Stortinget - Møte tirsdag den 8. desember 2020

Dato: 08.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 108 L (2020–2021), jf. Prop. 141 LS (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [17:58:45]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i lov 14. desember 2012 nr. 81 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 (forordning (EU) nr. 492/2011) om fri rørsle av arbeidstakarar innanfor EØS-området (EØS-arbeidstakarlova) (Innst. 108 L (2020–2021), jf. Prop. 141 LS (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [] (ordfører for sakene): Etter den sjeldent omfattende beskrivelsen fra presidenten om hva saken gjelder, skal ikke jeg gjenta det. Det manglet bare én ting der, og det er at det er en tilhørende endring i EØS-arbeidstakerloven.

Som presidenten refererte, og som saken viser, er dette en særdeles sjeldent komplisert sak, og det er grunnleggende uenighet i komiteen om saken. Uenigheten gjelder sjølsagt om Stortinget skal legge enda mer til rette for ukontrollert arbeidsinnvandring fra EU-land utenfor Norden, og ikke minst hva som blir konsekvensene av regjeringas foreslåtte endring i EØS-arbeidstakerloven.

Saken er sendt Stortinget med de sju gjennomføringsbeslutningene i uoffisiell norsk oversettelse. Stortingsflertallet, inklusive Arbeiderpartiet, aksepterer det i innstillinga. Senterpartiet og SV gjør det sjølsagt ikke.

Saken ble sendt på høring den 29. april med ulovlig kort frist – med høringsfrist til den 14. mai, altså 14 dager. Komiteens flertall – Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – sier i Innst. 109 S at «ingen av høringsinstansene, inkludert Landsorganisasjonen, hadde innvendinger verken mot reglene i forordningen som sådan eller forslaget om at den skal gjennomføres i norsk rett gjennom vedlegg til EØS-arbeidstakarlova». Sannheten er at LO ikke har gitt høringsuttalelse. Innenfor en så kort høringsfrist vil normalt ikke høringsinstanser, sjøl med egen utredningskapasitet, ha sjanse til å identifisere og analysere problematiske sider ved en så kompleks sak.

Formålet med lovendringen er å legge ytterligere til rette for økt mobilitet, altså ukontrollert arbeidsinnvandring, av arbeidstakere mellom EU- og EØS-land, og så å pålegge nasjonale myndigheter, inklusive Norge, en rekke tiltak for å oppnå dette. Endringene innebærer bl.a. at bemanningsselskaper som tilfredsstiller noen minstekrav, kan søke om å bli medlemmer av EURES-nettverket på linje med offentlige arbeidsformidlere.

Det er helt logisk at Høyre støtter dette. Dette ivaretar Høyres historiske ideologiske linje, det svekker Stortingets makt og myndighet over det norske arbeidsmarkedet. Arbeiderpartiet støtter ikke Senterpartiet og SVs viktigste merknad, som konkluderer med at Stortinget må reservere seg mot å ta forordningen og direktivene inn i EØS-avtalen gjennom endring av EØS-arbeidstakerloven. Det må være krevende for Arbeiderparti-ledelsen, som i mange sammenhenger gir inntrykk av at de bl.a. skal ha bare offentlig arbeidsformidling. Dette skal Stortinget behandle senere i dag, i Innst. 97 L, hvor Arbeiderpartiet har et forslag nr. 6, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at arbeidsformidling skal være et offentlig ansvar.»

Det er bra at Arbeiderpartiet ikke støtter innstillinga fra regjeringspartiene i de to sakene vi nå behandler, men Arbeiderpartiet forsøker gjennom sin manglende argumentasjon i denne saken å ri to hester samtidig. Det vil ikke gå bra. Arbeiderpartiet må velge: Skal partiet med troverdighet si at arbeid til alle er jobb nummer én, må partiet gå inn for at det folkevalgte Stortinget skal styre det norske arbeidsmarkedet.

Proposisjonen fra regjeringa inneholder ingen analyse av lovendringenes samfunnsøkonomiske konsekvenser, langt mindre mulige endringer i sammensetningen av den norske arbeidsstyrken, og dermed konsekvensene for lønnsdannelsen, for trygdeutgifter og for sosial dumping. Ifølge Finansdepartementets utredningsinstruks av 1. mars 2016 heter det i kapittel 1-2, Virkeområde, andre ledd:

«Instruksen gjelder også for arbeid med EØS- og Schengen-regelverk, fra identifisering av nye initiativ i EU og formulering av norske posisjoner til innlemmelse i EØS-avtalen eller Schengen-avtalen og gjennomføring i norsk regelverk.»

I kapittel 2-1, Minimumskravene til utredning, heter det at «en utredning skal besvare følgende spørsmål». Det er seks i alt, og spørsmål nr. 4 lyder:

«Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?»

Utredningsinstruksen er ikke fulgt, men det er stortingsflertallet som bestemmer om den skal settes til side. I Senterpartiet og SVs hovedmerknader tar vi fram en del forbehold til EU-kommisjonens forslag som må drøftes grundig. Ledige stillinger skal deles på EU-nivå, og den logiske konsekvensen må bli at dette gjelder begge veier: Norske stillinger skal utlyses til alle EU- og EØS-land, og motsatt. Slik er det her en rekke forhold som viser at dette er direkte i konflikt med våre målsettinger i Norge.

Som sagt: Konsekvensene av regjeringas forslag er svært uoversiktlige, og innstillinga bør ikke vedtas. Til det er saken altfor dårlig utredet.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet vil ha et trygt og rettferdig arbeidsliv med hele, faste stillinger. Nå er det arbeidsfolks tur.

Et viktig mål for oss er å sikre alle et trygt arbeid. Da må vi samtidig gi alle best mulige innganger til arbeidslivet. Skal vi få til det, er vi avhengig av at hver enkelt som kan ha utfordringer, enten det handler om å finne seg jobb eller å ha den kompetansen som trengs, eller det er andre utfordringer som gjør det vanskelig, får tettest mulig oppfølging. Det tror vi i Arbeiderpartiet skjer best gjennom offentlig arbeidsformidling. Derfor er det helt riktig, som Lundteigen nettopp pekte på, at Arbeiderpartiet i en senere sak i dag står bak et forslag om å styrke offentlig arbeidsformidling – at arbeidsformidling skal være et offentlig ansvar.

Men så må vi ikke lure oss selv til å tro at denne debatten handler om at det nå skal innføres noe nytt, at det nå skal komme nye byråer på markedet som følge av dette vedtaket, at det i dag ikke eksisterer private bemanningsbyråer i dette markedet, og at det i dag ikke er store mørketall og en stor mengde arbeidstakere som blir kasteballer mellom landene og mellom arbeidsgiverne. Jeg tror faktisk at et tettere samarbeid mellom landene og mellom – ikke minst – offentlige arbeidsformidlere vil kunne være med på å rydde opp i det, og på å gjøre at det blir både tryggere for arbeidstakerne og lettere for myndighetene å følge opp dem som formidler arbeid, gjennom at de må registrere seg – også de private tilbyderne.

Vi har i brevs form bedt statsråden om forsikringer om at det ikke er noe i dette som hindrer at man kan ha offentlig arbeidsformidling – og sågar styrke offentlig arbeidsformidling hvis man ønsker det som et politisk mål; det gjør vi – og vi har fått forsikringer om at det ikke er noe som hindres av det som vedtas i dag.

Det at såpass mange som i dag kan tilby arbeid i det norske arbeidsmarkedet, driver med urent trav, er en stor bekymring for Arbeiderpartiet, og det burde ha vært en stor bekymring for alle partier. Jeg tror at det at de private arbeidsformidlerne som ønsker å registrere seg i dette, for det første må godkjennes gjennom nasjonale godkjenningsordninger, vil kunne være med og bidra til at vi får en opprydning og mer seriøsitet blant mange av de virksomhetene som i dag opererer useriøst. Det at man samtidig da er registrert, vil bidra til mer trygghet for arbeidstakerne og enklere tilsyn for myndighetene.

Det andre spørsmålet er jo: Hvilket arbeidsliv skal man rekruttere til? Det skal vi få rik anledning til å diskutere i saken om faste stillinger litt senere i dag. Men uavhengig av om det skal være bare offentlige arbeidsformidlere eller en blanding av offentlige og private arbeidsformidlere, er det helt avgjørende hvilke kriterier det er man skal formidle arbeidstakere til. Vi vil senere i dag fremme forslag om en betydelig innstramming som gjør at man f.eks. skal formidle innleie kun ved rene vikariat, eller dersom tillitsvalgte og ledelse i en virksomhet bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett gjør avtale om det.

Derfor faller det på sin egen urimelighet når Lundteigen påstår at dette vil åpne for enda mer uregulert arbeidsinnvandring. Nei, selv om jeg har mine skepsiser når det gjelder denne saken – jeg mener den ikke er godt nok belyst, jeg mener at den er ganske uoversiktlig slik den er framstilt – mener jeg faktisk at intensjonen med å få til dette registeret og utvide forpliktelsene som ligger i det, kan være med og bidra til et mer regulert arbeidsliv og mer regulert arbeidsformidling. Kjernen er altså: Hvilket arbeidsliv er det man skal formidle til?

Så vil jeg i replikkordskiftet komme tilbake og utfordre statsråden på påstanden om at dette innsnevrer handlingsrommet for norsk arbeidslivsrådgivning, slik Senterpartiet og SV påstår. Det får vi komme tilbake til; der strekker ikke tiden til nå.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Norge har altså vært tilknyttet det europeiske arbeidsformidlingsnettverket EURES gjennom EØS-avtalen i 26 år. EURES er primært et samarbeid mellom de offentlige arbeidsformidlingsetatene i EØS-land, og Norges deltagelse forvaltes av Nav. Samarbeidet omfatter rekrutterings- og formidlingstjenester for arbeidsgivere og arbeidssøkere i hele EØS-området.

Det vi gjør i dag, er å oppdatere dette regelverket – som altså de offentlige arbeidsformidlerne forvalter. Og dette er en merkedag i Stortinget, for for første gang på tre år sier jeg at jeg er helt enig med representanten Arild Grande. Jeg er helt enig med representanten Grande når han sier at dette vil føre til både bedre regulering og mer åpenhet og trygghet for arbeidstakerne.

Selv om det nå legges til rette for at flere arbeidsformidlere kan bli en del av EURES-samarbeidet, som private arbeidsformidlinger og ideelle organisasjoner, må disse godkjennes i hvert eneste land. Nav vil ha ansvaret for godkjenningssystemet i Norge, og de nasjonale godkjenningssystemene skal sikre at arbeidsmobilitet bygges på respekt for det enkelte lands arbeidsmarkedslover. Å omtale dette som å legge til rette for ukontrollert arbeidsinnvandring, slik som saksordføreren kommenterer det, faller på sin egen urimelighet.

Norske virksomheter rekrutterer hvert år mange fra EØS-området når de trenger kompetanse og arbeidskraft som ikke er tilgjengelig i Norge, og vi er helt avhengig av denne arbeidskraften. Som norske borgere kan vi også selvsagt søke jobber i Europa, og vi ser på dette som et gode for den enkelte. Målet bak ideen om friere bevegelse av arbeidskraft – ikke ukontrollert, friere bevegelse – er jo å gi folk muligheter for arbeid. Da er det fint om vi forenkler, forbedrer og oppdaterer muligheten for nettopp dette, ved at arbeidssøkere og arbeidsgivere nå får bedre tilgang til informasjon om stillinger, cv-er og søknader – som altså ikke er noe nytt, men har vært gjort på en veldig komplisert og uoversiktlig måte i de 26 årene dette har vært virksomt – og at EURES-portalen er modernisert med automatisk matching mellom ledige stillinger og søknader i de forskjellige medlemslandene. For meg virker dette mer som at 2010 ringte og ville ha portalen sin tilbake, men små skritt framover er også framskritt.

Det er selvfølgelig masse å problematisere når det gjelder arbeidsinnvandring og arbeidsformidling i EØS-området, og det kommer vi tilbake til i en senere sak i dag. Men dette dreier seg ikke om det. Denne forordningen gir ingen nye materielle regler på arbeidsmobilitetsområdet, men fornyer regelverket knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS. De økonomiske og administrative konsekvensene er begrenset til utviklingskostnader for IKT-løsninger på rundt 15 mill. kr, noe som ikke trenger en ekstrabevilgning, men som kan tas over tid og dekkes av eksisterende budsjett.

At saken ble sendt med kort høringsfrist, kan selvfølgelig være – som saksordføreren antyder – et tegn på en nasjonal konspirasjon mot demokrati og undergraving av arbeidsmarkedet gjort av organiserte høyrekrefter. Eller: Det er slik som vi sier i vårt saksframlegg, at denne forordningen gir ingen nye materielle regler på arbeidsmobilitetsområdet, men fornyer regelverket knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS. De økonomiske og administrative konsekvensene begrenser seg til utviklingskostnader for IKT-løsninger på rundt 15 mill. kr, noe som kan tas over tid og dekkes av eksisterende budsjett.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Dette er en relativt uproblematisk sak som vi behandler i dag. Som vi har sett, er det noen som prøver og har lyst til å gjøre dette til den store EU-debatten i dag. Det er det ingen grunn til. Fremskrittspartiet er som kjent motstandere av EU, og vi ønsker også å reforhandle EØS-avtalen i sin nåværende form, forbedre den, forhindre trygdeeksport og sikre bedre nasjonal råderett, for å nevne noe. Men det er strengt tatt ikke temaet i dag.

Det som er temaet i dag, er om vi skal videreutvikle et felles arbeidsnettverk for arbeidstakere i EU og EØS gjennom EURES-samarbeidet, som vi har deltatt i i nesten 30 år, eller siden 1994, for å være helt nøyaktig. I den tiden har jo også Senterpartiet vært i regjering og styrt dette samarbeidsnettverket.

Man skal utvikle et felles IKT-system, og kostnadene er beregnet å utgjøre 15,5 mill. kr, som tas innenfor eksisterende budsjettramme. For Fremskrittspartiet er det helt greit.

Det er videre ingen andre som har ropt varsko. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger, mot verken reglene i forordningen eller forslaget om at den skal gjennomføres i norsk rett gjennom vedlegg i EØS-arbeidstakerloven. Det å ha felles regelverk for arbeidsformidling er positivt. Det å oppdatere regelverket når det trengs, er også positivt. Og jeg vil tørre å påstå at hadde det ikke vært for at representanten Lundteigen hadde vært saksordfører i saken, tror jeg han neppe hadde merket forskjellen av at det blir vedtatt en endring i dag.

Det er faktisk sånn at Norge bestemmer og skal bestemme norsk arbeidslivspolitikk. Det ligger fast, og det skal ligge fast.

Statsråd Henrik Asheim []: Regjeringen har lagt frem forslag til endringer i EØS-arbeidstakerloven og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av forordning nr. 2016/589 om et europeisk nettverk for arbeidsformidling og syv gjennomføringsbeslutninger i EØS-avtalen.

Forslaget gjelder lovendringer som er nødvendige for at Norge skal kunne følge sine EØS-rettslige forpliktelser for fri bevegelse av arbeidskraft etter EØS-avtalen.

Det europeiske nettverket for sysselsettingstjenester, EURES, er et samarbeid mellom de offentlige arbeidsformidlingsetatene i EØS-land. Norge har deltatt i EURES-nettverket sien 1994. Norges deltakelse forvaltes av arbeids- og velferdsetaten. Samarbeidet omfatter rekrutterings- og formidlingstjenester for arbeidsgivere og arbeidssøkere. Samarbeidet fremmer fri bevegelighet av arbeidskraft innenfor EØS-området og styrker sysselsettingsmulighetene for alle innenfor samarbeidet.

Formålet med det nye regelverket er å styrke et eksisterende samarbeid gjennom nye og mer brukervennlige teknologiske løsninger. Implementering av det nye regelverket er en forutsetning for at Norge fortsatt kan delta i EURES-samarbeidet. Forslaget er en videreføring av gjeldende regelverk om arbeidsformidling innenfor EØS-området, og EURES er et samarbeidsorgan og en forordning som ikke medfører noen endringer som påvirker arbeidsmobiliteten i EØS-området, med mindre tilpasninger av lov og forskrift er påkrevet for å videreføre nye IKT-løsninger.

Arbeidsmarkedspolitikken skal fortsatt primært innrettes mot å få inkludert flere av dem som er registrert hos Nav, i arbeidslivet vårt. Sekundært kan virksomhetene rekruttere personell fra EØS-området når de trenger særskilt kompetanse som ikke er tilgjengelig i Norge. Den nye EURES-forordningen gjenspeiler et behov for mer samordnet innsats av rekrutteringstjenester, formidlingstjenester, rådgivning og informasjon i et europeisk arbeidsmarked som er i endring.

De offentlige arbeidsmarkedsetatene gis en særskilt stilling ut fra sin rolle og sine nasjonale forpliktelser, i det nye regelverket.

Det nye er at det legges til rette for at flere arbeidsformidlere kan bli en del av EURES-samarbeidet, herunder private arbeidsformidlere og bemanningsbyråer eller ideelle organisasjoner. Men alle disse må bli godkjent gjennom nasjonale godkjenningsordninger, og her er det Nav som er det offentlige godkjenningsorganet i Norge. Nav vil ved godkjenning føre kontroll med hvilke aktører som blir med i samarbeidet, og jeg er opptatt av å sikre et velfungerende arbeidsmarked der det bl.a. legges til rette for en god dynamikk mellom offentlig og privat arbeidsformidling.

Den nye EURES-forordningen åpner for flere arbeidsformidlere innenfor en nasjonal godkjenningsordning samtidig som offentlig arbeidsformidling i regi av arbeids- og velferdsetaten, altså Nav, videreutvikles.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter regjeringens forslag, og ser også at det er gjort reservasjoner mot forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Som statsråden sikkert har registrert, står ikke Arbeiderpartiet bak flertallsinnstillingen. En årsak til det er at det har hengt litt i luften en påstand fra Senterpartiet og SV, der det sies:

«Videre vil disse medlemmer påpeke at saken innebærer en sterkere samordning på EU-nivå som ytterligere snevrer inn rommet for nasjonal arbeidslivspolitikk.»

Det har jeg utfordret statsråden på, som jeg pekte på i mitt innlegg. Statsråden svarte ikke direkte på det, så jeg tenkte å gi statsråden anledning til å bekrefte eller avkrefte påstanden – og bekrefte at det ikke ligger noe i denne saken som begrenser Norges evne til å regulere arbeidslivet gjennom enten lov eller trepartssamarbeid.

Statsråd Henrik Asheim []: Det kan jeg bekrefte. Det er slik at dette regelverket gjør at det er Nav som godkjenner hvem som deltar. I dag er det slik – jeg forstår at vi skal diskutere dette senere – at bemanningsbyråene er lovlige og driver lovlig i Norge, og dermed kan de søke om å få delta. Men det er altså Nav som godkjenner hvem som skal være med. Det er også viktig å presisere at alle land selv kan sette opp egne kriterier i tillegg. Det er slik at alle EU-land nå har implementert dette, Island er i ferd med å gjøre det samme, uten store innsigelser eller diskusjoner. Så det er helt riktig. Det tror jeg ingen av de landene ville gjort heller, hvis det betød at de mistet den type kontroll over politikken eller arbeidsformidlingen i sitt land.

Arild Grande (A) []: Jeg vil også understreke at det ligger i saken at det ikke er noe i veien for å styrke offentlig arbeidsformidling, hvis man ønsker det politisk. Så da er det brakt på det rene.

Det som jeg da vil spørre statsråden om, er: Når man skal lage disse nasjonale kriteriene, godkjenningskriteriene, vil statsråden involvere Stortinget i det på noe vis? Blir det fremmet en sak for Stortinget, sånn at vi får diskutere hvilke krav som skal stilles, sånn at vi kan forsikre oss om at vi får rammet det inn på en sånn måte at terskelen er høy, og at det bidrar til en opprydning i en bransje som dessverre er preget av mange useriøse aktører?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er altså Nav som skal forvalte dette i Norge, og som dermed skal godkjenne de aktørene som ønsker å være med. Jeg går ut fra at Nav da i tillegg til de kriteriene som naturligvis forutsettes, nemlig at man som hovedgeskjeft nettopp driver med arbeidsformidling, vil følge de nasjonale regler og lover som vedtas i Stortinget, ref. saken vi skal ha senere i dag.

Når det er sagt, er det slik at dersom Norge ønsker å etablere egne, nasjonale regler, må vi komme tilbake til hvordan det skal behandles, men det vil ikke være noen ting i veien for at Stortinget også diskuterer de eventuelle egne reglene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Regjeringa sendte saken ut på 14 dagers høring. Det er en ulovlig kort høringsfrist. Landsorganisasjonen er blant dem som ikke har gitt høringsuttalelse, i motsetning til det som det gis inntrykk av i innstillinga fra regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Statsråden sier at Nav godkjenner norske deltakere i EURES. Statsråden sier også implisitt at andre land godkjenner sine deltakere i EURES, sine bemanningsselskaper som skal delta i EURES, ut fra sine lover. Er ikke det korrekt?

Statsråd Henrik Asheim []: Ja, det var vel det jeg sa, at det er i Norge Nav som godkjenner dem som skal delta i EURES i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Og det betyr altså at de utenlandske bemanningsselskapene som skal være i Norge, opptrer ut fra de regler som gjelder i det landet de er fra, når det gjelder godkjenning i EURES.

Neste sak er da knyttet til utredningsinstruksen Finansdepartementet har fastsatt den 1. mars 2016, og der heter det i punkt 1-2:

«Instruksen gjelder også for arbeid med EØS- og Schengen-regelverk, fra identifisering av nye initiativ i EU og formulering av norske posisjoner til innlemmelse i EØS-avtalen eller Schengen-avtalen og gjennomføring i norsk regelverk.»

I punkt 2-1, minimumskrav, er det definert nærmere.

Mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke regjeringa fulgt utredningsinstruksen overfor Stortinget i denne saken?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er slik, som også for så vidt representanten Nordby Lunde var inne på, at dette er endring av de EØS-reglene vi allerede har – det er en tilpasning av et regelverk som også er en forutsetning for å kunne delta i det åpne arbeidsmarkedet som EU-området har. Nettopp det faktum at det har svært få økonomiske konsekvenser, som tas innenfor de rammene som er, og at det er en justering av det regelverket vi har, gjør at det ble sendt på en kort høring. Det ble også sendt direkte til disse organisasjonene med spørsmål, bl.a. til Landsorganisasjonen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det statsråden nå gjør, er å bagatellisere konsekvensene av det som vi nå behandler. Hvis det er så lite vesentlig, hvorfor er det da så avgjørende viktig å rushe det igjennom? Likevel står det som er kjernen i saken, tilbake: Regjeringa har laget en egen utredningsinstruks, det er nå etter hvert sak på sak her i Stortinget der regjeringa ikke følger utredningsinstruksen, og nå innrømmer statsråden at utredningsinstruksen ikke er fulgt, fordi saken ikke er viktig. Er det sånn at det er regjeringa som skal definere om saken er viktig, om en skal følge utredningsinstruksen eller ikke? Det står ikke i utredningsinstruksen.

Statsråd Henrik Asheim []: Hvis representanten Lundteigen opplever at jeg forsøker å bagatellisere denne saken, beklager jeg det, for det har aldri vært min intensjon. Jeg har heller ikke noe imot at Stortinget stiller spørsmål ved og diskuterer de endringene som gjøres i EØS-retten. Mitt poeng er bare følgende: Den endringen vi gjør nå, er en justering og en tilpasning av et regelverk vi har vært en del av siden EØS-medlemskapet i 1994. Det har svært få økonomiske konsekvenser, det handler om en IKT-løsning for å bedre arbeidet med det arbeidsmarkedet som vi deler i Europa. Jeg tar saken på det største alvor. Jeg mener bare rett og slett at denne justeringen ikke er spesielt stor sammenlignet med det regelverket landet vårt har vært omfattet av siden vi ble medlem av EØS-avtalen i 1994.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er en utrolig interessant sak. Det står i overskriften til saken at det er en ytterligere integrasjon av arbeidsmarkedene. Det betyr jo noe. Det er usikkert hvor langt den går, men poenget er klart.

Så presterer regjeringa å sende saken ut på en ulovlig kort høringsfrist, sånn at til og med Landsorganisasjonen med sin utredningskapasitet ikke evner å gi et svar innenfor fristen, og statsråden svarer bekreftende at den utredningsinstruksen regjeringa har, ikke er fulgt i saken. Det er sterk – sjelden sterk – kost.

I Senterpartiet og SVs hovedmerknad tar vi fram enkelte forbehold til EU-kommisjonens forslag som må drøftes grundig, og som ikke er drøftet. Ledige stillinger skal etter dette deles på EU-nivå. Den logiske konsekvensen må være at dette gjelder begge veier. Norske ledige stillinger må lyses ut til alle EU- og EØS-land og motsatt, etter vår vurdering.

I neste omgang vil det kunne være nødvendig med språkkurs m.m., etter at utenlandske arbeidstakere har fått eksempelvis offentlig stilling i Norge. Nav vil måtte få større plikter til å formidle norske ledige stillinger til folk som søker jobb i EU-land. Utenlandske bemanningsselskaper vil gis en sentral rolle når de blir en del av EURES-regelverket.

Etter Senterpartiets vurdering blir det ikke mulig å lyse ut ledige stillinger lokalt eller nasjonalt først, sånn som Sveits har anledning til. Dette er sjølsagt i direkte konflikt med målet om full sysselsetting i Norge og kampen mot arbeidsledigheten.

Representanten Arild Grande sier at det er bra med tettere samarbeid. Ja, Senterpartiet er ikke imot samarbeid. Men her er det tvangstrøyer som vil påvirke Stortingets mulighet til å fylle oppgaven, nemlig full sysselsetting. Representanten Grande sier at statsråden har forsikret om at en kan ha offentlig arbeidsformidling – ja, en kan styrke arbeidsformidlingen. Men det er jo ikke det som er poenget i Arbeiderpartiets forslag, som vi kommer til senere, i Innst. 97 L for 2020–2021, for der står det:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at arbeidsformidling skal være et offentlig ansvar.»

Arbeiderpartiet gir jo her inntrykk av at en skal ha bare offentlig arbeidsformidling, noe som er umulig når en gir sin tilslutning til dette, men nå har Arbeiderpartiets gruppe heldigvis ikke gitt sin tilslutning til denne saken vi nå har, så en har jo mulighet til å rette det opp senere.

Det er vesentlig at vi har mulighet for regulering av arbeidsmarkedet, og det som nå bestemmes, innebærer ytterligere integrasjon av arbeidsmarkedene og mindre mulighet til å regulere i stort sånn at en sikrer full sysselsetting i Norge med hensyn til det som er Stortingets vedtatte målsettinger i mange sammenhenger.

Arild Grande (A) []: Med de svarene statsråden gir, og statsråden vet jo at det som sies fra Stortingets talerstol, må være sant, velger vi å stole på at det medfører riktighet. Derfor kan vi slutte oss til komiteens tilråding og stemme for den når vi kommer til voteringen.

Representanten Lundteigen kommer med en rekke påstander som jeg tror er fra et helt bevisst ønske om å skape inntrykk av at det her kommer noe nytt, noe som vil åpne opp for enda mer uregulert arbeidsinnvandring av folk som blir ansatt på helt andre vilkår enn det som ellers gjelder i det norske arbeidslivet. Alt dette er feil.

Jeg gikk inn i dette med en viss skepsis, for også jeg mener at vi skal følge nøye med og så godt vi kan begrense den private bemanningsbransjens innflytelse over norsk arbeidsliv. Det skal være det norske storting som skal regulere arbeidslivslovgivningen, og det skal være trepartssamarbeidet som regulerer lønnsutviklingen, bl.a., og viktige utviklingstrekk i Norge.

Det er mulig jeg har misforstått saken, men jeg tror også det er feil når Lundteigen påstår at man overhodet ikke kan utlyse ting lokalt først. Jeg har inntrykk av at man kan fortsette å gjøre det, hvis man f.eks. innenfor visse yrkesgrupper har helt avgjørende hensyn å ta, som f.eks. språkkunnskap. Det sier seg selv at man ikke kan rekruttere folk som ikke behersker det norske språket, i yrker hvor språket er helt essensielt for arbeidsutførelsen. Jeg tror også det er gode muligheter for å ha nasjonale regler når man kan begrunne det i sikkerhet, hensynet til arbeidstakernes ve og vel, osv. Der tror jeg det er et betydelig handlingsrom nasjonalt.

Lundteigen prøvde i replikkordskiftet å lage et skrekkscenario om at dette skal godkjennes av hvert enkelt hjemlands nasjonale regler. Poenget er jo at det er det norske regelverket som skal regulere hvilke vilkår folk på det norske territoriet jobber under. Det skal vi komme tilbake til i en sak litt senere i dag, men det skal altså fortsatt være sånn at det er det som er styrende for hvilket arbeidsliv man jobber i. Det kommer ikke en ny yrkesgruppe hit som skal jobbe på vilkår som gjelder i et annet land, når vi har lovgivning på det området i Norge.

Vi mener at vi skal styrke den offentlige arbeidsformidlingen. Det kommer vi også tilbake til i den senere saken. I den saken fremmer ikke Lundteigen noe forslag om at det bare skal være offentlig arbeidsformidling i Norge. Han fremmer ikke noe forslag om forbud mot bemanningsbransjen. Også Senterpartiet ønsker jo at det skal være åpent for f.eks. innleie gjennom rene vikariater for fast ansatte. Så her tror jeg man har stilt opp noen argumenter helt bevisst for å prøve å skape en ny EU-sak. Det lykkes ikke Senterpartiet med i denne omgangen.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken vi behandler, er basert på en – punkt én – uoffisiell norsk oversettelse. Den er ikke offisiell; det har jeg ikke vært borti før. Det er en meget komplisert sak som er sendt på en ulovlig kort høring. Det er en sak hvor statsråden innrømmer at utredningsinstruksen er brutt. Det er en sak som sjølsagt innebærer rettigheter, men også plikter. Men konsekvensene av de rettighetene og pliktene er ikke utredet. Det som står fast, er at sakens kjerne er en ytterligere integrering av arbeidsmarkedet.

Når representanten Grande sier at han tror det er feil at en blir forhindret fra å utlyse stillinger lokalt eller nasjonalt først, kan vi jo få statsrådens svar på det. Er det sånn at det etter denne lovendringen vil kunne utlyses stillinger lokalt og nasjonalt i Norge først, før en utlyser dem i et større område? Ingen vet det med sikkerhet. Men min vurdering er at det ikke vil være mulig. Ikke noe hadde vært bedre enn at det var tilfellet, men det er vi i meget stor tvil om når vi skjønner logikken i systemet.

Når det gjelder arbeidsformidling, står Senterpartiet på at det skal være en sterk offentlig arbeidsformidling, men vi har tatt til etterretning den delen av Blaalid-utvalgets innstilling som skjedde rundt 2000, nemlig at en da også hadde privat arbeidsformidling. Vi går for at en skal ha både offentlig og privat arbeidsformidling i Norge, men Arbeiderpartiet gir jo inntrykk av at en skal ha bare offentlig arbeidsformidling, noe som i henhold til disse forpliktelsene ikke blir mulig. Det kan vel statsråden bekrefte. Det er kjernen i den delen av saken.

Som vi kommer til senere, ønsker vi å forby bemanningsselskaper, men vi ønsker å akseptere vikarbyråer, vikarselskaper, og at de vikarselskapene både framskaffer vikarer til konkrete vikariater, og at de også kan drive arbeidsformidling. Det er helt i tråd med Blaalid-utvalgets intensjon da det kom i sin tid, rundt år 2000.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.

Votering, se torsdag 10. desember
Forrige kapittel
Neste kapittel