenbart at selskapene sparer penger på å ha færre kontorplasser, lavere strømregninger og mindre utstyr, mens den ansatte må ta større ansvar for alt det materielle rundt egen arbeidssituasjon. Tilsvarende er det også et spørsmål om i hvilken grad arbeidsgiver har et ansvar også for det som måtte gå galt når man er på hjemmekontor og utfører jobben sin der.

For Rødt er det avgjørende å sikre at vi vedtar regler som beskytter de ansatte i møte med at hjemmekontor kommer til å bli stadig vanligere, og at ikke innfasingen av hjemmekontor i norsk arbeidsliv fører til at arbeidsfolk mister rettigheter, får økt arbeidstid, får et dårligere liv og mindre frihet. Derfor har vi valgt å slutte oss til det forslaget som et stort flertall nå står bak, om at regjeringen må innhente kunnskap, legge det fram for Stortinget, ha dialog med partene og komme tilbake med egnede forslag som gjør at vi på et bedre kunnskapsgrunnlag kan fatte gode og riktige vedtak for folk flest. På dette punktet gleder det meg å si på vegne av Rødt at vi har full tillit til regjeringen.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: På vegner av Venstre: Det er lett å ta opp tråden etter Mímir Kristjánsson, for når Raudt har full tillit til regjeringa, veit Venstre i alle fall at det går for seint.

Under pandemien blei store delar av den norske arbeidsstyrken sende på heimekontor. Haldningane til fjernarbeid har endra seg mykje som følgje av det. Mange arbeidsgjevarar lærte kva arbeidsoppgåver som lèt seg løyse på ein god måte gjennom fjernarbeid, og mange arbeidstakarar opplevde ein fleksibilitet og fridom i eigen arbeidskvardag som dei sette pris på.

Dei lærdomane vi fekk, synte at det framleis er eit stort potensial for å gjere arbeidslivet meir stadnøytralt. Når vi sørgjer for at det blir mogleg å pendle litt færre dagar til den fysiske, vanlege arbeidsplassen, eller å ha fast base ein annan stad enn på hovudkontoret, gjev det arbeidstakarane ein større geografisk arbeidsmarknad. Det er bra for Distrikts-Noreg, og bedriftene og arbeidsgjevarane får fleire kloke hovud å velje blant når arbeidsmarknaden blir geografisk større.

Det å kunne jobbe meir heimanfrå eller nær der ein bur, i periodar av livet som er hektiske, kan òg hjelpe fleire til å få timane til å strekkje til i den berømte tidsklemma. For ein del er det òg sånn at drøymeheimstaden ikkje har drøymejobben. Då må vi ikkje gjere det unødvendig vanskeleg å gje folk meir fridom til å jobbe der dei vil.

Andre land som liknar på Noreg, som Finland og Nederland, har ein vesentleg høgare del av arbeidstakarane som vel å jobbe utanfor det tradisjonelle kontoret. Det som kjenneteiknar desse landa, land med ein høg andel fjernarbeidarar, er at dei har ei høgt utdanna befolkning, ein høg del av arbeidsstyrken er tilsett i tenesteytande sektor, innbyggjarane har relativt god digital kompetanse, og samfunnet er prega av høg tillit – altså akkurat som oss.

Her i Noreg er det berre ein liten del av oss som tek jobben med oss ut av kontoret, samanlikna med Finland og Nederland. Kvifor er det sånn? Er nordmenn mindre glade i fridom og fleksibilitet enn andre? Det er dei mest sannsynleg ikkje. Det er meir sannsynleg at vi ikkje har brukt tid og krefter eller hatt interesse nok til å sørgje for at fleire skal få meir fridom til å jobbe der dei vil.

I dette forslaget ber vi i Venstre om at når arbeidsgjevarar og arbeidstakarar finn gode løysingar, skal dei møte eit regelverk som er stadnøytralt – der ein slepp å bekymre seg for om forsikringsdekninga er god nok, og at den som jobbar heimanfrå, skal oppleve at jobben som blir gjord, er likeverdig med arbeidet som blir gjort frå kontoret. Det er meir fridom til å jobbe der ein vil, der ein ønskjer, og moglegheiter til å ta med jobben.

Difor blei vi skuffa og overraska over å lese fleirtalsinnstillinga i denne saka. Det einaste fleirtalet klarer å bli einige om her i dag, er at vi skal vente og sjå på den informasjonen vi klarer å skaffe, men dei som skal gje oss den informasjonen, skal altså forhalde seg til det same gamle regelverket og den same passive haldninga som i dag.

No må vi få opp tempoet. Dette er for passivt. Arbeidstakarorganisasjonane som organiserer folka som sat heime då vi bad dei om det, seier dei er klare for eit meir stadnøytralt arbeidsliv som gjev folk meir fridom til å jobbe der dei vil.

Eg kan her og no varsle at Venstre vil ta nye initiativ i saka, og vil ta opp framlegga frå Venstre, nr. 4–8.

Presidenten []: Representanten Alfred Jens Bjørlo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Forslagsstillerne er opptatt av mer tilrettelegging for et stedsfleksibelt arbeidsliv. At ulike former for fjernarbeid kan ha positive sider, tror jeg mange arbeidsgivere og arbeidstakere er enig i. Temaet har også blitt satt høyere på dagsordenen de siste årene. Flere arbeider og vurderinger knyttet til regelverk og praksis er allerede gjennomført og satt i gang.

Når det gjelder arbeidsmiljøloven, vil jeg først peke på at denne ikke er til hinder for stedsuavhengig arbeid. Innenfor arbeidsmiljølovens rammer er det rom for å avtale at arbeidstaker kan arbeide fra andre steder enn arbeidsgivers faste kontorsted. Den 1. juli i fjor ble det også fastsatt endringer i hjemmekontorforskriften for å tilpasse regelverket til et mer moderne arbeidsliv.

Departementet har fått gjennomført en større kartlegging av omfang, utviklingstrekk og konsekvenser ved bruk av hjemmekontor og annet fjernarbeid. Kartleggingen har vært begrenset til en tid hvor hjemmekontor i stor grad har vært pålagt, og den følges derfor opp videre i perioden 2021–2026. Vi følger utviklingen på dette området.

Når det gjelder yrkesskadedekning, står arbeidstakere i dag ikke uten dekning når de arbeider andre steder enn på sin faste arbeidsplass. Skader som oppstår i forbindelse med arbeid på f.eks. hjemmekontor, kan på nærmere vilkår godkjennes som yrkesskade.

Når det gjelder statsansatteloven og statens tariffavtaler, er heller ikke disse til hinder for at statsansatte kan arbeide stedsuavhengig i dag. Regjeringens ambisjon er likevel å legge enda bedre til rette for fjernarbeid i statlige virksomheter. I fjor endret Kommunal- og distriktsdepartementet retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser med formål om å øke lokaliseringen til mindre sentrale kommuner og byer.

Jeg vil også vise til at partene i hovedtariffoppgjøret i 2022 for statlig sektor ble enige om å sette ned en partssammensatt arbeidsgruppe for å se på problemstillinger knyttet til arbeid som utføres i arbeidstakers hjem. Generelt mener jeg at dette er et område hvor partene i stor grad må delta og stå for utviklingen av arbeidslivet.

Til slutt vil jeg nevne at det er ingen hindringer for at fjernarbeid i staten kombineres med muligheten for å høre til et lokalt kontorfellesskap. Mange kommuner har et stort engasjement for dette, og det oppfordres til å tilrettelegge for kontorfellesskap hvor også statsansatte kan inkluderes.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: Vi er veldig glade for at flertallet i komiteen i dag er enig om en felles tilråding om at regjeringen skal vurdere tiltak etter at man har innhentet en del informasjon om utviklingstrekkene for hjemmekontor og stedsuavhengige arbeidsplasser. Som jeg var inne på i mitt innlegg på talerstolen, har dette med hjemmekontor nær sammenheng med mulighetene for spredt bosetting i landet vårt. Vi mener at vi i større grad bør legge til rette for nettopp dette – at flere, f.eks. offentlig ansatte som jobber i Oslo, kan jobbe hjemmefra i lokale kontorfellesskap i den kommunen de bor i. Mitt spørsmål er: Er statsråden enig i at dette er god distriktspolitikk, og hva er i så fall regjeringens plan for å iverksette noen tiltak for å få dette til å skje?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Som også jeg var inne på i mitt innlegg, er det selvfølgelig noe vi ønsker. Jeg er enig i at det kan være veldig god distriktspolitikk, og regjeringen har gitt tilslutning til at desentralisert arbeid er én av tre fellesføringer som departementene gir til sine underliggende etater i 2023. Det er en instruks til alle departementer og etater om en aktivitet på et prioritert område for regjeringen som skal handle om viktige, felles overordnede mål, og der er desentralisert arbeid ett av tre. De andre gjelder bruk av lærlinger og konsulenter i staten. Det betyr at man skal vurdere muligheten for desentralisert arbeid og legge til rette for dette der det er mer formålstjenlig. Formålet er selvfølgelig å oppnå mer desentralisering av statlige arbeidsplasser, sånn at det både kan styrke lokale fagmiljøer og gi distriktspolitisk gevinst.

Anna Molberg (H) []: Tusen takk for svaret. Det er også dette med yrkesskadeforsikringen og yrkesskadeforsikringens dekningsområde. I høringen var det en del innspill om at det hersker mye usikkerhet rundt hva og hvilke type skader som omfattes av yrkesskadeforsikringen, og jeg registrerte også i statsrådens svarbrev at det ble anerkjent at reglene kanskje var noe uklare. Da lurer jeg på om statsråden kan si noe mer om hva som kommer til å bli iverksatt nå for å tydeliggjøre lovverket rundt yrkesskadeforsikring på hjemmekontor.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Som hovedregel er arbeidstakere med fast arbeidssted yrkesskadedekket for arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, men arbeidstakerne som er på hjemmekontor, står ikke uten yrkesskadedekning når de arbeider andre steder. Skader som oppstår under arbeid på hjemmekontor, kan på bakgrunn av Trygderettens praksis på nærmere vilkår godkjennes som yrkesskade, og Nav følger praksis i sin saksbehandling. Praksis kan imidlertid tydeliggjøres. Derfor gikk departementet våren 2020 ut med en presisering overfor Nav i forbindelse med koronapandemien som sikret yrkesskadedekning ved arbeid på hjemmekontor da Norge ble nedstengt med pålegg om hjemmekontor. Det oppsto samtidig et behov for å kartlegge hvordan regelverk og praksis fungerer og bør innrettes etter at pandemien er over, med et arbeidsliv i stadig utvikling og preget av nye måter å gjøre ting på. Det har blitt gjennomført en sånn kartlegging, og vi skal vurdere både egnet måte og tidspunkt for å komme tilbake til dette og også involvere partene i arbeidslivet i det arbeidet.

Kirsti Bergstø (SV) []: Pandemien sendte veldig mange på hjemmekontor, og vi så at da samfunnet åpnet opp, var det fremdeles mange som ønsket å ha delvis arbeid hjemmefra. Jeg er helt overbevist om at det også handler om tid, at ved å ha hjemmekontor i noen dager fikk folk rett og slett mer tid. Vissheten om at man jobber for å leve og ikke lever for å jobbe, kom kanskje tettere inn på oss da vi opplevde pandemien i samfunnet og for mange også på kroppen. Da vil jeg bare forsikre meg om at statsrådens oppsummering og kunnskapsinnhenting av utviklingstrekk for hjemmekontor og erfaringene man har med det, også vil omfatte synet på tid og redusert arbeidstid som følge av hjemmekontor.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Vi har en partssammensatt arbeidsgruppe som skal se på ulike problemstillinger, og de ser i hovedsak på tre hovedproblemstillinger for det statlige tariffområdet. Det er forsikringsordninger ved arbeid som blir utført i arbeidstakeres hjem, det er dekning av kostnader til utstyr, drift og abonnement ved arbeid hjemmefra, og det er hvordan det skal ivaretas at arbeidstaker har fullt forsvarlige arbeidsforhold når det blir utført arbeid i arbeidstakers hjem. Det er hovedpoenget i det de jobber med.

Representanten tar her opp spørsmål knyttet til arbeidstid. Det er kanskje ulike syn på det, for jeg tror at en del oppfattet at her ble man tilgjengelig store deler av døgnet, på en måte. Derfor var det viktig da vi 1. juli fastsatte endringer i forskrift om arbeid som utføres i arbeidstakers hjem, å tydeliggjøre at arbeidstiden gjelder også når man er hjemme. EUs arbeid med «right to disconnect» handler også om dette – muligheten for å koble ifra når man ikke lenger er på jobb.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg deler fullt ut statsrådens bekymring for det å skulle være fleksibel på arbeidsgivers premisser og da tape frihet og tid selv. Likevel vil jeg oppfordre veldig sterkt til å ta med også tiden som et element i den oppsummeringen av kunnskapsgrunnlag man totalt sett har med erfaringene med hjemmekontor og det å i større grad kunne jobbe uten å dra på kontoret. Det handler om at vi er nødt til å få en mye mer rettferdig fordeling av arbeid, økonomi, helse og fritid for å kunne få gjort noe med de store forskjellene i samfunnet. Jeg ønsker at sekstimersdagen skal presse seg fram nedenfra og opp, men jeg ønsker også at folks syn på tid skal være et element i dette arbeidet, og oppfordrer sterkt til det.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg forstår veldig godt at hvis man f.eks. lar være å reise på kontoret én, to eller flere dager i uken, er det mange som sparer mye tid på det, bl.a. reisetid. Jeg, som statsråd, forholder meg til gjeldende arbeidstidsregler, og derfor har det vært viktig for meg å tydeliggjøre at reglene for arbeidstid skal gjelde ved hjemmekontor som ved arbeid på arbeidsplassen. Det har også vært viktig for meg å tydeliggjøre krav til det psykososiale arbeidsmiljøet hjemme, at arbeidsgiver har ansvar også for arbeidsmiljøet hjemme.

Jeg er nok uenig med representanten når det gjelder viktigheten av å innføre sekstimersdag i dag. Tvert imot ser vi at vi trenger å bruke den arbeidskraftreserven vi har – f.eks. blant deltidsarbeidende – mye bedre om vi skal nå målet om å få flere i arbeid.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg takker for svaret. Kampen for sekstimersdagen kan vi godt ha delte meninger om, men jeg mener at det er veldig relevant å se på motivasjonen for hjemmearbeid. Politisk kan man så klart ønske seg mer desentralisering, men som mennesker kan vi ønske oss mer tid til det som betyr mest. Da synes jeg det er viktig, når Stortinget samler seg om at vi skal ha en oppsummering av kunnskapsgrunnlaget og utviklingstrekk for hjemmekontor, at det også tar opp i seg det elementet. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på om hun kan si at det er viktig, for hva som er motivasjonen bak ønskene vi har for måter å jobbe på, er også viktig for å kunne samle det kunnskapsgrunnlaget som finnes, og for å kunne oppsummere det på en god måte, for så å kunne ta det videre i politikken. Da mener jeg at ønsket om hjemmekontor er relevant.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Ja, og det er nettopp derfor det er viktig at vi utvider tiden vi undersøker dette med hjemmekontor utover den tiden da det var nedstengt og folk måtte være på hjemmekontor, nettopp for å få erfaringer som er tilpasset det mer stedsuavhengige. Jeg sa at jeg trodde at mange er opptatt av den tiden de sparer, bl.a. ved at de slipper å reise til og fra arbeidsstedet – det anerkjenner jeg fullt ut. Jeg oppfattet likevel, som bakgrunn for det spørsmålet som ble stilt, en holdning til å endre til sekstimersdag, så jeg vil i hvert fall beklage misforståelsen knyttet til det spørsmålet. Vi undersøker altså dette for å finne ut mer om reelle erfaringer i en normal tid.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Det er mykje det kunne vore freistande å spørje om, men den påstanden eg kanskje stussa mest på, både i innstillinga og i det statsråden no gjentok frå talarstolen, gjaldt dette med moglegheitene i staten for å kunne jobbe desentralisert, flytte ut og vere del av eit lokalt arbeidsfellesskap ute. Både i innstillinga og i brevet frå statsråden står det at det ikkje er noko problem, for det er ingen hindringar for å gjere dette.

La oss ta eit arbeidstakarperspektiv på det: Sett at du er ein 30 år gammal rådgjevar i eit stort statleg direktorat i Oslo, og kona di eller mannen din har fått ein jobb ute i distrikta, og de har lyst til å flytte. Trur statsråden då at den arbeidstakaren det gjeld, i et stort direktorat i Oslo, opplever at det er ingen hindringar for at han berre kan ta med jobben, flytte til eit lokalt arbeidsfellesskap i distriktet og fortsetje akkurat som før? Er det ingen hindringar for det?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: I arbeidsmiljøloven er det ingen hindringer for desentralisert arbeid. Det som denne regjeringen har gjort, er at man aktivt har gått ut, i fellesføringene til underliggende etater for 2023, med at man ønsker å gi tilslutning til at desentralisert arbeid er en av de tre fellesføringene som ligger der. Grunnen til det er, som jeg også sa i sted, at man kan få en distriktspolitisk gevinst av det, at vi styrker lokale fagmiljøer, men også at statlig ansatte da kan arbeide fra langt mindre steder enn der de større virksomhetene er lokalisert. Hver enkelt virksomhet må jo selv vurdere om de kan øke bruken av desentralisert arbeid i sin virksomhet. Jeg mener i likhet med representanten at det er en fordel om desentralisert arbeid blir kombinert med å kunne tilhøre et lokalt kontorfellesskap, der det er tilgjengelig.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Lise Sundnes (A) []: Selv om den europeiske rammeavtalen og det nasjonale regelverket legger som premiss at fjernarbeid skal basere seg på frivillighet, har vi erfaring fra pandemien med at enkelte arbeidsgivere sa opp leieavtalene og avviklet den fysiske arbeidsplassen, som gjorde at enkelte arbeidstakere ringte fagforeningene sine og lurte på hvor arbeidsplassen var blitt av, og om de hadde jobb.

La dette stå som ett eksempel på at den enkelte arbeidstakers behov for fleksibilitet i et arbeidsforhold, storsamfunnets ønske om spredt bosetting og arbeidsgivers behov for styringsrett overfor dem som er i dennes tjeneste, i noen tilfeller kan stå i motstrid til hverandre. Dette tilsier at vi må ha grundige, kunnskapsbaserte vurderinger.

For å problematisere representanten Bjørlos desentraliserte kvikkfiks kan altså den enkeltes frihet til å kunne jobbe der en vil, like gjerne føre til at godt kvalifisert arbeidskraft vil bo og nyte godt av storbyens tilbud og jobbe i distriktene, noe som ikke fører til spredt bosetting. Det er mange grunner til å behandle dette grundig.

For oss i Arbeiderpartiet er det avgjørende at frivillighetsaspektet ivaretas, at arbeidstakervernet ivaretas, at yrkesskadeerstatningen sikres, og at arbeidsplassens behov for kunnskapsoverføring og meningsutveksling ivaretas. Dette tilsier at det må gjøres grundige avveininger med tanke på arbeidsgivers behov, arbeidstakers behov og storsamfunnets behov.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil seie lite grann til om ei problemstilling eg var innom i replikkvekslinga med statsråden. Når det gjeld det viktige temaet korleis staten opptrer som arbeidsgjevar, korleis staten legg til rette for at flest mogleg tilsette i jobbar som ikkje krev at ein er direkte fysisk til stades ved eit hovudkontor, har moglegheit til å jobbe over heile landet, seier regjeringa og fleirtalet at dette er det ingen hindringar for. Det er berre for kvar enkelt å gå laus på det og gjere det, og for kvar enkelt statsetat å gå i gang. Likevel skjer det ikkje. Dette krev ein aktiv politikk, det er ikkje berre å slå fast at det ikkje er formelle hindringar for det i lovverket, og at det difor sikkert vil skje. Det er ikkje slik. Dette krev vilje, det krev politisk «guts», og det krev ei klar haldning og kulturbygging på toppen – at det også i staten skal leggjast til rette for å utføre fjernarbeid, leggje godt til rette for at det skal vere mogleg å jobbe desentralisert over heile landet.

Solberg-regjeringa sette i gang eit spennande pilotprosjekt som heitte Statens hus i Distrikts-Noreg, bl.a. i den kommunen eg var ordførar i, Stad. Eg trur det var i 2019 det blei sett i gang. Eit av hovudmåla er at fleire statsetatar i dag skal kunne rekruttere og tilsetje folk desentralisert.

I januar i år kom det ei midtvegsevaluering av den piloten, og denne er verd å lese for alle som er opptekne av dette temaet, også for statsråden som er her i dag. Her oppsummerer ein eigentleg veldig godt kor langt ein er komen, ein har fått til ganske mykje spennande i prosjektet, men ein ser at ein i praksis støyter på ei rekkje barrierar. Når ein har lese den rapporten, trur eg ikkje lenger regjeringspartia vil seie at det ikkje er hindringar for at staten kan flytte ut. Det som står i den midtvegsrapporten, er at ein opplever at statsetatane er avventande og passive, det er ein silotankegang i staten som gjer at det er vanskeleg å få gjennomslag for modellar der ein søkjer saman i felles arbeidsmiljø i Distrikts-Noreg, staten er dårleg koordinert, og det er manglande lokal vedtaksmyndigheit i statsetatane for faktisk å leggje til rette for at folk i ulike etatar kan jobbe desentralisert og saman i statlege hubar ute i Distrikts-Noreg. Først og fremst er dette snakk om kulturendring.

Rapporten seier òg at dette forsøket med Statens hus i Distrikts-Noreg viser at det er eit betydeleg handlingsrom for korleis ein organiserer og legg til rette for staduavhengige arbeidsplassar i distrikta, og at om vi greier det, er det eit kinderegg der den tilsette får lettare arbeidskvardag og meir fridom, vertskommunane får bidrag til sitt kompetansemiljø og blir meir attraktive bustadkommunar og distriktsregionar, og arbeidsgjevaren får betre kunnskapsgrunnlag for å levere betre tenester. Moglegheitene finst, men det krev ein aktiv politikk, og den er diverre ikkje på plass enno.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg tror representanten Bjørlo kan ha mye rett i at det handler om kultur. Nettopp derfor, når vi da har ryddet av veien at det ikke er noen formelle hindringer i arbeidsmiljøloven, mener jeg at det er usedvanlig viktig at regjeringen har gitt denne fellesføringen til alle sine underliggende etater i 2023. Det er et ganske sterkt styringssignal at dette er et prioritert område for denne regjeringen, som altså skal handle om viktige felles og overordnete mål. De andre føringene gjelder også viktige problemstillinger for denne regjeringen og handler om bruk av lærlinger og konsulenter i staten. Jeg ønsker å presisere det, rett og slett fordi det betyr noe også hvilke føringer som blir gitt i prioriteringene som kommer fra regjeringen. Jeg er helt enig i alle argumentene for det, nemlig at en desentralisering av statlige arbeidsplasser kan styrke fagmiljøene rundt omkring, at det kan gi distriktspolitisk gevinst, og at statlig tilsatte kan arbeide fra langt mindre steder enn der de større statlige virksomhetene er lokalisert.

Jeg ser fram til å jobbe videre med dette temaet, men la det være helt tydelig at det er ingen formelle føringer. Jeg mener også at partsarbeidet i dette, at både arbeidsgivere og arbeidstakere har dette på bordet i sine samtaler, vil være med på å få bukt med det som her kanskje presenteres som et kulturproblem. Det betyr at partene, både arbeidsgivere og arbeidstakere, får et eierforhold til spørsmålene. De formelle hindringene er virkelig ikke til stede.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel