Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:02:27]: Når Norge går inn i FNs sikkerhetsråd fra årsskiftet, er det i tråd med vår langvarige støtte til FN og multilateralt samarbeid. Det er i tråd med lange linjer i norsk utenrikspolitikk – som har bred støtte i Stortinget. Det er også i tråd med våre interesser.

Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er Norges fremste utenrikspolitiske interesse fordi det er så avgjørende for vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd.

Vi tar plass rundt bordet i sikkerhetsrådssalen i en tid der det multilaterale samarbeidet er under press – paradoksalt nok, kan man si, i en tid verden trenger mer forpliktende internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

De siste åtte månedene har med all mulig tydelighet vist hva som skjer når en pandemi rammer hele verden. De siste åtte månedene har også vist viktigheten av å støtte internasjonale institusjoner. Globale utfordringer kan bare løses i fellesskap.

Norge har en åpen økonomi som i stor grad bygger på internasjonal handel. Vi befinner oss også i en verden med sikkerhetspolitiske spenninger. Vi er avhengige av og tjent med internasjonale og forutsigbare spilleregler. Det gjør verden tryggere og mer stabil.

Vi er også best tjent med en multilateral verdensorden der små og store stater samarbeider om felles løsninger, som hindrer alenegang for stormaktene, og som hindrer at makt går foran rett.

Vi må selv ta ansvar for å opprettholde og videreutvikle det internasjonale samarbeidet og den rettsorden vi er avhengige av som nasjon. Som et lite land har Norge en sterk interesse i at folkeretten opprettholdes og at etterlevelsen styrkes.

Det er ingen tvil om at medlemskapet i Sikkerhetsrådet er viktig for Norge og norske interesser, selv om arbeidet blir krevende. Medlemskapet gir oss en bred plattform for å fremme norske posisjoner og vil, samlet sett, øke vårt utenrikspolitiske handlingsrom og styrke vår relative innflytelse.

Et godt eksempel på det er det europeiske samarbeidet. Medlemskapet i FNs sikkerhetsråd vil kunne øke Norges relevans for EU og europeiske allierte. Det gir et godt utgangspunkt for å videreutvikle europeiske samarbeidsmønstre på en måte som gir uttelling for Norge også på lang sikt og i en europapolitisk kontekst.

Perioden i Sikkerhetsrådet gir Norge økt synlighet, tilgang til informasjon og tilgang til sentrale aktører – kort sagt økte utenrikspolitiske ressurser. Det gjør det lettere å være såkalt på tilbudssiden, også i det europeiske samarbeidet. Vi trenger en felles tilnærming for å sikre en samlet europeisk respons i saker som har direkte sikkerhetspolitiske konsekvenser for Europa, og for å unngå at europeiske land blir brikker i en større geopolitisk strategisk rivalisering.

Det er i norsk interesse å bidra til økt internasjonal stabilitet gjennom å forhindre nye konflikter, bilegge pågående konflikter og ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Flere av dagens sikkerhetspolitiske utfordringer med implikasjoner for norsk sikkerhet utspiller seg i Europas østlige og sørlige nabolag.

Likevel: Er det noe moderne konflikter og internasjonal terrorisme har lært oss, så er det at den geografiske dimensjonen betyr mye mindre enn før. Også krig, konflikt og terrornettverk langt unna kan få store konsekvenser for oss. For et land som har en egeninteresse i at folkeretten respekteres og etterleves, er det viktig at vi – med jevne mellomrom – tar det ansvaret det innebærer å være ett av femten medlemmer som fatter avgjørende beslutninger om internasjonal fred og sikkerhet.

Multilateralt samarbeid er til tider krevende, men over tid lønnsomt. Det å finne løsninger sammen med andre innebærer at vi må akseptere kompromisser, og at vi forplikter oss utover våre egeninteresser. Når vi likevel velger å gjøre det, er det fordi det multilaterale samarbeidet i sum har tjent og tjener oss vel og ivaretar våre verdier og interesser.

Vi har en betydelig erfaring gjennom vår langvarige engasjements- og kontaktpolitikk i ulike fredsprosesser som gjør oss relevante i Sikkerhetsrådet. Dette la vi også vekt på i hele kampanjeperioden. Med vår uavhengige stemme, vår tydelige og gjenkjennelige politikk, vår rolle som pålitelig og konstruktiv problemløser og med folkeretten som bunnplanke er vi et land som blir lyttet til. Det gjør oss godt rustet til å bidra konstruktivt i rådet.

Det norske kandidaturet til Sikkerhetsrådet ble lansert allerede i 2007, og det lå en lang og målrettet innsats bak da vi ble valgt inn i rådet i juni i år. Gjennom skiftende regjeringer og vekslende utenrikspolitiske forhold har vi jobbet med å sikre Norge denne plassen i FNs viktigste organ.

Under valget til FNs sikkerhetsråd i juni tidligere i år fikk Norge flest stemmer av de tre kandidatlandene i vår geografiske gruppe og sikret dermed plassen i første valgomgang.

Den brede støtten Norge fikk fra alle valggrupper og verdensdeler, er en solid tillitserklæring fra FNs medlemsland. Den gir oss et viktig mandat når vi trer inn i rådet 1. januar. Vi tar da på oss et av de mest krevende oppdragene i internasjonal politikk.

Den tilliten utløser også forpliktelser og ansvar.

Jeg vil nå si mer om hva Norge vil jobbe for, og hva vi ønsker å oppnå i Sikkerhetsrådet.

Norske interesser og respekt for folkeretten, inkludert humanitærretten og menneskerettighetene, vil ligge til grunn for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

Våre prioriterte innsatsområder er en naturlig forlengelse av norsk utenrikspolitikk.

Vi vil bruke vår erfaring fra fredsdiplomati til å styrke Sikkerhetsrådets arbeid for å forbygge og løse konflikter. Vi vil jobbe for å beskytte sivile, inkludert barn, sikre kvinners deltakelse og rettigheter i fredsprosesser og løfte fram sikkerhetsutfordringer som forsterkes av klimaendringer.

Samtidig vil vi ha en realistisk tilnærming til oppgaven. Det betyr at vi tar utgangspunkt i den reelle situasjonen og de eksisterende maktforholdene i Sikkerhetsrådet. Vårt handlingsrom må vurderes i lys av konkrete betingelser. Vi vil kommunisere Norges interesser og begrunne våre standpunkt overfor andre stater.

Den krevende geopolitiske situasjonen og Sikkerhetsrådets brede dagsorden krever at vi evner å prioritere og fokusere innsatsen vår.

Målrettet og resultatstyrt innsats skal oppnå reell endring «på bakken».

Men Norge kan ikke oppnå resultater alene. Derfor er det viktig å ivareta det gode forholdet til våre nære allierte, inkludert USA, men også å søke støtte og samarbeid på tvers av etablerte skillelinjer.

I kampanjen la vi vekt på åpenhet, inkludering og samarbeid og å snakke med alle både under kampanjen og i perioden i rådet, enten det er andre rådsmedlemmer, parter i en konflikt eller aktører på landnivå.

Norge vil samtidig søke å invitere menneskerettighetsforsvarere, fredsbyggere og andre eksperter til å orientere rådet og ha god kontakt med det sivile samfunn om saker på rådets dagsorden. Vi er tjent med at Sikkerhetsrådet er så åpent som mulig og slipper til viktige stemmer før beslutninger fattes.

FNs sikkerhetsråd har ansvar for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet og har, til det formålet, mandat til å fatte vedtak som er folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland.

FN-pakten gir Sikkerhetsrådet et bredt sett med virkemidler for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet kan bl.a. oppfordre til fredelig tvisteløsning, eller innføre sanksjoner mot land, terrorgrupper og enkeltpersoner, for å øke presset på partene i en konflikt og bidra til en fredelig løsning.

I siste instans kan Sikkerhetsrådet autorisere militær maktbruk for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, enten i form av en FN-ledet fredsoperasjon eller fra FNs medlemsstaters side.

I dag er det tretten fredsbevarende operasjoner opprettet av Sikkerhetsrådet, de fleste av dem i Afrika og Midtøsten. Rådet har også opprettet en rekke såkalte politiske oppdrag. Det inkluderer bl.a. Generalsekretærens spesialutsendinger og spesialrepresentanter, som alle rapporterer regelmessig til rådet. I tillegg er det i dag 14 sanksjonsregimer som er opprettet av Sikkerhetsrådet, og som følges opp av underliggende sanksjonskomiteer bestående av rådets medlemmer.

Sikkerhetsrådets dagsorden er dominert av en rekke langvarige konflikter. Hele 16 av landsituasjonene på rådets dagsorden i dag ble også behandlet av rådet sist Norge satt der – i 2001–2002. Men mange nye konflikter og situasjoner er også kommet til.

Over halvparten av de om lag 35 landsituasjonene som behandles i Sikkerhetsrådet, omfatter afrikanske land. Om lag en tredjedel omhandler land i Midtøsten.

Vi skal bidra til at Sikkerhetsrådet håndterer konfliktløsningen av disse landsituasjonene best mulig. Men, vi må også være realistiske: En rekke av disse konfliktsituasjonene kommer også til å stå på rådets dagsorden når vi går ut av Sikkerhetsrådet i desember 2022.

Norge vil prioritere de landsituasjonene der vi har fortrinn i kraft av langvarig engasjement, nettverk og erfaring. Vi har vist at vi har evnen til å spille en konstruktiv rolle i fredsprosesser i eksempelvis Colombia, Midtøsten, Sudan, Sør-Sudan og Afghanistan – som alle står på rådets dagsorden. Stikkord for vårt freds- og forsoningsengasjement er god fagkunnskap, bredt nettverk, kontakt med alle parter og langsiktig arbeid for å bygge tillit.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til fredelig konfliktløsning i Afrika og Midtøsten gjennom et svært langvarig engasjement i begge regionene. Vi har over lang tid bygd opp kompetanse i land som Somalia, Sør-Sudan og Sudan. De senere årene har vi også betydelig styrket vårt engasjement og nettverk i Sahel-regionen, bl.a. gjennom å opprette en ambassade i Bamako og utarbeide en egen Sahel-strategi. Vi deltar også i internasjonale fora gjennom bl.a. Sahelkoalisjonen og Sahelalliansen og er i dialog med Sahel-landene om både politiske spørsmål, sikkerhet og utviklingssamarbeid.

Vår langvarige innsats og vårt langvarige engasjement i Midtøsten, særlig i den israelsk-palestinske konflikten, er internasjonalt anerkjent og gjør Norge til en sentral aktør. Som medlem av Sikkerhetsrådet vil Norge bruke troverdigheten, kunnskapen og kontaktnettene våre for å forsøke å bevege disse konfliktene nærmere bærekraftige politiske løsninger.

Vi er samtidig realistiske med hensyn til hvilke resultater som kan skapes på kort og mellomlang sikt. Flere av dagens større konflikter i Midtøsten og Nord-Afrika, som f.eks. i Syria, Jemen og Libya, er i praksis internasjonaliserte konflikter som er sterkt polariserte og fastlåste. Flere av konfliktene i Midtøsten og deler av Afrika er ikke bare lokale, men påvirker i stor grad også regional og internasjonal stabilitet og sikkerhet og hindrer regional vekst og utvikling.

I behandlingen av de ulike landsituasjonene vil vi særlig prioritere fire temaområder som henger sammen med hverandre:

Det første er fredsdiplomati. Norge har i løpet av mange år opparbeidet unik erfaring og brede nettverk gjennom fredsdiplomati. Vi vil bruke innsikten fra dette fredsengasjementet til å styrke rådets arbeid for konfliktforebygging og konfliktløsning Vi vil bruke våre nettverk av aktører på bakken for å sikre at rådet er best mulig informert om ulike sider av konflikter før beslutninger tas. Vi vil jobbe for at de som er berørt av konflikten, blir hørt. Det gjelder partene i konfliktene, men også sivilbefolkningen, ofre, kvinner og grupper som vil være viktige for å sikre en varig fredsløsning.

Det andre er inkludering av kvinner. Vi har i lang tid jobbet systematisk for å sikre kvinners rettigheter og deltakelse i fredsprosesser der Norge er engasjert. Vi har erfaring og partnerskap å trekke på. Vi er kjent med utfordringene, men har også bidratt til å finne løsninger.

Vår prioritet vil være operasjonalisering og konkrete resultater. Vi skal jobbe for at de normene vi er blitt enige om, blir fulgt opp og gjennomført i FNs ulike innsatser på landnivå og i fredsbevarende operasjoner. På den måten kan vi bidra til at kvinners rettigheter og deltakelse faktisk ivaretas i FNs freds- og sikkerhetsinnsats – som er nødvendig for å sikre varig fred.

Det tredje er beskyttelse av sivile. Norge vil arbeide for beskyttelse av sivile i væpnet konflikt, inkludert beskyttelse av barn. Norge vil bidra til at Sikkerhetsrådet fremmer faktisk beskyttelse av sivile gjennom full etterlevelse av internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene. Som en stor humanitær giver og humanitærpolitisk aktør med en tydelig politikk har vi kunnskap og erfaring som vi tar med inn i Sikkerhetsrådet. Det tette samarbeidet og dialogen med sivilt samfunn vil fortsette.

I tillegg til beskyttelse av barn i væpnet konflikt vil Norge også prioritere forebygging og bekjempelse av seksualisert vold i konflikt og framheve konsekvensene av flukt og intern fordrivelse.

Det fjerde er klima og sikkerhet. Klima og konflikt henger sammen, og klimaendringer forsterker ofte underliggende konflikter. Oppfølging av Parisavtalen og rask reduksjon av klimagassutslipp vil selvfølgelig være det mest effektive verdenssamfunnet kan gjøre for å redusere det framtidige konfliktpotensialet fra klimaendringene.

Men i sikkerhetspolitikken er klimaendringene allerede i dag anerkjent som en «trusselmultiplikator». Norge vil jobbe for at klimarelaterte sikkerhetstrusler drøftes i Sikkerhetsrådet. Vi vil bidra til at faktabasert informasjon om hvordan klimaendringene er relevante for konflikt i det enkelte land, blir en del av premissgrunnlaget for rådets beslutninger.

Ikke alle rådets medlemmer anerkjenner at det er en sammenheng mellom klima og sikkerhet. Norges innsats skal bidra til større aksept for den trusselen klima medfører for internasjonal fred og sikkerhet, og få den anerkjent i Sikkerhetsrådets arbeid.

Vi vil gjennom samarbeid med Norsk utenrikspolitisk institutt, det svenske fredsforskningsinstituttet og tyske fagmiljøer bidra til å styrke det faglige grunnlaget for å forstå hvordan klimaendringer påvirker sikkerhetssituasjonen. Gjennom dette vil vi også bidra til å bygge opp kompetanse og ekspertise på dette området i Norden.

De fire tematiske innsatsområdene er omfattende og til dels krevende i lys av dynamikken i rådet, og vi kommer til å bli stilt overfor mange dilemmaer og krevende avveininger. Vi må være realistiske med hensyn til målsettinger, men gjennom systematisk og målrettet innsats håper vi å kunne styrke rådets arbeid på ett eller flere av våre prioriterte områder, vel vitende om at enkelte rådsmedlemmer kan se seg tjent med å svekke eller hindre rådets engasjement og ansvar på disse områdene. I dette arbeidet vil vi måtte søke en balanse mellom det å styrke det normative og tematiske rammeverket og det å hindre tilbakeslag – med andre ord å bevare eksisterende forpliktelser.

Det vil bli nødvendig å balansere behovet for å fremme nye resolusjoner i rådet opp mot andre tiltak som kan gi bedre resultater for eksempelvis beskyttelse av sivile eller konfliktforebygging. Disse vurderingene må vi gjøre fortløpende sammen med nærstående rådsmedlemmer, sivilsamfunn og berørte parter.

Sikkerhetsrådet har 25 underliggende organer. 14 av dem er sanksjonskomiteer, resten er ekspertgrupper, adhockomiteer og arbeidsgrupper. Norge forventes å lede én eller flere slike komiteer og blir medlem av alle.

Dette er både arbeidskrevende og politisk sensitive saksområder og vil kunne prege mye av vårt arbeid de kommende to årene. Forhandlingene om ledervervene for de fem innkommende medlemmene pågår fortsatt i New York. Vi håper på en løsning før jul og forbereder oss på at vi får ett eller flere av disse vervene. Norge har ambisjon om å ta et særlig ansvar for rådets oppfølging av enkelte landsituasjoner hvor vi har et betydelig engasjement, som f.eks. resolusjonen om grensekryssende bistand i Syria. Situasjonen i Syria er veldig komplisert og dynamikken i Sikkerhetsrådet er polarisert. Det er en betydelig risiko for at det ikke er mulig å få vedtatt en videreføring av resolusjonen om grensekryssende bistand til Syria.

Vi går inn i Sikkerhetsrådet i en vanskelig tid. Det er helt klart at samarbeidsklimaet mellom de faste medlemmene er mer spent enn på lenge.

Maktforhold i endring og sterkere rivalisering mellom stormaktene slår ut i mindre vilje til å samarbeide for å løse konflikter, også i FNs sikkerhetsråd.

I flere av de viktigste sakene på Sikkerhetsrådets dagsorden har ett eller flere av Sikkerhetsrådets faste medlemmer direkte eller indirekte interesser og kan bruke sin vetorett for å forhindre felles beslutninger.

De siste årene har Sikkerhetsrådet på flere områder vært preget mer av tilspissede diskusjoner enn leting etter kompromisser.

Forholdet mellom USA og Kina har blitt langt mer krevende. Det er en utvikling vi har sett over flere år, og bl.a. er det omtalt i stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid som regjeringa la fram for Stortinget i fjor.

Samtidig som USA under president Trump har endret posisjon i viktige spørsmål og trukket seg tilbake på den multilaterale arenaen, har vi opplevd et mer selvsikkert Kina, som benytter muligheten til å ta mer plass, delvis fordi det blir et rom ledig når USA selv ikke tar den plassen. USA er Norges viktigste allierte, og vi ser fram til en god dialog og tett samarbeid i Sikkerhetsrådet.

Selv om vi kan forvente stor grad av kontinuitet i mange spørsmål av betydning for oss, kan presidentskiftet på enkelte områder gi rom for økt samarbeid med USA, f.eks. knyttet til globale klimaspørsmål og global helse. Samtidig er det grunn til å forvente at den kommende Biden-administrasjonen vil måtte bruke mye tid på innenrikspolitikk. Koronapandemien rammer USA svært hardt, de økonomiske utfordringene er store, og den innkommende administrasjonen får en stor og vanskelig oppgave med å forene et svært splittet USA.

Russland er en dominerende og sentral aktør i rådet, der deres grunnleggende syn er preget av at nasjonal suverenitet har forrang framfor individuelle rettigheter.

Til tross for at vi i mange saker har avvikende synspunkter med Russland, legger vi vekt på å ha en pragmatisk dialog også i internasjonale spørsmål. Vi vet likevel at den politiske avstanden er stor og kan bli krevende i enkeltsaker.

I takt med Kinas økende multilaterale ambisjoner ser vi også i FNs sikkerhetsråd at Kina gjerne inntar en mer synlig posisjon enn tidligere. Kinas størrelse og økonomi trekker i samme retning.

For Kina er det avgjørende at Sikkerhetsrådet respekterer nasjonal suverenitet. En følge av dette er at Kina har reservasjoner som vi mener er uheldige til flere tematiske saker som behandles av rådet, ikke minst de normative. Vi opplever samtidig at Kina på enkelte områder er åpen for pragmatisk samarbeid.

Det relative styrkeforholdet i verden har blitt flyttet østover. Det har gitt økt fragmentering og mer uforutsigbarhet i forholdet mellom de fem faste medlemmene. Det er likevel fortsatt slik at flertallet av sakene i rådet drives fram av vestlige land, særlig de tre faste vestlige medlemmer, USA, Frankrike og Storbritannia, der Russland og Kinas hovedinnsats er rettet inn mot å demme opp for et for sterkt vestlig engasjement.

I Sikkerhetsrådet går den europeiske dimensjonen på tvers av valgte og faste medlemmer. Det er høy grad av enighet mellom de fem europeiske medlemmene, selv om blokken er i endring og antall EU-medlemmer i Sikkerhetsrådet for neste år er redusert til tre. Norge skal bruke mulighetene sikkerhetsrådsperioden gir, til å styrke samarbeidet med sentrale europeiske allierte og med EU. Samarbeidet med EU og EUs utenrikstjeneste står her sentralt, og det er avtalt regelmessige konsultasjoner mellom meg og EUs høyrepresentant for utenriksspørsmål, Josep Borrell, under sikkerhetsrådsperioden.

De tre afrikanske medlemmene av rådet utgjør, sammen med Den afrikanske union, en viktig regional gruppe. Norge vil jobbe for å styrke partnerskapet mellom FN og Den afrikanske union. Det er et partnerskap som er viktig for å lykkes på bakken i flere konflikter i Afrika, ikke minst i Somalia.

Stormaktsrivalisering og en geopolitisk maktbalanse i endring skaper også økt friksjon i Sikkerhetsrådet, men la meg likevel nyansere bildet noe.

Først til inntrykket av et handlingslammet sikkerhetsråd: Interessemotsetninger mellom stormaktene påvirker helt åpenbart samarbeidsklimaet i rådet i enkeltsituasjoner. Men det er viktig å slå fast at dette ikke gjelder i absolutt alle saker ettersom ikke alle saker som bidrar til økt global spenning, havner på Sikkerhetsrådets bord. Det gjelder f.eks. handelspolitikk. Sikkerhetsrådet er heller ikke eneste internasjonale organ som behandler saker som bidrar til økt geopolitisk spenning.

Rådets medlemmer klarer fortsatt å oppnå konsensus i flertallet av sakene som behandles, ikke minst knyttet til landsituasjoner i Afrika. Av de til sammen 58 resolusjonene det ble votert over i fjor, ble 52 vedtatt, 44 av dem enstemmig. I 2019 ble det lagt ned tre veto – Syria to ganger og Venezuela én gang – mens tre resolusjoner ikke fikk det nødvendige flertall.

For det andre, inntrykket av et isolert sikkerhetsråd: Sikkerhetsrådet har bare 15 medlemmer, men svarer til alle FNs medlemsland. Når vedtak skal gjennomføres, samarbeider rådet med hele FN-apparatet: med generalforsamlingen, med ECOSOC og med FNs menneskerettighetsråd. Også generalsekretæren og hans stab, i tillegg til Fredsbyggingskommisjonen og FNs 13 fredsbevarende operasjoner, er sentrale i denne arkitekturen. Det samme er FNs utviklingsorganisasjoner og stedlige koordinatorer.

For det tredje, at stormaktsskvis reduserer vårt utenrikspolitiske handlingsrom: Realiteten er at Norge hele tida forholder seg til stormaktene. Det endrer seg ikke i det øyeblikket vi går inn i Sikkerhetsrådet. Det er en del av de utenrikspolitiske realitetene for et land med vår størrelse og beliggenhet. Vi har lang erfaring i å håndtere det.

For det fjerde, at plassen i Sikkerhetsrådet tvinger fram endring av norsk utenrikspolitikk: Norges utenrikspolitiske prioriteringer ligger fast. Vi kommer ikke til å justere eller endre vår politikk som valgt medlem av Sikkerhetsrådet. Vi bygger videre på de lange linjene i norsk utenrikspolitikk og skal fortsette å være konsekvente og forutsigbare og stå for de prinsippene og kjerneinteressene som er viktige for oss. Det kjennetegnet også kampanjen for å bli valgt inn i rådet – det var det vi har gjort, og det vi har stått for over tid, og de prioriteringene vi har i rådet, som var kjernen i kampanjen vår. De som ikke er enige i vår utenrikspolitiske linje, f.eks. vårt sterke forsvar for menneskerettighetene, stemte heller ikke på oss. De som er enige, støttet oss.

Selv om vår politikk ligger fast og vi vil forsvare FNs og det multilaterale systemets relevans, kommer vi ikke til å lykkes i å få gjennomslag for alle våre prioriteringer. Der stormaktene har kjerneinteresser som står på spill, vil det være vanskelig å skape bevegelse og framgang.

For enkelte tematiske saker er dynamikken i rådet veldig krevende, og vi må erkjenne at det beste vi kan oppnå i noen situasjoner, er å hindre tilbakeskritt. Men det er også en viktig oppgave å sikre at tidligere møysommelig framforhandlet normativ tekst ikke svekkes eller forvitrer.

Vi skal være kreative og initiativrike. Vi er et lite land uten for mange bindinger. Vi har etablerte relasjoner med de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, og vi har lang erfaring med å samarbeide på tvers av interessesfærer og tradisjonelle samarbeidspartnere.

Rådets legitimitet hviler ikke minst på de valgte medlemmenes bidrag. De faste medlemmene kan hindre vedtak med veto, men ingen vedtak kan fattes uten ni stemmer. Sikkerhetsrådets valgte medlemmer har i løpet av de siste årene fått økt innflytelse. Særlig på områder hvor de fem faste vetomaktene er splittet, som f.eks. Syria, har de valgte medlemmene vært aktive, skapt nytt handlingsrom og bidratt til konkrete resultater.

Dette samarbeidet skal vi bidra aktivt til, og jeg har allerede gjennomført konsultasjoner med både valgte og ikke-valgte medlemmer denne høsten. Det samme har embetsverket, nettopp for å kartlegge samarbeidsområder og muligheter for alliansebygging – og for å formidle tydelige norske prioriteringer.

Valgte medlemmer som Luxembourg, Australia, New Zealand, Sverige, Nederland, Tyskland og Belgia – for å nevne noen – har de siste årene gjort et godt fotarbeid. De har vist at kreativitet og langsiktig innsats har ført til konkrete, positive resultater for fred og sikkerhet, både for tematiske saker og i enkelte landsituasjoner.

Sverige videreførte bl.a. det viktige arbeidet som ble startet av Luxembourg og Australia i 2013, og spilte en sentral rolle med å sikre gjennomslag for viktige resolusjoner om grensekryssende humanitær bistand til Syria. Det har hjulpet over tre millioner syrere i nød. Dette arbeidet har vært veldig krevende i flere år og ser ut til å bli enda mer politisert i året som kommer. Tyskland, som går ut av rådet når vi trer inn, og som har vært en betydelig aktør i sin periode som valgt medlem, har spesielt drevet fram klima- og sikkerhetsagendaen.

Sikkerhetsrådet er både arena for politisk krisehåndtering og for stormaktsspill. Det er mye rutinearbeid, men også tidvis høyt spenningsnivå. Det betyr at rådsarbeidet ikke bare blir politisk krevende, det blir også arbeids- og ressurskrevende.

Vi skal også være bevisst på at vi som medlem i Sikkerhetsrådet blir gjenstand for økt interesse og økte muligheter for press på en annen måte enn vi er vant til fra før. I flere saker på Sikkerhetsrådets bord kan det være kamp om narrativet hvor alle midler tas i bruk, inkludert desinformasjon. For å motvirke det må vi være årvåkne, ha god situasjonsforståelse gjennom å følge mediebildet og sosiale medier tett. Samtidig må vi være framoverlente i vår offentlige kommunikasjon utad om våre egne posisjoner.

Covid-19-pandemien kompliserer også arbeidsbetingelsene for rådet ytterligere. Under det russiske presidentskapet i oktober ble det – for første gang siden mars – forsøkt avholdt enkelte fysiske møter i sikkerhetsrådssalen under strenge smitteverntiltak, mens nesten alle møter i november har vært avholdt digitalt.

Det er ikke mulig å forutsi nå hvordan møteformatet vil være når vi går inn i rådet i januar. Smittesituasjonen i New York vil selvfølgelig være definerende, og covid-19 vil garantert prege den første tida vår i rådet. Fravær av å kunne møtes ansikt til ansikt forsterker også et allerede krevende samarbeidsklima.

Prosedyrer blir i tillegg mer kompliserte når Sikkerhetsrådet ikke kan realitetsbehandle og vedta formelle produkter i et møterom. Manglende enighet om arbeidsmetoder og en kronglete skriftlig stemmegivningsprosess gjør ikke situasjonen enklere.

I en normalsituasjon møtes gjerne Sikkerhetsrådet to ganger om dagen.

En forsterket FN-delegasjon er spydspissen i arbeidet vårt, men hele utenrikstjenesten bidrar. Vi har et stort nettverk av ambassader og kontakter i felt som vi vil trekke på. På samme måte må vi dra nytte av hele FN-systemet. Vi må være på lag med generalsekretæren og hans stab, og vi må dra veksler på kunnskapen til både FNs spesialutsendinger og stedlige koordinatorer.

Utenriksdepartementet koordinerer dette arbeidet i nær dialog med resten av statsforvaltningen. Et statssekretærutvalg ledet av UD er opprettet for å styrke samordningen i regjeringa og avklare potensielt krevende saker.

Det er også viktig å sikre fortsatt forankring av norsk utenrikspolitikk i folkevalgte organer. Den langvarige praksisen hvor regjeringa orienterer og konsulterer Stortinget om viktige utenrikspolitiske saker i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, vil også gjelde for saker og behov under den perioden Norge sitter i FNs sikkerhetsråd.

Utenriksdepartementet har lagt vekt på åpenhet under hele kampanjen for en norsk plass i Sikkerhetsrådet. Jeg har orientert utenriks- og forsvarskomiteen to ganger i kampanjeperioden, og sikkerhetsrådskampanjen var tema i den utenrikspolitiske redegjørelsen i Stortinget og den påfølgende debatten i mars. Utenriksdepartementet har for øvrig publisert halvårige rapporter over påløpte kostnader – og hva kostnadene dekket – under kampanjeperioden, og 29. september i år ble også de samlede økonomiske kostnadene for kampanjen presentert. Så vidt vi er kjent med, er det svært få andre land som har praktisert en tilsvarende åpenhet knyttet til kampanjekostnader.

Vi planlegger også for regelmessig kontakt med både sivilt samfunn, humanitære aktører og forskningsmiljøene. Og så vil vi bruke vårt medlemskap i rådet til et offentlig ordskifte om internasjonale spørsmål og sikkerhet – både i Norge og internasjonalt.

Å sitte i Sikkerhetsrådet gir en spesielt god mulighet til å støtte opp om nettopp FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet som er avgjørende for Norges sikkerhet og suverenitet, økonomi og velferd.

Det er i norsk interesse å bidra til at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet, framfor direkte mellom stormaktene.

Når vi igjen tar plass i rådet fra januar, er det femte gang Norge skal sitte i Sikkerhetsrådet. Vi får bedre nettverk og tettere kontakt med flere land som er viktige for å fremme våre egne interesser og for å forsvare og utvide vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

Men plassen kan også gi oss fordeler på andre områder. Gjennom den tette daglige kontakten med stormaktene og andre rådsmedlemmer får vi politisk kapital og kunnskap som gjør oss til en mer relevant samtalepartner også på andre arenaer. Det er viktig for å fremme norske interesser.

Anniken Huitfeldt (A) [10:35:01]: La meg starte med å takke utenriksministeren for en bred og god redegjørelse og for et meget godt arbeid i forbindelse med kampanjen. Kampanjen hadde jo bred støtte gjennom flere regjeringer og støtte fra alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet og Rødt her i Stortinget. Og som utenriksministeren sier, vil vi bli konsultert og ha mange diskusjoner om de aktuelle sakene i løpet av denne perioden.

Som utenriksministeren var inne på, er vi inne i en tid da verden er preget av uro, endringer og uforutsigbarhet. Stormaktsrivaliseringen bidrar til at viktige saker i Sikkerhetsrådet i praksis vil blokkere dets evne til å fungere tilfredsstillende. Det blir ingen enkel oppgave, men det må likevel være et overordnet mål for Norge i Sikkerhetsrådet å bidra til at rådet igjen kan fungere som en arena og en beslutningstaker.

Et fungerende sikkerhetsråd er nettopp det vi trenger for å få slutt på den blodige borgerkrigen i Jemen, en langvarig konflikt med svært omfattende menneskelige lidelser. Konflikten i Jemen henger sammen med spenningen mellom Saudi-Arabia og Iran. Her kan Sikkerhetsrådet spille en rolle. Det samme gjelder Israel og Palestina og – for ikke å glemme – Syria.

Norges rolle i rådet er å opptre som brobygger og tilrettelegger – med en balansegang for å bygge enighet og samtidig unngå handlingslammelse. Med en Biden-administrasjon på plass fra 20. januar blir oppgaven forhåpentligvis noe enklere, men lett blir det ikke.

Fred og sikkerhet sikres best gjennom et forutsigbart internasjonalt samarbeid basert på folkeretten, ikke ved den sterkestes rett. Da er det en forutsetning at FNs sikkerhetsråd faktisk fungerer etter hensikten.

I Norges kampanje for å vinne plass i Sikkerhetsrådet ble fire overordnede satsingsområder trukket fram. Det var fredsdiplomati, likestilling, beskyttelse av sivile og kobling mellom klima og sikkerhet. Dette er viktige temaer. Det er et ganske omfattende saksfelt, og temaene er vel ikke så veldig kontroversielle, i hvert fall ikke de fleste steder. Det som det er naturlig å spørre utenriksministeren om, er hva det er innenfor disse områdene hun faktisk ønsker å prioritere.

Når vi sitter rundt bordet, kan vel tilnærmingen kanskje endre seg litt. Skal vi oppnå reelle resultater og forbedringer, trenger vi helt konkrete, spissede initiativer og saker. Det er jo nok av retorikk i FN-systemet. Vi trenger noen veldig konkrete prioriteringer. Vi må prioritere der vi kan få varige endringer, slik bl.a. Sverige i perioden 2017–2018 prioriterte å sikre humanitær nødhjelp inn i Syria.

I tillegg til disse to oppfordringene mener jeg at vi for det første må sørge for at Sikkerhetsrådet faktisk kan fungere etter hensikten. Det er det ene. Det andre er å ha en pragmatisk prioritering av helt konkrete saker. Det er det andre. For det tredje vil jeg trekke fram behovet for å kunne håndtere uventede, nye spørsmål.

Da Norge satt i Sikkerhetsrådet i 2001 og 2002, opplevde vi i løpet av de 24 månedene både 11. september og opptakten til Irak-krigen. Det var veldig viktige historiske hendelser som det var vanskelig å forutse da vi drev valgkamp og kampanje på slutten av 1990-tallet. Men den gang som nå vil mye handle om Midtøsten, noe også utenriksministeren snakket om i sin redegjørelse. Sikkerhetsrådets agenda styres av hendelser, gjerne uventede hendelser, og slett ikke bare i Midtøsten, og da må vi være forberedt etter beste evne.

Det er feil å si at koronapandemien er en slik uventet hendelse. Risikoen for den var jo kjent. Koblingen mellom helse og sikkerhet er kanskje ikke i utgangspunktet en kjerneoppgave for Sikkerhetsrådet, men slik Kofi Annan satte aids på dagsordenen i Sikkerhetsrådet rundt 2000, er det en vesentlig oppgave for Sikkerhetsrådet å spille en rolle f.eks. ved å sørge for at vaksiner også når konfliktrammede regioner.

Vi deltar historisk lavt i mange FN-operasjoner, og vi må være forberedt på å kunne delta mer i slike operasjoner for å fremme kvaliteten. Det er naturlig at utenriksministeren også sier noe om det i sin oppsummering.

Arbeidet i Sikkerhetsrådet vil etter alle solemerker bli krevende, men fra Arbeiderpartiets side mener vi at Norge bør ha selvtillit nok til å opptre som en aktør på banen og rundt møtebordet, ikke bare som en passiv tilskuer på tribunen. Jeg ser fram til videre samarbeid.

Michael Tetzschner (H) [10:40:10]: Jeg vil også begynne med å takke utenriksministeren for en utmerket redegjørelse og kanskje enda klarere si at jeg synes Stortinget skal koste på seg å gratulere utenriksledelsen med en meget vellykket og klok kampanje, for det var ikke dårlige land vi konkurrerte med «i vår valgkrets», for å si det slik.

FN står i en særstilling blant mellomstatlige organisasjoner. Det er intet liknende møtested for mellomstatlig samarbeid globalt, og Sikkerhetsrådet er det eneste organet med betydning for opprettholdelse av fred og sikkerhet, og som kan treffe folkerettslig bindende vedtak, slik også utenriksministeren var inne på. Det er i de små staters interesse å verne om FN og folkeretten og bidra til at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet blir håndtert i Sikkerhetsrådet, fremfor den gamle måten, nemlig direkte mellom stormaktene.

De valgte medlemmenes deltakelse i rådet gir Sikkerhetsrådet legitimitet selv om beslutninger kan blokkeres av de fem vetomaktene, hvorav to er i større eller mindre grad totalitære diktaturer. Man kan så spørre om den plassen som er stilt til disposisjon for vestlig valggruppe, ikke kunne vært fylt like bra av andre land. Vi var i konkurranse med slike utmerkede land, som Canada og Irland. Og dette er depot, har jeg følelsen av, mot senere innlegg.

Jeg vil likevel si at det har en egenverdi at Norge deltar, fordi Norge er Norge, med våre lange tradisjoner innenfor fredsbygging og bekjennelse til menneskerettigheter, men også fordi vi representerer Norden og er Nordens stemme. Det er viktig fordi Norge i mange sammenhenger internasjonalt oppfattes å være litt tilbakeholden når det gjelder politisk forpliktende deltakelse i Europa. Så det er viktig at både Norge og Norden regelmessig ikke bare fremfører sine synspunkter internasjonalt, men også sier ja takk til å være med i organer som bestemmer mer fra dag til dag.

Jeg noterte med glede at utenriksministeren la vekt på at Norge ved sin inntreden skal være tydelig og gjenkjennelig og bygge på de lange linjer i utenrikspolitikken. Folkeretten og menneskerettigheter vil være prioritert.

Situasjonen i enkeltland utgjør en viktig del av Sikkerhetsrådets agenda. I fjor gjaldt halvparten av sakene land i Afrika og 30 pst. land i Midtøsten. Det er også naturlig at Norge prioriterer å delta tungt i diskusjonen om og med de landene, for vi har erfaring og nettverk fra tidligere engasjementer.

Jeg tror også at mange vil nikke gjenkjennende til at Norge vil arbeide for en bedre beskyttelse av sivile, med særlig vekt på barns utsatthet i konflikt og krig. Vi er en stor humanitær aktør som har kunnskap og erfaring å ta med inn i Sikkerhetsrådet.

Klimaproblemer er også konfliktdrivende. Norge vil arbeide for at klimarelaterte sikkerhetstrusler drøftes i Sikkerhetsrådet, og at rådet løpende vurderer hvordan klimaendringer kan utgjøre en risiko.

Vi ser også frem til det som er etablert som et delmål for norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet, at vi skal være en pådriver for reformer som kan forbedre FN og gjøre organisasjonen mer effektiv. Det er i vår og alle andre mindre staters interesse at det multilaterale systemet fungerer godt, og at folkeretten kan håndheves.

Stormaktsinteressene gjør det vanskelig å oppnå handlekraftig enighet og begrenser selvfølgelig handlingsrommet for de valgte medlemslandene, men det er viktig å slå fast at dette ikke gjelder i alle saker, som det ble nevnt, og at man fortsatt evner å samle rådets medlemmer om konsensus i flertallet av sakene som behandles.

Noen har pekt på faren ved at Norge kommer inn i konfliktsoner vi normalt står utenfor, ved å delta i Sikkerhetsrådet. Men Norge forholder seg hele tiden til stormaktene, også i vanskelige saker. Vi er vant til å håndtere større stater – vennlige og mindre vennlige – uavhengig av om vi sitter i Sikkerhetsrådet. Jeg er sikker på at det er en erfaring vi kan bruke også til å håndtere vår plass der.

Verden trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Som et land med en åpen økonomi bygget på internasjonal handel er vi avhengig av en forutsigbar verdensorden. Vi må selv bidra til å opprettholde og videreutvikle det internasjonale samarbeidet som vi er avhengig av som nasjon, og ikke regne med at andre gjør dette for oss.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:45:26]: La meg også takke utenriksministeren for redegjørelsen.

«Where all think alike, no one thinks very much», skrev den amerikanske journalisten og forfatteren Walter Lippman. Norges kampanje for en plass i Sikkerhetsrådet er en slik fortelling. La meg være den som har en litt annen tilnærming.

Vi skal bruke vår plass i Sikkerhetsrådet til å ivareta Norges interesser og verdier i en urolig tid, skrev statsminister Solberg på Facebook. På Twitter betegnet hun det som en god dag ettersom Brann vant sesongens første eliteseriekamp. Det globale mot det lokale, med påstander om det nasjonale – da inkluderer man alt. Helt genialt!

Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre skrev på sin Facebook-side: «Det er tradisjon for at de nordiske landene påtar seg dette oppdraget» – som om det skulle være en jobb vi anser som en plikt for å sikre at verden er i trygge hender. Norge skal i realiteten ha en stor takk for at vi ofrer oss for et slikt verv. Arbeiderpartiets leder og politikere flest vet at det ikke forholder seg slik. Man bruker ikke titalls millioner kroner i en valgkamp i 13 år og skyver Norges kronprins foran seg for å få et verv man påtar seg. Det vet vi som sitter i denne salen, og det vet norsk presse.

Til tross for dette ble Norges plass i Sikkerhetsrådet hyllet. Det var dagen for feiring. Ingen klarte imidlertid å forklare hvorfor Norge var bedre i stand til å løse oppgavene enn Canada. Det hele var en euforisk forestilling om hvordan Norges nasjonale fortreffelighet skulle smitte over på den globale scenen. Det er visstnok ikke noe et vestlig, demokratisk land som Canada vil være i stand til. Hvem ville vel mistenke Canada for å ville eller kunne bruke fredsdiplomati, inkludere kvinner, beskytte sivile eller fokusere på klima og sikkerhet?

Politikere flest og norske medier vet at det ikke forholder seg slik, men det er akkurat da det gjelder å fremstå som skråsikre og i realiteten ikke engang reflektere over de potensielt negative konsekvensene. Norges budskap om fred og fordragelighet vil overvinne enhver tvil.

Ingen – og da mener jeg ingen – har reflektert over hvorvidt et norsk medlemskap kan skade norske interesser, at et aktivt norsk engasjement kan komme i konflikt med et av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, at Norges aktivisme kan slumpe borti realpolitikk, at et engasjement for én side i en konflikt eller aktivisme i et klimarelatert spørsmål kan få nasjonale konsekvenser innenfor helt andre områder og reelt sett skade våre nasjonale interesser, eksempelvis når det gjelder handel, eller at vår tydelige verbale støtte til ett av de faste medlemmene kan sette oss i et selvforskyldt politisk dilemma hvor vi blir dratt inn i en supermaktdiskusjon som bryter med norske sikkerhetspolitiske interesser, eller at vi inntar et tydelig standpunkt i et klimaspørsmål som bryter med et av de faste medlemmenes interesser. Det kan skade både våre sikkhetspolitiske interesser og våre handelspolitiske interesser samtidig. Og dette gjør vi helt frivillig.

Jeg forstår at det er mange i norsk embetsverk og norsk diplomati som ser både muligheter og interessante arbeidsoppgaver med Norges medlemskap. Når det skal være 14 underkomiteer, og Norge skal lede én eller flere, sier det seg selv at her er det muligheter. Det er helt naturlig at man tenker slik. Alle tenker slik.

Det er heller ikke underlig at det samme embetsverket og diplomatiet har vært pådrivere i markedsføringen av det norske kandidaturet. Det norske kandidaturet har overlevd ganske mange utenriksministre, og alle har ivret voldsomt for å få til dette i 13 år. Nå har man altså lyktes, og embetsverket har ventet i 13 år på å få muligheten, så nå gjelder det virkelig å vise at dette kan vi.

Selv journalister har en interesse av at Norges diplomater nå har fått tilgang til storpolitikkens indre gemakker. Rapporter fra New York blir heretter ikke helt det samme, og når Trump er borte, får man en ny mulighet til virkelig å rapportere og være innenfor. Det gjelder selvsagt å være innenfor – alle liker jo det.

Å fremstille Norges sete i Sikkerhetsrådet som en ivaretakelse av Norges nasjonale interesser er ikke engang en sannhet med modifikasjoner. Det er en unnskyldning og et påskudd for at dette er veldig viktig. Det har ikke et snev av sannhet i seg at dette er i Norges nasjonale interesse. Det er større sjanse for at dette vil skade Norges interesser. Ikke bare er det kostbart og dyrt – det vil trekke mange diplomater inn, vi får ny ambassadør, mange gode stillinger – men når det gjelder handel og sikkerhetspolitikk, hvor vi potensielt kan måtte ta enten Kinas eller USAs standpunkt, fordi de står mot hverandre, kan det skade oss sikkerhetspolitisk eller handelsmessig. Der burde vi være – vi burde representere Norge og ikke globale interesser.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:50:32]: Fyrst vil eg takke utanriksministeren for at ho kjem til Stortinget og orienterer oss på ein god måte om Noreg og regjeringa sine prioriteringar i FNs tryggingsråd – og gratulerer med ein vellukka kampanje, som eg òg fekk sjå litt på nært hold då eg fekk delta i FN for eitt år sidan. Det var både lærerikt og inspirerande.

Noreg har heilt sidan FN vart oppretta i 1945, vore ein samanhengande stor støttespelar for FN både politisk og økonomisk. Noreg har nasjonalinteresse i å forsvare FN og folkeretten. Ikkje minst havretten er viktig for Noreg. Havretten gir Noreg rett på havområde som elles hadde vore vanskelege for oss å sikre råderett over. Det viser òg kor viktig multilaterale organisasjonar og multilateralt arbeid er for Noreg.

I motsetnad til føregåande talar vil eg hevde at det definitivt er i Noreg si interesse at me no får eit sete i FNs tryggingsråd. Det er slik at FN og multilateralt samarbeid er under aukande press, men for eit lite land som Noreg er velfungerande multilateralt samarbeid avgjerande heller enn at stormaktene gjer opp seg imellom.

Tryggingsrådet er òg det einaste organet med ansvar for internasjonal fred og tryggleik som har mandat til gjere folkerettsleg bindande vedtak. Og dei handlar ikkje berre på vegner av dei som sit rundt bordet, men på vegner av alle medlemsland.

Noreg er eit lite land, men me har ei eiga, sjølvstendig røyst i det globale samfunnet. Utanriksministeren la i si orientering stor vekt på eit tett samarbeid med EU. Det er viktig å samarbeide med land i Europa, men Noreg må ikkje verte så tett bunde til EU sine kompromiss at me mistar moglegheitene til å nytte vår uavhengige røyst til å løfte saker og støtte framlegg som kan vere krevjande for EU å einast om. Noreg vert Norden si røyst i FNs tryggingsråd, etter at Sverige har gjort ein god jobb i den rolla. Det må me vere med ei konsekvent og tydeleg stemme, og me må vere truverdige og stå opp for dei sakene som me vel å fremje.

Eg vil ta opp eit tema utanriksministeren ikkje nemnde i innlegget sitt. Kopla med klimautvikling og befolkningsvekst er matvaretryggleik ein viktig faktor for utløysing av konflikt, seier ein rapport som den raud-grøne regjeringa tok initiativ til å få utarbeidd om samanhengen mellom mattryggleik og sosiale konfliktar. I mai 2018 bad FNs tryggingsråd om ein rapport om omfanget, grad av alvor og årsaker til svolt i konfliktsoner. Rapporten, som er utarbeidd av FNs organisasjon for ernæring og landbruk og Verdens matvareprogram, er overlevert Tryggingsrådet, og demonstrerer tydeleg korleis væpna konflikt påverkar livet til millionar av menn, kvinner, gutar og jenter som er fanga i krysselden.

Tryggingsrådets resolusjon 2417 fordømmer svolt som eit våpen i krig. Resolusjonen krev at alle partar i væpna konflikt held seg til sine forpliktingar i humanitærretten for å minimere påverknaden som militære forhandlingar har på sivile, inkludert matproduksjon og distribusjon, og ved å tillate trygg humanitær tilgang til sivile som treng livsviktig mat og medisinsk hjelp. Dette er eit tema Noreg bør løfte i Tryggingsrådet, i tillegg til andre prioriterte område. Dei millionar av menn, kvinner og born som går svoltne på grunn av væpna konflikt, vil ikkje verte færre før dei grunnleggjande prinsippa i resolusjonen vert følgde.

Noreg har i tillegg til politisk og økonomisk støtte òg stilt opp i fredsbevarande operasjonar. I 1949 vart fem norske militæroffiserar sende til Kashmir for å overvake våpenkvila mellom India og Pakistan. Det var den fyrste fredsbevarande innsatsen. Etterpå har 40 000 nordmenn delteke i 25 fredsoperasjonar i FN-regi. Senterpartiet meiner at vedtak i Tryggingsrådet skal vere grunnlaget når Noreg sender norske soldatar på utanlandsoppdrag. Det gir ei open og god drøfting før ein går til slike drastiske steg.

Eg vil ynskje utanriksministeren og medarbeidarane hennar lukke til med eit svært krevjande og viktig arbeid i Tryggingsrådet, og ser fram til at ho kjem tilbake til Stortinget og drøftar saker som ho vil ta opp, og som ho skal vere med og ta avgjerd i.

Audun Lysbakken (SV) [10:55:57]: SV er sterk tilhenger av en FN-ledet verdensorden, og vi har ikke vært mot at Norge skulle søke plass i Sikkerhetsrådet. Men jeg har kanskje noen forbehold som debatten til nå tyder på at det ikke er så mange andre partier som har.

Det ene er knyttet til den litt panegyriske tonen som av og til preger denne debatten, som om det skulle gjøre en stor forskjell for verden i seg selv at akkurat Norge var del av Sikkerhetsrådet. Det kommer jo helt an på hvordan vi faktisk opptrer, og hvordan den innflytelsen forvaltes. Det henger igjen sammen med vårt andre forbehold, nemlig spørsmålet om Norge har den uavhengigheten som skal til for å opptre på en måte i Sikkerhetsrådet som trengs i den internasjonale situasjonen vi har akkurat nå.

Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg synes det er bra at hun i den tar opp det som blir en helt sentral problemstilling, nemlig det utenriksministeren kaller «stormaktsskvis». Den har jo to sider. Jeg tror at det er bred enighet blant partiene om at den typen stormaktsskvis som handler om presset fra de autoritære stormaktene i øst f.eks. knyttet til menneskerettigheter, er noe som vi må møte med fasthet og uten ettergivenhet.

Men det utenriksministeren ikke diskuterer, er den andre typen stormaktsskvis som Norge kan havne i, nemlig presset fra den allierte stormakten i vest. Det er jo et helt sentralt spørsmål for denne debatten – hvordan skal Norge håndtere det? For forutsetningen for at vi skal kunne være en stemme som utgjør en forskjell i mange av de viktigste konfliktene, er at man også tør å mene noe annet enn det mektigste landet i Sikkerhetsrådet, som denne regjeringen har gjort Norge mer og mer avhengig av sikkerhetspolitisk og militært. Derfor frykter jeg at vi de neste årene, hvis den kursen fortsetter, vil se at Norge istedenfor å innta den brobyggerrollen vi trenger nå, er med på å sementere en ny blokkpolitikk gjennom å følge USA mer ukritisk i internasjonale spørsmål, sånn som vi har sett, dessverre, gjennom den endrede holdningen både fra regjeringen og fra Arbeiderpartiet i spørsmålet om det internasjonale forbudet mot atomvåpen, som vi jo alle vet til syvende og sist handler om USA-lojalitet mer enn noe annet.

Vi ser det også akkurat nå i spørsmålet om tilgangen til covid-vaksiner, hvor Norge på uforståelig vis har bundet seg til USA og EUs posisjon i WTO istedenfor å følge ønsket fra de fattige landene. Det er en annen type brobyggerrolle som vi mener Norge må ta i denne posisjonen – en brobyggerrolle mellom den rike og den fattige verden, hvor vi viser at det er stater i den rike delen av verden som tør å stå opp for rettighetene til lav- og mellominntektsland. Opptredenen til Norge i TRIPS og WTO akkurat nå i vaksinespørsmålet er ikke oppmuntrende når det gjelder vår evne til å gjøre dette.

Jeg synes det er bra at utenriksministeren så tydelig legger vekt på at klima er et sikkerhetsspørsmål. Så blir det spennende å se hvordan regjeringen vil følge opp dette. Hva betyr det å sette det på dagsordenen i Sikkerhetsrådet? Det er jo ingen tvil om at klimakrisen vil være helt avgjørende og en stor forutsetning for utviklingen av sikkerhetspolitikken i årene som kommer, og at klimakrisen, hvis den ikke stoppes, vil utløse nye konflikter om ressurser og store nye flyktningstrømmer. Det å få et internasjonalt rammeverk f.eks. for hvordan en håndterer det, vil være helt avgjørende. Men igjen er Norges egen praksis et spørsmål som vil avgjøre hva slags troverdighet vi har internasjonalt. For eksempel gir det oss et troverdighetsproblem at vi på samme tid som vi snakker om klimakrisens problematiske effekt når det gjelder å skape nye konfliktsoner rundt om i verden, selv deltar i et oljekappløp oppover i Arktis.

Avslutningsvis vil jeg understreke behovet for at Norge benytter denne situasjonen til å stå opp for undertrykte folk som palestinerne i Sikkerhetsrådet. Det er også en prøve på vår evne til å være en uavhengig stemme.

Så vil jeg helt til slutt utfordre utenriksministeren til å ta opp en ting som vi mener blir viktig, nemlig åpenhet og forankring i Stortinget – om hun kan si noe om hvordan hun tenker å sørge for at det er en ekstra åpenhet og forankring av Norges innsats i Sikkerhetsrådet i disse to årene overfor opinionen og ikke minst overfor Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [11:01:29]: Takk for at utenriksministeren viser så stor åpenhet og inkluderer Stortinget, som det hun nettopp har gjort med den redegjørelsen vi nå har fått, og for den åpenheten som har vært i prosessen. Jeg skal innrømme at også Venstre har hatt sine innvendinger mot denne prosessen, ikke ut fra argumentasjonsrekka som Fremskrittspartiet her legger fram, men ut fra at det krever mye ressurser og også en del kompromisser å lage en sånn prosess. Spørsmålet er om det er riktig ressursbruk.

Men nå er vi her, og nå må vi bruke den sjansen det gir. Den sjansen betyr også at vi nettopp kan være en kraft i blokkpolitikken som kan fremme Norges interesser når de internasjonale strukturene og internasjonalt samarbeid hele tida blir mer og mer viktig. Noen kan gjerne ønske at vi hadde gitt bort plassen til et større land, men i forbindelse med Lysbakkens kommentarer om en blokkdelt verden mener jeg at det at vi i det hele tatt er der, at Norge deltar i Sikkerhetsrådet, sånn sett er et argument for at vi går for en verdensorden der også de små landene har en mulighet og en makt, og der vi ikke kan bli herset med så mye som vi har sett gjennom de siste årene. Der syns jeg vel ikke at utfordringa er Norges tilknytning til USA, men et USA på villspor og et Kina som får mer og mer makt internasjonalt – bare så det er sagt om rammeverket.

Jeg har lyst til å fokusere på to av de hovedsatsingene som utenriksministeren la fram i sin veldig gode og grundige redegjørelse. Her ser vi at satsinga på kvinner og likestilling er viktig også i vår satsing inn i Sikkerhetsrådet. Det har kjennetegnet hele den borgerlige tida i regjering at man har løftet spesielt jenter og utdanning innenfor bistandsperspektivet, og at man nå hele tida også stiller det spørsmålet som man gjorde i svensk utenrikspolitikk for en tid tilbake: «Where are the women?» At det alltid er et mantra for de nordiske landene i den internasjonale politikken, tror jeg er viktig framover. Pandemien har svekket kvinners posisjon, og det er viktig at noen er med på å løfte det temaet. Vi ser at også innen fredsarbeid er fokus på kvinners deltakelse en viktig del for å få til en positiv utvikling på det området

Det andre av de fire satsingsområdene som jeg har lyst til å løfte fram i denne debatten, er klima. Det er soleklart at det som kommer til å skape flest flyktningstrømmer i framtida, og det som også kommer til å gi ekstra utfordringer i kampen mot fattigdom i verden, er klima. Hvis ikke vi får bukt med de store klimaendringene som vi kan stå foran, vil vi se store bevegelser av mennesker på tvers av grenser, og utvikling av fattigdom. Hvis man er opptatt av å begrense flyktningstrømmer, bør man være ekstremt engasjert i å få bukt med klimautfordringene.

Nå får vi en «klimakeiser» i USA – en dramatisk endring fra ikke å være en del av internasjonale avtaler til å innføre slike titler. Vi i Venstre syns det er veldig positivt at vi nå kan få USA med på laget. Dette kommer til å være en viktig premissleverandør i internasjonal politikk framover, og det er viktig at det er de vestlige demokratiene som er i førersetet for å takle de utfordringene.

Dette har vært et fryktelig år med tanke på pandemien, men det har også vært et av de varmeste årene i Norge. Så det å ta vare på klimaet vårt – og det å ivareta det klassiske naturvernet innenfor f.eks. hav og marin forsøpling – må være et av hovedutgangspunktene for vår deltakelse i Sikkerhetsrådet.

Så jeg er veldig glad for utenriksministerens åpenhet og utenriksministerens prioriteringer, og fra Venstres side vil kvinner og klima være de to k-ene som vi håper står først på lista til utenriksministeren.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:06:27]: Jeg vil først av alt takke utenriksministeren for en god redegjørelse og gratulere dem som har medvirket til at vi oppnådde resultater.

Norge får nå sete i Sikkerhetsrådet, det høyeste organet i FN, i to år. Det blir en spenning mellom ambisjoner og forventninger, og jeg la merke til at ministeren påpekte at vi må være realistiske. I min alder, etter å ha fulgt med i utenrikspolitikken i alle år, vil jeg si meg enig i at handlingsrommet her er begrenset, men vi må utnytte det så godt vi kan.

Norge har jo helt siden opprettelsen etter annen verdenskrig vært opptatt av at FN skal forsvare folkeretten og bidra til internasjonal fred og sikkerhet. For Kristelig Folkeparti vil det være særlig viktig å framheve humanitærretten og menneskerettighetene.

Jeg vil også peke på Norges geografiske plassering som arktisk nasjon. Det er en side ved Norge. Vi har en lang historie som maritim nasjon og er kjent ute i verden. Vi er en global, stor havnasjon, og vi grenser til en stormakt. Derfor har vi synspunkter og en historie og erfaring som bør høres og forstås internasjonalt.

Samtidig har vi en velferd og en velstand som forplikter oss til å delta i internasjonalt samarbeid. For fred og stabilitet skapes ved at de som stemmer for fred og stabilitet, er til stede i toneangivende organer.

Ja, sammensetningen gjenspeiler resultatene etter annen verdenskrig, og det gir organet særlige utfordringer. Jeg vil derfor minne om at innsettingen av António Guterres som generalsekretær var et nytt grep. Han kom fra et stort sett nøytralt land etter annen verdenskrig, og det ble knyttet forventninger til ham om at han kunne være med og bidra til at FN ble mer effektiv og mer besluttsom. Jeg er glad for at jeg fikk hilse på ham ved hans tiltredelsestale i FN. Kommunalkomiteen her fikk også hilse på ham da vi besøkte ham som FNs flyktningkommissær i Genève i forrige periode.

Norge har gjennom flere tiår vært aktiv i multinasjonalt samarbeid. Vi er et lite land med store ressurser som trenger alle kontakter vi kan ha med utlandet. Ja, det er til egen nytte, men det er også slik at andre kan ha nytte av våre verdier, vår velstand og det samfunnet vi har bygd opp. Det er det viktig å minne om. Jeg er derfor på vegne av Kristelig Folkeparti tilfreds med de fire prioriterte områdene som er valgt ut. Det er veldig greit å ha fire mål.

Det er klart at fredsdiplomati, det å styrke rådets arbeid for konfliktløsning og konfliktforebygging, er veldig viktig. For vi må ikke være oss selv nok når vi ser hvordan verden henger i hop.

Det å sikre kvinner er veldig viktig. Det er et likestillingsarbeid, og vi vet at kvinner som har en rimelig god hverdag, vil styrke et lokalsamfunn og bygge opp sitt nærmiljø.

For Kristelig Folkeparti vil jeg peke på sivilsamfunn som noe av det viktigste – det å beskytte sivile, inklusiv barn – og der har Norge en lang tradisjon. Vi har u-hjelp, vi har misjon, bistand og humanitære organisasjoner, og vi har bistått ved naturkatastrofer. Alt dette gir en egen dimensjon, mener jeg, til Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet.

Det er klart at klima og sikkerhet henger sammen, altså at konflikt og klima henger sammen, og at Norge poengterer det som et nytt bidrag i arbeidet. Det er en floskel, kanskje, men sikrer man barns beste, er det til det beste for alle, også for voksne og for nasjonen. Og det å sikre kvinner i et sivilsamfunn er av avgjørende betydning.

Jeg ønsker lykke til med en uredd innsats, med å være en pragmatisk brobygger og til å møte og se utfordringer i et globalt perspektiv. Pandemi er én ting, men det er folk og verdensdeler som sliter med store utfordringer, med sult og andre sykdomsgrupper.

Jeg opplevde kampen om ord i FN. Alt tar lang tid, men hvor ellers skal vi diskutere slike ting globalt? Jeg er stolt over at vi nå skal bemanne Sikkerhetsrådet, og jeg ønsker utenriksministeren, UD og delegasjonen lykke til.

Bjørnar Moxnes (R) [11:11:43]: En demokratisk forankring av norsk politikk i Sikkerhetsrådet er viktig, fordi Sikkerhetsrådet fatter store og viktige beslutninger som gjerne er folkerettslig bindende for Norge. Men det tar ikke regjeringen tilstrekkelig på alvor, mener vi. Bare at redegjørelsen kommer i dag, knappe tre uker før Norge tiltrer rådet, sier jo en del. Søreide har hatt tid på seg helt siden juni, så hvorfor først nå, helt på tampen av året? Det gjør at Stortinget ikke får behandlet redegjørelsen, ikke får gjort eventuelle vedtak, før etter at Norge har tiltrådt Sikkerhetsrådet.

Når vi nå først tiltrer, kan ikke politikken, mener vi, gjøres opp av et knippe toppdiplomater i New York. Vi må sikre at pengene blir brukt fornuftig, og at politikken tjener norske interesser. Men her er det et problem som oppstår: For å få denne plassen i Sikkerhetsrådet har Norge inngått en lang rekke stemmebytteavtaler med andre land. Hvilke land vet vi ikke, bare at flere av dem ikke er fremragende demokratier, for å si det sånn. Og hva avtalene forplikter Norge til, vet vi heller ikke, for det er sedvane blant diplomatene å holde sånne avtaler hemmelig.

Hvordan kan vi da være sikre på at de jobber for norske interesser, og hvordan kan vi etterprøve det? Det kan vi ikke ha noen garanti for. Derfor fremmet Rødt i oktober forslag om å sikre en demokratisk forankring av arbeidet vårt i Sikkerhetsrådet. Det vi ønsker, er åpenhet om Norges stemmebytteavtaler og politikk i Sikkerhetsrådet, inkludert en ordning hvor regjeringen legger fram viktige saker for Stortinget i forkant av at de behandles i Sikkerhetsrådet. Det forslaget har dessverre ikke blitt besvart veldig raskt og effektivt av departementet. De har ventet så lenge med å gi en uttalelse til komiteen at komiteen nå ikke rekker – vi rekker ikke – å behandle saken før nyttår, grunnet departementets sendrektighet. Det er etter vårt syn litt arrogant av departementet, men viktigere er det at uten demokratisk forankring og et klart mandat for arbeidet i Sikkerhetsrådet risikerer vi at vi gjør samme feilen som sist gang vi satt i Sikkerhetsrådet, da Norge dessverre viste seg å være lojale mot USA i ett og alt.

Fredsforsker Stein Tønnesson har oppsummert sin analyse av hvorfor vi mislyktes sist gang, på følgende vis:

«(…) konsensusprinsippet ble drevet for langt. Når Sikkerhetsrådets mektigste medlem viste stadig mindre respekt for multilaterale avtaler og hevdet sin rett til å angripe andre medlemsland militært, selv uten (…) FN-mandat, måtte det oppstå situasjoner hvor det eneste riktige var å si klart og tydelig fra.»

Men det gjorde altså ikke Norge den gang. Det er grunn til å tro at vi kan legge oss på en lignende linje også denne gangen, og det er ikke mindre problematisk gitt at stormaktenes indre motsetninger er betydelig sterkere enn de var for 20 år siden.

Jeg merker meg at utenriksministeren i sin redegjørelse ikke svarer på hvilke forpliktelser som diplomatkorpset har inngått på vegne av Norge for å få plassen i rådet. Jeg lurer også på hvorfor regjeringen ikke ser behovet for en sterkere demokratisk forankring her i Stortinget av politikken som skal føres i Sikkerhetsrådet.

Så er jeg glad for det som sies om folkeretten – det er viktig. Men jeg hørte nok ingen veldig klare og tydelige forpliktende tiltak. For eksempel: Hvorfor vil ikke regjeringen støtte Rødts forslag om å la den internasjonale straffedomstolen få håndheve folkerettens krigsforbud? Det forslaget ligger i Stortinget, men støttes ikke av regjeringspartiene, etter hva vi har sett så langt.

Så lurer jeg til slutt på om regjeringen har lært noe fra forrige gang, for 20 år siden. Kan vi forvente en annen politikk enn det vi så den gang? I en film som for mange har blitt en slags tradisjon ved juletider, sier Hugh Grants statsministerkarakter følgende: «We may be a small country, but we’re a great one, too.» Er det håp for at også Søreide, når det kreves, vil stå opp mot USA for norske interesser i Sikkerhetsrådet? Heller enn å følge USA kan Norge stå på en selvstendig linje som både styrker små staters interesser, og som vektlegger folkeretten og internasjonale avtaler. Det er det Rødt går inn for. Jeg håper at også regjeringen velger en sånn linje, framfor som sist, hvor vi i ett og alt dessverre gjorde det som stormakten i vest ønsket at vi skulle gjøre.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:16:47]: Først vil jeg få si takk for både hyggelige ord og gode innspill, og også takk for at jeg fikk komme til Stortinget og redegjøre da jeg ønsket det, fordi jeg mener det er viktig at vi før vi går inn i Sikkerhetsrådet, også drøfter og gjennomgår de hovedprioriteringene vi skal ha.

Så er det, som jeg sa i min redegjørelse også, et høyt tempo i arbeidet i Sikkerhetsrådet. Det betyr at vi kan komme til å ha møter flere ganger om dagen, det er mange saker på rådets dagsorden, men det at Stortinget både er godt kjent med og diskuterer rammene og prioriteringene, mener jeg er viktig.

Jeg skal forsøke på noen minutter å svare kort på en del av hovedspørsmålene som har kommet, og jeg beklager på forhånd at ikke alt kan bli like dyptpløyende, av tidshensyn. Men til spørsmålet fra komitélederen først – la meg gi noen konkrete eksempler på hvordan vi vil jobbe med de fire hovedprioriteringene: Når det gjelder beskyttelse av sivile, har vi tatt et særlig internasjonalt ansvar for å bekjempe og forebygge seksuell og kjønnsbasert vold. Til det hadde vi i fjor en stor konferanse i Oslo der vi samlet inn penger, men også hadde en styrket normativ innsats. Det vi særlig fokuserte på, var behovet for at man ikke kan ha straffrihet for den typen overgrep. Det er en viktig driver for at denne typen overgrep ikke slutter.

Når det gjelder klima og sikkerhet, gjelder det å få det opp på dagsordenen i Sikkerhetsrådet. Det har vært vanskelig til nå, og det er nettopp derfor vi i samarbeid med NUPI, SIPRI og også tyske aktører ønsker å bedre kunnskapstilfanget om sammenhengene. Vi mener det kan være viktig for å løfte debatten.

Når det gjelder kvinner, fred og sikkerhet, er vi opptatt av implementering, som jeg nevnte. Jeg vil trekke fram to eksempler på måten vi jobber på. Det ene er at vi støtter lokale kvinnemeglernettverk, altså lokale i betydningen andre steder i verden. Det er viktig for en direkte implementering. Det andre vi gjør, og som er en veldig vesentlig del av dette, er at vi bruker erfaringene våre fra freds- og forsoningsinnsats til å trekke fram behovet for at kvinner skal involveres tidlig i prosessen, ikke mot slutten av prosessen. Det er to eksempler.

Når det gjelder fredsdiplomati, har vi over 30 år med erfaring, og vi har erfaring Sikkerhetsrådet trenger. Nettopp derfor mener vi at det kan være en viktig del av dette.

Så er det selvfølgelig helt riktig som komitélederen sier, at mange uventede hendelser vil komme til å prege arbeidet vårt, i likhet med arbeidet til andre land. Vi kommer til både å ha selvtillit og å være realistiske. Det er en viktig side av dette.

Så tar Michael Tetzschner opp behovet for reform. Det er jeg også helt enig i. Det har vært en del av kampanjen vår også, både større åpenhet og bedre arbeidsmetoder i Sikkerhetsrådet for å få til mer, rett og slett, som både et valgt medlem og som faste medlemmer.

Så til Tybring-Gjeddes poeng, om det kan skade norske interesser. Jeg mener nei. Det betyr ikke, som jeg sa, at vi ikke kommer til å komme i vanskelige dilemmaer og måtte gjøre krevende avveininger. Men jeg tror det representanten Tybring-Gjedde overser, er at det vi gjør f.eks. på fred og forsoning, er noe der vi har sterk støtte fra land som ellers er uenige om mange ting. Når det gjelder Israel og Palestina, jobber vi jo som AHLC-formann med sterk støtte fra USA. Når det gjelder spørsmålet om Afghanistan, er det det samme – der er også Russland og Kina involvert. Så jeg mener tvert imot at det vi gjør på bl.a. fred og forsoning, også er en sikkerhetspolitisk kapital for Norge som gjør at vi øker vårt utenrikspolitiske handlingsrom på andre områder, og sånn sett ivaretar våre interesser.

Så gjør vi jo ikke dette for mitt ellers utmerkede embetsverks skyld. Dette gjør vi for å ivareta norske interesser, og det er det viktig å understreke.

Så to ting – det ene er knyttet til matvaresikkerhet. Det er en veldig viktig problemstilling som Navarsete nevner. Vi mener at det ofte er en konsekvens av klimaendringer, som også får store utslag for konfliktpotensialet. Det er også en av årsakene til at Norge på fredag ratifiserte de tilleggsområdene for krigførende metoder som ligger i Roma-vedtektene, nemlig at sult ikke skal kunne brukes som et våpen i krig. Det er en del av dette.

Så til slutt – på 20 sekunder – vil jeg bare vise til svaret jeg har gitt til Stortinget om både arbeidsmetoder, som jo Stortinget står helt fritt til å bestemme selv, og hva som er bakgrunnen for hvordan vi agerer, i likhet med tidligere regjeringer, når det gjelder stemmebytteavtaler. Jeg har for så vidt ikke behov for å gå mer i detalj på det enn det som står i brevet, men bare si at vi er opptatt av fra regjeringas side å ha en god dialog med Stortinget om disse sakene. Det mener jeg at vi kan få til godt gjennom både de gangene jeg er i Stortinget og redegjør, og de organene Stortinget har for den typen diskusjoner.