Sveinung Stensland (H) [10:44:07]: For meg ble julas sterkeste leseopplevelse en artikkelserie i Aftenbladet. Gjennom målrettet arbeid over tid har Stavanger Aftenblad avdekket at minst 87 nordmenn er blitt drept i utlandet siden årtusenskiftet. Jeg ble svært overrasket over omfanget, og jeg er nok ikke alene om det. Norske myndigheter har ingen oversikt over sånne drap, mistenkelige dødsfall eller mystiske forsvinninger utenfor Norges grenser. Flere pårørende er misfornøyd med oppfølgingen de har fått etter å ha opplevd å miste en av sine nærmeste i andre land. Norske myndigheter har verken oversikt over vanlige borgere som blir drept utenfor norske grenser, eller innarbeidede rutiner for å følge opp etterforskningen i landet der ugjerningen har funnet sted.

Vi vet det meste både om ofre og gjerningspersoner, alt fra ruspåvirkning til alder, kjønn, åsted og drapsårsak. Alt det vet vi om drap som skjer i Norge, men om drapene skjer i utlandet, registreres ingenting i en felles oversikt – ikke hvor de skjer, ikke hvem som blir frarøvet livet, ikke hvordan eller hvorfor en nordmann er drept, eller om saken blir oppklart. Ikke engang antall drap på norske statsborgere har myndighetene oversikt over.

En rekke pårørende over hele landet lever i usikkerhet og undring. De lurer på sine nærmestes skjebne. Drap på norske statsborgere skjer ofte uten at noen fremstilles for retten. I så mange som 49 av de 87 drapene Aftenbladet har kartlagt, er det usikkert om noen har måttet stå til rette for ugjerningene. I ni av disse drapene har forskjellige terrorgrupper påtatt seg ansvaret for ugjerningene.

Jeg mener det er av allmenn interesse å ha en offisiell oversikt over drap på nordmenn i utlandet. Omfanget av dette er større enn en kunne forvente. Relativt sett er jo ikke 10 pst. av alle nordmenn utenlands til enhver tid, så drapsraten for nordmenn utenlands må være høyere enn innenlands. Spesielt inntrykk gjør det å lese om erfaringene flere pårørende har opplevd. Derfor trenger vi bedre oversikt. Mange pårørende blir ikke engang gjort kjent med at de kan ha rett på bistandsadvokat i forbindelse med utenlandsdrap. Vi har mye å lære av andre land her.

Advokat Patrick Lundevall-Unger mener norske myndigheter behandler norske offer for drap i utlandet og deres pårørende så dårlig at han vil stevne Norge inn for den internasjonale menneskerettsdomstolen. Han sier:

«Norge bryter ikke bare med et grunnleggende prinsipp om at de etterlatte har krav på bistand, for eksempel ved å i mange tilfeller unnlate å opplyse om muligheten til å søke bistandsadvokat på det offentliges regning. I tillegg forankrer menneskerettskonvensjonen rettigheter for avdøde. Det finnes et post mortem-krav som fastslår at et menneske selv når det har gått bort har krav på en rettferdig saksbehandling.»

Norske myndigheters håndtering av saker der nordmenn blir drept eller forsvinner under mystiske omstendigheter i utlandet, har vært et politisk tema flere ganger de siste tiårene, men fortsatt er mange av de pårørende etter slike drap svært misfornøyde med bistanden fra norske myndigheter og politi. Mange representanter før meg har tatt opp denne problemstillingen, og mange statsråder før statsråd Mehl har svart. Det har skjedd noe, spesielt har UD fått bedre rutiner og oppfølging på dette feltet. Men nå er det jeg som er justispolitisk talsperson og Mehl som er justisminister, og jeg håper vi to sammen kan få framgang i denne saken, spesielt når det gjelder de etterlattes juridiske rettigheter og behov for bedre oppfølging. Derfor er jeg spent på hvordan statsråden stiller seg til dette sakskomplekset.

For å oppsummere: Stavanger Aftenblad har i en artikkelserie dokumentert at minst 87 nordmenn har blitt drept i utlandet etter årtusenskiftet, og har avdekket at det ikke finnes offentlig statistikk på dette. Antall nordmenn drept i utlandet utgjør 10 pst. av totalt antall drepte, men er ikke med i statistikken. Det er av allmenn interesse å ha en offisiell oversikt over drap på nordmenn i utlandet. Mange av de pårørende etter slike drap er svært misfornøyde med bistanden fra norske myndigheter og politi. Dette krever nærmere diskusjon. Vi må få på plass systemer for rapportering og registrering av slik informasjon samt gi pårørende bedre oppfølging og hjelp når deres kjære blir drept i utlandet.

Så da lurer jeg på: Hvordan vil justisministeren følge opp denne problemstillingen, slik at vi får bedre oversikt og sikrer bedre oppfølging av pårørende til nordmenn drept i utlandet?

Statsråd Emilie Mehl [10:48:33]: Jeg vil takke representanten for å ta opp et viktig tema.

Innledningsvis vil jeg gjøre det helt klart at regjeringen er opptatt av at informasjon om drap begått i utlandet og ivaretakelse av nærstående som har mistet en av sine kjære på denne måten, skal være så god som mulig. Jeg har stor forståelse for at sånne situasjoner oppleves veldig vanskelige for de etterlatte. Mangelfull informasjon og i noen tilfeller uklarhet knyttet til en eventuell straffeforfølging i landet der ugjerningen er begått, kan, som de fleste vil forstå, utgjøre en stor tilleggsbelastning i en allerede veldig krevende situasjon.

I Norge er det Kripos som utarbeider den årlige drapsoversikten. Den publiseres årlig, og den omfatter alle drap begått i Norge eller om bord på norske skip i internasjonalt farvann uavhengig av nasjonaliteten til gjerningsmenn og ofre. Formålet med denne drapsoversikten er primært å ivareta politiets og påtalemyndighetenes behov for å ha en nøyaktig og oppdatert oversikt over drap. I tillegg benyttes oversikten som grunnlag for å vurdere trender og utviklingstrekk der målsettingen er å styrke bekjempelsen og iverksette forebyggende tiltak. På tilsvarende vis vil de fleste andre land ha egne registre.

Regjeringen har ikke så langt vurdert behovet for å etablere et eget register over nordmenn som er drept i utlandet. Jeg vil innledningsvis bemerke at det ikke er sikkert at et slikt register er det helt riktige virkemidlet for å sikre bedre oppfølging av etterlatte i disse sakene. Et slikt register vil i liten grad ha betydning for politiets etterforskning eller bistand til etterforskning av slike saker. I tillegg kommer de utfordringene et slikt register vil kunne ha for kvalitetssikring av data. Vi må ha med oss at mange av de aktuelle sakene som er en del av de tallene representanten refererte til, gjerne skjer i konfliktområder eller i veldig vanskelig tilgjengelige land, der det kan være veldig utfordrende å få ut tilstrekkelig informasjon.

Når det gjelder internasjonalt samarbeid, prioriteres det høyt av norsk politi, og det jobbes kontinuerlig for å bedre både de rettslige og ikke minst de mer praktiske forutsetningene for et godt politisamarbeid. Men det vil variere i hvilken grad norsk politi er involvert eller får informasjon fra andre lands myndigheter når norske borgere er drept.

Drap på norske statsborgere og andre personer som er hjemmehørende i Norge, kan under gitte omstendigheter etterforskes av norsk politi selv om handlingen har skjedd i utlandet. Men det skjer sjelden. Så lenge saken etterforskes i utlandet, er det ofte begrenset hva norsk politi og norsk påtalemyndighet kan foreta seg. Det går på praktiske årsaker, men ikke minst de rettslige skrankene. Det er noe vanligere at norsk politi gir bistand til den etterforskningen som utenlandsk politi utfører. I begge tilfeller er man avhengig av informasjonsutveksling. I henhold til internasjonale avtaler skjer det gjennom etablerte kanaler som Interpol, Europol, våre nordiske politisambandsmenn eller med direkte bilateralt samarbeid.

Når det gjelder ivaretakelse av nærstående, er det i utgangspunktet myndighetene i staten hvor drapet er begått, som skal følge opp de etterlatte. Norske myndigheter bistår utenlandske myndigheter med kontakten med etterlatte dersom utenlandske myndigheter ber om det. I de sakene der norsk politi har en rolle som gjør at det kan være aktuelt å opprette en egen pårørendekontakt med ansvar for å følge opp de etterlatte, gjøres også det. Norske myndigheter kan også anmode utenlandsk myndighet om å bli holdt orientert om en pågående sak for igjen å kunne holde etterlatte videre orientert.

Sveinung Stensland (H) [10:53:14]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Statsråden viser forståelse for problemstillingen og viser at hun har oversikt over hva som er gjeldende rett og ansvar. Jeg har ikke tatt til orde for å opprette et eget register i denne sammenheng, men jeg er opptatt av at vi må få bedre oversikt. Det er åpenbart at myndighetene ikke har god nok oversikt over dette feltet. Det er litt spesielt at det er en avisredaksjon i Stavanger som gjør jobben med å få oversikt over de siste 20 årene.

Det jeg er mest opptatt av, er de etterlatte, de etterlattes stilling og den situasjonen de står i. Vi har hatt noen saker som har vært sterkt framme i media, som har fått mye oppmerksomhet, og der man også har fått til ting, men dette gjelder svært mange flere enn dem som når forsidene i de største avisene.

Jeg opplever ikke at statsråden gir svar på hvordan man vil gå inn i problemstillingen, eller at man vil gå inn i problemstillingen, men mer peker på hva som er gjeldende rett, og hva som er ansvarsforholdene i dag. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at det bare er utenlandske myndigheters ansvar dersom et drap av en nordmann finner sted i utlandet. Nordmenn har visse rettigheter når man befinner seg utenlands, og vi har konsulattjenester rundt omkring i verden som nettopp skal ivareta nordmenn som er i nød.

Jeg skulle gjerne sett at statsråden var mer tydelig på dette med f.eks. opplysninger om å opprette en politikontakt – det er ofte et poeng for en pårørende som sitter hjemme – og også om retten man kan ha til å få bistandsadvokat, noe som ikke er godt nok ivaretatt i Norge.

Jeg ser fram til et litt tydeligere svar rundt det, og om ikke statsråden kan svare på stående fot, kan vi sikkert snakke videre om dette ved en senere anledning.

Statsråd Emilie Mehl [10:55:34]: Jeg skal bare gjenta et par ting fra forrige innlegg, og så skal jeg si litt om dette med bistandsadvokat, som representanten tok opp.

Det jeg ga uttrykk for, var at når det gjelder saker der norske borgere blir drept i utlandet, vil det variere i hvilken grad norsk politi og norske myndigheter blir involvert og får informasjon fra andre lands myndigheter. Det vil variere ut fra hvor det skjer, og hva slags avtaler man har. Selv om vi skulle ønske å bidra mer eller være tettere på en prosess som foregår i et annet land, vil det ikke alltid være mulig på grunn av f.eks. jurisdiksjonsregler eller rettslige skranker for hvor vi kan utøve vår myndighet, og vi vil også være avhengige av et godt samarbeid med det aktuelle landet eller de myndighetene som det er snakk om. Derfor kan vi anmode, som jeg sa, utenlandsk myndighet om å bli holdt orientert om en sak for å kunne holde de etterlatte orientert i Norge og ta vare på dem, men det er ikke gitt at det alltid vil løse seg i den utstrekning vi selv skulle ønske.

Når det gjelder dette med bistandsadvokat, er det slik at ordningen med bistandsadvokat gjelder bare for straffesaker som behandles av norske myndigheter. Det har sammenheng med at norsk lov ikke kan gi en norsk bistandsadvokat straffeprosessuelle rettigheter i en straffesak som behandles i utlandet. Hvorvidt etterlatte etter norske borgere som dør som følge av straffbare handlinger i utlandet, har rett til gratis advokatbistand i saker som straffeforfølges i utlandet, beror i utgangspunktet på regelverket i det landet hvor saken behandles. Hvis vedkommende land ikke har noen bistandsadvokatordning, kan man unntaksvis fra norsk side innvilge helt eller delvis fritt rettsråd etter rettshjelpsloven. Vilkårene for at det i de tilfellene skal kunne innvilges fritt rettsråd etter rettshjelpsloven, er at det må gjelde en sak for en utenlandsk domstol eller et forvaltningsorgan, vedkommende må innfri nærmere bestemte økonomiske vilkår, og særlige grunner må tale for det. Dersom den aktuelle staten selv har en slik rettshjelpsordning, må det som hovedregel først være søkt om bistand der.

Her er det altså en god del ulike elementer inne i spørsmålet om hvordan man skal følge opp pårørende i disse sakene på en bedre måte. Det er mange forskjellige regelverk og momenter som har betydning for de enkelte sakene, og for hvordan det løses.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:58:50]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å ha sett eit viktig tema på dagsordenen gjennom denne interpellasjonen. Eit drap, anten det blir utført i Noreg eller i utlandet, er eit drap for mykje. Anten ein er i utlandet på ferie eller på arbeid: Når ein oppheld seg ein periode i eit anna land, er ein i ein annan kultur, og på den måten er òg heile familien sårbar skulle det skje noko.

Interpellanten viser til artikkelserien i Stavanger Aftenblad som dokumenterer at minst 87 nordmenn er blitt drepne i utlandet etter tusenårsskiftet. Det er eit høgt tal. Vi må hugse på at desse ofra ikkje kan tale si sak, men igjen sit det endå fleire pårørande med spørsmål utan svar, som opplever at dei ikkje blir varetekne godt nok av norske myndigheiter og norsk politi.

Å vere pårørande og ha mista nokon, anten det er ein son, ei dotter, ein far eller ei mor, ein bror eller ei syster, er uansett vanskeleg og sårt. Når dette i tillegg skjer i eit anna land, langt vekk frå heimen, og i ein ukjend kultur, blir sårbarheita endå meir synleg og dagane tunge å bere.

Det er viktig, som interpellanten viser til, både å få ei betre oversikt og å føre ei form for statistikk. Men vel så viktig er det å gje bistand og følgje opp dei som sit igjen med tusen spørsmål, som treng nokon å stø seg på, og som kanskje òg treng fagleg hjelp. Desse pårørande bur i ein kommune, dei bur mellom oss, og dei må møtast med hjelp og oppfølging.

Så kan vi sjå til andre land og korleis dei har system for dette som vi no diskuterer. Eg har t.d. frå Storbritannia sett at dei der er komne mykje lenger med både å gje informasjon og praktisk hjelp og å ha klart eit apparat for støtte. Det kan eg lese på nettsida gov.uk. Det er ei god side å sjå til. Der får ein det ein treng, og dei som sit med tusen spørsmål, kan kanskje få hjelp til noko der. Det kan ikkje vere forskjell på pårørande som har opplevd å miste nokon av sine på ein så brutal måte som drap er, anten det skjer i Noreg eller i utlandet.

Sveinung Stensland (H) [11:02:05]: Statsråden var i sitt andre innlegg inne på at jurisdiksjon i forskjellige land avgjør hva norske myndigheter kan få vite, og får vite, og i hvor stor grad de blir involvert. Det er opplagt, men det betyr også at vi må passe på å holde disse internasjonale samarbeidene varme. Jeg vil oppfordre statsråden til å fortsette det gode samarbeidet med politimyndigheter og andre i utlandet.

Som statsråden var inne på, kan det innenfor visse kriterier bli innvilget fritt rettsråd i Norge selv om et slikt forhold har oppstått i utlandet. Vilkårene ble det opplyst om fra talerstolen. Men det er kanskje noe statsråden kan se nærmere på, i lys av denne debatten. Jeg er sikker på at både statsråden og presidenten ble overrasket over det store antallet utenlandsdrap. Når vi ser hvor mye oppmerksomhet et drap som skjer i Norge, får, og hvor mye ressurser som settes inn i slike saker, er det rart om noen – la oss si at det var min sønn – blir drept i utlandet, og det plutselig ikke betyr noe for norske myndigheter. Det er en veldig stor variasjon i oppmerksomheten dette får, fra både politimyndigheter, mediene og andre. Men de vilkårene er kanskje noe en kan se videre på.

Det opplyses at det er mange forskjellige regelverk som går inn i hverandre her. Vel, da har vi en fantastisk forvaltning, et fantastisk embetsverk og en regjering – vi hadde i alle fall en fantastisk regjering – som kanskje kan se dette i sammenheng, og som kan jobbe videre for å få ryddet opp i det.

Mitt engasjement i denne saken handler om de pårørende. Når en person er drept, får vi aldri den personen tilbake. Selvfølgelig er det viktig at de eller den som har gjort det, blir tatt, men mitt engasjement her er for dem som sitter igjen i Norge med mange spørsmål og få svar. Da er kanskje det aller viktigste at familier som opplever noe sånt, har en plass å gå, og at det i politiet kanskje blir en bedre ordning, med oppfølging og en kontaktperson som man kan stille alle disse spørsmålene til. For de aller fleste – for ikke å si alle – vil det være første gangen en har blitt rammet av et drap i sin nære omgangskrets. Det er selvfølgelig en skjellsettende opplevelse, men kanskje denne diskusjonen kan gjøre at vi blir litt flinkere når det gjelder dette.

Til slutt vil jeg takke representanten Byrknes for god støtte og gode innspill. Som hun sa, har vi mye å lære av våre naboland på dette feltet. Vi kan bli bedre. Jeg er ikke ute etter å ta statsråden, men jeg er ute etter å få et bedre samarbeid med statsråden for kanskje å forbedre dette punktet. Jeg tror jeg er den sjette representanten de siste 30 årene som har tatt til orde for bedre ordninger på dette feltet, uten at noe har skjedd. Så dette handler ikke om å skylde på noen, det handler om å finne løsninger sammen.

Statsråd Emilie Mehl [11:05:12]: Hvert år dør i overkant av 1 000 norske borgere utenfor landets grenser. Det store flertallet av disse dødsfallene knytter seg til andre forhold enn drap. Det dreier seg, etter det norske myndigheter er kjent med, stort sett om sykdom, alderdom eller ulykker.

Det er etablert faste rutiner mellom utenriksstasjonene, Utenriksdepartementet og Kripos for varsling av dødsfall i utlandet til norske myndigheter. Utenrikstjenesten bistår med registrering av dødsfall gjennom å sende melding om dødsfall til folkeregisteret. Melding om dødsfall inneholder imidlertid ikke noe om dødsårsak. Dersom det framkommer opplysninger om at et dødsfall er mistenkelig, vil utenrikstjenesten bringe informasjonen videre til Kripos umiddelbart.

Ved alle dødsfall vil utenrikstjenesten etter pårørendes ønske yte konsulær bistand. Bistanden kan bestå i praktisk informasjon om forsikring og hjemtransport av avdøde, eller det kan være annen praktisk bistand. Dersom avdøde ble drept, kan utenrikstjenesten også være et bindeledd opp mot det aktuelle landets myndigheter, men det vil alltid være lokale myndigheter som er ansvarlig for etterforskning og straffeforfølgning. Og, som jeg har sagt flere ganger i denne debatten, det vil variere hvor mye informasjon som deles med norske myndigheter.

Erfaring viser at behovet for og ønsket om konsulær bistand er veldig varierende hos de pårørende. Utenrikstjenesten kan ikke pålegge noen å motta konsulær bistand, og det vil også gjelde for pårørende.

Med det sagt mener jeg at representanten tar opp noe viktig. Det er viktig at vi har god oppfølging – i den utstrekning vi har ansvar for og mulighet til det – av pårørende og etterlatte etter de nordmennene som dessverre blir drept i utlandet. Dette er veldig belastende for dem det gjelder. Jeg vil absolutt fortsette å ha oppmerksomhet på dette området. Det er begrenset hva vi kan gjøre fra sak til sak, men vi må bruke det handlingsrommet og de mulighetene vi har, til å sørge for at vi ser de menneskene som er i en veldig vanskelig situasjon, så godt det lar seg gjøre.