Presidenten: Etter
ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Roy Steffensen (FrP) [13:24:02 ] (komiteens leder og ordfører
for sak nr. 3): Denne debatten omfatter en stortingsmelding fra
regjeringen om styring av høyere utdanning samt to representantforslag
fra Fremskrittspartiet om fjerning av gradsforskriften og opptrappingsplan
for helseutdanninger.
To av sakene har
felles innstilling, mens representantforslaget om opptrappingsplan
for helseutdanningene har sin egen. Det har vært muntlig høring
om styringsmeldingen og skriftlig høring om representantforslagene.
Komiteen har foreslått felles debatt, da dimensjonering av høyere
utdanning også er tema i styringsmeldingen.
Styringsmeldingen
handler kort oppsummert om at universiteter og høyskoler framover
skal styres mer i det store og mindre i det små. For å nå dette
målet legger regjeringen opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av
målstrukturen for universiteter og høyskoler. Vi gjør endringer
i gradsforskriften. Vi foreslår endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene.
Videre foreslår regjeringen en omorganisering av underliggende virksomheter,
legger opp til å slå sammen flere virksomheter og vil fortsatt at
det skal være opp til institusjonene å velge om de ønsker ansatt
eller valgt rektor – for å nevne noe.
Meldingen fikk
stor støtte på høringen og av komiteen, men hvert parti vil selv
redegjøre for sine egne standpunkter og forslag.
For Fremskrittspartiet
er det mye å glede seg over i dag, bl.a. at vi får nesten et enstemmig
storting med oss på flesteparten av våre forslag om gradsforskriften,
for i dag faller monopolordningen for flere av utdanningene, bl.a.
jurister og psykologer. Vi skulle gjerne gått et skritt lenger og
åpnet opp også for medisin. Norge utdanner kun halvparten av legene
vi trenger. Resten tar sin utdanning i utlandet. På tross av dette
tviholder regjeringen og resten av Stortinget på at medisinutdanning
skal være underlagt monopolsituasjonen, men det er nå heldigvis
satt i gang et arbeid med å utrede framtidig behov og kapasitet,
og jeg er overbevist om at det ender med at enten fjernes monopolordningen,
eller så får også Universitetet i Stavanger utdanne leger.
Det er synd at
dette må gå til ekstraomganger, for regionen rundt Universitetet
i Stavanger er overmoden for dette. Det er ledig medisinsk kompetanse
ved UiS og i primær- og spesialisthelsetjenesten. Studiemodellen som
er ønsket av UiS, har fått gode tilbakemeldinger og har blitt grundig
faglig vurdert. Regionen har med andre ord alt som trengs, som infrastruktur,
pågangsmot, og regionen er også klar med penger til oppstarten.
Det eneste regionen ikke har, er tøffe nok politikere i Senterpartiet,
Arbeiderpartiet og Høyre, for i dag støtter kun Fremskrittspartiet
konkret forslag om dette.
For en snau måned
siden fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet også forslag om
opptrappingsplan for studieplasser for bl.a. medisin og sykepleie.
Vi vil mangle 28 000 sykepleiere om 15 år, og det er tusenvis av søkere
hvert år som ikke kommer inn. I dag får vi flertall for at regjeringen
i høstens statsbudsjett må presentere en opptrappingsplan for å
tette dette gapet. Samtidig er det som nevnt en merknad i styringsmeldingen
som peker på at regjeringen har satt i gang et arbeid med framtidig
dimensjonering av medisinutdanningen, og jeg tar det som en selvfølge
at en opptrappingsplan for medisin vil måtte vente på den utredningen,
og at den blir førende for opptrappingsplanen.
Jeg er glad for
å få flertall for opptrappingsplanen for flere studieplasser for
sykepleie. Dette er noe vi foreslo i vårt alternative statsbudsjett,
men det er skuffende å se at regjeringspartiene ikke ga oss noe
i budsjettforhandlingene, og heller ikke gir oss noe i dag. Da er
det rart å lese at de mener at dette er å slå inn åpne dører. Døren
er kanskje åpen, men regjeringen har ikke tatt den berømte dørstokkmila.
Nå blir de tvunget av opposisjonen til å ta det viktige steget og
gå gjennom den såkalte åpne døren.
En av årsakene
til at jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke er med på
flertallsvedtaket om opptrappingsplan, er at jeg har dårlig erfaring
med regjeringens vilje til å følge opp Stortingets vedtak når de
selv ikke har vært med på dem, enten det gjelder opptrappingsplan
for flere studieplasser til fagskoler eller nytt finansieringssystem,
som er omtalt i meldingen her i dag. Før sommeren fikk Fremskrittspartiet,
Arbeiderpartiet og Senterpartiet flertall for at det i dag skulle
vedtas et nytt finansieringssystem, hvor bl.a. relevant arbeid etter
endte studier og arbeidslivsrelevans skulle være insentiver og faktorer.
Jeg er skuffet og overrasket over at det ikke foreligger en gjennomgang
av nytt finansieringssystem i stortingsmeldingen, og at regjeringen
ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. Nå må vi stole på at en statsråd
som er uenig med stortingsflertallet, og som allerede har utsatt
saken en gang, skal levere i neste omgang. Jeg håper gjennomgangen
skjer raskt, og at statsråden legger opp til at målene som er nevnt
i Stortingets anmodningsvedtak, faktisk blir fulgt opp.
Presidenten: Representanten
Roy Steffensen har tatt opp de forslag han refererte til.
Roy Steffensen (FrP) [13:28:52 ] : Takk, det hadde jeg tenkt
å bruke de siste 10 sekundene på.
Presidenten: Presidenten
oppfattet at representanten nevnte det i sitt innlegg. Det var derfor
jeg sa det på denne måten. De er i hvert fall behørig tatt opp.
Mona Fagerås (SV) [13:29:09 ] (ordfører for sak nr. 4): Da
starter jeg med den saken jeg er saksordfører for, om en opptrappingsplan
for helseutdanningene.
I denne saken
har flertallet, opposisjonspartiene, gått sammen om at det er behov
for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin,
helsefag og sykepleie, slik at utdanningssektoren får kapasitet
til å utdanne den kompetansen samfunnet trenger. Per i dag viser
Statistisk sentralbyrås framskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen
fram mot 2024 et stort behov for arbeidskraft i helsesektoren. Flertallet
deler forslagsstillernes uro for at vi ikke skal ha nok helsepersonell
i samfunnet. Et velferdssamfunn er avhengig av at vi har tilgang
på grunnleggende helsehjelp, og da må det legges til rette for at
vi har tilgang til nok helsepersonell. Jeg er glad for at opposisjonen
står samlet om dette, og legger til grunn at mindretallet legger
fram sine standpunkt.
Så til saken om
styring av statlige universiteter og høyskoler. Det trengs en velfungerende
universitets- og høyskolesektor som bidrar til verdiskaping og til
bærekraftige løsninger for framtiden. Skal Norge som nasjon lykkes
med omstilling til et grønt skifte i en global konkurranse, må mer
av forskningsinnsatsen rettes mot de store samfunnsutfordringene.
Styringspolitikken er avgjørende for at institusjonene innfrir hele
bredden av politiske mål for forskning og høyere utdanning, og vi
i SV er skuffet over at regjeringen på et så viktig område nok en
gang legger fram en melding som i all hovedsak utreder og beskriver.
Situasjonen tatt i betraktning: Vi hadde trengt en regjering som
ledet an og viste retning.
Så vil jeg særlig
peke på to forhold. For det første: Flere og flere representanter
fra sektoren er nå klare på at det trengs en gjennomgående tillitsreform
i høyere utdanning og forskning. Det er vi i SV enig i, og vi tar
disse signalene på alvor.
For det andre:
Flere regjeringsoppnevnte utvalg viser til at regjeringen ikke har
lyktes med å ivareta distriktene, som i dag tappes for innbyggere,
kompetanse og muligheter. SV er ikke i tvil: Regjeringens svar på
disse utfordringene er for svake, og vi etterlyser en strategi for fleksibel
og desentralisert utdanning. Nøkkelen til å utvikle distriktene
generelt og Nord-Norge spesielt, på folks egne premisser, ligger
i sterke utdanningsinstitusjoner og i et løft for yrkesfagene. Det
skal vi snakke om senere i dag. Men dette er de viktigste virkemidlene
vi har i kampen mot fraflytting og sentralisering. Det er et skrikende
behov for et krafttak for desentralisert høyere utdanning.
Så noen ord om
gradsforskriften. Vi mener at gradsforskriften gjør nasjonal styring
av sentrale utdanninger mulig og sikrer at man kan hindre uhensiktsmessig
konkurranse mellom utdanningsinstitusjonene. Vi er redd for at tilfeldig
konkurranse mellom institusjonene vil slå uheldig ut for noen kompetansemiljøer
og noen regioner. SV frykter at den konkurransen i sektoren som
regjeringen nå legger opp til, vil svekke finansieringen av praksisstudiene
ytterligere. Dagens forskrift er en hensiktsmessig måte å regulere
det nasjonale behovet for forskjellige utdanninger, regionale kompetansebehov, kostnader
og konsekvenser for kvalitet på, fordi det er Stortinget og Kunnskapsdepartementet
som sikrer tildelingen av studieplasser og ressurser. På denne måten kan
vi sikre tilstrekkelig opptak til sentrale yrker i den hensikt å
dekke framtidens behov.
Meldingen burde
lagt til rette for mer samarbeid og arbeidsdeling i sektoren. Regjeringens
forslag om å gi gradsrettigheter innenfor rettsvitenskap, psykologi
og teologi til de institusjonene som får akkreditering av NOKUT,
signaliserer at regjeringen ønsker å gå bort fra en politikk som
bygger på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Flere av høringsinstansene
understreker at dagens praktisering av gradsforskriftene sikrer
kvalitet.
Jeg tar dermed
opp de forslagene som SV står bak.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Mona Fagerås har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Nina Sandberg (A) [13:34:31 ] : Arbeiderpartiet har store ambisjoner
for universitetene og høyskolene. Koronakrisen viser hvor viktig
det er, og hvor viktig det blir med en kunnskapspolitikk som svarer
på utfordringene. Vi trenger en velfungerende universitets- og høyskolesektor
som bidrar til verdiskaping og til bærekraftige løsninger for framtiden.
Skal Norge lykkes med nødvendig omstilling og innovasjon, må forskningsinnsatsen
intensiveres, og den må rettes mer mot de store samfunnsutfordringene,
samtidig som institusjonenes autonomi ivaretas.
Styringspolitikken
er avgjørende for at institusjonene løser dette samfunnsoppdraget.
Derfor er Arbeiderpartiet skuffet over at denne meldingen mangler
tydelige anbefalinger. Framtiden krever kontinuerlig og offensiv
satsing på kunnskap og et veiskille i styringen av kunnskapsmiljøene.
Derfor har Arbeiderpartiet programfestet en tillitsreform i høyere
utdanning. Kunnskapsorganisasjoner skal styres overordnet, ikke
i detalj. Vi mener at styrking av demokratiet på lærestedene burde
vært tema i meldingen. Av tillitsbasert styring følger at studenter,
ansatte og tillitsvalgte har mer medbestemmelse over hvordan arbeidet
organiseres.
De siste årene
har regjeringen bygd opp et direktoratvelde i universitets- og høyskolesektoren
med et rapporteringsregime og kryssende styringssignaler. Regjeringens
flate kutt i sektoren beløper seg til mer enn 1,5 mrd. kr. Begge
er styringsgrep som reduserer autonomi, og drar aktivitet bort fra
det faglige. Den toppstyrte ABE-reformen er heller ikke tema i meldingen.
Det er påfallende, mener vi, av en regjering som framhever autonomi
som betingelse for måloppnåelse i sektoren. Arbeiderpartiet vil
erstatte ABE-kuttene med målrettet effektivisering.
Distriktene mister
innbyggere og kompetanse i høyt tempo nå, og regjeringens respons
er altfor svak. Arbeiderpartiet ber derfor om at strategien for
fleksibel og desentralisert utdanning blir lagt fram for Stortinget. Vårt
alternativ til høyreregjeringen er en kraftig satsing på desentralisert
utdanning. Når staten har lagt læresteder for høyere utdanning rundt
omkring i Norge, er det bl.a. for å legge grunnlaget for regionale
arbeidsmarked med kompetent arbeidskraft, og på den måten bidra
til bosetting og utvikling. Det oppdraget mener vi må tydeliggjøres.
Vi foreslår derfor å styrke universitetenes og høyskolenes regionale
ansvar som del av styringsdialogen.
Vi er også skuffet
over at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak om å få ny
finansieringsmodell lagt fram sammen med denne meldingen. Finansiering
er et helt sentralt aspekt ved styringspolitikken, og regjeringen
skyver både finansiering og et helhetlig lovverk foran seg. Et nytt
finansieringssystem bør fremme lærestedenes brede samfunnsoppdrag,
bidra til målene om bedre studiekvalitet, livslang læring og god
arbeidslivsrelevans og til at de faktiske utdanningskostnadene dekkes.
Det har vi forankret i partiprogrammet.
Arbeiderpartiet
vil at utviklingsavtalene skal brukes mer aktivt for mer overordnet
styring og et differensiert utdanningstilbud. Det er vi glad for
blir foreslått, og det har vi gjentatte ganger tatt til orde for,
både i budsjettbehandling og i langtidsplan.
Så til gradsforskriften:
Mer konkurranse og selvregulering på utdanningsområdet, som synes
å ligge litt til grunn for argumentasjonen her, er definitivt ikke
Arbeiderpartiets politikk. Samtidig har vi vanskelig for å se prinsipielle
grunner for å beholde gradsmonopol på noen fem- eller seksårige
integrerte profesjonsutdanninger, men ikke på andre. Vi har tillit
til at autonome institusjoner selv kan vurdere sin egen studieportefølje og
la kvaliteten være det som fører akkrediteringene.
Endring i gradsforskriften
kommer ikke til å løse Norges kompetansebehov. Regjeringen begrunner
endringen med behovet for jurister og psykologer, men merk at det
ikke loves nye studieplasser. Skal man åpne opp, må man også følge
opp. Vi mener det trengs mer kapasitet og styrking av fagmiljøene,
og vi foreslår å innlemme opptrappingsplaner for studieplasser og
stipendiater i langtidsplanen. Endring i forskrift må følges av grundige
vurderinger for å forebygge oppsplitting av dagens fagmiljøer og
utvikle nye, av god kvalitet.
Det blir viktig
å videreutvikle styring av godkjenningsmekanismene, og vi foreslår
derfor å vurdere økte bevilgninger til NOKUT. Vi tar dimensjoneringen
av medisinutdanningen alvorlig og mener at den må utredes grundig,
og at utredningen må legges fram for Stortinget.
Til slutt: Arbeiderpartiet
støtter forslag nr. 15.
Kent Gudmundsen (H) [13:39:59 ] : Gjennom våre snart åtte år
i regjering har kunnskap og forskning vært en av Høyres og regjeringens
hovedprioriteter, og det går godt i sektoren. De siste fem årene
har midler til FoU over statsbudsjettet ligget over 1 pst. av bruttonasjonalprodukt.
Norge henter mer og mer penger hjem fra internasjonale forskningsprogram,
og i tillegg har universiteter og høyskoler hatt en realvekst på
over 20,5 pst., altså om lag 6,9 mrd. kr. Vi har høye ambisjoner
for sektoren, og vi har gjennom store løft, med bl.a. strukturreformen,
kvalitetsreformen og kompetansereformen osv., tatt viktige grep
for å fremme kvalitet, egenart og ikke minst god dimensjonering.
Jeg vil berømme
innsatsen og engasjementet i utdanningsinstitusjonene blant de ansatte
og studentene det siste året. Alle, men kanskje særlig studentene,
har stått i en krevende situasjon. Samtidig som mange nå er trøtte
og leie av pandemien, er det mange læringspunkter vi må ta med oss
videre, og behovet for raskt å kunne omstille seg har blitt enda
mer aktualisert under pandemien.
Vår evne til å
møte framtiden og det ukjente henger mye sammen med hvor sterke
utdannings- og forskningsmiljøer vi har i Norge, og vi trenger derfor
en styringspolitikk som tar høyde for endringer i sektoren, som
vi har sett de siste årene, og ikke minst å ruste den for kortsiktige
og langsiktige trusler i framtiden – trusler mot samfunn, mot helse
og mot velferd.
Regjeringen har
lagt fram en plan for styring av universiteter og høyskoler, som
skal styres mer i det store og mindre i det små. Vi er alle avhengige
av å ha en utdanningssektor som driver med god og samfunnsrelevant forskning
og høyere utdanning. Styringspolitikken må både legge de lange linjene
og sørge for at sektoren klarer å innfri bredden av politiske mål,
og samtidig være målrettet og tilpasset den enkelte institusjon.
I behandlingen av denne meldingen har vi fått et godt samarbeid med
sektoren, og det har kommet mange gode innspill. Flere av høringsinnspillene
peker på at utdanningstilbudet må speile studentenes ønske og arbeidslivets
behov, og dette er en viktig balanse som regjeringen sørger for
å ivareta i denne meldingen.
En god dimensjonering
av utdanningstilbud er viktig for at studentene skal ha et mangfold
av studier og studiesteder å velge mellom, samtidig som det skal
svare til hvilke utdanninger samfunnet trenger i framtiden. Deler
av det svaret ligger i endringer, bl.a. av gradsforskriften, slik
at flere utdanningsinstitusjoner med gode fagmiljøer skal kunne
tilby utdanninger som samfunnet etterspør. For meg er det viktig
å understreke at selv om vi har en endring i gradsforskriften, endrer
man ikke kvalitet eller innhold, tvert imot. NOKUTs rolle vil være enda
viktigere, slik at det stilles høye krav til kvalitet og innhold
ved den enkelte utdanningsinstitusjon.
For høyreregjeringen
har det vært viktig å få til en styringspolitikk som understøtter
at målet vårt er å løfte fram og utvikle fremragende fagmiljøer
i Norge. Innenfor rammene av NOKUTs kvalitetsstyringssystem vil
vi dermed legge grunnlaget for flere gode utdanningstilbud for kommende
studenter, som er i tråd med samfunnets og næringslivets behov.
I et lite land som Norge er det viktig med god arbeidsdeling, og
det er viktig at vi i det videre arbeidet styrker våre kunnskapsinstitusjoner
gjennom målrettet satsing og opptrapping i tråd med ambisjonene
i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
Selv om vi har
våre klare ambisjoner og har fått til økt utveksling og at flere
tar grader i utlandet, vil det være et selvstendig poeng at ulike
studieretninger har en balanse opp mot nasjonale behov. En utredning
av medisinutdanningen vil bl.a. bidra til et godt grunnlag for hvordan
man best kan ivareta økt antall studieplasser innenfor medisin og
de miljøene vi har. I spørsmålet om opptrappingsplaner for flere
studieplasser er det verdt å nevne at det er i statsbudsjettene
vi behandler finansiering av studieplasser.
Det er mye man
kunne ha tatt tak i en stor styringsmelding. Det viktigste er å
kunne si at det har vært en melding som i all hovedsak har blitt
svært godt mottatt av sektoren, og som har hatt en god forankring
i prosessen. Når man da diskuterer tillit til sektoren i en styringsdialog,
synes jeg det er på sin plass å bemerke at det er et paradoks når
man fra venstresiden i norsk politikk kritiserer bl.a. ABE-reformen,
en ordning som nettopp er tuftet på tillit, og som har bidratt til
å stille krav til statlig omstilling i sin helhet. Det har slått
svært positivt ut for UH-sektoren, som har fått store økonomiske
satsinger siden regjeringsskiftet. Det har bl.a. gjort at vi har
fått en historisk satsing på studieplasser og forskning, og ikke
minst vært med på å øke rammen til sektoren som helhet. Svaret til
venstresiden er i stedet målrettede kutt, og dermed mangel på tillit.
Det kan være et tankekors når vi har en styringsmelding til behandling.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:45:24 ] : Til siste taler
først: Jeg anbefaler Høyre å lese en del av forslagene som Senterpartiet
er med på å fremme i dag, for de går nettopp inn på hvordan finansiering
av basiskomponenter kan øke handlingsrommet til institusjonene.
Samfunnet er avhengig
av kunnskap, forskning og innovasjon. Universiteter og høyskoler
er nøkkelinstitusjoner i arbeidet med å utvikle det norske samfunnet,
og de skal styres etter ambisiøse målsettinger. De skal både sikre
at Norge har den kompetansen vi trenger, og at vi hevder oss internasjonalt.
De skal ivareta folks, bedrifters og det offentliges behov for utvikling
av kunnskap.
I dag behandler
Stortinget meldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler,
et representantforslag om gradsforskrift og et om opptrappingsplan
for helseutdanningene. Senterpartiet mener at vi må bruke og forvalte
ressurser som kompetanse, kompetansemiljøer og offentlige midler
klokt. Derfor er vi kritiske til hvor stort innpass byråkrati har
fått også ved styring av akademia, med detaljerte mål og føringer
kombinert med ABE-kutt, som har gitt institusjonene krevende kår å
stå i.
Høyres utspill
med vurdering av foretaksmodell samt overtakelse av bygg og eiendom
som institusjonene fint forvalter selv i dag, har ikke vært fruktbart.
Heldigvis har regjeringen tatt til fornuft.
Fremskrittspartiet
har vært en del av Solberg-regjeringen i nesten sju av åtte år,
men er i levende opposisjon i dag. Da meldingen ble annonsert, håpet
Senterpartiet på å få ryddet opp i styringen av høyere utdanning.
Dessverre ble det langt mer stykkevis og oppdelt enn vi så for oss.
Bare denne våren har Stortinget flere saker til behandling som rører
ved høyere utdanning, uten at Aune-utvalgets eller Grimstad-utvalgets
framlegg har blitt fulgt helt opp. Det virker for meg som at regjeringen er
flinkere til å sette ned utvalg enn til å følge opp og realisere
politikk. Senterpartiet mener regjeringen godt kunne ha vært strengere
overfor sin egen forvaltning når styringsmeldingen nå skal peke
ut kursen videre. Formålet er å legge til rette for universitetenes
og høyskolenes faglige og strategiske utvikling og å ivareta studenters
og ansattes rettigheter. Derfor vil vi utrede tiltak for å forhindre
frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning,
uten at vi får flertall for det.
En vesentlig del
av rammene lagt fra statens side er hvordan direktorater og organiseringen
rundt høyere utdanning og forskning legger til rette for eller er
til hinder for faglig utvikling og aktivitet. Senterpartiet mener meldingen
blir for overfladisk og lite konkret på styring direkte fra Kunnskapsdepartementet
og forvaltningen av direktorat. En annen vesentlig del av Stortingets
inngripen er ved finansieringen av forskning og høyere utdanning.
Senterpartiet har gjentatte ganger bedt om en helhetlig gjennomgang
av finansieringssystemet, men har ikke fått gehør hos regjeringspartiene
for det.
En melding om
styringspolitikken blir ufullstendig når den ikke inkluderer hvordan
de ulike elementene i finansieringssystemet påvirker mål og helhetlig
styring av sektoren. Slik sett er denne meldingen mangelfull, men
nå varsler i det minste regjeringspartiene at de er enige med Senterpartiet
i at en slik gjennomgang må på plass. Dette påvirker i stor grad
hvordan struktur og studiesteder ved ulike institusjoner utvikler
seg videre.
Senterpartiet
har hele veien vært tydelig på at det er et politisk ansvar hvor
studiesteder blir opprettet og lagt ned. Historisk hadde man et
sterkt ønske om å sikre tilstedeværende høyskoler i hele landet.
Så fikk regjeringspartiene med seg Stortinget på at det måtte en
strukturreform til, uten at konsekvenser eller kost–nytte av det ble
vurdert. Nå sitter vi igjen med studiesteder knyttet til større
overbygninger, med fare for at ledelse og finansiering er lenger
unna der studentene og den faglige aktiviteten er. I verste fall
kan regionale mål og desentraliserte studietilbud gå tapt uten at
Stortinget og de fremste folkevalgte i Norges nasjonalforsamling
vil ta ansvaret for det. Nesna er et levende eksempel.
Senterpartiet
er med og fremmer en rekke gode forslag i saken i dag. Blant annet
vil vi at regjeringen utsetter sammenslåingen av direktoratene og
kommer tilbake til Stortinget med forslag der antall direktorater
og underliggende virksomheter reelt reduseres, med tydelig overføring
av oppgaver til institusjonene og en tydelig plassering av ansvar
i departementet. Vi mener dessuten det er en grunnleggende verdi
at folkevalgte blir stilt til ansvar gjennom valg, og at Stortinget
tar ansvar for videre utvikling. I sum vil Senterpartiets forvaltning og
ønsket styring av høyere utdanning og forskning bidra til større
aktivitet og forskning samt til ivaretakelse av studenter og fagmiljøer
i hele landet.
Jeg har ikke
helt oversikt over om våre forslag er tatt opp. Ett igjen? Da må
jeg ta opp det.
Presidenten: Representanten
Marit Knutsdatter Strand har tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Solveig Schytz (V) [13:50:49 ] : Jeg er glad for at regjeringen
i stortingsmeldingen løfter en politikk som legger opp til at universitets-
og høyskolesektoren skal styres mer i det store og mindre i det
små. Jeg er glad for at dette har bred støtte hos høringsinstansene.
Det er viktig å finne en god balanse mellom studentenes etterspørsel
etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft.
Samtidig er det grunnleggende at UH-institusjonene må planlegge
for framtidige samfunnsbehov.
Regjeringen legger
opp til en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter
og høyskoler for å sikre at ressursfordelingen treffer riktig, basert
på gjeldende politiske mål: å kombinere studentenes etterspørsel
etter utdanning og å møte arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft.
Arbeidslivet er
i rask endring. Oppgavene løses på nye måter, og endringene skjer
i raskt tempo. Da må også utdanningstilbudet være i kontinuerlig
forbedring og videreutvikling. Dette forutsetter rammebetingelser som
legger til rette for mangfold, fleksibilitet og endring i universitets-
og høyskolesektoren. Jeg er glad for at regjeringen har lagt fram
en plan for styringen av universiteter og høyskoler, at de skal
styres mer i det store, og som tar viktige grep for å fremme kvalitet,
egenart og dimensjonering. Denne meldingen er en historisk endring
i retning av et tillitsbasert styringssystem for universiteter og
høyskoler, som vil bidra til økt fokus på kvalitet og på institusjonenes
egenart.
Fri forskning
– forskning som vi har tillit til – er grunnleggende. Jeg er glad
for at regjeringen er tydelig på at styringen må hegne om og beskytte
den akademiske friheten som en sentral, demokratisk verdi, og at
det skal settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske
friheten i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven.
Tilgangen på god
utdanning av høy kvalitet i hele Norge er også grunnleggende. Derfor
er det viktig at man ser på både støtteordninger til den enkelte
student og insentivene til den enkelte institusjon til å tilby og
tilgjengeliggjøre utdanning av høy kvalitet i hele landet, gjennom
fleksible studier. Jeg ser fram til at regjeringen vil legge fram
en egen strategi for desentralisert og fleksibel utdanning før sommeren
2021, om kort tid.
Gratisprinsippet
i høyere utdanning er også grunnleggende for at alle i Norge har
mulighet til å ta høyere utdanning, uavhengig av sosial bakgrunn.
Dette ligger også til grunn for gjennomgangen av finansieringssystemet.
Dimensjonering
av tilbudet innen høyere utdanning må dekke både studentenes etterspørsel
og arbeidslivets behov. Da er det viktig å videreutvikle arenaene
for samspill mellom sektoren og aktører i arbeids- og samfunnsliv
for å ivareta en god dialog om dimensjoneringsbehov for framtiden.
Men dette må også ha en stor grad av fleksibilitet, slik at institusjonene
kan tilpasse seg både lokale og regionale forhold og sin egen faglige
egenart på best mulig måte.
De foreslåtte
endringene i gradsforskriften åpner for at bl.a. psykologi og juss
kan tilbys ved flere institusjoner. Det er veldig gode nyheter.
Regjeringen har
også satt i gang et arbeid for å se på hvordan kapasiteten på medisinutdanningen
kan utvides. Jeg legger til grunn at dette arbeidet kan skje raskt, slik
at vurdering av både kostnader og modeller for opptrapping legges
fram i løpet av inneværende år. En samlet komité oppfordrer også
regjeringen til å vurdere om medisinutdanningen skal tilbys ved
flere institusjoner enn i dag, inkludert ved Universitetet i Stavanger.
Venstre håper at en videre avklaring av dette kan komme så snart
som mulig.
Statsråd Henrik Asheim [13:54:54 ] : Koronapandemien har til
fulle minnet oss på hvor avgjørende kunnskap er. Livslang læring,
forskningsdrevet innovasjon og et kunnskapsdrevet arbeidsliv blir
stadig viktigere i møte med globale megatrender. Det vil kreve fleksibilitet
og omstilling hos oss alle, også universitets- og høyskolesektoren.
Da regjeringen
besluttet at det skulle lages en melding om styring av de statlige
universitetene og høyskolene, sa vi at hovedmålet var å sørge for
at studentene og vi som samfunn har et godt og velfungerende system
for høyere utdanning og forskning.
Jeg vil takke
komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen. Jeg er
glad for at vi deler synet på betydningen av et godt styringssystem
for denne samfunnsviktige sektoren, og at styringspolitikken må
preges av en visjon om å styre mer i det store og mindre i det små.
Interessen for
det universitetene og høyskolene gjør, er økende, og det er veldig
bra. Det er legitime behov i mange av interessene, men vi må møte
det med mangfold i sektoren og dialog i styringen, ikke sterkere sentralstyring.
Det er en utfordring at styringssystemet i dag er for tungt og tar
for lite hensyn til at det er store forskjeller på f.eks. NTNU og
Samisk høgskole, både i størrelse og i samfunnsoppdrag.
I arbeidet med
meldingen har det kommet tydelig frem hvor komplekst styringssystemet
vårt er, med utrolig mange mål og virkemidler som virker samtidig.
Det gjør det uklart hva vi som regjering styrer på, og hvilket ansvar
som er gitt til institusjonene. Det gjør det også vanskelig å vite
hva effekten av de ulike virkemidlene faktisk er.
I dag styrer vi
for mye – og for mye i detaljene. Dermed styrer vi sannsynligvis
også på en måte som ikke gir oss de resultatene vi vil ha, og som
samfunnet trenger. Vi skal fortsatt styre, men regjeringen har lagt
frem en melding som skal sørge for at vi styrer smartere og mer
målrettet. I meldingen foreslår vi fire prinsipper for god styring.
Dette er basert på de innspillene vi har fått i meldingsarbeidet,
og kunnskapsgrunnlaget om god styring.
For det første
skal vi styre mer dialogbasert. Styringsdialogen skal sikre at styringen
er transparent og forutsigbar. For det andre skal vi styre mer differensiert. Styringen
skal sikre mangfold og at ulike institusjoner utfyller hverandre.
En dialogbasert
og differensiert styring skal sikre mangfold og arbeidsdeling i
sektoren. Dette vil ivareta og støtte opp om institusjonenes regionale
rolle og styrke kunnskapskapasiteten samlet sett. Tilgang til relevant
utdanning og kunnskap av høy kvalitet i hele landet er en viktig
prioritering for denne regjeringen og skal dermed også prege styringen.
De to siste prinsippene
er at vi skal sørge for at styringen er strategisk og kunnskapsbasert.
Varigheten av virkemidlene skal vurderes for å unngå at de blir
liggende i lag etter lag – noe som gjør styringen mer kompleks og
mindre effektiv.
For å implementere
den styringspolitikken regjeringen har gått inn for, har vi i meldingen
også lagt frem en rekke forslag for fem ulike områder av styringen:
finansiering, dimensjonering, målstyring, styring av profesjonsutdanningene
og endringer i direktoratene for høyere utdanning og kompetanse.
Vi må ha tillit
til de ansatte og studentene på universiteter og høyskoler og at
de sammen med sine samarbeidspartnere i både offentlig og privat
sektor vet best hvor utfordringene er størst, og hva som er de beste
løsningene. Det er det som skaper innovasjon, kvalitet og institusjoner
med tydelige regionale og nasjonale roller.
Å oppfylle studentenes
etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets kompetansebehov er
en viktig del av en slik samfunnsrolle. Derfor har vi gått inn for
at alle institusjoner som får akkrediterte profesjonsutdanninger
i psykologi, rettsvitenskap og teologi, fremover skal få tildele
disse gradene. Det er også en av grunnene til at vi vil se på dimensjoneringen
av medisinutdanningen.
Som jeg sa innledningsvis:
En god styringspolitikk betyr ikke at vi skal slutte å styre. Men
vi må styre på en måte som støtter opp under de målene vi har for
universiteter og høyskoler. Regjeringen vil derfor bl.a. foreta
en grundig gjennomgang av hele finansieringen av universiteter og
høyskoler for å se hvordan det skal bli bedre, og for å følge opp
Stortingets vedtak om arbeidslivsrelevans og livslang læring. Vi
trenger et system som i større grad støtter opp under det å tilby
etter- og videreutdanning, og sørger for god tilgang på utdanning
over hele landet.
Klimaendringer,
digitalisering og demografiske endringer vil også fremover utfordre
oss på helt nye måter. Universiteter og høyskoler har en avgjørende
samfunnsrolle, og uavhengige og kritiske kunnskapsinstitusjoner
er en sentral del av et velfungerende demokrati. Med denne meldingen
legger regjeringen frem en helhetlig styringspolitikk som setter
forutsigbare og tydelige rammer for den strategiske utviklingen
av sektoren som skal stå seg over tid – i møte med den omstillingen vi
må gjennomføre de neste tjue årene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Roy Steffensen (FrP) [14:00:15 ] : Jeg har to spørsmål, om
dimensjonering og finansiering. Det ene er at det er satt i gang
et arbeid fra regjeringen med en prosess om dimensjonering av medisinutdanningen
for å vurdere om det skal tilbys ved flere institusjoner enn i dag,
og da også ved Universitetet i Stavanger. Jeg lurer på om statsråden
kan gi svar på når den utredningen antas å være ferdig.
Jeg har for så
vidt et likelydende spørsmål om finansiering. Det er positivt det
statsråden sa om å oppnå målene som er i anmodningsvedtaket fra
Stortinget, men i stortingsmeldingen står det at det skal gis et
mandat for denne gjennomgangen og finansieringen, og da tolker jeg
det som om det er et utvalg, og det kan jo fort ta en del år. Jeg
lurer på om statsråden kan tydeliggjøre når gjennomgangen av finansieringssystemet
skal være ferdig.
Statsråd Henrik Asheim [14:01:15 ] : Hvis jeg skal begynne
med det første, nemlig utredningen av dimensjonering av medisinutdanning,
så er det et arbeid som vi setter i gang nå sammen med helseforetakene
ettersom Stortinget slutter seg til denne løsningen, for nettopp
å se på kapasiteten f.eks. på klinikkplasser og alle disse tingene,
i tillegg til at vi jo ønsker å få opp flere studieplasser. Så er
spørsmålet hvor de skal være. Det regner vi med å ha ferdig i løpet
av utgangen av dette året, slik at man kan ta stilling til det i
løpet av 2021/2022 også for Stortingets del.
Når det så gjelder
utvalget som skal se på finansiering, er det helt riktig som representanten
sier, at vi har pekt i styringsmeldingen egentlig på to ting. Det
ene er det klare anmodningsvedtaket som stortingsflertallet har
gjort, nemlig at arbeidslivsrelevans, dvs. hvilke jobber man får
etter at man er ferdig utdannet, skal telle med, og det andre er
nettopp desentralisert og fleksibel utdanning. Når vi nå får tilslutning
fra Stortinget, ser det ut til, kan vi sette i gang det arbeidet
raskt, men det vil ta noe tid. Akkurat noen tidsramme har jeg ikke,
men et par år kan det ta før vi har klart et finansieringssystem.
Nina Sandberg (A) [14:02:30 ] : Statsråden var inne på sentralisering.
Viserektor ved Universitetet i Oslo, Åse Gornitzka, har vist at
framveksten av sentrale statlige forvaltningsorgan på nivået under
departementene er den mest tydelige endringen i statsforvaltningen
de siste årene. For universitets- og høyskolesektoren har det vært
en stor framvekst, som har betydning.
Styringsmeldingen
er jo lagt fram for Stortinget for å kunne fastsette prinsippene
for styring av institusjonene. Likevel er direktoratenes rolle lite
problematisert i meldingen, til tross for at direktoratiseringen
har hatt markert framvekst på statsrådens ansvarsområde. Vi mener
at direktoratene bør gjennomgås med sikte på reduksjon og opprydding.
I februar kom nyheten om at regjeringen gjorde endringer i organiseringen
av direktoratene. Men hva var begrunnelsen for at denne omveltningen
ble gjort før styringsmeldingen?
Statsråd Henrik Asheim [14:03:27 ] : Grunnen til det var egentlig
at da pandemien rammet, så vi at Diku og Kompetanse Norge, som plutselig
ble ekstra viktige, utlyste midler på litt forskjellig grunnlag
til den samme sektoren. Vi måtte da sette ned et felles samarbeidsstyre
for disse to direktoratene for nettopp å sørge for at man ikke gikk
i beina på hverandre når sektoren skulle få konkurrere om utlyste
midler til f.eks. raskt å få opp kapasitet, etter- og videreutdanning
osv. Da så vi også det klare behovet, som sektoren også har vært
veldig tydelig på. En ting er på en måte direktoratenes rolle i
sin helhet, som er litt det representanten løfter, men også det
at hvis det blir ulike direktorater som har litt av de samme oppgavene,
kan det bli veldig uklart for sektoren. Derfor tok vi det grepet,
og dette var også noe som vi forankret i sektoren i den forstand
at det var en veldig klar tilbakemelding. Derfor mente vi at det
var noe som var lurt å få gjort uansett innen sommeren, og det vil
være klart 1. juli i år.
Nina Sandberg (A) [14:04:26 ] : Jeg takker for svaret.
Så er det sånn
at regjeringen møter sektorens behov for mindre detaljstyring med
ganske forsiktige tiltak, mener vi, i denne meldingen. Avbyråkratiserings-
og effektiviseringskuttene er f.eks. ikke tematisert, og styrking
av demokratiet på universiteter og høyskoler er heller ikke et tema.
Vi ser i Arbeiderpartiet at detaljstyring og målrapportering tar
tid fra kjerneaktiviteten på institusjonene. Det samme gjør ABE-kuttene.
Lærestedenes autonomi svekkes. Vi ønsker å gjennomføre en tillitsreform
i høyere utdanning og erstatte disse flate kuttene med en målrettet
effektivisering og en fullstendig gjennomgang av styringssystemet.
Hvorfor er ikke ABE, eller avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen,
en del av meldingen? Regjeringen har jo sagt at dette er en veldig
viktig reform for dem. Hvorfor er ikke det adressert i styringsmeldingen?
Statsråd Henrik Asheim [14:05:25 ] : ABE-reformen er jo ikke
en reform som kun angår denne sektoren. Det er egentlig en generell
reform som går på alle offentlige deler av samfunnet vårt, og som
handler om å ta ned noe av byråkratiet og effektivisere noe mer
på driften. Grunnen til at vi ikke har problematisert det konkret, er
for det første at denne meldingen først og fremst handler om hvordan
vi skal ha noen styringsprinsipper. Jeg er enig i beskrivelsen til
representanten av at det har vært for mange mål, for mange signaler,
for mange ting på en gang. Jeg fikk til og med en presentasjon av
embetsverket i KD som viste hvordan et helt vanlig universitet blir
styrt. Det er fryktelig mange ting på en gang som vi er nødt til
å rydde opp i, og det er det vi forsøker å svare på her.
Når det gjelder
ABE-reformen, mener jeg at det er en tillitsfull måte å styre det
på, rett og sett fordi det vi da sier, er forutsigbart – vil det
bli en reduksjon i det som heter byråkrati, eller er det en måte
man kan jobbe smartere på – i stedet for det som jo er representantens
alternativ, nemlig at man hvert år skal målrettet gå inn og kutte på
enkelte områder. Det tror jeg blir mindre forutsigbart og mindre
tillitsfullt overfor sektoren.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:06:31 ] : I begynnelsen av
februar ble det kjent at seks direktorater og 9 000 ansatte innen
1. juli skal ha vært gjennom en omorganisering som skal munne ut
i ett nytt superdirektorat. Det overraskende med nyheten var ikke
behovet for endring i direktoratstrukturen – det er overmodent –
men tempoet. Innen 1. juli skal en midlertidig organisering være
gjennomført – en midlertidig organisering, altså. Det kan virke
som om det er regjeringen som føler den har hastverk med å gjennomføre.
Senterpartiet
har lenge tatt til orde for å redusere antall direktorater og byråkratiet
i utdanningssektoren for å redusere dobbeltrapportering og overlappende
arbeidsoppgaver, som statsråden selv nevner i forrige innlegg. Dessverre
gir styringsmeldingen ingen svar på hva som blir gevinsten av å
opprette et nytt superdirektorat. Tvert imot reiser hastverket flere
spørsmål. Hvilke konkrete innsparinger og forenklinger vil omorganiseringen
føre til?
Statsråd Henrik Asheim [14:07:32 ] : La meg bare rette opp:
Det blir ikke bare ett monsterdirektorat, slik som representanten
omtalte det; vi får et tjenesteleverandørdirektorat, og så får vi
et som handler om kvalitet og kompetanse. Grunnen til at vi gjør
det, er på den ene siden at vi så behovet for å samle Unit og Uninett, f.eks.,
som jobber med mye av det samme, men som er både bestiller og leverandør,
og at de jobber bedre sammen, og på den annen side nettopp å sørge
for at vi har ett direktorat som kartlegger kvalitet, som sjekker kvaliteten
på utdanningen, som godkjenner utenlandske utdanninger, alle disse
tingene. Og så skal vi beholde NOKUT som et uavhengig kvalitetsstyringsorgan, som
er kjempeviktig å ha, og som ikke er koblet på de andre.
Formålet med dette
er ikke først og fremst å spare penger. Formålet med dette er å
rydde i styringen for sektoren. Jeg forstår veldig godt at sektoren
ikke bare vil forholde seg til direktorat – det sier vi jo også
klart at de ikke skal – men det at de har en ryddig struktur å forholde
seg til når direktoratene skal ha dialog med sektoren, det mener
jeg er viktig, og det mener jeg vi oppnår.
Mona Fagerås (SV) [14:08:39 ] : Jeg mener at sentrale myndigheter
må ta ansvar og ikke abdisere i styringen av sektoren, verken når
det gjelder studiested eller dimensjoneringen av studieplasser i
høyere utdanning. Spesielt er det et politisk ansvar å sørge for
at hver region har tilgang til den kjernekompetansen som man skal
ha innenfor de ulike profesjonsutdanningene.
Men så har vi
sett, som på Nesna, at studiesteder blir lagt ned. Når et helt samfunn
blir lagt ned når hjørnesteinsbedriften forsvinner, når viktige
kompetansearbeidsplasser forsvinner fra distriktet – et studiested
som har forsynt en hel landsdel med viktig kompetanse, lærere og
sykepleiere, i hundre år – så må da sentrale politikere kunne ta
ansvar. Kan ministeren forklare meg hvorfor ikke nasjonale politikere
skal ha noe å si i en så viktig sak?
Statsråd Henrik Asheim [14:09:44 ] : Nå registrerer jeg vel
i innstillingen at SV har ombestemt seg siden man diskuterte strukturreformen.
Den gangen var SV også tilhenger av at styrene for universitetene
og høyskolene skulle ha ansvaret for studiestrukturen. Nå har de
ombestemt seg. Likevel registrerer jeg at det er et veldig bredt
og stort flertall på Stortinget som slår fast at styrene fortsatt
skal ha dette, og jeg er glad for at stortingsflertallet gjør det,
fordi vi skal styre på en tydeligere måte, altså mindre i det små,
mer i det store. Vi skal ha forventninger til f.eks. at man tar
det regionale ansvaret som en institusjon har. Vi skal tilby etter-
og videreutdanning, vi skal være mer koblet på arbeidslivet og gi
mer relevante utdanninger. Men akkurat hvordan den ulike institusjonen
velger å organisere de ulike studiestedene sine, det tror jeg rett
og slett til slutt er bedre at det enkelte styret og den enkelte
institusjon tar, enn at vi sitter her i Oslo og bestemmer på vegne
av hele landet hvordan den strukturen skal være. Så jeg mener at
dette er riktig, og jeg er glad for at stortingsflertallet slår
det fast også denne gangen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:10:58 ] : Stortingsmeldingen
om styring av statlige universiteter og høyskoler skal bidra til
en mer overordnet og helhetlig styringspolitikk. Den skal legge
til rette for at universitetene og høyskolene framover styres mer
i det store og mindre i det små. Dette var også viktige synspunkter som
kom fram under høringen etter at meldingen ble lagt fram.
For å nå dette
målet legges det opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av målstrukturen
på universiteter og høyskoler, endringer i gradsforskriften og forslag om
endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene for å gjøre
dem mer overordnet og mindre detaljerte enn de var før.
Kristelig Folkeparti
er opptatt av akademisk frihet og mener dette er et kraftfullt symbol
på en sentral demokratisk verdi. Vi er derfor glade for å se at
meldingen i stor grad legger opp til å sikre at styringen både hegner om
og beskytter denne. At det nå varsles fra regjeringen at det vil
settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske friheten
i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven, stiller
vi oss derfor positive til, men vi ber om at dette utvalget får
en bredest mulig sammensetning som også ivaretar de private høyskolene
på ideelt grunnlag sitt anliggende.
Meldingen løfter
også fram viktigheten av å innføre mer overordnede rammeplaner.
For stramme rammeplanstyrte profesjonsutdanninger kan være til hinder for
lokal profesjonsfrihet og fagutvikling. Mer overordnede planer vil
gi større grad av tilpasningsmuligheter og fleksibilitet, som vil
ivareta UH-sektorens behov for utvikling for framtiden.
Men det er få
av tiltakene i denne meldingen som har fått så mye nasjonal og lokalpolitisk
oppmerksomhet – og trykk – som forslaget om å endre gradsforskriften.
Debatten har vel vist, hvis vi skal være helt ærlige, at til tross
for anførsler av viktige prinsipielle argumenter den ene eller den
andre veien har det ikke vært så vanskelig å se at vi uansett partitilhørighet
er representanter fra ulike deler av det langstrakte landet vårt,
og at vi alle står vårt eget hjemsted, vårt eget universitet eller
vår egen høyskole nærmest.
Jeg vil i den
anledning gi honnør til statsråd Asheim for å tenke de store og
overordnede tankene i denne saken, og jeg mener vi har klart å lande
den på en god måte. For gradsforskriften slik som den er praktisert,
har åpenbart fungert som et monopol som har beskyttet de veletablerte
universitetene og studietilbudene, til ulempe for de nyeste universitetene.
Det har vært uheldig at enkelte utdanninger er begrenset til et
fåtall universiteter og høyskoler når behovet for mennesker med
denne yrkesbakgrunnen er stort, og vi utdanner i tillegg mange av
disse i dag allerede, men vi gjør det i utlandet. Derfor vil det
oppleves som mer rettferdig at det nå skal godkjennes utdanninger
på bakgrunn av hva slags kvalitet de klarer å levere, framfor på
grunnlag av en gammel forskrift som gir enkeltinstitusjoner monopol
på utdanninger samfunnet helt klart har behov for økt kapasitet på.
Det har vært uheldig
og et tap for både nåtidens og framtidens arbeidsliv at mange godt
kvalifiserte søkere har blitt stående uten studieplass, reiser til
utlandet eller bruker svært lang tid og mye penger på å komme inn
på de få plassene som finnes. Nå skal NOKUT, som er et uavhengig
organ, i tillegg til å godkjenne føre tilsyn og følge opp alle typer
utdanninger. De gis samtidig et mandat til å trekke tilbake akkrediteringen
hvis kravene ikke er oppfylt. Dette mener vi sikrer oss høy kvalitet
i utdanningene også framover og er etter vår oppfatning en god måte
å løse gradsforskriftsproblematikken på.
En helhetlig styringspolitikk
på UH-sektoren blir ikke god nok om vi bare skal verne om situasjonen
slik som den er i dag. Derfor er vi glad for at meldingen er modig
og viser vei mot en igangsetting av en helhetlig gjennomgang av
finansieringssystemet. Gjennomgangen vil sikre et bedre samsvar
med politiske mål, ivaretakelse av sektoransvar og etter vår oppfatning
en bedre ressursutnyttelse. Samtidig holdes gratisprinsippet fast, slik
at vi sikrer at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning
uavhengig av sosial bakgrunn. Dette er viktig og god Kristelig Folkeparti-politikk.
Sammen med meldingens
ytterligere tiltak vil vi nå sette institusjonene i best mulig stand
til å løse sitt samfunnsoppdrag, og sektoren samlet vil rustes til
å dekke de viktige nasjonale kunnskapsbehovene i samfunnet vårt
framover. Med denne meldingen vil vi nå sikre en overordnet, transparent
og ikke minst forutsigbar styringspolitikk for de statlige universitetene
og høyskolene.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:16:14 ] : Det er et problem
i Norge at universitetene og høyskolene ikke utdanner folk til det
arbeidslivet har behov for. Det er et særlig stort problem at Norge
ikke utdanner nok leger, sykepleiere og psykologer, som helsevesenet
har behov for. Vi har definitivt både sett og kjent på under koronapandemien
hvilken sårbarhet som ligger i det å være fullstendig avhengig av
import av helsepersonell for å drifte Norges helsevesen.
Det finnes knapt
en arbeidsledig psykolog, og vi mangler tusenvis av sykepleiere
og leger. Hvorfor utdanner da ikke norske universiteter og høyskoler
flere? 40 pst. av legene i Norge har sin utdannelse fra utlandet, og
andelen øker. I 2017 ble 70 pst. av autorisasjonene gitt til leger
med utenlandsk utdanning. Da klarer ikke jeg å forstå hvorfor regjeringen
ikke pålegger universitetene å utvide studiekapasiteten. I 2019
la Grimstad-utvalget fram en rapport som konkluderer med at Norge bør
utvide kapasiteten på medisinutdanning i Norge. Norske legestudenter
i utlandet får god utdannelse, men de utdannes til et helsevesen
som er annerledes enn det vi har. Det norske helsevesenet er også
svært sårbart i en pandemi, som vi har sett nå, hvor muligheten
for å importere arbeidskraft fra andre land er begrenset.
Jeg har lyst til
å si at jeg er veldig glad for at disse viktige endringene nå kommer
på plass for Sørlandets del. Vi får utdannet flere folk – rett ut
i viktig og relevant jobb – og vi får etablert en psykologi- og
jusutdanning som er viktig for oss. Men avslutningsvis vil jeg understreke
en stor skuffelse over at regjeringen og Arbeiderpartiet ikke tillater
Universitetet i Stavanger å opprette en medisinutdanning. Det er
synd for norske jusstudenter, og det er synd for norsk helsevesen.
Aleksander Stokkebø (H) [14:18:04 ] : Dette er en gledens dag.
Når gradsforskriften endres, skriver statsråden og Stortinget utdanningshistorie,
der man setter kvalitet og behov først i utdanningen av framtidens
jurister og psykologer, der man gjør grep for å svare ut behovet
i kommunene og næringslivet, og der man sikrer et bredere rekrutteringsgrunnlag
for å bygge opp sterke norske fagmiljøer. Enten det er UiA eller
BI, er jeg sikker på at man vil vise seg tilliten verdig. Og på
hjemmebane vil jeg gratulere UiS, med professor Folkvord i front, som
har bygget opp et sterkt juridisk miljø, spesielt innen skatteretten.
Med Skatteklagenemnda, som Høyre og regjeringen opprettet noen steinkast
unna, vil man også kunne oppnå gode synergier. Jeg er trygg på at
de strenge og riktige kvalitetskravene vil bli tilfredsstilt, som
gjør at det nå bare er tiden og veien for å komme i gang med å utdanne
også advokater i energihovedstaden.
Vi trenger flere
leger, og vi trenger flere som er utdannet i Norge. Helt siden daværende
ordfører Leif Johan Sevland i 2009 tok opp saken med daværende helseminister
Bjarne Håkon Hanssen, har Stavanger-regionen kjempet for å få bruke
kompetansen sin i den nasjonale dugnaden. Grunnene til det er mange
og åpenbare: En har fagmiljøet, Norges tredje største akuttsykehus med
om lag 200 doktorgrader og 36 professorer, som regjeringen har bygget
side og om side med landets tredje mest forskningsintensive universitet.
En har en sterk helseklynge med globalt dominerende helsebedrifter som
Laerdal Medical. En har oppstarten på 84 mill. kr, klappet og klar,
finansiert av næringslivet, som vil dekke personell og infrastruktur
til oppstarten. Og en har tilgjengelige arealer og infrastruktur,
som er spesifikt trukket fram av Grimstad-utvalget.
Sånn kunne jeg
fortsatt. Derfor er det veldig bra at regjeringen nå utreder hvordan
en kan møte behovet for flere leger, og spesifikt ser på mulighetene
med UiS. For min egen del er jeg i hvert fall trygg på at UiS med
en gradsrett vil kunne være et viktig bidrag for å møte behovet
for flere leger, og det vil styrke hele Helse-Norge.
Jeg vil rose statsråden
for nytenking og det å sette kvalitet og behov for jus og psykologi
først. Så håper jeg – og kommer til å jobbe for – at vi snart også
kan si det samme for legene i Norge.
Hanne Dyveke Søttar (FrP) [14:21:08 ] : Det er et stort behov
for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin,
helsefag, psykologi og sykepleie, slik at utdanningssektoren får
kapasitet til å utdanne til den kompetansen samfunnet trenger, men
da må vi også være åpne for å endre gradsforskriften slik at dette
blir mulig. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har siden 2014
tildelt midler til i underkant av 1 600 nye studieplasser til helseutdanningene,
hvorav 450 til sykepleie og 230 til videreutdanning av sykepleiere.
Men vi må også
få opp andelen legestudenter, da norske leger som tar sin utdannelse
i utlandet, er svært høy – rundt 50 pst. Grimstad-utvalgets anbefaling
er at Norge bør ha en utdanningskapasitet i medisin som er i samsvar
med WHO-koden for rekruttering av helsepersonell. For å få til dette
er det behov for en betydelig oppjustering av studieplasser i medisin.
En justering av forskriften vil bidra til at universitetene i Norge
får større muligheter til å tilby utdanning som arbeidsmarkedet
har behov for.
Jeg har også merket
meg at mange ser på dette som en trussel mot Nord-Norge og medisinutdanningen
i Tromsø. Jeg vil heller påstå at det er tvert imot – medisinstudier
ved flere universiteter er ingen trussel mot Nord-Norge. Det er
ingen motsetning mellom å ville opprette flere medisinstudieplasser
ved Universitetet i Tromsø og samtidig være åpne for at også andre
universiteter kan være kompetente nok til å ha medisinstudier. 440
nye studieplasser, som vi trenger, betyr ikke at alle 440 skal plasseres
i Stavanger; det betyr at samtlige eksisterende universiteter også
kommer til å få økte antall studieplasser. Så hvorfor skal man ikke
kunne utdanne leger i Stavanger? Stavanger har universitet, og de har
universitetssykehus, men i dag får de sine studenter fra Bergen.
Hva er logikken med at de ikke kan hente studentene sine fra eget
universitet?
Er det noen som
tror at flertallet på Vestlandet kommer til å reise til Tromsø for
å utdanne seg til lege, når det er kortere å reise til Ungarn?
Å endre forskriften
slik at man kan tilby flere plasser og flere steder, tenker jeg
på som en vinn-vinn-situasjon for Nord-Norge og for hele Norge.
En endring av gradsforskriften vil gi flere utdannede leger i Norge
og flere utdannede leger i Nord-Norge. Jeg bare spør: Kan det bli bedre?
Nina Sandberg (A) [14:24:22 ]
: Jeg tenkte å ta ordet til Innst. S 419 S, hvis det er ok.
Det er sånn at Arbeiderpartiet er en del av flertallet som fremmer
tilrådingen i den saken. Vi mener at det er behov for å iverksette
en opptrappingsplan for medisin, helsefag og sykepleie, fordi høyere
utdanning trenger en kapasitetsopprustning for å få til å utdanne
til den kompetansen som samfunnet har bruk for. På mange områder
er det vanskelig å framskrive kompetansebehovet. Dette er ikke et
sånt område.
Vi er bekymret
for at Norge ikke skal få tilstrekkelig med helsepersonell, og har
derfor i våre alternative statsbudsjetter gjentatte ganger foreslått
3 000 nye studieplasser med særlig vekt på velferdsstatens profesjoner,
som sykepleiere og helseutdanning ellers. I tillegg har vi programfestet
at vi vil ha opptrappingsplaner for studieplasser i langtidsplanen
for å få mer nasjonal styring på nettopp kapasitetsopprustningen.
Vi ønsker også å få ned deltidsandelen i helse og omsorg sånn at mer
av arbeidskraften kan utnyttes fullt ut, og sånn at de ansatte,
som ofte er kvinner, får en lønn å leve av og klarer å opparbeide
seg pensjonsrettigheter osv.
Vi vil også understreke
at vi står sammen med flertallet når det gjelder å understreke at
planen må ha utgangspunkt i behovsprognoser, og den må være forpliktende.
Og – det er viktig – den må i tillegg beskrive konkrete tiltak for
å få opp kapasiteten i praksisplassene.
Så mener vi det
er kritikkverdig at regjeringen ikke har konkludert i budsjett på
grunnlag av Grimstad-utvalget. Denne handlingslammelsen gjør at
legemangelen fortsetter å vokse.
Avsluttende vil
jeg minne om at Arbeiderpartiet gjentatte ganger har oppfordret
regjeringen til å gjennomgå autorisasjonsordningene, fordi svært
strenge krav og høye terskler for godkjenning også bidrar til å begrense
adgangen til helsepersonell. Et grunnleggende premiss her er selvsagt
at faglige kvalifikasjoner og pasientsikkerhet ivaretas.
Til slutt: Jeg
hører at både representanten Gudmundsen og statsråden forsvarer
avbyråkratiseringskuttene ut i det litt absurde, for dette er ikke
den typen forutsigbarhet som sektoren ønsker seg. Regjeringen sa selv
i Granavolden-erklæringen at de ville vurdere å målrette disse kuttene.
Arbeiderpartiet vil selvsagt ha en effektiv offentlig sektor, men
flate kutt på «repeat» er ikke veien til det målet.
Roy Steffensen (FrP) [14:27:09 ] : Galleriet er jo stengt,
men jeg vet at noen følger med på nettsendingen, for på Twitter
har Norsk studentorganisasjon lagt ut at de venter i spenning på
om forslag nr. 15 kan få flertall i dag. Da kan jeg røpe at Fremskrittspartiet
kommer til å støtte forslag nr. 15, og så håper vi at de andre partiene
også kan gjøre det, så det blir enstemmig. Årsaken til at vi ikke
gikk inn i forslaget fra starten av, var at vi mener at det å utrede
tiltak for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene er noe
statsråden gjør på daglig basis. Men vi kan med glede støtte forslaget.
Ellers så registrerer
jeg med skuffelse igjen at statsråden åpenbart har tenkt å benytte
seg av filibustertaktikk ved å trenere gjennomgangen av finansiering.
Jeg håpet at den kunne vært på plass på et mye tidligere tidspunkt
enn det som statsråden nå har lagt opp til. Angående filibustertaktikk,
så trodde jeg at jeg måtte tegne meg for å sørge for at representanten
Tvedt Solberg skulle få tid til å komme inn i salen så han kunne
tegne seg, for dette er jo tross alt en av Arbeiderpartiets viktigste saker
hvis man skal tro det som er blitt skrevet på sosiale medier hos
bl.a. Stavanger Arbeiderparti. Den 19. mars skrev de at det haster
med en ny regjering for å få fart i saken om medisinutdanning ved
Universitetet i Stavanger:
«Dette er en av våre aller viktigste
saker, og vi er glade for at Arbeiderpartiet er tydelig nasjonalt
på at de støtter medisinutdanning ved UiS.»
Det ble «likt»
av utdanningspolitisk talsperson Torstein Tvedt Solberg, som også
er fylkesleder i Arbeiderpartiet, har støtte av finanspolitisk talsperson
og nestleder i Arbeiderpartiet, som har vært ute og til og med lansert
sin egen modell for hvordan dette kan skje i et forpliktende samarbeid
mellom UIB og UIS, uten at jeg ser at det er fremmet i saken i dag.
Det er jo litt rart siden utdanningspolitisk talsperson 7. oktober
sa at det var et mageplask av regjeringen, han var ekstremt skuffet
over at det ikke ble tatt noen nødvendige grep, fordi det hastet
å få på plass en avklaring sånn at universitetet i Stavanger kan
få drive med medisinutdanning.
Jeg skjønner at
Stavanger Arbeiderparti har trodd at dette ble en av de viktigste
sakene til Arbeiderpartiet i Rogaland. Det må jo være trist å måtte
spise kameler også når man er i opposisjon og ikke bare når man
er en del av en regjering. Men jeg håper at representanten Tvedt
Solberg kan tegne seg og forklare hva som har skjedd siden 7. oktober,
siden det nå er nødvendig med en utredning framfor å ta nødvendige
grep.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:30:18 ] : Det er fristende
å minne siste taler om at Fremskrittspartiet også har sittet med
makten nesten sju av de åtte årene Solberg-regjeringen har styrt
dette landet. Så det er klart at Fremskrittspartiet også i posisjon
kunne bidratt både til flere studieplasser og til at det hadde stått
annerledes til med styringen av høyere utdanning, også medisinutdanningen,
her til lands.
Ellers må jeg
si at jeg blir veldig glad for at Fremskrittspartiet annonserer
støtte til forslag nr. 15, og oppfordrer selvsagt alle andre partier
til å støtte forslaget, utenom Senterpartiet og SV, som allerede
står inne i det, for det er jo et kjempeviktig forslag for å forhindre
frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning.
Det er ikke noe kontroversielt rundt det. Det er et oppriktig godt
ment forslag for å få mer kunnskap på bordet, og også for rett og
slett å følge opp styringen av høyere utdanning og for å ivareta
studenter og studentvelferden rundt omkring i landet.
Så mener jeg det
er viktig å omtale de representantforslagene som er tatt opp her
i dag, og det er jo også det de siste talerne har brukt taletid
på. Debatten om gradsforskriften, f.eks., er en sammensatt debatt,
der Senterpartiet på mange måter støtter intensjonen om at flere utdanninger
kan bli tilbudt flere plasser i landet. Samtidig mener vi at åpningen
knyttet til gradsforskriften ikke må gi utilsiktede konsekvenser.
Det kom også tydelig fram i høringen som komiteen gjennomførte,
at det var flere som delte den bekymringen. Derfor er vi med og
åpner opp for utdanningene, utenom medisin og veterinærmedisin.
Her skal regjeringen komme med mer kunnskap.
Norge trenger
større kapasitet og flere kandidater innenfor disse fagene. Særlig
prekær er bl.a. etterspørselen etter både fastleger og sykepleiere
rundt omkring i landet, som trengs for at vi kan være trygge på
god og operativ beredskap og helsetilbud nær folk. Derfor blir det
også flertall i dag for at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2022 må komme tilbake til Stortinget med innledende tiltak for
å sikre flere studieplasser innenfor medisin, helsefag, sykepleie
og psykologi. Det må på plass en opptrappingsplan for studieplasser innenfor
disse fagene. Planen skal inneholde konkrete tiltak for opprettelse
av studieplasser ved utdanningsinstitusjonene og tiltak som sikrer
studentene praksis i helsesektoren, i tråd med samfunnets behov.
Planen må også inneholde tiltak som gjør at det blir attraktivt
for helsearbeidere å være i sektoren.
Den pågående pandemien
har med tydelighet avdekket svikt i landets beredskap på en rekke
områder. Vi hadde behov for flere varme hender og kloke hoder i helsevesenet
også før covid-19 rammet verden.
Senterpartiet
har ropt varsku om helseutdanningene i lang tid. Nå er det på tide
at det blir tatt tak, og det er jeg glad for at stortingsflertallet
sikrer her i dag.
Kent Gudmundsen (H) [14:33:28 ] : Jeg vil også starte med å
rette oppmerksomheten mot forslag nr. 15. Det er et forslag som
helt åpenbart er den daglige oppgaven til statsråden, så vi er på
ingen måte imot det, og når vi ser hvordan stemningen er her i salen,
ser vi heller ingen grunn til å stemme imot det. Jeg varsler her
at regjeringspartiene vil støtte forslag nr. 15. Så kan jeg betrygge
med at selv om vi vedtar det i dag, har det vært på statsrådens
bord så lenge han har sittet i stolen.
Men det som fikk
meg til å ta ordet særskilt, er dette: Vi hører opposisjonen diskutere
tillit, hvor viktig det er å ha tillit i sektoren, og samtidig fortsatt
kritisere oss for den måten vi har innrettet effektivisering og
helhetstenkning på, nettopp for å skape effektivitet i offentlig
sektor som helhet. Den økonomiske friheten man får gjennom slike
budsjettgrep, bidrar til at man på den ene siden frigjør veldig
mye midler som gjør at man kan satse nettopp på universiteter og
høyskoler, på forskning, på flere studieplasser, samtidig som man
har latt dem som har skoen på, finne ut hvordan man best tar ut
den effekten. Det har man gjort nettopp for å sikre at man har tillit
og sikre satsinger. Det som må være det store paradokset her, er
jo, som jeg nevnte i mitt første innlegg, at når f.eks. Arbeiderpartiet
i sitt alternative statsbudsjett foretar målrettede kutt innenfor
en rekke institusjoner i universitets- og høyskolesektoren – uten
i det hele tatt å kunne vise til konsekvensene av det – er det å spille
litt hasard, spør du meg. Man kjenner rett og slett ikke konsekvensene
av det, og det er egentlig på grensen til det useriøse, etter mitt
skjønn.
Når det kommer
til opptrappingsplanen for studieplasser, har vi jo hatt et Dokument 8-forslag
knyttet til helsefagutdanningene til behandling i komiteen. Men jeg
vil minne om at vi også har hatt oppe til debatt i Stortinget veldig
mange andre utdanninger som mangler studieplasser, enten det er
innenfor IKT, innenfor kryptologi eller hva det måtte være. Det
er mange behov, det er mange hensyn som skal veies mot hverandre.
Derfor mener jeg
at det viktige når man skal legge en plan, er at man gjennom langtidsplanen
for forskning og høyere utdanning viser en retning, og så vil det
være i de enkelte statsbudsjett man gjør de nødvendige avveiningene.
Det vil jeg fortsatt stå fast ved. Det mener jeg er den riktige
måten å gjøre det på, og det er også den ansvarlige måten å gjøre
det på, for da ser man det i en helhet og i en sammenheng.
Statsråd Henrik Asheim [14:36:32 ] : Det er ingen tvil om at
vi kommer til å trenge flere studieplasser i helse- og sosialfagene
fremover. Nettopp derfor har også denne regjeringen, sammen med
Fremskrittspartiet, prioritert å øke kapasiteten i høyere utdanning
betraktelig. Faktisk møtte over 20 000 flere studenter til studiestart
høsten 2020 enn høsten 2013.
For regjeringen
har det også vært viktig at studieplassene går til fagområder hvor
det er stort behov for kompetanse i årene fremover. Nettopp derfor
har vi siden 2014 tildelt midler til om lag 1 600 nye, øremerkede studieplasser
i helseutdanningene, hvorav 450 studieplasser innen sykepleierutdanning
og 230 innen videreutdanning i sykepleie. Siden 2013 har bevilgningene
til universiteter og høyskoler økt med over 13 mrd. kr. Utover justeringer
for prisvekst er det en økning på over 16 pst.
Den store flaskehalsen
for å utdanne flere sykepleiere er tilgangen på praksisplasser.
Økt kvalitet og kapasitet på praksisplasser i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten er helt avgjørende for å kunne utdanne et tilstrekkelig
antall kvalifisert helsepersonell. Det er ikke mulig å øke antallet
studieplasser vesentlig uten at man få løst kapasitetsutfordringer
for praksis. Derfor har regjeringen i stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans flere
forslag som skal bidra til at flere praksisplasser opprettes i hele
landet. Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet imøteser en
utredning om forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av
helse- og sosialfagsstudenter.
Regjeringen har
også igangsatt en pilotordning for mer og bedre praksis i de kommunale
helse- og velferdstjenestene. På sikt er målet at erfaringene fra
pilotordningene vil bidra til flere praksisplasser. Pilotene har bl.a.
som mål å utarbeide nye og innovative måter å organisere og finansiere
praksismodeller på som kan bidra til å øke kapasiteten i praksisfeltet
og ta i bruk kommuner som ligger lenger unna studiestedene.
Hva gjelder medisinutdanning,
presenterte regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 2021
et mål om at en større andel norske leger over tid skal utdannes
i Norge. Et samlet stortingsflertall deler også denne ambisjonen
og har i innstillingen til styringsmeldingen uttrykt forståelse
for at regjeringen har satt i gang et arbeid for å se hvordan kapasiteten
på medisinutdanning kan utvides, og imøteser dette arbeidet.
Økt utdanningskapasitet
i medisin innebærer kostnader til bl.a. vitenskapelig ansatte, bygg
og infrastruktur, i tillegg til nye studieplasser. Derfor omfatter
dette arbeidet nær kontakt både med de aktuelle universitetsmiljøene
og med primær- og spesialisthelsetjenesten.
En økning i utdanningskapasitet
og opptrapping av nye studieplasser i høyere yrkesfaglig utdanning
og høyere utdanning vil måtte vurderes og behandles i de årlige
budsjettprosessene, men jeg tar med meg vedtaket om at vi også skal
komme tilbake med en opptrappingsplan.
Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:39:46 ] : Grunnmuren i det
norske helsevesenet er basert på import av helsepersonell og utdanningsplasser
i andre land. I det bildet burde regjeringen pålagt universitetene
i Norge å utvide sin kapasitet innenfor medisinstudiet. Det kan
vi dessverre se langt etter, for jeg registrerer at regjeringen ikke
bare undervurderer behovet for å utvide antall studieplasser der
det finnes et tilbud nå; regjeringen vil ikke engang la Universitetet
i Stavanger få lov til å etablere et nytt medisinstudium. For Fremskrittspartiet
er det komplett uforståelig.
Gradsforskriften
må endres. Det har vi i Fremskrittspartiet fremmet forslag om, og
jeg er glad for at regjeringen har kommet oss delvis i møte på det.
Regjeringspartiene argumenterer mot å endre dette for medisinstudiet
med en videre utredning, og det begynner vi i Fremskrittspartiet
for så vidt å bli ganske vant til. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet
i denne sal bruker som sitt hovedargument mot Universitetet i Stavangers
ønske om et nytt medisinstudium frykt for konkurransesituasjonen.
Det stiller jeg meg veldig uforstående til. Det er knapt noe studium
i Norge med så skjerpet konkurranse som medisinstudiet. Når nesten
halvparten av landets leger tar sin utdannelse i et annet land,
når det er legemangel i Norge, og når snittkarakteren for å komme
inn på de etablerte medisinstudiene er over 6, hvorfor er ikke Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mer redde for at vi i Norge skal mangle leger,
enn at flere universiteter skal få mulighet til å tilby dette medisinstudiet?
Jeg synes det er spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener
at konkurranse skal føre til at kun de etablerte universitetene
skal beholde medisinstudiet når Norge står i en legemangel.
Presidenten: Representanten
Nina Sandberg har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og
får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Nina Sandberg (A) [14:41:45 ] : Til representanten Gudmundsen:
Det er riktig som representanten sier, at det trengs masse studieplasser
på ulike studier rundt omkring i landet. Til nå har dette vært gjort
i forbindelse med de årlige budsjettene. Det Arbeiderpartiet vil,
er å få opptrappingsplaner inn i langtidsplanen for forskning og
høyere utdanning. Det er forutsigbart både for samfunnet og for
institusjonene.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.
Sakene nr. 5,
6 og 7 vil bli behandlet under ett.
Votering, se torsdag 20. mai