Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til saksordføreren, 3 minutter til øvrige partigrupper
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Sveinung Stensland (H) [14:08:32 ] (ordfører for saken): Spørsmålet
om hvorvidt manglende beslutningskompetanse, eller det som i dagens
regelverk heter samtykkekompetanse, skal være et gjennomgående vilkår
for tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten, vil bli vurdert i forbindelse
med oppfølgingen av tvangsbegrensningslovutvalgets forslag. Statsråden
har i sitt svar til komiteen informert om at han vil legge frem
et lovforslag så fort det lar seg gjøre. Således er denne saken
et slags oppspill til den store saken vi snart får om oppfølgingen
av NOU-en om tvangsbruk. Den kan vi glede oss til, det er en 850
siders NOU som ligger til grunn for dette.
Det kan stilles
spørsmål om hvor mange evalueringer vi skal gjøre. Flertallet i
komiteen mener at det ikke er grunn til å foreta en ytterligere
evaluering nå, da det er publisert flere evalueringer om dette og
arbeidet med et forslag om tvangslovgivning som sagt er under arbeid.
Regjeringen har
varslet at en rekke av endringene i tvangslovgivningen skal ut på
høring før sommeren, men det er også varslet at selve lovproposisjonen
ikke er klar i denne stortingsperioden. Det kan uansett virke lite
hensiktsmessig å vedta ny politikk rundt dette feltet nå. Det er
det flertallet legger til grunn.
Det er deler av
dette, som også står i forslaget, en enstemmig komité anser som
spesielt viktig, f.eks. innen transport av pasienter og innen medisinering.
En del handler om transport til tvungent psykisk helsevern eller
medisinering der mennesker motsetter seg dette eller utagerer. Å
motsette seg inngripen fra politiet er helt naturlig dersom en ikke
har gjort noe galt. Psykiatriske sykepleiere, vernepleiere eller
andre med relevant kompetanse vil ofte være bedre til å håndtere
og tolke signaler fra mennesker med psykiske lidelser enn både politi og
vanlig ambulansepersonell. Dessverre har ikke alle helseforetakene
vært like opptatt av dette, og flere har avviklet denne satsingen
til tross for at f.eks. politiet i Oslo har ønsket dette tilbudet,
og til tross for at psykiatriambulanseprosjektet i Vestre Viken
utelukkende fikk positive tilbakemeldinger. Komiteen er samstemt
i at psykiatriambulanse er et både viktig og riktig tilbud for å
møte de aller sykeste og for å minimere bruken av tvang.
Komiteen er også
samstemt i at det fortsatt må følges nøye med på bruken av tvang.
Det var jo en stor debatt for noen år siden, også i denne salen,
og det krever nøye oppfølging. Det må også legges til rette for
at pasientene som trenger det, får behandling som kan gjøre dem
bedre, og da er det fint at statsråden i forbindelse med denne saken
viser til at Helsedirektoratet vil publisere nye faglige råd om
forebygging av tvang første halvår 2021.
Det fremmes to
forslag i saken som ikke får flertall. De handler om en evaluering
og en gjennomgang av tvangsbruken innen dette feltet. Disse forslagene
får ikke flertall på grunn av at en avventer det som er varslet om
nye veiledere fra direktoratet, samt at nye forslag som sagt skal
sendes på høring før sommeren.
Tellef Inge Mørland (A) [14:12:00 ] : Det feltet vi nå behandler,
er, i hvert fall for meg, et svært krevende politisk felt, og det
tror jeg gjelder for mange. For Arbeiderpartiet er det selvsagt
viktig at folk som sliter tungt psykisk, fortsatt skal oppleve å
ha autonomi i eget liv. Så er spørsmålet hvordan vi lager et lovverk
som best mulig fanger det opp, samtidig som vi på en mest mulig optimal
måte klarer å hjelpe folk som er i en fortvilet livssituasjon.
Dessverre ser
vi at altfor mange havner i en runddans der de kanskje blir skrevet
ut altfor tidlig og må tilbake i systemet, og underveis bare blir
dårligere og dårligere. Vi har også noen tilfeller, noen veldig
få tilfeller, der vi ser at dette også går ut over omgivelsene,
fordi man ikke klarer å gi gode, adekvate behandlingstilbud og oppfølging
til denne gruppen. Arbeiderpartiet mener derfor at det er behov
for å evaluere innføringen av krav om samtykke for innleggelse i
tvungent psykisk helsevern. Det betyr ikke at vi har konkludert.
Jeg mener også at vi burde ha følgeevaluert de endringene som ble
gjort i 2017, at det ville gitt oss bedre kunnskap i dag, men dessverre
ble Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemt ned på det punktet i
sin tid.
Jeg vil understreke
at selv om vi nå ønsker en evaluering, ønsker vi også å unngå tvang.
Men kanskje er det sånn at dagens system i verste fall kan bidra
til mer bruk av tvang for enkelte, fordi de blir dårligere når de
ikke er i stand til å få den hjelpen de trenger, og kanskje ikke selv
ser det behovet.
Jeg tror dette
er et felt der vi aldri kommer til å kunne klare å lage et lovverk
som treffer absolutt alle tilfeller 100 pst. Men vi bør streve etter
å bli enda mer presis på denne delen. Saksordfører Stensland har
også et poeng når han peker på tvangslovutvalgets forslag. Utfordringen
her er imidlertid at det var klart allerede i juni 2019, og som
saksordføreren nå sier, kommer ikke denne lovproposisjonen til å
være klar i løpet av denne stortingsperioden – altså kommer det
ennå til å gå lang tid før vi i Stortinget får behandlet saken.
Da får vi ikke disse avklaringene på ganske lang tid ennå, og derfor
mener vi at representantforslaget til Senterpartiet, med det forslaget
som ligger der, er et klokt forslag. Vi får mange tilbakemeldinger
på at dette er krevende, men det er også behov for å gjøre noen
justeringer av kursen på dette feltet.
Til slutt: Stensland
var inne på det som går på psykiatriambulanse. Der er jeg enig,
og jeg tror vi stort sett er enig tverrpolitisk om at det bør løftes.
Også jeg får mange tilbakemeldinger om at dette er en utfordrende
gruppe å håndtere både for politi og for ordinært ambulansepersonell
i mange tilfeller, og som kanskje heller ikke gir den optimale håndteringen
for pasienten som sådan. Så dette er et prosjekt vi håper Høie nå
vil gjøre et bidrag for, løfte det og ta det videre, til det beste
for den pasientgruppen det her er snakk om.
Med det tar jeg
opp det forslaget Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Da
har representanten Tellef Inge Mørland tatt opp det forslaget han
refererte til.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:15:24 ] : Det må være en hovedregel
at alle typer helsehjelp skal være basert på frivillighet. Tvang
oppleves av den enkelte som et stort overgrep, og tilliten til helsevesenet
faller dramatisk. Det er åpenbart at selv om det noen ganger er
helt nødvendig å bruke tvang, skaper også tvang økt sykelighet. Jeg
har truffet noen av dem som har blitt utsatt for ulike tvangsmetoder
i helsevesenet, og mange av dem kommer aldri over det de ble utsatt
for. Tvang kan altså gi alvorlige og evigvarende sår. Derfor er
vi nødt til å gjøre alt vi kan for å minimere tvangsbruken, og derfor
støttet Fremskrittspartiet i sin tid lovendringen.
Evalueringen fra
Senter for medisinsk etikk fra 2019 viser at lovendringen trolig
har ført til økt rettssikkerhet og bedre mulighet for brukermedvirkning.
Innføring av samtykkekompetanse i lovgivningen og praktiseringen av
begrepet er gjenstand for en grundig evaluering ved Senter for medisinsk
etikk ved Universitetet i Oslo på oppdrag fra Helsedirektoratet.
Resultatene skal foreligge i 2023. Formålet er å få økt kunnskap
om betydningen av lovendringen.
En revisjon av
alle tvangshjemler, basert på anbefalingene fra tvangslovutvalget,
NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler
om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, blir
svært viktig og etterlengtet.
Spørsmålet om
hvorvidt manglende samtykkekompetanse skal være et gjennomgående
vilkår for tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten, vil bli vurdert
i forbindelse med oppfølging av tvangslovutvalgets forslag.
Det er viktig
å merke seg at innføring av samtykkekompetanse ikke gjelder for
pasienter som utgjør en fare for eget liv eller andres liv eller
helse. I noen tilfeller vil det være behov for bistand fra politiet
for å beskytte ansatte og pasienter og for å bruke makt i sammenhenger
hvor helsepersonell ikke har adgang til dette.
Fremskrittspartiet
fikk gjennomslag for å opprette psykiatriambulanser i alle helseregionene,
der målet var å etablere en verdig og helsefaglig god transporttjeneste, hvor
politiet kun skulle bistå når det var nødvendig av sikkerhetsmessige
årsaker. Mange oppdrag handler om transport til tvungent psykisk
helsevern eller medisinering, hvor mennesker motsetter seg eller
utagerer. Psykiatriske sykepleiere, vernepleiere eller andre med
relevant kompetanse vil ofte være bedre til å håndtere og tolke
signaler fra mennesker med psykiske lidelser enn både politi og
vanlig ambulansepersonell.
Det er trist å
konstatere at ikke alle helseforetakene har vært like opptatt av
dette og har avviklet denne satsingen, til tross for at tilbudet
har vært ønsket av politiet, og til tross for positive tilbakemeldinger.
Det er en trøst å konstatere at en samlet komité fortsatt mener
at psykiatriambulanser er viktig og riktig.
Kjersti Toppe (Sp) [14:18:42 ] : I 2017 gav Stortinget tilslutning
til regjeringa sitt forslag om endringar i lov om psykisk helsevern.
Den mest inngripande endringa var at det kom eit tilleggsvilkår
om at pasienten måtte mangla samtykkjekompetanse for å verta lagd
inn under tvungent psykisk helsevern. Alvorleg psykisk sjuke skulle
ikkje kunna leggjast inn eller verta behandla mot eigen vilje dersom
dei vart vurderte til å ha samtykkjekompetanse.
Krav om samtykkjekompetanse
var omstridt da det vart innført. Fleire høyringsinstansar åtvara
mot å innføra ein modell der pasientar med alvorleg psykisk sjukdom
lettare kan nekta å ta imot behandling av psykisk helsevern fordi
det kunne få alvorlege konsekvensar for pasienten. Det vart frå
fagleg hald åtvara mot at forslaget kunne føra til at nokre pasientar
kom seinare i gang med behandling dersom helsetenesta ikkje lukkast
med anna oppfølging på frivillig basis. Altså kunne pasientane verta
sjukare før dei kom inn i rett behandling. Tvangsbruken kunne difor
stå i fare for å auka seinare i sjukdomsforløpet. Det vart òg åtvara
mot at endringane kunne medføra dårlegare behandlingsutsikt og redusert livskvalitet
for dei pasientane det gjaldt. Ei anna innvending var at endringa
kunne føra til auka bruk av vilkår om at pasienten utgjer ei fare
for andre, altså auka bruk av tvang.
På bakgrunn av
dette fremja Senterpartiet og Arbeidarpartiet forslag om å be regjeringa
sørgja for ei følgjeevaluering av endringane. Dette fekk støtte
av SV og Miljøpartiet dei Grøne i Stortinget, men det fall.
No får vi mange
tilbakemeldingar frå pårørande, pasientar, helsepersonell og politi
som viser behovet nettopp for ei slik evaluering. Blant anna har
politimeister Songstad i Vest politidistrikt uttala:
«Paradoksalt nok har en lovendring
med formål å styrke pasientenes rettigheter fått alvorlige negative
konsekvenser for mange pasienter og deres pårørende. Det er sannsynlig
at flere alvorlige voldshendinger, også drap, kunne vært unngått.»
Dette er sterke
ord. Senterpartiet har ikkje konkludert i denne saka om kva som
må til, men vi føreslår ei evaluering på bakgrunn av alle dei tilbakemeldingane som
har kome, bl.a. også frå fylkeslegen i Vestland.
Når det gjeld
tvangsstatistikken, gjekk han ned frå 2016 til 2017, men den vidare
utviklinga i 2018 viser igjen ein auke i både tvangsinnlegging,
tvangsbehandling, tvangsmidlar og skjerming. Ein effekt av lovendringa
kan vera at ein har fått redusert varigheit, men ikkje redusert
bruk av tvang. Vi meiner at det er viktig med ei reell vurdering
av vilkåra for samtykkjekompetanse, og ei evaluering av dei helsemessige
og velferdsmessige konsekvensane lovendringa har hatt for både pasientar
og samfunn. Tvangsbrukstatistikken frå Helsedirektoratet som det
vart vist til, er ikkje nok. Han viser ikkje korleis det går med
desse pasientane, og om ein eventuelt får auka bruk av tvang andre
plassar.
Nicholas Wilkinson (SV) [14:22:12 ] : SV deler bekymringene
fra politiet, helsevesenet og pasientorganisasjonene om at tjenesten
ikke er bra nok, men løsningen er ikke mer tvang. Løsningen er at
flere får hjelpen de trenger. Tvang er ikke en medisin. Medisinen
er å bygge ut psykisk helsevern med flere hele og faste stillinger,
slik at alle får den beste behandlingen de kan få.
92 pst. av pasientene
sier at de har blitt avsluttet for tidlig i behandlingsløpet, minimum
én gang. Det viser at vi må ansette flere. Når pasienter ikke får
fullført behandlingen, er det mer sannsynlig at de blir enda sykere. De
som blir sykere, trenger enda mer tid i behandling. Mange av pasientene
vet når de trenger hjelp, men i dagens system kan det ta mange uker,
eller måneder, før de får hjelpen de trenger.
Derfor har SV
flere ganger foreslått flere brukerstyrte senger i psykisk helsevern.
Rapporten viser tydelig at de pasientene som får dette tilbudet,
trenger mindre tid i spesialisthelsetjenesten. De kan legge seg
inn, få hjelpen de trenger i noen dager, og så skrive seg ut. Det
koster ikke mer og gir pasientene mer frihet og makt i sine liv.
Lovendringen i
2017 var en nødvendig justering for å sikre at mennesker som er
samtykkekompetente, får rett til å bestemme. Den gamle praksisen
var i strid med menneskerettighetene og CRPD.
I merknad og forslag
ser det ut som om Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ha mer tvang
og tvangsmedisinering. Helsetjenesten har mulighet til å benytte
tvang hvis personen er til umiddelbar fare for eget eller andres liv,
eller for alvorlig helseskade hos andre. SV mener disse partiene
ser på problemet fra feil side. Problemet er at tjenesten er tynnslitt
med alle kuttene denne regjeringen har gjort. Derfor fremmer jeg
forslag nr. 2, fra SV, om en gjennomgang av tvangsbruken i forhold
til bemanning. SV stemmer for forslag til vedtak fra de andre partiene
i komiteen.
Presidenten: Da
har representanten Nicholas Wilkinson tatt opp det forslaget han
refererte til.
Statsråd Bent Høie [14:25:29 ] : Jeg er enig i mye av det som
framgår av flertallets merknader i innstillingen. Manglende samtykkekompetanse
ble innført som vilkår for tvangsbruk i 2017, og det er allerede
gjennomført en kvantitativ og en kvalitativ evaluering av bruken
av tvang. Det er utarbeidet et nasjonalt e-læringskurs om vurdering
av samtykkekompetanse, og Helsedirektoratet følger med på om det
er behov for ytterligere tiltak for å klargjøre eller gi opplæring.
Det går fram av
Granavolden-plattformen at regjeringen vil revidere alle tvangshjemler,
basert på anbefalingene fra tvangsbegrensningslovutvalget. Flertallet
i utvalget foreslår bl.a. at dagens diagnosenære vilkår for tvangsbruk
skal erstattes med et krav om at personen som hovedregel må mangle
beslutningskompetanse, dvs. samtykkekompetanse i dagens regelverk.
Et høringsnotat der det bl.a. vil gå fram hvordan departementet
stiller seg til de sentrale forslagene fra utvalget, skal sendes
ut før sommeren.
Jeg er enig med
flertallet i komiteen i at det ikke er grunn til å foreta en ytterligere
evaluering nå. Jeg mener at dette ikke er hensiktsmessig, sett i
lys av evalueringene som nylig er publisert, og arbeidet med forslag
til ny tvangslovgivning.
Regjeringen har
også satt i gang en rekke initiativ for å forebygge bruk av tvang
og hindre at det oppstår alvorlige og farlige situasjoner for pasienter
og ansatte. Blant annet skal et nasjonalt opplæringsprogram om aggresjonsproblematikk
implementeres i helseforetakene. Helsedirektoratet har laget nasjonale
faglige råd om voldsrisikovurdering ved alvorlig psykisk sykdom,
og i 2021 publiseres nye nasjonale faglige råd om forebygging av
tvang. Vurdering av risikofaktorer som utøvelse av vold er tatt
inn i pakkeforløp for psykisk helse og rus. Det er også etablert
aktivt oppsøkende behandlingsteam som ACT- og FACT-team for mennesker
med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Det arbeides
også med å tydeliggjøre ansvars- og oppgavefordelingen mellom helsetjenestene
og politiet, slik at politiets ressurser blir brukt på riktig måte
i forbindelse med helserelaterte oppdrag.
Vi følger godt
med på dette tjenesteområdet, og vil arbeide for å videreutvikle
tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Nettopp
derfor er dette én av fire grupper som skal prioriteres av de nyopprettede
helsefellesskapene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tellef Inge Mørland (A) [14:28:12 ] : Allerede i juni 2019
avga tvangsbegrensningslovutvalget sin NOU. Nå er det klart at selve
lovproposisjonen ikke kommer til å bli klar i løpet av denne stortingsperioden.
Utover den alvorlige situasjonen vi har hatt rundt covid-19 selvfølgelig,
hva er grunnen til at det har tatt så lang tid å komme med en oppfølging
av denne NOU-en til Stortinget, og når kan vi forvente at det endelig
vil kunne være klart til behandling i Stortinget?
Statsråd Bent Høie [14:28:38 ] : Som alle som har sett NOU-en
ser, er dette et ganske omfattende arbeid. Etter at NOU-en ble framlagt
i 2019, ble den sendt på høring, som vanlig er for en NOU. Det er
en ikke helt ubetydelig mengde høringsinnspill som ikke bare handler
om loven, men som handler mye om konsekvenser av lovendringene,
det som er forutsetninger for at en del av lovendringene kan gjennomføres.
Det pågår også mye annet parallelt arbeid på dette området. Som
jeg bl.a. har vært inne på, foregår det et stort arbeid knyttet
til spørsmålet om dimensjonering innen psykisk helse. Alt dette
må ses i sammenheng. Derfor har vi også varslet at det kommer et
eget høringsnotat om dette, der også departementets vurderinger
av de lovforslagene som ligger i NOU-en, vil framkomme, og det vil
bli sendt på høring før sommeren.
Tellef Inge Mørland (A) [14:29:35 ] : Jeg takker for svaret,
og jeg har stor forståelse for at det er behov for å gjøre et grundig
arbeid på dette feltet. Samtidig vil jeg understreke at jeg får
en del tilbakemeldinger på at her er det egentlig behov for å jobbe
ganske raskt med problemstillingen fordi det i dag er pasienter
som man ikke klarer å følge opp på en god måte. Regjeringspartiene
støtter i dag ikke en evaluering av endringen om innføring av krav
til samtykke i tvungent psykisk helsevern, og det vises til den
oppfølgingen som skal komme, men som fortsatt kommer til å ta en
del tid. Min utfordring er da til helseministeren: Kan statsråden
likevel si noe om hvilke endringer han ser for seg at det vil være
behov for å gjøre på dette feltet, og jobbes det nå konkret med
det, sånn at vi i større grad skal klare å fange opp de pasientene
innenfor psykisk helsevern som vi nå ikke når godt ut til, og som
vi ikke gir et godt nok oppfølgingstilbud til?
Statsråd Bent Høie [14:30:32 ] : Det jobbes for så vidt med
alt sammen, for tvangsbegrensningslovutvalget har jo sett på hele
lovgivningen på dette området. Det er et bredt sammensatt utvalg,
men det som er kjernen i det spørsmålet som jeg oppfatter at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ønsker evaluert, nemlig lovendringen fra 2017,
er jo noe som tvangsbegrensningslovutvalget egentlig forsterker.
Tvangsbegrensningslovutvalget er veldig tydelig på støtten til kravet
om samtykkekompetanse. Så i realiteten er det spørsmålet også vurdert
i et offentlig utvalg, der en ikke bare foreslår å videreføre endringen
fra 2017, men en gjør det jo også til et bærende prinsipp i hele
lovgivningen på dette området. Så jeg synes at man har fått et veldig
tydelig svar på det prinsipielle spørsmålet som Senterpartiet og
Arbeiderpartiet ønsker å få evaluert her.
Tellef Inge Mørland (A) [14:31:32 ] : Det er selvfølgelig et
av de sentrale spørsmålene, og noe som er reflektert i det representantforslaget
som er fremmet nå i dag. Vil helseministeren driste seg til å gi
noen signaler om hva han tenker rundt akkurat den problemstillingen? Er
det sånn at han i den videre tilnærmingen som departementet nå gjør,
ser på enda større innstramminger på dette feltet, eller ser man
at den endringen som allerede ble gjort i 2017, også har gitt noen
utslag som er krevende? Jeg vil understreke at vi skal ha en grundig prosess
på dette også for Arbeiderpartiets del. Men vi får noen bekymrede
tilbakemeldinger på at allerede i 2017 gjorde de endringene som
skjedde at det ble vanskeligere å hjelpe noen av de pasientene innenfor
psykisk helsevern som selv ikke ba om hjelp. Det ble vanskeligere
å gi dem langvarig nok hjelp, fordi de kunne velge å skrive seg
ut tidligere.
Statsråd Bent Høie [14:32:29 ] : Ja, en del av de utfordringene
ble jo pekt på av regjeringen selv, da vi la fram lovforslaget i
2017. Dette var jo utfordringer som var beskrevet kunne oppstå.
Men spørsmålet tilbake igjen er: Rettferdiggjør de utfordringene
å bruke tvang overfor mennesker som er samtykkekompetente? Det er
jo det som er kjernespørsmålet her. Dette er et grunnleggende menneskerettighetsspørsmål.
Skal man tvinge helsehjelp på personer som er samtykkekompetente? Det
er jo ingen tvil om at helsehjelp ofte hjelper, det vet vi jo, men
dette er jo personer som ikke ønsker den hjelpen. Og når de er samtykkekompetente,
mener jeg at da må terskelen for å bruke tvang være ekstremt høy –
og den er knyttet til fare for andres liv og helse. Så en del av
de innvendingene som kom fra politiet, mener jeg ikke er så relevante
i den sammenheng, for er noen til fare for andres liv og helse,
så skal man kunne bruke tvang.
Kjersti Toppe (Sp) [14:33:47 ] : I 2016 hadde Vest politidistrikt
1 738 såkalla psykiatrioppdrag. I fjor var talet 3 300. I fjor var
politiet væpna på 195 av desse oppdraga, mot 45 i 2016. Politimeisteren
uttaler i media at han meiner det er grunn til å anta at den store
auken i talet på oppdrag kan knytast til endringar i lova om psykisk
helsevern i 2017. Korleis forklarer statsråden denne dramatiske
auken i talet på psykiatrirelaterte oppdrag hos politiet? Og meiner
han at dette er ein rett måte å handtera psykisk sjuke pasientar
på?
Statsråd Bent Høie [14:34:39 ] : Jeg ønsker at vi skal bruke
politiet minst mulig i denne typen sammenhenger, men noen ganger
må en bruke politiet hvis en er i situasjoner der mennesker er til
fare for andre. Det er det som jeg mener bør være terskelen på det.
Så synes jeg det
er ganske interessant at en i hver sammenheng når en snakker om
disse episodene, snakker om psykisk helse. Dette er i all hovedsak
også personer som er ruset. Hvorfor omtaler en ikke dette som mennesker
som har alvorlige rusproblemer? Det er ikke sånn at mennesker som
har psykiske helseutfordringer, i utgangspunktet representerer i
større grad en fare for andre enn andre mennesker. Men det er ofte
sånn at hvis du har en psykisk helseutfordring som er alvorlig, og
i tillegg ruser deg, er det i større grad risiko for voldshandlinger.
Politiet omtaler disse menneskene konsekvent som mennesker som har
psykiske helseutfordringer, og omtaler i veldig liten grad at dette
også er mennesker som er ruset i den situasjonen.
Nicholas Wilkinson (SV) [14:35:47 ] : SV har et annet utgangspunkt
enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet, fordi vi mener at problemet
er bemanningen og ikke loven.
Fra Erfaringskompetanse
innen psykisk helse: De har sagt at 92 pst. av pasientene har sagt
at de blir avsluttet for tidlig. Hvis de ikke får fullført behandling,
blir de enda sykere, og de kan også skade seg selv og andre. Vi har
foreslått at vi skal se på tvangsbruken i forhold til bemanningen.
Jeg er bekymret for at det er dårlig bemanning, som Erfaringskompetanse
og de andre organisasjonene sier. Regjeringen har rost seg selv
hele tiden for at det er mindre kø. Men hvis 92 pst. av pasientene
blir avsluttet for tidlig, er det lett å få mindre kø, men de får ikke
god behandling. Vil statsråden se på tvangsbruken i forhold til
bemanning?
Statsråd Bent Høie [14:36:55 ] : Noe av bakgrunnen for det
arbeidet som vi nå skal gjøre med tvangsbegrensningslovutvalgets
forslag, er nettopp å se på ikke bare lovforslaget, men se på hvilke
konsekvenser lovendringene har for tjenesten. Det kan handle om
bemanning, men det kan ikke minst også handle om de fysiske forholdene.
Som jo undersøkelseskommisjonen viste i en av sine rapporter, har
nettopp de fysiske forholdene rundt behandlingen også veldig ofte
mye å si for hvilken måte en gir behandling på. Alle de forholdene
mener jeg må opp, sånn at vi også har et tilstrekkelig grunnlag
til å ta beslutninger om å gjøre lovendringer som har, sannsynligvis,
konsekvenser for måten som en gir helsehjelpen på.
Så er jeg av den
oppfatning at svaret av den grunn ikke alltid er at en skal være
innlagt på delbehandling innen den spesialiserte behandlingen. Tvert
imot, for denne pasientgruppen ser vi at det som fungerer veldig godt,
er nettopp teambasert behandling hjemme der en bor.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Kjersti Toppe (Sp) [14:38:14 ] : Det er litt synd at slike
debattar endar med å handla om ein er for eller imot auka bruk av
tvang. Det er jo ikkje tilfellet. Når SV står på talarstolen og
hevdar at Senterpartiet og Arbeidarpartiet i denne saka eigentleg
ønskjer meir bruk av tvang og tvangsmedisinering, så er ikkje det
sant. Det må eg tilbakevisa, og difor tok eg ordet no igjen.
Eg viste i mitt
førre innlegg til tvangsstatistikken. Det første året etter lovendringa
gjekk det ned, men i 2018 var det igjen ein auke for både tvangsinnlegging, tvangsbehandling,
tvangsmiddel og skjerming. Når vi òg ser på statistikken frå politiet,
i alle fall frå Vest politidistrikt, har det vore ei dobling av
psykiatrioppdrag etter lovendringa, og det har vore ei firedobling
av væpna oppdrag. Og at ein nesten har berøringsangst for desse faktaa,
synest eg er synd, men slik er det vel i denne saka.
Når statsråden
og regjeringspartia og SV viser til dei såkalla evalueringane som
er vortne utførte, meiner vi at dei ikkje er tilstrekkelege. Dei
gir ingen svar på om alvorleg psykisk sjuke pasientar i mindre grad
får den helsehjelpa dei treng. Dei kan heller ikkje forklara den
drastiske auken i psykiatrirelaterte oppdrag hos politiet, eller
om lovendringa har ført til meir vald, truslar og skade mot helsepersonell.
Det er jo nettopp det å fortsetja med den lova vi har i dag, som
kan føra til auka tvang. Det vart vi åtvara om før ein gjorde denne
endringa, endringa som hadde som intensjon å redusera bruk av tvang.
Senterpartiet var trass alt med på lovendringa, men vi vart åtvara
om at det kunne føra til auka bruk av tvang, anten i helsevesenet
eller òg f.eks. hos politiet. Det er jo difor vi no har fremja eit
forslag om å få til den evalueringa, som òg SV var med på, då vi
fremja forslaget.
At politiet konsekvent
omtalar denne gruppa som «psykiatrirelaterte oppdrag» og ikkje rusrelaterte
– eg ser ikkje heilt kor viktig det er. Eg registrerer at helseministeren
ikkje hadde svar på spørsmålet om den store auken i tvangsbruk og
anna hos politiet etter lovendringa. Eg er i alle fall veldig bekymra
for det, det får eg òg veldig mange tilbakemeldingar om. Senterpartiet har
ikkje bestemt seg for om ein skal gå tilbake på denne lovendringa,
men vi meiner at det hadde vore veldig bra med ei ordentleg utgreiing
av dette spørsmålet.
Nicholas Wilkinson (SV) [14:41:23 ] : Jeg er glad for at Senterpartiet
ikke vil ha mer tvang. Det var mye informasjon fra organisasjonene,
som var veldig redde for dette forslaget, så jeg håper at de også
følger det opp. Da håper jeg også at Senterpartiet vil støtte SVs
forslag og se på bemanningen, for det er et stort problem i psykisk helsevern,
og at de vil støtte noe annet som vi har jobbet med: å ha flere
brukerstyrte senger. Vi vet at mange av disse pasientene vet når
de trenger hjelp, og de må vente i mange uker, måneder. Hvis de
får litt tid på sykehus, trenger de bare noen dager og blir bedre,
uten at de må vente og ha mange dager og uker i spesialisthelsetjenesten
for å bli bedre. Så jeg håper at Senterpartiet vil støtte å få flere
brukerstyrte senger i psykisk helsevern.
Tellef Inge Mørland (A) [14:42:43 ] : I likhet med Toppe reagerer
også jeg på det uriktige inntrykk SV og Wilkinson forsøker å etterlate,
at vi har konkludert med at vi ønsker mer bruk av tvang. En evaluering
skal forhåpentligvis aldri begynne med en konklusjon, men jeg kan
i hvert fall si at jeg for min del har fått flere henvendelser om
at den lovendringen som skjedde i 2017, har gitt noen konsekvenser
som kanskje ikke var tilsiktet. Vi hadde også på det tidspunktet
da den ble vedtatt, et forslag om en følgeevaluering som ikke fikk
flertall i denne salen.
Toppe har for
så vidt grundig redegjort for politiets erfaringer. Jeg må bare
si at for min del har jeg fått henvendelser fra kommuner og rådmenn
som sier at det er en gruppe personer man ikke klarer å hjelpe godt
nok i dag. Det tar jeg på høyeste alvor, og det går også inn i denne
problematikken. Det går inn i den problematikken som helseministeren
sier han jobber med når det gjelder eventuelt å komme med et nytt
forslag til lovendringer på det som handler om tvangsbegrensningsloven,
og den NOU-en som ligger der.
Det er også noen
veldig få personer innenfor dette feltet som oppleves som en trussel
for andre, kanskje mer trusler rundt trakassering og den type problematikk
vi har sett i media, der man ser at de får ikke oppfølging, de får
ikke hjelp. Vi har hatt hele grender som har sagt at de ikke klarer
å leve gode liv på grunn av at vedkommende ikke får hjelp. Selv
om helseministeren sier at de som utgjør en fare for andres liv
og helse, skal kunne følges opp med tvang, så er situasjonen den
i dag at jeg har fått flere henvendelser fra folk som sier at det ikke
er tilfellet. Sånn kan vi heller ikke ha det, og derfor er det naturlig
å se på dette.
Nå har jeg en
forventning om at det samtidig som det gjøres et grundig arbeid,
også må gjøres et raskt arbeid for at den NOU-en skal ende opp i
en sak til Stortinget sånn at vi kan forsøke å få tatt tak i noen
av de problemstillingene som på ingen måte er løst.
Så videre til
det Wilkinson har tatt opp rundt behandlingskapasitet. Her har vi
vært helt enige, både Arbeiderpartiet og jeg oppfatter også Senterpartiet
og SV, rundt behovet for mer behandlingskapasitet. Det er derfor
vi legger inn mer penger både til kommunene og til spesialisthelsetjenestene
hvert eneste år i våre budsjetter. Vi har gang på gang pekt på at
folk blir skrevet ut for tidlig. Det er jo derfor Arbeiderpartiet
sammen med opposisjonen har fremmet forslag om f.eks. å stoppe nedbyggingen
av døgnplasser. Det er derfor vi i forrige sak var opptatt av lavterskel
helsetilbud uten henvisninger og forebyggingsdelen. Men det står
altså ikke i noen motstrid til at vi også faktisk er opptatt av
hvordan lovverket vårt fungerer på dette feltet, og hvordan vi sørger for
at flest mulig får best mulig hjelp innenfor psykisk helsevern.
Presidenten: Representanten
Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Kjersti Toppe (Sp) [14:45:38 ] : Det vert ein liten replikkrunde
mot SV, som utfordra Senterpartiet på om vi ikkje ville støtta brukarstyrte
senger. No er det sånn at det har vi jo alltid støtta. Eg meiner
at det var eit forslag om dette så seint som i innstillinga til
statsbudsjettet, der vi stod saman om det, så ein treng ikkje laga meir
uklarleik enn nødvendig om kor Senterpartiet står i denne saka.
Det er der vi står. Eg ser ikkje at det er grunn til å stemma for
forslaget frå SV i dag, for det er jo eit alternativ til vårt forslag.
Det er grunnen til at vi ikkje stemmer for det som ligg i innstillinga.
Så vil eg berre
kort til slutt seia at eg har snakka veldig mykje om innspel og
erfaringar frå politiet, men vi har òg fått masse innspel frå psykisk
helsevern, frå helsepersonell, som òg har noko av den same oppfatninga som
politiet har gitt uttrykk for mange plassar.
Presidenten: Representanten
Tellef Inge Mørland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Tellef Inge Mørland (A) [14:46:49 ] : Bare en forklaring på
hvorfor Arbeiderpartiet ikke støtter SVs forslag nr. 2, om en gjennomgang
av tvangsbruken og særlig se det i forhold til bemanningen: Det
er rett og slett fordi jeg tror det vil være et svært krevende forslag
å gjennomføre. For når skal man kunne klare å konkludere med at
det er mangelfull bemanning som er årsaken til bruk av tvang – og
når det ikke er det? Vi er derimot fra Arbeiderpartiets side opptatt
av at nok bemanning er et viktig verktøy for å redusere bruken av
tvang, men dessverre ser jeg for meg at det vil være veldig vanskelig å
kunne ha en ordentlig og god gjennomgang med et konkret resultat,
ut fra forslag nr. 2, fra SV. Det er bakgrunnen for at vi stemmer
imot det forslaget, men samtidig er vi opptatt av at vi må ha tilstrekkelig
bemanning, og tror at det er med på å redusere tvangsbruken i psykisk
helsevern og å gi bedre oppfølging av den enkelte pasient.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
Votering, se tirsdag 9. mars