Kjersti Toppe (Sp) [16:44:20 ] : Psykisk helse er noko alle
har og er påverka av. Psykiske plagar og lidingar hos barn og unge
er blant dei aller største helseutfordringane i Noreg, og når barn
og unge får ei psykisk liding, er kostandene store for både familien
og samfunnet. Tidleg god og rett hjelp vil vera avgjerande for barnet
si vidare utvikling.
Barneombodet leverte
nyleg ein rapport om barne- og ungdomspsykiatrien – BUP – med tittelen
«Jeg skulle hatt BUP i en koffert». Rapporten viste at det dei siste
åra har kome mange planar og mange tiltak med mål om å betra den
psykiske helsetenesta for barn og unge. Utfordringa har lenge vore
kjent i både faglege og politiske miljø, men trass i dette går dei
same problema igjen år etter år. Rapporten sin konklusjon er at
dagens psykiske helsevern ikkje er rigga godt nok for å følgja opp
barn sin rett til best mogleg helsehjelp.
Helsepolitisk
barometer 2021, som vart lansert i april, viste at svært få, berre
11 pst., har eit bra inntrykk av helsetenestetilbodet som vert gitt
til personar med psykiske plagar, og berre 5 pst. meiner at skulen
klarer å handtere barn og unge som slit med psykiske helseutfordringar.
FN sin barnekomité
har òg ved fleire anledningar peika på at det psykiske helsevernet
for barn og unge i Noreg er for dårleg utvikla, og at det hastar
med effektive tiltak.
Vi veit at det
er ei utfordring i barne- og ungdomspsykiatrien med ventetider og
ulik praksis ved vurdering av tilvising og manglande fleksibilitet
i behandlinga, at det ikkje vert nok tilpassa barnet sine behov.
Særleg er mange bekymra for kompetansen til dei som gir behandling
til barn med komplekse lidingar, som eteforstyrringar, og ansvarsforholdet
mellom barne- og ungdomspsykiatrien og kommunehelsetenesta.
Det er òg ei utfordring
at barn og unge må få betre informasjon om rettane sine, og mange
problematiserer òg finansieringsmodellen som i dag er i psykisk
helsevern, at det kan hindra gode tverrfaglege tenester. Barneombodet
kravde i rapporten sin ein brei gjennomgang av tilbodet til barn
og unge med behov for hjelp for psykiske plagar og lidingar. Senterpartiet
fremja eit forslag om dette for ca. ein månad sidan, med det vart
nedstemt i Stortinget.
Det har òg vore
ein debatt i Stortinget om døgnplassar i psykisk helsevern for barn
og unge, der vi saman med resten av opposisjonen har fått eit fleirtalsvedtak
om at ein skal stoppa vidare nedbygging av sengekapasitet i psykisk
helsevern. Og eg avventar at Helsedirektoratet skal koma med gjennomgangen
av kapasitetsbehovet, sånn som det er varsla i Nasjonal helse- og sjukehusplan.
Ventetida for
barn og unge har vore lang, for lang, men under pandemien har ho
sjølvsagt vorte enda lengre. Det er bekymringsfullt når ein har
fått så mange tilbakemeldingar. I interpellasjonen viser eg til
Helse Bergen, men vi har eigentleg fått tilbakemeldingar frå heile landet
om ein enorm auke i tilvisingar under pandemien – 40–50 pst. – og
det som bekymrar meg, er at fagfolk fortel at dei auka tala på tilvisingar
gjeld stadig yngre, og det gjeld stadig meir alvorlege tilstandar
som vert tilviste.
Når det gjeld
eteforstyrringar, som denne interpellasjonen spesielt tar opp, er
det i utgangspunktet ein alvorleg tilstand. Det er ei av dei psykiske
lidingane blant barn og unge som er mest alvorleg – med stor risiko
for alvorlege utfall, og mange kan vera sjuke i mange år. Der er
det ekstra viktig at ein kjem tidleg til behandling. Eg synest det
er bekymringsfullt at ein opplever ein sånn enorm auke i tilvisingar
for alvorlege psykiske sjukdomar, spesielt eteforstyrringar, under
denne pandemien. Ein antar at 50 000 kvinner i alderen 15–44 år
har ei eteforstyrring. Det kan sjølvsagt òg ramma menn og gutar,
men det er iallfall det som er tala. Det er òg ei tydeleg tilbakemelding
frå brukarforeiningar om at det er enormt mange fleire som tar kontakt.
Rådgivning om spiseforstyrrelser, som vert forkorta til ROS, har
òg ein stor auke i talet på dei som tar kontakt, og der det handlar
om alvorlege ting, som sjølvmordstankar og eteproblematikk.
Spørsmålet mitt
går på om statsråden kan gjera greie for kva dei gjer for å sikra
god nok kapasitet i rådgivingstenesta og behandlingsapparatet for
at unge med eteforstyrringar skal få rask hjelp. Eg er interessert
i å høyra kva statsråden tenkjer om langsiktige tiltak for å styrkja
behandling og oppfølging av ungdom med eteforstyrringar, men òg
kva ein gjer akutt no under pandemien når tenestene står i ein slik
spagat som dei gjer der ute, med ein så stor auke i talet på dei
som tar kontakt, og der det gjeld til dels svært alvorlege ting.
Statsråd Bent Høie [16:51:06 ] : Jeg deler representanten Toppes
bekymring for økning i etterspørselen etter rådgivning og helsehjelp
for spiseforstyrrelser under pandemien. Det er for tidlig å si noe
sikkert om eventuelle årsakssammenhenger, men vi ser at det er en
økt pågang, og det er viktig å ta det på alvor.
Pandemien og smitteverntiltakene
har ført til store belastninger for barn og unge. Mange har følt
seg ensomme og hatt tunge tanker. Dette er helt normale reaksjoner
i en tid som er alt annet enn normal. For de fleste vil det gå over
når hverdagen blir mer som før, men ensomhet og mangel på faste
rammer i hverdagen kan også føre til psykiske helseutfordringer
og at plager som var der fra før, forverrer seg. Derfor har vi tatt
mange grep for å hjelpe barn og unge som sliter under pandemien.
Det har vært en
jevn økning i pasienter med spiseforstyrrelser over flere år, og
vi ser at det er flere som blir henvist for dette nå under pandemien.
Ungdom som utvikler spiseforstyrrelser, kan oppleve tapte ungdomsår, og
spiseforstyrrelsene kan utvikle seg i alvorlig retning. Derfor er
det viktig å komme med hjelp så tidlig som mulig.
Representanten
Toppe spør hva regjeringen gjør for å sikre nok kapasitet i behandlingstilbudet.
Jeg vil først nevne at de offentlige helsetjenestene i hovedsak
er operative, også under pandemien. Det omfatter bl.a. helsestasjons-
og skolehelsetjeneste, fastleger, psykisk helsevern for voksne og
psykisk helsevern for barn og unge, herunder landets ca. 80 barne-
og ungdomspsykiatriske poliklinikker, som også gir tilbud ved spiseforstyrrelser. Alle
helseregionene har i tillegg regionale enheter for behandling av
særlig alvorlige spiseforstyrrelser.
Det er veldig
bra at flere nå får hjelp for sine spiseforstyrrelser. Men fremdeles
er det nok mange som ikke blir oppdaget tidlig og får behandling
som de skulle ha hatt. Flere undersøkelser viser at pasienter med
spiseforstyrrelser venter lenge før de søker hjelp, ofte mer enn
fem år.
Vi vet at behandling
har god effekt. Vi ønsker derfor at enda flere av dem som trenger
det, skal få den hjelpen de trenger. Jeg er også opptatt av at disse
pasientene skal ha pasientforløp av god kvalitet. Vi tok derfor
tidlig initiativ til at det skulle lages egne pakkeforløp for spiseforstyrrelser
for barn og unge. Disse er nå utvidet opp til 23 år.
Helseregionene
har meldt til departementet at de har stor oppmerksomhet på situasjonen
under pandemien, og ikke minst på det økte antallet henvisninger knyttet
til spiseforstyrrelser. De har iverksatt ulike tiltak for å håndtere
økt pågang og mer alvorlige tilstander. Mange styrker bemanningen
ved å omdisponere personell og intensivere rekrutteringen på feltet.
Noen steder åpnes det kveldspoliklinikker, og antall akuttsenger økes.
Flere melder at de konkret har styrket behandlingskapasiteten for
unge med spiseforstyrrelser. Noen har etablert spesialiserte team
for poliklinisk behandling, andre har etablert dagtilbud og utvidet
døgntilbudene, f.eks. gjennom kjøp av flere plasser hos private som
tilbyr behandling for spiseforstyrrelser hos barn og unge.
Det er et samarbeid
internt i helseforetakene og mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunene for å utnytte ressursene best mulig. Disse tiltakene har
de iverksatt innenfor de rammene som de har fått, og som også selvfølgelig
er blitt betydelig økt under pandemien.
I tillegg har
Stortinget bevilget 100 mill. kr til ytterligere styrking av psykisk
helsevern for barn og unge. Helseregionene hadde frist til 1. mai
med å melde tilbake hvordan midlene blir disponert for å styrke
tjenesten. Det er videre bevilget betydelige midler under pandemien
for å opprettholde kommunale lavterskeltilbud og avlastnings- og
aktivitetstilbud for barn og unge.
Representanten
Toppe er opptatt av hva regjeringen gjør for å sikre nok kapasitet
i rådgivningstjenestene. Hjelpetelefonene er et viktig rådgivningstilbud
for mange med psykiske helseutfordringer, og de støttes derfor over
statsbudsjettet. Kirkens SOS og Mental Helses hjelpetelefon er til
sammen styrket med 16,5 mill. kr under pandemien, og flere andre
chat- og telefontjenester for barn og unge er også styrket.
Stortinget har
bedt regjeringen om å komme tilbake med forslag i revidert nasjonalbudsjett
for 2021 for hvordan Rådgivning om spiseforstyrrelser kan bli et landsdekkende
tilbud.
Koronapandemien
har ført til økt behov for psykisk helsehjelp, også ved spiseforstyrrelser.
Men vi vil også fokusere på tiden etterpå. Før pandemien ba vi helseregionene
i samarbeid med andre instanser vurdere hvor stort behovet for psykisk
helsehjelp vil være i årene som kommer, og hvor stor kapasiteten
i spesialisthelsetjenesten bør være. Dette oppdraget får vi får
svar på i løpet av sommeren.
I mars i år opprettet
vi en egen ekspertgruppe som fikk i oppdrag å se på hvordan pandemien
hadde virket inn på innbyggernes psykiske helse, og hvordan vi bør styrke
innsatsen for å møte disse utfordringene. Gruppen har jobbet raskt,
og vi mottok rapporten fra utvalgsleder Peder Kjøs sist fredag,
30. april. Rapporten viser at pandemien og smitteverntiltakene har
påvirket befolkningens livskvalitet, psykiske helse og rusbruk.
Tross store omveltninger i hverdagen har likevel mange klart seg
godt. Andre har opplevd betydelig redusert livskvalitet, dårligere
psykisk helse og økt bruk av rusmidler gjennom det siste året.
Ekspertgruppen
peker særlig på behov for ytterligere tiltak for barn og unge i
utsatte familier, for ungdom og unge voksne under utdanning og i
etableringsfasen, og for eldre som er sårbare for alvorlig sykdom
og isolasjon. Rapporten inneholder konkrete og målrettede tiltak
for hvor innsatsen bør styrkes, både på kort, mellomlang og lang
sikt. Regjeringen vil bruke gruppens forslag som beslutningsgrunnlag
for nye tiltak.
Avslutningsvis
vil jeg nevne at disse tiltakene kommer i tillegg til en rekke bevilgninger
for å ivareta særlig sårbare grupper det siste året, med styrking
av kommunale helse- og omsorgstjenester, velferdstjenester, spesialisthelsetjenesten
og frivillige aktørers tilbud. Jeg kan forsikre om at regjeringen
fortsatt vil ha stor oppmerksomhet både på unge med alvorlige lidelser
som spiseforstyrrelser, og på barn og unges psykiske helse generelt.
Kjersti Toppe (Sp) [16:57:43 ] : Eg vil takka for svaret. Eg
opplever at regjeringa – sjølvsagt – gjer det som dei kan i den
situasjonen som ein er i under pandemien.
Det som er bekymringa
mi, er at ein gjerne kan gi meir pengar til rådgivingsteneste, telefonar
og lågterskeltilbod, men når det gjeld sjølve behandlingskapasiteten
i det etablerte helsevesenet, vil ikkje pengar vera nok, fordi ein
manglar fagfolk til ein så akutt auke i talet på førespurnader og
å kunna behandla dei på ein god måte. Så eg vil gjerne spørja statsråden
om korleis ein tenkjer om den utfordringa. Vi veit jo at rekrutteringa
av barnepsykiatrar lenge har vore peikt på, bl.a. av Legeforeningen,
som ein spesialitet. Det er stor manko, og det er veldig sårbart
allereie.
Så eit spørsmål
om Rådgivning om spiseforstyrrelser. Det var ein merknad i budsjettinnstillinga,
meiner eg, frå ein samla komité, som peikte på at dei hadde fått redusert
budsjettet sitt for to år sidan, fått litt meir no, men likevel
ligg under den økonomien som dei pleidde å ha, og da i ein situasjon
der dei får enormt mange fleire førespurnader. Dei føler at dei
ikkje kan hjelpa dei som tar kontakt, og dei som tar kontakt, er
òg i alvorlege situasjonar med alvorleg sjukdom. Så kan statsråden
seia litt om korleis ein tenkjer på moglegheita for å kunna styrkja
Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS?
Elles vil eg spørja
statsråden om han synest at behandlingstilbodet og situasjonen for
dei med eteforstyrringar utanom pandemien er godt nok. Mi erfaring
og vurdering er at det er altfor tilfeldig i Noreg – det kan vera
veldig bra, og det kan vera veldig ikkje-bra, for å seia det sånn.
For enkeltindivid som hamnar på ein stad der dei faktisk vert forsømde,
er det katastrofalt med ein sånn diagnose. Eg vil gjerne høyra ei
vurdering frå statsråden om kva han tenkjer at dette feltet treng
å verta styrkt med. Ja, det vert pakkeforløp osv., men samtidig sit
det jo fagmiljø rundt omkring. Korleis kan ein gjera at alle dei
vert veldig gode, og – ikkje minst – at fastlegar og helsestasjonar
er med og grip dette veldig tidleg, for altfor mange går altfor
lenge? Dette er gutar og jenter som ikkje vil ha hjelp, så det er
ikkje enkelt. Men desto meir er det eit stort ansvar for helsetenesta
å oppdaga dei og hjelpa dei.
Statsråd Bent Høie [17:01:04 ] : Jeg takker for innlegget og
vil si at jeg deler stort sett de vurderingene som representanten
har av situasjonen og utfordringene, både før og under pandemien
og også framover. Det er helt riktig at selv om vi har økt bevilgningene
til psykisk helse i spesialisthelsetjenesten også under pandemien
og har bedt om at dette tilbudet prioriteres, er det utfordringer
med å rekruttere nok kompetent personell.
Så nevnte jeg
i mitt svar en del av de andre grepene som er gjort fra tjenestens
side for å prøve å kompensere for det med kveldspoliklinikker og
med andre måter å gjøre det på, osv. Det har heldigvis gitt det
resultatet at på tross av den økte pågangen har vi sett at ventetiden på
dette området har gått ned, og flere har fått hjelp. Men det er
betydelig flere som har behov for hjelp framover.
Jeg tror det vil
være til stor hjelp å få den utredningen som vi bestilte før pandemien,
som skal si noe om hva som vil være behovet framover. Det gir en
bedre planleggingshorisont også når det gjelder personell.
Så mener jeg grunnleggende
at det er viktig at vi ikke glemmer at vi fortsatt har behov for
å bygge opp lavterskeltilbudene ikke minst i kommunene. De aller
fleste som får en psykisk helseutfordring i livet som er så alvorlig
at det ikke er nok med hjelp fra venner, kjente og familie, får
det i ungdomsårene og barneårene. Vi vet at på det området har vi
veldig god hjelp som hjelper. Det er den positive nyheten. Dette
er et område innenfor helsetjenesten der vi virkelig har mye godt
å tilby hvis en får det tidlig nok. Derfor vil gode tilbud i kommunene
som fanger opp barn og unge tidlig, ha veldig stor betydning for
deres helse, selvfølgelig, men også fordi en i barne- og ungdomsårene
er så sårbar: Hvis den psykiske helseutfordringen går ut over f.eks.
skolegang, kan det ikke bare få livsvarige konsekvenser for muligheten
for arbeid og å etablere familie, men også få helsekonsekvenser
for resten av livet.
Derfor må vi på
dette området klare å ha minst to tanker i hodet samtidig. Vi vil
ha behov for å styrke det spesialiserte tilbudet, men det må ikke
få oppmerksomheten vekk fra behovet for å styrke den tidlige innsatsen og
lavterskeltilbudet i kommunene.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 11 er omme.