Ingjerd Schou (H) [13:41:23]: Utdanning er nøkkelen til selvrealisering. Det er også grunnlaget for et lands varige vekst, selvstendighet og framgang. Når jeg ser tilbake på tiden vår i regjering under Erna Solberg, er det ett område jeg finner spesiell grunn til å være stolt av. Det er at vi prioriterte utdanning som utviklingspolitisk målsetting.

Tidligere i uken markerte vi kvinnedagen. Det er en viktig påminnelse om at det er spesielt viktig for unge kvinner. Satsing på utdanning globalt er en investering i jenters framtid. Altfor mange steder i verden er den eneste framtiden jenter har foran seg, ufrihet og tvang. Gjennom utdannelse får de mulighet til et liv i frihet.

Vi er også som land nødt til å følge denne målsettingen. Gjennom FNs bærekraftsmål nr. 4 har vi i Norge forpliktet oss til å arbeide for å sikre inkludering, rettferdighet, god utdanning og fremme mulighet for livslang læring for alle.

Vi står overfor en verden som er i radikal og brå endring. Alles øyne er i dag rettet mot akutte behov i Ukraina og fordømmelse av den russiske invasjonen. Det må ikke gjøre oss blinde for de mange andre krisene vi står overfor, for kriser spiller sammen og forsterker hverandre. Det gjelder krig, matsikkerhet, helse og behovet for å investere i global utdanning.

En av de uheldige virkningene av pandemien er at barns utdanning er rammet. Tall fra UNICEF gir et utvetydig bilde. I 2019 sto 258 millioner barn og unge uten skolegang. Rundt 617 millioner barn og unge oppnådde ikke grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk, og to tredjedeler av disse gikk på skole. Så kom covid-pandemien, og per januar i år var altså 616 millioner barn og unge rammet av at skoler var helt eller delvis stengt ned.

Vi har tidligere reist spørsmål om regjeringens nedprioritering av utdanning i utviklingspolitikken, og da spesielt i tilknytning til bevilgningene til det globale partnerskapet for utdanning, GPE. Regjeringen har både gjennomført store kutt i inneværende års bevilgninger til GPE og avlyst Norges mangeårige forpliktelse, som hadde et samlet storting bak seg. Dette går ut over verdens skolebarn, men setter også Norges omdømme som en troverdig bistandspartner i et dårlig lys. La meg nevne en helt konkret og dagsaktuell side ved GPE.

Ukraina er et av landene som GPE planlegger å starte opp i – et arbeid som startet før den pågående krisen og krigen nå. Den nåværende krisen vil gjøre det enda viktigere å ha støtte fra GPE i gjenoppbyggingen av utdanningssystemet, og GPE kan bli en svært viktig støttespiller i framtiden.

Det har ikke blitt klart hvordan regjeringen akter å oppfylle Norges ansvar for global utdanning. Jeg håper statsråden i denne interpellasjonsdebatten kan gi bedre svar på hvordan Norge framover skal ivareta vårt ansvar for dette viktige utviklingsområdet.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:45:25]: Takk til representanten Schou for å løfte dette viktige temaet. Men la meg innledningsvis samtidig peke på, slik jeg har gjort en rekke ganger i denne sal, at et av premissene for representantens interpellasjon er upresist. Vi viderefører utdanningsstøtten på samme høye nivå som forrige regjering, altså en dobling fra 2013-nivå. Regjeringen har ikke kuttet i støtten til GPE. Ingen – og dette er viktig – forpliktende avtaler med GPE er brutt.

Representanten Schou etterspør hvilke tiltak som er best egnet for at Norge skal kunne bidra til at flest mulig barn i verden får god utdanning. Det er en veldig viktig debatt, som tar kvaliteten på vår norske innsats videre, og det takker jeg representanten for.

Norge er den største bidragsyteren til UNICEFs tematiske fond for utdanning. UNICEF bidrar til å styrke utdanningssystemer, jenters utdanning, utdanning for de mest sårbare grupper barn og unge, som barn og unge med nedsatt funksjonsevne, og utdanning i krise og konflikt. Gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar vi til at barn og unge og spesielt utsatte grupper som er vanskelig å nå, får mulighet til å gå på skolen. Gjennom direkte støtte til organisasjoner og myndigheter på landnivå bidrar vi til å sikre utdanningstilbud og til å bygge kapasitet, slik at myndighetene blir bedre i stand til å levere god utdanning til alle barn. Støtten til utdanning gjennom sivilsamfunn og bilateral utdanningsbistand til partnerland opprettholdes.

Over halvparten av barn som ikke går på skole i dag, bor i land preget av krise og konflikt. Utdanningsfondet Education Cannot Wait jobber for å gi disse barna skolegang. Vi ønsker derfor å opprettholde støtten til fondet på et høyt nivå, og samtidig har vi påtatt oss vervet som medvert for påfyllingskonferansen til Education Cannot Wait. På den måten bidrar vi til økt finansiering av fondet.

Vi vet at skolemat bidrar til at barn kommer på skolen og blir på skolen, og at god ernæring øker læringspotensialet. Derfor øker vi støtten til skolemat. Vi inngikk nylig en avtale med Verdens matvareprogram på dette området.

Denne regjeringen er opptatt av kvinners og jenters rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Regjeringen øker derfor bevilgningen til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi øker støtten til seksualitetsundervisning, familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Denne satsingen bidrar til at flere jenter fullfører skolegangen.

Norge var også nylig vert for Global Disability Summit. Inkluderende utdanning var et av hovedtemaene for toppmøtet. Det kom inn en rekke forpliktelser, og med det brakte regjeringen arbeidet med inkluderende utdanning et langt steg videre.

Vi må også se utdanning i kontekst. Å løfte kunnskapsnivået i utviklingsland må gå hånd i hånd med næringsutvikling og jobbskaping. Dette er en formidabel utfordring, ikke minst på det afrikanske kontinentet, med sine store og voksende ungdomskull. Hva er det vi utdanner til? Er det arbeidsledighet eller anstendige jobber? Lykkes man ikke her, kan store grupper frustrerte unge med kompetanse, men ingen framtidsutsikter, fort bli en destabiliserende kraft.

La meg avslutningsvis dele en opplevelse fra min reise til Malawi nå nylig. Jeg besøkte et privat meieri finansiert delvis av Norfund. Rundt 10 000 lokale småbrukere leverer nå melk til meieriet. Det har gitt dem bedre inntekter og større grad av forutsigbarhet. En småbruker fortalte meg helt uoppfordret at han var så glad for at han nå fikk penger til å kjøpe skoleuniform og sikre sine barn utdanning.

Det er mange veier til målet om kvalitetsutdanning for alle, men ambisjonen deler vi. Vi må jobbe bredt med utvikling, vi må jobbe kontekstuelt og erkjenne at mange innsatser må jobbe sammen også for å sikre barn god utdanning.

Ingjerd Schou (H) [13:50:03]: Takk til statsråden for svar. Jeg mener regjeringen ikke er tydelig nok på hvilken retning den ønsker at Norge skal gå i, i dette viktige spørsmålet. Det fremkommer ganske tydelig at utdanning taper under denne regjeringen, bl.a. på at klimafinansiering tredobles, og i Nationen av 4. mars kunne vi lese et helt spesifikt innlegg om at regjeringen øker bistanden til landbruk og tar dette fra utdanning.

Klimakrisen fører til mange konsekvenser og truer også barns rett til å lære. Før pandemien ble det estimert at 75 millioner barn får utdanningen sin stoppet opp hvert år, bl.a. grunnet tørke og flom. Da er det synd at regjeringen setter dette opp mot hverandre. Det er en enorm mangel på finansiering. Rapporten som er kommet fra Redd Barna, viser at en fjerdedel av alle utdanningssystemene i verden er på randen av kollaps.

Statsråden sier at de vil opprettholde et høyt utdanningsnivå på om lag 3,4 mrd. kr. Det er rett og slett vanskelig å se. Tildelingsbrevet fra Utenriksdepartementet til Norad innbefatter en tildeling på 2,2 mrd. kr. Hvor går de resterende 1,2 mrd. kr hen, kan statsråden oppklare dette?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:51:45]: Jeg har også lyst til å benytte denne anledningen og denne viktige debatten til faktisk å framheve at dette er et felt hvor vi også har lyktes godt. Vi har skapt gode resultater. I årene 2000–2015 steg andelen barn som fikk grunnutdanning i utviklingsland, fra 83 til 91 pst. Det skal vi ta med oss. Antallet barn som ikke gikk på skole, ble halvert. Det ble gjort enorme framskritt.

Tendensen har vært klar. Færre går gjennom livet uten tilgang til utdanning. Pandemien har dessverre endret på dette. Forutsetningene er noe endret, og vi er selvfølgelig ikke på noen måte i mål, spesielt ikke i Afrika sør for Sahara, hvor vi gjerne skulle sett raskere framgang.

Regjeringen har valgt å spisse innsatsen om enkelte nye prioriteringer. Det er riktig og viktig å se utfordringene i utdanningssektoren i relasjon til det regjeringen har gjort til en av sine hovedprioriteringer, nemlig kampen mot sult og arbeidet for styrket matproduksjon. På det feltet vet vi jo at utviklingen har vært alarmerende.

Etter mange års framgang i sultbekjempelse skjedde det noe rundt 2015, og i landet jeg som sagt nettopp besøkte, Malawi, er en tredjedel av barna «stunted», altså veksthemmede, noe som også får grove konsekvenser for deres utbytte av utdanning. Alt må ses i sammenheng.

Jeg har lyst til å si at det overrasker meg noe at Høyre velger å peke på GPE som det prioriterte programmet for utdanning, gitt at det i den nylige gjennomgangen av Riksrevisjonen ble pekt på enkelte utfordringer knyttet til effektiviteten av dette programmet. Allikevel er altså støtten til GPE på et høyt nivå, selv om den ikke er på det nivået som Solberg inngikk en intensjonsavtale med dem om. Denne avtalen ble som kjent ikke undertegnet, og vi har ingen juridiske forpliktelser i så måte.

Bare for å sette det litt i perspektiv, siden Høyre stadig kommer tilbake til GPE: I årene 2010–2020 utbetalte vi i snitt 408 mill. kr til GPE årlig. For perioden 2021–2025 ligger støtten på 370 mill. kr årlig i snitt. Dette er altså ingen rasering av støtten til GPE, men det er en differensiering, bl.a. i lys av Riksrevisjonens resultater.

Margret Hagerup (H) [14:05:33]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å løfte et viktig tema. Det er kjekt å se at det er så mange representanter i salen. Det viser at utdanning engasjerer på tvers av felt og fraksjoner.

Vi la nylig bak oss den internasjonale kvinnedagen. Dette er fortsatt en viktig dag å markere, også i Norge, men ser en det i et internasjonalt perspektiv, finnes det flere grunnleggende problemer for barn som ikke får det de har rett på. Jenter er dessverre fremdeles i mindretall i skolen i lavinntektsland. Samtidig har alle barn rett til utdanning.

I boken «Det vokser et tre i Brooklyn» følger vi Francie Nolan og familiens hverdag i en arbeiderklassefamilie i New York på begynnelsen av 1900-tallet. I historien er en bok, den eneste boken familien eier, sentral i morens ønske om at ungene skal få bedre muligheter enn hun selv hadde. Hun er overbevist om at kunnskap er veien til dette, og at lesing er viktig.

Utdanning er grunnleggende. Det er nøkkelen til et barns framtid og løsningen for å bryte den onde sirkelen av fattigdom, sykdom og nød. Likevel er det mer enn 250 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter, mange av dem lever i ekstrem fattigdom, og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt.

Når jenter i utviklingsland går på skole, reduseres antall tenåringsgraviditeter, og spedbarnsdødeligheten går ned. Om alle jenter fikk gå på ungdomsskole, ville man nesten eliminere forekomsten av barneekteskap og graviditet før fylte 18 år. Når jenter får utdanning, får de også større muligheter til å få seg jobb og en inntekt når de blir voksne. Selv begrenset skolegang gir positive resultat.

Like muligheter til utdanning for jenter og gutter er en grunnleggende menneskerettighet og et grunnlag for like muligheter senere i livet. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bidra til mer likestilling, er å gi alle unger en god skolegang. Det skaper også gode samfunn.

Regjeringen Solberg tok allerede i 2013 tak i at utdanningsretten skulle oppfylles for alle barn i hele verden. Utdanning er viktig for at den enkelte kan leve et godt liv, og for at land skal kunne utvikle seg og ha økonomisk vekst. Solberg-regjeringen innfridde løftet om å doble bevilgningene fra 2013 til 2021, og det har gitt resultat.

Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare og konfliktrammede områder. Millioner av elever har fått læremateriell og skolebøker. Vi har bidratt til økt kompetanse for 140 000 lærere, og vi har bygget og oppgradert mer enn 5 400 klasserom i sårbare områder. I Syrias naboland har vi vært med på å finansiere doble skoleskift, sånn at flyktningbarn også fikk nødvendig utdanning, i land som allerede hadde store utfordringer. Særlig har vi stått på for jenters tilgang til utdanning.

Gjennom Det globale partnerskapet for utdanning, GPE, jobber Norge med å få flere utviklingsland til å gjøre nødvendige investeringer i utdanningssektoren. Partnerskapet er ikke bare et sted for giverland som Norge å kanalisere utdanningsbistand til, partnerskapet forplikter også de landene som mottar utdanningsbistand, til selv å bidra med penger gjennom egne utdanningsbudsjett i egne land.

Når regjeringen Støre nå har kuttet i midlene til GPE, får det dramatiske følger. 94 655 færre lærere vil bli utdannet, 3 407 færre klasserom blir bygget, og 22 millioner færre lærebøker kommer til å bli trykt i utviklingsland som en konsekvens av dette kuttet, ifølge GPE.

Leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, var også kritisk til regjeringen Støres kutt. Han mente tydelig at når Stortinget har vedtatt at Norge skal bidra, må vi følge opp våre forpliktelser, og viste til at GPE er en organisasjon som bistår nasjonale myndigheter i å bygge opp utdanningssystemet, som er helt avgjørende for utviklingen av et samfunn.

En god skole utjevner forskjeller – i Norge og i verden – og det er ikke bra for Norges internasjonale rolle at vår troverdighet og forutsigbarhet svekkes. Som et rikt land burde vi kunne gå foran som en forpliktende samarbeidspartner. Nå går det dessverre ut over de barna i verden som ikke har mulighet til å gå på skole. Det er ikke alle land som ser verdien av å satse på utdanning. Det internasjonale samfunnet må derfor gå foran og vise at gode skoler er en investering i landets framtidige utvikling, ikke bare en utgift. Der pleide Norge å være i front.

Dorthea Elverum (Sp) [14:10:31]: Som interpellanten viser til, er utdanning nøkkelen til en aktiv samfunnsdeltakelse og sosial utjevning. Utdanning er helt avgjørende for å kunne nå bærekraftsmål som fattigdomsbekjempelse, bedre helse, klima, anstendig arbeid og økonomisk vekst. I regjeringen er vi opptatt av at utviklingspolitikken skal bidra til samfunnsendring. For å klare dette må vi være mer strategiske i valg av satsingsområder og prioriteringer.

Regjeringen har valgt å styrke prioriteringene av klimatilpassing, matsikkerhet og fornybar energi. Vår satsing på klima, mat og energi vil få ringvirkninger også innenfor utdanning, på både kort og lang sikt. Dette er viktige satsingsområder fordi vi vet at effekten av skolegang svekkes dersom skolebygg ødelegges av klimarelatert uvær, hvis barn ikke får gjennomført skolearbeidet om kvelden fordi de mangler strøm, eller hvis elevene mangler mat for å kunne tilegne seg kunnskap. I tillegg vil vi sørge for god og næringsrik mat på skolen, for vi vet at skolemat ikke bare bidrar til å øke læringspotensialet på skolen, men også sikrer at barna blir på skolen.

Samtidig er utdanning et av de viktigste virkemidlene i utviklingspolitikken, og regjeringen vil prioritere feltet høyt. Regjeringens utdanningsstøtte skal fortsatt ligge på et høyt nivå, om lag 3,4 mrd. kr årlig, og vi viderefører med dette en dobling av den totale utdanningsbistanden fra 2013.

Norge skal ha en ledende rolle på utdanningsfeltet framover, spesielt på områder som utdanning i kriser og konflikt og jenter og kvinners utdanning. Her skal vi bruke erfaringene fra oppbyggingen av vår egen velferdsstat og videreføre Norges pådriverrolle for nødvendige tjenester til alle, inkludert utdanning, med mål om å bekjempe ulikhet og fremme likestilling.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:12:55]: Det er stilt gode spørsmål fra interpellanten, og i argumentasjonen har vi hørt veldig tydelig hvor viktig utdanningsbistand og utviklingssamarbeid er. Jeg vil bruke tiden jeg har, til å dele litt av de bekymringene som viktige partnerorganisasjoner har kommet med etter det som ikke kan leses som noe annet enn en nedprioritering av utdanning.

Vi hører altså at ingen forpliktende avtaler med GPE er brutt. Alice Albright, som er leder i GPE, har et litt annet budskap. Det som er formidlet fra dem – og jeg siterer – er: Dette gjør Norge til det første giverlandet som noen gang har gått tilbake på sitt lovede bidrag i en slik skala.

Det er alvorlig på mange måter. Det står iallfall i sterk kontrast til det som på mange måter er valgspråket vårt: å være en konsistent partner. Alice Albright har i tillegg sagt, og jeg siterer igjen: This is terribly alarming. By doing this, Norway is indicating: We’re not a reliable partner.

Det er iallfall slik det blir opplevd av en av de aller viktigste partnerne våre i utdanningssamarbeidet.

Kuttet får konsekvenser, og det er bakgrunnen for bekymringen til GPE og andre partnere i utgangspunktet. Og det gir virkelig perspektiv: 2 393 086 elever i fattige partnerland vil ikke få de mulighetene de ville fått med de midlene, til kvalitetsutdanning og like muligheter. Det er resultatet. GPE er en viktig strategisk partner nettopp med tanke på å gi eierskap til lokale myndigheter. Vi skal alltid utvikle og følge opp – det er bakgrunnen for de rapportene som kommer – men vi skal ikke snakke ned noe av det som er, har vært og kommer til å være en veldig viktig kanal for utviklings- og utdanningssamarbeid i mange av de landene vi samarbeider med.

Mitt spørsmål til statsråden går på telling. Det blir vist til at vi fortsatt vil ligge på et varig høyt nivå – det samme nivået, blir det sagt. Det blir vist til tallet 3,4 mrd. kr. Jeg mener vi ikke har fått svar på det spørsmålet som også interpellanten stilte: Hvordan teller en når en kommer fram til det tallet, 3,4 mrd. kr? Hvis en teller dobbelt, er det ikke vanskelig å få en dobling, men her er det vanskelig for oss å se hvordan dette faktisk kan være å opprettholde det samme høye nivået. Vi hørte til og med Senterparti-representanten argumentere og forklare hvorfor en har nedprioritert dette og løftet andre områder, nettopp gjennom å bruke midler som var tiltenkt utdanning.

Dette er viktig. Resultatet er barn som ikke får utdanning, klasserom som ikke blir bygd, og lærere som ikke blir utdannet til å kunne møte de elevene som trenger dem. Vi vet at utdanning er så mye mer enn utdanning og skole – det er også sikkerhet og trygghet. Vi vet at i den situasjonen som har kommet i kjølvannet av pandemien, har veldig mange – spesielt jenter – endt opp med å gjøre barnearbeid, bli giftet bort, bli gravide i tenårene og opplevd seksualisert vold, nettopp fordi skolene har vært stengt. Derfor er dette så avgjørende.

Jeg ser fram til å få høre et enda mer konkret svar på det som går på telling av nivået på utdanningsstøtten.

Åsmund Aukrust (A) [14:16:58]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp dette spørsmålet, for jeg mener at vi trenger mye mer debatt i Norge om utviklingspolitikk. Jeg synes det er veldig bra at Ingjerd Schou reiser et viktig spørsmål her i Stortinget, og at vi får mer debatt og i og for seg også mer politisk uenighet om utviklingspolitikken. Det er noe rart ved at vi i Norge kan ha store konflikter om små ting nasjonalt, men internasjonalt later vi som om vi er enige om alt sammen. Selvsagt er det uenigheter i utenriks- og utviklingspolitikken vår også – hvordan vi mener at verden bør se ut.

Utviklingspolitikk handler først og fremst om politikk. Penger er viktig, men det viktigste er å få til politiske endringer: få til politiske endringer i nord og få til politiske endringer i sør. Jeg mener at ett av de mest vellykkede bistandsprosjektene Norge noen gang har hatt, har vært regnskogsatsingen. Der har vi brukt store penger, men det viktigste vi har fått til, har ikke vært pengene. Det viktigste vi har fått til, er å få til politisk dialog som gjorde at avskogingen gikk nedover i mange av de landene som vi samarbeidet med.

Så mener den nye regjeringen at vi skal ha mer politisk bistand, og vi sier også at vi skal prioritere hardere. Når vi sier at vi skal prioritere hardere, betyr det at alt blir ikke prioritert – for hvis vi prioriterer alt, er det ingen prioritet, da er det bare en lang liste med det man mener er viktig.

Jeg tror vi gjør en tabbe dersom vi sier at prioriteringene først og fremst skal handle om hva vi tenker er det viktigste, for det er veldig mye som er viktig. Psykisk helse, f.eks., er veldig viktig, spesielt i krigsrammede land. Jeg hører ingen si at det skal være en hovedprioritet for norsk bistand. Betyr det at man er motstander av psykisk helse? Det gjør det selvsagt ikke. Dette handler om hvor vi mener at Norge kan utgjøre en størst mulig forskjell. Der har denne regjeringen lagt opp til seks ulike områder – og det er jo ganske mange, så der kunne kritikken være at det nesten er for mange områder man ønsker å prioritere – som vi ønsker å prioritere. Det er energi og klima, likestilling, matsikkerhet og sult, helse, ulikhet og humanitær nødhjelp.

Så skal vi i tillegg gjøre veldig mye utover det. Ta utdanning: Det finnes ikke én i denne salen, tror jeg, som er uenig i at utdanning skal være veldig viktig, og at Norge skal bidra mye her. Men når vi har dette som en annerledes prioritet, vil jeg spørre tilbake til Høyre: Hvorfor kuttet Høyre i fornybar energi da de satt i regjering? Hvorfor gjorde de – og også Kristelig Folkeparti, under Dag-Inge Ulstein – store kutt i fornybar energi? Er det fordi de mener det ikke er viktig? Selvsagt er det ikke det, men det er fordi man har gjort litt ulike prioriteringer i utviklingspolitikken.

Bare for å ta noen av de påstandene som også kom: Margret Hagerup sa hva kuttene til GPE kom til å føre til, og så ramset hun opp en del områder. Ingenting av det er riktig, for det er ikke blitt gjennomført kutt til GPE. Det budsjettet som de la fram, ble aldri vedtatt, så det er ikke slik at dette var penger på konto som plutselig forsvant ut. Tvert imot er Norge fortsatt en av de største giverne til GPE internasjonalt.

Så ble det sagt at vi stryker forpliktende avtaler. Det stemmer ikke. Det som derimot stemmer, er at det gjorde den forrige regjeringen – under Børge Brende ble det gjort store kutt til forpliktende avtaler, bl.a. innen fornybar energi. Det ble vedtatt under Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Jeg vil advare mot at vi har en debatt hvor vi skal slå hverandre i hodet med å si at vi mener mer om det ene og dere mindre om det andre. Jeg synes vi skal ha en bra debatt om utviklingspolitikk, og det tror jeg vi kommer til å trenge spesielt i det året vi skal inn i nå, for det kommer til å være store dilemmaer alle vi som er opptatt av utviklingspolitikk, kommer til å stå i. Vi vet at veldig mange av pengene selvfølgelig kommer til å gå til Europa, til vårt eget kontinent. Det kommer det til å gjøre fra Norge, og det kommer det til å gjøre fra andre europeiske land.

Det jeg synes er veldig bra med denne regjeringen, er at når vi nå har gitt ekstra støtte til Ukraina, går det ikke på bekostning av andre land. Det er kommet som frie midler – det er over 2 mrd. kr som er kommet ekstra til Ukraina, men det har ikke gått på bekostning av andre land. Selv om det er krig i Ukraina, blir ikke den humanitære situasjonen i Afghanistan og i Afrika noe bedre, og det blir ikke mindre viktig å jobbe for fornybar energi i utviklingsland. Vi må klare å holde flere tanker i hodet samtidig, også vi som jobber med utviklingspolitikk.

Da vil jeg til slutt si at der skillet kommer til å gå mellom partiene våre i året som kommer, er mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og oss andre på den andre. Høyre og Fremskrittspartiet har gått til valg på massive kutt i bistanden, det er det som er sannheten. Høyre fjerner 1-prosenten og sier at det ikke lenger er et mål, og hva betyr det? Jo, det kommer til å bli store bistandskutt i Høyres alternative budsjetter. Jeg er glad for at vi har en regjering som slår fast at 1-prosenten ligger fast, at vi skal være en stor giver på mange felt, at vi skal prioritere tøffere, og at vi skal ha mer politisk bistand, men at vi samtidig selvsagt skal fortsette å være en stor og viktig bidragsyter på utdanning.

Ingjerd Schou (H) [14:22:15]: Jeg er ikke overrasket over at representanten Aukrust er glad for denne regjeringen, og jeg er også helt enig med representanten Aukrust i at denne type debatt bør vi ha mer av, men det hadde vært fint om vi holdt oss til temaet. Det kan vi jo prøve på framover.

Så merker jeg meg at Arbeiderpartiet ikke er så opptatt av å holde verken de politiske eller moralske forpliktelsene. Jeg pleier ikke å dra fram det moralske aspektet, men det er også en moralsk forpliktelse til at noe vi faktisk har vært enstemmig enige om, ikke lenger er å finne i Arbeiderpartiet, og ei heller, for så vidt, i Senterpartiet. Når vi ser på hvilke områder regjeringen prioriterer, kan vi i hvert fall få følgende inntrykk, nemlig at utdanning er viktig, men viktigst i Norge – først oss selv og så oss selv. Det er klart, vi skal bygge et kunnskapssamfunn og sikre inkludering og etterutdanning fordi utenforskap skal motvirkes. Alt dette er vi enige om, men vi må også mene det samme når det gjelder andre land, ikke minst der nøden og behovet er størst. Inntrykket som sitter igjen, er at det er viktigere på Toten enn i Tanzania.

Dette gjelder spesielt der Norge faktisk engasjerer seg i utviklingspolitikken, og det er her jeg ikke blir helt klok på hvilke prioriteringer regjeringen gjør. Ved flere anledninger har jeg konfrontert statsråden med dette spørsmålet og fått til svar at det er viktig at barn har mat i magen for å kunne lære. Det er klart det er viktig å ha mat i magen, men det er altså ingen motsetning mellom det og at man faktisk skal satse på utdanning. Med andre ord: Utdanning er da redusert til et ernæringspolitisk spørsmål. Det er i alle fall det man kan få inntrykk av.

Jeg håper denne interpellasjonsdebatten har gitt statsråden et inntrykk av at på spørsmål om utdanning er ikke regjeringens svar fullt ut tilfredsstillende. Derfor håper jeg at det blir større initiativ på området, for det trengs, og at regjeringen vil samarbeide med Stortinget. Det har vi gjort før, og jeg ser at det ikke er den samme forpliktelsen lenger. Jeg håper at regjeringen vil samarbeide med Stortinget, men også med bistandsaktører, både i Norge og internasjonalt, nettopp for å sikre at Norge er en troverdig og politisk aktør i det som går på å fremme utdanning globalt. Vi har kommet forbi 8. mars, men hele tiden, hver dag, vil barn og unge, særlig jenter, være avhengig av denne utdanningen for å sikre en framtid som gir håp for den enkeltes liv.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [14:25:17]: I min verden er et kutt når penger som er vedtatt på et budsjett, blir trukket tilbake, eller når en avtale som er inngått, blir brutt. Dette er ikke tilfellet i situasjonen med GPE. Pengene var ikke bevilget. Avtale var ikke inngått. Jeg synes det er underlig at Høyre insisterer på å videreføre en debatt om at valget av én kanal, som den forrige regjeringen prioriterte, er det eneste saliggjørende når det gjelder utdanningsbudsjettet.

Denne regjeringen står fast på løftet om at vi skal videreføre 3,4 mrd. kr til utdanning, altså det samme nivået som ambisjonen til forrige regjering lå på. Disse pengene bevilges i tillegg til over utdanningsposten, via regionbevilgningen, sivilsamfunnsposten, humanitær bistand, stabiliseringsposten og Norecs utvekslingsordninger. I tillegg vil en andel av multilateral kjernestøtte inngå for å nå målet om 3,4 mrd. kr, som vi altså leverer på.

La meg kort nevne fire ting som vil stå sentralt i vår innsats videre, for det første utdanning i kriser og konflikt. Dagens krise i Ukraina gjør dette enda viktigere, og som nevnt er Education Cannot Wait høyt prioritert av denne regjeringen, og de øker p.t. sin innsats i forbindelse med Ukraina-krisen.

Investering i jenters utdanning og kvinners politiske og økonomiske deltakelse er høyt prioritert av denne regjeringen. Vi støtter jenters utdanning gjennom UNICEF, gjennom GPE, gjennom UNESCO, gjennom Education Cannot Wait og gjennom en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner.

Støtte til yrkesutdanning har ikke vært nevnt her i dag. Det er vesentlig for å nå målsettinger om jobbskaping, likestilling, klima, ren energi og opplæring i ferdigheter som sikrer en god overgang til arbeidslivet. Det er helt nødvendig for å sikre meningsfull sysselsetting for de store ungdomskullene som står foran oss, spesielt i Afrika.

La meg avslutningsvis også nevne at FNs generalsekretær, António Guterres, inviterer til et toppmøte om utdanning til høsten, der hensikten er å mobilisere for bærekraftsmål nr. 4, om kvalitetsutdanning for alle. Regjeringen er innstilt på å bidra aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av dette toppmøtet.