Andre visepresident Morten Wold [10:01:33]: Særskilt melding fra EOS-utvalget om graderte opplysninger ble oversendt Stortinget 25. februar 2021. Samme dag ble det vedtatt opprettet en særskilt komité for Stortingets behandling av saken, der samtlige partier er representert.

Etter anmodning fra den særskilte komité ba Stortingets presidentskap 26. februar 2021 EOS-utvalget om å få oversendt den graderte sluttrapporten.

Den 24. mars 2021 sendte EOS-utvalget et kort sammendrag av den graderte sluttrapporten til Stortinget. Etter anmodning fra den særskilte komiteen rettet Stortingets presidentskap en henvendelse til Forsvarsdepartementet med anmodning om avgradering av EOS-utvalgets sammendrag.

I sitt svarbrev meddelte forsvarsministeren at departementet har konkludert med at EOS-utvalgets sammendrag av sluttrapporten inneholder gradert informasjon, og at anmodningen fra presidentskapet om avgradering derfor ikke kan etterkommes.

I brev til Stortingets presidentskap 20. april 2021 ba så den særskilte komiteens flertall, det vil si medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, presidentskapet om å igangsette en prosess med sikte på at Stortinget avgraderer sammendraget.

Presidentskapet har vurdert anmodningen fra den særskilte komité. I likhet med komiteen har presidentskapet delt seg i et flertall og et mindretall, langs de samme politiske skillelinjer som i komiteen.

Presidentskapets flertall går i innstillingen imot avgradering av EOS-utvalgets sammendrag, og jeg vil utdype argumentene som ligger til grunn for flertallets konklusjon.

Flertallet mener på prinsipielt grunnlag at Stortinget ikke bør overprøve forvaltningens vurderinger av behovet for gradering med utgangspunkt i de skadefølger dette kan ha for nasjonale sikkerhetsinteresser.

Et eventuelt unntak fra dette må forbeholdes helt ekstraordinære situasjoner. Behandling av en rapport fra et av Stortingets eksterne kontrollorganer er, etter flertallets vurdering, ikke å anse som en slik ekstraordinær situasjon, selv om den aktuelle saken har fått stor offentlig oppmerksomhet.

Forsvarsdepartementet uttaler at det vanskelig kan se at hensyn som skulle tilsi avgradering, veier tyngre enn hensynet til skjerming av nasjonale sikkerhetsinteresser i denne saken. Som informasjonseier har Forsvarsdepartementet best forutsetning for å kunne vurdere skadefølgene dersom informasjonen blir avgradert, herunder hvordan dette kan påvirke forholdet til andre nasjoner.

Flertallet viser til at EOS-utvalget er oppnevnt for å føre kontroll med virksomhetene til de hemmelige tjenestene på Stortingets vegne. Det ligger i selve kontrollmodellen at utvalget gis tilgang til gradert informasjon som ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Flertallet har også lagt vekt på at Stortinget har mulighet til å gjennomføre en fullverdig parlamentarisk behandling uten at dokumenter offentliggjøres. Alle de politiske partier deltar i den særskilte komité, og Stortingets plenum vil få komiteens innstilling til behandling i slutten av denne måneden. Alle de folkevalgte har rett til å sette seg inn sakens dokumenter.

Flertallet har avslutningsvis i sin merknad i innstillingen vist til at en eventuell overprøving av regjeringens vurderinger i spørsmål som gjelder skadefølger for nasjonale sikkerhetsinteresser, vil kunne få alvorlige konsekvenser for både Stortingets egen, EOS-utvalgets og andre kontrollorganers tilgang til gradert informasjon i fremtiden.

Det oppstår med jevne mellomrom spørsmål om rekkevidden av innsynsretten så vel for Stortingets egne komiteer som for eksterne organer. Også EOS-utvalgets innsynsrett har opp igjennom årene vært omtvistet, og utvalget har med bakgrunn i et vedtak fra Stortinget fra 1999 begrenset rett til innsyn i såkalt «særskilt sensitiv informasjon» hos Etterretningstjenesten.

Dersom forvaltningen ikke kan ha full tillit til at gradert informasjon som gjøres kjent for Stortingets kontrollorganer eller Stortinget, forblir gradert, vil forvaltningen i praksis kunne bli mer tilbakeholdne med å oversende gradert informasjon. Innsynsspørsmål vil da lettere kunne bli problematisert eller omtvistet i fremtidige kontrollsaker.

Jeg vil på denne bakgrunn tilrå at Stortinget treffer vedtak i samsvar med innstillingen.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:06:00]: Morten Wold, som er saksansvarlig i presidentskapet, har redegjort for selve saken og for flertallet i presidentskapet sitt syn når det gjelder avgradering av dette sammendraget fra EOS-utvalget.

Ofte er vi i presidentskapet enige når vi kommer til Stortinget i plenum, men i dag er vi faktisk veldig uenige. Jeg representerer mindretallet i presidentskapet, som består av Nils T. Bjørke, Magne Rommetveit og meg selv, og jeg skal bare gi en kort begrunnelse for det forslaget jeg kommer til å fremme nå.

Jeg har lyst til å starte med å understreke at det overhodet ikke er aktuelt å avgradere EOS-utvalgets graderte sluttrapport, men det er snakk om et sammendrag EOS-utvalget har laget med sikte på at man skulle kunne få til en avgradering. Ut fra omtale i media kan det virke som det er et kjempedokument det er snakk om å avgradere. Det er det ikke.

Vi legger til grunn at det må foreligge tungtveiende hensyn for at Stortinget skal beslutte å avgradere informasjon utstedt av andre, men vi mener at sånne hensyn faktisk gjør seg gjeldende i saken om Frode Berg. Vi vil legge betydelig vekt på at EOS-utvalget, som er Stortingets eget kontrollorgan, mener at sammendraget har et innhold som kan gjøres kjent for offentligheten. Vi mener at Stortinget bør stille seg bak utvalgets vurdering.

Dette er første gang i løpet av EOS-utvalgets 25-årige historie at utvalgets overordnede konklusjoner har måttet bli oversendt Stortinget i form av et gradert dokument. Vi mener derfor at denne saken er så ekstraordinær og spesiell at eventuelle konsekvenser for framtidige saker ikke kan tillegges avgjørende vekt. Vi mener at det er viktig at det kan være en åpen og demokratisk debatt om den parlamentariske kontrollen. Allmennheten har derfor en berettiget interesse av å kunne gjøre seg kjent med EOS-utvalgets hovedkonklusjoner, selv om også vi er innforstått med at det finnes informasjon i saken det er riktig å skjerme for innsyn, av nasjonale sikkerhetsinteresser.

Vi fremmer derfor følgende forslag: I forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 7:2 for 2020–2021, Særskilt melding fra EOS-utvalget om graderte opplysninger, avgraderes sammendraget av EOS-utvalgets graderte sluttrapport.

Det er vårt forslag, og med det har jeg tatt det opp.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:08:46]: Saksansvarlig Morten Wold og Eva Kristin Hansen har begge redegjort for de ulike syn som er i presidentskapet.

Presidentskapet har i denne saken lagt til rette for en grundig behandling i Stortinget. I samråd med de parlamentariske lederne, lederen for utenriks- og forsvarskomiteen og lederen for kontroll- og konstitusjonskomiteen ble det foreslått for Stortinget å opprette en særskilt komité der alle partier deltar, nettopp fordi det var viktig at alle partier kunne sette seg grundig inn i denne saken. I tillegg kan alle stortingsrepresentanter sette seg inn i dokumentene. Etter hvert vil de jo også kunne lese innstillingen fra den særskilte komiteen.

Presidentskapet har vært opptatt av å legge til rette for en grundig behandling. Det tilhører sjeldenhetene at Stortinget behandler høyt gradert informasjon, men det skjer, og vi har svært gode rutiner for dette. Det er viktig. Det er enda sjeldnere at EOS-utvalget leverer en melding til Stortinget med en formulering om at de gjør særskilt oppmerksom på at Stortinget bør gjøre seg kjent med gradert informasjon. Men det er ikke første gangen; det har skjedd tidligere. Det skjedde i 2003, og da valgte Stortinget ikke å etterspørre denne informasjonen.

Stortinget gjennomfører nå en fullverdig behandling av EOS-utvalgets konklusjoner, og hensynet til Stortingets kontroll med forvaltningen mener flertallet i presidentskapet ikke nødvendiggjør avgradering.

Høyre mener at Stortinget ikke bør overprøve forvaltningens vurdering av behovet for gradering. Hensynet til nasjonal sikkerhet veies tyngre enn de hensyn som skulle tilsi avgradering. Opprettelsen av EOS-utvalget var jo nettopp en anerkjennelse av at man står i en krevende balansegang mellom Stortinget, befolkningen og pressens rett til informasjon, og det beskyttelsesbehovet som knytter seg til informasjon som EOS-tjenestene besitter.

Så har EOS-utvalget blitt evaluert, i 2016, bl.a. I dette arbeidet ble det også drøftet om det er problematisk at EOS-utvalget må forholde seg til tjenestenes syn på gradering og avgradering. Men det er altså et grunnleggende prinsipp, både nasjonalt og internasjonalt, at den instansen som har eierskap til informasjonen, også beslutter om informasjonen kan deles med andre. I evalueringen av EOS-utvalget finner jeg ingen merknader fra Arbeiderpartiet knyttet til dette hensynet, og heller ingen merknader som viser at Stortinget burde rigge seg på noen annen måte med denne type saker og denne type kontroll. Vi har rigget oss for dette. Vi gjennomfører en fullverdig kontroll. EOS-utvalget gjør det. Stortinget gjør det. Men vårt veldig tydelige prinsipp i denne saken er at vi ikke bør overprøve den vurderingen som informasjonseieren sitter på.

Det er også slik at EOS-utvalgets innsynsrett er drøftet i Stortinget flere ganger de siste årene, bl.a. ganske inngående i innstillingen til EOS-kontrolloven i 2017. Vi setter opp systemer for å håndtere slike krevende situasjoner. Så er det vår oppgave å følge dem når vi må ta i bruk dette regelverket, og det er det flertallet i presidentskapet og flertallet i Stortinget nå ønsker å følge.

Marit Arnstad (Sp) [10:13:18]: Jeg vil kort få lov til å gjøre rede for Senterpartiets syn i saken. Vi er en del av det mindretallet som ønsker at en her skal kunne avgradere det sammendraget EOS-utvalget har utarbeidet, og hensikten er nettopp en størst mulig grad av åpenhet.

EOS-utvalget har tjent oss godt. Det var en ganske vanskelig periode den gangen da EOS-utvalget ble opprettet. Diskusjonen i etterkant av Lund-kommisjonen og etterretningstjenestenes virksomhet knyttet til det som kom fram under Lund-kommisjonen, ga oss nye kontrollverktøy gjennom EOS-utvalget, og de har fungert godt.

De har gjort en god jobb opp igjennom årene. De har sjelden utfordret forholdet til de hemmelige tjenestene eller regjeringen, utover det som var riktig og naturlig. Det har ikke vært et organ som på noen måte har virket utfordrende. De har gjort en grundig og god jobb, og det hører til sjeldenhetene at de også er så tydelige som de har vært i denne saken, om at en her for Stortingets del også burde kunne gjøre seg kjent med det sammendraget som etter deres mening burde være avgradert.

Egentlig er det litt oppsiktsvekkende at EOS-utvalget går til det skrittet. Når EOS-utvalget gjør det, er det også viktig for Stortinget å lytte til det. Da synes jeg det er viktig at en også her er veldig tydelig og klar – som representanten Hansen også var – på at dette ikke er et spørsmål om avgradering av dokumentene i saken, men et spørsmål om avgradering av det sammendraget EOS-utvalget har utarbeidet nettopp med sikte på det.

Det finnes sikkert argumenter for og imot, og en har forsøkt å tilrettelegge den parlamentariske behandlingen så godt det er mulig, men Senterpartiet og jeg er ikke i tvil om at den parlamentariske behandlingen ville ha vært bedre og mer dekkende dersom en også hadde fulgt den anbefalingen som kom fra EOS-utvalget i denne saken. Den måten vi legger opp behandlingen på, kan aldri være så dekkende, så grundig og så åpen som det kunne ha vært hvis vi også hadde fått åpenhet om det sammendraget som er anbefalt avgradert.

Senterpartiet anser dette som en helt ekstraordinær situasjon og har derfor valgt å gå inn i det mindretallet som ønsker en åpenhet om det sammendraget.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:16:25]: EOS-utvalget er en del av Stortingets kontrollarbeid. Det er Stortingets utvalg, og det har de siste 25 årene kontrollert etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene på våre vegne. Historien som danner bakteppet for opprettelsen av dette utvalget og Lund-kommisjonen på 1990-tallet, historien om ulovlig politisk overvåking i Norge, viser i seg selv hvor viktig arbeidet til Stortingets kontrollorgan er.

Etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene må være gjenstand for en åpen og demokratisk kontroll. Det handler om muligheten for å avdekke, forhindre og stoppe ulovlig maktbruk mot borgerne. Men det handler også om den viktige jobben disse tjenestene gjør for landet vårt, fordi det kritiske innblikket i tjenestenes arbeid fører til forbedring. Jeg tror både folkene i EOS-utvalget og i de relevante tjenestene vil være enig i at de siste 25 årene med parlamentarisk kontroll har gjort tjenestene bedre, men særlig fordi etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene i vår tid er helt avhengig av tillit i befolkningen.

Professor ved Forsvarets høgskole Tormod Heier skriver det godt i et innlegg: Desinformasjon og mistillit brukes aktivt fra fremmede makter som et våpen. Det må vi møte gjennom å skape tillit. Og hemmelighold, mørklegging og lukkethet skaper ikke tillit. Det bryter ned og bidrar heller til spekulasjoner og desinformasjon.

Dette er en viktig grunn til at SV i dag stemmer for avgradering av EOS-utvalgets sammendrag av rapporten. Den demokratiske kontrollen av etterretnings- og sikkerhetstjenestene våre er helt avhengig av en så åpen og opplyst offentlig samtale som mulig.

Selvfølgelig er det opplysninger som ikke kan deles, også i denne saken. Men vår vurdering av sammendraget av rapporten er at det er mer skadelig å fortsette hemmeligholdet enn det skulle være å avgradere sammendraget.

Vurderingen av at dokumentet kan avgraderes, deles av EOS-utvalget selv. Det er den andre viktige grunnen til at vi stemmer for avgradering i dag. Vi har tillit til den grundige vurderingen som utvalget har gjort, og til det som deres nå 25 år lange erfaring med å kontrollere tjenesten har gitt dem.

Jeg registrerer at flertallet i presidentskapet og representanten Wold sier informasjonseier er den beste til å vurdere om informasjon kan avgraderes eller ikke. Jeg velger å lytte til Stortingets kontrollorgan, som har en annen vurdering av den saken.

I tillegg: Dette handler også om autoriteten til Stortingets kontrollorgan. De gjør jobben på vegne av oss. Men hvis vi stiller oss i den situasjonen at Stortingets kontrollorgan ikke blir lyttet til av regjering og forvaltning og deretter ikke har – la oss si det sånn – Stortinget i ryggen, ja hva betyr det for deres autoritet i møte med tjenestene i framtiden? Det er et prinsipielt viktig spørsmål, og det er grunn til å advare mot de mulige konsekvensene av det.

Til slutt: Det er også grunn til å advare mot den utviklingen vi har sett de siste årene. Vi har sett stadig bruk av sikkerhetsgradering i strid med anbefalingene fra Stortingets egne kontrollorganer, som EOS-utvalget nå, men også i strid med Riksrevisjonens vurdering. Og vi ser også stadig nekting av innsyn i dokumenter til Stortinget som Stortinget ber om å få oversendt – ikke offentlig, men innsyn for Stortinget. Vi ser også i andre saker forsøk på å avgrense Stortingets kontrollorganers innsynsrett i forvaltningen. Det er ikke lenge siden vi diskuterte sivilombudsloven fra denne talerstolen. Og jeg vil si at jeg hører fra redaksjonene en beskrivelse av en utvikling hvor også mediene får mindre innsyn i det de begjærer innsyn i.

Dette vanskeliggjør Stortingets kontrollarbeid. Det lukker gardiner, og det kjøler ned den offentlige debatten om viktige spørsmål. Det er alvorlig, og Stortinget bør ikke finne seg i at dette skjer, og det er helt uavhengig av hvem som sitter i regjering til enhver tid. Dette er i Stortingets interesse, Stortingets kontrollvirksomhet.

Bjørnar Moxnes (R) [10:21:44]: I dag kunne Stortinget vært i full gang med opprydningen, som alle skjønner er nødvendig, etter Frode Berg-saken. Vi kunne ha fått belyst feilene, plassert ansvaret og diskutert konkrete forslag til hvordan vi kan unngå lignende skandaler i framtiden. Det ville vært bra for Norges sikkerhet, for å gjenopprette nødvendig tillit til tjenestene, og det ville også vært bra av hensyn til demokratiet. EOS-utvalget, som er Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, har nemlig skrevet en svært grundig og opplysende rapport som de fortjener honnør for. Dessverre har regjeringen valgt å hindre Stortingets kontrollarbeid og hindre at Stortinget kan bidra til nødvendig opprydning ved å holde all informasjon fra EOS-utvalget hemmelig, i strid med EOS-utvalgets anbefaling.

Den særskilte komité for behandling av Særskilt melding fra EOS-utvalget har fått et sammendrag av rapporten, som EOS-utvalget mener det er forsvarlig å avgradere, men dessverre har Forsvarsdepartementet tviholdt på hemmelighold. Det gjorde at komiteens flertall ba om et lovvedtak i Stortinget for avgradering av sammendraget. Men i innstillingen fra presidentskapet velger altså regjeringspartiene, med Fremskrittspartiet på slep, å slå ring rundt regjeringens hemmelighold framfor å bidra til nødvendig opprydning i saken.

Det er sterkt bekymringsverdig at Stortingets kontrollorgan ble pålagt taushetsplikt av forvaltningen. Det er første gang EOS-utvalget må avgi gradert rapport til Stortinget. Det innebærer et historisk tilbakeskritt for den helt nødvendige demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenestene.

Så er det jo et spørsmål: Hva er det regjeringen har behov for å skjule i denne saken, og hvilke hensyn er det de først og fremst beskytter? Skal vi tro mediene, har russerne hatt både Frode Berg og E-tjenestens offensive operasjoner i Russland under oppsikt i lang tid før de arresterte Berg, som var bak lås og slå og trolig ble pumpet for informasjon gjennom nesten to lange år. Berg har selv sagt til mediene hvem han har jobbet for, og han har blitt tatt imot, da han endelig kom hjem, av forsvarsministeren og av sjefen for E-tjenesten, og han har også fått en millionerstatning av den norske stat. Alt dette er kjent for etterretningen i Russland og for alle andre som er i stand til å lese, enten norsk, russisk eller engelsk.

Dette er derfor nok et eksempel på at regjeringen misbruker hemmelighold, ikke for å beskytte Norges sikkerhet, men for å beskytte seg selv mot åpen kritikk, og ikke minst for å kunne løpe fra et ansvar. Det så vi også da regjeringen ba Stortinget om over 1 mrd. kr til sivile satellitter til Nord-Norge, og altså holdt skjult at pengene skulle gå til satellitter som var en del av USAs offensive atomvåpensystemer.

Noe lignende så vi også med hemmeligholdet av milliardskandalen F-35 og en rekke andre saker. I sum undergraves Stortingets rolle, de folkevalgtes kontrollfunksjon, og med det også en av grunnpilarene i det norske demokratiet. I dette tilfellet er hemmeligholdet med på å hindre et oppgjør som er nødvendig for å rydde opp i en type uforsvarlig virksomhet, som etter all offentlig tilgjengelig informasjon å dømme har vært ute av kontroll. Vi frykter at resultatet ikke er et tryggere Norge, men tvert imot mer ansvarsfraskrivelse og større risiko for at alvorlige feil skjer igjen.

Men siste ord er ikke sagt om rapporten og om avgradering. Vi har registrert at alle partiene til venstre for regjeringen har tatt til orde for avgradering. Disse partiene ligger an til å kunne få et flertall på Stortinget etter høstens valg, og Rødt kommer til å fremme forslag om lovvedtak for avgradering av EOS-utvalgets sammendrag etter valget. Jeg tar som en selvfølge at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG vil stå fast ved at avgradering er nødvendig og riktig, og fortsatt vil at vi skal stå opp mot uforsvarlig hemmelighold – og også denne undergravingen vi ser av Stortingets kontrollfunksjoner, som jo svekker det norske demokratiet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [10:26:53]: EOS-utvalgets rapport i saken om Frode Berg og sammendraget av denne er gradert hemmelig etter sikkerhetsloven. Begrunnelsen er at det kan få alvorlige skadefølger for nasjonale sikkerhetsinteresser dersom informasjonen gjøres kjent for uvedkommende. Graderingen har bl.a. sammenheng med at vi som norske myndigheter verken bekrefter eller avkrefter om det finner sted eller har funnet sted konkrete etterretningsoperasjoner i utlandet. Dette er et etablert prinsipp, og det er et prinsipp det er viktig å holde fast ved. Dersom vi kommenterer en sak i ett tilfelle, vil vi også måtte kommentere senere saker eller påstander. Det vil trusselaktører bruke mot oss til sin fordel. På sikt vil det gjøre vår etterretning mer utsatt og mindre effektiv, med de konsekvensene det vil få for norsk sikkerhet generelt og sikkerheten til personellet i E-tjenesten spesielt. Det vil også vesentlig svekke vår tillit hos internasjonale partnere dersom de ikke kan stole på at vi skjermer gradert informasjon. Som et lite land er vi avhengige av et godt og tillitsfullt etterretningssamarbeid. Da må vi vise at vi er en troverdig partner.

Vi kan ikke ha en åpen kontroll med en hemmelig tjeneste, som jeg registrerer at noen tar til orde for. Det er en selvmotsigelse. Forutsetningen for å kunne ha en etterretningstjeneste er at vi skjermer tjenestens operasjoner, kapasiteter og personell mot offentlighetens innsyn. Dette er også en sentral del av begrunnelsen for EOS-utvalget.

Samtidig vil jeg understreke at det at slike saker ikke kan diskuteres i offentligheten, ikke betyr at E-tjenesten ikke blir kontrollert. EOS-utvalget har full tilgang til nødvendig informasjon, og Stortinget har mulighet til å gjennomføre en fullverdig parlamentarisk behandling av utvalgets vurderinger og konklusjoner, samtidig som sikkerhetslovens krav etterleves. Kontrollen er dermed nøye tilpasset det samfunnsområdet vi befinner oss i. Sånn har det vært de siste 25 år, og sånn bør det fortsette å være.

Jeg merker meg at mindretallet legger betydelig vekt på at EOS-utvalget mener at sammendraget kan offentliggjøres. Jeg minner i den forbindelse om at det er et grunnleggende prinsipp, som er reflektert i både EOS-kontrolloven og sikkerhetsloven, at det er informasjonseieren som bestemmer gradering og eventuell ned- og avgradering av informasjon. Det har sammenheng med at det er informasjonseieren som er nærmest til å vurdere konsekvensene dersom informasjon gjøres kjent for uvedkommende. Dette prinsippet ble også behandlet og opprettholdt etter evalueringen av EOS-kontrolloven i 2016/2017.

Jeg merker meg også at mindretallet mener denne saken, med henvisning til gradering, er så ekstraordinær at eventuelle konsekvenser for framtidige saker ikke kan tillegges avgjørende vekt. Det er et urovekkende synspunkt. Ivaretakelsen av nasjonale sikkerhetsinteresser er en stor og viktig oppgave, og nettopp konsekvensbasert tenkning hører naturlig hjemme i utøvelsen av denne oppgaven.

Jeg støtter tilrådingen fra presidentskapet om at henvendelsen fra den særskilte komité til å behandle Særskilt melding fra EOS-utvalget vedrørende avgradering av dokument i forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 7:2 for 2020–2021 vedlegges protokollen. Jeg mener det er et riktig og prinsipielt viktig grep.

Svein Harberg (H) [10:30:35]: EOS-utvalget er et svært viktig utvalg. Det har en helt spesiell oppgave, og jeg tror jeg vil si en helt spesiell oppgave blant Stortingets eksterne kontrollorganer. Det er fordi de følger med på tjenester som i sin egenart ikke kan være kjent for alle. Det er nettopp derfor vi har dette utvalget. De vet ikke alt som skjer, men de får vite om de sakene de undersøker. Og de kan naturlig nok heller ikke dele alt.

Spørsmålet her er kompetansen til gradering, eventuelt avgradering. Nå har flere presisert det tydelig: Prinsippet er at det er lagt til informasjonseier, i dette tilfellet tjenestene og departementet. Det er en grunn til at den kompetansen ikke er lagt til EOS-utvalget. Det er altså ikke EOS-utvalget som har den totale oversikten over hva elementer i denne saken kan ha å bety for Norges sikkerhet totalt. De har ikke den oversikten, de skal ikke ha den oversikten, de har aldri fått den oversikten, og kan da heller ikke gjøre den vurderingen. Da blir det underlig at en nå skal tillegge EOS-utvalget den kompetansen.

Den særskilte komité ba Forsvarsdepartementet vurdere helt eller delvis å avgradere den første rapporten vi fikk tilgang på, og avgradere det sammendraget som er mye omtalt. Høyre forholder seg til den gjennomgangen som departementet har gjort. Jeg må si at vi har hatt en høring i denne saken, og da fikk vi særdeles godt begrunnet hvorfor de har tatt den avgjørelsen. At de som var i denne høringen, ikke har fått det med seg, er jeg faktisk litt overrasket over.

Så til slutt: Det sies her at det at dette er et gradert dokument, hindrer Stortingets behandling, hindrer Stortingets kontroll. Nei, det gjør det ikke. EOS-utvalget kontrollerer på vegne av oss. Når vi trenger ekstra informasjon, gir vi beskjed om det. Den har vi fått. Den er tilgjengelig for alle stortingsrepresentanter. Det eneste spesielle er at vi diskuterer saken og vi leser dokumenter i saken i et sikkerhetsklarert rom. Vi skal debattere i et sikkerhetsklarert rom. Stortinget har akkurat samme tilgang til å behandle denne saken og drive kontroll med tjenestene, eventuelt rette kritikk mot tjenestene, som i enhver annen sak. Det er ikke offentlighet som er kontrollen, det er Stortingets arbeid som er kontrollen, og det er vi valgt til å gjøre.

Dag Terje Andersen (A) [10:33:51]: Med bakgrunn i statsrådens innlegg finner jeg grunn til å presisere fra det utmerkede innlegget til Eva Kristin Hansen at det er ingen som ber om at hele rapporten skal avgraderes. Argumentasjonen til forsvarsministeren hørtes sånn ut. Vi ber bare om at det sammendraget som EOS-utvalget har vurdert at kan offentliggjøres, blir offentliggjort.

EOS-utvalget har gjort en solid jobb i 25 år. Vi har aldri vært i denne situasjonen med EOS-utvalget tidligere, at det har vært uenighet med dem de har kontrollert, om hva som kan være offentlig eller ikke. Det er første gang det skjer. Det er altså en helt unik situasjon. Da mener vi det er viktig å stille seg bak EOS-utvalget. Der sitter det ansvarlige mennesker. La meg si det sånn: Svein Grønnern er ikke akkurat noen ramp. Det er altså på seriøst grunnlag vurdert at det som står i sammendraget, kan offentliggjøres – ikke alt, men det som står i sammendraget.

Den vurderingen delte presidentskapet 25. mars. Jeg tillater meg å legge til grunn at presidentskapet setter seg inn i de sakene de behandler. Da behandlet de sammendraget og ba Forsvarsdepartementet om å avgradere. Det var nettopp det de gjorde. Men så, når Forsvarsdepartementet som vanlig sier nei, ser vi altså at presidentskapets flertall, med presidentens dobbeltstemme, snur og ikke bruker den demokratiske adgangen Stortinget har til å gi innsyn i et dokument det etter vår vurdering blir nektet innsyn i – ikke for å skjerme hensyn til rikets sikkerhet, men for å skjerme hensynet til regjeringas bekvemmelighet. Det er nettopp derfor vi har den muligheten. Jeg er helt enig i at prinsippet er at dokumenteieren definerer om dokumentet er hemmelig eller ikke, men samtidig sier de demokratiske spillereglene at når Stortinget mener det, kan de allikevel avgradere. Det er også en del av den demokratiske retten.

Særlig rystet blir jeg når jeg ser i innstillinga og hører saksordførerens og stortingspresidentens argumentasjon. Det står i innstillinga – og jeg siterer:

«En eventuell overprøving av regjeringens vurderinger i spørsmål som gjelder skadefølger for nasjonale sikkerhetsinteresser, vil også kunne ha alvorlige konsekvenser for både Stortingets egen, EOS-utvalgets og andre kontrollorganer for Stortinget sin tilgang til gradert informasjon i fremtiden.»

Her sier en altså at hvis Stortinget utøver sin demokratiske rett, kan regjeringa begynne å nekte kontrollorganene deres lovmessige adgang til hemmelige dokumenter. Jeg er skremt over den argumentasjonen som er lagt inn i begrunnelsen for avslaget. Hvis avslaget hadde vært begrunnet med innholdet i dokumentet, ja vel, men dette er en skremmende demokratisk praksis.

Solveig Horne (FrP) [10:37:06]: Jeg vil også si at jeg er skremt over en del av innleggene, uten at jeg skal si så mye mer enn det.

Jeg synes både saksordføreren Morten Wold og presidenten holdt gode, forklarende innlegg, som viser viktigheten av det vedtaket som blir fattet i dag. Men la meg få understreke, i hvert fall fra Fremskrittspartiets ståsted – og jeg er sikker på, på vegne av flertallet i salen – at det arbeidet som EOS-utvalget gjør, er utrolig viktig. Det framstilles nesten som om vi underkjenner EOS-utvalgets arbeid, og at vi ikke stiller oss bak EOS-utvalgets rapport og det generelle arbeidet, med det vedtaket vi fatter i dag. Det blir jeg skremt av. Det er viktig at vi får fram og er veldig tydelig på at EOS-utvalget har gjort et grundig arbeid i denne saken. Det vil også komme fram at vi er enig i EOS-utvalgets konklusjoner i denne saken. Men det er ikke det dette dreier seg om.

Flere har vært inne på at Stortinget ikke får gjort sitt arbeid når vi ikke avgraderer denne saken. EOS-utvalget gjør den kontrollen på vegne av Stortinget, og Stortinget har fått rapporten. Som representanten Harberg var inne på, får Stortinget god mulighet til å behandle denne saken på en god måte. Som Harberg også var inne på, vil alle stortingsrepresentantene, valgt av folket, ha mulighet til å lese både rapporten og innstillingen til den særskilte komiteen.

En taler var inne på hva det gjør med møtet med tjenestene i framtiden. Jeg er redd for at EOS-utvalgets mulighet til å føre kontroll av de hemmelige tjenestene i ettertid, vil vanskeliggjøres hvis Stortinget skal overprøve det departementet har gjort ved ikke å avgradere dette.

Det er et viktig prinsipp, og det er prinsipielt uheldig at Stortinget overprøver de vurderingene som E-tjenesten og Forsvarsdepartementet har foretatt om behovet for hemmelighold av denne rapporten. Bakgrunnen for det er at de hemmelige tjenestene er helt avhengig av troverdighet hos de utenlandske samarbeidstjenestene for å kunne utveksle og motta informasjon. Hvis vi offentliggjør denne typen opplysninger, vil det få som konsekvens at vi kanskje ikke lenger får tilgang på opplysninger som vi er helt avhengige av. Så jeg er veldig glad for at Stortingets flertall fatter det vedtaket det skal gjøre i dag.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:40:33]: Jeg har ikke behov for å bruke sterke uttrykk i denne saken, men jeg har behov for å peke på at jeg synes det er litt merkelig at det virker som om at denne debatten går i det sporet at Stortinget ikke får gjort kontrollen som Stortinget skal gjøre. Det vil jeg sterkt understreke at ikke er riktig. Det hviler et stort ansvar på oss 169 folkevalgte i salen. Det er i denne type saker vi har en særlig viktig kontrolloppgave på bakgrunn av det EOS-utvalget leverer til Stortinget.

Jeg merker meg også at i debatten er det veldig ulike innfallsvinkler på det man kan kalle den rød-grønne side i politikken. Dersom det etter valget skulle bli et rød-grønt flertall, virker det på meg som om SV mener at kompetansen om avgradering skal ligge hos EOS-utvalget. Det var kanskje også Arbeiderpartiet delvis inne på i sitt innlegg. Så virker det som om Rødt mener man ikke kan kontrollere de hemmelige tjenestene uten at alt er offentlig, og da får vi bare vente på at det kommer endringer på dette. Stortinget har diskutert disse spørsmålene mange ganger. Stortinget har evaluert EOS-loven og EOS-utvalget. Stortinget har diskutert dette. Jeg har ikke registrert andre merknader enn SVs merknader i behandlingen i 2017, hvor SV var opptatt av denne begrensningen som jo foreligger knyttet til EOS-utvalgets innsyn i saker med særlig sensitiv informasjon. Arbeiderpartiet var ikke på SVs linje i den saken.

Så har lederen i den særskilte komité et litt overraskende oppspill mot meg og presidentskapets flertall. Det er slik at når den særskilte komité enstemmig ber presidentskapet om å sende et brev til departementet hvor de ber dem vurdere avgradering, gjør presidentskapet det. Så foretar departementet den vurderingen og gir sin tilbakemelding som presidentskapet sender tilbake til den særskilte komité. Det er først når denne saken kommer til behandling hvor et flertall i komiteen ber om avgradering, at presidentskapet behandler dette. Vi er selvfølgelig kjent med innholdet i saken, også innholdet i sammendraget, og fatter selvfølgelig våre beslutninger på bakgrunn av det. Jeg vil advare mot at vi gjør dette til en diskusjon om at Stortinget først kan kontrollere når alt er offentlig. Det vil være et brudd på den regel vi er enige om.

Michael Tetzschner (H) [10:43:56]: Det var særlig innleggene til representantene Andersen og Øvstegård som gjorde at jeg måtte kommentere, for en gjennomgangstone er at Stortinget nærmest skylder EOS-utvalget sin lojalitet. Jeg har stor respekt for det arbeidet EOS-utvalget har gjort gjennom mange år, men når det gjelder spørsmål om avgradering, er de av Stortinget ikke gitt noen rolle. Stortinget har bestemt hvem som har beslutningskompetanse, ved den sikkerhetsloven som Stortinget har satt til verden. Da er det for meg paradoksalt at man skal stå her og argumentere med en slags lojalitet som Stortinget skylder et utenforliggende organ, og samtidig gjennomhulle sitt eget prinsipp fra sikkerhetsloven, som i relativt ny tid har vært i salen, og som er basert på at det er rett myndighet som setter graderingen, og som også tar stilling til avgradering.

Det ble sagt at Stortinget skal avgradere, gjennom det forslaget som foreligger. Det er å hoppe over en del mellomregninger. Det mindretallet i presidentskapet anbefaler oss å gjøre, er å gripe inn i en forvaltningsavgjørelse gjennom den lovgivende kompetansen Stortinget har, og man velger å ville bruke den lovgiverkompetansen til nettopp å gjennomhulle sikkerhetslovens system. Det kalles singulær lovgivning i annen sammenheng, og det skal man være veldig forsiktig med fordi det utvisker ansvarsforholdet mellom forvaltningsmyndighetene, som er lovbundet, og som Stortinget også er veldig tjent med er lovbundet. Det mindretallet legger opp til her, er altså å gi et unntak fra sikkerhetsloven for sitt eget behov, og det er en meget farlig galei.

Så er det spørsmål om det virkelig er behov for dette. Det er ikke ført noen argumentasjon for det. Jeg ser at representanten Andersen har tegnet seg etterpå, og kan representanten Andersen fortelle meg hvordan Stortingets institusjonelle kontroll blir hemmet av at man ikke offentliggjør dette? Vi har nemlig systemer for å behandle fortrolig informasjon her i huset. Vi kan til og med ha hemmelige stortingsmøter. Det eneste som truer den fortroligheten, er at enkeltrepresentanter, for å gjøre seg interessante i pressen, ofte synes det er morsomt å lekke disse opplysningene. Men det er et annet problem, og det er fra det holdet – skal vi si – trusselen mot den institusjonelle kontrollen med regjeringen ligger.

Jeg vil også ta avstand fra en rekke henvisninger til de såkalte kontrollutvalgene som Stortingets egne, fordi de nettopp ikke retter seg mot regjeringens embetsfølelse, men det skal jeg komme tilbake til i et lengre innlegg.

Dag Terje Andersen (A) [10:47:28]: Jeg ble veldig overrasket over stortingspresidentens siste innlegg og den partipolitiseringen som hun nå legger opp til ved å si at en ny regjering må forandre sikkerhetsloven. Jeg sa tydelig i mitt innlegg at jeg har respekt for hvem som er dokumenteier, og den retten de har til å definere hva som er hemmelig. Jeg synes det er ille at stortingspresidenten tillegger stortingsrepresentanter utsagn de ikke har vært i nærheten av å si – jeg har ikke antydet at EOS-utvalget skulle få kompetanse til å avgradere, ikke i nærheten. Det jeg prøver å løfte opp, er at i hele den strukturen finnes det en mulighet for Stortinget i plenum til å avgradere hvis Stortinget av hensyn til sine kontrollhensyn ser at hemmeligholdet blir misbrukt til ikke bare å ta vare på rikets sikkerhet, som de har full støtte fra meg til å gjøre, men også til å ta vare på regjeringas bekvemmelighet, som er tilfellet i det begrensede dokumentet vi nå snakker om.

Det er da det for meg blir prinsipielt veldig alvorlig at det i merknaden, i saksordførerens innlegg og i stortingspresidentens innlegg sies at en prinsipielt – de har brukt det ordet – aldri skal bruke den adgangen. Det er da jeg mener vi er på konstitusjonelt ville veier, og det er den begrunnelsen som er alvorlig. Det går an å være uenige om hvorvidt det dokumentet vi snakker om, bør avgraderes eller ikke. Jeg kan si at i det dokumentet står det mindre enn det som allerede er offentlig kjent. Vi er brakt i en situasjon der vi ikke lenger kan diskutere det vi visste på forhånd, fordi det skal være hemmelighold rundt det vi driver med, i tillegg til at det er mye som skal holdes hemmelig, noe som vi er enige om.

I denne situasjonen, når begrunnelsen er at Stortinget aldri kan bruke sin rett til å avgradere, for det skal regjeringa bestemme, da har Stortinget abdisert når det gjelder sin kontrollfunksjon, for da står Stortingets kontrollorganer, Stortingets kontrollkomité – i dette tilfellet en særskilt komité – avskåret fra å vurdere om det hemmeligholdet er rimelig eller ikke. Og med en regjering, og særlig et forsvarsdepartement, der vi har sett at det stadig oftere er strid om hemmeligholdet, ikke minst når det gjelder forholdet til Riksrevisjonen, og der vi i kontrollkomiteen stadig har opplevd et økende hemmelighold fra regjeringa og at vi ikke får innsyn i regjeringas dokumenter, mener jeg det er alvorlig at Stortinget begrunner det med at vi aldri bør bruke vår demokratiske rett, for da kan regjeringa miste tilliten til Stortinget. President, i vårt system er spørsmålet, og bør være, om regjeringa har tillit fra Stortinget – ikke om regjeringa har tillit til Stortinget.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:50:48]: Jeg reagerer på den måten Stortingets president forsøker på en uredelig måte – vil jeg si – å gjengi hva opposisjonens partier har sagt og mener i denne saken. Det er ingen av partiene som har i det minste antydet at vi skal flytte den lovmessige kompetansen i strid med sikkerhetsloven fra informasjonseier og til EOS-utvalget. Nei, men det er viktig for oss å lytte til de anbefalingene Stortingets kontrollorganer gir. Det er bare ett av de mange argumentene – noen av dem kan gjengis her fra talerstolen, andre kan ikke – for hvorfor partiene på Stortinget vurderer det sånn at vi bør lytte til de rådene.

Jeg reagerer på det om Stortinget får gjøre jobben eller ikke. Det vises til de prosessene som er satt i gang, den særskilt komité, at alle Stortingets representanter får muligheten til å lese sakens dokumenter. Men det må jo være klart at den demokratiske kontrollen lider under hemmelighold. En skal ha et rimelig snevert syn på demokrati hvis en mener at så lenge kun Stortingets 169 representanter kan ha en åpen og opplyst samtale, er det demokratiske hensynet ivaretatt. Jeg tror ikke at et sånt syn på demokratiet forsvares av de borgerlige partiene i andre sammenhenger. Tvert imot, det ser jeg på som et ganske tydelig brudd på en demokratisk tradisjon.

Så blir det sagt at Stortinget gjennom å stemme for et forslag om å endre loven for å avgradere dette sammendraget overprøver regjeringen. Det er sånn at i denne maktfordelingen er det Stortinget som er øverst. Stortinget er i sin fulle rett til å avgradere dokumenter. Det er de spillereglene vi har. Så skal det gjøres svært sjeldent. Da har vi foretatt en grundig behandling av denne saken og kommet fram til at det er verdt å lytte til EOS-utvalget. Det handler også om hvordan vi stiller Stortingets kontrollfunksjon i framtiden, den autoriteten Stortingets kontrollfunksjon har, den autoriteten våre kontrollorganer har i møte med tjenestene.

Bjørnar Moxnes (R) [10:54:04]: Hvis man har en litt dårlig sak, er det ikke uvanlig å tillegge andre representanter ting de ikke mener, for så å polemisere mot den typen stråmenn. Det er ikke ukjent når det kommer til representanten Tetzschner, men det er mer uvant fra presidenten. I dag bruker man den typen argumentasjon fra den kanten for å skulle begrunne og forsvare et hemmelighold som det er vanskelig å stå inne for med rak rygg.

Som tidligere nevnt av andre fra talerstolen: Ingen har foreslått at alt skal bli offentlig. Men sammendraget, som utvalget sier kan bli offentlig, er vi for at skal bli offentlig. Så er den saken lagt død, og vi kan legge vekk den stråmannen i resten av debatten, får vi håpe.

Så er det synd at det har blitt en politisert avgjørelse, ved at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som satt i regjering da saken pågikk, av politiske bekvemmelighetsårsaker slår ring rundt det hemmeligholdet som departementet og statsråden går inn for. Det er forståelig at det gjøres, for det er en pinlig sak for regjeringen – og det er en vanskelig sak. Så alle kan forstå at det er bekvemmelig at man fra Stortingets side – ved regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – går inn for å hemmeligholde. Men det er ikke noe mer – skal vi si – ærerikt over det av den grunn. Vi burde stå opp for viktige prinsipper om åpenhet, når det er forsvarlig, for å sikre den demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenester, som ikke kan avgrenses til at 169 mennesker får lese rapporten.

Det som er synd, er at dette hemmeligholdet, som presidenten, Tetzschner og andre forsvarer med stråmenn, står i veien for at vi får en nødvendig offentlig debatt, og ikke minst at vi kan få gjenreist tilliten til de hemmelige tjenestene. Når langt mer enn det som står i sammendraget, for lengst er offentlig kjent – for lengst skrevet spaltemetere om i alle landets største aviser og ikke minst NRK – og alle er klar over dette, vil et hemmelighold av debatten kunne stå i veien for at folk får tilbake tilliten til tjenestene, som kan ha blitt svekket som følge av det som framstår som, basert på offentlig tilgjengelig informasjon, komplett amatørisme i alle ledd. Det er det alvorlige med regjeringspartiene og Fremskrittspartiets hemmelighold – at det står i veien for den gjenreisingen av tilliten, og ikke minst står i veien for å få en reell demokratisk kontroll, ut over den de har som sitter i denne salen. Høyre burde skjønne at dette omfatter flere enn de som sitter på Stortinget – også befolkningens mulighet til å kunne delta i denne debatten.

Marit Arnstad (Sp) [10:57:30]: Jeg må si at jeg er litt overrasket over tonen i denne debatten – jeg er virkelig det. Det er en vanskelig sak på mange måter, og det finnes argumenter både for og imot, men jeg må si at det at stortingspresidenten velger en retorikk om de rød-grønne partiene og deres holdninger til saken, er pussig i en slik sak. To av hennes samarbeidspartnere har ikke engang tatt ordet i denne debatten. La oss iallfall være forskånet for den typen argumentasjon når vi skal diskutere en så vanskelig og viktig sak.

Så må jeg si at sikkerhetsloven er viktig. Det er en viktig ramme om det arbeidet vi foretar oss. Men det må ikke bli slik at sikkerhetsloven i seg sjøl kan amputere diskusjoner om Stortingets kontrollfunksjon, hvordan det skal håndteres, og hvilke debatter det skal bidra til. Så jeg synes en skal være forsiktig med måten en bruker sikkerhetsloven på. Vi etablerte kontrollfunksjoner fra Stortingets side når det gjelder sikkerhetstjenestene, og det kan ikke amputeres ved å si at sikkerhetsloven trumfer diskusjonen om hvordan en skal forholde seg til den kontrollen.

Det tredje som jeg har lyst til å kommentere, er at det er ingen her som har bedt om at alt skal offentliggjøres, som også for så vidt stortingspresidenten sa i sitt innlegg. Det mindretallet her sier, etter en vanskelig avveining, er at en bør lytte til Stortingets eget kontrollorgan, som for en sjelden gangs skyld har bedt om at et sammendrag av en rapport skal avgraderes.

Michael Tetzschner (H) [10:59:43]: Jeg lyttet med forventning til innleggene fra representantene Andersen og Øvstegård, for jeg hadde forventet respons på min lille oppfordring om å redegjøre for hvorfor Stortingets konstitusjonelle kontroll med regjeringen på avgjørende vis blir hemmet av den fremgangsmåten som presidentskapet legger opp til, som respekterer rollefordelingen i forvaltningen og i sikkerhetsloven.

Det er, etter mitt skjønn, ganske betegnende at det ikke har kommet noen slike argumenter. En gjennomgangstone i salen fra mindretallet har vært at Stortingets institusjonelle kontroll blir umuliggjort hvis ikke alt kan stå i avisen. Det er i så fall et utrolig nederlag for hva man tror Stortinget kan behandle av taushetsbelagte opplysninger uten å gå videre.

Det er ingen her som har argumentert overbevisende for at Stortinget ikke kan gjøre sine kontrollfunksjoner gjeldende etter Grunnloven. Det som derimot reelt sett undergraver Stortingets mulighet, er at forvaltningen vil være tilbakeholdne med å sende taushetsbelagte opplysninger over til Stortinget fordi vi etter hvert har fått en kultur for lekkasjer her i salen – og også i komiteen. Det er det Stortinget som taper på, og det er det også den delen av Stortingets oppgaver som er å føre kontroll med statsrådenes embetsførsel, som taper på.

Jeg synes også mindretallet burde tenke over at det ble appellert til flertallet om å utstyre EOS-utvalget med en autoritet som visstnok betyr at man kobler ut sitt eget ansvar for å vurdere dette og gjør seg til sandpåstrøingsorgan for EOS-utvalget. Men EOS-utvalget er også, i samsvar med det som har vært fremme i evalueringen, avhengig av et samspill med de hemmelige tjenestene, og det er per definisjon ikke alt de skal ha innsyn i. Deres evne til å håndtere også sine opplysninger slik graderte opplysninger skal håndteres, vil også påvirke hva de får innblikk i, og dermed hva Stortinget blir oppmerksom på.

Det er også et helt annet hensyn vi skal tenke igjennom, særlig i en sak som kan involvere eventuelle utenlandsoperasjoner, og det er at Norge med denne litt naive holdningen, og fordi vi ikke klarer å behandle hemmelige opplysninger, heller ikke blir tildelt informasjon fra andre etterretningstjenester, som vi er avhengige av å samarbeide med for å gjøre landet trygt. Det bekymrer meg.

Dag Terje Andersen (A) [11:03:09]: Dessverre måtte jeg ta ordet og bare for ordens skyld si at når det gjelder kvaliteten på den parlamentariske kontrollen, har jeg registrert at både E-tjenesten og PST har vært veldig tydelige de siste årene på at mer åpenhet gir større tillit. Det er en profil de selv markedsfører. Da er det naturlig at vi vurderer om alt som blir hemmeligholdt, bør hemmeligholdes, for de har en uttalt holdning til at i tillegg til at Stortinget kan gjøre sin kontroll, er det bra at så lite som mulig holdes hemmelig for offentligheten. Det er begrunnelsen for det.

Til representanten Tetzschner – det er ikke sånn at alt skal stå i avisa, men et lite sammendrag.

Til slutt når det gjelder EOS-utvalget: Ja, det er vårt organ, men vi velger ved våre handlinger om vi gir eller fratar dem autoritet. Når de for første gang på 25 år har sagt at de mener dette er noe som kan offentliggjøres, ja, så mener vi altså at vi ikke er forpliktet til å stille oss bak dem, men at vi er enig med dem og derfor også bidrar til å gi dem autoritet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:05:12] (ordfører for saken): La meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid om en veldig grei sak. Den proposisjonen vi nå skal behandle, viser en positiv side av pandemien. Vi får ryddet opp i lovverket og modernisert noe som vi antakelig ikke hadde kommet på selv, hadde det ikke vært for korona.

I fjor fikk vi en midlertidig lov om unntak fra krav til fysisk møte mv. i foretakslovgivningen for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19. Det er noen av disse som nå gjøres permanente. Uansett hvor lei vi er av Teams, Zoom, Skype, gamle hender og muting, er det ingen tvil om at de kan være effektive virkemidler også i næringslivet. For mange bedrifter kan det være vel så nyttig å bruke elektroniske virkemidler når man avholder møter, som møter med fysisk oppmøte.

Proposisjonen omhandler også endringer i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven som en følge av brexit. Disse endringene innebærer at britiske statsborgere bosatt i EØS-området eller Storbritannia samt EØS-borgere bosatt i Storbritannia omfattes av tilknytningskravet og kan velges til tillitsverv i norske foretak.

Helt til slutt skal jeg på vegne av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene melde at vi kommer til å støtte forslag nr. 1 i innstillingen. Det er ikke et revolusjonerende forslag, men for oss er det helt kurant at et flertall i styret kan ha siste ord om hvorvidt møtet skal avholdes fysisk eller elektronisk, i stedet for at den myndigheten ligger hos styrelederen, som forslaget fra regjeringen opprinnelig gikk ut på.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:07:18]: Det er vel egentlig ikke grunn til å si så veldig mye etter det som kom fra saksordføreren. Jeg vil bare ta opp det forslaget som Senterpartiet er en del av.

Statsråd Iselin Nybø [11:07:54]: Først vil jeg gjerne takke Stortinget for raskt å kunne behandle forslaget til lov om endringer i foretakslovgivningen, om gjennomføring av møter og geografiske tilknytningskrav.

Lovforslaget likestiller fysiske og elektroniske møter og legger til rette for at beslutninger kan tas uten at man må møte fysisk. Elektroniske møter kan redusere reisekostnader og leie av lokaler, og legger til rette for at møtedeltakere med nedsatt funksjonsevne kan delta. Mindre reisevirksomhet er jo også positivt for klimaet.

Samtidig er det ikke krav om at møter må gjennomføres elektronisk. Selskapene får fleksibilitet til selv å bestemme hvilken møteform som er hensiktsmessig for dem i det enkelte tilfellet.

Gjennomføringen av årsmøte og generalforsamling skal være forsvarlig. Kjernen i kravet til forsvarlighet er at møtet må holdes i tråd med lovens saksbehandlingsregler. Selv om selskapene får større fleksibilitet, skal eierne fortsatt ha mulighet til å utøve sine eierrettigheter.

Lovforslaget forenkler også saksbehandlingen for flere foretak, og gir økt mulighet til å signere dokumenter elektronisk.

Lovforslaget gjør at foretak fortsatt kan ha britiske styremedlemmer, bedriftsforsamlingsmedlemmer eller daglige ledere bosatt i Storbritannia, Nord-Irland og EØS eller EØS-borgere bosatt i Storbritannia og Nord-Irland. Gjennomføring av lovforslaget forutsetter at det omfattes av en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia.

Jeg merker meg forslaget fra komiteens mindretall om at et flertall av styrets medlemmer skal kunne kreve fysisk eller elektronisk styremøte. Dette ble også vurdert under arbeidet med lovforslaget. Min vurdering er at styrelederen bør bestemme møteformen. Styrelederen har en spesiell rolle i styrets saksforberedelse, og det forventes at styrelederen tar hensyn til innspill fra andre styremedlemmer i beslutningen om møteform. Styret kan med vanlig flertall fastsette retningslinjer for styrets arbeid, inkludert for valg av møteform. Behandlingsmåten i styret må uansett være betryggende.

Jeg merker meg også saksordførerens innlegg og forholder meg selvfølgelig til det.

Camilla Strandskog (H) [11:11:29] (ordfører for saken): Siden mars 2020 har vi levd i en form for unntakstilstand. Nå nærmer vi oss forhåpentligvis slutten av pandemien, men det er fortsatt en uforutsigbar situasjon, og det er behov for å forlenge noen av de midlertidige bestemmelsene som ble vedtatt i løpet av 2020.

Covid-19 påvirker både tilgangen til og forbruket av medisinsk utstyr og personlig verneutstyr. Regjeringen fremmer i denne proposisjonen forslag til forlengelse av midlertidige hjemler om tiltak for å ivareta tilgangen til legemidler, medisinsk utstyr og personlig verneutstyr under covid-19. Hjemlene trådte første gang i kraft 26. mai 2020 og opphører å gjelde 1. juni 2021. Regjeringen foreslår at hjemlene skal vare til 10. november 2021.

Komiteen har sett på Stortingets kalender til høsten, og med tanke på at det er stortingsvalg og så møte i Nordisk råd i uke 44, har komiteen landet på at det skal forlenges til 1. desember 2021. Det vil gi et nytt storting nok tid til å behandle bestemmelsene på nytt.

Jeg vil takke komiteen, der alle var villige til å jobbe raskt for å få dette igjennom innen 1. juni. Det er en enstemmig komité som fremmer denne innstillingen, og som støtter regjeringens forslag om forlengelse.

Koronapandemien har vist oss at vi trenger mer internasjonal solidaritet og multilateralt samarbeid, ikke mindre. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å samarbeide med andre land. Samarbeidet med EU har vært avgjørende for å sikre befolkningen tilgang til vaksine mot covid-19. Det har også vært viktig for Norges tilgang til annet medisinsk utstyr som har vært avgjørende under pandemien.

Regjeringen har satt beredskap høyt på dagsordenen. Det er lagt fram to stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet og beredskap. Basert på en gjennomgang av organisering, beredskapsplaner og regelverk samt koronakommisjonens sluttrapport vil regjeringen legge fram en melding for Stortinget når pandemien er over.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:13:36]: Denne saken er en hastesak. Det er vanskelig for oss å jobbe godt med saken. Derfor vil SV støtte forslaget om å ha dette til litt lenger utpå høsten, men vi håper at regjeringen vil sende forslag, hvis vi trenger dette igjen, mye tidligere, slik at det nye stortinget kan få god informasjon og ha mer tid til å jobbe med saken.

Statsråd Bent Høie [11:14:24]: Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen av pandemien framover, og en endring i smittesituasjonen vil kunne oppstå raskt. Jeg er også redd for at vi det neste halve året må leve med smitte i samfunnet, med fare for oppblomstring av smitte. Det er derfor behov for å forlenge de midlertidige hjemlene i helseberedskapsloven fram til høsten 2021.

Utbruddet av covid-19 har ført til at Norge er i en krisesituasjon som regelverket ikke fullt ut tar høyde for, og det har vært nødvendig å gjøre tilpasninger og unntak fra gjeldende regelverk. Pandemien påvirker både tilgangen til og forbruket av medisinsk utstyr og personlig verneutstyr. Markedet for slike produkter er globalt, og det samme gjelder forsyningskjedene. Tilgangen til medisinsk utstyr og personlig verneutstyr har vist seg å være svært krevende som følge av covid-19. Særlig har man opplevd mangel på smittevernutstyr. Per i dag ser man at behovet for prøvetakingsutstyr og hurtigtester er økende. Norge er avhengig av import for å dekke behovet for slike produkter. I tillegg har vi opplevd utfordringer knyttet til hamstring av medisinsk utstyr og personlig verneutstyr.

Forslaget er en forlengelse av hjemler som vi har hatt siden i fjor vår. Selv om det har vært en nedgang i både antall smittede og sykehusinnleggelser, er situasjonen fortsatt ustabil, da det foreløpig fortsatt er en stor andel av befolkningen som er uvaksinert. Det er også noe usikkerhet rundt hvordan nye mutasjoner vil kunne påvirke utviklingen. Det er derfor fortsatt viktig at man har tilstrekkelige hjemler tilgjengelig.

Medisinsk utstyr og personlig verneutstyr og tilgangen til dette er helt avgjørende for at den nasjonale helsetjenesten skal være i stand til å håndtere covid-19-pandemien på en god nok måte. Jeg anser det som sannsynlig at tiltakene som er iverksatt for å ivareta tilgangen til medisinsk utstyr og personlig verneutstyr, med hjemmel i de midlertidige bestemmelsene i helseberedskapsloven, vil være nødvendige også etter 1. juni 2021. Jeg er derfor glad for at komiteen slutter seg til lovforslaget som regjeringen har fremmet, og har snudd seg rundt og behandlet denne saken raskt.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:17:37]: (sakens ordfører): For over et år siden, 14. mai i fjor, fattet Stortinget et vedtak om at regjeringen snarest mulig skulle få på plass en beredskapsmodell for norsk produksjon av viktige legemidler, herunder antibiotika. Det har ikke skjedd, men jeg er stolt av hele komiteen – også regjeringspartiene, som bør få ros siden de går inn i denne saken – og av at regjeringen umiddelbart skal gå i dialog for å inngå avtaler med produksjonsmiljøer i Norge. Hele komiteen fremmer forslag om om mulig å inngå forhåndskjøpsavtaler for å produsere vaksiner i Norge.

Pandemien har vist hvor sårbare vi er som land ved svikt i den globale legemiddelindustrien, og at vi er et land som er nesten 100 pst. avhengig av import. Det gjør oss svært sårbare ved kriser eller ved brudd i de globale forsyningslinjene.

SV vil ha StatMed, statlig produksjon av legemidler, men vi jobber hardt for alle forslag som kan hjelpe befolkningen med å få mindre legemiddelmangel.

Komiteens flertall mener det er naturlig å starte med det enkleste først, som smertestillende, bedøvelses- og anestesilegemidler, og på lengre sikt antibiotika. Så godt som alle disse legemidlene har gått ut av patent og kan dermed produseres i Norge uten at det er i strid med etablerte rettigheter.

Komiteens flertall viser til at det er uheldig og fører til forsinkelse i arbeidet med å styrke norsk produksjon av legemidler når regjeringen ikke følger opp flere klare vedtak fra Stortinget. Flertallet på Stortinget sier i klartekst at regjeringen og helseministeren ikke har fulgt opp vedtak som er svært viktige under en pandemi. Regjeringen trosser vedtak fra Stortinget. Det er ikke akseptabelt.

Det er tydelig at vi trenger en ny regjering, som handler for å redusere legemiddelmangel i Norge. Vi trenger en rød-grønn regjering.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:20:57]: Ja, jeg tar opp forslagene.

Tellef Inge Mørland (A) [11:21:12]: I 2019 gjennomførte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap en analyse av 25 ulike krisescenarioer. De to med størst risiko var begge helsehendelser. Det var pandemi og legemiddelmangel. Nå står vi midt oppe i pandemien, samtidig som vi har opplevd en betydelig økning i legemiddelmangelen de siste årene.

Det er på tide å forberede seg. Både pandemi og legemiddelmangel har det ved seg at de er globale utfordringer, men det betyr ikke at det ikke er mulig også å ta nasjonale grep.

Det er ikke første gang vi har denne typen saker til behandling i helse- og omsorgskomiteen denne perioden. Arbeiderpartiet har hele tiden vært opptatt av at vi må ha en mer offensiv holdning i arbeidet for å redusere sårbarheten ved legemiddelmangel. Derfor er det positivt, som også saksordføreren var inne på, at det er en samlet komité som nå ønsker en dialog med relevante produksjonsmiljøer med sikte på å inngå beredskapsavtaler for norsk produksjon av viktige legemidler, og at man i tillegg ser på muligheten for etablering av norsk vaksineproduksjon.

Men Arbeiderpartiet ønsker å gå lenger. Derfor la vi inn forslag som også peker i retning av et nordisk og ikke minst europeisk samarbeid. Vi har allerede en industri på dette feltet, som vi må utnytte enda bedre. Å produsere legemidler er imidlertid ingen kokebokoppskrift à la Ingrid Espelid Hovigs, der man tar noe mel, man tar et par egg, og man tar litt gjær. Det er mye mer som skal til. Ofte er det snakk om titalls virkestoffer for å produsere ett legemiddel – virkestoffer som i dag produseres i Kina og India.

Vi er nødt til å gjøre oss mindre sårbare sammen med resten av Europa. Derfor har Arbeiderpartiet lagt inn forslag om å avklare hvordan et norsk offentlig-privat samarbeid om legemiddelproduksjon kan bidra i arbeidet for å gjøre Norge og Europa mindre avhengige av legemidler og virkestoffer produsert utenfor vår verdensdel. Og bonusen, i tillegg til redusert sårbarhet ved legemiddelmangel, er flere norske arbeidsplasser innen dette viktige feltet.

Arbeiderpartiet ønsker også, og vi har fremmet forslag om det tidligere, et nasjonalt cluster for produksjon av vaksiner for både mennesker, dyr og fisk.

Ofte blir spørsmålet stilt: Hva skal vi leve av etter oljen? Det er ikke noe enkelt svar på det, men en av de mange mulighetene ligger faktisk i å satse på økt produksjon av viktige, kritiske legemidler – og det med den bivirkningen at vi i tillegg kan være med på å bidra til å redde liv.

Morten Stordalen (FrP) [11:24:16]: Dagen i dag er en gledens dag – Stortinget behandler et representantforslag fra Fremskrittspartiet om norsk produksjon av viktige legemidler. Og dette forslaget får flertall. Ja, en enstemmig komité står bak dette.

Norge er i dag nesten hundre prosent avhengig av å importere legemidler, hvilket gjør landet svært sårbart ved kriser eller brudd i forsyningslinjene fra det globale markedet. For Fremskrittspartiet er det et mål at man i fremtiden kan bli selvforsynt med de viktigste legemidlene og ha en produksjonskapasitet for helt nødvendige vaksiner. I Norge har vi allerede flere selskaper som produserer legemidler. I muligheten til å bygge videre på den etablerte industrien ligger det et stort potensial, noe som igjen vil kunne skape nye og flere interessante arbeidsplasser.

Det er i tillegg stor investeringsvilje fra private aktører som vil bygge en storskala vaksineproduksjon, og som kan produsere på lisens for vaksineutviklere. Men for at privat kapital skal utløses, er det helt avgjørende at staten inngår en forhåndskjøpsavtale for å sikre prioritert vaksineleveranse til den norske befolkningen i fremtiden.

Vi har jo tydelig merket hvor sårbare vi er som nasjon ved at vi nå stort sett må importere viktige legemidler, ikke minst i en pandemi, der vi også har vært helt avhengige av andre lands produksjoner. I et beredskapsperspektiv er dette svært uheldig. Med dette vedtaket kan vi stå bedre rustet ved en eventuell senere pandemi. Dette er svært viktig for å styrke og sikre vår egen beredskap.

Det er verdt å minne om at Stortinget 14. mai 2020 vedtok at regjeringen «snarest mulig» måtte få på plass «en beredskapsmodell for norsk produksjon av legemidler, herunder antibiotika». Men det som nå vedtas, er en mer langsiktig og god løsning som ikke bare legger opp til import av legemidler og oppbygging av beredskapslagre. Vi vet jo at legemidler har en holdbarhetsdato som legger klare begrensninger på hvor store lagre man kan ha. Derfor er Fremskrittspartiet fornøyd med at Stortinget i dag slutter opp om Fremskrittspartiets forslag i stort og klart og tydelig gir regjeringen dette oppdraget.

Dagens vedtak i denne saken er både god helsepolitikk, god beredskapspolitikk og ikke minst god næringspolitikk.

Sveinung Stensland (H) [11:26:54]: Sakens ordfører var inne på at regjeringen trosser Stortinget i denne saken. Det synes jeg er en ganske drøy påstand. Det er nå engang sånn at dette har vært et langsiktig arbeid, og arbeidet med legemiddelmangel er noe som ble igangsatt allerede i forrige periode. Helsedirektoratets arbeid og rapporter, som det ble vist til, er jo ting som ble satt i gang nettopp av denne regjeringen, og dette er, som mange er inne på, et globalt problem.

Hovedutfordringen er at veldig mye av produksjonen av generiske legemidler eller virkestoffer foregår i Asia og altfor lite i vår del av verden. Det har vært en trend som har gått over flere tiår. Nå kan vi glede oss over at dette er i ferd med å snu gjennom godt internasjonalt samarbeid, og senest i går kunne vi lese at produsenten Sandoz fra Sveits skal investere over 1 mrd. kr i antibiotikaproduksjon i Norge.

Dette er veien å gå. Veien å gå er ikke å tro at Norge kan bli selvforsynt, eller at vi kan bruke masse statlige midler for å få til masseproduksjon av enkeltvirkestoffer i Norge. Det er ikke veien å gå. Men Norge har mye å bidra med i samarbeid med andre land. Så fortsatt europeisk samarbeid på dette feltet, som helseministeren holder på med, er løsningen.

Ellers er alle glade for at vi er enige om noen gode punkter. Det er veldig lett for oss å gå inn i disse punktene. De som kan lese Dagens Næringsliv i dag, ser at regjeringen allerede har satt i gang arbeidet med å få i gang vaksineproduksjon i Norge, en produksjon som for øvrig de rød-grønne la ned rundt 2012.

Det er også viktig for meg å få frem at når vi tenker på produksjon i beredskapssammenheng, vet vi ikke hva det blir mangel på. Derfor har jeg veldig tro på det å lagre virkestoffer og ha prosessene klare og en anbudsmodell eller en beredskapsmodell rundt det. Det samme gjelder vaksiner. Når vi går med på å gå inn for forhåndsavtaler for vaksinekjøp, er det faktisk litt krevende å vite hvilke vaksiner vi trenger. Så det må være en fleksibilitet i dette.

I sum tror jeg Stortinget er helt enige om at staten må ta en mer aktiv rolle i dette arbeidet. Vi kan ikke stole på globale forsyningskjeder, som er altfor skjøre. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at mer produksjon kommer til vår del av verden, styrke den farmasøytiske industrien i Norge og legge til rette for at den også får vokse. Da må vi legge til rette for at utenlandsk kapital tilflyter Norge, og vi må også sørge for at alle de fire legemiddelpolitiske målene blir oppfylt. Det bør helseministeren passe på i sitt videre arbeid, slik at også forskning og innovasjon legges til grunn når en tar i bruk nye legemidler, og at en ikke bare har et ensidig fokus på legemidlenes kostnad.

Kjersti Toppe (Sp) [11:29:58]: Det er ein realitet at både marknaden og forsyningslinene for legemiddel er globale. Det er ikkje realistisk at Noreg kan verta heilt sjølvforsynt med legemiddel. Det er heller ikkje det ein føreslår.

Forslaget går ut på at vi skal ha ein større nasjonal beredskap for kritisk viktige legemiddel. Det har vi fremja forslag om før, og det er ikkje følgt opp.

Vidare er det uttrykt stor glede over at det er ein samla komité som står bak innstillinga. Eg er meir kritisk, for eg ser at forslaga har vorte modererte frå det Framstegspartiet føreslo, og eg fryktar rett og slett at det same kan skje med desse forslaga som med det forslaget vi vedtok for eitt år sidan. No er det moderert til «med sikte på å inngå beredskapsavtaler» frå det at ein skulle etablere slike beredskapsmodellar. Og ein skal no «utrede og om mulig inngå forhåndskjøpsavtaler» i staden for å inngå. Senterpartiet står bak forslaga, men her er ein heilt avhengig av at ein har ei regjering som faktisk følgjer opp.

Når ein les merknadene i saka frå regjeringspartia, argumenterer dei klart mot desse forslaga. Dei viser til EØS-regelverket, som seier at statsstøtteregelverket og lov om offentlige anskaffelser gjer at ein ikkje automatisk kan slå fast at legemiddel produsert i Noreg kan kjøpast inn av Noreg. Det står vidare at oppbygging av legemiddelproduksjon i Noreg av beredskapsomsyn er eit slikt omsyn som kan gje unntak frå EØS-regelverket om nasjonal produksjon med statsstøtte. Det står til og med at

«erfaringene fra pandemien tilsier at finansiering av tiltak for å styrke og samordne en kommersiell tilbudsside begrunnet med beredskapshensyn er lite realistisk, gitt det juridiske rammeverket som det offentlige må operere innenfor.»

Ein slår altså ned dette vedtaket i merknadene i innstillinga og seier rett ut at dette er det ikkje realistisk å få til slik regjeringa tolkar regelverket i EU. Slik sett er vi i den situasjonen, om vi skal ta dei på alvor, at EØS står i vegen for auka nasjonal legemiddelberedskap. Men det er sjølvsagt positivt at regjeringspartia likevel er med på forslaga. Det meiner eg forpliktar, og eg forventar at statsråden no følgjer opp Stortingets vilje.

Statsråd Bent Høie [11:33:20]: Koronakommisjonens rapport viser at det ikke har oppstått reell mangel på legemidler under pandemien. Vi har sett at vanlige omsetningskanaler for legemidler, kombinert med målrettede tiltak som f.eks. beredskapslagring og omsetningsrestriksjoner, har vært tilstrekkelige for å ivareta tilgangen på kritiske legemidler. Under lageroppbyggingen har vi som et ytterligere beredskapstiltak kjøpt inn råstoff for å kunne produsere enkelte kritiske intensivlegemidler. Det har ikke vært nødvendig å iverksette kriseproduksjon fordi andre tiltak har vist seg å være tilstrekkelige.

I den videre vurderingen av framtidig organisering av beredskapslagre skal Helsedirektoratet vurdere om det i særskilte tilfeller bør lagerføres enkelte virkestoff. Dersom enkelte virkestoff skal lagerføres, vil det bli utarbeidet rutiner for dette samt kriterier for når og hvordan kriseproduksjon bør iverksettes.

Når helsetjenesten kjøper inn legemidler og vaksiner, er regelverket for statsstøtte og offentlige anskaffelser i hovedsak gjeldende. Det er krevende å favorisere en tilbyder basert på nasjonalitet gitt det juridiske rammeverket det offentlige må operere innenfor. Nettopp det at andre tiltak har fungert godt for å ivareta Norges tilgang til legemidler i en krisesituasjon som covid-19, innebærer at finansiering av tiltak for å styrke og samordne en kommersiell tilbudsside begrunnet i beredskapshensyn er usikker.

Jeg ber selvsagt Stortinget forankre eventuelle vedtak innenfor det regelverket som Stortinget selv har vedtatt.

Samarbeidet med EU er av stor betydning for håndteringen av pandemien – ikke minst på vaksineområdet. Koronakommisjonen er tydelig på at internasjonalt samarbeid om legemiddelberedskap bør styrkes. EU har klare ambisjoner for å styrke helseberedskapssamarbeidet i Europa med konkrete forslag til felles tiltak. Dette inkluderer bl.a. utvikling, produksjon og innkjøp av legemidler.

Markedet og forsyningskjedene for både legemidler, råstoff og produksjon er globale, og Norge er et lite land. Det er derfor ikke et alternativ å stå alene med nasjonale løsninger for å ivareta denne tilgangen.

Både næringsministeren og jeg er også godt kjent med bl.a. diskusjonen som foregår i Danmark om å se på muligheten for nærmere offentlig-privat samarbeid for å bygge opp produksjonskapasitet på vaksineområdet. Man ser også at det i etterkant av den danske regjeringens utspill har kommet flere spørsmål, bl.a. knyttet til det juridiske rammeverket.

Regjeringen vil igangsette et arbeid for å se på muligheten for å etablere også beredskap for vaksineproduksjon i Norge og vil nettopp sette i gang et arbeid for å se på både det juridiske rammeverket rundt en slik etablering og muligheten for et kommersielt grunnlag for en beredskap i Norge.

Morten Stordalen (FrP) [11:43:02]: Bare kort for å følge opp og kommentere et par av innleggene: Fremskrittspartiet, i likhet med Kjersti Toppe, tar opp en viss bekymring om hvordan regjeringen faktisk følger opp denne gangen. Når en enstemmig komité er så tydelig, er det viktig for Fremskrittspartiet også at man ikke trenerer det, når man leser det regjeringspartiene skriver selv.

Det jeg vil presisere herfra, er at det er viktig at det følges opp, og jeg forventer at det nå følges opp uten å bli trenert. Så sier statsråden, og refererer til koronakommisjonen, at pandemien ikke nevneverdig har påvirket legemiddelleveransen til Norge. Da vil jeg minne statsråden på at legemiddelmangelen generelt, uavhengig av pandemien eller ikke, har eskalert siden 2014. Ifølge Legemiddelverket ble det i 2014 registrert 115 mangelsituasjoner, mens det i 2019 ble registrert 1 396. Det er ikke dermed sagt at det er alvorlig i utgangspunktet, men det er for legemidler generelt. For enkeltmennesker det gjelder, er det ikke helt uproblematisk å få erstatningsprodukter. Det er et alvorlig og illevarslende tegn som betyr at det er viktig, og jeg forventer at statsråden følger godt opp, også nå i regjering.

Sveinung Stensland (H) [11:44:39]: Det er ganske besynderlig å høre mistanke om at regjeringen vil trenere det som blir vedtatt her. Som jeg ser det, er mye av det som vedtas, allerede i gang. Vi kan lese i Dagens Næringsliv om at regjeringen ønsker å støtte opp om og ta initiativ til vaksineproduksjon i Norge, og det er intensjonen med dette vedtaket. Dette arbeidet ble satt opp allerede før dette forslaget kom, og det samme gjelder beredskap og produksjon av legemidler. Det er et arbeid som allerede pågår. Hvordan skal en klare å trenere? Da må ting som allerede er satt i gang, bremses opp, og det tror jeg ikke helseministeren har tenkt å gjøre.

Jeg synes det blir veldig spesielt når Senterpartiet er så opptatt av merknadene våre i denne saken – det å minne om at vi faktisk har et regelverk for dette, og faktisk ta inn over seg i en stortingsbehandling at her er det noe regelverk som må følges, og faktisk legge inn som et slags forbehold at vi må gjøre dette på rett måte. For sannheten er at hvis vi bryter dette regelverket, vil det gå ut over norsk produksjon. Det vil gå ut over norske bedrifter hvis vi gjør dette på feil måte.

Norsk legemiddelindustri har et stort potensial for eksport, som representanten Wilkinson var inne på. Curida eksporterer mye, vi har gamle Algeta, nå en del av Bayer, som er storprodusent av Xofigo, et svært produkt internasjonalt, og flere andre firmaer eksporterer mye. Det er ikke det at Norge ikke er konkurransedyktig, men skal vi bygge opp mer, må vi gjøre det rett.

Som jeg sa i mitt forrige innlegg, er vi stort sett enige her. Men det er en mistanke om at regjeringen ikke vil. Jo, regjeringen vil virkelig, og mer skal det komme, og det skal vi passe på sammen.

Morten Stordalen (FrP) [11:46:40]: Jeg forstår at det faller Sveinung Stensland tungt for brystet at man forventer at regjeringen følger opp en enstemmig komité. Det er kanskje i lys av andre saker hvor man ikke har gjort det – ikke minst denne saken da man for over et år siden ba regjeringen sette i gang snarest. Da det ikke skjedde, er det en grunn for det. Regjeringen skal ha honnør for at man har satt i gang ting raskt på andre områder, og det betyr at man hadde klart dette også hvis man ville. Det er kun en forventning, og det må Stortinget kunne forlange.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:47:24]: Jeg er veldig enig med Fremskrittspartiets representant – det er uvanlig, men det var et godt innlegg.

Jeg har snakket med flere av dem som jobber på feltet – LMI, Curida, LO. De har prøvd å få til gode samtaler med regjeringen for å få mange av disse oppgavene i gang. Det har vært svært vanskelig. Jeg hører at Høyre sier at regjeringen har jobbet med dette i mange måneder. Det har vært litt vanskelig å forstå for de andre på feltet, så da er det to veldig forskjellige historier.

Det er fint at Høyre sier at de vil stemme for forslag som de mener er i gang. I mange andre saker sier Høyre at de stemmer imot forslag hvis de er i gang. Nå håper jeg at Høyre stemmer for alle forslag som de mener er i gang i regjeringen. Når Høyre stemmer imot forslag, blir det veldig tydelig at regjeringen og Høyre ikke har arbeid i gang når det gjelder forslag i andre saker som vi har på bordet i helse- og omsorgskomiteen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:49:11]: Det er jo ein grunn til at opposisjonen er uroleg for korleis regjeringa kjem til å følgja opp desse vedtaka. Når representanten Sveinung Stensland seier at dette er dei i gang med og vi ikkje treng å vera urolege, så er det jo veldig rart at dei ikkje har skrive eitt ord om dette i innstillinga. Dei har berre skrive om at dette er veldig problematisk sett opp mot EØS sitt regelverk for statsstøtte og for offentlege anskaffingar. Dei går langt i å seia at pandemien ikkje er eit argument for at det er behov for auka legemiddelberedskap i Noreg – det vert vareteke på andre område. Da vil eg minna om at det er ein pandemi vi opplever no, og i krisescenarioa frå direktoratet var legemiddelmangel det største sannsynet for krise. Vi har ikkje opplevd ei nasjonal krise med legemiddelmangel enno, og da vert det uklokt å visa til at det gjekk bra under pandemien som vi hadde no.

I statsråden sitt svarbrev åtvarar han rett ut mot forslaga, men no, når det står «utrede» og på sikt, er dei plutseleg greie. Og når regjeringspartia i merknader ikkje skriv eitt ord om at dei støttar forslaga, men berre skriv merknader om problematisering, er det grunn til å stilla spørsmål ved kor oppriktig ein står bak intensjonen i desse forslaga, som ein samla opposisjon var einige om i fjor, 14. mai, som ein samla opposisjon no òg er einige om, og som har fått støtte frå regjeringspartia.

Vi kjem til å følgja med og etterspørja korleis desse vedtaka vert følgde opp. Det trur eg det er stort behov for.

Tellef Inge Mørland (A) [11:51:23]: Det er for så vidt lett å være enig i det Fremskrittspartiet nå framholder fra dagens talerstol. Men samtidig kan det være greit å minne om, når Fremskrittspartiets representant Stordalen refererer til den eksplosive legemiddelmangelen fra 2014 til 2019, at da satt Fremskrittspartiet i regjering selv, og de har jo sittet i regjering og hatt mulighet for å ha et større påtrykk rundt dette som handler om beredskapsavtale for norsk produksjon av viktige legemidler. Men det er bra at de har sett lyset etter at de kom ut av regjering, og nå er med på å presse regjeringen, sammen med resten av opposisjonen, på dette feltet.

Så vil jeg utfordre og oppfordre regjeringspartiene til å se mulighetene og ikke bare problematisere hva angår EØS-regelverket her. Jeg tror virkelig at vi trenger et europeisk samarbeid på dette feltet, men det er også en problemstilling når det gjelder legemiddelmangel som ikke bare markedet skal ordne opp i alene. Vi er totalt avhengige av at vi har gode forsyninger av kritisk viktige legemidler. Som sagt tidligere, i forrige innlegg, har DSB anslått flere tusen døde i et scenario rundt legemiddelmangel. Det er klart at det er en politisk oppgave å sørge for at den risikoen blir så liten som mulig, akkurat som det har vært en politisk oppgave å håndtere de utfordringene vi nå ser knyttet til pandemien vi står oppe i.

Så har Arbeiderpartiet fremmet to forslag i komiteen som det ikke er enstemmighet om, vi har foreløpig støtte fra SV og Senterpartiet. Jeg oppfatter vel egentlig at regjeringspartiene i sin argumentasjon ikke er veldig uenige i å se videre på mulighetene som ligger i et norsk offentlig-privat samarbeid, sett opp mot at vi sammen i Europa kan gjøre oss mindre sårbare når det gjelder avhengigheten vi har av legemidler og virkestoffer utenfor vår verdensdel. Også spørsmålet om vaksinecluster er noe jeg håper både regjeringspartiene og ikke minst nå opposisjonspartiet Fremskrittspartiet vil se på en gang til om de faktisk kan støtte, for her ligger det muligheter for viktig utvikling når det gjelder legemidler vi trenger, og ikke minst også for en satsing på norske arbeidsplasser i en europeisk sammenheng, noe jeg tror vil være klokt.

Statsråd Bent Høie [11:54:05]: Det er ikke slik at regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket av 14. mai 2020. Poenget er at regjeringen hadde startet det arbeidet lenge før vedtaket av 14. mai 2020. I den sammenheng er det kanskje riktig å bruke ordet resistent, for jeg tror at flertallet i Stortinget har utviklet en resistens mot å ta inn over seg informasjon som de får av regjeringen i denne saken, for dette er Stortinget informert om i veldig mange omganger. Hvis noen stortingsrepresentanter har behov for å ettergå det jeg nå sier, vil jeg anbefale å gå inn og se på oppdraget som ble gitt til Helsedirektoratet 6. mars 2020 – og jeg vil da bare opplyse Stortinget om at 6. mars 2020 er før 14. mai 2020 – som en oppfølging av et oppdrag som var gitt i betydelig tid før det. Helsedirektoratets rapport om antibiotikaproduksjon i Norge ble levert departementet 29. mai 2020. Det er veldig merkelig hvis den rapporten skulle ha kommet til departementet som en oppfølging av et vedtak som ble gjort i Stortinget 14. mai.

Dette arbeidet var altså godt i gang lenge før Stortinget gjorde sitt vedtak, men flertallet insisterer fortsatt på og hevder at regjeringen ikke har fulgt opp dette vedtaket. Jeg må be om at en leser den informasjonen som en får av regjeringen, og tar den inn over seg, hvis en skal komme med så alvorlige beskyldninger om at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:56:37]: Tusen takk til Arbeiderpartiet for å fremme vårt forslag senere. Jeg skal gå og ta den andre dosen av vaksinen, så jeg må løpe etter dette innlegget.

Vi bør beskytte våre barn. Det er bra at barn får vaksine mot HPV, både jenter og gutter. Men Norge har valgt en billigere vaksine som ikke beskytter barn mot kjønnsvorter når de blir voksne. Danmark har en vaksine mot HPV og kjønnsvorter. Det har også Sverige, men ikke rike Norge.

SV mener vi bør prioritere å beskytte våre barn og voksne også mot kjønnsvorter. Flere norske leger betaler personlig for en bedre, bredere vaksine mot HPV enn vaksinen vi har i barnevaksinasjonsprogrammet. Det blir et todelt helsevesen når noen som har kunnskap og penger, kan få en bredere vaksine enn andre barn. Det vil SV endre på. SV vil at barnevaksinasjonsprogrammet skal bli enda bedre og ha en vaksine som beskytter bredere.

SV fremmer med Arbeiderpartiet på laget forslag om å få en vaksine som beskytter mot HPV og kjønnsvorter. Forslaget sier ikke at vi skal kutte avtaler i morgen, men at nye vaksiner som beskytter bredere, må komme inn i programmet når det er mulig. SV vil stemme sekundært for Senterpartiets forslag. Det er litt svakere, men bedre enn ingenting.

Hege Haukeland Liadal (A) [11:58:54] (ordfører for saken) Jeg vil først få takke komiteen for godt samarbeid i saken om HPV-vaksine og kjønnsvorter, levert fra SV.

Komiteen viser til at en i dag tilbyr en vaksine mot de fem vanligste kreftfremkallende HPV-typene. Det er likevel sånn at vaksiner utvikles over tid, og i Danmark og Sverige har en gått til innkjøp av vaksiner som også beskytter mot virus som gir kjønnsvorter. Norge har valgt å ikke gjøre det og kjøper ikke inn vaksiner som omfatter dette. Her skiller komiteen lag, og jeg vil nå over til mindretallets merknader i innstillingen.

Arbeiderpartiet er opptatt av god barnevaksinering og ikke minst av den utviklingen en ser i vaksineringsbeskyttelse. Det betyr at vi støtter forslagsstillerne i at vi, som både Sverige og Danmark, tilbyr en HPV-vaksine som også beskytter godt mot kjønnsvorter. Det er sørgelig at ikke regjeringen med Høyre i spissen ønsker det samme. Kostnadene i kroner ved å gjøre om er liten, men byrden for dem det gjelder, er stor. Det er derfor vi ønsker å ta inn ny, innovativ vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet.

Jeg tar med det opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV og kan også melde at vi sekundært stemmer for Senterpartiets forslag i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:00:45]: Det finst fleire gode grunnar for forslaget om å tilby ein vaksine mot HPV-relatert kreft som òg beskyttar mot kjønnsvorter. Det som eg synest er problematisk, er meir prinsipielt: om det er riktig at Stortinget skal gå inn og vedta kva slags vaksine ein skal tilby i barnevaksinasjonsprogrammet. Særleg problematisk vert det jo dersom det er ein situasjon der det er éin tilbydar av denne vaksinen. Då betyr det jo òg at myndigheitene kanskje må akseptera kva pris som helst, og dei kan koma i ein situasjon der ressursbruken ikkje svarar til helsegevinsten.

Vi meiner prinsipielt at denne avveginga ikkje høyrer heime i Stortinget. Avveginga mellom medisinsk gevinst og kostnad må følgja dei ordinære rutinane og reglane for prioritering i helsetenester. Det er bakgrunnen for vårt forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det gjennomføres en metodevurdering på vaksine som beskytter mot både HPV-relatert kreft og kjønnsvorter, og på den bakgrunn vurdere å tilby en slik vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet.»

Dette forslaget vart av SV omtalt som betre enn ingenting. Eg meiner det er litt nedlatande – eg meiner at dette er eit veldig godt og fornuftig forslag som Stortinget faktisk kunne ha gått inn på. No kan jo dette skje sjølv om Stortinget ikkje gjer vedtaket om det, og det tenkjer eg òg kjem til å skje. Så det er vårt forslag.

Til grunngivinga som òg vart omtalt i media, om at det var mange legar som kjøper denne vaksinen til barna sine: Eg tenkjer at det gjeld iallfall ikkje alle legar, men når det vert kjent, er det kanskje fleire som vurderer at ein skulle ha gjort det. Men det er ikkje eit argument at ei spesiell gruppe gjer dette. Det som er viktig politisk, er jo at det tilbodet som vert gitt, skal vi gi til alle, uansett bakgrunn. Då må vi gjera det på den riktige måten, og eg meiner at det ikkje går gjennom stortingssalen, men gjennom den ordinære saksgangen for prioritering i helsevesenet. Så ser eg fram til at den andre vaksinen kan verta eit tilbod for alle.

Med det har eg tatt opp Senterpartiets forslag.

Sveinung Stensland (H) [12:03:35]: Jeg ventet bevisst med å tegne meg til Kjersti Toppe var i gang, for jeg var helt sikker på at jeg kunne si det jeg sier nå: Jeg er nesten helt enig med Kjersti Toppe. Vi er helt på linje når det gjelder denne saken. Det blir helt feil hvis Stortinget skal vedta hvilke vaksiner som tas i bruk i barnevaksinasjonsprogrammet. Det ville være noe helt nytt.

Det forslaget som Senterpartiet stiller med, er slett ikke så verst. Det andre er ikke bra i det hele tatt, for da har vi brutt en grense ved at Stortinget går inn og detaljregulerer hvilke vaksiner og for så vidt legemidler som skal brukes. Det bør være en faglig beslutning.

Men når det gjelder en metodevurdering av dette, må en legge til grunn at kjønnsvorter skal være noe som prioriteres tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet. Er kjønnsvorter en sykdom som fortjener plass i barnevaksinasjonsprogrammet? Det må en jo også ta stilling til. Jeg er ikke sikker på at hvis vi tar den store debatten om hvilke sykdommer vi skal prioritere når vi velger sykdommer som skal inn i vaksinasjonsprogrammet, vil kjønnsvorter være en av dem.

Faktum er at med den vaksinen vi bruker nå, vil vi – slik det ser ut – være kvitt HPV-relatert kreft i Norge i løpet av en generasjon, og det er helt fantastisk. Jeg er veldig glad for at vi fikk på plass et opphentingsprogram for jenter, og jeg er veldig glad for at vi fikk på plass HPV-vaksinering av gutter – gutter kan også få flere varianter av HPV-relatert kreft. Dette er en interessant debatt, men vi må også her være prinsipielle. Og for å gå tilbake til forslaget fra Senterpartiet: Skal en metodevurdere dette og i tillegg åpne for mer kostbare vaksiner som dekker kjønnsvorter, må en også ta stilling til om en ønsker at kjønnsvorter skal være prioritert som en sykdom en tar inn i barnevaksinasjonsprogrammet.

Statsråd Bent Høie [12:05:43]: HPV-vaksinen ble inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet for å gi beskyttelse mot HPV-relatert kreft. Vaksinen ble innført for jenter i vaksinasjonsprogrammet i 2009, og denne regjeringen utvidet programmet sånn at også gutter i syvende klassetrinn fra høsten 2018 fikk tilbud om HPV-vaksine.

Smitten med HPV er svært vanlig. Over 70 pst. av befolkningen får en genital HPV-infeksjon i løpet av sitt seksuelt aktive liv. Til enhver tid er rundt 10 pst. av befolkningen smittet. For de fleste gir HPV ingen symptomer, og infeksjonen går over av seg selv. Noen får imidlertid vedvarende infeksjon som kan utvikles til kreft.

I Norge er det vaksinen Cervarix som gis i vaksinasjonsprogrammet. Denne vaksinen gir like god beskyttelse som Gardasil 9, altså opp mot 90 pst., mot forstadiet til livmorhalskreft. Den gir direkte beskyttelse mot de to HPV-typene som forårsaker mer enn 70–75 pst. av livmorhalskrefttilfellene i Norge, og ytterligere indirekte beskyttelse mot andre kreftfremkallende HPV-typer.

Det er derfor vurdert at Cervarix gir like god beskyttelse mot HPV-relatert kreft som den andre HPV-vaksinen, Gardasil 9. Målet med vaksinasjonsprogrammet er å forebygge HPV-relatert kreft.

Cervarix fikk tilslag i vaksineanbudet i 2016. De to vaksinene ble vurdert som like gode målt opp mot kriteriene som var satt for vurdering av kvalitet, dvs. beskyttelse mot HPV-relatert kreft uavhengig av HPV-type. Beskyttelse mot kjønnsvorter ble også vurdert, men var ikke avgjørende for hvilken vaksine som vant anbudet. Det finnes ingen andre vaksiner enn Cervarix og Gardasil 9 tilgjengelig på det norske markedet. I anbudet som ble gjennomført i 2020, fikk Norge bare inn tilbud fra produsenter av Cervarix. Følgelig var ingen andre vaksiner aktuelle for denne anskaffelsen.

Norge er blant landene i verden med aller høyest vaksinasjonsdekning for HPV-vaksinen. En ny studie fra Folkehelseinstituttet, Universitetet i Oslo, Kreftregisteret og Harvard University anslår at livmorhalskreft kan være nesten utryddet i Norge innen 2039. Dette er svært gledelig og viser at vaksinasjonsprogrammet fungerer etter hensikten. Studien viser at et bytte til Gardasil 9 ikke vil føre til raskere utryddelse av livmorhalskreft i Norge. HPV-vaksinen vil spare mange liv i årene framover og er derfor et viktig folkehelsetiltak.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:09:15] (komiteens leder og ordfører for saken): Komiteen behandler et representantforslag fra Fremskrittspartiet om at det skal stilles strengere språkkrav for helsearbeidere. I saken har de fremmet tre forslag, ett om å kartlegge språkferdigheter, et annet om norskopplæring og til sist et forslag om krav til å ha bestått språktest.

Gode språkkunnskaper er viktig. I helsevesenet er det ekstra viktig at man forstår hverandre, både hva som høres, og hva som blir sagt. Gode språkkunnskaper bidrar til en trygg og god helsetjeneste. Det motsatte kan fort føre til situasjoner som truer pasientsikkerheten.

Det ble innført språkkrav for å få autorisasjon i 2017 for dem som har utdanning utenfor EU/EØS-området. Som mye annet fikk ikke disse kravene tilbakevirkende kraft, og de gjelder derfor ikke for dem som fikk autorisasjon før 2017. Arbeidsgiveransvaret er en viktig del av arbeidslivet. Det er arbeidsgivers ansvar å sikre at kompetansen er riktig, brukes best mulig, og at det gjennomføres kompetanseheving. Det er utarbeidet en nasjonal veileder når det gjelder ansettelse av helsepersonell, som også omhandler arbeidsgivers plikt til å sørge for nødvendige språkferdigheter.

Riktig kompetanse til riktig tid er en viktig komponent i gode tjenester til innbyggerne. Vi er heldige i Norge, og stort sett er dette på plass. Det er et faktum at språk er en viktig del av kompetansen som man trenger for å yte.

Det er satt i gang et arbeid for å utvikle en veileder som skal si noe om hvilken kompetanse som er nødvendig hvor, og hvilke muligheter for kompetanseheving som foreligger. Men som så mye annet det siste året har koronapandemien påvirket dette arbeidet, og det er blitt noe forsinket, men jeg tror at dette vil være et godt og nyttig verktøy når det kommer på plass.

Det fine med at vi alle har blitt mer digitale det siste året, er at også kompetansehevingstiltakene har funnet veien dit og er blitt bedre, selv om man gjennomfører det fysisk sett hver for seg. Det finnes mange digitale kurs og kompetansehevingstiltak man kan benytte seg av, og jeg vet at mange allerede bruker disse for å sikre utvikling og kompetanseheving. Arbeidsgivers ansvar omfatter også å gi folk tid til den kompetansehevingen de trenger.

Når det gjelder forslaget om å gjøre nødvendige lovendringer for å innføre krav om bestått norsktest på minimum B1-nivå for pasientkontakt og B2-nivå for stillinger som krever høyere utdanning, er flertallet i komiteen uenig i at dette er et godt virkemiddel. Det vil kunne svekke arbeidsgivers mulighet til å vurdere hvilke norskferdigheter som er nødvendig i de ulike stillinger.

Det er som sagt innført språkkrav for personer med utdanning utenfor EU/EØS-området, og krav om forsvarlighet i tjenesten er lovfestet både for arbeidsgiver og helsepersonell. Å stille krav om ytterligere språkkrav kan bidra til å svekke arbeidsgivers eget ansvar for å sørge for forsvarlige helsetjenester.

Hilde Kristin Holtesmo (A) [12:13:05]: Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet

mener at gode norskkunnskaper i helsevesenet er avgjørende: for ansatte, for pasientene, for pårørende og annet helsepersonell. Manglende språkkunnskaper kan medføre farlige situasjoner for pasientsikkerheten. Misforståelser om medisiner eller behandling som skyldes språkutfordringer, kan få alvorlige konsekvenser. Og i eldreomsorgen kan det føre til utrygghet om brukere ikke kan kommunisere på godt norsk med de ansatte.

Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen registrerer at fagorganisasjoner har gjennomført undersøkelser som bekrefter språkproblemer i helsevesenet allerede. Undersøkelsene viser bl.a. at 40 pst. sier seg enig i at slike språklige utfordringer i arbeidet har ført til dårligere omsorg for pasientene, og 15 pst. av spurte sykepleiere mente at språkproblemer på arbeidsplassen har medført fare for liv og helse.

På bakgrunn av dette mener Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen at det er feil prioritering å bruke ressurser på å kartlegge språkferdigheter til alle som jobber i spesialist- og primærhelsetjenesten. Beregninger fra SSB viser til at det vil være behov for opp mot 110 000 flere årsverk innen helse og omsorg fram mot 2035, og at om 40 år må hver tredje arbeidstaker jobbe i helse- og omsorgssektoren.

Det er derfor ikke hensiktsmessig å ekskludere aktuelle kandidater til sektoren med bakgrunn i strenge språkkrav. For strenge språkkrav kan bidra til å svekke rekruttering og ikke minst regulere arbeidsgivers ansvar for å tilsette den som er best kvalifisert til stillingen. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at de språkkrav som stilles, må være relevante for stillingen og tilpasses den tjenesten som skal utføres.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag er:

«Stortinget ber regjeringen utrede en lovregulering av språkkrav – kombinert med tilbud om språkopplæring – som er nødvendig for å ivareta kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:15:32]: Hele 90 pst. av sykepleierne i Sykepleierforbundets undersøkelse svarte at det var språkproblemer i helsevesenet, og 40 pst. var enig i at språkproblemer på deres arbeidsplass hadde ført til dårligere omsorg. Det mest alvorlige funnet i undersøkelsen var at l5 pst. av sykepleierne mente at språkproblemer på deres arbeidsplass hadde ført til fare for liv og helse.

Misforståelser mellom pasient og helsetjeneste kan få fatale konsekvenser. Det er derfor vi gir innvandrere med dårlige norskkunnskaper tolk i sitt møte med helsetjenesten. Men det må også bety at det er like viktig at norsktalende kan forstå hva legen eller sykepleieren forsøker å kommunisere.

Min far har vært hyppig innlagt på sykehuset de siste årene. Det er ikke noe galt med behandlingen og pleien han får, men det er en stor utfordring at han, som har svært svekket hørsel, i tillegg skal forsøke å forstå mangelfull norskkunnskap i dialogen mellom ham og den ansatte. Han blir redd og frustrert når han ikke forstår, og dette har vært enda mer utfordrende under pandemien. Der mamma tidligere kunne hjelpe ham, er hun på grunn av smittefaren utestengt fra å besøke ham.

Fremskrittspartiet mener at det må gjennomføres en systematisk kartlegging av alle ansatte i spesialist- og primærhelsetjenesten. Ansatte som ikke oppfyller kravene, må gjennomføre norskopplæring og bestå en norsktest for å kunne fortsette i en stilling med pasientkontakt.

En gjennomgang av norskkunnskapene blant helsepersonell i Oslo og Drammen viser at behovet for å heve språkferdighetene blant en del ansatte er stort. De fleste ansatte som har svake språkkunnskaper, har satt pris på at de har fått norskopplæring, og vi fremmer forslag om dette.

Fremskrittspartiet foreslår å gjøre nødvendige lovendringer for å innføre krav om bestått norsktest på minimum B1-nivå for pasientkontakt og B2-nivå for stillinger som krever høyere utdanning. Et slik krav eksisterer i barnehageloven i dag.

Fremskrittspartiet registrerer at regjeringspartiene mener at det er naturlig at arbeidsgivere i helse- og omsorgstjenesten løpende vurderer hva som er nødvendige språkkvalifikasjoner for å ivareta ulike arbeidsoppgaver. Vel, om det hadde vært korrekt, hadde vi ikke fått slike tilbakemeldinger som vi har fått både fra pasienter, pårørende og ansatte. Samtlige som har sendt høringsinnspill, er enige i behovet for å styrke språkopplæringen, og det er stor støtte til å innføre språkkrav og språkkontroll.

Fremskrittspartiet synes selvsagt at det både er trist og litt skremmende at våre forslag ikke ser ut til å bli vedtatt i dag. Vi vil derfor, dersom våre forslag faller, subsidiært støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:18:47]: Det er heilt avgjerande og grunnleggjande at helsepersonell som skal arbeida i Noreg, beherskar norsk språk. Dagens ordning fungerer ikkje godt nok, så eg har stor sympati og forståing for dette forslaget frå Framstegspartiet. I dag vert det totale ansvaret for dette området lagt til arbeidsgivaren, og eg meiner at vi som storting ikkje kan skyva alt dette ansvaret over på kvar enkelt arbeidsgivar. Det er òg bakgrunnen for at vi fremjar eit forslag. Vi meiner at forslaga frå Framstegspartiet går vel langt i å regulera arbeidsgivar sitt ansvar, men vi meiner at dette må greiast ut, vi må greia ut språkkrav, og så må dette kombinerast med språkopplæring. Eg meiner at det òg må kombinerast med auka kontroll. Dette er nødvendig for å vareta både kvalitet og pasientsikkerheit i helsetenestene.

Regjeringspartia og statsråden meiner at dette er arbeidsgivaren sitt ansvar. Mitt og Senterpartiets poeng er at det har det vore i alle år, men kva gjer vi når dette i dag ikkje fungerer godt nok? Da må vi ta nye grep. Forslaget frå Framstegspartiet om å kartleggja språkferdigheitene til alle tilsette i spesialist- og primærhelsetenesta, støttar vi ikkje. Vi har nok av undersøkingar som viser at dette er eit nasjonalt problem, og vi treng ikkje å bruka ressursane på å kartleggja språkkunnskapane til alle tilsette, det vert sløsing med ressursar, men vi støttar veldig at det er behov for nye tiltak på dette området.

Eg ser at vi i høyringa får stor støtte frå dei profesjonane som har levert inn svar, både frå Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Tannlegeforeningen. Fagforbundet var vel dei som var mest kritiske til at forslaget gjekk for langt i å regulera arbeidsgivaransvaret. Både Sykepleierforbundet og Legeforeningen viser òg til EØS-avtalen, at han avgrensar moglegheita til å stilla språkkrav ved autorisasjon, som òg er eit område Senterpartiet har vore opptatt av før, og som det òg er viktig å gjera noko med.

Statsråd Bent Høie [12:22:01]: Ferdigheter i norsk muntlig og skriftlig har stor betydning for gode og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasientene. I representantforslaget er det fremmet flere omfattende forslag for å bedre norskkunnskapene i tjenesten. Jeg er enig med forslagsstillerne når det gjelder viktigheten av både språkkunnskaper og kommunikasjon, men jeg er uenig i virkemidlene de foreslår. Jeg viser til at ansvaret som er pålagt arbeidsgiver og det enkelte helsepersonell for helse- og omsorgstjenesten som tilbys, er forsvarlig, og for å yte forsvarlige helse-og omsorgstjenester er det nødvendig å ha tilfredsstillende norskkunnskaper.

Det ble 1. januar 2017 innført språkkrav for dem som søker om autorisasjon og har yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS og Sveits. Det foreligger ikke planer om å utvide kravet til andre grupper. Som bidrag til arbeidsgiver ved ansettelse er det utarbeidet en nasjonal veileder om ansettelser av helsepersonell, som bl.a. omhandler arbeidsgivers plikt til å sørge for nødvendige språkferdigheter. I tillegg skal Helsedirektoratet utarbeide en nasjonal veileder med eksempler på nødvendige språkkunnskaper i ulike typer jobber og for forskjellige typer helsepersonell. Dette er et omfattende arbeid som foreløpig er utsatt på grunn av Helsedirektoratets store arbeidsbelastning knyttet til pandemien.

Det er utarbeidet ulike former for språkopplæring og norskkurs, inkludert nettbaserte tilbud, som kan være gode verktøy for å tilegne seg og forbedre norskkunnskapene, og som arbeidsgiver og ansatte kan benytte. Jeg viser også til tilbudet ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, om opplæring av ufaglærte helsearbeidere. Det er gjort endringer i fagplanene for å styrke oppfølgingen og deltakelsen for deltakere som har norsk som andrespråk.

Jeg mener at arbeidsgivers ansvar for å tilby forsvarlige helse- og omsorgstjenester er helt avgjørende for kvaliteten på pasientbehandlingen. Å skulle innføre en lovendring med generelle språkkrav, som foreslått, kan etter min vurdering bidra til at dette ansvaret svekkes, og at vi dermed også svekker pasientsikkerheten og kvaliteten.

Mari Holm Lønseth (H) [12:29:12] (ordfører for saken): Saken gjelder et representantforslag fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV om å sikre at kvinner i et likekjønnet par skal få en reell mulighet til å velge selv hvem av kvinnene i paret som skal gå gravid med parets barn. I forslaget fremmes det også et lovendringsforslag til bioteknologiloven.

Bakgrunnen for forslaget er at de samme partiene i forliket om bioteknologiloven hadde en intensjon om å sikre muligheten til partnerdonasjon innad i paret uavhengig av medisinsk behov, men i merknadene til forliket ble det imidlertid skrevet:

«For likekjønnede par finnes det tilfeller der den ene kvinnen har gode egg, mens den andre kvinnen har bedre forutsetninger for å gjennomføre et svangerskap. Flertallet mener at det i slike tilfeller må være lov å bære fram et barn ved bruk av partnerens egg og donert sæd.»

Det er bakgrunnen for at loven til nå har blitt tolket som at det var behov for en medisinsk begrunnelse for partnerdonasjon, men det ønsker de nevnte partiene å endre på med dette forslaget.

Tuva Moflag (A) [12:30:36]: Nå har det gått nesten et år siden vi fattet vedtaket om bioteknologiloven, 26. mai i fjor. Det er fint at vi rekker å få denne presiseringen på plass før sommeren.

Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordføreren, som har sørget for at vi har fått en smidig behandling av denne presiseringen av loven. Som saksordføreren var inne på, hadde vi i forbindelse med behandlingen i fjor en merknad som brukte et medisinsk tilfelle som eksempel på hvorfor dette burde være lov, men det var aldri forslagsstillernes eller partienes intensjon i fjor at det skulle være begrenset til dette tilfellet. Man ønsket tvert imot at partnerdonasjon skulle behandles særskilt og annerledes enn vanlig eggdonasjon.

Vi er glad for at dette nå kommer på plass, at kvinner nå selv kan bestemme hvem som skal få bære fram barnet. Vi antar at dette vil komme raskt på plass, for vi har fått tilbakemeldinger om at det er par som har blitt rammet av denne strenge lovtolkningen fram til nå.

Jeg vil også benytte anledningen til å understreke hvor viktig det er at vi kommer i mål med de andre vedtakene som ble fattet i forbindelse med bioteknologiloven i fjor. Vi vet at det er par som venter på andre deler av det vi fikk gjennomslag for i fjor, enten det er tidlig ultralyd, NIPT-test eller andre ting. Vi er glad for at det nå ligger inne i forslag til revidert nasjonalbudsjett, og at vi kan komme i mål med alt som vi faktisk vedtok 26. mai i fjor, i løpet av dette året.

Kjersti Toppe (Sp) [12:32:47]: Eit kort innlegg frå Senterpartiet: Vi har i merknader i innstillinga, som òg Kristeleg Folkeparti har gått inn i, gjort greie for vårt standpunkt til både eggdonasjon generelt og dette forslaget spesielt – og kvifor vi ikkje støttar det.

Kort fortalt meiner vi at dette inneber ei utviding av retten til eggdonasjon ved at ein fjernar dagens prinsipp om at eggdonasjon må vera medisinsk grunngjeven. Da går lovgivinga enda meir i retning av at assistert befruktning skal vera ein rett og ikkje helsehjelp ved infertilitet og ufrivillig barnløyse.

Solfrid Lerbrekk (SV) [12:33:41]: Lesbiske par skal få moglegheit til å donera egg til partnaren sin. SV har saman med Arbeidarpartiet og Framstegspartiet opna opp for partnardonasjon, men regjeringa har misforstått, eller intensjonen har, som eg skjønar, ikkje gått heilt tydeleg fram. Dermed har dette til no berre vore lovleg for dei som har medisinske grunnar. Òg i ein interpellasjon som vart halden tidlegare, var me saman med Arbeidarpartiet og Framstegspartiet tydelege på kva fleirtalet meinte i denne saka, men regjeringa har heller ikkje etter den saka villa endra på praktiseringa. Difor må me no overkøyra regjeringa ein gong til.

Det vil vera ein stor fordel for likekjønna par å få denne moglegheita, både på grunn av at det er mindre fysisk belastande med egguttak og hormonperiode i sjølve befruktninga, og – ikkje minst – økonomisk. Eg tør å påstå at mesteparten av assistert befruktning, i alle fall blant lesbiske par, i dag skjer i private klinikkar, og dette er ein kostbar affære. Det er svært sannsynleg at fleire likekjønna par ville hatt fleire barn dersom den økonomiske belastninga ikkje var så risikabel og stor.

Det er svært viktig for SV at eggdonasjon ikkje skal verta ein marknad. Me har sett i brosjyrar frå USA at folk kan kjøpa egg og velja kvinne. Difor skal det vera heilt anonymt med eggdonasjon, men det lagar ikkje ein marknad for menneske som elskar kvarandre og dermed òg vil hjelpa kvarandre.

Eg er lesbisk sjølv. Partnaren min har nyleg født vårt første barn, og det er ein lette å tenkje på at dersom eg vil føda eit barn, så kan prosessen verta noko enklare i og med at me allereie har nokre egg på frys. Det er òg fint å tenkja på at eg kan føda eit 100 pst. biologisk søsken til sonen vår. Dette er eit flott framsteg for både lesbiske og transfamiliar.

Statsråd Bent Høie [12:36:37]: Jeg vil først få gratulere representanten Lerbrekk med å ha fått barn, det var veldig kjekt å høre.

Forslaget som behandles i dag, er en oppfølging av endringene som ble gjort i bioteknologiloven i juni i fjor, og som trådte i kraft 1. januar i år. Dette er endringer som regjeringen ikke støtter. Det har imidlertid selvfølgelig ikke hatt betydning for departementets tolkning av lovendringene. Vår vurdering har vært at lovteksten og teksten i innstillingen ikke har gitt rom for å tolke loven i tråd med flertallets intensjon. Jeg er derfor glad for at Stortinget nå behandler et lovforslag som rydder opp i dette, og som også er et lovforslag som Stortingets flertall har fått lovteknisk bistand fra departementet til å utforme. Det er viktig at både lovteksten og forarbeidene til lovteksten gir klart uttrykk for det som er Stortingets mening.

Kari Henriksen (A) [12:38:47] (ordfører for sakene): På vegne av en enstemmig komité legger jeg fram sakene om opphavsrett til åndsverk og samtykke til Marrakechtraktaten om å lette tilgangen til utgitte verk for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør lesing. Komiteen gir sitt samtykke til de foreslåtte lovendringene og ratifikasjon av Marrakechtraktaten av 27. juni 2013.

Sakens realiteter handler om å bedre tilgangen til litteratur for personer som ikke kan se, eller på andre måter har utfordringer med å kunne lese, ved å gjøre litteratur tilgjengelig i alternative formater. Selve gjennomføringen av de detaljerte forpliktelsene vil skje gjennom forskrift i åndsverkloven i tråd med forutsetningene som ligger til grunn i den åndsverkloven som Stortinget tidligere har behandlet.

Bakgrunnen for traktaten er det som World Blind Union har kalt bokhungersnøden. I 2016 anslo FNs Verdens immaterialrettsorganisasjon at det på verdensbasis er 285 millioner mennesker som ikke kan lese på grunn av blindhet eller andre synshemminger. Kun mellom 1 og 7 pst. av verdens bøker er tilrettelagt for dem. Norge undertegnet Marrakechtraktaten i juni 2014, og den trådte i kraft i september 2016. I dag er det 75 stater i tillegg til EU som er parter i denne traktaten. For å oppfylle våre forpliktelser i traktaten må det innføres regler som tillater utveksling av tilgjengelig format traktatstatene imellom. Ved å gi vår tilslutning til vedtakene komiteen samstemt står bak, vil utveksling av tilgjengelig format mellom de ulike nasjonale lyd- og blindeskriftbibliotekene og utveksling direkte til personer som er omfattet av ordningen, bli en realitet.

Med det håper vi at det skal bli slutt på bokhungersnøden, sånn at flere mennesker får litteratur tilgjengelig på en måte som gjør at de kan tilegne seg den.

Statsråd Abid Raja [12:41:38]: Det er viktig å si at jeg er glad for at en samlet komité slutter seg til regjeringens forslag om å ratifisere Marrakechtraktaten og innlemme Marrakechdirektivet i EØS-avtalen. Videre er det gledelig at komiteen støtter forslaget om å gjøre noen mindre, men nødvendige endringer i åndsverkloven, slik at det etableres en dekkende hjemmel for gjennomføring av Marrakech-forpliktelsene i forskrift.

Bakgrunnen for Marrakech-reguleringen er det som sakens ordfører var inne på, og som Verdens blindeforbund har kalt bokhungersnøden. Det er mangel på bøker i verden som er tilgjengelige for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å lese. Dette gjelder særlig i minst utviklede land. Det betyr at en stor del av verdens befolkning ikke har tilgang til informasjon og kunnskap. Det mener jeg er et demokratisk problem, og jeg tror sakens ordfører er enig i det. Det er gledelig at også Stortinget er enig i det.

Formålet med Marrakechtraktaten og Marrakechdirektivet er å forbedre og forenkle tilgangen til litteratur for denne målgruppen. Forpliktelsene innebærer at det kan framstilles eksemplarer av åndsverk i tilgjengelige format, f.eks. i form av lydbøker eller i punktskrift. Tilgangen skal være gratis for personer som er blinde eller har andre funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å lese.

Videre skal de tilgjengelige eksemplarene kunne utveksles over landegrensene gjennom et nettverk av godkjente enheter. På den måten kan personer som har behov for bøker i tilgjengelige format, få tilgang til eksemplarer som er produsert og tilrettelagt for målgruppen i andre land. Dette vil særlig komme den blinde befolkningen i den fattige delen av verden til gode. For eksempel vil personer i målgruppen i Sør-Amerika få tilgang til bøker på spansk i et tilgjengelig format, fra Spania.

Også for norske personer i målgruppen vil dette være positivt ved at det gis tilgang til litteratur i tilgjengelige format fra f.eks. Storbritannia og USA.

Åndsverkloven med forskrift har allerede bestemmelser som langt på vei ivaretar behovet for tilrettelegging av litteratur for blinde og andre med funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å lese, men det er likevel behov for endringer i regelverket for å gjennomføre Marrakech-forpliktelsene.

I tråd med premissene fra behandlingen av ny åndsverklov i 2018 vil det materielle innholdet i Marrakech-forpliktelsene gjennomføres i forskrift til åndsverkloven. Kulturdepartementet har sendt et forslag til høring, med høringsfrist 25. mai.

Det er viktig at personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å lese, har muligheten til å lese bøker på tilnærmet samme måte som personer uten slike funksjonsnedsettelser. Jeg mener at ved å ratifisere Marrakechtraktaten og innlemme Marrakechdirektivet i EØS-avtalen tar vi et viktig skritt i riktig retning for å nå dette målet.

Tage Pettersen (H) [12:45:14] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for samarbeidet om saken.

Selv om de rød-grønne partiene står alene om forslagene som er fremmet, er det ikke fordi vi ikke er enig i det alvorlige utfordringsbildet som er beskrevet i representantforslaget. Vi er alle enige om at alle skal ha like muligheter, uavhengig av bakgrunn. Ulike former for rasisme og diskriminering er med på å skyve mennesker ut i utenforskap, og det kan ha store konsekvenser for den enkelte. Vi vet at det i dag forekommer diskriminering med utgangspunkt i etnisitet og religion i skolen, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Komiteen viser i denne saken til det grundige svarbrevet fra kultur- og likestillingsministeren som er koordinert med fem andre departement. Her redegjøres det for det arbeidet regjeringen har igangsatt innenfor dette området. Komiteen viser også til høringsinnspillene som er kommet, som understreker at rasisme og diskriminering er et samfunnsproblem som kan ha store konsekvenser for dem som rammes, og at fellesskapet må ta ansvar for å løse disse samfunnsutfordringene.

Høyre viser til at regjeringen har økt innsatsen mot rasisme og diskriminering betydelig de siste årene. Et eksempel på dette er at regjeringen har etablert en tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Det er den første av sitt slag. Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion er også viktig. Det samme er handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer som kom høsten 2020, og handlingsplanen mot antisemittisme som ble lagt fram i januar i år.

VG har den siste tiden publisert kronikker skrevet av unge norsk-asiater som har opplevd diskriminering og rasisme. Oslo-byråd Lan Marie Berg sier til avisen at det er kjempeviktig at unge står fram med sine erfaringer, og at vi alle bør være takknemlig for at de orker å dele følelser og opplevelser som er veldig personlige. Det er jeg helt enig i. Det å forstå er viktig. Vi som politikere har en viktig rolle her. Vi må gå foran, men det er også andre som bør være med på det. Næringslivet er et eksempel på noen som har en viktig rolle i å tenke gjennom hvordan de jobber for økt mangfold, og hvordan de jobber for at ikke de gjennom det mister gode talenter.

Vi skal ta på alvor det minoriteter i Norge forteller oss. Det finnes holdninger som vi sammen må bekjempe. Derfor skal vi fortsette å jobbe systematisk for å bekjempe alle former for rasisme.

Trond Giske (A) [12:48:07]: La meg først slutte meg til saksordføreren i at dette er ting vi i hovedsak står sammen om. Også vi fra opposisjonen er opptatt av at den handlingsplanen og den strategien som regjeringen har lagt opp til, blir fulgt opp aktivt. Jeg ser på både Dokument 8-forslaget og våre forslag fra mindretallet som et tegn på at vi er utålmodig på et viktig område.

I år er det ti år siden terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya. Vi vet hva ekstrem, høyreorientert, rasistisk propaganda kan føre til. Det er det ytterliggående resultatet av denne typen holdninger. Ord har virkning, ord skaper engasjement, men de skaper også negativt engasjement. Dette er en kamp vi må fortsette, og vi minne hverandre på hva slags konsekvenser det kan ha hvis vi taper den kampen.

Men kampen mot rasisme handler ikke bare om de ytterliggående, ekstreme standpunktene og handlingene. Det handler også om hverdagen til mange mennesker. Det handler om folk som må ha med seg en hvit venninne eller kamerat for å få leid en leilighet i Oslo. Det handler om folk som opplever skjellsord eller utestengning i skolehverdagen eller på arbeidsplassen. Det handler om den strukturelle rasismen som kan ligge skjult i systemene våre, som ikke er bevisst, men som blir resultatet av ubevisste handlinger, holdninger og systemer.

Derfor er det et viktig Dokument 8-forslag. Det er viktig at denne debatten holdes levende, og det er viktig at vi har en offensiv og sterk strategi for å bekjempe den synlige, bevisste rasismen, men også det som ligger mer skjult, og som er mer ubevisst. Særlig det siste krever det at vi skolerer oss på, at vi opplyser oss om, og at både de som utsettes for det, og de som kanskje bidrar til det uten nødvendigvis å mene det, får den informasjonen, kunnskapen og bevisstgjøringen som trengs.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Himanshu Gulati (FrP) [12:50:51]: Det er en av menneskehetens selvinnlysende sannheter at alle vi mennesker er født likeverdige – at uavhengig av kjønn, religion, hudfarge og bakgrunn er vi mennesker like, og i et samfunn bør vi ha de samme mulighetene. Selv om vi fortsatt har en del utfordringer i Norge, bør vi også med stolthet trekke fram at Norge tross alt er et av verdens minst fordomsfulle samfunn, hvor alle har gode muligheter og forutsetninger, uavhengig av bakgrunn.

Det betyr imidlertid ikke at alle eksempler på diskriminering og rasisme er fjernet i samfunnet. «Jøde» brukes fortsatt som et skjellsord i noen skolegårder. Det er muslimer som opplever å bli møtt med skepsis på grunn av sin religion, og det er mange unge sikher som også har opplevd det bl.a. på grunn av sin turban. Det er flere eksempler jeg kunne ha nevnt på enkeltepisoder og enkelthendelser som viser at vi fortsatt har en vei å gå når det gjelder å bekjempe alle fordommer og all diskriminering i vårt samfunn.

Vi er likevel fornøyd med de svarene som statsråden har kommet med når det gjelder regjeringens innsats på de punktene som nevnes i forslaget. Det er også en rekke handlingsplaner som er laget. Noen av dem har også Fremskrittspartiet vært med på i regjering, og de er bl.a. nevnt i tidligere innlegg. Så vi er fornøyd med den innsatsen som gjøres i dag, og derfor går vi også mot forslagene og står sammen med regjeringspartiene i innstillingen.

Jeg vil avslutningsvis også nevne den rasismedebatten som har vært det siste året, for rasisme har flere ganger stått høyt på dagsordenen, bl.a. på grunn av grufulle hendelser spesielt i USA som har skapt en debatt over hele verden. Det viser at man fortsatt har en vei å gå i kampen mot diskriminering, kanskje spesielt i en del andre land enn Norge.

Samtidig vil jeg også advare mot en del av de avsporinger som dessverre kommer i rasismedebatten, som jeg mener er kontraproduktive og ikke bidrar til noen reell løsning av de utfordringene vi har, f.eks. når det gjelder å fjerne statuer av folk som Winston Churchill, eller når man får en debatt om det såkalte krenkelseshysteriet. Det er i mine øyne en avsporing i en viktig debatt og bidrar ikke til å løse noe som helst.

Olav Urbø (Sp) [12:53:38]: Det er på nokre område i samfunnet ein undrar seg kvifor ein ikkje har kome endå lenger – eit av dei er rasisme og diskriminering. At vi alle skal ha like mogelegheiter og rettar uavhengig av kven vi er, eller kvar vi kjem frå, er heilt grunnleggjande. Heldigvis er det slik for dei aller, aller fleste av oss.

Samstundes er vi dessverre ikkje i 2021 kvitt rasisme og diskriminering. Rasisme skapar mistillit, rasisme skapar hat, rasisme skuvar menneske frå kvarandre. Ikkje minst er det å verte utsett for rasisme og diskriminering forferdeleg for den einskilde og kan føre til utanforskap.

Det er eit soleklart ansvar vi har som einskildmenneske kvar dag å stå opp mot dette. Samstundes har vi som samfunn eit stort ansvar for å leggje til rette for at alle former for rasisme og diskriminering vert reduserte.

Det vert gjort mykje godt arbeid i kampen mot rasisme. Samstundes krev førebygging og kamp mot rasisme kontinuerleg innsats, og det er, som vi snakkar om, kvar dag året igjennom. Utan det daglege, systematiske arbeidet er planar lite verde.

Senterpartiet støttar sterkt intensjonen i forslaget, men ikkje alle forslaga. Grunngjevinga for det er at vi meiner det allereie er dekt av pågåande tiltak. Senterpartiet fremja alt i 2018 eit representantforslag om ein handlingsplan mot etnisk og religiøs diskriminering – noko eit samla storting slutta seg til.

Rasisme og diskriminering skjer på alle samfunnsarenaer – i arbeidslivet, på skulen og i fritida. Det er berre ein ting som tel, og det er nulltoleranse. Førebygging, informasjon og kompetanse om temaet er viktig, forsking like så. Senterpartiet er med som forslagsstillar på fire forslag i dag som har dette som tema.

Planen er no gradvis å opne opp att samfunnet, og mange gler seg til det – også utelivsbransjen som har hatt ei krevjande tid. Samstundes veit vi òg at det skjer diskriminering her. Det er viktigare enn nokon gong å vere inkluderande på slike sentrale og viktige møteplassar som utelivet representerer. Difor har Senterpartiet fremja forslag om å senke terskelen for inndraging av skjenkeløyve som følgje av diskriminering.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:56:14]: Rasisme er gift for samfunnet vårt. Det skaper eksklusjon, det holder folk vekk, og det bygger opp under motsetninger mellom folk.

Vi ser en rekke eksempler på hvordan rasisme rammer bredt i Norge i dag. Vi ser at personer med minoritetsklingende navn har 25 pst. mindre sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju enn andre. Vi ser særlig i leiemarkedet at mange med minoritetsbakgrunn opplever å komme bakerst i køen. Vi ser i utelivet at personer med minoritetsbakgrunn nektes adgang. Og vi ser, ikke minst, en situasjon hvor politiet oftere stanser personer med minoritetsutseende på gaten.

Det som er viktig å si, er at alle disse eksemplene på ekskludering og diskriminering ikke nødvendigvis er rasistisk motiverte handlinger, eller rasistisk motiverte systemer, rasistisk motiverte lover. Nei, det er strukturer i samfunnet vårt som får det resultatet at folk opplever utestengelse og diskriminering. Forskningen er helt tydelig og klinkende klar i Norge på at det også her finnes slik strukturell rasisme – overordnede strukturer som gir ulikhet og utestengelse som resultat.

Derfor er det viktig å anerkjenne den rasismen som mange opplever fra høyeste hold, og ikke minst få den kunnskapen som trengs for å analysere, avdekke og legge til rette for de tiltakene som best kan hindre og forebygge denne formen for rasisme. Derfor har SV levert dette representantforslaget, hvor vi tar til orde nettopp for mer forskning, hvor vi tar til orde for en egen kommisjon som skal bestille ny forskning, undersøke dette og komme tilbake med tiltak.

Dette er en debatt som dessverre har blitt veldig polarisert. Debatten etter at SV la fram forslagene, har bare bevist behovet for forslagene. Her trenger vi å samle oss om en felles kunnskap, en felles situasjonsbeskrivelse, slik at vi endelig kan komme videre og ta fatt i alle de tiltakene vi er nødt til å gjøre for å bekjempe rasisme.

Jeg tar til slutt opp SVs forslag.

Tore Storehaug (KrF) [12:59:28]: I denne salen har vi store og små diskusjonar, og ein av dei diskusjonane på sakskartet i dag som eg er sikker på kjem til å dra ut lenger enn denne, er reglane for ATV på berrmark og forskjellig anna.

Eg tenkte det var viktig å gje nokre refleksjonar, for dette representantforslaget har eit prisverdig mål og ein intensjon som det er lett å stille seg bak. Ein treng ikkje å ha mykje kunnskap om norsk historie for å vete at både samar og romar og andre grupper i vårt eige land har vore utsette for måtar å behandle dei på som minoritetar, som ikkje står seg i dag. Vi ser òg no, i vår eiga tid, at rasistiske skjellsord blir brukte på bussar og i skulegardar, og at ein framleis har valdsepisodar som er relatert til hudfarge, utsjåande eller kor ein kjem frå.

Når det er sagt, skal eg ikkje utbrodere, for eg trur debatten har fått fram mange av dei eksempla som viser kvifor det er viktig at vi framleis har eit godt og strukturelt arbeid for å få vekk rasismen i samfunnet vårt, og at det er eit arbeid som vi aldri må gje oss på.

Det har kome mange gode politiske initiativ og vedtak som viser at ein går i rett retning, men ein er langt frå i mål. Nokre eksempel på det er at regjeringa har auka innsatsen mot rasisme og diskriminering gjennom f.eks. tilskotsposten ein har fått på plass på statsbudsjettet, som er eit godt eksempel på ein ny måte å jobbe på, der ein kan setje i verk tiltak, og som gjer at ein får midlane til å kunne setje i verk tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, på bustadmarknaden og på utestadar, f.eks. Ein kunne òg ha trekt fram handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, som inneheld over 50 tiltak som skal kjempe mot desse utfordringane, eller ein annan handlingsplan som ein representant frå eit regjeringskollegaparti har vore inne på, nemleg handlingsplanen mot hat mot muslimar. På Holocaustdagen i januar i år fekk ein òg lagt fram ein eigen handlingsplan mot antisemittisme. Samla sett gjev desse handlingsplanane eit godt grunnlag for å sørgje for at ein nettopp har den systematikken og det pågåande arbeidet som er viktig, og som eg meiner det er viktig at ein styrkjer, og at ein fortset med.

I denne saka blir det sett fram ei stor mengde forslag. Eg meiner nok at det arbeidet som ein frå regjeringa si side har sett i gang, som er systematisk og kontinuerleg, og der ein òg på regjeringsnivå har starta samarbeid på tvers av departementa for å koordinere innsatsen mot ekstremisme, rasisme og hatefulle ytringar, viser at vi nok er veldig einige i mål. Intensjonane her står vi heilt og fullt bak, for mangfald er rikdom, og vi må sørgje for at alle får leve eit godt og fritt liv i landet vårt. Derfor meiner Kristeleg Folkeparti det er viktig at ein jobbar systematisk og iherdig, og at ein fortset med det gode arbeidet som ein no er i gang med.

Statsråd Abid Raja [13:02:51]: I Norge har vi et godt lovverk som slår fast at det er forbudt å diskriminere personer på grunn av deres etniske eller religiøse bakgrunn. Det er likestillings- og diskrimineringsloven helt tydelig på. Så er jeg også veldig glad for at Stortinget her er veldig samstemt om målene og hva vi ønsker å oppnå.

Likevel er det, slik flere har vært inne på, dessverre slik at selv om vi har likestillings- og diskrimineringsloven, som er helt tydelig, er det flere i Norge som opplever rasisme, og rasisme er således et samfunnsproblem. Forskning viser at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre opplever diskriminering på flere samfunnsområder i Norge. Personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for diskriminering enn andre.

Regjeringen deler komiteens syn på at kampen mot rasisme er viktig. I Granavolden-plattformen slår vi fast at regjeringen vil bekjempe rasisme, religiøs diskriminering og antisemittisme. Vi må jobbe for et mer inkluderende samfunn i Norge, et samfunn der alle føler seg inkludert og representert. Målet er et likestilt og fritt samfunn der ingen opplever diskriminering og rasisme. Vi har derfor økt innsatsen mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer betydelig de siste årene.

Det foregår mye godt og viktig arbeid i kampen mot rasisme, noe jeg merker meg at også flere av komiteens medlemmer viser til. Regjeringen har lansert en handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Det er en bred plan med 50 tiltak innenfor ni ulike områder. Høsten 2020 la regjeringen fram en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. I tillegg la regjeringen fram en fornyet handlingsplan mot antisemittisme på Den internasjonale holocaustdagen i år. Jeg vil også trekke fram at regjeringen fra 2021 har etablert en tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Dette er den første av sitt slag.

Så vil jeg også understreke at regjeringen legger til rette for forskning på rasisme og diskriminering mot ulike grupper, bl.a. gjennom tiltak i flere av regjeringens handlingsplaner. Blant dem er et forskningsprosjekt om diskriminering på grunn av hudfarge og ytre kjennetegn og et annet om befolkningens holdninger til religiøse og etniske minoriteter. Det er også satt i gang kartlegging av rasisme og netthat i lys av koronakrisen og en innholdsstudie om hatefulle ytringer mot muslimer. Regjeringen har gjennom Forskningsrådet finansiert flerårig forskning om antisemittisme og jødiske liv i Norge og har også bevilget midler til forskning på sammenheng mellom opplevd diskriminering og utenforskap på ulike arenaer i samfunnet. Jeg vil også opplyse om at det også er flere andre tiltak som regjeringen jobber med.

Dette arbeidet skal bidra til fornyet og forsterket innsats i kampen mot rasisme og diskriminering. Rasisme og diskriminering er uakseptabelt. Regjeringen tar kampen mot rasisme på høyeste alvor, og jeg er veldig glad for at Stortinget er samstemt om å nå disse målene.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:11:50] (komiteens leder): Jeg har lyst til å knytte noen avsluttende kommentarer til debatten. Det er riktig og viktig at vi har en debatt om rasisme og diskriminering i vår komité, så jeg har lyst til å gi en takk til representanten Øvstegård, som har tatt dette opp, og en takk også til saksordføreren, som la opp til en debatt hvor det kommer fram at vi alle er imot alle former for rasisme og diskriminering.

Vi har et godt lovverk, som statsråden sa, og vi har en handlingsplan mot rasisme og diskriminering i alle dens former. Den går til 2023, og den skal sikkert også fornyes. Den har Stortinget sluttet seg til. Det som er bekymringsfullt, er vel kanskje hverdagspraten rundt rasisme og diskriminering. Hva skjer rundt bordene? Hva skjer av slengbemerkninger i skolegården? Når er det det starter? Jeg er også opptatt av at kommunene i Norge tar dette til seg, som også regjeringen har gjort, at man har kommunale planer for hvordan man skal forebygge rasisme og diskriminering i kommunene, og at dette blir satt på dagsordenen i kommunene.

Det ble nevnt konspirasjonsteorier fra ytterliggående bevegelser. De er veldig ofte knyttet til rasisme og diskriminering, og særlig har jødene fått merke det. Det er utrolig viktig at vi har oppmerksomhet nettopp mot denne typen konspirasjonsteorier, og at vi alle har et ansvar for å svare på og slå dette ned når det sprer seg i sosiale medier.

Forskning var et av temaene i dette Dokument-8-forslaget, og også det å opprette et eget senter. Jeg tror at veien å gå er å bruke de strukturene vi allerede har, og da særlig Holocaustsenteret, som har et kompetansemiljø, og som har startet å bygge opp et stort nettverk både nasjonalt og internasjonalt rundt forskning. Jeg tror vi kan få mer ut av ressursene inn mot et sånt miljø, for det er viktig at det senteret samarbeider med universitetene, hvor man også driver forskning på nettopp rasisme, hvordan det foregår.

Det ble også nevnt hvordan man kan inkorporere kompetanse og kunnskap i alt fra lærerutdanning til skoleverket, og det mener jeg det ligger godt til rette for i dag. Det det står om, er rett og slett hvordan man skal gjøre det, og da tror jeg forskning og forskningsprogrammer er veien å gå, og kanskje ikke å bruke ressurser på et nytt senter.

Tage Pettersen (H) [13:15:40] (ordfører for saken): La meg takke forslagsstillerne for et svært dagsaktuelt representantforslag og komiteen for samarbeidet.

En samlet komité deler vektleggingen av frivilligheten som et viktig grunnlag for demokratiet og bekymringen for hva over et år med pandemi har medført av redusert aktivitet. Vi anerkjenner at ungdomsfrivilligheten er hardt rammet av pandemien.

En samlet komité viser til initiativet fra 2018 om å oppfordre skolene til å låne og leie ut lokaler til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og jeg er glad for at vi på ny ber regjeringen om å gå i dialog med KS og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, for å sikre tilgangen for disse gruppene til skoler og andre offentlige bygg. Samtidig vil komiteen også få trekke fram at det er bevilget 2 mill. kr til LNU for å utvikle en nasjonal portal for utlån av kommunale lokaler.

Gjennom pandemien har regjeringen latt organisasjonene beholde sine aktivitetsmidler til tross for at aktiviteten har vært på et minimum. Videre er det etablert gode og forutsigbare kompensasjonsordninger. Så langt i 2021 er det bevilget rundt 1,5 mrd. kr for perioden fram til 1. september.

Rapporten fra koronakommisjonen peker på at det er for tidlig å trekke konklusjoner om hvilke konsekvenser pandemien har for sårbare barn og unge. De skriver at det først er om flere år vi kan trekke sikre slutninger. Komiteen forventer imidlertid at funnene som kan leses i dag, tas med i det videre arbeidet for gjenåpningen.

Opposisjonen forsøker i merknads form å skape et bilde av at det har vært mangelfull dialog mellom regjeringen og idretten. Det er vel få, om kanskje noen, som har hatt en så åpen kanal til regjeringen som nettopp idretten. Deres konstruktive dialog har også ført til store gjennomslag. Ordningene for idretten er både justert og tilført mer penger i tråd med deres innspill underveis i hele pandemien.

Klassekampen fortalte i går at barne- og ungdomsorganisasjonene har mistet 50 000 medlemmer under pandemien. Bortfallet av sosiale arenaer og vanskeliggjøring av påvirkningsarbeid er helt sikkert naturlige grunner. Det er jo nettopp gjennom lokale aktiviteter at organisasjonene skaper dette engasjementet og verver nye medlemmer.

Høyre deler LNUs bekymring for at effekten av koronaen kan sitte igjen lenge. Samtidig er det grunn til å gi uttrykk for at økte bevilgninger ene og alene ikke vil løse disse utfordringene. Mye av gleden ved å engasjere seg er nettopp knyttet til det sosiale, og Høyre er opptatt av å tilgjengeliggjøre arenaer for aktivitet og vil fortsatt bidra med forutsigbare og gode støtteordninger.

Himanshu Gulati (FrP) [13:19:03]: Det siste året har vært en prøve for oss alle. Det har nå gått mer enn et år, og vi er fortsatt ikke gjennom pandemien og krisen, selv om det ser ut til at det er lys i enden av den mørke tunnelen. Vi har alle blitt rammet av dette, men noen grupper er blitt mer rammet enn andre. Eldre er en slik gruppe, men heller ikke de unge har blitt skånet.

Både idretten og frivilligheten gjør et veldig viktig arbeid i samfunnet, både for å skape fellesskap, for å få oss i aktivitet og for å stimulere oss, og ikke minst også som del av den demokratiske arenaen og som del av sivilsamfunnet. Både idretten, frivilligheten og barne- og ungdomsorganisasjoner er en viktig del av dette arbeidet.

Fremskrittspartiet støtter intensjonen i flere av de forslagene som er lagt fram. Når vi likevel velger å gå imot de tre konkrete forslagene, er det fordi vi mener at innretningen kan virke mot sin hensikt. Vi ønsker ungdomsorganisasjoner velkommen inn i skolen, men ønsker ikke en innretning hvor det kan gå på bekostning av utdanningen, spesielt i en tid hvor mye utdanning har gått tapt. Vi vil også bl.a. komme tilbake til budsjettspørsmålet i våre alternative budsjetter. Vi er ikke uenig i det som skrives, men vi vil heller legge det fram som del av en helhet i våre egne budsjetter.

Noe av det viktigste som nå bør være i fokus, er gjenåpningen av samfunnet, som det også står skrevet i representantforslaget. Vi er alle opptatt av en god gjenåpning, slik at aktivitet kan komme i gang så raskt som mulig, og på en god og trygg måte. Vi mener likevel det er lite hensiktsmessig å spesifisere det arbeidet slik det gjøres i forslaget, men det er helt åpenbart at vi trenger at den type aktivitet kommer i gang igjen, slik at alle kan delta i normale fritidsaktiviteter, med alt det positive som det innebærer.

Jeg vil likevel framheve det forslaget som komiteen står samlet om, og som vi har stått sammen om også tidligere, og som er veldig viktig, nemlig at det offentlige gjennom kommuner og fylkeskommuner gjør det de kan for å stille sine ressurser, sine fasiliteter og sine lokaler tilgjengelig for frivilligheten, for barne- og ungdomsorganisasjoner – gratis, så langt det lar seg gjøre. Vi skulle gjerne ha sett mer innsats der enn det som har skjedd, og vi håper at statsråden og regjeringen følger opp de initiativene og sørger for at det gir effekt.

Olav Urbø (Sp) [13:22:01]: Mange har måtta ta ei ekstra byrde under denne pandemien, og ei av dei gruppene er ungdomen. Ei rekkje aktivitetar har vore nedstengde heilt eller delvis òg i periodar. Denne aktiviteten er i hovudsak driven av frivillige lag og foreiningar. Det er viktig at vi kjem i gang med mykje aktivitet så raskt som råd. Dette er viktig for alle dei som saknar eit tilbod, og for rekrutteringa. Å deltake i aktivitetar, anten det er idrett, korps eller gaming, byggjer identitet, det byggjer lagkjensle, og det byggjer demokrati. Det å vere ein del av eit sosialt fellesskap har ein eigenverdi.

Ein pandemi med nedstenging av samfunn og strenge reglar er i seg sjølv sterkt belastande for vår ungdom. Då er det viktig at andre ting fungerer. Diverre har kompensasjonsordningane vore mangelfulle, uføreseielege og lite treffsikre. Dette har flytta uforholdsmessig mykje risiko over på lag og foreiningar, og dei tek då ikkje sjansen på å planleggje fram i tid. Viss samfunnet skulle stengje ned igjen, sit dei med risikoen.

Det er inga tid å miste. Tiltak må setjast inn, arenaer må etablerast. Skulen har ei sentral rolle i så snart som mogleg å invitere frivillige lag og organisasjonar til skulane for at dei skal kunne informere om tilbod og rekruttere. Skulane bør stille lokale til rådvelde ved behov.

Pandemien har gjort noko med økonomien til ein del familiar, og utfordringa med å betale kontingentar og treningsavgifter er større enn før pandemien. Det må ikkje stå på økonomi for å få flest mogleg ungdom attende til frivilligheita – til det er saka for viktig og beløpa for små. Det vil vere ei god samfunnsinvestering, og eit steg på vegen vil vere forslaget som er fremja av opposisjonen, om å auke grunnstønaden til barne- og ungdomsorganisasjonar.

Med det tek eg opp forslaga frå mindretalet, forslaga nr. 1–3.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:24:27]: Barne- og ungdomsfrivilligheten er demokratibygging i praksis. Det handler om vanlige barn og unge som går sammen og selv identifiserer et eller annet behov som de løser i fellesskap, gjennom å organisere seg etter de demokratiske spillereglene. På den måten er også barne- og ungdomsfrivilligheten en skole i demokrati som mange representanter i denne salen helt sikkert kan skrive under på at har fått store, viktige konsekvenser for dem i deres senere liv. Barne- og ungdomsfrivilligheten representerer også viktige stemmer i den politiske debatten rundt omkring lokalt og nasjonalt. De representerer noe som vi må lytte til. Derfor er det vanskelig å overdrive viktigheten av akkurat barne- og ungdomsfrivilligheten.

Det er også sånn at denne delen av frivilligheten skaper fellesskap, den skaper arenaer som gir mening for mange, den skaper inkludering. Veldig ofte er det sånn at barne- og ungdomsfrivilligheten er en veldig rimelig måte å engasjere seg på. Mens man ser høye kostnader for å delta i andre typer fritidstilbud, er det langt lavere terskler for å delta i barne- og ungdomsfrivilligheten.

Men under det siste årets pandemi har nettopp de arenaene for fellesskap, for samling, for det å utveksle ideer og bli kjent i disse organisasjonene, som vi vet er så viktig, blitt rammet. Nå er det erstattet av møter over Zoom og Teams. Jeg tror nok, igjen, jeg kan snakke på vegne av mange representanter i salen når jeg sier at det gir en helt annen inspirasjon, for å si det sånn, i forhold til det å kunne møtes fysisk med dem man deler meninger og ideer med.

Derfor er det så utrolig viktig å hindre at denne pandemien fører til en tapt generasjon for ungdomsengasjementet, og derfor fremmer SV flere forslag i dag. Det handler om ikke bare den situasjonen vi er i nå, men særlig den gjenåpningen vi er i gang med, at de 50 000 tapte medlemskapene vi har lest om, skal rettes opp i. Derfor er det så viktig å gi økt grunnstøtte, sånn at ikke de 50 000 tapte medlemskapene også betyr tapte økonomiske muskler for organisasjonene i årene som kommer. Derfor er det så viktig å gi barne- og ungdomsorganisasjonene tilgang på skolene, sånn at man kan rekruttere, og derfor er det så viktig å lytte til det bl.a. LNU sier.

Jeg er glad for at komiteen enstemmig slutter seg til i alle fall ett forslag i saken, og vi imøteser hva den dialogen skal føre fram til.

Statsråd Abid Raja [13:27:51]: Regjeringen deler komiteens vektlegging av frivilligheten som et viktig grunnlag for demokratiet og har under hele pandemien prioritert tiltak for barn og unge. For alle typer frivillige organisasjoner og ordninger under alle departementer har vi vært enige om en praksis der organisasjonene har fått beholde statlig tilskudd, med mulighet for alternativ bruk eller omdisponering av midler. Den statlige støtten til barne- og ungdomsorganisasjonene gjennom ordninger som Frifond, den nasjonale grunnstøtten og momskompensasjonsordningen til frivillige organisasjoner bidrar til å gi forutsigbarhet og fleksibilitet for planlegging og gjennomføring av aktivitet. I tillegg har ordninger der medlemstall benyttes i utregning av tilskudd, tatt hensyn til organisasjonenes varslede frafall av medlemmer ved å bruke 2019 som grunnlagsår for utregning av tilskudd. Organisasjonene som har mistet medlemmer, har dermed ikke mistet økonomisk støtte for disse.

Noe av hensikten med kompensasjonsordningene til frivilligheten og idretten har vært å sikre at vi også etter koronaen har en sterk og uavhengig frivillig sektor som er i stand til å gjenoppta aktivitet når det er mulig. Dette er også målet med stimuleringsordningen for frivilligheten i 2021. I revidert nasjonalbudsjett har regjeringen foreslått å forlenge disse ordningene ut oktober og øke rammen for dette. Til sammen og per nå, ut oktober, foreslås det en bevilgning på rundt 1,8 mrd. kr til stimuleringsordninger for frivilligheten og idretten i 2021. Vi har gjort justeringer slik at den i høyere grad kompenserer for mindreinntekter organisasjonene har i forbindelse med aktiviteter og arrangementer. Dette er nå godkjent av ESA, og oppdatert informasjon legges ut på Lotteri- og stiftelsestilsynets nettsider denne uken. Dette er midler som også vil komme barne- og ungdomsfrivilligheten til gode.

Regjeringen har vært tydelig på at barn og unge skal være blant dem som prioriteres tidlig i gjenåpningen. I revidert nasjonalbudsjett styrker regjeringen innsatsen for å redusere negative konsekvenser av pandemien for sårbare grupper og foreslår tre tiltakspakker på nærmere 830 mill. kr.

Gjennom hele pandemien har det vært jevnlig dialog med både KS, LNU, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, NIF, og Frivillighet Norge samt en rekke andre frivillige organisasjoner som har aktiviteter for barn og unge. Vi har en felles intensjon om å legge til rette for barne- og ungdomsorganisasjonene i gjenåpningen av samfunnet. Ungdomsfrivilligheten er viktig for barn og unges hverdag, og deres arbeid vil være av betydning for gjenåpningen og tiden etter pandemien.

Jeg deler intensjonen om dialog med KS og LNU om tilgangen til lokaler. Tilgangen på gode og hensiktsmessige lokaler er svært viktig for frivilligheten og kulturlivet. På samme måte som fotballag trenger jevn gressmatte, behøver korpsene øvingslokale med god akustikk. Regjeringen har gitt støtte og ressurser til Kulturalliansen over budsjettet for 2020 og 2021 for å støtte deres prosjekt med å kartlegge lokaler til frivilligheten. Departementet vil følge dette og håper at det vil gi god oversikt over hvordan lokalegnetheten er, og vil oppfordre kommunene og kulturaktører til å gå sammen med frivillige organisasjoner om å gjennomføre kartleggingen lokalt.

Trond Giske (A) [13:39:54]: Livet har vært annerledes for mange det siste året, og det har vært nødvendig fordi vi har hatt en alvorlig pandemi. Vi har sett andre land med betydelig høyere dødsrate, en sykdom som er brutal når den rammer, og som rammer noen spesielt hardt. Det har vært en dugnad, har det vært sagt, men i dugnaden i idrettslaget eller borettslaget som de fleste av oss er med på, gjør vi stort sett en likeverdig innsats. Denne dugnaden har vært ganske skjevt fordelt. Mens børsen setter nye rekorder, er det andre grupper som tar den største belastningen. Noen tar en svær belastning fordi de har mistet jobben, eller virksomheten deres er stengt ned, lønna forsvunnet og økonomien utrygg, men jeg tror også at barn og unge er en gruppe som opplever annerledesdagen tyngre enn oss andre.

Barn og unge er, på en helt annen måte enn oss voksne, avhengig av å være sammen, drive med aktiviteter, holde på med idrett, møtes i lag og foreninger, være sosiale, få den treningen og det samspillet som det er å vokse opp og lære seg de sosiale kodene, bruke engasjementet sitt og utvikle evnene sine. Et år for en ungdom er betydelig lengre enn et år for oss som er i femtiårene. Jeg tror et land som har vært stengt siden mars i fjor, har fått mange barn og unge til å oppleve av at de fratas store opplevelser og livskvalitet.

Derfor er det viktig å lytte til forslagsstillerne her om hvordan vi raskest mulig kan få denne aktiviteten i gang. Vi snakker om tapte livsår på grunn av tidlig død og sykdom med covid-19, men vi kan også snakke om tapte livskvalitetsår for alle dem som har opplevd en helt annerledes hverdag. Jo raskere vi kan komme i gang med en normal hverdag, jo bedre er det, og jo mindre tid vil vi tape.

Det er egentlig det opposisjonen her etterlyser: at regjeringen i mye større grad skal bruke de virkemidlene som ligger til rådighet for ikke bare å kompensere de rene økonomiske tapene underveis, men å få aktiviteten, kvaliteten, engasjementet og motivasjonen i gang. Jeg snakket spesielt om idretten, men dette gjelder hele bredden, og det er ingen tvil om at også på helseområdet har det enorm betydning at den frivillige idretten kommer raskt i gang igjen. Jeg synes disse virkningene av nedstengingen har vært undervurdert hele veien, og nå har regjeringen sjansen til å rette opp dette med å sørge for en rask igangsettelse så fort helsetilstanden tilsier at det er mulig.

Lars Haltbrekken (SV) [13:43:15]: For litt over to år siden møtte vi 20 000 klimastreikende skoleungdommer her utenfor Stortinget. Det var ungdom som var bekymret for framtiden sin, som organiserte seg og samlet seg om noen helt avgjørende krav for vår felles framtid. Mange av disse ungdommene var eller ble senere aktive i organisasjoner som Natur og Ungdom. Deres demonstrasjoner, deres stemmer i samfunnsdebatten, er en helt avgjørende del av det norske demokratiet, ikke bare for å vekke oss som styrer landet i dag, men også som arena for politisk læring, kjennskap til demokratiet og hvordan det kan brukes på best mulig måte for vår felles framtid. Om noen år vil det være kvinnfolk og menn som brukte ungdomstiden sin på klimastreik, som fyller setene i denne salen.

Demokratiet er helt avhengig av ungdomsorganisasjonene. Det er her vi finner det nye Norge, det er her nye politiske ideer gror fram, framtidens kulturtilbud utfolder seg, morgendagens miljøpolitikk dannes, og morgendagens politikere skoleres. Det siste året har de frivillige organisasjonene, som resten av samfunnet, måttet gjennomføre sine aktiviteter under til dels veldig strenge og inngripende smitteverntiltak. Det har gått spesielt hardt ut over ungdomsorganisasjonene. De har mistet et stort antall medlemmer. Derfor må vi sørge for å kickstarte ungdomsorganisjonenes arbeid igjen etter pandemien. Hvis ikke står vi i fare for å miste en generasjon viktige stemmer på veien.

I organisasjoner som først og fremst retter seg mot voksne og eldre, vet mange at hvis vi holder ut, vil den normale aktiviteten ta seg opp igjen. Men folk som aldri har vært med i en organisasjon, og som får sitt første møte med organisasjonen gjennom digitale plattformer gjennom et helt år, kan lettere miste interessen. Resultatet er at vi kan gå glipp av veldig mange viktige deltagere i utviklingen av framtidens Norge.

Hva skjer når de nye medlemmene ikke får mulighet til å møte opp på samlinger i organisasjonen, når landsmøtet – hvor det aller mest spennende som skjer, skjer utenfor landsmøtesalen – må arrangeres digitalt, når seminarene hvor man la seg i en sovepose sammen med mange andre i en gymsal, blir en digital happening? Klarer man da å holde motivasjonen oppe?

Voksne politikere skal vokte seg vel for å fortelle hvordan vi skal kickstarte ungdomsorganisasjonene igjen etter pandemien – det vet ungdomsorganisasjonene best selv. Men vi kan gjøre noe for å legge til rette, gjennom å øke grunnstøtten, gjennom å gi organisasjonene innpass på skolen og gjennom at regjeringen tar med ungdomsorganisasjonene på råd når Norge igjen skal gjenåpnes.

Statsråd Abid Raja [13:46:35]: Jeg er helt enig med representanten Haltbrekken i at vi skal lytte til barn og unge. Vi skal ta dem med på råd, og vi skal treffe dem, møte dem, slik vi har gjort gjennom hele pandemiens fase. Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag, for jeg har ikke vært statsråd så å si utenom i en pandemisituasjon, men jeg vil driste meg til å si at vi har hatt flere treff og flere møter for å følge opp barn og unge i flere departementer i sterkere grad under pandemien nettopp fordi vi har vært bekymret for de ulike sidene av pandemien som treffer barn og unge veldig hardt.

Som representanten Haltbrekken var inne på – jeg tror alle på Stortinget på en eller annen måte har vært aktive selv i sin tid og vet hvor viktig engasjementet i barne- og ungdomsårene er, at det er fritt, at det er tilgjengelig, og at det er mulig å gjøre dette, for man har med seg dette engasjementet videre både i ungdomsårene, som ung voksen og senere i voksenlivet. Det er med på å prege en hel generasjon.

Hvis jeg skulle ønske noe, skulle det være at vi ikke hadde en pandemi, og at det hadde vært full normalitet i Norge, men det er jo en situasjon som vi alle har måttet forholde oss til siden pandemien traff. Men da den først traff, har regjeringen valgt å prioritere barn og unge. Vi har valgt å gjøre det vi har kunnet gjøre innenfor smittesituasjonen for å holde barn og unges aktiviteter åpne. Det gjorde vi i den første gjenåpningsfasen allerede i fjor. Etter at vi først stengte ned, prioriterte vi barn og unge, og det har vi fortsatt å gjøre siden.

Så har vi laget en rekke ulike pakker. Pakkene er én ting, men det var veldig mange organisasjoner i frivilligheten, herunder barn og unge, som var bekymret for om de kunne få lov til å beholde støtten. Veldig mye av støtten er jo aktivitetsbasert, og når aktiviteten uteblir på grunn av smitteverntiltakene, hva da med støtten? Vi valgte da å si umiddelbart at alle får beholde støtten, og at de kan legge om aktivitetene til et annet format. Mange som mistet sine medlemmer, var bekymret for om de kunne komme til å miste eller få redusert støtten fordi medlemstallene var gått ned. Da har vi sagt at man kan basere støtten på medlemstallene fra 2019. I tillegg har vi nå stilt opp med over 10 mrd. kr ekstra til kultur, frivillighet og idrett, og veldig mye av det kommer barn og unge til gode.

Vi er jo ikke igjennom pandemien ennå. Vi vet foreløpig ikke hvilke langtidseffekter dette kommer til å få for barn og unge. Jeg er bekymret både som kultur-, frivillighets- og idrettsminister og som tenåringspappa, for vi vet at dette treffer barn og unge på en annen måte.

Noe som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, var en dame i nyhetene som hadde et barn og sa at hun var bekymret for denne 3–4-åringen, som ikke hadde hatt noen annen virkelighet og ikke visste hva en normalsituasjon er. Langtidseffektene av at de minste barna ikke har opplevd f.eks. en vanlig 17. mai og full normalitet, kjenner vi ikke, men jeg kan si til Stortinget at det kommer vi til å følge med på på forpliktende vis, og også følge opp på forpliktende vis.

Lars Haltbrekken (SV) [13:49:45]: Det er bra at regjeringen i fjor ga tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene basert på medlemstall og aktivitet for 2019 og ikke lot pandemiåret ta livet av disse bevilgningene. Men det vi står foran her, er jo et langsiktig problem. Her snakker vi om ungdomsorganisasjoner som har mistet titusenvis av medlemmer, noe som vil forplante seg i årene framover. Derfor synes jeg det er skuffende at partier som Venstre ikke støtter det forslaget som SV har lagt fram sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i dag om å sikre en økning av grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjonene i statsbudsjettet for neste år.

Silje Hjemdal (FrP) [14:40:42] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger knyttet til dem i samfunnet som kanskje ikke har det så greit, og som faktisk er nødt til å rømme fra eget hus og hjem.

Det er flere forslag fra representantene fra SV, det er syv forslag, men komiteen har entes om ett forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom lov om kommunale krisesentertilbud og legge opp til at det ikke tas egenandel for mat fra den enkelte.»

Der stopper imidlertid enigheten. Partiene har utdypet godt i saken hvorfor det er en uenighet knyttet til de andre forslagene, som jeg går ut fra at representanten fra SV senere vil løfte opp igjen. Men jeg synes statsråden har redegjort godt i sitt tilsvarsbrev for hva regjeringen er i gang med, og hvordan evalueringen av en del av de endringene som forslaget også peker på, skal gjennomføres.

Imidlertid har jeg et sterkt behov for å si noe fra Fremskrittspartiets side. Ettersom ikke så veldig mye av dette ble nevnt i revidert nasjonalbudsjett, har jeg behov for å lese opp en merknad fra komiteens flertall, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som viser til at

«… kommunene har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud, og anerkjenner at ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere for mange kommuner.»

Dette flertallet mener at

«spørsmålet om offentlig eller ideell drift er et spørsmål det bør tas stilling til lokalt, og at den statlige politikken ikke må favorisere en av driftsformene. Flertallet understreker i denne sammenheng betydningen av å sikre kommunene verktøy til å velge foretrukken driftsform og av å ha et system for merverdiavgiftskompensasjon som likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre.»

Så bare med en liten understreking av den merknaden ønsker jeg lykke til videre med debatten.

Kari Henriksen (A) [14:43:36]: Takk til både forslagsstillerne og saksordføreren for at saken er grundig og godt behandlet.

Jeg ble med som frivillig da det første krisesenteret åpnet i Kristiansand. Jeg tror det var rundt 1980. Da hadde vi et telefonnummer som vi kunne kontaktes på, vi hadde en sofa som vi kunne sove på vi som var telefonvakter, og telefonen var betjent fra kl. 20 til kl. 7 om morgenen.

Det er blitt bedre, men selv om tiltakene er blitt bedre og omfatter mange flere, er de voldsutsattes fortvilelse, desperasjon, frykt, håpløshet og behov for hjelp ikke blitt mindre. Og pandemien har gjort at tiltak for kvinner har blitt vanskeligere å dra nytte av, mens volden har økt. De som er utsatt for den, er blitt mer alene.

De som er utsatt for vold og overgrep, skal få den hjelpen de har behov for. Det er fellesskapets forpliktelse. De skal få det når de trenger det, og ikke minst skal de få den beskyttelsen de trenger for å kunne leve et trygt liv.

Rapporten Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoppsummering peker på flere utfordringer. Det er behov for å styrke hjelpen de voldsutsatte får, ikke minst å bidra til at hjelpekjedene blir mer sammenhengende. Forebygging, beskyttelse, avdekking og etterforskning må henge sammen med muligheten for å ha et liv etterpå. Da snakker vi om lavterskeltiltak, bredt hjelpetilbud, nødvendig kompetanse og gode velferdsordninger, som f.eks. tilgang på et sted å bo – et trygt sted.

Det er nå ti år siden kommunene fikk ansvar for krisesentertilbudet gjennom kommunenes rammetilskudd. Arbeiderpartiet etterlyste i Stortinget i forrige sesjon en grundig gjennomgang av krisesentervirksomheten. Det er bra at regjeringa nå har tatt initiativ til en slik gjennomgang.

Vi mener det er viktig å ha denne gjennomgangen som grunnlag for å endre tilbudene, og vi vil derfor avvente konkrete forslag til vi har fått evalueringen på bordet i Stortinget. Vi synes også, som saksordføreren, at statsrådens redegjørelse var god. Derfor voterer vi ikke for forslagene nå, bortsett fra det med egenandeler.

Til slutt må jeg si at jeg er bekymret for de signalene som kommer fra flertallspartiene. Jeg vil minne dem om at det er et flertall i denne saken for å fase ut de kommersielle aktørene fra barnevernet, og det er slett ikke noe behov for å fase dem inn i krisesenterbevegelsen. Det er en politisk retning som Arbeiderpartiet tar sterkt avstand fra, og jeg håper at vår retning vil få tilslutning ved valget.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:46:59] (komiteens leder): Krisesenter skal være et lavterskeltilbud til alle voldsutsatte som trenger det – og det er ikke minst dem som trenger det aller mest, som skal ha denne trygge havnen. Jeg er glad for at regjeringen har varslet at den vil utrede lovendringer med tiltak for å øke kvaliteten på krisesentrene.

Mangel på kontroll og styring over egen økonomi er ofte en del av voldsbildet. Det er alvorlig at personer som har behov for tilbudet, ikke vil benytte seg av tilbudet dersom de frykter egenbetaling i en eller annen form, og i dette tilfellet gjelder det mat. Takk til representantene fra SV som fremmet dette forslaget.

Jeg er veldig glad for at departementet vil se nærmere på bruken av egenandeler i forbindelse med loven som skal gjennomgås. Det er komiteens enstemmige ønske at man skal gjennomgå loven og legge opp til at det ikke tas egenandel for mat fra den enkelte.

Høyre støtter at det var et godt grep å overføre krisesentrene til kommunene. Tilbudet bør være nær brukerne, og finansieringen bør ligge i kommunene. Velferdsforskningsinstituttet NOVAs evaluering av kommunenes implementering av krisesentrene viser at tilbudet blir stadig bedre – og ikke minst tilbudet til menn. Jeg er glad for at departementet vil se på det.

Norge er et langstrakt land, og det er en utfordring i en del kommuner at det er lang reisevei. Rapporten Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt, fra av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, viser at kvaliteten i de minste sentrene ofte er dårligere enn i de større, og dette gjelder særlig relatert til æresvold og vold i nære relasjoner for personer med minoritetsbakgrunn. En god faglig oppfølging under et opphold er avgjørende for at man skal klare å reetablere seg, eller etablere seg.

Ofte er det interkommunale løsninger som gjør at man får gode krisesentre, og jeg har lyst til å trekke fram et tilbud i Ringerike kommune. Det er et interkommunalt kompetanse- og krisesenter, som står fram som et meget godt eksempel. De samarbeider med Ringerike kommune om styrking av kompetansen på rusfeltet på tvers av ulike instanser til beste for dem som oppholder seg der. De jobber tverrfaglig og har også egen avdeling for menn som er utsatt for psykisk og fysisk vold.

Det viser at det nytter å samarbeide, og det nytter å jobbe på tvers.

Olav Urbø (Sp) [14:50:07]: Eit godt krisesentertilbod er avgjerande for alle som vert utsette for vald eller trugsel om vald i nære relasjonar. Dette er diverre eit vedvarande samfunnsproblem. Kostnadene for den einskilde, barn og samfunnet er store.

Kommunane fekk ansvaret for krisesentra i 2011. Kommunane er det offentlege si fyrsteline – nær brukarane, nær innbyggjarane. Krisesentra fungerer godt, men har òg utfordringar, slik rapporten Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt peikar på. Det er på høg tid at evalueringa kjem, og at lovendringar og tiltak vert fremja, slik at ein sikrar eit godt framtidig tilbod.

Den alt nemnde rapporten peikar på fleire tilhøve. Heilt sentralt er eit heilskapleg tenestetilbod som inkluderer kommunal helsehjelp, omsorg for barn, traumebehandling samt alternativ bustad.

Kommunane i dette landet er som vi alle veit, forskjellige, og barnevernet er forskjellig organisert. Det verken bør eller skal vere til hinder for at alle har eit likeverdig tilbod. Drifta av krisesentra er finansiert via rammetilskot til kommunane. Det er Senterpartiet for. Ingen er betre skikka til å tilby gode tenester på ein effektiv måte enn kommunane, men det er ein heilt avgjerande premiss at finansieringa av kommunane er i samsvar med dei tenestene dei skal yte, og dei oppgåvene dei skal utføre.

Kommuneøkonomien har under regjeringa Solberg igjen vore under press, samstundes som oppgåvene har auka. Ei betring av kommuneøkonomien er difor avgjerande for den viktige jobben krisesentra skal gjere også i framtida.

Det er kvinner som i stor grad er utsette for vald, og tilbodet må sjølvsagt tilpassast dei. Samstundes er det òg menn, gutar og personar frå etniske minoritetar som treng hjelp av krisesentra. Om tilbodet er godt nok tilpassa desse, bør ein evaluere. Å be om hjelp kan vere vanskeleg for mange. Difor er det så viktig at det vert så enkelt som råd, og at hindringar vert fjerna. Tilbodet skal vere gratis og utan eigendel.

Til slutt tek eg opp forslaga nr. 1–3.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:52:40]: Vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem. Fra 1992 til 2017 har over 100 000 mennesker oppholdt seg på et av landets krisesentre. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under forhold preget av vold, og det anslås av volden som rammer i nære relasjoner, koster samfunnet mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig. Vi ser at kvinner i større grad enn menn blir utsatt for grov vold, omfattende kontroll, trusler, seksuell vold og ikke minst partnerdrap. I tillegg til de dypt rørende og sterke personlige konsekvensene som disse tallene handler om, handler også vold mot kvinner om manglende likestilling, om maktujevnhet mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning av kvinners frihet.

Derfor er krisesentrene et kritisk viktig tilbud. Krisesentrene må og skal etter loven være et lavterskeltilbud, men voldsutsatte møter likevel en stengt dør. Voldsutsatte opplever å måtte reise i timevis for å komme til sitt nærmeste krisesentertilbud, og voldsutsatte opplever å sitte igjen med en betydelig økonomisk regning etter opphold på krisesenter. Mange steder er ikke krisesenteret et lavterskeltilbud.

Det å beskytte mot vold og overgrep er et kritisk tilbud, og da er Stortinget nødt til å tenke på: Kan vi da godta så store forskjeller i tilbudet? Det er den erkjennelsen SV har kommet til etter endringen av finansiering og overføring til kommunene. Basert på den refleksjonen har vi fremmet disse forslagene. Vi fremmer forslag om – sånn som det var i det krisesentrene selv sier var den beste tiden for dem – at staten skal finansiere 80 pst. av krisesentertilbudet. Det er viktig når det er store forskjeller i økonomiske rammer – fra 1,4 mill. kr for det minste til 23 mill. kr for det største. Derfor foreslår vi krav til nærhet, sånn at man ikke må reise i mange timer for å komme til sitt nærmeste tilbud. Derfor foreslår vi krav til døgnbemanning, sånn at man ikke møter en stengt dør når krisen først har inntruffet. Og ikke minst: Derfor foreslår vi at man skal ta vekk egenandelene.

Med det tar jeg opp SVs forslag. Jeg vil ikke minst si at jeg er veldig glad for at komiteen i hvert fall har samlet seg om det ene elementet i dette representantforslaget.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [14:56:03]: Først vil jeg si at jeg deler representantenes engasjement for krisesentertilbudet. Krisesentrene er for mange en trygg havn i en svært krevende livssituasjon. For noen vet vi også at krisesentrene er med på å redde liv.

Jeg vet at det er mange kommuner som jobber veldig bra, og som tar godt vare på kvinner, menn og barn som har behov for hjelp i en kritisk livssituasjon. Jeg vet også at kvaliteten kan være ujevn, og at vi må fortsette å jobbe for å få et enda bedre tilbud.

Representantene setter fingeren på flere sentrale utfordringer i tilbudet. Det er kompliserte problemstillinger, og vi må hele tida balansere mellom målet om et likeverdig tilbud over hele landet og hensynet til at det er et stort mangfold blant de ulike kommunene. Det fins dessverre ikke enkle løsninger. Jeg vil overordnet påpeke at ansvaret for krisesentertilbudet ble lagt til kommunene for vel ti år siden. Vi må huske at kommunenes selvstyre er et viktig prinsipp. Kommunene skal kunne organisere sine lovpålagte oppgaver sånn de selv mener er best, ut fra de lokale forholdene. Jeg syns at vi skal unngå å detaljstyre det kommunale krisesentertilbudet, selv om det kan være nærliggende. Det er ikke alltid sånn at lovendringer løser alle problemer. Sterke føringer i kommunenes organisering av tilbudet skal derfor utredes grundig for å sikre treffsikre tiltak.

Jeg er veldig takknemlig for at Stortinget debatterer krisesentertilbudet. Alle evalueringene som vi har, understreker at tilbudet har blitt bedre, og at det har blitt mer profesjonelt. Det er jeg glad for. Representantene peker likevel på en rekke svakheter som vi er kjent med, og som vi må jobbe med å forbedre.

Vi er i gang med en gjennomgang av krisesenterloven, der vi skal vurdere tiltak for å styrke krisesentertilbudet. I dette arbeidet vil det være naturlig å drøfte en rekke av de problemstillingene som ligger på bordet i dag.

Arbeidet mot vold og overgrep har høy oppmerksomhet i regjeringa. Vi legger snart fram en ny handlingsplan om vold i nære relasjoner med en egen del om vold i samiske områder. Om kort tid ferdigstiller vi også en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. For dem som er utsatt for disse særskilte formene for vold i nære relasjoner, er også krisesenteret et viktig beskyttelsestiltak.

Runar Sjåstad (A) [15:07:49]: Jeg ble bedt om å ha et innlegg i stedet for sakens ordfører, Else-May Norderhus.

Svalbard er et stort sammenhengende villmarksområde. De urørte naturområdene har stor egenverdi og det er viktig for bevaring av det sårbare biologiske mangfoldet som finnes der. Bevaring av den særegne villmarksnaturen er et av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk, og i den sammenheng er det alltid miljøhensynene som skal veie tyngst.

Svalbardmiljøloven og annet miljøregelverk er de viktigste virkemidlene for å sikre at aktivitet i området skjer på en måte som ivaretar naturens særegenhet.

Denne saken gjelder to endringer i lov om miljøvern på Svalbard. Svalbardmiljøloven regulerer områdevern, naturinngrep og ferdsel, vern av kulturminne, arealplanlegging i bosettinger, lokal forurensning og avfall samt jakt og fiske på Svalbard. Det som nå foreslås av endringer i § 82 a, omhandler et generelt forbud mot bruk av tungolje i hele territorialfarvannet på Svalbard. Denne lovendringen er formet som et forbud mot å bruke eller ha om bord petroleumsbaserte drivstoff med høyere tetthet, viskositet eller stivnepunkt enn det som er tillatt for marin gassolje. Dette vil nå bli gjeldende over hele Svalbard. Forslaget innebærer også at mer miljøvennlige typer drivstoff nå vil bli tillatt.

Den andre endringen er endringen i § 51 andre ledd for å gi forskrift om gebyr for behandling av private planforslag, slik det i dag gjøres på land.

Begge forslagene får bred støtte i departementets høringer. Jeg viser til at det er en samlet komité som står bak denne tilrådningen.

Liv Kari Eskeland (H) [15:10:06]: I dag har eg lyst til å ta fram det litt uparlamentariske ordet «hurra». Mitt hurra er i første rekkje mynta på tungoljeforbodet som no vert innført i heile territorialfarvatnet rundt Svalbard. Eg kunne lett ha avslutta mitt innlegg med dette, for eit slikt hurra bør vera sjølvforklarande, men eg utdjupar gjerne litt.

Farvatna rundt Svalbard og polarsirkelen er ekstra sårbare, og føre-var-prinsippet må leggjast til grunn i slike område. Me har no kome så langt i vår kunnskap og ikkje minst teknologiutvikling at alt ligg til rette for at eit slikt forbod vert innført.

Dei store naturområda på og rundt Svalbard har stor verdi, og ei ulykke med tungolje kunne ha fått katastrofale utfall og påverka naturen i mange generasjonar framover. Utslepp av olje frå skip er ein av dei største truslane mot økosystema i Arktis. Og sjølv om det er innført eit forbod mot bruk av tungolje i verneområda på Svalbard, er ikkje dette godt nok, all den tid eit oljesøl utanfor verneområda diverre vil påverka verneområda også.

Det er svært gledeleg å sjå at det har vore god støtte til forbodet gjennom høyringsinnspela som har kome. Me merkar oss likevel at Rederiforbundet ytrar ein viss skepsis og ønskjer at eit slikt forbod skal setjast i verk gjennom IMO. Samstundes vil eit slikt forbod opna dører for nye drivstoffalternativ, noko som me oppfattar at også Rederiforbundet er pådrivar for å finna gode innretningar til.

Departementet legg opp til gode overgangsordningar som gjer at næringstransport får tid til å omstilla seg, men det er likevel ingen tvil om kva som er retninga, og målet står fast.

Så vil eg ha eit litt meir moderat hurra til den andre delen av forskriftsendringa, som går på å opna for å kunna gje gebyr for private planframlegg med heimel i plan- og bygningslova. Men all den tid lokalstyret sterkt ønskjer å ha høve til å kunna gje slike gebyr, og sidan me er opptekne av sjølvråderett, tillèt eg meg difor å nikka anerkjennande til at det vert lagt til rette for å kunne gjera dette.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:12:41]: Stortinget har til behandling to forslag om endringar i svalbardmiljølova. Det første er eit forslag om å lovfeste eit generelt forbod mot å bruke og ha om bord tungolje i heile territorialfarvatnet på Svalbard. Vi har alt eit slikt forbod i dei store verneområda der. Forslaget no er viktig for å styrkje vernet av det sårbare miljøet på Svalbard mot skade frå oljesøl, og eg er glad for at eit fleirtal i komiteen støttar forslaget.

Svalbard er i hovudsak eit stort, samanhengande villmarksområde. Bevaring av Svalbards særeigne villmarksnatur er eitt av hovudmåla for norsk svalbardpolitikk, og politikken legg til grunn at miljøomsyn skal vege tyngst ved konflikt mot andre interesser. Utslepp av olje frå skip vert rekna som ein av dei største truslane mot økosystema i Arktis for lokal aktivitet, og skipsfarten rundt Svalbard har auka raskt i omfang. Svalbard er stort, og ei opprydding vil vere vanskeleg, om i det heile mogleg. Faren for skade på miljøet om det skulle skje eit større oljesøl, er så stor at det er nødvendig med eit regelverk som hindrar bruk av dei mest miljøskadelege drivstofftypane.

Dei hørte instansane var i sak positive til forslaget om tungoljeforbod. Nokon meinte òg at reglane burde ha vore strengare enn foreslått. Eit innspel om lengre overgangsordningar er tekne omsyn til. Innspel om å følgje FNs sjøfartsorganisjon IMOs forslag om endringar i MARPOL-konvensjonen er ikkje aktuelt, då det vil gje eit dårlegare vern enn det som er i verneområdet i dag.

Vi foreslår eit tungoljeforbod som opnar for bruk av meir miljøvenleg drivstoff i verneområda, som f.eks. LNG eller hydrogen. Samtidig vil vi ikkje tillate bruk av hybridolje, som er godkjend i IMO, og som mindretalet i komiteen tek til orde for. Hybridolje kan vere vel så farleg for miljøet som tungolje ved utslepp i kaldt vatn. Reglane i MARPOL-konvensjonen set minimumskrav og er ikkje til hinder for eit strengare drivstoffkrav på Svalbard.

Vi meiner difor at lovforslaget gjev ei god avveging med omsyn til kva som må til for å beskytte miljøet mot skadelege utslepp, samtidig som andre omsyn vert varetekne. Vi foreslår ei overgangsordning for fartøy som går med kol eller stykkgods til eller frå Longyearbyen og Barentsburg, fram til 2024, for å gje desse samfunna litt betre tid til å tilpasse seg. Av omsyn til det sårbare naturmiljøet på Svalbard må overgangsordninga ikkje vere for lang.

Det var det første forslaget. Veldig kort om det andre: Det handlar om å gje ein heimel i svalbardmiljølova til å gje forskrift om gebyr for behandling av private planforslag, for å dekkje lokalstyret i Longyearbyens behov for reglar tilsvarande det kommunar har på fastlandet, då omfanget av slike saker aukar. Vi er glad for støtte frå komiteen, og forhåpentlegvis frå Stortinget, også til den endringa.

Liv Kari Eskeland (H) [15:17:03] (ordførar for saka): Fleire parti er opptekne av motorferdsel i utmark og vassdrag – gjerne med ulik ståstad og inngang til temaet. Dette gjer seg gjeldande i minst eitt representantframlegg i kvar sesjon. Denne gongen har me ikkje mindre enn to framlegg til handsaming, og eg vil takka komiteen for ein grundig og god gjennomgang av tematikken, med mange framlegg som me har vorte inviterte til å ta stilling til.

Motorferdsel i utmark og på vassdrag engasjerer spesielt i to leirar: Det er dei som ønskjer å leggja til rette for meir motorferdsel, og det er dei som ønskjer at når ein ferdast i naturen, ja, då skal ein vera skjerma for motorstøy og farkostar som kan koma på i stor fart, samstundes som det kan uroa dyr, fugleliv og vegetasjon.

Det er mogleg å ha forståing for argument frå begge leirar, og for å regulera dette har me motorferdsellova. Samstundes veit me at me har eit langstrekt land, med ulik topografi, ulikt klima, ulike naturtypar, ulik busetnad og ulike behov. Og ettersom motorferdsel er eit gjentakande tema i denne salen, kan det vera nyttig å ta ei grundigare vurdering av om det er eit grunnlag for revidering av nokre av områda i lova. Samstundes ligg det ei anerkjenning av at ein lokalt har inngåande kunnskap om og kjennskap til dei aktuelle forholda i sin kommune, og at det òg handlar om å gje lokaldemokratiet tillit innan gjevne rammer.

Stortinget skal ikkje sakshandsama, og me skal heller ikkje leggja opp til å auka byråkrati og til å laga uklare retningslinjer for kommunane, noko det låg an til ville få eit fleirtal i saka i dag, etter framlegg frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Eg er difor glad for at det ligg føre eit fleirtalsframlegg på bordet i dag som gjer at me kan gjennomføra ein grundig prosess der alle vert høyrde. Det gjer me no gjennom at me får ein grundig gjennomgang av lova, noko som sikrar at det vert demokratiske prosessar, der alle vert høyrde, og som vil belysa saka frå alle sider, også dei som gjerne ikkje har kome fram gjennom den sakshandsaminga me no har hatt i komiteen.

Eg ser fram til ein konstruktiv og god debatt som eg vonar vil dreia seg mest om sak, heller enn om kven som har sakseigarskap.

Runar Sjåstad (A) [15:19:41]: Gjennom energi- og miljøkomiteens behandling av representantforslagene vedrørende lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag er det kommet inn mange innspill. Det er også fremmet en rekke forslag underveis i prosessen. Ikke overraskende er det motstridende interesser mellom friluftsinteressene og dem som ønsker en liberalisering av lovverket og økt mulighet for motorisert ferdsel i utmark.

Mulighet for å fatte vedtak om motorferdsel er i dag tillagt kommunene. Arbeiderpartiet mener det er et viktig prinsipp at det er kommunene som har ansvaret for å etablere egne løyper for motorferdsel i utmark gjennom plan- og bygningsloven og lov om motorferdsel i utmark. Kommunene skal ha råderett over sine arealer og selv bestemme hvor løypa for snøscooter skal gå, og myndighet til å gi dispensasjon. Snøscooterløyper til rekreasjonskjøring, dispensasjoner til nyttekjøring og næringsaktivitet blir behandlet kommunalt. I mange kommuner ligger det godt til rette for opprettelse av snøscooterløyper. Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi har et overordnet regelverk for motorisert ferdsel i utmark.

Det er likevel verdt å merke seg at lokalpolitikere har påpekt et økende behov for å se på loven og en revisjon av den. Arbeiderpartiet mener det er naturlig at regelverket utvikler seg i takt med samfunnsutviklingen, der tilgjengelighet, teknologi og hensynet til natur, miljø og dyreliv og hensynet til øvrige næringsinteresser ivaretas. Loven må også ses i sammenheng med øvrig lovverk.

Det vil bli en helhetlig avveining mellom ulike interesser, hvor det er avgjørende at konsekvenser av Stortingets vedtak synliggjøres. Derfor mener Arbeiderpartiet at endringer må komme etter åpne demokratiske prosesser, med høringer hvor alle har en mulighet for å komme med innspill i henhold til god forvaltningsskikk.

Arbeiderpartiet går derfor ikke inn i alle enkeltforslag som er framlagt, men vil stemme for en gjennomgang og full revisjon av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Arbeiderpartiet fremmer derfor fellesforslag sammen med Senterpartiet. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på redusert byråkrati knyttet til praktisering av loven og at loven i større grad samordnes med plan- og bygningsloven slik at kommunene får økt myndighet.»

Vi ser at det er to løse forslag i saken. Arbeiderpartiet kommer, om det ikke blir flertall for vårt forslag, til å stemme subsidiært for regjeringspartienes og Fremskrittspartiets forslag nr. 41. Arbeiderpartiet kommer ikke til å støtte løst forslag fra Senterpartiet, nr. 40.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet er en del av.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:22:57]: Motorferdselloven engasjerer ikke bare politiske partier, men også befolkningen i de områdene som har tradisjon for å bruke snøscooter og drive motorisert ferdsel i utmark, både til rekreasjon, til næring og til andre formål.

Vi hadde en revisjon i 2015, hvor man endret motorferdselloven, som gjorde at kommunene fikk utvidet tilgang til opprettelse av nye løyper for snøscooterkjøring. Det er en ordning som har fungert meget bra og gitt flere løyper i flere kommuner basert på behov for bruk, med lovverket som ramme for det.

Vi får en del tilbakemeldinger fra innbyggere om at dagens regelverk er uten lokal forankring, det er stivbeint og i praksis virker mot sin hensikt. Nasjonale regler kan ikke regulere hvordan utmarkskjøring skal reguleres lokalt på en effektiv måte tilpasset den enkelte kommune.

Når man ser opp mot nord, mot Finnmark, har vi et motorferdselsforbud som trer i kraft 5. mai hvert år. Det var en del folk som arrangerte en protesttur 15. mai på de løypene som fortsatt var åpne, som statsforvalteren hadde gitt sin velsignelse til å holde åpne. Det var enormt mange som stilte opp for å vise sin misnøye med motorferdselloven.

Vi har i denne saken identifisert 32 punkter som det er mulig å forbedre. Vi har også foreslått en løsning på hvordan man kan forbedre dem. Jeg skulle gjerne sett at vi fikk flertall for flest mulig av dem i Stortinget i dag, men det gjør vi dessverre ikke.

Når man ser på erfaringene etter endringen i 2015 i regelverket som åpnet for at kommunene kunne etablere løyper for rekreasjonskjøring, kan tilgangen på løyper bidra til at bl.a. ulovlig kjøring reduseres. Det har også bidratt til vekst for turistnæringen og annet lokalt næringsliv.

Men jeg er veldig glad for at vi har klart å komme til enighet med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om et felles forslag om en helhetlig revidering. Det er en god plan b for Fremskrittspartiet. Vi ønsker økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av motorferdselloven. Forslaget lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven, samtidig som hensyn til natur og friluftsliv blir ivaretatt.»

Jeg vil ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står inne i.

Sandra Borch (Sp) [15:26:14]: Det er nærmest blitt en årlig tradisjon at vi – hvert år – behandler forslag fra Senterpartiet som omhandler en mer lokal forvaltning av motorferdselloven. De siste årene er det bare Senterpartiet som har løftet saken i Stortinget. Nytt av året er at Fremskrittspartiet er kommet på banen. Og det er jo litt sjarmerende at de så kjapt etter at de kom seg ut av regjering, løfter saken i Stortinget. Men så skal vi alle merke oss at da de satt i regjering og hadde makt og mulighet til å gjøre endringer, løftet de ikke en finger for motorferdsel i utmark. De stemte også ned en rekke forslag som Senterpartiet har fremmet på denne talerstolen de siste årene.

I fjor hadde vi et unntak, for da fikk Senterpartiet endelig flertall for å fjerne avstandskravet om at det må være 2,5 km fra brøytet bilvei til hytte for å kunne kjøre scooter. Men vi ser nå at erfaringen med hele lov om motorferdsel er at den er blitt altfor omfattende, kostbar og svært byråkratisk å håndheve for alle kommuner.

Denne saken engasjerer veldig dem den berører. For landet som helhet og for riksmedia er nok ikke dette en stor sak. Hadde det derimot vært snakk om innstramninger av båtbruk i skjærgården, ville det nok skapt et stort folkeopprør. Men for Nord-Norge, Trøndelag og andre deler av Distrikts-Norge påvirker denne loven et stort antall mennesker.

Senterpartiet mener derfor det nå er behov for revidering av dagens motorferdsellov, med større kommunal selvbestemmelse angående enkelte av reglene i loven. Vi mener at ved å samordne plan- og bygningsloven med lov om motorferdsel i utmark og vassdrag vil det øke kommunenes selvråderett og avbyråkratisere hele regelverket.

Samtidig vil jeg understreke at viktige naturvernhensyn skal ivaretas, men at det er kommunene i stand til selv å kunne vurdere, og ikke byråkrater i Oslo. Asfalterte veier, vann- og avløpsanlegg, strøm og fiber til hyttefelt er felter som kommunene kan beslutte gjennom plan- og bygningsloven uten at statsforvalteren kan omgjøre dette. Men ved opprettelse av f.eks. en scooterløype får altså ikke kommunene denne tilliten fra denne regjeringen. Derfor mener Senterpartiet at plan- og bygningsloven er et perfekt redskap for å opprette scooterløyper som sikrer kommunal selvråderett, men da må dette skje i samordning med lov om motorferdsel. Det er det Senterpartiet tar til orde for i denne saken.

I tillegg har vi fremmet en rekke enkle, konkrete forslag som ville vært med på å avbyråkratisere regelverket. Det ser det dessverre ikke ut til at vi får flertall for i dag. Samtidig vil jeg si at det er en liten bevegelse i denne saken. Med det vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i saken.

Lars Haltbrekken (SV) [15:29:45]: Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange ganger vi har diskutert snøscooter i denne salen de siste fire årene. Men det er mange. Den eneste fordelen jeg kan se med dagens debatt, er at Fremskrittspartiet avslører seg selv som det antinaturvern- og antifriluftslivspartiet de egentlig er.

Etter å ha prøvd å profilere seg som en venn av naturen i kampen mot vindkraft på land, rett nok etter å ha hatt statsrådene som har gitt flest konsesjoner til vindkraft på land, ser vi nå Fremskrittspartiets egentlige ansikt. Trettito forslag – 32 forslag – finner Fremskrittspartiet det nødvendig å fremme for å sikre at det kjøres mer med snøscooter i norsk natur.

Jeg blir lamslått. Jeg tror vel knapt at partiet har fremmet like mange forslag i noen annen sak i de fire årene som er gått. Altså, det å få herje fritt med snøscooter i naturen er den viktigste saken for Fremskrittspartiet. Jommen sa jeg naturvenn.

Det beklagelige i saken er at de gjennom dette har fått med seg regjeringspartiene på enda en revidering av loven om motorferdsel i utmark – til skade for naturen og til skade for friluftslivet. Det er dypt beklagelig at regjeringspartiene har blitt med på det, og jeg frykter vel også at dette ikke er siste gang vi diskuterer frislipp av snøscooter i naturen. Etter valget får Stortinget sikkert rikelig anledning til det siden dette er den viktigste saken for Fremskrittspartiet.

Ketil Kjenseth (V) [15:32:36] (komiteens leder): Dette er jo den årlige brum-brum-debatten i energi- og miljøkomiteen. I år skjer den faktisk etter 17. mai og ikke før påske. Det er vel den store forskjellen.

For Venstres del er det viktig å påpeke at vi er føre var og på naturens side her, og det er all grunn til å være restriktiv. Utfordringen er at det er mange flere snøscootere der ute, og i og med at vi snakker om ferdsel ofte utenfor organiserte løyper og veier, påvirker det naturen. Det er mulig å regulere dette lokalt, og det er vi åpne for å utrede og se på, men det er viktig at det skjer etter en bred høring, og at alle parter har mulighet til å komme til orde, slik at det ikke er bare de som vil kjøre mer, fritt og vilt, vi hører. Regulering og organisering er svært viktig.

Jeg hører at Senterpartiet er hellig overbevist om at det at kommunene får ansvar, betyr en liberalisering. Venstre er et liberalt parti, men heldigvis er det ikke sånn at kommuner alltid er mer liberale lokalt enn det man er sentralt. Det vil være kommuner her som til og med vil kunne gå lenger i å være restriktive enn det Stortinget er.

Så er det snakk om plan- og bygningsloven. Jeg synes det er et ualminnelig dårlig forslag å knytte regelverket for motorferdsel til plan- og bygningsloven. Når en sammenligner med infrastruktur som fiber og vann og avløp, går jo til husdøra, eller til hyttedøra, mens vi her snakker om ferdsel som er langt utenfor den infrastrukturen og den strukturen.

Det som er positivt, er at det kommer opp mye ny teknologi nå. GPS og radiomerking gjør at en kan få bedre oversikt, og en kan også legge seg inn i apper som gjør at kjøringen blir registrert umiddelbart. Det gjør meg til optimist med tanke på at det er mulig å få til en fornuftig forvaltning lokalt – fordi man får bedre oversikt over både mengden og hvor det kjøres, og en strekker seg etter å legge til rette for mer organiserte løyper.

Jeg ser absolutt at det skjer en utvikling her, og jeg ser ikke så mørkt på mulighetene her som det SV gjør, men det er viktig at vi bruker tid og tar dette steg for steg og bruker den nye teknologien som kan hjelpe oss.

Tore Storehaug (KrF) [15:35:52]: Debattane vi har hatt gåande i Stortinget gjennom denne sesjonen og føregåande sesjonar om balansegangen mellom lokal råderett og nasjonale omsyn når det gjeld f.eks. naturvern, viser at Ivar Aasen hadde rett når han sa at «til lags åt alle kan ingen gjera». Det har så vore, og eg trur eg er redd for at han òg har rett i at det «vil so vera». Men desto viktigare er det at Stortinget klarer å fremje vedtak som gjer at vi har ein prosess det er ein legitimitet rundt, der det er sånn at ulike stemmer blir høyrde, og der ulike interesser får moglegheita til å gje uttrykk for sitt syn, og ein får tatt ei heilskapleg vurdering.

Difor er eg glad for at fleirtalet i denne saka har samla seg rundt eit godt forslag, der det blir fremja forslag om revidering av lov, og der ein har ei innramming som både knyter forslaget til intensjonen om lokalt sjølvstyre og peikar på at det er grunnleggjande verdiar rundt natur og friluftsliv som må bli varetekne. Det er eit godt forslag til vedtak som vil leggje grunnlag for moglegheita til å ha ein god prosess i denne saka. Eg trur det er eit fornuftig vedtak, og elles vil eg berre vise til det utmerkte innlegget saksordføraren hadde.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:37:37]: Det er jo to Dokument 8-forslag som ligg til grunn for debatten her – eitt frå Senterpartiet og eitt frå Framstegspartiet – og det som går igjen i veldig mange av forslaga som vert fremja der og i salen, er at ein ønskjer kommunal sjølvråderett. Det er bra, det, men då finn eg grunn til å minne om her i starten av innlegget mitt at det allereie i stor grad er kommunane som styrer over motorferdselen i sin kommune. Nettopp fordi dei kjenner områda sine best, er det dei som behandlar søknader og gjev løyve der det er grunnlag for det. Det er også kommunane som fastset snøscooterløyper.

Det er openbert at nokon ønskjer at ein skal gå veldig, veldig mykje lenger, litt tilbake til slik det ein gong var, då det var relativt fritt fram, og eg synest då det er godt å minne om at det er ei årsak til at vi har eit nasjonalt regelverk for motorferdsel. Før ein fekk den lova på plass, hadde ein sett ein stadig auke i motorisert ferdsel i utmark, med dei konsekvensane det hadde for natur og friluftsliv. Stortinget ønskte difor å unngå at ein skulle få ein vidare auke i motorferdselen, slik at ulempene kunne reduserast. Lova er frå 1977. Men lova gav kommunane stor fridom til å gje eigne forskrifter om motorferdsel. Samtidig fungerte det ikkje så godt som ein hadde tenkt, for motorferdselen og talet på køyretøy fortsette å auke kraftig også etter at den lova var på plass. Nokre kommunar tolka reglane svært liberalt, nokre av dei meir liberalt enn det var grunnlag for, og det var veldig stor variasjon, ikkje minst, mellom reglane. Difor fekk ein ei nasjonal forskrift i 1988, som gjev nokre felles spelereglar av omsyn til natur og friluftsliv, men også der godt rom for lokalt skjøn.

Det er jo ei rekkje forslag her. Framstegspartiet har ei rekkje forslag og ønskjer ei kraftig liberalisering av regelverket i sum, og, så vidt eg kan forstå, at det eigentleg berre skal vere nasjonale reglar i verneområda. Ei slik endring vil oppheve grensa vi har hatt til no, at ein skal leggje til rette for køyring for nytteformål, men at anna køyring skal avgrensast. Eg trur at konsekvensen om dette skulle verte vedteke, vil vere ein veldig kraftig auke i motorferdsel. Det kan ein sjølvsagt ønskje, men eg trur nok det er det som ein må kunne vere einig om at ville skje. Det er klart det har konsekvensar for friluftslivet og for dei som ikkje ønskjer ein slik auke. Eg trur det er verdt å minne Stortinget og oss sjølve om at åtte av ti i Noreg er negative til auka motorferdsel i utmark. Det har med å gjere at det er veldig mange som bruker utmarka, ikkje berre dei som bruker henne med motoriserte køyretøy.

I lys av at det er så veldig mange forslag her, og sterke meiningar frå mange parti, er det bra, synest eg, at det ser ut til å samle seg eit fleirtal om eit forslag om å få ein ordentleg gjennomgang og ei revidering av regelverka sett under eitt, der ein tek omsyn til natur og friluftsliv, og der alle får moglegheit til å verte høyrde. Det trur eg er ein god konklusjon på desse sakene, og eg vil sjølvsagt følgje opp det arbeidet samvitsfullt framover viss det skulle verte vedteke i dag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:55:20]: Fremskrittspartiet har kjempet for å liberalisere motorferdsel i utmark gjennom flere tiår. Vi har på mange måter stått alene på den barrikaden, men jeg registrerer at Senterpartiet har meldt seg på de siste årene i opposisjon. Men de satt altså åtte år i regjering uten å løfte en eneste finger for å liberalisere motorferdsel i utmark. De stemte ned forslagene Fremskrittspartiet kom med i Stortinget, og nå forsøker man å gi inntrykk av noe helt annet. Historien har lært oss hva som er faktum.

Så klarer man altså å komme med et forslag i salen i dag som vil bety enda mer byråkrati, byråkratisering, enda mindre lokalt selvstyre og enda mer uoversiktlighet hva gjelder regelverk for motorferdsel i utmark. Det er med respekt å melde dårlig politisk håndverk. Men da er jeg glad for at vi sammen med regjeringspartiene, interessant nok, faktisk klarer å finne noen små skritt i riktig retning. Det er interessant, og de som er opptatt av å liberalisere motorferdsel i utmark, bør merke seg dette: Når man lytter på Senterpartiets retorikk på dette området, så kan man jo få inntrykk av at dersom det blir et regjeringsskifte, vil det åpnes opp for en liberalisering. Det er med all respekt å melde feil. For de skal jo bli enig med SV, og vi har hørt hva SV mener om dette. SV forsøker å latterliggjøre Fremskrittspartiets 32 forslag, at det er unødvendig med så mange forslag. Vel, det er en viktig sak for Fremskrittspartiet, derfor har vi mange forslag. Det er en sak som vi har kjempet lenge for, og som vi kommer til å fortsette å kjempe for.

Det er komplett uforståelig at vi har tillit til at kommunene i dette landet er i stand til å ta vare på våre aller svakeste i samfunnet. De er i stand til å ta vare på våre barn i oppveksten, og de er i stand til å ta vare på våre eldre den dagen de trenger hjelp fra kommunen. Det har man tillit til. Det har Stortinget tillit til. Ja, det er hele grunnlaget for hvordan norske kommuner fungerer. Men når det kommer til en så – skal vi si – konkret sak som handler om hvordan man skal bruke sine egne utmarksarealer, så har man altså ikke tillit til at kommunene er i stand til å forvalte det. Det er komplett uforståelig at man har tillit til kommunene på alle disse viktige områdene, men man har altså ikke tillit til at kommunene kan regulere motorferdsel i utmark selv. Det har Fremskrittspartiet tatt konsekvensen av. Derfor fremmer vi disse forslagene. Vi får noen små skritt i riktig retning, men det er faktisk takket være, utrolig nok, at vi finner sammen med regjeringspartiene, og det har ingenting med det Senterpartiet har frontet i denne saken å gjøre.

Sandra Borch (Sp) [15:58:44]: Som flere har sagt, handler saken i dag om en rekke forslag som går på å avbyråkratisere regelverket rundt lov om motorferdsel. Det ser dessverre ikke ut som om noen av dem får flertall, men jeg har lyst til å løfte det forslaget som Senterpartiet har levert i dag. Det handler om at kommunene skal kunne tillate ATV på barmark der næringsvirksomhet i utmark er en tungtveiende grunn.

Jeg har stor tillit til at kommunene klarer å håndtere slike søknader selv, uten at det skal ligge en lov som i realiteten er et forbud. Jeg vil ta det eksemplet jeg nevnte i sted, og det er den såkalte Tanja-saken fra Røyrvik. Her har direktoratet gitt endelig avslag på søknad om dispensasjon fra loven for å kjøre nødvendig utstyr til en hytte de bruker til utleie, bl.a. for jegere og fiskere. Det har de gjort i over 40 år. Nå får de altså avslag på å kjøre fem turer i året opp til hytta med nødvendig utstyr. Direktoratet sier at de heller kan bruke helikopter. Forstå det den som kan!

Dette vitner om et regelverk som er fullstendig feilslått. Og om det er klimaperspektivet som er viktig for denne regjeringen, må noen forklare meg hvorfor det er så mye bedre å fly helikopter til hytta kontra fem turer med ATV. Helikopter er for øvrig ikke noe alternativ for denne familien fordi det blir altfor dyrt.

Røyrvik kommune har sagt ja til at familien kan få kjøre fem turer i året til denne hytta, men Oslo-makta i direktoratet sier blankt nei og sier at de heller kan bruke helikopter. Det er så virkelighetsfjernt og så lite praktisk innrettet som man kan få det, og det vitner om en regjering som ikke vet hvordan den virkelige verden faktisk ser ut der ute.

Jeg håper at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan være med på og bidra til at vi får et flertall for det forslaget som nå ligger i saken.

En annen ting: I dag ser vi at en rekke representanter fra Høyre er ute og sier at de har fått gjennomslag for full revidering av lov om motorferdsel fordi de har gått inn i det som er et vagt forslag fra Fremskrittspartiet – uten noen som helst høring. Kjenner jeg statsråden rett, vil ikke han bidra til at det vil bli gjort endringer som gir kommunene mer myndighet i saker som omhandler motorferdsel. Det er vel også det eneste forslaget som får flertall i dag, men jeg merker meg at Fremskrittspartiet ikke har endret seg veldig. De har fortsatt stor tiltro til at regjeringen og statsråden fra Venstre skal få gjennomslag i denne saken.

Jeg har min naturlige skepsis etter åtte år med denne regjeringen. Vi har en regjering som i åtte år, sammen med Fremskrittspartiet, har trenert en rekke saker som gjelder lov om motorferdsel.

Liv Kari Eskeland (H) [16:02:05]: Eg har lyst til å visa til argumentasjonen frå Senterpartiet om bruk av plan- og bygningslova. Eg kan berre seia at plan- og bygningslova er bra på mange område, men det ligg ingen automatikk i at bruk av plan- og bygningslova i denne saka i seg sjølv vil gje forenklingar eller auka mynde til kommunane – tvert imot. Det vil gje meir byråkrati, meir uklare retningsliner å jobba etter for kommunane, og dette har statsråden gjort klart uttrykk for i svarbrevet sitt til komiteen og i replikkordskiftet. Ei slik kopling kan opna opp for eit endå meir komplisert regelverk som ikkje heng saman, og som gjer at saksutgreiinga for kommunane vert meir komplisert.

Gjennom framlegg til vedtak frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet byggjer ein difor opp byråkratiet i staden for å byggja ned mengda av saksarbeid i kommunane. I Høgre ønskjer me å bruka skattepengane våre til tenesteproduksjon, ikkje til papirflytting og lange byråkratiske prosessar som berre fører til frustrasjon og liten reell lokal medverknad.

Spørsmålet vert då: Er det ønsket om å kunna utøva ekspropriasjon for å leggja til rette for løyper som ligg til grunn for ei slik kopling? Eller er det ønsket om å leggja betre til rette for innseiingar frå andre statlege organ som ligg til grunn?

Forholdet mellom plan- og bygningslova og motorferdselslova vart grundig vurdert i samanheng med innføringa av ordninga med snøscooterløyper i 2014–2015, og samankoplinga vart forkasta etter høyringsrunden. Me ser ikkje at landskapet har endra seg nemneverdig sidan sist dette var på høyring, og Stortinget gjer difor klokast i å røysta ned dette framlegget når me no går til votering.

Vidare registrerer eg at SV har konkludert på førehand på utfallet av revideringa. Det har ikkje me.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:04:12]: Motorferdsel i utmark er viktig for store deler av landet. Det er mange som rister på hodet over at Fremskrittspartiet fremmer så mange gode, konkrete forslag i denne saken og mener at det er en liten sak.

Selv kjører ikke jeg snøscooter. De fleste i landet kjører ikke snøscooter. Men det ville ikke falt meg inn å legge begrensninger på andre menneskers bruk av snøscooter. For Fremskrittspartiet, som et liberalt parti, er det helt klart at mennesker og kommuner selv kan ta disse valgene på en best mulig måte. Derfor fremmer Fremskrittspartiet mange helt konkrete forslag om hvordan man skal liberalisere motorisert ferdsel i utmark og utøve det lokale selvstyret.

Det SV kaller «å herje fritt i naturen», vil jeg heller kalle en buffé av gode forslag det går an å velge mellom.

Det lokale selvstyret er noe man hører om i festtaler, men for Fremskrittspartiet betyr det faktisk noe. Vi ønsker å flytte makt og beslutninger til lokaldemokratiet fordi vi tror faktisk at innbyggerne via sine valgte representanter i kommunestyret er best egnet til å ta beslutningene selv. Men et flertall i denne sal ønsker ikke å stemme for Fremskrittspartiets mange og gode forslag.

Vi foreslår bl.a. å gi kommunene adgang til å forvalte lov om motorisert ferdsel i utmark, som sikrer fullt lokalt selvstyre. Det er det kun Fremskrittspartiet som står bak. Til og med forslag som går på liv, helse, sikkerhet og beredskap, blir nedstemt i denne salen i dag.

I Sirdal kommune i Agder ønsker Røde Kors og speidernes beredskapsgruppe å trene i et område som er vernet. Så klart, for de vet at det er et område som er værhardt, det er vanskelig å komme seg fram, og de har lyst til å bli kjent i området og trene på å redde liv. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått akkurat det – at det går an å trene i slike områder. Til og med det blir nedstemt i denne sal. Hvis det er det SV mener er å herje fritt i norsk natur, mener jeg man må realitetsorientere seg.

Stefan Heggelund (H) [16:06:50]: Jeg er glad for den enigheten som de fire partiene på borgerlig side har i dag. Det viser at når de fire partiene fra borgerlig side kommer sammen, finner man løsninger som er ubyråkratiske, mens når den andre siden skal prøve å bli enige om noe, er det alltid mer byråkrati – alt skal bli vanskeligere. Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan stå på denne talerstolen så mye de vil og snakke om at de vil gjøre ting bedre, men det er mer byråkrati politikken deres alltid fører til. Jeg tror ikke det er tilsiktet, jeg tror ikke det er med vilje, det er bare slik det alltid ender opp for den siden av politikken av en eller annen grunn.

Men mitt tema er egentlig et annet. I januar kunne vi lese i Nettavisen at nestlederen i Sosialistisk Venstreparti, Knag Fylkesnes, advarte Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot ikke å ha SV med. I Aftenposten, i etterkant av landsmøtet til Sosialistisk Venstreparti, advarte Lysbakken mot den kalde skulderen Sosialistisk Venstreparti fikk fra Senterpartiet. Men hvis man så nedover i saken, så man også en rekke uttalelser fra ulike fylkesledere som virket helt desperate etter å få lov til å sitte i regjering med Senterpartiet.

Det er bare en kjapp avklaring jeg vil ha. I og med at representanten Lars Haltbrekken sto oppe på talerstolen og snakket så negativt om Fremskrittspartiet i denne saken, er det nå en gang slik at Senterpartiet i samme sak kritiserer Fremskrittspartiet for ikke å gå langt nok. Så spørsmålet mitt er veldig enkelt: Er representanten Lars Haltbrekken like desperat etter å sitte sammen med Senterpartiet og samarbeide med dem om natursaker som fylkeslederne i Sosialistisk Venstreparti er, og som ledelsen i Sosialistisk Venstreparti er?

Heidi Greni (Sp) [16:09:22]: Denne debatten viser at i mange partier er det jammen langt mellom liv og lære. Senterpartiet har i alle år jobbet hardt for å få større lokalt selvstyre, mindre innblanding fra staten, bedre tilrettelegging for næringslivet i distriktene og mindre byråkrati. Jo nærmere valget en kommer, er det flere andre partier som tilsynelatende er opptatt av det samme. Både Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet prøver å skape inntrykk av at de er opptatt av Distrikts-Norge, av mindre byråkrati og av mer selvstyre. Dette er tydeligvis bare valgflesk.

Det er sjokkerende at Stortinget i dag nok en gang i praksis spenner føttene unna distriktsarbeidsplasser. Forslaget fra Senterpartiet om å videreføre dagens praksis med tillatelse til å bruke ATV på barmark der næringsvirksomhet er en tungtveiende grunn, ser ut til å få bare Senterpartiets stemmer. Her er det f.eks. en familiebedrift som har drevet i 40 år med den samme praksisen, og som nå får tillatelse av kommunen til fortsatt å opprettholde den arbeidsplassen. Men nei da, regjeringen spenner føttene unna dette også. Det er ingen her i salen som mener at de skal få fortsette å drive denne næringen. Det er ganske sjokkerende. Mener virkelig Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet at overkjøring av lokaldemokratiet og nedlegging av distriktsarbeidsplasser er rette veien å gå?

Et annet forslag fra Senterpartiet går på tidsavgrensning til å kjøre til egen hytte. I dag er det slik at en må søke tredjehvert år eller noe slikt om å få kjøre til egen hytte. Det er de samme som kjører, og hytta ligger på samme sted, men fortsatt må det søkes på nytt. Jeg har aldri hørt om noen som har fått avslag på den søknaden. Dette er altså rent byråkrati, og når vi nå fremmer et forslag for å begrense byråkratiet, er det ingen her i salen som har tenkt å stemme for det. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet snakker om forenkling. Dette er et forslag som ikke fører til mer kjøring, og som ikke går ut over naturen. Det har ingen andre konsekvenser enn at det blir litt mindre byråkrati. Men det vil de altså ikke ha noe av.

Jeg er på ingen måte tilhenger av frislipp, men ingen av våre forslag legger opp til mer scooterkjøring. De legger opp til tryggere kjøring, f.eks. forslaget om at man kan bruke tråkkemaskin som preparerer snøscooterløyper, eller mindre byråkrati, som det å slippe å søke jevnlig om å få kjøre til egen hytte, eller opprettholdelse av dagens praksis når det gjelder isfiskeløyper.

Dessverre er det ingen her i salen som er opptatt av Distrikts-Norge og vilkårene der.

Siv Mossleth (Sp) [16:12:46]: I dag har egentlig vært en strålende dag for isfiske i Rana kommune, kanskje oppe med Virvassdammen, men det er umuliggjort nå. Jeg har lyst til å konsentrere meg om de gamle isfiskeløypene i mitt innlegg og viser til forslag nr. 39, fra Senterpartiet:

«Stortinget ber regjeringen endre forskrift for motorisert ferdsel i utmark slik at etablerte isfiskeløyper kan opprettholdes om kommunene ønsker det.»

Dette vil ikke føre til noen nye løyper, men i dette landet er det en håndfull av de gamle isfiskeløypene som ikke ser ut til å komme videre i lovendringen som var i 2015. Dette gjelder løyper som har vært forskriftsfestet siden 1977. Det er løyper som har vært åpne i 44 år, bl.a. løypa til Virvassdammen i Rana kommune.

Det er flere generasjoner med friluftsfolk som har brukt disse løypene. Det var en kar som skrev til meg at han ble tatt med dit av foreldrene sine. Etterpå har han skiftet bleier på alle ungene sine på isen. Dette er en generasjonssak, det er tradisjon, det er friluftsliv, og det er så mye, mye mer enn rekreasjonskjøring.

På spørsmål fra meg bekreftet statsråden at intensjonen med lovendringen ikke var å stenge de gamle isfiskeløypene. Likevel er det det som skjer noen plasser. Rekreasjonsløypene, altså de gamle isfiskeløypene, var det ikke så veldig mye kjøring på. Det virker som det er lettere for både reindrift og andre å godkjenne det, så det er noen få løyper, bl.a. en i Tydal, som blir stengt fordi det ikke er mulig å forskriftsfeste en isfiskeløype, og den i Rana, som blir stengt etter 44 år. Det betyr at en veldig sterk og fin friluftsopplevelse blir umulig for mange folk, for det er 40 km tur/retur på ski.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:16:02]: Jeg skal gå litt inn på de enkelte forslagene. Først til representanten Mossleth: Isfiskeløypene ivaretas i vårt forslag nr. 4, som også Senterpartiet støtter og er med på. Til representanten Greni vil jeg si at når det gjelder næringskjøring, dekkes det også av vårt forslag nr. 4, som Senterpartiet er med på, så jeg ser ingen grunn til at Senterpartiet trengte å fremme et forslag om det i dag. Når det gjelder å redusere byråkrati med tanke på dispensasjon for å kjøre til hytter, har vi ivaretatt det representanten Greni var inne på, i vårt forslag nr. 27. Det har Senterpartiet kanskje ikke fanget opp. De har ikke støttet det.

Så gjelder det dette med å kjøre fritt og vilt og herje fritt i naturen med snøscooter, som enkelte har tatt til orde for. Vi er ikke der. Vi har veldig mange gode, konkrete forslag for å bidra til at vi får en motorferdsellov som fungerer etter dagens praksis.

Det er litt spesielt at verken Venstre eller SV vil støtte vårt forslag nr. 10, som ville sikret beredskapsorganisasjoners organiserte øvelser tillatelse direkte hjemlet i lov. Det er stort sett frivillige organisasjoner som drives på dugnad for at vi skal være trygge når vi går på ski rundt i naturen og ikke minst i vernede områder. Da er de fleste trygge på at det kommer beredskapsorganisasjoner og bidrar dersom de har behov for hjelp.

Jeg vil også kommentere preparering av skiløyper. Skiaktivitet er virkelig bra for bolyst og folkehelse, men i Nord-Troms og Finnmark er det forbudt etter 5. mai. Det vil det også være i resten av landet fra 15. juni i år – forbudt å preparere skiløyper med motoriserte kjøretøy. Det burde vært hjemlet direkte i lov. Det er også idrettslag og frivillige organisasjoner som driver med dette.

Videre er det ikke tillatt å drive privat øvelseskjøring etter rekreasjonsløyper annet enn i Nord-Troms og Finnmark. Hvorfor skal man ikke kunne drive opplæring på beltemotorsykkel i andre deler av landet enn i Nord-Troms og Finnmark etter rekreasjonsløyper? Vi har veldig mange enkle, greie forslag som vi ikke helt forstår hvorfor ikke flertallet i stortingssalen kan støtte.

Lars Haltbrekken (SV) [16:19:19]: Først må jeg bare oppklare at jeg gjorde meg skyldig i en faktafeil i mitt forrige innlegg. Jeg påsto helt urettmessig at Fremskrittspartiet kun hadde fremmet 32 forslag i denne saken. Det riktige er selvfølgelig 33 forslag, og jeg beklager å ha sagt feil fra Stortingets talerstol.

Så hører vi at Høyre ikke har forhåndskonkludert når det gjelder om det forslaget som ligger an til å bli vedtatt, vil føre til mer eller mindre motorisert ferdsel i naturen.

Da har jeg lyst til å spørre de andre forslagsstillerne: Fremskrittspartiet, tror de dette vil føre til mer eller mindre motorisert ferdsel i naturen? Venstre, tror de det vil føre til mer eller mindre motorisert ferdsel i naturen? Og Kristelig Folkeparti, tror de det vil føre til mer eller mindre motorisert ferdsel i naturen, når man skal gjøre det lettere å få tillatelse til å kjøre med snøscooter?

Jeg ble utfordret av representanten Heggelund på om vi virkelig ønsker å sitte i en ny regjering etter valget. Ja, selvfølgelig ønsker vi det. Denne saken viser også hvor viktig det er med et sterkt SV i en slik regjering etter valget.

Heidi Greni (Sp) [16:21:06]: Det har kommet fram mange underlige påstander i denne debatten. Representanten Kjenseth sa at mer lokalt selvstyre kunne bety at det ble mye mer restriktivt, at det ikke var sikkert at alle kommunene ville slippe opp. Det er fullstendig feil fakta. Det er sånn i dag at dette er rammen for hva kommunene kan vedta. Det er mange kommuner i dag som ikke har mulighet til å la folk kjøre til egen hytte, som ikke har scooterløype, og som overhodet ikke legger til rette for noe annet, kanskje, enn leiekjøring. Det er selvsagt det som er det lokale selvstyret, her skal kommunene selv bestemme. Så det å få lokalt selvstyre betyr ikke at det blir mer restriktivt, det betyr at kommunene selv får bestemme, men i dag er rammene så trange at de ikke får bestemme det de selv ønsker.

Den 17. mai var kongeskipet ute, og det var veldig mange båter ute på Oslofjorden, og alle syntes det var kjempeflott at det var mye båttrafikk på Oslofjorden. Det syntes for så vidt jeg også. Men når en hører retorikken i denne saken, når det gjelder snøscooter, må vi begynne å lure på om svaret er at vi må ha en felles motorferdsellov på alle typer vann, og da tenker jeg på vann i fast form og vann i flytende form. For det er veldig merkelig at det skal være så stor forskjell på måten båtfolket og scooterfolket blir behandlet på. Hva er det som er forskjellen? Jo, de på sjøen bråker mer, de forurenser betydelig mer, de har fire–fem ganger så lang sesong, og det de har til felles, er at ingen setter varige spor. Hvorfor i all verden skal folk i innlandet diskrimineres?

Så hører jeg Fremskrittspartiet gjøre litt narr av Senterpartiets forslag om plan- og bygningsloven, og da lurer jeg på om noen fra Fremskrittspartiet kan redegjøre for hva som er forskjellig med forslag nr. 15, fra Fremskrittspartiet, der de ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med forslag som gir kommunen adgang til å benytte plan- og bygningsloven der de finner det hensiktsmessig for å forvalte lov om motorferdsel i utmark. Hva er det som gjør det forslaget mye mindre byråkratisk enn det forslaget vi har?

Så hører jeg statsråden si at det i stor grad er lokalt selvstyre slik det er i dag. Min kommune har vedtatt en rekreasjonsløype, en rekreasjonsløype, enstemmig i kommunestyret. Det kom innsigelse fra Fylkesmannen. Vi rettet opp i alt det de mente vi ikke hadde gjort ordentlig. Vi fattet et nytt vedtak, vi satte i gang igjen løypa, og nå er det innsigelse på helt nye ting de har funnet opp for å prøve å trenere dette. Et nytt enstemmig kommunestyre har vedtatt det. Men nei da, her er det staten som skal overkjøre lokaldemokratiet, og når vi prøver å få til næringsutvikling i distriktet, blir vi stoppet av staten.

Siv Mossleth (Sp) [16:24:37]: Jeg kan forstå at det kan være litt vanskelig for folk i Oslogryta, der lauvet er fullt utsprunget, å sette seg inn i situasjonen til fjellbygdene rundt polarsirkelen, men jeg har lyst til at de prøver å gjøre det.

Selv om representanten fra Fremskrittspartiet viser til forslag nr. 4, tenker jeg at dersom det ikke får flertall, tror jeg alle partiene som er i salen i dag, ikke er imot de gamle rekreasjonsløypene.

Jeg kan ta representantene med til Vervatnet. Da kjører man scooter, ikke i uberørt natur, vi kjører scooter inn langs en vei som er åpen for motorisert ferdsel døgnet rundt og året rundt når det ikke er snø på denne veien. Dersom veien brøytes, går det an å kjøre med bil, det er ikke forbudt. Statsforvalteren i Nordland har hjemlet denne løypa i forskrifts form. Statsforvalteren i Trøndelag – jo lenger bort man er, jo vanskeligere blir det å sette seg inn i situasjonen – har sagt at denne løypa ikke kan være rekreasjonsløype fordi dette er et friluftsområde. Samtidig sier Miljødirektoratet at dette området er et av de områdene som er mest berørt av vannkraftutbygging. Det går vei inn dit, det er murt opp en diger dam der, men området er flott. Til tross for at det ligger store steinfyllinger rundt omkring, er det en flott innfallsport til et friluftsområde, og det er mye brukt. Denne veien holdes åpen fordi folk i bygdene rundt omkring skulle få noe igjen når gamle elver ble tørrlagt på grunn av kraftutbygging.

Jeg tenker at dette forslaget er et forslag som alle kan stemme for, i og med at det gjelder få løyper, det er en enkel hjemmel som gjør at de kan opprettholdes ut fra isfiskeløypeprinsippet. Dette er løyper som er veldig viktige for bolyst, for blilyst, for matauk og for friluftsliv. Det er med en appell om å ha fornuft – intensjonen er ikke å stenge denne løypa, det sier statsråden selv.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:27:59]: La meg starte med å svare SV. Det er veldig enkelt å svare SV. Når Fremskrittspartiet går inn for dette forslaget, er det fordi vi vil liberalisere plan- og bygningsloven. Vi vil gjøre det enklere for kommunene å legge til rette for motorisert ferdsel i utmark. Det er hele poenget med at vi skal la lokaldemokratiet beslutte i disse sakene. Så svaret på det er: Det vil bety økt motorisert ferdsel i utmark – men fordi det er lokalt forankret. Det er selvfølgelig helt avhengig av at lokaldemokratiet fatter de beslutningene. Så er det lagt til side.

Så registrerer jeg at Senterpartiet er oppe på talerstolen og kommer med enkeltforslag som de utfordrer oss til å ta stilling til. Vi har – korrekt – 32 forslag pluss et såkalt løst forslag, altså 33 forslag, på dette området som ivaretar alle de forholdene Senterpartiet har pekt på, og vel så det og mye mer. Så er det helt klart. Dernest: Når man prøver å henvise til forslag nr. 15, problematiserer det og sammenligner det med Senterpartiets eget forslag om å benytte plan- og bygningsloven, er det helt feil, for det handler helt konkret om anvendelse i spesifikke tilfeller som handler om arealbruk. Hvis Senterpartiet mente det var det samme som de selv foreslo, hvorfor stemmer de ikke for vårt forslag?

Uansett: Det å legge opp til å benytte plan- og bygningsloven til å styre dette er særdeles uklokt. Statsråden har vært inne på det, mange talere i dag har vært inne på akkurat det poenget, som Senterpartiet har som helt grunnleggende forslag i denne saken. Det vil, for dem som er litt kjent med plan- og bygningsloven, føre til at det vil komme en rekke innsigelser når kommunene ønsker å ta i bruk utmark. Sametinget, reindriften, miljøorganisasjoner, miljøinteresser, det ene med det andre – alle disse kommer til å reise bust. Det vil bli lange planprosesser som kommer til å ende i ingenting. Det er realiteten. Det er det Senterpartiet foreslår – mer byråkrati, mindre lokalt selvstyre.

Så skal jeg være enig med Senterpartiet i én ting. Denne saken gjenspeiler nok en manglende forståelse i sentrale områder – man bruker eksempelet innenfor ring 2 – for situasjonen ute i distriktene. Det er jeg faktisk enig i. Det er en relativt arrogant holdning som anspores fra en del politikere fra storbyer som bare ikke liker motorisert ferdsel i utmark, som bare ikke liker snøscootere – fordi de ikke liker det. Det synes jeg er svært trist. Det fører til at distriktene har blitt presset på lovgivning som gjør dette særdeles vanskelig. Jeg håper vi i dag kan være med på å starte en prosess som snur det, og som gjør at vi også skal få større frihet på dette området.

Statsråd Sveinung Rotevatn [16:31:24]: Eg har eit par kommentarar no mot slutten av debatten.

Representanten Gisle Meiniger Saudland sa at han ikkje sjølv køyrer snøscooter, men at han som medlem av eit liberalt parti ikkje ville drøyme om å leggje avgrensingar på at andre skal få gjere det. Eg er også med i eit liberalt parti, og eg har ikkje som mål å avgrense fridomen til folk. Om det var slik at det å bruke motorkøyretøy ute i naturen berre angjekk deg sjølv, er det berre å setje i gang. Utfordringa er at slik er det ikkje. Det påverkar òg veldig mange andre som ønskjer å bruke naturen, og ikkje minst påverkar det naturen sjølv.

I den samanhengen tenkte eg å vise til neste sak vi skal behandle, om å få nye globale naturmål, for i den innstillinga skriv altså komiteen, inkludert medlemane frå Senterpartiet og Framstegspartiet, at det er viktig å ta vare på naturen. Det er

«helt avgjørende for vår eksistens og velferd. Det er også hele grunnlaget for vår økonomi og sysselsetting. (…) Komiteen understreker at naturareal også er i sterk nedgang i Norge, med tap av biologisk mangfold og utslipp av klimagasser som konsekvenser. (…) Vi må stanse ødeleggelsen av natur, gjenopprette ødelagt natur og legge til rette for mer natur, både i Norge og internasjonalt.»

Det skriv Senterpartiet og Framstegspartiet i neste sak, saman med resten av komiteen. Det er godt skrive, og eg er heilt einig, men då må det òg spegle måten vi behandlar enkeltsaker på. Eg er for at vi skal kunne ha lokalt sjølvstyre, og sikkert på nokre område meir enn i dag, også innanfor motorferdsel, men det er andre dyr – enn oss – som brukar den naturen, og som er utsett. Det å ha f.eks. fullt frislepp av snøscooterar i sårbare naturområde går ut over reinkalvar om våren, det går ut over fjellreven, det går ut over fuglar i hekketida, det går ut over mange artar som er veldig pressa i Noreg. Det må ein også ha med seg, og eg skulle ønskje det perspektivet var meir med i debatten frå fleire av representantane, for det må også vere nokre reglar når det gjeld det.

Representanten Heidi Greni snakka om at ho synest det er rart at vi skal ha forskjellige reglar for vatn i fast form og flytande vatn, men eg kan forsikre om at dette har ingenting med vatn å gjere, det har med dyreartane som lever i det vatnet eller på den snøen å gjere. Eg trur representantane frå Senterpartiet og Framstegspartiet grunnleggjande sett er einig i, i alle fall verkar det slik i neste sak, at den typen sårbare artar må vi også ta litt omsyn til når det gjeld menneskeleg aktivitet.

Det er mange saker som vert løfta opp her, som har vore diskuterte i det vide og det breie. Ei av sakene, som representanten Sandra Borch tok opp, handlar om at Senterpartiet ønskjer at ein skal kunne køyre ATV på berrmark uansett, så lenge ein kan tene pengar på det. Det vert sagt at det er noko ein vil lokalt, og så har Oslo-makta i direktoratet sagt nei. Då får eg må minne om at i den konkrete saka er det altså Statsforvaltaren i Trøndelag som har gjort eit vedtak, som er oppretthalde av Miljødirektoratet, og Miljødirektoratet ligg ikkje så langt frå Statsforvaltaren i Trøndelag, det ligg i Trondheim.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:34:44]: Representanten Greni var inne på småbåttrafikken i sør. Det kan nesten virke som om Senterpartiet vil stramme inn på småbåttrafikken i sør dersom vi ikke får en mer liberal motorferdsellov. Jeg må si meg veldig uenig med Senterpartiet der. Det er dere vel unt – bruk småbåten og kos dere! Om jeg har vondt i foten, blir det ikke bedre for meg om naboen også får vondt i foten. Vi må heller jobbe for en bedre motorferdsellov.

Når det gjelder det Mossleth var inne på, om kjøring på ubrøytet vei, har Fremskrittspartiet ivaretatt det i forslag nr. 24, men Senterpartiet ville ikke støtte det. Vi har ivaretatt det som går på at vi skal definere også ubrøytet vei som innmark, sånn at man kan bruke den på samme måte som man gjør på sommeren.

Ketil Kjenseth (V) [16:35:58]: Jeg skal begynne dette innlegget med noen erkjennelser, for dette tegner også til å bli en debatt om by og bygd, og en vanlig hersketeknikk er jo å plassere Venstre på Grünerløkka. Men jeg bor altså på bygda. Jeg har eid ATV. Jeg har kjørt snøscooter. Så vi har mer med oss en noen kanskje skulle tro. ATV-en sto i garasjen i to år. Jeg skulle bruke den til hyttekjøring, men fikk ikke brukt den i det hele tatt. Og snøscooter – ja, det er dritartig å kjøre. Men i den bygda der jeg bor, er det også hyttefolk som synes at det utarter til å ta seg til rette, og Statens naturoppsyn bruker en del tid og ressurser på å følge opp den kjøringen.

Det er noen utfordringer her som vi er nødt til å ta på alvor, og det er ikke alltid at de som gir mest gass, gir oss de beste svarene på hvilken forvaltning vi skal ha. Så med min bakgrunn fra Bygde-Norge mener jeg det er fornuftig – og som statsråden sier, er det åtte av ti som ikke ønsker mer motorisert ferdsel og støy rundt hytta – å gjøre dette varsomt. En utredning er bra. La mange komme til orde.

Jeg sa også i mitt innlegg at det er en del positive trekk her når det gjelder ny teknologi som kan hjelpe oss til en bedre regulering, til bedre organisering. Det er noen kommuner som har vært veldig flinke til å legge til rette nå, og det å lære av dem er åpenbart bra. Så vi har noen muligheter til faktisk å bli bedre, og dem er det mulig å strekke seg etter, og det er det rause, liberale sinnelaget Venstre er med på. Ja, dette kan vi prøve på.

Representanten Strifeldt fra Fremskrittspartiet var inne på forslag nr. 10. Ja, beredskapsorganisasjonene gjør en kjempejobb; de kan åpenbart få større mulighet til å trene. Jeg ser ingen motsetning mellom det forslaget og den utredningen vi skal gjøre. De kan ivaretas vel i de utredningene vi nå skal gjøre. Er det noen her som vi ikke gir nok mulighet? Det gjelder jo også andre forslag her, helt konkret. Men det som er bra med dette forslaget, er at vi nå gir rom for kanskje å åpne opp litt, men også å lære av de forsøkene og tiltakene vi har gjort, og den teknologien som kommer.

Heidi Greni (Sp) [16:39:09]: Først til representanten Amundsen, som kom med en lang liste over organisasjoner som kunne få innsigelsesmyndighet hvis vi la det inn under plan- og bygningsloven. Samtlige han regnet opp, har hatt innsigelse på den løypa vi har i Holtålen – den ene løypa. Det gjelder både Gåebrien sijte, det gjelder Naturvernforbundet, det gjelder Sametinget osv. Så det er absolutt ingen nye som vil få innsigelsesrett fordi om en legger det inn under plan- og bygningsloven. Dessverre er det sånn.

Så til statsråden, som tydeligvis ikke skjønte mitt poeng om at her kjører de på vann, noen ganger i fast form og noen ganger i flytende form: Hvorfor har ikke departementet noe omsorg for dem som kjører på vann? Forstyrrer ikke de dyrelivet, og er det ikke støy for dem som vil ha fred og ro når de er ved Oslofjorden osv.? Til slutt må jeg bekrefte at Senterpartiet på ingen måte vil ha stopp på småbåtlivet. Slettes ikke – det er dem vel unt – men vi vil ha de samme rettighetene for oss i innlandet.

Sandra Borch (Sp) [16:40:28]: Representanten Amundsen henviste til den rød-grønne regjeringen som trådte i kraft i 2007. Da var jeg rødruss, og jeg var ikke politisk aktiv engang. Jeg vet ikke hvor gammel representanten Amundsen var da, men jeg trenger ikke å regne så langt tilbake i tid for å ansvarliggjøre representanten Amundsen. For de har sittet i regjering i seks og et halvt år. Representanten Amundsen har til og med vært en del av regjeringen, men har ikke løftet en finger for å avbyråkratisere lov om motorferdsel.

Til slutt merker jeg meg spillet til Fremskrittspartiet i denne saken når de ikke kan gå for noen av forslagene til Senterpartiet, og mener dette er ivaretatt i forslagene til Fremskrittspartiet. Vel, jeg kunne sagt akkurat det samme om forslagene til Senterpartiet, men vi velger å støtte de forslagene vi er enig i, og som vi mener er gode, fra Fremskrittspartiet. Men jeg merker meg som sagt spillet til Fremskrittspartiet i denne saken, og at man ikke er opptatt av å stemme for de forslagene man er for.

Så bare en liten stemmeforklaring – med henvisning til det: Senterpartiet vil subsidiært støtte det forslaget regjeringspartiene har lagt fram sammen med støttepartiet Fremskrittspartiet.

Siv Mossleth (Sp) [16:42:03]: Jeg har lyst til å poengtere noen detaljer i denne isfiskeløypesaken. Isfiskeløypa til Virvassdammen har vært åpen i 44 år. Den har vært brukt både klokt og fornuftig. Kommunen og Statsforvalteren i Nordland er positive til løypa. Direktoratet i Trondheim og Miljødepartementet var positive til denne isfiskeløypa da den ble forskriftsfestet i verneforskriften. Det finnes et skogvern fra 2011 i området, men løypa var ikke et problem for dette skogvernet i 2011. Da var det en rød-grønn regjering som satt ved roret.

Ministeren sier at intensjonen med lovendringen ikke er å stenge isfiskeløypa, men vil ikke gjøre noe som helst. Denne regjeringen overkjører, overhører og gjør det vanskelig for folk i distriktene å ha et godt friluftsliv og drive matauk. Jeg håper han ombestemmer seg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:43:23]: Noen konkrete svar: Representanten Greni tar opp innsigelser og sier at det er sånn i dag. Ja, det er riktig at det er sånn i dag, men hele poenget er jo at vi skal fjerne det. Det er hele poenget med å innføre lokalt selvstyre. Det er det Fremskrittspartiet foreslår, men Senterpartiet ønsker fremdeles innsigelser. Det konstaterer vi at er interessant, men det er i hvert fall en avklaring.

Til representanten Borch: Nå trådte vel den rød-grønne regjeringen til allerede i 2005, og ikke i 2007. Situasjonen da var faktisk at det ikke skjedde noen ting i de åtte årene frem til 2013, men med Fremskrittspartiet i regjering forsøkte man faktisk – la frem for Stortinget – å få til noen liberaliseringer i lov om motorferdsel i utmark. Dessverre gikk det ikke langt nok, men vi fortsetter å jobbe med det, og vi kommer til å fortsette å jobbe med det også etter valget. Dette er en viktig sak for Fremskrittspartiet. Det har det vært i flere tiår, og Fremskrittspartiet har i hvert fall fått frem lovendringer. Det klarte ikke de rød-grønne.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [16:44:45]: Jeg har sittet og hørt litt på denne debatten, og jeg er litt forferdet over hva som skjer. Jeg hadde jo trodd at vi skulle klare å gjøre noe bedre for dem som har scooter, og som kanskje ønsker å kjøre litt lenger og litt oftere. Men jeg ser at det er blitt en debatt hvor man henger seg opp i ulike forslag, og ikke er villige til å gi seg på noe slags vis.

Selv har jeg ikke scooter, men jeg kjenner mange som har scooter, og som bruker den veldig ofte. Jeg har derimot båt, og jeg kan love at jeg ikke kommer til å fremme noe forslag som gjør at vi ikke skal kunne få bruke båt. Og det er vel der det ligger. Vi som bor sånn som vi gjør, vi har jo ikke så mange teatre og kinoer og sånne ting, men vi har mulighet til å dra til fjells, og den muligheten trodde jeg vi i dag skulle klare å gjøre litt enklere. Men det har blitt en debatt hvor man driver med litt skyggeboksing, og hvor man ikke har noen vilje til å finne løsninger, og dermed går saken tilbake til departementet, og så får vi en ny runde på det.

Jeg synes egentlig at det er trist at det er blitt sånn. De 23 forslagene til Fremskrittspartiet er bra – jeg var jo med på en debatt her for ikke så veldig lenge siden hvor Senterpartiet klarte å få det til slik at vi selv kunne kjøre til hytter som var litt nærmere, en endring på de forrige målene. Det ble veldig bra, og folk var veldig glad for det. Jeg håper at Fremskrittspartiet kanskje ser på det som vi er i ferd med å gjøre nå, og ser om det er mulig å få til en ordning som gjør at man får til en enighet. Det er jo det det dette handler om.

Helt til slutt: Det er litt trist at man ikke klarer å snakke i lag på ordentlig vis. For min del kjører jeg ikke scooter, men de som bruker dette middelet, må jo få lov til å gjøre det, og innenfor de vanlige reglene som vi har. Jeg tror ikke det blir noen større miljøfare om man f.eks. kjører litt mer med scooter på Finnmarksvidda.

Statsråd Sveinung Rotevatn [16:47:53]: Sidan representanten Mossleth har teke opp saka med isfiskeløyper no i tre innlegg, tenkte eg at ho fortente eit svar. Ho har rett nok fått eit svar skriftlig, men ho kan godt få det også her frå talarstolen.

Den saka det gjeld, er altså ei sak som eg eller departementet ikkje har vore inne i i det heile. Den er avgjord – endeleg – av Statsforvaltaren i Trøndelag, som settestatsforvaltar for Statsforvaltaren i Nordland. Eg er ikkje inne i detaljane rundt dei vurderingane Statsforvaltaren her har gjort, så eg kan ikkje kommentere det i detalj, men generelt er det slik at for at ei tidlegare isfiskeløype skal kunne brukast etter 19. juni 2021 – ein har altså hatt ein overgangsperiode for gamle isfiskeløyper – må det verte fastsett på ny etter dei nye reglane som gjeld for snøscooterløyper i motorferdsellova. Her har ei slik fastsetjing altså ikkje skjedd, fordi Statsforvaltaren oppheva kommunen sitt vedtak. Statsforvaltaren si grunngjeving var omsynet til fjellrev og til fleire raudlistearter i området som det var viktig å verne om. Men som sagt, dette er ei sak som er endeleg avgjord, som ikkje har vore til behandling i departementet, og som det er Statsforvaltaren som har avgjort.

Så kan eg no til sist berre kome med ein siste kommentar, og det er at eg ser at fleire representantar no begynner å setje opp eit motsetningsforhold mellom det å køyre båt og det å køyre snøscooter, underforstått, slik eg oppfattar det, at det å køyre båt er noko ein driv med i urbane strøk og Sør-Noreg, og at det difor er fritt fram, mens det å køyre snøscooter er ein aktivitet ein gjer på bygda – og kanskje spesielt i Nord-Noreg – og der er det kjempestrengt. Slik kan vi ikkje drive å debattere. Ein køyrer båt over heile landet, og ein køyrer snøscooter over heile landet. Vi har reglar for begge delar. Det er ikkje slik at det er fritt fram å køyre båt akkurat der ein vil. Når det er hekketid i sårbare område, er det avgrensingar på det. Når det er sårbart, og det er det i veldig mange periodar – når fuglar hekkar på vidda, når reinsdyra kalvar, når fjellreven skal få lov til å vere i fred – er det reglar for snøscooter.

Det er bra at vi har reglar av omsyn til sårbart dyreliv, enten det er på sjøen eller på fjellet, enten det er i Nord-Noreg eller i Sør-Noreg. Det er heilt greitt å vere ueinige om kor fritt fram det skal vere for motorferdsel i dette landet, men å gjere dette til eit spørsmål der det einaste som er relevant, er nord og sør, sjø eller snø – det er ikkje det debatten handlar om. Vi må kunne debattere sak for sak, sakleg, ut frå dei reguleringane som ein sjølvsagt kan vere ueinige om – og det er jo ingen tvil om at her er det ueinigheit.

Eg vil likevel seie at det er bra at vi ikkje no rushar inn i ei rekkje vedtak som ikkje har vorte høyrde, som ikkje har vorte utgreidde, men at vi kan få ein ordentleg prosess, der alle vert høyrde. Slik bør det vere i eit demokrati, og ikkje minst rundt saker der veldig mange har tunge interesser.

Ketil Kjenseth (V) [16:51:45] (ordfører for saken og komiteens leder): Først av alt en takk til komiteen for samarbeidet i denne saken, og til Arbeiderpartiet som har fremmet saken.

Dette handler om en avtale som vi skulle vært i Kina for å forhandle om i fjor, så dette er ikke en sak som er ny og helt ukjent for verken Stortinget eller Klima- og miljødepartementet og statsråden. Dette er et arbeid som har pågått over flere år – å forberede seg til den avtalen som skulle vært gjort i fjor. Når det ikke kunne skje, er det jo fordi vi står oppe i en pandemi. I tillegg til pandemien har vi fått to store utfordringer – vi må kutte klimautslippene og få kontroll på temperaturøkningen i verden, og vi må få kontroll på tapet av arter. Om ikke dette skjer, skyter vi oss selv i foten, rett og slett. Vi mister et livsgrunnlag, men vi tar også livsgrunnlaget fra mange andre arter og får et økosystem som vil bli helt i ubalanse – det tåler ikke for store endringer for raskt.

Konsekvensene er at vi må ha mer natur innenfor en global markedsøkonomi med tanke på naturens tåleevne. Det handler ikke bare om å bevare, men om å stoppe en utvikling og drive den tilbake. Det betyr at vi også må restaurere noe natur. Vi må i hvert fall ha en helhetlig forvaltning, både i Norge og på et globalt nivå, og derfor er det viktig at vi i Norge har et representativt vern og leder an.

Vi er på vei mot 10 pst. skogvern i Norge. Denne regjeringen har gjort mye for å øke skogvernet, og i stor grad skjer det frivillig. Vi er på vei til å bli et sirkulært samfunn, det er en viktig ny dreining. Det er en diskusjon om hvordan vi bruker ressursene og bruker dem om igjen. Vi må også inn i flere diskusjoner om hvordan vi produserer mat, både i Norge og internasjonalt, og vi må binde mer karbon framover.

Heldigvis gjør vi mye her, og Norge er et av de landene som allerede har bygd opp en stor fabrikk for biokull. Og så har vi kommet langt i å innføre et økologisk grunnkart i Norge. Mange kommuner gjør mye for å ta vare på rødlistearter og har gjort en stor jobb når det gjelder å kartlegge dem. Sammen med de andre nordiske nabolandene er vi langt framme i å ta i bruk teknologi og også i å ha oversikt over natur.

Åsmund Aukrust (A) [16:55:06]: Naturkrisen er den kanskje mest underkommuniserte krisen verden står overfor. Tap av natur er en like stor trussel som det klimakrisen er. Heldigvis ser vi nå at det etter hvert blir mer og mer oppmerksomhet om dette. Klimakrisen og naturkrisen er to kriser som henger veldig nøye sammen. De forsterker hverandre, og vi kan bare løse dem om vi løser dem i fellesskap. Det som er utfordringen, er at vi har få år på å handle, og derfor må vi sørge for at politikken henger med. Hvis ikke kan man få gjort skader det vil være umulig å rette opp.

Fra Stortingets side er det først og fremst gjennom vårt nasjonale ansvar vi får gjort noe med dette, at vi veier naturen høyere i hver enkelt sak. Arbeiderpartiet har foreslått her på Stortinget hvordan vi kan få en miljøpolitikk som ville gjort dette, og vi kommer til å fortsette å gjøre det. Men Stortinget må også engasjere seg internasjonalt, for til sjuende og sist er det bare gjennom at alle land tar sitt ansvar at vi kan komme i mål med denne store utfordringen.

I Kina i år skal det lages en naturavtale. Det er riktig som komitélederen vår sa, at det egentlig skulle vært avholdt i fjor. Det positive er kanskje at det vil være enda mer oppmerksomhet om det i år, fordi vi nå har lært hvor store konsekvenser naturen har for oss mennesker. Jeg håper at vi på det møtet i oktober 2021 får til en kraftfull avtale for å ta vare på naturen. Da ønsker vi statsråden og hans dyktige embetsverk veldig mye lykke til i arbeidet som gjøres, og at de er så ambisiøse som mulig og klarer å ta initiativ som får med seg andre land – selv om jeg jo håper at det vil være en annen statsråd som reiser til Kina i slutten av oktober, eventuelt logger seg på det digitale møtet med de andre miljøvernministrene.

Dette forslaget som vi behandler i dag, er en oppfølging av den debatten som Arbeiderpartiet tok initiativ til tidligere i år. Der viste det seg at alle som deltok i debatten, hadde et stort engasjement for hvordan Stortinget burde gjøre mer og engasjere seg mer. Derfor mener vi det ville vært veldig bra om vi før toppmøtet i slutten av oktober hadde fått fram en sak for Stortinget om våre standpunkter og hvordan vi ser for oss å følge opp det.

Vi mener at vi allerede nå bør slå fast at vi skal lage en handlingsplan for Norge med alle sektorer av samfunnet. Dette er ikke noe som bare berører miljøvernministeren, det berører alle sektorer av det norske samfunnet hvordan dette skulle vært fulgt opp. For selv om det nå er mer oppmerksomhet om naturen, må vi bare si at det er ikke de samme forventningene, det samme engasjementet, den samme gnisten rundt toppmøtet nå i oktober som det var i forkant av Paris. Der har vi en stor jobb å gjøre med å mobilisere flere krefter. Vi mener dette forslaget kunne vært én måte å gjøre det på, ved å få på plass en tydelig marsjordre.

Det vedtaket regjeringspartiene går inn for, synes vi egentlig er en svakere versjon av det Arbeiderpartiet foreslo, og er en stadfesting av noe som egentlig burde være selvsagt – så selvsagt at vi selvfølgelig stemmer for. Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Sandra Borch (Sp) [16:58:31]: Senterpartiet erkjenner at samfunnets utvikling og forbruk har gått på bekostning av naturens tåleevne. Verdens befolkning har økt kraftig de siste årene, og det har også forbruket vårt gjort. Det har ført til et større globalt press på naturen og det biologiske mangfoldet. Arter, planter og biologisk mangfold har allerede gått tapt, og flere står i fare for å gå tapt. Dette er en utvikling som Senterpartiet støtter opp om at må stanses.

Det fundamentale spørsmålet er hvordan dette kan gjøres best. I noen tilfeller vil det kunne være vern og beskyttelse, men ikke i alle tilfeller og ikke overalt. Det er ulike utfordringer på ulike plasser, og det er ulike behov. Senterpartiet har troen på at det beste vernet skjer gjennom en forvaltning av ressursene som skjer på en måte som sørger for artenes og plantenes overlevelse.

Bruken av natur er ulik. Man har forbruk av natur, der naturen i ytterste konsekvens ødelegges, og man har bruk av natur. Senterpartiet står i brukstradisjonen, der man skal overlate gården til sine etterfølgere i bedre stand enn det man selv overtok. Senterpartiet er derfor bekymret for at FNs naturavtale generelt vektlegger vern og høy verneprosent som et gjennomgående viktig virkemiddel, uten hensyn til ulike kulturer og det reelle presset på det biologiske mangfoldet på hvert enkelt sted. Dette vanskeliggjør målet om at biologisk mangfold også kan nås gjennom bærekraftig bruk.

Norge har unike muligheter og et stort potensial for videreutvikling av en sirkulær bioøkonomi basert på produksjon og høsting – både i havet og på land og ikke minst i fornybar energiproduksjon. Det er derfor viktig å utvikle et rammeverk som ikke bare er begrensende, men som stimulerer til naturbruk som gir gode klimaeffekter og smarte miljøløsninger.

Senterpartiet kan ikke støtte forslagene i dag – ikke fordi vi er mot, men fordi vi mener det ville vært hensiktsmessig om regjeringen kom til Stortinget først og redegjorde for prosess og politisk utgangspunkt for det videre arbeidet med FNs naturavtale. På samme måte som i klimadebatten er det viktig å sørge for at alle er med. Hvis ikke vil man øke geografiske, sosiale og kulturelle forskjeller. Det vil svekke målene om å ta vare på det biologiske mangfoldet og stanse naturkrisen. Da burde utgangspunktet vært en bred debatt om hvordan Norge kan bidra til å stanse naturkrisen på våre premisser gjennom hele spekteret av tilnærming til et fornuftig og nasjonalt tilpasset rammeverk for natur.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:01:49]: Levende, mangfoldig natur er verdens aller beste klimatiltak. Naturen fanger og lagrer over halvparten av alt karbon vi mennesker slipper ut. Naturlig karbonlagring, om det er i skog, hei, myr, åker og eng eller tareskog og fytoplankton, er vårt aller viktigste verktøy for å redusere innholdet av klimagasser i atmosfæren. Naturen er samtidig levestedet for dyr, fisker, planter, surrende insekter, et uendelig antall mikroskopiske hjelpere. Den gir oss mat, ren luft, vann, flomsikring, medisiner og masse gode opplevelser uten prestasjonsjag. Det vil vi ta vare på for barna og barnebarna våre.

Naturkrisen er akutt. Dyreliv og urørt natur forsvinner i rekordfart. 60 pst. av villdyrbestandene har forsvunnet på 50 år. Vi står overfor den sjette masseutryddelsen i jordens historie. Sist var da dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden. Derfor må FNs naturavtale bli like viktig for naturpolitikken som Parisavtalen har vært for klimapolitikken, noe som også representanten Aukrust var inne på. Avtalen skal sette naturmål for perioden 2021–2030 basert på bl.a. rapportene fra Det internasjonale naturpanelet.

Norske regjeringer har oppigjennom årene vært veldig flinke til å snakke om natur og signere internasjonale miljøavtaler. De har vært langt dårligere til å drive god naturpolitikk her hjemme i Norge, selv om de faktisk står opp mot scooterpopulisme av aller verste sort, slik den forrige debatten var en illustrasjon på. Men Norge har ikke nådd et eneste av de 20 naturmålene verdens land satte for 2020, de såkalte Aichi-målene. Mens klimapolitikken tross alt har blitt skjerpet de siste tiårene, går det motsatt vei med naturpolitikken. Erna Solberg og Sveinung Rotevatns regjering har tillatt mer bygging i strandsonen, innskrenket innsigelsesmyndigheten til fylkesmennene for å ivareta naturen og gått inn for å bygge motorvei gjennom et naturreservat.

Vi må sikre at naturavtalen implementeres på en skikkelig måte også i Norge. Derfor må Stortinget involveres mer i implementeringen enn det regjeringen legger opp til. Derfor ber vi også i dag, sammen med SV, om at regjeringen legger fram en stortingsmelding med forslag til en tverrsektoriell handlingsplan for hvordan Norge skal nå naturavtalens målsettinger. Det forslaget får dessverre ikke flertall, men jeg er glad for at stortingsflertallet i det minste pålegger regjeringen å komme tilbake til Stortinget om oppfølgingen «på egnet måte», som det så fint heter. Norge og verden trenger sårt en forpliktende internasjonal naturavtale, men vi trenger like sårt en ny og radikal nasjonal naturpolitikk. Derfor trenger Norge en ny, grønn regjering.

Statsråd Sveinung Rotevatn [17:05:17]: Det er ikkje så veldig lenge sidan eg stod her i ein stortingsdiskusjon om det same temaet, og det synest eg eigentleg er bra, fordi året og tiåret vi er inne i, er avgjerande både for klimaet og for naturen. Ein million artar er trua, og økosystem verda over er i dårleg stand. Naturpanelet har sagt at det trengst gjennomgripande endringar for å snu utviklinga. Naturmangfaldet treng rett og slett eit tilsvarande rammeverk som Parisavtalen.

Forhandlingar om eit nytt globalt rammeverk for natur under FNs konvensjon om biologisk mangfald er i gang og er venta avslutta på partsmøtet i Kina i oktober, men det avheng sjølvsagt noko av korleis pandemien utviklar seg. Eit utkast til rammeverk er i alle fall venta i juni, og det skal etter planen behandlast på eit møte i Cali i Colombia i august. Det er ikkje snakk om å lage nasjonale juridisk bindande mål, men globale politiske mål, og det er viktig.

Eg kan forsikre om at eg og regjeringa har høge ambisjonar for denne prosessen, og vi vil ha eit sterkt forhandlingsresultat. Noreg er aktiv i forhandlingane. Vi er no medlem av høgambisjonskoalisjonane som jobbar for vern og anna bevaring av 30 pst. av jorda innan 2030, og dei nordiske miljøministrane har no samla seg om det målet. Vi vil dytte dei store landa i riktig retning og byggje bru mellom sør og nord. Så langt har ikkje konvensjonen hatt noko fungerande system for å måle korleis vi ligg an for å nå dei globale måla. Noreg har difor føreslått eit nytt system som kan minne om det Parisavtalen har, for å følgje måla betre opp. Eit kjernepunkt i det nye systemet for gjennomføring som vi har føreslått, er at alle land skal ha ein progressiv auke i tiltaka for å nå dei globale måla, og det gjeld også 30-prosentsmålet for vern og anna bevaring.

Det vert krevjande forhandlingar. Dei omfattar mange mål og mange element som vil vere viktige for den nasjonale oppfølginga vår, og så fort som mogleg, etter at forhandlingane er ferdige, skal vi ha ein gjennomgang av det endelege resultatet og leggje ein plan for norsk gjennomføring fram mot 2030. Så det skal vi absolutt følgje opp.

Så vil eg seie at det er bra at det no er brei samling i komiteen, med alle parti, om viktigheita av globale mål og ein ambisiøs naturavtale, men vi skal også følgje opp dette heime. Vi behandlar fleire saker i dag; vi har nettopp behandla ei sak om motorferdsel, og vi skal straks behandle ei sak om sjølaksefiske. Det dei har til felles, er at det vert fremja ei rekke forslag i dei sakene frå ulike parti som vil kunne få store konsekvensar for villreinen, for fjellreven, for villaksen. Kva er det dei artane har til felles? Jo, at dei er på raudlista og er nær trua i Noreg. Eg seier det fordi at dersom ein meiner at vi skal ta vare på natur, nasjonalt og globalt, må det ikkje berre speglast i høge ambisjonar, det er bra, men også i den praktiske kvardagspolitikken om dei konkrete sakene, også dei konfliktfylte sakene.

Ketil Kjenseth (V) [17:12:19]: Vi har i dag mange saker der natur på ulike vis er et tema. Senterpartiet brukte i forrige sak mange innlegg på å argumentere for mer motorferdsel i natur. For litt siden stemte Senterpartiet også for å oppheve verneplan for vassdrag. De vil altså ha mer motorferdsel, mindre vern, mindre myr – en rekke enkeltforslag som i sum gjør at de erkjennelsene som Senterpartiet har om at vi står i noen utfordringer, blir litt mindre verdt når en ikke vil ta dem på alvor, og der argumentet blir at ved bruk redder vi kloden.

Det krever flere argumenter fra Senterpartiet, for vi står i noen store utfordringer. Vi kan gå tilbake til tørkesommeren for noen år siden. Vi måtte bruke 2 mrd. kr på å kompensere landbruket for de store tapene de hadde i inntekter og avlinger. Tørkesommeren gikk også ut over dyr og natur. Vi har hatt skogbranner de siste årene og brukt store ressurser på det. Vi har også hatt flom og skred. Det blir villere og våtere. Vi står i noen utfordringer som vi alene i Norge ikke har bidratt så mye til, men som vil påvirke oss. Det er ingen tvil om at vi, som et av verdens rikeste land, må bidra til å lede an i kampen for mer natur, ikke mindre.

Skogvern i Norge henger sammen med regnskogsatsingen vi i Norge over flere regjeringer og flere tiår har gått i bresjen for, og som er utrolig viktig. Da må vi også gjøre noe på hjemmebane. Det har vi greid, og vi gjør det på best mulig vis.

Så vil jeg si at det nordiske samarbeidet er viktig. Som et resultat av Greta Thunbergs markeringer, men også de skolestreikene vi har stått i, har Nordisk råd tatt ungdommen på alvor. Vi er i ferd med å utvikle et program basert på ungdoms engasjement, basert på at de også ønsker å gjøre noe for naturmangfoldet, biodiversitet og klimaet, og få kanalisert deres engasjement for framtiden. Dette handler ikke om de forrige 10 000 år, som Senterpartiet sa i initiativdebatten om natur, det handler om de neste 10 000 år. Da er det særlig de unge vi må engasjere og motivere for å gjøre den jobben med å redde det som reddes kan. Det er den store utfordringen vi står i.

Stefan Heggelund (H) [17:15:38]: Jeg skal være kort. Jeg vil takke for en rekke gode innlegg i debatten.

Det var en ting representanten Aukrust sa, som jeg på det sterkeste vil avvise. Han slengte ut en liten bemerkning om at det forslaget regjeringspartiene kommer med, er mindre ambisiøst. Det var ikke helt det ordet han brukte, men at det var litt slappere enn det forslaget som lå fra Arbeiderpartiet. Det er helt feil. Grunnen til at han ikke refererte hva forslaget var, er vel at det da ville blitt avslørt at det var motsatt av det representanten Aukrust sa. En av grunnene til at vi ville skrive vårt eget forslag, var nettopp at formuleringene i forslaget fra Arbeiderpartiet ikke var gode nok. For det er nemlig ikke sikkert at det er en stortingsmelding som er den riktige måten å komme tilbake på. Det kan godt hende det bør være en stortingsmelding, men det er ikke sikkert, og derfor må man ha en åpenhet for at regjeringen kommer tilbake på det som er den mest egnede måten. Det er det vanlige å be om i denne typen forslag.

I tillegg mener Arbeiderpartiet i sitt forslag at man kan bruke hele 2022 på å prøve å lage det som de allerede har bestemt skal være en stortingsmelding, mens vi sier at den skal komme så snart som mulig etter at avtalen er på plass. Vi har altså et litt høyere tempo. Det er grunnen til at vi ville ha vårt eget forslag. Vi er glad for at det er det forslaget som får flertall, fordi vår formulering rett og slett var mer presis og bedre enn Arbeiderpartiets.

Runar Sjåstad (A) [17:18:28] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke for gode innspill fra diverse organisasjoner på vegne av sjø- og elvefiskere, rettighetshavere, organisasjoner, politikere og enkeltpersoner. Engasjementet har vært stort, og det har kommet veldig mange gode innspill.

Villaksen er i utgangspunktet fredet, og det er forbudt å fiske etter anadrome laksefisk, men naturmangfoldloven tillater fiske på bestander som har et høstbart overskudd. Det er avgjørende at beskatningen av villaksen er i tråd med bærekraftsprinsippet, og at forvaltningen av bestanden sikres mot overbeskatning.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning viser til at de største bestandene stort sett har et høstbart overskudd, og at fiske derfor ikke utgjør noen trussel, men påpeker samtidig at mange av de 400 villaksbestandene i Norge er truet og i fare for å bli beskattet for hardt.

I forslag til nye reguleringer av fiske i sjøen av anadrome laksefisk som ble lagt fram av Miljødirektoratet, ble det anbefalt at det ikke lenger ble åpnet opp for fiske med krokgarn i Finnmark, og at det ikke åpnes opp for fiske i kystområdene sør for Finnmark, med noen få unntak. Klima- og miljødepartementet ga Miljødirektoratet i oppdrag å vedta nye regler for fiske etter laks, sjøørret og sjørøye i elv og sjø i tråd med direktoratets innstilling.

Arbeiderpartiet vil understreke at laksefiske har vært en del av vår kystkultur så lenge det har vært bosetting langs kysten, og at det fortsatt er en viktig del av næringsgrunnlaget. Sjølaksefisket er for mange både tradisjon, kultur og næring. Sjølaksefisket utgjør en viktig biinntekt for mange yrkesfiskere. Derfor mener Arbeiderpartiet det er avgjørende at et bærekraftig sjølaksefiske beholdes med sine tradisjoner, som en viktig kulturbærer og næring.

I forvaltningen av villaksen er det avgjørende med god kunnskap om bestanden og at beslutningene om forvaltning er kunnskapsbasert. Naturmangfoldloven åpner bare opp for fiske på laksebestander som har et høstbart overskudd. Arbeiderpartiet mener Norge har et særskilt ansvar for å forvalte våre villaksbestander i et langsiktig og bærekraftig perspektiv. Samtidig mener vi det er viktig å sikre at retten til fiske ivaretas i et bærekraftig laksefiske både i sjøen og i elvene. For å sikre en bærekraftig høsting er det avgjørende at høstingen skjer ut fra bærekraftige bestander og etter byrdefordelingsprinsippet. Arbeiderpartiet vil ikke støtte nye regler om ikke å åpne opp for fiske med krokgarn i Finnmark i 2021. Arbeiderpartiet tar ellers til etterretning at de øvrige foreslåtte innstrammingene i sjølaksefisket iverksettes for 2021 i lys av bestandsutviklingen for enkelte av villaksstammene.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Aase Simonsen (H) [17:21:43]: Det å overbeskatte en art gjennom fiske eller jakt vil naturlig nok føre til en redusert forekomst av denne arten. Det er innlysende.

I denne saken er det stilt spørsmål om hvorvidt vi overbeskatter eller ikke, og hvem som skal definere det. Det dreier seg også om søken etter andre tiltak enn reduserte fiskeløyver. Regjeringen har tidligere i år gjort noen innstramminger i sjølaksefisket, og disse innstrammingene er gjort etter anbefalinger fra Miljødirektoratet, som er vår fagmyndighet i landet, og som mener at over halvparten av våre villaksbestander er truet og står i fare for å bli overbeskattet.

Det ble vist til rapporter fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, som sier at de nær 200 største bestandene i Norge har et høstbart overskudd, som man da etter naturmangfoldloven kan tillate løyve for å fiske i. Men det samme vitenskapelige råd sier også at det er nær 100 pst. sannsynlighet for overbeskatning av de små og sårbare bestandene i kystområdene, noe som skjer fordi det er umulig å kontrollere hva slags bestand man fisker fra, når det fiskes i områder der flere titalls bestander blir blandet. Og laksefiske i sjø er fiske på blandede bestander.

For oss i Høyre er det viktig med en kunnskapsbasert forvaltning av villaksen, og vi er også opptatt av føre-var-prinsippet. Vi ønsker å bevare og gjenoppbygge laksebestander nettopp for å øke sjansene for at de minste og sårbare bestandene også skal kunne få et høstbart overskudd i framtiden.

Vi vet at innstrammingene rammer dem som har viktige inntekter av næringen, men det er også viktig å minne om at villaksen i utgangspunktet er fredet, og at det således er forbudt å fiske etter den, med mindre det er et høstbart overskudd som da gir en bærekraftig forvaltning. Det er hensynet til et bærekraftig fiske som er et vurderingskriterium etter naturmangfoldloven, ikke de økonomiske konsekvensene for fiskerne. Vi kan ikke med vitende og vilje se på at nesten 250 bestander risikerer å bli overbeskattet. Vi må ta vare på hele mangfoldet av villaksbestandene, ikke bare de største.

Innstrammingene ble gjort for å ivareta naturmangfoldet i sjøen, et mål som er ønskelig, og som vi har forpliktet oss til. Framover skal det også forskes mer på de små og sårbare bestandene, slik at vi etter hvert kan sette i gang med tiltak som er basert på kunnskap. Vi ser fram til å få en evaluering tilbake til Stortinget allerede etter årets sesong for å kunne følge tett opp at vi stadig sikrer en bærekraftig forvaltning av villaksen.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:24:45]: I Norge har vi lange tradisjoner for å høste av bestandene. Sjøfiske har eksistert fra gammelt av. Noen driver det som en del av sin næring. Noen har det som en del av tinglyste rettigheter til sin gård, hvor de og deres forfedre har drevet med sjølaksefiske i årevis.

Alle partier i denne sal, bortsett fra Fremskrittspartiet, ønsker å frata dem de rettighetene. Og jeg som hadde trodd at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ville støtte den lille manns kamp mot de mange. Senterpartiet, som sier de er opptatt av distriktene og primærnæringene, ønsker likevel å frata så mange mennesker langs kysten næringsgrunnlaget. En tinglyst rettighet til gården tar ikke Senterpartiet hensyn til.

Jeg legger også merke til at fire av fem representanter fra Arbeiderpartiet i komiteen har skygget banen i denne debatten. Det er bemerkelsesverdig.

Jeg skal sitere en tidligere stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, som skriver følgende om innstrammingen i sjølaksefisket: Symbolpolitikk i det store, men kystfiskerne blir for få og for små for regjeringen. Ikke lenge før laksefisket er forbeholdt lorder dersom dette fortsetter. For kystfiskerne kan dette være en viktig inntektskilde, men i stedet prioriteres amatørene. Det river i mitt hjerte.

Det er ikke sitat fra meg, men fra en tidligere arbeiderpartirepresentant.

Det er dessverre sånn at når en gruppe er liten nok, kan man skalte og valte med dem som man vil. Det er tydeligvis ikke nok velgere å hente på å gjøre det som er rett i dag.

Fremskrittspartiet fremmer flere forslag i denne sal. Vi fremmer forslag om å stoppe vedtatt innstramming i sjølaksefisket og videreføre samme regelverk for 2021 som for 2020. Det burde vært helt uproblematisk. Vi vil heller ta en pust i bakken og beholde fjorårets regelverk. Det er det kun Fremskrittspartiet som stemmer for.

Så foreslår vi at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med et forslag om å styrke forvaltningen av villaksen, med utgangspunkt i bærekraftig høsting etter byrdefordelingsprinsippet. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi styrker laksebestanden. Derfor har vi bygget laksetrapper, bevilget penger til genbank, vi har fire nasjonale sentre for villaksen osv. – mye mer enn det den rød-grønne regjeringen gjorde da de styrte. Så er vi alle sammen enige om, vi også er enig i det, at alle må ta sin del av byrden hvis en bestand skal reduseres. Det betyr så klart at sjølaksefiskerne må ta sin del av den byrden, vi er ikke fremmed for det. Men da må det komme som følge av en prosess som har legitimitet, og ikke som et pålegg. Vi ønsker en dialog mellom sjølaksefiskerne og Klima- og miljødepartementet.

Til slutt en stemmeforklaring: Vi vil varsle at vi subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 2 samt nr. 14, som ble fremmet som et løst forslag i salen i dag. Vi kommer også til å støtte forslag til vedtak I, hvor en ber om en evaluering.

Med det vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Sandra Borch (Sp) [17:28:13]: Regjeringen har gjort innstramminger når det kommer til sjølaksefiske og elvefiske. Senterpartiet vil understreke at saken er krevende, og det er gode argumenter for begge standpunkt.

Det framkommer av saken at innstrammingene i sjølaksefiske bygger på faglige anbefalinger fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning for å unngå høsting av bestander som ikke tåler det. Anbefalingene er basert på en gjennomgang av alle kyst- og fjordsystemene i Norge og vurderer i hvor stor grad det er fare for fisket av laks som hører hjemme i elver hvor det er få laks, og som derfor ikke tåler å bli fisket på.

Fordi laks fra truede og sårbare bestander kommer inn fra havet til alle ytre kystområder, har regjeringen valgt å stoppe sjølaksefiske i disse områdene, mens det i fjordsystemene, hvor bestandene i de tilhørende elvene er bærekraftige, fortsatt er åpne for sjølaksefiske.

Jeg vil presisere at innstrammingene ikke betyr et totalforbud mot sjølaksefiske, slik enkelte hevder. Det vil være et betydelig sjølaksefiske også etter de foreslåtte innstrammingene. For hele Finnmark pluss elleve fjordområder i resten av landet vil det fortsatt kunne drives sjøfiske etter laks med kilenot.

Senterpartiet er av den oppfatning at det er gjort betydelige innstramminger i både sjølaksefisket og elvefisket for 2021, og at de områdene som er stengt for sjølaksefiske, ligger i tilknytning til de områdene hvor lakseelvene er stengt. Det er dermed allerede en balansert tilnærming til innstrammingene som er gjort. Så Senterpartiet støtter i all hovedsak innstrammingene som er gjort dette året for å få mer kunnskap på bordet.

Vi har fremmet to forslag sammen med Arbeiderpartiet som går på situasjonen rundt sjølaksefiske i Finnmark og på Sørlandet, som vi er særlig bekymret for.

Finnmark har lange tradisjoner for sjølaksefiske med krokgarn, og situasjonen her skiller seg fra resten av landet. Derfor er Senterpartiet med på å fremme forslag om å tillate krokgarnfiske i Finnmark ut året, og at man bør vurdere andre tiltak for å styrke villaksbestanden og andre former for reduksjon i sjølaksefiske i det området.

Sjølaksefisket på Sørlandet blir også spesielt hardt rammet av de foreslåtte innstrammingene. Sørlandet har mange yrkesfiskere med laksefiske som en viktig biintekt. Det gjelder også enkeltfiskere i andre deler av landet. Gytebestandsmålene oppgis å være nådd, og Senterpartiet mener at det vil være klokt å ta en ny vurdering av innstrammingene på Sørlandet som er forslått, og hvordan de slår ut i regionen.

Lars Haltbrekken (SV) [17:31:29]: Norge har et særskilt ansvar for å forvalte våre villaksbestander i et langsiktig perspektiv. Mengden villaks er redusert med ca. 50 pst. de siste 35 årene. Det har vært på grunn av vedvarende stor trussel fra bl.a. oppdrettsindustrien og vannkraftproduksjonen. Og som en følge av dette er villaksen vurdert tatt inn på rødlista over arter som er truet eller nær truet. For mange av villaksbestandene er situasjonen svært kritisk. Jeg skulle ønske at forslagsstillerne tok opp i seg og uttrykte bekymring også for noen av disse truslene mot villaksen.

På bakgrunn av at villaksmengden er redusert, tar vi til etterretning de foreslåtte innstrammingene i sjølaksefisket som iverksettes i 2021 fra regjeringen.

Laksefisket har også vært en del av vår kystkultur så lenge det har vært bosetting langs norskekysten, og fortsatt er det en viktig del av næringsgrunnlaget for mange. For en del kystnære gårdsbruk er sjøfiskerettighetene en viktig del av inntektsgrunnlaget og driftsgrunnlaget for gården. Sjølaksefisket er for mange både en tradisjon, en kultur og en attåtnæring. Derfor er det viktig at vi klarer å opprettholde store nok villaksbestander til at også et fiske etter villaks kan beholdes.

Det er viktig at vi i forvaltningen av villaksen har god kunnskap om bestandene, og at beslutninger om forvaltningen er kunnskapsbasert.

Naturmangfoldloven som kom i 2009, åpner bare opp for å fiske på laksebestander som har et høstbart overskudd. Derfor er det avgjørende at det er kunnskap som legges til grunn i forvaltningen av alle høstbare arter. Vi mener derfor det bør iverksettes virkemidler for å sikre levedyktige villaksbestander, men disse bør også ivareta sjøsamisk kultur og næringsutøvelse.

Vi har også fremmet et forslag i dag om at regjeringen framover må se på alternativer til å stanse krokgarnfiske i Finnmark. Alternativene kan være kvotebegrensninger. Så lenge fiskerne i dag i prinsippet kan ta i land all fisk de tar opp, er det i prinsippet ikke noen forskjell på om man fisker med krokgarn eller med not.

– Jeg tar med dette opp forslaget SV står alene om, og forslagene vi har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Tore Storehaug (KrF) [17:34:37]: Sjølaksefisket har jo lange tradisjonar langs kysten vår. Eg har ein gong høyrt ein anekdote heimanfrå om at enkelte husmannskontraktar visstnok hadde grenser – eit slags makstak – for kor mykje raudfisk husmennene måtte innta av laksen, fordi det var ei såpass viktig og stor utnytting av dei bestandane vi hadde. Dessverre er ikkje vi der. Vi har bestandar som er marginale, og der ein har vore nøydd til å ha grenser.

Denne saka viser at ein er nøydd til å ta den typen avvegingar. På den eine sida har ein omsynet til ein raudlista art, og på den andre sida har ein òg tradisjonelle fangstformer og tradisjonar som er viktige i mange delar av landet vårt. Det å avvege dei to er ikkje lett.

Difor er eg glad for at ein no har fått eit stort fleirtal som stiller seg bak forslaget som regjeringspartia bl.a. er inne i, der ein ber om ei evaluering av statusen for dei små og sårbare bestandane av villaks, og at denne saka kjem til Stortinget. Det betyr at dette er ei sak der ein kan få ein fot i bakken. Som regjeringskollegaene har vore inne på tidlegare, er det viktig at ein får meir forsking og kunnskap om desse bestandane og utnyttinga av dei, og at evalueringa kjem hit, sånn at ein kan ha ei berekraftig forvaltning.

Så vil eg leggje til at vi har eit ansvar for å sørgje for at byrdefordelinga blir riktig. Fangst av laks i sjø har lange tradisjonar i landet vårt og har vore gjennom store innskrenkingar historisk etter kvart som bestanden har gått tilbake. Det må vere ein balansegang mellom utnyttinga som skjer i sjø, og utnyttinga som skjer i elver, og ikkje minst dei andre næringane som òg legg beslag på store areal, og som går ut over dei viktige villaksbestandane vi har. Det er det viktig at denne salen har i mente når vi diskuterer denne saka vidare.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:37:09]: Dette er ikke noen enkel sak. Her står naturinteresser opp mot sjøsamisk kultur og tradisjonell næringsvirksomhet som er viktig for mange mennesker langs kysten vår.

Vi i Miljøpartiet De Grønne setter natur og klima først, og konsekvensen av det er at vi ikke kan støtte Fremskrittspartiets forslag om å reversere innstrammingene i sjølaksefisket. Miljøpartiet De Grønne er tilhenger av en kunnskapsbasert naturforvaltning. De innstrammingene som er varslet, er nettopp det.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har dokumentert at de største villaksbestandene stort sett har hatt høstbart overskudd, og at fiske dermed ikke utgjør noen trussel mot bestandene. Samtidig konkluderer de med at det er nær 100 pst. risiko for overbeskatning av mindre og sårbare bestander i alle kystområder i kommende femårsperiode.

Selv om flere av villaksbestandene er bærekraftige, er det nær umulig å kontrollere hvilken bestand man fisker fra i kystområdene. Vi vet rett og slett ikke om laksen man fisker langs kysten, kommer fra en bærekraftig eller truet bestand. Å tillate fiske i en slik situasjon vil være et brudd på naturmangfoldloven § 9, om at føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Et slikt brudd på Norges viktigste naturlov kan Miljøpartiet De Grønne ikke være med på.

Selv om de varslede innstrammingene er nødvendige, er det likevel en dyp urettferdighet i denne saken. For det er ikke sjølaksefiskernes skyld at flere villaksbestander er truet. Det er ikke den sjøsamiske kulturen som gjør at villaksen er flyttet fra kategorien livskraftig til nær truet på Artsdatabankens rødliste.

De største truslene mot villaksen er rømt oppdrettsfisk og lakselus. Disse truslene skyldes en oppdrettspolitikk og en oppdrettsnæring som langt på vei har prioritert maksimal vekst over naturhensyn. Hvis vi skulle fulgt forurenser betaler-prinsippet i denne saken, skulle oppdrettsselskapene kompensert sjøsamene og andre grupper for det tapet de lider som følge av de nødvendige innstrammingene.

Når da næringsutøvende uforskyldt mister deler av livsgrunnlaget sitt, skal de kompenseres. Derfor fremmer vi i dag et løst forslag, der vi ber regjeringen utrede og innføre en kompensasjonsordning for sjølaksefiskere som rammes av de varslede innstrammingene. Vi foreslår også, sammen med SV, å be regjeringen utrede tiltak mot bl.a. oppdrett for å sikre bærekraftige villaksbestander langs hele kysten. Vi foreslår også å utrede tiltak som ivaretar sjøsamisk kultur og næringsutøvelse knyttet til sjølaksefiske, og vi ber regjeringen evaluere lakseforvaltningen i Finnmark.

Med det tar jeg opp det forslaget Miljøpartiet De Grønne har fremmet.

Statsråd Sveinung Rotevatn [17:40:38]: Noreg er ein villaksnasjon. Vi har eit av verdas største mangfald av nordatlantisk villaks. Heile 450 ulike bestandar gyter i norske vassdrag. Men med den rikdommen følgjer det også eit ansvar. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning melder at innsig av villaks til norskekysten er halvert dei siste 30 åra. Villaksen er no ført opp på raudlista. Meir enn halvparten av villaksbestandane våre er små, dei er sårbare, og dei treng eit vern.

Utgangspunktet for lakseforvaltinga i Noreg er at det er forbode å fiske på anadrome laksefisk. Etter naturmangfaldlova kan ein likevel gje løyve til å fiske laks frå bestandar som har eit haustbart overskot. Her set naturmangfaldlova klare krav til oss som forvaltar villaksen. Vi må kunne kontrollere kva bestandar som vert skattlagt, og vi må vite at dei bestandane har eit haustbart overskot.

Vilkåret om haustbart overskot er eit sentralt element i det å sikre eit berekraftig laksefiske, og det er eit avgjerande vilkår for både sjølaksefisket og laksefisket i vassdraget. Derfor er det utfordrande å forvalte fisket i område med blanda bestandar, altså område der fleire ulike bestandar vandrar.

La meg illustrere det: Dersom ein bestand ikkje har eit haustbart overskot, vil det ikkje verte opna for fiske i det vassdraget der den bestanden høyrer heime, og det gjeld mange vassdrag i Noreg. Omsynet til den bestanden vil også gje avgrensingar i fisket i fjordområda utanfor vassdraget, slik at ein reduserer fiskepresset. Men utover fjorden, i kystområdet, er det fleire titals bestandar som blandar seg. Mange av dei bestandane vil vere små og sårbare. Vi kan ikkje garantere at fiske i dei områda berre skattlegg robuste laksebestandar. Ved ikkje å opne for laksefiske no i kystområda, reduserer vi den risikoen. Det er bra.

I Finnmark har Vitenskapelig råd for lakseforvaltning anbefalt ei 50 pst. reduksjon i sjølaksefisket. I reguleringane er denne reduksjonen gjort gjennom at det ikkje lenger vert opna for fiske med krokgarn i Finnmark, noko som allereie er forbode i resten av landet. Miljødirektoratet har ikkje redusert fisketidene i Finnmark, og dei har dermed ikkje fått dei same restriksjonane som resten av landet, av omsyn til det tradisjonelle samiske sjølaksefisket, som mange med rette er opptekne av.

Forvalting av villaksen er basert på kunnskap. Den nogjeldande reguleringa er basert på rapportar frå Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Forvaltinga av villaksen er også basert på lov. Det er ikkje slik at det berre er sjølaksefisket som vert avgrensa med reguleringane. Laksefiske i vassdrag vert kraftig redusert, og det er det same prinsippet vi legg til grunn der som for reguleringane for sjølaksefisket.

For å sikre at det i framtida skal vere mogleg å fiske villaks i Noreg – og det trur eg alle er for – må vi sikre at det er berekraftig fiske på dei ulike bestandane, ikkje minst på dei sårbare bestandane. Difor er dei nye reguleringane no komne på plass, og eg er glad for at det ser ut til at Stortinget i all hovudsak støttar den retninga.

Kari Henriksen (A) [17:58:53]: Jeg elsker å fiske. Det er noe av det gøyeste jeg gjør. Jeg har fått to sjøørret, jeg har ikke fått laks, men jeg har ikke brukt redskaper, de har faktisk hoppet opp i båten. Så for meg er det gøy. Men for andre er det nødvendig. Det er fiskerne. De lever for og av det de får av havet.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet vil ha en forsvarlig forvaltning av våre villaksstammer. For å gjøre det på den best mulige måten må vi ha kunnskap, og den kunnskapen vi har, peker på at det er utfordringer knyttet til beskatning av de sårbare bestandene i kystområdene.

På Agder er det store dilemmaer knyttet til hvordan en skulle stille seg til denne saken. På den ene sida har vi i Arbeiderpartiet en helt tydelig og klar miljøprofil og klimaprofil som veier tungt for våre avgjørelser. På den andre sida har vi små lokalsamfunn langs kysten som er avhengige av at de får fiske, som er avhengige av at folk kan dra på fiske. Det er små fiskemottak. Det betyr at de som lever av den fisken, skaper grunnlag for skole der folk bor, de skaper grunnlag for at det er matvarer i butikken der de bor, og de skaper grunnlag for å videreføre et tradisjonsyrke fra den ene generasjonen til den andre der de bor.

Vi har hatt stor pågang av folk som har vært opptatt av dette fisket – ordførere, Fiskerlaget Sør og enkeltpersoner har henvendt seg til oss og fortalt om hvor viktig det er at de får opprettholdt sin mulighet til å ha livsinntekt knyttet til virksomheten på sjøen. Jeg vil gi en honnør til komiteen, som virkelig har vært på hugget og tatt imot alle de henvendelsene, og som har gjort sitt beste for å balansere de forskjellige hensynene i behandlingen av denne saken.

Jeg kan bare si at jeg er fornøyd med at komiteen har kommet med de forslagene de har kommet med, og de forslagene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har fremmet. Jeg vil også si at jeg er veldig tilfreds med at Fremskrittspartiet har valgt å stemme subsidiært for forslag nr. 2, for det vil være en god sak for fiskere langs kysten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [18:01:47]: Fremskrittspartiet anerkjenner at det er nødvendig med tiltak for å bevare villaksen, men mener det må gjennomføres på en målrettet måte i de områdene hvor laksestammene er i fare, etter byrdefordelingsprinsippet og ikke minst med basiskunnskap, en «baseline», om hvordan man skal vurdere utviklingen framover. Det har vi ikke for disse 250 små og sårbare bestandene. Vi har veldig lite kunnskap om det. Det har ikke vært gjort noen forskning på det siden 2014. Det tas nye grep. Vi skal gjøre vurderinger etter bare ett år, ikke etter fem år, sånn som man normalt gjør.

Jeg vil påpeke at det er ingen annen fiskeriforvaltning som er innrettet på den måten at det kun skal høstes på den delen av bestanden som har nådd fram til gytefeltet, for å sikre rekruttering. I annen fiskeriforvaltning er det tvert imot stadig mer aktuelt å stenge gytefelt for fiske i tilfeller med svak bestandssituasjon. Med en betydelig interaksjon, «feilvandring», mellom populasjonene hjelper det ikke å stenge en elv for fiske på den ene siden av fjorden mens det er åpent for fiske i elver på den andre siden av fjorden. Da fisker man på blandet bestand.

Som jeg var inne på, har Vitenskapelig råd fram til 2020 gjort bestandsvurderinger av 200 bestander. Beskatningsrådene har inntil 2021 vært basert på konkrete undersøkelser og har omfattet 95 pst. av den rapporterte laksefangsten. Nå skal man innlemme 250 små og sårbare bestander som man ikke har kunnskap om. Det er det som gjør Fremskrittspartiet bekymret i denne saken. Derfor ønsker vi at man utsetter innstrammingene ett år, for å bruke det året på å hente inn kunnskap sånn at man har en «baseline» som man kan gjøre vurderinger ut fra i tiden framover. Men det ønsker ikke regjeringen. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Det ønsker ikke Senterpartiet.

Så over til forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som Fremskrittspartiet oppriktig har vurdert sterkt å støtte. Men i forslaget står det «og andre former for reduksjon i sjølaksefiske». Som statsråden signaliserer, kan det innebære reduksjon i antall fiskedøgn, og det kan innebære en kvotebegrensning. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet og Senterpartiet er: Vil de fortsatt stå ved sitt forslag nr. 1, som vil medføre at sjølaksfiskere i Finnmark og Nord-Troms får redusert fiskedøgn ytterligere?