Stortinget - Møte torsdag den 11. februar 2021

Dato: 11.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 205 S (2020–2021), jf. Dokument 8:147 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:27:54]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Marit Knutsdatter Strand og Per Olaf Lundteigen om en ny politikk for finansiering og dimensjonering av offentlige sykehus (Innst. 205 S (2020–2021), jf. Dokument 8:147 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Nicholas Wilkinson (SV) [] (ordfører for saken): Senterpartiet har foreslått en ny politikk for finansiering og dimensjonering av offentlige sykehus. Det har vært et godt samarbeid med alle partier i denne saken, og jeg takker for det.

Vi har jobbet med kapasitetsbehov og belegningsprosent, beredskap og pandemier, politisk forankring, finansieringsmodell og involvering av de ansatte.

Vi har fått fire innspill, fra Fagforbundet, Norsk sykepleierforbund, Legeforeningen samt en rapport fra flere forfattere om sykehusplaner for Oslo.

Statsråden har uttalt seg om forslagene, og han råder Stortinget til ikke å støtte dem.

Senterpartiet fremmet fem forslag. Nå er det tretten forslag som viser mange endringer som flere partier vil ha, men det ser ikke ut til at forslagene får flertall.

Jeg tar ordet om hva SV mener, i et annet innlegg, og jeg fremmer alle forslagene som SV er med på.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingvild Kjerkol (A) []: Vi må lære av sykehusene vi har bygget, og vi må planlegge de nye sykehusene langt, langt bedre. Ahus, Kalnes og Kirkenes er nybygde sykehus som allerede ved innflyttingen bar preg av for lite areal. Kalnes hadde korridorpasienter fra første dag og har slitt med det siden. Vi er flere som deler ansvaret for det, og det er bare en sånn erkjennelse som kan gjøre det bedre i framtiden.

Begreper som «dovenn» og «fortetningspasienter» har blitt vanlig i sykehuskorridorene, skrev Legeforeningen i en kronikk. Førstnevnte er korridorpasienter som må låne toalettet til en pasient som har fått enerom. Fortetningspasienter er de som må ligge to sammen på et enerom. Sykehuset Kalnes har fått dispensasjon fra Arbeidstilsynet til å ha 2 pasienter på 47 av enerommene. Det er trangt, vanskelig å overholde taushetsplikt og utfordrende for renholderne. Trass i disse tiltakene ligger det fortsatt pasienter på korridoren. Det handler om at over tid har oppgavene vært større enn bevilgningene, og planleggingen dessverre for dårlig.

De nye sykehusene planlegges med at flere oppgaver og liggedøgn skal overføres til kommunene, uten at kommunene har ressurser, kompetanse eller deltar i beslutningen om hvilke oppgaver som kan overføres. Regjeringen innfører nå helsefellesskapene som en ny samhandlingsarena mellom kommuner og sykehus. Om dette skal lykkes, kan ikke samhandling være synonymt med at kommunene skal tilrettelegge for at sykehus skal spare penger på bygg. Å bruke ressursene riktig handler om rett behandling på rett sted til rett tid.

Oppgavene helsetjenesten allerede i dag står overfor, er større enn bevilgningene fra regjeringen og Fremskrittspartiet og det de har vært villig til å prioritere de siste åtte årene til finansiering av både bygg og drift. Skal vi sikre en god offentlig helsetjeneste, som vi under den pågående pandemien har hatt all mulig nytte av og trygghet i, må helse prioriteres i statsbudsjettene. Men etter åtte år med høyrepartiene i regjering vet vi hva de prioriterer. Regjeringen underfinansierer. Det går ut over evnen til å investere klokt. Det vil Arbeiderpartiet ta et oppgjør med, og vi vil utrede nye modeller for hvordan man kan investere mer lettbeint enn i dag. Vi er ikke enig i alt det forslagsstillerne skriver, men vi står inne i flere av forslagene.

Erlend Larsen (H) []: Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester for alle i Norge. Det er en av vårt lands kvaliteter, en kvalitet denne regjeringen har foredlet og videreutviklet gjennom bl.a. kortere helsekøer og større valgfrihet for pasientene.

Hvordan skal våre framtidige sykehus se ut, og hvor mange pasienter skal det være plass til? Helsevesenet er i en rivende utvikling, og vi klarer neppe å se for oss hvilke nye oppgaver de skal løse i framtiden, og hvordan et sykehus best kan være designet for å gi et optimalt tilbud.

Vi kan si litt om framtiden ved å se til fortiden. For 40–50 år siden var det 20–25 leger og sykepleiere til stede under en hjerteoperasjon. Brystkassen ble åpnet, og pasienten ble utsatt for store inngrep. Etter operasjonen ble det mange dager som pasient før man fikk reise hjem. I dag er det kanskje tre personer som gjør den samme jobben gjennom et tilsynelatende enkelt inngrep som gjør at pasienten kan reise hjem i løpet av en dag eller to. Nye behandlingsmetoder og nye legemidler har ført til at antall somatiske sengeplasser har blitt halvert, fra rundt 22 000 til under 11 000 i løpet av de siste 40 årene. Det er lite sannsynlig at reduksjonen de neste årene blir så omfattende, men vi må også ta høyde for at gjennomsnittlig levealder stiger så mye at vi får nye pasientgrupper.

Koronapandemien har fått fram det beste Norge har i samspillet mellom byråkrati og politikk. Pandemien viser til fulle at byråkratiet skal ta seg av faglige spørsmål, og at politikken skal vurdere helheten. På samme måte må vi langt på vei stole på fagfolkene når nye sykehus skal bygges. Det er de regionale helseforetakene som skal sørge for å planlegge det framtidige tjenestetilbudet. Det er de regionale helseforetakene som har kompetanse til å utarbeide utviklingsplaner og vurdere framtidig behandlings- og kapasitetsbehov.

I 2014 ble Sykehusbygg HF etablert, nettopp for å sikre overføring av erfaringer mellom sykehusprosjekter. Det er egentlig veldig merkelig at dette ikke ble etablert for mange år siden. Sykehusbygg HF skal evaluere tidligere prosjekter for å hente læring til neste byggeprosjekt. Slik utvikles beregninger av kapasitetsbehov og standarder.

Jeg håper virkelig at koronapandemien har lært oss å bli bedre til å forberede samfunnet på å møte uforutsigbare hendelser. Beredskapsplanlegging blir ofte oversett til fordel for daglig drift. Nye sykehusbygg må så langt som mulig tilrettelegges for en uforutsigbar framtid. Sykehusene som er under planlegging og bygging, blir bedre rustet mot store kriser enn dagens sykehus er. De får mer fleksible løsninger og andre forutsetninger for å ivareta smittevern enn mange av dagens sykehus har.

Politikere skal aldri glemme hvor den faglige kompetansen sitter. Samtidig er det heller ingen tvil om hvem som har det politiske ansvaret.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Fremskrittspartiet mener det viktigste for planlegging og dimensjonering av nye sykehusbygg er at beregningene gjøres ut fra forventet demografisk og epidemiologisk utvikling. Samtidig kan vi ikke se fullstendig bort fra de endringer i behandlingsmetoder, effektivisering og ny teknologi som finnes, og som garantert vil komme i fremtiden. Men når kapasitetsbehovet er ferdig kartlagt, må resten av planleggingen og utbyggingen være i tråd med det utredede behovet.

Fremskrittspartiet er også opptatt av at sykehusene må ha et stort fokus på tilgjengelighet. Dette er viktig for både ansatte, pasienter og pårørende og gjelder for både kollektivløsninger og parkeringsplasser.

Vi er ikke mest opptatt av om sykehusbygg planlegges med en spesiell beleggsprosent. Vi er opptatt av at sykehusbygg må være fleksible og ha rom for utvidelse og omstrukturering, uten at nytt må bygges. Men våre sykehus er også avhengig av nok spesialister innen alle felt for at sykehusene skal fungere optimalt.

Fremskrittspartiet vil ha en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehusinvesteringer behandles av Stortinget og finansieres over statsbudsjettet på samme måte som annen statlig infrastruktur. Bare slik kan vi sikre oss mot en situasjon der sykehus må nedskalere byggeprosjekter og redusere pasienttilbudet av sparehensyn.

Fremskrittspartiet vil legge ned de regionale helseforetakene og fordele oppgavene mellom en nasjonal styringsenhet og de enkelte helseforetakene. Fremskrittspartiet mener innsatsstyrt finansiering, ISF, stimulerer til kostnadseffektiv pasientbehandling. Etter snart fem år med en ISF- sats på 50 pst. ser man gode resultater, og vi fremmer forslag om å øke andelen til 60 pst.

Fremskrittspartiet forutsetter at ansatte er tungt inne i planleggingen av sykehusbygg, gjennom hele prosessen. Ansattes involvering i evalueringen av nybygg er avgjørende for læring til fremtidige utbygginger.

Allerede i den første regjeringserklæringen mellom Høyre og Fremskrittspartiet lå det inne en intensjon om å øke bruken av avtalespesialister. Fasiten viser at bruken har vært mer eller mindre konstant siden 2008. Siden avtalespesialistene er en kostnadseffektiv del av spesialisthelsetjenesten og kan gi større tilgjengelighet og kortere ventetider, er det frustrerende at helseforetakene ikke følger opp de styringssignalene de får.

I saken har Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet fremmet et forslag, som jeg i ettertid har forstått er uklart. Meningen med forslaget var å se på hvilke sider ved ordningen som gjør at helseforetakene ikke følger opp helseministeren og Stortingets vilje. Forslag nr. 1 trekkes derfor og erstattes av et løst forslag, som fremmes på vegne av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg tar også opp de andre forslagene som Fremskrittspartiet fremmer i denne saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har da trukket et forslag og tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er eit politisk ansvar å sørgja for at sjukehus vert bygde med nok kapasitet. Kalnes sjukehus er ikkje eit føredøme. Evalueringsrapporten peikte på mangel på sengeplassar som gir opphoping av pasientar i akuttmottaket, høgare kostnader og dårlegare pasientsikkerheit. Vi må læra av feila som har skjedd, læra av feila frå Østfold, Ahus, Kirkenes, som vert gjentatt i planane for nye OUS, nye Drammen, Mjøssykehuset, nybygg i Førde, nye Hammerfest – for å nemna nokon.

Sidan 1980 har talet på somatiske sjukehussenger vorte halvert, men utviklinga stoppar ikkje. Ho fortset. Trass i nullvisjonen for korridorpasientar ligg tusenvis av pasientar på gangen i norske sjukehus. Helsetilsynet har no gått inn med tilsyn for såkalla utlokaliserte pasientar, som det ikkje er plass til på eiga avdeling, fordi dette gir uforsvarleg høg risiko for fleire norske sjukehus i dag.

I 2014 vart Sjukehusbygg HF oppretta. Hensikta var å byggja opp eit nasjonalt kompetansemiljø for byggjeprosjekt i spesialisthelsetenesta, bl.a. for at nye byggjeprosjekt kunne baserast på erfaringane frå tidlegare prosjekt, men det ser ikkje ut til å skje. Opprettinga av dette helseføretaket har ikkje løyst problemet. Nye sjukehus vert no systematisk planlagde og bygde med urealistiske krav til effektivisering og reduksjon i døgnbehandling og oppgåveoverføring til kommunane, slik at sjukehuskapasiteten i realiteten vert bygd ned.

Sjukehusbygg har utarbeidd ein modell for å berekna framtidig aktivitet og dermed framtidig kapasitetsbehov i sjukehus. Modellen tar utgangspunkt i befolkningsframskrivingar og aktivitetstal, men modellen opnar for at føretaka kan leggja inn endringsfaktorar i berekningane. I praksis betyr dette at helseføretaka planlegg nye sjukehus ut frå forventingane om driftseffektivisering, og at fleire oppgåver skal overførast til kommunane. Senterpartiet føreslår i dag at denne modellen må endrast, men vi har berre fått med oss SV på dette forslaget.

Føretaksreforma vart vedteken i 2001 og innført i 2002. Det innebar at helseføretaka vart forplikta til å følgja rekneskapslova. Ved store investeringar må føretaka dermed stilla med ein eigendel på 30 pst. for å kunna søkja om lån frå staten for dei resterande 70 pst. Denne eigenkapitalen og innbetalingane av rente- og låneavdrag etter at sjukehuset er bygd, må framstillast ved at sjukehusbehandlinga må gå med overskot. Når helseføretaka ikkje klarer å effektivisera drifta så mykje som trengst for å oppnå slike overskot, har ein ei rekkje eksempel på at byggjeprosjekta vert nedskalerte undervegs.

Senterpartiet vil ha ein ny modell for finansiering av sjukehusinvesteringar der ein skil løyvingar til investering og drift, og der store sjukehusinvesteringar vert behandla av Stortinget gjennom Nasjonal helse- og sjukehusplan og fullfinansierte over statsbudsjettet.

Seher Aydar (R) []: Helsekriser understreker behovet for å styrke offentlige helsetjenester som gir likeverdige tilbud til alle uavhengig av tykkelsen på lommeboka og hvor i landet de bor. Sykehusene våre er sårbare. Vi er nødt til å øke kapasiteten ved sykehusene, og da trenger vi også å bli mer selvforsynte med medisiner, smittevernutstyr og vaksiner.

Nye sykehusbygg som bygges med få senger, få rom og lav kapasitet, går ut over helseberedskapen. Landet rundt er folk blitt nødt til å kjempe for lokalsykehuset sitt, for fødeavdelingen sin. Et helseforetak besluttet nylig å gå imot stortingsvedtaket og stenge fødetilbudet i Kristiansund. Til tross for at seks av ti innbyggere i regionen sier nei, vil et annet helseforetak legge ned tre sykehus i Innlandet. I Oslo har beslutningen om å legge ned Ullevål sykehus møtt tydelig motstand fra både fagforeninger og folk flest i byen.

Det er helseforetaksmodellen som er det underliggende problemet – nemlig ved at sykehusene styres mer etter bunnlinjen og mindre etter pasientenes behov. I alle de sykehuskampene står Rødt sammen med befolkningen for sykehusene og mot helseforetaksmodellen. Den modellen ble laget etter aksjeloven i den hensikt at sykehusene skulle styres etter bedriftsøkonomiske målsettinger, men sykehus er ikke en bedrift. De ansatte er overarbeidet og opplever å ha lite innflytelse over egen arbeidshverdag.

Rødt vil avvikle helseforetaksmodellen. Vi mener at sykehusene skal organiseres som offentlige forvaltningsorganer, ikke som bedriftsøkonomiske foretak. Kontroll- og ledernivåer må reduseres, og helseprofesjonene styrkes. Viktige funksjoner som renhold må være en del av sykehusets kjernevirksomhet og ikke settes ut på anbud. Praksisen med at diagnose og behandling kodes og gis en fast stykkpris, gjør at noen pasienter blir mer lønnsomme. Dette vil Rødt få en slutt på. Vi vil erstatte innsatsstyrt finansiering med 100 pst. rammefinansiering.

Økonomisk motivert effektivisering, sentralisering og privatisering svekker beredskapen, og over stadig større deler av landet reiser folk seg mot direktørveldet i helseforetakene – fra Helgeland til Innlandet, fra Nordmøre til Oslo. Rødt jobber for å gi makten over helsevesenet tilbake til befolkningen og de folkevalgte. På den måten sikrer vi også innbyggernes nærhet til sykehustilbudet.

Statsråd Bent Høie []: Det er helseregionenes oppgave å planlegge for det framtidige tjenestetilbudet og sørge for at dette skjer innenfor det som er de politisk bestemte rammene og føringene. Nettopp derfor har vi etablert Nasjonal helse- og sykehusplan som et overordnet styringsverktøy.

Siden den første planen ble vedtatt i Stortinget i 2016, er det utarbeidet regionale og lokale utviklingsplaner for å videreutvikle pasientens helsetjeneste i tråd med det som er Stortingets vedtak. Planene utarbeides med bakgrunn i framskrivning av behovet for kapasitet og bemanning. Dette danner grunnlaget for utvikling av faglige tiltak, tjenestetilbud, bygninger, utstyr og IKT.

Disse tiltakene må ses i sammenheng for å kunne utvikle sykehus til beste for pasientene. En oppsplitting av ansvaret mellom investeringer og drift, som representanten her foreslår, vil føre til en ansvarspulverisering og dårlig sammenheng mellom de ulike tingene som er avgjørende for utviklingen av et godt tilbud til pasientene.

Uansett valg av styrings- og finansieringssystem er det prioritering av ressurser som er avgjørende. Gjennom helseforetakenes utviklingsplaner er det utarbeidet systemer for å se ulike tiltak i en sammenheng, noe som igjen gir et godt grunnlag for nettopp gode prioriteringer.

Helseforetakene har de siste årene prioritert investeringer veldig høyt, og sykehus oppgraderes og bygges over hele landet. Oppgraderte sykehusbygg – nødvendige tekniske løsninger og utstyr – er en forutsetning for å ha god videre drift av sykehusene.

Vi er alle opptatt av å realisere en helsetjeneste med nødvendig kapasitet. Vi har over flere år erfart at aktiviteten i sykehusene i Norge går opp samtidig som antallet senger går ned. Hvordan skal så sykehus planlegge for framtiden? Svaret er avhengig av mange forhold og må ses i sammenheng. Dette er et forsøk satt i system i en egen framskrivningsmodell. I dette arbeidet må helseforetakene ta hensyn til at vi blir flere, og at vi blir eldre.

Samtidig gir teknologi og bedre arbeidsprosesser mulighet for behandlingsformer som gir kortere liggetid, at flere får dag- og poliklinisk behandling, og at behandlingen i større grad skjer utenfor sykehusene.

Det er nå også etablert 19 helsefelleskap, hvor kommunene og sykehusene samarbeider om å utvikle tjenester, bl.a. for tettere oppfølging av kronisk syke og eldre med sammensatte behov for tjenester. Målet er tidlig innsats og forebygging av sykdomsutvikling, noe som også vil bidra til å redusere sykehusinnleggelser. Samtidig er jeg opptatt av at alle pasienter skal føle seg trygt og godt ivaretatt, uansett om behandling foregår i eller utenfor sykehus.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: VG rapporterte høsten 2019 om 1 546 gamle pasienter som ble sendt hjem fra sykehuset midt på natta. 400 av disse var over 90 år. De neste 20 årene dobles antall eldre, som gjør at behovet for akutte sengeplasser vil øke. Ifølge Helseatlas for Norge vil ikke KAD-senger i kommunene kunne avhjelpe. Det var dette vi debatterte før pandemien traff. Nå er det enda mer tydelig at sengekapasiteten er sårbar.

Helseministeren har sittet i åtte år. Det kunne vært åtte år hvor vi forberedte oss godt på denne veksten i behov for trygge sykehussenger. Det har ikke skjedd. Nye sykehus planlegger for færre senger enn vi har i dag, og det blir også vanskelig å løse dette større behovet vi får i årene som kommer, med nye sykehusbygg. Der følger jeg statsråden langt på vei. Så hvor er det statsråden mener at vi kan bygge ut økt kapasitet for å møte behovet for flere gode nok sykehussenger til å behandle svært syke pasienter, som det er godt dokumentert at det vil bli snakk om?

Statsråd Bent Høie []: Det er nettopp de faktorene som legges inn i de modellene som brukes når en dimensjonerer sykehus for framtiden. Det er dagens aktivitet, det kobles mot befolkningsframskrivningen fra SSB, det er ulike faktorer knyttet til endringer, f.eks. i medisinsk utvikling, teknologisk utvikling, pasientforventninger osv., det er andelen dag- og poliklinisk behandling, og så legger en selvfølgelig også til beleggsprosenter og arealstandarder. Det er på bakgrunn av det sykehusene som nå bygges, også dimensjoneres. De faktorene som representanten her tar opp, tas selvfølgelig med.

Så lærer en også av tidligere byggeprosjekt, ikke minst gjennom at vi har etablert Sykehusbygg som et eget helseforetak. For eksempel er det nå sånn at styret i Helse Sør-Øst har vedtatt at de nå benytter 85 pst. beleggsprosent ved alle sine prosjekter og ikke 90 pst., som de gjorde da de planla sykehuset i Østfold, under den rød-grønne regjeringen.

Ingvild Kjerkol (A) []: Spørsmålet mitt gikk på det økte behovet. Premisset er at vi ikke kan bygge nye sykehus for å håndtere det. Der det er planlagt nye sykehus, må man ivareta det i en modell sånn som helseministeren beskriver, men f.eks. St. Olavs, som er regionsykehuset i Trøndelag, der jeg kommer fra, vil ha et økt behov for 200 nye senger de ikke har. Hvordan skal dette behovet løses? Det vil jo gjelde alle de områdene hvor sykehusene allerede står der, og hvor det ikke er planlagt nye sykehusbygg.

Statsråd Bent Høie []: Det er ikke sånn at vi bare øker tilbudet ved å bygge helt nye sykehus. En kan bygge ut eksisterende sykehus, en kan gjøre endringer i eksisterende sykehus. De som har de beste forutsetningene for å gjøre de vurderingene, er de som har oversikten lokalt. De vet at hvis det er store investeringer, kan de fremme det som investeringsplaner for departementet og regjeringen. Mindre investeringsplaner håndterer de selv innenfor de økonomiske rammene de har. De har selv ansvar for til enhver tid å planlegge for det som er det framtidige behovet framover, men innenfor den modellen vi har.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: I oppdragsdokumenter fra statsråden de siste syv årene har han fokusert på bl.a. psykiatriambulanser, psykisk helse og rus under «den gylne regel», at det ikke skal legges ned rehabiliteringsplasser før kommunen har bygget opp tilsvarende tilbud, og å øke andelen avtalespesialister. Ingenting av dette er fulgt opp i tråd med de oppdragene helseministeren selv har gitt. Er helseministeren fornøyd med egen påvirkningskraft og innflytelse?

Statsråd Bent Høie []: Ja, det er jeg, for jeg mener at på alle de områdene som representanten her trekker fram, har det skjedd positive ting. Vi har høye ambisjoner for dette. Det er ikke alltid at de høye ambisjonene nås, men at det går i riktig retning, mener jeg det ikke er noen tvil om.

Det er klart at i de enkelte endringene som skjer, vil nok dette ofte oppleves som nedleggelser, eller at det er den type ord som brukes, mens det i realiteten ofte er andre og nye måter å gi tilbudene på, f.eks. at en i større grad gir dagtilbud, jobber sammen i team, sammen med kommunene, enn å ha tradisjonelle døgnplasser. Det er også i tråd med det en får av kunnskap om hva som faktisk gir best resultater for pasientene. Et veldig godt eksempel på det er det som har skjedd innen tvangslidelser, der vi ser at mange pasienter nå får veldig god og rask hjelp på ting som de tidligere lå inne for over lang tid uten egentlig å få gode resultater.

Kjersti Toppe (Sp) []: Statsråden er jo ein forsvarar av dagens system når det gjeld både modellen som vert brukt for å rekna ut behov i Sykehusbygg HF, og dagens finansieringsmodell. Men når vi ser kva som har skjedd historisk på bygging av nye sjukehus, og det som vert planlagt no, har vi i ei rekkje eksempel sett at det vert bygd for lite, at kvadratmetrane vert tatt ned – ikkje på grunn av faglege argument, men på grunn av økonomi. Det gjeld Østfold, Ahus, nye Drammen, Hammerfest, Kirkenes, Førde, Innlandet – altså overalt.

Så spørsmålet mitt til statsråden er: Er statsråden fornøgd med denne utviklinga, og tar han ansvar for at det som no skjer, er til det beste for norske pasientar i framtida?

Statsråd Bent Høie []: En rekke av de byggeprosjektene som representanten her trekker fram, er jo ikke ferdige ennå, så jeg er litt overrasket over at en trekker den type bastante konklusjoner på erfaringene. Det er helt riktig at det som en har erfaring med, er Sykehuset Østfold i Kalnes, og der er vi jo enige om at ikke minst siden en ikke realiserte de sengene som var planlagt i Moss, har det bidratt til større utfordringer der enn det som var forutsatt. Men det har hatt konsekvenser for planleggingen av andre sykehus. Jeg må nok si at jeg synes en her trekker veldig hastige konklusjoner på prosjekter vi ikke har tatt i bruk ennå. Noen av dem er under planlegging, og andre er under bygging.

Nicholas Wilkinson (SV) []: «Vi ønsker å legge ned de regionale helseforetakene, etablere en nasjonal helse- og sykehusplan og styrke de lokale styrene.»

Jeg kunne ha sagt det, men det er Bent Høie som har sagt det. Legeforeningen var enig med Høie før. Nå er de enige med SV om å fjerne de regionale helseforetakene. Hvorfor er statsråden uenig med Legeforeningen, og hvorfor har Høie endret sitt synspunkt, uten å følge med på hva Legeforeningen mener?

Statsråd Bent Høie []: Nå vil nok representanten oppleve gang på gang at jeg ikke alltid er enig med Legeforeningen, så jeg tror ikke vi skal si det slik at standarden er at de som har rett, er de som er enige med Legeforeningen, for da tror jeg ikke vi klarer å balansere ulike hensyn, hvis en bare lytter til én profesjonsorganisasjon.

Så er det nok sånn at to av tre av de elementene som representanten trakk fram i sitatet fra meg, er gjennomført. Vi har etablert en nasjonal helse- og sykehusplan, som har sikret at Stortinget på en helt annen måte har en politisk styring med retningen av spesialisthelsetjenesten, og vi har også, etter min oppfatning, styrket de lokale helseforetakstyrenes rolle i dette arbeidet. Ikke minst vil det bli ytterligere styrket når helsefellesskapene nå etableres, der kommunene i mye større grad får en hånd på rattet i den felles planleggingen av hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg.

Når det gjelder helseregionene, gikk jeg inn i regjering med det utgangspunktet at jeg skulle legge dem ned, men jeg var også opptatt av at skulle vi gjøre det, måtte vi finne et troverdig alternativ. Det ble utredet, og ingen av de alternativene som kom fram der, framsto som noe særlig bedre, spesielt ikke med tanke på å sikre mer lokal innflytelse. De ville innebære, stort sett alle, sentralisering av beslutninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi har hatt store problemer med nye sykehusbygg, som Kalnes i Østfold. Det har blitt bygget for lite. Konsekvensene er overbelegg og korridorpasienter.

Jeg er svært bekymret for nye sykehusbygg, som i Hammerfest, Drammen, Gaustad og det nye sykehuset i Møre og Romsdal. Disse beslutningene vil følge oss i mange tiår hvis vi ikke bygger større sykehus. Vi foreslår at nye sykehus alltid skal ha en maksimal beleggsprosent på 85 pst., som er i tråd med rådene internasjonalt. Vi burde ha lært i denne pandemitiden at vi aldri bør bygge sykehus med så lite plass, men det er tydelig at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ikke har lært, siden de ikke støtter forslaget.

Vi har et annet problem, som er finansieringsordningen, med investering og drift i samme budsjett. Sykehusene må ta penger fra drift for å bygge nye sykehus. Da vet vi at sykehus må nedskalere byggeprosjekter og redusere pasienttilbud for å spare. Fremskrittspartiet og Senterpartiet støtter forslaget som SV fremmer om å skille drift og investering, slik at store sykehusinvesteringer blir fullfinansiert i statsbudsjettet. Vi kunne ha fått flertall i denne saken, men Arbeiderpartiet svikter på målstreken og følger Høyre.

Helseforetaksmodellen er dyr, toppstyrt og byråkratisk. SV mener vi må ta ansvar og få demokratisk kontroll over sykehusene med stedlig og praksisnær ledelse og medbestemmelse for de ansatte. Kjerkol fra Arbeiderpartiet har sagt at de vil «riste» i helseforetaksmodellen, men det ser ut til at Arbeiderpartiet i stedet bare rister av seg velgere som går til SV og Senterpartiet, som vil ha en moderne sykehuspolitikk.

SV vokser, og denne kampen er ikke over. Det er en viktig beskjed til velgerne. De som stemmer rødt som vil ha en helseforetaksmodell, kan stemme Arbeiderpartiet. De som vil ha en ny, moderne sykehuspolitikk, kan stemme Sosialistisk Venstreparti.

Tellef Inge Mørland (A) []: «Stø kurs» har jo vært et kjent slagord i mange år, og det kan i mange tilfeller være et godt slagord. Men hvis man ser et isfjell eller et skjær foran seg, kan det også være lurt å justere kursen.

Flere har vært inne på nedbyggingen av sengeplasser innenfor somatikken de siste tiårene. Jeg har lyst til å snakke om psykiatrien, som siden 1960-tallet har fått fjernet fire av fem senger, mens folketallet har økt betydelig. For det første har jo det i veldig mange tilfeller vært et framskritt, fordi man har kunnet gi bedre behandling uten å legge inn folk over lengre tid. Samtidig kommer man kanskje på et eller annet tidspunkt til et punkt der man må stoppe opp og spørre: Klarer man å gi den hjelpen folk trenger, godt nok til dem som har de største behovene?

Høyres representant Erlend Larsen var inne på at de regionale helseforetakene har kompetansen. Ja, de har mye kompetanse. Men samtidig vil sykehusene bli utfordret på dimensjonering, på økonomi og på politiske signaler. Som representanten også var inne på, er det slik at vi, regjering og storting, sitter med det politiske ansvaret for hvordan vi rigger våre sykehus. Da er jeg særlig bekymret for psykisk helsevern. NRK hadde for en tid siden en sak fra Sandviken sykehus i Bergen, der overskriften gikk ut på at de la 328 psykisk syke pasienter i korridoren fordi alternativet var verre – det ville ha vært verre hvis pasientene hadde endt med å ta livet sitt fordi de ikke fikk plass.

Kalnes åpnet i 2015. Der reduserte vi antall senger i psykiatrien fra 200 til 90. Tillitsvalgte forteller nå om kronisk overbelegg og pasienter som må sove på kontorer. Pasienter som må sove på kontorer, får ikke den aller beste behandlingen, de får ikke et signal fra samfunnet om at det er plass til dem, og om at de blir fulgt opp på en god måte. Min lokalavis, Agderposten, hadde denne uka en sak om økt antall oppdrag for politi og ambulanse og fortalte om en patrulje som hadde kjørt rundt på en suicidal person i seks timer mens man ventet på psykiatrisk hjelp. Man blir ikke frisk eller bedre hvis man ikke får den hjelpen man trenger, eller hvis man blir skrevet ut for tidlig fordi det ikke er kapasitet.

Man skal være forsiktig med å se for store sammenhenger, men vi hadde svært høye selvmordstall både i 2018 og i 2019. Det viser i hvert fall at vi ikke har lykkes på det feltet sånn som vi har lykkes i trafikken med å få ned antall dødsfall. Da må vi være villige til å stille oss spørsmålet om hvorvidt kursen må justeres når det gjelder dimensjonering av sykehusene våre også innenfor psykiatrien. Det spørsmålet er Arbeiderpartiet villig til å stille og villig til å følge opp. Dessverre er ikke regjeringen og Fremskrittspartiet det i samme grad i denne saken i dag.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg takker for dette representantforslaget, for det gir oss grunn til å debattere sykehusfinansiering og sykehusstruktur – helseforetaksmodellen. Det er bra at vi jevnlig kommer tilbake til den debatten, og hvis det er opp til meg – og det er det til en viss grad i forbindelse med Venstres utkast til stortingsvalgprogram for neste periode – vil vi komme tilbake til en mulighet for å debattere foretaksmodellen på et grundig grunnlag.

Når jeg tar ordet, er det egentlig for å si at retorikk i denne sammenhengen er veldig viktig. Å påstå at ting i norsk helsevesen er kronisk underfinansiert, som Arbeiderpartiet bruker å gjøre, mener jeg er grovt feilaktig. Her gjentar altså medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i komitéinnstillingen at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett for 2021 foreslo å styrke sykehusenes budsjett med 1 mrd. kr. Det er faktisk helt feil. Hvis man ser på oppstillingen for det alternative statsbudsjettet, er forskjellen 270 mill. kr. Det utgjør etter en rask hoderegning en forskjell på omtrent 0,15 promille i forhold til det budsjettforliket som ble inngått mellom regjeringspartiene. 0,15 promille er altså forskjellen på armageddon og den høye himmelen som Arbeiderpartiet forsøker å legge over sitt sykehusbudsjett. Det synes jeg er en merkelig framstilling. Jeg håper vi i tiden framover kan unngå at disse uttrykkene brukes på nytt.

Så med denne ydmyke påpekning vil jeg be om en liten kursjustering av den retorikken som særlig Arbeiderpartiet har brukt når det gjelder finansieringen av norske sykehus.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg vil bare komme med en stemmeforklaring.

Først til løst forslag nr. 14, fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet: Å øke andelen av avtalespesialister bør ikke være et mål i seg selv. Vi mener en eventuell økning i bruken må knyttes til behov, ikke bare for å øke. Dette forslaget kunne vært bra, men det er ikke bra nok. Vi må stemme imot det, for det står ingenting om hva avtalespesialistene skal brukes til.

I tillegg: SV stemmer sekundært for forslag nr. 10 hvis forslag nr. 4 faller.

Aud Hove (Sp) []: Noreg har dyktige fagfolk og gode sjukehus i dag, men kva er berekraftig helsepolitikk? Vi seier helse og omsorg, men helsepolitikken er styrt av økonomi og effektivisering. Det heiter pasienten i fokus, men blir opplevd som økonomi i fokus. Vi begynner verkeleg å sjå korleis helseføretaksmodellen fungerer i praksis, med samanslåing, kutt og nedleggingar, og det er ei handfull menneske som bestemmer. Politikarane har etter kvart blitt fjerna frå sjukehusstyra, og kommunane, der pasientane bur, er ikkje godt nok involverte i det som skjer rundt sjukehusutviklinga.

Det er fleire her i salen i dag som har sagt at vi må lære av feila våre, og eg vil ta eit eksempel. Sjukehuset Innlandet har stått i den såkalla køen lenge før sjukehusinvesteringane i Helse Sør-Øst, men innsparingane begynte for fleire år sidan, og det såkalla målbiletet er eit skjørt kompromiss, med eitt hovudsjukehus med samling av somatikk og psykiatri og ei investeringsramme på ca. 9 mrd. kr som skal finansierast over drift med fleire hundre millionar kvart år. Så blei målbiletet endra, utan at så veldig mange var involverte i det. Det er framleis eitt hovudsjukehus, men investeringsramma er framleis på 9 mrd. kr til det eine sjukehuset. I tillegg er det plukka ut frå hovudsjukehuset eitt lite og eitt litt større akuttsjukehus og eitt elektivt – med gode grunngivingar for det.

Men desse sjukehusa skal ikkje vere med i investeringsramma. Nei, då må det sparast ytterlegare på drift for å handtere vedlikehald og nødvendige investeringar. Når ein då veit at det skal sparast på drift for 30 pst. av eigenfinansieringa og det skal lånast 70 pst., som det i tillegg skal betalast renter til staten av, og at sengekapasiteten går ned innanfor både somatikk og psykiatri, vil det gå ytterlegare ut over pasienttilbod. Det skulle satsast på lokale medisinske senter med desentraliserte spesialisthelsetenester og prehospitale tenester berre vi gjekk for eitt hovudsjukehus – sentralisere for å desentralisere.

Investeringsramma på 9 mrd. kr er på ingen måte å vinne i Lotto, og pasientar i Innlandet merkar allereie no at nedtaka er tøffe, spesielt innanfor psykiatri og lungebehandling.

I 2012 var det samhandlingsreforma. No heiter det helsefellesskap. Det er fine ord og sikkert gode intensjonar, men helseføretaka har berre sin eigen økonomi å ta omsyn til og ikkje noko økonomisk ansvar for korleis dette påverkar kommunehelsetenesta. Sjukehus blir planlagde med økonomi i fokus, ikkje reelle behov, innsparingane blir det kommunane som må dekkje, og belastninga vil pasientane merke.

Vi ser berre starten på dette om vi ikkje får gjort endringar. Ingenting kan vekse inn i himmelen, men ingen pasient blir friskare av færre tilbod og færre senger. Det behovet har vi eit ansvar for å dekkje – på rett nivå.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg har lyst til å bemerke til representanten Hoves innlegg at helseforetakene ikke bare har sin egen økonomi å ta hensyn til, helseforetakene skal ta hensyn til pasientene de er satt til å tjene. Det er pasientene vi snakker om, ikke pengene, og helseforetakene har et sørge-for-ansvar for pasientene i sin region.

Når man først snakker om penger, kunne vi i forrige uke lese i NRK at Helse-Norge vasser i penger – Helse-Norge vasser i penger. Det må være flaut å stå her og snakke om underfinansiering, samtidig som NRK skriver at Helse-Norge vasser i penger. Enten leser ikke opposisjonen NRK, eller så tar NRK feil.

Så er det mye snakk om systemet, det er snakk om helseforetakene. Selvfølgelig skal de settes under et kritisk lys, det er jobben vår, men dette er ikke statisk. Jeg synes Arbeiderpartiet sier det fint; de har gått til valg på helseforetaksmodellen, men de vil gjøre noen justeringer. Det har vi også gjort – vi har justert, vi har gjort endringer ved å opprette egne foretak innenfor IT, innenfor bygg og andre ting. Man har gjort store endringer underveis, modellen blir utviklet.

De som tar til orde for å avvikle foretaksmodellen, vil tilbake til en regional modell med selvstendige sykehus, ganske likt sånn det var før 2001. De må ta inn over seg at en sånn modell vil innebære et stort behov for en sterk stat som ordner opp når det svikter – det vil bli mindre samordning. Regionale helseforetak har en viktig rolle å spille når det gjelder å samordne praksisen i sin region. Det vil gå ut over prioritering, og vi vil få suboptimalisering av behandlingen, der RHF-ene spiller en viktig rolle i planlegging og dimensjonering.

Så til forslag nr. 14, fra Fremskrittspartiet: Det er et godt forslag. Forslag nr. 1, som nå er trukket i debatten, var ikke fullt så godt. Vi velger å støtte dette forslaget om å bidra til økt bruk av avtalespesialister i helseforetakene. Det er god Høyre-politikk, og det er også god Kristelig Folkeparti- og Venstre-politikk. Derfor støtter vi det.

Så stusser jeg litt på representanten Wilkinson, som syntes dette var et dårlig forslag, og som lurer på hva man skal bruke avtalespesialistene til. Man må nesten være SV-politiker for å lure på hva man skal bruke flere avtalespesialister til. Man skal selvfølgelig bruke dem til å behandle pasienter. Alle som jobber i helsetjenesten, er der av én grunn – behandling av pasienter – inkludert avtalespesialister. Vi trenger flere, og en klok mann sa en gang at de er helsetjenestens uslepne diamant.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg må få korrigere meg selv før opposisjonen ser på mine prosentregningskunnskaper. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg sa 0,15 promille. Det riktige er altså mellom 1 promille og 2 promille. Men det er fortsatt under promillegrensen, så jeg håper salen kan ha meg unnskyldt.

Bare for å følge opp det representanten Stensland nettopp sa: Ja, sykehusene vasser i penger. Det tallet det refereres til i denne artikkelen, er at sykehusene våre, de regionale helseforetakene, ser ut til å gå med 6 mrd. kr i overskudd for 2020. Arbeiderpartiets forskjell fra det som ble presentert i budsjettforliket, er på 270 mill. kr. Sykehusene går altså med 6 mrd. kr i overskudd. Nå tør jeg snart ikke regne mer prosenter, men Arbeiderpartiets 270 mill. kr utgjør omtrent 5 pst. av det overskuddet.

Erlend Larsen (H) []: Det er virkelig søtt å høre representanter fra Senterpartiet klage over underfinansiering av helsevesenet når vi samtidig vet at det nettopp er Senterpartiet som har det laveste budsjettforslaget for helsevesenet. Senterpartiets budsjettforslag var 1,5 mrd. kr lavere enn det flertallspartiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vedtok.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er fleire ting som har vorte sagt her som eg vil kommentera, som det siste: at vi har det lågaste sjukehusbudsjettet. Det synest eg faktisk Høgre skal slutta med å seia, for dei veit det er feil, dei veit at dette handlar om at vi tar statleg finansiering av eldreomsorga over igjen til kommunane. Viss ein tar omsyn til det, er dette heilt feil, og det synest eg dei kan slutta med i desse debattane.

Når det gjeld at Sjukehus-Noreg vassar i pengar, synest eg på ein måte det òg er litt spesielt å dra inn i ein generell debatt om sjukehusøkonomi – når vi står i ein pandemi, og ein sjølvsagt har gitt sjukehusa pengar for å handtera den krisa. At dei ikkje har brukt alle desse pengane, veit eg faktisk ikkje om det er grunn til å ropa hurra for. Det kan òg vera at det er mange pasientar der ute som burde ha vore inne på sjukehus og vorte behandla, som no av ulike grunnar ikkje har oppsøkt helsetenester, så ein bør vera litt varsam med å bruka det òg som eit billeg politisk poeng. Vi snakkar om korleis situasjonen i Helse-Noreg på sjukehus har vore før koronaen, og vi har fått mange tilbakemeldingar frå sjukehus om at det er krevjande å få budsjettet til å gå i hop.

Når det gjeld forslaga i saka, vart eg kritisert av statsråden: Vi må ikkje snakka om sjukehus som vi ikkje har erfaring frå. Vi viser til planar. Eg synest at vi må sjå på planane, dei er jo offentlege, og det er dei det vert bygt sjukehus ut frå. I Drammen skal ein kutta areal med 28 000 kvadratmeter ut frå det som var planen, Nye Hammerfest kuttar med 42 000 kvadratmeter, det nye sjukehuset i Helse Møre og Romsdal kuttar med 20 000 kvadratmeter, Innlandet planlegg med langt færre senger enn i dag i psykisk helsevern, og Nye Oslo universitetssykehus skal når det står ferdig, overføra 140 000 liggedøgn til kommunane eller gjennom effektivisering.

Det er jo klart at det er her vi kan påverka, det er for seint å hoppa når sjukehusa er bygde, så her må ein læra av feila.

Så til Arbeidarpartiet og til representanten Mørland, som er oppriktig engasjert i psykiatri og nedbygging av sengeplassar i psykiatrien. Då er det jo spesielt at Arbeidarpartiet for det første ikkje stemmer for forslaget vårt om å endra modellen som sjukehusa vert dimensjonerte etter i dag gjennom Sykehusbygg HF, som nettopp legg til rette for ei nedskalering av døgnkapasitet fordi ein legg krav til effektivisering inn i modellen. Det er òg rart at Arbeidarpartiet ikkje stemmer for forslaget vårt om å skilja investering og drift, når vi veit at den måten å finansiera sjukehus på nettopp legg til rette for at ein må kutta i drift fordi sjukehusa må gå med overskot, og i normalår er det faktisk veldig krevjande.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg må bare svare Sveinung Stensland fra Høyre om avtalespesialister. Det står ingenting om hvilke vi skal kjøpe inn. SV har kjempet for å få en helsekrisepakke for psykisk syke. Høie svarte i går ikke på spørsmålet fra SV om å få en psykisk helsekrisepakke, som vi vil kjempe for.

SV er veldig for å bruke avtalespesialister for å kjøpe inn flere psykologer og psykiatere. Jeg ber de andre i helse- og omsorgskomiteen om at vi prioriterer psykologer og psykiatere. Da har regjeringen hele helse- og omsorgskomiteen på plass, for da kan vi støtte det. Men vi støtter ikke dette forslaget, for det er veldig abstrakt. Det er bare å øke uten at man ser hvilke pasienter som trenger det aller mest. For oss gjelder det at vi trenger flere psykiatere og flere psykologer.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg er enig med Wilkinson: Vi trenger flere psykologer og psykiatere, og jeg håper at en vil bruke denne anledningen til å øke antall avtalespesialister innen også det feltet der.

Kjersti Toppe anklager oss for å drive med billige poeng. Når Kjersti Toppe anklager en for billige poeng, skal en lytte nøye. Senterpartiet har det laveste sykehusbudsjettet. Det er ikke noe å diskutere. Ja, de har overført noen penger til kommunal, og når det gjelder sykehusbudsjettet, har de økt potten med noen hundre millioner, men den er låst til akuttmedisinske tjenester, til ambulansetransport. Samtidig er de det partiet som springer rundt i hele landet og lover gull og grønne skoger.

Regnestykket går ikke opp. Det er historien om billige poenger, for det er ikke finansiert. Bare forslaget eller kravet om lovfestet utrykningstid for ambulanse bruker opp hele økningen til Senterpartiet i deres alternative budsjett. Så ikke kom her med billige poenger – det har de plenty av selv i Senterpartiet.

Ingvild Kjerkol (A) []: Det er ikke rart at Arbeiderpartiet stemmer for Arbeiderpartiets politikk. Hvis vi hadde Senterpartiets sykehuspolitikk, hadde vi stemt for Senterpartiets sykehuspolitikk – men det har vi ikke. Vi har gått til valg på en annen politikk, og det forslaget som representanten Kjersti Toppe indignert viser til, og som får henne til å beskylde andre representanter for å mistenkeliggjøre Senterpartiet og Senterpartiets prioriteringer, er et forslag som Arbeiderpartiet er imot. Vi er imot å sentralisere makten i Sykehus-Norge til Oslo. Vi er imot en nasjonal transportplan for sykehusbygg. Se på Nasjonal transportplan, det er verdt å se på den. Den har nesten ingen prosjekter nord for Dovre – ingen prosjekter nord for Trøndelag, for jeg kom på at vi har noen i Trøndelag. Men se på Helse Nord, som kommer ut av en lang periode med nye sykehusbygg. Det er fordi det er Helse Nord som bestemmer sykehusinvesteringene. Det er besluttet i den nordlige landsdelen hvordan de skal bruke pengene de får fra Stortinget.

Den sentraliseringen av makt som Senterpartiet her står for, protesterer vi mot i Arbeiderpartiet. Vi protesterer mot det, for hvis man tar det inn her og tar fra nordlendingene makten til å prioritere selv, er det kjøttvekta som avgjør, og da ser vi også at vi får en opphopning av investeringer der det bor flest folk.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Først ei stemmeforklaring. Dersom forslag nr. 4 i innstillinga fell, kan vi stemma subsidiært for Framstegspartiets forslag nr. 10. Senterpartiet står bak forslaget om avtalespesialistar, det er òg god Senterparti-politikk fordi avtalespesialistar har avtale med den offentlege helsetenesta, og det er stor forskjell på det og kommersielle aktørar.

Til representanten Ingvild Kjerkol: Det er klart at Arbeidarpartiet fremjar Arbeidarpartiets politikk. Det kan henda at det vert ei endring på det etter valet. Eg ser at det er store diskusjonar i Arbeidarpartiet om helseføretaksmodellen, særleg i Møre og Romsdal. Poenget mitt gjeld at ein er kritisk til at det skjer ei nedbygging av sengeplassar bl.a. ved bygging av nye sjukehus. Eg meiner at vi har tiltak for det – vi har eit felles mål – og det er det vi fremjar forslag om i dag.

Aud Hove (Sp) []: Dette er kanskje eigentleg meir ein replikk til representanten Stensland, som seier at Senterpartiet spring rundt og lagar skilling, som vi seier i Skjåk.

No annonserte vel statsministeren at regjeringa ville bruke 20 mrd. kr kvart år i fem år på nye sjukehusbygg, men det er vel ei sanning med modifikasjonar. For det er jo det vi diskuterer her: Kven er det eigentleg som betaler for dei investeringane? Det er det Sjukehus-Noreg merkar no, og mange kommunar begynner å bli bekymra for kven som eigentleg må betale prisen for dei investeringane.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ingvild Kjerkol (A) []: Representanten Toppe må faktisk slutte med denne typen stråmannsargumentasjon og heller feie for egen dør. Hvis man ønsker mer sykehusinvesteringer, burde Senterpartiet stemt for Arbeiderpartiets sykehusbudsjett gjennom hele denne perioden hvor vi har levert alternative budsjett. Det ville gitt mange flere milliarder til å investere i sykehus.

Og til den lille hilsenen til mine partifeller i Møre og Romsdal: Ja, partifellene i Møre og Romsdal har fremmet forslag til landsmøtet og til programkomiteen til Arbeiderpartiet, og de har fått gjennomslag. De er veldig fornøyde. Det er en av deres største seiere. Jeg anbefaler å lese Arbeiderpartiets program, og så får vi forhandle med Senterpartiet om å bruke mer penger på sykehus når vi har vunnet valget. Her håper jeg at Senterpartiet lytter.

Presidenten: Representanten Erlend Larsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erlend Larsen (H) []: Det var naturligvis usaklig av meg å sammenligne tallene til Senterpartiet og flertallspartiene på hele helsebudsjettet. Jeg burde holdt meg til budsjettene for de regionale helseforetakene, for det er tross alt der sykehusbudsjettene ligger. Der var det ikke en forskjell mellom Senterpartiet og flertallspartiene på 1,5 mrd. kr, men på 1,9 mrd. kr.

Presidenten: Representanten Carl-Erik Grimstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Veldig kort: Denne debatten gir meg en grunn til å påpeke poenget med avtalespesialistene. De er jo egentlig det beste eksempelet vi har på at en desentralisert borgerlig politikk faktisk virker, f.eks. ved at fastlegene henviser oftere til avtalespesialistene enn til sykehusene, og at avtalespesialistene på mange måter gir det beste helsevesenet nær der folk bor. Det er i hvert fall et standpunkt Venstre stiller seg bak. Jeg er svært glad for at dette løse forslaget kom opp, så gir det oss en anledning til å stemme for det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel