Ingjerd Schou (H) [13:41:23 ] : Utdanning er nøkkelen til selvrealisering.
Det er også grunnlaget for et lands varige vekst, selvstendighet
og framgang. Når jeg ser tilbake på tiden vår i regjering under
Erna Solberg, er det ett område jeg finner spesiell grunn til å
være stolt av. Det er at vi prioriterte utdanning som utviklingspolitisk
målsetting.
Tidligere i uken
markerte vi kvinnedagen. Det er en viktig påminnelse om at det er
spesielt viktig for unge kvinner. Satsing på utdanning globalt er
en investering i jenters framtid. Altfor mange steder i verden er
den eneste framtiden jenter har foran seg, ufrihet og tvang. Gjennom
utdannelse får de mulighet til et liv i frihet.
Vi er også som
land nødt til å følge denne målsettingen. Gjennom FNs bærekraftsmål
nr. 4 har vi i Norge forpliktet oss til å arbeide for å sikre inkludering,
rettferdighet, god utdanning og fremme mulighet for livslang læring
for alle.
Vi står overfor
en verden som er i radikal og brå endring. Alles øyne er i dag rettet
mot akutte behov i Ukraina og fordømmelse av den russiske invasjonen.
Det må ikke gjøre oss blinde for de mange andre krisene vi står
overfor, for kriser spiller sammen og forsterker hverandre. Det
gjelder krig, matsikkerhet, helse og behovet for å investere i global
utdanning.
En av de uheldige
virkningene av pandemien er at barns utdanning er rammet. Tall fra
UNICEF gir et utvetydig bilde. I 2019 sto 258 millioner barn og
unge uten skolegang. Rundt 617 millioner barn og unge oppnådde ikke
grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk, og to tredjedeler
av disse gikk på skole. Så kom covid-pandemien, og per januar i
år var altså 616 millioner barn og unge rammet av at skoler var
helt eller delvis stengt ned.
Vi har tidligere
reist spørsmål om regjeringens nedprioritering av utdanning i utviklingspolitikken,
og da spesielt i tilknytning til bevilgningene til det globale partnerskapet
for utdanning, GPE. Regjeringen har både gjennomført store kutt i
inneværende års bevilgninger til GPE og avlyst Norges mangeårige
forpliktelse, som hadde et samlet storting bak seg. Dette går ut
over verdens skolebarn, men setter også Norges omdømme som en troverdig
bistandspartner i et dårlig lys. La meg nevne en helt konkret og
dagsaktuell side ved GPE.
Ukraina er et
av landene som GPE planlegger å starte opp i – et arbeid som startet
før den pågående krisen og krigen nå. Den nåværende krisen vil gjøre
det enda viktigere å ha støtte fra GPE i gjenoppbyggingen av utdanningssystemet,
og GPE kan bli en svært viktig støttespiller i framtiden.
Det har ikke blitt
klart hvordan regjeringen akter å oppfylle Norges ansvar for global
utdanning. Jeg håper statsråden i denne interpellasjonsdebatten
kan gi bedre svar på hvordan Norge framover skal ivareta vårt ansvar
for dette viktige utviklingsområdet.
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:45:25 ] : Takk
til representanten Schou for å løfte dette viktige temaet. Men la
meg innledningsvis samtidig peke på, slik jeg har gjort en rekke
ganger i denne sal, at et av premissene for representantens interpellasjon
er upresist. Vi viderefører utdanningsstøtten på samme høye nivå
som forrige regjering, altså en dobling fra 2013-nivå. Regjeringen
har ikke kuttet i støtten til GPE. Ingen – og dette er viktig –
forpliktende avtaler med GPE er brutt.
Representanten
Schou etterspør hvilke tiltak som er best egnet for at Norge skal
kunne bidra til at flest mulig barn i verden får god utdanning.
Det er en veldig viktig debatt, som tar kvaliteten på vår norske
innsats videre, og det takker jeg representanten for.
Norge er den største
bidragsyteren til UNICEFs tematiske fond for utdanning. UNICEF bidrar
til å styrke utdanningssystemer, jenters utdanning, utdanning for
de mest sårbare grupper barn og unge, som barn og unge med nedsatt
funksjonsevne, og utdanning i krise og konflikt. Gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner
bidrar vi til at barn og unge og spesielt utsatte grupper som er
vanskelig å nå, får mulighet til å gå på skolen. Gjennom direkte
støtte til organisasjoner og myndigheter på landnivå bidrar vi til
å sikre utdanningstilbud og til å bygge kapasitet, slik at myndighetene
blir bedre i stand til å levere god utdanning til alle barn. Støtten
til utdanning gjennom sivilsamfunn og bilateral utdanningsbistand
til partnerland opprettholdes.
Over halvparten
av barn som ikke går på skole i dag, bor i land preget av krise
og konflikt. Utdanningsfondet Education Cannot Wait jobber for å
gi disse barna skolegang. Vi ønsker derfor å opprettholde støtten
til fondet på et høyt nivå, og samtidig har vi påtatt oss vervet
som medvert for påfyllingskonferansen til Education Cannot Wait.
På den måten bidrar vi til økt finansiering av fondet.
Vi vet at skolemat
bidrar til at barn kommer på skolen og blir på skolen, og at god
ernæring øker læringspotensialet. Derfor øker vi støtten til skolemat.
Vi inngikk nylig en avtale med Verdens matvareprogram på dette området.
Denne regjeringen
er opptatt av kvinners og jenters rett til å bestemme over egen
kropp og eget liv. Regjeringen øker derfor bevilgningen til seksuell
og reproduktiv helse og rettigheter. Vi øker støtten til seksualitetsundervisning,
familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Denne satsingen bidrar
til at flere jenter fullfører skolegangen.
Norge var også
nylig vert for Global Disability Summit. Inkluderende utdanning
var et av hovedtemaene for toppmøtet. Det kom inn en rekke forpliktelser,
og med det brakte regjeringen arbeidet med inkluderende utdanning
et langt steg videre.
Vi må også se
utdanning i kontekst. Å løfte kunnskapsnivået i utviklingsland må
gå hånd i hånd med næringsutvikling og jobbskaping. Dette er en
formidabel utfordring, ikke minst på det afrikanske kontinentet,
med sine store og voksende ungdomskull. Hva er det vi utdanner til?
Er det arbeidsledighet eller anstendige jobber? Lykkes man ikke
her, kan store grupper frustrerte unge med kompetanse, men ingen
framtidsutsikter, fort bli en destabiliserende kraft.
La meg avslutningsvis
dele en opplevelse fra min reise til Malawi nå nylig. Jeg besøkte
et privat meieri finansiert delvis av Norfund. Rundt 10 000 lokale
småbrukere leverer nå melk til meieriet. Det har gitt dem bedre
inntekter og større grad av forutsigbarhet. En småbruker fortalte
meg helt uoppfordret at han var så glad for at han nå fikk penger
til å kjøpe skoleuniform og sikre sine barn utdanning.
Det er mange veier
til målet om kvalitetsutdanning for alle, men ambisjonen deler vi.
Vi må jobbe bredt med utvikling, vi må jobbe kontekstuelt og erkjenne
at mange innsatser må jobbe sammen også for å sikre barn god utdanning.
Ingjerd Schou (H) [13:50:03 ] : Takk til statsråden for svar.
Jeg mener regjeringen ikke er tydelig nok på hvilken retning den
ønsker at Norge skal gå i, i dette viktige spørsmålet. Det fremkommer
ganske tydelig at utdanning taper under denne regjeringen, bl.a.
på at klimafinansiering tredobles, og i Nationen av 4. mars kunne
vi lese et helt spesifikt innlegg om at regjeringen øker bistanden
til landbruk og tar dette fra utdanning.
Klimakrisen fører
til mange konsekvenser og truer også barns rett til å lære. Før
pandemien ble det estimert at 75 millioner barn får utdanningen
sin stoppet opp hvert år, bl.a. grunnet tørke og flom. Da er det
synd at regjeringen setter dette opp mot hverandre. Det er en enorm
mangel på finansiering. Rapporten som er kommet fra Redd Barna,
viser at en fjerdedel av alle utdanningssystemene i verden er på
randen av kollaps.
Statsråden sier
at de vil opprettholde et høyt utdanningsnivå på om lag 3,4 mrd. kr.
Det er rett og slett vanskelig å se. Tildelingsbrevet fra Utenriksdepartementet
til Norad innbefatter en tildeling på 2,2 mrd. kr. Hvor går de resterende 1,2 mrd. kr
hen, kan statsråden oppklare dette?
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:51:45 ] : Jeg
har også lyst til å benytte denne anledningen og denne viktige debatten
til faktisk å framheve at dette er et felt hvor vi også har lyktes
godt. Vi har skapt gode resultater. I årene 2000–2015 steg andelen
barn som fikk grunnutdanning i utviklingsland, fra 83 til 91 pst.
Det skal vi ta med oss. Antallet barn som ikke gikk på skole, ble
halvert. Det ble gjort enorme framskritt.
Tendensen har
vært klar. Færre går gjennom livet uten tilgang til utdanning. Pandemien
har dessverre endret på dette. Forutsetningene er noe endret, og
vi er selvfølgelig ikke på noen måte i mål, spesielt ikke i Afrika
sør for Sahara, hvor vi gjerne skulle sett raskere framgang.
Regjeringen har
valgt å spisse innsatsen om enkelte nye prioriteringer. Det er riktig
og viktig å se utfordringene i utdanningssektoren i relasjon til
det regjeringen har gjort til en av sine hovedprioriteringer, nemlig
kampen mot sult og arbeidet for styrket matproduksjon. På det feltet
vet vi jo at utviklingen har vært alarmerende.
Etter mange års
framgang i sultbekjempelse skjedde det noe rundt 2015, og i landet
jeg som sagt nettopp besøkte, Malawi, er en tredjedel av barna «stunted»,
altså veksthemmede, noe som også får grove konsekvenser for deres
utbytte av utdanning. Alt må ses i sammenheng.
Jeg har lyst til
å si at det overrasker meg noe at Høyre velger å peke på GPE som
det prioriterte programmet for utdanning, gitt at det i den nylige
gjennomgangen av Riksrevisjonen ble pekt på enkelte utfordringer
knyttet til effektiviteten av dette programmet. Allikevel er altså
støtten til GPE på et høyt nivå, selv om den ikke er på det nivået
som Solberg inngikk en intensjonsavtale med dem om. Denne avtalen
ble som kjent ikke undertegnet, og vi har ingen juridiske forpliktelser i
så måte.
Bare for å sette
det litt i perspektiv, siden Høyre stadig kommer tilbake til GPE:
I årene 2010–2020 utbetalte vi i snitt 408 mill. kr til GPE årlig.
For perioden 2021–2025 ligger støtten på 370 mill. kr årlig i snitt.
Dette er altså ingen rasering av støtten til GPE, men det er en
differensiering, bl.a. i lys av Riksrevisjonens resultater.
Presidenten: Vi
avbryter nå debatten i sak nr. 6 for å gå til votering.
Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.
Presidenten: Stortinget
går da tilbake til behandlingen av dagens kart og sak nr. 6. Neste
taler er Margret Hagerup, fra Høyre.
Så ber vi dem
som går ut av salen, om å gjøre det stille, slik at debatten kan
fortsette.
Margret Hagerup (H) [14:05:33 ] : Jeg vil begynne med å takke
interpellanten for å løfte et viktig tema. Det er kjekt å se at
det er så mange representanter i salen. Det viser at utdanning engasjerer
på tvers av felt og fraksjoner.
Vi la nylig bak
oss den internasjonale kvinnedagen. Dette er fortsatt en viktig
dag å markere, også i Norge, men ser en det i et internasjonalt
perspektiv, finnes det flere grunnleggende problemer for barn som
ikke får det de har rett på. Jenter er dessverre fremdeles i mindretall
i skolen i lavinntektsland. Samtidig har alle barn rett til utdanning.
I boken «Det vokser
et tre i Brooklyn» følger vi Francie Nolan og familiens hverdag
i en arbeiderklassefamilie i New York på begynnelsen av 1900-tallet.
I historien er en bok, den eneste boken familien eier, sentral i
morens ønske om at ungene skal få bedre muligheter enn hun selv
hadde. Hun er overbevist om at kunnskap er veien til dette, og at
lesing er viktig.
Utdanning er grunnleggende.
Det er nøkkelen til et barns framtid og løsningen for å bryte den
onde sirkelen av fattigdom, sykdom og nød. Likevel er det mer enn
250 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem
er jenter, mange av dem lever i ekstrem fattigdom, og mange av dem
er på flukt fra krig og konflikt.
Når jenter i utviklingsland
går på skole, reduseres antall tenåringsgraviditeter, og spedbarnsdødeligheten
går ned. Om alle jenter fikk gå på ungdomsskole, ville man nesten
eliminere forekomsten av barneekteskap og graviditet før fylte 18 år.
Når jenter får utdanning, får de også større muligheter til å få
seg jobb og en inntekt når de blir voksne. Selv begrenset skolegang
gir positive resultat.
Like muligheter
til utdanning for jenter og gutter er en grunnleggende menneskerettighet
og et grunnlag for like muligheter senere i livet. Noe av det viktigste
vi kan gjøre for å bidra til mer likestilling, er å gi alle unger
en god skolegang. Det skaper også gode samfunn.
Regjeringen Solberg
tok allerede i 2013 tak i at utdanningsretten skulle oppfylles for
alle barn i hele verden. Utdanning er viktig for at den enkelte
kan leve et godt liv, og for at land skal kunne utvikle seg og ha
økonomisk vekst. Solberg-regjeringen innfridde løftet om å doble
bevilgningene fra 2013 til 2021, og det har gitt resultat.
Fra 2013 til 2016
fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av
dem i sårbare og konfliktrammede områder. Millioner av elever har
fått læremateriell og skolebøker. Vi har bidratt til økt kompetanse
for 140 000 lærere, og vi har bygget og oppgradert mer enn 5 400
klasserom i sårbare områder. I Syrias naboland har vi vært med på
å finansiere doble skoleskift, sånn at flyktningbarn også fikk nødvendig
utdanning, i land som allerede hadde store utfordringer. Særlig
har vi stått på for jenters tilgang til utdanning.
Gjennom Det globale
partnerskapet for utdanning, GPE, jobber Norge med å få flere utviklingsland
til å gjøre nødvendige investeringer i utdanningssektoren. Partnerskapet
er ikke bare et sted for giverland som Norge å kanalisere utdanningsbistand
til, partnerskapet forplikter også de landene som mottar utdanningsbistand,
til selv å bidra med penger gjennom egne utdanningsbudsjett i egne
land.
Når regjeringen
Støre nå har kuttet i midlene til GPE, får det dramatiske følger.
94 655 færre lærere vil bli utdannet, 3 407 færre klasserom blir
bygget, og 22 millioner færre lærebøker kommer til å bli trykt i
utviklingsland som en konsekvens av dette kuttet, ifølge GPE.
Leder i Utdanningsforbundet,
Steffen Handal, var også kritisk til regjeringen Støres kutt. Han
mente tydelig at når Stortinget har vedtatt at Norge skal bidra,
må vi følge opp våre forpliktelser, og viste til at GPE er en organisasjon
som bistår nasjonale myndigheter i å bygge opp utdanningssystemet,
som er helt avgjørende for utviklingen av et samfunn.
En god skole utjevner
forskjeller – i Norge og i verden – og det er ikke bra for Norges
internasjonale rolle at vår troverdighet og forutsigbarhet svekkes.
Som et rikt land burde vi kunne gå foran som en forpliktende samarbeidspartner.
Nå går det dessverre ut over de barna i verden som ikke har mulighet
til å gå på skole. Det er ikke alle land som ser verdien av å satse
på utdanning. Det internasjonale samfunnet må derfor gå foran og
vise at gode skoler er en investering i landets framtidige utvikling,
ikke bare en utgift. Der pleide Norge å være i front.
Dorthea Elverum (Sp) [14:10:31 ] : Som interpellanten viser
til, er utdanning nøkkelen til en aktiv samfunnsdeltakelse og sosial
utjevning. Utdanning er helt avgjørende for å kunne nå bærekraftsmål
som fattigdomsbekjempelse, bedre helse, klima, anstendig arbeid
og økonomisk vekst. I regjeringen er vi opptatt av at utviklingspolitikken
skal bidra til samfunnsendring. For å klare dette må vi være mer
strategiske i valg av satsingsområder og prioriteringer.
Regjeringen har
valgt å styrke prioriteringene av klimatilpassing, matsikkerhet
og fornybar energi. Vår satsing på klima, mat og energi vil få ringvirkninger
også innenfor utdanning, på både kort og lang sikt. Dette er viktige
satsingsområder fordi vi vet at effekten av skolegang svekkes dersom skolebygg
ødelegges av klimarelatert uvær, hvis barn ikke får gjennomført
skolearbeidet om kvelden fordi de mangler strøm, eller hvis elevene
mangler mat for å kunne tilegne seg kunnskap. I tillegg vil vi sørge
for god og næringsrik mat på skolen, for vi vet at skolemat ikke
bare bidrar til å øke læringspotensialet på skolen, men også sikrer
at barna blir på skolen.
Samtidig er utdanning
et av de viktigste virkemidlene i utviklingspolitikken, og regjeringen
vil prioritere feltet høyt. Regjeringens utdanningsstøtte skal fortsatt
ligge på et høyt nivå, om lag 3,4 mrd. kr årlig, og vi viderefører
med dette en dobling av den totale utdanningsbistanden fra 2013.
Norge skal ha
en ledende rolle på utdanningsfeltet framover, spesielt på områder
som utdanning i kriser og konflikt og jenter og kvinners utdanning.
Her skal vi bruke erfaringene fra oppbyggingen av vår egen velferdsstat
og videreføre Norges pådriverrolle for nødvendige tjenester til
alle, inkludert utdanning, med mål om å bekjempe ulikhet og fremme
likestilling.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:12:55 ] : Det er stilt gode spørsmål
fra interpellanten, og i argumentasjonen har vi hørt veldig tydelig
hvor viktig utdanningsbistand og utviklingssamarbeid er. Jeg vil
bruke tiden jeg har, til å dele litt av de bekymringene som viktige
partnerorganisasjoner har kommet med etter det som ikke kan leses
som noe annet enn en nedprioritering av utdanning.
Vi hører altså
at ingen forpliktende avtaler med GPE er brutt. Alice Albright,
som er leder i GPE, har et litt annet budskap. Det som er formidlet
fra dem – og jeg siterer – er: Dette gjør Norge til det første giverlandet
som noen gang har gått tilbake på sitt lovede bidrag i en slik skala.
Det er alvorlig
på mange måter. Det står iallfall i sterk kontrast til det som på
mange måter er valgspråket vårt: å være en konsistent partner. Alice
Albright har i tillegg sagt, og jeg siterer igjen: This is terribly
alarming. By doing this, Norway is indicating: We’re not a reliable
partner.
Det er iallfall
slik det blir opplevd av en av de aller viktigste partnerne våre
i utdanningssamarbeidet.
Kuttet får konsekvenser,
og det er bakgrunnen for bekymringen til GPE og andre partnere i
utgangspunktet. Og det gir virkelig perspektiv: 2 393 086 elever
i fattige partnerland vil ikke få de mulighetene de ville fått med
de midlene, til kvalitetsutdanning og like muligheter. Det er resultatet.
GPE er en viktig strategisk partner nettopp med tanke på å gi eierskap
til lokale myndigheter. Vi skal alltid utvikle og følge opp – det
er bakgrunnen for de rapportene som kommer – men vi skal ikke snakke
ned noe av det som er, har vært og kommer til å være en veldig viktig
kanal for utviklings- og utdanningssamarbeid i mange av de landene
vi samarbeider med.
Mitt spørsmål
til statsråden går på telling. Det blir vist til at vi fortsatt
vil ligge på et varig høyt nivå – det samme nivået, blir det sagt.
Det blir vist til tallet 3,4 mrd. kr. Jeg mener vi ikke har fått
svar på det spørsmålet som også interpellanten stilte: Hvordan teller
en når en kommer fram til det tallet, 3,4 mrd. kr? Hvis en teller
dobbelt, er det ikke vanskelig å få en dobling, men her er det vanskelig
for oss å se hvordan dette faktisk kan være å opprettholde det samme
høye nivået. Vi hørte til og med Senterparti-representanten argumentere
og forklare hvorfor en har nedprioritert dette og løftet andre områder,
nettopp gjennom å bruke midler som var tiltenkt utdanning.
Dette er viktig.
Resultatet er barn som ikke får utdanning, klasserom som ikke blir
bygd, og lærere som ikke blir utdannet til å kunne møte de elevene
som trenger dem. Vi vet at utdanning er så mye mer enn utdanning
og skole – det er også sikkerhet og trygghet. Vi vet at i den situasjonen
som har kommet i kjølvannet av pandemien, har veldig mange – spesielt
jenter – endt opp med å gjøre barnearbeid, bli giftet bort, bli
gravide i tenårene og opplevd seksualisert vold, nettopp fordi skolene
har vært stengt. Derfor er dette så avgjørende.
Jeg ser fram til
å få høre et enda mer konkret svar på det som går på telling av
nivået på utdanningsstøtten.
Åsmund Aukrust (A) [14:16:58 ] : Først vil jeg takke interpellanten
for å ha tatt opp dette spørsmålet, for jeg mener at vi trenger
mye mer debatt i Norge om utviklingspolitikk. Jeg synes det er veldig
bra at Ingjerd Schou reiser et viktig spørsmål her i Stortinget,
og at vi får mer debatt og i og for seg også mer politisk uenighet
om utviklingspolitikken. Det er noe rart ved at vi i Norge kan ha
store konflikter om små ting nasjonalt, men internasjonalt later
vi som om vi er enige om alt sammen. Selvsagt er det uenigheter
i utenriks- og utviklingspolitikken vår også – hvordan vi mener
at verden bør se ut.
Utviklingspolitikk
handler først og fremst om politikk. Penger er viktig, men det viktigste
er å få til politiske endringer: få til politiske endringer i nord
og få til politiske endringer i sør. Jeg mener at ett av de mest
vellykkede bistandsprosjektene Norge noen gang har hatt, har vært
regnskogsatsingen. Der har vi brukt store penger, men det viktigste
vi har fått til, har ikke vært pengene. Det viktigste vi har fått
til, er å få til politisk dialog som gjorde at avskogingen gikk
nedover i mange av de landene som vi samarbeidet med.
Så mener den nye
regjeringen at vi skal ha mer politisk bistand, og vi sier også
at vi skal prioritere hardere. Når vi sier at vi skal prioritere
hardere, betyr det at alt blir ikke prioritert – for hvis vi prioriterer
alt, er det ingen prioritet, da er det bare en lang liste med det
man mener er viktig.
Jeg tror vi gjør
en tabbe dersom vi sier at prioriteringene først og fremst skal
handle om hva vi tenker er det viktigste, for det er veldig mye
som er viktig. Psykisk helse, f.eks., er veldig viktig, spesielt
i krigsrammede land. Jeg hører ingen si at det skal være en hovedprioritet
for norsk bistand. Betyr det at man er motstander av psykisk helse?
Det gjør det selvsagt ikke. Dette handler om hvor vi mener at Norge
kan utgjøre en størst mulig forskjell. Der har denne regjeringen
lagt opp til seks ulike områder – og det er jo ganske mange, så
der kunne kritikken være at det nesten er for mange områder man
ønsker å prioritere – som vi ønsker å prioritere. Det er energi
og klima, likestilling, matsikkerhet og sult, helse, ulikhet og
humanitær nødhjelp.
Så skal vi i tillegg
gjøre veldig mye utover det. Ta utdanning: Det finnes ikke én i
denne salen, tror jeg, som er uenig i at utdanning skal være veldig
viktig, og at Norge skal bidra mye her. Men når vi har dette som
en annerledes prioritet, vil jeg spørre tilbake til Høyre: Hvorfor
kuttet Høyre i fornybar energi da de satt i regjering? Hvorfor gjorde
de – og også Kristelig Folkeparti, under Dag-Inge Ulstein – store
kutt i fornybar energi? Er det fordi de mener det ikke er viktig?
Selvsagt er det ikke det, men det er fordi man har gjort litt ulike prioriteringer
i utviklingspolitikken.
Bare for å ta
noen av de påstandene som også kom: Margret Hagerup sa hva kuttene
til GPE kom til å føre til, og så ramset hun opp en del områder.
Ingenting av det er riktig, for det er ikke blitt gjennomført kutt
til GPE. Det budsjettet som de la fram, ble aldri vedtatt, så det
er ikke slik at dette var penger på konto som plutselig forsvant
ut. Tvert imot er Norge fortsatt en av de største giverne til GPE
internasjonalt.
Så ble det sagt
at vi stryker forpliktende avtaler. Det stemmer ikke. Det som derimot
stemmer, er at det gjorde den forrige regjeringen – under Børge
Brende ble det gjort store kutt til forpliktende avtaler, bl.a.
innen fornybar energi. Det ble vedtatt under Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti.
Jeg vil advare
mot at vi har en debatt hvor vi skal slå hverandre i hodet med å
si at vi mener mer om det ene og dere mindre om det andre. Jeg synes
vi skal ha en bra debatt om utviklingspolitikk, og det tror jeg
vi kommer til å trenge spesielt i det året vi skal inn i nå, for
det kommer til å være store dilemmaer alle vi som er opptatt av
utviklingspolitikk, kommer til å stå i. Vi vet at veldig mange av
pengene selvfølgelig kommer til å gå til Europa, til vårt eget kontinent.
Det kommer det til å gjøre fra Norge, og det kommer det til å gjøre
fra andre europeiske land.
Det jeg synes
er veldig bra med denne regjeringen, er at når vi nå har gitt ekstra
støtte til Ukraina, går det ikke på bekostning av andre land. Det
er kommet som frie midler – det er over 2 mrd. kr som er kommet
ekstra til Ukraina, men det har ikke gått på bekostning av andre
land. Selv om det er krig i Ukraina, blir ikke den humanitære situasjonen
i Afghanistan og i Afrika noe bedre, og det blir ikke mindre viktig
å jobbe for fornybar energi i utviklingsland. Vi må klare å holde
flere tanker i hodet samtidig, også vi som jobber med utviklingspolitikk.
Da vil jeg til
slutt si at der skillet kommer til å gå mellom partiene våre i året
som kommer, er mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden
og oss andre på den andre. Høyre og Fremskrittspartiet har gått
til valg på massive kutt i bistanden, det er det som er sannheten.
Høyre fjerner 1-prosenten og sier at det ikke lenger er et mål,
og hva betyr det? Jo, det kommer til å bli store bistandskutt i
Høyres alternative budsjetter. Jeg er glad for at vi har en regjering
som slår fast at 1-prosenten ligger fast, at vi skal være en stor
giver på mange felt, at vi skal prioritere tøffere, og at vi skal
ha mer politisk bistand, men at vi samtidig selvsagt skal fortsette
å være en stor og viktig bidragsyter på utdanning.
Ingjerd Schou (H) [14:22:15 ] : Jeg er ikke overrasket over
at representanten Aukrust er glad for denne regjeringen, og jeg
er også helt enig med representanten Aukrust i at denne type debatt
bør vi ha mer av, men det hadde vært fint om vi holdt oss til temaet.
Det kan vi jo prøve på framover.
Så merker jeg
meg at Arbeiderpartiet ikke er så opptatt av å holde verken de politiske
eller moralske forpliktelsene. Jeg pleier ikke å dra fram det moralske
aspektet, men det er også en moralsk forpliktelse til at noe vi
faktisk har vært enstemmig enige om, ikke lenger er å finne i Arbeiderpartiet,
og ei heller, for så vidt, i Senterpartiet. Når vi ser på hvilke
områder regjeringen prioriterer, kan vi i hvert fall få følgende
inntrykk, nemlig at utdanning er viktig, men viktigst i Norge –
først oss selv og så oss selv. Det er klart, vi skal bygge et kunnskapssamfunn
og sikre inkludering og etterutdanning fordi utenforskap skal motvirkes.
Alt dette er vi enige om, men vi må også mene det samme når det
gjelder andre land, ikke minst der nøden og behovet er størst. Inntrykket
som sitter igjen, er at det er viktigere på Toten enn i Tanzania.
Dette gjelder
spesielt der Norge faktisk engasjerer seg i utviklingspolitikken,
og det er her jeg ikke blir helt klok på hvilke prioriteringer regjeringen
gjør. Ved flere anledninger har jeg konfrontert statsråden med dette
spørsmålet og fått til svar at det er viktig at barn har mat i magen
for å kunne lære. Det er klart det er viktig å ha mat i magen, men
det er altså ingen motsetning mellom det og at man faktisk skal
satse på utdanning. Med andre ord: Utdanning er da redusert til
et ernæringspolitisk spørsmål. Det er i alle fall det man kan få
inntrykk av.
Jeg håper denne
interpellasjonsdebatten har gitt statsråden et inntrykk av at på
spørsmål om utdanning er ikke regjeringens svar fullt ut tilfredsstillende.
Derfor håper jeg at det blir større initiativ på området, for det
trengs, og at regjeringen vil samarbeide med Stortinget. Det har
vi gjort før, og jeg ser at det ikke er den samme forpliktelsen
lenger. Jeg håper at regjeringen vil samarbeide med Stortinget,
men også med bistandsaktører, både i Norge og internasjonalt, nettopp for
å sikre at Norge er en troverdig og politisk aktør i det som går
på å fremme utdanning globalt. Vi har kommet forbi 8. mars, men
hele tiden, hver dag, vil barn og unge, særlig jenter, være avhengig
av denne utdanningen for å sikre en framtid som gir håp for den
enkeltes liv.
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [14:25:17 ] : I
min verden er et kutt når penger som er vedtatt på et budsjett,
blir trukket tilbake, eller når en avtale som er inngått, blir brutt.
Dette er ikke tilfellet i situasjonen med GPE. Pengene var ikke
bevilget. Avtale var ikke inngått. Jeg synes det er underlig at
Høyre insisterer på å videreføre en debatt om at valget av én kanal,
som den forrige regjeringen prioriterte, er det eneste saliggjørende
når det gjelder utdanningsbudsjettet.
Denne regjeringen
står fast på løftet om at vi skal videreføre 3,4 mrd. kr til utdanning,
altså det samme nivået som ambisjonen til forrige regjering lå på.
Disse pengene bevilges i tillegg til over utdanningsposten, via
regionbevilgningen, sivilsamfunnsposten, humanitær bistand, stabiliseringsposten og
Norecs utvekslingsordninger. I tillegg vil en andel av multilateral
kjernestøtte inngå for å nå målet om 3,4 mrd. kr, som vi altså leverer
på.
La meg kort nevne
fire ting som vil stå sentralt i vår innsats videre, for det første
utdanning i kriser og konflikt. Dagens krise i Ukraina gjør dette
enda viktigere, og som nevnt er Education Cannot Wait høyt prioritert
av denne regjeringen, og de øker p.t. sin innsats i forbindelse
med Ukraina-krisen.
Investering i
jenters utdanning og kvinners politiske og økonomiske deltakelse
er høyt prioritert av denne regjeringen. Vi støtter jenters utdanning
gjennom UNICEF, gjennom GPE, gjennom UNESCO, gjennom Education Cannot
Wait og gjennom en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner.
Støtte til yrkesutdanning
har ikke vært nevnt her i dag. Det er vesentlig for å nå målsettinger
om jobbskaping, likestilling, klima, ren energi og opplæring i ferdigheter
som sikrer en god overgang til arbeidslivet. Det er helt nødvendig
for å sikre meningsfull sysselsetting for de store ungdomskullene som
står foran oss, spesielt i Afrika.
La meg avslutningsvis
også nevne at FNs generalsekretær, António Guterres, inviterer til
et toppmøte om utdanning til høsten, der hensikten er å mobilisere
for bærekraftsmål nr. 4, om kvalitetsutdanning for alle. Regjeringen
er innstilt på å bidra aktivt i forberedelsene og gjennomføringen
av dette toppmøtet.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten
er dermed over.