Kari-Anne Jønnes (H) [12:32:12]: Forskning er spennende og viktig – for mange er det kanskje litt fjernt. Forskning er det vi omgir oss med i hverdagen. Det er de gode løsningene, som gjør hverdagen vår enkel, som gir mindre CO₂-utslipp, som gjorde at Norge ble lykkelandet, som gjorde at vi fikk en vaksine mot korona, som gjør at maten vi produserer er sunn, og som gjør at vi har en konkurransedyktig fastlandsindustri som produserer bildeler til hele verden. Forskning er helt avgjørende for å løse de store samfunnsutfordringene og gi økt bærekraft, konkurransekraft og innovasjonsevne.

Vi har sagt det en stund nå, og det er jo helt sant: Vi står ved et veiskille. Vi har noen fortrinn i Norge som gjør at utfordringene vi står overfor, gir oss store muligheter. Men da må det satses på forskning – og på anvendelse og tilgjengeliggjøring av forskning – slik at vi klarer å utnytte de mulighetene vi har. Derfor er det helt avgjørende nødvendig å sette forskning og anvendelse av forskning høyere på dagsordenen.

Omstillingstider krever kunnskap og kompetanse. NHOs veikart slår fast at Norge må skape 250 000 nye arbeidsplasser i det private næringslivet innen 2030. Strategiske investeringer i forskning og innovasjon er en forutsetning for å lykkes med den målsettingen. Studier av effekt av forskning viser at 1 kr riktig investert av offentlige forskningsmidler kan gi minst 3 kr dokumentert ny verdiskaping i næringslivet. Norge bør få til større sammenheng mellom de investeringene vi gjør i forskning, kompetanseutvikling og næringssatsinger for å øke innovasjons- og omstillingstakten.

Det kan være mange ledd fra teoretisk grunnforskning til varer og tjenester som gjør livet bedre eller enklere for folk i hverdagen. For at vi skal få verdi av forskningen, må alle disse leddene fungere. Her er det viktig å ha en strategi og at samfunnet og staten legger til rette for tilgang til forskning i næringslivet, i både store og små bedrifter. Store deler av verdiskapingen og innovasjonen skal skje i «startups» og i små og mellomstore bedrifter, og det er bedrifter som ikke kan ha egne forskningsavdelinger eller lede store forskningsprosjekter. Forskningen må derfor gjøres tilgjengelig gjennom samarbeid med etablerte forskningsmiljøer som kan bidra til forskningsbasert virksomhetsutvikling. Utviklingen av Norge vil avhenge av hvordan vi lykkes med å få forskning og innovasjon inn i små og mellomstore bedrifter.

Vi har nå en ny regjering, men jeg håper og tror at vi i denne salen, og i regjeringen, i stor grad har en felles forståelse av viktigheten av høye ambisjoner på dette feltet, og at vi ser nødvendigheten av et kunnskapsintensivt næringsliv. Dette fordrer innsats på forskning og utvikling for å opprettholde konkurranse.

For å lykkes med å stimulere til økt FoU-aktivitet må vi ta i bruk en stor vifte av virkemidler og nå ut til små og store aktører i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og i næringslivet på en effektiv måte. Spørsmålet er hvordan vi kan fortsette en god videreutvikling av dette økosystemet, sørge for at vi treffer hele bredden av forsknings- og utdanningsinstitusjoner, og stimulere til økt samspill og samarbeid mellom næringsliv og offentlige og private forskningsaktører.

Norge må styrke og fornye kunnskapsbasen sin for å kunne yte bidrag til det næringslivet vi har behov for i framtiden – en satsing som gjør at norske forskningsmiljøer vil ligge i den internasjonale forskningsfronten. Det er derfor viktig at det legges til rette for at forskningsmiljøene, som norsk instituttsektor, har det handlingsrommet de trenger for å være i forskningsfronten, og har ordninger som gir dem muligheten for å dele kunnskapen, spesielt med de mindre bedriftene.

Jeg vil sette forskning på dagsordenen og spør statsråden hvordan han vil jobbe for å øke FoU-aktiviteten i næringslivet og styrke Norges innovasjonsevne og konkurransekraft i årene som kommer.

Statsråd Ola Borten Moe [12:37:07]: Interpellanten la til grunn at vi har en stor grad av felles virkelighetsforståelse knyttet til denne svært viktige problematikken. Det har vi. Jeg opplever at det er en stor grad av enighet rundt mange av de momentene som Kari-Anne Jønnes tar opp. Det gjør at jeg er veldig glad for at denne interpellasjonen kommer opp.

Spørsmålet om hvordan denne regjeringen jobber med å øke FoU-aktiviteten i næringslivet og å styrke Norges innovasjonsevne og konkurransekraft i årene som kommer, er et viktig spørsmål for regjeringen. Det er viktig for oss å styrke hele Norges innovasjonsevne, konkurransekraft og gjøre oss i stand til å møte de store utfordringene vi som land står overfor.

Optimismen er heldigvis tilbake i norsk næringsliv, og det er stor etterspørsel etter både kompetanse og arbeidsplasser. Jeg ønsker å legge til rette for riktig kompetanse i befolkningen, høy forsknings- og utviklingsaktivitet i næringslivet og godt samspill mellom næringsliv og akademia i hele landet.

I årene framover står Norge overfor både kjente og ukjente utfordringer. Vi vet at det vil stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist, så vi er nødt til å tenke nytt og innovativt. Vi vet at statens utgifter vil gå opp uten at inntektene kommer til å øke like mye, samtidig som at vi skal gjennomføre et rettferdig grønt skifte. Dette krever samarbeid og målrettet innsats, ikke bare fra det offentlige, men et godt, langsiktig samarbeid med det private næringsliv.

Det er viktig for regjeringen at folk skal kunne leve et godt liv over hele landet. Derfor skal vi bl.a. legge fram en reform for desentralisert utdanning som skal møte regionale kompetansebehov og gjøre utdanningstilbud mer tilgjengelig for folk der de bor. Dette er et nasjonalt løft. Det er ingen vei utenom. Vi er nødt til å nå en større andel av den norske befolkningen med høyere utdanning og kompetanseutvikling.

I tillegg til arbeidet med riktig kompetanse der folk bor, har regjeringen varslet et grønt industriløft, der næringsministeren og jeg har etablert tett dialog. Innovasjon er avgjørende når vi sammen skal finne de gode løsningene. I dette arbeidet skal vi også sikre god involvering av partene i arbeidslivet, i industri, næringsliv og akademia.

Regjeringen planlegger også å legge fram den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Planen vil tegne opp horisonten for de neste ti årene og skal revideres på nytt om fire år. I arbeidet med langtidsplanen er det sett behov for nye verktøy for å fremme samhandling og koordinering på tvers av sektorer, samfunnsaktører og forskningsmiljøer for å løse de store samfunnsutfordringene.

Næringslivet står for en sentral del av Norges samlede innsats innenfor forskning og utvikling. Næringslivet vil derfor være avgjørende dersom vi skal nå målene og følge opp prioriteringene vi utvikler i planen, på en god måte. I tillegg til å revidere langtidsplanens mål og prioriteringer ser vi denne gangen også på hva som kan gjøre kunnskapssystemet bedre i stand til å møte de store samfunnsutfordringene. Hvordan får vi til en mer målrettet og koordinert bruk av virkemidler for kompetanse, forskning og innovasjon? Et virkemiddel som vurderes i denne sammenheng, er nettopp samfunnsoppdrag.

OECD har ved flere anledninger pekt på behovet for bedre koordinering av politikken og sterkere samarbeid på tvers av departementer om nøkkelprioriteringer og mulighetsdrevet innovasjonspolitikk i Norge. Dette har denne regjeringen tatt på alvor, og vi har startet et arbeid for bedre forskningsbasert innovasjon og entreprenørskap. Målet med dette arbeidet er å konkretisere politikk og virkemidler innenfor høyere utdanning, forskning og innovasjon for bl.a. å nå målet om at næringslivets forsknings- og utviklingsaktivitet skal utgjøre 2 pst av bruttonasjonalproduktet innen 2030.

Vi ønsker også å jobbe mer med å utvikle hvordan vi kan få mer kommersialisering ut av offentlig finansiert forskning. Internasjonalt samarbeid er en del av dette, og som representanten var inne på, har vi meldt oss på Horisont Europa, som er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram. Det gir ikke bare tilgang til en rekke bedrifter og forskningsmiljøer og offentlig infrastruktur og nettverk, men det gir også muligheter for å få finansiering.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:42:26]: Jeg takker statsråden for innlegget. For meg framstår det fortsatt som at vi deler mye av virkelighetsbeskrivelsen og målsettingen, og det er veldig bra.

Solberg-regjeringen løftet FoU-innsatsen i Norge stort gjennom åtte år. Bevilgningen til FoU over statsbudsjettet økte med 16,3 mrd. kr, noe som tilsvarer en realvekst på om lag 28 pst.

2020 var året med høyest FoU-andel av BNP noensinne, og siden 2016 har FoU-andelen ligget over 2 pst. av BNP. Det har ikke skjedd av seg selv, men gjennom tydelige prioriteringer, høye ambisjoner og styrking av ordninger som stimulerer til økt aktivitet.

Forsknings- og innovasjonspolitikk har ikke fått så stor plass i den nye regjeringsplattformen. I plattformen nevnes en rekke enkeltinitiativ på forskning og innovasjon innenfor ulike sektorer og temaer, men det mangler en helhetlig strategi og en retning for hvordan regjeringen ønsker å styrke den næringsrettede forskningen i samspill med forskningsmiljøene i stort. Dette må revideringen av LTP reflektere.

En samlet utdannings- og forskningskomité samtykket i 2021 til deltakelse i Horisont Europa og understreket at deltakelse i den type programmer har stor betydning for norsk forskning og innovasjon. Dette vil bidra til å gi norske forskningsmiljøer og bedrifter tilgang til nødvendig kunnskap og nettverk med internasjonale forskere og institusjoner.

Vi vet at ordninger som STIM-EU/RES-EU, rettet mot instituttsektoren, og Prosjektetableringsstøtte, PES, har vært viktige for å øke videre deltakelse i de europeiske programmene og bør videreutvikles og sikres gode rammevilkår.

Resultatene fra EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon viser at instituttene er den viktigste forskningskoblingen mot Europa for norske bedrifter og offentlige virksomheter. For å nå ambisjonen med 2,8 pst. i retur må vi opprettholde og styrke innsatsen for at norske miljøer lykkes i EU-prosjektene.

Det er viktig å huske at 25 pst. av offentlige FoU-midler kanaliseres gjennom EU-systemet. Norge har betalt inngangsbilletten til EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa. Returraten er satt til 2,8 pst., og vi ser at norske miljøer har lykkes godt i dette programmet fram til nå.

Hvordan vil statsråden følge opp strategien for norsk deltakelse i Horisont Europa og det europeiske forskningsområdet, og, spesielt, hvordan vil regjeringen bidra til utvikling av virkemidler og arenaer for felles forskningsinitiativer på tvers av næringsliv, instituttene og UH-sektoren?

Statsråd Ola Borten Moe [12:45:51]: Jeg skal starte med en ørliten saksopplysning for å korrigere representantens høystemte skryt av forrige regjering. Norge brukte til sammen nær 78 mrd. kr til forsknings- og utviklingsarbeid i 2020. Justert for lønns- og prisvekst er dette faktisk en nedgang i FoU-utgiftene på 1 pst. fra året før, men det stemmer samtidig at FoU-utgiftenes andel av BNP likevel aldri har vært høyere. Det skyldes helt åpenbart pandemi og krise mer enn en aktiv prioritering fra den forrige regjeringens side.

Når det er sagt, deler jeg den oppfatningen at vi har felles virkelighetsforståelse knyttet til hvor viktig dette arbeidet er framover, og hvor viktig det er at vi lykkes, ikke bare med å prioritere forskning og innovasjon, men ikke minst også med å tilgjengeliggjøre forskningsresultater. Vi må klare å bygge videre på den antatt verdifulle kompetansen og teknologiutviklingen som ligger ikke bare i instituttsektoren, men i universitetene og høyskolene våre, få det ut i markedet, skape arbeidsplasser og aktivitet.

Jeg deler derimot ikke representantens opplevelse av at det ikke finnes en strategi for dette i regjeringsplattformen eller i regjeringens politikk, eller at det ikke er viet mye plass i regjeringsplattformen. Det er det. Dette er et av de viktige områdene for regjeringen. Det er helt åpenbart at skal vi lykkes med alle de målene vi har satt oss innenfor en rekke ulike sektorer, trenger vi utvikling, vi trenger endring, vi trenger innovasjon, og vi trenger en kunnskapsbasert politikk i by og bygd. Det er det store prosjektet til denne regjeringen.

Så fikk jeg et konkret spørsmål knyttet til deltakelse i Horisont Europa og hvordan vi skal følge opp det framover. Jeg har merket meg med stor glede at den norske instituttsektoren og mange norske forskningsmiljøer har fått store tildelinger gjennom Horisont-programmet i det siste. Det er ikke bare et kvalitetstegn det er grunn til å glede seg over og være stolt av i denne sal, men det fører også til betydelig økt aktivitet innenfor det feltet i Norge framover, og det fører til at våre forskere og kompetansemiljøer knytter verdifulle kontaktnett og får nettverk i Europa. Det tror jeg er veien framover. Vi kommer til å se på hvordan vi kan bygge oppunder den aktiviteten framover, og helst styrke den.

Jeg vil avslutningsvis understreke at målet om en returandel på 2,8 pst. er ambisiøst, men det er samtidig innenfor rekkevidde. Så er det bare et tall – det hadde heller ikke vært helt av veien om det hadde blitt enda større.

Abel Cecilie Knibe Kroglund (A) [12:49:12]: Det er riktig og viktig – nesten til enhver tid, vil jeg si – å fokusere på forskning og utviklingsaktivitet i næringslivet. Når Hurdalsplattformen utpeker satsing på forskning og utdanning over hele landet, handler dette selvsagt om forskning og utvikling i næringslivet. Vi har rett og slett store ambisjoner for forskning opp mot og i bedrifter og næringsliv.

Et godt eksempel til inspirasjon og etterfølgelse fra min egen region er UiA med sin samskapingsmodell. De har et stort tverrfaglig program for entreprenørskap som heter Shift, og en storsatsing på 70 mill. kr på fagmiljøet for batteriteknologi, som skal støtte opp under den etableringen som kommer til å komme med batterifabrikk i Arendal.

Forskningsrådet er en av våre store muskler som har ansvar for å øke kunnskapsgrunnlaget og bidra til å dekke samfunnets behov for grunnleggende og anvendt forskning og innovasjon. Midlene fra Norges forskningsråd er nå årlig på 11 mrd. kr, og de skal virke over hele landet. Men i praksis ser vi at Forskningsrådets midler domineres av Oslo, Trøndelag, Hordaland og Akershus. Denne praksisen kan gi en slags renters-rente-effekt der universiteter og FoU-institusjoner med mye kapasitet får enda mer kapasitet etter søknadskonkurransen, og næringsliv i andre regioner ikke nødvendigvis får like god nytte av forskningen.

Derfor er et viktig grep for å sørge for at bedrifter i alle regioner drar nytte av god forskning, at vi utvider satsingen for fremragende forsknings- og utdanningsmiljøer, og at vi etablerer nye forskningsmiljøer i internasjonal toppklasse knyttet til næringsklynger. For størrelse teller – det teller at regjeringen viderefører 3-prosentmålet i forskningspolitikken, og at vi skal legge fram en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre 2 pst. av bruttonasjonalprodukt i 2030.

Når midlene fordeles godt utover hele landet, på bedrifter i hele landet, kan vi nå målet om bærekraftig utvikling, grensesprengende forskning og radikal innovasjon, og da ikke minst omstilling og vekst i næringslivet.

Tore Vamraak (H) [12:52:31]: Jeg vil først takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema.

Forskning danner grunnlaget for det vi skal leve av i framtiden. Som interpellanten viste til, har NHO beregnet et behov for 250 000 netto nye arbeidsplasser i privat sektor innen 2030. For å lykkes med dette er det avgjørende at vi øker FoU-aktiviteten i næringslivet og bringer kunnskap og forskningsresultater raskere fram til ideer, løsninger og selskaper som skaper vekst og verdier.

Inneværende langtidsplan for forskning har et mål om at 3 pst. av bruttonasjonalprodukt skal gå til forskning. For å oppnå dette må næringslivets forskningsinnsats økes opp mot 2 pst. Selv om næringslivets forskningsinnsats i 2020 lå rekordhøyt som andel av BNP, er det et stykke å gå fra det rekordhøye 1,1 pst. og opp mot målet om 2 pst.

Den samlede næringsrettede forskningen er et resultat av næringslivets egen forskningsinnsats og forskning ved universiteter og høyskoler og instituttsektoren. Et område vi må satse mer på, er kommersialisering av forskningsresultater. Ikke alle får hornmusikk i brystet av ordet kommersialisering. Men kommersialisering av forskningsresultater handler om å bringe forskningsinstitusjonenes forskning over i det som kan gi skatteinntekter og finansiere vår felles velferd og videre forskning. Det gjør forskningen mer relevant for verdenen utenfor laboratoriene, kontorene og verkstedene. Derfor bør vi heie fram og arbeide for kommersialisering av forskningsresultater. Jeg er derfor glad for at statsråden i sitt siste innlegg uttalte vilje til å styrke delingen av forskningsresultater ut i markedet, og jeg ser fram til å se resultatene av denne velviljen.

En nær dobling i næringslivets forskningsinnsats er et betydelig løft. Dette løftet må tas både av de store lokomotivene i norsk næringsliv og av den store floraen av små og mellomstore bedrifter – og det må ikke minst verdsettes tydelig av regjering og storting. Næringslivet har behov for en kombinasjon av direkte støtte til utvalgte forskningsprosjekter, brede og ubyråkratiske ordninger som SkatteFUNN og en trygghet for at samfunnet verdsetter langsiktige investeringer som kan gi avkastning om noen år.

Det er begrenset hvilke av de aktuelle virkemidlene forsknings- og høyere utdanningsministeren har i sin portefølje. SkatteFUNN er den største ordningen for FoU i næringslivet og en viktig finansieringskilde for FoU-aktiviteten i små og mellomstore bedrifter. SkatteFUNN er en rettighetsbasert skattefradragsordning for bedrifter som arbeider med forskning og utvikling, uavhengig av tema og bransje.

De fleste av oss blir påvirket av tilbakemeldinger – motivert eller demotivert. Hvis staten ser på investeringen i framtidig verdiskaping som en løsning som kan hjelpe samfunnet, gir det en motivasjon til innsats. Hvis staten ser på verdiskaperen som en profitør som burde beskattes hardere, gir det mindre motivasjon.

Både vedtak og ord teller, også for næringslivets forskningsinnsats.

Torleik Svelle (Sp) [11:56:16]: Det er bred enighet om de store linjene i forskningspolitikken og betydningen av Norges deltakelse i det europeiske forskningssamarbeidet. Noe av det som er helt unikt i Norge, er at vi utnytter ressursene over alt i hele landet – den øverste berghylle, den innerste fjord og den ytterste øy. Der bor det folk, der drives det næringsutvikling, og der må man også ha tilgang på forsknings- og utviklingsmuligheter.

Vi tror at hvis vi skal sikre alle de bedriftene tilgang til forsknings- og utviklingsmuligheter, er vi avhengig av at vi har universiteter, læremiljøer og forskningsmiljøer over hele landet – sterke fagmiljøer som kjenner både lokale utfordringer og ikke minst lokale muligheter.

Det er rimelig å si at Høyre og Fremskrittspartiet med sin sentraliseringsiver innenfor sektoren for høyere utdanning har gjort jobben til den sittende regjering vanskeligere i vår tro på at vi skal ha gode miljøer over alt i hele landet. Skal vi løse de store oppgavene framover, må hele nærings- og samfunnslivet bidra. Innovasjon og konkurransekraft må styrkes i alle deler av næringslivet, og vi må satse mer på det vi kan best: skog, fisk, energi og industri, for å nevne noe. Da må vi ha universiteter og høyskoler som er tett på, og deltakelsen i Horisont Europa gir Norge tilgang på både nettverk av forskning, innovasjon og infrastruktur og markeder som bidrar til å løse samfunnsutfordringer som er krevende å løse på bare nasjonalt nivå.

Det er et omforent mål at samlet forskningsinnsats skal utgjøre minst 3 pst. av BNP innen 2030. Det har i mange år vært utfordrende å få opp næringslivets andel, og vi i Senterpartiet deler derfor interpellantens intensjon om å øke forsknings- og utviklingsaktiviteten i næringslivet i årene framover. Det må vi gjøre gjennom et bredt sett med virkemidler.

For at vi skal få til dette, må vi ta inn over oss at næringsstrukturen i Norge, med mange små og mellomstore bedrifter, og muligheten til å nyttiggjøre oss alle ressurser i hele landet, krever en desentralisert utdanningsstruktur. Det er nødvendig å sikre næringslivet kontakt og nærhet til forsknings- og kompetansemiljøer over hele landet. Derfor er det også viktig å opprettholde og videreutvikle den desentraliserte universitets- og høyskolesektoren. Tilstedeværelse er viktig for å både fange opp og løse lokale og regionale utfordringer, og jeg er glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker en annen retning for denne sektoren enn det den tidligere regjeringen ønsket. Jeg ser fram til det videre arbeidet til regjeringen på feltet.

Lise Selnes (A) [12:59:53]: Først av alt: Tusen takk til interpellanten, som tar opp et veldig viktig tema. Det å kople forskning opp mot næringslivet er vi skjønt enige om er viktig, på tvers av samtlige partier som har vært på talerstolen her i dag. Det vi diskuterer, er hvordan vi skal få til dette beste mulig. Svaret på det har vi helt sikkert ikke på plass ennå helt og fullt, men en viktig forutsetning for å komme et steg videre er langtidsplanen, som det nå jobbes med. Når en ser på høringssvarene til den langtidsplanen, løftes også dette av flere av institusjonene, både de etablerte høyskolene og universitetene og ikke minst av forskningsinstituttene, som ønsker å ta en tydeligere rolle, ønsker å ta et større ansvar og ønsker å være enda mer på banen for å løse de framtidige utfordringene og være med og nå de målene vi har for å øke andelen forskning i næringslivet.

Det er i hvert fall helt sikkert at å få til dette også krever en innsats fra den fine regjeringen vi har nå, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg er glad for de svarene som statsråden kommer med når han peker på mulighetsrommet og viljen. Ikke minst er formuleringene i Hurdalsplattformen også med oss for å klare å finne de gode løsningene.

Jeg må, siden vi har en minister til i salen, peke på at den forskningen som næringslivet skal gjøre, også er viktig for kommunene, for det handler også om hvordan kommunene skal løse utfordringene i framtiden. Knibe Kroglund nevner det desentraliserte – som forrige taler også nevnte – og det er også viktig, hva som foregår lokalt der ute, i møte med næringslivet. Både de store aktørene og de små og mellomstore kan være med på å finne løsninger for hvordan vi møter framtiden, men de kan også være med på å finne løsninger for hvordan vi skal få til mer aktivitet desentralisert og i kommunene. Jeg vet at også kommunene ønsker å være med og være aktører inn for å få til mer forskning og utvikling der de er, så det å koble kommunene på for å få næringslivet til å yte mer, tror jeg er en viktig inngang. Jeg utfordrer de to ministrene som er i salen i dag, til å snakke mer sammen om det.

Jeg vil peke på et lokalt eksempel der forskning og utvikling opp mot næringslivet har lykkes og er i gang. Det er Kongsvinger-regionen og det som foregår der. Det er hentet inn 100 mill. kr fra næringslivet for å få til et lokalt forskningssenter à la det vi ser i Agder. Der kobler en på de store aktørene i næringslivet, men det gir også en mulighet for de små og mellomstore bedriftene til kanskje å ansette noen som tar en doktorgrad. Det er ikke de store tallene det bringer inn, men det skaper en utvikling og en optimisme, og det er positivt i det store Distrikts-Norge.

Som det pekes på i Hurdalsplattformen, er det å knytte det opp mot næringsklynger en unik mulighet til å gå noen steg videre, selv om det ikke utløser de store tallene, som vi også er ute etter, der vi trenger å se på Horisont Europa og andre, som har enda større krefter i seg.

Det er faktisk det vi gjør gjennom forskningen i dag, og det vi gjør i forskningen det neste året og de neste ti årene, som vil være med og sette ord på de utfordringene vi har, og om vi klarer å løse dem. Vi vet ikke hvilke spørsmål vi skal stille ennå, vi vet ikke hvilke svar vi skal få for å klare å løse det. Det dreier seg om det grønne skiftet, det dreier seg om digitalisering, og det dreier seg om så mange ting. Det er så mange gode krefter der ute som ønsker å bidra, så vår jobb nå er å rigge systemet slik at vi får utnyttet mulighetene vi har i Norge gjennom de rammene vi har, og vi må spisse de rammene enda tydeligere for å kunne klare å få til enda mer forskning og utvikling.

Jeg ser fram til å jobbe videre med dette i komiteen og ikke minst med statsråden.

Lise-May Sæle (H) [13:04:20]: Takk til interpellanten for å sette forskning og utvikling på dagsordenen.

Vi har alltid, som en liten og åpen økonomi, hatt suksess med å være en del av et globalt samspill. Selv om vi er rike, må vi ikke ta det for gitt nå. Har vi grep om vår egen teknologiutvikling, er de politiske mulighetene store.

Norsk næringsliv vil i enda større grad framover ta del i det globale samspillet. Teknologiske løsninger er kun verdiskapende om de står seg i en global konkurranse. Da må vi ha ressurser og premisser på innsatssiden som gjør at vi kan være konkurransedyktige. For hva vil det egentlig si å være konkurransedyktig? Det betyr at en leverer produkter, tjenester og produksjonsprosesser som er verdensledende.

Bortsett fra et par tjenester er de aller fleste tjenestene vi bruker, handlet i det internasjonale markedet, og da må vi som handelsnasjon være relevante. Den eneste måten vi kan gjøre dette på, er å bruke de ressursene vi har, til å bli konkurransedyktige. Da handler det om å bli enten bedre eller billigere. Behovet for å utvikle ny innsikt og nye løsninger har virkelig aldri vært større enn etter de siste års globale utviklingstrekk. Derfor må vi nå prioritere oppgaver som vil kreve spisskompetanse, flinke folk og en god dose utviklingskraft. Det krever budsjettmessige prioriteringer fra regjeringen.

Det er viktig at debatten rundt forskning og innovasjon holder høyden her, og vi må tore å se videre og enda lenger fram. Hvorfor skal skattebetalerne finansiere forskning? Jo, det er for å generere ny innsikt og å utdanne innbyggerne våre i relevant kompetanse. Vi studenter ønsker og står klare til å løse framtidens utfordringer. Den offentlige rollen i å finansiere forskning er helt i tråd med regjeringen Solbergs store satsing på forskning, helt fra 2013 av, og at det er et privat ansvar å utvikle og drive verdiskaping for å skape arbeidsplasser.

Alle utfordringer vi sammen skal løse framover, krever risikovillig investeringssatsing fra det private, men da må en jobbe kontinuerlig med innovasjonsmuskelen. Vi kan ikke på lang sikt leve av en statlig innovasjonsmuskel. Private initiativer må få blomstre i markedet, både med investeringsvilje og kapital.

Vi får ikke skapt disse fagmiljøene innenfor høyere utdanning i Norge som skal svare på disse utfordringene, dersom det er strukturdebatter som skal prege hele regjeringens politikk for forskning og høyere utdanning. Derfor er framtidige behov for forskning og innovasjon på flere punkter på kollisjonskurs med regjeringens utøvende politikk. Senterpartiet må svare på tre helt sentrale utfordringer:

• Hvor lenge skal strukturdebatten pågå om hvor enhver studieinstitusjon skal ligge rundt om i Norge, og overskygge de virkelige utfordringene høyere utdanning skal bidra til å løse framover?

• Når vil Senterpartiet anerkjenne det globale samarbeidet, som er helt essensielt for forskningen vår i internasjonal klasse og grunnleggende for utvikling av økonomien vår?

• Mener Senterpartiet, i tråd med signalene fra næringsministeren, at det er en statlig oppgave å drive med innovasjon i næringslivet?

Høyre forventer at Senterpartiet avklarer disse utfordringene før en tar til med det storstilte arbeidet med å revidere langtidsplanen for høyere utdanning og forskning denne høsten.

Vi er kun gode dersom vi er gode i møte med de internasjonale aktørene. Skal hjørnesteinsbedriften kunne leve i tett symbiose med friske ideer, empiri og teori fra høyere utdanning, må det en reell satsing til, og dette arbeidet må starte nå. Vi har rett og slett ikke råd til alternativet.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:08:50]: Jeg vil takke statsråden og representantene for en god og viktig debatt. Dette handler i bunn og grunn om å løse både dagens og morgendagens utfordringer og sikre god velferd og verdiskaping. Og vi har alle her et ansvar for å løfte debatten om forskning, utvikling og innovasjon høyt på dagsordenen. For at vi skal ivareta Norges konkurransekraft og velferdsnivå i årene som kommer, er vi nødt til å lykkes med å drive utdanning og forskning av høy kvalitet.

Vi i Høyre vil ha stort fokus på hvordan vi kan stimulere og motivere til økt FoU-aktivitet i næringslivet, i godt samspill med institutter og institusjoner i Norge. Og vi vil ha mer fokus på kvalitet enn på lokalisering. Hvis utdanningspolitikk og forskningspolitikk reduseres til distriktspolitikk alene, svekkes kraften i begge – både i utdanningspolitikken og i forskningspolitikken – og det har vi ikke råd til.

Det kan nemlig ikke gjentas for ofte: Hvis Norge skal lykkes i den internasjonale konkurransen i framtiden, må vi satse mer på forskning og utdanning. Vi må huske på hva som er det aller viktigste, og det er innhold og kvalitet. Høyres mål er at vi i Norge skal ha forsknings- og utdanningsmiljøer av høy kvalitet, og vi skal ha det over hele landet, men vi kan ikke forske overalt hele tiden. Vi skal bidra til å styrke miljøene vi har, og vi skal bidra til å utvide dem.

For å nå det målet må vi fortsette satsingen på internasjonalisering og kommersialisering av forskningsresultater. Instituttsektoren har vært nevnt flere ganger og må anerkjennes som en av de viktigste inngangene til næringslivsrettet og anvendt forskning. Vi trenger en sterk og offensiv instituttsektor som tilbyr relevant kompetanse og forskningstjeneste av høy kvalitet til næringslivet, og som bidrar til forskningsprosjekter i samarbeid med næringslivet og i UH-sektoren. Den totale bredden av institutter og FoU-enheter bidrar til viktig mangfold og kvalitet i Norges totale forskningsaktivitet og har de siste fem årene omfattet nærmere 10 000 FoU-årsverk. Det er betydelig, og spesielt posisjonen de har inn mot EU-programmene, er helt sentral for oss framover.

Solberg-regjeringen la fram en strategi for helhetlig instituttpolitikk i 2020, og sammen med grunnlagsrapporten og Forskningsrådets evaluering ligger det et solid utgangspunkt for å få på plass videre utvikling av instituttsektoren og deriblant deres rolle for å aktivisere næringslivet i nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Jeg takker for debatten og ser fram til å høre statsrådens avsluttende innlegg. Og jeg vil utfordre statsråden til å si noe om det er aktuelt å se mer på hvordan finansiering og ordninger rettet mot instituttsektoren kan videreutvikles for å øke aktiviteten.

Statsråd Ola Borten Moe [13:12:18]: Jeg vil takke for en god og i hovedsak svært saklig diskusjon. Det tror jeg speiler det mange av oss har vært inne på gjennom debatten, nemlig at mange av målene – og for så vidt også virkemidlene – er noe som er delt av et stort fellesskap her i denne sal.

Så har jeg noen få betraktninger på fallrepet. Det ene er at vi som politikere – dette ligger også litt i det politiske systemet – ofte måler suksess eller satsing i størrelse på budsjetter og poster. Det trenger ikke alltid være sånn, og la meg ta et kort eksempel. Da jeg var på tur inn i salen her nå, var det en diskusjon rundt landbruket og jordbruksforhandlinger. Det er en sektor som år etter år har hatt en produktivitetsutvikling på mellom 6 pst. og 7 pst. Det er muliggjort av implementering av ny teknologi, og det er muliggjort av en voldsom utvikling innenfor landbruket, noe de for så vidt får altfor lite skryt av. Poenget mitt er at produktivitetsutviklingen i de ulike sektorene er det vi egentlig er på jakt etter, ikke hvor mange millioner vi bevilger til det ene eller det andre, men at dette slår inn i realøkonomien, og at vi på sektor etter sektor får den utviklingen som vi er på jakt etter.

Når statsråd Gram som sitter her i salen, skal utvikle det kommunale tjenestetilbudet framover, er han helt avhengig av en velferdsteknologi som muliggjør at innsatsen fra folk går litt ned, rett og slett fordi det ikke er nok folk i kongeriket. Sannsynligvis er man også nødt til å gjøre ting på en litt annen måte enn man har gjort tidligere. Det gjelder også vår egen sektor – det gjelder også forsknings- og utviklingsmiljøene, vil jeg mene.

Så trekkes det opp noe som etter mitt skjønn er et kunstig skille, der man på den ene siden setter kvalitet og på den andre siden setter geografi. Det synes jeg med respekt å melde er helt meningsløst. Norges suksess har bestandig vært at vi har klart å se hele landet og bruke hele landet, og de ulike delene av landet har ulike fortrinn, ulike miljøer, ulike kompetanseklynger, som jeg er helt sikker på at summen av er det som trekker oss som nasjon videre. Det er det som gjør at vi klarer å utvikle det samlede potensialet vi har som land og folk.

Så jo fortere vi slutter å snakke om at det er et motsetningsforhold mellom det å ha forskning og utvikling og utdanning av høy kvalitet til stede over hele landet og det å ha kvalitet i disse miljøene, jo bedre vil jeg mene at det er for oss alle sammen.