Ine Eriksen Søreide (H) [09:12:48] (komiteens leder): Selv om utviklingen på bakken i Ukraina nå endrer seg stadig til det verre, er også flere av delforslagene i representantforslagene vi diskuterer her i dag, naturlig nok innhentet av begivenhetenes gang. Det er i foruroligende grad en endring til det verre vi ser, og sannsynligheten er ganske stor for at det også kommer til å bli ytterligere forverringer. Jeg tror vi alle sliter med å ta innover oss de grufulle bildene fra Butsja, men vi har i morgentimene i dag også fått høre om tilsvarende situasjoner i bl.a. Borodjanka, og sannsynligheten er ganske stor for at flere byer har opplevd akkurat det samme.

Det er også en internasjonal utvikling i saken. Det er i stadig økende grad sanksjoner både fra EU og fra USA og andre land, og EU innførte en ny sanksjonspakke i går mot russisk kull og shipping. USA innførte nye sanksjoner mot russiske finansinstitusjoner og enkeltpersoner.

Når krigen utvikler seg som den gjør, er det desto viktigere at Europa og våre allierte står sammen i vår respons, vår fordømmelse og sanksjonspolitikken. Det er like viktig at vi fortsetter den sterke støtten til Ukraina både politisk og økonomisk, og ikke minst at vi fortsetter å donere det militære materiellet vi har mulighet til å donere, for ukrainerne trenger muligheten til å forsvare seg.

Ukraina er et stort land. Nå har ca. 3–4 millioner flyktet ut av landet, mange flykter i landet, men det er altså fortsatt ca. 37 millioner mennesker igjen i landet. Da er det også viktig at vi bidrar til å holde landet i gang, sikrer statens funksjoner, bidrar til at folk kan få lønninger, kan få helsehjelp, skole osv. Derfor er det viktig at vi parallelt med den akutte håndteringen også tenker på hvordan vi kan støtte opp om driften av den ukrainske staten mens krigen pågår.

Det er full enighet i Stortinget om de tiltakene regjeringa har innført når det gjelder økt humanitær støtte, donasjon av våpen osv., men det må hele tida vurderes om man kan gjøre mer, og om man kan gjøre ting raskere. Jeg opplever at det også er intensjonen bak representantforslagene, selv om de ble fremmet på et tidspunkt som altså var før invasjonen av Ukraina. Det er positivt at regjeringa også har økt støtten til et land som Moldova, som er ekstremt sårbart, med ca. 100 mill. kr.

Som forslagsstillerne også er inne på i innstillinga, er det sånn at flere av forslagene vil berøre regjeringas prerogativer i utenrikspolitikken. Jeg opplever også derfor at forslagsstillerne ikke vil ta opp igjen en del av forslagene, men mer understreke viktigheten av at regjeringa handler samlet og raskt og fortsetter å informere Stortinget løpende om utviklingen.

Det er også positivt at regjeringa nå vurderer å trappe opp støtten til Georgia gjennom egne bidrag og samarbeidspakken Substantial NATO-Georgia Package i nært samarbeid med våre allierte, og at man er positiv til en eventuell svartehavsstrategi i NATO. Det er viktig at regjeringa følger opp både vår rolle som alliert, som vi jo har diskutert i ulike fora i Stortinget flere ganger, og ikke minst den støtten vi kan gi direkte til Ukraina.

Når vi står sammen med Ukraina og resten av Europa, er det viktig at vi klarer å holde den oppmerksomheten også framover. Det er en reell fare for at situasjonen nå går over i en mer frossen konflikt, og at oppmerksomheten i Europa og verden om det som skjer og de grusomhetene russiske styrker begår, kan bli skjøvet til side av andre akutte kriser. Nettopp derfor er representantforslagene også veldig viktige, selv om mange av forslagene er innhentet av endringer og realiteter, og selv om de ikke fremmes i sin nåværende form. Oppmerksomheten om dette og det at vi diskuterer det i det norske parlamentet, at vi bidrar sammen med allierte, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre nå, i tillegg til å fortsette den humanitære støtten, den politiske støtten, den økonomiske støtten, og også fortsette å donere militært materiell vi kan donere, og som Ukraina sårt trenger i sin kamp for sin frihet, sin suverenitet og sin selvstendighet.

Åsmund Aukrust (A) [09:17:58]: De fleste utenrikspolitiske debatter om dagen handler selvfølgelig på en eller annen måte om Russlands ulovlige krig mot Ukraina fordi det er det viktigste som skjer. I Europa vil det være et før og et etter 24. februar. Vi ser det i debattene her på Stortinget; nesten uansett tema fra alle komiteer kommer man innom krigen i Ukraina. Det gjelder ikke minst vårt arbeid i utenriks- og forsvarskomiteen. Vi så det i debatten i går, som handlet om nordisk samarbeid, vi så det i debatten om utenriksredegjørelsen, og vi ser det i alle debatter som handler om forsvar og beredskap.

Vi følger alle sammen krigen dag for dag og time for time. Situasjonen forandrer seg stadig på bakken; det gjør at også politikken må forandre seg. Det gjør at det å fremme representantforslag er et godt grunnlag for debatt, men det er ikke et så godt grunnlag for å få til politiske endringer – rett og slett fordi forslag kan være utdaterte nesten samme dag som de er fremmet. Vi har de siste to månedene tatt i bruk virkemidler som jeg tror ingen av oss så for seg at det skulle være nødvendig å bruke. Alle vi som har kommentert krigen den siste måneden, har vel opplevd at holdbarheten på uttalelsene våre kanskje ikke nødvendigvis har vært særlig lang. Helgen 26.–27. februar var det ingen partier på Stortinget som var tilhenger av å sende våpen. Den 28. februar støttet alle beslutningen om å gjøre det, med unntak av SV og Rødt, og i dag er det bare Rødt som fortsatt er motstander av det.

Men det er ikke først og fremst vi som forandrer oss; det er det virkeligheten som gjør. Krigens brutalitet kjenner ingen grenser, derfor må vi hele tiden se på hva mer vi kan gjøre. Så jeg vil takke regjeringen – ved statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren, som har gått i front – for at de klarer å holde både hodet kaldt og hjertet varmt, at de evner å ta raske og vanskelige beslutninger, og at de klarer å gjøre det i nært samarbeid med andre land. Dette er vi avhengige av å møte sammen, og det er nettopp det som er styrken. Jeg vet at utenriksministeren kommer rett fra en reise til Brussel og Berlin. Det er veldig viktig at vi fortsetter kontakten med andre allierte land i NATO, i Europa og i EU, og ikke minst at Norge har tatt på seg den viktige jobben vi gjør i FNs sikkerhetsråd.

Jeg vil også takke alle partier på Stortinget, for jeg synes vi har et veldig godt og tillitsfullt forhold. Det er en styrke for oss at vi ser på denne krigen med de samme øynene. Vi har respekt for hverandres syn, og vi deler stort sett både synet på virkeligheten og hva slags virkemidler vi skal bruke. Det gjør vi når vi møtes i denne salen, vi gjør det når vi møtes i lukkede rom, og vi gjør det når vi debatterer saken i mediene. Krigen setter oss på en enorm prøve, og det at vi står sammen, gjør det lettere for Norge å møte dette. Det må vi fortsette å gjøre, for det mest krevende ligger foran oss. Ukraina kommer til å trenge stadig mer støtte, og det skal vi fortsette å gi dem, både nå og når krigen til slutt tar slutt. Og så skal vi være der for andre land i regionen som er svært utsatt.

Til slutt: I statsministerens redegjørelse til Stortinget startet han med et utdrag fra Nordahl Grieg: «Krig er forakt for liv.» Det ser vi nå hver eneste dag. Det er virkelig forakt for liv, det vi ser på bildene som slår innover oss fra Butsja og fra andre steder. De er så ille at det knapt er til å fatte, men det er det som er virkeligheten. Det fordømmes selvfølgelig på det sterkeste av oss alle. De ansvarlige må stilles til ansvar, og ukrainernes heroiske kamp må man fortsette å støtte.

I de neste linjene i Nordahl Griegs dikt Til ungdommen, som betyr mye for mange i Norge, sier han: «Krig er forakt for liv, fred er å skape, kast dine krefter inn, døden skal tape.» I dag sier vi det samme igjen, for freden vil til slutt vinne, døden skal tape.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:22:54]: Først vil jeg bare slå fast at det russiske angrepet på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten og har dramatiske konsekvenser for befolkningen i Ukraina. Jeg deler representantenes syn om at Norge har både et moralsk ansvar og en sterk interesse av å bidra til å stoppe den russiske invasjonen og sikre Ukrainas suverenitet. Det innebærer at Norge både må reagere overfor Russland og bidra med støtte til Ukraina. Det har regjering og storting fulgt opp gjennom hele denne perioden på en god måte, noe som medfører at forslaget, som flere har vært inne på, ikke er aktuelt slik situasjonen er akkurat nå.

Men likevel: Det som har skjedd, er at sammen med sine partnere og allierte har Norge innført en historisk kraftig sanksjonspakke som rammer Russland. Dette er et av de viktigste tiltakene det internasjonale samfunnet har til rådighet for å reagere mot Russlands folkerettsbrudd. Mange ser kanskje på det som en selvfølge at man kan få gjort disse tingene kjapt. Det er det jo ikke, men det har skjedd kjapt, og det har vært samlet. De som har stått på og jobbet for at man skal få en effektiv sanksjonspakke, har klart å få det til på en god måte.

I møte med den svært alvorlige, prekære humanitære situasjonen har Norge også besluttet å sette av inntil 2 mrd. kr for å avhjelpe den humanitære situasjonen og hjelpe mennesker på flukt. Regjeringen har besluttet å gi midlertidig kollektiv beskyttelse til ukrainske flyktninger, for det er også en del av krigen, det er også en del av konsekvensene av krigen, at vi her i Norge er nødt til å ta imot flyktninger på en god og verdig måte. Kommunene er satt i beredskap, og de er allerede i gang med å løse dette oppdraget gjennom dialog med våre ordførere. Jeg er trygg på at hindringer raskt blir ryddet av veien, for det er det det egentlig dreier seg om. Når folk er kritiske og sier fra om noe som skal bli bedre, er det med på å rydde hindringer av veien.

Vi stiller også opp for folk på bakken i Ukraina og for den legitime forsvarskampen i Ukraina. Norge har tidligere vært restriktiv i sin praksis for eksport av forsvarsmateriell, men Ukraina befinner seg nå i denne ekstraordinære situasjonen. De særskilte tiltakene vi har iverksatt, har betydd 4 000 panservernvåpen til Ukraina, et våpensystem som vi vet fungerer i den situasjonen de er i nå. Regjeringen vurderer fortløpende videre støtte, inkludert nye donasjoner av forsvarsmateriell og eventuelt våpen eller midler Ukraina kan anskaffe våpen for. Dette er fortløpende vurderinger.

Selvfølgelig får Russlands invasjon også konsekvenser utenfor Ukraina. I lys av Russlands mobilisering langs grensen mellom Ukraina og Russland og mellom Ukraina og Hviterussland har NATO økt sin tilstedeværelse i regionen. Her bidrar også Norge med sitt forsterkede bidrag til Litauen. Denne helheten er også viktig å ta med seg inn i den neste fasen, som vi sannsynligvis nå går inn i, hvor russerne reorganiserer seg og kanskje vil gå til en ny motoffensiv.

Norge har over tid hatt dialog med Ukraina samt med nærstående allierte land om styrking av ukrainske cyberkapasiteter, og vi skal fortsette denne dialogen med Ukraina og med nærstående stater for å se nærmere på muligheten for å støtte Ukrainas digitale forsvarsevne og motstandsdyktighet. Dette må også ses opp imot den etterretningsstøtten som Ukraina får, og som betyr at de kan være presise når de gjennomfører sine motangrep mot russiske styrker. Dette er en helhet som etter hvert i operasjonen har kommet på plass.

Det som skjer rundt oss, krever en detaljert forståelse av en komplisert og krevende situasjon som endrer seg fra time til time. Situasjonen i Ukraina er uoversiktlig. Den utvikler seg raskt. Norge er heller ikke alene om å fatte særskilte tiltak i det vi nå opplever som et paradigmeskifte i det sikkerhetspolitiske bildet i Europa.

Norges videre tiltak må skje i takt med den raskt skiftende utviklingen og i samråd med våre allierte og partnerland. Det eneste vi vet, er at bildet de neste dager, uker, måneder og år ikke blir slik vi har forestilt oss. Det er derfor svært viktig at hele apparatet som nå er satt i bevegelse, raskt har evnen til å endre kurs dersom det blir behov for det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:28:11]: Disse forslagene er egentlig å slå inn åpne dører. Man har imidlertid sett at det er mangel på militært beredskapsmateriell i Norge, og vi kan love det ene og det andre, men det er en sannhet at disse beredskapslagrene er så å si tomme – og det må vi innrømme. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet i dag fremmet flere konkrete forslag som sikrer bedre beredskapsmateriell og mer beredskapsmateriell. I det ene forslaget sier vi:

«Stortinget ber regjeringen øke beredskapskapasitet for lagring av nødvendig beredskapsmateriell, inkludert etablering av beredskapsavtaler med kommersielle aktører.»

Vi sier også i forslag 10:

«Stortinget ber regjeringen opprette beredskapslagre for innsatsmateriell.»

Det er fordi at hvis man ikke har innsatsmateriell, dvs. komponenter og andre ting, er vi ikke i stand til å føre krig i mer enn noen dager. For å være i stand til å føre krig i inntil 30 dager – før amerikanerne kan komme til Norge – koster det 28 mrd. kr. Det håper jeg stortingssalen merker seg når vi skal behandle forslagene til Fremskrittspartiet, slik at man ikke på populistisk vis bare avviser dem, men går inn i substansen.

Når det gjelder Venstres forslag om å bevilge 1 mrd. kr, er det et tall tatt ut av luften, rett og slett fordi alle land donerer materiell til Ukraina. Det er ingen som har bedt om betaling for materiell. Den som gjør det, ville fått høre det ganske høyt. Det eneste man kan tenke seg, er at det finnes en samling av kontanter dersom USA, som donerer det meste, mener de bør kompenseres for dette på et eller annet økonomisk vis. Men per i dag er det forslaget egentlig bare som å si: Hvem kan hjelpe mest? Stem på vårt forslag! Og noen kan si to milliarder, andre fem milliarder. Én milliard er akkurat like dumt som to.

Så er det en annen realitet, og det er at det er kø for å skaffe ammunisjon. Man kan si man skal skaffe ammunisjon for beredskap. I dag er det tre til fem års kø for å få ammunisjon, f.eks. fra Nammo. Vi har ikke ammunisjon. De kan ikke produsere ammunisjon. De har kommersielle avtaler som går over hele Norden. De kan ikke prioritere Norge fremfor Finland og fremfor Sverige, og derfor trenger man å øke kapasiteten. Da trenger de å investere. Derfor har vi forslag 8, som sier følgende:

«Stortinget ber regjeringen redusere ledetiden for NAMMOs produksjon av ammunisjon samt sikre at NAMMO får den finansielle støtten bedriften trenger for å øke produksjons- og lagringskapasiteten.»

Det koster 500 mill. kr for Nammo i investering for å øke kapasiteten, men de er ikke villig til å gjøre det før de har kunder som er sikre – ikke bare ord. Dessuten tar det lang tid. Da må regjeringen på banen og bevilge de pengene som Nammo trenger for å øke mulighetene til å styrke kapasiteten og produsere mer ammunisjon – ikke bare snakke. Det er veldig viktig.

Krigen i Ukraina har også vist at Russland har et relativt svakt forsvar. Jeg tror det har overrasket mange. Russlands forsvar, som vi alle fryktet veldig sterkt, har vist at det nå er på retrett. Det viser seg at de driver med grusom krig istedenfor, for de er ikke i stand til å gjøre noe annet. Det man kan frykte, er selvsagt at de bruker mer alvorlige, fryktelige våpen fordi de ikke klarer å vinne en krig på bakken. Men det viser også noe om motivasjonen for å føre en krig. Ukrainernes heltekrig for å forsvare eget land vinner over mange militære styrker med ikke-motiverte, tandre soldater fra Russland. Det må vi merke oss. Vi må være motiverte hvis vi skal vinne en krig. Da er det viktig at vi også i Norge klarer å mobilisere hele samfunnet for noe vi vet er alvorlig, og noe som kan skje en gang i fremtiden.

Guri Melby (V) [09:32:21]: Jeg vil starte med å takke komiteen og saksordføreren for en rask behandling av våre to representantforslag. Jeg er glad for at vi kunne bruke disse forslagene som en anledning til å gi regjeringen et bredt mandat for å støtte Ukraina og de andre landene i regionen.

Jeg vil også takke utenriksministeren for hennes åpensinnede og redelige vurdering av våre forslag. Det er selvsagt regjeringens prerogativ å fatte beslutninger i den krigen vi står i. Derfor har heller ikke vi fremmet noen av forslagene i forbindelse med behandlingen i komiteen. Det er en utpreget styrke ved det norske demokratiet at posisjon og opposisjon kan føre en konstruktiv og ordnet debatt, selv i krevende utenrikspolitiske debatter som dette er. Det at utenriksministeren har tatt Stortinget på alvor, er noe jeg setter stor pris på.

Krigen i Ukraina er uten tvil grufull, og de dokumenterte tilfellene av krigsforbrytelser som bl.a. Human Rights Watch har gått ut med, har rystet en hel verden. Det gjør inntrykk å se ukrainere gå i krigen for å forsvare både sin egen og – i ytterste konsekvens – vår felles frihet i Europa. Det er viktig for meg å understreke nok en gang at i denne krigen er vi alle ukrainere, og vår felles fiende er ikke det russiske folk, men diktatoren som sitter i Kreml, nemlig Vladimir Putin.

Sammen med representantene Elvestuen og Høgestøl fremmet jeg et forslag om å trappe opp den norske støtten til Ukraina, Georgia og Moldova. Dette ble fremmet en uke før Putin begynte sin angrepskrig i Ukraina. Til tross for at mye har hendt siden den gang, opplever jeg at samtlige forslag er minst like relevant nå som da. Det regionale perspektivet og behovet for en langsiktig støtte til disse tre landene har ikke avtatt, selv om krigen selvsagt gjør at behovene for å gjenoppbygge Ukraina er utrolig mye større enn det vi kunne ha sett for oss den 17. februar.

Det andre forslaget ble fremmet av representantene Elvestuen, Høgestøl, Bjørlo og meg selv den 1. mars og handler om ekstraordinære støttetiltak for Ukraina i lys av den pågående angrepskrigen. Forslaget tar opp en rekke akutte støttetiltak for Ukraina samt forslag til ytterligere sanksjoner rettet mot Russland. Også her opplever jeg at statsråden med åpent sinn har vurdert de forslagene som vi har fremmet.

Det er spesielt to forslag jeg har lyst til å ta fram i dette innlegget. Det ene er forslaget vårt om å støtte Ukraina med penger for å kjøpe våpen, og det andre er forslaget om å innføre et havneforbud for russiskkontrollerte fartøy i Norge. Ingen av disse forslagene er unike for Norge, begge har røtter i andre europeiske land. Jeg må korrigere representanten Tybring-Gjedde, som sa at det er ingen som har bedt om penger. Vel, Ukraina har bedt om penger, den ukrainske ambassadøren har vært veldig tydelig på at de trenger økonomisk støtte. Det er ingen tvil om at våpendonasjoner er det mest effektive, men det er også mulig å nyttiggjøre seg økonomisk støtte.

Kort tid etter at krigen brøt ut, brukte EU European Peace Facility for å kanalisere pengestøtte til Ukraina. Den er bl.a. ment å gi ukrainerne mulighet til selv å kjøpe våpen til å forsvare friheten sin. Norge er ingen militær supermakt, det er begrenset hva vi kan bidra med av våpenstøtte, men vi er en betydelig pengemakt, og vi har evnen til å støtte på den måten.

Det tar tid å anskaffe våpen. Derfor skulle jeg ønske at regjeringen hadde innfridd dette forslaget for en stund siden. Men når det er sagt, er jeg overbevist om at det fortsatt vil bidra til å styrke Ukrainas forsvarsevne. Og når regjeringens Ukraina-pakke skal til behandling i Stortinget, vil vi forsøke å søke et bredt flertall for forslaget vårt om en våpenmilliard til Ukraina, kanalisert enten via European Peace Facility eller direkte til ukrainske myndigheter.

Min liberale partifelle, den estiske statsministeren Kaja Kallas, besøkte Norge denne uken. Hun ba også om at Norge måtte gjøre mer, og hun sa at så lenge krigen fortsetter og vi får inn de grusomme bildene, har vi ikke gjort nok. Jeg kunne ikke ha vært mer enig i min liberale kollegas kloke ord.

Det andre forslaget jeg vil nevne spesifikt, er forslaget om et havneforbud for russiskkontrollerte fartøy. Da vi foreslo dette den 1. mars, hadde både Storbritannia og Canada gått inn for lignende løsninger. I går ble det klart at også EU går inn for et havneforbud. Jeg er skuffet over at regjeringen ikke på egen kjøl har besluttet å innføre et norsk havneforbud, men like fullt håper jeg at regjeringen vurderer spørsmålet på nytt nå når EU har besluttet et slikt forbud. Det er veldig positivt at vi har støttet opp under de aller, aller fleste av EUs sanksjoner så langt, og det håper jeg vi fortsetter med.

Vi skal ikke underdrive de negative konsekvensene av et havneforbud nasjonalt. Denne uken har jeg reist i Øst-Finnmark, og jeg forstår utfordringen det bringer med seg for næringslivet, spesielt i nord. Allikevel tror jeg de fleste vil ha forståelse for behovet for enda sterkere sanksjoner. Det handler om å gjøre så mye som mulig nå for å unngå at det verst tenkelige skjer. Vi skylder ukrainerne det forbudet. La oss stenge norske havner for russiske fartøy.

Bjørnar Moxnes (R) [09:37:46]: Samtlige partier på Stortinget fordømmer Russland på det kraftigste for den folkerettsstridige angrepskrigen som landet har startet mot Ukraina, og for de krigsforbrytelser som de er skyldige i. Vi støtter også Ukrainas rett til å kjempe for selvråderett og fred. I mitt parti vil vi vil alltid forsvare folkeretten uavhengig av hvem som bryter den, selvsagt også når Russland gjør det.

I dag diskuterer vi det som opprinnelig var Venstres forslag til anmodningsvedtak, som siden har blitt endret til å gi regjeringen bred ryggdekning for omfattende støttetiltak overfor Ukraina og sterke sanksjoner mot Russland. Et slikt overordnet mandat kan vi gi regjeringen alle sammen, ut fra debatten vi har hørt til fram til nå. Det som må avklares, er hva vi mener er omfattende støtte til Ukraina, og hvilke sanksjoner mot Russland som vi mener er både sterke og målrettede.

Det siste først: Skal sanksjoner være målrettet, må vi ha et begrep om hva som er målet. Her finnes det to konkurrerende oppfatninger. Den ene tar utgangspunkt i at vi skal prøve å strupe hele den russiske økonomien. En slik strategi fungerte ikke spesielt godt når det gjaldt verken Irak eller Iran, og vil trolig ikke fungere spesielt godt nå heller, for det første fordi ingenting tyder på at Putin sitter mer utrygt når alminnelige russere får det verre, og for det andre fordi EU ikke er villig til å røre den virkelig store russiske inntektsstrømmen, som er olje- og gassektoren, for de er per dags dato avhengige av den selv.

Den andre strategien er mer hensiktsmessig. Den handler om å straffe makthaverne bak krigen, dvs. Putin selv og milliardærene bak ham. Russland egner seg trolig veldig godt for den typen straffetiltak. Oligarkene har i årevis plyndret vanlige russere og plassert tyvegodset i velvillige vestlige land. Her kan vi både kartlegge, fryse og beslaglegge verdiene, om vi har viljen til det. Rødts ønske er derfor å rette norske straffetiltak mot Putin og hans krets av oligarker. Det betyr at vi avviser Venstres forslag om å stenge samtlige norske havner mot samtlige russiske skip, for det vil først og fremst ramme russiske fiskere, fiskemottak i Finnmark og verdens siste store torskebestand langt hardere enn det vil ramme Putin. I stedet foreslår vi en selvstendig norsk sanksjonspolitikk som lar oss skille mellom hvilke skip vi ønsker inn i norske havner. Dermed kan vi nekte Putin-vennen Vladimir Lisin å losse over 4 000 tonn aluminium i Oslo havn, og samtidig la folk-til-folk-samarbeidet i nord gå som normalt.

Så la jeg merke til at EU-parlamentet i går ba om at alle havner skal stenges, og at fiskeriministeren varsler en selvstendig norsk linje, slik Rødt har bedt om. Det synes jeg er veldig bra. Det bør overføres også til øvrige deler av sanksjonspolitikken. Det er fint mulig innenfor sanksjonslovens bestemmelser at norske sanksjoner skal ha bred internasjonal oppslutning.

Dersom man ønsker utelukkende å følge det som EU vedtar, fremmer vi da et subsidiært forslag om at Norge skal spille inn navn til EUs sanksjonslister, og hvis en slik kanal ikke finnes per i dag, som vi har hørt fra ministeren, håper vi at en slik kanal snarlig kan opprettes.

Til slutt: Rødt støtter vidtgående humanitær støtte til å avhjelpe nøden i Ukraina og et stort mottak av dem som fordrives av krigen, akkurat som vi er for et hardt diplomatisk press på Russland for å avslutte krigen. Så har vi også bedt om at Norge går i spissen for at Ukrainas gjeld til både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet slettes. Det vil styrke Ukrainas økonomiske balanse med 130 mrd. dollar, dvs. 1 140 ganger mer enn Venstres forslag om 1 mrd. kr.

Jeg håper at Stortinget og partiene vil vurdere et slikt forslag. Det vil være et viktig håndslag til Ukraina for å kunne bygge opp igjen landet etter en ødeleggende krig og komme på fote når krigen en gang tar slutt.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [09:43:05]: Jeg er enig i komiteens påpekning om at den russiske invasjonen påfører det ukrainske folket enorme lidelser. Vi er alle rystet over bildene og beretningene som nå kommer om russiske styrkers overgrep på sivile i områder som de har trukket seg ut av. Det er viktig at de som er ansvarlig for krigsforbrytelser, nå stilles til ansvar. Norge har gjentatte ganger fordømt målrettede angrep på sivile og sivil infrastruktur, også i FNs sikkerhetsråd.

Norge støtter Ukrainas legitime rett til selvforsvar. Det er også i Norges sikkerhetspolitiske interesse. Vår bistand skal bidra til at det ukrainske folket kan forsvare seg selv. Vi har donert 4 000 panservernvåpen til Ukraina. Vi har også sendt militært materiell, som hjelmer og beskyttelsesvester. Vi har også tillatt at det blir eksportert forsvarsmateriell videre fra land som vi tidligere har eksportert til.

Jeg deltok i går på NATOs utenriksministermøte i Brussel. Til stede var også min ukrainske kollega, som jeg ikke hadde sett siden fem dager før invasjonen. Norge skal fortsette å gi støtte til ham og hans folk. Han kom med en lang rekke henstillinger om hva slags type hjelp han mener det er viktig at vi bidrar med, og vi vil komme tilbake med en vurdering av dette.

På dette NATO-møtet diskuterte vi også hvordan vi konkret kan øke støtten til andre partnerland, som Georgia, som har vært nevnt her, Moldova, Bosnia-Hercegovina, som også føler seg veldig utsatte og sårbare nå.

I forkant av NATO-møtet var jeg på tirsdag på en støttekonferanse for Moldova i Berlin. Det er et land som står i en veldig krevende situasjon. Det er et av Europas fattigste land, og de tar imot enormt mange flyktninger. Vi har bidratt med hjelp til dem tidligere, og vi skal ta imot flyktninger derfra. Jeg annonserte også på tirsdag at vi skal bidra med 100 mill. kr. Halvparten av dette skal gå direkte til myndighetene i landet. Der går det nå veldig mange barn på skole, og de trenger et sted å bo, og de trenger helsehjelp. Den moldovske økonomien er veldig hardt rammet av at de stiller opp for ukrainerne, og når de stiller opp for sitt nabofolk, skal vi stille opp for dem.

Jeg deler komiteens flertalls vurdering om at vi, sammen med våre allierte, må tilpasse oss en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. NATO har etter Russlands invasjon av Ukraina styrket sin tilstedeværelse i Øst-Europa. Det har vi gjort for å avskrekke ytterligere aggresjon og for å gjøre det lettere for våre østlige allierte, som f.eks. Litauen. Regjeringa vurderer løpende hvordan vi best kan innrette våre militære bidrag.

Russlands angrepskrig mot Ukraina har også dramatiske konsekvenser for Ukrainas økonomi. Derfor bruker vi en del millioner kroner til å gi direkte støtte til Ukraina nå. De har problemer med både å utbetale lønninger til lærere og de som jobber på sykehusene, og med å utbetale bl.a. pensjoner og sosialhjelp. Vi handlet ganske raskt etter den illegale invasjonen av Ukraina. Den 24. februar skjedde det, og tre dager etterpå bestemte vi oss for å frigjøre 2 mrd. kr til humanitær bistand og umiddelbar innsats for Ukraina og nabolandene.

De kanalene vi gir støtte gjennom, er bl.a. den internasjonale Røde Kors-bevegelsen. Vi har sett i veldig mange land at de stiller opp på en utrolig måte. Det er også andre organisasjoner som har imponert meg, deriblant Caritas, Redd Barna, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp.

I går møtte jeg i Brussel også de som er ansvarlig for koordineringsjobben innenfor EU. Der bidrar vi også stort. Koordinering av bidragene er veldig avgjørende i en slik situasjon som vi nå står i. Vi vurderer løpende om vi også skal bidra gjennom det som kalles EUs koordineringsmekanisme for sivil beredskap. Vi har bidratt mye, og vi vurderer hvordan vi kan bidra mer.

Jeg er nok ikke enig i at vi skal ha en selvstendig sanksjonspolitikk. Vi skal gjøre våre egne vurderinger, vi skal tilpasse det norske regelverket, men jeg mener det er et poeng i seg selv at vi står sammen med våre allierte i NATO og sammen med EU.

Ola Elvestuen (V) [09:56:20]: Angrepet på Ukraina fortsetter, og det er ingenting som tyder på at dette vil avta, selv om russiske styrker er slått tilbake og har trukket seg tilbake fra områdene rundt Kyiv. Tvert imot, med en omgruppering og konsentrasjon øst i Ukraina er det en risiko for at krigen vil bli enda mer brutal også framover.

Det som er avgjørende, er at vi fortsetter støtten til Ukraina og gjør det med den nødvendige tyngde. Noen av disse forslagene ble lagt fram før angrepet på Ukraina og noen etterpå. Vi har ikke opprettholdt dem nå i stortingssalen. Det gis en tydelig støtte til det regjeringen har gjort – det er viktig å få fram – men forslagene innebærer også et ønske om å gå lenger.

Det Ukraina først og fremst trenger, er våpen og militært materiell. Det Norge har bidratt med, er bra, men vi trenger å fortsette den innsatsen, både med direkte tildelinger og gjennom European Peace Facility, hvis det er egnet, eller med direkte økonomisk støtte også til ukrainske myndigheter, som vi har foreslått.

Det er mye som tyder på at det man også vil trenge, er mer tyngre materiell framover for å stå imot det russiske angrepet. Det er avgjørende at enden på dette ikke blir en frosset situasjon der Putin kan selge fram angrepet som en seier overfor egen befolkning i Russland.

Vi må selvfølgelig fortsette å gi humanitær støtte. Norge har gitt viktige bidrag og vil helt sikkert også gjøre det framover. Vi trenger å stoppe penge- og verdioverføringene til Russland. Det må gjelde langt utover oligarkene. Sanksjonene må forsterkes. Det er viktig og riktig av EU nå å gå inn for at russiske skip ikke skal kunne anløpe europeiske havner. Jeg forventer at Norge vil følge opp det, og mener også at det bør gjelde landing av fisk i norske havner. Det er også en penge- og verdioverføring til Russland og til dels russiske oligarker.

Jeg har også en oppfordring til regjeringen: Vi har mange bedrifter som selv tar initiativ og går lenger i å avslutte sin handel, sitt engasjement og sin aktivitet overfor Russland enn det sanksjonene tilsier. Det bør vi støtte opp under. Det er også et viktig initiativ.

Vi er fortsatt i starten av det som det er fare for – en lang konflikt – og innsatsen og støtten må forsterkes.

Ine Eriksen Søreide (H) [09:59:48]: Til det siste poenget fra Ola Elvestuen vil nok jeg si at det er et mildt sagt tveegget sverd. Det er viktig at når Norge implementerer sanksjoner, skjer det raskt og med tydelighet, slik at bedrifter vet hva de har å forholde seg til. Det er ingen som vil være på feil side av sanksjonene, men det er en utfordring hvis man skal oppfordre til egensanksjonering i tillegg, for det kan skape uryddighet overfor sanksjonene.

Men grunnen til at jeg tok ordet, var egentlig bare at jeg ville vise til den betydelige og samlede støtten det er i Stortinget for bl.a. å donere våpen til Ukraina. Nå har også SV endret sitt standpunkt, og det synes jeg er voksent og bra gjort når man ser utviklingen på bakken. Men da kan jeg heller ikke unndra meg fra å tenke over at Rødt, ved Bjørnar Moxnes, står på denne talerstolen med stor moralsk patos og snakker om viktigheten av den varme støtten til Ukraina, viktigheten av å kunne beskytte seg mot det folkerettsstridige angrepet fra Russland. Hadde alle partier i denne salen tenkt som Rødt, hadde ikke Ukraina hatt noe som helst å forsvare seg med.

Rødt er det eneste partiet her i Stortinget som er imot donasjon av våpen, men det er de som snakker høyest og med størst moralsk patos om den angrepskrigen Putin har satt i gang. Det henger ikke sammen, og det er jo for så vidt en merkevare for øvrige deler av Rødts politikk også.

Bjørnar Moxnes (R) [10:01:38]: Som representanten Søreide veldig godt vet, har samtlige partier i Stortinget i noen titalls år avstått fra våpenhjelp til land som er i krig. Så har det vært, iallfall etter vår vurdering, fornuftige argumenter for det synet, som åpenbart Høyre selv har støttet i alle disse årene – siden 1959, for å være helt presis.

Noen eksperter har pekt på faren for å kunne bli en medkrigerstat, andre har pekt på at det også kan føre til at krigen blir enda større enn den allerede er. Vi ser også at NATO-land sier nei til flere av ønskene som kommer fra Ukraina. Man ønsker f.eks. ikke å ha en flyforbudssone eller å risikere en storkrig på europeisk jord. Så her er det ulike vurderinger, og det må det være rom for i et demokrati.

Så er det naturligvis slik at hvis det oppfattes som at Rødt har en moralsk pondus når det gjelder motstand mot folkerettsstridig krig, kan det skyldes at Rødt til forskjell fra Høyre ikke har en situasjonsbetinget motstand mot det, men også sier tydelig fra når våre allierte bryter folkeretten, invaderer andre land, skaper enorme flyktningstrømmer og mye død og fordervelse blant sivile. Det er en fordel for Norges troverdighet i slike diskusjoner at vi er konsistente, at vi er konsekvente, og at vi slår ring rundt folkeretten og tar avstand fra dem som tramper på den, som nå er Russland. Det er farlig for Norge hvis stormakter kan te seg på denne måten, og det er viktig at vi har en tydelig linje når det gjelder den typen saker.

Så det er veldig bra hvis nå Høyre varsler en ny linje i utenrikspolitikken hvor de kommer til å være konsistente og faktisk stå sammen med oss, også når det eventuelt er allierte land som er ansvarlig for grove og særdeles alvorlige folkerettsbrudd. Det kan skje, det har skjedd tidligere, og det er viktig at Norge står tydelig sammen i slike situasjoner, mener vi.

Ola Elvestuen (V) [10:04:19]: Dette må jeg si noen ord til, for det er ikke ofte jeg sitter i stortingssalen og blir opprørt over innlegg som kommer. Denne sammenligningen som Rødt kommer med gang på gang om at det er i stormaktene problemene er, at USA har det samme som Russland, at dette egentlig er like mye i Afghanistan, det er like mye i Libya, er en forenkling av situasjonen og et forsøk på å snakke rundt Rødts ansvar. Det vi snakker om med hensyn til Ukraina, er et folk som slåss fortvilet for sin frihet, og de slåss på vegne av dem som står opp for frihet og demokrati i Europa. Det er grunnlaget. Og Rødt velger å ikke støtte Ukraina i den kampen. Dere kan komme så mye dere vil og snakke om oligarker vi skal treffe, og det skal vi gjøre, men de påvirker ikke situasjonen med angrepet i Russland. Putin trenger motstand. Det gjør vi og får vi til gjennom å gi våpen til Ukraina. Heldigvis har demokratiske land stått opp denne gangen og gjør det, og følger ikke Rødts linje. Så må vi gi humanitær hjelp, og vi må ha sanksjoner som treffer bredt, og som treffer hardt. Jeg mener også at det er viktig at vi støtter bedrifter som velger å gå lenger enn det sanksjonene i seg selv tilsier, for dette er også et moralsk ansvar.

Heldigvis har regjeringen bred støtte for den støtten vi gir til Ukraina. Vi er pådrivere for at den skal forsterkes, og den må forsterkes, og Rødt får sitte der med sine egne meninger der borte. Det har de rett til innenfor et demokrati, men heldigvis er det ingen som følger deres linje. Det ville ført til at demokratiet og friheten i Ukraina ville blitt brutalt slått ned.

Bjørnar Moxnes (R) [10:07:05]: Det er viktig at vi ikke tillegger partier feil meninger. Det er ingen i denne salen som har gitt noen andre enn Putin ansvaret for invasjonen av Ukraina. Det er ingen tvil om at det ansvaret ene og alene ligger på det russiske regimet. Ingen interessesfærer kan bortforklare, begrunne eller unnskylde noe som helst. Dette er ene og alene russernes ansvar, og de må trekke seg ut av landet snarest mulig og avslutte krigshandlingene også snarest mulig.

Så er det jo sånn at vi mener at tapte menneskeliv i afrikanske og asiatiske land selvsagt er like mye verdt som tapte menneskeliv i europeiske land. Derfor er det viktig at vi er konsekvente, mener vi, i vår motstand mot folkerettsstridig okkupasjon eller bombekrig, om det er land i Europa, Afrika eller Asia (presidenten klubber), og at det er viktig å slå ring rundt folkeretten uansett hvem (…) (Presidenten klubber igjen.)