Anna Molberg (H) [16:11:59]: I fjor la regjeringen Solberg fram en stortingsmelding om hvordan vi skal inkludere flere i arbeidslivet og i samfunnet. Det var en melding som representerte en helhetlig politikk for å starte arbeidet med å løse de problemene vi ser er økende, nemlig at flere mennesker ikke finner sin plass i arbeids- og samfunnslivet. Det var en stortingsmelding som erkjente og beskrev årsakene til at mennesker faller utenfor, og den kom med konkrete tiltak for å motvirke denne utviklingen. Regjeringen Støre har trukket tilbake meldingen uten noen nærmere begrunnelse eller noe varsel om at det kommer noe nytt.

De siste årene har vi sett at flere unge mennesker havner på uføretrygd. Årsakene til dette er delvis at mange blir raskere avklart, og delvis at den medisinske utviklingen har bidratt til at flere faktisk overlever og lever lenger. Men dette er bare deler av forklaringen. Det vi ser som en tendens nå, er at mange unge mennesker rett og slett ikke finner sin plass verken på skolen eller i arbeidslivet. De sliter psykisk, og de evner ikke å komme seg noe annet sted enn på Nav. Hvorfor skjer dette? Hva er det som gjør at stadig flere unge blir passive mottakere av stønader? Dette er ett av mange viktige spørsmål vi må forsøke å finne svar på og gjøre noe med.

Disse ungdommene hører ikke hjemme på uføretrygd. Det siste de trenger, er en stat som skal finansiere utenforskapet deres de neste 40 årene. Det ungdommene trenger, er en stat som tidligst mulig legger opp til at de kan få hjelp gjennom et tilpasset løp som kan bidra til at de får oppleve å være til nytte for seg selv og samfunnet.

I tillegg til antallet unge uføre har vi nesten 600 000 voksne mennesker i Norge som mangler videregående opplæring. Næringslivet roper etter arbeidskraft, men det er for få med rett kompetanse som kan ta disse jobbene. Det avgjørende framover blir å sikre at de som skal ut i arbeidslivet, har den kompetansen som trengs for å få jobb, hvis ikke øker bare utenforskapet.

Disse problemstillingene er store, og de har ekstremt sammensatte løsninger, som innebærer at flere etater må snakke sammen. Dette forsøkte Solberg-regjeringens stortingsmelding å adressere. Utenforskap skyldes ofte helseproblemer i kombinasjon med manglende skolegang. Stortingsmeldingen foreslo bl.a. at Nav, de videregående skolene og Helsedirektoratet skulle samarbeide bedre og prøve ut nye metoder for dette. Skole, helse og Nav bør på ingen måte sitte på hver sin tue når det er komplekse problemstillinger man står overfor.

Det ble også foreslått å styrke mangfoldet innenfor arbeidsmarkedstiltakene og åpne for at flere små sosiale entreprenører skulle få prøve seg. Vi er helt avhengige av et variert tilbud til den enkelte, siden årsakene til utenforskap er så utrolig forskjellige for folk. Jo tidligere man starter med hjelp og oppfølging av den som har falt utenfor, jo bedre er det. Derfor foreslo vi også at Nav og Utdanningsdirektoratet skulle etablere prøveprosjekt for å plukke opp dem som dropper ut av videregående, tidligst mulig og før de havner på Nav.

Individuell jobbstøtte for unge ble også forsterket. Dette tiltaket gir unge som sliter med rus og psykiske lidelser, en skreddersydd arbeidsrettet oppfølging. Man får tett oppfølging av både psykolog og en jobbspesialist fra Nav.

Nesten 20 pst. av alle nordmenn mellom 18 og 66 år mottar en helserelatert ytelse her i landet. Dette er en viktig årsak til at mange ikke står i arbeid. Den borgerlige regjeringen foreslo å gjøre det lettere å kombinere jobb og ytelser. Da jobber man så mye helsen tillater, og resten får man kompensert av Nav. Arbeidsgiverne får tilgang på mer arbeidskraft, og staten får økte inntekter og reduserte kostnader.

Tiltakene som den forrige regjeringen la fram, er nå trukket tilbake. Regjeringens første 100 dager har ikke handlet om å møte de utfordringene som er reelle i arbeidslivspolitikken. Regjeringen har verken varslet en ny stortingsmelding eller hatt utenforskap på agendaen. Det er på tide å ta opp igjen inkluderingsarbeidet den forrige regjeringen begynte med, og løse de høyst reelle problemene vi står overfor som samfunn. Dette tar lang tid, og arbeidet må derfor ikke stoppe opp.

Statsråd Marte Mjøs Persen [16:17:18]: Representanten reiser en bred problemstilling som ikke én etat kan løse alene. Derfor jobber regjeringen langs mange spor og under ulike departementers ansvarsområder. Kunnskapsdepartementet vil iverksette tiltak som skal bidra til at flere får mulighet til å fullføre fagopplæring i arbeidslivet. Helse- og omsorgsdepartementet vil lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Dette er eksempler på tiltak som vil støtte opp under arbeidet med å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg vil imidlertid i mitt svar først og fremst konsentrere meg om tiltak som ligger under Arbeids- og inkluderingsdepartementets ansvarsområde.

Arbeid til alle i et inkluderende arbeidsliv er en hovedoppgave for regjeringen. Dette gjennomsyrer alt vi gjør på arbeidslivsfeltet – fra arbeidet med et ordnet arbeidsliv til utvikling av bedre tjenester for dem som trenger bistand til å komme i arbeid. Dette er et svært viktig arbeid. Samtidig er det viktig å utjevne forskjeller i levekår, sikre sosial mobilitet og forebygge barnefattigdom.

Jeg deler interpellantens bekymring over veksten i antall mottakere av uføretrygd, ikke minst den veksten som har vært blant unge. Det er nå to år siden koronapandemien ga oss etterkrigstidens høyeste arbeidsledighet. Etter en solid utvikling er arbeidsledigheten nå lavere enn på mange år. Men samtidig er det mange som har gått lange perioder uten arbeid de siste to årene, og det er fortsatt en gruppe som strever med å komme i arbeid. Disse skal få den støtten de trenger for å komme seg i jobb.

Regjeringen ønsker å føre en aktiv og inkluderende arbeidsmarkedspolitikk. I Hurdalsplattformen presenterer vi en rekke tiltak for at alle som vil og kan, skal få mulighet til å jobbe.

Som interpellanten påpeker, er det mange av de langtidsledige som ikke har den kompetansen som etterspørres av arbeidsgivere. Kompetansebehovet i helse- og omsorgssektoren øker. Samtidig er det udekkede behov i deler av næringslivet. Arbeids- og velferdsdirektoratet, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet samarbeider om å utvikle effektive og gode utdannings- og opplæringstjenester for ledige, permitterte og utsatte grupper på arbeidsmarkedet.

Mange unge som har behov for bistand fra Nav, har liten arbeidserfaring og svake kvalifikasjoner. Noen har også helseproblemer, særlig psykiske lidelser. Regjeringen vil motvirke at ungdom og unge voksne faller på utsiden av skole og arbeid ved å sikre en bedre samordning av helsetjenester, Nav og utdanningssystemet. Regjeringen ønsker å innføre en ny og forbedret ungdomsgaranti for at flere unge mennesker skal få en sjanse i arbeidslivet. Unge under 30 år som trenger hjelp for å komme i arbeid, skal raskt få tilbud om tett og god oppfølging fra Nav. Regjeringen vil også styrke Nav. For å kunne bistå dem som ikke kommer i jobb på egen hånd, er det viktig å ha et sterkt Nav som kan gi tettere oppfølging av brukerne og tilpasse tilbudet på best mulig måte.

Vi ønsker å gjennomføre en tillitsreform i Nav. Som ansatt skal man oppleve at man har medbestemmelsesrett og innflytelse over arbeidsdagen. Det er viktig å sørge for at de som bare kan jobbe litt, også får en mulighet til å delta i arbeidslivet. Vi vil innføre en aktivitetsreform, som skal bidra til at nye mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd får bedre muligheter til å kunne kombinere trygd og arbeid.

Formålet med de nevnte tiltakene er å snu utviklingen som har vært gjennom mange år. Regjeringens ambisjoner er høye når det gjelder å skape et mer inkluderende arbeidsliv. På mange innsatsområder er vi allerede i gang, og flere vil komme etter.

Anna Molberg (H) [16:21:17]: La meg få takke statsråden for svaret. Det er veldig betryggende å høre at vi deler de samme bekymringene når det gjelder utenforskap hos unge mennesker. Men jeg blir også litt skuffet når jeg hører statsråden, for her trekkes det fram en god del problemstillinger som vi er helt enig i, men jeg kan ikke se at det loves noen samlet strategi eller plan for hvordan man skal ta fatt på den enorme oppgaven dette tross alt er.

Flere av tiltakene i den forrige stortingsmeldingen som ble trukket tilbake, er også nevnt i Hurdalsplattformen. Det gjelder f.eks. bedre samordning mellom etatene og at man vil gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Hva er status på dette i dag? Vil det komme noe snart?

Hurdalsplattformen nevner også at Nav skal bedrive oppsøkende virksomhet for unge under 30 år som står utenfor arbeidslivet. Det er veldig bra, men hva menes egentlig med dette? Har regjeringen en plan for hvordan denne oppsøkende virksomheten skal organiseres og utformes i praksis?

De av oss som har fulgt regjeringens arbeidslivspolitikk de siste månedene, ser hva prioriteringene har vært. Dessverre er det foreløpig litt lite å spore når det gjelder inkludering. Dagens arbeidslivspolitikk handler først og fremst om å gi fagforeninger søksmålsrett på vegne av arbeidstakere som ikke har samtykket til det. Den handler om å innføre ganske inngripende innstramminger og forbud mot innleid arbeidskraft. Den handler om å begrense adgangen til midlertidig ansettelse, selv om vi ikke har sett noen økning i bruken av det, og den handler også om å lovfeste retten til heltid, som bl.a. KS sier ikke har noen dokumentert effekt.

Denne arbeidslivspolitikken dreier seg med andre ord om å finne nye og kontroversielle løsninger som ikke står i forhold til de problemene man forsøker å løse. De virkelige problemene handler om at antall unge uføre er historisk høyt, og det er foreløpig ikke berørt i regjeringens arbeid. Det haster å levere politikk på dette området, og den forrige regjeringen leverte en 160 sider lang blekke med politikk som nå ligger i en skuff. Så da er det bare å forvente at regjeringen begynner å adressere temaet, slik at vi kommer i gang med et viktig arbeid.

Statsråd Marte Mjøs Persen [16:24:04]: Jeg må si at jeg er litt overrasket over interpellantens utgangspunkt om at en ikke er i gang med noe arbeid. Jeg mener at representanter i denne sal kanskje da snakker litt mot sitt eget vitende, for det er et bredt arbeid knyttet til å få flere unge i arbeid.

Så er det klart at det er en bekymring jeg oppfatter at vi deler i denne debatten, nemlig at det er et rekordhøyt antall unge som er blitt uføre – og det tallet doblet seg på den forrige regjeringens vakt – og det er alvorlig. Vi er nødt til å gjøre noe med det. I Hurdalserklæringen er vi tydelig på at flere unge mennesker skal få en sjanse i arbeidslivet, og det er viktig å få de unge som i dag mottar passive trygdeytelser, over i aktivitet der det er mulig. Derfor vil vi innføre en aktivitetsreform som skal bidra til at nye mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd får bedre muligheter til å kunne kombinere trygd og arbeid, og det er viktig å sørge for at de som bare kan jobbe litt, også får en mulighet til å delta i arbeidslivet.

Men så har jeg også lyst til å komme med en liten refleksjon. Når man snakker om dette utenforskapet, som er blitt nevnt flere ganger fra interpellantens side, snakker vi i realiteten om en veldig sammensatt gruppe med veldig komplekse problemstillinger. Der har denne regjeringen f.eks. styrket innsatsen knyttet til varig tilrettelagt arbeid, som gjelder en del av dem vi snakker om. Vi har også ønsket og ikke minst satt i verk arbeid for bedre samhandling, der Arbeids- og velferdsdirektoratet, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet jobber med et felles oppdrag med mål om å utvikle både effektive og gode utdannings- og opplæringstjenester for ledige, permitterte og utsatte grupper på arbeidsmarkedet.

Når vi snakker om at dette er unge mennesker, legger vi også vekt på at flere skal kunne gjennomføre fag- og yrkesopplæring. Da henger dette med seriøsitet i arbeidslivet tett sammen med det. Det er en av de viktigste grunnene til at vi ønsker å stramme inn kampen mot sosial dumping: nettopp at vi skal gjøre det attraktivt for unge mennesker å satse på en fagopplæring og delta i yrkeslivet, og at de skal oppleve det som en god erfaring.

Så jeg mener at her er det viktig at vi har tilpassede utdannings- og opplæringstjenester, der vi har modeller som tar høyde for at mange av disse ungdommene trenger tett og god oppfølging, og at de på veien får med seg veiledning av en styrket Nav-tjeneste.

Solveig Vestenfor (A) [16:27:12]: Arbeids- og inkluderingsdepartementet har allereie levert mykje god politikk på arbeidslivsfeltet, og det har vore forventa frå veljarane. Det at det i det heile blir kalla arbeid og inkludering, er fordi det heng så tett saman, og det seier mykje om den viljen som er der.

I Hallingdal har me fleire gode døme på korleis næringsaktørar og frivillige har blitt viktige samarbeidspartar for Nav og for det offentlege tenesteapparatet ved å inkludere fleire og hjelpe folk som av ulike grunnar står utanfor arbeidslivet, inn i ein ny start.

Skaugum bestikkfabrikk på Geilo er ein av dei som verkeleg har lykkast med å tenkje utanfor boksen. Dei har lenge praktisert inkludering i arbeidslivet med gode resultat for den enkelte arbeidstakar, og dei har godt økonomisk overskot. På Skaugum deltek dei som har vore utanfor arbeidslivet, i produksjonen via støtte frå Nav, og etter kvart går dei aller fleste over i ordinært arbeid. Målet er å rekruttere inn folk som leiaren beskriv som psykisk slitne, som er tappa for sjølvtillit, eller som har manglande tru på eigne arbeidsevner. På Skaugum byggjer dei opp sjølvkjensla med kjærleik, tolmod og forståing, og dei tilpassar krava til kvar og ein.

Eit anna eksempel er TID kafé på Ål, som også er ei stifting. Dei kombinerer ordinær kafédrift med språkopplæring og arbeidstrening. Dette er også eit eksempel på samarbeid der kaféen både sørgjer for arbeidstrening for unge vaksne som av ulike grunnar har vore utanfor arbeidslivet, og for flyktningar og andre som treng språktrening og kulturforståing for å skjøne kodane i norsk arbeidsliv. Grunnen til at stiftinga TID har lykkast, handlar om menneskesynet – at alle blir møtte som likemenn, med behov og med evner. Den viktigaste grunnen til at så mange enkeltmenneske som av ulike grunnar har kjent på utanforskap, likevel – og for enkelte endeleg – lykkast når dei kjem innom dørene der, handlar om raske avklaringar og iverksetjing av tiltak, og sjølvsagt kva det betyr å bli sett som det mennesket ein er, med tillit, respekt, tryggleik og ikkje minst tru på kva som bur i den enkelte.

Men det er sjølvsagt eit «men», og difor tek eg ordet når statsråden er til stades. For slik ordningane er i dag, har ein berre tre månaders frist før ein må avklare status og vidare skjebne for arbeidstakaren. Det er for kort tid, for det tek tid å byggje tillit. Det å ikkje vite om ein får bli verande eller blir dumpa, er forståeleg nok veldig stressande og fører til bekymring for vegen vidare når ryggsekken ein ber på, er tung nok frå før. Denne målgruppa treng meir tid og tolmod enn andre for å kjenne at ein er trygg, men det er verdt det, for etter kvart får dei fleste nok tru på ei framtid i arbeidslivet. Men ein treng altså meir tid til avklaring enn det regelverket opnar for i dag.

Dagens byråkrati baserer seg på tunge regelverk. Det er ikkje framtidsretta, for det er rapporteringskrav, og det er samtaler før ein – viss ein er heldig – får sjansen til å kome ut i arbeid. Det å vente i månadsvis på å få eit meiningsfullt arbeid og ei inntekt er ikkje framtidsretta. Me må unngå at folk med arbeidsevne og -lyst har kontakt med Nav i mange månader utan at dei kjem ut i praksis. Det at den enkelte kjem ut i aktivitet raskast mogleg, handlar om meistring og om å kunne bidra og kjenne at ein er verdt noko, at ein betyr noko for fellesskapet. Når livskvaliteten er høg og den mentale helsa er god, hindrar me utanforskap og er samtidig samfunnsøkonomisk kloke på både kort og lang sikt.

Landet vårt treng all den arbeidskapasiteten og arbeidskrafta som finst hjå kvar og ein av oss. Det er mange med meg som er positivt utolmodige etter å endre regelverket for å inkludere fleire i meiningsfylt arbeid, for det løner seg for den enkelte og for samfunnet. Eg er trygg på at regjeringa vil gjere sitt for å finne dei gode løysingane for handlingsrommet i regelverket, for i kapittelet «Arbeid til alle i et inkluderende arbeidsliv» i Hurdalsplattforma stadfestar dei akkurat det. På tampen vil eg frimodig minne statsråden om invitasjonen frå Buskerud Arbeidarparti og LO til bedriftsbesøk i Hallingdal. Eg håpar ho tek turen.

Margret Hagerup (H) [16:32:23]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, for det er for mange veier ut av arbeidslivet, og det er dessverre altfor få veier inn. Høyre skal derfor fortsette å jobbe for å skape nye veier inn i arbeidslivet.

Høyre la et godt grunnlag da vi satt i regjering, gjennom inkluderingsdugnaden og hvordan vi reformerte integreringsområdet. Videre innførte vi aktivitetskrav for unge sosialhjelpsmottakere og la fram Kompetansereformen – Lære hele livet, Meld. St. 14 for 2019–2020. Vi startet også opp arbeidet med fullføringsreformen – en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående skole.

Et vitnemål eller fagbrev i hånden er selve inngangsbilletten til arbeid, inntekt og trygghet. Vi må hjelpe enda flere av de unge til å mestre skolen. Samtidig må vi bygge opp tilbud for voksne som trenger å kvalifisere seg til de ledige jobbene. Videregående er i dag ikke godt nok tilpasset de voksne som har jobb, familie og boliglån. En rett til å fullføre blir kun en rett på papiret hvis vi ikke sørger for at systemet er bedre tilpasset.

På Åkrehamn videregående skole kan man søke seg inn på en torsdag og starte opp på mandagen. De skreddersyr et opplegg som gjør at den enkelte kan fullføre videregående på sitt vis. Dette er framtidens skole.

Høyre gjorde flere viktige grep i regjering. Ungdomsinnsatsen har vært og er viktig, hvor tidlig oppfølging er sentralt. Videre har Individuell jobbstøtte vist seg å være et godt tiltak. Det var også derfor vi utvidet dette. Nå ser vi dessverre at regjeringen gjør porten inn til arbeidslivet smalere ved å gå til kamp mot bemanningsbransjen. Det er en bransje som hver dag sørger for at folk får en fot innenfor.

Hos Nortura har de inngått samarbeid med Manpower om å utdanne kjøttskjærere. De har delt opp operasjonen i 16 deler og funnet ut at de starter opplæring innenfor fire områder om gangen med ulike folk, med mål om å få fullført fagbrev etter hvert. Det er ingen tvil om at vi trenger norske kjøttskjærere. I Rogaland er det ingen, så vidt jeg vet. I fjor sommer hadde Manpower et samarbeid med ASKO, hvor flere fikk sertifikat og sommerjobb. Etter sommeren hadde Manpower viktig kompetanse å betjene arbeidsmarkedet med, i en bransje som skriker etter folk. Det var også flere som hadde fått en fot innenfor.

Dette er en del av bemanningsbransjen som vi dessverre aldri leser om i avisene, men vi må gi rom for aktører som Manpower og ikke begrense dem når de kan være med oss. Stortingsmeldingen som regjeringen har trukket, trakk jo fram behovet for å legge bedre til rette for at sosiale entreprenører og ideelle virksomheter kan delta med arbeidsmarkedstiltak. Mange Nav-ansatte jeg har snakket med, sier at de finner gode løsninger for den enkelte i hverdagen, men de savner støtten fra oss på at det er greit. Da må vi gi dem handlingsrommet og insentivene til å innovere og gi Nav den ryggdekningen de trenger, for Nav skal ikke gjøre alt alene. De må kunne inngå samarbeid med aktører som vil bidra, også når de er private, for vi må tenke nytt for å få sosial innovasjon.

I Asker kommune ser de på velferd som en investering, ikke en utgift, og gir utsatte personer helhetlig hjelp over en lengre periode. En gutt opplevde at han for første gang ble valgt ut først på fotballaget. En far fikk raskere og bedre hjelp samtidig som han slapp å ta seg fri fra jobben gjentatte ganger for å delta på alle møtene. Dette er framtidens velferdssamfunn, og dette er noe vi vil ha mer av, for skal offentlig sektor være dimensjonert for å tilby gode tjenester og nødvendig hjelp til innbyggerne, må vi tillate at private aktører kan bidra. Skal vi bygge skreddersøm rundt den enkelte, kan ikke staten peke ut en tilbyder. Vi trenger sosial innovasjon, og vi trenger samhandling for å lykkes med inkluderingsdugnaden.

Vi må også ta et oppgjør med våre fordommer hvis vi skal lykkes. Jeg pleier å si litt spøkefullt at inkluderingsdugnaden først og fremst handler om at dere aksepterer at jeg som kvinne deltar i arbeidslivet, uten å beskyldes for å drive med selvrealisering og vanskjøtsel av ungene. Jeg har tross alt valgt å få dem selv, får jeg høre. Andre får spørsmål om hva som feiler dem. Ingen spør dem hva de trenger. Vi glemmer stadig at det som hemmer deg, ikke definerer deg.

HELT MEDs sosiale innovasjon har ført til at enda flere får delta. Mange av dem var lagt vekk og glemt av samfunnet. Nå har både de og familiene fått en ny hverdag. En jobb betyr mye. Det er gledelig at et flertall i Stortinget nå ber regjeringen sikre en bedre oppfølging av dem som er i varig tilrettelagt arbeid, nettopp etter modell av HELT MED. Også her var regjeringspartiene imot. De mente at systemet var godt nok som det er i dag.

Høyre skal alltid utfordre systemet hvis det ikke har det enkelte menneske i sentrum. Klarer vi ikke å samhandle bedre, går vi glipp av viktige ressurser i samfunnet, og vi blir også et fattigere samfunn. For mangfold lønner seg, men da må alle få bidra, også i inkluderingsdugnaden. Da skaper vi flere veier inn i arbeidslivet. Jeg skulle ønske vi brukte mer tid på det i debatten framover – på hvordan vi kan få med alle gode bidrag – istedenfor på å begrense dem som allerede bidrar i dag.

Emma Georgina Lind (V) [16:37:35]: Også Venstre vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.

For oss i Venstre er utgangspunktet at selv om velferdsordninger er med på å gi inntektssikring, løser det ikke fattigdomsutfordringene. Det løfter heller ikke mennesket ut av fattigdom. Vi vet at inntekt fra arbeid er den viktigste inntektskilden for de fleste husholdninger. Vi i Venstre tror at mennesker ønsker å lykkes i eget liv, og det viktigste vi kan gjøre, er å føre en politikk som gir flest mulig muligheten til å gjøre nettopp det.

Venstre har i samarbeid med de andre regjeringspartiene i regjeringen Solberg hatt en åtte år lang satsing på å inkludere flere i arbeidslivet. Vi har turt å stille spørsmål om hvorfor det er så mange som faller utenfor.

Vi har gjort omfattende endringer for å sørge for at flere fullfører videregående skole, fordi vi vet at det fungerer. Vi har lagt om introduksjonsordningen slik at flere skal få ta i bruk ressursene sine og få et tilbud tilpasset egne mål og egen bakgrunn. Vi la fram en egen strategi for å øke kvaliteten på tilbudet Nav har til arbeidssøkere som trenger å kvalifisere seg, fordi det er viktig at vi ikke bare øker antallet tiltaksplasser, men at vi også har mangfold og kvalitet i tilbudene.

Venstre i regjering har styrket samarbeidet mellom Nav og arbeidsgiverne gjennom både markedsarbeidet i Nav og økt bruk av lønnstilskudd og inkluderingstilskudd, for å ta risikoen sammen med arbeidsgivere og lønne virksomheter som tilsetter personer utenfor arbeidslivet. Ikke minst har vi stilt gjentatte krav til offentlig sektor om å ha som målsetting å være inkluderende arbeidsgivere, fordi vi vet det er viktig at også de med hull i CV-ene får en sjanse i arbeidslivet.

Dette er eksempler på flere viktige grep som er tatt for å gi mennesker muligheter, og det trenger vi mer av i tiden som kommer, ikke mindre. Vi i Venstre har som hovedmålsetting å sørge for at så mange som mulig får mulighet til å realisere potensialet sitt og leve et fritt liv.

Interpellanten spør regjeringen hvilken alternativ plan regjeringen har for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet. Det er betimelig, siden meldingen pekte på at altfor mange ikke får delta i arbeidslivet. Vi stiller oss også spørrende til begrunnelsen for å trekke utenforskapsmeldingen. Denne meldingen ble lagt fram for å ha en helhetlig politikk og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Meldingen beskriver årsaker til at folk faller utenfor, og relevante tiltak for å motvirke dette. Hva er det som gjør at man tenker at det er en god idé å trekke den tilbake?

Utenforskapsmeldingen hadde et helhetlig blikk på hva som skaper utenforskap, og hvem som er i risikosonen. Hvordan skal man sikre et bedre samarbeid mellom helse, utdanning og arbeid? Hvordan skal man sørge for at det blir mer attraktivt å ansette mennesker med særlige utfordringer, nettopp for å sørge for at flere får anledning til å bruke sine ressurser og leve et godt, fritt liv på sine egne premisser?

Vi vet at pandemien har rammet dem som har aller minst, aller hardest. Utvalgsutredningen «Levekår i byer» er bekymret for den langsiktige konsekvensen krisen vil ha for levekår og segregering. Det er en fare for at krisen forsterker forskjellene på lang sikt. Utvalget har konkludert med at negative effekter under pandemien er størst hos dem som bor i levekårsutsatte områder. Dette er tiden for å gjøre mer og ikke mindre. Det er tiden for å tenke nytt og ikke fortsette i det samme løpet.

Det er altså slik at noen vil ha behov for mer hjelp enn andre framover. Derfor må vi være villige til å målrette tiltak mot dem som har de største behovene. Det er vi i Venstre opptatt av at vi gjør, selv om det betyr at vi ikke alltid kan gjennomføre dyre universelle ordninger som er mindre treffsikre.

Skal vi bekjempe forskjeller, betyr det å gi mennesker mulighet til likeverdige liv og noen ganger å målrette fordelingspolitikken vår. De tiltakene som er beskrevet i denne meldingen, hadde vært en videreføring av den årelange satsingen vi har hatt for å sørge for et mer inkluderende samfunn. Det at man ikke velger å videreføre dette, er et stort skritt i feil retning, og vi mener regjeringen svikter dem som trenger det aller mest.

Kari-Anne Jønnes (H) [16:42:11]: Takk til interpellanten for å reise et veldig viktig tema.

En gang sa en klok dame til meg: Bare fordi du ikke kan jobbe akkurat nå, er du ikke mindre verdt som menneske. Det minner jeg meg selv på ganske ofte, at jeg har vært der og kjent på følelsen, og jeg husker veldig godt hvor mye de ordene betydde for meg. Jeg har erfart hvordan det er å stå utenfor arbeidslivet. Jeg opplevde å bli så syk fra en dag til en annen at jeg ikke kunne gå på jobb. Jeg husker datoen jeg lukket døra for siste gang og ikke kom tilbake, det var 13. oktober 2004. Så kom følelsen av tomhet og spørsmålet om «hvem er egentlig jeg» når telefonen plutselig ikke ringer lenger. Å miste fellesskapet og plassen i arbeidslivet gjorde noe med meg. Men det har også gitt meg verdifull erfaring, og det er en erfaring jeg ønsker å bruke i politikken.

Som politikere og som samfunn har vi en stor oppgave. Vi skal sørge for at alle som vil og kan, får kjenne på følelsen av å delta i fellesskapet, av å ha noe å gå til, av å være til nytte og av at samfunnet trenger deg. Det finnes mange veier ut av arbeidslivet og altfor få veier inn. Vi må sørge for at det finnes en inngang for alle.

Mange, og mange flere enn vi aner, har ganske kronglete karriereveier. Det betyr at ting kan ta tid, og at man innimellom må gå en omvei. Det må vi som samfunn sørge for er mulig uten at man mister plassen sin. Det aller viktigste er å sørge for at unge som står utenfor, kommer inn i arbeidslivet og får ta del i fellesskapet. Det er god helse i godt fellesskap, og det er tidlig innsats å sørge for at ungdommene fullfører videregående skole og kommer ut i lære, arbeid eller videre studier.

Som samfunn har vi ikke råd til å si at noen ikke trengs, og at det ikke er bruk for deg. Alle mennesker har en egenverdi, men det er ikke alle karriereveier som er en firefelts motorvei framover i livet.

Derfor mener vi i Høyre at vi må ta alle gode krefter i bruk i arbeidet for å skape et inkluderende og bærekraftig samfunn. Vi ønsker sosial innovasjon, og vi mener at vi får det gjennom å slippe til sosiale entreprenører og private initiativ. Nav kan ikke klare samfunnsoppdraget alene. Da er det vår jobb å sørge for at Nav får den ryggdekningen de trenger for å samarbeide med dem som står klare til å bidra.

Det er vår plikt å sørge for et samfunn der døra alltid står på gløtt for alle, enten det gjelder arbeid eller utdanning. Det skjønte regjeringen Solberg og la derfor fram meldingen om utenforskap: Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. I den stortingsmeldingen ligger det en rekke konkrete tiltak som ville sørget for at flere får kjenne på fellesskapsfølelsen og det å kunne bidra i samfunnet. Jeg håper regjeringen vil se til denne stortingsmeldingen når de skal utvikle politikk for nettopp dette viktige området.

Det er mangel på arbeidsfolk i hele landet og i mange bransjer. Som samfunn har vi ikke råd til at folk som kan og vil jobbe, står utenfor. Da må vi ta alle gode krefter i bruk og sørge for at åpningene inn i arbeidslivet og inn i skolen er mange, framfor å gjøre veien så smal som mulig.

Jeg må få lov til å uttrykke en stor bekymring. Statsråden sier at denne gruppen er sammensatt. Ja – og nettopp derfor vil jeg vise til representanten Vestenfors fortelling fra Ål, om hvordan de der åpner muligheter. Det å la alle som kan og vil, bidra i den dugnaden det er – for det er det, det er en dugnad vi som samfunn må ta – er så viktig. Hvis man sluser alle enkeltindivider i den gruppa som står utenfor, som er akkurat like sammensatt som den gruppa som er innenfor, gjennom det samme systemet, og hvis man legger hele den byrden på Nav, tenker jeg at vi har tapt noe viktig på veien – vi har tapt muligheten for veldig mange gode ideer, mange initiativ og mye erfaring. Jeg har så innmari tro på at når noen tar tak i den gutten eller den jenta som står utenfor, og løfter dem inn i en boks, tar vi vare på vedkommende, og da har vi som samfunn tjent mye. Derfor har ikke regjeringen råd til å se bort fra stortingsmeldingen fra regjeringen Solberg, som la opp til en helhetlig politikk.

Fredrik Holm (H) [16:47:23]: Interpellanten tar opp et tema som er en kjempeutfordring for hele landet. Samtidig mener jeg det er viktig å erkjenne at det er områder i landet hvor problemet med utenforskap er mer utbredt enn i andre.

Tidligere denne uken kunne vi lese om kommuner i Østfold som dessverre må bruke betydelig mer penger på sosiale utgifter enn gjennomsnittet i landet. Vi skal selvfølgelig sørge for at alle som bor i Norge, har et verdig liv, men det er jo ikke det vi ønsker å bruke pengene på. Det bør heller ikke være en politisk urineringskonkurranse om å gi enda mer penger i direkte ytelser eller rammeoverføringer til kommunene. Det er det jeg nærmest opplever at regjeringen nå legger opp til, og i hvert fall gjorde i valgkampen i forkant av dette stortingsvalget.

Når regjeringen nå skal gjennomgå inntektssystemet til kommunene, sånn at Østfold kommer til å flomme over av melk og honning, er det fryktelig kjedelig hvis alle de titalls ekstra millionene vi skal få, må gå til å sikre livsgrunnlaget til folk. Det blir fort resultatet hvis den trenden vi ser nå, fortsetter.

Vi kan ikke kjøpe oss ut av dette problemet. Det er derfor litt forstemmende å se at regjeringen bremser arbeidet som var på gang med å jobbe med nettopp årsakene til utenforskap. Disse er som kjent mange og sammensatte.

Den store norske samfunnsdikteren Levi Henriksen sier: Vi kommer aldri på tv, bortsett fra når vi er dårligst i test.

Når folkehelseprofilen for kommunene tikker inn hvert år, kommer Østfold på tv igjen, år etter år. Nylig har folkehelsebarometeret blitt diskutert i kommunestyrer over hele landet, og i Østfold er det dessverre fortsatt mange røde prikker. Utenforskap, som er tema for denne debatten, er nærmest antonymet til folkehelse.

Arven etter industrisamfunnet er stolt, men den kan også være tung å bære. Det er ikke sånn i 2022 at slekt følger slekters gang gjennom fabrikkportene. Før var det sånn at dersom man var villig til å bli svett i pannen og møkkete på nevene, fikk man seg en jobb. Jeg skulle ønske det fortsatt var sånn, men det er ikke sånn. I dag ser vi en tydelig mismatch mellom folks kompetanse og næringslivets behov.

Det skjer veldig mye spennende med nyetableringer og hightechbedrifter som samler seg rundt de veletablerte kompetanseklyngene vi har i Østfold og mange andre steder i landet. Den første uken i mai er f.eks. den kommunen jeg kjenner best til, Halden, vertskap for AI+. Det er en verdensledende konferanse for kunstig intelligens og hvordan man kan bruke kunstig intelligens for å skape et bedre liv for vanlige folk. Det skal for øvrig bli veldig hyggelig å ønske statsministeren velkommen til Halden, selv om det blir på skjerm. Alt dette positive skjer samtidig som vi har en lavere sysselsettingsgrad og folk som ikke finner jobber som matcher den kompetansen de har.

Da mener jeg at jobben framover må bestå i å sørge for å gi folk den kompetansen som kreves for å passe inn i et hypermoderne arbeidsliv, og ikke skape arbeidsplasser som er skreddersydd for den kompetansen vi har i dag, for verden utvikler seg mye raskere enn politikken.

Helt på tampen vil jeg legge til at denne jobben starter i trygge familier som mestrer hverdagen sin, med et moderne og fleksibelt utdanningssystem og med en politikk som legger opp til at folk skal lære hele livet.

Jeg regner med at statsråden i kjølvannet av denne debatten er blitt overbevist om at regjeringen bør sette i gang arbeidet med en samlet plan for hvordan man skal løse denne samfunnsfloken. Jeg mener det er lurt å se til de distriktene der det er mest å hente på å snu trenden med økende utgifter til sosiale kostnader, og da er Østfold et lurt sted å begynne.

Det går også an å komme på tv fordi man plutselig klarer å løpe sammen med resten av feltet. Den overskriften må vi sørge for at Østfold skaper så fort som mulig.

Torbjørn Vereide (A) [16:51:40]: Har de sett den nye filmen på Netflix som heiter «Don’t Look Up»? Det er eit klassisk scenario der ein meteor kjem ned mot jorda, med Leonardo DiCaprio i hovudrolla. Då eg såg den filmen og såg alle dei menneska som får panikk og ikkje klarar å gjere dei kvardagslege syslane dei elles skulle gjere, fordi kometen kjem ramlande ned over dei, slo det meg at litt sånn er det òg for mange av dei som fell utanfor arbeidslivet. Korleis kan ein klare å planleggje for ei framtid når ein ikkje trur det er ei framtid å planleggje for? Det er realiteten for veldig mange av både dei gamle og dei unge som fell utanfor arbeidslivet.

Det er riktig at årsakene er mange og samansette, ikkje minst for dei unge, men eg vil påstå at ein av grunnane er Høgre. Det har blitt ei dobling av unge uføre på Høgre si vakt. Det regjeringspartia den gongen, på den blå sida, valde å gjere for å løyse opp i problemet, var å kutte folk ut av arbeidsavklaringa og sende dei rett i eit karensår. Eg ventar ikkje at alle skal vere klar over kva det inneber, men det betyr altså at i staden for å få saka si ferdig avklart og få ein trygg veg ut i arbeidslivet eller ei helseavklaring, vil ein då bli kasta ut i økonomisk sosialhjelp, bli tvinga til å selje hus og heim, bil og kva enn ein måtte ha av verdisaker. Eg møtte ei som blei tvinga til å bruke opp konfirmasjonspengane til sonen sin før ho i det heile kunne få noka hjelp. Det gjev ingen veg tilbake igjen, verken til samfunnet eller til arbeidslivet.

I går hadde eg eit utruleg fint møte på tvers av både tillitsvalde i Nav og vanlege folk som har vore eller er i Nav-systemet som brukarar. Det som er den klare tilbakemeldinga, er at alle åra som har vore no, med jag om å kutte i driftsbudsjetta og ABE-kutt, har gjort noko med beredskapen. Eg snakkar ikkje om militæret og den typen beredskap, men noko så nært og grunnleggjande som den sosiale beredskapen for folk som treng hjelp av sikkerheitsnettet vårt i Nav. Det er ei bekymring som både tilsette og vanlege folk har kjent på. Den ABE-reforma byter vi no ut med ei tillitsreform, der vi i staden for å spørje sjefen kor mykje han kan spare, heller spør dei tilsette kva som må til for at dei skal kunne gjere jobben sin best mogleg. Det er dei vi må lytte til. Det er heilt riktig at det er mange tiltak som har vore uprøvde, og som dei veit fungerer viss dei berre får moglegheita til å gjennomføre dei.

Eg snakka nyleg med ein som hadde jobba i Nav som hadde fått ein på kontoret sitt som sa: Eg veit ikkje om eg nokon gong kjem ut igjen i arbeidslivet, men viss eg berre får lov til å prøve meg som lastebilsjåfør, trur eg det kan vere mogleg.

Han som jobba i Nav, sa: Eg har ikkje lov til å ordne deg førarkort, men veit du kva? Vi gjer det likevel.

Han gjorde det, og han som kom inn, er framleis lastebilsjåfør. Dessverre kom akkurat den saka ut for revisjon og kontroll, og det blei litt tilsnakk til denne fleksible Nav-arbeidaren.

Det vi må gjere, er å sørgje for at alle dei gode tiltaka får blomstre, at dei tilsette i Nav får tillit til å gjere jobben sin, og at alle dei som ein gong i livet treng hjelp i Nav-systemet, òg føler dei blir møtt av eit system som har tillit til dei. Vi kan få det til med å kombinere ytingar med både utdanning og arbeidsliv. Vi kan tenkje nytt.

Når meteoren går over ein, er det ikkje godt å planleggje for framtida, men med det arbeidet vi aktar å leggje ned, med både ungdomsgaranti og tillitsreform, skal vi vere med og gjere det mogleg. Det skal vi få til på lag med både dei tilsette og dei som treng hjelp i Nav-systemet.

Aleksander Stokkebø (H) [16:56:51]: Det kan aldri bli understreket nok: Arbeid til flere er vår viktigste jobb. Derfor er jeg veldig glad for vårt nylige vedtak i Stortinget om tettere og varig oppfølging av flere med funksjonsnedsettelse som vil forsøke seg i det ordinære arbeidslivet. Det vil bety en stor forskjell i manges liv. Men fortsatt står hundretusener utenfor, banker på og vil bidra. Derfor må vi ta flere grep. Inkluderingsdugnaden må tilbake på sporet.

På Høyres vakt var sosial bærekraft og inkludering en viktig prioritet, og senest i fjor la vi fram utenforskapsmeldingen, med mange konkrete tiltak. Målet var å bidra til økt mangfold av tilbud og tiltak for de menneskene som står utenfor.

Så kom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering og trakk tilbake ikke bare meldingen, men også tiltakene. Det var tydelig at nå skulle man heller bruke de store pengene på å reversere. Kampen mot seriøse bedrifter som hjelper folk i jobb og symbolpolitikk har blitt viktigere enn å levere tiltak for de mange som står utenfor.

Tydeligst kom dette fram i budsjettet, med flere usosiale kutt innrettet mot dem som jobber hardt for å få en tilknytning til arbeidslivet:

• Man bremset satsingen på tolketjenesten, hvor Nav bare i fjor manglet tolk i 5 300 oppdrag, og som vi vet er avgjørende for at mange skal kunne arbeide.

• Man la ned forsøket som skulle bidra til at flere av Navs brukere får gjennomført tilrettelagt videregående opplæring og komme seg i jobb.

• Man kuttet i tilgjengeligheten på gjeldsrådgivningen for dem som ønsker å få orden på økonomien, bekymringene og livet og få seg en jobb.

Den nye regjeringen har fått en treg start på sin innsats for dem som står utenfor, men vi skal være positive, og vi skal se framover. Jeg håper denne debatten kan være startskuddet da regjeringen virkelig sveiver motoren i gang og legger ut på veien med nye tiltak.

Nå kommer det snart en ny mulighet for Stortinget. Vi har fra Høyre lagt fram et eget representantforslag om sosialt entreprenørskap som følger opp utenforskapsmeldingen, og som vi håper regjeringspartiene vil imøtekomme med åpent sinn. Skal vi bidra til å få flere i arbeid og aktivitet, må vi i større grad tenke skreddersøm som passer den enkeltes behov, framfor gruppetenking og A4-løsninger. Da trenger vi frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører som kan være med og bidra og trekke lasset.

Høyre ser fram til jobben videre, slik at vi sammen kan nå vårt felles mål om at ingen skal bli stående igjen. Arbeid til flere er vår viktigste jobb.

Anna Molberg (H) [17:00:22]: Da vil jeg benytte anledningen til å takke alle sammen, inkludert statsråden og gode kollegaer blant representantene, for en god debatt. Jeg registrerer at representanten Vereide sier at regjeringen har byttet ut ABE-reformen med en tillitsreform, men jeg kan minne representanten om at ABE-reformen lever i beste velgående.

Det viktigste vi kan gjøre, er å løse små problemer før de vokser seg mye større. Vi må gjøre det som er nødvendig for å unngå at unge mennesker ender opp på uføretrygd når de egentlig kunne fått hjelp. Høyre vil veldig gjerne bidra til å diskutere nye tiltak som kan være med på å stanse denne utviklingen. For eksempel kan vi tenke nytt rundt oppfølgingen av unge uføre. Vanligvis blir man overlatt til seg selv når man når uførestatus. Kanskje bør myndighetene i mye større grad ha en oppfølgingsplikt etter en viss tid? Kanskje bør vi også se på om det i det hele tatt skal være adgang til å oppnå uføretrygd i ung alder, med mindre det ikke er helt åpenbart at man skal ha det?

Vi bør også se på om helsejustert lønn kan være en måte å få flere uføretrygdede ut i delvis jobb på. I dag er det for få som har gradert uføretrygd. Det handler om at det forventes at man yter 100 pst. de timene man er forpliktet til å jobbe. Kanskje bør man heller få betalt for hvor produktiv man er, og da blir terskelen for å kombinere jobb og trygd lavere.

Inkluderingsdugnaden, som den borgerlige regjeringen satte i gang, var et av våre viktigste prosjekter, og mye ble gjort på åtte år. Vi økte bruken av lønnstilskudd slik at bedriftene tok inn flere mennesker med hull i cv-en. Vi fikk på plass over 2 700 flere VTA-plasser. Vi bevilget penger til 7 000 flere tiltaksplasser i fjor, der unge skulle være en prioritert gruppe. Rent politisk høres dette kanskje ut som tall, men i praksis er det mennesker. Det er 2 700 flere VTA-plasser og dermed 2 700 flere mennesker som blir inkludert i arbeidslivet, som tidligere sto utenfor. Jeg håper denne debatten har vært et bidrag til å sette temaet om utenforskap på agendaen, og at det nå vil være et mye mer prioritert område for regjeringen i tiden framover.

Med det sier jeg tusen takk.

Statsråd Marte Mjøs Persen [17:03:13]: Også jeg vil gjerne takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp viktige temaer i vårt velferdssamfunn. Jeg deler bekymringen til interpellanten og mange av representantene som har hatt ordet, for noen av de utviklingstrekkene vi har sett gjennom de siste årene, bl.a. en økning i antall unge uføretrygdede. Samtidig er det utfordringer som jeg raskt vil ta tak i, både i egen sektor og i samarbeid med andre.

Så tror jeg at vi er ganske enige om mye, og jeg har lyst til å være litt raus og ikke frata noen det man faktisk har gjort noe med, for det ble fra interpellantens side nå ramset opp noen styrkinger som jeg synes er bra. Så vil jeg påpeke at denne regjeringen har fulgt opp en del av det med ytterligere styrkinger, f.eks. på VTA-plasser og på noe annet som jeg mener er veldig viktig, nemlig styrking av arbeidsmarkedstiltak, som nettopp handler om å kunne gi kompetanse og muligheter i arbeidslivet til dem som står utenfor.

Vi er nemlig enige om at landet vårt må utnytte sine ressurser, og det gjelder også arbeidskraften: Flere må få mulighet til å jobbe. Derfor er jeg også glad for å representere et parti som sier at arbeid til alle er jobb nummer én, ikke bare å gi arbeid til flere. Fellesskapet må stille opp med aktive tiltak for å hjelpe folk i arbeid.

Som det framgår av min innledning, har regjeringen lagt opp til en lang rekke konkrete og kraftfulle grep for å bidra til at flere kan inkluderes i arbeidslivet. Det er særlig viktig at unge ikke skyves ut av arbeidsmarkedet, men får den støtten de trenger for å komme i jobb. Unge har potensielt et langt arbeidsliv foran seg, og tapet er derfor stort både for den enkelte – som også er blitt framhevet i denne debatten – og for samfunnet dersom personer allerede fra ung alder blir stående utenfor arbeidslivet. Derfor er det bekymringsfullt at den forrige regjeringen svekket Nav hvert år i budsjettene. Vi styrker Nav for å gi den oppfølgingen som de trenger.

Folk med nedsatt funksjonsevne og helsemessige utfordringer skal møte et arbeidsliv som inkluderer og tilbyr nødvendig tilrettelegging. Arbeidsinnvandrere og flyktninger skal få bidra med sine ressurser, og det skal nå også legges til rette for at fordrevne fra Ukraina skal få delta i arbeid og aktivitet så raskt som mulig. Dette vil foregå i tett samarbeid mellom kommuner, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidslivets parter.

Det er dypt bekymringsfullt at en stor andel i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet av kompetansemessige eller helsemessige årsaker. Dette er en stor felles utfordring som krever at vi i tiden framover utvikler gode verktøy og tiltak som kan ivareta den enkeltes helhetlige behov for bistand. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til dette i de årlige budsjettene.