Geir Pollestad (Sp) [13:32:04]: Norsk landbruk er fantastisk. Landbruket er ein viktig del av vår nasjonale beredskap. Når det gjeld beredskap, er det at me har ein eigen matproduksjon, like viktig som at me har soldatar. Landbruket er grunnlaget for næringsmiddelindustrien i Noreg. Verdikjeda knytt til mat er vår største fastlandsindustri, så det er altså snakk om stor verdiskaping og svært mange arbeidsplassar. Jordbruket bidreg med arbeidsplassar i heile landet direkte, men òg i tilknytt verksemd skapar jordbruket mange arbeidsplassar. Det å ha eit levande landbruk er viktig for reiselivet vårt. Det påverkar korleis landet vårt ser ut. Landbruket er viktig for å ha spreidd busetjing – busetjing i heile landet. Utgangspunktet er at norsk landbruk er fantastisk.

Men norsk landbruk er òg veldig sårbart. Det vert færre bønder i Noreg. Landbruksmiljøa i dei enkelte bygdene vert meir sårbare. Om ein tenkjer seg at ein går frå 20 til 5 bønder i ei bygd, kan ein framleis oppretthalda eit jordbruksmiljø, men går ein frå fem bønder til ein eller to, vert det mykje vanskelegare. Norsk landbruk er tufta på kunnskap. Det er tufta på teoretisk kunnskap, men det er òg tufta på den kunnskapen som går mellom aktørar i næringa. Landbruksmiljøa våre er sårbare.

Etterspurnaden etter mat er òg sårbar. Importen aukar av mange grunnar. Me gjev stadig større kvotar til EU gjennom dei såkalla artikkel 19-forhandlingane. Den handelen med mat som er utanom alle tollkvotar, aukar også. Ein går med på å redusera krava på landbruk i ulike frihandelsavtalar, og i alle fall i situasjonar når det ikkje er koronapandemi, ser me at grensehandelen er betydeleg. Så meir import gjer at landbruket er sårbart.

På eit eller anna vis har me organisert oss sånn i dette landet at det er to familiar eller tre kjeder som står for omsetning av all maten. Kjedemakta er formidabel. Det vert mindre og mindre lønsamt å produsera maten. Me skal ha færre og færre folk for å produsera maten, men det vert altså meir og meir lønsamt å selja maten. Det vert framstilt som gladsaker i media når me vert fleire og fleire for å selja maten, mens det kallast effektivisering når ein vert færre og færre for å produsera den same maten. Det gjer at norsk landbruk er sårbart.

Det er òg sårbart knytt til vanskelege generasjonsskifte. Busetjinga i mange bygdesamfunn er på veg ned. Det verkar definitivt inn på landbruket vårt. Det same gjeld bruken av utmark, grasareal. Både fordi produksjonar går ut av bruk og på grunn av f.eks. rovdyrproblem, er det vanskeleg å nytta utmarka, og det gjer at norsk landbruk er sårbart.

Det trur eg kan vera bakteppet for det som ein tek opp no, og dei jordbruksforhandlingane som har starta i dag. Eg ønskjer ikkje å gå direkte inn i dei pågåande jordbruksforhandlingane. Eg ønskjer og meiner at Stortinget bør ta ein overordna diskusjon rundt desse tinga. Det går òg føre seg eit bondeopprør i landet. Kva er det som er kjernen i bondeopprøret? Jo, det trur eg at fleire i denne salen skal ta ansvar for. Det er at det vert beskrive ei verkelegheit, korleis situasjonen er i norsk landbruk, som mange bønder ikkje kjenner seg igjen i. Det gjeld kanskje særleg inntekt og inntektssida oppi det.

Det som har fascinert meg litt med bondeopprøret, er at det foreiner dei som driv dei minste bruka i distrikta, med dei som har investert stort i sentrale strøk. Økonomien er pressa for bøndene i heile landet, og det vert gjeve ei beskriving av dei faktiske forholda i landbruket som ein ikkje kjenner seg igjen i. Ein opplever at det er eit inntektsgap opp til andre grupper samtidig som ein opplever at det ein samanliknar, ikkje er reelt. Der andre grupper kan ta det som ein får rekna som inntekt og gå i butikken og kjøpa seg ting, skal det for jordbruket dekkja kostnader knytte både til kapital og til f.eks. leige av jord og/eller mjølkekvotar. Det er nok rett og eit fornuftig krav som bondeopprøret har, om at me må sjå på måten me beskriv utviklinga i landbruket.

I periodar skjer det omleggingar i landbruket. Utviklinga går jamt, men det skjer òg nokre taktskifte innimellom. I store delar av landbruket er det no ganske store investeringar som skjer. Det som er ei utfordring, er at det er mjølkeroboten som i stor grad er dimensjonerande for kor store bruka vert. Bruk vert lagde ned, produksjonen vert samla, og det er altså kapasiteten til ein mjølkerobot som bestemmer kor store bruka vert. Det kan kanskje gå greitt på Jæren og i Vestfold, Østfold og delar av Trøndelag, men det går ikkje bra i heile landet, og det må me ta omsyn til. Det må jo vera ressursane på den enkelte garden som bestemmer kor store bruka skal vera, og kor store krav me skal stilla når det skal investerast. For det går ikkje an å ha gardsbruk med 50 kyr på Agder, i store delar av Vestlandet og i Nord-Noreg. Det meiner eg er viktig at me tar tak i.

Eg vil òg åtvara mot ei utvikling der ein berre får investeringar på dei store bruka. Den dagen ein kjem i den situasjonen at dei store bruka er moderne mens dei små og mellomstore bruka er gamaldagse, er ein ikkje langt unna at ein berre står igjen med dei store bruka. Då vil areal gå ut av bruk, rett og slett fordi ingen bonde har verken lønsemd eller kapasitet til å slå så mange teigar for å få det graset som dei dyra treng. Eg håpar at me kan få eit nytt syn på investeringar, at me gjer ein realitet av at det skal vera investeringar på alle typar bruk.

Så er det rett som det vart sagt i førre sak, at Stortinget trekkjer opp dei lange linjene knytte til behandling av jordbruksmeldinga. Innst. 251 S for 2016–2017 bør alle i denne salen ha på nattbordet. Innstillinga til jordbruksmeldinga er eit viktig, spennande og flott dokument. Stortinget kan òg påverka jordbrukspolitikken elles, f.eks. i samband med behandling av statsbudsjettet, i samband med reviderte statsbudsjett, men òg i samband med representantforslag er det mogleg å gje politiske føringar. Stortinget står heilt fritt til det.

Til det som er temaet for denne interpellasjonen, nemleg korleis ein kan skaffa og ordna eit landbruk i heile landet, handlar nok det i stor grad om inntekt til bonden. Det skal me la liggja litt no sidan det er eit pågåande jordbruksoppgjer, men eg ønskjer å peika på det med investeringar. Det er behov for meir investeringsmidlar. Me ser at investeringsmidlane vert raskt brukte opp, og me må sørgja for at investeringsmidlane vert innretta på ein måte som gjer at det ikkje må vera nødvendig å auka kapasiteten til meir enn det garden har ressursar til. Det skal vera mogleg å ha eit moderne, effektivt og trygt bruk som er tilpassa ressursane på garden, og me må ha det i heile landet fordi ressursane som me dyrkar mat basert på, er spreidde i heile landet.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [13:41:42]: Det er sagt at «timing is everything». Vi skriver iallfall i dag 27. april. Dette er dagen for oppstart av årets jordbruksforhandlinger. Faglagene la i dag klokka 10 fram sitt krav. Slik sett kunne en jo gjerne ha sagt at det er god timing for dagens behandling av representanten Pollestads interpellasjon om landbruk i hele landet.

Jeg er stor tilhenger av den norske modellen, der jordbruket og staten i fellesskap setter seg ned og drøfter økonomiske rammer og prioriteringer innenfor rammen for de økonomiske virkemidlene i jordbrukspolitikken. Jeg er også tilhenger av den tradisjonen at når det foregår forhandlinger, foregår de forhandlingene i forhandlingsrommet. Jeg ser nå fram til å lese kravene og sette meg inn i hvordan jordbruket har prioritert i årets forhandlinger. Så vil staten legge fram sitt tilbud om en uke. Der vil alle interesserte, herunder representanten Pollestad, kunne få gå i detalj inn i regjeringens prioriteringer i årets forhandlinger. Jeg vil derfor i dag holde meg til det store bildet. Det er interessant og spennende nok i sin helhet.

Landbruk i hele landet er ett av fire hovedmål i landbrukspolitikken. Dette er det tverrpolitisk enighet om, og det er jeg glad for. Med et spredt ressursgrunnlag i hele landet og begrensede arealer egnet til matproduksjon må vi ha et landbruk over hele landet for å sikre nasjonal matproduksjon på et høyt, stabilt nivå. Spredt landbruk over hele landet er også et robust landbruk som bidrar til den særlig gode statusen som vi har med hensyn til lite forekomst av plante- og dyresykdommer. Det gir lavt forbruk av medisiner, det begrenser bruken av sprøytemidler, og det lager trygg mat. Dette er også i tråd med FNs bærekraftsmål.

En forgjenger av meg sa at landet vårt er langt, det er vått, det er kaldt, og det er bratt. Landet vårt er også skapt slik at vi må ha både små og mellomstore bruk for å utnytte ressursgrunnlaget og ta ut det produksjonspotensialet som finnes. Forutsetningen for å ha et landbruk i hele landet på små og store bruk er at det er lønnsomt i produksjonen. Regjeringen har derfor prioritert å styrke distrikts- og strukturvirkemidlene i de siste årenes jordbruksoppgjør.

Kanalisering er jordbrukspolitikkens columbi egg. I Norge er det som kjent bare 3 pst. av arealet som kan dyrkes, og det er en tredjedel av jordbruksarealet som kan brukes til planteproduksjon direkte – og da direkte til mat – mens resten er best egnet til gras for drøvtyggerne, altså som slåttbeite eller beite. Gjennom den geografiske arbeidsdelingen med korn og grønnsaker på de beste arealene og husdyrproduksjon på resten oppnår vi følgende: Vi maksimerer matproduksjonen, vi sikrer selvforsyning, og vi får god distriktspolitisk effekt.

Denne regjeringen har tatt grep for å styrke kanaliseringspolitikken, og det har virket. 85 pst. av bevilgningssøknadene under denne regjeringen har gått til distriktene gjennom styrking av de geografisk differensierte tilskuddene. Vi har også avviklet stimulansen av grasproduksjon i kornområder for å stanse økningen som vi så var der tidligere. Vi har styrket strukturprofilen i distriktstilskudd og husdyrtilskudd og innført et særlig tilskudd til små og mellomstore bruk. Det er viktig for distriktene, fordi mange mindre bruk ligger akkurat der. Videre har vi økt bevilgningene til fraktordningene, som er viktig for at bønder kan få tilnærmet samme pris uavhengig av geografisk beliggenhet, og vi har styrket økonomien på korn, poteter og grønnsaker, som reduserer stimulansen til å gå over til grasbasert produksjon i de beste arealene i de sentrale strøkene.

Vi ser nå tydelige tegn på at disse tiltakene har virket. Grasarealene på Østlandet økte faktisk med 16 pst. under den rød-grønne regjeringen. Under denne regjeringen er de redusert med 2 pst., selv om det også er mange andre forhold som spiller inn. Og jeg kan ikke underslå hvor glad jeg er for at vi for første gang på lenge har sett en økning av kornarealet, på 65 000 dekar fra 2019 til 2020.

Melkeproduksjonen er bærebjelken i distriktslandbruket. Næringen er i omstilling, og mange har investert i nye løsdriftsfjøs og automatisk melking. Dette er investeringer i velferd for dyr og folk. Per i dag produseres 34 pst. av norsk melk i båsfjøs, mens andelen båsfjøs av totalt antall melkefjøs er ca. 57 pst.

Jeg er enig med representanten Pollestad i at det er nødvendig å få til investeringer i løsdrift på mindre og mellomstore bruk nettopp for å opprettholde en trygg nasjonal matproduksjon i hele landet. Dette er også bakgrunnen for at denne regjeringen har prioritert å gi investeringstilskudd til modernisering og oppgradering av landbruksbygg i de årlige jordbruksoppgjørene. I 2021 er rammen på godt og vel 664 mill. kr. Ordningen har en tydelig distriktsprofil, særskilt gjennom fordelingen av tilskuddsmidler gjennom den fylkesvise fordelingsnøkkelen. Det sikrer investeringer i hele landet.

Som representanten Pollestad tar opp, er det særskilt stort investeringsbehov som følge av kravet om løsdrift i storfeproduksjonen, som trer i kraft i 2034. For å sikre ivaretakelse av alle typer bruksstørrelser og ikke bare de største har investeringsprosjekter med inntil 30 kyr blitt særskilt prioritert i de siste jordbruksoppgjørene. Denne prioriteringen har også hatt effekt. Andelen prosjekter som har fått støtte og som etter utbygging er innenfor denne bruksstørrelsen, har økt fra 25 pst. i 2016 til 45 pst. i 2020. Investeringene som har blitt gjort, har et langsiktig perspektiv. Den store pågangen som vi ser etter investeringstilskudd i hele landet, må også forstås som et uttrykk for optimisme og satsingsvilje i landbruket, og særlig blant de unge, som er framtiden for landbruket. Det synes jeg er gledelig.

Landbrukseiendommers ressurser danner i grunnen utgangspunktet for at vi har mangfoldige produkter og tjenester. De ti siste årene har det vært en stor utvikling blant landbruksbaserte virksomheter som utnytter ressursgrunnlaget på landbrukseiendommen på nye måter. Utviklingen er særlig synlig innenfor lokalmatområdet, og det har ikke kommet av seg selv. Bygging av sterke mat- og reiselivsregioner har vært prioritert område, der ressursene fra det distriktsbaserte landbruket benyttes i nye produkter og konsepter og gir grunnlag også for sysselsetting, verdiskaping og bygging av et sterkt omdømme både for landbruket og for den enkelte region.

Regjeringen har også avsatt midler til å følge opp dette, bl.a. gjennom utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. Den nylig framlagte strategien for Matnasjonen Norge bygger opp under dette og skal være en felles plattform for Norge som matnasjon fram mot 2030. Dette henger sammen. Her vil jeg understreke samspillet mellom volumproduksjon og småskalaproduksjon, mellom ivaretakelse av tradisjoner og fornying gjennom innovasjoner og på tvers av sektorer. Det er et viktig utgangspunkt for å bygge et framtidsrettet norsk landbruk som bidrar til sysselsetting, som bidrar til verdiskaping i landbruket over hele landet.

Landbruk i hele landet er viktig for denne regjeringen. Det har vi vist gjennom aktiv politikk, og derfor ser jeg fram til dagens debatt. Jeg tror det er klokt at Stortinget samles om en debatt og takker interpellanten for å ha satt dette på dagsordenen.

Geir Pollestad (Sp) [13:51:10]: Det hadde ikkje vore meg imot å ha denne debatten i går, dagen før jordbruksforhandlingane starta, men eg respekterer at han vart sett opp i dag. Så trur eg at i diskusjonar mellom folk som er trygge på sin eigen identitet som tilhengarar av jordbruksforhandlingane, vil dei ha noko større handlingsrom før dei set forhandlingsinstituttet på spel. Det er jo slik at dei partia som oftast åtvarar mot at det vil svekkja forhandlingsinstituttet, stort sett er dei som er minst til å stola på når det gjeld å vareta forhandlingsinstituttet.

Eg vil takka for statsråden sitt svar. Det minner meg om at mykje ville ha vore annleis i landbruket dersom ikkje Stortinget tok ansvar våren 2017. Då hadde me ei Høgre–Framstegspartiet-regjering som la fram ei landbruksmelding som var ganske dramatisk. Det var ei melding som tok til orde for å kutta ut velferdstiltaka i landbruket. Det var ei melding som tok til orde for å leggja ned frakttilskotet, at dei kraftfôrbaserte produksjonane skulle finna plasseringa si på marknadsmessige vilkår, trur eg det stod i meldinga. Det betyr at grisene og hønene skal flyttast nærmast mogleg slakteria. Det betyr det. På felt etter felt var det eit oppgjer med berebjelkane i landbrukspolitikken, og det stoppa Stortinget den våren. Det var veldig viktig. Då er mitt råd i samband med jordbruksforhandlingane: Bruk Innst. 251 S for 2016–2017 flittig, for der står det mykje bra, og det er ei tilvising på mykje god politikk som vil gje det som er det viktigaste: eit landbruk i heile landet.

Så trur eg òg det er viktig at ein er bevisst i desse diskusjonane. Ein kan alltid finna nokre tal som går i rett eller feil retning. Eg trur det viktigaste, som eg opplever at statsråden gjer, er at ein erkjenner at det er ein samanheng mellom landbrukspolitikken og dei resultata som ein oppnår. Det er litt for mange som er opptekne av lokale spesialitetar, men dei forstår ikkje at den lokale osten vil det ikkje ha vore mogleg å produsera dersom det ikkje var for at me hadde eit meieri som verka, som dei som ville starta opp, kunne basera seg på. På felt etter felt er det ein samanheng mellom landbrukspolitikk og dei politiske resultata som me ser.

Ein ting som framleis hemmar norsk landbruk, er dei endringane som fleirtalet på Stortinget gjorde våren 2014. Eg håpar at me kan få til ei justering av fleire av dei no i vår.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad 13:54:24: Jeg er enig i at representanten ikke har styrt når denne debatten er kommet. Så mye makt tror jeg ikke han har. Jeg tror det ligger en helt annen plass. Det var bare passende å si det den dagen kravet kom.

Men det fritar oss ikke fra å snakke om den norske modellen. For ja, jeg tror politikk virker. Ja, jeg tror at det partssamarbeidet vi har med jordbrukets organisasjoner, og forhandlingsinstituttet, er en viktig verdi i det norske samfunnet. Jeg vil fortelle hvorfor jeg tror det. Det er ikke så mange år siden vi hadde en krig på Balkan. Da de skulle bygge opp landet etter krigen, ble norsk landbruk spurt om å være med i oppbyggingen av landet. Det handlet om så mye mer enn å bare produsere mat. Det gjorde at norske bønder bl.a. fra Jæren, der jeg og representanten kommer fra, brukte en felles kommunal næringsutviklingsaktør og var i Balkan og var med på å bygge opp landet igjen. Så det å ha et aktivt landbruk handler om å bygge landet, det handler om å bruke ressursene våre, det handler om å se at alt henger sammen med alt. Det handler om å si at vi hadde ikke hatt den største fastlandsnæringen, med alle produksjonene vi har som tilleggsnæringer, som matutviklere og som næringsmiddelindustri, hvis vi ikke hadde hatt et aktivt landbruk. Det mener jeg er grunnleggende for politikken vår.

Derfor var det også sånn at da Kristelig Folkeparti tok et valg om å gå i regjering, var jordbruket en viktig bit. Ja, vi hadde historien fra 2017. Men det er en verdisak også å bruke ressursene i vårt eget land. Når vi ser hvordan verden er, når vi ser utfordringene, når vi hører hva FN ber oss om, har vi ikke noe annet å gjøre, mener jeg, enn å bruke ressursene våre på en riktig måte og legge det til grunn for vårt arbeid i dette.

Jeg har møtt denne næringen gjennom hele pandemien, hver uke. Det er en næring som har vært villig til å stille opp i en situasjon da landet vårt har vært i en krise. Vi har fått økt produksjon fordi vi har hatt stengte grenser. Det gjør at vi har et landbruk som er viktig for beredskapen, men det er også viktig fordi det vil være med og bygge tryggheten for at vi som nasjon skal kunne videreutvikle oss.

Landbruket er en viktig næring for landet vårt, men det er også en viktig næring for selvstendig næringsdrivende, og til slutt har jeg lyst til å si: Jeg tror at den største utfordringen for landbruket vårt etter hvert er at vi skal klare å holde dem som selvstendig næringsdrivende – at ikke alle andre skal bestemme, men at de faktisk skal få lov til å være selvstendig næringsdrivende i vårt land.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:57:44]: Jørn Skoe på Vinstra ønsker å fornye melkeproduksjonen sin. Han har 22 melkekyr og har kontaktet Innovasjon Norge. Men Innovasjon Norge sier nei – Jørn, du er for defensiv, du må skaffe deg større kvote, flere dyr. Det er en helt feilslått politikk, for det som da skjer i praksis, er at Jørn i bunn og grunn til slutt får et valg – enten å avvikle eller å ta på seg større gjeld enn det han som selvstendig næringsdrivende ønsker.

Forrige uke leste vi om Sondre fra Telemark i samme situasjonen. Han driver gårdsmeieri med lokal videreforedling og setring – en type produksjon som alle er for i festtaler, men spørsmålet er om den praktiske politikken følger opp. For per i dag vil ikke Sondre ha tilgang til en fornuftig måte å fornye bruket sitt på, for da vil Innovasjon Norge si nei, du må ta på deg større gjeld, skaffe deg ekstra kvote – som har blitt stadig dyrere de siste årene.

Hvis én selvstendig næringsdrivende skal få støtte med denne politikken, må samtidig en annen ut. Så den enes mulighet blir en annens avslutning. Det vil vi i Arbeiderpartiet ha slutt på. Derfor har vårt landsmøte vedtatt en veldig klar politikk på at denne støtten må forbedres, og den må tilpasses det landet vi er og den naturen vi har. Det vil si 180 grader vekk fra Sylvi Listhaugs sentraliseringspolitikk.

Hvem flere enn Sondre og Jørn er det som vil oppleve positive framtidsutsikter hvis denne politikken med fornuftige investeringer blir en realitet? Jo, det er i hvert fall byggenæring rundt omkring i hele Norges land. For hvilken produksjon er det som kan være så desentral som det melkeproduksjon er? Det er veldig få, om noen, i Norges land.

Derfor er NHO Innlandet veldig positiv til at vi nå får i gang et større opptrappingsvedtak på nettopp å investere i og fornye melkeproduksjonen rundt omkring i hele Innlandet, for det vil gi oppdrag til en lang rekke byggefirmaer, selvstendig næringsdrivende og entreprenører i hele det store fylket. Det fylket er så stort at det er større enn Danmark. Og Danmark leder oss til en landbrukspolitikk som vi ikke skal ha i Norge. For den politikken som Sylvi Listhaug forsøkte å føre, som det ble referert til her i tidligere innlegg, har jo mislykkes i Danmark, og en politikk som gir overdreven og ikke bærekraftig gjeldsvekst i Danmark, vil i hvert fall feile i et land som Norge, med fjord og fjell. Det er en naturlov.

Bakteppet for noe av det såkalte bondeopprøret ligger nettopp i kjernen her når vi snakker om stort opptak av gjeld, for i realiteten er det en del folk som på mange måter er satt i en felle; de har akseptert vilkåret om å ta større kvoter, ta opp større gjeld for å få muligheten til å fornye seg, og på motsatt hånd står ikke inntektene og økonomien i driften i stil med den store gjelden som skal betjenes. Det må være mulig å balansere, for den politikken med sentralisering – den enes død er tilsynelatende den annens brød – vil aldri kunne fungere i lengden, fordi ingen kan oppheve fjord og fjell, ingen kan endre på geografien i landet vårt. Den er som den er.

Guro Angell Gimse (H) [14:02:13]: Vi kan være stolte over det landbruket vi har i Norge i dag. Vi har lavt forbruk av antibiotika, og dyrevelferden er en av verdens beste. Bak disse gode resultatene står den norske bonden, og det er på sin plass å sende en stor takk for jobben de har gjort, spesielt nå under koronaen.

Et landbruk over hele landet er en målsetting mange av oss i denne salen er enig i. Det bidrar til stabil selvforsyning, god beredskap og er et grunnlag for bosetting i distriktene. For å få til det har regjeringen bl.a. styrket kanaliseringspolitikken, og distriktene er tilgodesett gjennom differensierte driftstilskudd.

Vi har også innført et særskilt tilskudd til små og mellomstore bruk. Dette bidrar til landbruk over hele landet. Vi har også lagt til rette for at det skal være lønnsomt å bli litt større i de områdene det er hensiktsmessig, litt større så det er mulig å ta i bruk teknologi som f.eks. melkeroboten, at det blir lønnsomt. Og her er det ikke snakk om størrelser som industrilandbruket i Danmark eller i resten av Europa, det har vi aldri ønsket. Størrelsen må stå i sammenheng med omgivelsene rundt, med omlandet, til spredeareal, f.eks. Det å bli litt større fører mange ganger til at bonden blir mer robust og i større grad kan ta i bruk denne teknologien, som sagt. Det gjør også noe med dyrevelferden å ha en melkerobot, og ikke minst gir det en mer fleksibel hverdag for bonden.

Jordbruket står foran noen utfordringer i tiden framover, og Høyres landbruksnettverk har i dag tidlig hatt et møte med landbruksopprøret, Bondeopprøret 2021. I dag tidlig hadde vi dette møtet, og de ga rørende fortellinger til oss om hvor de opplever at skoen trykker. Alt lar seg nok ikke løse over natta, men vi i Høyre er opptatt av at det skal lønne seg å drive gårdsbruk i Norge. Vi i Høyres landbruksnettverk har foreslått et punkt i Høyres program til høsten om at grunnlagstallene til Budsjettnemnda for jordbruket bør gjennomgås med sikte på at vi skal skape en tillit til grunnlaget for jordbruksoppgjørene i årene framover.

Vi vet at mange bønder har satset og investert, noe som i utgangspunktet er veldig bra, og det viser en framtidstro og et ønske om å holde på med landbruk. Vi må likevel følge med på gjeldsnivået, som flere her har snakket om. Kanskje er det ikke sånn at det alltid er nødvendig å investere timillionervis for å oppgradere fjøsene sine. Vi har sett eksempler på at det er mulig med omlegging i landbruket for en mindre kostnad. Vi kunne nylig lese i Nationen om Kjell Myhrer som driver et mellomstort bruk. Han har oppgradert og modernisert det gamle fjøset sitt ved å tenke kreativt og en del egeninnsats, og dette kom ut med en svært akseptabel kostnad. Dette er en fortelling som gir håp om at vi også kan få til løsdriftskrav i små og mellomstore fjøs, ikke bare i de største. Regjeringen har bidratt til at dette skal være mulig ved å legge til rette for at gårdsbrukene med under 30 kyr kan investere. De tre siste årene har 15–30 kyr vært den vanligste størrelsen på et melkebruk – etter investering – og i 2020 var halvparten av investeringsprosjektene som fikk støtte, bruk under 30 kyr.

Høyre vil følge landbruket tett i tiden framover for å være en garantist for matproduksjon over hele landet.

Karin Andersen (SV) [14:06:52]: Jeg vil starte med å slå fast at det er et politisk ansvar å sikre at vi kan drive landbruk i hele landet. Stortinget og regjeringen har et ansvar for å legge til rette for det, dette kan vi ikke ensidig skyve over til partene i jordbruksoppgjøret. Det er også et ansvar for storting og regjering å sørge for at vi har en miljø- og klimapolitikk som ikke setter naturgrunnlaget på spill, som gjør det vanskelig og usikkert for landbruksnæringen å drive videre. Vi vet at et varmere klima vil føre til bl.a. import av uønskede arter, både insekter og planter, som vil gjøre det vanskelig å drive landbruk i Norge. Vi må ha en landbrukspolitikk som gjør at det alle snakker om, nemlig landbruk i hele landet og å ta vare på matjorda, faktisk er styrende. Det har ikke vært helt sånn de siste årene, og det ser det ut som at flere nå skjønner.

Da man slapp Fremskrittspartiet inn i Landbruksdepartementet, skjedde det noen store endringer som gjorde det som var vanskelig før, verre, bl.a. det vi har sett når det gjelder størrelse og investeringer – under dekke av at bare man blir stor nok, trenger man mindre statlige tilskudd for å drive. Det er dessverre motsatt, fordi gjeldsbyrden i investeringene som må til, blir så stor at den ikke lar seg bære av driften. Det er det som er noe av kjernen i det bondeopprøret som er nå. Det er noen som har fulgt regjeringen fordi man sa at man skulle gjøre dette – de har investert i god tro, og så går det ikke allikevel. Da er det jo utrolig viktig både at vi klarer å berge dem som nå sitter i saksa, og at vi klarer å få snudd denne skuta slik at vi får til de nødvendige investeringene på de brukene vi må ha som er spredt, og som kommer til å være små. Som flere her har sagt, handler det bl.a. om spredeareal, det handler om avstander, det handler om at det er der matjorda ligger.

Jeg har snakket veldig mange ganger fra denne talerstolen om at man har snakket veldig mye om heltidsbonden, og ære være dem. Men det store flertallet vil være deltidsbønder, altså kombinasjonsbrukere, fordi det er mange som er små. Det er ikke sikkert det er bare galt, for det å være en moderne bonde på et stort bruk i dag er ofte en veldig ensom jobb. Det er 30 år alene på traktoren, det. Det er veldig mange som ikke synes at det er en fristende framtid, så det å kunne ha en jobb ved siden av er kan hende det som gjør at man ønsker å fortsette å drive den gården som ikke er så stor at den er et heltidsbruk. Vi er nødt til å ha på plass en landbrukspolitikk som tar hensyn til dette.

Det må også være bedre velferdsordninger. Vi lever i et moderne samfunn, der også de som driver landbruk, trenger å kunne ha ferie, fritid, trygghet ved sykdom, osv. Og så kunne vi ha diskutert det som mer er enkeltheter i dette, men jeg tror at vi med tanke på norsk geografi og norsk matjord er så annerledes at vi ikke kan se til andre når det gjelder dette.

Jeg er helt enig med dem som minner om at vi trenger samvirket, og at samvirket er helt nødvendig for landbruket. Det må vi holde fast på. Det er helt avgjørende at samvirket og tollvernet er på plass. Men det er også viktig å stimulere til småskalaproduksjon, de som driver med spesialprodukter også ut i markedet, for det er kjempeviktig for utviklingen. De driver fram gode produkter og gjør det også mulig å drive god produksjon på noen små enheter – som ikke er så store i dag. Men man er helt avhengig av hverandre.

Jeg vil bare avslutte med å understreke hvor viktig tollvernet er. Regjeringen sitter og forhandler om dette nå. Det er uakseptabelt hvis det skal svekkes framover. Det vil være det farligste angrepet på norsk landbrukspolitikk.

Margunn Ebbesen (H) [14:12:21]: Det er veldig fint med et sånt initiativ for at vi kan få snakke bredt om denne viktige næringen i denne salen. Landbruksnæringen er viktig for Høyre i regjering, og vi har hele tiden vært opptatt av å legge forholdene til rette for et mangfoldig landbruk i hele landet, med muligheter til god drift ut ifra driftsgrunnlag, nettopp som representanten Pollestad fremhevet var viktig.

Det viktigste elementet i landbrukspolitikken er kanaliseringspolitikken. Høyre i regjering har vært med på å forsterke kanaliseringspolitikken og dermed bidratt til å snu den negative utviklingen vi så under de rød-grønne, da grasarealene i kornområdene økte. Med vår politikk har vi lagt til rette for at tyngden av grasbasert husdyrhold skal være i distriktene.

Nå er vi midt inne i vårens vakreste eventyr, jordbruksforhandlingene. Dette er noe jeg slett ikke skal legge meg opp i nå, men det har vært vanskelig ikke å få med seg bondeopprøret. Men jeg registrerer også uttalelsene til lederen i Nordland Bondelag, som tar avstand fra opprøret og heller ber dem om å hegne om forhandlingsinstituttet. Så jeg ønsker bare partene lykke til videre i forhandlingene.

Men et lite tilbakeblikk kan være greit å ha med seg. Ser man hele perioden vi har hatt – de snart åtte årene – under ett, har budsjettstøtten per ku økt to–tre ganger mer for bruk med 15 kyr enn for bruk med 60 kyr eller mer. De siste årene har vi også lagt til rette for at brukene med under 30 kyr kan gjennomføre nødvendige investeringer. I 2020 var halvparten av investeringsprosjektene som fikk støtte, bruk med under 30 kyr. Så vet vi at det er ønske om mer, og det er bra, for det viser at det er en optimisme der ute, det viser at de ønsker å satse, de ønsker å stå på, de ønsker å bygge nytt for å tilpasse.

Jeg opplever at det er en sterk støtte i regjeringen for å opprettholde et variert og godt landbruk i hele landet, nettopp fordi landbruket er viktig for hele landet, for sysselsetting, for bosetting, for aktivitet og ikke minst den aktiviteten det medfører i andre næringer.

Vi husker alle sammen skremselsbildet fra Senterpartiet fra 2013-valgkampen. Det skulle ikke være mulig å få tak i lam til fårikål, det var ikke måte på hva vi ble skremt med. Fasiten viser et helt annet bilde, heldigvis.

Jeg tenker det viktigste vi kan gjøre som politikere, er at vi må fortsette med å framsnakke norsk landbruk. Selv om representanten Pollestad er litt bekymret for at vi bruker denne salen til å framsnakke norsk landbruk, synes jeg det er viktig. Vi har et ansvar for å vise at det er en optimisme der ute, sånn at de som ønsker å satse, også gjør det framover.

André N. Skjelstad (V) [14:15:51]: Ja, det er viktig å ha landbruk i hele landet. Jeg er i den situasjonen at jeg prater ganske jevnlig – hver dag, faktisk – med folk i næringen. Det er for så vidt ganske enkelt, for jeg er en del av næringen selv. Knapt noen næring har vist en sånn type innovasjonskraft de siste 20 årene, men det er selvfølgelig noen skyer som ligger over.

Ministeren sa at 34 pst. av melka fortsatt produseres i båsfjøs, og hvis en teller hvert enkelt båsfjøs, er andelen 57 pst. av det totale antallet melkefjøs. Det er høye, høye tall. Selv om vi kanskje har den høyeste utbyggingstakten i moderne tid, er det selvfølgelig noen skyer over dette, og det er at kapitalkostnaden er rimelig høy. Vi har knapt nok hatt en sånn utbyggingstakt etter Hitraaksjonen. Dette gjør selvfølgelig også at det er noen skyer framover. Hvordan håndterer vi det når vi også vet at nybygging gir et stort utslag med hensyn til strukturering?

Vi er uansett i et marked, og jeg synes det er bra at vi har denne debatten i dag. Selv om inngangen til det er at faglagene nå har levert sine krav i dag, synes jeg det i hvert fall vises en tydelighet jeg ikke har sett før i denne salen her, en veldig tydelighet på en veldig positiv inngang til norsk landbruk.

Så ønsker jeg å ta med en liten ting før jeg fortsetter. I et tidligere innlegg, kanskje for et års tid siden eller noe sånt, har tydeligvis en representant fra Senterpartiet misforstått meg og trodd at jeg ønsket at vi skulle ete såkornet. Nei, det jeg derimot sa den gangen, var at såkorn på mange måter er noe av det viktigste vi har. Hvis jeg derimot skal velge mellom det og å ha beredskapslager på matkorn, mener jeg at vi bør velge å ha beredskapslager på såkorn.

Landbruket er tuftet på fire pilarer, og jeg mener, som flere har nevnt, at kanaliseringspolitikken med tanke på om vi skal ha et landbruk i hele landet, er særdeles viktig. Jeg vil også påpeke at tollvernet er uhyre viktig, for i et land der vi driver nærmest på den arktiske skillelinjen, er det klart at vi har ikke nødvendigvis de samme type forutsetninger som resten av verden til å drive et landbruk. Derfor må vi også ha et sterkt tollvern.

Vi ønsker å ha et mangfoldig landbruk. Jeg var i Finnmark i fjor og var i en del fjøs. Det er offensivt, og det er optimistisk. Samtidig, med det som ligger over, at en ønsker å ta de rasjonelle, nye valgene, er det selvfølgelig sånn at vi også har noen utfordringer, men jeg mener at de utfordringene definitivt er håndterbare. Det er ingen tvil om at bonden vil være løsningen for det grønne skiftet framover. Vi ser at menneskeskapte klimaendringer gjør at vi antakelig har nær sagt grønn ørken i området rundt Middelhavet og Spania i løpet av få år. Derfor vil det være viktig – ikke bare for Norge – å ha en sterk matproduksjon der vi ikke er så utsatt som i den vestlige delen av verden.

Vi har mange fortrinn: trygg mat, god dyrevelferd og lite bruk av antibiotika. Dette tror jeg også vil være et stort fortrinn når vi er ferdige med pandemien. Det kan også gi noen muligheter, faktisk, til å eksportere norsk mat. Vi har en foredlingsindustri som er helt i verdenstoppen. Jeg mener at vi har en bedre tilstand nå enn i 2013.

Når vi skal gjennom dette, er det selvfølgelig også viktig at vi tenker på at vi må kunne rekruttere til næringen, for rekruttering til næringen er viktig framover. Vi ønsker å ha norsk ungdom inn i næringen, og da er det viktig at vi også framsnakker næringen, at vi ikke snakker ned næringen, men derimot sier at her er det muligheter – muligheter til faktisk å være med og levere ren, norsk mat også inn i framtiden. Framtiden kan ikke bare være en robotisering, men derimot at bonden er løsningen også for det grønne skiftet.

Tom-Christer Nilsen (H) [14:20:59]: Når jeg tar ordet nå, er det fordi jeg føler et visst behov for å forsvare Innovasjon Norge. Når det jeg opplever som en av våre egne, altså statens egne, institusjoner og virkemidler kritiseres, tenker jeg at det kan være naturlig å forsvare dem litt.

Det er neppe presist å beskrive det som at Innovasjon Norge krever at man utvider produksjonen betydelig dersom man skal få støtte. Tvert imot er det slik at når en leser kriteriene for å få støtte til investeringer i driftsbygninger av Innovasjon Norge, er det eksplisitt sagt at en gir støtte i en del av ordningene bare for å opprettholde eksisterende produksjon, bl.a. ved eierskifte og generasjonsskifte. I tillegg er det også presisert at man ikke gir støtte til å øke produksjonen i de tilfellene hvor det ikke er behov for økt produksjon i markedet.

Det Innovasjon Norge krever, er at bonden ikke investerer over evne. Det Innovasjon Norge krever, er at de investeringene som gjøres, er lønnsomme, eller i alle fall sørger for at gården er like lønnsom etter at det investeres, som den var før. Det er, slik jeg opplever det, en beskyttelse for bonden. Det er en beskyttelse i de fagfolkene og de erfaringene som ligger i Innovasjon Norge, med tanke på hva som skal til for at en gård skal være lønnsom. Den kompetansen bruker de ved å rådgi bøndene til å gjøre investeringer som er fornuftige. Dermed fungerer Innovasjon Norge som et forsvar mot at bøndene tar på seg uhåndterlige mengder gjeld, ikke som en markedsfører for at bøndene tar på seg for mye gjeld.

Det mener jeg er viktig å understreke her, for her har vi dyktige fagfolk som har bidratt til økt produktivitet og økt lønnsomhet i landbruket gjennom de støtteordningene som de har administrert, som har lang erfaring med å bidra til dette, og som også har god erfaring med å si fra om hvilke investeringer som er fornuftige, og hvilke som ikke er det. Legg merke til det: Det er lønnsomhet etter at tilskudd er trukket fra investeringsnivået. Det betyr at det blir gitt veldig fornuftige råd, og det blir dermed sørget for at bøndene ikke påtar seg noe som ikke er fornuftig når det gjelder gårdsdriften. Så kan selvfølgelig noen velge å gjøre det allikevel. Det må også være lov.

Geir Pollestad (Sp) [14:23:42]: Dette er ikkje den verste debatten eg har høyrt i Stortinget. Eg er jo glad for at mange er engasjerte i landbrukspolitikken og kampen for norsk matproduksjon. Eg er glad for at mange kanskje har litt kort minne om kva eige parti har stått for og kjempa for. Eg tenkjer at med dei signala som er no, skal det vera ei ganske enkel sak for landbruksministeren å få einigheit i regjeringa for å gje jordbruket eit godt tilbod som grunnlag for forhandlingane.

Me må ta det opprøret som er der ute på alvor, for det er reelt, og det famnar alle delar av landbruket. Då vil eg ta leiar i Nordland Bondelag litt i forsvar, for viss ein ser kva han har sagt i Nationen, er ikkje det å ta avstand frå bondeopprøret, det er å ta avstand frå kravet om uravstemming, og det veit eg det er ulike oppfatningar om. Men det grunnleggjande for bondeopprøret er at ein skal få ei beskriving av inntekta som ein kjenner seg igjen i. Det er eit krav som Senterpartiet fullt ut støttar. No vil årets forhandlingar gå etter årets talgrunnlag, men når me behandlar dette i Stortinget, vil det vera mogleg å leggja føringar for neste års jordbruksforhandlingar. Det handlar om ei erkjenning av: Skal me ha eit landbruk i heile landet, treng me ein politikk tilpassa heile landet.

Det er nokre verdikampar me må stå i, og kampen for tollvernet er ein av dei. Alt anna i landbrukspolitikken er eigentleg uviktig viss me sviktar når det kjem til tollvernet.

Det er òg sånn at kampen mot overproduksjon med marknadsregulering er heilt avgjerande. Ein kan gjerne vera for ulike delar av landbrukspolitikken, men det går ikkje an å tenkja seg norsk landbrukspolitikk som ikkje har samvirke, og som ikkje har marknadsbalansering. Det er ein kjempefordel som norsk landbruk har.

Me må ta det utolmodet som er, på alvor. Eg føler at me har eit landbruk som står meir samla enn nokon gong. Pandemien har vist viktigheita av å ha ein nasjonal matproduksjon. Når det gjeld dei rundane me har hatt i Stortinget med tanke på handelsnæringa, der to familiar og eit kooperativ styrer all handel – tre einingar styrer alt med 200 mrd. kr i omsetning, dei tener enorme pengar – må me ta eit oppgjer med den skeivfordelinga. Eg er veldig glad for at akkurat det har landbruksministeren full moglegheit til å gjera noko med denne våren viss ho ønskjer det.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [14:26:59]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt. Jeg har også lyst til å si at inngangsporten, uten å gå inn i detaljer for dette årets jordbruksoppgjør, blir på det grunnlagsmaterialet som partene har vært enige om i alle år fram til nå, og det er et ganske viktig prinsipp. Så kan en spørre om de tallene er gjenkjennbare eller ei. Det er det grunnlaget vi har hatt som utgangspunkt og vært enige om skal være utgangspunktet for årets forhandlinger.

Så er det viktig for meg å si at vi har et landbruk som har både små, store og mellomstore bruk. Det er ikke sånn at alt var bedre før, det var ganske store bruk som ble slått sammen til store fjøs og store enheter også tidligere. Så jeg tror at vi i fellesskap skal tenke at det har vært utfordringer, og det har vært utfordringer over tid når det gjelder det. Det er ikke alt som er smått som er godt, og det er ikke alt som er stort som heller alltid er godt. Det er utrolig viktig å ta med seg. Men vi har en vilje om å ha et landbruk over hele landet med ulik struktur.

Så har jeg også lyst til å si til avslutning at vi har et landbruk som mer enn noen andre – de har skoene på – kjenner når klimaendringene slår inn. Vi i denne salen har mange ganger snakket om 2018 som et eksempel. Det gjorde også at en klarte å få til en klimaavtale med landbruket selv, hvor landbruket har satt seg mål om å gå ned i utslipp. Det mener jeg er en sikkerhet både fordi de tar ansvar, og fordi det er løsningen. Løsningen ligger i at vi har mulighet for å binde CO₂, vi har nesten mulighet for å ha vårt eget naturlige CCS gjennom norsk landbruk. Den kunnskapen og den muligheten skal vi legge for dagen.

Samtidig vil jeg si at norsk landbruk er et av de som er mest framoverlent når det gjelder å ta i bruk teknologi som måler utslipp og måler verdier, og som legger til grunn at en ikke skal sprøyte mer enn nødvendig, som legger til grunn hva slags fôr en skal ha, at en skal ha god avsetning for melkeproduksjonen f.eks. Dette er kunnskap som landbruket er med på å bidra med inn i egen næring. Jeg mener det også er et mulighetsvindu for at Norge kan gå utover egne grenser og vise en måte å drive landbruk på som er bærekraftig for framtiden.

Jeg har tro på norsk landbruk, jeg har tro på den norske modellen, og det skal vi jobbe etter også i framtiden, både som regjering – uavhengig av hvem som sitter der – og i denne salen.