Stortinget - Møte torsdag den 19. januar 2023

Dato: 19.01.2023
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 141 S (2022–2023), jf. Dokument 8:28 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:32:47]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Erlend Wiborg og Christian Tybring-Gjedde om frys av all bistand til stater som direkte eller indirekte støtter opp om Russlands krig i Ukraina (Innst. 141 S (2022–2023), jf. Dokument 8:28 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Ingjerd Schou (H) [] (ordfører for saken): Representantforslaget vi har til behandling, er foranlediget av en helt konkret resolusjon i FNs generalforsamling, nærmere bestemt resolusjonen som ble fattet 12. oktober 2022, og som erklærte de såkalte folkeavstemningene i Russland gjennomført på okkupert territorium i Øst-Ukraina for ugyldige. I tillegg krevde nevnte resolusjon en umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning av russiske styrker fra disse områdene. Denne resolusjonen er helt ukontroversiell i Norge og har støtte i et samlet storting.

Det representantforslaget ber om, er at Norge skal fryse all utviklingshjelp til de land som enten stemte imot eller stemte avholdende under avstemningen i FNs generalforsamling. Forslaget nevner ikke hvilke tiltak som ønskes fattet mot de ti land som var fraværende under avstemningen.

Jeg støtter i det store og hele statsrådens vurdering av representantforslaget. Her vises det til at det ikke uten videre kan konkluderes med at land som avstod i avstemningen 12. oktober i fjor, støtter Russlands krigføring i Ukraina. Videre må det minnes om at kun en begrenset del av norsk bistand går direkte til samarbeidslandenes myndigheter, og at store deler kanaliseres gjennom FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene.

Jeg og et flertall i komiteen mener at det viktigste framover er å utøve politisk press direkte mot Russland som ansvarlig for angrepskrigen mot Ukraina. Når det gjelder tredjeland, er det mer hensiktsmessig å tydeliggjøre våre synspunkter på krigen uten å trekke inn utviklingshjelpen. Det kan særlig være grunn til å være på vakt mot russiske fordekte og åpne forsøk på å oppnå innflytelse i tredjeland. Dersom vi benytter norsk utviklingshjelp som brekkstang, kan vi derimot bidra til motsatt resultat av hva vi og forslagsstillerne ønsker, nemlig at tredjeland blir mer mottakelige for slik påvirkning.

Vi må ikke la krigen i Ukraina bidra til redusert global tillit og et større skille mellom rike og fattige. Det vil ikke minst ramme Ukraina, som trenger sterkest og størst mulig støtte for sin sak.

Nils-Ole Foshaug (A) []: Russlands brutale krig mot Ukraina rammer aller mest ukrainerne, men krigen har også alvorlige globale ringvirkninger. Vi må derfor verken glemme eller nedprioritere utfordringer og katastrofer i andre deler av verden. I lys av dette forstår jeg ikke logikken i Fremskrittspartiets forslag om å fryse bistand til land som enten stemte imot eller avstod fra å stemme for fordømmelsen av Russland i FN.

Også jeg skulle helst ha sett at flere land var tydelige på å signalisere at Russlands ulovlige angrepskrig er fullstendig uakseptabel, men Fremskrittspartiets forslag treffer ikke for å oppnå nettopp dette. Det virker nesten som om Fremskrittspartiet legger til grunn at norsk bistand i all hovedsak går til andre lands myndigheter. Slik er det ikke lenger, snarere tvert imot. Knapt noe norsk bistand er stat-til-stat-bistand.

Norsk utviklingsstøtte går til sivilsamfunnsaktører og organisasjoner som arbeider for en bedre verden. Det vi snakker om da, er støtte til konfliktbygging for å forhindre kriger før de oppstår, støtte til klimatilpasning, slik at skader ikke kommer ut av proporsjoner når ekstremværet treffer, støtte til antikorrupsjon og likestillingsarbeid for en mer rettferdig fordeling og ikke minst støtte til demokrati og menneskerettighetsforkjempere som arbeider for å ansvarliggjøre sine myndigheter.

Hva godt gjør det om vi skulle fryse bistanden til dette arbeidet, og dersom vi slutter å støtte de kritiske røstene og demokratibevegelsene i flere land, slik Fremskrittspartiet foreslår? Det er jo ikke slik at myndighetene blir mer russiskkritiske av det. Vi risikerer snarere det stikk motsatte, for en slik beslutning vil kunne gjøre det lettere for autoritære og halvdemokratiske ledere å samarbeide tettere med diktaturer som Russland.

Russland og Kina har allerede økt sin tilstedeværelse i Afrika, og i kjølvannet av pandemien må vi arbeide ekstra hardt for å hindre at inntrykket av «Vesten mot resten» biter seg fast.

Å vedta en frys i all bistand til land som stemte imot eller avstod fra å stemme for fordømmelsen av Russland i FN, vil ikke føre til et bedre resultat ved neste avstemning, men det vil føre til at de som har det aller vanskeligst fra før, får det enda verre.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Russlands angrep er et angrep på demokrati og frihet. Den russiske invasjonen av Ukraina har ført til grunnleggende og varige endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. For Norge har det vært viktig å vise støtte til Ukraina. Vi gir våpenstøtte fordi vi ikke kan sitte stille og se på at Russland angriper et fredelig naboland. Det berører vår egen sikkerhet, og det berører våre felles verdier. Å forsvare seg mot angrep er i tråd med folkeretten, og å hjelpe den som forsvarer seg, er også det eneste riktige i denne situasjonen. Det er en tøff frihetskamp, men det er også viktig politisk. Det medfører viktige politiske prioriteringer som foregår i denne sal.

Konflikten i Ukraina kan bli langvarig, og landet er avhengig av internasjonal støtte for å stå imot russisk aggresjon. I dette arbeidet er det avgjørende at det gjøres løpende vurderinger for å tilpasse den militære, økonomiske og humanitære støtten til situasjonen på bakken. Det berører daglig de fleste av dem som er i denne salen.

Krigen i Ukraina kan ikke vurderes isolert. Konflikten demper den globale økonomiske innhentingen, og det er tydelig at krigen har resultert i en massiv og stadig forverret matsikkerhetsutfordring. Det har allerede betydelig forstyrret levebrødet i vekstsesongen for jordbruket gjennom fysiske tilgangsbegrensninger og skade på hjem, produktive eiendeler, jordbruksland, veier og annen sivil infrastruktur. En frysing av utviklingshjelp i tråd med representantforslaget vil ramme land som stemte avholdende under voteringen i FNs generalforsamling 12. oktober, som omhandler det Russland omtalte som folkeavstemning i Øst-Ukraina.

Det er også skummelt uten videre å konkludere med at land som avsto fra avstemningen i FNs generalforsamling, støtter Russlands krigføring i Ukraina. Årsakene kan være mange, men vi vet at mange land sitter med tette historiske, politiske og økonomiske bånd til Russland. Med en brutal krigføring på eget kontinent og med alvorlige ringvirkninger andre steder i verden er det viktig at vi manøvrerer klokt.

Vi skal gi betydelig støtte til Ukraina og opprettholde et politisk press mot Russland og de stater som aktivt støtter Russland i deres krigføring. Samtidig må vi være bevisst på at etter et år med pandemi, med krig, hvor europeiske og vestlige ledere oppleves som mer samlet enn på lenge, har andre land følt seg mindre prioritert. Flyktningkriser, kriger og humanitær nød finnes på alle kontinenter. Under pandemien ble disse krisene forsterket. Vi står overfor en klimakrise, og de virkningene klimaendringene har på naturen, er større og mer omfattende enn tidligere antatt. Regjeringens langvarige rammeverk til støtte for Ukraina samt vedtak om økt bistand og humanitær hjelp til områder som rammes av konsekvensen, er viktig å opprettholde.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: I denne salen har det vært et kappløp om hvem som vil gi mest støtte til Ukraina i landets forsvarskrig mot Russland. Forrige sak var en dokumentasjon på det. Men nå er det slutt. Kampen mot Russland slutter akkurat der Norge kan spille en helt unik rolle, der vi kan bruke vår bistand positivt. Det koster oss absolutt ingenting, og det reduserer ikke norsk bistand med en eneste krone. Allikevel sier man nei.

Statsrådens uttalelse om forslaget er oppsiktsvekkende. Der skriver statsråden at årsakene til at 35 land avsto fra å fordømme Russland, er sammensatte.

«Vi vet at noen av landene har tette historiske, politiske og økonomiske bånd til Russland. Andre ønsker nok generelt ikke å ta stilling til denne typen internasjonale konflikter.»

Konflikter? Det er krig. Hundretusener er drept. Men vi kan altså ikke forvente at landene skal fordømme Russland, fordi samarbeidet med Russland er viktigere.

Det samme argumentet kunne man selvsagt brukt også om Norge, men vi valgte å forholde oss til våre moralske prinsipper og folkeretten. Det er nedlatende å hevde at land i Afrika bør være unntatt slike vurderinger.

Det Fremskrittspartiet ber om, er at vi fryser bistand inntil landene som mottar bistand, tydelig har fordømt Russlands aggresjon mot sitt naboland. Vi foreslår ikke at bistanden skal avsluttes, men at Norge stiller et nærmest selvsagt krav. Statsråden skriver videre:

«Men det er mulig å forstå at perspektivet kan være annerledes hvis ståstedet for eksempel er det afrikanske kontinentet.»

Med andre ord: Fordi vi angivelig har et annet prinsipp i Afrika, skal disse landene akseptere Russlands krigføring.

Det vises også til Ghanas president, som sier at bombene som faller over Ukraina, rammer oss. Ja vel, men da er det jo enda større grunn til å fordømme landet som slipper disse bombene over Ukraina.

Norge hevder å være den fremste forsvarer av folkeretten. Regjeringens holdning i denne saken viser at dette forsvaret er litt fleksibelt og avhengig av at det ikke rammer oss selv.

Så fremsetter ministeren enda et argument, nemlig at bistanden i stor grad går gjennom internasjonale hjelpeorganisasjoner, og at de som jobber, utgjør førstelinjen i vårt internasjonale engasjement. Ministeren skriver at fordi krigen i Ukraina kan bli langvarig, er det viktigere å opprettholde det multilaterale systemet – med andre ord at støtten til Ukraina må vike for det som er aller viktigst, nemlig å gi bistand. Ministeren viser til at det var enkelte land som ikke var til stede på voteringen, og at man ikke vet hvordan de ville stemt. Hvis de faktisk unnlot å stemme – hva i all verden er det for slags argument?

I helgeutgaven av The New York Times 31. desember/1. januar bruker avisen nesten hele førstesiden på Afrikas lojalitet til Putin. Under tittelen «Africa’s allegiance to Putin» skriver The New York Times at Russlands innflytelse i Afrika øker raskt, og at Russlands økonomiske bidrag, kjøp av land og salg av våpen er en del av den nye hverdagen. Samtidig gir Norge milliarder i bistand til de samme landene. Det er prinsippløst.

Når Stortinget i dag ikke støtter Fremskrittspartiets forslag om frys i bistanden til de samme landene inntil de fordømmer Russlands angrepskrig, er verden satt på hodet – og det stinker.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Det er hovudsakleg to grunnar til at SV vil stemma imot dette forslaget i dag. For det fyrste vil forslaget om å frysa bistand på desse premissane kunna byggja opp om ei blokkdelt verd. Ein av effektane av Russlands krig mot Ukraina er at det kan bli ei endå tydelegare splitting av verdssamfunnet mellom aust og vest. Det vil i denne situasjonen vera uklokt å bidra til ei slik utvikling. Å skyva frå oss land som av ulike grunnar ikkje støttar ein bestemt FN-resolusjon, vil vera kontraproduktivt, både for støtta til Ukraina og for støtta til internasjonalt samarbeid. Ei blokkdeling vil gjera det enklare for autoritære stormakter å auka påverkinga på fattige land i det globale sør, og det vil gjera det vanskelegare å løysa dei globale krisene me står i. Klimakrisa, naturkrisa og ulikheitskrisa kan best løysast gjennom multilaterale samarbeid.

Den andre grunnen er at det vil gå mest ut over dei som treng støtta vår mest. Krigen i Ukraina har forsterka den negative utviklinga som verda allereie var inne i. Det er også slik at det går lite bistand direkte til myndigheiter. Etter SV si meining er difor premissen for forslaget om å frysa bistanden, svakt. Tvert imot går mykje av utviklingsfinansieringa til og via internasjonale organisasjonar og sivilsamfunnsorganisasjonar. Det er då viktig, ikkje minst i den situasjonen me no står i, at Noreg støttar sivilsamfunn, menneskerettsforkjemparar og demokratirørsler som våger å stå opp mot autoritære regime og for demokrati, likeverd og fred. Å straffa innbyggjarane for haldningar myndigheitene deira gjev uttrykk for, vil kunna ha den motsette effekten av det forslagsstillarane vil oppnå.

Guri Melby (V) []: Vi må snu hver stein for å finne ut om det er ytterligere tiltak vi kan gjøre som kan gjøre det vanskeligere for det russiske regimet å føre sin ulovlige angrepskrig mot Ukraina, men Fremskrittspartiets forslag i dette representantforslaget er feil medisin. Forslaget peker på en helt reell problemstilling, og det er at Russland forsøker å knytte seg til tredjeland for å bygge støtte for sin krigføring i Ukraina, men den problemstillingen mener vi at vi må finne andre løsninger på enn å kutte bistand, fordi det er tiltak som rammer sivilbefolkningen og trengende mest av alt. Jeg minner om at vi nå står i en situasjon med humanitære behov og sult på nivåer vi ikke har sett før i moderne tid, og det er helt feil tidspunkt å gjøre slike kutt i utvikling og bistand på som Fremskrittspartiet her foreslår.

Vi trenger mye mer målrettede tiltak for å stanse Russlands forsøk på å bygge allianser. Som komiteens innstilling viser, mener vi det er viktig med oppmerksomhet rundt Russlands såkalte påvirkningsoperasjoner i tredjeland. Ifølge bl.a. det amerikanske utenriksdepartementet har russerne en form for påvirkningsnettverk i Afrika for å skaffe større russisk innflytelse, bl.a. i noen av de landene Fremskrittspartiet nå ønsker å avslutte bistand til. Dette er bare en del av et større russisk desinformasjons- og propagandaøkosystem som prøver å ødelegge det frie og åpne offentlige ordskiftet ved å spre russiske løgner som skal føre til oppslutning om Russlands posisjoner internasjonalt. Det utgjør en fare for demokrati og ytringsfrihet, og det er med på å fremme autoritære tendenser i verden.

I sin vurdering av dette representantforslaget beskrev statsråden en bekymring for redusert global tillit, og det er en bekymring vi deler. Det er viktig at det engasjementet Norge og likesinnede land viser for Ukraina, ikke fører til at vi også mister av syne mange av de store utfordringene vi har knyttet til fattigdom, helse, matsikkerhet, utdanning og mer i resten av verden, utfordringer som bare har økt det siste året. Vi mener dette er tidspunktet for å trappe opp bistand, og stemmer derfor imot Fremskrittspartiets forslag.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Kristelig Folkeparti støtter ikke forslaget som Fremskrittspartiet kommer med her. Når det gjelder Fremskrittspartiets troverdighet knyttet til bistands- og utviklingspolitikken, står ikke den så høyt i kurs hos oss. En bruker på mange måter enhver anledning til å angripe det, så de vikarierende argumentene som ligger bak her, står ikke så høyt i kurs. På mange måter kan vi koble dette til den forrige saken vi hadde i dag, en tråd til arbeidet i Sikkerhetsrådet og det vår innsats har oppnådd. Hvis flere hadde gjort som Fremskrittspartiet ønsker, er jeg ganske sikker på at det ville gitt motsatt effekt, at det ville stått flere enn fire land på listen over støtte til Russland i dag.

Jeg mener det svaret vi har fått fra statsråden, er tydelig og godt. Flere har vært inne på det: Vi kan ikke konkludere med at å avstå viser en tydelig støtte. Det å fryse utviklingshjelpen på den måten ville fått stikk motsatt effekt. Det ville hatt enorme konsekvenser på lang sikt også, ikke bare den umiddelbare – knyttet til matsikkerhet, til utdanning, til å kutte i organisasjonenes arbeid for sårbare grupper, kutte i viktig langsiktig arbeid for kapasitetsbygging, valgarbeid og å gjennomføre demokratiske prosesser, eller sivilsamfunnets rolle, den muskelen som må styrkes nettopp i slike tider, for å stå i de krisene og framtidige utfordringene som er der. Det er nettopp det norsk utviklingssamarbeid handler om.

Det er ikke et vakuum en står i. Vi vet, som vi har hørt, at Russland har vært på turné, og at Kina står der, har vært der lenge, og er klar til å styrke sine relasjoner med nettopp mange av disse landene. Vi har altså et behov for å styrke tilliten mellom Vesten og det globale sør igjen. Et slikt forslag ville vært med på det motsatte. Med en så stor endring som vi ser nå på det geopolitiske området, med nye relasjoner og endrede konstellasjoner, må vi heller jobbe mer aktivt og involvere oss i de relasjonene, ikke skubbe de samme landene inn i tettere bånd og mer avhengighet til Kina og Russland. Så igjen: Dette er et forslag som Kristelig Folkeparti ikke vil støtte.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Vi må og skal bruke alle tilgjengelige virkemidler for å videreføre det internasjonale presset mot Russland, men virkemidlene er vi ikke alltid enige om. Selv om formålet med dette forslaget sikkert er godt, er premisset ganske svakt fundert. For det første kan man ikke uten videre slutte at land som ikke støtter resolusjonsforslaget, støtter krigen i Ukraina. For det andre er det viktigere enn noen gang å styrke det internasjonale handlingsrommet. For det tredje er bistand lite egnet som pressmiddel i enkeltsaker.

Et overveldende flertall av FNs medlemsland stemte mot Russlands grove folkerettsbrudd i generalforsamlingen da jeg var der 12. oktober. Det viser at Russland er svært isolert, til tross for iherdige forsøk på å sanke støtte. Årsakene til at mange stemte avholdende, er sammensatte. Mange er engstelige. De ønsker å unngå å ta stilling i den type konflikter. Men som avstemningen viste, tar de aller fleste land klart avstand fra krigen i Ukraina. Russland hadde nok håpet og kanskje regnet med at flere av de landene som avsto fra å stemme, skulle stemme sammen med Russland i FN. Sånn sett er en del av de avstående stemmene et klart nederlag for Russland.

Det globale sør har også vært avgjørende i å mobilisere støtte i internasjonale fora for Ukraina-relaterte resolusjoner, og vi har i dag ikke noe bistandssamarbeid med myndighetene i noen av de landene som stemte sammen med Russland. De er ikke mottakere av norsk bistand. Det handler om at de står ganske langt fra oss politisk, ikke bare på dette området, men på veldig, veldig mange områder.

Det pågår en kamp på slagmarken i Europa, men samtidig pågår det en global kamp om historiefortellingen, og det er en kamp som Russland og andre autoritære regimer bruker ganske mye ressurser på. Etter mitt syn vil det aktuelle representantforslaget kunne være en gavepakke til dem som ønsker økt splittelse i verden. Det vil bidra til å skyve potensielle samarbeidspartnere ut, akkurat idet vi har størst behov for å hente dem inn, og dermed ytterligere svekke den globale tilliten.

At vi ikke bruker bistand til å få gjennomslag i enkeltsaker, betyr dermed ikke at bistand ikke er politisk. Alle mottakere av norsk bistand er underlagt strenge krav til etterlevelse for å fremme internasjonale standarder og krav til miljø, menneskerettigheter, likestilling og antikorrupsjonsarbeid. Der bistanden før var utviklingspolitikkens viktigste virkemiddel, er dette bildet nå mer sammensatt, og bare en begrenset del av norsk bistand går direkte til våre samarbeidende myndigheter. Veldig mye av bistanden går gjennom internasjonale organisasjoner.

Ahmed Lindov (A) []: I denne saken vil jeg kort gi min kommentar til representantforslaget. Jeg vil understreke at jeg er enig med flertallet i komiteen, som går inn for ikke å vedta dette forslaget. Jeg mener at det må settes et klart skille mellom de landene som støtter Russland, og de som ikke har tatt et standpunkt. Det er en klar forskjell mellom disse to standpunktene.

Hvis en ser på listen over land som ikke har stemt, er dette i hovedsak land som sårt trenger bistanden de får fra bl.a. Norge. Dette er land hvor innbyggerne har dårlig levestandard og veldig vanskelige levekår. Disse landene er avhengig av bistandsmidler for å få hjulene til å gå rundt, og når en er avhengig av hjelp, er det dessverre ofte slik at en går litt stille i gangene og ikke tar standpunkt i saker som kan sette en opp mot andre.

Norsk bistand i verden hjelper mange, og det blir ofte trukket fram som en viktig hjelp til nødvendige reformer for å øke livskvaliteten i mange av verdens fattigste land. Forslaget som behandles i dag, foreslår rett og slett å ta vekk muligheten mange får som følge av norsk bistand. Grunnen er at deres representant i FN ikke stemte. Dette er veldig viktig: De støttet ikke Russland, men de avsto fra å stemme. Hva som er årsaken til at alle disse landene avsto fra å stemme, kan jeg ikke si her og nå, men jeg vet at veldig mange land har vært utsatt for et stort press fra Russland og deres samarbeidspartnere for ikke å ta et standpunkt eller å stemme imot resolusjonen, dvs. å stemme for Russland.

Dette er et argument jeg mener det er veldig viktig at vi tar inn over oss. Jeg er enig med representantene fra Fremskrittspartiet, som har fremmet forslaget, i at vi må ha en klar linje overfor dem som aktivt støtter Russlands aggresjon i Ukraina. Jeg savner kanskje av og til en strengere linje overfor samtlige av Russlands allierte, men jeg mener at vi ikke må blande aktiv involvering og støtte til Russland med å unnlate å ta standpunkt til én konkret resolusjon.

Forslaget, slik det er formulert nå, vil i stor grad kun straffe uskyldige borgere i mange av verdens fattigste land. Jeg er enig i det mange av talerne før meg har sagt, at det ikke er riktig medisin. En trenger en medisin, men den medisinen som er foreslått her, vil treffe feil. Jeg er redd det vil bidra til en mer polarisert verden, og at det vil være enda flere som ikke stemmer for neste resolusjon.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg antar at flere her i salen er mer opptatt av hva representanten Moxnes skal si i neste innlegg, enn det jeg skal si nå, men jeg vil kommentere noe som ble sagt i salen.

Fremskrittspartiet ønsker å bruke bistanden aktivt som et politisk verktøy på bakgrunn av de pengene vi bruker på alle de landene som trenger bistand. Vil vi bruke bistanden aktivt for å støtte opp under folkeretten og for ikke å la landene gjøre akkurat som de vil på områder som er viktige for verdensfreden. Norge har de nødvendige økonomiske musklene til å gjøre det, og da burde vi også bruke dem. Det gjør veldig mange andre land. Vi bør ikke pumpe ut penger når konsekvensene er enda verre enn da vi startet å gjøre det.

Vi ber ikke om at bistand skal kuttes; vi ber om en frys. Det vil si at de landene som holdt seg nøytrale under avstemningen, har en mulighet til å støtte Ukraina og gå imot Russland. Da blir det ikke noe mindre bistand; da får de akkurat den samme bistanden. Det burde egentlig være helt selvsagt at landene ikke skal støtte Russland eller skal forholde seg avvisende til det som skjer i Ukraina og Russland. Det er helt naturlig at alle land – også afrikanske land – støtter Ukraina og arbeider aktivt imot Russland. Vi kan ikke si at Afrika skal være unntatt fordi det er så viktige internasjonale forbindelser med Afrika, så de trenger ikke å fordømme Russland. Det skaper jo bare enda mer splittelse i verden. Argumentet som har blitt fremført her, om at det skaper splittelse hvis vi sier at også afrikanske land skal fordømme Russland, setter jo hele saken på hodet. Det er helt naturlig at hele verden fordømmer Russlands krigføring i Ukraina, også afrikanske land, og vi har muligheten til å gjøre en forskjell. Vi har en mulighet som ingen andre land har, fordi vi har den enorme bistanden vi gir til disse landene.

Gro Harlem Brundtland hadde rett da hun sa at alt henger sammen med alt. Det gjør faktisk det, og denne saken er et klassisk eksempel hvor vi kan vise verden at alt henger sammen med alt: Vi gir ikke bistand uten at det får noen konsekvenser – dersom de vi gir bistand til, ikke oppfører seg og ikke forsvarer folkeretten. Det synes jeg burde være selvsagt.

Ghanas president, som jeg refererte til i mitt innlegg, har sagt at bombene over Ukraina rammer også dem. Ja, de gjør det – de rammer sannsynligvis hele verden. Men hvis det rammer dem, må de jo fordømme dem som slipper disse bombene over Ukraina! De kan ikke si: Det rammer også oss, og derfor skal vi ikke fordømme Russlands krigføring. Det er ikke logisk.

Jeg oppfordrer igjen de andre partiene til å lese forslaget vårt en gang til, og til å tenke igjennom hva de faktisk stemmer for og imot. Dette forslaget er fornuftig, og det er basert på den innflytelsen vi kan ha i verden. Vi kan gjøre en forskjell, vi kan forsvare folkeretten, og vi kan påvirke Russland. Vi gjør det gjennom andre midler, men her kan vi gjøre det aktivt gjennom bistandspolitikken.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det kan godt være at intensjonen med forslaget er god, men vi tror konsekvensen vil være en mer blokkdelt verden, at splittelsen mellom Vesten og resten kan bli større. Vi mener multilateralt samarbeid er helt avgjørende for å løse både klimakrise, naturkrise og ulikhetskrise – ikke en mer splittet verden. Det er også sånn at mye av støtten går direkte til organisasjoner, ikke til styresmakter, og er helt avgjørende for utvikling og fattigdomsbekjempelse i fattige land.

Norge støtter opp om sivilsamfunn, de som slåss for menneskerettigheter, og demokratibevegelser i en rekke land, og det skal vi fortsette med. Det å straffe innbyggerne for de holdningene som styresmaktene gir uttrykk for, kan ha omvendt effekt av den jeg tror forslagsstillerne egentlig ønsker seg. Det er bakgrunnen for at vi, i likhet med en rekke andre partier, går imot dette forslaget.

Jeg har fulgt debatten i dag og registrert noen påstander om Rødt som jeg gjerne vil bruke anledningen til å svare på samlet. Jeg tror det er belegg for å si at Rødts standpunkter når det gjelder Ukraina, har vært en del diskutert, kanskje blant de mest diskuterte spørsmålene mellom medlemmene av komiteen, og jeg tror også de kommer til å bli det i tiden framover. Jeg har stor tro på at samtlige her har registrert at det nå har kommet uttalelser fra en rekke representanter og partimedlemmer, og også registrert at partidemokratiet avgjør det spørsmålet hos oss, sånn det bør være i et demokratisk parti.

Det er flere tiltak Rødt går inn for i dagens behandling av saker som vedrører Ukraina, hvor vi bl.a. sammen med SV ønsker gjeldsslette til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, så Ukraina får mer penger til rådighet som de selv kan bruke til det som trengs i forsvarskampen. Vi står sammen med andre partier når det gjelder å bygge medisinske rehabiliteringssentre i Ukraina med norsk ekspertise. Ikke minst står vi samlet om at vi skal ta en ledende rolle i jobben med å straffeforfølge krigsforbrytelser begått i Ukraina, noe Rødt har tatt til orde for i lang tid.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se voteringskapittel