Peter Frølich (H) [11:25:03 ] : (komiteens leder og ordfører
for saken): Stortinget skal få en klar og tydelig tilbakemelding
og status over de ulike anmodningsvedtakene, og det har vi fått
i denne stortingsmeldingen. Årets melding er lagt fram samtidig
med statsbudsjettet, i tråd med Harberg-utvalgets anbefalinger,
og det tror jeg har gjort arbeidet vårt utrolig mye enklere. Det
har gitt et bedre produkt og et mer oversiktlig resultat.
Som saksordfører
har jeg også forsøkt å lage et system som korter ned innstillingen,
og som konsentrerer innstillingen rundt det som er det viktigste,
nemlig de punktene hvor det er uenighet mellom storting og regjering
om hvilke vedtak som faktisk kan anses fulgt opp. Det er kanskje
ikke en helt perfekt struktur ennå, men jeg håper og tror at det
kan danne grunnlag for komiteens arbeid med liknende meldinger i
framtiden.
Videre er det
veldig viktig å understreke at hvis det systemet vi nå har lagt
opp til, skal fungere, vil det ligge mer ansvar på de ulike fagkomiteene.
Det er arbeidet som gjøres i fagkomiteene, som bestemmer hvorvidt
vi får en god behandling eller en ineffektiv behandling.
Det har vært et
veldig høyt antall anmodningsvedtak de siste årene, og hvis jeg
har lest riktig, tror jeg faktisk at antall anmodningsvedtak er
doblet for den sesjonen vi nå har til behandling, sammenliknet med
2019–2020 – en dobling. Det tror jeg er rekord, med over 500 nye
anmodningsvedtak. Departementene skriver at det er utestående 374
vedtak, som rapporteringen altså ikke kan anses avsluttet.
Så kan man mene
mye om anmodningsvedtak, og det gjør jeg for så vidt. Det kan være
på sin plass med anmodningsvedtak innimellom. Det kan være nyttig
som et styringssignal fra Stortinget til regjeringen med jevne mellomrom,
men noen ganger mener jeg det brukes som et slags verktøy for å
bare markere en mening. Jeg er ikke helt sikker på om anmodningsvedtak
er riktig måte å gjøre det på. Det finnes mange andre måter å komme med
tydelige politiske standpunkter på i denne salen. Vi skal ha i bakhodet
at hver gang vi vedtar en anmodning, vil det for det første innebære
mye merarbeid, mye rapportering. Det vet vi alt om. Men kanskje
viktigere, hvis du spør meg, er at vi for hvert anmodningsvedtak
risikerer å utviske noen av de ansvarsforholdene som statsforfatningen
vår bygger på, ansvarsforholdet mellom storting og regjering, som
bygger på at det er vi som skal kontrollere regjeringen – ikke instruere
regjeringen.
Jeg elsker ordet
«moderasjon», og jeg håper at vi fra denne siden også kan vise litt
moderasjon i bruken av anmodningsvedtak framover.
Lubna Boby Jaffery (A) [11:28:55 ] : Stortinget satte i forrige
sesjon rekord i antall anmodningsvedtak, og over tid har både posisjonen
og opposisjonen i Stortinget brukt anmodningsvedtak som et styringsverktøy overfor
regjeringen. Komiteen har i vinter tatt stilling til spørsmålet
om anmodningsvedtakenes rolle to ganger. Den ene gangen er i Innst.
140 S for 2021–2022, der spørsmålet var om tidligere statsråd Knut
Arild Hareide hadde brutt ansvarlighetsloven ved ikke å gjennomføre et
anmodningsvedtak. Den andre er Innst. 143 S for 2021–2022, der komiteen
behandlet flere av kapitlene i Harberg-utvalgets rapport. I begge
disse tilfellene kom komiteens brede flertall til at anmodningsvedtak
er politisk bindende, men ikke rettslig bindende. Siden en regjering
til enhver tid er avhengig av Stortingets tillit, er det en klar
forventning om at regjeringen skal oppfylle anmodninger stortingsflertallet
stiller seg bak. Som stortingspolitikere er det likevel viktig å
huske på og ha forståelse for den konstitusjonelle rollefordelingen
som er mellom forvaltningen og Stortinget. Det er på regjeringssiden
man har embetsverk til å hjelpe seg og embetsdyder å leve opp til,
og i meldingen vi nå har til behandling, finnes det mange eksempler
på at regjeringssiden har vurdert ulike hensyn.
Når det fremmes
et anmodningsvedtak, blir gjerne overskriften at Stortinget har
vedtatt det ene eller det andre. Det skaper forventninger som kanskje
ikke alltid samsvarer med anmodningsvedtakenes konstitusjonelle
rolle. For når vi sier og vedtar noe, men det ikke likevel helt
kan bli sånn, kan det svekke tilliten til oss her på Stortinget.
Når vi som stortingspolitikere snakker om å bevare tilliten, må
vi også ha i mente at et anmodningsvedtak er en anmodning og ikke
en ordre. Dersom Stortinget virkelig ønsker å sette makt bak kravene
sine, kan vi ty til enda sterkere virkemidler, slik som lov og budsjettvedtak.
Dette er våre sterkeste styringsverktøy. Når vi velger å ikke benytte
oss av disse, men heller tyr til å anmode regjeringen, er det et
valg vi tar. Vi har selvsagt en klar forventning til at anmodningsvedtak
følges opp, men vi gir også regjeringen en viktig rolle i å vurdere
den videre oppfølgingen.
Jeg vil legge
til at dersom regjeringen kommer til at de av en eller annen annen
grunn ikke ønsker å følge opp et anmodningsvedtak, eller ikke kan
følge opp et anmodningsvedtak, bør regjeringen være åpne om det. Da
bør de heller fremme et forslag om å oppheve et vedtak enn å la
forslaget ligge på vent.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Nils T. Bjørke (Sp) [11:32:06 ] : Stortingets oppmodingsvedtak
til regjeringa står sentralt i styringa mellom storting og regjering.
Dei gjev instruksar frå parlamentet i plenum. Med oppmodingsvedtaka
følgjer ei klar forventning om at regjeringa skal setja i verk oppmodinga
som eit fleirtal i Stortinget stiller seg bak.
Harberg-utvalet
føreslo at den årlege meldinga frå regjeringa om oppfølging av oppmodingsvedtaka
skulle verta utarbeidd på same tidspunkt som budsjettframlegget.
Omsynet var å unngå dobbeltarbeid. Regjeringa som har gått av, la
fram denne meldinga om oppmodingsvedtak saman med budsjettet. Slik
kom meldinga til handsaming i stortingssalen før kontrollkomiteen
si innstilling om framlegg frå Harberg-utvalet vart handsama i stortingssalen.
Meldinga syner at det ligg att viktige oppmodingsvedtak frå den
førre regjeringa som den nye må følgja opp.
Regjeringa si
oppgåve er å setja i verk det som står i ordlyden i oppmodingsvedtaka.
Eit døme der me ikkje er nøgde, er vedtaket frå 25. februar 2021.
Då bad Stortinget regjeringa «gjenåpne de arrester der nedleggelser under
politireformen har ført til at politiet i dag bruker uforholdsmessig
mye tid på transport av fanger». I meldinga skriv ikkje regjeringa
at nokon arrestar er opna opp att. Meldinga syner heller ikkje om
det finst arrestar som er omfatta av ordlyden i vedtaket, om at
«nedleggelser under politireformen har ført til at politiet i dag
bruker uforholdsmessig mye tid på transport av fanger». Då er ikkje
vedtaket følgt opp.
Om ordlyden i
vedtaket er at Stortinget ber om å få lagt fram ei sak, er vedtaket
følgt opp når saka er fremja for Stortinget. Eit døme på at dette
ikkje er gjort, finn me i vedtaket frå mars 2021, etter kontroll-
og konstitusjonskomiteen si handsaming av granskingsutvalets rapport
etter feilpraktiseringa av folketrygdlova. Her bad komiteen regjeringa
om å koma attende med ei endeleg avklaring av tilhøvet mellom folketrygdlova
og EUs trygdeforordning. Då nyttar det ikkje at regjeringa skriv
at ein tek sikte på å leggja fram eit framlegg om dette. Regjeringa
må leggja framlegget fram for Stortinget før oppfølginga av vedtaket
kan avsluttast.
Om regjeringa
ikkje ønskjer å følgja opp eit oppmodingsvedtak, skal ikkje rapporteringa
avsluttast. Då skal regjeringa leggja fram forslag om å oppheva
vedtaket. Etter vedtaket om nasjonalt beredskapslager for korn i 2018
ønskte ikkje Solberg-regjeringa å setja det i verk. Kontroll- og
konstitusjonskomiteen peika i ei innstilling i fjor på at då måtte
regjeringa fremja eit forslag om å oppheva vedtaket. Opphevingsvedtaket
vart fremja i budsjettframlegget i haust, slik at vedtaket ikkje
lenger gjeld.
Mens me har handsama
denne stortingsmeldinga, har nokre oppmodingsvedtak frå tidlegare
vorte følgde opp av den nye regjeringa. Dei kan no avsluttast. Eit døme
på dette er oppmodinga om å setja ned eit ekspertutval for å gå
igjennom norsk barnevern. Her har den nye regjeringa alt utvida
mandatet til utvalet som Solberg-regjeringa sette ned, og difor
er arbeidet no ei god oppfølging av det oppmodingsvedtaket. Det
lovar godt at den nye regjeringa veit kva det vil seia å setja i
verk oppmodingane frå Stortinget.
Carl I. Hagen (FrP) [11:35:51 ] : Komiteens leder, Peter Frølich,
berørte antallet anmodningsvedtak og mente det var blitt for mange.
Det kan det være ulike meninger om. Det er fordi det som egentlig
skjer veldig mye i Stortinget, er en vedvarende valgkamp, det er
å vise forskjellen mellom partier og få frem sin egen politikk i
motsetning til andre, konkurrerende partiers politikk.
Når man fremmer
anmodningsforslag – det er først forslag, det er jo ikke alle som
blir vedtatt, det er langt flere som blir fremmet, og som ikke blir
vedtatt, enn som blir vedtatt – har det den politiske virkning at
man på en måte tvinger alle partier i Stortinget til klart å ta stilling
til en politisk problemstilling og dermed klargjøre for velgerne
hva de ulike partiene står for. I så måte har anmodningsvedtak en
funksjon for å få en bedre opplyst velgerskare.
Så er det klart
– og det er jeg enig med Peter Frølich i – at vi må være bevisste
på at disse anmodningsvedtakene medfører arbeid med oppfølging i
departementene, og da legger vi beslag på arbeidstid. Det bør vi
alle sammen også være klar over når vi fremmer anmodningsforslag,
at hvis de blir vedtatt, medfører det arbeid for departementer og
kanskje for andre. Samtidig skal det være slik at det er Stortinget
som er det øverste organ for styringen av Norge, og da er anmodningsvedtak
måten å styre regjeringen på i viktige retninger, men kanskje også
i noen detaljspørsmål.
Derved kommer
vi også inn på virkningen og betydningen av anmodningsvedtak, som
representanten Jaffery var innom, som vi kommer tilbake til når
vi skal diskutere oppfølgingen av Harberg-utvalgets vurdering av anmodningsvedtak.
Der er Fremskrittspartiet og jeg kommet til at de bør være rettslig
bindende, mens andre mener at de ikke skal være rettslig bindende,
noe som betyr at en regjering egentlig ikke behøver å ta dem så veldig
alvorlig, særlig ikke hvis en regjering er trygg på at det ikke
er mulig å samle et flertall bak et mistillitsforslag. Den sittende
regjering har vel, med sin forståelse overfor SV, en relativ trygghet
på at sjansen for at SV skulle stemme for et mistillitsforslag,
er relativt lav for øyeblikket. Har vi en flertallsregjering, er
det helt klart at den regjeringen ikke behøver å ta hensyn til Stortingets anmodningsvedtak,
for da har man, som man sa i gamle dager, flertall i salen, den
hønsvaldske parlamentarismen. Dette kommer vi tilbake til. Selv
om vi denne gangen har romslig med taletid, så sier flertallet når
vi skal diskutere de viktige konstitusjonelle prinsipper, at da skal
vi kneble dem som mener noe annet enn oss selv. Men det skal vi
altså ta senere.
Så er det fint
at vi nå – istedenfor to fullstendig separate tilbakemeldinger på
anmodningsvedtak – får én tilbakemelding, slik Harberg-utvalget
gikk inn for. Det er en fornuftig ting.
Det er to områder
vedrørende disse anmodningsvedtakene jeg gjerne vil knytte noen
få ord til. Det ene gjelder å sikre produksjon av legemidler også
i Norge. Man har i flere anmodningsvedtak gått inn for at man skal
inngå samarbeid og avtaler med norske produksjonsmiljøer for å sikre
nasjonal produksjon. Der er det litt ulike synspunkter i komiteen.
Jeg er med i flertallet, som sier at den foregående regjering ikke
fulgte dette opp på en forsvarlig måte. De vedtakene som da gjelder, blir
stående videre, og den nye regjeringen er nødt til å forholde seg
til dem. Det er vel noen av dem som kanskje også er gamle vedtak.
Det betyr at om et års tid, når vi får en ny tilbakemelding om anmodningsvedtak,
nytter det ikke for den nåværende regjering å vise til at den foregående
ikke gjennomførte det. Nå er det den sittende regjering som skal
gjennomføre disse vedtakene, slik at vi forhåpentligvis neste år
kan utkvittere vedtakene fordi de er fulgt opp av regjeringen. Jeg
tror at det å sikre – av beredskapsmessige hensyn – produksjon av
viktige legemidler i Norge, er noe pandemien har lært oss alle sammen.
Så her håper jeg regjeringen aktivt vil følge dette opp.
Jeg nevnte nå
at det kan være gamle vedtak. Da vil jeg vise til innstillingens
side 7, om informasjon om eiere av aksjeselskap. Der er det et vedtak,
496 av 16. juni 2014. Det er syv år siden. Enstemmige komiteer har mast
om å få oppfølging av dette vedtaket, som lyder:
«Stortinget ber regjeringen etablere
en offentlig løsning med informasjon om eiere av aksjeselskaper
som sikrer større åpenhet, med etablering i løpet av 2015.»
Det er selvsagt
umulig for den sittende regjeringen å gjennomføre dette vedtaket
til punkt og prikke, fordi 2015 er gått. Det var den foregående
regjering som skulle gjøre det. Jeg viser til at det har vært relativt
omfattende skriverier omkring dette, særlig i Dagens Næringsliv, om
at det er bedrifter i Norge som man umulig har kunnet greie å finne
ut hvem som egentlig eier, og hvem som egentlig styrer. Det er nettopp
det dette forslaget tar utgangspunkt i, at vi må få vite hvem som
er eiere av bedrifter i Norge. Dette er aktualisert gjennom de omfattende
reportasjer som har vært i Dagens Næringsliv.
Det er også snakk
om forskrifter for gjeldende lovverk. Det er en samlet komité som
mener forskriften må på plass, slik at endringsloven kan tre i kraft.
Komiteen anser på denne bakgrunn at anmodningsvedtaket ikke kan
utkvitteres, og påpeker at tidsbruken er uheldig.
Da vil jeg få
lov til å uttrykke et håp om at den sittende regjering er noe mer
ivrig etter å gjennomføre dette vedtaket enn den foregående regjering
har vært, og at vi i løpet av våren eller høsten kan få gjennomslag,
slik at dette vedtaket kan utkvitteres. Det må være slik at hvem som
eier bedrifter i Norge, skal være kjent. Det skal ikke være noe
man skjuler gjennom mange forskjellige konstruksjoner og eierskap
i utlandet, i forskjellige land som har ulik lovgivning på dette
området.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:55 ] : På side 5 i innstillingen
står det om Nav-rettsskandalen under overskriften «Granskingsutvalgets
rapport, håndtering av tidligere saker. Vedtak 773, 23. mars 2021».
Det er en utrolig viktig sak, som berører tusenvis av mennesker. Jeg
er glad for at en samlet komité påpeker det som skjer, at statsråd
Hadia Tajik sendte ut et høringsbrev den 25. juni i 2021, med frist
den 25. oktober, om å endre folketrygdlovens krav om oppholdskrav.
Når det gjelder vedtaket, så er det vedtaket ikke fulgt opp, og derfor
er det en anmerkning på det punktet.
Nav-rettsskandalen
er utrolig alvorlig, og det handlet om forholdet mellom EØS-avtalen
og norsk lov. Her ble det gjort store feil som berørte mange, og
det har i senere tid blitt avklart at problemet startet så tidlig
som 1. januar 1994. Altså: Det er veldig uoversiktlig og vanskelig
å få oversikt over dem som er berørt. Derfor vil jeg bare anføre
at de som er rammet av Nav-rettsskandalen må få oppreisning. Det
er et stort arbeid, hvor ofrene må få bedre oppfølging enn det som
er tilfellet i dag, slik at vi kan følge opp alle de nødvendige,
klare uttalelser som ble gitt fra denne talerstolen i forbindelse
med at saken dukket opp i sin tid.
Videre er det
helt opplagt at Nav-rettsskandalen må følges opp med en gjennomgang
av Navs organisasjon. Denne regjeringa har fokus på en tillitsreform,
altså at førstelinja i Nav får økt myndighet og ansvar. Ikke minst er
det viktig med hensyn til arbeidsavklaringspenger, som var en sentral
ordning i forbindelse med Nav-rettsskandalen.
Jeg vil bare til
slutt referere det som statsråd Tajik sa i Dagbladet i går, den
14. februar: «Vi jobber nå med en lovproposisjon for å følge opp
Trygdekoordineringsutvalgets forslag.»
Det er meget viktig
at den proposisjonen kommer til Stortinget så raskt som mulig, slik
at vi får en klar lov, og slik at det ikke skal være noen tvil om
hva som er rettsgrunnlaget for kommende saker i slike tilfeller.
Audun Lysbakken (SV) [11:47:07 ] : Når vi etter gjennomgangen
i fagkomiteene ser hvor mange anmodningsvedtak som ikke er fulgt
opp, må jeg si at det – i hvert fall for noen komiteers del – er
oppsiktsvekkende høye tall. Eksempelet som kontrollkomiteen har pekt
på med utdanningskomiteen, som rapporterer at regjeringen i 2020–2021-sesjonen
kun fulgte opp 19 av 69 anmodninger, illustrerer det godt. Det går
kanskje an å gruppere disse forglemmelsene – eller hva vi skal kalle
dem – inn i to. Det ene er at det ser ut til å være en god del anmodningsvedtak
som man kan si koker bort i kålen, og som av ulike grunner aldri
blir fulgt opp. Så er det også noen hvor handlingsmåten i hvert
fall minner om politisk obstruksjon. Jeg tenker at den manglende
gjennomføringen av Stortingets klare vedtak når det gjelder tidlig
ultralyd og NIPT, er eksempler på det.
Vi ser også eksempler
på at der det egentlig ikke er rom for å misforstå Stortingets intensjon,
anses et anmodningsvedtak fra departementets side likevel som utkvittert
ved hjelp av noe som er kvalitativt annerledes enn det Stortinget
har bedt om. Et eksempel på det er Stortingets vedtak om produksjonskapasitet
for kritisk medisinsk utstyr, der regjeringens svar var å peke på
lagerkapasitet, som jo åpenbart er noe annet.
Jeg sier dette
fordi jeg tenker at vi nå er i en situasjon med en ny regjering,
med nye muligheter til å ta Stortingets anmodningsvedtak mer på
alvor og følge dem opp på en grundigere måte enn det jeg synes vi
nå har fått dokumentert har vært standarden de siste årene. Den oppfordringen
håper jeg regjeringen tar.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se voteringskapittel