Stortinget - Møte onsdag den 1. februar 2023

Dato: 01.02.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:11]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Kjersti Toppe, Marte Mjøs Persen og Tonje Brenna vil møte til muntlig spørretime. De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Første hovedspørsmål stilles av representanten Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H) []: Etter åtte år med Høyre i regjering er det mye som går i riktig retning i skolen. Flere elever fullfører videregående skole, og mange av de elevene som har hatt det svakeste utgangspunktet, har hatt den største fremgangen. Samtidig er det nesten 20 pst. av elevene som ikke fullfører videregående. Det er en relativt stor gruppe, som av ulike årsaker ikke finner mestring og motivasjon i dagens skole.

Derfor har Høyre fremmet to omfattende rapporter siden valget. Den ene er om videregående skole for voksne, for å sikre at de som ikke fullførte videregående skole som ung, får en mulighet til å gjøre det nå, f.eks. med fagbrev, og å kunne stå lenger i jobb. Den andre rapporten er om en ungdomsskolereform, med 80 forslag som skal fremme mestring og læringsglede for alle elever, en mer praktisk og variert ungdomsskole som gjør elevene godt forberedt på videre skolegang.

Men hvor er regjeringen? Etter å ha sittet i nesten halvannet år har de ikke fremmet et eneste forslag som løfter kvalitet og innhold i skolen. Arbeiderpartiet har prioritert å reversere tiltak som vi vet virker, som satsing på lærernes kompetanse. Regjeringens respons på Høyres forslag har dels vært å angripe forslag som Høyre ikke har fremmet, og dernest i liten grad anerkjenne viktigheten av grunnleggende ferdigheter som viktig for motivasjon og læringsglede i skolehverdagen.

Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er: Når vil regjeringen komme med sine første forslag som skal bidra til å heve kvaliteten i skolen og sikre at flere elever fullfører videregående skole?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg må berømme representanten for en glimrende dobbelt inngang til problemstillingen, for etter åtte år med Høyre i regjering går alt veldig bra, men etter halvannet år med denne regjeringen er det på tide å få gjort noe, for nå går alt allikevel så meget dårligere.

Men jeg er enig med representanten i at målet er en skole der flere trives, der flere mestrer, og der flere blir kvalifisert, både mellom nivåene i skolen og til videre utdanning og arbeidsliv. Derfor har vi jobbet langs flere spor og kommer til å fortsette med det. Det ene handler om å samle alle de gode etter- og videreutdanningsmulighetene vi skal tilby våre gode ansatte i skolen, i et felles nytt system. Det er en oppfølging av en NOU, og målet er at det nye etter- og videreutdanningssystemet for både barnehage, skole og SFO skal gjelde fra 2025.

Det andre er at vi er i gang med et arbeid som gjennomføres av kvalitetsutvalget, som kom med sin første rapport i går, som ser mer helhetlig på måten vi kartlegger, tester og måler i skolen. Vi vet at det har enormt mye å si for elevene, og det har selvfølgelig mye å si også for lærerne, for det vi tester og måler, må kunne brukes på en pedagogisk fornuftig måte.

Vi jobber også videre med forslag til ny opplæringslov. Den har vi sagt at vil fremmes i løpet av våren, og der vil mange ting følges opp. I tillegg har vi i årets statsbudsjett en kraftfull satsing på å hjelpe spesielt unge som ikke er i arbeid eller utdanning, ved at vi samler og bedre sammenstiller tiltak innen helse, utdanning og arbeid for å få flere ut i arbeid og for å sørge for at man kan få hjelp til ulike utfordringer man har underveis, og ikke måtte gjøre ting stykkevis og delt. Det kommer i tillegg til at vi fra 2024 vil ha modulbasert opplæring for voksne som hovedinnretning, og selvfølgelig at vi vil følge opp både fullføringsrett og rekvalifiseringsrett i det videre.

Så jeg har ingen dårlig samvittighet for måten vi jobber på, og jeg deler representantens utålmodighet.

Jan Tore Sanner (H) []: Det gleder meg at statsråden deler min utålmodighet, og at vi kan glede oss over det som går bra i skolen. Å løfte kvalitet og innhold i skolen er ikke gjort med ett grep. Det er ikke gjort i løpet av fire år, det er et langsiktig arbeid. Nå ser vi særlig én gruppe hvor det er utfordringer, og det er den som ligger på et lavt mestringsnivå. Det er der min utålmodighet ligger. Det er viktig at det iverksettes tiltak som bidrar til mer praktisk og variert undervisning – det ligger det godt til rette for i de læreplanene vi fikk på plass i vår regjeringsperiode – og det er viktig at vi legger til rette for mer yrkesrettet opplæring også i ungdomsskolen. Høyre har i ungdomsskolereformen vår foreslått at det skal være et obligatorisk yrkesrettet valgfag. Er det et forslag statsråden kunne tenke seg å støtte?

Statsråd Tonje Brenna []: Høyre styrte landet i åtte år og gjorde svært lite for ungdomsskolen. Åtte døgn etter at jeg ble statsråd, kom forslaget fra Høyre om en ungdomsskolereform. Det står ikke til troende at de 80 forslagene Høyre selv framsatte for en ukes tid siden, er det eneste saliggjørende når det gjelder å gjøre det bedre å gå på ungdomsskolen.

Jeg kan løfte fram noen høydepunkter fra hva som lå i ungdomsskolereformen til Høyre: Det var innføring av flere nasjonale prøver, det var å få på plass igjen flere private skoler, i tillegg til at karakterene skal kunne settes fra 6. klasse. Vi strever med en ungdomsgenerasjon som kjeder seg, som mistrives mer på skolen, som opplever mer mobbing. Vi må gjøre mer for å få dem til å trives. Vi må åpenbart yrkesrette utdanningen mer. Men gamle medisiner på nye symptomer har jeg liten tro på, og vi vil heller gjøre dette på en ordentlig måte gjennom en stortingsmelding om siste del av barneskolen og ungdomstrinnet.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på mine spørsmål, men derimot kommer med uriktige påstander om Høyres politikk. Høyre har ikke foreslått karakterer fra 6. klasse. Vi ønsker å opprettholde den grensen som er i dag, hvor man kan starte i 8. klasse. Det er altså ikke et forslag Høyre har fremmet, og Arbeiderpartiet må slutte med de påstandene.

Gjennom våre åtte år i regjering har vi fått til et løft for yrkesfagene. Det er nå over halvparten av elevene som velger yrkesfag. Vi gjennomførte endringer i studieretningene, vi gjorde fellesfagene mer praktiske, flere tok fagbrev, og flere har fullført. Vi løftet yrkesfagene, men det er behov for å ta nye skritt. Det er derfor jeg vil gjenta spørsmålet: Vil statsråden støtte Høyres forslag om at vi skal starte på ungdomsskolen med et praktisk rettet obligatorisk valgfag?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg skal gi representanten rett i én ting: Jeg mente 7. klasse da jeg sa 6. klasse. Men det ligger i Høyres forslag til ungdomsskolereform at man skal kunne begynne i ungdomsskolen ett år tidligere, ergo begynne med karakterer ett år tidligere, så det står jeg ved.

For å svare på spørsmålet vil jeg si at jeg er glad for utbedringene som er gjort for yrkesfagene de senere årene. Jeg mener allikevel at det vi har drevet med, er en slags symptombehandling. Vi har ikke gått til utfordringens kjerne, nemlig at for mange elever oppdager for sent at de har praktisk interesse eller praktiske ferdigheter.

Derfor mener jeg at spørsmålet om en mer praktisk og variert skole handler om mer enn å innføre ett obligatorisk valgfag som yrkesfag. Jeg mener det handler om å jobbe praktisk og variert i alle fag. Jeg mener det handler om å lempe på noen av tingene som gjør at vi hele tiden trekker ressurser i retning av det mer teoretiske og akademiske, f.eks. en del av prøvene og kartleggingene vi driver med. Jeg mener vi må anerkjenne fullt ut at om man er god med skiftenøkkel, er god med blyant eller foretrekker å klatre i trær, innehar man viktige ferdigheter som gjør en til en elev som skal oppleve mestring. Det krever helhetlig endring og ikke bare et valgfag.

Presidenten []: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet og regjeringen ikke har noen egne forslag, men gjentar feil om Høyres ungdomsskolereform. Vi har ikke foreslått karakterer fra 7. klasse. Vi har derimot foreslått at 1–10-skoler skal kunne gjennomføre et forsøk, et forskningsbasert forsøk, og det burde være i tråd med Arbeiderpartiets tillitsreform. Men karakterer skal ikke starte tidligere enn i dag.

En viktig utfordring i skolen, særlig i ungdomsskolen, er fravær. Der foreslo Høyre i utkastet til opplæringslov at det skulle innføres en plikt for skolene til å følge opp fravær fra dag én gjennom hele grunnskolen. Vi vet at i 10. klasse er det 9 000 elever som er borte fra skolen mer enn tre uker. Vil statsråden bidra til at det blir mer forskning på årsakene til fravær, mer åpenhet om omfanget av fravær og en plikt for skolene til å følge opp fravær fra dag én?

Statsråd Tonje Brenna []: Som representanten vet, ettersom han er tidligere statsråd, har kommunene og skolene i dag en plikt til å følge opp fravær hos elevene. Det mener jeg er bra. Men at vi må gjøre mer for å få flere elever til å være motivert og til stede på skolen, er jeg helt overbevist om.

Fravær handler egentlig om to litt ulike ting. Det ene er om begrunnelsen, altså hvorfor fraværet oppstår, og det andre er: Hva gjør vi med det?

Jeg tror, som representanten er inne på, at det kunne være nyttig å vite noe mer om fravær. Derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet se på – det vil de gjøre fram mot sommeren – hvordan man på en eller annen måte og litt mer helhetlig kan følge fraværet vi har i grunnskolen. Så der er vi enige. At det skal føre til at vi får mer rigide regler eller andre ting som rammer inn elevene heller enn å ramme inn de voksne rundt, som har en plikt til å følge opp elevene, er jeg derimot mer skeptisk til. Jeg mener at alle som jobber tett på elevene våre, har et ansvar for å følge opp hvis de ser at elever har stort fravær, og så skal vi legge gode rammer for det. Men de voksne må hjelpe de yngste elevene tilbake på skolen.

Presidenten []: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg håper at det som nå lå i statsrådens svar, er at man vil bidra til mer åpenhet om fraværet – at kommuner og også vi nasjonalt kan få vite mer om fraværet i grunnskolen. I dag er det kun 10. klasse vi har kunnskap om, og der er det bekymringsfullt stort fravær.

Så lå det i mitt spørsmål om regjeringen ville gå videre med den borgerlige regjeringens forslag om at skolene skal ha en plikt til å følge opp fraværet. Det lå i opplæringsloven. Det er ikke slik at alle gjør det i dag. Fire av ti skoleledere sier at de ikke har egne rutiner for å følge opp elever med høyt fravær. Dette er en stor utfordring. Har man høyt fravær i grunnskolen, er veien kort til at man faller fra på videregående skole. Vil statsråden følge opp forslaget om å lovfeste i opplæringsloven en plikt til å følge opp fravær gjennom hele grunnskolen?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg har også sett tallene der én av fire skoleledere sier at de ikke følger opp dette, og det er bekymringsfullt. Jeg er imidlertid helt sikker på at representanten er enig med meg i at det først og fremst er bekymringsfullt for de elevene det gjelder. De skolelederne som melder om dette, vet jo at det er de som må følge det opp. Så her er det litt avstand, kanskje, mellom det som står i lov og forskrift, og det som faktisk skjer på den enkelte skole. Jeg håper alle skoleledere og lærere som ser at de har fravær på sin skole, jobber seriøst og alvorlig med å følge det opp.

Så til spørsmålet om dette med åpenhet rundt fravær. Vel, det spørs jo litt hva man legger i åpenhet. Hvis vi skal ha åpenhet for å rangere skoler, konkurrere mellom skoler eller klasser, eller si at dette er en god skole, for her er det lavt fravær, dette er ikke en god skole, for her er det høyt, er jeg skeptisk til åpenhet om det. Men hvis det at vi vet mer om hvilke symptomer vi ser på at elevene våre ikke trives, kan hjelpe oss til å få dem til å trives bedre, er jeg for det. Så det spørs hva Høyre egentlig legger i saken om åpenhet knyttet til fravær, for saken må jo være å bekjempe fraværet, ikke å ha åpenhet om det.

Presidenten []: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H) []: For å bruke et bilde: Man må slå på lyset, rett og slett. Skal man kunne ta tak i problemet, må man vite at det eksisterer. Da jeg var kunnskapsminister, hadde bladet Utdanningsnytt en undersøkelse blant landets største kommuner, og det var få av dem som visste noe om fraværet på egne skoler. Derfor er det viktig at vi får mer kunnskap om årsakene til fravær, og det er grunn til bekymring om fraværet, særlig etter pandemien og langvarig streik.

Så til et annet spørsmål som handler om nettopp den gruppen som vi vet sliter: Det handler om grunnleggende ferdigheter. Vi fikk på plass en plikt for skolene til å gi intensivopplæring til elever i 1. til 4. klasse som ble hengende etter i norsk, engelsk og matte. Det gikk Arbeiderpartiet imot i sin tid. Nå vet vi at det også er en utfordring at elever starter på ungdomsskolen med svake grunnleggende ferdigheter og dermed har problemer i overgangen til videregående skole. Vi har nå foreslått en ny plikt til intensivopplæring i norsk, engelsk og matte på ungdomsskolen. Er det et forslag regjeringen kan tenke seg å vurdere?

Statsråd Tonje Brenna []: Som representanten er veldig klar over, kommer ikke jeg til å forskuttere verken til ham eller til andre hva som kommer i ny opplæringslov. Representanten må dessverre vente til den legges fram, og da får han svar på opptil flere av spørsmålene sine.

Når det gjelder å slå på lyset, vil jeg påstå at det er ikke spesielt mørkt der ute. Jeg er helt overbevist om at de aller fleste skoler vet hvordan det står til hos dem. De som ikke vet det, tror jeg ikke først og fremst trenger hjelp av Stortinget til å få vite hvilket fravær de har på sin skole. Jeg tror de må være interessert i det, gå inn i det og overholde sine forpliktelser – være interessert i å finne ut hvorfor elevene deres ikke er til stede, eventuelt hvorfor de har for svake lese-, skrive- og regneferdigheter, hvis det er det som er utfordringen, og jobbe systematisk med det.

Jeg opplever at Stortingets og regjeringens oppgave selvfølgelig er å legge gode rammer, men vi skal ikke detaljstyre hvordan man pedagogisk der ute vurderer hvordan enkeltelever eller klasser kan lære å lese, skrive og regne bedre. Det må vi vise med all tydelighet at vi har tillit til at lærerne vurderer.

Presidenten []: Abid Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Raja (V) []: Statsråden sa at vi strever med at elevene kjeder seg på skolen. Fra Ungdata-undersøkelsen vet vi at stadig flere ungdommer har et negativt forhold til skolen, og mange oppgir nettopp at de kjeder seg. Det er jo et faresignal også for statsråden. Skolen skal ikke være kjedelig. Det skal være utfordrende, motiverende og gøy å gå på skolen. Jeg tror ikke at det er noe galt med våre barn og unge. Kanskje svaret ligger i måten vi har organisert skolen på? Det er lite frihet til å dyrke faglige interesser og for lite fleksibilitet for skolen til å tilpasse og variere opplæringen. Jeg har registrert at Høyres ungdomsskolereform ikke øker antallet timer med valgfag, og foreslår å gjøre det obligatorisk å velge et yrkesfaglig valgfag. Jeg lurer på om statsråden heller vil være med på Venstres forslag om å gi elevene mulighet til å ta flere valgfag og skape et bredere utvalg av valgfag, for jeg hører at statsråden sier «praktisk og variert». Samtidig sier hun også at hun er utålmodig, og da lurer jeg på: Når blir prat til handling?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er glad for inngangen til spørsmålet som representanten har, for jeg er helt enig i problembeskrivelsen. Vi har en situasjonen i dag hvor utgangspunktet er veldig fint. Seksåringene våre kommer til skolen med altfor stor ransel, gleder seg, blir utrolig fort glad i klassekameratene sine og læreren sin og har det veldig, veldig bra. Men et eller annet sted mellom 4. og 5. trinn skjer det noe. Motivasjonen faller, og opplevelsen av å mestre faller. Flere opplever å kjede seg, og mobbingen øker, noe som jeg er helt overbevist om at henger sammen. Derfor mener jeg vi må ta tak i dette langs flere linjer. Det handler selvfølgelig både om hvordan vi innretter de ulike fagene, og om arbeidsmetoder i ulike fag. Det handler om, som representanten selv er inne på, i hvilken grad vi lar elevene velge – jeg tror det ligger utrolig mye gode følelser i å få lov til å ta beslutninger om egen hverdag tidlig, og kanskje mer jo senere i utdanningsløpet man kommer – og det handler om at man får mulighet til å utforske flere fag, fordype seg i fag og utforske andre arbeidsmetoder. Så jeg er enig i beskrivelsen, men vi kommer til å jobbe med stortingsmeldingen et år til før vi kommer tilbake til Stortinget med den.

Presidenten []: Abid Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Raja (V) []: Jeg skulle ønske at statsråden var mer utålmodig enn som så, for til nå har det ikke kommet noe tiltak. Vi hadde håpet at tiltakene kunne komme nå, for det hun sier, er jo helt riktig, at Elevundersøkelsen viser at motivasjonen for læring synker fra 5. trinn og er lavest på 10. trinn. Mange av de barna har ikke tid til å vente på at statsråden fortsetter å jobbe med dette uten å komme med noe tiltak her og nå. Det haster med å skape en skole som motiverer hver eneste dag, for de elevene som går på skolen i dag. Fram til nå har jo ikke regjeringen iverksatt et eneste tiltak for å gjøre noe med dalende motivasjon. Under pandemien gjorde vår regjering ekstremt mye for å motvirke den dalende motivasjonen. Under lærerstreiken gjorde statsråden forsvinnende lite for å motvirke dette, og heller ikke i ettertid. Jeg lurer på hvordan statsråden vil jobbe for å styrke motivasjonen og styrke elevenes medvirkning – eller må de bare sitte og vente et helt år før det kommer noe tiltak fra denne regjeringen?

Statsråd Tonje Brenna []: Disse tallene som jeg peker på – som handler om motivasjon, mestring og trivsel – har gått jevnt og trutt nedover siden 2015–2016. Jeg mener å huske, på tross av mine matematikkferdigheter på skolen, at det var representantens eget parti som styrte landet og skolen i brorparten av de årene. Det minner oss på noe annet viktig, nemlig at vår skole heldigvis er en stor og robust organisasjon som ingen i noe storting kan knipse i fingrene og gi beskjed om å forandre seg. Skal vi endre ting til det bedre, må vi gjøre det sammen. Derfor er jeg ikke fornøyd med å vite hva tallene for elevenes trivsel er. Jeg vil vite hvorfor tallene er slik, og det tar det litt tid å finne ut av. Det gjør vi sammen med forskerne. Det gjør vi sammen med lærerne. Det gjør vi sammen med vårt eget elevpanel, som jevnt og trutt gir meg en strøm av gode forslag til hvordan vi kan gjøre skolen bedre. Alt dette skal munne ut i en stortingsmelding om 5.–10. trinn. Den kommer til å komme hit, men dette må vi gjøre på en skikkelig måte, ikke stykkevis og delt.

Presidenten []: Abid Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Raja (V) []: Lærere er det viktigste vi trenger i skolen for å for å få til motivasjon. Vi vet at antallet søkere til læreryrket gikk oppover, og nå har det begynt å snu og å gå nedover. Etter dagens regjerings, jeg vil si, dårlige håndtering av høstens lærerstreik står mange lærere igjen med dalende motivasjon. Det er skadelig, for vi trenger hver eneste lærer til å stå i jobben, og vi ønsker også i utgangspunktet at flere skal søke seg til yrket. Det er den gode læreren som er grunnen til at barna våre trives, og at de har det bra på skolen. Når vi nå sliter både med rekruttering av nye lærere og å holde på dem vi har, kan det gå ut over barna og mulighetene de trenger å få. Det er på tide at denne regjeringen faktisk tar noen grep.

Jeg er glad for at Stortinget i går vedtok to av Venstres forslag, som vi hadde lagt fram for å styrke rekrutteringen til læreryrket, men jeg lurer på: Når kommer regjeringen selv på banen for å gjøre læreryrket mer attraktivt?

Statsråd Tonje Brenna []: Representanten kan gjenta til det kjedsommelige at jeg foretok meg for lite under lærerstreiken, at jeg burde ha grepet inn, at jeg burde sagt noe, at jeg burde gjort noe for å kompensere for den situasjonen elevene var i. Det oppsummerer egentlig hvordan representantens eget parti og mitt parti ser på arbeidslivet, på organisasjonsfrihet, på streikeretten og på retten til å komme sammen og stå opp for sine krav, for en forutsetning for et sterkt trepartssamarbeid er at vi respekterer de ulike partenes roller. Hvis statsråder skulle blande seg inn og lage en rekke tiltak som skulle kompensere for, forverre eller med annen motivasjon påvirke en streik på en eller annen måte, så forsvinner det. Med det ville den norske modellen blitt utfordret på en måte den ikke har vært tidligere. Jeg mener det er helt riktig at det er partene som løser disse arbeidskonfliktene. Jeg mener også, som representanten selv var inne på, at det er veldig bra at vi kom til enighet i går i Stortinget om en rekke tiltak vi skal gjøre for å styrke lærerne og lærernes rolle, og det ser jeg fram til å fortsette med sammen med representantens parti.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Silje Hjemdal (FrP) []: Spørsmålet går til forbrukerminister Kjersti Toppe.

Før jul foreslo Fremskrittspartiet å forbedre forbrukernes kjøpekraft gjennom bl.a. å halvere matmomsen, fjerne drivstoffavgiftene og gi full refusjon for strømkostnader over 50 øre/kWh – og da til alle. Dette mener Fremskrittspartiet var kraftfulle grep som kunne betydd en forskjell for tryggheten i folks hverdag i en tid der faktisk veldig mange mennesker kjenner på en stadig mer presset økonomi.

Ikke lenge etter at Fremskrittspartiets forslag ble nedstemt, står vanlige folk akkurat nå og kikker på kvitteringen for dagens innkjøp og undrer på hvorfor maten i dag er veldig mye dyrere enn sist onsdag. Hvorfor er brokkolien 134 pst. dyrere, og hvorfor har avokadoen gått opp fra 19,90 til nærmere 35 kr? Gjør regjeringen noe aktivt for at min hverdag skal bli enklere? Eller skjønner de ikke at det er vanlige folk og familier som nå sliter med å få hverdagen til å gå rundt? Det er det faktisk mange som spør seg.

Prisgaloppen på mat rammer bredt – liten, stor, studenter som pensjonister, ja, folk i både by og distrikt. Og mens regjeringen følger situasjonen nøye, tømmes sparekontoer og kredittkort går varme. Det er nettopp forbrukerne som rammes hardest av kraftig prisøkning på mat. Da må man spørre seg hvor nettopp forbrukerministeren er i disse tider.

Hvilket ansvar føler forbrukerministeren at hun har for å forenkle forbrukernes hverdag? Og hva vil hun konkret gjøre for å hjelpe forbrukere som nå drukner i prisøkninger på alle fronter?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er ein krevjande situasjon for mange. Eg er jo ikkje berre forbrukarminister, eg er òg barne- og familieminister, og spesielt vil mange barnefamiliar oppleva det som krevjande med så mange auka kostnader, og det gjeld òg auka prisar på mat.

Ein del av dei tiltaka som representanten etterlyser, høyrer inn under ansvarsområdet til andre statsrådar – eg tenkjer på nærings- og handelsministeren og landbruks- og matministeren. Men det er klart at det er òg viktig at vi ser til at forbrukarane ikkje vert lurte, og at marknaden fungerer på ein slik måte at det ikkje går ut over forbrukarane. Dessutan er det ikkje berre forbrukarane dette handlar om. Det er viktig for både brukarar og eigentleg heile samfunnet.

Eg samarbeider tett med dei andre statsrådane på dette området, og spesielt har eg vore opptatt av korleis konkurransen i daglegvaremarknaden verkar. Eg har bl.a. ansvaret for Forbrukartilsynet og Forbrukarrådet, og det er viktig at vi har god finansiering av dei, så dei kan stilla opp og å vera på. Ein må òg sjå på om det er villeiande marknadsføring til forbrukarane, f.eks. slik debatten om «krympflasjon» viste tidlegare i år. Det er slikt som eg har slått ned på, og som eg sørgjer for at det finst mekanismar for der ute, slik at det vert ei reell prisopplysing. Så er det no gjort ei rekkje tiltak frå dei andre statsrådane si side for å sjå til at konkurransen går rett føre seg.

Silje Hjemdal (FrP) []: Forbrukerministeren minner om at det er to andre ministre som skal være aktive i dette, men heller ikke de har klart å komme med noe konkret som hjelper folk med regningene her og nå. Da kan man minne om at ordet «matmoms» forekommer hele 14 ganger i Senterpartiets alternative budsjett for 2021. Da var Senterpartiet klar på at en reduksjon i matmoms var et viktig politisk verktøy. Nå er Senterpartiet i regjering. De har tilgang på mange av verktøyene og kan bruke dem for å redusere matprisene, som f.eks. strømstøtte til bedrifter og å redusere drivstoffavgifter og matmoms. Imidlertid har vi sett lite til det. Da må jeg utfordre forbrukerministeren på om hun fremdeles er enig med gamle Senterpartiet i at å redusere matmomsen vil kunne bety mye for lommeboken til dem som nå sitter hjemme og ser på.

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er lansert veldig mange tiltak frå regjeringa si side om det ein no gjer for å styrkja konkurransen og sjå til at det ikkje vert ei uriktig prisdanning – utan at eg skal nemna dei her i dag. Blant anna er prisdanning og dei to prisvindauga noko av det ein no ser på. Marginstudie er noko anna. Konkurransetilsynet skal òg sjå på den prissignaliseringa som vi ser.

Når det gjeld matmoms, står det sikkert nemnt 14 gonger i budsjettet til Senterpartiet. Vi har ikkje full moms på mat, og det er det god grunn for. Om vi skal ta han endå lengre ned i ein akuttsituasjon, vert ei anna vurdering. Sjølv om representanten ikkje likar å høyra det, er ikkje det noko ein forbrukarminister kan vedta åleine.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Dagfinn Henrik Olsen.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Mitt oppfølgingsspørsmål går til arbeids- og sosialminister Marte Mjøs Persen.

Mange pensjonister merker at økningen i matvareprisene gjør kraftig innhogg i deres økonomi. Vi vet at pensjonister over tid har måttet prioritere hva de har råd til, og mange dager i uken har de kanskje ikke råd til varm mat, for de vil prioritere å kjøpe gaver til f.eks. barnebarn. I går kunne vi lese om Lilly på 74 år, som er sjokkert over at pensjonen blir mindre og mindre verdt, men som likevel tok seg råd til å kjøpe et syltetøyglass fordi hun skulle få barnebarnet på besøk. Lilly var ikke minstepensjonist, så når man skjønner hvordan hun har det, kan man også skjønne hvordan de som sitter nederst ved bordet, altså minstepensjonistene, har det. I vårt alternative budsjett foreslo vi tiltak som makspris på strøm, midlertidig fjerning av drivstoffavgifter og halv matmoms, som ville ha bidratt til å øke pensjonistenes kjøpekraft.

Hva vil statsråden og regjeringen gjøre for å sikre at pensjonistene raskt får økt kjøpekraften sin?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det viktigste handler om regulering av pensjonsnivåene. Regjeringen la i desember 2021 fram et lovforslag i Stortinget om at pensjoner under utbetaling skulle reguleres med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Det sluttet Stortinget seg til, og med den nye reguleringsmetoden ble det gjort gjeldende fra og med trygdeoppgjøret i 2022. En regulering med gjennomsnittet av pris- og lønnsvekst vil sikre pensjonistene reallønnsvekst i de årene. Det betyr at med de nye reglene vil det i årets trygdeoppgjør automatisk bli kompensert for at prisveksten i 2022 ble langt høyere enn det man la til grunn i fjorårets trygdeoppgjør.

Representanten nevner mange ulike tiltak som også ville komme andre til gode. Det er det samme man gjør med regjeringens politikk på dette området: Vi har en sterk strømstøtteordning, og vi gjør det vi kan for å holde inflasjonen og prisveksten nede.

Presidenten []: Dagfinn Henrik Olsen – til oppfølgingsspørsmål.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det er riktig som ministeren sier, at man i fjor fikk på plass et system som skal kompensere for den prisstigningen som har vært. Men den prisstigningen og den reduksjonen av kjøpekraft som var i årene før, valgte regjeringen ikke å følge opp. Pensjonistforbundet har anslått at den reduserte kjøpekraften for pensjonistene i 2022 var på hele 5,6 mrd. kr, noe som utgjør 5 500 kr per pensjonist. Det er mye når man i utgangspunktet har lite. Å få disse pengene året etter, når man egentlig hadde trengt dem det samme året, er egentlig for sent.

Vil statsråden garantere at pensjonistene i år fullt ut får kompensert den kjøpekraften de tapte i 2022? Ser statsråden at det er mulig å gjøre noen tiltak som kan sikre at kjøpekraften opprettholdes gjennom året 2023, dersom situasjonen skulle bli lik den som var i 2022?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg kan nevne at regjeringspartiene og SV i budsjettavtalen ble enige om å øke minste pensjonsnivå for enslige med 4 000 kr årlig fra 1. januar 2023. Det er en økning som nå forberedes med sikte på å få gjort utbetalingene.

At dette nå er lovregulert, gir en forutsigbarhet for pensjonistene. Man vet hva som blir resultatet, nemlig at man regulerer med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Det har Stortinget sluttet seg til, og jeg er veldig glad for det. Regulering med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten har lenge vært kjent politikk for Arbeiderpartiet. Vi gikk til valg på dette allerede i 2017. Slik sett kan jeg garantere at det blir resultatet. Det må komme etterskuddsvis, for vi vet jo ikke resultatet av den faktiske prisveksten før året etter.

Presidenten []: Gisle Meininger Saudland – til oppfølgingsspørsmål.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: I dag kom prissjokket på matvarer. De som merker denne ekstreme prisveksten mest, er de som har minst, og som får ytelser og pensjon fra det offentlige, som statsråd Mjøs Persen har ansvaret for. Den ekstreme prisstigningen gjør at mange av disse menneskene ikke klarer å få den økonomiske hverdagen til å gå rundt. Derfor har bl.a. Fremskrittspartiet tatt til orde for halv matmoms og makspris på strøm. Da vil pensjonistene og de som går på de laveste offentlige ytelsene – som statsråden har ansvaret for – få en forutsigbar og lavere pris på det mest nødvendige, nemlig mat og strøm.

Hvorfor ønsker ikke statsråden dette?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Denne regjeringen har gjort ganske mye for å holde prisene nede, inflasjonen lav og ikke minst rentenivået lavt, som er viktig for veldig mange av dem vi snakker om i dag. Regjeringen har tatt andre grep som har hatt stor effekt, bl.a. en strømstøtteordning som har vært veldig viktig for regjeringen. Regjeringen fører en politikk som reduserer økonomiske og sosiale forskjeller. Det er tre overordnede grep vi tar for å få til dette.

Det ene handler om å få folk i jobb. Det andre handler om gode og universelle velferdsordninger for andre, og vi har styrket en hel rekke av dem, både på kunnskapsministerens område og på mange andre områder. Det tredje er en mer rettferdig og omfordelende skattepolitikk.

Regjeringen har en veldig tydelig omfordelingsprofil på budsjettet for 2023: De med lave og vanlige inntekter får redusert skatt, samtidig som de med høy inntekt og formue må bidra litt mer. Regjeringen reduserte dessuten veibruksavgiften, slik at de samlede drivstoffutgiftene reduseres.

Presidenten []: Gisle Meininger Saudland – til oppfølgingsspørsmål.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det er ikke bare Fremskrittspartiet som vil ha billigere mat og strøm. Til og med lederne i to LO-forbund ønsker det samme. Handel og Kontors leder vil matmomsen til livs, og Fellesforbundets leder vil ha makspris på strøm. Siden statsråden ikke ønsker å lytte til Fremskrittspartiet, er hun da villig til å lytte til sine venner i LO, som ønsker Fremskrittspartiets politikk på dette området?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Regjeringen har tatt grep både for å holde strømprisene nede og for å sørge for at matprisene – som barne- og familieministeren bl.a. har gjort rede for her – holder seg lave. Vi skal lytte til folk, og det er klart det er krevende for ikke bare LO-medlemmer, men også for veldig mange andre, at strømprisene nå er høye og matprisene stiger. Bakgrunnen for dette er krigen i Ukraina. Vi står nå i en situasjon der Putins grusomme krigshandlinger ikke bare rammer Ukrainas befolkning, men også hele Europas befolkning, ved at både energipriser og matvarepriser er brakt inn i dette.

Når det gjelder barnefamiliene, har barnetrygden blitt økt. Vi har økt den utvidede barnetrygden for enslige forsørgere. Satsene for barnetillegg til mottakere av arbeidsavklaringspenger, kvalifiseringsstønad og dagpenger økes til 35 kr per dag fra 1. februar – og jeg kunne ha ramset opp mye mer.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kirsti Bergstø (SV) []: I dag øker prisene på mat noe voldsomt. Det er noe som mange her i landet har fryktet, fordi man kjenner at utilstrekkeligheten øker med prisene. For mange kommer dette som nok en stein til byrden, fordi man ikke klarer å få endene til å møtes fra før.

Vi vet at en av tolv ikke har nok penger til mat og må enten stå over måltider, oppsøke matstasjon eller kontakte Nav for å søke om nødhjelp. I Trondheim har de opplevd en økning i matutdelingen på 375 pst.

Mange husker kanskje også alenemoren Renate fra Drammen som stilte opp i Debatten på NRK i høst. Hun fortalte at hun skrudde av varmen, tok på pleddet og frøs hjemme for å spare strøm, og at hun bare spiste to brødskiver til middag. Hun er ikke alene, men er det noe vi vet, så er det at det ikke blir fullere på fatet til Renate eller andre som nå sliter med de økte prisene. Da er det viktig å ta bort den skammen og utilstrekkeligheten som man kjenner hver for seg, og løfte i lag. Det er det vår bevegelse har gjort gjennom organisering, omfordeling, gjennom samfunns- og velferdsbygging og har på den måten historisk klart å skape samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap.

Jeg vil gjerne høre hva statsråden nå tenker om den alvorlige situasjonen som folk i landet vårt står i, og om regjeringen vil ta flere grep for å bekjempe fattigdom og forskjellene som nå tynger landet.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg deler representanten Bergstøs virkelighetsbeskrivelse av samfunnsutviklingen historisk, om hvordan vi har klart å omfordele, og hvordan det er noe av det aller viktigste vi gjør for både å opprettholde god sosial mobilitet og å redusere sosial ulikhet i samfunnet vårt. Da må alle jobbe sammen.

Da må de tre statsrådene som sitter i denne salen her i dag, jobbe sammen for å klare det, for velferdsstaten vår er mer enn bare ytelser. Det er gratis kjernetid i SFO, det er billigere barnehager, det er økt barnetrygd for enslige forsørgere, det er en god skole, slik at folk ikke faller utenfor eller avslutter utdanningen sin for tidlig og ikke kvalifiserer seg for arbeid. Det er alle disse delene av velferdsstaten som er nødt til å jobbe sammen.

Nå står mange i en akutt situasjon. Det kan være en fattig trøst, kanskje, at vi gjør det vi kan for å sørge for at flere skal komme i arbeid. Vi styrker bl.a. ungdomsgarantien for å få det til. Da er det viktig det regjeringen og SV har gjort sammen, med både å styrke barnetilleggene, gi enslige mer i pensjon og lage et statsbudsjett som holder rentene nede, som demper inflasjonen, og som sørger for at vi håndterer denne situasjonen.

Det er viktig for meg som arbeids- og inkluderingsminister å si at alle som har et hjelpebehov, kan henvende seg til Nav-kontoret for å få lagt fram sin sak og få veiledning og informasjon. Blant annet er Navs økonomi- og gjeldsrådgivningstjeneste et viktig tilbud til personer som har økonomiske problemer. Og for dem som trenger supplerende sosialhjelp eller sosialhjelp, er det også slik at sosialtjenesteloven sier at man skal gi det som er nødvendig for et livsopphold. Da kan det, med økte priser, være behov for å justere utbetalingene.

Kirsti Bergstø (SV) []: Det er ingen tvil om at mye har kommet bedre ut av budsjettforliket og enigheten med SV enn det utgangspunktet var. Det er vi alle glade for, men jeg tror at vi hadde trengt en mye kraftigere økonomisk omfordeling der løsningen for å holde rente og inflasjon i takt heller handler om å ta ned kjøpekraften på toppen, slik at man kunne ha styrket den i bunnen. Vi hører at de som har hatt lavest inntekt, har også hatt dårligst inntektsutvikling over flere år, og at folk som har jobb, nå må ha en jobb i tillegg for rett og slett å klare å få endene til å møtes. Da er det store spørsmålet: Hvilke grep er det vi kan ta nå for rett og slett å løfte i lag og styrke fellesskapet enda mer for dem som sliter?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er vel en måned siden denne salen vedtok budsjettet som regjeringspartiene og representantens parti ble enige om for inneværende år, som handler nettopp om å omfordele. Der er vi i gang. Det var et av de mest omfordelende budsjettene på mange tiår, og det er også et budsjett som akkurat har begynt å virke. Flere av endringene trer i kraft nå, og folk har ikke engang fått lov til å merke at det skjer enda. Jeg mener at det også er veldig viktig at vi holder fast på den politikken som vi har, samtidig som vi skal utvikle. Det er et mål å holde forskjellene i Norge lave. Det innbyr til et tillitssamfunn, og derfor må vi jobbe videre med dette når vi nå går i gang med arbeidet for statsbudsjettet for 2024.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Kirsti Bergstø.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi deler målet om reduserte forskjeller og også gleden over at et mer omfordelende budsjett skal begynne å virke. Samtidig må vi se framover sammen. Vi møter ofte argumenter i den politiske debatten når vi ønsker å øke ytelsene og redusere prisen på velferden, om at det skal lønne seg å jobbe, og arbeidslinjen blir ofte brukt som et argument for å holde ytelser nede, historisk sett. Men vi ser også at det pågår en stor diskusjon nå. FO-leder Mimmi Kvisvik, som organiserer sosialarbeiderne i dette landet, har tatt til orde for en ny forståelse av arbeidslinjen, som handler om nettopp inkludering, som statsråden var inne på, og å styrke sosialpolitikken. Da undrer en seg på om statsråden er enig med SV og FO-lederen i at det er viktig og riktig å tenke nytt om arbeidslinjen nå.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Arbeidslinjen handler om en aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse og ikke minst om at det skal lønne seg å arbeide. Like mye handler den om et arbeidsliv som tilrettelegger for at de som kan jobbe, også skal få en reell mulighet til det.

Jeg må igjen si at alle velferdsordninger skal spille sammen, slik at de støtter opp om målet om bred deltakelse i arbeidslivet. Vi må gjøre mer for å gi alle de som ønsker det, en helt reell mulighet til å delta i arbeidslivet, og det gjør regjeringen bl.a. ved å gjøre det lettere for flere å delta i både opplæring og kompetanseheving. Vi innfører nå en ungdomsgaranti. Erfaring viser at det er viktig at ungdom følges tett nok og tidlig nok opp, og vi utformer bl.a. et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som skal legge til rette for at flere kan kombinere trygd og arbeid. Velferdsstaten og arbeidslinjen henger definitivt sammen, og de understøtter hverandre, men det er arbeid som finansierer velferdsstaten.

Presidenten []: Kirsti Bergstø – til oppfølgingsspørsmål.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi er helt enig i at man trenger en aktiv politikk for å få flere i jobb og for å åpne opp arbeidslivet for flere. Derfor vil vi f.eks. ha arbeidsformidling i offentlig regi og sørge for at det er der det skjer. Men når vi gjentar mantraet om at det skal lønne seg å jobbe, er det jo noen som vet det mer enn noen andre, og det er alle de som ikke har jobb, eller er for syke til å jobbe. I altfor lang tid har vi opplevd at redselen for at noen skal få litt for mye i trygd, har vært større enn redselen for at folk skal vokse opp eller leve i fattigdom. Det er nettopp den vi er nødt til å få tatt vekk, for hvis mantraet er at det skal lønne seg å jobbe, og vi vet at noen har så lave lønninger at de må ha både en og to jobber – ja, så står vi på stedet hvil. Derfor vil jeg utfordre statsråden på om hun ser at arbeidslinjen tidvis har blitt en fattigdomsfelle med en sånn type argumentasjon.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Nei, jeg vil ikke gå så langt som til å kalle det en fattigdomsfelle, for bred deltakelse i arbeidslivet gir oss også muligheten til å bygge velferdsstatens sikkerhetsnett enda sterkere. Det er det som gjør at vi kan sørge for. Men det jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen av, er påstanden om at man må holde trygdene så lave som mulig for å gjøre dette. Tvert imot mener jeg det er viktig at vi har et sterkt sikkerhetsnett for alle de som faller utenfor arbeidslivet. Sykepengeordningen f.eks., som gir 100 pst. dekning, er veldig viktig for å få folk til å komme tilbake, men også alle de andre helserelaterte ytelsene er det selvfølgelig viktig at vi understøtter og har på et nivå som folk klarer seg på.

Så nevnes også lave lønninger. Det er et problem som vi kanskje best klarer å få bukt med ved å styrke det organiserte, seriøse arbeidslivet.

Presidenten []: Kirsti Bergstø – til oppfølgingsspørsmål.

Kirsti Bergstø (SV) []: Utfordringen her er at så lenge hovedargumentet er at det skal lønne seg å jobbe, vil de med lavest lønninger, som har stått nærmest på stedet hvil og hatt den laveste lønnsveksten over tid, også møte det argumentet. Det er der det blir en fattigdomsfelle i arbeidslinjen. Jeg traff en alenemor, som var organisert i Fellesforbundet og gjorde alt det vi på venstresiden ønsket at hun skal gjøre, stå på med arbeidskameratene sine for å øke lønnen gjennom organisering, men som likevel var nødt å ha tilleggsjobb for å klare seg. Når vi har en logikk som sier at det alltid skal lønne seg å jobbe – ja, så er det hennes lønning det blir målt mot. Hvordan skal man klare å sørge for at forskjellene går ned og fattigdommen reduseres uten å øke ytelsene?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Like mye som at arbeidslinjen handler om langt mer enn ytelsene, handler arbeidslinjen først og fremst om at det på lang sikt skal lønne seg å jobbe, at man har et arbeidsliv der vi forsørger oss selv, familiene våre og klarer å tjene opp pensjonspoeng, som gjør at vi får pensjon i framtiden. Men det er klart at ytelsene må henge med på kostnadsutviklingen også, og det opplever jeg at vi nå har et system for som fungerer relativt godt. Det er viktig at vi også skal ha arbeidsinsentiver. Det må være et økonomisk insentiv til å komme tilbake i arbeid. Og så tar man jo her opp et grunnleggende problem, at hele samfunnet vårt er utformet på en sånn måte at man egentlig bør ha to fulltidsinntekter for å leve gode liv.

Presidenten []: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Mímir Kristjánsson (R) []: Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen.

Det er begynt å bli en god del år siden Den norske Amerikalinje ble lagt ned – det selskapet gikk ad undas i 1995, faktisk – men de siste årene er det oppstått en ny amerikalinje i Norge, og den er sjøsatt i eldrepolitikken. Den ble satt veldig klart ord på av Mjøs Persens statsrådskollega Ingvild Kjerkol, som nylig sa at hver og en av oss må ta større ansvar for å planlegge for egen alderdom. Det var responsen på de rystende avsløringene om eldreomsorgen som NRK Brennpunkt har kommet med.

Alderdom handler om mer enn eldreomsorg, det handler også om pensjon. De siste årene har vi, også i pensjonspolitikken, fått stadig større vekt på at hver og en av oss må ta større ansvar for å planlegge egen alderdom. Vi må spare til pensjon privat, og vi må sikre oss og jobbe lenge nok til å klare å få nok pensjonspoeng til å ha et verdig liv også etter at vi går av.

I sin tid sa den store politiske tenkeren Wenche Myhre at når hun ble 66, drømte hun om å få hårsveis som en pønker og lommer fulle av gryn, og hun skulle kjøpe motorsykkel for pensjonen som hun fikk. Det er veldig, veldig langt fra virkeligheten for mange norske pensjonister i dag. Det lever flere titusen norske pensjonister godt under fattigdomsgrensen. Realiteten er at muligheten til å kjøpe motorsykkel er null komma niks. Spørsmålet er heller om man har råd til både å betale strømregningen og kjøpe mat.

Spørsmålet til statsråden er: Anser regjeringen og statsråden det som deres ansvar, samfunnets ansvar, å sørge for å løfte disse pensjonene – eller vil de også her være enig i, som statsråd Kjerkol har sagt, at det er opp til den enkelte å planlegge for egen alderdom og et liv utenfor fattigdom?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Vi har et godt pensjonssystem i Norge. Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen av at spesielt de som er enslige på minsteytelse, opplever den tiden vi lever i, som veldig vanskelig nettopp på grunn av økte priser og kostnader. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettenigheten med SV også økte minstepensjonene.

Nå planlegger vi en stortingsmelding om pensjon etter at pensjonsutvalget leverte sin evaluering, der de mente at man burde gjøre pensjonssystemet mer sosialt bærekraftig. Der vil vi komme tilbake til bl.a. hva vi skal gjøre med minstenivåene, og jeg synes det er naturlig at minstenivåene også avklares i et nytt pensjonsforlik.

Vi har allerede gjort et veldig viktig grep som dreier seg om å styrke pensjonssystemet for framtiden, og det handler om pensjon fra første krone. Alle mennesker som bruker sin tid på arbeid, helt fra første arbeidstime – de som er unge, de som er eldre, de som jobber deltid, de som jobber, vil få pensjonsopptjening fra første krone. Vi har også fullført tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor, og den kommer fra 2025. Den er også viktig.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg takker statsråden for svaret. Det er ingen overraskelse at politikere er fornøyd med seg selv. Det tror jeg vi ofte er, hele gjengen, men jeg synes det er litt vanskelig å være fornøyd når man ser hva minsteytelsene i det norske pensjonssystemet ligger på.

Bare så alle skal ha klart for seg hva vi snakker om, er minstepensjonen for en enslig minstepensjonist 209 500 kr før skatt. Det er altså en femtedel av en stortingslønn. EUs fattigdomsgrense i Norge er 260 000 kr etter skatt – det er det man skal ha etter skatt for ikke å være fattig i Norge. Realiteten er altså at over 100 000 pensjonister har 209 500 kr før skatt. Spørsmålet er hvor lang tid statsråden mener det skal ta å øke disse minsteytelsene før de er på et nivå der folk rett og slett ikke blir fattige bare fordi de blir gamle.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Budsjettforliket med SV øker minstepensjonen for enslige med 4 000 kr fra 1. januar i år. Jeg svarte akkurat på spørsmålet knyttet til at vi skal se på minstenivåene i forbindelse med et nytt pensjonsforlik, og jeg synes det er viktig at vi har en helhetlig tilnærming til dette. Jeg hører at representanten er veldig opptatt av minstenivåene. Jeg er opptatt av minstepensjonistene, men jeg er også opptatt av at ungdommene våre skal ha et godt pensjonssystem for framtiden, at helheten i befolkningen føler seg trygg på at de vet hva de får i pensjon når de skal gå av. Derfor er det viktig at vi ser på dette i en helhetlig sammenheng, sånn at vi sørger for den sosiale bærekraften. Det handler ikke bare om minsteytelsene. Det handler f.eks. også om uføres overgang til alderspensjon.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Mímir Kristjánsson.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er helt riktig at pensjonssystemet ikke bare handler om minsteytelser. Det er samtidig litt underlig å sette det helt skrikende behovet for å øke minsteytelsene til fattigdomsgrensen opp mot ungdommens behov for et sosialt bærekraftig pensjonssystem. De som er ungdommer i dag, vil jo gå ut i minsteytelser hvis disse, som på ingen måte er sosialt bærekraftige, ikke blir økt.

En del av helheten i dette systemet er at vi har fått en økende privatisering av alderdommen. Jeg leste nylig en pressemelding fra Nordea Liv, som det heter, som gledestrålende forteller at det nå er enda flere som tar grep om egen pensjonssparing. Nordmenn har aldri før spart så mye til pensjon privat. De tar alderdommen på alvor og sparer betydelige beløp på eget initiativ. Det er altså en rekordhøy økning i pensjonssparingen som skjer privat, utenfor det offentlige pensjonssystemet, rapporterer alle banker. Ser statsråden på det som en positiv eller negativ utvikling?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Først av alt har jeg lyst til å si at det er viktig at vi ser på pensjonsforslagene i en helhet, for det er en sammenheng. Derfor mener jeg det er veldig viktig før vi går for enkeltsaker i dette systemet.

Når det gjelder akkurat minstepensjonen, har vi altså økt den med 4 000 kr fra 1. januar, og vi skal se på reguleringen av dette videre i den varslede stortingsmeldingen. Der er målet et bredt forlik, sånn at også framtidige pensjonister vet hva de har. Med pensjon fra første krone vil flere få opptjening av pensjon av alt arbeidet som utføres, og dermed blir det mindre. Om det er et problem at folk sparer penger, har jeg ikke lyst til å spekulere noe videre i. Jeg synes det er viktig å utjevne forskjeller mellom folk.

Presidenten []: Mímir Kristjánsson – til oppfølgingsspørsmål.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg registrerer at statsråden ikke alltid har et like helhetlig syn på når det er viktig å se ting i en helhet, for det var fullt mulig å øke minstepensjonen med 4 000 kr, men tydeligvis ikke med 10 000 kr eller 12 000 kr. Så det er åpenbart mulig å gjøre justeringer og endringer. Det har vi alle i denne salen vært med på å gjøre, bl.a. med pensjon fra første krone – da var det ikke nødvendig med noen helhet – og med å endre justeringen for minstepensjonen. Når det passer regjeringen, er det fullt mulig å gjøre endringer, men det er klart at man ikke er villig til å gjøre større endringer enn dem man har gjort.

Jeg forstår at statsråden ikke vil spekulere i om det er uheldig at folk sparer privat, men det er jo mulig å se den økende private pensjonssparingen som en mistillitserklæring mot offentlig pensjon, at behovet for å ha privat trygghet og sikkerhet er mulig bare for dem som har god nok økonomi til det. Er det ikke mulig for statsråden å se den sammenhengen, at når man har en økende sparing i private pensjons- og forsikringsprodukter, er det et uttrykk for mistillit mot de offentlige pensjonsordningene?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er jo en påstand, og det går kanskje an å være enig i at det kan være en del av en slags virkelighetsbeskrivelse. Det går også an å se på det på en annen måte, nemlig at det er stor ulikhet i Norge. Forskjellene har økt, og det betyr at en andel av befolkningen har fått bedre råd, både når det gjelder sparing til pensjon og annen sparing.

Vi har et godt pensjonssystem i Norge, der både den offentlige pensjonen og folketrygden er en sikkerhet. Det finnes veldig mange pensjonsordninger i både privat og offentlig sektor, nå bl.a. med ny offentlig AFP, som gjør at dette skal fungere godt sammen og trygge pensjonene for framtidige pensjonister.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Mari Holm Lønseth (H) []: Kommunene har til nå gjort en stor innsats for å ta imot de svært mange flyktningene som har kommet til Norge. I fjor kom det over 35 000 flyktninger bare fra Ukraina, og vi må være forberedt på at antallet øker i år. UDI anslår at det vil komme omtrent 40 000 bare fra Ukraina, og samtidig øker også ankomsten av andre asylsøkere. Antallet som tar seg over Middelhavet nå, er på det høyeste nivået siden flyktningkrisen i 2016.

I går hadde kommunene frist for å svare på anmodningen fra IMDi. Det er veldig bra at det er mange kommuner som er positive og ser at de har kapasitet til å ta imot mange flyktninger også i år, men det er også mange kommuner som sier at de har problemer, at de ikke har nok kapasitet, og det er særlig mangel på boliger og press på kapasiteten i andre tjenester.

Dette kan ikke være noe nytt for regjeringen. Likevel har regjeringen valgt å fjerne tilskuddet til utleieboliger for kommunene, til tross for advarsler fra både kommuner og KS. Regjeringspartienes egne ordførere rundt omkring i Norge ber om at tilskuddet gjeninnføres, og at regjeringen snur. For Høyre var det viktig nettopp å ha det tilskuddet på plass, sånn at vi også kan holde bosettingstempoet oppe. Regjeringen har også valgt å vente med å gi kommunene mer forutsigbarhet, når de heller ikke har kommet til Stortinget med noe bevilgningsforslag for å ta imot de mange flyktningene som vil komme i år, utover de 14 000 flyktningene det er planlagt for i statsbudsjettet.

Er statsråden bekymret for at regjeringens manglende handling og kutt til utleieboliger gjør at man havner bakpå i det som er en pågående flyktningkrise?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg deler representanten Holm Lønseths skryt av kommunene. De har allerede gjort en solid innsats. Jeg er dypt imponert over den jobben som gjøres for at flyktningene blir både bosatt og integrert i lokalsamfunnene der ute. Jeg ser optimistisk på svarene som så langt har kommet fra kommunene knyttet til bosetting også i 2023, men det er ingen tvil om at det blir mer krevende å bosette i 2023 enn det var i 2022, rett og slett fordi alle de som kom i 2022 – i hvert fall nesten alle – blir værende i 2023, og også fordi det er ventet å komme et høyt antall flyktninger i 2023.

Vi i regjeringen har forberedt oss på at vi må snu raskt, og vi har planer for ulike scenarioer, også scenarioer der det kan ventes å komme betydelig flere enn 35 000 som skal bosettes. Vi har lagt til rette for et fleksibelt regelverk som gjør det lettere for kommunene å ta imot flere enn det de har vært vant til. Det midlertidige regelverket gir oss også fleksibilitet til å kunne gi ytterligere lempninger dersom behovet blir enda større framover. Regjeringen har også sendt på høring forslag om å videreføre de midlertidige reglene i lovverket fram til 1. juli 2024.

For å håndtere et stort bosettingsbehov er anmodningskriteriene forenklet. Hovedlinjene om at bosettingen skal være styrt, spredt, rask og treffsikker, ligger fast, og det skal også legges størst vekt på kommunenes kapasitet og tjenestetilbudet i regionen.

Jeg snakker godt med kommunene og har selvsagt lyttet godt til det signalet som er gitt knyttet til det tilskuddet, men jeg vil minne om at først og fremst er det integreringstilskuddet som er viktig for å bosette.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg har stor tro på at statsråden har god dialog med kommunene. Det er også det hun sier til Nationen denne uken, at mange av disse problemene må løses med dialog. Det som er utfordringen, er at det ikke vil holde med bare dialog på sikt når det hver eneste dag kommer omtrent 100 flyktninger som skal bosettes.

Kommunene er veldig klare på hva de har et behov for, og en av de tingene er nettopp tilskudd til utleieboliger, for det er der man ser at kapasiteten blir spesielt sprengt, særlig når folk skal bli værende over tid. Vi foreslo å gjeninnføre det tilskuddet. Vi foreslo flere midlertidige endringer i plan- og bygningsloven som ville gjort det enklere å få oppført flere boliger raskt. Vi foreslo også å øke tolkekapasiteten. Dette er alle forslag regjeringen kunne vært med på, og som regjeringen også kunne kommet til Stortinget med. Det virker som statsråden også deler mye av problembeskrivelsen. Da er spørsmålet mitt: Hvor lenge vil statsråden se på at dette problemet utvikler seg før hun går fra dialog til handling?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er også slik at bosettingskapasiteten varierer veldig mellom kommunene. Det er bl.a. avhengig av både tilgang på boliger og kapasitet i det kommunale tjenesteapparatet. Det er noen som varsler om slitasje nå, men andre varsler om at de har god kapasitet. Både vi og IMDi har veldig tett dialog med både KS og kommunesektoren om situasjonen. Da meldes det bl.a. at tilgangen på boliger vil være blant de største utfordringene i 2023. Samtidig er det faktisk veldig god fart i bosettingen foreløpig. Leiemarkedet er fleksibelt i Norge – boliger kan raskt trekkes til og ut av markedet. Vi vil vurdere tiltak ved behov. Jeg vet også at kommunalministeren følger tett det som går på tilskudd til boliger gjennom Husbanken. Den midlertidige beredskapshjemmelen i plan- og bygningsloven åpner bl.a. for lempninger knyttet til arealplanverket.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Mari Holm Lønseth.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg synes statsråden sier godt at det er «fart i bosettingen foreløpig». Det er de signalene man må begynne å ta på alvor når det er flere og flere kommuner som varsler at de ikke har kapasitet til å ta imot det antallet som kommer. Anmodningen fra regjeringen har vært 35 000, og vi vet at det antagelig kommer et høyere antall enn det som skal bosettes i år. Det betyr at det er en mangel på kapasitet som vi må klare å være i forkant av, heller enn å komme bakpå.

Jeg registrerer at regjeringen har pekt særlig på at man vil komme til Stortinget med et bevilgningsbehov for å ta imot de mange flyktningene, antagelig i revidert nasjonalbudsjett. Da er utfordringen at kommunene er halvveis ut i året før de vet hva de har å forholde seg til, men de står i dette hver eneste dag. Samtidig var statsråd Gjelsvik, som statsråd Mjøs Persen også nevnte, på Agenda Innlandet for en tid tilbake og sa at nå skal vi stå sammen med kommunene. Er det virkelig egentlig bare ord man gir til kommunene når det røyner på for dem?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Nei, regjeringen har sagt veldig tydelig at vi kommer tilbake igjen i revidert med bl.a. disse endringene, som tar høyde for oppdaterte og ikke minst kanskje mer presise tall enn det som lå til grunn da vi la fram budsjettet i fjor høst.

Jeg har lyst til å understreke at kommunene vet veldig godt hva de har å forholde seg til når det gjelder bl.a. integreringstilskuddet. Alle som bosetter flyktninger, får integreringstilskudd i fem år fra det året de bosetter. Integreringstilskuddet er med på å dekke de nødvendige utgiftene kommunene har, med både bosetting, tjenestetilbud, skoler og barnehager, og det har en høy dekningsgrad. Kommunene vet meget godt at det er en stabil finansieringsmåte som varer i fem år fra det året flyktningen er bosatt.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Silje Hjemdal (FrP) []: Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren.

I en fersk rapport fra Barnas Havarikommisjon som ble presentert sist uke, vises det til mangler i rettssikkerheten til barn som er utsatt for vold og overgrep. I en rekke av disse tilfellene mener man at hensynet til barnets beste ikke er tillagt nok vekt, og at resultatet er at barn som er utsatt for vold og overgrep, ikke får den beskyttelsen og ivaretakelsen som de bør ha, og som de har krav på.

I Norge i dag lever rundt 750 barn på skjult adresse, også kjent som kode 6. Dette er barn som er på flukt i eget land, og i verste fall kan disse barna tvinges til samvær med en som de gjemmer seg for. Det kan faktisk få fatale konsekvenser. Vi skal ikke se lenger enn til Sverige og åtte år gamle Tintin, som nå antas drept av sin egen far, for ikke så lenge siden.

Det burde være en selvfølge at man slipper å tvinges til samvær med en forelder som kan skade en fysisk og psykisk. Mitt spørsmål til barneministeren er derfor: Hvordan vil barneministeren følge opp Barnas Havarikommisjon, og hvordan vil man sørge for at barn som er utsatt for vold og overgrep, får bedre rettssikkerhet?

Statsråd Kjersti Toppe []: Takk for spørsmålet. Først vil eg seia at rapporten som vart lansert av Barnas Havarikommisjon, er eit veldig viktig arbeid. Eg skulle gjerne ha vore der da dei lanserte han, men fekk ikkje anledning til det. Dette er eit enormt viktig område. Det er stor kompetanse bak den rapporten. Vi får veldig viktige råd i han, og dei peikar på det som er dei store utfordringane.

Dette er eit område som verkeleg er viktig. Vi har tidlegare hatt mange rapportar og NOU-ar – f.eks. Svikt og svik, NOU 2017:12 – som viser at her er vi ikkje gode nok, og at barn ikkje får den beskyttelsen som dei både treng og skal ha, etter sine rettar. Det er sett ned eit rettssikkerheitsutval i barnevernet som skal levera sin rapport i neste månad, som ser på rettssikkerheita i alle delar av barnevernet. Spørsmålet til representanten går litt vidare, for det gjeld jo alle barn som vert utsette for vald og overgrep. Regjeringa skal òg fremja ein opptrappingsplan mot vald og overgrep mot barn, og den rapporten vert veldig viktig inn mot opptrappingsplanen.

Når det gjeld spørsmålet om at barn ikkje vert verna mot å ha samvær med den andre forelderen, og at dei da kan risikera å verta utsette for vald igjen, er det ei problemstilling som eg har vorte kjent med. Det gjeld faktisk òg dersom eit barn er på krisesenter med f.eks. mor, men likevel skal samværet med far gå sin gang. Eg synest dette er kjempevanskelege problemstillingar, og eg kan ikkje svara på ein annan måte enn at dette skal eg gå inn i og vurdera vidare.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg takker statsråden for at også hun har et sterkt engasjement i denne saken, for styrking av barns rettssikkerhet må gjøres på mange vis og gjennom ulike tiltak.

Stine Sofies Stiftelse er en av dem som bl.a. tar til orde for at man må se på bruken av omvendt voldsalarm, slik at man kanskje kan klare å flytte noe av ansvaret over på trusselutøveren – bort fra familie og barn, slik at de heller kan vernes. Det oppleves som veldig urettferdig for disse barna og familiene i dag, slik ministeren også selv påpeker, og det er også noe jeg har fått innspill om fra ulike krisesentre.

Spørsmålet mitt er om ministeren vil følge opp det konkrete innspillet, og hvilke andre konkrete tiltak man vil ta initiativ til for å trygge disse barnas hverdag på kort sikt.

Statsråd Kjersti Toppe []: Ja, eg har òg fått innspel om dette. Vi held på med ei revidering av krisesenterlova. Vi har hatt innspelsmøte, og vi har besøkt mange krisesentere. Det med ein slags omvendt valdsalarm – at det ikkje er barna og den forelderen som vert utsette for vald, som må flytta ut, men den andre – har eg òg fått innspel om.

Det er ikkje heilt enkelt å seia at ja, det gjer vi, for det er ein del ting som må greiast ut. Eg må òg ha eit godt samarbeid med justis, som har ansvaret for omvendt valdsalarm i den forstand, men eg er opptatt av at vi skal få til eit endå betre vern for barn som vert utsette for vald og overgrep, og opptrappingsplanen vert viktig. Eg vil også nemna den debatten som har gått om strøyming av barn. Da vil dei barna som lever på skjult adresse, altså kode 6, vera ekstra utsette, så vi må også sørgja for at dei kan verta inkluderte.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lan Marie Nguyen Berg.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: NRK har avslørt at omsorgssituasjonen for barna på UDIs mottak ikke er god nok. I tidligere rapporter forteller barn om mangel på nok mat, ikke tilgang på psykolog, ingen voksne som snakker deres språk, lite info om deres sak og tomme dager mens man venter på opphold.

Norges institusjon for menneskerettigheter har kalt behandlingen av asylbarn for de mest eksplisitte og alvorlige bruddene på menneskerettighetene i Norge i dag. Barneministeren har ansvar for alle barn i Norge. Barn som kommer som flyktninger uten følge av voksne, mener vi må tas særskilt godt vare på, og de må ha samme rettigheter som andre barn i Norge. Derfor mener vi at alle asylbarn som kommer på flukt alene, bør få omsorg under barnevernet – og ikke under Utlendingsdirektoratet, som i dag.

Vil barneministeren styrke rettighetene til barn på flukt ved å ta initiativ til å overføre ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet?

Statsråd Kjersti Toppe []: Takk for spørsmålet.

Vi har eit ekstra ansvar for barn som kjem aleine til Noreg på flukt. Det er ikkje berre slik at barna har same rettar som andre barn. Barna har eit ekstra rettsvern som vi har eit ekstra ansvar for å gi.

Til spørsmålet om alle barn som kjem på flukt til Noreg utan omsorgspersonar, skal takast vare på av barnevernet eller ikkje, er det ein kjend politisk debatt, og det er ein kjend debatt i politiske parti. Eg held meg i dag til at ansvaret er slik at er ein over 15 år, er det UDI og mottaket som har ansvaret.

Så er det mitt engasjement og ansvar å sørgja for at den barnefaglege kompetansen og oppfølginga av desse barna i mottak vert så god som det treng å vera, slik at vi gir dei barna eit forsvarleg og trygt tilbod i mottak.

Presidenten []: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Tage Pettersen (H) []: Solberg-regjeringen satset på barnevernet, og det ble bl.a. vedtatt en ny barnevernslov og en viktig barnevernsreform. Hele idéen bak reformen var å flytte beslutningen nærmest mulig barna det gjelder, både for å få til et kraftig trykk på forebygging og for å sikre mest mulig tilpassede tilbud til det enkelte barn. Samtidig har media avdekket at altfor mange barn ikke får den hjelpen de trenger. Det skal ikke være flaks som avgjør om du møter et godt barnevern eller ikke.

I gårsdagens interpellasjonsdebatt om barns rettssikkerhet fikk vi lære at statsråden har en enkel filosofi. Statsrådens filosofi er at hvis vi lykkes i det kommunale barnevernet, vil vi også lykkes i institusjonsbarnevernet. Den filosofien er jeg 100 pst. enig med statsråden i.

Et av de grunnleggende spørsmålene i filosofien handler om hva som er virkelighet. Virkeligheten ute i Kommune-Norge ved inngangen til 2023 var at totalt 36 kommuner hadde færre enn fem barnevernsansatte – til tross for at antall ansatte i det kommunale barnevernet i Solberg-regjeringens tid økte med nesten 30 pst. De samme kommunene var heller ikke del av et interkommunalt samarbeid.

Vi kan ikke risikere at barn ikke får den tryggheten de har rett på, bare fordi de bor i en liten kommune. Høyre mener at ingen kommuner skal ha ansvar for barnevern om de har for få ansatte eller ikke kan levere et godt nok tilbud.

Er statsråden enig i at kommuner som har færre enn fem ansatte, må samarbeide med andre kommuner om barnevernstjenestene for å kunne gi et godt nok tilbud? Og mener statsråden at sårbare barn trenger sterkere og mer robuste kommuner?

Statsråd Kjersti Toppe []: Takk til spørsmålsstillaren.

Først vil eg seia at det kommunale barnevernet er veldig viktig. Barnevernsreforma har verka i eitt år, og kommunane har fått meir ansvar for barnevernet. Vi fekk i haust ein tilsynsrapport frå Helsetilsynet som viser at det framleis er for mykje svikt og manglar i det kommunale barnevernet. Spesielt vert undersøkingar liggjande for lenge, og undersøkingsfasen er ikkje god nok. Det gjer at barn ikkje får den oppfølginga dei har behov for.

Når det gjeld spørsmålet om kommunestruktur og krav til eit visst antal tilsette i den kommunale barnevernstenesta, om det er noko eg vil gå inn for, er det ikkje det, for da hadde vi måtta vedta det. Det er heller ikkje slik at ein kan setja eit likskapsteikn mellom små kommunar og få tilsette og svikt i barnevernstenesta. Rapporten frå Helsetilsynet var ein landsomfattande rapport, og dei var veldig tydelege på at dei ikkje såg nokon direkte samanheng mellom kommunestorleik, små tenester og svikt. Det kan vera svikt i små tenester, men det kan jammen òg vera svikt i store tenester. Det har barnevernsskandalen i Bergen vist. Det er ikkje slik at berre det er stort nok, vil kompetansen og tryggleiken i barnevernstenesta verta varetatt.

Mitt utgangspunkt er at det er utfordringar i små kommunar, som har krav til forsvarlegheit som dei må sørgja for. Her trur eg òg at Helsetilsynet og statsforvaltaren kan vera ein pådrivar for å sikra kvaliteten i alle tenester – dei små med sine utfordringar, men òg dei store barnevernstenestene med sine utfordringar.

Tage Pettersen (H) []: Takk for svaret.

La oss reise til statsrådens hjemfylke. I 2020 brøt Samnanger kommune samarbeidet med barnevernet i Bergen, og i september 2021 etablerte den lille kommunen sitt eget barnevern. Lederen skulle i tillegg ha ansvar for Nav og PPT. Nå har alle de tre ansatte sluttet. Fra 1. februar i år vil kommunalsjefen for helse og omsorg være konstituert barnevernsleder, og resten av staben består av tre innleide konsulenter som til sammen skal jobbe i en 110 pst.-stilling. Statsforvalteren sier at dette viser sårbarheten i å etablere egen barnevernstjeneste når det henger på noen få personer. Hun peker på at interkommunalt samarbeid vil bidra til et mer robust fagmiljø, men at hun ikke har myndighet til å pålegge dette.

Ser ikke statsråden de samme utfordringer som statsforvalter Liv Signe Navarsete og jeg her peker på?

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg er positiv til interkommunalt samarbeid på barnevernsområdet. Det er vel få andre område der det er så mange interkommunale samarbeid, og mange har gode erfaringar med det. Det er òg ein del utfordringar med det, f.eks. at ein kommune som ikkje er vertskommune, kan distansera seg og ikkje ta ansvar for f.eks. det førebyggjande arbeidet, som òg er ein viktig del av den nye barnevernsreforma.

Eg tenkjer at eg ikkje skal gå inn og kommentera ein enkelt kommune spesielt, slik som Samnanger, sjølv om eg kjenner den historia ganske godt. Dei var ein del av barnevernet i Bergen, som òg hadde sine problem. Dette er deira val, men det må vera slik at ei sjølvstendig barnevernsteneste i ein liten kommune må fungera for innbyggjarane. Eg kjenner mange små kommunar der det iallfall for meg verkar som at det er gode tenester, og at dei får det til.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Tage Pettersen.

Tage Pettersen (H) []: Igjen takk for svaret.

I et skriftlig svar til meg i forrige uke skrev statsråden at hun vil understreke at god styring og ledelse er avgjørende for at barnevernet skal oppfylle samfunnsmandatet sitt på en god måte. Igjen: Her er vi helt enige. Hun viser også til at det i statsbudsjettet for 2023 er satt av noen midler til kompetanseheving spesielt for ledere. Samtidig vet vi at det i dag finnes få eller ingen relevante utdanninger som kan tas på deltid, ved siden av jobb. En liten barnevernstjeneste vil bli mindre, mer sårbar og uten ledelse om disse midlene skal nyttes til formålet. Små barnevernstjenester som ikke samarbeider med andre, blir da enda mer sårbare.

Hvordan vil statsråden sikre at små kommuner settes i stand til å nytte disse kompetansemidlene, for å leve opp til hennes filosofi?

Statsråd Kjersti Toppe []: Her kan eg seia at eg er heilt einig med representanten Pettersen. Det må verta mogleg å kunna ta leiarutdanning på deltid, for vi har kjempeproblem med turnover i den kommunale barnevernstenesta. Det er altfor mange som sluttar, og dei sluttar etter altfor kort tid. Da vert det ustabilt. Styring og leiing er ekstremt viktig. Det viser òg Helsetilsynets rapport. Vi må leggja endå betre til rette for at dei kan få vidareutdanning og leiarutdanning spesielt for barnevernsleiarar. Eg har vorte kjent med det behovet, at det er vanskeleg å ta det på deltid, og eg meiner at det er vi nøydde til å få til. Vi må ta vare på folka vi har, og leggja til rette utdanninga ut frå deira behov. Det skal eg iallfall jobba med. Eg vil takka representanten Pettersen for at han tar opp denne viktige problemstillinga.

Presidenten []: Den muntlige spørretimen er nå omme.

Forrige kapittel
Neste kapittel