Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringa.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa,
og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Maria Aasen-Svensrud (A) [11:11:28 ] (ordfører for saken):
Først vil jeg takke komiteen for en god behandling av dette representantforslaget,
framsatt av representanter fra Fremskrittspartiet.
Forslaget omhandler
generell bevæpning av politiet. Komiteen registrerer at forslagsstillerne
mener at utviklingen i kriminalitetsbildet, særlig i de største
byene, har gitt ny aktualitet til spørsmålet om generell bevæpning
av politiet. Slik forslagsstillerne ser det, trenger politiet et
slikt verktøy som generell bevæpning er, dels for å kunne løse sitt
samfunnsoppdrag og dels for å ivareta egen sikkerhet.
Komiteen noterer
seg at forslagsstillerne mener at styrkeforskjellen kan bli skjev
i de kriminelles favør, all den tid den gruppen i økende grad er
bevæpnet, mens det ikke er generell bevæpning i politiet, og at
den samme ubalansen medfører mindre grad av mulighet til å ivareta
egen sikkerhet.
Forslagsstillerne
peker også på at det i forlengelsen av dette kan være bekymring
for rekrutteringen til politiet. På denne bakgrunn ber forslagsstillerne
regjeringen om å fremme forslag til endringer i politiloven for
å sikre generell bevæpning i politiet.
Jeg vil nå redegjøre
for Arbeiderpartiet og Senterpartiets syn i saken. Flere alvorlige
hendelser også i nyere tid har medført en debatt om politiets bruk
av maktmidler. Det har ikke vært grundige, helhetlige vurderinger
knyttet til politiets maktmiddelbruk siden 2017. Derfor er det et
behov for et oppgradert kunnskapsgrunnlag som både ser på erfaringene
fra perioder med midlertidig bevæpning og punktbevæpning og på politiets
erfaringer med bruk av elektrosjokkvåpen.
Slik vi ser det,
knytter debatten om politiets maktmiddelbruk seg til et større spørsmål
om hvilket politi vi som samfunn ønsker. Politiets oppdrag er knyttet
til sårbare grupper og enkeltpersoner med psykisk uhelse, barn under
barnevernets omsorg og personer med rusutfordringer, og dette utgjør
en stor del av politifolks hverdag i by og bygd. Et spørsmål om
hvilke maktmidler politiet har til rådighet, handler både om trusselbildet, kriminalitetsbildet
og hvilken samfunnsutvikling vi ønsker, samt ivaretakelse av folks
tillit til politiet.
Statsråden har
derfor tatt initiativ til nedsettelse av et utvalg som skal se på
politiets bruk av maktmidler. Dette utvalget skal bidra til å oppdatere
faglige vurderinger av bruken av tvangsmidler i politiets verktøykasse.
Vi støtter dette initiativet. Vi ser fram til at utvalgets arbeid
legges fram i løpet av 2022 og imøtekommer en åpen debatt basert
på et oppgradert kunnskapsgrunnlag. Arbeiderpartiet og Senterpartiet
vil ikke støtte Fremskrittspartiets forslag.
Ivar B. Prestbakmo (Sp) [11:14:32 ] : Jeg vil takke forslagsstillerne
for å ta opp et viktig tema. Det er også slik at et viktig tema
fortjener grundige og gode vurderinger. Som samfunnsdebatten har
vist og forslagstillerne har pekt på, har vi hatt flere hendelser,
og vi har hatt situasjoner i samfunnet som på en måte bereder grunnlaget
for en diskusjon knyttet til bevæpning. Den jobben som ble gjort
i 2017, med sine konklusjoner, er også et viktig utgangspunkt.
Politiet i Norge
har egentlig en ganske unik posisjon med tanke på tillit i befolkningen
og hvordan vi som innbyggere opplever politiet i det daglige, og
det er noen verdier knyttet til det som det er viktig å ha med i
vurderingen.
Det er ikke tvil
om at utviklingen i samfunnet, også i Norge, påkaller behov for
å diskutere politiets muligheter til å være forberedt på de situasjonene
som til enhver tid måtte dukke opp. Som saken vi har til behandling
i dag viser, og som også saksordføreren tok opp, er det gjort grep
som er vesentlig å ha med seg i en helhetlig vurdering av politiets
maktmidler i utøvelsen av deres jobb. Derfor er det også viktig
å vise til dette utvalget, som vil kunne sørge for at man får oppdatert
de faglige vurderingene ved bruk av tvangsmidler i politiets verktøykasse.
Det er også bakgrunnen for flertallets tilslutning til tilrådingen
i saken.
Det kan være lett
i opphetede diskusjoner knyttet til enkeltsaker å svare at hadde
man hatt bevæpning, hadde situasjonen artet seg annerledes. Det
kan nok helt sikkert være tilfellet i enkeltsaker, men det er likevel
viktig at det vurderes ut fra en helhet – både ut fra politiets rolle
i det daglige, og ut fra hvilket politi vi som samfunn ønsker. Derfor
ser både jeg og Senterpartiet fram til utvalgets arbeid, som jeg
tror vil gi et godt og fornyet kunnskapsgrunnlag for vurderinger
man skal gjøre knyttet til bevæpning for politiet i Norge.
Debatten vil helt
sikkert fortsette i samfunnet, og det er en viktig debatt, men det
er viktig at den handler om mer enn selve bevæpningen – at den også
handler om politiet som et verktøy for samfunnet, og ikke minst om
tilliten til politiet og deres utøvelse av sin rolle, som i internasjonal
sammenheng er ganske unik. Det er i seg selv en verdi å ta vare
på.
Per-Willy Amundsen (FrP) [11:18:04 ] (komiteens leder): Man
kan spørre hva disse landene har til felles: Island, Nauru og Norge.
Island kjenner vi til. Norge bør vi kjenne til. Nauru er en liten
øystat i Stillehavet. Det disse landene har felles, er at de er
de eneste landene i verden som ikke har et bevæpnet politi. Det
er altså noen mikrostater i Stillehavet, det er Norge, og det er
Island. Det sier litt om behovet og de vurderingene som andre land
har gjort, og som Norge ikke har turt å gjøre, men som er helt nødvendig
å gjøre. Politiet etterlyser selv at det bør gjøres, men hver gang
Fremskrittspartiet tar saken opp i Stortinget, opplever man at det
blir avvist av de andre partiene.
Jeg trodde at
vi var kommet litt videre, og at vi i hvert fall kunne få høre noen
andre argumenter enn dem vi har hørt gjennom flere tiår. Det er
de samme argumentene som ble reist mot et bevæpnet politi på 1980-tallet, 1990-tallet
og 2000 tallet, som gjentas i dag. Det viser for meg at de øvrige
partiene i denne sal ikke har tatt inn over seg de vesentlige endringene
som har skjedd rundt oss med hensyn til trusselsituasjonen, utvikling
av mer råskap, kriminelle handlinger og enkelthendelser – som for
øvrig flere har vært inne på – som f.eks. på Kongsberg og hendelsen
på Bislett for kun kort tid siden. Dette er eksempler på hendelser
som viser at politiet mangler maktmidler der og da når akutte situasjoner
skjer, og da teller hvert eneste sekund. Hvert eneste sekund har
betydning for å kunne ta vare på egensikkerheten for den enkelte
politikvinne og politimann, men også for å utøve det samfunnsvernet
som politiet skal og må gjøre på vegne av oss alle. Det er det som
blir utfordret når man ikke har det våpenet tilgjengelig på hofta.
Derfor har Fremskrittspartiet,
stort sett hvert eneste år og i hver eneste stortingssesjon, fremmet
forslag om bevæpning av politiet. Vi jobbet for det mens vi satt
i regjering. Vi prøvde å dra med oss de andre partiene som utgjorde
det parlamentariske flertallet da, og vi fikk på plass i hvert fall
punktbevæpning og enklere av-og-på-bevæpning ut fra trusselvurderinger.
Men det er ikke nok. For selv om man kan hevde at når trusselsituasjonen
er der, vurderer man å få på plass bevæpning, og man i tillegg har
punktbevæpning der det er et særlig behov for å benytte det, fører
dette til at det er ulike regler som gjelder til ulik tid, og det
gjør at også politiet blir litt utfordret, ved at man til stadighet
skal ha av og på denne bevæpningen. Også det at den typen vurderinger
skjer til stadighet – at Politidirektoratet vurderer behovet for å
innføre generell bevæpning midlertidig til å være der – viser jo
behovet for det. Da er det like greit å ta steget ut og sørge for
å utruste politiet med de verktøyene politiet trenger for å ta vare
på tryggheten for folk flest. Da må man, i likhet med andre skandinaviske
land, sørge for at politiet blir bevæpnet.
Jeg hører argumentene.
Når det sies at det norske politiet skal ha et sivilt preg, og at
det blir litt militærliknende dersom vi skal bevæpne politiet, mener
man da at Sverige har et ikke-sivilt politi som er mer militaristisk?
Mener man at Danmark har det samme? Det at våre naboland, som har
opplevd den situasjonen som vi også ser i Norge nå, har fått på
plass en generell bevæpning av sitt politi, burde tilsi at også
vi nå gjorde denne vurderingen skikkelig – ikke skyver problemet
foran oss nok en gang, men sørger for at politiet får det utstyret
de trenger, de verktøyene de trenger, for å ta vare på sin egen
sikkerhet og tryggheten for folk flest.
Jeg tar opp vårt
forslag.
Presidenten: Representanten
Per-Willy Amundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Sveinung Stensland (H) [11:23:33 ] : Jeg kjenner meg ikke helt
igjen i komitélederens beskrivelse av debatten – at det er de samme
argumentene som går igjen og igjen, osv. Det virker som om han ikke
har lest innstillingen og komitémerknadene engang. Det jeg ser,
er en bevegelse i flere partier. Det at regjeringen nå setter ned et
utvalg – som enhver regjering er glad i å gjøre – for å se på hele
sakskomplekset, er i seg selv et signal. At mitt parti, Høyre, har
tatt til orde for, og har fremmet forslag om, mer bruk av bevæpning
gjennom det vi kaller områdebevæpning, for å gi politiet et større
grunnlag for å ha bevæpning i deler av landet, er uttrykk for en
bevegelse. Det har jeg tillatt meg å gjøre, selv om vi har et landsmøtevedtak
i Høyre om at vi er imot generell bevæpning. Så det er absolutt
bevegelse i denne saken.
Vi har fremmet
et forslag, som jeg herved vil ta opp, hvor det står:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for et oppdatert kunnskapsgrunnlag om de samfunnsmessige, politifaglige
og sikkerhetsmessige konsekvensene ved en eventuell generell bevæpning
av politiet.»
Det høres sikkert
helt likt ut som det regjeringen har tenkt å gjøre, men for oss
er det viktig å få med at dette må være helhetlig, og at vi ser
alle delene av det. Da kommer vi fort inn på diskusjonene som Per-Willy
Amundsen åpenbart er lei av, nemlig hvordan en generell bevæpning
av politiet påvirker samfunnet, hvordan det påvirker borgernes syn
på politiet. Jeg er stolt av at vi har et politi som leverer så
bra, med den samme bevæpningen som en har på Nauru og Island. Norge
er ikke så veldig likt de landene, men det har politiet klart.
Vi har stor respekt
for politiet i Norge; de gjør en god jobb. Politiet er selv opptatt
av to ting: Det ene er at vi ikke skal ta beslutninger som dette
basert på enkelthendelser. Det andre er at politiet selv har sagt
at det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag. Det er over fem
år siden den NOU-en ble ferdigstilt. Så jeg opplever at komiteen
er ganske nær mye av det som politiet har sagt, men jeg noterer
meg at Politilederforbundet nå har snudd og er for bevæpning. Politiets
Fellesforbund er også det.
Jeg ser fram til
å få et bedre kunnskapsgrunnlag, som statsråden har lovd oss. Så
får vi ta debatten videre, men da helst uten alle de stråmennene
som komitélederen tok med seg inn i debatten i dag.
Presidenten: Representanten
Sveinung Stensland har tatt opp det forslaget han refererte.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:26:19 ] : Det norske samfunnet
har tradisjonelt hatt et politi med sivilt preg, i skarp kontrast
til stater hvor politiet har en mer militær framtoning. Det skal
vi være glad for og stolte over.
Jeg merker meg
at representanten fra Fremskrittspartiet argumenterer veldig sterkt
med at veldig få land har det slik, men det er jo ikke et argument
i seg selv. At få land har det slik, tyder jo på at vi kanskje gjør
noe riktig, som andre land kunne hentet inspirasjon fra. Politiet løser
de aller fleste sakene sine uten bruk av våpen. Vi ønsker ikke at
mer bruk av våpen på hoften til politiet får politiet til å løse
oppgaver som de ellers ville ha løst uten våpen, til å løse dem
med våpen. At vi ikke har en generell bevæpning i Norge, er viktig
for å bygge tillit og sørge for at situasjoner løses med lavest
mulig maktbruk.
Politiets maktanvendelse
må ha aksept fra folk, og makt må kunne benyttes der det er absolutt
påkrevd. Så SV kommer ikke til å støtte Fremskrittspartiets forslag, ettersom
vi mener at dagens ordning, der politiet har énhåndsvåpen og tohåndsvåpen
nedlåst i kjøretøy, er en god løsning. Dette er en modell hvor patruljerende politi
er ubevæpnet i langt de fleste oppdrag og samtidig har en rask tilgang
til våpen ved behov. Punktbevæpningen har bakgrunn i informasjon
om trusler eller konkret sårbarhet og skal derfor være avgrenset
i tid, til trusselen er under kontroll eller opphører.
Bevæpningsutvalget
anbefalte i 2017 at man ikke skulle innføre en generell bevæpning
av norsk politi. Jeg registrerer at justis- og beredskapsministeren
har satt ned et utvalg som skal se på politiets maktbruk mer generelt,
og at de skal levere sin konklusjon i løpet av året. Vi i SV hilser
velkommen et oppdatert kunnskapsgrunnlag, men vil likevel understreke
at det skal sterke grunner til for å utvide politiets bevæpningsfullmakter. En
slik utvidelse må begrunnes prinsipielt og med bakgrunn i trussel-
og sårbarhetsvurderinger.
Denne debatten
handler om mer enn hvilke verktøy politiet skal ha tilgang til.
Den handler om hvilket politi og hvilken samfunnsutvikling vi som
samfunn ønsker oss.
Tobias Drevland Lund (R) [11:29:14 ] : Debatten om generell
bevæpning av politiet er en debatt som med jevne mellomrom blusser
opp i samfunnet vårt. Norge er et av få land i verden som ikke har
generell bevæpning av politiet, og det skal vi være stolte av. Norsk
politi har tradisjonelt hatt et sivilt preg, med fokus på befolkningens
rettigheter og på grunnverdier som legitimitet og tillit, framfor
et mer militært preg som vi kan se i andre land. Dette er et av
de ti grunnprinsippene til norsk politi. Det er tillitsbyggende
og nedtoner eventuell frykt for politiet som forvaltere av makt
i samfunnet.
I NOU 2017: 9
trakk bevæpningsutvalget dette særlig fram som viktige verdier som
bør bevares gjennom bl.a. en restriktiv tilgang til våpen, samtidig
som samfunnet sikres et politi som er i stand til å utføre sitt
samfunnsoppdrag og beskytte seg selv og publikum.
Norsk politi gjør
en utrolig god jobb med å nå ut til og styrke relasjonen til den
øvrige befolkningen. For at dette skal fungere, må politiets tilgang
til eventuelle våpen framstå som legitim i befolkningen. Rødts inntrykk er
at dagens ordning med et tohåndsvåpen som er låst ned i kjøretøyet,
er en god ordning. Denne løsningen sikrer at politiet har tilgang
til våpen dersom det skulle være ytterst nødvendig, men sørger samtidig
for at de bevarer det sivile preget som norsk politi har hatt og
bør fortsette å ha.
Det svenske politiet
er bevæpnet, og i motsetning til Nauru, som ble trukket fram av
representanten Amundsen, kan vi kanskje sammenligne oss mer med
Sverige. Svenske politibetjenter løsner fem ganger så ofte skudd som
norske politibetjenter og skader fire ganger så mange av sine egne
borgere som det politiet i Norge gjør. Det er en utrolig høy pris
for samfunnet å betale for en bevæpning vi har klart oss uten, med
noen få unntak, i hele vårt samfunns moderne historie.
Staten har gitt
politiet adgang til å bruke makt mot egne borgere. Det er en del
av samfunnskontrakten vår. Tilliten til denne kontrakten må derfor
forvaltes med den ytterste forsiktighet, og det å pålegge våre politifolk å
bære våpen med den risikoen det innebærer, er noe som bør veie tungt
i denne debatten. Vel vitende om at politi som er bevæpnet, skyter
og treffer oftere enn ubevæpnet politi, pålegger man altså et allerede
krevende yrke enda en belastning. Det er ikke våpnene som må leve
videre med ansvaret og konsekvensene – det er det politifolkene
våre som gjør.
Rødt mener løsningen
for mindre vold i samfunnet ikke ligger i flere våpen, men i forebyggende
arbeid, i tilgang til ikke-dødelige maktmidler i situasjoner hvor
det er nødvendig og kreves, og ikke minst i hvordan det norske samfunnet
behandler og ivaretar psykisk syke innbyggere. Trenden i samfunnet
er helt tydelig. Vi har fått flere psykisk syke mennesker utenfor
institusjonene enn tidligere, noe som har gitt oss svært alvorlige
og grusomme episoder. Tre personer ble skutt og drept av politiet
i 2019 og 2020, og alle tre var psykisk syke. Det er derfor viktig
i tiden framover, mener jeg og Rødt, først og fremst å styrke det
psykiske helsetilbudet.
Rødt støtter derfor
komiteens tilråding.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Sofie Høgestøl (V) [11:32:56 ] : Venstre kommer ikke til å
støtte forslaget om en generell bevæpning av politiet, på lik linje
med våre gode kollegaer i Rødt og SV.
Norge har, som
flere har vært inne på i dag, en tradisjon for en mer sivil framtoning
i vårt politi enn det kanskje andre stater har – noe også bevæpningsutvalget
fra 2017 la mest vekt på i begrunnelsen for hvorfor de ikke gikk
inn for en generell bevæpning. Vi mener at vi fortsatt skal legge
oss på den linjen som ble lagt i 2017.
Dagens ordning
er med på å underbygge tillit og sørge for at situasjoner som oppstår,
blir løst med minst mulig maktbruk. Det er viktig for Venstre. I
dag kan vi se at tallene på mennesker drept av politiet i skyteepisoder er
lave – åtte siden 2005. Professor ved Politihøgskolen Johannes Knutson
sier at økt tilgjengelighet til våpen øker bruken av dem.
Hvis vi ser til
vårt naboland Sverige, som flere andre har vært inne på i denne
salen, ser vi at deres politi er bevæpnet, og at svensk politi skyter
fem ganger så ofte som norsk og skader fire ganger så mange. Dette
er med befolkningsforskjeller tatt i betraktning. Det er tall som gjør
at Venstre er ganske skeptisk til at vi skal legge oss på en svensk
linje i denne saken.
Man kan også se
på de faktiske tallene for kriminalitet, som stadig har gått nedover
de siste årene, slik tall fra SSB fra 2019 viser. Både antall skader
i politiet og antall grove ran har gått nedover siden starten av
2000-tallet. Det er bra, og det viser også at norsk politi gjør
en utrolig god jobb under den ordningen vi har for bevæpning i dag.
De har rask tilgang til våpen, som flere andre talere har vært inne
på, etter behov. Venstre mener at dagens ordning derfor funker godt
slik den er nå, men vi ser selvfølgelig fram til det kunnskapsgrunnlaget
vi kommer til å få fra regjeringen senere i år på dette feltet.
Politiets oppgave
er å beskytte borgerne i et samfunn mot kriminelle. Økt tilgang
til våpen vil ikke nødvendigvis hjelpe med dette, men kan mulig
gjøre det vanskeligere. I f.eks. Sverige har politiet gjort undersøkelser
av hvilke tilfeller som finnes av folk som er blitt skutt og drept
etter en økning i skyting fra politiet det siste tiåret. Økningen
skyldtes ikke konflikter med gjenger som har fått økt tilgang til
skytevåpen. Det de fant ut, er at mange av skyteepisodene har vært
mot mennesker med alvorlige psykiske vansker eller i sammenheng med
alkohol og andre rusmidler. Et eksempel er en 20 år gammel mann
med Downs syndrom og autisme som i 2018 ble skutt og drept av politiet
i Sverige. Han hadde en lekepistol.
Også i Norge er
det ofte folk med psykiske problemer som blir ofre, som Morten Michelsen,
som ble skutt og drept av politiet i leiligheten sin julen 2020.
Han var nylig blitt skrevet ut av psykiatrisk klinikk og slet med rusproblemer.
Vi mener derfor – i likhet med våre gode kollegaer i Rødt – at det
vi må se på her, er hvordan vi kan ruste opp vårt psykiske helsevesen,
slik at vi ikke havner i denne typen problemer i framtiden.
På grunn av dette
kan vi se at selv om argumentene fra Fremskrittspartiet går ut på
at politiet skal få flere ressurser i møte med væpnede kriminelle,
vil dette mulig skade dem som sliter mest i samfunnet vårt: psykisk syke
og folk med rusproblemer. Derfor støtter vi ikke forslaget fra Fremskrittspartiet.
Statsråd Emilie Mehl [11:36:18 ] : Regjeringen har satt ned
et utvalg som skal vurdere politiets bruk av maktmidler på grunn
av den samfunnsutviklingen vi har sett de siste årene, og at dette
er en tilbakevendende diskusjon, og at sikkerhetssituasjonen har
endret seg. Jeg skal komme litt tilbake til det senere.
Per nå er regjeringens
tydelige holdning at vi mener at dagens ordning med framskutt lagring
er riktig. I Norge kan vi være stolte av at vi har et tillitsbasert
samfunn og et politi som er ubevæpnet, og vi kan være stolte av den
tradisjonen vi har med et politi som har et sivilt preg, og som
har høy tillit hos befolkningen.
Så har jeg forståelse
for at den løpende diskusjonen om generell bevæpning, som jevnlig
foregår i samfunnet, engasjerer veldig mange. De senere årene har
vi sett endringer i trusselbildet. Vi ser at politiet har fått tilgang til
nye maktmidler. Dagens politi i ordenstjeneste er utrustet med flere
ulike former for fysiske maktmidler. Skytevåpen er lagret framskutt
i kjøretøy, mens håndjern, pepperspray, teleskopbatong bæres i uniformsbeltet.
Det er allerede innført tidsubegrenset punktbevæpning på Oslo lufthavn
og Bergen lufthavn, Flesland, og elektrosjokkvåpen skal også nå
fases inn i norsk politi. Der har det vært prøveprosjekt i flere
politidistrikt, og etter hvert vil det bli rullet ut i alle politidistrikt.
Så det har skjedd en god del på dette området de siste årene.
Spørsmål som knytter
seg til politi og makt, og særlig våpenbruk, berører de praktiske
utfordringene man ser i en situasjon der politiet møter befolkningen,
men det berører også samfunnsmessige verdier og prinsipper, som
flere har vært inne på, og derfor må det behandles grundig.
Regjeringen er
opptatt av spørsmål knyttet til hvilke maktmidler politiet skal
benytte, og det gjelder ikke bare de maktmidlene som er skytevåpen,
men også den øvrige delen av maktmidler som politiet har. Det må være
basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og en nøye gjennomgang
av problemstillinger som er knyttet til politiets maktmiddelbruk.
Derfor har jeg nedsatt et ekspertutvalg som skal gi oss oppdaterte
faglige vurderinger knyttet til politiets bruk av maktmidler. Utvalgets mandat
er, foruten å levere et oppdatert kunnskapsgrunnlag, også å finne
relevante problemstillinger knyttet til politiets rammer for maktmiddelbruk,
beskrive alternative modeller, vurdere hvordan politiet bruker makt
overfor barn og sårbare grupper – det er veldig viktig at man ser
ekstra på det – og vurdere om endringer i politiets tilgang til
maktmidler, f.eks. ved at man har fått elektrosjokkvåpen, påvirker
behovet for øvrig bevæpning.
Maktpyramiden
som politiet rangerer sine maktmidler etter, skal legges til grunn
for arbeidet. Så er det viktig for regjeringen at dette spørsmålet
ikke bare handler om hva som er best for politiet selv, men det handler
også om hva som er best for samfunnet som helhet.
Utvalget skal
levere rapporten sin i løpet av året, og den vil gi oss et solid
og oppdatert kunnskapsgrunnlag for diskusjon og for å se nærmere
på spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk. På nåværende tidspunkt
er det derfor ikke aktuelt for regjeringen å støtte representantforslaget
om å innføre generell bevæpning av politiet.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Odd Harald Hovland (A) [11:40:37 ] : Som fleire representantar
har vore inne på, er det norske samfunnet i stor grad prega av tillit
– tillit mellom folk og ikkje minst mellom folk og myndigheitene.
Det er ein stor fellesverdi for samfunnet vårt.
Politiet er med
sine oppgåver definitivt ein viktig og synleg myndigheitsrepresentant,
og politiet har høg tillit i befolkninga. Cirka 80 pst. har høg
eller svært høg tillit. Det er bra, det er viktig, og det er noko
me kan vere stolte over, som fleire har sagt. Me ser i desse tider
kor viktig tillit i samfunnet er. Det kan vere sjølve limet som held
ting saman når det røyner på.
Det har vore brei
einigheit i lang tid om at me i Noreg skal ha eit politi med sivilt
preg. Med det meiner me ein uniformert etat, men som likevel står
fram som open og tilgjengeleg. Ein viktig del av dette har vore
at politiet er uvæpna. Det har understreka det sivile preget. Det tenkjer
eg har vore med på å byggje opp den høge tilliten som norsk politi
i dag har.
Det betyr ikkje
at ting ikkje kan endre seg over tid. Me skal likevel vere tilbakehaldne
med å endre eit så grunnfest og godt fundert prinsipp i Noreg som
eit uvæpna politi er. Eg er heilt einig i at det at andre land har
væpna sine politistyrkar, ikkje er eit sjølvstendig argument for
at Noreg bør gjere det. Det er ei totalvurdering av samfunnsutviklinga,
kriminalitets- og trusselbildet og politifolk sitt eige behov for
sikkerheit som må liggje til grunn for å endre grunnleggjande prinsipp, men
då bør alltid hovudfokuset liggje på kva som førebyggjer endringar
i det bildet.
Difor er det veldig
fornuftig at statsråden har sett ned eit utval med brei og god fagleg
representasjon for å vurdere politiet sin bruk av og tilgang på
maktmiddel. Me treng breie faglege vurderingar av bruken av dei tvangsmidla
som politiet har tilgjengeleg. Me ser fram til arbeidet frå utvalet,
som eg forventar vil gje oss eit godt, oppdatert kunnskapsgrunnlag
og eit godt utgangspunkt for dei viktige vurderingane dette inneber.
Ivar B. Prestbakmo (Sp) [11:43:31 ] : Det som i hvert fall
på mange måter bør være litt til ettertanke, er at i en setting
der vi diskuterer bevæpning av politiet, der vi vet at vi har et
samfunn basert på stor grad av tillit, og der politiets rolle når
det gjelder det å ivareta og ha den tilliten, også har handlet om
det sivile preget, er det ikke sikkert at det klokeste man gjør,
er å tabloidisere debatten unødig ved nærmest å karikere norsk politi sammenliknet
med andre lands politi som har bevæpning. Jeg tror ikke det verken
bringer fram økt kunnskapsgrunnlag i debatten eller nødvendigvis
bringer debatten videre i det hele og det store. Det er i hvert
fall min lille refleksjon rundt Fremskrittspartiets forsøk på å
tabloidisere bevæpning av politiet.
Men det er selvfølgelig
viktig å ta på alvor det både Politiets Fellesforbund, politilederne
og andre peker på når det gjelder diskusjonen om bevæpning. Da er
det nettopp slik at det utvalget som statsråden har satt ned, og
som vil framskaffe et kunnskapsgrunnlag – et bedre og oppdatert
kunnskapsgrunnlag – er et bedre utgangspunkt for å diskutere bevæpning
av politiet og ulike typer maktmidler som politiet besitter, og
som må ses i en sammenheng. Det tar Senterpartiet på alvor.
Det er vanskelig
ikke å avlegge tematikken «nærpolitiet» noen refleksjoner knyttet
til politiets rolle i samfunnet, og for så vidt også bevæpning.
For det er åpenbart at den prosessen som landet har vært igjennom
når det gjelder politireformen, ikke bare har hatt gunstige effekter
for politiets mulighet til å gjøre en jobb ute i samfunnet, f.eks.
knyttet til forebygging, f.eks. knyttet til større tilstedeværelse,
som lett også går over i diskusjonen om bevæpning – fra noens side
i hvert fall.
Når det er sagt,
henger ting sammen. Det er viktig at det er et godt kunnskapsgrunnlag
som ligger til grunn for de beslutningene og vurderingene man gjør.
Da er det klokt å gjøre slik statsråden har gjort, nemlig å nedsette
et utvalg som er godt og bredt sammensatt, og som vil gi et godt
kunnskapsgrunnlag for diskusjon knyttet til bevæpning i stort når
det gjelder politiet i Norge og videreføring av den tilliten politiet
har.
Per-Willy Amundsen (FrP) [11:46:35 ] : Det er vanskelig å forstå
hva forrige taler egentlig mente da han sa at Fremskrittspartiet
tabloidiserer politiet. Det gjør vi ikke, selvfølgelig ikke. Men
det er klart at hvis man skal diskutere hendelser og en utvikling
som har skjedd, kommer man ikke utenom ting som har satt dagsordenen
i Norge, og som viser at politiet mangler virkemidler for å håndtere
de mest skarpe og tøffe situasjonene.
Det handler også
om tillit. Det handler om tillit til at politiet kan ta vare på
vår sikkerhet, borgernes sikkerhet, også i situasjoner hvor man
må bruke våpen. Det man i realiteten ber om når man er redd dette
begrepet «militærlignende politi», som flere igjen brukte, er at
politiet i større grad skal sette eget liv og egen helse i fare når
man ikke skal løsne skudd.
Så viser Rødt
og Venstre til statistikker i Sverige. Vel, hvis man synes det er
relevant å sammenligne Norge og Sverige når man skal oppsummere
kriminalitet, viser det i hvert fall en kreativ bruk av statistikk,
for å si det forsiktig. Er det noe i hvert fall Fremskrittspartiet
søkte så lenge vi satt i regjering, var det å unngå å få svenske
tilstander. Sverige har en helt annen situasjon enn vi har i Norge,
og det at det løsnes flere skudd i Sverige enn i Norge, bør ikke
overraske noen. Det er altså en helt vanvittig dårlig bruk av statistikk.
Jeg har egentlig liten forståelse for at man begir seg inn på den
typen forsøk i det hele tatt.
Det nevnes psykisk
syke. Ja, det er et problem at man har gått for langt mot den ene
grøften ved at man ikke har kontroll på personer som er potensielt
farlige for seg selv og folk omkring seg. Det har også politiet
påpekt, men det er en annen del av lovgivningen der Stortinget dessverre
heller ikke har vist vilje til å gjøre endringer, nemlig økt bruk
av tvungent psykisk helsevern. Det ble stemt ned her i Stortinget
for bare et par uker siden. Det var et forslag fra Fremskrittspartiet.
Overordnet skjønner
jeg at Høyre er litt hårsåre fordi vi utfordrer dem litt på at de
ikke har gjort nok sammen med oss for å få på plass mer bevæpning
av politiet. Det får være så sin sak. Fremskrittspartiet har stått på
i denne saken over tid. Vi kommer til å fremme forslaget på nytt.
Det er flott at man søker mer kunnskap, men den kunnskapen har vi
da vitterlig allerede. Politiet i Norge bør bevæpnes. De bør få
våpen på hofta for å ta vare på egen sikkerhet og ikke minst for
å verne samfunnet og borgerne i Norge.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.
Votering, se voteringskapittel