Stortinget - Møte tirsdag den 24. mai 2022

Dato: 24.05.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 312 L (2021–2022), jf. Prop. 85 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:04:04]

Innstilling fra næringskomiteen om Endringer i hundeloven (forsvarlig hundehold) (Innst. 312 L (2021–2022), jf. Prop. 85 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på 3 minutter.

Sverre Myrli (A) [] (ordfører for saken): Det er stort engasjement om hundeloven. Det var det også da Stortinget behandlet hundeloven forrige gang, for snart 20 år siden. Jeg tror daværende saksordfører, Knut Storberget, sa noe sånt som at det var den saken som han hadde fått aller mest henvendelser om på Stortinget. Det er ikke så rart. Det er vel noe sånt som en fjerdedel av landets husholdninger som har hund. Den betyr mye for mange.

Jeg vet imidlertid ikke om det er riktig, som den amerikanske forfatteren Mark Twain hevdet: «Hvis du tar deg av en sultende hund og steller godt med den, vil den ikke bite deg. Dette er den fundamentale forskjellen mellom en hund og en mann.»

Som sagt, om det er korrekt, får andre vurdere, men jeg er i alle fall helt sikker på at Henrik Wergeland var inne på noe da han skrev: «I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn.»

Hundeloven engasjerer. Derfor er det gledelig at vi nå strammer opp regelverket og slår fast at hund og hundehold i seg selv har en egenverdi, og at det er et bredt flertall bak det. For å si det litt enkelt: Vi styrker nå hundens rettigheter. Stortinget innfører i lovs form strengere krav til hundeholder. Det er som sagt en stor glede å ha hund, men det er også visse konflikter mot andre deler av samfunnet, f.eks. mot husdyrhold og beitenæring. Hele poenget med hundeloven må være å minimalisere disse konfliktene. La meg understreke: Det er ikke bestandig slik at det er hunden som er skyldig når det blir konflikter mot andre deler av samfunnet.

Kort fortalt: Vi får nå et godt og fleksibelt lovverk, der vi understreker hundens og hundeholdets betydning og egenverdi samtidig som vi minimaliserer konflikter mot øvrige deler av samfunnet. Endringene som nå foretas i hundeloven, forsterker de forebyggende tiltak rettet mot hundeholderen. Det blir gjort endringer for å tydeliggjøre lovens innhold ved omstruktureringer. Det blir flere definisjoner, og det blir klarere begrepsbruk. Blant annet innføres det, som jeg nevnte, kompetansekrav til hundeholderen. Det innføres nye virkemidler for å håndheve sikringsregler. Det blir nye, klarere objektive vurderingskriterier for skader påført av hund.

La meg så til slutt si at komiteen har endret på et par punkter, bl.a. om at en har rett til å være til stede ved avlivning av hund. Komiteen fremmer forslag om det, forslagene nr. 12, 13 og 15. Det er en samlet komité som står bak forslagene nr. 12 og 13, og så står alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, bak forslag nr. 15. Jeg benytter anledningen til å fremme forslagene nr. 12–15.

Presidenten: Representanten Sverre Myrli har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olve Grotle (H) []: Hundar er ein viktig og naturleg del av norsk kvardagsliv, og regulering av hundehald er derfor ei svært viktig sak for mange. I hovudtrekk blei forslaga til endringar i lova godt mottekne, og Høgre deler denne oppfatninga. Av forhold som er tekne opp, har særskilt spørsmål knytte til eigenverdien hundane har, rettsvern og avliving gått igjen.

Det første eg vil seie, er at det er bra at lova no set krav til kompetansen til og opplæringa av hundehaldaren. Det vil vi alle tene på. Høgre støttar òg at det no blir slått fast i § 1 at hundar har ein eigenverdi utover den verdien dei har for menneske. Det har vore viktig for mange.

Når det så gjeld avliving, er det ein samla komité som meiner at det framleis er politiet som til slutt skal avgjere dette spørsmålet. Det er i lova eit grunnvilkår for avliving at dette ikkje skal vere eit uforholdsmessig tiltak. Og dersom det er praktisk mogleg og forsvarleg, skal politiet søkje å omplassere ein hund framfor å avlive han. Det er vidare i dei aktuelle paragrafane nærare fastsett kva forhold ein særleg skal leggje vekt på i vurderingane. I § 18, som gjeld avliving eller omplassering ved skade på menneske, er det f.eks. peika på sju slike forhold. Dei fleste av desse er objektive og konstaterbare ting, og dersom det er særskilte forhold ved helsa til hunden, skal dette vurderast av autorisert veterinær.

Eit aktuelt spørsmål har vore om politiet skulle ha plikt til å innhente sakkunnig vurdering i desse sakene, dersom hundeeigaren krev det. På same måte som departementet og fleire andre parti, meiner vi at å fastsetje ei slik direkte plikt av fleire grunnar ikkje vil vere rett. Eg vil derimot peike på at det i saker kan vere riktig og formålstenleg å innhente sakkunnig vurdering, og at politiet må vurdere om det er eit slikt behov, særleg der hundeeigaren ønskjer det. Høgre har i lag med fleire andre parti i dei skriftlege merknadane difor understreka at politiet av eige tiltak vil måtte vurdere om dei skal innhente ei sakkunnig vurdering i den enkelte saka. Dette er òg i tråd med utgreiingsplikta dei har i forvaltingslova.

Eit anna spørsmål som har vore oppe, gjeld tilgangen for hundeeigaren til å ha samvær med hunden i samband med avliving. Her er Høgre med på det lause forslaget som går ut på at hundehaldaren kan få eit slikt samvær før avliving. Når det gjeld dette temaet, understreker eg likevel at forslaget ikkje vil vere til hinder for at politiet også har høve til å gje samtykkje til at hundeeigaren kan få vere til stades under sjølve avlivinga dersom det er eit ønske om det.

Til slutt: Høgre er òg med på det lause forslaget om førarhundar og bandtvang. Høgre støttar altså dei lause forslaga nr. 12–15.

Jenny Klinge (Sp) []: Dyrehald er viktig for mange menneske, og hundehald står i ei særstilling. Det er ikkje utan grunn vi seier at hunden er menneskets beste ven. Samtidig kan somme hundar vere ein trussel mot folk og gjere skade. Vi må finne måtar å regulere hundehald på som er til beste for dyrevelferda, for samfunnet og for å førebyggje uheldige hendingar og skadar.

Den nye hundelova som vi skal vedta i dag, inneber ein del endringar frå den gjeldande hundelova frå 2003. Den lova var ikkje ei perfekt lov, og det er – ærleg talt – heller ikkje denne nye lova. Det er så mange omsyn vi skal balansere mellom, at det er vanskeleg, kanskje til og med umogleg, å treffe rett på alt. Det har då også kome mange motstridande innspel til både regjeringa og oss i næringskomiteen frå aktørar som har svært ulike utgangspunkt. Eg er derfor oppteken av at vi må følgje med på korleis lova fungerer, og at vi er opne for å gjere nødvendige endringar.

Komiteens medlemer frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet viser t.d. i komitémerknadene våre til at den komande stortingsmeldinga om dyrevelferd kjem til å ha relevans også for hundehald. Dette er første gongen kjæledyr skal inn som eit tema i ei dyrevelferdsmelding, og vi meiner det er naturleg at regjeringa ser tilrådingane frå denne stortingsmeldinga i samanheng med hundelova, etter at meldinga er lagd fram.

Det er viktig at den nye hundelova stiller krav til at hundehaldarar må vere kompetente til å ha hund. Målet er både betre dyrevelferd og å førebyggje uønskte hendingar med hund. Hundehaldarar får no stilt strengare krav til seg om å vere aktsame. Då er det sjølvsagt avgjerande at den nye lova vert kjend blant dei av oss som har hund. Det er ikkje rettferdig om hundar må lide for at eigarane ikkje følgjer ei lov dei ikkje veit innhaldet av. Så hundeeigarar må setje seg inn i lova, men offentlege aktørar, gjerne i samarbeid med dei ulike organisasjonane, må også gjere tiltak for å gjere lova betre kjend. Til dømes beitenæringa vil tene på at hundeeigarar forstår meir av den problematikken.

Det er også viktig at ikkje avliving som tiltak blir brukt unødvendig. Det er snakk om hundeliv med eigenverdi. Avliving er heilt på sin plass i somme tilfelle, men er det inkompetent hundehald og dårleg dyrevelferd som fører til uheldige hendingar, må det rettast tiltak mot den dårlege dyrevelferda. Det kan anten vere med å rette pålegg mot eigaren eller ved å omplassere hunden. Dette står heile komiteen saman om å meine.

Vidare er skiljet mellom mordyr og kalv eit tema som fleirtalet i komiteen tek opp. Der legg vi til grunn at det blir brukt nødvendig skjøn om det blir spørsmål om avliving etter at mordyr og kalv er skilte frå kvarandre. Avliving må ikkje vere ei lettvint løysing uavhengig av alvoret i situasjonen og gjentakingsfaren, og heller ikkje ein straffemetode mot hundeeigaren.

Eg håpar den nye lova vil førebyggje uønskte hendingar betre enn lova vi har hatt til no, og bidra til ei oppgradering av hundehaldet og dyrevelferda.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Fremskrittspartiet har gått i front for en helhetlig revidering av hundeloven, og vi er glade for at vi i dag kommer til å vedta en ny hundelov. Fremskrittspartiet har tidligere kjempet og fått gjennomslag for et eget dyrepoliti. Nå styrker vi også hundenes rettssikkerhet. Det har vært et stor engasjement i behandlingen av den nye hundeloven. For de fleste hundeeiere er hunden et familiemedlem. Hund og hundehold har en egenverdi. Med den nye hundeloven styrker vi hundens rettigheter og rettsvern.

Flere av høringsinnspillene tar til orde for et krav om en sakkyndig vurdering før et vedtak om avlivning etter hundeloven §§ 18 og 18 a. Etter loven skal politiet søke å omplassere en hund framfor å avlive den dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig. Avlivning skal være siste utvei. Politiet skal på eget tiltak vurdere om det skal innhentes en sakkyndig vurdering i den enkelte sak dersom de ikke har nødvendig kompetanse. Det er i tråd med utredningsplikten i forvaltningsloven og generelle forvaltningsmessige prinsipper. Derfor mener vi at det ikke er nødvendig å ha dette kravet inntatt i denne loven.

Flere har tatt til orde for at kommunal båndtvang skal kunne påklages til statsforvalteren. Vi støtter ikke dette forslaget. Vår vurdering er at vi støtter det viktige prinsippet om kommunalt selvstyre og behovet for lokalkunnskap. Det kan være forhold i den enkelte kommune som medfører egne bestemmelser for båndtvang, og det er lokaldemokratiet som er best egnet til å vurdere sånne forhold. Sånne forskrifter skal sendes på høring, så statsforvalteren vil uansett ha anledning til å komme med sine merknader.

Fremskrittspartiet har tatt til orde for at hundeholderen skal ha mulighet til å ta avskjed med hunden før avlivning, men vi ser ikke viktigheten av å være til stede under selve avlivningen. Jeg er veldig glad for at en samlet komité støtter det, og at vi i et løst forslag har fremmet forslag om at hundeholderen skal kunne være til stede for å ta en verdig avskjed. Men vi støtter ikke en rett til avskjed for hundeiere som er omtalt i § 19 – for de hundene som det er forbudt å holde eller innføre, såkalt farlige hunder, eller kamphunder. Vi støtter ingen av forslagene som vi ikke står inne i.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: På søndag gjekk eg tur langs Alnaelva her i Oslo, og eg trur ærleg talt aldri eg har sett så mange hundar ute og gå i heile mitt liv. Det var små hundar, store hundar, alle rasar og fasongar. Eg håper du ikkje trur det har tørna for meg, president, men det var heilt utruleg mange, og eg syntest dei såg på meg med hundeauga sine, alle saman, og prøvde å formidle noko. Kva det var, veit eg ikkje, men eg vel å tru at dei var spente og gledde seg til dagen i dag og det historiske vedtaket vi no skal gjere – og at dei kanskje var lite grann nervøse og urolege.

Men spøk til side: Dette er ei stor og viktig sak for hundretusenvis av hundar, hundeeigarar og andre som er glade i hund i Noreg – og for Venstre. Dagens hundelov er frå 2003. I dag er ho ei utdatert, lite fagleg fundert lov som har gått ut på dato. Difor fremja Venstres dåverande stortingsrepresentant frå Sogn og Fjordane, Sveinung Rotevatn, i mars 2017 eit representantforslag om å starte arbeidet med ei ny hundelov. Det fekk han og Venstre eit samrøystes storting med på i juni 2017. Sidan den gongen har to regjeringar arbeidd med ei ny hundelov, og eg har som Venstres representant i næringskomiteen gleda av å sitje på det same setet i Stortinget i 2022 og vedta lova, som Sveinung Rotevatn sat på i 2017 då han sparka arbeidet med ny hundelov i gang.

La det ikkje vere tvil: Vi vil få ei ny hundelov som er ei klar forbetring frå den gamle lova, ei lov som styrkjar rettsvernet for hundar og hundehaldarar. Eg vil nytte høvet til å takke for alle gode, godt grunngjevne og engasjerte innspel vi har fått i arbeidet med saka, og eg vil òg rose partia i næringskomiteen, og særskilt saksordførar Sverre Myrli, for grundig og konstruktivt arbeid med ytterlegare forbetringar av lova her i Stortinget.

Vi har frå Venstres side m.a. no heilt på oppløpssida fått gjennomslag for å endre forslaget frå regjeringa til hundelov, til at eigenverdien hundane har, utover den verdien dei har for menneske, skal kome fram i formålsparagrafen til lova. Vi er også glade for at eit fleirtal her i dag gjev støtte til at ein hundeeigar i ein situasjon der ein hund må avlivast, kan tilbydast eit samvær med hunden før avliving. Venstre meiner primært at den retten bør vere tydelegare og sterkare, men vi er glade for å kome eit stykke på veg i riktig retning gjennom komitéarbeidet.

Det er òg ei rekkje andre punkt der Venstre er med på mindretalsmerknader. Eg vil her avgrense meg til å trekkje fram to poeng som for Venstre er spesielt viktige, og der vi enno ikkje er komne i mål.

For det første: Avliving skal vere aller siste utveg. Mindre inngripande tiltak må alltid vere forsøkte først, med mindre det er heilt krystallklart at slike tiltak ikkje ville ha ført fram.

For det andre: Vi meiner hunden må vurderast av ein sakkyndig på hund og hundeåtferd før det blir gjort vedtak om avliving. Politiet har ikkje – og kan ikkje ha – tilstrekkeleg kunnskap om hundeåtferd til å fatte ei slik avgjerd. Vi er skuffa over at ikkje eit fleirtal her i salen i dag er med oss på å slå fast eit slikt krav.

Når det er sagt: Vi er glade for å få ei ny hundelov – det er ein stor og viktig politisk siger for Venstre – og arbeidet vårt for velferda og rettsvernet for hundar og andre dyr vil halde fram.

Eg tek opp forslaga nr. 1–10.

Presidenten: Representanten Alfred Jens Bjørlo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Sandra Borch) []: Hundehold berører en stor del av Norges befolkning og skaper et stort engasjement. I proposisjonen som nå er til behandling i Stortinget, har regjeringen lagt vekt på å balansere ulike hensyn, stille tydelige krav til forsvarlig hundehold og gi politiet større muligheter til å forebygge uønskede hendelser.

Hundeloven har til formål å regulere sikkerhetsaspektet rundt hunder og alle former av hundehold. Målet med endringsforslaget er å oppnå en lov som i større grad bidrar til å forebygge at skader og ulemper relatert til hundehold, oppstår – og i tillegg legge til rette for et samfunnsgagnlig hundehold og skape større forutsigbarhet for alle parter. Beskyttelsesnivået mot hunder i farlige situasjoner skal fortsatt være høyt, samtidig skal hundeholders rettssikkerhet ivaretas. Flere begreper er foreslått definert for å avgrense bestemmelsens virkeområde. Reglene for å gripe inn mot hunder som angriper mennesker eller dyr, er i liten grad endret, men heller presisert for å tydeliggjøre når og hvordan nødverge kan utøves. Dette skal gjøre reglene om nødverge mot angripende hunder mer oversiktlige for alle involverte parter.

Bestemmelsen om båndtvang er viktig for bl.a. å beskytte beitedyr, både husdyr og tamrein. Bestemmelsen om båndtvang er derfor videreført, både de nasjonale reglene og adgangen kommunene har til å vedta utvidet båndtvang. Regjeringen har foreslått virkemidler for å styrke håndheving av disse bestemmelsene ved at det kan brukes overtredelsesgebyr ved brudd på båndtvang.

Hundeholderen står nærmest til å styrke forebygging av uønskede hendelser i hundeholdet. Derfor er det viktig at hundeholderen har nødvendig kompetanse som er tilpasset det hundeholdet vedkommende faktisk har. Regjeringen har derfor også foreslått et kompetansekrav til hundeeier.

Det foreslås å styrke politiets handlingsrom med en egen bestemmelse om opptrappende virkemiddelbruk med tiltak som politiet kan iverksette med sikte på å få den ansvarlige til å følge de reglene som gjelder.

For avlivning som virkemiddel foreslås det konkret objektivt vurderingsgrunnlag ved at påført skade er tydelig definert. Dette vil kunne bidra til en mer enhetlig vurdering av de ulike tilfellene.

Dette er endringer som har vært etterspurt, og jeg mener at endringsforslaget som nå legges fram, vil balansere både hensynet til å ivareta sikkerhet og hensynet til hundeholders rettssikkerhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Først vil jeg uttrykke glede over at et så bredt flertall ønsker å gjøre endringer i hundeloven til det beste for hundeeier og hund.

Vi har et forslag fra regjeringspartiene, og det omhandler samvær før avlivning. Der har regjeringspartiene, med støtte fra flere, veldig omsorg for hundeeiere som etter § 19 har innført eller holdt hunder som er forbudt. Hva er det regjeringspartiene vektlegger som så viktig at folk som innfører kamphunder, skal få lov til å ha samvær med hundene før de avlives? Hundene er forbudt å holde og innføre til Norge.

Statsråd Sandra Borch []: Det er viktig for meg å presisere at regjeringen ikke har foreslått at hundeholder skal ha rett til å være til stede ved avlivning, og det er viktig for å ivareta hensynet til at avlivningsvedtaket blir gjennomført. Det er også viktig for å forebygge unndragelsesfare. Politiet har også sagt at dette er noe de av sikkerhetsmessige hensyn ikke anbefaler. Så må man vurdere hver situasjon ut fra handlingen hunden har gjort, og type rase, hvilken hundetype det er tale om, og lignende. Endringsforslaget bør derfor legge opp til at det kan stilles sikkerhetsmessige garantier i de enkelte tilfellene. Men hundeeier har ikke mulighet til å komme inn på kennelen, og så vil det være vurderinger rundt avlivning når avlivningen skjer hos veterinær.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet, men utleder om hvorfor vi ikke ønsker at hundeeier skal være til stede under avlivning. Der er vi enige. Men det er veldig viktig for folk å få ha samvær med hunden før den avlives. For veldig mange er hunden et kjært familiemedlem, og da er det viktig at man får ta et verdig farvel med hunden før avlivning. Avlivning skal jo være siste utvei, men så har vi det som fremmes som et løst forslag til § 19, hvor man omtaler hunder som er forbudt å holde eller innføre til Norge. Der har regjeringspartiene, med støtte fra flere, en veldig omsorg for dem som har brutt loven, og foreslått at de også skal ha samvær før avlivning. Hva er begrunnelsen for at folk som faktisk gjør kriminelle handlinger, skal få lov til å ta den avskjeden?

Statsråd Sandra Borch []: Hundeeierens tilstedeværelse under avlivning av hund vil måtte forutsette at hunden kan fraktes under politiets oppsyn fra forvaringslokasjonen til den veterinæren som skal utføre avlivning. Så vet vi at gitt situasjonen i Ukraina nå kan det komme inn hunder fra hunderaser som er tillatt der, men ikke i Norge, og der hundeeieren under strengt oppsyn vil få muligheten til å være til stede ved avlivning hos veterinær.

Det er viktig for meg å presisere at det er strenge regler knyttet til dette, også med tanke på at politiet skal ha et oppsyn, og at man må vurdere hver enkelt situasjon, og at det skal stilles sikkerhetsmessige garantier i enhver sånn situasjon.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Et vedtak om avlivning av en hund er alvorlig. Derfor burde det også være i alles interesse at den beslutningen tas på et godt faglig grunnlag. Krav om sakkyndigvurdering før avlivning lå inne i regjeringens høringsnotat da det ble sendt ut på høring i fjor høst. Det ble tatt ut av regjeringens lovforslag, og vårt forslag om dette støttes heller ikke av regjeringspartiene. I vårt forslag legger vi opp til at departementet skal verifisere sakkyndige, og at hundeeier selv skal dekke kostnadene, slik at man får et bedre grunnlag og unngår å gjøre feil.

Hvorfor vil ikke statsråden, gjennom krav om sakkyndigvurdering før avlivningsvedtak, sikre at faglig kunnskap og kompetanse vektlegges i et så inngripende vedtak mot privatpersoner og familiedyrene deres?

Statsråd Sandra Borch []: Et krav om bruk av sakkyndig vil kunne medføre forlenget saksbehandlingstid og økt ressursbruk hos politiet. Forlenget saksbehandlingstid vil også være uheldig ut fra et dyrevelferdsmessig ståsted. Det er imidlertid etablert en bestemmelse om veterinærundersøkelse i saker – krav om at hunden skal undersøkes av veterinær for å vurdere om det er helsemessige forhold ved hunden som har medvirket til uønskede hendelser. Regjeringen vurderer det slik at politiet har den kompetansen som skal til. Vi frykter at innføring av krav om sakkyndigvurdering vil føre til stor ressursbruk, forlenget saksbehandlingstid, og at det for det enkelte dyret som eventuelt må avlives, er uheldig i et dyrevelferdsmessig perspektiv.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Jeg registrerer at statsråden viser til forlenget saksbehandlingstid. Dersom en får en sakkyndig vurdering, vil hundeeier i mye større grad kunne støtte seg på at det er et riktig vedtak som fattes. Når det gjelder det statsråden peker på, om når en sakkyndig vurdering etter loven skal innhentes, som gjelder i dag, gjelder det kun helsemessige forhold. Det gjelder f.eks. ikke hvilken fare en hund kan utgjøre framover i tid.

Hvordan mener statsråden at politiet skal kunne opparbeide seg kompetanse til å ta slike beslutninger, som er rent hundefaglige vurderinger, framover i tid?

Statsråd Sandra Borch []: Premisset om at det ikke finnes vitenskapelig kompetanse på hundeatferd, stemmer ikke. Det finnes i dag vitenskapelig kompetanse på hundeatferd. Regjeringen mener at et krav om sakkyndigvurdering vil medføre forlenget saksbehandlingstid og ikke vil være smart å innføre i denne saken, ikke minst med tanke på hvordan man bruker offentlige ressurser.

Olve Grotle (H) []: Lova byggjer på eit såkalla objektivt vurderingstema. Det betyr at det f.eks. i hundelova § 18 er sett opp sju ulike vurderingstema, der fleire av dei er reint objektive, og at det berre i nokre få tilfelle er snakk om ei subjektiv vurdering. Det er ein av grunnane til at Høgre har meint at det å innføre ein regel der ein kan krevje sakkunnig vurdering, er feil. Men vi har òg sagt at ut frå dei vanlege reglane om utgreiingsplikta i forvaltninga, i forvaltingslova § 17, og generelle forvaltingsmessige prinsipp må det vere slik at politiet av eige tiltak hentar inn sakkunnig kompetanse i dei tilfella der politiet meiner det er riktig. Eg vil gjerne ha eit svar frå statsråden på om det er ei korrekt rettsleg oppfatning.

Statsråd Sandra Borch []: Det er en rett rettslig oppfatning. Politiet har mulighet til å hente inn sakkyndige. Det er også viktig å si at det er etablert en bestemmelse om veterinærundersøkelse, som også kan brukes for å la hunden bli undersøkt av veterinær, for å vurdere om det er helsemessige forhold ved hunden som har medvirket til den uønskede hendelsen. Men det er rett tolkning av paragrafen.

Olve Grotle (H) []: Det statsråden nettopp sa, går direkte fram av lova, at er det helsemessige forhold som kan ha gjort at hunden har angripe og bite, skal det vurderast av veterinær. Spørsmålet mitt til statsråden er knytt til dette med sakkunne. Om det er slik som statsråden no har stadfesta, at politiet av eige tiltak kan innhente sakkunnige der politiet meiner det er behov for det, er det då naturleg at statsråden tek initiativ til eit system for kven eller kva slags miljø politiet i så fall kan vende seg til?

Statsråd Sandra Borch []: Det er viktig at man henvender seg til kompetente folk som har peiling på hundeadferd. Nå skal ikke statsråden gå inn og peke på hvem det skal være, jeg har full tillit til at politiet klarer å gjøre de vurderingene i de tilfellene det er behov for det.

Rasmus Hansson (MDG) []: Ut fra statsrådens framstilling av denne saken virker det som om hunder i Norge primært er et problem som må kontrolleres. En hund er først og fremst et samfunnsgode som veldig mange mennesker i Norge har veldig stor glede av. Folk er glad i hundene sine. Folk som har en hund som har gjort noe galt, og som må avlives, er også glad i hunden sin. Det er helt rimelig at folk som må oppleve at hunden deres blir avlivet, har lyst til å være til stede når det skjer. Det er også bra for hunden – uansett hva slags humør den måtte være i for øvrig.

Hva er grunnen til at regjeringspartiene ikke går inn på et forslag om at hundeier skal ha rett til, på egen bekostning, å være til stede ved en eventuell avlivning?

Statsråd Sandra Borch []: Statsråden har hund selv og er veldig glad i hunden. Samtidig mener jeg at jeg har svart på dette spørsmålet tidligere. Regjeringen har ikke foreslått at hundeholder skal ha rett til å være til stede ved avlivning, og det er for å ivareta hensynet til at avlivningsvedtaket blir gjennomført. Da er det viktig å forebygge unndragelsesfare. Politiet ønsker derfor ikke å oppgi på hvilken kennel hundene i sånne saker står oppstallet, ettersom det stilles strenge sikkerhetsmessige krav til både personell og fasiliteter. Men det vil være mulig når man oppsøker veterinær, å legge til rette for at hundeeier kan ta avskjed.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg er vokst opp med Fatma, så fikk jeg Burrus, så en Burrus til, så Ia, så Gorm, og nå har vi Smilla. Sånn er det for veldig mange mennesker i Norge. Hunden er et samfunnsgode, ikke først og fremst et problem.

Derfor trenger vi et lovverk som regulerer hundeholdet, og det er bra at hundeloven nå blir forbedret på flere områder. Siden 2004, da hundeloven sist ble endret, er det blitt langt flere hunder i Norge, og jeg er glad for at hundeloven gjennom flere endringer nå bidrar til å understreke de to aller viktigste tingene i hundeholdet. For det første: Hunden og alt det hunden gjør, er hundeeiers ansvar. For det andre: Hunden er samtidig et verdifullt og selvstendig individ med egenverdi og skal respekteres.

Miljøpartiet De Grønne er del av flere mindretallsforslag som ville forbedret loven ytterligere hvis de ble tatt inn. Hvis en hund kreves avlivet, bør avgjørelsen ikke bare overlates til politi med varierende kunnskap om hund. Avgjørelsen bør fattes etter konsultasjon med fagfolk. Det er bedre for politiet selv, det er bedre for hundeeier, det er bedre for hunden, og det burde ikke være noe problem å lovfeste det. Hvis en hund blir avlivet, bør altså eier, på egen bekostning, få lov til å være til stede. Begrunnelsen for at det ikke skal skje, er ærlig talt ikke spesielt tungtveiende. Hvis en eier vil prøve et avlivningsvedtak rettslig, bør staten dekke oppstallingskostnadene til saken er avgjort, for hvis ikke er rettferdigheten i sånne saker noe som er opp til folks privatøkonomi, og den typen rettsrettferdighet skal vi ikke ha i Norge.

Forrige gang hundeloven ble behandlet i Stortinget, i mai 2003, var en samlet komité bekymret for overdreven bruk av lokal båndtvang. Nå, 20 år etter, er det dokumentert at mange kommuner innfører unødig omfattende lokal båndtvang på ulovlig grunnlag. Derfor foreslår vi, sammen med SV og Venstre, at båndtvang fastsettes etter § 6 bokstav c og d og skal godkjennes av statsforvalteren når kommuner innfører lokal båndtvang.

Miljøpartiet De Grønne legger fram, etter innspill fra bl.a. Jeger og Fiskerforbundet, et løst forslag som jeg mener alle partier trygt og ubekymret kan støtte. Vi foreslår å be om at regjeringen i veilederen som utarbeides til hundeloven, presiserer at lokal forskrift om «båndtvang etter § 6 skal være i tråd med Innst. O. nr. 91 (2002–2003), der en samlet komité understreket behovet for å unngå overdreven bruk av båndtvang».

Med dette tar jeg opp forslaget.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Endelig får vi en ny hundelov, en hundelov som er basert på kunnskap. Det var Venstre som i sin tid tok initiativ til loven, og vi er veldig glad for at den nå kommer. Det er virkelig behøvd. Likevel ser vi at innstillingen fra komiteen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hund og eiers rettssikkerhet.

For å begynne med noe av det som er positivt: Med den nye loven er den regelen som har åpnet for at et helt hundehold kunne avlives dersom én av hundene hadde gjort noe galt, nå fjernet. Dermed har vi fjernet en ulogisk og urettferdig regel som gjorde en vond situasjon verre for mange hundeeiere. Det er bra.

Det er i mye større grad tydeliggjort hva som utgjør en skade, sånn at uheldige og uriktige avlivningsvedtak kan unngås. En hund skal ikke avlives for å utvise normal hundeadferd, f.eks. gjennom å hoppe for å hilse.

Vi får også gjennom et forslag fra oss klargjort lovens formålsbestemmelse om at hunder har egenverdi – de har egenverdi utover den nytteverdien de har for oss mennesker. Dette er en formulering vi også finner i dyrevelferdsloven, og det skulle bare mangle at den ikke også tas inn i hundeloven. Hunder skal behandles på en måte som er i overenstemmelse med og tar hensyn til deres natur, og som beskytter dem mot unødige påkjenninger og belastninger.

Alt dette er veldig, veldig bra, men på noen punkter er loven fortsatt ikke god nok. Rettsvernet til hund og eier er for svakt på helt sentrale punkter, herunder krav om sakkyndig vurdering før politiet gjør avlivningsvedtak. Dette var et av punktene som lå inne da departementets første forslag ble sendt ut. Venstre har igjen foreslått at fagfolk skal kunne uttale seg før en hund avlives av politiet. Politiet har ingen forutsetninger for å vurdere atferd eller risiko hos hund; likevel skal de få ta sånne skjebnesvangre avgjørelser. Jeg hadde håpet at en veterinær eller andre med dyrefaglig kompetanse skulle få si sitt, sånn at beslutninger tas på et så godt faglig grunnlag som mulig.

Ved å ikke innta en mulighet for eier til å kunne innhente sakkyndig vurdering skaper man en risiko for at vedtaket fattes på feil grunnlag. Det vil sannsynligvis også være lettere for en hundeeier å godta at hunden skal avlives, dersom svaret kommer fra en sakkyndig. Dermed kan det både virke konfliktdempende og være med på å forkorte sakens forløp.

Å avlive en hund er noen ganger nødvendig, men like fullt trist for familien. Når politiet bestemmer at en hund skal avlives, har ikke hundeeier rett til å være til stede. Det kan gjøre det hele mer traumatiserende både for hund og for eier. Jeg håper flere vil støtte vårt forslag om å sikre at hundeeiere får være til stede ved avlivning sånn at de får tatt farvel, både for hundens del og for personene.

Vi er nesten i mål med en hundelov som sikrer hunder og eiere tilstrekkelig god rettsikkerhet, men vi er ikke helt i mål, og det blir vi ikke før vi får med oss flere på å stemme for Venstres forslag.

Sverre Myrli (A) []: Siden det så langt i debatten har blitt gjort et poeng ut av hvem som har hund og ikke, kan det også opplyses om at saksordfører har hund, i den grad det skulle være av stor interesse.

La meg knytte noen kommentarer til debatten om bruk av såkalt sakkyndige ved avlivning av hund. Jeg vil understreke at avlivning av hund skal skje i svært spesielle tilfeller, det skal være siste mulighet. Derfor strammer vi nå inn regelverket med den nye loven og presiserer at det er i unntakstilfeller at en må gå til et så drastisk skritt som å avlive en hund, men det vil kunne være nødvendig i helt spesielle tilfeller. Nå legges det inn objektive kriterier der bl.a. definisjonen av skade presiseres, noe som igjen legger bedre til rette for politiets avgjørelse og hvilke typer virkemidler politiet kan bruke.

Jeg vil også understreke at vi har et svært dyktig politi i Norge. Det framstilles nesten nå fra noen som at politiet reiser rundt omkring og avliver hunder etter eget forgodtbefinnende. Sånn er det absolutt ikke, og sånn kommer det heller ikke til å bli. Det kommer faktisk til å bli mye strengere regelverk for når hunder kan avlives.

Det skilles nå i den nye lovteksten på virkemidler ved angrep på mennesker, der f.eks. angrep på barn vil gi en sterkere reaksjon enn angrep på voksne. Det er et eget regelverk for angrep på mennesker, det er et eget regelverk for angrep på andre hunder og dyr, og det er et eget regelverk som gjelder såkalte farlige hunder. Dette er nå veldig godt strammet opp og veldig godt ringet inn i det nye regelverket.

Så noen ord om båndtvang. La meg presisere at det er full enighet om at førerhunder skal være unntatt båndtvangbestemmelsene. Alle er enige om det. Departementet hadde lagt opp til at det skulle inn i forskrift. Om det står i forskrift eller lov spiller for så vidt ingen rolle, men nå legger vi det altså inn i loven.

Angående forslag nr. 6, fra SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, som også gjelder båndtvangbestemmelser: Båndtvang engasjerer stort, og det skjønner jeg. La meg bare slå fast at i sommerhalvåret, altså fra 1. april til 20. august, er det båndtvang alle steder, med noen spesielle unntak. Utenom båndtvangsesongen er kommunene gitt hjemmel i forskrift til å fastsette båndtvangbestemmelser. Det er store diskusjoner om det, og antakeligvis er det en del kommuner som er litt for ivrige med å ta i bruk generelle båndtvangbestemmelser, men at Venstre, med mangeårig ordfører Bjørlo i spissen, nå mener at statsforvalterne skal bestemme det på bekostning av det kommunale selvstyret, det er noe spesielt.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Sidan det har vore mange trusvedkjenningar om hundehald her, må vel eg krype til korset og innrømme at eg ikkje har hund. Eg har katt, men eg tek del i debatten og engasjerer meg i saka likevel.

Eg vil kort gjere greie for og presisere Venstre si røysting når det gjeld sakkunnigvurdering. Vi er medforslagsstillarar til forslaga nr. 2–4, som går på kravet om sakkunnigvurdering. Dei står vi fast på og vil røyste for, men dersom dei forslaga fell, vil vi subsidiært støtte forslaga nr. 12–14, som er fremja av saksordføraren på vegner av dei aller fleste partia i komiteen.

Når det gjeld det lause forslaget, forslag nr. 11, frå Rasmus Hansson, som er delt ut i dag, skal eg ikkje gå inn på ein stor ny diskusjon om det no heilt på slutten, men det er korrekt, som Rasmus Hansson sa frå talarstolen, at det var meint som eit fellesframlegg frå Miljøpartiet Dei Grøne og Venstre. Dersom det er mogleg å få protokollert, så er det det, og dersom det ikkje er mogleg, er ingen stor skade skjedd, men det er korrekt det Rasmus Hansson sa.

Statsråd Sandra Borch []: Jeg har bare lyst til å ha noen kommentarer til slutt. Jeg synes også komiteen har jobbet godt med denne saken.

Det har vært mye snakk om avlivning av hund i dag. Det er viktig å si at det er unntaket, ikke hovedregelen. Likevel har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til dette med kommunale forskrifter. Forskriftshjemlene er videreført i tråd med prinsippene i kommuneloven, og det er viktig at kommunene har mulighet til å etablere båndtvang basert på lokalkunnskap og lokale behov. Flere kommuner har pekt på at statsforvalteren kan komme med sine merknader når forskriften er på høring. Så kan jeg si at det også vil bli utarbeidet en bedre veiledning til kommunene som vil bidra til at kommunene i best mulig grad ivaretar de ulike hensynene som er beskrevet i hundeloven § 6.

Jeg har også lyst til å knytte noen kommentarer til det at vi også styrker politiets virkemidler. Lovteksten er strukturert slik at politiets ulike virkemidler i større grad blir synliggjort. Det skal også legges til rette for at politiet skal kunne gripe inn i problematisk hundehold på et tidlig tidspunkt. I tillegg er det etablert nye virkemidler for politiet i form av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Strafferammen er også nyansert, og det legges til rette for at politiet i større grad kan bruke bøter for mindre alvorlige brudd på loven.

Jeg har også lyst til å knytte noen kommentarer til hundeholders kompetanse, for regjeringen har også foreslått et kompetansekrav som innebærer at hundeholder skal ha nødvendig kompetanse om hold og trening av hund, bl.a. om hundens behov, naturlige atferd og bruksområde, og hundeholder skal bruke kunnskapen om hunden til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Det er også et viktig element å ha med seg i denne debatten.

Jeg håper at jeg ikke nå har fyrt opp til noen ny debatt, men vil takke komiteen for gode forslag som er kommet, og for gode innlegg. Jeg er glad vi i dag får landet en hundelov.

Sverre Myrli (A) []: La meg også, som landbruksministeren gjorde, presisere dette med båndtvangbestemmelsene nok en gang. Det må være kommunene som bestemmer hvordan regelverket skal praktiseres innenfor det lovverket som nå fastsettes i hundeloven. Det som forslag nr. 6, fra SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, sier, er at når kommunen vedtar båndtvangbestemmelser som er regulert, og som har å gjøre med turområder, skiløyper, rasteplasser og områder der det går husdyr, skal det nå godkjennes av statsforvalteren. Det er en ganske dramatisk inngripen i det kommunale selvstyret. Statsforvalteren og andre har jo full mulighet til å uttale seg underveis i prosessen, men det må være kommunene som bestemmer.

Så vil jeg nok en gang legge til at kommunen selvsagt må gjøre det innenfor det lovverket som finnes. Det er ikke sånn at kommunen kan vedta et generelt båndtvangpåbud i store deler av kommunen utenom båndtvangsesongen. Det har vi fått tilbakemeldinger om, og det må vi ta alvorlig. Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norsk Kennel Klub og andre har tatt opp at mange kommuner går veldig langt i båndtvangbestemmelsene. Det må være innenfor hundelovens bestemmelser, og det må også være opp til kommunene å bestemme, så en må finne det riktige balansepunktet.

Derfor skulle det også være helt unødvendig med forslag nr. 11, fra Miljøpartiet De Grønne, som jeg skjønner at i hvert fall Venstre støtter. Det er et litt merkelig forslag. Det viser til en 20 år gammel odelstingsinnstilling – ikke en proposisjon, som representanten Hansson sa i innlegget sitt her. Det viser til innstillingen under Stortingets behandling for 20 år siden, da vi hadde systemet med odelsting og lagting. Det peker nå tilbake på en lov som i realiteten ikke lenger blir eksisterende, ved den nye loven som vi nå vedtar. Innholdet er jo helt greit, jeg tror vi alle er enige om det, og det går nettopp på det jeg nå har tatt opp om båndtvangbestemmelsene – at det skal praktiseres innenfor det regelverket som finnes, og at det ikke skal være overdreven bruk av båndtvang. Det er jeg helt enig i, men det er som sagt veldig rart å vise til en odelstingsinnstilling til en lov som i realiteten ikke eksisterer ved de vedtakene som vi nå kommer til å fatte. Realiteten er at vi nå vedtar en ny lov, og derfor skulle forslag nr. 11 være helt unødvendig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Sakene nr. 4 og 5 vil bli behandlet under ett.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel