Nicholas Wilkinson (SV) [20:50:29 ] : Denne krisen bør overskygge
alt vi gjør i helsepolitikken. Koronapandemien er småplukk i forhold
til antibiotikaresistens. Antibiotikaresistens kalles helsesektorens
klimakrise. Hvert år dør 750 000 personer som følge av antibiotikaresistens.
Framskrivinger viser at på verdensbasis vil 10 millioner mennesker
årlig dø av antibiotikaresistente bakterier fra 2050. Antibiotika
er grunnplanken for hele helsevesenet. Uten antibiotika som virker,
vil mye av helsesektoren forsvinne. Det er avgjørende for nesten
alle operasjoner, fra kreftbehandling til keisersnitt.
Denne saken bør
være viktig for alle, men for meg er det personlig. Jeg fikk to
typer bredspektret antibiotika da jeg hadde sepsis. En av dem virket
ikke. Hvis den andre heller ikke hadde virket, ville jeg ikke stått
her i dag. Hvis vi ikke tar tak i dette nå, vil våre barn og barnebarn spørre
oss om hvorfor vi ikke handlet når vi hadde tid.
Det viktigste
tiltaket Norge kan gjøre, er å bruke mindre antibiotika, og spesielt
bredspektret antibiotika. Norske leger er tilbakeholdne med antibiotika,
men vi er ikke flinkest i klassen. Før koronapandemien delte norske
leger ut betydelig mer antibiotika enn sine svenske kolleger, og
opp mot 30 pst. mer enn sine kolleger i Nederland.
Målet var å redusere
forbruket av såkalt bredspektret antibiotika i befolkningen med
30 pst. innen utgangen av 2020. I mai 2020 spurte jeg statsråden
om hvordan vi lå an, og det var tydelig at Norge ikke ville nå målet.
Nå ser det ut som om vi kan nå målet. Nedstengningen for å motvirke
koronasmitten, bedre håndhygiene og mindre fysisk kontakt har ført
til redusert smitte fra andre virus og bakterier. Jeg er likevel
bekymret over at mindre bruk bare vil være et blaff, og at det vil
bli brukt mer når samfunnet åpner igjen. Hva vil statsråden gjøre for
at bruken av antibiotika ikke skal øke igjen når pandemien er over?
I budsjettet
foreslo SV øremerkede midler til antibiotikaresistens og bedre diagnosesystemer.
Det fikk vi ikke flertall for. I Storbritannia jobber de mye for
å få raskere og bedre diagnosesystemer. Da kan de raskt finne riktig
antibiotika, eller finne ut at personen ikke bør få antibiotika.
Det vil redusere bruken av antibiotika betraktelig. Har regjeringen
arbeid på gang for å få bedre og raskere diagnosesystemer?
Når pasienter
trenger antibiotika, er det mye bedre å bruke smalspektret antibiotika.
Vi har hatt problemer med å få noen av de smalspektrede på markedet.
Private selskaper tjener mindre penger når de selger generiske medisiner,
som penicillin er. SV har fremmet forslag om statlig produksjon
av legemidler, StatMed. Det har vi ikke fått flertall for. Vi fikk
flertall for å utrede norsk produksjon av antibiotika, men regjeringspartiene
stemte imot. Når vil Stortinget få saken vi ber om, og har regjeringen
konkrete løsninger og avtaler for å produsere smalspektret antibiotika
i Norge?
Nye antibiotika
vil koste dyrt, og hele planen er å legge dem på hylla og ikke bruke
dem. Hvis vi bruker nye antibiotika, vil resistensen øke, og da
er vi på startstreken igjen. Derfor kan ikke private selskaper få
lov til å tjene på å selge nye bredspektrede antibiotika. Det viser tydelig
at kapitalistiske tenkemåter ikke virker. Uten fellesskapet, staten,
kan vi ikke få nye antibiotika og samtidig ha mindre antibiotikaresistens.
Vi har to finansieringsordninger
som vi kaller «push-mekanismer» og «pull-mekanismer» –en for å finansiere
forskning og en for produksjon og sikkerhet for dem som vil prøve
å produsere nye antibiotika. Det britiske helsevesenet starter i
disse dager opp en pilot for en slik «pull-mekanisme», der de skal
betale for samfunnets verdi av nye antibiotika. Er Norge med i en
samtale med Storbritannia og andre om både «pull-» og «push-mekanismer»,
og har regjeringen noen løsninger for disse?
Antibiotika er
nesten som å teppebombe kroppen. Den dreper «de slemme» bakteriene,
men også «de snille». Vi vet at det er en bedre medisin som bare
tar «de slemme», og det er bakteriofager. Kunnskapen om bakteriofager
har fått en ny vår, og ny forskning viser at bakterier som blir
immune mot antibiotika, blir mer åpne for bakteriofager. Et angrep
på to fronter kan bli redningen vi trenger.
Problemet er
at én type bakteriofager bare angriper én type bakterie. Siden det
er så mange bakterier, trenger vi mange bakteriofager på lager for
å behandle sykdommene. I Paris og i Stockholm er det mye forskning på
bakteriofager. Hva gjør regjeringen når det gjelder både forskning
og samarbeid med andre land, for å bruke bakteriofager i behandlingen
mot bakterier?
Vi hadde flertall
på Stortinget for å redusere import av antibiotikaresistens. Tre
viktige vedtak var:
å
advare pasienter som planlegger å benytte utenlandske helsetjenestetilbydere
utenom Norden, siden vi vet at mange av disse personene vil reise hjem
med bakterier som er immune mot antibiotika
å
stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til
sykehusbehandling i utlandet
å
redusere økt bruk av pasientbehandling i land med høy risiko for
antibiotikaresistens
Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre annullerte vedtaket.
Mye av årsaken
til økningen av antibiotiaresistens er bruken av antibiotika i landbruket
– ikke i Norge, men i andre land. På verdensbasis bruker vi mer
antibiotika til kjøttavl enn til syke mennesker som trenger det.
Når vi importerer kjøtt fra gårder som mater dyrene med antibiotika,
blir våre penger brukt til å øke forekomsten av antibiotikaresistens.
Jeg har spurt landbruksministeren om å redusere importen, men det
er umulig med dagens EØS-regler. Derfor har vi lansert en plan b,
nemlig merking av kjøttproduktene, for at konsumentene kan velge
produkter som ikke bidrar til antibiotikaresistens. Men høyrepartiene
stemte imot forslaget.
Jeg mener vi
trenger en radikal regjering som jobber imot import av bakterier
som er immune mot antibiotika. Jeg håper likevel at helseministeren
vil svare tydelig med konkrete tiltak i Norge for å redusere forekomsten av
antibiotikaresistens.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Bent Høie [21:00:41 ] : Jeg deler representantens
engasjement mot antibiotikaresistens. Akkurat i kveld ser det ut
som det bare er oss to som er engasjert, men jeg vet at også mange
andre i Stortinget er engasjert i dette spørsmålet.
Antibiotikaresistens
er et raskt voksende problem i verden og utgjør en alvorlig trussel
mot vår globale helse. Kampen mot resistente mikrober er en global
utfordring, og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å
redusere resistens og antall dødsfall knyttet til antibiotikaresistens.
Resistente mikrober
er et problem for pasientene, for helsetjenesten, for folkehelsen,
for landbruket og miljøet. Uten effektive antibiotika vil vi i framtiden
se økt dødelighet av sykdommer som i dag er enkle å behandle.
Regjeringens
arbeid mot antibiotikaresistens har gitt resultater. I 2015 satte
vi et svært ambisiøst mål for antibiotikabruken. Både i helsetjenesten
og i landbruket er det gjort en betydelig innsats for å redusere
og beholde et lavt antibiotikaforbruk, og vi har klart å redusere
antibiotikabruken ytterligere de siste årene. Bruken i befolkningen
skulle reduseres med 30 pst. innen utgangen av 2020. Foreløpige
tall tyder på at vi har klart dette målet og de fleste andre målene
vi satte oss i 2015.
Målet om 20 pst.
reduksjon i antibiotikabruk ved luftveisinfeksjoner har vi allerede
nådd, og forbruket av antibiotika for norske tenåringer er nå under
en tredel av det det var i 2019. Vi har også oppnådd å holde andelen
av resistente gule stafylokokker både på sykehus og i primærhelsetjenesten
svært lav. For å måle antibiotikabruken i sykehjem har vi innført
årlige målinger som også viser en jevn nedgang i registrerte infeksjoner.
Spesielt har antall urinveisinfeksjoner gått ned. Dette er viktig
for å få ned antibiotikabruken.
Regjeringens
ambisjon om å redusere antibiotikaforbruket i landbruket har også
vært en suksess. Narasin brukt i kyllingproduksjon ble faset ut
i 2016, og målet om å redusere antibiotikaforbruket til kjæledyr
og matproduserende landdyr ble oppnådd allerede i 2017.
Regjeringens
strategi har vært vellykket, og Norge er fortsatt blant de ledende
land i verden med et lavt forbruk av antibiotika.
I 2020 besluttet
regjeringen at Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet,
Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet og
Utenriksdepartementet skal samarbeide om å videreutvikle den nasjonale
strategien fra 2021. Folkehelseinstituttet har fått i oppgave å
lede en tverrsektoriell ekspertgruppe som oppdaterer det faglige
grunnlaget for strategien. Forskning og utvikling på nye antibiotika
og internasjonalt samarbeid er en sentral del av regjeringens strategi
for å bekjempe resistensproblematikken.
Norge har bidratt
i arbeidet med utvikling av nye antibiotika, først og fremst gjennom
deltakelse i EU-samarbeid for antimikrobiell resistens og helsetjenesteassosierte
infeksjoner, hvor Norge har ledet en arbeidspakke om forskning og
innovasjon. Insentivene som er utviklet, skal stimulere ny antibiotikainnovasjon
og samtidig gi oss forutsigbar tilgang på antibiotika. For når stadig
færre land slutter å bruke smalspektret antibiotika, blir det færre
produsenter og en mer sårbar forsyningskjede. Regjeringen har derfor
vært opptatt av å sikre forsyningen, slik at den norske befolkningen
har tilgang til disse helt sentrale medikamentene.
Interpellanten
Wilkinson er spesielt opptatt av utvikling av nye antibiotika. Nye
antibiotika og bakteriofager kan gi oss nyttige verktøy som vi kan
bruke ved enkelte typer infeksjoner eller resistensformer. Men det
gir oss dessverre ingen kvikkfiks på resistensproblemet. Det forutsetter
langsiktig, målrettet innsats for også å ta vare på de typene antibiotika
som vi allerede har.
For å ivareta
tilgangen til eldre antibiotika anbefalte Helsedirektoratet i februar
2020 å se nærmere på muligheten for å produsere smalspektret antibiotika
i Norge. Vi har gitt direktoratet i oppdrag å gjennomføre en mulighetsstudie
innen utgangen av 2021. Studien skal bl.a. kartlegge nasjonale og
internasjonale markedsforhold og vurdere hvordan produksjon av antibiotika
kan etableres, finansieres og organiseres for å styrke legemiddelberedskapen.
Det skal videre vurderes vilkår for bærekraftig produksjon samt
muligheter for samarbeid med andre nordiske og europeiske land og
med relevante internasjonale organisasjoner.
Vi vil fortsette
overvåkingen av resistente mikrober for å kunne målrette tiltak
og forske på effekten av tiltakene. Denne overvåkingen krever fortsatt
tverrsektorielt samarbeid med flere sektorer. Teknologi og overvåkingssystemer
som er blitt videreutviklet under koronapandemien, som f.eks. kapasiteten
til sekvensering, kan frambringe ny kunnskap om spredning og forekomst
av resistente mikrober. Dette vil også fange opp resistente mikrober
som kommer som følge av importsmitte.
Regjeringens
ambisjon er at Norge skal fortsette å være en viktig aktør i internasjonalt
samarbeid om grunnforskning, anvendt forskning og innovasjon. Vi fortsetter
å støtte internasjonale initiativer i kampen mot antibiotikaresistens,
som f.eks. Joint Programming Initiative on
AMR, hvor Norge
deltar og bidrar med midler. Vi gir også midler til flere program
i Forskningsrådet som kan finansiere forskning knyttet til antibiotikaresistens.
Regjeringen styrker helseberedskapen gjennom utvikling av nye diagnostiske
hjelpemidler, nye antibiotika og alternative behandlingsstrategier,
i tillegg til å bedre forsyningssikkerheten for kritiske legemidler.
Vi lever lenger. Det blir flere med kroniske sykdommer og flere
med svekket immunforsvar, flere som gjennomgår operasjoner, og dermed
flere som kan få infeksjoner som krever antibiotikabehandling. Disse
må fortsatt sikres gode behandlingsmuligheter.
Norge er i en
særstilling internasjonalt, og vi har klart å holde et lavt nivå
av resistente mikrober. Regjeringens ambisjon er at vi fortsatt
skal opprettholde denne gunstige posisjonen.
Koronapandemien
har vist oss at beredskap mot nye, smittsomme sykdommer må stå høyt
på dagsordenen også i framtiden. Reiseaktiviteten vil ta seg opp igjen
etter koronapandemien og føre til økt risiko for import av resistente
mikrober.
Regjeringens
systematiske arbeid mot antibiotikaresistens har gitt gode resultater
i helsesektoren, i landbruket og i oppdrettsnæringen og til sammen
et viktig løft for klimaet og for folkehelsen. Jeg er glad for at
det er bred politisk tilslutning til den tverrsektorielle satsingen
for å nå målene på dette viktige området, både nasjonalt og internasjonalt.
Nicholas Wilkinson (SV) [21:08:18 ] : Jeg er redd. Jeg er veldig
redd. Vi vet at det kommer. Statsråden sa at vi er enige om målet,
men SV har fremmet mange forslag og blitt stemt ned.
Jeg spurte litt
om hva statsråden vil gjøre for at vi skal bruke mindre antibiotika
også når pandemien er over. Statsråden sa at nå skal vi nå målet.
Men vi vet at det er på grunn av koronapandemien. Det er viktig
at det ikke skal være et blaff at vi bruker mindre antibiotika.
Jeg håper at statsråden kan være litt mer tydelig på dette også.
Statsråden viste
til samarbeid med andre land. Det var ikke veldig konkret. Da vil
jeg bare spørre veldig konkret:
Den danske regjeringen
bevilget i 2020 34 mill. danske kroner til oppstart av ICARS, som
er et internasjonalt senter for arbeidet mot antibiotikaresistens.
De samarbeider med Verdensbanken, og målet er ca. 300 akademiske
medarbeidere som kan rykke ut til forskjellige land og hjelpe med
å skreddersy løsninger mot resistens. Det er svært viktig, siden
vi vet at mange land ikke har ressurser til å skreddersy antibiotika
og må bruke bredspekret antibiotika i stedet. Jeg håper statsråden vil
bli med på dugnaden som Danmark har invitert oss til. Det er veldig
puslete, det vi har gjort i Norge.
Men det lønner
seg også økonomisk. Avkastningen for å redusere antibiotikaresistens
er nå ifølge Verdensbanken 30–75 pst.
Storbritannia
har også invitert Norge til internasjonalt samarbeid, så jeg håper
også at statsråden kan svare på det.
Kampen mot antibiotikaresistens
er den viktigste kampen i helsesektoren. Jeg har stilt mange spørsmål, siden
denne saken aldri har bare én løsning. Det er svært viktig at vi
jobber sammen med andre land, siden dette problemet er globalt.
Men vi må også handle lokalt. Derfor håper jeg at regjeringen vil
jobbe med løsninger som kan brukes i Norge, på norsk jord, for at
vi, det rikeste landet i verden, tar ansvar og kjemper imot antibiotikaresistens.
Statsråd Bent Høie [21:11:32 ] : Det er ikke på grunn av koronapandemien
at vi når målsettinger om redusert bruk av antibiotika. Det er på
grunn av at det er foretatt et systematisk arbeid i helsetjenesten
over lengre tid, før pandemien rammet, som er et resultat av de planene
som regjeringen har iverksatt på dette området. Det er viktig å
understreke dette fordi det nettopp er noe av det som andre land
kan lære av Norge, f.eks. at vi har jobbet systematisk mot fastlegene
og sammen med fastlegene, sånn at de har fått konkret veiledning fra
andre kollegaer om hvordan de skal redusere antibiotikabruken i
møte med pasienter. Vi har drevet befolkningsrettede kampanjer,
sånn at når folk kommer på fastlegekontoret og fastlegen f.eks.
sier at i denne situasjonen vil jeg ikke bruke antibiotika, aksepterer man
faktisk det svaret. Ikke bare aksepterer man det, vi har også fått
historier om at folk nå selv stiller spørsmål ved om det er riktig
å bruke antibiotika når legen anbefaler det, fordi befolkningen
er engasjert i dette arbeidet. Det samme gjelder det systematiske
arbeidet som er gjort på sykehusene og på sykehjemmene. Det er det som
har redusert antibiotikabruken.
Det samme ser
vi i landbruket. Det er et systematisk arbeid. Det at vi i Norge
har vært villig til å si at veterinærene i landbruket ikke får lov
til å selge medisiner, har enormt stor betydning for at vi har hatt
lavere antibiotikabruk enn mange sammenlignbare land der veterinærene
som jobber i landbruket, har en økonomisk interesse av å selge antibiotika.
Det er modeller vi prøver å få andre land til å ta i bruk.
Vårt internasjonale
engasjement i dette arbeidet er langt fra puslete. Vi er et av de
landene som nettopp, sammen med Storbritannia og den konservative
regjeringen der, som har prioritert dette området, har stått sammen
internasjonalt for å løfte kampen mot antibiotikaresistens. Det
var vi, helseministre fra noen få land, som tok initiativet til
å løfte trusselen om antibiotikaresistens opp som et eget tema på
høynivåmøtet i FN for å få statslederne til å engasjere seg i dette
spørsmålet. Det var et viktig arbeid, som har bidratt til at Verdens
helseorganisasjon sammen med Verdens dyrehelseorganisasjon, verdens
matorganisasjoner og verdens miljøorganisasjoner nå står sammen
i dette arbeidet.
Norge bidrar
betydelig økonomisk til det koordinerte arbeidet, som nettopp bygger
på den samme tenkningen som vi har hatt i Norge, og som jeg også
oppfatter at representanten er enig i, nemlig at dette må være et
tverrsektorielt arbeid. Derfor bidrar vi f.eks. til å redusere utslipp
av antibiotika i naturen i India, for å ta ett eksempel.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten
er då avslutta.
Dermed er sakene
på dagens kart behandla ferdig. Ber nokon om ordet før møtet vert
heva? – Det er ikkje sett, og møtet er heva.