Geir Pollestad (Sp) [14:32:07] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Saka gjeld lokalisering av det samanslåtte GIEK og Eksportkreditt, som har fått namnet Eksportfinansiering Norge, og som regjeringa ønskjer å lokalisera til Oslo. Dette er eit representantforslag frå Framstegspartiet der ein ønskjer å lokalisera hovudkontor og avdelingskontor til høvesvis Ålesund og Bergen.

Eg har lyst til å takka komiteen for samarbeidet om saka, som iallfall til eit visst punkt i prosessen var både godt og fruktbart.

For Senterpartiet er det naturleg at denne typen arbeidsplassar vert lokaliserte utanfor Oslo. Difor har me òg nasjonale retningslinjer som styrer dette. Det går fram av svarbrevet frå statsråden at regjeringa har gjort eit unntak frå desse reglane på grunn av eigenarten og risikoen knytt til verksemda.

Senterpartiet meiner at Eksportfinansiering Norge godt kan lokaliserast på Vestlandet – og bør lokaliserast på Vestlandet – for å vera nærare dei eksportmarknadene som ein skal betena oppe i dette. Eg ser ingen grunn til å gjera unntak frå dei retningslinjene som gjeld knytte til dette.

Så har det vorte hevda at dette er eit feil tidspunkt å flytta det ut på. Ja, men då kan ein jo spørja seg: Var det rett tidspunkt å slå det saman på dersom det var så viktig å skapa ro? Senterpartiet meiner det er mogleg å gjera begge delar, og me må koma oss vidare slik at me kan få ei lokalisering utanfor Oslo av desse arbeidsplassane. Målet er ikkje sjølve arbeidsplassane, målet er at det skal bidra til ytterlegare arbeidsplassar i den maritime næringa og i andre eksportnæringar ved å få Eksportfinansiering Norge nærare.

Når regjeringa fyrst har lokalisert det til Oslo, vil eg gje ros for at ein har sagt at det skal leggjast til Groruddalen. Me har i Senterpartiet òg sansen for å desentralisera arbeidsplassar internt i Oslo. Me meiner likevel at det er andre enn desse arbeidsplassane som er eigna til å lokalisera i Groruddalen. Me ser for oss, og legg fram eit forslag som òg inneber, at ein skal flytta 200 andre arbeidsplassar frå Oslo sentrum og lokalisera dei til Groruddalen. Det har vore ein viktig del av saka å registrera at det framleis ikkje er teke noka avgjerd om kvar desse arbeidsplassane skal lokaliserast.

På bakgrunn av det vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet står bak.

Terje Aasland (A) [14:35:24]: Det er god grunn til at denne saken har fått stor oppmerksomhet. Handelsbalansen har falt med nesten 400 mrd. kr de siste åtte årene, og vi taper markedsandeler internasjonalt hver eneste dag. Vi bruker betydelig mindre ressurser på å fremme norsk eksport enn landene rundt oss, og norske bedrifter opplever et virkemiddelapparat som er lite tilgjengelig, uoversiktlig og i for mange tilfeller ikke treffer det behovet som finnes ute i lokalt næringsliv. Det er en alvorlig situasjon vi sånn sett befinner oss i.

Det er helt opplagt at disse utfordringene er helt avgjørende for om vi finner gode svar på hvor vi skal gå, og hvor vi skal komme. Det er helt ille at regjeringen, som hadde en gjennomgang av virkemiddelapparatet tilbake i 2018, ikke har klart å legge fram en sak, spesielt i en tid hvor vi så tydelig trenger nettopp å forsterke virkemidlene våre, for å oppskalere, skape mer aktivitet, skape mer vekst i Norge, men samtidig legge til rette for mer eksport.

Derfor er det selvfølgelig forståelig at det kommer opp saker som den vi behandler nå, og at den skaper engasjement. De jeg har snakket med nå i berørt næringsliv rundt omkring på Vestlandet, er oppriktig bekymret. De ser et virkemiddelapparat som ikke er nært nok, de opplever et virkemiddelapparat som ikke forstår dem, og de opplever det samme via GIEK og Eksportkreditt som det har vært fram til nå.

Det er selvfølgelig alvorlige signaler i dette. Derfor må vi sørge for at de verktøyene blir bedre og sterkere overfor næringslivet, at de ser næringslivet, at det ikke er som en sa, at det kun er dem som har DNB med på laget, som får garantier via GIEK. Sånn kan det ikke være. Det handler om styringssignalene, retningen og farten som næringsministeren må gi overfor de virkemidlene som faktisk skal hjelpe norsk næringsliv til ikke bare å oppskalere, men også komme ut i verden og få finansiert sine eksportrettede handlinger.

Vi må sørge for at det etableres gode eksportfinansieringsordninger for grønn omstilling, kommersialisering, oppskalering og internasjonalisering langt bedre enn det som er i dag. Det er derfor vi også aksepterte at det er riktig å slå sammen Eksportkreditt og GIEK, nettopp fordi det må bli sterkere virkemidler, virkemidler som er nært de menneskene som jobber ute i bedriftene. Vi må ha tiltak som gjør virkemiddelapparatet for næringslivet mer næringsorientert og kundeorientert, særlig tiltak som kan forenkle og tilgjengeliggjøre virkemiddelapparatet for små og mellomstore bedrifter.

Vi er i en ny tid. Virkemiddelapparatet, Næringsdepartementet, næringsministeren og regjeringen må erkjenne det og tilpasse virkemidlene etter det, nettopp for å imøtekomme det som har vært behovet i denne saken, som ikke først og fremst handler om geografi, men tilgjengelighet og hjelp.

Terje Aasland (A) [14:38:37]: Ja!

Tom-Christer Nilsen (H) [14:38:43]: President!

«Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre. […] Derfor går på dragevinger over havet, over tvilen, atter de Norrønakjæmper mot det store, mot det fjærne.»

Kysten vår er eksport. Slik har det vært, slik er det, og slik vil det være. Vi tenker på Hardanger som nasjonalromantikk, men egentlig er det en eksportmaskin av turisme og av metallindustri. Jeg ser over på Framo, som eksporterer pumper til hele verdens skip, og det sitter en representant fra Austevoll i salen, og vi trenger ikke engang nevne hva de eksporterer av mat til hele verden.

En gang i tiden var garantien et sverd, et skjold og en rask båt. Nå er det fortsatt raske båter, men det er mer finansiell sikkerhet det er snakk om. Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en problemstilling som hele tiden er aktuell: hvordan vi sørger for at statens kompetansearbeidsplasser lokaliseres på en best mulig måte, og hvordan vi sørger for best mulig støtte til vår eksport.

For oss har det vært et viktig mål i denne saken, samtidig som vi også har vært opptatt av den nye organisasjonens rolle som et nav i norsk eksportindustri, gjennom garanti og eksportfinansiering. I tillegg er det også vårt ansvar å sørge for et godt arbeidsgiveransvar og en god prosess. Vi er derfor kommet til at vi nok vil gi forslagsstillerne noe rett. Det er en god idé å vurdere å desentralisere denne nye organisasjonen noe. I en sammenslått organisasjon med ambisjon om å yte enda bedre tjenester og service for vår eksportindustri er det nødvendig å vurdere å lokalisere deler av kompetansen nærmere de deler av norsk eksportindustri som ikke befinner seg i Oslo og Viken. Og med respekt for den eksporten som foregår her: Eksportindustrien vår er nok en mer betydelig andel av næringslivet enn i andre deler av landet.

Vi mener at det vil være bedre både for forståelse og tjenesteyting dersom vi vurderer om den nye organisasjonen kan bli mer desentralisert, representativ og tilstedeværende. Vi ser i mange sammenhenger, ikke minst når det gjelder investeringer, at lokalisering gir forståelse, kontakt gir ideer, og samarbeid kan gi mer eksport og bedre risikoforståelse. Til sammen mener vi dette vil gi bedre tjenester, mer eksport og riktigere risikoavveiing.

Jeg kan forstå at sånne prosesser som vi her ser, kan virke foruroligende på våre ansatte. Det er tross alt folks arbeid og livsopphold vi snakker om. Når vi nå legger til grunn at et betydelig antall arbeidsplasser skal vurderes for å sørge for en større regional tilstedeværelse, må det gjøres i en form som sikrer gode prosesser og trygghet for våre ansatte.

Samtidig har vi en forpliktelse til å sørge for at statlige arbeidsplasser fordeles over hele landet, og derfor kan vi ikke alltid velge enkleste vei. Derfor legger jeg også til grunn at den utredningen vi nå skal gjennom, skal gi et resultat som gir en større regional tilstedeværelse av det nye selskapet, med et betydelig antall ansatte. En sammenslåing bør frigjøre ressurser som gjør dette lettere og gir bedre tjenester til vår eksportindustri.

Sivert Bjørnstad (FrP) [14:41:38]: Grunnlaget for det vi diskuterer her i dag, er, slik jeg ser det, en veldig fornuftig sammenslåing av Eksportkreditt Norge og Garantiinstituttet for eksportkreditt. Å få samlet disse ressursene kan, som også statsråden skriver i sitt brev til komiteen, gjøre tilbudet enklere og mer tilgjengelig for dem som bruker ordningene i dag, og det kan forhåpentligvis gjøre det enklere for andre, nye grupper å ta i bruk tilbudet.

Når vi foreslår at den sammenslåtte etaten, Eksportfinansiering Norge, skal ha sitt hovedkontor utenfor Oslo, handler det i hovedsak om to forhold. For det første har Norge sannsynligvis en av de mest sentraliserte statsforvaltningene i verden. Alle de 16 departementene, svært mange direktorat, underliggende etater, nemnder, vesen, råd, tilsyn og andre offentlige herligheter er plassert i Oslo. Det samme er sentralbanken, forvaltningen av oljefondet, Folketrygdfondet – og også nå Eksportfinansiering Norge, som er foreslått lokalisert til hovedstaden.

Det er ikke måte på hvor mye makt og myndighet som skal konsentreres til én by, til tross for at vettet sannsynligvis er ganske jevnt fordelt utover landet. For de historisk interesserte kan man si at dagens situasjon har klare paralleller til 400-årsnatten. Nå er det ikke til København man må for å få stempel og signatur, men til Oslo. En del av dette forslaget handler altså om å bygge opp nye kompetente, dynamiske og verdiskapende miljøer andre steder i landet enn i Oslo.

For det andre handler dette om at store deler av markedet for den nye etaten faktisk ligger langs kysten. Fire av de seks fylkene med mest eksport ligger på sørlandskysten og vestlandskysten. Samtidig er Rogaland og Møre og Romsdal fylkene som bruker henholdsvis GIEK og Eksportkreditt mest. Nærhet til markedene og kundene trekkes nesten alltid fram som et pre når vi diskuterer næringspolitikk i denne salen. Nå er det plutselig ikke like viktig, nå er det av en eller annen grunn Groruddalen som løftes fram. Jeg har ikke ett vondt ord å si om Groruddalen, det er helt sikkert en fin dal, men noen særlig konnotasjoner til eksportrettet virksomhet gir den ikke. Det gjør imidlertid Ålesund og Sunnmøre med sin maritime klynge, med verft, designselskaper, rederier og utstyrsleverandører. Mye av det samme kan man også si om Bergen og området rundt.

Statsråden og regjeringspartiene vil sikkert si at de ikke ser bort fra at en lokalisering utenfor Oslo kan bli aktuelt på et senere tidspunkt. Det blir det veldig sjelden. Å flytte noe som eksisterer, er mye vanskeligere enn å flytte en ny sammenslått etat. Vi har sjansen nå, det er nå vi må gripe den hvis det skal skje noe. Hvis ikke vil dagens situasjon med hovedstadens makt sementeres ytterligere.

Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag og varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 6 og komiteens tilråding.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:45:08]: No er det reint og fint her framme, det kan eg skrive under på.

Eg vil først takke forslagsstillarane for eit forslag i rett tid. Dette er jo ei tilsynelatande avgrensa sak, men som rører ved store spørsmål. Utgangspunktet er at Noreg taper terreng. Eksportandelen har vore oppe. Handelsbalansen begynner å bli skrikande svak for Noreg. Vi treng å byggje opp ei heilt anna eksportretta verksemd både på næringssida og på støttesida. Vi har blitt samanlikna med andre land, med våre naboland – vi ligg langt etter dei når det gjeld tiltak og støtte til eksport.

Mens dette skjer, ser vi at vi har store moglegheiter i dette landet. Men det er teikn til at industrielle tog no går forbi fordi vi ikkje er raske nok. Vi har ikkje verkemiddel som er gode nok, og som rettar seg mot dei moglegheitene vi har.

Flytande havvind er ein av dei store framtidsindustriane til Noreg og vil kunne få ei avgjerande rolle for alle dei industribedriftene som i dag er knytte til petroleumsindustrien, og som kan få nye moglegheiter innanfor produksjon og utvikling av flytande havvindmøller. Der har ikkje regjeringa vist fram nokon sterke ambisjonar. Dei har vore med på ein pilot. Det regulatoriske arbeidet tar veldig lang tid.

Batteriproduksjon er eit anna område der Noreg har store moglegheiter, men heller ikkje der set regjeringa klutane ordentleg til. Det har vore kritikk av regjeringa for at ein ikkje har deltatt i eit europeisk program, IPCEI, som vil kunne gjere at ein kan direktestøtte dei næringane som er knytte til dette. Der er det allereie etablert eit prosjekt for batteriproduksjon. Regjeringa har valt heller ikkje å delta i det.

På grøn skipsfart har vi lege langt framme på grunn av framsynte vestlendingar og trøndarar som frå fylkeskommunal side tok til orde for å køyre elferjer i innkjøpsrundar, men også på det området, der vi ligg langt framme, ser vi no tendensar til at vi blir tatt igjen, fordi regjeringa ikkje opnar opp for høgare tempo og verkemiddel som gjer at vi kan ta fleire segment inn, fleire båttypar osv.

På område etter område treng vi eksportretta tiltak, og det er på dette feltet Eksportfinansiering Norge, som det no skal heite, vil få ei veldig stor og mykje større rolle. For SV sin del er det avgjerande at dei både blir styrkte, at vi vrir merksemda til Eksportfinansiering Norge over til dei nye, grøne, framtidsretta næringane og industriane og ikkje minst at ein har nærleik til sjølve verdiskapinga. Difor tar vi opp eit forslag i dag der vi ber om ei utgreiing av ei framtidig organisering av Eksportfinansiering Norge der ein ikkje automatisk vel Oslo, men ser utover heile landet og ser kvar det er verdiskapinga faktisk skjer, slik at ein får den nære satsinga som trengst.

André N. Skjelstad (V) [14:48:34]: Først vil jeg takke forslagsstillerne for et særs interessant forslag, som har mange ting ved seg. Det er helt avgjørende at vi også framover satser når det gjelder å få til klimaløsninger for å tette igjen nettopp eksportgapet og styrke virkemiddelapparatet vårt.

For Norges rikdom er bygd på hardt arbeid, et likestilt samfunn og summen av alle gode ideer landets innbyggere har omgjort til verdiskaping. Vi er verdensledende innen en rekke næringer, som bl.a. maritim næring. Olje og gassen har bidratt til å gjøre Norge til et rikt land, men det har også ført til et stort fokus på en enkeltnæring. Vi har ikke måttet diversifisere næringslivet vårt, så vi har heller ikke gjort det før de siste årene. Det har ført til at Norge har et eksportunderskudd uten olje og gassen, og vi tjener mindre penger enn det vi tjener når vi handler med utlandet. De siste 25 årene har vi tapt eksportmarkedsandeler sett i forhold til sammenlignbare land, og sånn kan det ikke fortsette. Derfor satser vi på nye, grønne næringer, og det fungerer.

Norsk fastlandseksport fortsetter å ha en stabil vekst til tross for krevende år med pandemihåndtering og lavere økonomisk vekst nasjonalt og globalt. Eksporttallene har hatt en stabil vekst helt siden 2013. Vi må fortsette å styrke virkemiddelapparatet vårt for å lykkes skikkelig. Derfor var det en god nyhet da næringsministeren annonserte at GIEK og Eksportkreditt ble slått sammen til Eksportfinansiering Norge. Sammenslåingen skal gjøre det enklere for næringslivet å forstå, finne fram i og bruke det offentlige eksportfinansieringstilbudet. I en tid der Norge har et stort behov for å øke satsingen på eksport, er dette bra.

Regjeringen har gjort en rekke grep for å fremme eksport av norske varer. Siste grep var 75 millioner norske kroner til en ny eksportenhet som skal bidra til å koble bedriftene og virkemiddelapparatet sammen med markedsmulighetene i verden. Forslaget vi behandler i dag, handler om lokaliseringen av den sammenslåtte enheten.

Jeg er grunnleggende for utflytting av flere statlige arbeidsplasser og har stått på det over lengre tid, bl.a. da vi i forrige periode opprettet deler av Landbruksdirektoratet til Steinkjer, flyttet Fredskorpset, nå Norec, til Førde, for å nevne noen.

GIEK og Eksportkreditt har hatt svært viktige oppgaver i håndtering av konsekvensene av covid-19-pandemien. Det vil derfor være viktig å gjennomføre den pågående sammenslåingen på en måte som ikke rammer GIEK og Eksportkreditts evne til å være et redskap for eksportbedrifter i hele landet.

Det er imidlertid viktig for meg å understreke at det er viktig med god regional kompetanse og kjennskap til næringslivet. Derfor er det viktig at regjeringen starter et utredningsarbeid med en målsetting om å opprette etablering av sterkere regional tilstedeværelse i nærheten av de viktigste eksportmiljøene rundt omkring i landet.

Eksportfinansiering Norge skal fortsette å bidra til å løfte norsk innovasjon og ny teknologi, som vil bidra til å omstille oss fra den oljeavhengige økonomien til en grønn framtid.

Steinar Reiten (KrF) [14:51:54]: Regjeringen har besluttet å slå sammen Eksportkreditt og GIEK til en ny etat, Eksportfinansiering Norge, som skal være operativ innen 1. juli i år. Sammenslåingen har fått bred støtte i næringslivet, og det er også bred tverrpolitisk enighet om at det er et godt organisatorisk grep. Det vil effektivisere finansielle tjenester til eksportrettet norsk næringsliv.

Samtidig er det et faktum at store deler av næringslivet, maritime næringer spesielt, nå står midt oppe i den verste krisen i fredstid som følge av koronapandemien. I en slik ekstrem situasjon er det avgjørende viktig at det ikke blir skapt usikkerhet rundt rammevilkårene for kapitaltilgang i form av lån, kreditter og statlige garantiordninger til eksportrettede bedrifter.

To forvaltningsorganer med en kritisk viktig funksjon for norske eksportbedrifter skal nå finne sammen og bli én ny, større og mer effektiv organisasjon. Det er i seg selv en krevende prosess, og det er svært viktig at GIEK og Eksportkreditt underveis i prosessen opprettholder sin evne til å være et redskap for eksportbedrifter i hele landet og å administrere flere midlertidige ordninger som følge av pandemien.

Vi tror at en relokalisering som faller sammen i tid med sammenslåing og krisehåndtering, vil kunne medføre usikkerhet rundt kontinuiteten i tjenesteproduksjonen til næringer som er særlig hardt rammet av pandemien. Likevel mener vi, i likhet med komitéflertallet, at det også er et potensial for økt effektivitet gjennom sterkere regional tilstedeværelse for nye Eksportfinansiering Norge.

Vi har merket oss innspill fra næringslivet, særlig på Vestlandet og i Møre og Romsdal, som påpeker fordeler med en desentralisert struktur der Eksportfinansiering Norge får en styrket geografisk tilstedeværelse i regioner som er tyngdepunkt for eksportrettet næringsvirksomhet.

Sparebanken Vest skriver i sitt innspillnotat til næringskomiteen at en desentralisert struktur er fordelaktig for både kapitaltilbydere og låntakere, og at geografisk nærhet mellom finansforetak og næringsvirksomhet letter nettverksbygging og informasjonsutveksling og har dermed en tendens til å redusere transaksjonskostnader og kostnadsbarrierer for kreditt- og kapitaltilførsel.

– Dette er argumenter som vi i Kristelig Folkeparti tillegger stor vekt. Vi er derfor glad for at et bredt flertall i komiteen bestående av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og SV i dag fremmer et forslag der regjeringen blir bedt om å utrede en sterkere regional tilstedeværelse for Eksportfinansiering Norge og komme tilbake til Stortinget med saken.

De samme partiene presiserer i en fellesmerknad at regionkontor er en del av løsningen, og at en dermed kan bygge på mulighetene for å gjøre statlige arbeidsplasser mer stedsuavhengige og lokalisert i tilknytning til de viktigste eksportmiljøene som bruker tjenestene til Eksportfinansiering Norge.

Dette er en klar bestilling som jeg vet blir godt mottatt i både Møre og Romsdal og andre regionale tyngdepunkt for eksportrettet næringsliv.

Statsråd Iselin Nybø [14:54:57]: Regjeringen slår sammen GIEK og Eksportkreditt Norge for å gjøre det enklere for næringslivet vårt og få et mer effektivt eksportfinansieringssystem.

Jeg registrerer at sammenslåingen er blitt tatt godt imot der ute, og at det jobbes for fullt med å få Eksportfinansiering Norge, eller Eksfin, operativt fra 1. juli 2021. Etableringen av Eksfin er en del av vår eksportsatsing sammen med opprettelsen av en ny strategisk eksportenhet. Jeg er glad for at det er stor enighet om viktigheten av eksport for verdiskapingen i Norge.

Debatten om lokaliseringen av Eksfin har skapt et ganske stort engasjement der ute, og det har jeg forståelse for. Eksportfinansieringsordningene er viktige for næringslivet vårt. Innspillene viser at det er mange syn på hvor Eksfin burde vært til stede. Jeg er glad for at flertallet i næringskomiteen er enig i at dette ikke er en prinsipiell sak om statlige arbeidsplasser. For å drive med eksportfinansiering må man kjenne næringslivet godt. Brukerne av eksportfinansiering er eksportører og kjøpere over hele landet og i utlandet. Eksfin må nå ut til både eksisterende og nye brukere og næringer. Det er viktig for å hjelpe norsk næringsliv i omstilling og for å få fram nye eksportbedrifter. Eksfin skal ivareta alle regionene og næringene som til sammen utgjør eksportnasjonen Norge.

Jeg er positiv til å utrede en sterkere regional tilstedeværelse for Eksfin i viktige eksportregioner. Samtidig må vi ha med oss at det nå jobbes iherdig både med sammenslåingen, med å fremme ny eksport og med å følge opp bedrifter med ulike utfordringer. I tillegg forvalter GIEK flere midlertidige støtteordninger. Og virksomhetene har til sammen ca. 140 ansatte. Det aller viktigste er at nye Eksfin driver eksportfinansieringsordningene på en god måte, sånn at vi lykkes med å fremme eksport og verdiskaping i små og store bedrifter over hele landet. Det var viktig før koronakrisen rammet oss, og det er om mulig enda viktigere nå og i årene som kommer.

Sylvi Listhaug (FrP) [15:09:14]: Dette er et godt eksempel på at det å flytte ut arbeidsplasser fra Oslo er fint i festtaler, men når det kommer til stykket, ser det ut til å være mye vanskeligere. Her har man muligheten til å flytte en ny enhet, altså Eksportfinansiering Norge, ut av Oslo. Så velger altså flertallet å legge vekt på byutvikling i Oslo heller enn å ta hensyn til de delene av landet der disse tjenestene i størst grad faktisk blir brukt. Det er jo fra dem som har skoene på, dette forslaget i realiteten kommer. De sier at de trenger denne institusjonen nærmere for at de skal kunne se hvilke behov som er. Det er fint å høre at det sitter én person i Ålesund, og at de er veldig godt fornøyd med vedkommende. Vi synes altså at vedkommende skulle fått langt flere medarbeidere sammen med seg, som kunne vært der i landet hvor dette tilbudet i størst grad faktisk blir brukt.

Så får vi høre at i Ålesund finnes det ikke kompetanse. For noe sludder! I Ålesund har vi NTNU, der har vi Norsk Maritimt Kompetansesenter, som har noe av landets, og kanskje verdens, fremste ekspertise på maritime operasjoner og næringer, og som også omfatter økonomi. Vi har Nordeas fiskeriavdeling. De har hovedsete i Ålesund. Størsteparten av kundene er faktisk i Møre og Romsdal. Av det Eksportkreditt lånte ut i 2019, var halvparten produsert i Møre og Romsdal. I Bergen er Norges Handelshøyskole lokalisert, og det er fagmiljø innenfor økonomi, maritime og marine fag ved Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet. Med andre ord: Det står ikke på kompetanse. Det det står på, er vilje til å lokalisere denne institusjonen der brukerne og kundene faktisk er, der omstillingen og eksporten skjer, og der det er behov for en større forståelse for hvilke behov disse næringene har.

Derfor er jeg skuffet over at Stortinget svikter her. Det er vel og bra å høre på Arbeiderpartiet, som sier at det er en alvorlig situasjon, og at det er alvorlige signal. Men når det kommer til stykket, er man altså ikke villig til å gjøre noe med det. Senterpartiet har gått fra å drive byutviklingspolitikk i Groruddalen til nå å ha kommet seg over til Vestlandet igjen, og det er jo positivt. Men det er skuffende at regjeringen ikke nå bruker muligheten til å flytte ut arbeidsplassene til den delen av landet der den største verdiskapingen skjer, og der kundene til Eksportkreditt, det som nå blir Eksportfinansiering Norge, faktisk befinner seg.

Ruth Grung (A) [15:12:32]: Takk til forslagsstillerne, for her har vi sett et utrolig sterkt engasjement, men vi har også fått innsyn i svakhetene til dagens system.

Dette handler ikke først og fremst om statlige arbeidsplasser, men om å styrke eksportvirkemidlene våre, slik at vi bidrar til både å få fortgang i omstillingen og også til økte inntekter. Endringene skjer raskere enn forventet. Klimautfordringen gir nye muligheter der Norge må klare å posisjonere seg. På mange områder, som CCS, hydrogen, ammoniakk og havvind, er det ikke ferdig utviklede verdikjeder og markeder i dag, og dette stiller helt nye krav også til virkemiddelapparatet, som de må ta inn over seg.

Vi erfarer at regionale finansaktører i vurdering av risiko må samhandle tett på næringene. Det gjelder teknologi og marked, men også nye forretningsmodeller. I tillegg til næringskompetanse må saksbehandlingen bli langt mer effektiv. De store aktørene har større mulighet til å velge andre finansieringsmuligheter, men den muligheten har ikke i samme grad de mellomstore bedriftene i Norge.

Eksport- og finansaktørene etterlyser også en mer framoverlent holdning med tanke på å ta ned nedbetalingstiden der virksomheter har stor klimarisiko, eller å se på tilpasninger av regelverket ut fra ulike sektorers utfordringer eller hvordan ulike EU-land bruker tilsvarende støtteordninger. Det er også en økende frykt for at mer utenlandsfinansiering vil medføre at også teknologi blir eksportert ut av landet vårt.

Vi har også fått innsyn i at 60 mrd. kr av GIEKs utestående lånegarantier på totalt 91 mrd. kr er svært risikoutsatt for tap. Dette er fellesskapets verdier. Vitner dette om at man har et godt kreditthåndverk med tanke på bruk av offentlige midler i dagens system? Det er en fordel å få etablert noe nytt på Vestlandet som er tilpasset de store eksportnæringene som også har potensial i det globale markedet for grønn omstilling.

På Vestlandet har vi maritime, fornybare næringer, CCS, sjømat, havvind, prosessindustri og også møbelindustri, som alle er dominerende hos oss. Vi har derfor store forventninger til at regjeringen utreder det de nå har sagt, og at det skjer relativt fort. Det gjelder å få en nærmere tilknytning til de lokale næringsområdene, hvor det er mye eksport, men også fortgang i det nye forslaget om å opprette en ny enhet for å styrke norsk eksport, slik vi så i pressemeldingen her 19. mars.

Det betyr mye at vi klarer å øke eksportinntektene, at vi klarer å være framoverlent. Vi har utfordringer både med klima og – ikke minst – med å sørge for økt verdiskaping og mer sysselsetting i hele landet, og da må vi handle raskt.

Helge André Njåstad (FrP) [15:15:45]: Eg håper at flest mogleg har fått sjansen til å lesa eit glimrande innlegg av administrerande direktør Marit Warncke i Bergens Næringsråd og leiar Siv Remøy-Vangen i Maritime Bergen i E24 i dag, som fortel kvifor dette forslaget som me i Framstegspartiet har fremja, er eit forslag dei heilhjarta støttar opp om. Det er av fleire grunnar, bl.a. at næringa treng nokon som er nærmare og forstår næringa betre enn i dag. Dei peikar på viktigheita av at me må få meir eksport ut av Noreg, at me sakkar akterut i forhold til OECD-landa, av dei Danmark og Sverige, og at dette forslaget frå Framstegspartiet er riktig. Eg håper alle les det, spesielt Arbeidarpartiet, som no sit på vippen og kan stemma subsidiært for eit forslag i salen og sørgja for at alt håp ikkje er ute med voteringa i morgon.

Så får denne debatten alltid ein snev av utflyttingselement i seg. Då begynner eg å tenkja tilbake på dei gode åra mellom 2013 og 2017, då me hadde ei populær regjering med Høgre og Framstegspartiet, som var oppteken av å lytta til Stortinget på ein heilt annan måte enn dagens regjering. Den gongen var Venstre eit heilt anna parti enn i dag.

Når me høyrer næringsministeren i dag og minnast korleis representanten Skjelstad snakka om å flytta Landbruksdirektoratet ut frå Oslo og til Steinkjer, er det heilt utruleg at det kan vera same parti fire år etterpå. Me sat då i regjering og var opptekne av å ha eit godt samarbeid med Venstre og Kristeleg Folkeparti i Stortinget. Når dei kom med gode forslag, vurderte me dei seriøst, og me strekte oss langt for å koma Venstre i møte. Difor gjekk regjeringa med på flytta Landbruksdirektoratet til Steinkjer. Me flytta statlege arbeidsplassar til Førde og til Bodø, og me syntest det var ein god politikk. Det var ein heilt naturleg politikk.

Eg er difor skuffa over at regjeringa som Venstre no er ein stor del av, ikkje møter Framstegspartiet på same måte og ikkje strekkjer seg for å finna løysingar i lag med oss for å gje Stortinget moglegheita til å påverka politikk som dette.

Spesielt når det er snakk om å etablera ei ny eining, har ein ei historisk moglegheit til faktisk å plassera ho utanfor Oslo. No har ein tenkt å flytta ho internt i Oslo, til Groruddalen. Eg har ikkje noko vondt å seia om Groruddalen, noko heller ikkje representanten Bjørnstad hadde, men eg har no køyrt rundt i Groruddalen, og det nærmaste eg finn noko som minner om maritime næringar, er jo Bislett Kebab, som har ein sjømatburgar. Det var det nærmaste eg fann. Er me på Vestlandet og i Bergen, finn me finansmiljø, me finn DNBs hovudkontor for eksport, og me finn Nordeas hovudkontor. Me finn enormt med næringar som matchar dette tilbodet. Difor hadde eg håpt at anten regjeringspartia eller Arbeidarpartiet hadde vurdert å stemma subsidiært, sånn at me får ei moglegheit til å fatta ei god avgjerd om å flytta dette til Vestlandet.

Camilla Strandskog (H) [15:18:50]: Denne saken har skapt mye debatt – lokalisering av statlige arbeidsplasser gjør ofte det. Sånn er det også i denne saken. Det er flere hensyn som skal veies opp mot hverandre. Det er nærhet til industrien, rekruttering av kompetanse, utflytting av arbeidsplasser og fagmiljø. Ikke minst er det hensynet til dem som jobber der.

Fordi det er mange hensyn som ofte kan være motstridende, bør man gjøre en grundig utredning av lokaliseringen og ikke vedta det i forbindelse med et Dokument 8-forslag. Det at disse to etatene nå står midt i en sammenslåingsprosess, forsterker argumentet om å utrede utflytting mer grundig. Det er på ingen måte gitt at de som jobber der i dag, blir med på et eventuelt flyttelass. Det er ikke en gunstig situasjon for norsk næringsliv at disse etatene får en massiv kompetanselekkasje midt i den prosessen.

I tillegg står vi midt i en pandemi og en krevende situasjon for norsk næringsliv. Dette er ikke tidspunktet for å miste sårt tiltrengt kompetanse. Det er faktisk svært lite som tilsier at vi bør vedta en utflytting av det nye Eksportfinansiering akkurat nå.

Så kan man mene mye om hvor det nye Eksportfinansiering skal ligge i framtiden. GIEK og Eksportkreditt har i dag til sammen 140 ansatte, som forvalter omtrent 130 mrd. kr. De har bygget seg opp et solid kompetansemiljø, spesielt innen finans. Jeg registrerer at det er mange stemmer som vil ha det til Vestlandet. Selv mener jeg det er sterke argumenter for at det bør ligge i Oslo. Finansbransjen står sterkest her, og det er ikke like enkelt å bygge opp tilsvarende miljø andre steder.

Så ser jeg at flertallet vil utrede en sterkere regional tilstedeværelse for Eksportfinansiering. Det tror jeg er lurt. Samtidig må vi huske på at Eksportfinansiering er til for hele landet. Selv om Vestlandet er den største eksportregionen, med Oslo på en annenplass, er ikke nærhet til kundene nødvendigvis det eneste argumentet. Eksportfinansiering må jobbe tett på disse regionene, men de må også være mer til stede i deler av landet som kanskje ikke er like store kunder i dag, men som har potensial til nettopp å bli det.

Helge Orten (H) [15:21:21]: Når denne diskusjonen har blitt løftet opp fra næringslivet i Møre og Romsdal og også andre plasser på Vestlandet, er det fordi en ser verdien av en sterkere regional tilstedeværelse av virkemiddelapparatet og det sammenslåtte GIEK/Eksportkreditt, Eksportfinansiering Norge. Det er argumentert med alt fra å flytte hele organisasjonen ut til å regionalisere hele organisasjonen til en mer sammensatt modell der en har en sterkere regional tilstedeværelse for Eksportkreditt/GIEK.

Jeg tror det vil være bra nettopp for å utvikle Eksportkreditt/GIEK, eller Eksportfinansiering Norge, at vi sørger for å få en sterkere regional tilstedeværelse. Det er viktig med nærhet til de eksportrettede næringene. Det er viktig med nærhet til der ting skjer. Vi står nå midt i en veldig krevende prosess for mange av disse næringene. Vi skal gjennom koronapandemien, og vi skal ut av koronapandemien på en god måte. Vi har et næringsliv som vil møte mange av de utfordringene i etterkant av denne pandemien. Det vil kreve stor omstilling for veldig mange. Vi skal gjennom en grønn omstilling og over på lav- og nullutslippsløsninger. Nettopp i disse prosessene vil det være nødvendig med et virkemiddelapparat som skjønner næringslivet, som skjønner de utfordringene som næringslivet står overfor, nettopp for å tilrettelegge for at det kan skje på en så god måte som mulig.

Derfor mener jeg det er utrolig viktig at Eksportfinansiering Norge finner en organisasjonsform som gjør at de kommer nærmere de eksportrettede næringene. Derfor tror jeg også det er fornuftig å ha en grundig og skikkelig utredning av det som et flertall nå stiller seg bak, nemlig hvordan vi kan sørge for en sterkere regional tilstedeværelse for denne sammenslåtte organisasjonen.

Som sagt, det handler ikke primært om utflytting av statlige arbeidsplasser, selv om det også er et godt poeng i seg selv. Det handler primært om å utvikle organisasjonen til å bli noe bedre og enda mer tilrettelagt for det næringslivet en skal betjene, enn det vi ser i dag.

Det er veldig mange gode grunner til at det kontoret på én i Ålesund bør bli større, og som representant for Møre og Romsdal har jeg lyst til å legge inn et godt ord for det. En veldig stor del av de eksportrettede næringene finner vi i vårt fylke. Vi er utrolig avhengige av dem. De nye arbeidsplassene skapes innenfor de eksportrettede næringene i Møre og Romsdal. Derfor mener jeg at Ålesund er et veldig godt utgangspunkt når vi skal vurdere en mer regional tilstedeværelse for Eksportfinansiering Norge. Det tror jeg nok utredningen også vil vise, når den dag kommer.

Geir Pollestad (Sp) [15:24:30]: Av dei mindre viktige tinga i dette med at ein har slått saman Eksportkreditt og GIEK og danna Eksportfinansiering Noreg, er at komiteen har gjeve ros for namnevalet, som er både jordnært og forståeleg. Då er det litt frustrerande å høyra statsråden stå her på talarstolen og kalla dette for Eksfin. Det er openbert her at når ein har eit namn som er forståeleg, må statsråden finna på ei forkorting som er komplett uforståeleg. Det er å ha angst for klarspråk, og det bør ein ikkje ha.

Eg er òg glad for at Framstegspartiet har gjort det så tydeleg at dei vil støtta forslag nr. 6, frå Senterpartiet. Det viser at det er bevegelse i denne saka. Det er mogleg å få eit fleirtal for dette.

Rogaland Arbeidarparti har vore veldig tydeleg på at dei støttar ei utflytting til Vestlandet. Då håpar eg at dei utøvar press sånn at stemmegjevinga til Arbeidarpartiet vert prega av dette.

I Høgre kokte det, det var elleville tilstandar – Sveinung Stensland i Rogaland, Helge Orten i Møre og Romsdal, det var ikkje måte på kor håplause Senterpartiet var i denne saka. Men når me føreslår å flytta Eksportfinansiering Noreg til Vestlandet, stemmer dei imot. Då stemmer dei imot.

Eg meiner det er viktig å sjå på kva folk seier i media, når dei kan laga spel og spetakkel med hjelp av kommunikasjonsavdelingar som vert større og større, og på kva dei stemmer i denne salen. Det er når me skal votera over dette at me har moglegheit til å avgjera korleis me skal få dette på plass. Det er ikkje når ein lagar spel i pressa at dette vert avgjort. Det er ikkje når fylkeslaga har sine utspel at dette vert avgjort. Det er når partigruppene stemmer. Sånn det ser ut no, er det mogleg, viss Høgre eller Arbeidarpartiet ønskjer det, at forslag nr. 6, frå Senterpartiet, faktisk får fleirtal.

Så vil eg understreka at Senterpartiet har lagt inn fleire forslag som skapar den rette balansen mellom by og land. Det er me som klarar den vanskelege balansen. Korleis skal me vareta å flytta arbeidsplassar ut i utkantane av Oslo samtidig som me byggjer opp industrien på Vestlandet? Det klarar våre forslag, og det er det som ligg på bordet i saka no.

Engasjementet har vore stort, og eg har lyst til å gje veldig ros til næringsforeiningane i maritime miljø langs kysten. Det er rørande vakkert å høyra at næringsforeininga i Bergen seier at det viktigaste ikkje er at desse arbeidsplassane kjem til Bergen, det viktigaste er at dei kjem til Vestlandet. Det er det dette handlar om. Det handlar ikkje om dei 140 arbeidsplassane, det handlar om betydinga for resten av det eksportdrivne næringslivet.

Jon Georg Dale (FrP) [15:27:39]: Etter å ha høyrt denne debatten er det vanskeleg å vite heilt kva ende ein skal begynne i, men det slo meg det Ivar Aasen ein gong har skrive: «Nei, vesle vitet det rekk ikkje til, ei tru må stydja oppunder.» Det er antakeleg den same trua som pregar fleirtalet i denne saka når ein her står og feirar at ein skal få det ein definerer som ei grundig utgreiing. Det er den typen utgreiing som følgjer med om ein held seg til dei statlege retningslinene for lokalisering av arbeidsplassar – som regjeringa aktivt har valt vekk, som Stortinget kunne ha korrigert kursen på i dag, men som òg Stortinget aktivt vel vekk. Det er ikkje anna enn nytale fleirtalet prøver seg på i dette.

Det er prisverdig at regjeringa er bekymra for korleis brukarane skal råkast av ei eventuell utflytting av arbeidsplassar, som kunne ha vore med på å styrkje kompetansemiljøa i privat sektor der ute der dei allereie ligg. Men brukarane er ikkje redde for det. Dei som er avhengige av tilgang til denne kapitalen for å fortsetje med å utvikle sine bedrifter, er ikkje dei som går på barrikaden og seier at vi for all del må behalde kompetansemiljøet i Oslo. Tvert imot: Det er dei som først og fremst seier at med å flytte dette tettare på brukarane, tettare på bedriftene i privat sektor, ja, så kan ein ikkje berre få meir kompetanse og forståing i verkemiddelapparatet for korleis privat sektor fungerer, men ein kunne fått til å styrkje heile grunnlaget for f.eks. dei maritime klyngene på Vestlandet.

Alle desse argumenta som vert brukte mot dette forslaget, har eg sett før i kvart eit spørsmål om utflagging. Forskjellen på då og no er at regjeringa har lagt dei til sides og halde seg til sine eigne retningsliner – som ein så aktivt vel vekk i dag.

Det er eit paradoks når brukarane er villige til å ta risikoen, medan regjeringa og Arbeidarpartiet er meir opptekne av å drive byutvikling i Groruddalen – samtidig som ein prøver seg på at ein gjer dette av omsyn til bedriftene. Det er ein form for dobbeltkommunikasjon som ikkje står til truande.

Dei eksportretta næringane langs heile vestlandskysten hadde hatt godt av eit verkemiddelapparat som i større grad forstod utfordringane f.eks. når heile eller store delar av flåten ligg til kai, og som tydelegare evna å justere kursen undervegs, noko som også gjorde at ein fekk bygd eit større fagmiljø. I dag spelar Stortinget vekk mogelegheita til å oppnå akkurat det, med ein argumentasjon som ikkje står seg i tre sekund eingong.

André N. Skjelstad (V) [15:31:07]: Dette er på mange måter to debatter i én. For å bruke litt tid på den første, om Eksportfinans, er jo det på mange måter grunnlaget for at en nettopp ønsker å satse på det representanten Dale var innom i stad – å sikre at den maritime næringen på kysten faktisk har de mulighetsrommene, og at en ikke begynner å stokke om på det midt i en pandemi. Det gjelder både i en pandemi som er vedvarende, der skip ligger til land, og også hvordan vi skal håndtere dette etterpå. Det har i hvert fall vært min inngang for ikke å stresse det som er sak nummer to i dette, som jeg hører at ikke minst representanten Njåstad vektlegger voldsomt.

Det er ingen tvil om at jeg er særdeles for en generell utflytting i hele landet, ut fra en godfotstrategi som går ut på følgende: å stykke opp der en har eksisterende gode fagmiljøer og eksisterende næringsliv i tilknytning til det. Da blir det litt søkt for meg at representanten Listhaug sier at dette er byutvikling og argumenterer for at det er byutvikling. Nei, for når en ikke gjør noe akkurat nå, er det jo nettopp med tanke på de næringene som sliter. Det er først og fremst som det representanten Grung tok opp.

Jeg skal være den første til å være med på å flytte på ting, for jeg mener at en er nødt til å ha regional tilstedeværelse av statlige arbeidsplasser. Men det er altså ikke en motsats til det næringsministeren sa, selv om man ønsker å tolke det i den retningen.

Jeg må få lov til å si at det er særdeles interessant at representanten Pollestad har en liten belæring for oss om spill. Ja, jeg lyttet med ganske stor interesse til særlig representanten Pollestad, som er oppnavnet på spill, for her har vi jo en ekspert som kan det meste om det. Altså, det er jo nettopp det vi ikke ønsker.

Hva var det Senterpartiet i regjering fikk til av utflytting? Det var Veterinærinstituttet fra Oslo til Ås – tre mil. Når vi har holdt på med dette, har vi fått til langt flere. Jeg skal ikke repetere det. Jeg kunne tatt med noen ekstra. Det er langt flere arbeidsplasser som er flyttet ut fra osloområdet med dagens regjeringspartier og også den gangen med Fremskrittspartiet. Da var svaret at vi var nødt til å ha en skikkelig utredning av hva vi skulle flytte, og det hadde vi.

Terje Aasland (A) [15:34:30]: For å starte litt med det politiske spillet: Det er vel noen her som kanskje ikke burde tatt akkurat de ordene i sin munn. Da kan vi henvise til Senterpartiet, som stod i Groruddalen – Oslo Senterparti ville ha det til Groruddalen, og der var visst også Senterpartiets leder og understøttet akkurat det prinsippet. Etterpå har de tenkt på byutvikling gjennom denne saken med hensyn til Groruddalen. Er det noen som liksom lager et politisk spill av det, er det Senterpartiet.

Jeg syns det er synd at Fremskrittspartiet, som har vært forslagsstiller her nå, tar et debattnivå som snakker om byutvikling i Groruddalen og kebabsjappa oppe på Bislett. Det er ikke det det handler om. Dette handler om å gjøre virkemidlene og eksportfinansieringen bedre og sterkere. Det har kommet veldig tydelig fram gjennom denne debatten at situasjonen ikke er tilfredsstillende. Det bør næringsministeren merke seg. De må tettere på de små og mellomstore bedriftene. Det er en ny tid. Den olje- og gassindustririsikoen som har vært tatt og blitt fokusert på Vestlandet – det er en ny tid. Vi skal gjøre noe annet framover, vi skal eksportere noe nytt. Da må de nærmere på SMB-ene. De må ha mer kunnskap om de nye mulighetene som ligger ikke minst på Vestlandet, men også andre steder i landet. De må jobbe sammen med lokale finansieringsinstitusjoner, inkludert sparebankene. Vi må på en måte underbygge den floskelen som ligger der nå i dag, og som kanskje er reell, at hvis ikke man har DNB ved sin side, får man ikke garantert for eksportfinansieringen sin. Sånne type heftelser kan selvfølgelig ikke Eksportfinansiering Norge heftes med. Det er alvorlig, vi må gjøre noe med det.

Så må de jobbe raskere. Jeg hører om månedsvis med beslutningstid fra GIEK og Eksportkreditt. Det nye selskapet må være raskere på ballen, og det må være enklere å komme til bordet. Jeg syns flertallets innstilling her egentlig er veldig klok. Den er veldig tydelig på at vi skal utrede en sterkere regional tilstedeværelse for Eksportfinansiering Norge. Arbeiderpartiet kan godt konkludere nå med at vi skal ha det, ut fra det vi allerede vet, men det må utredes og settes i et ordentlig system. Vi er de første til å slutte opp om det fordi det betyr noe.

Jeg vil understreke at de øvrige virkemidlene for næringslivet – Innovasjon Norge, Siva, Forskningsrådet, Enova – også bør ha et sterkere regionalt fokus i fortsettelsen. Det handler om oppskalering, gi næringslivet flere muligheter før de går på eksport, og før de trenger eksportfinansiering. Det er det som gir selve grunnlaget for at en til slutt trenger eksportfinansiering.

Denne saken er viktig, og det er viktig at en ikke prøver å lage retoriske spill ut av dette på en måte som ødelegger hele saken og det som har vært uttrykt veldig tydelig fra vestlandsnæringene i denne sammenhengen.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:37:56]: Det er en første gang for alt: Det er første gang jeg er helt enig med representanten Aasland i hele innlegget hans.

Høyre er for utflytting av statlige arbeidsplasser. Det har vi også vist. Jeg har lyst til å nevne tre ganske nylige eksempler: valgtilsynet, forbrukertilsynet og dagligvaretilsynet. Alle disse er nye. Det er altså forskjell på å flytte og å opprette. Jeg synes også representanten fra Fremskrittspartiet, Jon Georg Dale, sa det ganske greit: Det handler om å bygge kompetanse, og det tar tid. Det er en prosess som må gjennomgås, og man kan ikke gjøre dette i et Dokument 8-forslag.

Jeg har lyst til å dvele litt ved fordelene med å jobbe i staten. En av de store fordelene med å jobbe i staten er nettopp trygghet. Ja, vi skal endre, vi skal effektivisere, vi skal til og med flytte, men man skal slippe å stå og pusse tennene sine tirsdag 12. januar og høre på nyhetssendingen kl. 7 at arbeidsplassen skal flyttes fordi noen har fremmet et Dokument 8-forslag. Det er ikke sånn vi utøver arbeidsgiveransvar i staten.

Og det er ikke, som Senterpartiet var inne på, en desentralisering. Det er i beste fall en resentralisering. Både Ålesund og Bergen er definitivt sentrale områder. Det kan godt hende at vi ender opp der til slutt, at det skal være der en gang, men aller først skal vi utrede, så skal vi bygge disse kompetansemiljøene, som også forslagsstillerne selv var inne på, så må man ha en skikkelig prosess, og så får vi se hva resultatet blir etter hvert. Det er ikke sånn at når vi voterer i morgen, setter vi et punktum for dette. Dette er en prosess som kommer til å gå over lang, lang tid. Men å røske opp et kompetansemiljø i Oslo nå, når man kanskje står i en av det vanskeligste fasene på mange, mange år, er nok ikke det næringen ser for seg. Jeg tror nok de tenker noe mer langsiktig, og jeg tror også de kan leve godt med det som blir resultatet av voteringen.

Vi ser også hvordan en sånn prosess blir helt håpløs når den ender som et Dokument 8-forslag. I dette Dokument 8-forslaget ligger det inne vurderinger om man skal flytte – tenk på et tall – 200 arbeidsplasser opp til Groruddalen. Man vet ikke hvilke, man vet ikke når, man vet ikke hvordan. Det står også i dette forslaget at man skal plassere NRK på Økern.

Det er ikke sånn vi skal holde på. Dette må gjøres ordentlig.

Jenny Klinge (Sp) [15:40:29]: Lokalisering av statlege arbeidsplassar er eit viktig tema i seg sjølv, kvar desse arbeidsplassane skal liggje med dei ringverknadene dei skaper for busetjing og aktivitet lokalt. Når det gjeld denne saka om samanslåing mellom GIEK og Eksportkreditt, er det ein veldig viktig dimensjon i tillegg. Innimellom er det hipp som happ om eit direktorat eller eit hovudkontor ligg her eller der, men når det gjeld finansieringa av eksportnæringane våre og av eksporten, er det ikkje likegyldig. Det er ein opplagd fordel om det miljøet som skal hjelpe og stimulere til meir eksport, held til der mange av dei eksportretta næringane held til.

Vestlandet ropar slik sett på å få lokaliseringa av Eksportfinansiering til seg, frå no av kalla Eksportfinans. Sjølv kjem eg frå Møre og Romsdal og veit at Ålesund er eit opplagt godt alternativ som må vurderast saman med andre moglege lokasjonar. Derfor er eg glad for at Senterpartiet heilt tydeleg seier at vi vil plassere nye Eksportfinans til Vestlandet.

Det eg reagerer på, er at Høgre har brukt meir tid på å harselere med Senterpartiet sitt standpunkt enn på å bestemme seg for å leggje dette miljøet til Vestlandet. Vi får altså ikkje fleirtal for ei lokalisering på Vestlandet. Det vi i Senterpartiet legg mest vekt på, i tillegg til vårt klare standpunkt om å leggje Eksportfinans til Vestlandet, er at Groruddalen, dersom vårt framlegg hadde fått fleirtal, sjølvsagt måtte ha fått tilført statlege arbeidsplassar i same storleiken som Eksportfinans. Sentrum–periferi-tankegangen er like haldbar i Oslo fylke som den er i Trøndelag eller Vestland fylke.

Viktige næringar som bidreg til å finansiere velferda vår med den verdiskapinga dei står for, fortener dessutan politikarar som forstår at dynamikken mellom næringane og finansieringsmiljøa har mykje å seie for kor vellykka dette blir framover.

Nils T. Bjørke (Sp) [15:42:38]: Dette kunne ha vore ei god sak for maritime næringar, ikkje minst på Vestlandet. Her ber faktisk næringa om utflytting. Finansinstitusjonane deira ber om det same. Dei meiner at det hadde gjeve eit tettare samarbeid, enklare avgjerdsliner og at ein hadde klart å fornya seg etter kvart.

Når ein høyrer representanten Strandskog argumentera for at dette ikkje er bra, vert eg endå meir skeptisk. Ein klarer å seia at ein har ikkje finansielt miljø til å klara dette andre plassar enn i Oslo, at det at desse skal betena heile landet, tilseier at det må liggja her.

Når ein høyrer både Høgre og Arbeidarpartiet fortelja om kva som ikkje fungerer, og kva som skulle vore gjort, skulle ein tru det var ganske greitt å gå for desse forslaga. Når ein snakkar om at ein kan ikkje gjera dette over natta, er det ikkje det som står verken i forslag nr. 6 eller 7, frå Senterpartiet. Det står faktisk at ein må venta til ein får gått igjennom og gjort det ferdig, men at ein bestemmer seg for kvar det skal liggja. Ein ber «regjeringen utrede og velge en modell og lokalisering på Vestlandet for Eksportfinansiering Norge som best tjener eksportmiljøene langs kysten og i landet for øvrig.»

Det burde gå for alle om ein verkeleg meiner det ein har sagt i dag om den endringa.

Og forslag nr. 7:

«Stortinget ber regjeringen avvente sammenslåingen av GIEK og Eksportkreditt Norge til det anses forsvarlig ut fra koronakrisen å velge en løsning for lokalisering av hovedkontor utenfor Oslo i tråd med lokalisering av statlige arbeidsplasser.»

Her er det ansvar, men samtidig ein tydeleg beskjed. Det er synd at ikkje fleirtalet vil vera med på det.

Tom-Christer Nilsen (H) [15:44:43]: Jeg er klar over at det er et retorisk virkemiddel å forsøke å feilsitere det folk sier, men jeg synes ikke det tjener denne debatten. Vi har sett noen eksempler på det – nå sist. Det var ikke det representanten Strandskog sa. Da bør en høre bedre etter.

Vi har nå opplevd et par representanter fra Senterpartiet gå opp på talerstolen og framholde sitt klare standpunkt. For oss som har fulgt med på både det kommunikasjonsmessige, for å bruke Pollestads uttrykk, og det skriftlige i saken, er ikke det så tydelig.

Jeg vet ikke hva som har foregått på bakrommet i Senterpartiet, det kommer jeg aldri til å vite, men at det har foregått ting, er det ingen tvil om. For vi som har fulgt dette, har sett et parti som i første omgang var helt for utflytting fra Oslo, uten noen betingelser og gjenytelser. Deretter, i Avisa Oslo noe senere, er de imot å flytte ut av Oslo fordi en tidligere Arbeiderparti-representant, nå Senterparti-representant, hadde vunnet diskusjonen – og da for å flytte til Groruddalen. Så har de senere vært imot å flytte til Groruddalen, men for å flytte ut av Oslo med en Grorud-kompensasjon på 200 ikke-definerte, men helt sikkert statlige arbeidsplasser fra en eller annen udefinert kilde ett eller annet sted i Oslo, som ikke er Groruddalen. Det er helt tydelig, helt klart, tindrende klart, klart som blekk.

Jeg tør en påstand og et spørsmål. Det hadde jo vært greit å antyde hvilke 200 arbeidsplasser dette dreier seg om, og hvilke 200 statlige arbeidsplasser Senterpartiet mener ikke er egnet å flytte til en annen del av landet, altså ikke egnet til å flytte ut av Oslo, men egnet til å flytte innad i Oslo. Jeg er spent på det, for det skal jo være en prosess. Jeg kan godt kalle det som er beskrevet her, en prosess, men jeg vil nesten tørre å kalle det en modus operandi som er tydelig. Vi har sett ganske mange ganger at dette partiet har gitt helt forskjellige versjoner av egen politikk i forskjellige media og forskjellige steder. Det som er verdt å merke seg med akkurat denne, er at alt det refereres til, kommer fra samme kilde – og det er for så vidt en prosess det også.

La meg understreke: Vi har noen forventninger til Eksportfinansiering Norge, og jeg må innrømme at akkurat der er jeg litt enig med saksordføreren, som nå kommer etter meg med sin ubegrensede taletid. Jeg trodde nesten at statsråden snakket om ex.phil når hun snakket om Eksfin – det får hun tilgi. Jeg har tre forventninger: Det skal bli bedre for eksportindustrien – et bedre tilbud gjennom et mer framoverlent selskap, som f.eks. lærer av deres tyske motpart, som aktivt oppsøker prosjektene, og som faktisk vant et prosjekt med et norsk selskap som skal drive ferge i Middelhavet. Jeg forventer et selskap med en mer diversifisert portefølje, og jeg forventer et selskap som er til stede i større grad og flere steder i Norge, slik flertallsinnstillingen i denne saken legger til grunn.

Geir Pollestad (Sp) [15:48:04]: Eg har ingen ambisjon om å rydda opp i den forvirringa som openbert låg i førre innlegg, men eg har lyst til å peika på det som denne saka eigentleg handlar om. Då er det, meiner eg, ei moglegheit, for mange har i dag vore opptekne av at ein skal greia ut, mange har vore opptekne av at ein skal velja lokalisering ut frå det som er best for eksportnæringane. Då har eg avslutningsvis i debatten lyst til å sitera forslag nr. 6:

«Stortinget ber regjeringen utrede og velge en modell og lokalisering på Vestlandet for Eksportfinansiering Norge som best tjener eksportmiljøene langs kysten og i landet for øvrig.»

Det er det denne saka handlar om – er ein for eller imot det standpunktet. Der har Senterpartiet teke eit klart val, men me ønskjer òg ei spreiing av arbeidsplassar i Oslo, og det har me vareteke i andre forslag.