Heidi Greni (Sp) [10:02:04] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Begge folkene har samme rett til og samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. I Grunnloven § 108 heter det:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Våren 2018 ble det enighet mellom regjeringen og Sametinget om å samle de fleste av bevilgningene til Sametinget under ett budsjettkapittel i statsbudsjettet. Som en del av enigheten har regjeringen også etablert en ordning hvor det hvert år fra 2019 legges fram en framoverskuende melding til Stortinget om samepolitikken. Meldingen skal omtale utviklingstrekk for samisk språk, kultur og samfunnsliv. I tillegg skal tjenestetilbudet til samiske innbyggere, regjeringens mål i samepolitikken og de viktigste utfordringene framover redegjøres for. Det er denne meldingen vi behandler her i dag.

Sametinget er fornøyd med å samle flest mulig bevilgninger i én post. Sametinget bemerket imidlertid i høringen at all økning i rammeoverføringen er øremerket, og at intensjonene om større mulighet for Sametinget til selv å prioritere etter deres mening ikke var oppfylt.

I tillegg er det uenighet mellom regjeringen og Sametinget om hvorvidt bevilgningene til samiske formål har fått samme lønns- og prisstigning som øvrig forvaltning. Sametingets representanter viste i høringen til at det siden 2013 har vært en systematisk utvikling som fører til at samiske samfunn ikke får ta del i den samme utviklingen som norske samfunn, grunnet lavere økonomiske forutsetninger. Komitéflertallet fremmer derfor forslag om at det i kommende budsjett legges samme anslag for pris- og lønnsvekst til grunn for Sametinget som for den øvrige forvaltningen.

I 2016 overrakte samisk språkutvalg NOU 2016: 18, Hjertespråket, til Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Sametinget. Her foreslås en rekke tiltak for å styrke samisk språk. Alle de samiske språkene står på UNESCOs liste over truede språk. Sørsamisk har svært få språkbrukere og krever derfor ekstra oppmerksomhet. Stortinget har derfor bedt regjeringen om å ha en særlig oppmerksomhet rettet mot sørsamisk språk og sammenhengen mellom språk, kultur og næring i oppfølgingen av Hjertespråket.

Den 26. november i år la Riksrevisjonen fram en undersøkelse av samiske elevers rett til opplæring i og på samisk. Funnene viser bl.a. at mangel på læremidler svekker opplæringstilbudet, at det er svakheter i fjernundervisningen, og at det mangler samiske lærere. Skal man klare å løfte de samiske språkene, trengs det en satsing både på læremidler, særlig digitale, og på å få utdannet flere lærere.

Et annet viktig moment er at det i forbindelse med kommunereformen ble lovet, også fra statsrådens side, at samiske språkbrukere ikke skulle komme dårligere ut som følge av endringer i kommuneinndelingene. Likevel ser vi nå eksempler på at innbyggere i nye kommuner ikke lenger har samme rettigheter som de hadde før i sine gamle kommuner. Her må staten være sitt ansvar bevisst og ikke bare peke på kommunen som ansvarlig. Vi ser det bl.a. i Tysfjord, der den delen av kommunen som er blitt en del av Narvik, nå ikke lenger er et samisk språkområde, og ikke har de samme rettighetene som de hadde før den tvangssammenslåingen.

Reindriften er en viktig samisk næring. Problematikk knyttet til arealpress, tap til rovdyr og grenseoverskridende beiting bør ses nærmere på. Senterpartiet har tatt til orde for en helhetlig revisjon av reindriftsloven. Disse problemene må tas tak i, og rovdyrpresset i beiteområder må reduseres hvis vi skal klare å oppfylle våre forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169. I Sverige ble det i forrige uke tatt ut fem ulver i beiteområdet for tamrein, og det var helt nødvendig. Det er også store utfordringer her til lands, og det som skjedde i Sverige, er et eksempel til etterfølgelse.

En annen alvorlig problematikk er vold i nære relasjoner. I en studie fra 2018 svarte 49 pst. av samiske kvinner at de har vært utsatt for vold. Det er viktig at dette følges opp, både med forskning og med akutte og langsiktige tiltak.

Stein Erik Lauvås (A) [10:07:21]: Aller først: Jeg synes det er bra å konstatere at det er en enstemmig komité, nå inkludert Fremskrittspartiet, som anerkjenner prinsippet om at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer, og at begge folkene har samme rett til og krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Det er som sagt på sin plass at et samlet storting nå slår fast dette.

Det er også positivt at vi har fått en ny ordning med årsmeldingen fra Sametinget. Nå er det ikke lenger bare en tilbakeskuende melding Stortinget får debattere, men også en melding som ser framover. Det er bra. Det er også bra at vi har fått en ny budsjettordning, der Sametinget selv skal ha prioriteringene når det gjelder fordelingen av økonomi på de ulike områdene som Sametinget bestemmer over, selv om det nå og da har oppstått tvil om regjeringen har fulgt opp – når vi så i budsjettforslaget at regjeringen hadde prioritert 13 mill. kr av bevilgningen til språk og således ville overstyre Sametinget og bryte enigheten om at Sametinget selv skulle ha hånd om dette. Nå er jeg kjent med at regjeringen har forsøkt å rydde opp i dette, men det måtte en god mailutveksling til for at det skulle kunne ryddes opp i.

Det er også registrert uenighet om tolkningen av om Sametingets representanter og regjeringen har vært enige, og at Sametinget mener at det under utarbeidelsen av denne meldingen har vært mangelfull dialog. Det framstår som unødig, og i den grad det er uenigheter, bør det framkomme på en tydelig måte i meldingen. Det bør ikke være slik at vi får fram dette først i en høring. Sametinget framholder ganske så tydelig at samarbeidsprosessen under utarbeidelsen av meldingen var komplisert og uavklart, og at Sametingets vedtatte politikk ikke kommer fram i meldingen. De sier også at Sametinget ikke deler regjeringens vurderinger av hva som trekkes fram som sentrale deler av meldingen. Det mener jeg er en alvorlig kritikk, og vi må bare forutsette at regjeringen legger seg mer i selen når neste melding skal utarbeides, slik at vi slipper disse uavklarte tingene, og at vi først må ha en høring for at vi skal kunne få belyst det.

Som saksordføreren var inne på, merker vi oss også at det under høringen framkom sterk misnøye med hvordan regjeringen har beregnet lønns- og prisveksten overfor Sametinget. En slik beregningsmåte fører til at store deler av budsjettet blir beskåret, og derfor foreslår vi også i dag at Stortinget ber regjeringen i kommende budsjett legge samme anslag for pris- og lønnsvekst til grunn for Sametinget som for den øvrige forvaltningen.

Så vil jeg nevne Riksrevisjonens rapport og de anbefalingene de gir: Informasjonstiltak, fjernundervisningstilbud, å sørge for tiltak som kan gi flere lærerstudenter, og utvikling av samiske læremidler er noen eksempler.

Det er nødvendig at det kommer på plass en avtale mellom Norge og Sverige om grenseoverskridende reindrift. Jeg håper statsråden kan legge inn krefter i det og få med Sverige på en slik avtale. Det burde kunne gå an å få til. Svenskene er jo en god nabo, og jeg håper at det – ved å legge litt kraft og tydelighet i det – må være mulig å få til en slik type grenseoverskridende avtale. Det ville være bra for alle parter om vi klarte å få til det.

Til slutt vil jeg bare vise til at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslår 60 mill. kr mer enn regjeringen til Sametinget i ikke-øremerkede kroner, samt at vi har prioritert 4 mill. kr til Bååstede-prosjektet over kulturbudsjettet.

Olemic Thommessen (H) [10:11:57]: Vi behandler i dag stortingsmeldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Meldingen er den første som er fremlagt etter den nye ordningen, der også strukturen i statsbudsjettet for postene til Sametinget er endret. Dette er endringer som har kommet etter initiativ fra Sametinget, og som er et resultat av konsultasjoner i 2018.

Jeg har merket meg at Sametinget ikke har vært fornøyd med prosessen rundt utarbeidelsen av denne meldingen, og at de på flere av punktene har andre standpunkter enn det regjeringen har landet på. Jeg tenker at det på mange måter er naturlig og riktig. Det signaliserer en vilje til en pådriverrolle fra Sametingets side, og det ligger i sakens natur at ikke alle ønsker vil bli imøtekommet – i alle fall ikke i første omgang.

Den nye ordningen, som vi nå behandler, og tar fatt på, skal også finne sin form, og det er viktig å høste erfaringer med tanke på veien videre. Jeg har eksempelvis merket meg at meldingen gjennomgående har innarbeidet Sametingets merknader til de enkelte punkter. Dette er gjort på en vesentlig mer omfattende og konsekvent måte enn det vi ofte kjenner fra stortingsmeldinger generelt. Jeg mener meldingen på denne måten tar opp i seg de intensjonene som ligger til grunn for konsultasjonsordningen, nemlig at selv om man ikke slutter seg til alt Sametinget fremmer, så anerkjenner man gjennom denne tydeliggjøringen av Sametingets standpunkter at det er viktig at disse synspunktene faktisk kommer frem.

Dette er også bakgrunnen for at regjeringspartiene velger å stå inne i flere merknader som er kritiske til regjeringens politikk på området. Men noen unntak er det selvsagt. Ett er punktet som har vært nevnt av de to foregående talerne, nemlig om beregningsmåten for reguleringen av budsjettet, der Sametinget hevder å ha blitt hengende etter. På dette punktet synes jeg det er nødvendig å få frem at Sametinget ikke har vært underlagt andre budsjettmekanismer enn de som gjelder for statsbudsjettet i sin alminnelighet, der den årlige prisveksten korrigeres etter avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen. Det er altså ingen forskjellsbehandling som ligger til grunn, og det mener jeg det er viktig å understreke.

Bevilgningene til Sametinget har økt gjennom de senere årene og har nå kommet opp i 513 mill. kr. En av økningene er styrkingen av bevilgningen til Hjertespråket med 13 mill. kr. Språket er en av nøklene i arbeidet med å ivareta samisk kultur. Det blir derfor viktig i årene som kommer å prioritere dette området, slik den offentlige utredningen om Hjertespråket beskriver. Utarbeidelse av læremidler, utdannelse av lærere, tilgang på litteratur og fellesarenaer for bruk av samiske språk er store og krevende oppgaver, og det skal bli spennende å følge Sametingets egne prioriteringer på dette feltet.

En av Sametingets viktigste politiske oppgaver er å stake ut kursen for samisk kunst- og kulturpolitikk. I sine merknader til meldingen understreker Sametinget bl.a. behovet for å bygge opp kulturinstitusjoner og infrastruktur. Sametinget mener også det er en rimelig forventning at samisk kunst og kultur har samme utviklingsmuligheter som øvrig kunst- og kulturliv i Norge. Dette er det selvsagt lett å være enig i, og det er lett å slutte seg til Sametingets målsettinger i det store bildet.

Samisk kulturliv kan vise til gode resultater og har gjennom årene frembrakt fremtredende kunstnere i mange sjangre, enten vi snakker om billedkunstneren Outi Pieski, som nå er godt representert på Stortingets vegger, eller om heftige Grand Prix-låter som heies frem av et samlet norsk publikum. Jeg mener det er viktig at disse kunstnerne også oppfattes som en naturlig del av hva et mangfoldig norsk kulturliv har å by på. Et solid ståsted i samisk kultur må ikke stå i veien for også å være en del av den nasjonale scenen eller det nasjonale virkemiddelapparatet. Dette gjelder ikke bare i kulturpolitikken, men også innenfor politikkområder som næring, helse og utdanning.

Vi må makte å ha to tanker i hodet samtidig og se sammenhengen mellom hva som tjener de samiske interessene, og hvilke nasjonale virkemiddelapparater vi har til rådighet innenfor de enkelte sektorer. Vi må benytte majoritetens muligheter i minoritetens tjeneste. Dette handler om anerkjennelse av de samiske behovene og god tilrettelegging for å nå dem. En ny konsultasjonslov, som også omfatter fylker og kommuner, er underveis. Praktiseringen av denne vil gi oss nye og interessante erfaringer med hvordan dette skal gjøres i praksis, på alle forvaltningsnivåer. Samepolitikken er i utvikling, og gjennom behandlingen av dagens melding tar vi nye skritt fremover.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:17:20]: Regjeringen ble våren 2018 enig med Sametinget om å samle de fleste av bevilgningene til Sametinget under ett budsjettkapittel og -post i statsbudsjettet. Som en del av denne enigheten har regjeringen også etablert en ordning hvor det hver vårsesjon skal legges frem en fremoverskuende melding til Stortinget om samepolitikken. Meldingen skal omtale utviklingstrekk for samisk språk, kultur og samfunnsliv og tjenestetilbudet til samiske innbyggere. Meldingen kan redegjøre for regjeringens mål i samepolitikken og hva den anser som de viktigste utfordringene fremover. Sametingets vurderinger skal komme frem.

Sametingets årsmelding er fortsatt fast vedlegg til stortingsmeldingen. Den nye ordningen erstatter ordningen med årlige stortingsmeldinger om Sametingets virksomhet. Meldingen tar ikke mål av seg til å legge frem hele samepolitikken, men å belyse noen utviklingstrekk og utfordringer. Sametinget og regjeringen har vært enige om å løfte språk som et viktig overordnet tema i årets melding. Hvilke temaer som løftes frem i meldingen, vil variere fra år til år.

Et viktig virkemiddel for å ivareta samene på en god måte er språk. Språket vårt er kanskje det som identifiserer oss mest som personer og hvor vi kommer fra. Derfor er jeg glad for at regjeringen legger til rette for at samene skal sikre og utvikle sitt språk og ha det overordnede ansvaret for at nasjonale og internasjonale rettsregler for de samiske språkene blir fulgt opp.

Samtidig har også nasjonale, regionale og lokale myndigheter et ansvar for å gi samisk kultur gode utviklingsmuligheter. Sametinget mottar midler fra departementet som Sametinget selv disponerer til ulike kulturformål. Dette har blitt fulgt opp bl.a. gjennom NOU-en Hjertespråket, hvor man har fått på plass registrering av samiske språk i folkeregisteret. Regjeringen vil fortsette å følge opp NOU-en sammen med Sametinget.

Kultur og identitet er faktorer som er viktige for alle grupper i samfunnet. Økt kunnskap om samer og samiske forhold er et viktig forebyggende tiltak mot hatytringer, diskriminering og negative holdninger.

Denne regjeringen har et overordnet blikk på hvordan vi kan legge til rette for verdiskaping og sysselsetting i alle deler av norsk økonomi. Gjennom sine virkemiddelordninger bidrar Sametinget til vekst og utvikling, bl.a. innen primærnæringene, kulturnæringene og samisk reiseliv. Det er ingen tvil om at Norges nordligste fylker i større grad enn tidligere tiltrekker seg turister. Turisme har blitt en viktig inntektskilde for Norge, og det er vesentlig at nordfylkene fortsetter satsingen for å markedsføre det beste av norsk natur og kultur.

Regjeringen vil også bevare konsultasjonsordningen mellom Sametinget og regjeringen. Konsultasjonsordningen er ment å bevare retten til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for samer som urfolk. Det er departementet som har ansvaret for å samordne og legge til rette for helhet og sammenheng i politikken på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Det er statens ansvar å sikre at hensynet til samene blir ivaretatt. Når det er sagt, er det også viktig og nødvendig at kommuner og fylkeskommuner følger opp forpliktelsene overfor de samiske innbyggerne. Det er en del av lokaldemokratiet som denne regjeringen har lagt opp til, og styrket, på sine seks år i regjering.

Regjeringen har siden 2013 økt bevilgningene til Sametinget med over 100 mill. kr. Bevilgningen for 2020 vil gi Sametinget gode rammer for sitt arbeid neste år. Det er foreslått en økning på 13 mill. kr til oppfølging av Hjertespråket. I tillegg til dette økes bevilgningene til andre samiske formål med 80 mill. kr, som museumsbygg, samiske læremidler, reindriftsavtale og et Alternativ til vold-kontor med samisk kompetanse. Totalt foreslår regjeringen en bevilgning til samiske formål på over 1,1 mrd. kr.

Karin Andersen (SV) [10:21:54] (komiteens leder): Først har jeg lyst til å si at opplevelsen av at det samiske har blitt populært, er veldig god. At det er en nasjonal stolthet, og at det er kultur som vi bruker nå som symboler for hele Norge, synes jeg er en veldig gledelig utvikling. Jeg tror det er mange som har æren for det, men Sametingets virksomhet har vært en veldig viktig faktor for å heve det samiske opp på veldig mange områder.

Vi skal nå behandle denne første framoverskuende meldingen. Det har vært en kamp for å få til nye ordninger med å se på samepolitikken her i Stortinget. SV har vært enig med Sametinget i at vi burde ha en sak som ligner mer på kommuneproposisjonen, og at den kunne komme om våren, legges fram parallelt der, slik at man kunne se disse to dokumentene i sammenheng. Det kunne på en måte være en slags forpliktende ramme for den økonomien som skal legges til grunn i budsjettet, som da kommer på høsten. Det har ikke blitt slik, men Sametinget og regjeringen har blitt enige om denne metoden som vi har nå, og da får vi prøve ut den og se hvordan det går.

Jeg er, i likhet med andre her, glad for at Sametingets synspunkter kommer fram i meldingen, men de burde nok komme fram enda tydeligere enn det de har gjort i denne første meldingen. Det var den beskjeden vi fikk fra Sametinget da vi hadde høringer. I tillegg er jeg nok litt forundret over at flertallet ikke vil være med på forslag om at man skal legge det samme anslaget for lønns- og prisvekst til grunn for Sametinget som for den øvrige forvaltningen. Det er et prinsipp, og det burde Stortinget slå fast, slik at vi er enige om det og legger det til grunn.

Sametingets budsjett er styrket, men SV har også styrket budsjettet til Sametinget i sitt forslag, med 20,5 mill. kr, i tillegg til å sette av også 5 mill. kr ekstra til Bååstede under ramme 2 på kulturbudsjettet.

Det er mange som har snakket om Hjertespråket og oppfølgingen på språk. Det er vel også av de tingene jeg forundrer meg litt over, at flertallet, altså regjeringsfraksjonen, ikke vil være med på å vise til Riksrevisjonens rapport som kom. Den er ikke en del av meldingen, men den kom under behandlingen. Den har vist noen veldig viktige funn, og det er de funnene som Sametinget har fortalt oss om i ganske mange høringer opp gjennom tidene her.

Når man vet at det er så store mangler på dette feltet når det gjelder både læremidler og lærere og fjernundervisning og en hel rekke ting, må Stortinget anerkjenne at språkopplæring på samisk handler om grunnleggende menneskerettigheter, retten til sitt språk, sin kultur og sin livsstil. Da må kunnskapsministeren, som ikke er her, ta dette på alvor, og samordningsministeren, som sitter her, må se på hvordan dette skal kunne følges opp, for Riksrevisjonens rapport var sterk, og det må forplikte oss.

SV har også noen egne merknader når det gjelder reindrifta, for reindrifta er basisnæringen i den samiske kulturen. Der har det vært saker der man har måttet ta reintallet ned av miljøhensyn, men der man har foretatt reduksjonen i reintall på en slik måte at man slår ut noen av de minste enhetene. Det er veldig uheldig, for man trenger mange utøvere hvis man skal holde en kultur oppe og ikke bare sitte igjen med de store.

I tillegg til det har vi tatt opp dette forholdet som er knyttet til NIMs rapport fra 2018, de alvorlige funnene om vold i de samiske miljøene. Der er det viktig å understreke at kommunene melder tilbake om at de nå har så trang økonomi at krisesentertilbudene er i ferd med å bli dårligere rundt omkring. Det er veldig dårlig nytt inn i det arbeidet som nå skal pågå, både med forskning og med den akutthjelpen som må til. Det er kommunene og eventuelt staten som har det ansvaret, ikke Sametinget. Så det vi gjør på andre områder, er også viktig for den samiske befolkningen som helhet.

Torhild Bransdal (KrF) [10:27:15]: Stortinget har et stort anstendighetsetterslep å dekke opp med tanke på den samiske befolkningen. Svært mye er heldigvis rettet opp.

Denne stortingsmeldingen bidrar til at den løpende og framtidsskuende politikken er på rett spor. Kristelig Folkeparti kjempet i mange år for at Sametingets ønske om en samlet budsjettramme skulle komme på plass, og jeg er glad for at dette kom på plass i fjor. Beslutninger tas best og mest effektivt av dem som har skoene på. Det gir best ressursbruk og gir Sametinget en mulighet til selv å prioritere helhetlig.

Vi merker oss imidlertid at det fremdeles er noen uenigheter om prosessen, men i stort mener vi at vi må konkludere med at de viktigste grepene er gjort, og det er vi glad for. Det er videre gledelig at det er så bred enighet om at språkbevaring er et viktig satsingsområde. Språket bærer i seg ikke bare praktisk kommunikasjon, men også helhetlig kultur, livsforståelse, næringsutøvelse og tradisjon. Det er viktig og nødvendig å styrke opplæringen og fagmiljøene ytterligere i erkjennelsen av at disse er små og sårbare.

Dessverre er det slik at vold og overgrep er et alvorlig problem, også i de samiske miljøene. Vi mener at de alvorlige funnene som er gjort i forskningsrapporter, viser med all mulig tydelighet at dette må vies særlig oppmerksomhet i nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som regjeringen arbeider med.

Statsråd Monica Mæland [10:29:17]: I dag behandler Stortinget den aller første framoverskuende meldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Regjeringen ble våren 2018 enig med Sametinget om å samle de fleste av bevilgningene til Sametinget under ett. Som en del av denne enigheten har regjeringen også etablert en ordning hvor det hver vårsesjon skal legges fram en framoverskuende melding til Stortinget om samepolitikken. Meldingen tar ikke mål av seg til å legge fram hele samepolitikken, men til å belyse noen utviklingstrekk og utfordringer.

Denne meldingen har en ganske unik form. Sametinget har fått komme med sine vurderinger en rekke steder i teksten, som merknader. Mange av Sametingets innspill er også med som meldingstekst. I tillegg er Sametingets egen årsmelding vedlagt. Vi har fra regjeringens side forsøkt å strekke oss langt når vi nå lar Sametingets vurderinger komme fram på denne måten. Det er helt nytt, og dette har vært et prøveår.

Sametinget og regjeringen har vært enige om å løfte språk som et viktig overordnet tema i årets melding. I 2019 har vi markert FNs internasjonale urfolksspråkår. Samisk språk er viktig for den enkelte språkbruker, for den samiske befolkningen og for utviklingen av det samiske samfunnet. Samiske språk handler ikke bare om kommunikasjon, men er nært knyttet til samisk identitet, kulturarv og tilhørighet.

Regjeringen prioriterer arbeidet med de samiske språkene høyt. Siden 2013 har vi styrket Sametinget med over 100 mill. kr. I 2020 har vi foreslått en bevilgningsøkning på 13 mill. kr til å følge opp NOU 2016: 18 – Hjertespråket. Det er viktig at de folkevalgte på Sametinget selv avgjør hvordan midlene brukes. Derfor vil jeg understreke at Sametinget står fritt til å prioritere tiltak innenfor egen ramme, i tråd med intensjonen i den nye budsjettordningen.

I statsbudsjettet for 2020 foreslår regjeringen en samlet bevilgning til samiske formål på over 1,1 mrd. kr. I denne meldingen har regjeringen påpekt den store mangelen på samiskspråklig personell i flere sektorer. Alle de høyere utdanningsinstitusjonene som gir utdanning i og på samisk – Samisk høgskole, Nord universitet og Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet – har kapasitet til å ta opp flere studenter på sine samiskspråklige studieprogram.

Rekruttering er et vanskelig felt, og grunnene til at noen velger eller ikke velger å studere på samisk, er selvsagt sammensatte. Regjeringen satser på rekruttering til samiskspråklige studier gjennom egne rekrutteringsmidler. I tillegg vises regjeringens satsing ved at studenter som tar samisk lærerutdanning, faller inn under flere ordninger for sletting av studielån fra Lånekassen. Disse studentene kan få slettet mellom 50 000 og 210 000 kr av studielånet.

Regjeringen er enig med Sametinget i at fagmiljøene i sørsamisk og lulesamisk er spesielt sårbare. På Kunnskapsdepartementets budsjett for 2020 har regjeringen derfor foreslått å bevilge 5 mill. kr til Nord universitet for langsiktig rekruttering og faglig oppbygging av disse fagmiljøene.

Jeg vil benytte denne anledningen til også å fokusere på en annen viktig samepolitisk sak. Stortinget vedtok 9. mai 2019 å sende Prop. 116 L for 2017–2018, Endringer i sameloven mv. (konsultasjoner), tilbake til regjeringen. Stortinget anmodet da regjeringen om å sende forslaget ut på alminnelig høring. Samtidig har Stortinget i Innst. 253 L for 2018–2019 bedt om at utkast til veileder om kommuner og fylkeskommuners konsultasjoner med samiske interesser sendes på høring samtidig med proposisjonen.

Fra regjeringens side har vi fulgt opp Stortingets vedtak. Fredag 29. november sendte departementet på høring et forslag om å lovfeste overordnede regler om konsultasjoner i et eget kapittel i sameloven. Samtidig sendte vi på høring et utkast til veileder om kommuner og fylkeskommuners konsultasjoner med samiske interesser. Høringsfristen er 29. februar 2020, og jeg håper at vi får mange og nyttige innspill i saken.

Jeg håper denne meldingen kan bidra til en interessant og framoverrettet debatt på Stortinget om alle de samiske sakene – både der vi er enige og der vi er uenige. Da har meldingen tjent sitt formål.

Kjersti Toppe (Sp) [10:44:07]: Dette er ei melding om utviklingstrekk for samisk språk, kultur og samfunnsliv, tenestetilbodet til samiske innbyggjarar og kva som er dei viktigaste utfordringane framover. Eg ser at språk er eit overordna tema i meldinga for i år, og det er også difor eg tar ordet.

Helse- og omsorgskomiteen var på reise til Finnmark i haust. Der fekk vi spesielt god informasjon om kva språkutfordringane betyr for den samiske befolkninga og deira tilgang til likeverdige helse- og omsorgstenester. Den samiske befolkninga opplever – dette står også i meldinga – problem i møte med helse- og omsorgstenesta. Dei opplever språklege barrierar, at det skaper vanskar ved undersøking, diagnostisering og behandling, og at dette faktisk er ein fare for pasienttryggleiken. Det er manglande kunnskap i helse- og omsorgstenesta om kulturen til den samiske befolkninga og deira forståing av sjukdom og behandlingsmoglegheitene. At helsetenesta har eit personale med språk- og kulturkompetanse, er heilt essensielt for å sikra eit likeverdig helsetilbod til den samiske befolkninga.

Også helseføretakslova understreker at helseføretaka skal sørgja for at den enkelte pasient har ein utvida rett til bruk av samisk språk i spesialisthelsetenesta, og at det vert ivaretatt.

Det som var mi oppfatning da vi var på reise i Finnmark, var at det var eit gap i forståing mellom helseføretaka og det som dei rapporterte om i kommunane. I kommunane fekk vi høyra at det framleis var store utfordringar knytt til det å verta møtt. Tolketenesta var ikkje god nok. Det gjaldt i kommunehelsetenesta, men òg særleg inn mot helseføretaket. Når ein ringte AMK i samband med naudsituasjonar, var ein ikkje sikre på å treffa folk som kunne snakka sitt eige språk. Men helseføretaket fortalde oss at dette var gode greier, der var ting på stell. Så her må ein gå inn og vera mykje tydelegare overfor helseføretaket, for det er faktisk ikkje godt nok i dag.

Eit anna problem er at eldre med samisk språk kan mista det norske språket sitt når ein anten vert gamal eller sjuk. Det er eit problem på sjukeheimar, og det kan òg vera eit problem på sjukehus. Da er det ein ekstra ille situasjon at ein ikkje har ei helseteneste som kan språket.

Sidan ingen har nemnt det, vil eg seia at det er veldig positivt at ein no skal få ein samisk sjukepleiarutdanning i Kautokeino.

Steinar Karlstrøm (A) [10:47:29]: Arbeiderpartiet er opptatt av å tilrettelegge for samisk språk og kultur. Jeg er fra Finnmark og synes det skjer veldig mye positivt, bl.a. på kulturfronten. Det er mange som fronter dette. Samiske barnehager blir etablert, og det gjøres veldig mye godt rundt omkring i kommunene.

Det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for språket i henhold til sameloven. Midlene som skal brukes til det, får man fra Sametinget for å videreføre tospråklighet i forvaltningsområdet, hvor samisk og norsk skal være likestilt.

Dette er en veldig viktig sak. Det er viktig for at samisk skal kunne være et hverdagsspråk. Det er viktig i kommunal forvaltning. Det er viktig at alle skjemaer man får når man f.eks. kommer til et kommunehus, er på samisk. Alle deler av forvaltningen skal kunne levere disse tjenestene på to språk.

De kommunene det gjelder, har store kostnader forbundet med dette. De meldingene jeg får fra dem, er at tilskuddet man får fra Sametinget, ikke dekker de kostnadene fullt ut. Det gjør at tilbudet lider. Jeg håper at denne salen vil se på dette. Vi må finne gode løsninger for kommunene og gi Sametinget de nødvendige midlene, slik at man kompenserer de kommunene og fylkeskommunene som leverer all forvaltning på to språk.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:49:48]: Jeg er stolt av å bo i Finnmark. Dessverre er jeg ikke same – jeg skulle gjerne vært det – men jeg har et barnebarn som er same, og hun går på skolen nå og ønsker å lære seg samisk. Det får hun ikke, for man har ikke lærere som kan gi henne den lærdommen som hun ønsker. Hun har fått seg kofte og er veldig stolt av det og bruker den med glede.

Samiske samfunn er ofte tospråklige, og det krever at man må ha litt ekstra midler for å få dette til. Vi har jo hørt at en del foreldre synes det er vanskelig å kreve penger for å få undervisning på godt nok samisk, for ofte er det ikke nok læremidler og heller ikke nok lærere, som jeg fortalte om.

Det å ha nok læremidler krever ganske mye penger, og det tror jeg ikke man har klart å få nok fram. Jeg hørte jo at statsråden sa at man skulle øke med enda mer, men så sier man samtidig at man må prioritere. Veldig ofte når man prioriterer, er det andre ting som blir prioritert før, i hvert fall i kystkommuner. Jeg bor i en kystkommune som ikke har fokusert så veldig på det samiske, og det skyldes kanskje ting som har skjedd for mange år siden. Hun som jeg bor i lag med, måtte gå på internatskole for å lære seg norsk. Det var ikke sånn at hun kunne lære seg samisk, så hun kan ikke samisk. Så det er mange ting som gjør at det har blitt sånn som det er nå. Men nå når folk vil lære seg samisk, man er stolt av den kulturen, man har god selvfølelse på alt det som har med det samiske å gjøre, synes jeg at det ikke må være midler det står på, for å få dette til.

Jeg kunne ha sagt mer, men jeg tror jeg avslutter der.

Karin Andersen (SV) [10:52:45]: Først til oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport og NOU-en Hjertespråket: Det er ikke noen tvil om at det vil kreve en ganske stor innsats framover fra flere departement hvis vi skal få det nødvendige arbeidet på plass. Det forutsetter jo at det i framtidige budsjetter blir satt av tilstrekkelige midler til å kunne både utvikle læremidler og utdanne nødvendige ansatte til å kunne fylle de rollene som kreves framover. Da kan vi diskutere hvorvidt de pengene skal øremerkes eller ikke, men det vi må være sikre på, er i hvert fall at de som skal gjennomføre dette, har de ressursene som skal til, slik at det er mulig, og også at man har den kapasiteten i produksjonssystemet av læremidler, som jeg vet har vært en flaskehals før, at regjeringen ser på det og hvordan det kan innrettes. Det er nødvendig fordi dette er sårbare språk, og det er sårbare kulturer.

Det er også derfor jeg er veldig opptatt av det tilbudet de som er utsatt for vold, får. I en sårbar kultur er nok det å skjule slike ting kanskje enda viktigere for den som rammes, for det har lett for å slå tilbake på alle, og hvis man er presset litt opp mot veggen ellers, er det lett at slike ting skjer. Derfor blir jeg litt bekymret når statsråden er veldig generell på dette, for det er nødvendig å fokusere spesielt på denne problemstillingen, at det er krisesentertilbud i nærheten, og at de krisesentrene – og det kan også gjelde Oslo – har både informasjonsmateriell og kompetanse på samisk språk og samisk kultur. Det er helt nødvendig. Nordlandsforskning har en rapport om krisesentertilbudet, som kom nå i høst, som påpeker en del av dette.

Det spiller ikke så stor rolle om statsråden mener at kommunene har råd til dette. Når vi ser på utviklingen av krisesentertilbudet, blir det altså lenger og lenger mellom dem, og det er veldig varierende kvalitet på dem. Da er det ikke slik at staten kan fri seg fra det ansvaret det er å sikre at alle som er utsatt for vold, har et tilgjengelig tilbud. Det er det som er vår oppgave, og da kan ingen av oss liksom gifte seg for evig og alltid med den finansieringsmodellen vi har valgt, for den har vi valgt av helt andre grunner. Det må være målet om at alle som trenger hjelp av et krisesenter, får det, som er styrende for de finansieringsmodellene vi velger.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [10:56:48] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet forslag fra de nevnte representantene som omhandler stans av Statsbyggs planlagte salg av øyene i indre Oslofjord. Det fremmes et forslag til vedtak fra et komitéflertall som består av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Ordlyden er:

«Stortinget ber regjeringen foreta en ny gjennomgang av statens eiendommer som skal avhendes, spesielt med tanke på hvilke eiendommer som er interessante med hensyn til allmennhetens muligheter til friluftsliv og/eller kulturhistorie, og utarbeide en plan for hvordan allemannsretten og/eller vern av slike eiendommer best ivaretas.»

Komiteen har mottatt en vurdering av forslagene fra statsråden, og der forklares det bl.a. at siden det ikke foreligger et konkret statlig behov for de øyene som omtales, og det heller ikke er andre statlige virksomheter som ønsker å overta forvalteransvaret, ble Statsbygg gitt fullmakt til å gå i dialog med Oslo kommune om salg av øyene. Dette gjelder da Bleikøya, Lindøya, Nakholmen og Heggholmen. Som kjent ønsker ikke Oslo kommune i denne omgang å kjøpe øyene.

En samlet komité mener at det er viktig å beholde øyene i offentlig eierskap, enten det er hos staten eller hos Oslo kommune, dersom det kan inngås en overtakelsesavtale med kommunen.

Senterpartiet mener at det er fornuftig å få gjort en kartlegging over eiendommer som faller utenfor Statsbyggs hovedformål, og som man derfor vurderer å selge. Vi ønsker også å understreke at det er viktig at denne typen eiendommer forblir i offentlig eierskap, og gjennom det sikre at de er allment tilgjengelig.

Med det ønsker jeg å anbefale komiteens tilråding i saken.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:59:16]: Det var med stor glede vi kunne lese at statsråden tok til fornuft og sa klart og tydelig det hun åpenbart lenge hadde tenkt å si, nemlig at øyene i indre Oslofjord ikke skulle avhendes til markedspris, slik tilbudet lød til Oslo kommune da Statsbygg gikk i forhandlinger med Oslo kommune. Men det må være lov å påpeke at statsråden kunne vært tydeligere tidligere, slik at uroen rundt salg av øyene ikke trengte å skape støy i Oslo.

Vi som bor i Oslo, har lite tilgang til areal langs kysten vår sammenlignet med andre kystkommuner. Når Statsbygg går i dialog med Oslo kommune med utgangspunkt i å selge øyene til markedspris, er det

1. ikke rart at Oslo kommune ikke vil kjøpe

2. rart at statsråden ikke så denne uroen komme og derfor ga Statsbygg et annet mandat enn å selge øyene til markedspris i utgangspunktet

Som statsråd må det være lov å bruke hodet og ikke bare kalkulatoren.

Det var fint at statsråden våknet da vi varslet at vi i Oslo ikke finner oss i å miste tilgang til friareal. Men statsråden kunne altså avklart dette tidligere, f.eks. allerede da Statsbygg sa at de måtte gå tilbake til statsråden for å drøfte veien videre. Vi var utålmodige og sa med vårt forslag klart og tydelig fra. Jeg synes det er flott at responsen kom så kjapt, ja, allerede på morgenkvisten før vi rakk å fremme det varslede forslaget.

Det er viktig at denne typen statlige eiendommer forblir i offentlig eie og dermed er allment tilgjengelige. Derfor ønsker vi at regjeringen lager en oversikt over eiendommer som vurderes solgt, først og fremst for å sikre systematisk arbeid for hvordan allemannsretten og/eller verdien av slike eiendommer best ivaretas.

Mari Holm Lønseth (H) [11:01:35]: Allemannsretten står sterkt i Norge. Den skal vi ta vare på, og vi skal legge til rette for at alle kan få oppleve både natur og friluftsliv. Staten er en stor eiendomsbesitter med mange ulike typer eiendommer og eier dem bl.a. gjennom Statsbygg. For å sørge for at eiendommene staten eier, til enhver tid er tilpasset de behovene staten har, gjøres det løpende vurderinger av om eiendommene bør selges. Er det ikke lenger behov for å ha eiendommene i statlig eie, kan man også redusere ressursene brukt til forvaltning av eiendommene, og salgsinntektene kan man bruke til andre, mer prioriterte, formål. Dersom det er snakk om å selge eiendommer som er friområder, friluftsområder eller har kulturhistoriske verdier, vil også hensynet til allmennhetens interesser bli vurdert før salg, også ved vurderingen av hvem som kan være en aktuell kjøper av eiendommene. For mange eiendommer kan kommunene være en vel så god eier som staten for å sikre allmennhetens interesser.

Når det gjelder øyene i indre Oslofjord, kunne de ha vært forvaltet på en vel så god måte av Oslo kommune, som også forvalter noen av de andre øyene. Men jeg registrerer også at Oslo kommune ikke har hatt noe ønske om å overta dem. Da det var klart at Oslo kommune ikke ville kjøpe dem, understreket regjeringen i media at det ikke var aktuelt å selge dem til andre.

Jeg er litt overrasket over denne saken, for det har aldri vært planlagt å selge disse øyene til private aktører, slik som Arbeiderpartiet har forsøkt å framstille det i representantforslaget. Før Arbeiderpartiet gikk opp på denne talerstolen og fremmet representantforslaget, kunne man allerede lese i Dagens Næringsliv at det ikke var aktuelt å selge øyene til andre enn Oslo kommune. Dette forslaget tror jeg derfor hører hjemme i kategorien «gode ideer som burde vært sjekket litt nærmere».

Det andre forslaget i saken dreier seg om å gjøre en helhetlig gjennomgang av alle statens eiendommer som skal selges. Denne oppgaven gjøres allerede løpende, og derfor mener vi det ikke er behov for en slik helhetlig gjennomgang. Den rørende omsorgen som vi bare for noen få uker siden bl.a. kunne se fra Senterpartiet, som ville ha et mindre statlig byråkrati, blir ganske hul når man også prøver å pålegge departementene og etatene å gjøre det samme arbeidet to ganger. Jeg trodde ikke det var slik, men det spørs om det kanskje er det opposisjonen mener når de tar til orde for en tillitsreform i offentlig sektor.

Karin Andersen (SV) [11:04:36] (komiteens leder) Jeg er enig med representanten fra Arbeiderpartiet som sier at i utgangspunktet burde regjeringen ha sjekket dette først. At saken vekker interesse, er ikke så rart, for dette er salg av noen perler der det er knapt med areal. Jeg har fremmet forslag om å grunnlovfeste allemannsretten, og det kommer jeg til å gjøre igjen, for det er helt nødvendig. Man ønsker å kjøpe og selge noen av disse aller viktigste eiendommene, som er omfattet av strandloven og allemannsretten i dag, men vi vet at det er et sterkt press på det. Jeg kjøper ikke argumentet om at staten ikke kan ta på seg ansvaret med å eie noen av disse eiendommene og forvalte dem på en skikkelig måte til beste for allmennheten. Det er ikke nødvendigvis en oppgave for staten å selge absolutt alt den eier. Det kan godt hende at staten skulle eie litt flere av disse eiendommene – og holde dem – slik at de virkelig var tilgjengelige for allmennheten. I indre Oslofjord vet vi jo hvilket press det er på strandarealet. At det da vekker ganske stort engasjement når regjeringen sysler med slike tanker, synes jeg ikke man skal være så forbauset over.

Jeg veldig glad for at saken har landet slik den har gjort, men det er absolutt behov for å gå igjennom hva staten har av eiendom, og hva den har planlagt å selge. Det trenger vi å ha styring på, for det er fellesverdiene våre.

Statsråd Monica Mæland [11:06:38]: Utgangspunktet for denne saken har jeg litt vanskelig for å forstå. Det har så vidt meg bekjent aldri vært aktuelt å selge friområder på øyene til private. Statsbygg har foreslått et direktesalg til Oslo kommune, som naturlig eier av denne typen områder også andre steder i kommunen.

Bleikøya, Lindøya, Nakholmen og Heggholmen er i statlig eie og forvaltes av Statsbygg. Øyene er viktige friområder for Oslos befolkning og har i tillegg ca. 600 festeforhold til hytter. Reguleringsplanen for Bleikøya, Lindøya og Nakholmen ble vedtatt i 2018. Formålet med planen er å sikre allmennhetens interesser og å gjøre øyene mer tilgjengelige for Oslos befolkning. Samtidig skal planen ivareta hytteeiernes interesser og verne naturreservater og friluftsområder. Disse eiendommene ligger utenfor Statsbyggs kjernevirksomhet, som er å skaffe lokaler til statlige virksomheter.

Oslo kommune eier Langøyene, Hovedøya, Gressholmen og Rambergøya, som har mange fellestrekk med de øyene staten eier. I brev av 1. november 2018 til Kommunal- og moderniseringsdepartementet anbefalte Statsbygg et direktesalg til Oslo kommune. Departementet ga sin tilslutning til dette i brev av 4. januar 2019. Statsbygg har ikke fått svar på denne henvendelsen, og det har således heller ikke vært noen forhandling, slik representanten fra Arbeiderpartiet synes å tro.

Jeg ønsker å understreke at det fra regjeringens side aldri har vært aktuelt å legge øyene ut for salg i markedet. At saken fikk en slik vinkling da den ble omtalt i Dagens Næringsliv i mai i år, får stå for deres regning. Statsbygg forvalter for øvrig også andre eiendommer med frilufts- og kulturinteresser. Jeg mener allmennhetens tilgang til disse eiendommene best kan sikres ved kommunalt eierskap, og at Statsbygg også i disse tilfellene kan vurdere direktesalg til de kommunene det gjelder.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [11:09:47] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet et representantforslag om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur. Saksordføreren ønsker å takke komiteen for godt og effektivt samarbeid i både denne og foregående sak.

Det fremmes i alt seks forslag av et mindretall i denne innstillingen. Forslagsstillerne tar opp viktige temaer når det gjelder tap av naturmangfold, og viser bl.a. til Det internasjonale Naturpanelets rapport om tap av naturmangfold i verden. Det er omfattende, og det berører oss alle i varierende grad mange steder, men det er ingen som står uberørt.

Det vises også til at det må gå an å ha en god og sterk miljøpolitikk på flere områder når det gjelder både nedbygging av naturen og de menneskeskapte klimaendringene vi er inne i.

Komiteen har mottatt en vurdering av forslagene fra statsråden, og det ble avholdt høring i saken i begynnelsen av november.

En samlet komité er enig i at forringelse og tap av biologisk mangfold er en av de største utfordringene i dagens samfunn. Det vises også til naturmangfoldloven, som ble vedtatt for ti år siden, og at man allerede da erkjente at det var viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet rundt oss. En samlet komité mener også fortsatt at kunnskap er det viktigste redskapet vi har for å sørge for en god og klok forvaltning i det offentlige, også i kommunene.

Det er behov for å styrke grunnlaget for kunnskapsbasert naturforvaltning, og det er veldig viktig at vi framover klarer å sørge for gode utdanningstilbud som sikrer behovet for kompetanse i forvaltningen. Kunnskapen må være på plass, og det gjelder både i kommunene og for øvrig. Kommunene har en viktig rolle gjennom sin arealplanlegging og gjennom sitt ansvar for ivaretakelse av klima og miljø. Komiteen mener at det ansvaret må kommunene være seg bevisst, men det er forskjellige løsninger på det.

Senterpartiet mener at kommunene må ha kunnskap og ressurser, og vi mener at det er viktigere å bygge opp om det enn å legge inn flere rapporteringskrav og innsigelser. Senterpartiet mener også at nedbygging av matjord er problematisk, og har tatt med det i sine merknader. Vi mener at en aktiv forvaltning av landbruksjord, kulturlandskap og skogsområder i hele Norge også er avgjørende for å ivareta mangfoldet vårt.

Stein Erik Lauvås (A) [11:13:08]: Jeg vil starte med å si at vi for øvrig viser til merknader i forbindelse med revidert jordvernstrategi for statsbudsjettet 2019. I innstillingen ble det fremmet forslag om å be regjeringen utrede og legge fram et nytt og mer offensivt jordvernmål gjeldende fra 2020. Vi mener at staten har et særlig ansvar for å bidra til at man ikke får unødvendig nedbygging av matjord, og trenger offensive tanker og handlinger for å forhindre dette.

Vi må anerkjenne at det er kommunene som gjennom plan- og bygningsloven har hovedansvaret for forvaltningen av arealene og naturressursene i kommunen, og vi mener at de tar hånd om dette på en god måte. Vi er vel alle opptatt av at vi skal føre en ansvarlig natur- og miljøpolitikk som er basert på bærekraft og føre-var-prinsippet. Det er jo kommunene som, i hvert fall stort sett, har den beste oversikten over sine arealer, og det er viktig at kommuneplanene tar opp i seg sikring av matjord, friluftsområder og andre verdifulle naturområder i den enkelte kommune – for det er selvsagt ulikt hvordan det ser ut landet over. Det er behov for å ha sterke miljømyndigheter, sektormyndigheter, kommuner som har god miljøkompetanse og kapasitet, og at kommunene både har og vil bidra til en arealforvaltning som sikrer en bærekraftig forvaltning av naturen.

Samtidig må vi innse at noe må det bygges, men man må ikke ha industritomter og boligtomter på den beste matjorda. Det er etter mitt og Arbeiderpartiets syn ikke nødvendig. Så forstår vi alle at ved større utbygginger, kanskje spesielt infrastrukturutbygging som f.eks. jernbane, kan det være vanskelig å unngå alt som heter matjord, av åpenbare årsaker. Men det er unntakene. Jeg tror vi skal legge stor jobb i å ivareta spesielt matjorda og annen type sårbar natur som vi har rundt omkring i Norge. Det vil vi alle være tjent med.

Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Ove Trellevik (H) [11:16:16]: Regjeringa har sett i gang ei rekkje prosessar for å styrkja kunnskapsgrunnlaget om miljø-, klima- og naturmangfald. Det er også sett i gang arbeid med heilskaplege forvaltningsplanar for natur. Høgre meiner at god planlegging er nøkkelen til å vareta klima- og miljøomsyn.

Arbeidet med å forbetra kunnskapsgrunnlaget er viktig i denne samanhengen. Likevel er det å stilla krav til nye, omfattande planar og rapporteringar ikkje vegen å gå. Det er betre å sikra kvaliteten på dei planane kommunane allereie er pålagde å laga.

For å forbetra kompetansen og planane har regjeringa arbeidd systematisk for å styrkja dialogen mellom kommunane og sektormyndigheitene i planprosessane, bl.a. for å sikra at klima- og miljøomsyn vert formidla så tidleg som mogleg i planprosessane. Her er dei pålagde planforuma som fylkeskommunane har fått ansvaret for, svært viktige.

God planlegging må byggja på eit sterkt sjølvstyre og lokaldemokrati, i samarbeid med kompetente fagmiljø i kommunane. Kommunereforma og auka vekt på å styrkja plankompetansen i kommunane er viktig i dette arbeidet.

Regjeringa følgjer opp evalueringa av plandelen av plan- og bygningslova og greier ut, slik eg forstår, behovet for betre samordning mellom plan- og bygningslova og andre sektorlover, som f.eks. naturmangfaldlova.

Regjeringa har sidan 2013 arbeidd aktivt med å forbetra praktiseringa av motsegnsinstituttet. Nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging, vedteke ved kongeleg resolusjon 14. mai 2019, gjev ei oversikt over den nasjonale prioriterte politikken som skal leggjast til grunn for kommunal planlegging.

Det er gjeve føringar for varetaking av klima, viktig naturmangfald, friluftsområde og overordna grønstruktur i planlegginga. Det lokale sjølvstyret skal stå sterkt. Difor er det viktig at kommunane viser korleis dei tek omsyn til staten sine interesser i planane sine.

For Høgre er det viktig at regjeringa vil vidareføra arbeidet med å forbetra motsegnspraksisen, i tråd med bl.a. anbefalingane i Riksrevisjonens rapport. Dette vil bidra til raskare planprosessar og til betre planar som grunnlag for ei berekraftig arealforvalting.

Tal frå KOSTRA viser at arbeidet med betre motsegnspraksis har gjeve resultat. Talet på planar møtte med motsegn har gått ned sidan 2013, og totalt er det per november behandla 144 motsegner i regjeringa. Cirka 30 av dei har omsynet til naturmangfald som motsegnsgrunn. I ca. halvparten av desse sakene har motsegnene heilt eller delvis vorte tekne til følgje. Det betyr at departementet gjer ei god heilskapsvurdering, der også omsynet til naturmangfaldet vert sterkt vektlagt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:19:23]: Flere av de sakene vi behandler i dag, viser at deler av opposisjonen er veldig bekymret for en utvikling som ikke finner sted. Om det er at øyer skal gå fra offentlige til private hender, noe som ikke er tilfellet, eller at man skal bygge ned jordbruk i stort omfang, som heller ikke er tilfellet, fremmes det i hvert fall en rekke forslag for å hindre en slik utvikling.

Vi har tro på lokaldemokratiet. Fremskrittspartiet tror at folkevalgte politikere lokalt i kommunene er de som er best i stand til å gjøre vurderinger og ta beslutninger som gjelder arealutviklingen i egen kommune.

Vi har hatt en utvikling under denne regjeringen som har gått mer i retning av at kommunene selv skal få styre sine arealer, og bort fra statlige reguleringer, og det er en suksessoppskrift. Det er ikke slik at man f.eks. har bygget ned matjord etter at vi har sluppet kommunene mer fri. Det motsatte har skjedd. Det var under den forrige regjeringen det ble bygget ned matjord i stort omfang, noe denne regjeringen bremset veldig raskt. De siste årene har det faktisk vært økt vern av matjord. Så bekymringen er nok noe overdrevet her.

Jeg vil også ta fram et eksempel fra Drammen, hvor jeg kommer fra, hvor kommunen helt uten statlige føringer og statlige reguleringer har sørget for å omgjøre bebygget areal og utilgjengelige arealer til friluftsområder og ta vare på det mangfoldet.

Jeg mener vi bør ha tillit til at kommunene er de som er best i stand til å ta disse beslutningene uten mer statlig regulering, for vi ser at det har fungert bedre enn den politikken som var gjeldende før denne regjeringen tok over.

Karin Andersen (SV) [11:21:47] (komiteens leder): Tap av biologisk mangfold, av natur, er en like stor trussel mot livsgrunnlaget vårt som klimatrusselen. Det er bakgrunnen for dette forslaget. Naturlovene som styrer dette, bryr seg veldig lite om politikk, om vi synes det haster eller ikke. Der går prosessene sin gang. Spørsmålet er: Skal vi ta dette på alvor eller ikke?

Når man skal ta beslutninger på dette området, er det helt nødvendig å ha den kompetansen og den kunnskapen som må ligge til grunn for at man skal ta riktige beslutninger, også lokalt. Det er dessverre slik, og det har undersøkelser vist, at den kompetansen i for liten grad finnes i kommunenes forvaltning i dag. EVAPLAN-undersøkelsen viser det. Statsråden viser sjøl til den undersøkelsen i budsjettproposisjonen. Den er viktig.

Det handler også om at når man nå har slakket opp på innsigelsesinstituttet, har man ingen oversikt over hvilke naturverdier som går tapt. Man vet rett og slett ikke, for man har ikke kartlagt det. Det er derfor vi foreslår både at de innsigelsene man ikke tar til følge, skal begrunnes – det forslaget er Arbeiderpartiet med på – at man må ha et arealregnskap, og at man må stille krav til kommunene i kommunedelplanen for naturmangfold og kartlegge og verdsette også friluftsområdene. Det er nødvendig med mer kompetanse også i kommunesektoren på dette, og vi har foreslått i budsjettene at vi sikrer at det er kompetanse på plass.

Så er det dette med innsigelsesinstituttet. Riksrevisjonen har kommet med en rapport nå i høst der de skriver at når fylkesmennene har fått signaler om å stramme inn, er det vesentlige regionale interesser som blir berørt, men man skal legge størst vekt på den lokale handlefriheten. Og sjøl om terskelen for å fremme innsigelser er hevet og de er bedre begrunnet enn før, tar departementet færre innsigelser til følge. Det betyr at viktig natur går tapt. Man vet det, og man gjør det med åpne øyne. Riksrevisjonen sier:

«For sterk innstramming kan føre til at de interessene som innsigelsesinstituttet skal verne, ikke blir godt nok ivaretatt, og at planleggingen bryter med nasjonale mål.»

Det står i Riksrevisjonens rapport; det er ikke noe jeg har hentet fra SVs program. Når vi vet hvor viktig det er at vi tar vare på det – for det er til dels uopprettelig hvis skaden har skjedd – synes jeg det er ganske forstemmende at regjeringen ikke er med på forslagene som SV fremmer i denne innstillingen. Jeg tar opp alle de forslagene.

Une Bastholm (MDG) [11:25:10]: Skogene, fjellene, heiene, fjordene og skjærgården vår er kilder til glede for hundretusenvis av mennesker hver eneste dag. Naturen, ikke minst nærnaturen, er en unik kvalitet ved å bo i Norge. Enkel tilgang på natur gir god helse, tilhørighet, store naturopplevelser og økt kunnskap om en selv og om naturen.

I tillegg er naturen på land og til havs viktig i seg selv. Der bor nær sagt alle de andre artene på kloden, alle de økosystemene vi er avhengige av, helt ned til de små mikroorganismene i den rike jorda vi dyrker, og som naturen har brukt tusenvis av år på å lage.

I dag har vi en naturkrise med dokumentert, massivt tap av arter. Klimaendringene er én grunn, men den viktigste grunnen er at vi mennesker tar opp mer og mer areal. Vi fortrenger dyr og insekter. Vi spiser opp, bygger ned, bruker opp leveområdene deres.

På samme måte som matjord bygges også naturen ned bit for bit, stykkevis og delt. Hver gang lokale politikere bygger i marka i stedet for å fortette, blir det litt vanskeligere å nå nasjonale, felles natur- og klimamål. Hver gang staten legger en ny flerfelts motorvei gjennom våtmark i stedet for å forbedre den veien vi har, forsvinner litt av det som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Natur er vanskelig å gjenoppbygge for ungene våre og barnebarna våre. I vårt alternative statsbudsjett setter vi derfor av 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen til naturvern, bl.a. midler til å ansette klima- og miljørådgivere i alle kommuner.

Kommunene er helt avgjørende i kampen for å løse natur- og klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne er glade for SVs initiativ, og vi støtter forslagene deres. Men dagens arealpolitikk klarer ikke å hindre nedbygging av uerstattelig natur. Vi må fullstendig endre måten vi tenker om arealutnyttelse og krav på, før nedbygging. Vi mener at alle norske kommuner må innføre egne naturbudsjetter, med nasjonale grenser for naturtap og målsettinger for restaurering. Det bør innføres et prinsipp om arealnøytralitet – at natur- eller jordbruksarealer som omdisponeres, skal erstattes av andre arealer som kan gi samme naturverdier like store områder. Vi vil utrede en belønningsordning for kommuner, grunneiere og andre som restaurerer verdifull natur. Dette vil jeg komme tilbake til i et representantforslag som jeg skal fremme på nyåret.

Til slutt vil jeg også komme innom at klima- og miljøminister Elvestuen tidligere har uttalt at det var en tabbe å flytte arealsaker fra Klima- og miljødepartementet til det mangfoldige, rike Kommunal- og moderniseringsdepartementet med veldig mange oppgaver. Det er jeg nok enig i, og det er noe jeg håper regjeringen også vil ønske å se mer på.

Statsråd Monica Mæland [11:28:33]: Vi er alle enige om at tap av naturmangfold, klimaendringer og jordvern er store utfordringer som krever langsiktig handling. Da er kommunal og regional planlegging et viktig virkemiddel for å møte disse utfordringene. Regjeringen gjennomfører et stort kunnskapsløft for norsk natur. I 2020 bruker vi 110 mill. kr til kartlegging av natur og til økologisk grunnkart.

God plankompetanse i kommunene er viktig for å ivareta natur- og miljøhensyn. Mange kommuner med få innbyggere har liten plankapasitet. Kommunereformen vil derfor gi større og bedre fagmiljøer. En ny rapport viser behov for en fordobling av antall studieplasser innen planlegging. Vi følger fra regjeringens side opp rapporten i tråd med Stortingets anmodningsvedtak nr. 708 av mai 2017.

Endret arealbruk er den største negative påvirkningsfaktoren for naturmangfold på land. Omdisponering av dyrket jord har to år på rad ligget under målsettingen som Stortinget har fastsatt. Kommunale arealregnskap kan være et nyttig verktøy for å få oversikt over utviklingen, men bl.a. fordi det ikke er utviklet en standard metodikk for arealregnskap, er det ikke aktuelt å pålegge kommunene dette.

Jeg er positiv til at kommunene lager tematiske kommunedelplaner for naturmangfold, men jeg mener også at kommunene selv bør velge hvordan de får best oversikt over egen natur og utvikling.

I 2014 startet regjeringen prosjektet Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Jeg mener det ikke er behov for å stille krav til kommunene om dette, siden de fleste kommuner allerede har gjort jobben.

Så er det slik at departementet alltid begrunner avgjørelser i innsigelsessaker. Derfor mener jeg det ikke er behov for en egen bestemmelse om dette i plan- og bygningsloven. Rundskrivet om innsigelser ble første gang sendt ut av tidligere miljøvernminister Bård Vegard Solhjell fra SV. I rundskrivet strammes innsigelsespraksisen inn. Denne regjeringen har forsterket føringene, og jeg har senest i brev av 3. september i år bedt fylkesmennene være varsomme med å overprøve beslutninger som hører til det lokalpolitiske skjønnet, og som ikke berører nasjonale og viktige regionale interesser. Regjeringen vil videreføre arbeidet med forbedret innsigelsespraksis i tråd med anbefalingene i Riksrevisjonens rapport om innsigelser.

Det treffes daglig beslutninger der hensynet til naturmangfold må veies opp mot andre viktige samfunnshensyn. Regjeringen er i gang med et arbeid for å definere mål for økosystemene. Det er viktig å vurdere den samlede belastningen av planer og tiltak.

Arne Nævra (SV) [11:37:14]: Jeg har mange ganger fra denne talerstolen tatt opp problemet med nedbygging av arealer, og at natur og dyrket mark forsvinner. Det er nesten ikke noe annet politikkområde hvor det er mindre ærlighet i spørsmålet om hva som er bevisst politikk eller ikke. Jeg har spurt statsråden mange ganger – to–tre ganger, tror jeg – om hun kunne innrømme at dette er en bevisst politikk for å gjøre det lettere å bygge ned, bygge ut og dele opp leveområder, natur og dyrket mark.

Vi snakker her om en vingeklipping av innsigelsesinstituttet, kanskje spesielt Fylkesmannens miljøvernavdeling i mange tilfeller. Vi snakker om situasjoner hvor strandsonen nå er utsatt. Vi vet at bare 30 pst. av strendene i Oslofjorden er tilgjengelig for allmennheten. Vi kjenner også til at både Siv Jensen og Erna Solberg, altså lederne for de blå partiene, har erklært at det skal bli mer liberalt. Det har de sagt før hvert stortingsvalg. De sa det vel også før siste kommunevalg. Det er altså en erklært politikk at det skal bli mer liberalt å bygge ut. Det skal ikke stikkes kjepper i hjulene for utbyggingen, blir det sagt.

De grepene som har blitt tatt i kjølvannet av dette, har funket. Det skrytes av at antallet innsigelser har stupt. Selvfølgelig har antallet innsigelser stupt når det går ut rundskriv som omtrent ber uttrykkelig om det!

Det høres veldig bra ut, og det er tilforlatelig at man skal lene seg mer på lokale og kommunale avgjørelser. Hvis jeg ikke hadde tenkt noe mer over det og ikke hadde gått mer inn i det, hadde det hørtes fornuftig ut. Det er jo der man merker hvor skoen trykker. Men dette handler også om store nasjonale interesser som trenger faglige vurderinger. Vi har et lovverk, bl.a. naturmangfoldloven, som gjør at vi må løfte blikket og se dette i en større sammenheng.

Det som selvfølgelig er det store problemet, er bit-for-bit-nedbyggingen vi har vært vitne til, og den går veldig fort. Jeg legger merke til at representanten Engen-Helgheim, f.eks., kommer med et eksempel fra ett område i én kommune – hans kommune – hvor de har fått sikret et friluftsområde. Si meg: Følger ikke Engen-Helgheim og de mørkeblå med på det som skjer? Hele miljøbevegelsen og friluftsorganisasjonene er opptatt av dette.

Karin Andersen (SV) [11:40:34]: Vi hadde høring om denne saken i kommunal- og forvaltningskomiteen. Der var alle høringsinstansene som har ekspertise og som tilhører interessefeltet for friluftsliv og natur, enig i forslaget. Det mangler kunnskap og kompetanse, og utviklingen går nå feil veg.

Jeg hører at regjeringen mener at det skal være opp til kommunene om man vil lage en kommunedelplan for naturmangfold. Da risikerer man også at viktig naturmangfold går tapt. Og jeg registrerer at det er regjeringspartienes posisjon. Men da har man ikke forstått det som er naturlovene bak slike ødeleggelser – at de ikke venter mens man somler med det, og at dette er prosesser som ikke lar seg reversere, fordi det er ødelagt. Jeg skjønner ikke hvordan man våger å fortsette med dette med et så tynt kunnskapsgrunnlag som vi vet ligger bak mange av disse beslutningene.

Derfor er det nødvendig at denne kunnskapen kommer lokalpolitikerne til del. Derfor har SV fremmet forslag om at det må være en slik kompetanse i alle kommuner, ellers får kommunestyrerepresentantene dårlige råd. De vet altså ikke hva det er som går tapt hvis de stemmer slik eller slik.

Regjeringen sier at de allerede begrunner sine standpunkter i innsigelsessaker. Men da vil jeg gå tilbake til EVAPLAN-dokumentasjonen, som også regjeringen viser til i budsjettet, hvor det står at innsigelsesinstituttet er svekket, og at det virker inn på kommunal planlegging. Gjennom intervjuer har det kommet fram at innsigelsesmyndighetene holder igjen innsigelser de tidligere ville ha fremmet med bakgrunn i en faglig vurdering. Årsaken er at de følger signalene fra regjeringen om at det skal fremmes færre innsigelser. Vi er altså i en konkurranse om tall, ikke om å ta vare på natur. Det mangler derfor en oversikt over hvilke naturverdier som nå går tapt i arealforvaltningen.

Dette er alvorlig, vi kan gjøre noe med det, og vi burde gjøre noe med det. Jeg er veldig overrasket over at Venstre, f.eks., ikke støtter SV i disse sakene, for det hadde det virkelig vært behov for.

Jeg registrerer at heller ikke forslaget om å ha et arealregnskap, som er helt nødvendig for at kommunene skal ha oversikt over hva de har av ulike arealer, får tilslutning fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Ove Trellevik (H) [11:43:48]: Det høyrest ut som om det er berre innan naturmangfald fylkesmenn har motsegner, men det er altså heilt feil. Det er bare 25 pst., sånn cirka og «roughly» berekna, av motsegnene fylkesmenn har fremja, som gjeld naturmangfald. Det er god grunn til å sjå på statistikken til fylkesmennene og få talet på motsegner ned betrakteleg, utan at det nødvendigvis går på kostnad av naturmangfaldet.

Det vert veldig negativt her, som om ikkje regjeringa tek omsyn til naturmiljøet i det heile. Det er litt skremmande å høyra, for det er ikkje tilfellet. Noreg har eit heilt spesielt ansvarfor å beskytta villrein, og det er eit godt eksempel. Regjeringa vil no etablera ein kvalitetsnorm for villrein. Det vil leggja grunnlag for ei betre og meir treffsikker forvalting, og kvalitetsnorma skal bidra til at me sikrar overleving av villrein i Noreg. Kvalitetsnorma etablerer eit system som skal kunna seia noko om tilstanden til villrein i villreinområda, kvifor tilstanden eventuelt er dårleg, og kva me kan gjera for å betra leveforholda for villreinen.

Forslaget om kvalitetsnorm for villrein er sendt på alminneleg høyring, med høyringsfrist tidleg i mars 2020. Hovudlinja i forslaget er at det kvart femte år skal vurderast om kvart av Noregs 24 villreinområde har god, middels eller dårleg kvalitet. Det er dokumentert her no at regjeringa i aller høgaste grad tek naturmiljø på alvor.

Klassifiseringa vert gjort av ei ekspertgruppe med kompetanse på villrein og arealbruk. Målet i kvalitetsnorma er villreinområde med minst middels kvalitet. Dårleg tilstand vil bety redusert sannsyn for at villreinområdet på sikt har levekraftig bestand.

Størstedelen av villreinen i Europa lever i Noreg, og me har derfor eit særleg ansvar for å ta vare på han. Kvalitetsnorma vil bidra til at me når våre nasjonale målsettingar og internasjonale forpliktingar om levedyktige bestandar av villrein i Noreg. Eg meiner dette er eit godt døme på at regjeringa i aller høgaste grad tek naturmangfald og miljø på alvor.

Arne Nævra (SV) [11:46:15]: Det er to årsaker til at kommunene ikke alltid foretar de rette beslutningene, altså lokalt. For det første er det, som det er blitt nevnt her flere ganger, fordi de ofte mangler naturfaglig kompetanse, ikke minst de små kommunene. Det andre, som er ganske vesentlig, er prinsippet om at det skal være armlengdes avstand mellom dem beslutningene gjelder, og dem som tar beslutningene. En skal tenke på at i kommunene er det veldig ofte slik at folk kjenner folk, for å si det sånn. Det er kommunens styrke, men også kommunens svakhet. Kanskje er man ikke i slekt med den som skal bygge ut, kanskje er man ikke nær nabo med den som skal bygge ut, men man møter kanskje vedkommende på Joker, eller man omgås på en eller annen måte. Det er et ganske viktig prinsipp at det er en viss avstand mellom dem som planlegger utbygginger, dem som er beslutningstakere, og dem beslutningene gjelder.

Dessuten er de aller fleste kommuner på jakt etter arbeidsplasser. De er for utbygging generelt, og da må det være slik at utbyggingene settes inn i en større plan. Det må være noen som løfter blikket. Tidligere hadde regionene delvis den makta. De hadde litt for lite makt også før, men SV ønsker altså at arealplaner, hytteplaner osv. må inn i en større plan, ikke bare være kommunale avgjørelser. Vi har vært vitne til den bit-for-bit-utbyggingen som har skjedd i så stor grad i dette landet, og jeg er bekymret for den hastigheten dette har.

Jeg legger merke til at statsråden ikke vil støtte noen av forslagene som er lagt fram, og heller ikke regjeringspartiene. Det SV prøver på, er å gi kommunene litt bedre verktøy, gjøre dem bedre i stand til å ta gode avgjørelser lokalt.

Når det gjelder arealregnskapet, blir det sagt av statsråden at det ikke finnes noe felles verktøy å bruke, at det ikke er utviklet noe slikt. Da er spørsmålet til statsråden om hun kan svare på om hun vil ta initiativ til å utvikle et slikt felles verktøy for kommunene når det gjelder arealregnskap.

Ketil Kjenseth (V) [11:49:03]: Dette er jo spørsmål som også drøftes i energi- og miljøkomiteen. Det gjelder penger, det gjelder kapasitet, det gjelder kompetanse. Konstitusjonelt ligger denne forvaltningen i staten til kommunalministeren. Mye av det vi diskuterer her, gjelder de lokale prioriteringene. Vi bruker mange penger i staten for å øke kunnskapen om naturmangfold. Økologisk grunnkart har vært nevnt. Det er et viktig verktøy for alle som jobber med naturmangfold og naturplanlegging. Vi har også et særlig ansvar i Norge for noen arter, som villrein og villaks.

Neste år håper vi at verden tør å inngå en såkalt Paris-avtale for naturmangfoldet – i Beijing høsten 2020. Norge, akkurat som i klimaforhandlinger, sikter på å ta en ledende posisjon her. Når jeg reiser rundt i Norden og Europa, peker mange på nettopp Norge som et foregangsland for både å ta vare på og restaurere natur.

Til representanten Arne Nævra: Det er forskjell på liberalt og det å ha større lokalt selvstyre. Det er også forskjell på store og små kommuner. I store kommuner er det utbyggingspress knyttet til handel, til etablering av industri og til stor infrastruktur. I mange små kommuner gjelder det mer hytteutbygging. For Venstres del er et av svarene for å styrke kompetanse og supplere kommunene som ikke har kapasitet til å ha mange ansatte, regionreformen – få et større regionalt ansvar for planleggingen. En viktig del av regionreformen som alle partier har vært enige om, er jo nettopp at regional planlegging skal styrkes.

Så vil jeg bruke et eksempel fra min egen region på at staten gjør en god del bra. Vi bygger ut firefelts motorvei i Innlandet. Da en kom til Hamar, var det en stor debatt om Åkersvika. Nye Veier har jo gått foran ved å bruke nye, elektriske gravemaskiner. Vi har stilt krav om at det ikke skal bygges i hekkeperioder, f.eks., i Åkersvika. Da en kom til Ringsaker, var det ingen debatt om en enorm nedbygging av jord langs nye, firefelts E6. Det er Arbeiderpartiet som styrer den kommunen. De har ikke debatt i det hele tatt, de bare velter ut utbyggingsarealer langsetter E6 som staten ikke har vært inne og kunne stilt noen krav til. Dette er mangel på politisk vilje lokalt. Vi har mye kunnskap, men det er behov for å ta et politisk oppgjør.

Statsråd Monica Mæland [11:52:16]: Jeg fikk et direkte spørsmål fra representanten Nævra, og svaret er: Nei, det foreligger ikke planer om å utvikle konkrete verktøy på det feltet. Når det er sagt, utvikler vi dette feltet hele tiden. Jeg sa i mitt innlegg at det bl.a. var på grunn av manglende metodikk. Jeg kunne føyd til at man må virkelig stå opp og kjempe for lokaldemokratiet. I debatt etter debatt foreslår SV å overprøve kommunene, overstyre kommunene – alt vett er åpenbart samlet i Oslo. Sånn er det ikke. Jeg ønsker altså ikke mer detaljstyring, mer forventning, mer normering. Jeg ønsker faktisk at vi stoler på våre lokale politikere, som er valgt til å gjøre en jobb, og som forteller oss – helt tverrpolitisk hver gang jeg møter dem – at de på område etter område opplever at man styrer dem i stadig større grad. Det ønsker jeg ikke å bidra til. Her gjøres det en jobb.

Så er det fascinerende at SV er bekymret for små kommuner. Ja, det er jeg også, og derfor er svaret kommunereform – ikke at staten tar ansvaret, staten ansetter og staten detaljerer, men at kommunene blir større, at de får mer kapasitet, at de tiltrekker seg den rette arbeidskraften.

Karin Andersen (SV) [11:53:41]: Statsråden feiltegner helt bildet av SV. SV stoler mer på kommunene enn det regjeringen gjør, for vi mener at de kan forvalte en større del av totaløkonomien. Vi gir dem penger til å gjennomføre det alle pålegger dem. Vi foreslår at de skal få kompetanse på disse områdene slik at de har mulighet til å ta disse beslutningene. Vi har ikke foreslått at de skal tas vekk, men det er noen nasjonale naturverdier som må vernes. Vi kan ikke tillate at de blir ødelagt. Det vi er ute etter nå, er å gi kommunene de redskapene som skal til – både med kompetanse, med statlig regelverk og med økonomi – så de kan ivareta disse verdiene.

Det er jo ikke slik at kommunene sitter og roper på mer regulering fra staten – heller ikke fra regjeringens side. Men de roper på rammer og ressurser til å gjøre den jobben de er satt til. Det ønsker SV å gi dem.

Ove Trellevik (H) [11:54:54]: SV tek til inntekt Riksrevisjonen sin rapport, der dei hevdar at motsegnspraksisen kan føra til at det vert meir liberalt. Det står i rapporten at det kan føra til det, men det betyr ikkje at det vert slik i praksis. Ein av grunnane til at talet på motsegner har gått ned, er at Fylkesmannen i betydeleg større grad enn tidlegare på ein måte opptrer som rettleiar overfor kommunane. På den måten sikrar ein òg større kompetanse ute i kommunane. I staden for å koma med motsegner rettleiar ein kommunane på eit tidlegare stadium – og det nyttar.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:55:46]: Jeg er noe overrasket over statsrådens innlegg. Vi snakker altså om naturverdier som vi har et nasjonalt ansvar for å ta vare på. Det er nå en gang sånn at når det gjelder naturverdiene der vi ser at tapet er for stort, foregår det rundt omkring i kommunene. Det er der beslutningene tas, men kommunene er i dag ikke i stand til å kunne se den helheten. Staten må ta ansvar for å få den helheten på plass. Når våre forslag ligger her, handler det nettopp om både at kommunene skal være i stand til å ha den oversikten og at regjeringen skal kunne ta det ansvaret som den burde ta for å sikre at vi tar vare på det naturmangfoldet vi har i Norge.

Jeg tror det kan være hensiktsmessig om statsråden også snakker med sin kollega, klima- og miljøministeren, om nettopp behovet for å få en sånn oversikt og behovet for at kommunene har mer kompetanse og også flere verktøy for å ivareta naturmangfoldet vårt.

Mari Holm Lønseth (H) [11:57:40] (ordfører for saken): Saken gjelder et representantforslag fra SV for et mer rettferdig boligmarked, der SV fremmer sju forslag om bl.a. en nasjonal boligplan, beskatning og en såkalt tredje boligsektor. Også Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer egne forslag, og jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sine egne forslag.

Norge har et av de mest velfungerende boligmarkedene i hele verden. Åtte av ti husholdninger bor i en eid bolig. Selveierdemokratiet bidrar til å spre makt i samfunnet, det gir oss gode bomiljø, god helse og stabilitet og sikkerhet i den enkeltes liv. Derfor skal vi også beholde tradisjonen med at folk flest eier sin egen bolig.

Det betyr ikke at boligmarkedet er perfekt. Det må bli raskere, enklere og billigere å bygge boliger. Byggesaksprosessene må digitaliseres, og planregelverket må bli enklere å forstå og forholde seg til. Allerede er det gjennomført forenklinger som gjør at bl.a. leiligheter kan bygges mer enn 100 000 kr rimeligere per enhet. Her er også potensialet stort for ytterligere forenklinger som til sjuende og sist kommer boligkjøperne til gode, når også tilbudet vokser.

Vi vet dessverre at tilbudet av nye boliger ikke er stort nok i alle de store byene. For eksempel vet vi at med dagens reguleringstakt i Oslo styrer også Oslo-byrådet mot økte boligpriser. Det er først og fremst kommunene som har ansvar for å sørge for at det er nok areal til boligbygging. Det har jeg også tillit til at de enkelte kommunene selv klarer – i motsetning til SV, som foreslår nasjonale boligplaner som kommer til å gripe inn i kommunenes handlefrihet. Når det gjelder SVs forslag om utbyggingsavtaler, vil jeg også bemerke at regjeringen allerede er i gang med å vurdere reglene for finansiering av infrastruktur.

Noe av det som bekymrer meg mest, er at andelen med lav inntekt er de som har det største fallet i eierandel. Årsakene til det er nok sammensatte, men det viser oss også at det er behov for en mer målrettet politikk mot dem som trenger det mest. Derfor har Høyre i regjering sørget for å målrette både startlånsordningen og bostøtteordningen. De som får bostøtte nå, får mer enn før, og flere får startlån enn før, med et høyere beløp enn tidligere. Bare de siste tre årene har over 12 000 husstander gått fra en leid til en eid bolig gjennom startlån.

Blant annet SV tar i innstillingen til orde for at unge førstegangsetablerere skal ha rett til startlån. Det synes jeg kan høres tilforlatelig ut. Problemet er bare at det går på bekostning av vanskeligstilte. Hvis vi ser på tallenes tale, kan vi se at i f.eks. 2012, da det var en ordning med at unge kunne få startlån, fikk nesten 10 000 ungdommer med god betjeningsevne startlån. Samtidig var det bare 2 500 vanskeligstilte som fikk den samme hjelpen. I 2017, som er det siste året Husbanken har sikre tall for, var det også nesten 7 000 vanskeligstilte som fikk hjelp. De fleste gjorde det for å fullfinansiere sin egen bolig, og de fleste av dem var også barnefamilier. Det er en markant økning under denne regjeringen, som er en konsekvens av en villet politikk for å nå dem som trenger det mest.

I tillegg foreslår SV i denne saken å åpne for en regulert boligsektor, og det får de i stor grad med seg Arbeiderpartiet og Senterpartiet på. Men et regulert boligmarked vil i praksis heller ikke hjelpe dem som trenger det mest, derimot vil det bli brukt mye offentlige ressurser på å hjelpe noen få. Det vil også kunne bidra til å kunne skape et a-lag og et b-lag, der det er noen som må bli værende i en kommunal eller statlig ordning uten å komme seg ut på det ordinære boligmarkedet med den friheten og stabiliteten det gir, samt muligheten til å ta del i den ordinære prisstigningen.

Jeg vil også kommentere at SV dessuten har fremmet et forslag i innstillingen som handler om et skille mellom primær- og sekundærbolig når det gjelder eiendomsskatt. Det er allerede et skille mellom primær- og sekundærbolig når det gjelder formuesskatt og ligningsverdien der. Jeg ser ikke et behov for å gjøre eiendomsskatten mer komplisert enn den er i dag – jeg vil heller ta til orde for at eiendomsskatten skal bli lavere, slik at folk kan ha hjemmet sitt som et hjem, ikke som et skatteobjekt for oss.

Boligmarkedet fungerer nettopp fordi det er et marked. Vi er nødt til å gjøre det vi kan for at det skal få rom for flere, framfor å ha økt skatt for de fleste og subsidiering for noen få.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:03:04]: Bolig er sammen med arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten.

La meg slå fast: Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at alle skal ha mulighet til en god bolig av god kvalitet. Derfor er det en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Boligen skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.

Forskjellen mellom å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere med å komme seg inn på boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. Både staten og kommunene har ansvar for at det bygges nok boliger, og at det bygges varierte boliger med god nok kvalitet.

I evalueringen av plan- og bygningsloven skriver forskerne at loven i for liten grad sikrer virkemidler for at kommunene kan gjennomføre boligsosiale mål og ambisjoner. Evalueringen foreslår derfor at å innføre disposisjonsform som reguleringsmål, noe som f.eks. finnes i Danmark, er nyttig og noe man burde gjøre. Her gir den nye planloven fra 2015 i Danmark kommunene rett til å bestemme art og anvendelsesformål i boligbebyggelsen.

Vi mener det er viktig å gi planmyndighetene mulighet til å kunne stille krav om at det skal være en andel rimelige boliger i prosjekter som skal bygges. Med dette verktøyet kan flere få mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Med dette tar jeg opp våre forslag.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:05:25]: Det norske boligmarkedet fungerer godt. 80 pst. av de som bor, eier sin egen bolig, og det er et bra tall i forhold til andre land. Men det finnes, som andre har pekt på, muligheter til å forbedre politikken enda mer.

Det som styrer boligpriser, og det som styrer folks mulighet til å komme ut på boligmarkedet, er helt andre faktorer enn det forslagsstillerne tar opp i dette forslaget. Det vi bør gjøre mer av dersom vi ønsker lavere boligprisvekst og flere inn på boligmarkedet, er å gå i retning av mindre regulering og gjøre det billigere å bygge og også billigere å eie.

Alle de forslagene som fremmes i denne saken, går jo i stikk motsatt retning, og jeg synes det er rart at forslagsstillerne mener at dette vil være å hjelpe boligeiere og nyetablerere. Jeg er ganske sikker på at det med dette ville blitt ganske mye verre. Forslagene går i retning av mer regulering og offentlig styring. Det går i retning av å øke eiendomsskatten, og det går i retning av at det offentlige skal ha mulighet til å innføre avtaler som faktisk vil kunne virke veldig fordyrende og urimelig for utbyggere. Da vil det ikke bli enklere for en nyetablerer å komme inn på boligmarkedet, det vil faktisk bli vanskeligere.

I dag har kommunene allerede en plikt til å planlegge boliger, og man kan også ta hensyn til at en andel av de boligene som bygges, skal være i lavere prisklasser. Men dette er det jo tilbud og etterspørsel som styrer. Jeg har ingen tro på at dette ville blitt noe som helst bedre hvis vi skulle innføre nasjonale boligplaner som på en måte skulle vite dette bedre enn lokale myndigheter, som vet hvordan forholdene er lokalt.

Det å øke eiendomsskatten vil gjøre det dyrere å bo. Om man da leier eller har tenkt å kjøpe en bolig, er det et fordyrende tiltak, som vil gjøre at færre blir i stand til å kjøpe egen bolig, og færre blir i stand til å bo. De pengene som folk kjøper bolig for, har de allerede betalt skatt av. Det som har noe å si for boligeiere, er hvor mye penger de sitter igjen med. Det burde ikke være et veldig vanskelig regnestykke – det å se at å ta fra dem mer penger, vil føre til mindre å bo for.

Hvis man også skal fjerne de begrensningene i muligheten for utbyggingsavtaler som i dag sier at man ikke kan inngå avtaler om at private utbyggere skal bygge offentlig infrastruktur som skoler, barnehager og sykehjem, altså det som kommunene er pålagt å tilby innbyggerne, ville også det være noe som vil bidra til fordyrende boliger, og det er ikke det førstegangsetablererne trenger.

Jeg vil egentlig takke forslagsstillerne for å gjøre dagen ganske meningsfylt. Ved å stemme ned dette forslaget i dag gir vi nå en utstrakt hånd til spesielt førstegangsetablerere, boligeiere og eiendomsutviklere, sånn at de kan jobbe i fred og ro og bygge og kjøpe de boligene uten ekstra statlige reguleringer og fordyrende ordninger som ville gjøre at de færreste vil bli bedre i stand til å kjøpe seg en bolig. Så det er bra at det nå ikke blir flertall for dette, sånn at førstegangskjøpere ikke trenger å være ekstra bekymret for framtiden.

Heidi Greni (Sp) [12:10:00]: Bolig er et velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. En trygg og stabil bosituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv.

Målet for Senterpartiets boligpolitikk er at det skal være mulig for flest mulig å eie sin egen bolig. Senterpartiet vil sørge for at folk kan bo og arbeide i hele landet. Ved å motvirke sentralisering og utvikle hele landet blir det mindre press på boligmarkedet i de største byene og tettstedene. En del av dette handler om at kommuner og fylker samarbeider om gode samferdselsløsninger som utvider bo- og arbeidsmarkedsregionene. Med bl.a. effektive transportløsninger, gode ordninger for pendlere og utbygging av høyhastighetsinternett i hele landet vil mulighetene for å spre arbeidsplasser og boområder styrkes. En annen avgjørende faktor er at en har en nasjonal politikk som legger til rette for at folk skal bo i hele landet.

Kommunene har et stort ansvar for boligpolitikken. Ved å sørge for nok ferdigregulerte boligtomter, rask saksbehandling og godt samarbeid mellom kommunen og utbyggere eller privatpersoner som ønsker å bygge bolig, kan en bidra til at det blir mer attraktivt å bygge i kommunen. Kommunen kan ta grep om å etablere kommunale tomteselskap for å bidra til å skaffe og tilrettelegge arealer til å bygge bolig, næringsbygg og offentlige bygg. Tiltak som leie-til-eie-ordninger er en mulighet kommunen kan benytte for å hjelpe flere til en trygg boligsituasjon. Mange kommuner gjør et grundig og godt arbeid med dette i dag.

Boligmarkedet og boligbygging er i høyeste grad markedsstyrt. Etterspørsel etter boliger vil derfor være mer treffende enn en nasjonal boligbyggeplan vil være, for å vite hvor det trengs å bygges mer. Senterpartiet mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging utover det som allerede er praksis, men mener målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie sin egen bolig og ta del i den vellykkede norske eiermodellen. Gunstige skatteregler for å eie bolig har vært en viktig del av eierlinjen, og det ønsker Senterpartiet å opprettholde. Når rundt 80 pst. bor i egen bolig, er dette regler som er positive for svært mange i Norge.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet fremmer forslag i innstillingen der vi ber om en utredning om hvordan tilpassing av regelverk og eventuelle støtteordninger til boligbygging kan sørge for boligbygging i hele landet. I forslaget er det skissert en rekke områder av boligmarkedet vi ønsker en vurdering av, bl.a. særskilte løsninger for boligbygging i distriktsområder og områder der byggekostnadene kan overstige panteverdien av boligen, og også særskilte løsninger for boligbygging i pressområder. Virkemidlene for å sørge for bolig til vanskeligstilte, til førstegangsetablerere og til enslige bør være en sentral del. I forslaget ber vi også om at det gjøres vurderinger av den danske modellen med ikke-kommersielle boligorganisasjoner.

Senterpartiet stemmer i dag ikke for forslagene i representantforslaget, men ber om at flere av de forslagene SV tar opp, vurderes i en helhetlig utredning om det norske boligmarkedet.

Karin Andersen (SV) [12:13:52] (komiteens leder): Det å ha en bolig er utgangspunktet for å kunne ha et godt liv. Det tror jeg alle er enige om. Denne regjeringen har svekket den sosiale boligpolitikken kraftig slik at det har rammet vanskeligstilte hardt.

Den andre siden av dette, som vi diskuterer mye mindre, er hvordan vi bor i byområder, i tettstedsområder og i distrikter, hvordan vi lager gode bomiljøer, og hvordan vi unngår sosial segregering i den boligpolitikken vi har. Det er et av hovedpunktene vi ønsker å diskutere når vi snakker om en nasjonal boligplan.

At markedet ikke klarer å skaffe bolig til alle, vet vi, og det er ingen løsning – som Høyre foreslår – å gjøre boligene dårligere og ikke-tilgjengelige for funksjonshemmede og eldre. Vi har nok slike boliger i dette landet. Et parti som Høyre vet også hvordan markedsmekanismene virker: Det hjelper ikke å bygge billig, for prisen settes i markedet. Det blir dyrere for den som kjøper. Man lager altså dårligere boliger som blir like dyre. Det er ingen løsning.

Vi må begynne å diskutere hvordan vi skal både ha et overordnet blikk på den viktige samfunnsutviklingen i boligmarkedet og også gi kommunene noen redskaper som gjør at de kan sørge for at vi f.eks. får mindre segregering. Jeg trodde kanskje vi alle var enige om det. Det er ganske mye subsidier i boligmarkedet i Norge, sjøl om vi ikke snakker om det. Det er via skattefradraget, og det er det vanskelig å gjøre noe med. Det betyr at dette blir veldig ubalansert overfor dem som ikke får ta del i det.

Dette ligger også bak noen av forslagene vi har fremmet, f.eks. om den kommunale eiendomsskatten, som vi foreslår å gjøre mer sosial. Alle gråter krokodilletårer over at den er usosial, men når vi foreslår å gjøre den mer sosial, stemmer flertallet det ned. Når vi mener at de som spekulerer i boliger og kjøper opp flere, skal betale litt mer skatt for det, slik at det kanskje blir litt mindre attraktivt og boligene kommer ut på kjøpemarkedet – slik at prisene kan gå ned – da stemmer man imot. Men man gråter fremdeles krokodilletårer over dem som ikke har råd.

Bostøtten blir nevnt. Regjeringen har målrettet den så til den milde grad at man nå ikke må ha mer enn 130 000 kr i årsinntekt i familien for å kunne få den. Jeg tror ingen i denne salen hadde klart seg med det, for å si det sånn. Det er så lite, og sjøl om den har økt litt for de enkelte, har altså boutgiftene økt mer. Jeg tror jeg har sagt det 20 ganger nå: Det er slik tallene er. De er fra Husbanken, og de er tydelige.

Startlån: Nei, å utvide startlånsordningen til førstegangsetablerere med betalingsevne vil ikke gjøre det dårligere for de vanskeligstilte. Forslaget går ut på å dele ordningen i to og øke husbankrammen. Det vet representanten fra Høyre veldig godt. Allikevel fortsetter hun å gjenta og gjenta det som er feil, for å stoppe et forslag som er godt, og som vil sørge for at flere av de unge som har muligheten til å kjøpe og komme seg inn på eiemarkedet, og som har råd til å betale lånet, får muligheten til det.

Vi er opptatt av at alle skal ha litt frihet i boligmarkedet, og da er offentlige myndigheter, både de statlige og de kommunale, nødt til å gjøre noe annet enn i dag. Derfor fremmer vi disse forslagene. Jeg er også glad for det forslaget som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet, for det går i samme retning. SV kommer sjølsagt til å støtte det forslaget subsidiært. Det tar også opp i seg boligutfordringer i distriktene, som representanten Heidi Greni var oppe og snakket om.

Det er ingen tvil om at sentraliseringspolitikken som regjeringen fører, også bidrar til prispress og arealpress, som vi kunne vært foruten. Samtidig er det i noen deler av landet et problem at mange eldre trenger å komme over i en mer egnet bolig, men ikke får solgt huset sitt slik at de kan betale innskuddet i en ny leilighet i sentrale områder, der prisene er mye høyere. Mange av disse eldre er minstepensjonister. Vi trenger også tilskudd til heis, som SV har foreslått.

Det er nå behov for å løfte blikket litt og se på hvilke store behov som er der ute, for både å sikre at alle får ta del i å kunne bo trygt, og at vi gjennom boligpolitikken bidrar til at samfunnet blir organisert slik – og at man kan bo slik – at det ikke blir segregering og store forskjeller mellom folk.

Karin Andersen (SV) [12:19:00]: Ja, det vil jeg.

Statsråd Monica Mæland [12:19:14]: Regjeringen har som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde sin egen bolig. I Granavolden-plattformen har vi nedfelt at vi skal styrke det boligsosiale arbeidet.

Jeg synes mange av forslagsstillernes intensjoner er gode, men jeg er nok ikke enig i alle løsningene som SV har fremmet for å nå disse målene.

Utgangspunktet i Norge er også veldig bra. Den norske boligmodellen er en av de beste i hele verden, og åtte av ti nordmenn bor i en bolig eid av husholdningen. Det er bra.

Boligen er en viktig del av demokratiet fordi det handler om å gjøre deg uavhengig. Det er på mange måter hjertet i livet ditt, det er der du bruker mest tid, og det er der du skaper din egen historie. Denne tryggheten har selvfølgelig veldig mye å si for barn, for med en utrygg bosituasjon er det ikke lett å gjøre det godt på skolen, og det er ikke lett å ha en trygg oppvekst.

Bolig gjør det også lettere for voksne å være i fast arbeid. Derfor er det helt avgjørende at den boligsosiale politikken er til hjelp for dem som trenger det mest.

Jeg har i svarbrev til komiteen redegjort for mitt syn på de enkelte forslagene. Det er likevel noen av dem jeg ønsker å kommentere her.

Rammeverket for kommunenes planlegging er etter min mening godt nok. Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne like høye igangsettelsestall som det vi har sett de siste årene. Jeg støtter heller ikke forslagene om endringer i boligbeskatningen. Det er dyrt nok å bo i Norge, og regjeringen har siden 2013 arbeidet med å redusere skatter og avgifter for folk flest. Det handler også om å legge til rette for at flere kan eie sin egen bolig, og det er en villet politikk. Det har det vært i hele etterkrigstiden, på tvers av politiske skillelinjer.

Gunstige skatteregler har vært en del av denne politikken. Slik bør det fortsatt være. Folks bolig bør ikke stå sentralt når staten skal skaffe seg inntekter.

Eierlinjen er sterkt forankret i norsk politikk. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig av dem som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig. Det er vi også tydelige på i Granavolden-plattformen.

Vi har gjort noen veivalg, og i Norge har vi fått til en tradisjon med høy eierandel. Jeg ser ikke noen grunn til å gå tilbake på dette og lage en større leiesektor som ikke spesifikt er rettet mot vanskeligstilte. Jeg mener at de fleste klarer seg godt på boligmarkedet i dag. At noen må spare over tid for å kjøpe sin egen bolig, er ikke noe nytt, og jeg mener heller ikke det er noe stort problem. Men de som ikke klarer seg selv, skal få hjelp.

Det er kommunene som skal hjelpe personer som selv ikke greier å ivareta egne interesser på boligmarkedet, med å skaffe seg en egnet bolig. Husbanken kan bidra til finansiering, med både lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte.

Startlån fremmer eierlinjen og bidrar sterkt til at også vanskeligstilte kan eie egen bolig. I 2018 formidlet kommunene startlån for 9,3 mrd. kr til 6 900 husstander. Det er en økning fra 2012, da kommunene formidlet 7 mrd. kr i startlån.

Mange har gode forutsetninger for å eie sin egen bolig, og tapene på startlån er små. Lånene er de senere årene målrettet mot vanskeligstilte. Her er det et stort potensial for å hjelpe enda flere.

Flere av disse temaene kommer jeg tilbake til i den varslede stortingsmeldingen om den boligsosiale politikken. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber om en utredning på flere punkter. Det er noen av de temaene jeg skal komme tilbake til i stortingsmeldingen, som vi nå jobber med.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:33:21]: Fra regjeringspartiene får vi høre at det går så bra i boligmarkedet i Norge, men da er det en del elementer som regjeringspartiene velger å se bort fra. Gjeldsgraden i Norge er skyhøy, og veksten har vært høyere enn veksten i inntekter de siste årene. Vi vet at dette er en viktig sårbarhet for norsk økonomi, og vi vet at vi skiller oss ut internasjonalt med høy gjeldsgrad, noe som også Det internasjonale pengefondet og OECD advarer mot.

Jeg merker meg også at statsråden snakker om jurister og økonomer, men vi kan jo også ta fram f.eks. sykepleiere. I Oslo viser sykepleierindeksen som Eiendom Norge gir ut, at en enslig sykepleier bare kan kjøpe 5 pst. av boligene som er til salgs. Ønsker vi at folk flest skal kunne bo i nærheten av arbeidsplassen sin, f.eks. sykehusene i Oslo, eller det nye gigantsykehuset som regjeringen planlegger på Gaustad – hvor jo de som jobber på sykehuset, ikke vil ha råd til å bo i nærheten av det? I tillegg er Oslo allerede en enormt segregert by når det kommer til økonomiske forskjeller. Vi vet også at andelen som eier sin egen bolig, har falt de siste årene. Det får vi heller ikke høre om fra regjeringspartiene. Særlig er det færre med lavinntekt som nå eier sin egen bolig, men regjeringspartiene virker altså ikke særlig bekymret for dette.

Til sist: Vi vet at boligmarkedet forsterker forskjellene. 48 pst. av dem i det laveste inntektskvartilet eier sin bolig, mens av dem med høyest inntekt, er det 93 pst. som eier sin egen bolig. Hvordan tror regjeringspartiene at dette påvirker de økonomiske forskjellene i Norge, med den prisveksten som vi har sett? Da er det altså ikke bare å spare. Det er ikke det det handler om, for vi ser at for mange hjelper det ikke å spare med den inntekten man har. Man har ikke sjanse til å ta igjen prisveksten, og det ser man også på tallene når det kommer til hvem som får hjelp av foreldrene sine for å komme seg inn i boligmarkedet. På den måten blir boligmarkedet sånn som det er i dag, en forskjellsmaskin.

Eielinjen er bra, det er noe som vi støtter opp under, men husk også på at det er 20 pst. som bor i det usikre utleiemarkedet, som i praksis blir overlatt til seg selv, hvis man skal lytte til regjeringspartiene her.

Men det er faktisk inspirasjon å hente fra andre land som også har større leiemarkeder, som bl.a. har ikke-kommersielle allmenne boliger, som i Danmark. Det er en modell som ville ført til mer trygghet og flere alternativer for dem som velger å leie sin egen bolig, men det ville også bidratt til å dempe prispresset i det ordinære boligmarkedet.

Kjell-Idar Juvik (A) [12:36:32]: Et godt liv handler også om å ha et eget hjem. Jeg er glad for at en samlet komité står fast på eierlinjen, og at målet om at flest mulig skal eie sin egen bolig således ligger fast. Men muligheten for å kjøpe seg egen bolig er svært skjevt fordelt. Jeg registrerer, dessverre, at regjeringspartiene stort sett ser ut til å være fornøyd med dagens boligpolitikk. De skryter samtidig av viktigheten av Husbanken. Jeg er enig i at Husbanken er en viktig faktor, men hadde de ment dette, hadde de også økt utlånsrammene ytterligere.

Jeg vil vise til Arbeiderpartiet. Vi har i vårt budsjett for 2020 tatt dette på alvor og gått for en økning, som ville gitt en snarlig effekt for mange som i dag sliter med å skaffe seg egen bolig.

Arbeiderpartiet mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging, utover det som allerede er praksis, men det er behov for tiltak og handling.

Arbeiderpartiet mener at målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie egen bolig, og ikke minst ta del i den vellykkede norske eiermodellen vi har for bolig. Her mener jeg det blir gjort for lite fra regjeringen.

I vårt alternative budsjett har vi lagt inn 100 mill. kr ekstra til bostøtte, slik at flere kan få og støtten kan økes. Vi har videre foreslått å øke utlånsrammen til Husbanken med hele 9 mrd. kr og sørge for at unge førstegangsetablerere blir en egen målgruppe her.

Et annet stort problem er boligbygging i distriktsområder og områder hvor byggekostnadene kan overstige panteverdien på boligen. Her sliter mange med å få finansiert egen bolig, på grunn av at markedsverdien er lavere enn lånet når nøkkelen settes i døra.

Jeg registrerte at statsråden var usikker på omfanget av dette. Da vil jeg kanskje tilråde at man gjør en kartlegging av det, for det er betydelig og gjelder mange. Dette må vi ta på alvor. Det er derfor skuffende at ikke regjeringspartiene støtter forslaget som ligger fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å få en utredning om nasjonal boligutbygging.

Så til Fremskrittspartiet og eiendomsskatt: Hadde nå regjeringen gjort det sånn at kommunene hadde fått en tilstrekkelig ramme for å kunne drive sine tilbud, hadde de kanskje kunnet satt ned eller fjernet eiendomsskatten.

Karin Andersen (SV) [12:39:40]: Jeg synes det er på tide at statsråden nå kommer seg ut av akademikerbobla. Det er altså folk som kjører buss, jobber i barnehage og står i butikk som har behov for å komme inn på boligmarkedet, og ikke i årevis måtte betale mer enn det lånet som de kunne betjent hvis de hadde fått det – rett ut av vinduet og i lomma på dem som har råd til å kjøpe opp eiendom, og spekulere i det, fordi folk har et boligbehov. Dette er et samfunnsproblem, og regjeringen ser ut til å være mer opptatt av å beskytte boligspekulantene enn av dem som trenger en bolig.

SV vil gjøre eierlinjen mulig for flere. Det er vårt hovedpoeng. Det andre er at må du leie, så må det være litt flere valg, noen muligheter må være til stede, slik som det er i en del andre land. Ja, Norge er spesielt – og spesielt vondt for dem som sliter i boligmarkedet – men det hadde vært bedre om vi hadde regulert flere tomter slik at ulike typer boliger hadde vært inne i det samme prosjektet, ja, endog i den samme oppgangen, sånn som vi opplevde da vi var i Finland og så på boligpolitikken der. Der er det ikke forskjell på om det er en utleiebolig, om det er en sosialbolig, om det er en eierbolig, en studentbolig eller en eldrebolig. De kan være i samme oppgangen, i samme blokka, i samme boligområdet. Men spesielt i denne byen, og mange andre steder, har vi ganske segregerte boligområder, og det er et samfunnsproblem for integreringen, for likheten og for forståelsen mellom folk at vi lever i ulike verdener. Det er ikke bra for samfunnet at det er slik, og det gjør livet vanskelig for mange og ganske ensidig for mange andre.

Så sier statsråden at her er det bare opp til kommunene å finne på dette selv. Nei, det er ikke det, for det er utbyggerne som stort sett nå setter premissene for det som skal bygges. Det står tomter ledig mange steder, men de er ikke interessert i å bygge, for de får kanskje ikke lov til å bygge akkurat sånn som de vil, eller de får ikke solgt til de prisene de vil ha. Så det er behov for en større offentlig medvirkning for å få fram det boligmarkedet vi trenger, og som samfunnet trenger, og som ikke bare er i utbyggernes og eiendomsspekulantenes interesse.

Til slutt: SV har i flere omganger fremmet flere forslag om å få en modell med kommunal eiendomsskatt, der man har et obligatorisk bunnfradrag, altså en sosial ordning. Det stemmer altså flertallet ned, og så påstår de at det er vi som vil øke skattene. Dette henger ikke på greip i det hele tatt. Vi trenger virkelig at disse forslagene hadde blitt vedtatt.

Mari Holm Lønseth (H) [12:42:57]: Det er ganske enkelt slik at når vi har flere mennesker som har lyst til å kjøpe seg en bolig, må vi også sørge for at det bygges flere boliger. Vi ble spurt om vi forsto markedsøkonomien, og derfor kan jeg bekrefte at det gjør vi. Det handler rett og slett om at når etterspørselen øker, er man nødt til å øke tilbudet. En av de største grunnene til at boligprisene har vokst så mye, er at det rett og slett er for få boliger. Og hvis vi også gjør andre endringer på tilbudssiden som gjør at det stimuleres til at det bygges mer, f.eks. å forenkle reglene som gjør at byggekostnadene går ned, vil det også til syvende og sist komme dem som har tenkt å kjøpe sin egen bolig, til gode.

Karin Andersen har vært oppe på denne talerstolen og påstått at andelen av boutgiftene som dekkes av bostøtten, har gått ned. Det er feil. Det er faktisk slik nå at andelen boutgifter som dekkes av bostøtten, er høyere enn da SV selv gikk ut av regjering.

Kari Elisabeth Kaski påsto i sitt innlegg at Høyre ikke hadde nevnt at eierandelen til dem med lav inntekt gikk ned. Det er også feil – det var en av de tingene jeg sa i innlegget mitt at jeg var mest bekymret for. Men det er også derfor vi må ha løsninger for nettopp den gruppen: de som er varig vanskeligstilt, som står langt fra boligmarkedet, og som trenger en mye høyere prioritet enn hva SV har lagt og legger opp til.

Vi er faktisk nødt til å målrette startlånsordningen slik at de som virkelig trenger det, får den hjelpen de skal ha. Hvis vi ser på året 2012, var det 10 000 ungdommer som fikk startlån, og av dem 2 500 vanskeligstilte. Nå går pilen i totalt motsatt retning. Bare over de siste tre årene har 12 000 mennesker fått muligheten til å kjøpe sin egen bolig gjennom startlån, og det er dem som står lengst unna boligmarkedet.

Jeg synes også det er fascinerende at SV er bekymret for at gjeldsgraden er veldig høy, men samtidig går inn for et forslag som i realiteten ville ha ført til at unge hadde hatt muligheten til å få 100 pst. lånefinansiering av egen bolig. Det ville også ha ført til at gjeldsgraden gikk opp. Det at man også har mer kreditt i markedet, bidrar også til at boligprisene går opp, noe som gjør at kreditten egentlig øker for alle, og at gjeldsgraden går opp. Man må heller bestemme seg for hvem det er man ønsker å prioritere. For Høyre er det veldig klart og enkelt: Vi vil prioritere dem som er varig vanskeligstilte, dem som står lengst unna boligmarkedet, framfor å pøse mer kreditt inn i boligmarkedet, ha vanskeligere byggeregler og få byggekostnadene opp og byggetakten ned, slik venstresiden går inn for. Det er Høyre uenig i.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:45:57]: Jeg har lyst til å spørre tilbake til representanten Holm Lønseth: Hva er det representanten tror vil øke gjeldsgraden mest i Norge? Er det at man på visning etter visning etter visning møter ressurssterke, pengesterke foreldre som skal kjøpe boliger til sine barn, eller investorer som er ute etter et spekulasjonsobjekt å putte pengene sine i – eller at man har en total omlegging av boligpolitikken, der man både får på plass en tredje boligsektor som er med på å avdempe prispresset i det ordinære boligmarkedet, og at man tilbyr startlån til unge og til vanskeligstilte som heller kan være mer målrettet inn mot de boligene som de ønsker å kjøpe?

Når det gjelder tanken om at hvis man bare overlater dette 100 pst. til markedet, kommer for det første gjeldsgraden til å gå ned: Nei, historien viser veldig godt at da har gjeldsgraden bare skutt rett opp i været, og at boligmarkedet da bidrar til å øke forskjellene ganske dramatisk i Norge. Boligpolitikk er for viktig til bare å overlate den til markedet med noen få tiltak som kun skal være rettet mot de mest vanskeligstilte. Når man ser på boligutbyggingen, er nettopp den et ganske godt eksempel på det, for hva er det som har skjedd når vi har overlatt den totalt til markedet? Vel, under finanskrisen gikk boligutbyggingen i Norge dramatisk ned, og konsekvensene av det så vi noen år etterpå med den prisstigningen man fikk, som skyldtes bl.a. fallet i boligutbyggingen under finanskrisen. Så når regjeringspartiene sier at nei, vi skal ikke ha en boligplan, dette skal markedet fikse selv, så har vi allerede sett en fasit på hva som blir konsekvensene av det.

Forslagene vi fremmer her, handler om å gi kommunene flere verktøy til å kunne drive boligpolitikk som er tilpasset utfordringene der de er. Det kan være Husbanken, som nettopp vil kunne gi lån til unge etablerere i samarbeid med kommunene, og da særlig de kommunene som har behov for at flere unge etablerer seg der. Dette har jeg vært ute i kommunene og snakket med dem om at de ønsker og har behov for. Eiendomsskatt: I Oslo er det et stadig voksende antall sekundærboliger som bidrar til en mer segregert by, og som presser ut bl.a. sykepleiere og andre blant folk flest fra indre by. Hvis man i Oslo kunne ha hatt muligheten til å øke skatten på sekundærboliger, kunne man lokalt ha ført en mer sosial boligpolitikk.

Avslutningsvis, til det at man bare kutter på kravene og gjør det billigere å bygge ut boliger: Erfaringene viser at det nok er utbyggerne som stikker av med den gevinsten, og at det ikke er folk flest som sitter igjen med den.

Karin Andersen (SV) [12:49:02]: Det er store subsidier i det norske boligmarkedet. De store subsidiene, milliardene, går altså til dem som eier. Dette er penger som Høyre tydeligvis synes er helt greit å bruke på folk som – veldig mange – overhodet ikke trenger det, mens når det gjelder f.eks. bostøtten, har over 50 000 falt ut av den ordningen siden regjeringen overtok. Det betyr at veldig mange slett ikke får. De siste tallene fra Husbanken, 2018-tallene – 2019 er som kjent ikke helt over ennå – viser at den delen av boutgiftene man får dekket, har gått dramatisk ned, fordi inntektene til de gruppene som nå får bostøtte, er så lave. Bostøtten skulle også være en mulighet for flere til å kunne kjøpe og eie sin egen bolig, og den gruppa er helt borte nå. Det var et veldig viktig boligsosialt virkemiddel, som gjorde at flere kunne både eie og bo trygt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:50:26]: Helt ærlig: Høyres representant diskuterer startlån som om vi har det samme beløpet å låne ut. Det har vi jo ikke. Høyre må prioritere, men det trenger ikke vi på samme måte, for vi har i våre alternative budsjetter en mye større utlånsramme enn det Høyre har. Og så er det jo sånn at det finnes ferdigregulerte tomter, f.eks. i Oslo, men boligutbyggerne mener at profittmarginen ikke er god nok, at den er for lav. Det er altså ikke slik at de ikke tjener penger, men de vil ikke tjene nok penger på å bygge ut, og derfor lar de tomta ligge ubebygd.

Så håper jeg virkelig at vi framover kan få en god debatt om hva Husbanken skal være i vår tid, hva slags samfunnsoppdrag Husbanken skal ha – ikke som nå, der regjeringen vingeklipper Husbanken, som vi jo alle er enige om er statens viktigste boligpolitiske verktøy.

Mari Holm Lønseth (H) [12:51:42]: Det er helt riktig at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en høyere utlånsramme til Husbanken. Det er også riktig at de hadde det da de selv satt i regjering. Til tross for det utbetaler man nå altså rekordhøye beløp i startlån. Det betyr at selv om man hadde 25 mrd. kr i låneramme, var det ikke like mye penger som gikk til startlån. Det var i hvert fall ikke like mye penger til de varig vanskeligstilte som var på boligmarkedet. Det handler nettopp om at man har brukt Husbanken som det det også bør være, et viktig boligsosialt verktøy som skal brukes til å hjelpe dem som trenger det aller, aller mest.

Jeg vil også bare understreke at for Høyre, og også for regjeringen, har det vært viktig å gjøre det vanskeligere å kjøpe seg bolig nummer to og tre og lettere å kjøpe seg bolig nummer én. Det er også derfor vi i regjeringen har sørget for å øke skatten på sekundærbolig, nettopp så det skal bli mindre lønnsomt å investere i det og mer lønnsomt å investere i andre former for næringsvirksomhet, men også for å sørge for at det blir lettere for andre å komme seg inn på boligmarkedet.

Jeg har ingen tro på det mantraet vi til stadighet hører fra SV, at økt skatt er løsningen på alle problemer også i boligmarkedet. Jeg mener at folk bør få lavest mulig eiendomsskatt. Det handler om at man har brukt pengene sine på å investere i et hjem, og ikke nødvendigvis et investeringsobjekt, og man må også regne på den totale kostnaden folk har ved å bo. Eiendomsskatten er en del av det, sammen med gebyrene. Eiendomsskatten bør være lav rett og slett fordi det er usosialt og vil gå ut over mange som har en bolig, til tross for at de ikke nødvendigvis har veldig god inntekt.

Heidi Greni (Sp) [12:53:44]: Jeg vet ikke om det er det at Høyres representant ikke forstår Senterpartiets opplegg for startlån, eller om hun ikke vil forstå det, men det er tydeligvis behov for en oppklaring.

Senterpartiet har den samme rammen som regjeringen for startlån til varig vanskeligstilte. Det skal være forbeholdt varig vanskeligstilte og ikke andre grupper. Og så har vi gjentatte ganger tatt til orde for en todelt startlånordning, altså en egen pott som dekker utfordringene for dem som ikke kommer inn på boligmarkedet fordi de ikke har rike foreldre eller mulighet til å spare seg opp tilstrekkelig egenkapital. Så vårt opplegg for startlånordningen vil altså ikke gå ut over de varig vanskeligstilte; det er akkurat den samme summen som regjeringen har. Vi ønsker i tillegg en pott for dem som ikke har egenkapital eller rike foreldre i ryggen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:54:56]: Vi hører her fra representanten fra Høyre at SVs svar er at økt skatt på bolig skal løse alle problemene i boligmarkedet. Vi behandler nå syv ulike boligforslag fra SV. SV har flere ganger fremmet også en lang rekke andre forslag, nettopp for å løse utfordringene i boligmarkedet. Flertallet av disse forslagene handler ikke om skatt; de handler om en lang rekke andre virkemidler for å ta grep om boligmarkedet. Jeg synes egentlig, for å være helt ærlig, det er skuffende at Høyre og regjeringspartiene i så liten grad er villig til å diskutere substansen og innholdet i de ulike forslagene og villig til å diskutere politikk i det hele tatt når det gjelder boligmarkedet. Men det ser ut til at de ideologiske brillene her er på, og at boligmarkedet altså skal overlates til markedet.

Karin Andersen (SV) [12:56:39] (komiteens leder og ordfører for saken): Denne saken handler om ulike budsjettendringer som skal gjøres på statsbudsjettet for 2019, altså inneværende år. Det handler om noe som kanskje har blitt dyrere, og noe som kanskje har blitt billigere.

Fra SVs side har vi også merket oss at regjeringen har brukt denne salderingsrunden til å styrke noen områder på ulike departementer, f.eks. studentboliger. Det er vi veldig glad for. Vi synes man skal få lov til å drive med politikk når man er politiker, enten man sitter i Stortinget eller man er i regjering. Derfor har vi fra SVs side ønsket å bruke disse salderingsproposisjonene til å legge fram gode forslag.

Jeg er litt forundret over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger ikke å være med på det. De sier altså ja til at regjeringen skal få lov til å drive med politikk og foreslå endringer, men selv vil de vingeklippe Stortinget når det gjelder å kunne gjøre det samme. Det er vi uenig i.

I denne proposisjonen ser vi at det er penger til overs, f.eks. når det gjelder bostøtte, som vi diskuterte i forrige sak. Det viser ganske tydelig at den ikke er blitt styrket, når man har penger til overs. Det gjelder også en del andre punkter, f.eks. når det gjelder utleieboliger, er det også der penger til overs. Det er virkelig behov for å styrke den sosiale boligpolitikken. Det er det ikke mulig å gjøre gjennom denne endringen, men det det er mulig å gjøre i denne endringen, er å si at de pengene som er til overs på disse postene, kan føres over til kommuneøkonomien.

Det kommer veldig mange meldinger fra kommunene om at de sliter veldig med å få budsjettene til å gå opp framover. Det er bl.a. som følge av at regjeringen har redusert det statlige tilskuddet, eller økt den kommunale egenandelen, på posten for særlig ressurskrevende tjenester. Det har rammet kommunesektoren veldig hardt, særlig de kommunene som har mange slike brukere. Det er det en god del som nå har fått, også fordi det er en veldig hard utskrivningspraksis fra sykehusene, noe som gjør at kommunene får veldig mange tunge oppgaver som koster veldig mye fordi de krever spesialkompetanse og mange ansatte.

Derfor foreslår vi at de pengene som er spart inn på de ulike budsjettområdene, blir overført til kommunesektoren, slik at man kan få en mulighet til å sørge for at tjenestene i kommunesektoren blir bedre.

Karin Andersen (SV) [12:59:31]: Ja, jeg tar opp de forslagene som står i innstillingen.

Stein Erik Lauvås (A) [12:59:52]: Jeg kan forsikre representanten Andersen om at det åpenbart er slik at politikere skal drive med politikk. Vi forklarer det i den merknaden som Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen om. Jeg kan referere til den, så det blir helt tydelig:

«… mener proposisjonene om endringer i statsbudsjettet skal behandles som rent budsjettekniske endringer, og mener disse ikke skal brukes til rent politisk begrunnede endringer. På den bakgrunn går ikke disse medlemmer inn i øvrige merknader, men viser til merknader og forslag til Prop. 1 S (2018–2019), Innst. 16 S (2018–2019).»

Det er altså forslag til statsbudsjett.

Vi mener at Stortinget bør ha én budsjettbehandling – to hvis man tar med revidert – og at det er den ryddigste måten å håndtere dette på. Det man er i ferd med å få nå – og som for så vidt også regjeringen tenderer til, og gjorde også i 2014 eller 2015, det husker jeg ikke – er store endringer i nysalderingen. Da er vi snart inne i den tredje budsjettbehandlingen, og det blir uryddig. Skulle vi nå vedta alt dette, vil disse kommunene få masse penger. Det er veldig bra, det er vi for, men de ville få det lille julaften i dette året. Det hadde de sikkert vært glad for, så det handler ikke om det. Vi kan være for intensjonen i det, men det blir altså uryddig. Det burde regjeringen – selv om formålene her kan være aldri så gode, og vi kan være aldri så enige – la være, og så burde vi ha budsjettforhandlingene slik som vi har dem, i desember, og så har vi revidert i mai–juni.

Det er det som er hovedinnholdet og hovedprinsippet som Arbeiderpartiet står bak. Dette passer jeg på å si nå, så kanskje jeg slipper å ta ordet i sakene om de neste endringsproposisjonene. De samme merknadene har vi også i innstillingene til Prop. 24 S og Prop. 25 S som kommer fortløpende her, hvor vi står for det samme prinsippet, men med forslag. Det får vi komme tilbake til. Dette er altså forklaringen på hvorfor Arbeiderpartiet nå gjør som vi gjør, og det er forklart i merknadene i denne innstillingen til Prop. 22 S.

Heidi Greni (Sp) [13:02:31]: Fram til for noen år siden ble disse endringsproposisjonene brukt til rent budsjettekniske endringer. Dessverre endret regjeringen Solberg det for noen år siden. Det mener vi er veldig uryddig. Det er uryddig å bruke dette til omkamper på budsjettet. Det blir på en måte en tredje budsjettprosess, og det mener vi er uheldig.

Vi mener proposisjonene om endringer i statsbudsjettet skal behandles som rent budsjettekniske endringer, og ikke brukes til rent politisk begrunnede endringer. Derfor støtter vi ikke SVs forslag. Det betyr på ingen måte at vi er uenig i de prioriteringene de gjør i de forslagene, men vi er sterkt uenig i at det nå skal innføres en tredje budsjettrunde her i salen. Derfor vil vi som opposisjonsparti også ta ansvar og ikke bruke disse endringsproposisjonene på den måten, og jeg håper vi kan komme tilbake til den praksisen der regjeringen bruker dem som rent budsjettekniske endringer.

Vi har to saker til med endringsproposisjoner etter denne. Vi har akkurat den samme argumentasjonen og logikken i de sakene, så jeg kommer ikke til å gjenta det. Dette gjelder alle de tre sakene vi nå behandler.

Statsråd Monica Mæland [13:04:07]: Jeg forstår at representanten Andersen ønsker helt nye budsjettprinsipper og en helt ny budsjettdebatt om kommuneopplegget. Det synes jeg ikke vi skal bruke salderingsdebatten til.

Det er altså ikke penger til overs, det er ikke endrede regler. Det er anslagsjusteringer. Det som er veldig bra med anslag i statsbudsjettet, er at hvis flere enn det man hadde tenkt, kommer inn under en ordning, er det penger til å dekke det for alle. Hvis færre kommer inn, bruker man ikke så mye penger som man hadde tenkt. Hele poenget med ordet «anslag» er at det er litt usikkerhet ved antallet. Da er det ikke penger til overs, da er det tekniske justeringer, og regjeringen forholder seg til det.

Når det gjelder studentboliger, må jeg bare understreke at det er innenfor de prinsipper som gjelder. Dette er boliger som er fullt ut planlagt, hvor spaden står i jorden og pengene løper i år. Årets penger på budsjettet løper i år. Det er ikke forsøk på å gjøre budsjettendringer i salderingen.

Karin Andersen (SV) [13:05:21]: Jeg synes man har litt rare argumenter nå for hva man går for, og hva man går imot. I en proposisjon vi skal behandle etterpå, sier hele komiteen at man viser til at man øker husbankrammen, og at man øker tilskuddene over Kunnskapsdepartementet for å bygge flere studentboliger. Det er som sagt SV veldig enig i. Men det er ikke en teknisk justering. Det er en prioritering av penger man har til overs nå, for å bygge flere studentboliger, og det er SV helt enig i at man skal gjøre.

Jeg var inne på departementenes hjemmesider da disse proposisjonene ble vedtatt, og det er ikke noen tvil om at regjeringen har ment at det er politikk i de endringene som er blitt gjort nå. De presenterer det som nye tiltak som kommer nå – hilsen regjeringen. Da må jeg si at jeg er veldig overrasket over Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som sier at dette skal man aldri gjøre, særlig ikke – og vi kan komme tilbake til det når vi diskuterer de andre sakene – når det er akutte ting som oppstår, som er alvorlig. Da skal man altså vingeklippe seg sjøl fra å kunne flytte på penger i disse proposisjonene som vi behandler rett før jul. Det har Stortinget gjort før, det har regjeringer gjort før, og det synes jeg bør være mulig, for det handlingsrommet bør både Stortinget og regjeringen ha.

Karin Andersen (SV) [13:07:35] (komiteens leder og ordfører for saken): Dette er altså en tilsvarende sak fra Justisdepartementet, og jeg skal ikke gjenta de prinsipielle argumentene fra i stad. De gjelder også denne.

Nå er vi ved en svært akutt situasjon. Vi får meldinger om svært alvorlige forhold i flyktningleirene i Hellas, til dels også i Bosnia, men i Hellas har det pågått lenge. Nå handler det om – også noen anslag – penger som Stortinget har bevilget til å ivareta flyktninger og asylsøkere. De har ikke kommet til Norge på grunn av stengte grenser. Men de har behov, og situasjonen i leirene i Hellas er katastrofal. Det er nå slik at ikke alle engang får mat. De store organisasjonene, som Røde Kors og Flyktninghjelpen, har trukket seg ut av disse leirene fordi situasjonen er så forferdelig der. Det mangler mat, det mangler medisiner, det mangler klær, det mangler telt – det mangler allting.

Det sitter enslige mindreårige asylsøkere der, det er barn som ikke får gå på skole, det er enslige forsørgere som er i en helt prekær situasjon uten sikkerhet. Derfor foreslår vi at de pengene vi sparer på at det kommer færre asylsøkere til Norge, bør brukes til at vi tar imot noen av de mindreårige asylsøkerne og noen av de enslige forsørgerne som sitter i disse leirene i Hellas, slik at vi kan avlaste Hellas og avhjelpe noe av den verste nøden som finnes der.

Dette er en håndsrekning som Norge har råd til, som vi bør gjøre, og som det heller ikke vil være noen problemer med at vi gjør. Både Hellas og FNs høykommissær har bedt europeiske land om å avlaste, og det bør vi høre på. I tillegg mener vi at noen av de midlene som foreslås trukket inn når det gjelder UNE og saksbehandlingskapasiteten der, bør bli i systemet, slik at sakene kan bli behandlet raskere.

Vi mener også at livsoppholdsstønadene på mottak bør økes. Det har vært rapporter som viser at det er feilernæring ved mottakene fordi livsoppholdssatsene nå er så lave at folk faktisk nesten sulter og er helt avhengige av at frivillige organisasjoner kommer med matpakker til dem. Da er det behov for at vi øker disse satsene, og at vi også gjør disse pengene overførbare, slik at man kan øke satsene også til neste år og i hvert fall sørge for at de som sitter der, har mat på bordet.

Jeg tar opp de forslagene som er i innstillingen.

Statsråd Jøran Kallmyr [13:10:57]: Jeg skal være litt kort. Dette gjelder salderingen for 2019. At man har igjen penger på en overslagsbevilgning som skal gå til å dekke husvære for asylsøkere, er noe helt annet enn å bruke pengene på relokalisering til Norge. Det er en helt annen problemstilling, og det hører ikke hjemme i en salderingsdebatt. Det hører hjemme i en budsjettdebatt eller i en sak om relokalisering.

Det samme gjelder økte oppholdssatser på asylmottak. Det er noe SV gjerne kan diskutere i statsbudsjettet, men ikke i salderingen. Dette er altså penger som skal gå tilbake og bli brukt opp i år, så det SV egentlig har tatt til orde for her, er vel en liten julegave til sine kjernevelgere. Det er ikke en budsjetteknisk justering, det er et politisk ønske fra SV.

Karin Andersen (SV) [13:12:06]: Jeg skjønner man har gått veldig tom for argumenter når man mener at SV har kjernevelgere i leirene i Hellas eller på mottak. Det er altså personer som ikke har stemmerett noe sted.

Dette handler om at vi er i en situasjon der vi har penger, og der nøden i Europa er skrikende. Jeg bare registrerer at flertallet i denne sal vender det blinde øye til og ikke vil gjøre noe når vi har mulighet til å gjøre det.

Det opprører meg også at man bruker rent formelle argumenter. Det skulle ikke være bruk for formelle argumenter når det handler om å avhjelpe så grotesk nød som det er i flyktningleirene i Hellas, og heller ikke når det gjelder bønnen om hjelp fra Hellas, som tar et urimelig stort ansvar, noe Norge og andre europeiske land tydeligvis synes er bra, for da sitter Hellas med utgiftene i et nærområde som er i ferd med å knekke.

Det er vel noen utenrikspolitiske overtoner i dette når vi vet at Erdogan nå er i ferd med å slippe ut flyktninger til Europa. De kommer nå til Hellas, noen av dem har også kommet videre til Bosnia. Der er situasjonen like ille.

Dette er realiteten, og spørsmålet er: Skal vi gjøre noe for å hjelpe disse menneskene som er i den ytterste nød, eller skal vi ikke gjøre det? SV foreslår at vi skal gjøre det. Jeg synes ikke det tjener stortingsflertallet til ære at man verken vil diskutere det eller se på om det finnes en mulighet til å gjøre noe med den forferdelige nøden som er i disse flyktningleirene.

Det er veldig trist at vi i dag ikke kan få gjort noe ved hjelp av de pengene som er bevilget til flyktninger over fjorårets budsjett, og sørge for at de kommer flyktninger til gode, for behovet er større og mer økende enn det det var for ett år siden. Noen av dem som nå er i stor nød, er barn som er aleine, og som er overlatt til andre barn i en flyktningleir der det knapt er klær og mat.

Det er forferdelig skuffende at stortingsflertallet velger både å tie dette i hjel og å stemme det ned. Det synes jeg faktisk er skammelig.

Karin Andersen (SV) [13:15:27] (komiteens leder og ordfører for saken): Nå er vi over på Kunnskapsdepartementet, og det er her gjort noen politiske endringer som SV er enig i, og som flertallet sier de er enig i, nemlig å bevilge mer penger til å få bygd flere studentboliger. Her er det ikke bare en 90-post som er utvidet, slik det var på Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett, men også penger som faktisk er flyttet, over til å bygge flere studentboliger. Det er veldig bra.

Men da er det også behov for å følge opp det forslaget som vi fremmet i forrige sak, nemlig det om å ta imot flere flyktninger i Norge – at man også har noen penger på disse budsjettene og gjør dem overførbare til neste år, og sørger for at det blir mulig å ta imot de flyktningene som det blir rom for innenfor de bevilgningene vi har foreslått.

I tillegg til det mener SV også at det er behov for å styrke noen av de frivillige organisasjonene på dette feltet, folk som jobber både i Norge og ute. Det er organisasjoner som f.eks. Salam, som jobber for homofile muslimers rettigheter, det er Caritas, som jobber med arbeidsinnvandrere og au pairer i Norge og har et stort, godt og utstrakt arbeid, det er Dråpen i Havet, som er en av de få organisasjonene som er inne i flyktningleirene i Hellas og kan rapportere derfra hvordan situasjonen er, det er NOAS, som er en hjelpeorganisasjon for å bidra med rettshjelp til dem som skal søke asyl i Norge, det er MiRA-senteret, som driver med likestillingsarbeid i innvandringsbefolkningen, og det er prosjektet Søster til søster, som jobber for å forhindre tvangsekteskap og vold i nære relasjoner.

Så våre forslag i denne saken handler om å gjøre det mulig for dem som skal ha ansvar for integrering, å ha ressurser til å ta imot de flyktningene fra Hellas som det er rom for innenfor bevilgningen på Justis- og beredskapsdepartementets budsjett, og styrke de frivillige organisasjonene som også skal bidra i dette viktige arbeidet.

Jeg tar opp våre forslag i denne innstillingen.

Ketil Kjenseth (V) [13:18:34] (komiteens leder og ordfører for saken): I rekken av salderinger for 2019 er vi kommet til Klima- og miljødepartementets budsjett. Det er en rekke mindre endringer i forslaget, men det som vel er den store debatten, er om kvoter og kjøp og salg av kvoter, eller rettere sagt sletting av kvoter.

Innledningsvis vil jeg rette blikket mot Madrid og klimatoppmøtet som var der i forrige uke. Det viser til fulle at det er ingen andre aktører, ingen andre kontinenter som leder an for å kutte utslipp, og som står så samlet, som EU og Europa, og vi i Norge har knyttet oss til EUs politikk. Den dugnaden vi skal igjennom fram til 2030 med å kutte 40 pst., og at vi står sammen, er viktig. Så har Norge – i hvert fall regjeringA, i Granavolden-erklæringen – sagt at vi vil overoppfylle og kutte 45 pst. fram til 2030. Salget av kvoter er en del av dette, hvor da regjeringA foreslår å overføre kvoter fra kvotesystemet til utslippsenheter. Det er ambisiøst av Norge. Mens verdens klimautslipp øker, kutter vi utslipp i Norge for tredje året på rad, og vi skal fortsette med en ambisiøs politikk. Det å ta kvoter ut, er en del av det å heve lista og gjøre det mer ambisiøst.

Det vi ber om i denne salderingen, er egentlig to ting. Det ene er å kutte mer innenlands, å ha en ambisiøs politikk på det. I tillegg ber vi også om et mandat til egentlig å tjene mindre penger på kvotehandel, og en anslått pris på det er 160 mill. kr bare over de første fem årene.

Så er det lagt på bordet noen forslag fra opposisjonen her, fra Arbeiderpartiet og SV, som ber om at det gjennomføres en årlig sletting. Det forslaget er ikke mulig å gjennomføre. Jeg registrerer at det er kommet et alternativt forslag, og at en i realiteten skal gjøre det regjeringA sier, at vi skal kutte 45 pst. innenlands, og at vi ikke skal bruke kvotehandel til å slette. Det er altså ikke mulig å sjonglere så veldig med de kvotene. Det er et årlig regnskap med tanke på budsjettet som vi må forholde oss til. Derfor blir det litt pingpong fra opposisjonspartiene her når en ikke helt har oversikt over hvordan kvotesystemet kan benyttes og hvilket virkemiddel det er, og at en kommer med stadige forslag om endringer som verken er mulig eller fører til større kutt.

Åsmund Aukrust (A) [13:21:47]: Jeg skal bruke taletiden min på det samme temaet som komitélederen. I forslaget som kommer fra regjeringen, åpnes det nettopp opp for at vi kan kjøpe kvoter som vi kan bruke, istedenfor å ha nasjonale klimakutt. Det gjør at Norge nå ikke lenger har et nasjonalt klimamål som er enkelt for folk å forholde seg til. Regjeringens opplegg for klimapolitikken gjør den så uforståelig at selv medlemmer av regjeringen ikke vet hva som er regjeringens klimapolitikk. Klimapolitikken trenger det motsatte. Den trenger at vi setter oss klare mål, sånn at folk og næringsliv vet hva de skal forholde seg til.

Jeg mener at det grepet regjeringen gjør, åpenbart er dårlig klimapolitikk, fordi det gjør at vi kanskje ikke behøver å kutte utslippene så mye som vi burde ha gjort. Vi burde ikke lempe på våre forpliktelser. Men det grepet som gjøres, er også dårlig næringspolitikk, for dette er kutt som uansett på et eller annet tidspunkt må gjøres. Det eneste vi får, er noen utsettelser. Vi mener at vi bør investere pengene i Norge, skape nye arbeidsplasser og ny teknologi framfor å kjøpe oss fri.

Så hører vi Venstre, både i innlegget som vi akkurat nå hørte, og vi har hørt Ola Elvestuen flere ganger, vikle seg inn i en argumentasjonsrekke om at dette egentlig er et bra grep for klimaet. Jeg er helt sikker på at hadde Ola Elvestuen vært i opposisjon, hadde han ikke sagt det samme. Da hadde det vært mer ærlig om de sa det som det faktisk er: her har de tapt en kamp mot Erna Solberg og Siv Jensen, det er de som har hatt det avgjørende ordet. Igjen har klimaet tapt diskusjonen. Det er det ikke bare vi som sier – en samlet miljøbevegelse sier det samme, og vi hører det fra mange krefter i næringslivet.

Samme dagen som regjeringen gjorde dette, hadde Jens Ulltveit-Moe en veldig interessant kronikk i Aftenposten, hvor han skrev: «Å legge inn enda et slingringsmonn blir som å trykke på slumreknappen for norsk næringsliv.»

Det er det vi ikke trenger. Vi trenger ikke en slumreknapp verken for næringslivet eller for klimaet, vi trenger ikke nye unnskyldninger og nye utsettelser. Derfor bør Norge istedenfor se på hva våre naboland gjør. Med sosialdemokratene i førersetet i både Danmark og Sverige har de satt seg en helt annen takt for klimapolitikken. Den svenske regjeringen, ledet av Stefan Löfven, sier at denne muligheten skal de ikke benytte seg av. Den danske regjeringen, ledet av Mette Frederiksen, har lagt fram Europas mest ambisiøse klimamål, hvor de skal kutte 70 pst. innen 2030. Det er å vise lederskap på en helt annen måte enn det vi ser i Norge.

Det kommer veldig uklare signaler fra regjeringen. Noen sier det Ketil Kjenseth sa. Fra Statsministerens kontor sier man at man selvsagt skal benytte denne muligheten. Vi hører Fremskrittspartiet si det samme. Det eneste som er sikkert, er at skal vi ikke bruke denne muligheten ved å bruke disse kvotene, må vi faktisk vedta det, og det er det Arbeiderpartiet har foreslått. Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak sammen med SV. Det erstatter det som er mindretallsforslaget i innstillingen.

Lars Haltbrekken (SV) [13:25:12]: Resultatet av klimaforhandlingene i Madrid var svært skuffende. Til tross for det siste årets skolestreiker fra millioner av skoleelever verden over, klimabrøl og det faktum at store deler av næringslivet ønsker å få fortgang i klimaomstillingen, klarte ikke verdens miljøvernministre å svare på den klimahandlingen som folk over hele kloden krever, og som trengs dersom vi skal unngå de verste konsekvensene av klimakrisen.

Derfor blir handling i hvert enkelt land nå stadig viktigere. Det er først og fremst rike land som Norge som kan lede an, som kan utvikle teknologi, og som kan vise at vi kan ha et godt fungerende velferdssamfunn med lave utslipp. Det norske svaret på skuffelsen fra Madrid må være at vi i begynnelsen av februar melder inn økte ambisjoner om utslippskutt, som vi er forpliktet til gjennom Parisavtalen. Vi må sørge for at tempoet holdes oppe. Vi kan ikke sitte og vente på at EU skal bli ferdige med sine runder før vi melder inn våre nye mål. Jeg håper derfor at klima- og miljøministeren vil bekrefte i sitt innlegg at Norge skal holde tempoet oppe, og at vi kommer til å melde inn våre nye mål i februar neste år.

Videre må 2020 bli året hvor regjeringen legger fram en plan for Stortinget som viser hvordan Norge skal kutte sine utslipp fram mot 2030. Vi må få en bred enighet i Stortinget om et klimaforlik, sånn at vi ikke nok en gang bryter klimamålene, som regjeringen gjorde da de brøt klimamålet for 2020 i høst. Da er det viktig at de kvotene regjeringen har tenkt å overføre fra EUs kvotesystem til den ikke-kvotepliktige sektoren, ikke blir en hvilepute, ikke blir en slumreknapp, som Jens Ulltveit-Moe sa i et avisinnlegg tidligere i høst.

Derfor har SV, sammen med Arbeiderpartiet, i dag foreslått at Stortinget slår fast at disse kvotene ikke skal brukes til å dekke opp for manglende innenlandske utslippsreduksjoner, som vi har sett enkelte talspersoner for regjeringspartiene ta til orde for. Kun da kan vi si at denne kvoteflyttingen bidrar til større utslippskutt enn vi ellers ville hatt. Slår vi ikke dette fast, er det grunn til å tro at sterke krefter i regjeringen vil bruke disse kvotene til å dekke opp for en manglende innsats her hjemme.

Statsråd Ola Elvestuen [13:28:20]: Resultatet av klimatoppmøtet i Madrid og effekten av det vil vi få vite i 2020, for uttalelsen fra Madrid gir en tydelig beskjed til verdens land om at man bør forsterke sine mål og melde dem inn til FN i 2020. Norge har sagt at vi vil forsterke våre mål, og vi har jobbet opp mot EU, som kom med sitt utspill under møtet, om at de skal øke sine mål til opp mot 55 pst. Vi jobber opp mot EU for at de skal lande på 55 pst.

Nå har vi endelig fått vedtak om felles oppfyllelse med EU av klimamålet for 2030, og gjennom det får vi mulighet til å overføre klimakvoter fra EUs kvotesystem til ikke-kvotepliktig sektor. Vi må i tillegg si fra til EFTAs overvåkingsprogram innen utgangen av 2019 om vi vil overføre klimakvoter i perioden 2021–2030. Det var utgangspunktet, men Alltinget på Island har ennå ikke gjort sitt vedtak, derfor vil denne tidsfristen nå sannsynligvis bli i slutten av januar. Vi må tidligst melde inn dagen etter at Island har gjort sitt vedtak.

Regjeringen vil benytte denne muligheten, men regjeringens mål om at reduksjonene i ikke-kvotepliktige klimautslipp skal skje gjennom innenlandske tiltak, ligger likevel fast, og vi planlegger videre for dette. Vi skal legge fram forslag og en plan til neste år om hvordan vi skal kutte minst 45 pst. i Norge i ikke-kvotepliktig sektor. Bare om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes. Norge kan overføre totalt knapt 6 millioner klimakvoter over perioden 2021–2030. Det er mulig å gjøre en ny vurdering i 2026, slik at vi nå binder oss til å overføre 3 millioner kvoter.

Norge får årlig en viss mengde klimakvoter som vi auksjonerer bort til europeiske bedrifter som deltar i EUs kvotemarked. Klimakvoter som Norge overfører, vil tas fra det årlige norske auksjonsvolumet. Det vil si at hvis vi ikke gjør dette, vil de bare bli solgt i kvotemarkedet. Overføringene av klimakvoter vil isolert sett redusere utslippene innenfor kvotesystemet. Om de overførte kvotene ikke benyttes mot forpliktende ikke-kvotepliktig sektor, vil de bli slettet etter oppgjøret for utslippsåret 2030 og dermed bidra til overoppfyllelse av klimaforpliktelsene på europeisk nivå. Det er dette som er regjeringens plan. Altså: Anmodningsvedtaket som foreslås, er det regjeringen ønsker å gjøre.

Espen Barth Eide (A) [13:35:54]: Hvis noen måtte være forvirret med hensyn til hva som er regjeringens politikk, er jeg ikke sikker på at det ble noe klarere nå, men jeg tolker det enn så lenge slik at man gjerne skulle se det slik at man kommer i en situasjon der man slipper å bruke disse ekstra «utslippskvotene» på ikke-kvotepliktig sektor, men at man reserverer seg muligheten til å bruke dem. Det er i hvert fall det det står i det vi har fått fra regjeringen, som sier at utslippsenheter som står på denne kontoen, kun kan benyttes dersom Norge har et underskudd, dvs. at vi ikke har oppfylt det årlige utslippsbudsjettet gjennom innenlandske utslippsreduksjoner eller utnyttelse av andre former for fleksibilitet. Med andre ord kan man bruke dem, så hvis man vedtar det regjeringen har foreslått, kan man bruke dem.

Det er vel og bra at man har et ønske om å prøve å unngå det. Det er et ønske vi deler, men vi mener at vi i klimakrisens tid og rett etter Madrid ville stått oss på å slå det fast. Problemet her er jo at det som i utgangspunktet er en veldig god nyhet som vi praktisk talt alle står samlet om, nemlig at vi har bundet oss til EUs utmerkede plan for en mer ambisiøs klimapolitikk, har åpnet et lite smutthull, nemlig denne overføringen, som gjør at vi i prinsippet for første gang plutselig blir stående uten et absolutt fast nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor. Derfor kan ikke jeg forstå at ikke i hvert fall Venstres representanter ønsker å stemme for at vi slår dette helt konkret fast.

Jeg har lyst til å bruke anledningen til å høre hva de andre regjeringspartiene mener. I det offentlige ordskiftet har f.eks. Fremskrittspartiet kanskje lagt noe mer vekt på det reservepotensialet og muligheten for å bruke dette, så det hadde vært nyttig om vi hadde fått høre her i salen om det er slik at hele regjeringen og dens parlamentariske grunnlag står samlet, eller om det faktisk er litt ulike syn på hvordan denne muligheten skal utnyttes.

Stefan Heggelund (H) [13:38:09]: Jeg er glad for at vi har denne debatten i salen, for det den illustrerer, er jo at forskjellene i norsk klimapolitikk ofte er ganske små. Så forstår jeg at opposisjonen har et behov for å gjøre noe stort ut av noe lite. Det gjør opposisjonen til stadighet i dette stortinget. Men det er bare å lese det regjeringspartiene skriver i sine merknader i denne saken, nemlig at overføringen av klimakvoter åpner for ytterligere reduksjoner i de samlede utslippene. Faktum er at overføringen av kvotene til en egen lukket konto betyr at kvotene ikke blir brukt, og at det isolert vil føre til reduserte utslipp i kvotepliktig sektor. Dette er det regjeringspartiene har skrevet i sine merknader. For dem som ikke måtte ha lest disse merknadene, må det jo høres veldig rart ut med all ståheien fra opposisjonen – hva den egentlig handler om. Det er bare å lese det som står i regjeringsplattformen, og som er politikk denne regjeringen leverer på, nemlig at det planlegges for at vi skal ta utslippene våre nasjonalt. Det er også derfor Klimakur 2030 er bestilt, og en konkret plan for alle sektorer vil komme fra denne regjeringen.

Jeg forstår hvorfor Arbeiderpartiet agerer som de gjør. Jeg forstår hvorfor Sosialistisk Venstreparti agerer som de gjør. Velgerundersøkelser nå angående troverdighet når det gjelder klima, viser jo at Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis troverdighet i dette spørsmålet går nedover, og at det ser annerledes ut for Høyres del – der går det oppover. Det er klart at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti må finne på noen retoriske krumspring nå. Men det er altså slik at vi ikke lar oss belære i klimapolitikk fra partier som er imot at man skal samarbeide om fornybar energi i Europa. Vi lar oss ikke belære i klimapolitikk av partier som støtter et planlagt togkaos fordi man i Europa ønsker å gjennomføre en politikk som gjør det enklere å ta tog over landegrensene og skal redusere utslippene fra transportsektoren. Man lar seg ikke belære i klimapolitikk av partier som sier at de fremmer nye forslag for å nå 2020-målene, mens faktum er at de ikke har levert ett forslag som ville gjort at prosessen med å nå 2020-målene gikk fortere. Da blir det bare retorikk igjen.

Terje Halleland (FrP) [13:41:24]: Representanten Espen Barth Eide ønsket å vite hva regjeringen står for, og da ble jeg litt fristet til å gå opp og egentlig stadfeste det som ble sagt her. Men mitt utgangspunkt er nok litt annerledes, for jeg må helt ærlig si at jeg ofte ikke forstår problemstillingene i den norske klimadebatten. Når vi skal kutte kvoter innenlands, er det selvfølgelig en utfordring å få til, og vi krever internasjonale avtaler. Når vi tar kvoter fra kvotepliktig sektor over til ikke-kvotepliktig sektor, er vi pålagt å beholde dem der. Opposisjonen er så fryktelig imot at Norge har en fordel som vi i en gitt situasjon kan utnytte. Det klarer jeg ikke å forstå at er en problemstilling. Hvis vi kan, gjennom våre vedtak, oppnå resultater kostnadseffektivt og godt, skal Fremskrittspartiet være med og ta kvotene innenlands, men som vår erklæring i regjeringen sier, skal vi gå utenom hvis det blir nødvendig.

Jeg har samtidig litt lyst til å utfordre representanten Åsmund Aukrust, som klarer å gjøre dette til et problem for klimaet. Selvfølgelig skal Norge kutte noen kvoter hjemme og for andre, men med dette systemet, som vi er pålagt å ha, klarer ikke jeg med min beste vilje og min beste kalkulator å se at klimaet taper noe som helst. Vi skal ha en klimapolitikk som kutter kvoter, som har en kost–nytte-effekt som er til fordel for klimaet, og vi skal ha en teknologiutvikling som skal bringe Norge videre, som skal bringe verden videre. På akkurat disse områdene er jeg trygg på at regjeringen leverer, at Norge leverer.

Lars Haltbrekken (SV) [13:44:01]: Kamerat Halleland var forbilledlig ærlig og viser for denne sal uenigheten innad i regjeringspartiene. Kamerat Halleland bekrefter jo det som opposisjonen sier, at sterke krefter innad i regjeringen ønsker å bruke disse kvotene for å svekke innsatsen på hjemmebane. Den ærligheten skulle jeg ønske at også andre representanter fra regjeringspartiene hadde mot til å inneha. Det står jo også i sammendraget i innstillingen til denne saken. Første setning under den delen som dreier seg om dette, er:

«For å oppnå større sikkerhet for at Norge vil kunne oppfylle de årlige utslippsbudsjettene i perioden 2021–2030, foreslår regjeringen at Norge melder inn en intensjon om årlig å konvertere kvoter fra Det europeiske kvotesystemet (EU Emission Trading System (EU ETS)) tilsvarende inntil 2 pst. av 2005-utslippene under innsatsfordelingsforordningen.»

Jeg gjentar første del: «For å oppnå større sikkerhet for at Norge vil kunne oppfylle de årlige utslippsbudsjettene i perioden 2021–2030» – det står ingenting der om at det skal gi økte globale utslipp. Nei, det den setningen viser, er at man har tenkt å kunne bruke de kvotene til å dekke opp for manglende innsats på hjemmebane.

Så hører vi representanten Heggelund snakke om at det er små forskjeller i norsk klimapolitikk. Ja, hadde det bare vært så vel. Representanten sier videre at det ikke er levert inn forslag som ville fått fortgang i arbeidet med å nå 2020-målene. Vel, da tror jeg at jeg må minne representanten Heggelund om planen som SV la fram allerede før valget i 2017, som innebar et utslippskutt i de årene vi snart har bak oss, som ville gjort at vi nådde de klimamålene Norge satte seg. Det er faktisk behandlet om lag 90 forslag i denne sal som regjeringen dessverre har stemt imot.

Åsmund Aukrust (A) [13:47:15]: Dette ble en veldig illustrerende debatt for hva dette egentlig handler om. Da jeg hørte innlegget til Stefan Heggelund, tenkte jeg at jo dårligere sak man har, jo høyere stemme bruker man. For der ble det snakk om privatisering av jernbanen. Det ble snakk om ACER. Det ble det snakk om ting som overhodet ikke har noe å gjøre med den saken vi nå diskuterer. Det vi diskuterer nå, er at regjeringen åpner opp for at man skal kunne ha mindre utslippskutt nasjonalt ved å bruke kvoter internasjonalt.

Egentlig er ikke dette noen ny debatt. Da Arbeiderpartiet foreslo dette sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne da klimastrategien ble behandlet for snart to år siden, ble vi møtt med massive angrep fra Høyre og Fremskrittspartiet, som mente at dette var helt gal klimapolitikk. Nå prøver de å late som om de egentlig har vært enig hele veien, men det var massive angrep da Arbeiderpartiet foreslo dette første gang. Venstre har på en måte skiftet side. Da meldingen kom, sa Ola Elvestuen at den meldingen som klimaminister Vidar Helgesen la fram, ikke var god nok, nettopp fordi man åpnet opp for det han selv står som ansvarlig for. Kristelig Folkeparti har de siste årene sluttet å snakke om klima.

Ola Elvestuen sa i replikkordskiftet at grunnen til at man ikke kunne stemme for dette forslaget, var at det var det regjeringen mente. Det er interessant å høre hva de andre regjeringspartnerne sier. Statsministerens personlige rådgiver gikk til frontalangrep på Arbeiderpartiets politikk og skriver at Arbeiderpartiet har skiftet standpunkter. Så skriver jeg: Hva mener dere selv? – At vi må bruke fleksibiliteten innenfor EUs rammeverk, selvfølgelig. Det er det statsministerens kontor sier.

Terje Halleland går opp etter å ha hørt Ola Elvestuen og sier at dette er ikke regjeringens politikk. Jeg er uenig med Terje Halleland, men jeg setter pris på at han er ærlig. Han sier det som faktisk er regjeringens politikk. Han prøver ikke å tåkelegge det og bortforklare det med noen andre ord. Han sier det som det er.

Nå ser jeg Venstre står på talerlisten etterpå. Da vil de nok sikkert si at dette skal de bare gjøre dersom det er strengt tatt nødvendig. Men hvem er det som skal bedømme om dette strengt tatt er nødvendig? Det er selvfølgelig Siv Jensen og Erna Solberg, og da vet vi jo hva som er fasiten. Det vi nå får, er noen nye slumreknapper. Vi får noen nye utsettelser. Venstre har gått på et nytt stort klimanederlag, og det hadde vært bedre om de sa det som det var, istedenfor å prøve med nytale og pakke dette inn som god klimapolitikk, for det er det ingen som tror på. Det er bare regjeringens egne medlemmer som mener dette er et riktig grep for Norge.

Ketil Kjenseth (V) [13:49:50]: Faktum er at Norge kutter utslipp, og det er jeg glad for at Venstre er med på å gjennomføre. Dette er en ganske teknisk debatt om kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor og en mulig fleksibilitet.

Representanten Aukrust er inne på innovasjon. Den skjer jo i stort monn i Norge. Der er her elbilrevolusjonen skjer i praksis. Det er her vi nå bygger 70–80 skip som skal gå på elektrisitet og forskjellige hybride drivstoffer. Vi har puttet på 2,3 mrd. kr til et flytende havvindprosjekt i regi av Equinor, og i kvotepliktig sektor er vi det første landet i verden som innfører innblandingskrav for biodrivstoff. Det skjer masse innovasjon i Norge.

Vi diskuterer en innsparing på 160 mill. kr i perioden 2021–2025. Vi tar penger ut av budsjettet, og vi tar kontroll over hvor utslippene kan skje. Det er det vi i praksis gjør. Det er ikke mulig å lage en gjennomsnittsregel for å kutte utslipp. De må kuttes år for år hvis en teknisk skal gå inn for å slette noe.

I stedet for en slumreknapp er dette i større grad en sikkerhetsventil, og vi bestemmer selv. Hvem som er statsminister i perioden 2021–2030, som vi snakker om her, er det ingen gitt å vite i dag. Dette er ikke et nederlag; det er en bitte liten fleksibilitet. Ambisjonen er at vi skal kutte 45 pst. innenlands. I samarbeid med EU, noe vi har forpliktet oss til, er det veldig sannsynlig at vi faktisk skal kutte 55 pst. Det er enormt ambisiøst. Vi står egentlig her og diskuterer at opposisjonen henger etter i klimapolitikken.

Stefan Heggelund (H) [13:52:11]: Lars Haltbrekken siterte meg, og han gjorde det feil. Han sa at jeg sa det generelt er små forskjeller i klimapolitikken. Det sa jeg ikke. Det jeg sa, var at det er liten forskjell i norsk klimapolitikk på noen områder. Den debatten vi har nå, viser at det er liten forskjell i norsk klimapolitikk på akkurat dette området. Men jeg skjønner som sagt hvorfor opposisjonen har behov for å lage ståhei rundt dette når det går så dårlig for dem med klimatroverdigheten blant norske velgere.

Representanten Haltbrekken nevnte hva SV gikk til valg på når det gjaldt 2020-målene. Planen til SV var så dårlig at SV faktisk gikk til valg på å bryte 2020-målene. Det synes jeg det er greit å informere om når man står og skryter av sin egen plan.

Til representanten Åsmund Aukrust: Hvis han mener at jeg er den eneste i denne salen som snakker høyt fra talerstolen i ny og ne, anbefaler jeg at han begynner å se seg selv litt utenfra. Jeg forbeholder meg retten til å snakke om konkrete klimatiltak i en debatt som handler om hvordan man skal nå klimamålene. Derfor nevnte jeg noen konkrete klimatiltak som kutter utslipp – både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter altså en streik, et planlagt togkaos, mot politikk som gjør det enklere å ta tog over landegrenser. Da vil jeg si at man kan legge ut så mange bilder på Facebook man bare vil av at man tar nattog, men hvis man ikke er villig til å støtte den politikken som er nødvendig for at det skal bli lettere å ta tog over landegrenser, og for at transportutslippene i Europa skal kuttes, da har man ikke så mye å fare med. Hvis man stemmer imot et samarbeid om fornybar energi i Europa for å presse ut kull, da har man ikke så mye å fare med i klimapolitikken. Dette er helt relevante eksempler å nevne i en debatt om hvordan Norge og Europa skal nå sine klimamål. Det er ikke noe rart å snakke om det i det hele tatt.

En av de store forskjellene i norsk klimapolitikk nå er mellom dem som faktisk leverer ny politikk med en helhetlig plan for alle sektorer for at vi skal nå målene våre, og dem som later som om de gjør det, men ikke klarer annet enn å fremme forslag som regjeringen stort sett allerede er i gang med å gjennomføre.

Espen Barth Eide (A) [13:55:23]: Jeg vil si det slik at vi i løpet av denne debatten i hvert fall er blitt en del klokere om hva som er regjeringen og regjeringspartienes politikk. Da vi kom inn her, trodde vi det var to forskjellige standpunkter i regjeringen, men så skjønner vi at det egentlig er tre. Det er de som mener at det ikke er fleksibilitet her i det hele tatt, fordi fleksibiliteten ikke skal brukes. Det er de som mener det representanten Halleland – jeg holdt på å si representanten utenfor salen kjent som kamerat Halleland – framfører, at dette er en fleksibilitet man må kunne bruke. Og så er det den nye posisjonen til representanten Kjenseth: at det er en bitte bitte bitte liten fleksibilitet, eller en sikkerhetsventil, og det er et ord vi eventuelt godt kan adoptere. Det betyr altså at det er en sikkerhetsventil man eventuelt kan bruke. Da slår vi fast at det er forskjell på opposisjonen, representert ved SV og Arbeiderpartiet, og posisjonen. Vi mener at vi skal slå fast nå at akkurat denne sikkerhetsventilen vil vi ikke ha.

Så kan man spørre seg om hvorfor man ikke vil ha en sikkerhetsventil, for det er i mange andre sammenhenger ganske klokt å ha. I dette tilfellet er det fordi det er viktig at vi har et veldig tydelig og krystallklart styringssignal til det norske samfunn, til norsk næringsliv: Vi skal oppnå de målene vi har satt oss i tråd med Parisavtalen, i henhold til kvotepliktig sektor. Vi skal ikke helst oppnå dem, prøve å oppnå dem eller glede oss over det hvis det tilfeldigvis er slik at vi oppnår dem: Vi skal styre mot å oppnå dem.

Så er jeg enig med representanter her som sier at vi må ha en plan for å nå målene. Vi ser veldig fram til å jobbe med de planene for hvordan vi skal nå målene våre. Men da må man i utgangspunktet vite hva målene er. Det som faktisk har skjedd, innenfor en helhetlig, god historie, nemlig vårt nære samarbeid med EU som nesten hele salen her, fra ytre høyre til ytre venstre, har stemt for, har åpnet en mulighet for ikke lenger å ha et krystallklart mål i ikke-kvotepliktig sektor. Da er det fint at man reduserer de kvotene man har i kvotepliktig sektor, men det blir ingen fordel hvis man har en mulighet til å bruke dem i ikke-kvotepliktige sektorer i stedet. Så vi står på et forslag som sier at vi skal slå fast nå at vi godt kan konvertere dem. Da tar vi dem ut av ETS-systemet, og da blir det litt færre utslipp i kvotepliktig sektor, og det er en god ting. Men vi skal bestemme ved vedtak i Stortinget at vi ikke skal benytte oss av akkurat den fleksibiliteten som vi får på toppen av det rommet for utslipp vi allerede hadde i ikke-kvotepliktig sektor.

Jeg mener at det er veldig klart, at opposisjonen er tydelig og klar, og jeg mener at regjeringspartiene har tre forskjellige varianter av samme forslag, og det er ikke blitt noe tydeligere for meg at regjeringen står samlet i denne saken.

Lars Haltbrekken (SV) [13:58:29]: Representanten Kjenseth sier at Norge kutter utslipp. Ja, et av de årene regjeringen har styrt, har Norge kuttet utslipp ved å få norske bilister til å kjøre med en orangutang på tanken. Jeg vet ikke om det er noe man bør være stolt over.

Det sies videre at opposisjonen henger etter. Vel, da tør jeg spørre representanten fra Venstre hvor Venstre var da SV foreslo at Norge skulle kutte sine utslipp med 60 pst. innen 2030.

Det sies også av representanten Heggelund at det ikke er rart å snakke om konkrete klimatiltak i denne debatten. Det er jeg enig i. Men da kategorisk å unnlate å nevne klimatiltak man selv har stemt mot, som bedre nattog internt i Norge, som nattogforbindelse til Berlin, som bedre togforbindelse til Hamburg, København, Stockholm og Göteborg … (Presidenten avbryter.)

Ketil Kjenseth (V) [13:59:48]: Forrige taler, representanten Lars Haltbrekken, ga meg en veldig god anledning til å snakke om biodrivstoff. I 2009 – den orangutangen som representanten Haltbrekken ynder å snakke om, eller å bade i palmeolje – innførte den rød-grønne regjeringa veibruksavgift, noe som satte en stopper for biodrivstoffproduksjon i Norge. Det ble bom stopp. Fra 2017 har opptrappingen av innblanding av biodrivstoff i Norge gått fra 4 til 8, 12 og nå 20 pst. Det er et av de største utslippskuttene som skjer i transportsektoren, altså i ikke-kvotepliktig sektor.

Om det sa SV den gangen at det er helt umulig å få 20 pst. innblanding av biodrivstoff. Så har det vært noe palmeolje i det. Men som et eksempel: Vi har gått fra 300 mill. liter til ned mot under 50 mill. liter allerede i år, så den andelen er på tur ut. Dessverre overføres den bare til EU, som ikke har satt noen krav, og som skal ha en innblanding på 3,5 pst. neste år. Det viser hvor langt etter resten av verden er, og hvor langt framme Norge er. Det er vi som gjennomfører de konkrete tiltakene: kutt i utslipp i transportsektoren, elektrifisering i personbilsektoren og også biodrivstoff for bussene.

Det er dette vi må snakke om. Det er dette som fører til at Norge er der vi er, at vi faktisk kutter utslipp, mens resten av verden øker utslippene. Det er den banen vi må fortsette på. Fleksibiliteten er marginal for Norges del, for det er en årlig kvote som eventuelt stilles til disposisjon, og det er ikke mulig å låne fra framtida. Jeg tenker at Danmark vil få en ganske heftig diskusjon om hvordan de skal kutte sine 70 pst. Men EU sier at de skal være med Norge til 55 pst. kutt.

Det er store ambisjoner som ligger foran oss, og her snakker regjeringspartiene med én stemme. Vi tar penger ut av markedet, vi tar kvoter ut av markedet, og vi sikrer oss kontroll over hvordan utslippene blir benyttet i framtida.

Stefan Heggelund (H) [14:02:26]: Det er komisk når Sosialistisk Venstreparti prøver å gi inntrykk av at det ikke har skjedd noe på tog. Jernbanereformen gjør at det blir lavere pris og bedre kvalitet. Noen selskaper vil faktisk betale for å få lov til å drive togstrekninger. Ingen mister jobben, men prisen staten betaler, synker med 75 pst. Samtidig kommer vi til å få bedre vogner, bedre mat og bedre tilbud fordi man faktisk må konkurrere om å drive en jernbanelinje.

Så føres det en politikk i Europa som handler om at man skal gjøre det enklere å ta tog mellom landegrenser. Begge disse tiltakene er Sosialistisk Venstreparti imot. De har ingenting å komme med når det gjelder konkrete tiltak for å kutte utslipp.

Ketil Kjenseth (V) [14:03:47] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi fortsetter i rekken av salderinger på budsjettet for 2019. Noen mener åpenbart at det er så mye penger til overs å hente at vi kan bygge en hel terminal for ilandføring av olje på Veidnes i Finnmark. Det er vel det debatten kommer til å dreie seg om. I hovedsak var det ikke gjort noen særlige endringer på salderingen, så jeg tror ikke jeg skal innlede med så mye mer enn dette. Vi fortsetter med litt av den klimadebatten vi har hatt.

Espen Barth Eide (A) [14:04:36]: Jeg ser fram til å bruke 15 minutter på dette.

Jeg vil bare understreke at dette er en stor og viktig sak hvor vi kommer til å stemme for noen forslag som ble lagt fram av SV, og som de vel vil presentere. Det er veldig viktig for oss å få fram at lokale ringvirkninger er en helt sentral del av samfunnskontrakten når det gjelder utbygging av olje. Det var ekstremt viktig i årene da Sør-Vestlandet, Vestlandet og etter hvert Midt-Norge ble bygget ut, og det ble skapt store forventninger også i Finnmark da man sa man kom til å planlegge for en terminal på Veidnes. Så viste det seg at det ble brutte forventninger.

Vi skjønner at det finnes noen privatøkonomiske resonnementer rundt dette, men vi tror denne saken er viktig for å opprettholde støtten til en viktig næring i Norge i en landsdel som fortsatt har den, og vi mener det er veldig alvorlig at forventningene ikke er møtt.

Derfor støtter vi disse forslagene, og vi mener det er riktig. De vil bli presentert av forslagsstilleren etter meg, men de ligger altså på bordet, og jeg anbefaler Arbeiderpartiets gruppe å stemme for alle de tre forslagene. Vi kommer tilbake til mer argumentasjon for det i løpet av debatten.

Lars Haltbrekken (SV) [14:06:17]: Presidenten kan ta det med ro. Jeg tok bare med meg alle papirene for å være sikker på at jeg fikk med meg riktig innlegg. Her er også innstillingen til dagens sakskart på Stortinget.

Til saken: På fredag kom nyheten om at Equinor ikke vil ilandføre oljen fra Johan Castberg-feltet til Finnmark. Vi må si at dette er historien om oljeeventyret i Finnmark i et nøtteskall. Det er ikke første gang oljeselskapene lover gull og grønne skoger, skaffer seg massiv støtte til utbygging av et oljefelt som vil koste klimaet dyrt, og som kan gjøre stor skade på fiskeriene og på sårbar natur. Jeg frykter at oljeselskapene gjør det bevisst. Jeg frykter at de lover mange arbeidsplasser og store ringvirkninger vel vitende om at de ikke kommer til å innfri – kun for å få lokal støtte. Det er bare å se på løftene som ble gitt da Goliat-feltet skulle bygges ut. I starten skulle også denne oljen ilandføres. Mange følte seg snytt da det ikke ble noe av.

Har stortingsflertallet grunn til å føle seg lurt, som mange har gitt uttrykk for? I så fall vil jeg si at man har vært i overkant naiv. Man har i for stor grad stolt på de mange løftene som har kommet, og som har vist seg å bli brutt gang på gang. Det har ikke vært mangel på muligheter til å stille krav til oljeselskapene.

SV mener at Johan Castberg-utbyggingen har en svært høy pris for miljøet. De klimagassutslippene feltet vil gi, og den risikoen man tar med tanke på konsekvensene for fiskeriene og den sårbare naturen, er store. Men vi innser at stortingsflertallet har ønsket å ta denne risikoen. For å sikre at de som tar hovedtyngden av denne risikoen, også blir sittende igjen med noe av gevinsten, har vi to ganger tidligere her i Stortinget fremmet forslag om at oljeselskapene må ilandføre oljen, sånn at de som lever med konsekvensene av utbyggingen, også skal få noe igjen. Så langt har flertallet i denne salen dessverre ikke stemt for å stille disse kravene til Equinor.

Etter å ha lest de sterke reaksjonene fra så å si alle partier i denne salen etter fredagens beslutning om ikke å ilandføre oljen, vil vi gi Stortinget en ny sjanse. Derfor fremmer vi i dag tre forslag som vil stille krav til Equinor og til regjeringen. Vi vil stille krav om at Equinor ilandfører oljen som de lokket med da det ble drukket champagne på Veidnes i 2013. I tillegg ber vi regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om et næringsfond for Finnmark som kan sikre at befolkningen får økonomiske ressurser til å skape arbeidsplasser innenfor fornybare næringer. Til slutt foreslår vi at det stilles krav om bruk av lokale entreprenører i forbindelse med utbyggingen.

Dermed kan de som etter fredagen har uttrykt sterk misnøye med Equinors beslutning, vise at de ikke nøyer seg med bare å uttrykke misnøye, men at de bruker den posisjonen de har som stortingspolitikere, til å stille krav til oljeselskapene. Jeg er veldig glad for å høre at Arbeiderpartiet støtter våre forslag. Når det gjelder dem som derimot nok en gang stemmer imot våre forslag – hvis det skulle finnes noen som gjør det – må tårene som kom på fredag, karakteriseres som krokodilletårer og et spill for galleriet.

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:11:12]: Senterpartiet er skuffet over beslutningen om ikke å bygge ilandføringsanlegg på Veidnes i Finnmark. Som representanten Haltbrekken sa, ble det i 2013 skålt i champagne for en slik lovnad om egen terminal. Det lå inne i det konseptvalget som Equinor, daværende Statoil, la fram for Castberg. Det skapte store forventninger lokalt, men også nasjonalt. Det er viktige, sentrale premisser for beslutningen som ikke har slått til, men behovet og forventningene lokalt om de arbeidsplassene er fortsatt like store.

Senterpartiet har hele veien vært opptatt av at petroleumsnæringen skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling i hele landet – offshore, men ikke minst på land. Dette har på mange måter vært grunnplanken i norsk petroleumspolitikk helt siden Stortinget i 1971 vedtok «de ti oljebud», og et av de viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel som hovedprinsipp skulle ilandføres i Norge.

Derfor er Senterpartiet i dag innstilt på å støtte SVs tre forslag, for det er en forutsetning for fortsatt norsk oljeutvinning at det gir positive ringvirkninger i hele landet og lokalt i regionen. Og som representanten Barth Eide sa, er det kanskje viktigere enn noen gang for den legitimiteten som oljenæringen skal ha, at vi faktisk sørger for at ressursene kommer Fastlands-Norge til gode i form av verdiskaping, men også i form av lokale arbeidsplasser og utvikling.

Terje Halleland (FrP) [14:13:19]: Vi har opplevd 50 år med petroleumsvirksomhet i Norge. Det har vært 50 veldig gode år. Vi har skapt aktivitet og store verdier i hele landet.

Nå skulle det være Nord-Norge sin tur. Vi har hatt god aktivitet i Nord-Norge. Flere prosjekter har blitt satt i drift, og vi ser at det gir gode ringvirkninger. Castberg har vært med oss i mange omganger, og det er vel vanskelig å si det tydeligere enn hva denne salen har gjort, at vi ønsker at det skal være enda større ringvirkninger fra Castberg når feltet kommer i gang. Derfor er det veldig skuffende når en ikke klarer å få til tiltak som ble lovet så stort en gang tidligere.

Jeg er litt forundret over den prisen som blir antydet. Jeg synes det er rart at en ikke har prøvd å gå for andre modeller som har satt ned prisen. Her har folk gått ut og skapt forventninger, og det gjør selvfølgelig at folk lokalt har hatt forventninger.

Jeg tror det er veldig viktig å ta med seg hele historien. Tidene har forandret seg. Da en var oppe på Veidnes og drakk champagne, var oljeprisen 120 dollar fatet. En hadde en «break even» på Castberg på 80 dollar. Vi vet at de tidene ikke er der lenger. Men allikevel: All ære til næringen, som klarer å komme med et prosjekt som senker «break even» fra 80 dollar og ned til 35. Og når vi vet dagens oljepris, er ikke differansen mellom de to summene så fryktelig stor.

Jeg hadde håpet at de selskapene som er aktive der oppe, sammen hadde funnet løsninger, og jeg håper nå egentlig på at en fremdeles kan finne løsninger som vi alle kan se oss tjent med. Men det er unektelig noe merkelig når et parti som er imot hele prosjektet, som ikke ønsker denne aktiviteten, som ikke ønsker den oljen, fremmer forslag om at den uansett skal i land. Jeg håper at de partiene som stemmer for dette forslaget, blir med og videreutvikler Nord-Norge, blir med og videreutvikler Barentshavet, for uansett hva som blir bygget på Veidnes, vil det komme et krav om at senere funn må knyttes til det for å skape de nødvendig verdiene som en nedskalert terminal vil måtte ha behov for på Veidnes.

Så jeg håper at vi i tiden framover skal lete mye i Barentshavet. La oss håpe at vi finner, at det blir drivverdige funn, som igjen vil garantere mer aktivitet i hele regionen og i hele Nord-Norge.

Stefan Heggelund (H) [14:17:50]: Jeg tror det er viktig å ha med seg historikken her, slik også andre representanter har vært innom på talerstolen. Vi lever i en tid da industriarbeidere i petroleumssektoren opplever at den jobben de gjør, den verdiskapingen de står for, de inntektene de bringer inn til fellesskapet, blir uglesett, spesielt av partier på venstresiden.

Så er det fortsatt noen deler av landet som roper etter den typen arbeidskraft, som ønsker den typen arbeidskraft velkommen. I den forbindelse dro Equinor – daværende Statoil – til Finnmark, skålte i champagne og sa at her vil den arbeidskraften komme. Da er det intet annet enn utrolig skuffende, også med tanke på de signalene som ble sendt fra denne salen, at Equinor ikke leverer på det løftet.

Men i denne historikken er det også viktig å huske hva vi var enige om i denne salen da vi behandlet Castberg, hva regjeringspartiene var enige med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om. Det var at dette selvfølgelig skulle være samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at en beslutning skulle bygge på prinsippene om god ressursforvaltning, slik vi har drevet petroleumspolitikk i Norge i alle år. Disse forslagene, som jeg hører at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag har tenkt å støtte, er i realiteten et brudd med måten man har drevet norsk petroleumspolitikk på. Men de stemmer for – av rent opportunistiske årsaker.

Disse forslagene er nemlig ikke nye. Tilsvarende forslag ble fremmet da vi behandlet Castberg, og da stemte Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot, fordi de visste at det ville være et brudd med måten man driver petroleumspolitikk på.

Så er spørsmålet: Nå som Sosialistisk Venstreparti har muligheten, når dette spørsmålet er oppe igjen, hvorfor fremmer ikke Sosialistisk Venstreparti sitt primærstandpunkt, som er at Castberg ikke skal bli noe av? Hvor er forslaget om å reversere beslutningen om Castberg? Det er Sosialistisk Venstrepartis primære standpunkt i denne saken, og når vi da behandler den her, er det pussig at det forslaget ikke kommer. Hadde det vært opp til Sosialistisk Venstreparti, hadde det ikke vært noe Castberg, og det hadde ikke vært noe å ilandføre. Hvor er forslaget? Det er spørsmålet til representantene fra SV.

Dersom man skulle ha fått til dette, er det i realiteten fire måter det kunne ha skjedd på:

• Den ene er at Equinor kunne ha holdt løftet sitt, og det er det de burde ha gjort.

• Den andre er at staten på en eller annen måte skulle være deleier i investeringene. Det ville også være et brudd med måten vi driver på, og det er heller ikke kommet noe konkret forslag om det, så vidt jeg kan se.

• Den tredje er at man kunne ha endret petroleumsloven slik at skipstransport blir en del av den, men det ville ha hatt store konsekvenser for all annen skipstransport som skjer på den norske sokkelen, og jeg har heller ikke hørt noen partier gå inn for det, antakeligvis med den begrunnelse.

• Den fjerde muligheten er – hvis man virkelig ønsker dette og skjønner at de andre måtene ikke går an – å gå inn, kaste styret i Equinor og sette inn et nytt styre med et klart mandat om dette. Det er et grep som partier som Sosialistisk Venstreparti har foreslått i tidligere sammenhenger, men som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært mot, fordi de forstår hva det vil si å drive med profesjonell eierskapsstyring.

Det er skuffende at Equinor tok den beslutningen de tok. Men det hjelper altså ingen at Sosialistisk Venstreparti skjuler sine primærstandpunkter for omverdenen, som er å reversere Castberg, og da blir det ingen ilandføring i det hele tatt. Det hjelper heller ingen at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå går bort fra de lange linjene som har vært i norsk petroleumspolitikk, og stemmer for forslag som de stemte mot før sommeren. Alle skjønner hva de driver med.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [14:23:59]: I denne saken er det lov å være skuffet. Det er undertegnede også.

Denne saken har en historie ved seg, og den er lang. Det er masse historie i denne saken som gjør at vi i det hele tatt står her i salen i dag og debatterer den.

Stortinget fikk 10. april 2018 forelagt proposisjonen om utbyggingen av dette feltet – Johan Castberg i Barentshavet. Utbyggingsplanen ble behandlet basert på transport av råolje direkte fra feltet til markedet. Stortinget sluttet seg til utbyggingsplanen 11. juni 2018. Jeg registrerer at Stortinget da ikke sluttet seg til et forslag fra SV og MDG – likelydende med det som er forslag nr. 1 i dag. Så kom vi til 28. juni 2018. Da godkjente Olje- og energidepartementet utbyggingsplanen. Ved behandlingen av proposisjonen fattet Stortinget to anmodningsvedtak knyttet til råoljeomlasting på Veidnes i Finnmark. Disse anmodningsvedtakene har jeg fulgt opp i Prop. 1 S for 2018–2019, Prop. 41 S for 2018–2019 og Prop. 1 S for 2019–2020.

Det er selskapene som beslutter hvordan oljen fra Castberg-feltet skal transporteres til markedet. Det gjelder også for Equinor. Dette er forretningsmessige beslutninger som skal tas av selskapenes styre og av administrasjonen. Olje- og energidepartementet er underrettet av selskapene og lisensen gjennom den jobben som er gjort, om at beslutningsgrunnlaget som selskapene har truffet sin beslutning på, viser at en nedskalert terminal på Veidnes ville medføre en investering på om lag 2,4 mrd. kr og en negativ nåverdi før skatt på om lag 3,6 mrd. kr – dette sammenlignet med å transportere oljen direkte fra feltet til markedet. Selv om vi ser bort fra betydelige investeringer, ville også driften av en nedskalert terminal gå med tap. Utredningen viser også at oljeomlasting har en negativ nåverdi før skatt på om lag 2,9 mrd. kr, selv om oljevolumet fra andre potensielle feltutbygginger i Barentshavet inkluderes.

Som jeg sa, er det en lang historie i denne saken, og i utgangspunktet var jeg forberedt på å gå igjennom den. Flere representanter har redegjort for denne historien.

Som jeg sa innledningsvis: Det er grunn til å være skuffet. Jeg har vært ordfører i min hjemkommune, Hadsel i Vesterålen, i åtte år. Jeg kjenner betydningen av selskap som ønsker å etablere virksomhet, og viktigheten det har for å bygge lokalsamfunn. Det er helt korrekt som det er sagt fra talerstolen, at det ble gitt noen lovnader, det ble gitt et bilde av en aktivitet som ikke blir slik i dag. Det synes jeg er veldig synd. Jeg kjenner på det, og jeg skjønner at det er skuffelse, jeg skjønner at det er irritasjon.

Jeg har bare lyst til å være tydelig. Det var noen som uttrykte denne forventningen om aktivitet, og de som uttrykte dette, har et ansvar.

Jeg registrerer at lisenshaver har signalisert at de ønsker å bygge opp en aktivitet som følge av aktiviteten ved Johan Castberg rundt den videregående skolen i Nordkapp. Det synes jeg er bra, det synes jeg er positivt, selv om det ikke bøter på den skuffelsen.

Med i historien om det prosjektet man feiret i sin tid, men som det ikke ble noe av, må vi også ha med oss at det har vært et oljeprisfall. Man har undersøkt anslaget som lå til grunn for denne utbyggingen, og funnet ut at anslaget i forhold til mengden olje ikke var det man trodde, noe som har forandret disse forutsetningene. Det tror jeg vi har noe å lære av, og det har definitivt også selskapene noe å lære av – hvordan man uttrykker forventninger, og hvordan man innfrir dem.

Jeg var ikke med til Veidnes og drakk champagne den gangen, men jeg kan si at denne saken berører meg så pass at jeg kommer til å ha problemer med å drikke champagne i ettertid.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:36:14]: Representanten Heggelund mener vi i SV skjuler vårt oljestandpunkt. Da tror jeg vi kan slå fast at representanten må ha fulgt usedvanlig dårlig med. Det er lett å være etterpåklok når man har fasiten, og når det gjelder oljeindustrien i Finnmark, er det kanskje særlig lett. For det vi ser med Johan Castberg-feltet nå, har vi sett før. Goliat-feltet er allerede utbygd, og heller ikke det har ilandføring.

Jeg har fulgt oljeindustriens planer i Finnmark i 15 år, og historien gjentar seg. Først går oljeselskapet ut med planer om ilandføring. Lokalt skåles det i champagne, og det spises kake, gjerne fasilitert av oljeindustrien. Så får oljeselskapet masse støtte og hurrarop for planene sine. Så går det noen år, og vips – planene om ilandføring legges bort. Og dette kan oljeselskapene gjøre uten frykt for konsekvenser, for selv om flere politikere har vært høye og mørke og sagt at oljen må på land, ellers blir den liggende, har man vært bemerkelsesverdig lite villig til faktisk å sette makt bak kravene.

Det samme gjentas her i salen: Man synes det er synd at denne oljen ikke kommer på land. Men da er det oppsiktsvekkende hvor servile politikerne her er overfor oljeindustrien. Hele Norges oljeindustri viser jo at man må styre oljen politisk. Hvis ikke politikerne siden 1970-tallet hadde stilt krav til de internasjonale oljeselskapene, ville de ha kommet hit, pumpet opp oljen vår og dratt, uten at vi hadde fått de fantastiske ringvirkningene som vi har fått. Equinor – eller Eni, for den saks skyld – har ikke noen egeninteresse av ilandføring eller lokale leverandører. De har sin egen bunnlinje å tenke på, ikke vertskommunens økonomi.

Da kan representantene her gjerne si fra denne talerstolen at det er synd at man ikke får ilandføring. Men man demonstrerer ikke noe annet enn sin egen maktesløshet.

Avslutningsvis: Det må være et gigantisk tankekors for partiene som så helhjertet støtter opp om disse utbyggingene, at både Goliat- og Johan Castberg-feltet er så marginale prosjekter i Barentshavet at en ilandføring velter lønnsomheten. Goliat-feltet er antageligvis allerede et tapsprosjekt totalt sett for den norske stat, og det skal bli spennende å se fasiten for Johan Castberg-feltet, som skal produsere olje i en tid da hele verden jobber for å gjøre seg uavhengig av nettopp fossil energi, og kostnadene for fornybar energi stuper.

Johan Sebastian Welhaven sa i sitt dikt «Republikanerne»:

«De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.

De havde Champagne, men rørte den ei.»

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:39:46]: Fredag den 13. har bestandig vært en ulykkesdag. Fredag 13. desember var en ulykkesdag for norsk olje- og petroleumsnæring. Mange har vært her oppe og sagt at de er skuffet over beslutningene fra selskapene som står bak Johan Castberg-feltet.

Jeg er ikke bare skuffet. Jeg er på godt nordnorsk fly forbanna – med all respekt. Når beslutningen fra Equinor, Vår Energi og Petoro er at de dropper ilandføringen av olje i Finnmark, er jeg bekymret. Man ser at det knyttes en del kostnader til prosjektet med nedskalert terminalkaianlegg på 3,6 mrd. kr. Det er nesten en dobling siden PUD-en ble lagt fram. Når man ene og alene nesten direkte knytter dem opp til de 50 årsverkene som skal være på terminalen, er jeg litt bekymret. Man kan kaste et blikk mot Hammerfest og se på de regionale ringvirkningene Melkøya har skapt utover dem som er direkte tilknyttet prosessanlegget.

Når man ser at kostnadene siden PUD-en ble lagt fram, er nærmest doblet fram til beslutningen ble tatt, dukker spørsmålene opp. Er det en bevisst konklusjon for å utelukke ilandføring? Flere har vært her oppe og sagt at de er skuffet. Ja, jeg er veldig skuffet, jeg er veldig forbanna. Avgjørelsene fra oljeselskapene vil få uheldige konsekvenser for arbeidsplasser og verdiskaping og ikke minst for innbyggerne i Finnmark og Nord-Norge. Her har folk hatt forventninger nettopp fordi selskapene har skapt disse forventningene.

Vi er nå inne i en tid der politisk motstand mot oljenæringen vokser kraftig, fra ytterste venstre, fra MDG, i Arbeiderpartiet og faktisk også i regjeringspartiet Høyre. Vi ser en økende kamp for å begrense Norges viktigste næring. Det er rett og slett ufattelig at disse oljeselskapene ikke ser den politiske gevinsten av å gjennomføre prosjektet med en ilandføring på tross av at kortsiktige økonomiske tap er involvert.

Dersom en oljeaktivitet i Barentshavet ikke gir de forventede ringvirkningene, vil motstanden mot oljeaktiviteten i nord eskalere. Det er sagt at denne beslutningen er viktigere enn noen gang. Vi feirer 50 år med petroleumsaktivitet i Norge. Beslutningen gjort av Equinor, Petoro og Vår Energi er nok kanskje å anse som første spikeren i kista for norsk petroleumsnæring med tanke på at de ikke har den samme legitimiteten og støtten i befolkningen.

Her har ikke selskapene bare holdt Nordkapp kommune for narr. De har holdt en hel landsdel for narr. Vi lever i en tid da oljearbeiderne opplever at de blir uglesett for sitt arbeid. Jeg tror ikke det vil bedre seg med beslutningen fra Equinor, Vår Energi og Petoro. Når man ser på kostnadene – hva er 3,6 mrd. kr i reduserte inntekter for AS Norge i Johan Castbergs driftstid målt opp mot de samfunnsmessige fordelene og ringvirkningene en ilandføring ville gitt?

Ragnhild H. Kaski (A) [14:44:32]: Fredag den 13. er kanskje en passende dag for dårlige nyheter og løftebrudd. Equinor valgte i hvert fall denne dagen for å forsøke å sette spikeren i ilandføringskisten én gang for alle. Oppslutningen om oljenæringen i nord har alltid vært knyttet til mulighetene for lokale ringvirkninger. For hvorfor skal vi stå igjen med risikoen utvinningen medfører, men stå helt uten aktivitet og uten arbeidsplasser?

Den lokale støtten til dette prosjektet har vært helt avgjørende for realiseringen av planene. Nå er det dessverre tydelig at den lokale støtten har bygd på lovnader som aldri vil bli oppfylt. For lovnader betyr lite, spretting av champagne betyr enda mindre.

Jeg kan forstå at mange har hatt et stort ønske om å få ringvirkninger, og et så stort ønske om å få ringvirkninger at man har trodd på Statoils fagre lovnader. Men selv om Statoil har byttet klær, vil ryktet henge ved dem i Nord-Norge.

Ordene som brukes i denne saken av lokale og sentrale politikere i Finnmark og av folk flest, er neppe godkjent ordbruk fra denne talerstolen, for man er mer enn bare skuffet, man er faktisk så sint som bare finnmarkinger som enda en gang er blitt ført bak lyset og ikke blir tilgodesett utviklingen som andre deler av landet har fått, kan bli. For konsekvensene av at det ikke blir ilandføring, er større enn at ministeren ikke lenger vil kunne nyte sin champagne. Det er ikke bare champagnen som har fått en bismak, det har oljen også. Men det kan ikke herske noen tvil om hva Arbeiderpartiet har ment og fremdeles mener om ilandføring på Veidnes, for Arbeiderpartiet har hele tiden jobbet for ilandføring og lokale ringvirkninger, og vi vil stemme for det i dag.

Så håper jeg også at regjeringen og regjeringspartienes representanter fra Finnmark, kan være like tydelige.

Lars Haltbrekken (SV) [14:47:18]: Vi i SV blir i debatten beskyldt av enkelte for å dekke over vårt primærstandpunkt i denne saken. Men da har man med respekt å melde ikke fulgt med på det innlegget jeg holdt, der jeg la stor vekt på den motstanden SV har hatt mot dette prosjektet.

Så sier representanten Halleland, som utenfor denne salen er kamerat Halleland, at det er merkelig at et parti som er imot prosjektet, fremmer forslag om ilandføring. Og ja, jeg er helt enig. Det er merkelig at et parti som er imot prosjektet, må ta det ansvaret som partiene som har stemt det igjennom, ikke har tatt, men som de burde ha tatt, for dem som må ta de største belastningene, den største risikoen for fiskerier og natur ved utbyggingen, og sørget for å stille klare krav til Equinor om at det skulle ilandføres, og at det skulle gi sysselsetting og ringvirkninger i Finnmark. Da må vi som er motstandere av prosjektet i utgangspunktet, ta dette ansvaret og fremme de forslagene som fremmes må.

Så håper jeg at stortingsflertallet gjennom denne saken og andre oljeutbygginger som vi har hatt i Barentshavet, ser det spillet man er utsatt for fra oljeselskapene. Jeg håper man ser at man gang på gang blir lovet gull og grønne skoger, men gang på gang forsvinner både gullet og de grønne skogene i form av sysselsetting og ringvirkninger lokalt.

Jeg håper at stortingsflertallet framover ikke lar seg lure av framtidige fagre løfter fra oljeindustrien, men at stortingsflertallet sammen med SV blir med på å sette grenser for oljeindustrien og si at nok er nok. Den grensen kan Stortinget sette neste år når vi skal behandle den bebudede meldingen fra regjeringen om forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:18:30]: For det første: Det var jo litt synd at statsråden hadde gått. Men jeg synes enda mer synd på ham som fra nå av synes det er veldig dårlig å drikke champagne. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han sa det. (Presidenten klubber.)

Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:19:08]: Hvis man skal være sint på noen, så er det ikke et oljeselskap man skal være sint på. Man må være sint på seg selv. Det er ministeren, sammen med resten av regjeringen, som bestemmer. Det er ikke oljeselskapene som bestemmer over oss – at vi bare sitter her og gjør det som oljeselskapene forlanger at vi skal gjøre.

For ganske mange år siden var jeg med på akkurat det samme som det som nå skjer i Nordkapp. Vi hadde en helt lik situasjon i Finnmark da Goliat skulle bygges ut. Akkurat det samme skjedde da. Man fant ut at det ikke var lønnsomhet nok i å ta oljen på land. Ordføreren i Hasvik, som for øvrig var meg, kjempet knallhardt for å få den i land. Vi gjorde det vi kunne – alt mulig – men da det kom til stykket, var det for lite lønnsomhet i prosjektet. Oljen måtte tas med bøyelast, og ingenting kom til kommunen som hadde kjempet så hardt for det. Akkurat det samme skjer nå, etter at Nordkapp har gjort en vanvittig jobb for å få dette til og innstilt seg på det. De har jobbet knallhardt for å få det til.

I tilfellet med Goliat var det snakk om 5 mrd. kr for å få det på land. Alle vet hvilke problemer det har vært med bøyeløsningen i Barentshavet.

Nordkapp videregående skole skulle få noen nye linjer. I den første kommunen kom det noen beredskapsgreier, et lite lager med én ansatt. Det kom vel noen andre greier også, men det var peanuts i forhold til det man kunne forvente. Det var snakk om at det skulle komme 40 arbeidsplasser til den lille kommunen. Det ville ha betydd enormt. Nedgangen i folketallet, bl.a., hadde blitt noe helt annet. Vi så for oss at en leverandørindustri skulle etablere seg. Dette var drømmer, – ja, selvsagt, men det er jo drømmer man lever for.

Til dette med beredskap: Flere har snakket om at det er noen som tar risiko. Ja, vi som har bygd hus rundt disse bøyene, vi tar risiko. Det er ikke noen andre som tar risiko. Men vi som bor i området, som har båter, og som drifter der, tar risiko.

Fiskeri er den viktigste næringen. Jeg har sagt – jeg sa det også da man begynte med Johan Castberg – at man skulle konsentrere seg om fiskeriene, for oljen kom aldri til å komme i land. Jaggu fikk jeg rett. Men det er ennå en mulighet. Hvis regjeringen vil, kan den sette foten ned og si: Nei, den skal på land. Vi er nødt til å få den på land.

Lovnader om gull og grønne skoger har vi fått nok av. Vi må tenke på havet og det som er rundt der. Når det gjelder beredskap osv., har det flere ganger vært snakk om at man skulle få godt nok utstyr. Jeg har fått med meg at man skal begynne med beredskap i Nordland. Per i dag finnes det ikke en beredskap som er god nok til å ta unna det som eventuelt kan skje ved en utblåsning.

Heldigvis er det flinke folk som jobber i denne næringen. Jeg har veldig sterk tro på dem, men jeg har ikke tro på regjeringen og statsråden, som her sier at han ikke kommer til å drikke mer champagne. Det var litt drøyt. For min del kan han drikke så mye champagne han bare vil, men man kan ikke komme til Nord-Norge og si det når man har mulighet til å få oljen på land. Det er det det handler om. Det er det håpet folk har for å få mer aktivitet.

Ketil Kjenseth (V) [15:24:36]: Denne debatten har for min del vært preget av at SV har fokusert på at oljeselskapene driver et spill. Det kan godt være at de lover mye og ikke leverer det vi skulle ønske, på land. Over lang tid har de jo heller ikke levert alt det vi ønsker oss når det gjelder kutt i utslipp, men jeg synes nok at SV driver et litt høyt spill her nå. For de vikler seg jo inn i å drive et spill selv når de fremmer et forslag, rett og slett, om å bruke mellom 2,9 og 3,6 mrd. kr, som ikke finnes. Det er ingen som har vist fram her i dag hvordan vi skal finne de pengene.

Det er jo en stor økonomisk risiko her, og det er den alle har forholdt seg til, at det er et marked som ikke virker. På en måte virker det jo, men det er her vi eventuelt skal inn og korrigere. Jeg skulle ønske at SV hadde snakket mer om klimarisiko. For det er en infrastruktur her som en legger til rette for, som en skal bruke flere milliarder på, og som faktisk krever et enormt mye større volum for at det skal forsvare seg økonomisk. Man legger jo ikke vekt på den utfordringen – selv om representantene Haltbrekken og Kaski sier at en skal verne Barentshavet nord, kanskje, i forvaltningsplanen neste år.

Men det er jo den debatten som kommer nå: Hvor mye infrastruktur? Hvor stor økonomisk risiko? Hvor mye skal vi legge til rette fra politisk side for å investere i en framtid som vi egentlig – i hvert fall SV og Venstre – ikke ønsker? En har brukt lite tid på den debatten.

Jeg synes ikke det forsvarer seg helt å trekke opp det spillet og det motivet som en gjør her. Særlig sett i lys av at vi for én sak siden hadde en litt større debatt om klima, framstår det litt pussig. Vi ser også et Arbeiderparti som vil ha større klimaambisjoner i klimadebatten, men som vil ha mer olje når vi diskuterer olje. Det er to hender som ikke går helt sammen her. Hvordan Arbeiderpartiet og SV skal finne sammen, er også en utfordring, men den skal vi ikke nødvendigvis ta her nå.

Det er særlig risikodelen av dette som virkelig er den store debatten når vi ser hvilke volumer som må til for å forsvare de infrastrukturutbyggingene, og også hvilke risikoer vi tar i Barentshavet, og hvilken beredskap vi må bygge opp. Jo lenger nord, jo større beredskap. Dette kommer til å koste mye penger, og jeg er i hvert fall glad for at jeg er medlem i et parti som aksepterer et marked. Med en halvert oljepris er det ikke lenger så mye å betale for – og det er ikke så mye politiske penger å bruke i dette.

Jeg er glad for at vi lander denne saken nå.

Lars Haltbrekken (SV) [15:28:14]: Representanten Kjenseth setter søkelys på noe helt essensielt i denne saken: klimarisiko og den økonomiske risikoen som Norge tar ved utbyggingen av Johan Castberg-feltet. Dette var også spørsmål som SV reiste under behandlingen av selve utbyggingssaken da vi hadde den til behandling her i Stortinget før sommeren i fjor.

Vi stemte imot utbyggingen. Venstre stemte for. Vi la også fram forslag om å få en klimarisikoanalyse av utbyggingen i lys av Parisavtalen. Dette stemte Venstre også imot, men jeg tolker signalene fra representanten Kjenseth som at partiet kanskje har kommet på bedre tanker etterpå.

Så er det ikke sånn at vi sier at man kanskjeskal verne Barentshavet nord mot oljevirksomhet; vi sier at det måvi gjøre, av hensyn til klimaet og sårbar natur.

Steinar Karlstrøm (A) [15:29:39]: Når man sitter på finnmarksbenken, er man nødt til å ta ordet i denne saken, for den har vekket sterke følelser, og mange har sett for seg stor industrisatsing også i Nord-Norge og Finnmark. Stort sett hele finnmarksbenken har vært oppe her og sagt det samme. Den eneste jeg savner her fra finnmarksbenken, er Høyres representant.

Det har vært et unisont krav om ilandføring i Finnmark. Denne salen støttet det i sitt vedtak da dette ble behandlet. Jeg vil bare anmode ministeren og regjeringen om å gjøre alt de kan for å få det felles ønsket på plass. Jeg tror det er en viktig sak for landsdelen, for Finnmark og for Nordkapp.

Espen Barth Eide (A) [15:31:10]: Jeg ønsker ikke å bruke mye tid på å forlenge en debatt som har vært god og grundig, men jeg vil likevel si helt på slutten at jeg tror det vi har hørt fra mange partier – ikke bare de tre partiene som har varslet at de støtter forslaget fra SV, men også flere av regjeringspartiene – er et veldig klart signal som jeg er trygg på at regjeringen og olje- og energiministeren tar med seg, men som jeg håper at også næringen og Equinor tar med seg.

Det vi kaller «license to operate», altså toleransen i samfunnet for en tross alt omstridt næring, nemlig oljenæringen, kommer ikke gratis, og man kan ikke lenger legge til grunn at dette går av seg selv, og at det blir som man selv vil i bransjen. Man er nødt til å opprettholde dette. Det har vært sagt av omtrent alle som har vært på talerstolen, fra opposisjon og posisjon, at det ble skapt veldig høye forventninger. De forventningene er ikke brutt. Jeg håper næringen tar med seg dette veldig tydelige signalet, som har vært uttrykt fra veldig mange på talerstolen i dag.

Jeg har lyst til å understreke, som en som ikke selv kommer fra Finnmark, at jeg har spesielt stor forståelse for at alle representantene som kommer fra Finnmark, og også de som sitter og følger med hjemmefra, tenker dette i et langt historisk lys. Det er faktisk sant at i Finnmark har man vært vant til at folk fra lenger sør i landet har kommet og forsynt seg av ressursene, men i liten grad etterlatt næringsliv og verdier der oppe. Det tror jeg vi alle sammen skal ta inn over oss. Dette er særlig sensitivt, og det er særlig sensitivt i en periode da disse spørsmålene blir mer omstridt i Norge. Det er tydelig uttrykt.

Noen av oss skal stemme for dette forslaget – mange andre har gitt uttrykk for forståelse for det. Det håper jeg man tar med seg videre på veien når vi skal inn i andre store debatter om oljenæringens framtid i Norge.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [15:33:15]: Det er litt uvanlig at man tar ordet i en sak som i utgangspunktet ikke ligger under ens konstitusjon, men jeg står her i dag som tidsvitne, all den tid jeg var med på «fylleturen» til Veidnes den gangen Statoil skulle fortelle om den fantastiske oljeterminalen. Jeg smakte på champagnen. Det er ikke sånn at jeg har fått avsmak på champagne, men jeg er helt enig med sistnevnte taler: Dette er en alvorlig sak for Equinor. Vi er nødt til å tenke omdømme. Det er det nå flere i den næringen som bør gjøre. Samtidig er jeg nødt til å ta ordet, for det kan ikke etterlates det inntrykket at oljenæringen ikke har betydd noe for Finnmark de siste 15 årene da vi har hatt den der.

Da de gikk i gang med Melkøya, anslo man den lokale verdiskapingen til å kunne være på rundt 500 mill. kr. Da man var ferdig, hadde man fått syv ganger det – mesteparten faktisk fra entreprenørene i Alta, som var framsynte og så sitt snitt til å få til lokalverdiskaping. Vi har et kunnskapsmiljø som er langt, langt over det vi hadde før. Den satsingen som varsles på Nordkapp maritime fagskole, er kjempeviktig – ikke bare primært for oljevern, men også for å utvikle kystflåten videre der oppe til å ta seg av andre ting enn bare det å fiske. Vi bygger kompetansemiljøer. Det er viktig. Hammerfest er en by som ikke er til å kjenne igjen etter man fikk satsingen for noen år siden, og ikke bare fordi det er to fine bygg og et ekstra hotell. Nei, gå inn og se på karakterene på ungdomsskolen i Hammerfest, se på gjennomføringsgraden i videregående skole for Hammerfest-ungdommen – rett og slett fordi det er spennende arbeidsplasser i lokalmiljøet. Den har mange positive sider ved seg, denne næringen, og så skal vi være strenge når selskapene selv ikke skjønner hvor viktig omdømmet for næringen er nå, i en tid da vi skal endre måten vi bruker energi på.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:36:38]: Me bør vel ikkje vere så mykje dårlegare i vår komité enn dei føregåande, sjølv om eg ikkje trur at debatten vil verte så lang her.

I det framlagde dokumentet frå forsvarsministeren er det til dels store summar som er lagde til, men det er særdeles lite opplyst i teksten om kva dei midlane skal gå til. Det er sagt at det skal gå til ammunisjon og klede, men det er tynt belagt til å vere ein så stor sum. Eg vil gjerne be om at forsvarsministeren gjer greie for kva som ligg i den forholdsvis, kanskje uventa, store påplussinga i nysalderinga, slik at Stortinget kan vere litt meir kjent med det før ein går til votering.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [15:37:56]: Det er et ønske jeg er glad for å få lov til å oppfylle. I Prop. 13 S legger Forsvarsdepartementet fram et budsjettforslag på 60,3 mrd. kr. I nysalderingen har budsjettet økt med 102,8 mill. kr sammenlignet med vedtatt budsjett. Økningen er utelukkende basert på økte inntekter som gir effekt på utgiftssiden. De økte inntektene er foreslått benyttet til å dekke prioriterte merbehov i forsvarssektoren, bl.a. økte utgifter som følge av økte valuta- og drivstoffpriser. Det er inngått en avtale mellom norske og amerikanske myndigheter om å selge fem C-130 Hercules transportfly for om lag 40 mill. kr. Flyene er solgt til det kanadiske selskapet Coulson Aviation, som skal bruke flyene til brannslukking i USA og Australia. Så i stedet for å måtte betale for å destruere flyene har Forsvarsdepartementet skaffet inntekter gjennom å selge dem – sågar til en god sak.

Det er videre omdisponert 146 mill. kr internt på forsvarsbudsjettet til å øke forsyningsberedskapen for ammunisjon i Forsvaret. Forsvaret har framforhandlet en strategisk langsiktig avtale om anskaffelse av ammunisjon fra en norsk leverandør til en redusert pris.

I etterkant av hevingen av KNM «Helge Ingstad» i februar 2019 har det påløpt merutgifter på totalt 43,5 mill. kr, bl.a. til nødreparasjoner, dokking av fartøy og opplag ved kai. Det er også satt av 19,2 mill. kr knyttet til etablering av en midlertidig leir på Skjold i Troms. Leiren er tenkt benyttet av nederlandske styrker som trener og øver i Norge.

Utover endringene i bevilgningene på postene vil jeg peke på at Forsvarsdepartementet foreslår at bestillingsfullmakten på Kap. 1720 Felleskapasiteter i Forsvaret Post 01 Driftsutgifter økes med 2,5 mrd. kr. Bakgrunnen for økningen er tredelt og er knyttet til følgende:

Forsvaret har inngått en ny langvarig kontrakt med Nammo AS om leveranse av ammunisjon. For å kunne ha nødvendig ammunisjon til beredskap foreslås derfor en økning av bestillingsfullmakten på 2,185 mrd. kr.

Videre trenger Forsvaret å gjøre større anskaffelser for å sikre at personlig bekledning og utrustning er tilgjengelig ved innrykk. Av den grunn foreslås det å øke bestillingsfullmakten på Kap. 1720 med 300 mill. kr.

Avslutningsvis har Forsvarets høgskole inngått kontrakter med eksterne skoler om leveranser av utdanning. Det foreslås derfor en ytterligere bestillingsfullmakt på 38 mill. kr.

Til sammen blir dette en økning på 2,523 mrd. kr, hvor Forsvaret kan inngå forpliktende avtaler for kommende år som legger til rette for effektiv drift og beredskap. Det er altså for å ha langsiktighet på en del av investeringen at vi bruker denne fullmakten.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:40:56]: Ettersom representanten tok med feil innlegg i stad og då måtte vere litt omtrentleg, sidan alle detaljane ikkje var så klare i hovudet som på papiret, måtte eg be om ordet igjen. Då eg snakka om ein stor og kraftig auke, var det sjølvsagt i bestillingsfullmaktene og ikkje i dei andre postane, som er meir innanfor det ein rimeleg kan forvente i eit budsjett.

Det er éin post til eg gjerne skulle bedt forsvarsministeren gi meg eit svar på. Det gjeld omdisponeringa på 19,2 mill. kr til etablering av ein leir på Skjold i Troms. Vi veit jo at det m.a. kjem nederlandske styrkar som skal trene og øve i Noreg, og det ville vore interessant å vite – i tillegg til omdisponeringane – kor stor kostnaden for å ta imot våre allierte vert totalt sett på Skjold.

Karin Andersen (SV) [15:42:39]: Nå har vi hatt en hel rekke omgjøringsproposisjoner fra regjeringen som har blitt behandlet på veldig ulik måte – fra kommunal- og forvaltningskomiteen, der flertallet ikke var villige til å være med og diskutere endringer, til energi- og miljøkomiteen, der mange var interessert i å være med og gjøre store endringer, og nå er vi på utenriks- og forsvarskomiteen.

SV har lagt et forslag på bordet også i dag, som handler om det som foregår nå i flyktningleirene i Hellas. I flere år har Norge bevilget penger til dette arbeidet gjennom EØS-midlene, og i flere år har Norge fått tilbake flere hundre millioner kroner som er bevilget til dette arbeidet, men som ikke er blitt brukt. Det er litt ulike grunner til det, men en hovedgrunn er at Hellas er pålagt restriksjoner, både fra EU og andre utlånsinstitusjoner, som hindrer dem i å ansette flere folk i offentlig sektor og begrenser muligheten til å bruke disse pengene.

Samtidig meldte Aegean Boat Report nå nylig at det har kommet 56 000 personer fra Tyrkia til de greske øyene bare i høst. Det er en økning på 84 pst. sammenlignet med i 2018. Bare i Moria-leiren på Lésvos, som er dimensjonert for 3 000, er nå 18 000 mennesker stuet sammen under helt uverdige kår.

VG skrev i forrige uke at disse leirene i Hellas er et rent «helvete». Det er lite mat, dårlige klær og ingen sko. Det er kulde, det er søppel, det er kloakk. Mange har ikke telt. De bor med plast over seg. Det er mange enslige mindreårige asylsøkere – ja, noen helt ned til 4–5 årsalderen – som er alene og blir overlatt til andre enslige mindreårige som skal ta vare på dem. De som er der, sier at det hver dag kommer nye livredde flyktninger dit.

Da mener SV at man skal ta de pengene som man får tilbake av EØS-midlene, og som er bevilget, og overføre dem til humanitær hjelp i flyktningleirene. I flyktningleirene er nå verken Røde Kors eller Flyktninghjelpen til stede. UNHCR er der og noen frivillige organisasjoner, både greske organisasjoner og den norske Dråpen i Havet, men det er nesten ingen andre som er til stede i de andre leirene. Det er rett og slett fordi situasjonen er så forferdelig der at de anser at de ikke klarer å gjøre arbeidet sitt. Derfor er det et skrikende behov for disse pengene, slik at folk i hvert fall kan ha klær på kroppen, mat og et telt over seg, slik at det kan være personell der som kan hjelpe dem med de mest elementære helseproblemene, og slik at barna kan få gå på skole. Det er nesten ingen av barna som har vært i leiren nå i måned etter måned, som har fått gå på skole.

Akkurat nå er det møte i Genève, der FNs globale flyktningforum diskuterer hvordan de skal kunne lette byrden for land som tar imot mange flyktninger. Norge er der. FNs høykommissær for flyktninger sier at asylinstituttet er under angrep. Det synspunktet deler jeg. Det er under angrep her, og det er under angrep mange steder. Det vil bli verre hvis ikke Norge bidrar mer til de landene som tar en uforholdsmessig stor andel. Norge et av de landene som i tillegg til å bidra til å stenge grensene sier nei til å ta imot asylsøkere derfra og bruker Dublin-avtalen til å returnere dem som er kommet til Norge med et gresk stempel i passet.

Jeg håper nå at Stortinget kan se på disse forslagene som SV har fremmet. Dette er altså penger som er til overs. De er bevilget som EØS-midler, og de kan gå til bistand til flyktningarbeidet i Hellas. Men vi har også laget en liten åpning i forslaget for at de kan brukes til andre akutte situasjoner.

Det vi vet, er at en del flyktninger har tatt seg over fra Hellas – fordi situasjonen der er forferdelig – til Bosnia. I Bosnia er det vel om mulig enda mindre hjelpeapparat. Vi ønsker å gi regjeringen muligheten til å bruke disse overskuddsmidlene nå før jul, men også slik at de kan bruke dem til neste år – disse budsjettpostene kan overføres – for å lette situasjonen, både for et land i Europa som er under sterkt press, og for å lette den humanitære katastrofen som pågår på europeisk jord nå. Dessverre har både regjeringen og stortingsflertallet hittil vendt det blinde øyet til. Nå får stortingsflertallet en mulighet til dette.

Avstemningen skal ikke skje i dag. Den skal skje på torsdag. Derfor anmoder jeg partigruppene om å tenke seg om og være med nå og rekke ut en hånd til noen av dem som har mistet alt – som står igjen uten noen ting – og til et land i Europa som er i en situasjon som jeg tror nesten ingen av oss kan tenke seg, med økonomiske problemer og et enormt ansvar for en enormt stor asylsøkermengde og en stor mengde flyktninger.

Da tar jeg opp forslagene fra SV, som er to løse forslag som er omdelt i dag.

Helge Orten (H) [15:50:44] (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først få lov til bare å takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Det har vært relativt korte tidsfrister. Jeg regner med at de fleste vil sette pris på en kort debatt, så jeg skal prøve å gjøre mitt ytterste for ikke å forlenge den, men kun kommentere et par forhold. Tilrådingen fremmes for øvrig av en samlet komité.

De største endringene er knyttet til belønningsordningen for bedre kollektivtransport i byområdene, særlig tilskudd til store kollektivprosjekter. Kostnadene reduseres som en konsekvens av at det er forsinket framdrift i reforhandling og inngåelse av nye byvekstavtaler, men det er selvfølgelig tilstrekkelig med midler til å følge opp forpliktelsene for 2019. Disse postene er for øvrig også godt fulgt opp i statsbudsjettet for 2020.

Det er videre positivt at Samferdselsdepartementet nå legger til rette for kjøp av 30 nye lokaltog, type 77, som skal erstatte dagens type 69. Dette vil gi en betydelig kapasitetsøkning, siden de nye togsettene vil ha en kapasitet på opptil 850 passasjerer, sammenlignet med dagens 570 passasjerer.

Det legges også opp til en opsjon på ytterligere 170 lokaltog, og flertallets vurdering er at denne opsjonen gir den nødvendige fleksibiliteten i årene som kommer, til å øke kapasiteten ytterligere om det ligger til rette for det.

Opposisjonen fremmer for øvrig et forslag knyttet til vedlikehold av veidekke, som strengt tatt ikke har sammenheng med Prop. 23 S for 2019–2020 og statsbudsjettet for 2019, men gjelder statsbudsjettet for 2020. Det er grunn til å merke seg at vedlikeholdsposten er økt betydelig under denne regjeringa, noe som har resultert i at andelen riksvei med tilfredsstillende veidekke har økt, og at vedlikeholdsetterslepet er betydelig redusert.

Jeg vil avslutningsvis understreke viktigheten av at denne satsingen videreføres i de kommende budsjettene, og at det legges opp til en så god forutsigbarhet for bransjen som mulig.

Sverre Myrli (A) [15:52:47]: Da vil jeg benytte anledningen til å fremme de to mindretallsforslagene som framkommer av innstillingen.

For øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske komiteens medlemmer og samferdselsministeren en riktig god jul. Så kan jeg ta med justisministeren og presidenten i samme runden.

Det var mitt bidrag i denne debatten.

Siv Mossleth (Sp) [15:53:35]: Jeg skulle ønske jeg kunne ha sluttet meg til representanten Myrlis ord om en god jul og så ikke sagt noe mer, men situasjonen er slik at jeg må sette søkelyset på en sak til. Det gjelder nedprioriteringen av kysten.

Vi ser nok et eksempel i dag når Post 60 Tilskot til fiskerihamneanlegg reduseres med 4,4 mill. kr. Det beløpet synes lite, men det er faktisk et kutt på 10 pst. Det er beklagelig at disse pengene ikke ble oppbrukt, når vi vet at etterslepet på eksempelvis fiskerihavner er stort. Det blir ekstra tydelig når flere fylkeskommuner ikke vil inngå avtale med staten om overtakelse av fiskerihavnene på grunn av manglende finansiering.

Kystforvaltningens andel av samferdselsbudsjettet er veldig lav, bare 3,82 pst. Etterslepet er på ca. 30 pst. av tiltakene som ligger inne i første periode av NTP.

Mange aktører langs kysten er skuffet over at kystkapitlet ikke blir prioritert høyere. Det er lett å skjønne, for måloppnåelsen er dårlig, spesielt når det gjelder vei.

Havner og farleder er kjempeviktige og må utnyttes godt i næringssammenheng og for å flytte gods fra vei til sjø. Dette er en så viktig sak at jeg syntes jeg måtte nevne den i dag, helt på tampen av året.

Jeg hadde ønsket at statsråden i sitt innlegg tok tak i dette og forklarte hvordan han kan godta en så stemoderlig behandling av det som NHO kaller gullkysten. Hvordan kan det ha seg at selv om kystforvaltningen bare har 3,8 pst. av NTP, blir ikke den lille satsingen oppfylt?

Hvis statsråden svarer på dette under innlegget sitt, slipper han kanskje replikker i dag.

Jon Gunnes (V) [15:56:35]: Jeg hadde selvfølgelig tenkt å referere fra hele togturen fra Stavanger til Oslo på søndag, for det var Go-Ahead som kjørte på den strekningen – for første gang. For å si det slik: Det gikk bra! Det gjorde det dessverre ikke med 104 andre avganger, som Vy hadde ansvaret for. Det beklager jeg sterkt. Man har nå fått et nytt ruteopplegg som ser veldig bra ut, ved at det er mange flere togavganger, og da håper vi at togene går når de skal gå, når Vy får skikk på logistikken sin.

Så til to saker som jeg gjerne vil nevne, og som jeg synes er veldig gledelig med denne tilleggsproposisjonen. Det er selvfølgelig belønningsordningene. Vi ser at det er framdrift i de fleste av byene som allerede har bymiljøavtaler, som nå blir byvekstavtaler. Jeg er veldig spent på hva kontaktutvalget i Trondheim, i Trøndelag, gjør i dag når det gjelder miljøpakken. Det er i dag de mest sannsynlig – jeg håper i hvert fall det – sier ja takk til det nye tillegget: en økning til 66 pst. og et bedre tilbud for å dekke behovet for kollektivtrafikk i Trondheim og omegn.

Det er også veldig gledelig at vi nå har bestilt 30 nye togsett. Det er i tillegg opsjon på 170 togsett. Med de ambisjonene som Venstre har for jernbanen, har jeg et godt håp om at alle disse bestillingene blir satt ut i livet etter hvert som linjekapasiteten er god nok og passasjertallet øker.

Statsråd Jon Georg Dale [15:58:57]: Også eg skal forsøke å bidra til å gjere debatten kort. Det hadde vore freistande å seie at det siste innlegget frå representanten Myrli var det beste innlegget eg har høyrt frå han i løpet av det året vi har hatt debattar her. Eg skal naturlegvis la vere å seie det, ettersom det snart er jul.

Eg er også glad for at komiteen i stort sluttar seg til dei vurderingane som er gjorde frå vår side.

Til representanten Mossleth, som lurer på kva det er som gjer at vi har ei teknisk budsjettendring på kystområdet: Det er fordi det er nettopp det vi har – ei teknisk budsjettendring som gjer at vi tilpassar oss kravet om realistisk budsjettering. Så vil eg berre igjen minne Senterpartiet om at vi i 2019 opna for at kommunane kunne forskottere 0,5 mrd. kr til fiskerihamnene, for at vi skal kome raskare i gang med utbygginga av dei enn det som er lagt til grunn i NTP. I den samanhengen vert den tekniske budsjettendringa for å ivareta realistisk budsjettering relativt bagatellmessig.