Presidenten: Etter
ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt. – Michael Tetzschner, som er ordførar
for saka, er ikkje til stades. Svein Roald Hansen får då ordet.
Svein Roald Hansen (A) [12:51:35 ] : Dokument 8-forslaget er
i sin form et oppdrag til regjeringen om å holde igjen i kommende
forhandlinger om en ny periode med EØS-midler. Jeg tror at i enhver
innstilling som har godkjent den framforhandlede avtalen for tidligere perioder,
er godkjennelsen blitt ledsaget av en litt grinete kommentar til
forhandlingsresultatet. Jeg går ut fra at enhver regjering går til
slike forhandlinger med det for øye å komme best mulig ut av dem.
Det er selvsagt oppdraget til regjeringen ved denne korsvei også.
Det er viktig
å ha med seg at EØS-midlene er et bidrag til sosial og økonomisk
utjevning i Europa, et tillegg til de fond og mekanismer EU-landene
selv har. Det er ikke en kontingent for markedsadgang. Det er ingen
juridisk forpliktelse knyttet til avtalen. Derfor ville jeg vært
betenkt over det Fremskrittspartiet tar til orde for i sine merknader,
nemlig å knytte bidraget til en reforhandling av deler av selve
avtalen. Det ville skapt en forpliktelse som går utover det som
eksisterer i dag.
Senterpartiets
skepsis mot både EØS-midlene og EØS-avtalen er vel kjent. De kutter
i bevilgningene til EØS-midlene hvert år i sine alternative budsjetter
– langt utover det som kan gjøres, fordi framdriften i prosjektene
er forsinket. I et svar på en replikk fra meg tidligere sa representanten
Slagsvold Vedum at han synes det de foreslår, er nok. Men poenget
er ikke hva det enkelte parti mener er nok, men hva Norge har forpliktet seg
til i en avtale inngått av regjeringen og godkjent av Stortinget.
Det Senterpartiet egentlig tar til orde for, er å bryte en inngått
avtale, en folkerettslig forpliktelse. Mener Senterpartiet at Norge
skal oppføre seg slik, vi som er så avhengig av en verden hvor avtaler,
bilaterale og multilaterale, respekteres? Vi mener Norge skal være
til å stole på.
Søndag så vi i
programmet «Kongeparets reiser for Noreg» at de på et besøk i Romania
hadde besøkt et prosjekt for gatebarn. Våren 2017 var EFTA-komiteen
på besøk i Romania og så på EØS-prosjekter. I et av prosjektene
ble barn hentet inn – hver dag – fra den gigantiske søppelfyllingen
rett utenfor Bucuresti. De ble dusjet og kjørt inn til skolegang
i byen.
Jeg tror også
denne saken i bunn og grunn er et av flere forsøk på å fyre opp
under en misnøye med EØS-avtalen, som nå har støtte fra et stort
flertall i befolkningen, også fra et flertall blant Senterpartiets
egne velgere. Og når følgene av at britene nå har gått ut av det
indre marked – for britisk næringsliv, fiskerier og landbruk – nå
trer fram, vil ikke oppslutningen om EØS bli mindre.
La meg til slutt
understreke det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
sier i en merknad i innstillingen. De ber regjeringen «kontinuerlig
vurdere om utbetaling av EØS-midler til EU-land som utvikler seg
i autoritær retning, er forsvarlig. En avgjørende del av denne vurderingen
må være om Norge kan spille en positiv rolle for å opprettholde
et uavhengig sivilsamfunn.»
Michael Tetzschner (H) [12:55:46 ] (ordfører for saken): Innledningsvis
vil jeg si at det er en fordel for oss som følger fremgangen i forhandlingene
her i salen, at man også på appen kan se om sakene blir slått sammen,
slik at man ikke forledes til å tro at det er ytterligere en sak
til behandling mellom den foregående og denne. Derfor dette innlegget
fra saksordføreren nå. Men det er jo ingen stor skade skjedd. Det
er en oversiktlig sak, jeg har kommet inn som taler nummer to, og jeg
synes også representanten Hansen på en utmerket måte redegjorde
for det som er flertallsinnstillingen.
Hvis vi et øyeblikk
dveler ved hva forslagsstillerne ønsker, for det synes jeg også
at saksordføreren skal gjøre, så ønsker forslagsstillerne å redusere
de såkalte EØS-midlene, som et stort flertall i Stortinget synes
er en riktig og god måte å bidra til utvikling i EU på, og også
en måte som kommer Norge til gode.
Noe av hensikten
med EØS-midlene er også å bidra til – initialt var det kanskje enda
viktigere enn i dag – å forberede de nye økonomiene som kom rett
fra planøkonomi, korrupsjon og manglende elementær administrasjon
og inn i den vesteuropeiske markedssfære. Så det å bygge institusjoner
var også for at de nye landene i EU kunne ta del i det indre markedet,
som også Norge har en stor glede av å være med i. Så har disse midlene
over år blitt rettet ikke så mye mot statsbygging og institusjonsbygging,
men også mot noen av disse landene som har vist diplomatiske utviklingstrekk
i retning av å understøtte sivilsamfunnsorganisasjoner, hvor Norge
da også får også utviklet sine bilaterale forhold til de landene
det er snakk om.
Noen vil sikkert
legge vekt på at utviklingen i noen av disse nye medlemsstatene
ikke har vært så enkel og ikke alltid gått i den retning vi har
ønsket. Men EØS-midlene, som også må ses i sammenheng med overføringene
fra de egentlige EU-landene til de nye økonomiene, er jo nå det
mest effektive styringsinstrumentet og påvirkningsinstrumentet man
har for å holde de nye demokratiene og de nye rettsstatene på et
riktig spor. Det er såkalt «soft power», altså å bruke myk makt
og kanalisere midlene mot underliggende tendenser i det enkelte
land. Man må ha dypere historisk forståelse for å forstå at disse
midlene også har bidratt til en utjevning, til utvikling og til
økonomisk vekst i hele det indre markedet. Norges bidrag står ikke
alene, men er en del av det europeiske løft for de landene, som
også betyr mye for oss når vi selv skal eksportere og utvikle vår
egen økonomi.
Så har jeg lyst
til å si at regjeringen vil jo i enhver sammenheng, når den foreslår
hvilke beløp man vil bevilge i det enkelte år, avpasse dette etter
vår evne og andre prioriteringer, så vi er ikke juridisk bundet
til hver eneste krone. Det ligger likevel, akkurat som i utviklingspolitikken
ellers når det gjelder den tredje verden, en moralsk forpliktelse
til å bidra der det gjør en forskjell.
Det er derfor
med glede man kan konstatere at innstillingen fremmes av et bredt
flertall. Jeg er sikker på at regjeringen, som ikke ønsker å bruke
penger i utrengsmål, selvfølgelig vil anpasse de årlige bevilgningene
til den økonomiske situasjonen Norge er i. Men dette er en forpliktelse
vi ikke kommer unna, og hvis vi skulle finne på å inndra EØS-midlene
fullstendig, ville vi nok også pådra oss politiske problemer som
det ikke er lett å tallfeste.
Med disse ord
vil jeg sterkt anbefale den store og brede enigheten som er i komiteen
om at dette fortsetter.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:00:58 ] : La meg aller først
gratulere Senterpartiet med å fremme nok et populistisk forslag
som partiet må legge dypt i en skuff hvis Norge skulle være så uheldig
å få en sosialistisk regjering til høsten. Selv om forslaget isolert
sett ser uskyldig ut og som noe de aller fleste sikkert ville kunne slutte
seg til, har forslaget konsekvenser som partiet velger å hoppe over.
Senterpartiets
nærmeste allierte mener at Norge skal bidra til klimatiltak, fornybar
energi, akademisk forskning, helse og arbeidsliv – ikke kun i Norge,
men i Europa for øvrig. Dette omtales som sosial utjevning og solidaritet
med de øvrige landene i Europa. De mener det helt uavhengig av gjenytelser,
som tilgang til markedet, slik representanten Svein Roald Hansen
uttrykte det fra talerstolen. Senterpartiet derimot er motstander av
at Norge skal bidra til sosial utjevning i Europa, men er tilhenger
av at Norge bruker åtte ganger så mye penger på bistand til land
i Afrika og Asia – penger som det utvilsomt er langt mindre kontroll
på enn penger overført til EU.
Fremskrittspartiet
overfører motvillig penger til EU som en kontingent – ja, vi kaller
det en kontingent – som gir oss tilgang til et marked på 450 millioner
mennesker. Også vi er uenig i at Norge skal finansiere verning av
herregårder i Ungarn og Latvia. Pengene kan garantert bli brukt
mer fornuftig, noe vi også skriver i våre merknader. Men dersom
bruken av disse 8 mill. kr sikrer norsk industri, teknologi og næringsliv
mulighet til å selge sine produkter i Europa, holder vi oss for
nesen og aksepterer premissene.
Men Fremskrittspartiet
aksepterer ikke å kaste penger ut av vinduet uten varig effekt.
Senterpartiet er uenig i dette. Partiet vil skrote EØS-avtalen og
erstatte den med noe annet, som skal gi dem enda større fordeler. Ifølge
Senterpartiet skal vi betale mindre i kontingent, beskytte flere
av Norges produkter mot konkurranse i internasjonale markeder og
samtidig eksportere mer. Som en kuriositet skriver Senterpartiet
i sine merknader at Norge burde bruke forhandlingene om markedsadgang
for fisk og sjømat som et pressmiddel for å redusere størrelsen
på EØS-midlene. Dette er interessant. Vi skal altså kreve mer, men
betale mindre for å få bedre tilgang til markedet. Det er en selvmotsigelse.
Dette begynner
å bli interessant, for mens Arbeiderpartiet ønsker et styrket samarbeid
med EU, ønsker SV og Senterpartiet å erstatte EØS-avtalen med noe
annet – SV fordi de vil ha bedre rettigheter for arbeidstakere, Senterpartiet
fordi de vil beskytte primærnæringene.
Fremskrittspartiet
mener at Norge overfører for mye av landets selvråderett til Brussel.
Vi mener vi må begrense vårt tilslutning til direktiver og forordninger som
er vedtatt i et organ Norge ikke er medlem av. Det er nettopp det
det norske folk har sagt nei til ved to anledninger. Det vil si
forordninger som ikke berører markedsflyt. Det er ikke en del av
det som Fremskrittspartiet kaller kontingenten.
Så til Fremskrittspartiets
forslag i saken: Fremskrittspartiet mener at norske bønder skal
få anledning til å selge langt flere av sine produkter på det europeiske markedet.
Fremskrittspartiet har tro på norske bønder og er overbevist om
at flere av deres produkter vil være etterspurt i EU/EØS-markedet.
Samtidig vil norske forbrukere kunne få tilgang til et bredere utvalg
av landbruksprodukter i Norge. Det, altså bruken av markedet, vil
være en vinn-vinn-situasjon.
Videre fremmer
Fremskrittspartiet forslag om at Norge må bruke alle forhandlinger
med EU til å forbedre områder som dekkes av EØS-avtalen, og som
ikke fungerer, inkludert begrensning av eksport av velferdsytelser.
Fremskrittspartiet
er imot at ulike norske velferdsordninger eksporteres til utlandet.
Mens alderspensjon er en opptjent rettighet, er det unaturlig at
øvrige ytelser, som er langt høyere i Norge enn i samtlige andre land
i EU, blir eksportert. Vi mener derfor primært at alle slike ytelser
bør justeres i henhold til kjøpekraften en ytelse gir i landet det
gjelder. Problemstillingen har vært diskutert i EU-kommisjonen,
men så langt har Norge gitt etter. Østerrike har reist den samme
problemstillingen. Her bør Norge bli tøffere og stille ufravikelige
krav.
Avslutningsvis
tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:05:33 ] : Senterpartiet er opptatt
av at vi bruker skattepengene på en nøktern og kritisk måte. Når
vi bevilger penger til andre land, må bidragene være målrettede
og legitime. Senterpartiet mener det er en beskrivelse som passer
dårlig på omfanget av EØS-midlene, som skal være bistand til 15
østlige EU-land, og utgjør nesten 6 mrd. kr på statsbudsjettet bare
for 2021. Derfor fremmer vi forslag om at det, når regjeringen nå
skal gå inn i nye forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler,
må legges til grunn et klart krav om at EØS-midlene skal reduseres.
Senterpartiet
mener at Norge som et utviklet og rikt land har et ansvar for å
bistå med demokrati- og samfunnsutvikling i land som har andre forutsetninger
enn oss selv. EØS-midlene skal være Norges bidrag til å redusere
sosiale og økonomiske forskjeller i Europa, og de utbetaler støtte
til forskjellige programmer og prosjekter som har disse formålene.
En del av prosjektene skal også bidra til økt samarbeid mellom Norge
og mottakerlandet. Det er i seg selv et prisverdig og legitimt formål,
og Senterpartiet er ikke imot å hjelpe land i den østlige delen
av EU, men vi er opptatt av å støtte og utvikle ulike områder i
verden, og det må være en nasjonal prioritering.
Senterpartiet
mener at ordningen med EØS-midler har vokst fullstendig ut av proporsjoner,
og at det er på høy tid med en kritisk gjennomgang av størrelsen
på bidraget og av hva disse pengene faktisk går til. Vi mener at trenden
med at denne pengepotten bare blir større og større for hver periode,
ikke kan fortsette. I stedet mener vi at regjeringen må gå inn i
nye forhandlinger med et helt klart utgangspunkt om at potten skal
reduseres.
Midlene er delt
inn i to ordninger. Det er én fellesordning for EFTA-landene, hvor
de økonomiske bidragene er proporsjonalt fordelt mellom Norge, Island
og Liechtenstein. I tillegg bidrar Norge med en egen ordning som
er fullfinansiert av oss. Det er til sammen snakk om enorme summer.
Pengesummen utgjør 2,8 mrd. euro for perioden 2014–2021, hvor Norge
bidrar med hele 98 pst. av dette. Det vil si at vi bidrar med over
2,7 mrd. euro. Senterpartiet er kritisk til at vi skal bidra med
en egen ordning på toppen av den relative andelen som EFTA-landene
i EØS har blitt enige om.
I dag er det Polen
som er det største mottakerlandet for EØS-midlene. I perioden 2014–2021
har Polen hatt tilgang til en sum på 809,3 mill. euro i EØS-midler.
Det er altså 809,3 millioner i euro, og så kan man gange det med
kursen, som akkurat nå er på ca. 10, for å få det norske beløpet,
som blir mange milliarder. Til sammenligning fikk f.eks. et land
som Malawi 1,5 mrd. kr i bistand i perioden 2017–2019, altså mindre
enn Polen.
Omfanget av EØS-midlene
har blitt enormt. Pengene deles ut av et byråkrati vi ikke har kontroll
over, og vi mener det er grunn til å stille spørsmål ved om disse pengene
ville blitt delt ut og disponert på samme måte hvis hvert prosjekt
skulle vært tatt opp til debatt blant våre folkevalgte. For eksempel
finner vi restaurering av forskjellige herregårder og en rekke kulturtilbud
på listen over prosjekter som er tildelt millioner, i land som Estland,
Latvia, Polen og Ungarn.
I 2015 var det
også en debatt om EØS-midlene. Da mente Senterpartiet at regjeringen
brukte milliarder på EØS for ukritisk. Feminisering av en militærleir
i Ungarn, bygging av fuglekasser i Romania og forskning på menns
og kvinners tidsbruk i Polen var noen av eksemplene på prosjekter
som hadde blitt støttet. Norges EØS-bidrag var da på litt under
4 mrd. kr.
I stedet for en
kritisk gjennomgang og reduksjon av midlene, slik Senterpartiet
ba regjeringen om å gjøre, har altså høyreregjeringen gått motsatt
vei og økt potten til 5,7 mrd. kr i 2020. Senterpartiet mener –
fortsatt – at det er god grunn til å stille spørsmål ved om det
deles ut midler til prosjekter som det hadde vært vanskelig å forsvare
dersom de skulle vært tatt opp til debatt i Stortinget.
Jeg vil med det
ta opp vårt forslag.
Presidenten: Da
har representanten Emilie Enger Mehl tatt opp det forslaget hun
refererte til.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:10:44 ] : Vi har merket oss
at Senterpartiet i oppkjøringen til valgkampen velger å kvesse sine
våpen mot EØS-avtalen. Å spille på strenger er velkjent, men grunntonen
er at Norge er seg selv nok. Videre leker de med en forestilling
om at norsk exit fra EØS skal gi oss en utmerket handelsavtale,
og er inspirert av de oppnådde resultatene i brexit. Det viser hvor
forskjellig vi ser på saken.
Nå vel, i dette
representantforslaget nøyer de seg med å ta til orde for kraftige
kutt i Norges bidrag til EØS, og ventelig vil vi få høre i valgkampen
at Norge pøser ut penger til EØS, og at Senterpartiet er de eneste
som setter på bremsen. Jeg ser ikke bort fra at det vil gå hjem
hos mange der ute, og det blir en dugnad for oss andre å forklare
at Senterpartiet egentlig holder på med en slags politisk kjøretur
i utilregnelig tilstand som vil sette norske arbeidsplasser og markedstilgang
i fare.
Vi merker oss
at Arbeiderpartiet er på en helt annen linje, men vi misunner ikke
representanten Støre den staurbærerrollen han må håndtere hvis valgresultatet
til høsten skulle føre til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet må
finne sammen i forhandlinger og daglig politikkutøvelse. Det er
kanskje den fremste akilleshælen for det såkalte rød-grønne alternativet.
I sitt brev til
komiteen den 21. desember 2020 understreker utenriksministeren at
EØS-midlene ikke kan ses isolert fra Norges øvrige forhold til EU
og unionens medlemsland. Den senere tids økonomiske og politiske utvikling
i flere europeiske land viser at det fortsatt er behov for styrking
av sivilsamfunn, rettsstat og sosial utjevning. Jeg er glad for
at et flertall i komiteen og i denne salen deler den virkelighetsoppfatningen.
Norges tidsbegrensede
tollkvoter for fisk og sjømat til EU opphører samtidig med EØS-finansieringsordningene,
hvilket betyr at det parallelt vil bli forhandlet om markedsadgang
og andre forbedringer i handelsregimet for fisk og sjømat i neste
finansieringsperiode for EØS-midlene. Disse to forhandlingsløpene
kan ikke ses atskilt. Det er avgjørende for Norges forhold til EU
og for norsk eksportrettet næring at begge forhandlinger fører til
gjensidig enighet mellom Norge og EU.
Det overordnede
målet med EØS-midlene er å bidra til å redusere sosiale og økonomiske
forskjeller i EØS-området. I tillegg er det et overordnet mål å
styrke de bilaterale relasjonene mellom aktører i Norge og i mottakerland.
Som medlem i parlamentarikerutvalget
for EFTA og EØS i forrige periode fikk jeg være med på en rundtur
i Romania og se hva midlene ble brukt til. Vi fikk se viktige prosjekt
på bakken: rensing av oljeforurenset jord, energisparende tiltak
med isolering av bygg, krisesentre for kvinner, barne- og ungdomstiltak
og arbeidsmarkedstiltak for kvinner fra romfolket, og ikke minst
gjenbrukssentral og butikk i regi av Frelsesarmeen. Sånt vil altså
Senterpartiet redusere støtten til.
Målet med midlene
er å bidra til å styrke de nyeste EØS-landenes evne til fullt ut
å delta i det indre marked. EØS-midlene skal være med og understøtte
positive utviklingstrekk i mottakerlandene og styrke kontakten med
Norge. EØS-midlene er en viktig del av grunnlaget for at vi har
EØS-avtalen, som sikrer Norge den markedsadgangen vi trenger til
et Europa som utgjør vårt aller viktigste marked.
Dette forslaget
er en del av et spill der Senterpartiet vil sette EØS-avtalen i
fare. Kristelig Folkeparti vil heller at avtalen skal brukes til
å utnytte det handlingsrommet som finnes for forbedringer i både
hvordan norske myndigheter legger sine føringer for bruk av midlene,
og hvordan mottakerlandene anvender dem. Det er en kontinuerlig
og viktig jobb uavhengig av hvem som sitter i regjeringskontorene.
Men det kan bli krevende å se for seg om Senterpartiet skal innta
disse kontorene, som på denne måten bidrar til å sage i grenen som
store deler av norsk næringsliv sitter på, et grunnlag for bunnlinjen i
mange norske kommuner.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:15:38 ] : Jeg vil
vise til den utredningen som både saksordfører Tetzschner og representanten
Svein Roald Hansen hadde når det gjaldt EØS-midlene og deres virke.
Jeg vil også understreke at EØS-midlene også er til fordel for Norge.
Vi ser jo i pandemihåndteringen hvor viktig solidaritet, samhold
og avtaler med våre nære samarbeidspartnere i EU er.
Representantforslaget
omtaler såkalt pengestøtte til EU. Det Norge gjør, er å gi de 15
fattigste landene i Europa støtte til sosial og økonomisk utvikling.
Pandemien viser oss også at svakere økonomier ikke har de samme
forutsetningene for å håndtere krisa som landene med sterkere økonomi.
De sosiale konsekvensene blir store i mange land, noe som forsterker
forskjellene i landenes utvikling. Mange av de 15 landene som mottar EØS-midler,
merker dette godt, og EU har nylig vedtatt et langtidsbudsjett med
store bevilgninger i strukturfondsmidler til land som mottar EØS-midler.
Det er dermed klart at det også blir nye forhandlinger om EØS-midler
etter inneværende periode.
I dagens periode
for EØS-midler er det særlig næringslivs- og innovasjonsprogrammer,
klima-, miljø- og energiprogrammer, justissektoren, forskning og
kulturarv med særlig vekt på minoriteter og jøders kulturarv, særlig
i Polen, som har hatt og har prioritet. Det største programmet er
klima, miljø og energi, men vi ser også viktige områder under justissektoren,
f.eks. knyttet til kriminalomsorg, politisamarbeid, domstolsamarbeid, asyl,
migrasjon og vold i nære relasjoner.
Jeg legger merke
til at Senterpartiet oppfatter disse midlene å ikke være verken
målrettete eller legitime. Jeg vil si at de 7 000 programmene som
var i forrige EØS-periode, også var viktige for å berede grunnen
for det samarbeidet vi har i dag.
Vi har startet
forberedelsene til nye forhandlinger. Målet vårt er klart: å ivareta
Norges interesser best mulig samtidig som vi utvikler og styrker
samarbeidet vårt med mottakerlandene.
De formelle forhandlingene
kommer nok ikke til å starte før tidligst like før sommeren, men
vi har allerede noen hovedpunkter som vil være viktige å fremme
for Norge.
Det ene er å styrke
rettsstatene i Europa. Det er i et rettighetsperspektiv viktig for
individer, men en velfungerende rettsstat er også helt avgjørende
for et velfungerende indre marked i EØS, som også er Norges største eksportmarked.
Det andre er å
styrke demokratiet gjennom fortsatt støtte til sivilt samfunn.
Det tredje er
å skape arbeidsplasser og bidra til økonomisk vekst gjennom innovasjon
og næringsliv.
Det fjerde er
å bistå sårbare grupper. Vi ønsker å videreføre bidrag til bedre
asylforvaltning og ivaretakelse av rombefolkningens rettigheter.
Rom er fortsatt den største marginaliserte gruppen i Europa.
Det femte er å
bidra til Europas grønne giv og bidra i klimakampen. EØS-midlene
gir nå en årlig CO2 -reduksjon
på over 1,4 millioner tonn, eller det som tilsvarer utslippene til
mer enn 820 000 biler.
Denne lista er
ikke uttømmende, men den angir en retning for hvordan regjeringa
tenker.
De kommende forhandlingene
om nye EØS-midler mellom EU på den ene siden og Norge, Island og
Liechtenstein på den andre siden kan bli krevende. Regjeringa vil
jobbe for å oppnå resultater i tråd med norske interesser. Parallelt
vil det, som flere har vært inne på, forhandles om markedsadgang
for fisk og fiskeprodukter. Det gjelder også for Island. Regjeringa
vil på vanlig måte holde Stortinget orientert både underveis og
selvfølgelig også om utfallet av de forestående forhandlingene,
og det endelige resultatet vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget
for godkjenning.
Jeg mener det
er verdt å merke seg i diskusjonen vi nå har, at de partiene som
mener at vi skal kutte i overføringene til de fattigste landene
i Europa, jo også er de partiene som mener vi egentlig burde si
opp hele EØS-avtalen. Det vil ikke være i tråd med norske interesser. Dette
har vi diskutert mange ganger før i denne salen. Men vi mener fra
regjeringas side, og åpenbart støttet av et bredt flertall i Stortinget,
at dette er en viktig del av det Norge kan gjøre for å bidra til
utvikling i Europa, til utvikling av vårt eget kontinent. Vi er
avhengig av at det går bra i Europa, for da går det også bra for
Norge.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Svein Roald Hansen (A) [13:20:49 ] : De prosjektene som vi
har i de østlige landene – pluss vel i Portugal, det henger igjen
så å si fra starten – knytter kontakter også mot norsk næringsliv
og norske aktører, fra fagbevegelse til frivillige organisasjoner
og bedrifter. Dette gjelder i en situasjon hvor EØS-avtalen etter
25 år på mange måter er i ferd med å gå i glemmeboka i EU og EU-landene
– at Norge er en integrert del av det indre marked. Er ikke da disse
prosjektene med på å synliggjøre Norge i de landene, både norsk
næringsliv og Norge som en partner og en del av EØS-avtalen? Er
ikke dette en viktig bit av det å minne om ikke bare våre forpliktelser, men
også våre rettigheter i det indre markedet?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:21:50 ] : Jeg vil
si i aller høyeste grad. Et veldig godt eksempel på det er at i
næringslivs- og innovasjonsprogrammene under dagens programperiode
har minst halvparten av alle prosjektene samarbeid med en norsk
bedrift. Det er den forventningen vi har for hele programperioden.
Vi ser forskningssamarbeid med NTNU som et annet eksempel. Vi ser
at NVE er inne på klima- og miljøsiden. Det er veldig gode eksempler
på det partnerskapet som er mellom norske fagetater, bedrifter og
organisasjoner, og det er noe som er verdifullt begge veier. Det
vil jeg gjerne understreke litt, for det framstilles jo ofte som om
dette kun er en støtte fra Norge til fattigere land i Europa. Men
dette er altså reelle partnerskap, der vi ser at partnerskapene
gir uttelling på begge sider, også norsk.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:23:00 ] : Jeg må bare innledningsvis
irettesette – faktisk – utenriksministeren etter at hun snakket
om pandemi og samarbeid i Europa. Det har jeg sagt mange ganger
før er et dårlig eksempel. Det finnes godt samarbeid, og så finnes
det mindre godt samarbeid. Det første som skjedde under pandemien,
var at grensene ble stengt overalt i Europa. Det har heller ikke
vært noe samarbeid om utviklingen av vaksiner. Nei, det er slik
at landene utenfor EU har fått tilgang til vaksiner langt hurtigere
enn f.eks. Norge. Så det er et dårlig eksempel. Det finnes mange gode
eksempler, men det er ikke et av dem.
I forrige debatt
snakket vi om å heve minstepensjonen i Norge til EUs fattigdomsnivå
– 40 pst. opp fra det nivået. Men når det gjelder kjøpekraftjusteringer
for velferdsytelser i Norge som eksporteres, har vi ikke fått noe særlig
fremdrift. Da er det mindre velvillighet. Jeg forstår at regjeringen
har vært i forhandlinger med EU-kommisjonen for å få dette til,
sammen med Østerrike. Det er i hvert fall det jeg har fått høre.
Er det noe fremdrift i dette? Vil man få til dette etter hvert?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:24:06 ] : Som representanten
Tybring-Gjedde sikkert også viser til, orienterte jeg om dette på
forrige europautvalgsmøte, i begynnelsen av februar, om at vi nå
igjen har muligheten til å intervenere for EU-domstolen i saker
som også har betydning for EØS-landene. Det er en adgang vi hadde
før, for ti år siden, og nå har vi fått den igjen. Den konkrete
saken vi har bedt om å få intervenere i, er saken om kjøpekraftjustering
av velferdsytelser – til støtte for Østerrike. Hva det vil føre
til, er ennå for tidlig å si. Jeg har ikke nå tidslinja for når
saken skal behandles, men dette gjør vi altså innenfor EØS-avtalens
rammer. Tanken vår er å bidra til å formidle det som er det norske
synspunktet, som Stortinget også har sluttet seg til, gjennom behandlingen
av den stortingsmeldinga som kom for noen år siden.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:25:12 ] : Utenriksministeren avsluttet
med å si at partiene bak dette forslaget også ønsker et alternativ
til EØS-avtalen. Det er riktig – på samme måte som Høyre ønsker
å melde Norge inn i EU og på den måten mangedoble støtten til EU
og betale enda mer enn det vi gjør nå. Så der stiller vi ganske
likt.
Det har vært litt
ulike meninger i debatten her nå om hvorvidt det er en sammenheng
mellom markedsadgang i EU og potten for EØS-midlene. Men dersom man
skal legge til grunn det utenriksministeren har sendt til komiteen,
at det er en sammenheng, og Høyre og regjeringen mener at EØS-midlene
finansierer markedsadgang, er det sånn at markedet minsker som følge av
at Storbritannia har gått ut av EU. Er det ikke da en naturlig konsekvens
at regjeringen også reduserer størrelsen på EØS-midlene?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:26:10 ] : Her tror
jeg det er viktig å holde ting fra hverandre. Den store forskjellen
på Norges tilknytning til EU og Storbritannias tilknytning til EU
etter brexit er at Storbritannia går helt ut av det indre marked.
Det er vi fullt med i, og det betyr at vi f.eks. kan eksportere
til EU på like vilkår som EU-land. Det er også en av årsakene til
at dette er vårt viktigste eksportmarked.
Så er det sånn,
sett fra regjeringas side – og det opplever jeg har bred støtte
i Stortinget – at disse midlene som vi yter, som også EU yter, til
de landene som er i en vanskelig økonomisk situasjon, er et viktig
bidrag til at Europa som helhet skal fungere bedre. Det er et ansvar Norge
er med på å ta. Dette er vårt kontinent, og utvikling av vårt kontinent
er viktig.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:27:02 ] : I brevet som utenriksministeren
også har sendt til komiteen, vises det til at det fortsatt er et
behov for sosial og økonomisk utjevning i Europa, og at man venter
på at EU skal dokumentere det behovet før man vil innlede forhandlinger.
Da lurer jeg på, siden størrelsen på EØS-midlene har est ut og økt
for hver eneste periode man har hatt sånne forhandlinger, og også
for hvert år nå: Er det da sånn å forstå at den økonomiske og sosiale
situasjonen i EU, og da spesielt i disse 15 EU-landene, bare blir
verre og verre? Eller er det andre forhold som gjør at vi er nødt
til å øke våre bidrag så voldsomt som det man gjør, f.eks. at ordningene
sklir ut, flere og flere typer prosjekter kan godkjennes, nye programområder
blir tatt inn? Vi har nå hørt en oppramsing som rommer det meste.
Jeg satt og lurte på hva det er man egentlig ikke kan få støtte
til gjennom EØS-midlene.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:28:03 ] : Som Emilie
Enger Mehl vil se av brevet som er sendt, vil det vi nå går inn
i av forhandlinger for en ny periode, basere seg på at det er et
identifisert behov fra EUs side for fortsatt å støtte disse landene.
Det som har skjedd gjennom det langtidsbudsjettet EU har vedtatt,
er en tydelig styrking av midler til disse landene, nettopp fordi man
ser at behovet er der. Jeg vil nok tro at vi i tida framover også
kommer til å se at behovene kan komme til å bli større, fra EUs
side, for å støtte disse landene, nettopp på grunn av pandemiens
virkninger for økonomien. Men når vi går inn i forhandlingene, er
det fordi det er et definert behov, og vi har jo sett at i de forhandlingsrundene
som har vært tidligere, der Stortinget senest i 2016 vedtok den
inneværende perioden, er det i stor grad også basert på at den økningen
handler om inflasjon. Så totalt sett vil man si at det er på samme nivå,
men det blir mer på grunn av inflasjon.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:29:08 ] : Det er vanskelig å få
en seriøs diskusjon om pengebruken via EØS-midlene fordi regjeringen
viser så liten vilje til kritisk gjennomgang eller til egentlig
å svare på de utfordringene vi kommer med, når vi f.eks. ser på
konkrete prosjekter, at herregårder i land som sammenlignet med
f.eks. en del afrikanske land, egentlig er ganske velutviklede,
har fått støtte til oppussing – f.eks. en herregård i Estland, en herregård
i Latvia, herregårder i Ungarn. Det vil jo være et nærmest utømmelig
behov for bistand verden over.
Kan regjeringen
forstå at folk stiller spørsmål ved bruken av EØS-midlene når vi
ser at kulturfestivaler, oppussing, restaurering av malerier og
møbler prioriteres for bistand fra EØS-midlene, og f.eks. et land
som Polen får mange ganger så mye bistand fra Norge som det Malawi
gjør?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:30:08 ] : For det
første er Norge ett av få land som fortsatt gir 1 pst. av BNP til
bistand, også nå, i den situasjonen vi er i. Så syns jeg sammenligningen
mellom europeiske land og afrikanske land var ganske lite treffende.
Det vi nå diskuterer, er hvordan vi kan støtte europeiske land som
har en vanskelig økonomi, og som trenger støtte. Det gjør vi gjennom
EØS-midlene.
Så legger jeg
merke til at representanten Enger Mehl etterlyser en mer seriøs
debatt. Vel, en god begynnelse kunne kanskje være å snakke om de
store linjene i stedet for utelukkende å karikere prosjekter som
gjennomføres med EØS-midler, for man vil alltid finne prosjekter som
ikke er gode nok, eller som ikke nødvendigvis burde vært gjennomført.
I stedet kunne man kanskje se litt på det store bildet og diskutere
utvikling og retning. Det viser Senterpartiet liten interesse for.
Jeg mener det kanskje kunne vært et bedre bidrag til en seriøs og
god debatt om EØS-midlene enn bare å karikere enkeltprosjekter.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:31:33 ] : Det er smått utrolig i
disse tider å oppleve at en har et stortingsflertall som fullstendig
ukritisk ser ut til å ville øse ut stadig flere milliarder til EU
gjennom EØS-avtalen. I det statsbudsjettet som regjeringspartiene,
med støttepartiet Fremskrittspartiet, har vedtatt, er det satt en
ny rekord på ca. 5,6–5,7 mrd. kr i EØS-midler. Det er altså nesten fire
ganger så mye som det en klarte å bruke i 2019.
Selvsagt vil noen
av de midlene også gå til fornuftige prosjekt. Senterpartiet er
også for å støtte en del prosjekt i Øst- og Sentral-Europa. Men
samtidig, når en har en så ukritisk kraftig økning, øker også faren
for at en får stadig nye ukloke prosjekt, sånn vi har sett tidligere,
enten det er snakk om fuglekasseprosjekt, folk som står i fektekamp
i vikingutstyr eller feiring av gjøkens dag. Vi må ha en kritisk
holdning til hvordan en bruker offentlige penger.
Jeg registrerer
at representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet ser ut til
å mene at vi skal betale milliarder på milliarder av kroner hvert
eneste år for å ha markedsadgang til EU. Da er det grunn til å spørre
representanten Tybring-Gjedde: Hvilke andre land i verden er det
som aksepterer det samme?
Nå har EU nettopp
inngått en handelsavtale med Storbritannia der Storbritannia har
full tollfri adgang til EU-markedet for de samme varer som Norge
har. I tillegg har de full tollfri adgang til EU-markedet også for
all bearbeidet fisk. Allikevel har ikke britene forpliktet seg til
å betale noen EØS-midler eller midler tilsvarende EØS-midlene til
EU. Nei, det må være en selvstendig nasjonal prioritering.
Til utenriksministeren,
som sier at det er viktig å støtte i Øst- og Sentral-Europa: Ja,
det er Senterpartiet også med på, men hvis vi hadde hatt en selvstendig
og fri debatt i det norske storting, er jeg ganske sikker på at Stortinget
ikke hadde endt med at vi skulle bruke ca. 1 mrd. kr til Polen årlig
opp mot alle de andre store behov som er for folk som er på flukt
rundt om i verden. Vi må ha en selvstendig politikk basert på norske
interesser.
Nå går vi inn
i en ny periode med EØS-midler. Opprinnelig skulle EØS-midlene bare
være en midlertidig ordning der vi betalte 200 mill. kr i året.
Nå er beløpet oppe i snart 6 mrd. kr. Det er behov for å sette på
bremsene, og det er påtakelig å se hvor lemfeldig stortingsflertallet
behandler dette spørsmålet.
Michael Tetzschner (H) [13:34:40 ] : Det har fra Senterpartiet
i denne sal vært ført argumenter som er nokså selsomme. Særlig synes
jeg det var interessant å se at en begrunnelse for å slå av på disse
midlene er at vi ikke får fullgod vare, i betydningen av at det
indre markedet er redusert med Storbritannias andel. Det er altså
slik at i andre sammenhenger ser man på det indre markedet som en
vederstyggelighet som er til belastning for Norge, men her passer
det godt å argumentere med at man ikke får valuta for pengene fordi
det indre marked er blitt mindre. Altså må man se på det indre markedet
og betydningen for norske eksportbedrifter på samme måten som flertallet
gjør. Så det var ganske interessant.
Det andre som
norske skattebetalere kan merke seg, er at disse pengene som da
går til våre nærmeste naboer i Europa, skal ikke hjem til Norge
og forbedre velferdsstaten her eller brukes til skattelettelser
– nei, de skal til Malawi. Da kan vi si at Malawi og andre land
som ikke har utviklet godt styresett eller økonomi, allerede er inne
på statsbudsjettet med en spesialbestemmelse om 1 pst. Senterpartiet
ikke har hatt noen andre oppfatninger, så vidt jeg har bedømt.
Denne latterliggjørelsen
av enkelte prosjekter er i og for seg den samme man kan gjøre seg
lystig over når det gjelder de norske kulturbudsjettene. Det er
ikke alle utstillinger som er helt i vår egen smak, men det ligger nettopp
i valget når man støtter kulturelle tiltak, at de må forstås i en
annen kontekst.
Og så får man
det til å høres ut som at EU har utviklet en generell ordning for
herregårder som vi bidrar til. Nei, det ligger nettopp i konkrete
prosjekter, hvor man har gått inn og restaurert nasjonale klenodier
som ble ødelagt av nazistene fra 1939 og utover, at det å restaurere
det for en fellesregning i Europa også er et signal om restituering
og forsoning mellom landene som deltar. Hvis man ser på dette med
kroner og ører som eneste perspektiv, har man virkelig ikke forstått
hva europeisk solidaritet er.
Det samme gjelder
også vaksiner, hvordan EU på kort tid utviklet felles politikk på
et område hvor slike som Senterpartiet i Norge og andre ikke ville
ha samarbeid. De forhindret altså nasjonalisme når det gjaldt vaksine,
utviklet dette, og overlot 3 pst. av vaksinene som var fremforhandlet,
til EØS-landene. Det er et eksempel på hva det betyr å vise solidaritet
og gjøre mer enn man er juridisk forpliktet til.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:38:12 ] : Representanten Tetzschner
står i hvert fall på regjeringspartienes side av karikeringen her.
For å bruke hans egne ord mener han at Senterpartiet har sett på
det indre markedet som en vederstyggelighet helt fram til i dag.
Det er en total misforståelse av vår kritikk av EU og EØS. Vi har
aldri sagt at det indre marked er en vederstyggelighet. Det vi har
sagt, er at vi er imot den overstyringen som vi får fra EU fordi
vi er med i EØS. Vi har en helt ukritisk import av rettsregler som
vi ikke har noen mulighet til å sette oss imot. Vi bruker enorme
summer på EØS hvert år.
Regjeringspartiene
ber oss om å sette ting i perspektiv. Jeg vil gjerne sende oppfordringen
i retur. Når vi nevner land som får bistand fra Norge, f.eks. Malawi,
er ikke det fordi dette er noe vi ønsker å sette opp mot hverandre,
det er for å sette ting i perspektiv. Det er fordi det er grunn
til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig at et europeisk rimelig
velfungerende land som Polen får mange ganger så mye i bistand som
et land som Malawi. Det kan man jo svare på om man mener, eller
kanskje reflektere litt rundt, i stedet for å karikere tilbake.
Dette er nettopp
noe av problemet med et sånt enormt byråkrati som har etablert seg
rundt EØS-reglene. Man ender opp med å diskutere det vi kaller for
de store linjene, hele tiden. Man må se de store linjene – det er
riktig, og Senterpartiet mener også at demokratiutvikling, kulturbygging,
ja. mange ting, og annen bistand vi yter med EØS-midlene, er superbra.
Alle disse prosjektene ligger også offentlig ute. Hvem som helst
kan gå inn og se nærmere på hva det er som ligger bak de store ordene.
Da ser man at det er en del prosjekter som det kan være vanskelig
å forsvare, og det må vi kunne diskutere. Når jeg snakker om herregårder
i Europa, er ikke det en karikatur, det er konkrete prosjekter som
har fått støtte av EØS-midlene. Det kan hvem som helst i salen her
se hvis de går inn på nettsidene der det ligger offentlig og åpent
ute.
Det må være mulig
å stille spørsmål ved om det er riktig at en ordning som var ment
å koste Norge 200 mill. kr i året, nå i 2021 koster 5,7 mrd. kr,
uten at det ender opp i en karikert debatt. Dette er offentlige
penger. Det er penger som folk i Norge har betalt inn til statskassen
gjennom å jobbe og betale skatt. Folk bryr seg om hva de pengene
går til.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:41:23 ] : Som representanten
Emilie Enger Mehl er godt klar over, er en av årsakene til at utbetalingene
er ekstra store i år, at vi er på slutten av perioden, og det vil
si at den syklusen som gjelder utbetalinger, gjør at det blir høyere
utbetalinger.
I tillegg til
de store prosjektene og de store delene av EØS-midlene, som gjelder
næringsliv, innovasjon, klima, miljø, energi, justis, forskningssamarbeid
osv., tenkte jeg – nettopp fordi Senterpartiet var opptatt av diskusjonen
om enkeltprosjekter og nærmere bestemt herregårder – å nevne nettopp
et sånt konkret eksempel.
Restaureringen
av lysthuset ved Eleja herregård i Latvia omtales som et slags luksusprosjekt.
Faktum er at den herregården ble lagt i ruiner i 1915 av russiske
styrker på retrett. Den står som et monument over Europas urolige
fortid, og det er også grunnen til at det å restaurere og ta vare
på disse kulturminnene er så viktig. For øvrig ser det også ut til
at en norsk kommune, Notodden, er partner i prosjektet.
For det andre
var jeg i mitt innlegg så vidt inne på at vi også bruker midler
for å ta vare på og formidle minoriteters kulturarv og historie.
Det er en viktig målsetting under EØS-midlene. Ikke minst gjelder
det bevaring av jødisk kulturarv. Det er viktig både for å fremme
kulturell forståelse og for å bekjempe diskriminering i Europa.
POLIN, som er museet for polske jøders historie, er ett veldig godt
eksempel på det. Støtten vi gir gjennom EØS-midlene, går særlig
til undervisningsopplegg for unge mennesker, noe vi fra norsk side
veldig ofte er opptatt av å støtte, nettopp for ikke å glemme historien,
for å hindre at den gjentar seg, og ikke minst for å øke forståelsen.
Der er det mange
norske partnere med i programmet. Det gjelder både Senter for studier
av Holocaust og livssynsminoriteter, Wergelandsenteret, Falstadsenteret og
de jødiske museene i Oslo og Trondheim. Det er ikke det største
prosjektet under EØS-midlene, men ikke desto mindre er det et veldig
viktig prosjekt som fremmer mange av de verdiene vi ønsker skal
fortsette å leve i Europa – nemlig forståelse og ikke minst det
å ha et blikk på historien og kulturarven.
Michael Tetzschner (H) [13:44:22 ] : Jeg syntes det var interessant
å lytte til representanten Enger Mehl, også fordi det hun sa, var
at det indre markedet var bra. Da kan vi begynne å snakke. Men så
kommer denne troen på at man får en fordel uten å yte noe tilbake.
Det betyr at når Norge har tilsluttet seg det indre markedet, kan
det også eksporteres til oss, til lavere tollsatser, til glede for
forbrukerne. Det er i hvert fall integrert. Men problemet i denne
saken og i andre saker som gjelder EØS, er jo at Senterpartiet tror
at dette er et koldtbord – man kan bare forsyne seg av de rettene
man liker, og så ta avstand fra resten. Men sånn er ikke verden.
Det er også snakk om et politisk samarbeid.
Jeg har også lyst
til å si, når man bruker argumentet om at vi må motta en del regler
som er laget i EU-systemet, at det er på de områdene hvor det er
relevant for EØS-avtalen, hvor det nettopp er om å gjøre å ha felles
standarder, så man ikke blir møtt av en tollbarriere som skjules
bak forskjellige standarder. Alle de store nasjonene – som er ganske
selvbevisste, hvis man noen gang har vært i Frankrike – har sine
egne regler utenom det som skal til for å gjøre samkvemmet og samhandelen
så friksjonsløs som overhodet mulig. Alltid i disse sammenhengene
hvor vi implementerer EØS-retten i Norge, er det nettopp fordi det
er markedsrelevant og EØS-relevant. Men det er altså en avtale som
Senterpartiet vil si opp, uten å vite hva man går til. Av og til
– som et eksempel på koldtbordet – viser man til brexit, det er jo
en fantastisk avtale. Ja, den vil nok Senterpartiet sette pris på,
som altså garanterer null toll på landbruksprodukter begge veier.
Det hadde vært ramaskrik om vi hadde fått en slik avtale på bordet.
Senterpartiet ønsker å lede landet ut i en usikker fremtid, sette
arbeidsplasser i fare, ved å si opp EØS-avtalen uten å vite hva
de setter i stedet.
Svein Roald Hansen (A) [13:46:53 ] : Det er selvsagt helt legitimt
å mene at EØS-midlene er blitt omfattende, og de vokste for alvor
da de østeuropeiske landene kom inn. Grunnen til at vi fikk en egen
norsk ordning, var at det var vanskelig å få våre to litt mindre
partnere med på en slik økning som det da ble forhandlet om og enighet
om etter EU-utvidelsen.
Men jeg reagerer
litt når det brukes uttrykk som ukritisk utbetaling av midler. Det
er ikke ukritisk, det er en forhandlet avtale mellom regjeringen
og EU, og så er det forhandlinger med hvert enkelt land om prosjekter. Det
er klart det går an å finne prosjekter der som man kan si ikke er
vesentlige, men det overveldende flertall av de prosjektene er viktige.
Jeg nevnte et i Romania, og Toskedal og jeg var sammen og så på
andre som han nevnte, bl.a. fengsler. Jeg anbefaler Senterpartiet
å ta en studietur til den type prosjekter, for det er ikke unyttig.
Så bruker man
uttrykket ukritisk import av regler. Nei, det er ikke en ukritisk
import av regler. De er vurdert. Hver eneste en vurderes av regjeringen,
om den er EØS-relevant eller ikke. En del av det blir godkjent her
i Stortinget. Av dem som har blitt implementert siden EØS-avtalen
trådte i kraft for 25 år siden, er det veldig få det har vært en
stor debatt om. Stort sett har regelverket løftet standarder på
de ulike områdene. Det å løfte standardene ikke bare i Norge, men
i hele Europa, er en fordel.
Så sier Gjelsvik
at det er ingen andre land enn EØS-landene og Sveits som betaler
midler for å bidra til utjevningen i Europa. Nei, men det er heller
ingen andre land som har en så stor andel av eksportmarkedet sitt
i det indre marked. Det er heller ingen andre land som er med i den
europeiske integreringen. Det er forklaringen på de forskjellene.
Jeg synes at hvis
man følger med nå på hva som skjer i Storbritannia, er det et eksempel
på det som ville skje i Norge hvis vi skulle gå ut av EØS-avtalen
og over i en tradisjonell handelsavtale, altså ut av det integrerte
indre marked. Det er veldig interessant å se utviklingen. Det er sikkert
overgangsproblemer, og en del ting kan gå seg til, men det er noen
grunnleggende strukturelle problemer, som de kommer til å slite
med.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:50:18 ] : Representanten Hansen
følte seg truffet av at jeg viste til at regjeringspartiene og deres
støttepartier ukritisk øser ut stadig nye milliarder i EØS-midler
til EU. Jeg beklager at representanten Hansen følte seg truffet,
men på det området vil jeg si at Arbeiderpartiet har beveget seg
i noe positiv retning. Representantens parti, Arbeiderpartiet, foreslo i
sitt alternative budsjett å kutte 1,2 mrd. kr i EØS-midlene. Det
var et bra stykke på vei. Det var ikke langt nok, men iallfall et
skritt i riktig retning.
Så kobler representanten
Hansen igjen dette med EØS-midler og markedsadgang. Når en har en
handelsavtale, eller et handelssamarbeid, skal jo det være basert på
gjensidighet, og det prinsippet står også skrevet i EØS-avtalen,
at det skal være basert på gjensidighet. Det er jo ikke bare Norge
som får tilgang til et EU-marked. EU får også tilgang til et norsk
marked, noe som bl.a. har medført at en har fått en kraftig økt
eksport fra EU til Norge av både landbruksvarer og bearbeidede landbruksprodukter,
i tillegg til at de også har overskudd i handelen sin med tjenester.
Så det at vi skulle betale milliarder av kroner til EU for en avtale
der vi aksepterer at det er EU som utformer reglene, at det er EU
som fortolker reglene, og vi må i godta de regler som blir satt
– ja, det er en dårlig deal for Norge, og det savner sidestykke
i andre avtaler i verden.
Så til representanten
Tetzschner, som sier at det også finnes dårlige prosjekter i Norge
som har fått støtte. Ja, det gjør det, og da må en sørge for en
evaluering av dem, en gjennomgang av dem. Og hvis en ikke har nok fornuftige
prosjekter å gi støtte til året etter, så bør en redusere støtten
til eksempelvis den kulturinstitusjonen hvis det viser seg at midlene
blir brukt på en måte som ikke er fornuftig.
Med EØS-midlene
gjør en det motsatte. Det har kommet fram en rekke eksempler på
ukritisk bruk av de midlene, og i stedet for å sette bremsene på
bidrar en altså til å øke utbetalingene år for år fra regjeringspartiene og
støttepartiet Fremskrittspartiet. Men jeg er i hvert fall glad for
at Arbeiderpartiet bidrar til og ser at det er behov for å sette
bremsene litt på. Jeg håper det også vil gjelde rammene for en ny
periode med EØS-midler, og at vi også går vekk fra å ha en egen
norsk ordning på toppen av den felles byrdefordelingen med våre
EFTA-partnere og sørger for at vi reduserer den totale utbetalingen av
midler gjennom EØS.
Presidenten: Svein
Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Svein Roald Hansen (A) [13:53:33 ] : Forskjellen på den reduksjonen
i EØS-utbetalinger som Arbeiderpartiet gjorde i sitt alternative
budsjett, og det Senterpartiet gjør, er at det alltid er endringer
i behovet fra år til år. Regjeringens anslag var litt i overkant
av det som var behovet, men det Senterpartiet gjør, er å si at de
synes det de legger inn, er nok. Det er en vesentlig forskjell.
Vi har forpliktet oss til å utbetale en ramme, og den mener Arbeiderpartiet
at vi skal stå for. Vi kan mene at regjeringen har vært for slepphendt
i forhandlingene, det er nå så, men det gir oss ikke muligheter
til ensidig å kutte i forhold til avtalen.
Så sier Gjelsvik
at det skal være en gjensidighet i avtalen. Ja, jeg mener EØS-avtalen
er til gjensidig fordel for Norge og for de andre EU-landene, så
det er slett ingen dårlig deal. EØS-avtalen er en meget god handelsavtale.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se voteringskapittel