Statsråd Bent Høie [10:04:52]: Jeg vil takke for anledningen til å redegjøre for Stortinget om status og håndtering av koronapandemien.

Siden statsministerens redegjørelse 19. juni har situasjonen utviklet seg videre. Det er derfor naturlig å orientere Stortinget om situasjonen på nytt.

Koronapandemien er den alvorligste krisen Norge har opplevd siden andre verdenskrig. Pandemien og smitteverntiltakene som ble iverksatt, har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet. Covid-l9-pandemien har fra starten av vært en nasjonal hendelse som har rammet nær sagt alle deler av samfunnet, og krisehåndteringen har vært løftet til regjeringen.

I disse dager er det sju måneder siden de mest inngripende tiltakene i fredstid ble innført i Norge. Ved en stor felles dugnad lyktes vi med å få ned smittetallene. Da juni kom, var det fortsatt smitte i Norge, men på et lavt nivå. De fleste av tiltakene som ble innført 12. mars og i dagene etter, kunne gradvis oppheves. Også i Europa var smittetallene i de fleste land kommet ned på et mye lavere nivå enn på lenge. Vi kunne derfor oppheve karanteneplikten fra flere land utover sommeren. Men i verden for øvrig var smitteutviklingen svært bekymringsfull.

Da vi stengte ned landet i mars, var det ca. 100 000 som var bekreftet smittet på verdensbasis. Da statsministeren redegjorde for Stortinget i juni, var ca. 7 millioner mennesker bekreftet smittet. I dag er det over 36 millioner som er bekreftet smittet over hele verden. Mer enn én million mennesker er døde av covid-19. Dette er en skremmende og svært alvorlig situasjon.

De norske tallene står fortsatt i kontrast til situasjonen i mange andre land, som har rask stigning i smitte. Per i dag er mer enn 15 500 bekreftet smittet, og 276 er døde på grunn av covid-19 i Norge. Vi har lavere smittetall enn vi ser ellers i Europa, selv om vi også har hatt en økning etter sommeren. Men situasjonen kan fort endre seg. Vi har sett i flere andre europeiske land og også i våre naboland at det kan skje.

Den første forsiktige gjenåpningen av samfunnet startet allerede i april. Etter det har vi åpnet opp gradvis og kontrollert. Hele veien har vi fulgt nøye med på utviklingen for å beholde kontrollen. Den 7. mai vedtok regjeringen en langsiktig strategi og plan for håndtering av koronapandemien og justering av tiltak. Målet med strategien var å holde smittespredningen under kontroll. I strategien skisseres det bl.a. hvilke prinsipper som må legges til grunn for justering av tiltak, og hvilke forutsetninger som må være til stede før justering av smitteverntiltak besluttes.

Strategien ble fulgt opp med en beredskapsplan for smitteverntiltak som kan iverksettes ved økt smittespredning. Beredskapsplanen kom 10. juni og har hele tiden vært et godt grunnlag for raske beslutninger og riktig respons når det har vært nødvendig.

Noen grunnleggende tiltak har hele tiden ligget i bunnen. Det er å holde én meters avstand, holde oss hjemme når vi er syke, og å vaske og sprite hendene.

Ved de lokale utbruddene i høst er tiltakene iverksatt med utgangspunkt i beredskapsplanen – både nasjonalt og lokalt.

Fra 15. juli åpnet regjeringen for reiser til og fra land i Schengen- og EØS-området som hadde en tilfredsstillende smittesituasjon uten karanteneplikt. Regjeringen fastsatte objektive kriterier for smittenivå i EU- og EØS-land. Reisende fra land som oppfylte kriteriene til såkalte grønne land, ble unntatt fra karanteneplikten. Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag å vurdere smittenivået ukentlig, basert på disse kriteriene. Øvrige land ble definert som røde land, hvor kravene til karantene ble videreført. Vi arbeider tett sammen med de nordiske landene om dette, spesielt med Danmark. I Norden vurderes smittesituasjonen på regionalt nivå.

Gjennom hele sommeren holdt smittesituasjonen seg på et lavt nivå. Vi så den samme utviklingen i Europa og i Norden. Flere land og regioner ble grønne. I slutten av juli kom det lokale utbrudd flere steder i landet. Dette var ventet og beskrevet som en sannsynlig utvikling i det som heter scenario 1 i regjeringens strategi. Så lenge smitten er i samfunnet og en ikke har oppnådd immunitet gjennom vaksinasjon, vil smitten blusse opp enkelte steder.

I Oslo ble mange mennesker smittet etter å ha festet sammen. 69 kommuner jobbet hardt for å følge opp passasjerer som hadde blitt smittet på hurtigruten. I Sveio og i Moss ble det meldt om mange tilfeller.

Det var fortsatt lite smitte i Norge som helhet, men økningen lokalt var likevel bekymringsfull. Vi så også at smitten økte i mange land som tidligere hadde hatt kontroll på viruset. Flere land begynte å stenge ned – der de tidligere hadde åpnet opp. Grønne land og regioner ble igjen røde.

I Norge hadde vi lav smitte gjennom sommeren. Derfor fikk vi ikke testet effekten av testing, isolasjon, smittesporing og karantene, ofte omtalt som TISK, i kombinasjon med nettopp strenge lokale tiltak som ble innført for å slå ned lokale utbrudd. Dette gjorde det nødvendig å bremse for å beholde kontrollen.

Utfordringen var å hindre at smitten økte så mye at vi igjen måtte stenge skoler, sykehjem og arbeidsplasser. Det betyr at andre ting ble satt på vent. Planen var at gjenåpningen av samfunnet skulle fortsette utover sensommeren og høsten, dersom smittesituasjonen gjorde det mulig. Smittesituasjonen endret seg, og gjenåpningen ble derfor ikke mulig. Vi måtte først få testet at strategien med å slå ned utbrudd lokalt virket tilstrekkelig til å beholde kontrollen. Så vi åpnet likevel ikke for arrangementer med 500 personer fra 1. september, men beholdt grensen på 200 personer. Vi åpnet heller ikke for verken trening, kamper eller konkurranser i breddeidretten for voksne fra 1. september.

Vi så at lokale utbrudd kunne spores både til private fester og serveringssteder, og vi strammet inn på noen områder. Fra 9. august ble det forbudt å servere alkohol etter midnatt over hele landet. I ukene etter skjenkestoppen gikk antall smittede kraftig ned, både på private fester og serveringssteder.

Ferietiden nærmet seg slutten, og det var skolestart. Det ville bli trangere på kollektivtransporten i de store byene. Regjeringen oppfordret flest mulig til å gå eller sykle til jobb og skole. Vi oppfordret alle arbeidsgivere om å legge til rette for bruk av hjemmekontor og forskyve arbeidstiden når det lot seg gjøre, for å unngå reiser i rushtiden.

Hvorfor økte smitten? Mange mente at det skyldtes at vi åpnet for reiser til og fra andre land. Økt reiseaktivitet er bare en del av forklaringen. Det viste seg at bare en mindre del av de smittede kunne spores direkte til utlandet.

Som en del av bremsingen anbefalte regjeringen likevel norske innbyggere å unngå unødvendige reiser til utlandet. Dette skyldtes også at smittesituasjonen endret seg raskt i mange europeiske land. Flere kunne risikere å reise til et grønt land, men ende opp med karantenekrav når de kom hjem. For å tydeliggjøre regjeringens anbefaling ble alle land som tidligere var grønne, definert som gule fra 12. august.

Den 9. august åpnet Bergen en teststasjon på Flesland. I et møte med de aktuelle kommunene 10. august signaliserte Helsedirektoratet, etter avklaring med regjeringen, at staten tok sikte på å kompensere kommunene for kostnader til drift at teststasjoner. Første teststasjon etter dette var i gang 12. august. Deretter ble det raskt etablert teststasjoner på utvalgte flyplasser, havner og grenseoverganger, slik at reisende enkelt kunne teste seg når de kom til landet.

Den 21. september foreslo regjeringen overfor Stortinget en øremerket tilskuddsordning for å dekke kommunenes kostnader til slike testsentre. Reisende som kom fra røde land, ble pålagt å bruke munnbind på vei til stedet der de skulle være i karantene. Det ble ikke åpnet for innreise fra land utenfor EU- og EØS-området.

I midten av august forverret smittesituasjonen seg fordi det oppsto flere større lokale utbrudd. Indre Østfold kommune hadde innført omfattende tiltak for å slå ned et stort utbrudd. Det var også store lokale utbrudd i Oslo og flere andre steder. Fra mandag 17. august anbefalte regjeringen munnbind i kollektivtrafikken i Oslo kommune og i bo- og arbeidsmarkedsregionen Indre Østfold. Anbefalingen gjaldt bare når det var umulig å holde én meters avstand.

I landet som helhet har det vært relativt lave smittetall sammenliknet med andre land. Likevel har lokale utbrudd ført til at antall smittede har økt jevnt utover høsten. Men vi har også erfart at lokale utbrudd har blitt slått ned som følge av en stor innsats i kommunene. I Bergen kommune var det et stort utbrudd for en måned siden. Kommunen tok resolutt grep og satte inn strenge tiltak. Tre uker senere var utbruddet slått så langt ned at kommunen igjen kunne åpne opp.

Disse erfaringene er avgjørende for at regjeringen nå har begynt å lette på flere nasjonale tiltak, samtidig som vi har lagt til rette for sterkere tiltak ved lokale utbrudd. Det kommer jeg tilbake til.

I det siste har situasjonen i Oslo vært bekymringsfull. Det har vært flere utbrudd. Antall smittede økte betydelig flere uker på rad. I tillegg er det mange smittetilfeller hvor det ikke har vært mulig å spore hvor man er blitt smittet.

Jeg er glad for at Oslo 28. september innførte flere strenge tiltak for å slå ned smitten i byen. Også kommunene rundt hovedstaden fulgte raskt opp og fastsatte egne tiltak som støtter opp under tiltakene til Oslo. Vi håper at de lokalt forankrede tiltakene vil gi effekt, men både Oslo kommune og helsemyndighetene følger nå nøye med på utviklingen.

Smittesporing er viktig for å holde smitten nede. Som et hjelpemiddel ble Smittestopp-appen lansert i april. To måneder senere deaktiverte Folkehelseinstituttet Smittestopp-appen og slettet alle personopplysninger. Grunnen var at Datatilsynet hadde varslet vedtak om midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger knyttet til Smittestopp. Stortinget vedtok i tillegg føringer for samtykke. Derfor har vi nå valgt å gå videre med en helt ny løsning som er basert på rammeverket til Google og Apple. Den nye appen kan bare brukes til varsling til personer som har vært i mulig nærkontakt med en som er smittet, ikke til forskning og analyse.

Med Smittestopp mistet vi et verktøy som kunne gitt oss nyttig kunnskap om smittespredningen og befolkningens bevegelser, noe som ville vært et godt grunnlag for enda mer målrettede smitteverntiltak. Den nye løsningen vil ikke gi oss den samme informasjonen, men vil være et nyttig verktøy for å kunne varsle nærkontakter raskere. Målet er å kunne tilby befolkningen den nye appen i løpet av høsten, men vi må også her være forberedt på at det kan være utfordringer og skje utvikling av løsningen underveis. Det er også erfaringene fra de landene som har tatt denne løsningen i bruk. Jeg oppfatter at dette vil være en løsning som ivaretar Stortingets vedtak.

Regjeringen følger godt med på smittetallene nasjonalt og lokalt. Nasjonalt har antallet meldte smittede gått opp siden begynnelsen av august, fra omtrent 300 tilfeller i august til 800–900 tilfeller per uke nå. Bildet har vært preget av mange lokale utbrudd og store geografiske variasjoner i smittesituasjonen rundt om i landet. Den 30. september besluttet vi derfor å lette på enkelte nasjonale smitteverntiltak med virkning fra 12. oktober. Samtidig må kommunene vurdere strengere tiltak lokalt der smittepresset er høyt.

De fleste steder i landet har vi god kontroll på smittesituasjonen. Samtidig som noen kommuner har hatt en tøff tid med utbrudd, smittesporing og lokale tiltak, er det mange kommuner som verken har eller har hatt smitte. Men kommunene har vist at de sammen med befolkningen kan ta kontrollen tilbake. Regjeringen har derfor gjennomført flere lettelser nasjonalt – mot at kommuner som får smittespredning, strammer inn lokalt:

Vi har gjenåpnet for normal trening for breddeidrett for voksne over 20 år i tråd med idrettens egen plan for faseinndelt gjenåpningsprosess.

Publikum kan sitte på annethvert sete der det er fastmonterte seter.

Den nasjonale skjenkestoppen ble opphevet natt til i dag. Men serveringssteder med skjenkebevilling må fortsatt holde oversikt over hvem som er til stede.

Det åpnes for utendørsarrangementer med inntil 600 personer til stede samtidig, fordelt på kohorter med inntil 200 personer.

Dersom smitten øker eller det oppstår lokale utbrudd, må kommunene vurdere om det er behov for tiltak som skjenkerestriksjoner, og om breddeidretten for voksne bør ta pause fram til smitten er under kontroll, slik Oslo kommune har fattet vedtak om.

Regjeringen sendte 21. september ut et nytt rundskriv til kommunene som en hjelp til raskt å kunne fatte nødvendige vedtak, f.eks. forbud mot sammenkomster over en viss størrelse eller andre tiltak som begrenser sosial omgang mellom folk. Rundskrivet har en oversikt over anbefalte lokale tiltak ved utbrudd og det juridiske grunnlaget for disse samt veiledning om hvordan kommunale vedtak kan utformes. Rundskrivet ble oppdatert i forbindelse med ikrafttredelsen av de nasjonale lettelsene 12. oktober.

Det er kommunene som står fremst i kampen om å slå ned smitten. Kommuner som har opplevd smitteutbrudd, har gjort en kjempeinnsats med å håndtere dem. Fordi kommunene har vært raske med å innføre lokale tiltak og kommunisert godt med innbyggerne, har vi til nå beholdt kontrollen.

God kommunikasjon til befolkningen er svært viktig for å fremme oppslutning om smitteverntiltakene.

I høst er testkapasiteten økt betydelig både i helseregionene og i kommunene. Vi har testet mange flere, og vi har raskt fått kontroll over spredningen.

Kommuner som har opplevd smitteoppblomstring, har fulgt en klar oppskrift. Tydelig ledelse og raske avgjørelser står øverst. Deretter handler det om effektiv smittesporing, og at flest mulig nærkontakter testes raskt.

Kommunene må ha nok personell i beredskap, og de må raskt kunne varsle befolkningen gjennom media. De må også kommunisere utad på en måte som skaper tillit og motiverer innbyggerne til å følge reglene.

Ingen vet hvilken kommune som rammes neste gang. Alle må være forberedt på utbrudd. Heldigvis har vi fått mye verdifull erfaring fra de kommunene som har håndtert utbruddene. Dette er erfaringer som andre kommuner nå drar veldig stor nytte av, og som kan redde liv og spare samfunnet for store kostnader. Vi bidrar til at disse erfaringene deles, og gjør dermed kommunene bedre forberedt i forkant.

Kommunene som står i dette, får god hjelp av de nasjonale helsemyndighetene. Vi har bl.a. etablert et nasjonalt smittesporingsteam ved Folkehelseinstituttet som bidrar i dette arbeidet.

Helsemyndighetene følger situasjonen nøye. Dersom utviklingen skulle tilsi det, vil vi raskt kunne komme med nye nasjonale tiltak.

Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om å offentliggjøre det faglige grunnlaget for nye smitteverntiltak før de annonseres, fra og med denne uken.

Vi skal beholde kontrollen på smitten og slå ned lokale utbrudd når de oppstår. Det er et overordnet mål. Det innebærer at kommunene må sikre at de har tilstrekkelig kapasitet til testing, smittesporing, overvåking og etterlevelse utover høsten og vinteren. Helsedirektoratet leder et innsatsteam som skal gjennomgå alle ledd i testsystemet, slik at vi sammen skal klare dette store arbeidet.

Kommunene står fortsatt overfor store utfordringer. I april ble kommunene bedt om å etablere en ukentlig testkapasitet på prøvetaking tilsvarende et nivå på 5 pst. av kommunens innbyggere. Den økte kapasiteten skulle etableres gjennom en gradvis opptrapping og være på plass fra august 2020.

I midten av september rapporterte Helsedirektoratet at kommunene var i stand til å teste 1,5 pst. av befolkningen per uke, og at de – med noen få unntak – kunne øke kapasiteten til å teste 5 pst. av befolkningen for en periode. Per i dag er mer enn 1,1 millioner tester utført.

Tilgjengelighet på personell er en stor utfordring for kommunene. Kommunene bør vurdere hvordan de eventuelt kan benytte seg av annet personell enn det de disponerer til daglig, og legge planer for dette.

Helsepersonelloven legger til rette for å benytte annet personell enn helsepersonell, forutsatt at de får nødvendig opplæring og veiledning. Flere kommuner er godt i gang med dette arbeidet. Det er vedtatt flere midlertidige regelverksendringer for å lette og forenkle situasjonen for en rekke yrkesgrupper i helsetjenesten. For eksempel kan siste års helsefagstudenter få lisens og bidra i en mobilisering ved smitteutbrudd.

Regjeringen anbefaler at kommunene rekrutterer personell til å opprettholde beredskapen – i første omgang fram til sommeren 2021.

Direktoratet har også etablert et helsepersonellregister der over 7 500 personer har registrert seg som tilgjengelig for kommuner og helseforetak.

Sivilforsvaret og de frivillige har gitt viktige bidrag i håndteringen av pandemien.

Regjeringen forstår at mange kommuner er bekymret for egen økonomi, og at de derfor kan være tilbakeholdne med å iverksette alle disse tiltakene. For å redusere denne usikkerheten sendte kommunal- og moderniseringsministeren og jeg brev til alle landets ordførere 4. september. I brevet skriver vi at regjeringen tar sikte på å dekke alle nødvendige kostnader i kommunesektoren med oppfølging av TISK-strategien og særskilte smittevernstiltak i 2020 og i 2021. Vi skriver også at regjeringen vil vurdere særskilt kompensasjon til kommuner som har hatt store ekstrautgifter som følge av lokale smitteutbrudd.

Denne lovnaden har vi fulgt opp i Prop. 142 S for 2019–2020, som ble lagt fram 21. september. Der foreslår vi å bevilge 500 mill. kr til kommuner som har hatt særlig store utgifter som følge av utbrudd.

Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal avdekke hvilke konsekvenser koronapandemien har for kommunene. Regjeringen vil komme tilbake til behov for eventuell ytterligere kompensasjon til kommunesektoren for de koronarelaterte ekstrakostnadene i omgrupperingen for 2020.

Vi har også informert kommunene om at regjeringen vil legge fram et tilleggsnummer til 2021-budsjettet i løpet av november, med foreløpige anslag for merutgifter og mindreinntekter for kommunesektoren i 2021 med tilhørende bevilgningsforslag.

Jo tidligere testsvar, dess tidligere kan vi sette inn tiltak. Vi vurderer derfor muligheten for raskere testløp og bruk av hurtigtester for å øke testkapasiteten og få raskere svar – til en lavere pris. Helse Sør-Øst har allerede inngått kontrakt om 3 millioner hurtigtester og opsjon på 2 millioner til. Spyttprøver, som nå testes ut i Oslo, og hurtigtester vil kunne lette arbeidet i kommunene og for helseforetakene betraktelig.

Om lag halvparten av kommunene har nå tatt i bruk digitale verktøy for smittesporing, og flere steder er det mulig å bestille koronatest digitalt. Fylkesmennene har bidratt med skjønnsmidler for å få dette på plass flere steder og koordinerer at kommuner i samme område kan bruke like verktøy. På nasjonalt nivå er prøvesvar til innbyggere og helsepersonell gjort raskt tilgjengelig via helsenorge.no og kjernejournal.

Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Direktoratet for e-helse samarbeider nå om digitale løsninger for bedre deling av data for å sikre bedre overvåking, herunder varsling til kommunelegene. Et nasjonalt smittesporingsteam er under oppbygging i Folkehelseinstituttet. Teamet bistår kommunene i smittesporingsarbeid og vil være viktig for å hindre spredning av smitten i kommuner med utbrudd, spesielt når flere kommuner er berørt.

Koronapandemien er i stadig utvikling og følges nøye av helsemyndighetene. Det er en løpende vurdering hvorvidt man skal ha en rettslig regulering eller anbefalinger på nasjonalt nivå. Det avgjørende er hvordan smittesituasjonen er til enhver tid. Rettslige tiltak i form av plikter og forbud for å hindre smittespredning i Norge må ha hjemmel i smittevernloven § 1-5. Det innebærer at tiltak må være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og framstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Ved iverksettelse av smitteverntiltak skal det legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltakene gjelder.

Karantenereglene har vært et gjennomgående nasjonalt tiltak under hele pandemien. Reglene er endret flere ganger i tråd med smittesituasjonen. Det har også vært ulike regler for innreisekarantene og smittekarantene. De hyppige endringene har bidratt til at karantenereglene er blitt oppfattet som uoversiktlige og kompliserte. Regjeringen har derfor forenklet og tydeliggjort karantenereglene i covid-l9-forskriften fra 14. september.

Regjeringen arbeider også videre med å gjennomgå hele covid-l9-forskriften med tanke på forenklinger og forbedringer.

Det pågår også en prosess i EU for ytterligere å styrke koordinering av reiserelaterte tiltak. Prosessen ser ut til å munne ut i en ny rådsanbefaling. Norge har stilt seg positiv til dette initiativet. Dette vil kunne skape forutsigbarhet for landene og hindre ubegrunnede hindringer. Samtidig er det opp til nasjonale myndigheter å vurdere risikobildet og beslutte tiltak ut fra nasjonale forhold.

Pandemien medførte at mange helse- og omsorgstjenester fikk redusert åpningstid eller ble stengt. Dette rammet sårbare grupper, særlig utsatte barn og unge. Mange av dem som var sårbare fra før, er blitt mer sårbare i denne tiden. Samtidig viste aktørene i helse- og omsorgstjenesten stor evne til omstilling under pandemien. Tjenester som før krevde fysisk oppmøte, ble raskt flyttet over på digitale plattformer og hjem til pasienten. Det har vært en markant vekst i bruk av videokonsultasjon, velferdsteknologi og nettbaserte behandlingsprogram. Utvidet bruk av digitale helse- og omsorgstjenester bidro til at mange kunne opprettholde sitt tilbud til pasienter og brukere gjennom pandemien.

Vi må forsøke å unngå at pandemihåndteringen går ut over viktige tjenester i kommunene. Det gjelder ikke minst tjenester til barn og unge som strever, til eldre og til mennesker som strever med psykiske lidelser og rus.

I vår innførte vi besøksstans på sykehjem og sykehus for å hindre spredning av smitte blant dem som er mest utsatt. Både beboere, pasienter og pårørende opplevde besøksstans som en stor belastning, med ensomhet og isolasjon. Da vi fikk kontroll på smittespredningen i vår, åpnet vi opp for besøk igjen.

Fylkesmennene rapporterte at mange gjorde en flott innsats med å legge til rette for besøk og åpne opp avlastnings- og aktivitetstilbud. Men fortsatt praktiseres reglene unødvendig strengt noen steder, med strenge begrensninger for når og hvor ofte besøk kan mottas, og hvor lenge besøket kan vare.

Jeg vil presisere at slike tiltak bare kan forsvares for å begrense alvorlig smittespredning. Pasienter og beboere skal kunne få besøk av sine nærmeste. Fylkesmennene følger nå opp kommuner som har for strenge regler for besøk. Samtidig har vi gjort nasjonale anbefalinger for besøksordninger enda klarere for å ivareta menneskers behov for besøk og sosial omgang med andre.

Besøksstansen ble innført ved helseinstitusjoner og ikke i private hjem. Dessverre ser vi nå at mange kommuner også innførte besøksstans i omsorgsboliger og bofellesskap, som i realiteten er beboernes egne private boliger. Dette skjedde til tross for at Helsedirektoratet presiserte at adgangskontroll og besøksbegrensninger i private hjem må skje frivillig, etter dialog med bruker, pårørende og eventuell verge. Beskjeden var tydelig i direktoratets rundskriv av 14. mars, og budskapet ble ytterligere presisert 20. april – etter en henvendelse fra bl.a. Norsk Forbund for Utviklingshemmede. I et brev av 29. mai ba Helsedirektoratet landets fylkesmenn følge opp budskapet i sine respektive kommuner. Budskapet ble gjentatt av helsedirektøren på fredagens pressekonferanse. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak og be om at koronakommisjonen ser spesielt på denne saken.

I begynnelsen av pandemien var det flere kommuner som omdisponerte personell fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten til oppgaver med koronapandemien. Tilbudet i tjenesten ble redusert, og det førte til reaksjoner både blant helsepersonell og blant brukere. Regjeringen uttrykte tidlig bekymring for barn og unge som av ulike årsaker er ekstra sårbare. Selv om smitteverntiltakene har vært nødvendige, har vi hele tiden vurdert hvilken betydning tiltakene har for sårbare barn.

Som følge av pandemien og nedstengningen fikk en del tjenester som yter bistand til sårbare barn og unge, redusert kapasitet, og vi fryktet at dette ville gå spesielt ut over de sårbare barna. En arbeidsgruppe som ble nedsatt for å se på tjenestetilbudet til sårbare barn og unge, som f.eks. barn som lever under vanskelige familieforhold eller har psykiske helseutfordringer, bekrefter at en del av årsaken til den reduserte aktiviteten skyldtes omdisponering til oppgaver i forbindelse med koronapandemien. Rapporten fra arbeidsgruppen har gitt oss viktig kunnskap om tjenestetilbudet til sårbare barn og unge på tvers av sektorer. I tillegg har gruppen bidratt til et tettere samarbeid mellom direktoratene og mer koordinert innsats.

I et anmodningsvedtak har Stortinget bedt regjeringen utarbeide klare retningslinjer for hvordan sårbare barn og unge, rusavhengige, funksjonshemmede, mennesker med alvorlige psykiske lidelser og andre utsatte grupper skal ivaretas ved en eventuell ny nedstenging. Regjeringen vil følge opp dette vedtaket på en egnet måte.

Den 19. mai ba jeg Helsedirektoratet skrive til kommuner og helseregioner og minne om at ansvarlig for tjenestene foretar en vurdering av nødvendighet før de omdisponerer personell. I brevet til ordførerne 4. september gjør vi det helt klart at helsesykepleiere som hovedregel ikke må brukes i arbeidet med testing og smittesporing.

Helsedirektoratet vurderer fortløpende om det er behov for andre tiltak, og følger tett med på hvilke virkninger koronasituasjonen har for psykisk helse og livskvalitet i befolkningen og for sårbare grupper.

Det siste halvåret har vært krevende for voksne med behov for rehabilitering. Mange måtte avbryte rehabiliteringen enten ved de private rehabiliteringsinstitusjonene eller hos andre aktører fordi virksomhetene ble pålagt nedstengning. Nå som de fleste tilbudene har åpnet igjen, er det fortsatt krevende for mange å ha nærkontakt med behandler og forholde seg til ulike rutiner for smittevern.

I revidert nasjonalbudsjett bevilget Stortinget bl.a. 75 mill. kr til kommunenes arbeid overfor særlig utsatte grupper under pandemien. Dette var en del av tiltakspakken rettet mot barn og unge. Særlig er det viktig å sørge for at aktivitets- og avlastningstiltak, som i dag er stengt eller redusert, kan komme tilbake til normalsituasjonen. Det ble også i revidert statsbudsjett i forbindelse med budsjettforliket bevilget 400 mill. kr til en tiltakspakke for sårbare eldre.

Det er for tiden relativt få pasienter innlagt på norske sykehus med covid-19. Vi har hatt god intensivkapasitet. Helseregionene rapporterer at de har tilnærmet normal drift og er i gang med å ta inn ventelistene fra i vår. Sykehusene har gjort en formidabel innsats med å tilpasse seg den nye hverdagen preget av nye rutiner for smittevern, daglig drift og beredskapsplanlegging. Derfor har de planene klare for å kunne ta imot mange covid-l9-pasienter på kort varsel hvis vi skulle komme i en slik situasjon igjen.

Verden har manglet kunnskap om hvordan koronaviruset påvirker den enkelte som er smittet. Etter et halvt år har vi og andre land høstet en del erfaringer som vi kan bygge videre på for å gi pasientene et godt behandlingstilbud.

Som eksempel på ny kunnskap om viruset har Folkehelseinstituttet analysert flere prøver knyttet til bussreisen i Sør-Norge som kan knyttes til rundt hundre tilfeller av smitte. Viruset tilhører en genetisk undergruppe og har unike mutasjoner som vi ikke tidligere har sett i Norge. En av disse mutasjonene kan muligens øke virusets evne til å infisere celler og dermed gjøre viruset noe mer smittsomt.

Vi har visst at alvorlig syke pasienter med behov for intensivbehandling kan få senskader, men at koronaviruset kan gi relativt unge mennesker med god helse senskader i form av slapphet og utmattelse i lang tid framover, har nok også kommet overraskende på mange. I en rapport fra juni 2020 beskriver fagrådet for rehabilitering i Helse Sør-Øst et pasientforløp for rehabilitering av pasienter med covid-l9.

Gjennom våren og sommeren er det satt i gang en rekke tiltak hvor norske forskningsmiljøer deltar for å få ny kunnskap, både nasjonalt, gjennom EU og gjennom Verdens helseorganisasjon. I tillegg er Norsk intensivregister utvidet til å bli et pandemiregister som inkluderer alle pasienter innlagt i sykehus med covid-l9. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å skaffe kunnskap om senvirkninger etter covid-l9 og foreslå hvordan denne kunnskapen kan formidles til tjenestene og befolkningen.

Forsvarlig bemanning og tilgang til personell med kompetanse i intensivbehandling, særlig intensivsykepleiere, har vært en stor utfordring, spesielt når helsepersonell er blitt smittet eller satt i karantene.

Helseforetakene har satt i gang opplæring og kompetanseutviklingstiltak av egne ansatte og utarbeider et felles nasjonalt internopplæringsprogram for sykepleiere i intensivbehandling. 40 mill. kr. er bevilget til avansert simuleringsutstyr til denne opplæringen.

Regjeringen har opprettet 100 nye midlertidige stillinger for leger i spesialisering, LIS l-stillinger, fra høsten 2020, for å sikre at primær- og spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig tilgang på leger dersom smitteutbruddet blir langvarig. I statsbudsjettet har vi foreslått 100 permanente LIS 1-stillinger.

I et anmodningsvedtak har Stortinget bedt regjeringen gjøre konkrete vurderinger av meroffentlighet når det bes om innsyn i de samlede pasienttallene for hver helseregion i forbindelse med covid-19. Regjeringen vil følge opp vedtaket. Helseforetakene både regionalt og lokalt tilstreber å bidra med opplysninger til offentligheten relatert til covid-19, i den grad dette kan gjøres innenfor rammene av taushetsplikten og hensynet til personvernet. Helseforetakene utgir informasjon om bl.a. tallet på innlagte pasienter i sykehusene. Meroffentlighet vurderes, men kan ikke utøves dersom det vil innebære et brudd på taushetsplikten. Ved små pasientgrupper kan innsyn utgjøre en risiko for å utgi informasjon om behandlingsforløpet til identifiserbare pasienter. Faren for identifisering må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og kan føre til at det ikke kan gis innsyn i detaljerte opplysninger.

Å få på plass vaksine mot covid-19 er svært viktig. Norge er et lite marked av begrenset interesse for store markedsaktører og har ikke nå produksjon av vaksiner til mennesker. Norge er avhengig av å samarbeide med andre land i samme situasjon.

Vi var tidlig ute med ekstra norsk støtte til vaksinealliansen CEPI, og vi har jobbet aktivt for at flere land skal bidra.

For å sikre befolkningen i Norge vaksine har vi valgt å samarbeide med EU. Et stort antall vaksinekandidater er under utvikling. Vi har lovende data fra enkelte studier, men det er fortsatt ukjent hvilke vaksiner som eventuelt vil kunne vise seg å være sikre og effektive.

Norge ønsker tidlig tilgang til vaksine. Vi investerer derfor sammen med EU i en portefølje av vaksinekandidater som er bred nok til at det er sannsynlig at minst én av dem lykkes. EU forhandler med en rekke leverandører om tidlig produksjon og leveranse av vaksiner til Europa.

Det var ingen selvfølge at EUs vaksineanskaffelser også skulle komme Norge til del. Men etter omfattende innsats på politisk nivå og embetsnivå, både i Utenriksdepartementet og i Helse- og omsorgsdepartementet, politisk vilje fra EU og med EØS-avtalens bestemmelser om det indre markedet som hovedbegrunnelse, er Norge nå omfattet av EUs vaksinestrategi. Gjennom tett samarbeid med EU kan vi sikre tilstrekkelig tilgang til vaksiner til Norges befolkning.

Sverige har påtatt seg oppgaven med å videreselge vaksiner fra EUs innkjøpsordning til Norge. Vi inngår derfor avtaler med svenske myndigheter om videresalg av vår pro rata-andel av EUs vaksinedoser under samme vilkår som EUs medlemsland. Jeg er svært glad for at Sverige har påtatt seg en slik rolle.

EU har som uttalt mål å inngå avtaler med ulike produsenter for hver av de mest lovende vaksineteknologiene. Av disse har kommisjonen så langt offentliggjort at de er i forhandlinger med selskapene BioNTech-Pfizer, CureVac og Moderna, i tillegg til avtaler som er inngått med AstraZeneca, Janssen og Sanofi-GSK.

Regjeringen ønsker at en eller flere vaksiner mot covid-19 blir tilgjengelige så raskt som mulig. Utviklingsprosessen kortes ned ved at vi dekker utviklingskostnader og investerer i produksjonskapasitet før vi vet om vaksinen blir godkjent. Det europeiske legemiddelbyrået tar i bruk raske, men forsvarlige godkjenningsprosedyrer. Før en vaksine skal tas i bruk i Norge, må den godkjennes av Det europeiske legemiddelbyrået, som forutsetter at vaksinen oppfyller strenge krav til effekt, sikkerhet og kvalitet. En godkjenning innebærer likevel ikke at risiko for alle bivirkninger er eliminert. Det er derfor viktig at vi er åpne om mulige bivirkninger og overvåker disse underveis.

Regjeringen har besluttet at en vaksine mot covid-l9 skal være gratis for hele befolkningen. Staten vil også dekke kommunenes og sykehusenes kostnader knyttet til vaksinasjon. Regjeringen har også besluttet at vaksinasjon mot covid-19 skal organiseres som en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Det betyr bl.a. at kommunene får en plikt til å sørge for et vaksinasjonstilbud til personer som bor eller oppholder seg i kommunen.

Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å utarbeide en nasjonal plan for vaksinasjon av covid-19. Oppdraget innebærer også å gi anbefalinger om prioritert rekkefølge. Vi håper å kunne begynne å tilby vaksine allerede tidlig i 2021, men tidspunkt for oppstart vil være avhengig av når legemiddelmyndighetene har gitt sin godkjenning.

Norge deltar også i innkjøpsordningen Covax, som er en mekanisme for å sikre global tilgang til vaksiner. Covax-samarbeidet er etablert av Verdens helseorganisasjon, Gavi og CEPI, og er sentralt i regjeringens strategi for å sikre internasjonal solidaritet i arbeidet med utvikling og fordeling av vaksiner.

Under hele koronakrisen har regjeringen vært opptatt av at alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten, skal ha det smittevernutstyret de trenger. I mars opprettet vi en felles innkjøpsordning for smittevernutstyr for å sikre at kommuner og sykehus hadde utstyr i en krevende situasjon. Ordningen som Helsedirektoratet, Helse Sør-Øst og Sykehusinnkjøp HF etablerte, kom raskt på plass, og på en effektiv måte har det sikret gode leveranser i en svært utfordrende global situasjon preget av stor etterspørsel og knapphet.

Ordningen gjør at både kommuner og sykehus i dag har relativt gode lagre av smittevernutstyr. I høst har vi dessuten startet oppbyggingen av et nasjonalt beredskapslager, som vil sikre ytterligere beredskap i dagens situasjon, men også potensielt, med tanke på framtidige kriser. Dette lageret vil på nyåret ha et volum tilsvarende seks måneders forbruk av de fleste kategorier av smittevernutstyr. Etablering av dette lageret skal ikke erstatte den lovpålagte beredskapssikringen som kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten selv har ansvar for.

Jeg vil også vurdere tiltak for å opprettholde et visst nasjonalt produksjonsmiljø av smittevernutstyr.

Den 23. september sendte Helsedirektoratet et brev til kommunene om å bestille det de trenger av smittevernutstyr, minimum for perioden januar til og med august 2021. Ved nyttår vender vi tilbake til normale rutiner, der sykehusene og kommunene selv står ansvarlig for innkjøp av smittevernutstyr. Den nasjonale ordningen har kjøpt inn utstyr fra både kjente og mange nye leverandører og i stor grad hentet utstyret direkte fra produksjonslandene, siden de nasjonale grossistene fikk problemer med å levere ønsket volum i vår. Nå har de nasjonale grossistene økt leveransekapasitet, og det er bygd opp en relativt god lagerstatus i mange kommuner og sykehus. Det betyr at vi nå kan komme tilbake til en mer normal forsyningssituasjon. Ved å gjenåpne de ordinære leveranserutene for smittevernutstyr vil den samlede beredskapen styrkes.

Det betyr ikke at kommunene og sykehusene blir overlatt til seg selv. Den statlige ordningen var nødvendig i en ekstraordinær situasjon, men den har sine utfordringer, spesielt for kommuner som er vant til å få utstyret sitt fra faste leverandører. De ordinære grossistene og leverandørene sier at de nå igjen kan levere utstyr. Det bør være hovedløsningen. Samtidig kan det nasjonale beredskapslageret være der hvis leveransene igjen svikter, eller smitten blir vesentlig annerledes enn det nåværende smittesituasjon og effekt av tiltak tilsier. Regjeringen legger opp til at kommunene vil bli kompensert av staten for nødvendige ekstrakostnader knyttet til test- og smittevernutstyr.

Koronapandemien har påvirket både tilgang til og etterspørsel av legemidler, og det kan ta tid før den globale forsyningssituasjonen normaliseres. Det er viktig at vi fortsatt har høy legemiddelberedskap.

Regjeringen har innført omsetningsrestriksjoner på eksport, rasjonering og prioritering for å sikre at nødvendige legemidler forblir i Norge og kan fordeles rettferdig etter behov.

Vi har også bygd opp nasjonale beredskapslagre av legemidler, og det er inngått avtaler som innebærer en betydelig heving av beredskapen for viktige legemidler for både primær- og spesialisthelsetjenesten. Parallelt utredes det hvordan et permanent beredskapslager for legemidler kan innrettes.

Norsk legemiddelproduksjon kan bidra til å styrke forsyningssikkerheten. Regjeringen vurderer nå hvilke tiltak som skal til for å bedre forsyningssikkerheten i Norge. Vaksiner vil også inngå i disse vurderingene. Vi har også kjøpt inn råvarer for å kunne produsere enkelte intensivlegemidler.

Regjeringen jobber tett med andre nordiske land og med EU for å trygge legemiddeltilgangen. Vi ser også på muligheten for et nordisk samarbeid på produksjonsområdet.

Norge skal lede arbeidet med å sikre at den globale dugnaden mot koronapandemien blir så effektiv som mulig. Sammen med Sør-Afrika er Norge valgt ut til å lede rådet som skal sikre rettferdig tilgang til vaksiner, medisin og testutstyr.

I juni orienterte statsministeren om hvor avhengig Norge er av samarbeidet med EU for å håndtere koronasituasjonen. Det er vi fortsatt. Hver uke deltar vi i EU-møter for å dele informasjon om bl.a. testkriterier, vaksineutvikling, beredskap og krisestøtte. Jeg deltok selv i de ukentlige møtene med EUs helseministre i vår og i sommer for å dele erfaringer og stake ut kursen videre. Koronapandemien har tydeliggjort hvor viktig samarbeidet med EU er for Norge.

Et halvt år inne i pandemien har vi fått mye viktig lærdom. Norge er et lite land med en åpen økonomi. Denne våren opplevde vi også hvor vanskelig det kan være når internasjonalt samarbeid bryter sammen og globale markeder og forsyningskjeder kollapser. Mange land har valgt å ty til proteksjonisme, men pandemien har tydelig demonstrert at det er feil medisin. Effektiv håndtering av slike kriser krever mer internasjonalt samarbeid – ikke mindre.

Situasjonen i Norge skiller seg fortsatt fra situasjonen i mange andre land. Det er jeg glad for. Men vi må hele tiden være forberedt på en situasjon med høye smittetall. Fortsatt har vi lavere smitte enn de fleste andre land, og vi er mer åpne. Men vi har ingen garanti for at dette fortsetter.

Vi skal beholde kontrollen, og vi skal holde smitten nede. Framtidig smittesituasjon avhenger av rask lokal respons og at hver og en av oss følger reglene: holder avstand, holder oss hjemme når vi er syke, og holder hendene rene – og at vi holder ut. Så enkelt – og så vanskelig.

Ingvild Kjerkol (A) [10:47:54]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Vi følger jo med, men en redegjørelse for våre protokoller i denne sal er faktisk både viktig og riktig. Pandemien er ikke over, og mange har nå stått lenge på vakt. 2021 blir nok også et veldig, veldig annerledes år.

Kommunene som opplevde økt smitte på sensommeren og høsten, håndterte det heldigvis effektivt. Som følge av at regjeringen valgte å åpne for utenlandsreiser i sommer, oppsto det en situasjon, og det er klart at i ettertid må man kunne spørre også hvorfor teststasjoner på grensen kom på plass først etter sommeren.

I tiden framover er det viktig med lokale tilpasninger og tiltak og å unngå en polemikk og et svarteperspill mellom enkeltkommuner og helseministeren. Epidemien er ulik i Oslo og i Møre og Romsdal, og vi må ha ulike løsninger. Oslo har reagert effektivt på den smitteoppblomstringen som kom, og vi håper alle sammen nå at man ser effekt av tiltakene. Det samme kan sies om Fredrikstad og Viken-kommunene som også opplevde oppblomstring av lokal smitte.

Vi har god kontroll i Norge, og det beste bolverket for vår situasjon er at vi har en felles solidarisk helsetjeneste som når alle. Vi er et gjennomorganisert samfunn. Alle bor i en kommune og har fått rett til trygghet av denne sal.

Så er det fortsatt mange ting vi må lære av. Vi må ha en plan for rehabilitering av koronapasienter. Vi må unngå rovdrift på ansatte. Og det er fortsatt sånn at vår intensivkapasitet er lav sammenlignet med andre land. Vi må fortsette å bygge den kapasiteten, deler av det redegjorde også helseministeren for.

Mange kommuner har nå sykehjem hvor tunge vaktordninger har gitt ekstra smittevern. Det er veldig viktig at beredskapen opprettholdes samtidig som normaliteten gjenskapes.

Situasjonen med smittevernutstyr avdekket jo en stor svakhet i beredskapen. VG meldte at bare 15 pst. av kommunene i Norge fikk tak i smittevernutstyr gjennom den nasjonale innkjøpsordningen som ble etablert i mars. Her er jeg glad for at helseministeren sier at kommunene ikke skal bli overlatt til seg selv, men realiteten var jo og er fortsatt at kommunene har måttet søke egne løsninger og finne egne leverandører. I en tidlig fase inviterte man også norske leverandører. Dessverre melder flere av dem tilbake nå at de store kontraktene eller det videre samarbeidet har uteblitt. Her tror jeg vi alle må innse at norske industrielle partnere blir en viktig del av den beredskapen som skal sikre oss ved neste pandemi.

Det er mye å kommentere fra en lang redegjørelse. Det som er viktig nå, er at sykdom som følger av tiltakene, er sykdom som ikke veies og måles. Helsemyndighetene har sagt at vi må vite mer om hvilke tiltak som kan begrunnes godt nok med smittevern, men som gjør stor skade på vårt samfunn. Derfor er jeg glad for at vi har fått flertall for at det nå blir en realitet. Jeg er også glad for at helseministeren sier at de vedtakene som ble gjort i trontaledebatten, skal gjelde allerede fra denne uken. Og så vil det bli mange viktige diskusjoner framover om vaksiner, om tester, om regningen for de ulike tiltakene. Statsbudsjettet overlater dessverre kommunene en stor uoppgjort regning for pandemien. Her mener jeg at regjeringen må ta regningen i hvert fall for sin egen teststrategi. Det bekrefter helseministeren at de skal gjøre, og det kommer Stortinget til å passe på i fortsettelsen.

Sårbare barn er dessverre ikke blitt godt nok beskyttet. Barneombudet har uttrykt sin bekymring, og flere av disse sakene må også finne sin løsning gjennom saker i Stortinget.

Helt til slutt vil jeg bare si at rovdrift på ansatte er en utfordring. Bruken av nødturnus så vi dessverre ble misbrukt, og det forventer jeg at regjeringen tar ansvar for i fortsettelsen.

Sveinung Stensland (H) [10:53:21]: Det er altfor tidlig å slå seg på brystet og proklamere at vi klarte det, vi vant over viruset, og det er for tidlig å si at vi klarte oss bedre enn de fleste andre land. Det er også for tidlig å si at en vet hvordan dette viruset virker fullt ut, og hvordan det blir bekjempet. Og når en vaksine vil være klar, kan vi heller ikke vite. Men det er bra at helseministeren i dag slår fast at hjelpen, når den kommer, skal være for alle, at en vaksine mot covid-19 skal være gratis for hele befolkningen, og at vaksinasjonen skal organiseres som en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet.

Det vi vet, er at så langt har vi klart oss bra, og vi forstår bedre og bedre hva som virker, og hvordan vi skal te oss for å unngå store oppblomstringer. Men vi må passe oss for tiltakstrøtthet, en må sikre at tiltak som blir innført, oppleves fornuftige. Vi vet at det norske folk lojalt følger gode smittevernråd. Ipsos’ store omdømmeundersøkelse av norske selskaper og virksomheter viser i dag at tilliten i befolkningen til både departement, regjering, direktorat og Folkehelseinstituttet aldri har vært høyere. Det viser at folk stoler på rådene de får, og at tiltakene som blir iverksatt, er nødvendige. Vi kan ikke ta den tilliten for gitt, men dette er en viktig løypemelding.

Vi vet at norske kommuner har bestått mange prøver og resolutt har slått ned flere lokale smitteutbrudd. Vi vet at vi har helsepersonell i verdensklasse som har kjempet hver dag for å holde epidemien i sjakk. Men pandemien er ikke en kamp mellom land; det er en kamp mot korona – og den vinner vi sammen, ikke bare i Norge, men globalt.

Mange fortjener en takk, både de som jobber i helsetjenesten, andre som pliktoppfyllende følger myndighetenes råd, og alle de som har måttet legge om arbeidsdagen og familielivet på grunn av en ny situasjon. Andre trenger hjelp – hjelp fordi de er ensomme, eller fordi de har mistet jobben, kundeoppdrag eller livsgrunnlaget. Men vi må også finne løsninger for dem som har måttet vente lenger på behandling i helsetjenesten fordi sykehuset har lagt om driften.

I sin redegjørelse trekker statsråden frem mange av de tiltakene som er gjennomført så langt. I ettertid er det ikke alltid lett å peke på hva som har virket, eller ikke virket, men det vi ser, er at summen av tiltak mot korona har virket. Samtidig er redegjørelsen en nyttig påminnelse om at vi ikke er ferdige med dette, og at det som virket ekstremt for sju måneder siden, er i ferd med å bli en ny normal. Dette ser vi konsekvenser av innen flere næringer, og behovet for støtte er fortsatt til stede. Men vi ser det også i helsetjenesten: Vi hører om mange ansatte som har strukket seg langt og er slitne. Det skal vi være takknemlige for og ha respekt for, men også håndtere på en best mulig måte fremover. Vi trenger flere ressurser til helsetjenesten. Det er vi heldigvis tilført gjennom året, og det ligger mer i statsbudsjettet. Men den viktigste innsatsfaktoren er folk, og vi trenger flere som ønsker å jobbe som helsepersonell.

Vi må sørge for at de pasientene som har ventet lenger enn de ellers skulle, får raskest mulig hjelp. Vi må legge til rette for at pasienter som opplever isolasjon og ensomhet, får bedre omsorg og mulighet til kontakt med omverdenen. Vi må også sørge for å styrke beredskapen i fall en skulle få en ny oppblomstring av korona eller andre hendelser. Dette oppsummerer nok helseministerens viktige oppgaver i tiden som kommer. Selv om det har vært en langsprint så langt, er vi nok ikke i mål.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. I disse dager forventes det imidlertid mye av mange. Det hadde blitt et langt innlegg om jeg skulle ha ramset opp alle vi er avhengig av for å lykkes. Statsrådens redegjørelse gir et godt bilde av nåsituasjonen og det som har skjedd til nå, men hva som skjer i fortsettelsen, kan ingen vite. Nå må vi sikre oss best mulig i fortsettelsen, og det gjøres tryggest gjennom å lære av dem som til nå er hardere rammet av pandemien, og lytte til vår faglige ekspertise.

I forbindelse med helseministerens redegjørelse i mars var tydelig kommunikasjon et tema. Informasjonsstrømmen var uoversiktlig. Det kom mye nytt fra flere hold, myndighetenes kommunikasjon om korona hadde ikke satt seg. Da som nå gjelder det at det bare er mottakeren som kan avgjøre om budskapet er tydelig nok. Når det er en så stor informasjons- og nyhetsstrøm, stilles det enda større krav til presisjon i leveransen. Da var det gledelig å våkne i dag til nyheten om at Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet stiger kraftig i Ipsos’ omdømmemåling. Jan Behrens ved Ipsos sier:

«Fortellingene og budskapene fra disse etatene har vært klare og entydige. De har snakket om ting de presumptivt har greie på, de har ikke gått ut med andre innspill og de holder seg til sine saker.»

Og videre:

«Når det da skaper slike effekter i målingen, så tror jeg vi kan tolke det dit hen at de har gjort en god jobb, og at nordmenn har veldig stor tillit til at det de står for er riktig.»

Det er gode nyheter, for det er bare tillitsfullt samarbeid som kan få oss gjennom dette. Tillit tar tid å bygge opp, men den er så enkel å rive ned. Vi står i pandemien sammen, vi må håndtere den sammen, og vi må løse den sammen.

Siv Jensen (FrP) [10:58:36]: La meg begynne med å takke helseministeren for en svært grundig redegjørelse. Jeg har også lyst til, i en tid hvor vi retter mange hilsener til og takker alle som har stått på, å benytte anledningen til å takke helseministeren. Han har vært overalt, sent og tidlig, gjennom svært mange måneder. Jeg kan forestille meg at det begynner å tære litt på reservene.

Når det er sagt: Ja, det er bra at befolkningen har høy tillit til helsemyndighetene gjennom denne pandemien, men samtidig ser vi en tiltagende debatt om tiltakene. Vi merker også en økende generell tretthet i befolkningen når det gjelder smitteverntiltakene. Derfor er det vesentlig at man anstrenger seg for å unngå tiltak som oppleves som urimelige, eller som kan skape konfrontasjoner i befolkningen.

Det er ingen tvil om at de inngripende tiltakene vi har hatt, og som vi delvis også fortsatt har, for det første har store økonomiske konsekvenser for nasjonen, men de har også store personlige konsekvenser for veldig, veldig mange. Vi ser stadig nye hjerteskjærende historier om mennesker som har vært i isolasjon over svært lang tid, og som opplever dette som mer krevende. Vi ser utfordringer innenfor mental helse. Det har også fått konsekvenser for veldig mange andre pasientgrupper som har behov for behandling og operasjoner, og som har fått dette utsatt. Vi vet for øyeblikket heller ingenting om hvordan helsekøene har utviklet seg gjennom denne situasjonen.

Jeg har lyst til å utfordre helseministeren på de 400 mill. kr som ble bevilget i revidert budsjett nettopp for å møte ensomhet blant eldre, som er en av de veldig sårbare gruppene i denne situasjonen. Hvordan ser den tildelingen ut? Kan man få litt mer innblikk i hvordan disse pengene har blitt benyttet? Jeg håper virkelig at de har kommet til god anvendelse og gir gode resultater rundt omkring i landet.

Jeg har også et spørsmål om hvordan regjeringen nå vurderer den sesongen vi er på vei inn i, nemlig den ordinære influensasesongen. Jeg hører i hvert fall stadig flere bedrifter uroe seg voldsomt over det. Det har selvfølgelig en sammenheng med at symptomene er veldig like, uten at det nødvendigvis betyr at man har fått påvist covid-19, men at man rett og slett har en helt ordinær influensa. Mange bedrifter bekymrer seg for det rett og slett fordi det kan føre til økt sykefravær og igjen betydelige konsekvenser for bedrifter som allerede er hardt prøvet. Det mener jeg er en problemstilling vi er nødt til å diskutere noe mer, ikke minst i en situasjon hvor vi også diskuterer nye tiltak og budsjett.

Helt avslutningsvis: Det er spennende å følge med på utviklingen når det gjelder vaksine. Det er mange av oss som har fått, om ikke kunnskap, så i hvert fall mye informasjon de siste dagene etter å ha fulgt president Trumps behandling for covid-19. Vi har hørt om mange ulike medisiner som virker eller muligens ikke virker. Det var kanskje et perspektiv jeg savnet i redegjørelsen. Mange er opptatt av hva slags medisiner man kan ta. I en situasjon hvor det er ulike syn i samfunnet på dette med vaksinering, kunne det vært interessant å høre noen refleksjoner om det også.

Kjersti Toppe (Sp) [11:02:35]: Takk til statsråden for ei grundig utgreiing.

Det er, som det er sagt, ei alvorleg krise som landet har stått i – den største nedstenginga sidan den andre verdskrigen – og eg trur at dette vil endra samfunnet vårt for alltid. For er det ein ting som er sikkert, er det at når denne krisa er over, er risikoen veldig stor for at vi får oppleva ein ny, tilsvarande pandemi. Det har vi visst om, og det vil kunna skje.

Det er sant, som det er sagt, at regjeringa har handtert pandemien på ein måte som har hatt stor oppslutning både i Stortinget og i befolkninga, og dei har handtert kommunikasjonen godt. Nordmenn sluttar opp om tunge samfunnsinstitusjonar i krise, og det er veldig verdifullt, men den makta dette gir, den tilliten som er vist, gjer òg at myndigheitene må forplikta seg til å gjera forsvarlege val.

I vår var det ein diskusjon om kva strategi ein valde. Folkehelseinstituttet sa at pandemien ville kunna vara i to år. Det trudde ikkje alle på. Regjeringa valde ein slå-ned-strategi. Så vart han endra, og no les eg at det heiter kontrollstrategi. No er jo ikkje dette viktig, men eg trur vi skal belaga oss på at dette vil kunna vara.

Regjeringa leverte ein beredskapsplan for gjenopninga av landet, som helseministeren var inne på. Mitt spørsmål i dag er om føresetnaden for gjenopning av landet var til stades. Det som var utruleg viktig for å kunna ta dei grepa, var at ein hadde auka testkapasitet, kunna spora dei smitta, kunna isolera og setja i karantene. Da tenkjer eg på smittesporings-appen, som har kosta 45 mill. kr til inga nytte, og som førte til at ein måtte ta han bort. Datatilsynet la ned forbod. Dette var ein kritikk som var kjend, som regjeringa ikkje tok inn over seg, og kom av at ein ikkje berre ville bruka det til smittesporing, men òg til overvaking på befolkningsnivå. Hadde ein høyrt på innvendingane i vår, kunne vi i dag, ved den andre smittebølgja, hatt ein fungerande smittesporings-app som hadde gjort det lettare å finna fram til nærkontaktar, som kommunar har streva utruleg masse med. Det kunne gå opptil ei veke før nærkontaktane var funne og varsla, noko som kan ha ført til auka smittespreiing, særleg i dei store kommunane.

Testkapasitet var òg ein føresetnad for å opna landet meir opp. Den skulle vera på 5 pst. Dette viste seg å ha vore eit skrivebordsvedtak. Det var sagt i planane, men ingen følgde med på om kommunane faktisk stod klare til dette gjennom sommaren. Da den andre smittebølgja kom, ved studiestart osv., var det ganske dramatiske opplevingar ute i kommunane der ein ikkje kom igjennom på telefon, og ein kunne stå i timar og dagar for å koma igjennom. Det kunne gå fire til seks dagar før ein fekk tatt ein test, og etterpå var det kanskje like lenge å venta før ein fekk svar. Det er klart at dette har bidratt til at ein ikkje var førebudd på den andre smittebølgja som kom i landet.

Beredskap har vi snakka om før. Vi stod i praksis utan nasjonal beredskap for smittevernutstyr, legemiddel osv. Det som er bra, er at krisa har lært oss at vi no må satsa på nasjonal beredskap, lagring, auka produksjon, og det er sett i verk.

Eg likar heller ikkje den kranglinga som har vore mellom statsråden og kommunar. No er det slik at kommunane har dårleg økonomi, og koronaen kjem på toppen. Da treng dei hjelp, dei treng ikkje kritikk. Statsråden var inne på sårbare grupper, og det er bra.

Når det gjeld vaksinar, vil eg visa til at endring i genteknologiloven er sende på høyring. Mange vaksinar byggjer på GMO, og regjeringa føreslår å tillata klinisk utprøving av covid-19-vaksine, som inneheld GMO, utan at det er gjennomført ei miljørisikovurdering. Dette er noko som Stortinget må ta stilling til. Alle vil ha ein vaksine, men vi må òg sikra ansvarlege og trygge vaksinar.

Audun Lysbakken (SV) [11:07:48]: Jeg vil slutte meg til takken til alle dem som står i førstelinjen i kampen mot viruset, og til de kommunene som har gått foran og greid å beskytte både egen befolkning og resten av landet gjennom kontant og god håndtering av de utbruddene vi har hatt etter sommeren.

Det er også på sin plass å takke helseministeren for utrettelig arbeid. Så betyr ikke det at vi ikke har noe å ta opp med ham, og jeg skal bruke litt tid på det.

La meg først si at det er klokt at regjeringen vil sørge for at vaksinen, når den kommer, blir gratis. Dette er en pandemi som rammer skjevt og ulikt sosialt. Derfor er det også riktig. Det kan være grunn til å minne om at begrunnelsen for å gjøre det, kan være en begrunnelse for også å se på vaksinasjonspolitikken mer bredt. SV har foreslått et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper som skal være gratis også mer generelt.

Vi er nå der, som vi diskuterte mye i vår, at det som var en akutt krise, har blitt til en langvarig krise, som vi fortsatt ikke ser enden på. Det gjør også at diskusjonen om ulike tiltak blir mer preget av en viss slitasje når tiden går. Det vil kunne komme, og det ser vi allerede tendenser til, større uenighet når ulike hensyn skal vektes opp mot hverandre. De økonomiske konsekvensene blir større. Det er mer slitsomt for befolkningen å stå i dette over lang tid. Det betyr også at vi må diskutere hvordan vi sørger for å opprettholde legitimitet, motivasjon og samhold i denne situasjonen. Da må vi unngå sånt som vi har sett noen eksempler på i det siste, hvor helseministeren har havnet i krangel med kommuner, kommuner som f.eks. er i en økonomisk vanskelig situasjon fordi regjeringen ikke har kompensert dem nok – eller denne krangelen som helseministeren, etter min oppfatning, ledet an i med byrådet i Oslo, som var helt unødvendig, og som regjeringen burde ha unngått.

Det er sånn at det til syvende og sist er politiske vurderinger som gjøres når tiltak settes inn. Verken regjeringen eller kommunene vil alltid kunne følge faglige anbefalinger fullt ut. De må veies opp mot andre hensyn – det gjøres politiske vurderinger. Da er det også nødvendig å diskutere om det er riktig at regjeringen fortsetter å ha, som den har i dag, så uinnskrenket makt på dette området. Det er et problem med mangelen på åpenhet, debatt, rundt dette og også et potensielt problem, tror jeg, at regjeringen ikke trenger å komme til Stortinget for å hente flertall for de mest inngripende tiltakene. Og når jeg sier det, er det egentlig ikke en kritikk av regjeringen, men en kritikk av det lovverket vi har. Det er derfor SV har invitert Stortinget til å diskutere i høst om vi skal endre smittevernloven, sånn at vi opprettholder muligheten til å handle like raskt som i dag, men at spesielt inngripende tiltak sendes Stortinget etterpå for å bli forankret i et flertall her. Det tror jeg ville være klokt for vår håndtering av en langvarig krise.

Det er bra at helseministeren er så tydelig på at pasienter og beboere skal kunne få besøk av sine nærmeste. Det er mye som gjenstår. Det er ingen tvil om at det er noen i vår befolkning som betaler en høyere pris enn andre for at vi lykkes i kampen mot pandemien: fødende og nye familier, isolerte eldre, de skoleelevene som rammes hardest av karantenene i skolen nå, og helsearbeidere i kriseturnus. Vi har også etterlyst behovet for en krisepakke for psykisk helsehjelp. Det er behov for en nasjonal plan for rehabilitering av covid-19-pasienter, og ikke minst har vi en del kommuner som sliter mer med økonomien enn andre.

Dette må det trekkes lærdommer av. En av dem er behovet for en større grad av nasjonal kontroll og å være mer forberedt når det gjelder beredskapslagre og medisinproduksjon. Vi ser at det fra nesten alle hold bes om bedre nasjonal koordinasjon. Der vil jeg oppfordre andre partier til å se på SVs forslag om å opprette et statlig legemiddelselskap.

Det er nødvendig å holde ut, som helseministeren sier. Det er også nødvendig å holde sammen. Derfor trenger vi å unngå scener som dem vi nylig så mellom helseministeren og Oslo kommune. Vi må også ha en seriøs diskusjon om å endre smittevernloven og flytte fullmakter fra regjeringen tilbake til Stortinget.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:13:10]: Takk til helseministeren for en god og omfattende redegjørelse, og takk til alle andre som har stått i denne striden og denne kampen for norsk helse – for å si det på den måten.

Når regjeringen og det medisinskfaglige miljøet i disse dager høster velfortjent anerkjennelse for måten koronakrisen er blitt håndtert på, skyldes det ikke bare en rask og tillitvekkende reaksjon fra statsminister og helseminister, men også anvendt lærdom fra mange tiår med informasjonshåndtering og beredskapsplanlegging. Dagens offentlige forvaltningsapparat for håndtering av informasjonskriser slik det i dag framstår, begynte med en helsekrise i etterspillet etter Tsjernobyl-ulykken i aprildagene 1986. Det radioaktive nedfallet over Norge i dagene som fulgte, åpenbarte ikke bare en kunnskapskrise gjennom den offentlige disputten mellom Helsedirektoratet og Statens institutt for strålevern, men også en forvaltningskrise, da den politiske ledelsen ikke tok det nødvendige grepet. Det må selvsagt ikke glemmes at landet gjennomgikk et regjeringsskifte på samme tid, men de to helseministrene som var involvert i saken, er senere enige om at dette trolig ikke hadde noen betydning for det fundamentale sammenbruddet av myndighetstillit som oppsto. Det var rett og slett på dette tidspunktet ingen kultur for at landets politiske ledelse la seg opp i det som kunne virke som en rendyrket helseutfordring. Påtroppende helseminister Tove Strand Gerhardsen har uttalt at hun ikke kan huske at Tsjernobyl-ulykken engang ble nevnt da hun overtok etter Leif Arne Heløe som helseminister. Gudmund Hernes, som ledet det påfølgende utredningsarbeidet i 1986, og som endte i NOU-en «Informasjonskriser», og som svært mye av den offentlige informasjonsvirksomheten senere bygger på, har kalt situasjonen et eksempel på «forhåndsfraskriving». Ingen fra Statsministerens kontor engasjerte seg nevneverdig i situasjonen, angivelig i redsel for at SMK kunne bli overbelastet. Til dette kan det legges at helsedirektøren reiste på en tre ukers konferanse i Genève. Miljødepartementet og Sosialdepartementet kranglet åpent om hvem som hadde ansvaret for drikkevannskvaliteten. Helsedirektoratet var i det hele tatt ukjent med at etaten hadde hovedansvaret for helsekriser.

Utenriksminister Svenn Stray var den første fra regjeringen som uttalte seg om Tsjernobyl-ulykken – ikke fordi han hadde så mye å meddele, men rett og slett fordi han var den første som ble spurt. Tilliten til norske myndigheter var ifølge målinger bare halvparten av hva den var i Sverige. Det var på denne tiden den pussige tanken om at åpenhet i forvaltningen ville skape mistillit til myndighetene, ble forlatt.

Nå er det selvsagt slik at åpenhet i enkelte situasjoner kan komme til uttrykk som uenighet mellom fagetater, slik det gjorde både i 1986 og nå i 2020. Men det som skiller situasjonen i dag fra den for 34 år siden, er opplagt grepet som helt fra første stund ble tatt av regjeringssjefen og hennes statsråder. I dag tar vi nærmest for gitt at tre regjeringsmedlemmer står på podiet sammen med våre faglige helsemyndigheter. I 1986 ville dette blitt sett på som en unødvendig opphaussing av krisen.

Så kommer meldingen om at en Ipsos’ omdømmeundersøkelse gir regjeringen og helsemyndighetene beste karakter. Krisen har i tillegg bidratt til å dyrke fram nye tillitvekkende personer. Det må være unikt i internasjonal sammenheng at en konstituert nestleder i et direktorat midt i en krise inntar rollen som nasjonens kjæledegge.

I programmet «Sånn er Norge» har Harald Eia beskrevet Norge som en nasjon preget av en sterk uavhengighetstanke: «Jeg bestemmer selv mine mål i livet, jeg prøver å være meg selv heller enn å følge andre, jeg ser på meg selv som et selvstendig individ.» Slik er nordmenn. de Gaulle undret seg ofte over at det var mulig å styre et land med 246 osteslag. Jeg tror han ville møtt en større utfordring i Norge i 2020. Men til tross for denne uavhengighetstrangen har altså vårt nasjonale lederskap klart å få oss til å gå i takt. For en Venstre-velger framstår det muligens som et mareritt, men i dette tilfellet har den kontinuerlige oppdateringen fra regjeringen skapt en ny standard for krisehåndtering uten at åpenhet og kunnskapsbaserte valg har måttet lide.

Det sies gjerne at kriser nærmest automatisk fører til at folk flokker seg om sitt lederskap. Erfaringene fra 1986, da bare fire av ti nordmenn uttrykte tillit til myndighetene, viser at antagelsen i beste fall må nyanseres. I dag framstår dette utelukkende som en fattig trøst for opposisjonen. Tillit kommer ikke på ei fjøl, den må fortjenes.

Jeg slutter meg til representanten Jensens hyllest til helseministeren. Det må ha vært slitsomt og krevende å stå i dette. Nå er det lys i tunnelen tross alt. Vi får håpe han holder ut.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:18:11]: Aller først: Takk for redegjørelsen. Jeg vil også foreslå at redegjørelsen følger komiteens budsjettbehandling, og at vi tar den med oss inn i komiteens arbeid der.

Men igjen: Tusen takk til helseministeren for en god redegjørelse. Jeg slutter meg også til dem som takker helseministeren for den jobben han har gjort. Det er som Siv Jensen sier: Han har vært høyt og lavt og veldig tilstedeværende. Det tror jeg har vært helt vesentlig – ikke minst med tanke på å skape tillit mellom sentrale myndigheter og befolkning når det gjelder bl.a. dette med å komme med råd, komme med forslag til hvordan man skal håndtere dette, ikke bare fra myndighetenes side, men også fra befolkningens side. Det fortjener helseministeren en stor takk for.

Jeg har også lyst til å takke lokale myndigheter for hvordan de har håndtert denne krisen. Det er absolutt også verdt å løfte fram dem som har sitt arbeid i kommunene, og som må håndtere krisen der. Vi har sett at det har vært smitteoppblomstringer i flere kommuner, men jeg er imponert over hvordan man har iverksatt tiltak for å slå smitten ned.

Jeg vil selvsagt også rette en stor takk til dem som står i førstelinjen, våre dyktige helsearbeidere som har stått på fra dag én. Vi vet at det er mye slitenhet i helsesektoren nå på grunn av covid-19. Vi må bidra til at våre dyktige helsearbeidere holder ut. Pandemien er ikke over, vi er kanskje midt i den. Vi kommer til å ha bruk for våre dyktige helsearbeidere i lang tid framover med tanke på denne koronasituasjonen, så jeg håper at man klarer å disponere våre helsearbeidere på en sånn måte at de holder ut. Men igjen: En stor takk til dere som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag.

Jeg mener også at det er grunn til å takke det norske folk, som holder ut, og som bidrar til å holde smitten nede gjennom dugnadsarbeid og gjennom samhold. Jeg er helt enig med representanten Lysbakken i at vi ikke bare skal holde ut, vi må også holde sammen. Det gjelder ikke bare politisk, det gjelder også i befolkningen.

Det har vært sagt en del om sårbare grupper, og det med rette – sårbare barn som har opplevd denne situasjon svært vanskelig. Da vi stengte skolene, var det stor bekymring for barn som vokser opp i hjem der det er store utfordringer. Vi var også bekymret for hvordan kommunene disponerte helsearbeidere, og det var kanskje ikke så lurt at helsesykepleiere i tilknytning til skolen skulle være dem som skulle brukes til smittesporing. Men dette er lærdom som vi har tatt med oss underveis, og som gjør at vi forhåpentligvis håndterer det på en bedre måte framover.

Det har vært fokus på eldre og på inngripende tiltak som har ført til stor ensomhet. De såreste historiene er om dem som har mistet en av sine kjære på sykehjemmet – kanskje ikke fordi vedkommende døde, for det var kanskje forventet, men tanken på at vedkommende døde ensom uten sine nærmeste som kunne være sammen med dem. Jeg håper at vi håndterer dette på en bedre måte i tiden framover, at man kan ha litt mindre inngrep, som gjør at vi ivaretar de mest sårbare på en god og bedre måte i tiden framover.

Vi står midt i en pandemi, vaksinen er ennå ikke utviklet, så det kreves av oss at vi holder ut, og at vi holder sammen.

Bjørnar Moxnes (R) [11:23:38]: Kriser fører ofte til økende forskjeller, og regjeringens politikk øker disse forskjellene ytterligere. Velferdstjenestene våre er helt avgjørende for å få samfunnet til å gå rundt, men krisen har vist mange av oss at tjenestene er sårbare.

Å styrke velferden vil gjøre oss som samfunn mer robust i møte med kriser, men i stedet for styrking går regjeringen inn for fortsatte høvelkutt i velferden med ABE-reformen. De som tok de tyngste løftene i velferden i vår, møtes altså av nye kutt og krav om effektivisering fra regjeringen.

Vi ser også at regjeringen viderefører kuttene for de sårbare blant oss ved å øke helsetjenesteegenandelen for over én million personer, samtidig som de som har mest fra før, får nye skattekutt i gave gjennom kutt i formuesskatten.

Vi vet at Norge har helsepersonellmangel. Vi trenger flere sykepleiere og helsefagarbeidere i framtiden og et løft som sikrer flere ansatte og et velferdstilbud som er tilgjengelig for alle. Her peker regjeringens krisepolitikk dessverre i feil retning, for det er jo sant, som Bent Høie sier, at ingen vet hvilken kommune som rammes neste gang. Da må kommunene få dekket de reelle kostnadene som skyldes korona, og dermed unngå å få kutt i andre helsetjenester.

Så ser vi av Sentio-undersøkelsen, som er ganske fersk, at åtte av ti kommuner har vurdert, planlagt eller gjennomført reduksjoner i kommunale tjenester. Dette skyldes en svak kommuneøkonomi, og det rammer både dem som gjør et viktig arbeid i velferden, og også alle som er avhengige av velferdstjenestene. Vi ser at kutt ikke løser krisen ute i kommunene.

Så husker vi at da krisen rammet oss, var det fare for mangel på medisiner og smittevernutstyr i landet vårt. Nå forsterker regjeringen det nasjonale reservelageret. Det er på tide, og det er viktig, særlig i en tid hvor smittetallene øker. Spesielt her i Oslo trenger ansatte i helsetjenesten og også befolkningen for øvrig å vite at det er nok smittevernutstyr tilgjengelig. Da må vi bli mindre avhengig av usikre internasjonale forsyningslinjer og satse mer på kortreiste løsninger med mer produksjon av nødvendig utstyr også her i Norge.

Vi må ha en politikk som også sikrer velferd, jobb og inntekt til alle. Fortsatt er 200 000 mennesker arbeidsløse, dobbelt så mange som før krisen traff, men bare om to uker begynner folk som er arbeidsløse, å falle ut av dagpengeordningen. Når de når maksperioden, vil dette ramme titusener av folk og familiene deres måned for måned i tiden framover. 17 000 arbeidsledige har mottatt dagpenger i år utelukkende fordi Rødt og stortingsflertallet fikk presset gjennom en lavere inntektsgrense for å kunne få dagpenger – det gjaldt særlig mange som har jobbet deltid. Nå øker regjeringen og Fremskrittspartiet den grensen igjen, og da faller man ut av ordningene.

Også ordningen med inntektssikring for lærlingene vil forsvinne fra 1. november, og vi vet at de som er frilansere, får kuttet inntekten med en fjerdedel fra 1. november. Fra nyttår faller ordningen for dem helt bort.

Ettersom høyresiden for fem år siden fjernet ferietillegget for de arbeidsløse, vil hundretusener som har mottatt dagpenger i inneværende år, få en stor baksmell neste sommer. Når juli 2021 kommer, vil mange familier få trøbbel når strømmen skal betales, husleia betales eller boliglånet betales ned på. Da vil mange få et stort inntektskutt fordi regjeringen nekter å gi dem som har vært arbeidsledige, feriepenger på dagpengene, noe det var fram til 2015. Fra nyttår kuttes dagpengenivået for alle som har rett på dette. Det betyr at de som har mistet jobben, eller er permittert fordi politikerne har stengt ned hele bransjer, vil få en ytterligere straff fra og med 1. januar – en straff signert de borgerlige partiene, som er urettferdig, unødvendig, og som vil ramme mange familier helt ufortjent.

Rødt ønsker å beholde de økte dagpengene for alle arbeidsløse med 80 pst. dekning for inntekt opp til 300 000 kr. Vi må styrke sikkerhetsnettet, ikke svekke det. Her går dessverre regjeringen feil vei, men Rødt ønsker å gå i en annen retning enn det regjeringen gjør.

Statsråd Bent Høie [11:28:50]: Jeg vil starte med å si at jeg er veldig takknemlig for det gode samarbeidet vi har med Stortinget om håndteringen av pandemien, og jeg er glad for at Stortinget så bredt uttrykker takk til alle dem som står i førstelinjen for å håndtere dette. Dette er noe vi skal stå i over tid, vi skal gjøre det sammen, og vi skal gjøre det vi kan for å beholde kontrollen.

Det er kommet opp noen konkrete spørsmål som jeg ønsker å prøve å svare på. Det første spørsmålet var fra representanten Siv Jensen knyttet til de 400 mill. kr som lå i tiltakspakken for sårbare eldre. Status der er at de 25 mill. kr som ble satt av til teknologi mot ensomhet, er utbetalt. Når det gjelder tilskuddene til aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet, der det var 149 mill. kr totalt, er 127,8 mill. kr utbetalt via fylkesmennene. Det er to fylker som ennå ikke har utbetalt disse midlene. Det er Agder og Vestfold og Telemark. Når det gjelder aktivitetstilbud og besøksvert, som vi har satt av 183 mill. kr til, er 157 mill. kr utbetalt, og der er det de samme fylkesmennene som gjenstår. Stiftelsen Dam, som forvalter 50 av disse millionene, har også startet utbetalingene av de midlene, så vi opplever at de midlene er fordelt, utbetalt og forhåpentligvis gir gode tiltak ute allerede.

Det var også et spørsmål om influensasesongen. Det er klart at det er noe som også bekymrer oss. Derfor har vi fra regjeringens side iverksatt tiltak som gjør at vi skal forbedre vaksinasjonen mot sesonginfluensa gjennom at den nå i stor grad dekkes av det offentlige. Det er en lav egenandel på 50 kr, som også kommer under egenandelstaket.

Det som er så flott med de generelle tiltakene vi gjør – holde oss hjemme hvis vi er syke, vaske hendene, holde én meters avstand – er at de virker mot influensa også. Vi ser at i Australia, som er et halvt år foran oss, har influensabelastningen vært betydelig lavere enn det den er i et normalt år. Det kan forhåpentligvis bidra til at f.eks. flere kan jobbe i helsetjenesten uten at de får influensa, fordi samfunnet nå er flinkere til å beskytte oss mot smitten.

Når det gjelder spørsmålet om medisiner som virker, har Norge tatt en ledende rolle ved å lede arbeidet gjennom Verdens helseorganisasjon med det som heter The Solidarity Trial, som innebærer at mange land sammen går ut og jobber systematisk med å teste etablerte medisiner i bruk mot covid-19. Det gir raskere resultater knyttet til å innhente kunnskap på en mer systematisk måte enn hvis hvert land hadde gjort dette hver for seg.

Heldigvis er det kommet noen positive resultater, men det er grunn til å si at de resultatene er relativt moderate og handler kanskje om å kunne øke overlevelsesraten noe for de mest syke pasientene som er på intensivbehandling. De har ikke en effekt som gjør at de f.eks. til nå vil kunne være et alternativ til vaksine, eller ha en sånn effekt at vi kan la viruset spre seg i samfunnet fordi vi har en vesentlig annen behandling nå enn vi hadde i mars.

Jeg er veldig enig med dem som sier at vi ut av disse erfaringene og når koronakommisjonen har gjort sin jobb, trolig vil ha læringspunkter som innebærer at vi vil styrke vår nasjonale beredskap. Som jeg har sagt, har regjeringen allerede startet arbeidet med å bygge opp nasjonale beredskapslagre for beskyttelsesutstyr, smittevernutstyr, legemidler osv., som nå også skal vurderes å gå inn i mer permanente ordninger.

Jeg må likevel advare mot å tro at svaret på dette er kun å styrke den nasjonale beredskapen. En nasjonal beredskap i en sånn situasjon vil ikke holde uten at vi også deltar i et internasjonalt samarbeid. Det er helt avgjørende. Hvert land for seg vil ikke kunne ha en sånn beredskap alene, f.eks. når det handler om tilgang på legemidler. Vi er nødt til å ha et internasjonalt samarbeid, og betydningen av EØS-avtalen og EU-samarbeidet som vi har, er blitt veldig tydelig for meg gjennom denne krisen.

Diskusjonen om lovverket er riktig eller ei, er også noe jeg mener vi bør ta i etterkant, når vi har fått koronakommisjonens anbefalinger. Det ble sist oppdatert så sent som i 2019, og det vil ikke være klokt å endre vårt lovmessige rammeverk for å håndtere en krise mens vi står i krisen.