Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
5 minutter til
hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
De som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, få en taletid på
inntil 3 minutter.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:04:18 ] (ordførar for saka):
Eg vil takke komiteen for samarbeidet og innstillinga som ligg føre.
Ved behandlinga
av jordbruksmeldinga i førre periode gjekk eit samla storting inn
for at ein skulle auke sjølvforsyningsgraden i Noreg. Det betyr,
utan at ein har talfesta det på nokon måte, at eit reint fleirtal
på Stortinget vedtok at ein skal trappe han opp.
Utviklinga dei
siste åra er negativ. Utviklinga går mot ein lågare sjølvforsyningsgrad
i Noreg enn vi har hatt tidlegare år, og ho ser ikkje ut til å snu.
Vi blir meir avhengige av import av varer, anten det er reine matvarer
eller fôringrediensar. Vi har altså ein jordbrukspolitikk som undergrev
målsetjinga som Stortinget har sett.
I representantforslaget
fekk Stortinget moglegheit til å konkretisere kva ein la i grad
av sjølvforsyning. Da valde regjeringspartia å ikkje talfeste det,
ikkje seie noko om kva for retning dei ønskte, mens ein samla opposisjon
gjekk inn for at målsetjinga om 50 pst. sjølvforsyningsgrad i 2026
er ei naturleg målsetjing, om ho skal bety noko. Det andre forslaget,
som kanskje er det viktigaste, er forslaget om at ein skal ha ein
opptrappingsplan for ein enda større grad av sjølvforsyning på sikt.
Regjeringspartia
kan sjølve forklare kvifor dei ikkje ønskjer å konkretisere dette,
og kvifor dei støttar seg på ein politikk som i realiteten reduserer
sjølvforsyningsgraden og gjer oss meir avhengige av import.
I perspektivet
til SV er dette eit avgjerande viktig forslag. For det første handlar
det om sikkerheit – om matsikkerheit. I den verda vi ser no, går
utarminga av jord globalt raskare enn vi tidlegare har trudd. Globalt
blir jorda meir utpint. Berekningar frå FN viser at rundt 50 pst.
av produktiv jord globalt er så utpint eller utarma at ein ikkje
kan få den utkoma av jorda som ein har fått tidlegare.
For første gong
uttaler også kornorganisasjonen i FN at ein estimerer ein nedgang
i produksjonen av korn framover – for første gong. Verken pesticid,
ulike sprøytestoff eller ny teknologi klarer no å stoppe den negative utviklinga
ein ser på landjorda. Vi går altså inn i ei tid der tilgang på mat
og matingrediensar faktisk går ned. At Noreg da skal møte ei sånn
utvikling med å gjere oss enda meir avhengige av import, er sjølvsagt
ei farleg utvikling. I eit reint sikkerheitsperspektiv er det einaste riktige
for Noreg å auke sjølvforsyningsgraden og leggje strategiar for
det.
I eit anna perspektiv
ser vi at vi i dag beslaglegg nesten like store areal i utlandet
for å forsyne vårt eige jordbruk, som det vi bruker av jord i Noreg
i dag. I mitt fylke har det sidan slutten av 1950-talet vore ein
reduksjon i bruk av produktiv jord på over 40 pst. Vi byggjer altså
ned produktiv bruk av areal i Noreg i dag, samtidig som vi gjer
oss meir avhengige av bruk av jord i andre land.
Viss den båten
som hentar soya frå Brasil, han som kvar veke kjem med veldig mange
tusen tonn soya til Noreg, av ulike grunnar sluttar å kome til Noreg
– på grunn av krise på den sørlege halvkula eller fordi Brasil ønskjer
å bruke desse ressursane på anna vis – da ligg vi dårleg an. Noreg
er eit av dei landa i vår del av verda som har den lågaste sjølvforsyningsgraden
av absolutt alle.
Difor er det ganske
overraskande at regjeringspartia vel å møte den situasjonen vi ser
globalt, med å fortsetje som før. Det er ganske uansvarleg, og eg
håper at debatten i dag i alle fall kan få fram ein argumentasjon
om kva utvikling dei ønskjer å ha i jordbruket.
Presidenten: Ønsker
representanten Knag Fylkesnes å ta opp forslag?
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:09:20 ] : Det stemmer. Takk,
president.
Presidenten: Da
har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp de forslagene
SV er en del av.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:09:42 ] : Det er en veldig optimistisk
dag i dag, for det som nå ligger til behandling i Stortinget, spesielt
med tre tydelige rød-grønne forslag, vitner om at det kommer til
å bli en ny vår for matpolitikken i Norge. Det er en retning for
en bedre balanse på en rekke områder. La meg innledningsvis spesielt
nevne tre. Det handler om en bedre kurs for sikkerheten til folk
i landet vårt, det handler om at vi skal ha en matproduksjon som
ivaretar det biologiske mangfoldet vårt, i hele Norge, og det handler selvfølgelig
om at vi skal sørge for en kurs for matpolitikken vår som gir håp
om arbeidsplasser i hele landet.
Vi tar sikkerheten
først, for det er avgjørende for tankegangen i de rød-grønne forslagene
som vi nå skal behandle. Forsvarets forskningsinstitutt har i den
senere tid engasjert seg sterkt i spørsmål om sikkerhet og beredskap,
og i en av de nyere rapportene kommer Forsvarets forskningsinstitutt
med en klar beskjed til oss som folkevalgte. Rapporten heter Matsikkerhet
i et klimaperspektiv. Det Forsvarets forskningsinstitutt har gjort, er
å gå inn i den utviklingen som vi har sett i verden siden 2000-tallet.
Konklusjonen er entydig og klar: Det har vært flere tilfeller av
markant prisstigning på de sentrale matvarene som sørger for mat
til verdens befolkning, og det er matvarer som ris, hvete, mais
og soya. Grunnen til at det er så viktig i tiden vi nå går inn i,
er ifølge Forsvarets forskningsinstitutt at matvarer også kan bli
en strategisk handelsvare. Det er ikke lenger bare snakk om handel,
men det er også snakk om å koble matvarer opp mot militære og strategiske
interesser i de ulike landene.
Når en befolkning
står i fare for å miste tilgangen til nok mat, kan det skape både
destabilisering av samfunn og en enorm frustrasjon. En av de bakenforliggende
årsakene til opptøyene som vi har sett i Midtøsten de senere årene,
handler bl.a. om tilgangen på mat. Under de første demonstrasjonene
i det som ble kalt den arabiske våren, hadde folk med seg brød ut
på gata for å markere frykten for økte brødpriser, og det var som
en følge av bl.a. sviktende avlinger i området rundt Ukraina, som
er et av de få landene i verden som eksporterer korn i stor grad.
Det samme peker regjeringens eget klimarisikoutvalg på og sier at
det kan bli knapphet på vesentlige varer som følge av et mer uforutsigbart
klima.
Så erkjennelsen
er klar: Det er ikke mulig å skape trygghet og et stabilt samfunn
hvis man bare har kuler, men ikke har mat. Det har også vi i Norge
blitt tydelig utsatt for. Norge er et av de landene i verden som
ligger særskilt sårbart til, med tanke på at vi kan bli avskåret
fra handel gjennom sjøveien. Det skjedde under første verdenskrig,
og det skjedde under Napoleonskrigene, som var årsaken til diktet
om Terje Vigen, som Henrik Ibsen skrev.
Det tredelte forslaget
i dag er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for at har med seg et
punkt som vi har jobbet med nå i denne stortingsperioden. Våren
2018 la vi fram vår opptrappingsplan for trygg matproduksjon på
norske ressurser, og det er det nå rød-grønn enighet om at vi skal
gjennomføre. Det er også enighet om at vi skal få en ordentlig risiko-
og sårbarhetsanalyse som tar opp i seg nettopp de elementene som
jeg nå har redegjort for, om utviklingen i verden med tanke på en
stadig mer presset matsikkerhet. Og det er enighet om å sette et
styringsmål, som er det viktige for oss, om at jordbrukspolitikken
nå skal gå i den retningen som vi nå skisserer, sånn at vi gjennom
store og små tiltak kan sørge for at vi får en bedre og mer balansert
og bærekraftig utvikling.
Alt i alt er dette
en veldig optimistisk dag, og den markerer et skille og bærer bud
om en fornyet og forsterket jordbrukspolitikk og en ny vår for arbeidsplasser
i hele landet vårt.
Margunn Ebbesen (H) [10:15:04 ] : Representantene fra Senterpartiet
tar i dette representantforslaget opp det forhold at de mener norsk
selvforsyning av jordbruksmat skal økes til minst 50 pst. innen
2026.
Høyre i regjering
jobber for å legge til rette for at det norske jordbruket produserer
så mye som mulig av maten norske forbrukere etterspør, innenfor
de naturgitte rammene vi har, og ikke minst innenfor de gitte handelspolitiske
rammene som til enhver tid gjelder.
Når det gjelder
selvforsyningsgrad av jordbruksmat, er det mange forhold vi må ha
med i betraktningen. Det er store samfunnsmessige endringer i hvordan
forbrukeren forholder seg til mat. Befolkningsutviklingen og måten
forbrukerne setter sammen sitt kosthold på, vil ha stor betydning
for produksjonsmulighetene og selvforsyningsgraden. Rapporter viser
også at andelen av både kjøtt og potet som vi spiser, går ned. Dette
er trender som vi alle, både vi som forbrukere, politikere og de som
produserer landbruksprodukter, må ta inn over oss. I Norge har vi
gjennomgående høy selvforsyningsgrad for husdyrprodukter og lavere
selvforsyningsgrad for energirike plantevekster til mat. Vi er selvforsynte med
grovfôr, som inneholder mye protein.
Vi har en situasjon
med redusert melkeproduksjon på grunn av avviklingen av eksportsubsidier
og den tidligere omtalte dreiningen i kostholdet, hvor spesielt
de unge og våre nye landsmenn og -kvinner spiser mindre kjøtt og
poteter. Markedet for husdyrprodukter, som norsk jordbruk har gode
muligheter til å produsere, blir mindre. Videre ser vi at markedet
for plantekost vil øke og potensielt kan bidra til å redusere selvforsyningsgraden.
Å ha som målsetting
å øke selvforsyningsgraden basert på jordbruksmat er vel og bra.
Men å koble dette i en beredskapskontekst mener jeg blir feil. Å
antyde at høy selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr, øker
forsyningssikkerheten for den norske befolkningen, blir et for enkelt
bilde. Det foreligger flere rapporter som Landbruks- og matdepartementet
har fått utarbeidet de siste årene, som viser at norsk matsikkerhet
er god. Det vi må ha med oss, er at klimaendringene kan føre til
forverrede vekstforhold, som igjen kan medføre både økt prisnivå
og større prisrisiko. Dette følger norske myndigheter tett opp.
Men Norge er en
del av verden, og skulle det oppstå en situasjon med svikt i muligheten
for import av fôr, vil nok også mulighetene for å importere alle
de andre innsatsfaktorene som jordbruket er avhengig av å importere,
rammes. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som er opptatt
av å ha stabile og gode handelsforhold med våre handelspartnere
i Europa og i andre deler av verden.
Gjennom de siste
jordbruksoppgjørene er det lagt opp til at kanaliseringspolitikken
skal utnyttes best mulig. Det betyr at virkemiddelbruken gjennom
jordbruksoppgjørene er viktig. Dette handler om arbeidsdelingen for
bruken av jordbruksarealene. Derfor ble tilskudd til produksjon
av gras i kornområdene redusert, og utmarksbeitetilskudd ble styrket.
Vi har da fått en styrking av økonomien til kornbøndene, slik at
det nå dyrkes korn på arealer som er godt egnet til dette. Så jobbes
det med ulike prosjekter ute i næringen for å bedre grovfôrproduksjon
og øke kvaliteten på fôret. Dette er viktige bidrag som det er interessant
å følge med på.
Representantene
tar i representantforslaget opp temaet om selvforsyningsgrad når
det gjelder jordbruksmat. Dette er selvfølgelig viktig, men når
det gjelder den totale selvforsyningsgraden, bør også det vi produserer eller
henter opp fra havet, vurderes tatt med.
Geir Pollestad (Sp) [10:19:13 ] (leiar i komiteen): Det er
einigheit om å auka sjølvforsyningsgraden. Det er bra. Men det er
behov for å konkretisera, og det er behov for å setja mål.
Kvifor er sjølvforsyningsgraden
viktig? Jo, han er viktig fordi me må bruka ressursane me har i
landet vårt. Me må styrkja både den nasjonale og den globale matproduksjonen.
Sjølvforsyningsgraden er viktig for beredskapen, han er viktig for
distriktspolitikken, og han er viktig for busetjing og verdiskaping
i heile landet. Det handlar òg om å sikra norske forbrukarar nok
trygg og rein mat.
I media fokuserer
ein ofte på at me er i ein overskotssituasjon når det gjeld norsk
mat. Det er ikkje sant. Problemet er at me har ein overimport av
mat til Noreg. Det er behov for å styrkja den nasjonale matproduksjonen,
og det må skje med grunnlag i norske ressursar.
Forslaget som
er lagt fram, vil ha konsekvensar for måten ein utformar landbrukspolitikken
på. Det må gjennomførast tiltak for å nå eit slikt mål. Eg kan nemna mange.
Sterkare jordvern er eitt naturleg tiltak. Det er behov for å styrkja
importvernet. Eit eksempel er jo brexit – når den marknaden som
EU har å tilby oss, vert mindre, bør det me betalar til EU i form
av kvotar til å selja mat til Noreg, verta redusert tilsvarande
den markanden som fell vekk. Det er behov for å auka kornareala
i Noreg, og det er behov for å auka kornproduksjonen i Noreg. Viss
me skal nå målet, må me òg bruka beiteareala våre betre, og me har
ikkje råd til å la område der det er mogleg å produsera mat, liggja
brakke.
Eg meiner òg at
eit mål om auka sjølvforsyning må få betyding for utforminga av
regelverket. Me må ikkje innføra reglar som innskrenkar moglegheita
til å produsera mat. Eit eksempel er nye EU-reglar når det gjeld matproduksjon
i veksthus som skal verta kvalifisert som økologisk produksjon.
Der er det nye reglar på gang som eg fryktar at vil gå ut over den
norske produksjonen av økologiske produkt.
Eit sentralt spørsmål
her er tilgangen til protein. Me treng å utvikla nye proteinkjelder
som kan erstatta soya. Eg skal ikkje gå djupt inn i det, men eg
meiner at me må ta ein diskusjon om det faglege grunnlaget for å
nekta bruk av kjøtbeinmjøl i kraftfôr. Det er ein diskusjon som ein
ikkje har hatt på 20 år. Er det framleis eit fagleg grunnlag for
det? Er det betre enn alternativet?
Det er eit stort
engasjement i Senterpartiet for å styrkja norsk jordbruk og auka
sjølvforsyningsgraden. Det trur eg talarlista i denne saka vil visa,
og me vil koma tilbake til ei rekkje ulike sider ved det.
Representanten
Ebbesen viste i innlegget sitt til ei rekkje rapportar som har vorte
utarbeida. Dei rapportane har ei stor svakheit, og det er at dei
legg til grunn at same kva som skjer i verda, anten det gjeld klima
eller krig, vil handelen gå sin gang. Senterpartiet meiner at når
me skal planleggja beredskap, kan me ikkje leggja statlege planføresetnader
til grunn og tru at dei vil verta respekterte same kva som måtte
skje.
Ein sa òg at Noreg
er ein del av verda. Det er det vanskeleg å vera ueinig i. Noreg
må ta sitt globale ansvar gjennom å styrkja norsk matproduksjon,
og det målet me set i dette representantforslaget, vil vera eit
viktig verkemiddel. Me får ikkje med regjeringa på dette, men det
er svært gledeleg at opposisjonen står samla bak forslaga frå Senterpartiet.
Steinar Reiten (KrF) [10:24:26 ] : Det er positivt at Senterpartiet
med dette representantforslaget igjen setter fokus på et av de viktigste
temaene i norsk landbrukspolitikk.
Arbeidet med å
øke selvforsyningsgraden gjennom matproduksjon med grunnlag i norske
ressurser pågår kontinuerlig, og det er bred tverrpolitisk enighet
om at det er et av de mest sentrale målene for landbrukspolitikken.
Det ble slått fast av en samlet næringskomité da Meld. St. 11 for
2016–2017, Endring og utvikling – en fremtidsrettet jordbruksproduksjon,
ble behandlet våren 2017.
Det er også en
samlet næringskomité som i innstillingen til denne saken understreker
viktigheten av å forsterke arbeidet med å øke selvforsyningsgraden
av norske jordbruksvarer basert på norske ressurser. I en verden
med stadig økende usikkerhet er det viktig for både matsikkerhet
og beredskap. Vi registrerer likevel at opposisjonspartiene benytter
denne anledningen til å prøve å skape et inntrykk av at de i fellesskap
markerer starten på en ny giv i landbrukspolitikken, og det stemmer selvsagt
ikke. Regjeringen har som et prioritert mål å arbeide for økt selvforsyningsgrad
for norske jordbruksmatvarer basert på norske ressurser, og det
arbeidet pågår kontinuerlig.
Da Meld. St. 11 for
2016–2017 ble behandlet våren 2017, sluttet Kristelig Folkeparti
seg til prinsippet om at selvforsyningsgraden korrigert for import
av fôr bør legges til grunn som resultatmål for norsk matproduksjon på
norske ressurser. Det er fordi denne definisjonen best fanger opp
formålet med at matproduksjonen skal skje med grunnlag i norske
ressurser og sikre økt selvforsyningsgrad.
Spørsmålet om
hvilke indikatorer som skal legges til grunn for å definere selvforsyningsgraden,
er likevel ikke avgjørende i denne sammenhengen. Det er relativt enkelt
å regne ut selvforsyningsgraden, både med og uten korrigering for
import av fôr, slik at statusen til enhver tid vil være kjent.
Flertallet i komiteen,
bestående av regjeringspartiene, viser likevel til at hvis selvforsyningsgraden
– med eller uten korreksjon for import av fôr – blir satt inn i
en sikkerhets- og beredskapsmessig kontekst, slik forslagsstillerne
gjør, er det uansett ikke en egnet resultatindikator for matberedskapen.
Den forteller ingenting om mulighetene for endringer i produksjon
og forbruk i en gitt krisesituasjon. Arbeidet for å opprettholde
stabile handelsforhold er viktig ikke bare for matberedskapen, men
også for jordbrukets produksjonsevne.
Hvis det skulle
oppstå begrensninger i muligheten til å importere fôr, må det antas
at det også vil være begrensninger i muligheten til å importere
alle de andre innsatsfaktorene som jordbruket er avhengig av. Derfor mener
flertallet at det ikke er grunnlag for å gi noen av beregningene
særskilt status som resultatindikator i jordbrukspolitikken.
Det er også slik
at et mål om å nå en selvforsyningsgrad på minst 50 pst. for norske
jordbruksmatvarer, korrigert for fôrimport, vil ha store konsekvenser
for norsk landbruk, uansett hvilken tidsfrist en setter. Det gjelder ikke
minst inntjeningsevnen for melkeprodusenter. Det forholder seg nemlig
slik at norsk landbruk i dag er avhengig av å importere proteinholdige
fôrråvarer til kraftfôrproduksjon, og det er i realiteten ikke mulig
å erstatte denne importen med produksjon av proteinrike planter
på norsk jordbruksareal uten at det går ut over den samlede kornproduksjonen.
Det er bred tverrpolitisk
enighet blant partiene på Stortinget om å arbeide for en bedre utnyttelse
av beiteressursene gjennom en styrking av kanaliseringspolitikken
og tilskuddsordninger som skal stimulere til økt beiting.
Å tro at gress
som proteinkilde kan erstatte proteinrike fôrråvarer som soyaen
vi importerer, er likevel en feilslutning. Det blir bl.a. grundig
dokumentert i en rapport fra Nibio, som ble omtalt i Nationen den 9. desember
i år. Der blir det slått fast at norske melkeprodusenter, særlig
i Nord-Norge, vil få en dramatisk svikt i inntekten ved redusert
bruk av kraftfôr. Hvis kraftfôrandelen i fôret blir redusert til
10 pst., vil avdråtten per ku gå ned fra 7 900 liter i snitt i dag
til knapt 4 400 liter. Ved fullt ut gressbasert fôring vil avdråtten
bli ytterligere redusert til 3 700 liter per ku, altså mer enn en
halvering av dagens nivå. Nibio-rapporten slår fast at selv om en
legger inn reduserte kraftfôrkostnader i kalkylene, vil det på langt
nær veie opp for nedgangen i melkeinntektene på grunn av lavere
avdrått.
Alle partier i
denne salen er enige om at det er et viktig landbrukspolitisk mål
å øke selvforsyningsgraden av jordbruksmatvarer basert på norske
ressurser. Regjeringen arbeider kontinuerlig for økt selvforsyning.
Min oppfordring til forslagsstillerne vil nok være å gå en runde
med seg selv og tenke på om det er litt prematurt å sette ambisiøse,
tidfestede mål der konsekvensene, særlig for norske melkeprodusenter,
ikke ser ut til å være tilstrekkelig hensyntatt. Det tror vi per
nå ikke er den rette veien å gå.
Terje Breivik (V) [10:29:34 ] : Landbrukspolitikken til Venstre
har som utgangspunkt at me skal forvalta dei nasjonale ressursane
våre, skapa verdiar av dei og sørgja for ei størst mogleg sjølvforsyning
og mattryggleik. Me skal auka matproduksjonen i takt med folketalsveksten.
Landbruket er
ei biologisk næring som vert driven i eit svært langsiktig perspektiv
og treng langsiktige, stabile rammevilkår. Størst mogleg sjølvforsyning
får me ved å utnytta dei ressursane me har. Det skal vera eit levande
landbruk over heile landet. Dyrka og dyrkbar mark skal vernast,
og gras- og beiteressursane skal nyttast.
Me må ha grunneigarar
og bønder med kompetanse og moglegheiter og avgrensingar til naturen
og den enkelte garden. Bonden må sjå seg tent med å gjera jobben
i eit langsiktig perspektiv på tvers av generasjonane.
Skal me klara
å nå måla om auka sjølvforsyningsgrad, som eit samla storting står
bak, er me nøydde til å ta jordbruksareal i heile landet i bruk.
Dei beste jordbruksareala må nyttast til grønt og matkorn, som går
direkte til mat til folk og fôr til dyr.
Storstilt import
av dyrefôr frå land med matmangel og land som høgg regnskog for
å produsera soya til eksport, er ikkje berekraftig. Me må auka lokale
innsatsfaktorar til fôrproduksjonen i landbruket, både av omsyn
til klimaet, miljøet og sjølvsagt for eiga sjølvforsyning. Heldigvis
skjer det mykje spennande arbeid innanfor dette feltet med m.a.
Foods of Norway som ein viktig aktør.
Planteproduksjonen
er sjølve grunnlaget for all jordbruksproduksjon. Anten produksjonen
går til menneskemat eller dyrefôr, er det det samla jordbruksarealet
som avgjer det reelle potensialet for matproduksjonen.
Jordbruksarealet
har gått tilbake. Talet på gardsbruk har gått ned, og importen av
protein har auka. Og sjølv om nedgangen i talet på bruk er redusert,
og det skjer mykje spennande innanfor forsking og utvikling på fôrressursar,
er utviklinga bekymringsfull.
Matproduksjonen
vil alltid føra til utslepp av klimagassar, men det er viktig at
desse utsleppa er ein del av eit kretsløp. Reduserte klimagassutslepp
frå landbruket er ein nødvendig del av ein heilskapleg landbrukspolitikk.
Landbruket er
meir enn noko anna ei næring som er avhengig av eit mest mogleg
stabilt klima. Me heiar på og stimulerer dei norske forskingsmiljøa
som er i ferd med å utvikla fôrreseptar som gjev mindre klimagassutslepp
hjå grasetande dyr. Her må me òg rosa næringa for å ha teke mange
gode, nødvendige grep.
Bonden som sjølvstendig
næringsdrivande bør ha stor fridom i korleis han eller ho utformar
bruket sitt, kvardagen sin, framtida si. Samstundes er matproduksjonen
og miljøet av nasjonal tyding. Og kva bonden produserer og tener
pengar på, vert bestemt av etterspurnaden til forbrukarane.
Venstre har store
ambisjonar for landbrukssektoren. Me vil at næringa skal liggja
i teten når det gjeld berekraftig utvikling, me har ambisjonar om
at jord- og skogbruket sjølve skal bidra med god og berekraftig
produksjon og bidra til auka sjølvforsyning. Me er overtydde om
at den beste og mest berekraftig måten å nå målet om auka sjølvforsyning
på, er gjennom ein god, konstruktiv dialog med næringa m.a. gjennom
dei årlege jordbruksforhandlingane.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:33:34 ] : Det har lenge
ligget til grunn for norsk jordbrukspolitikk at norske bønder skal
dekke forbrukernes etterspørsel etter mat som vi har naturlig grunnlag
for å produsere i vårt land, innenfor de handelspolitiske rammene
som til enhver tid gjelder for landet. Det er bred oppslutning i
denne sal om at vi skal ha en høy selvforsyningsgrad, ja, så høy
som mulig. Så langt som mulig skal produksjonen skje på norske ressurser,
dvs. bruk av norske jordbruksarealer. Regjeringen har fulgt opp
og vil fortsette å følge opp den målsettingen i jordbrukspolitikken.
Høy norsk egendekning
av mat forutsetter at vårt relativt begrensede jordbruksareal utnyttes
best mulig. Mye av arealene våre er best egnet til grasproduksjon,
og vi har dårlige forutsetninger for å produsere energirike plantevekster
til menneskemat. Derfor er det norske jordbruket dominert av husdyr.
Vi har høy forsyningsgrad for husdyrprodukter, som har høy produksjonsverdi.
Samtidig har vi klart lavere selvforsyning for plantevekster til
mat. Det gjør at målt i verdi har norsk matindustri en hjemmemarkedsandel
på om lag 80 pst.
Husdyrholdet gjør
at det produseres mye protein i jordbruket. Selvforsyningsgraden
for protein er i underkant av 70 pst. Men fordi vi ikke dyrker energirike
vekster som sukker, ris, tropiske frukter, nøtter og noe matkorn,
blir selvforsyningen for energi lavere. For jordbruket utenom fisk
har det ligget i underkant av 50 pst. lenge, og variasjonen i avlinger,
særlig for matkorn, påvirker tallene hvert år. Når selvforsyningsgraden
korrigeres med import av fôr, ligger det normalt rundt 40 pst.,
men varierer alt etter kornavlingene.
Dette viser at
det er mange måter å vise hjemmemarkedsandelene for jordbruket på,
og alle er relevante for å beskrive resultatene av politikken. Derfor
er det heller ikke grunnlag for å gi én av dem en særskilt status som
resultatindikator. Det betyr selvsagt ikke at selvforsyningsgraden
korrigert for import av fôr ikke er relevant, men det er behov for
å dokumentere bruken av norske jordbruksareal og importen av fôr
mer omfattende enn det. Det gjør også at regjeringen årlig overfor Stortinget
i proposisjonene om jordbruksoppgjøret rapporterer på det.
Det er flere ting
som er viktig for å øke selvforsyningsgraden. Det viktigste grunnlaget
for en norsk matproduksjon som bruker norske jordbruksarealer, er
at vi er konkurransedyktige på jordbrukssektoren, med tilstrekkelig
lønnsomhet for bøndene – et produktivt landbruk som tilpasser produksjonen
til forbrukernes etterspørsel.
Vi ser nå trender
i retning av lavere etterspørsel etter det vi har høy selvforsyningsgrad
av, f.eks. mat fra grasbasert husdyrhold. Dersom det erstattes med
økt forbruk av fisk, frukt og grønt eller varer vi ikke kan produsere
i Norge, vil det være mer krevende å øke selvforsyningsgraden samlet.
Et annet element
er å redusere fôrimporten og dekke en større del av fôrbehovet med
norsk fôr. Sentralt i det står det pågående arbeidet med å bedre
grovfôrkvaliteten og øke bruken av grovfôr. Grovfôr dekker allerede
den klart største delen av husdyrenes proteinbehov, men det er likevel
behov for at vi i størst mulig grad er med på å bruke det minste
vi trenger, og samtidig få en høy og god produksjon, og i tillegg
legge til rette for at vi utvikler nye måter å få protein inn i
norsk fôr på, fra norske ressurser. Den forskningen er ganske stor,
og vi trenger den, i tillegg til økt kornproduksjon med riktig kvalitet
for å redusere importen og øke selvforsyningen.
Vi vil fortsette
med å arbeide for å ha en høy egenandel innenfor norsk jordbruk
og bruke norske ressurser effektivt. Da er jeg helt enig med representanten
Pollestad, som sier at en av de viktigste tingene er både å bruke
ressursene og å verne den dyrka jorda vi har, for den har vi lite
av.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:38:50 ] : Det avgjørende med
forslaget – den rød-grønne enigheten – som ligger her, er å få et
styringsmål som gjør at vi får en mer bærekraftig og balansert helhetlig
utvikling av politikken.
Innleggene fra
regjeringspartiene har en lang rekke teknikaliteter og bortforklaringer
om hvorfor man ikke skal gå i den bærekraftige retningen som vi
skisserer. Hvis vi skal ta dette helt ned på grunnplanet, må politikken
nå settes på en bedre kurs. Ta et eksempel fra mitt hjemfylke: Rett
i nærheten av Oslo er det en kommune som heter Sør-Odal, det er
et av de områdene i Norge hvor man kan produsere korn. En kornbonde
som forleden ønsket å forsterke og fornye infrastrukturen, fikk
da beskjed fra Innovasjon Norge om at det var kjøttproduksjon som
var prioritert. Jeg ønsker å stille landbruksministeren et spørsmål:
Kan vi nå forvente at det rettes opp i den type skjevheter?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:39:54 ] : Hvis representanten
ser til årets jordbruksavtale, handlet det om å bruke ressursene
riktig for faktisk å produsere korn der det er egnet for korn. Da
må vi legge om og bruke virkemiddelapparatet sånn at vi klarer å
snu om og bruke ressursene våre riktig. Der det er egnet for kornproduksjon,
må vi prioritere dette, for vi er langt ifra selvforsynte med korn.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:40:36 ] : Den siste tiden har
kornarealer blitt redusert med så mye som 68 000 dekar, det går
tilbake i alle fylker. Det gjelder f.eks. Vestfold, Hedmark og Akershus
– gode kornområder. Derfor utfordret jeg ved behandlingen av jordbruksoppgjøret
landbruksministeren på om hun kunne garantere at vi i hvert fall
neste år vil se en økning av kornarealet. Her går det ikke an å
bortforklare med at det skal være forhandlinger, for dette vet jeg
at også næringen vil kunne gå med på. Derfor må jeg stille spørsmålet
når vi behandler denne saken: Vil landbruksministeren når hun kommer
tilbake til Stortinget våren 2020, garantere for at det opplegget
gir en økning i kornarealet i Norge?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:41:26 ] : Som statsråd
kan jeg aldri garantere noe som helst, men det jeg kan si, er at
jeg vil prioritere å produsere korn i områder som er egnet for korn.
I tillegg er jeg som statsråd ekstremt opptatt av å legge til rette
for inntjening for dem som driver med korn, slik at de ikke slutter
med kornproduksjon, som har blitt redusert over tid. Det må svare
seg for norske bønder å produsere korn, og da må en legge til rette
for det. Det er grunner til at produksjonen har gått ned. Derfor
må virkemiddelapparatet, pris og ordninger for det legges til grunn,
og det gjør vi i jordbruksforhandlingene.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:42:18 ] : Forslagene fra de
rød-grønne partiene bærer bud om en politikk som setter det biologiske
mangfoldet høyt ved at vi skal ha beitedyr i distriktene, noe som
også har som konsekvens at vi skal forsterke korn- og grønnsaksproduksjonen
der det er mulig. Representanten Reiten kritiserte en del av de
tankene som vi legger til grunn her, men jeg ønsker å utfordre landbruksministeren:
Er landbruksministeren enig i de rød-grønne tankene, at det vil
sørge for å ivareta biologisk mangfold på en bedre måte enn dagens
jordbrukspolitikk?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:43:05 ] : Representanten
trekker inn representanten Reitens svar, jeg har lyst til å kommentere
det. Slik jeg oppfatter representanten Reiten, er det at vi skal
gå ned på melkeproduksjonen, noe som vil føre til at det i Distrikts-Norge vil
være krevende for veldig mange å opprettholde grasproduksjonen der
det er egnet for det. Det var det jeg oppfattet at han sa.
Akkurat den biten
er regjeringen opptatt av, og jeg som landbruksminister er opptatt
av det. Derfor har vi lagt inn mer støtte til grasproduksjon og
bruk av beiter der det er egnet for det, og samtidig kanalisert
kornproduksjonen dit det er egnet for det – nettopp fordi vi tror på
biologisk mangfold. Vi tror på et landbruk i hele landet, og vi
vil innrette virkemiddelapparatet etter det.
Geir Pollestad (Sp) [10:44:06 ] : Det vert litt enkelt å skulda
på ris, nøtter og sukker. Det er jo det som gjer at me ikkje kjem
opp i 100 pst. Me har føreslått 50 pst. Då treng ein ei rekkje ulike
tiltak, som jordvern, auka kornproduksjon osv. Me treng òg å styrkja
proteinproduksjonen i Noreg. Det går føre seg arbeid på det området, det
veit me.
Under høyringa
kom det eit innspel frå Norsk Fjørfelag, som meinte at ein måtte
vurdera bruk av kjøtbeinmjøl igjen, om det forslaget framleis stod
seg fagleg. Då lurer eg på: Er dette noko departementet vurderer,
eller er det ei heilt uaktuell sak?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:44:56 ] : Det er en interessant
tanke, for det er mye protein nettopp i kjøttbein, og det er et
produkt som har vært brukt tidligere med god effekt. Samtidig tenker
jeg at før jeg svarer ja til det, vil jeg gå inn og vurdere veldig
mange andre ting rundt det.
Vi vet at verden
har blitt mye mindre. Det betyr også at det kan være grunner til
ikke å gjøre dette, bl.a. av hensyn til både dyrevelferd og dyresykdommer
osv. Så her må vi ha flere tanker i hodet samtidig. Derfor skal
jeg ta med meg det representanten har sagt, og vurdere det. Men
jeg vil ikke si ja til det over bordet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:45:53 ] : Norge har den laveste
sjølforsyningsgraden i Europa i forhold til land vi kan sammenligne
oss med. Den tidligere regjeringa sa at en ikke skulle ha noen klar
definisjon av sjølforsyningsgrad annet enn at en ikke skulle ta
hensyn til importen av korn og soya til husdyra. Det er et historieløst standpunkt,
og det er et feil standpunkt. Det er jo landets planteproduksjon
som avgjør sjølforsyningsgraden av jordbruksmat.
Kraftfôrforbruket
øker sterkt, og kornproduksjonen øker ikke. I 2001 var kraftfôrforbruket
på 1 630 mill. kg, i 2018 var det på 2 041 mill. kg. Det viser resultatkontrollen
for gjennomføring av landbrukspolitikken som budsjettnemnda for
jordbruket utførte i juni 2019.
Mitt spørsmål
er: Er statsråden enig i at sjølforsyningsgraden av jordbruksmatvarer
faller når importen av korn og soya til husdyra øker?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:46:56 ] : En kan legge
ulike verdier inn i selvforsyningsgraden og hvordan en regner dette,
men jeg er opptatt av å bruke norske fôrprodukter nettopp for å
redusere importen, både ut fra at jeg mener det er rett klimamessig,
og at jeg også mener det er rett bruk av norske ressurser.
Så har jeg lyst
til å si: Hvis en går til selvforsyningsgraden og ser på den, vet
jeg at i 2015, 2016 og 2017 var selvforsyningsgraden høyere enn
i 2010, 2011, 2012 og 2013. Derfor er det ganske vanskelig å si
at det bare er å gjøre tiltak, for det handler om mange ting for
å få til en høyere selvforsyningsgrad. Men jeg er ekstremt opptatt av
at vi i fellesskap skal jobbe for en høyere selvforsyningsgrad.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:48:04 ] : Eg beit meg merke
i at statsråden sa ho var opptatt av å auke sjølvforsyningsgraden,
opptatt av å ta jorda i bruk og opptatt av å bruke dei areala vi
har, osv. Det veit eg òg at statsråden personleg er opptatt av,
og eg veit at Kristeleg Folkeparti er opptatt av det. Men det er
noko med intensjonane og den faktiske politikken som her blir ført,
som er viktig å få fram. For politikken dreg i ei heilt anna retning,
der vi faktisk gjer oss meir avhengige av import i ei tid da vi
skulle snudd dette, sjølv om Stortinget samrøystes, alle som sit
her, representerer parti som har stemt for at vi skal auke sjølvforsyningsgraden
i Noreg, at vi skal ta meir norske ressursar i bruk framover. Likevel
dreg politikken, den kvardagslege politikken, i ei anna retning.
Da er spørsmålet:
Er jordbrukspolitikken utanfor politisk kontroll, eller er dette
faktisk ein villa politikk frå regjeringspartia?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:49:07 ] : Da har jeg bare
lyst til å repetere hvordan selvforsyningsgraden var i 2010, 2011,
2012 og 2013 opp mot 2015, 2016 og 2017. Den var høyere i 2015,
2016 og 2017 enn i 2010, 2011, 2012 og 2013. Så at en snakker om
feil vei, synes jeg blir ganske spesielt.
Jeg har også lyst
til å minne om importen. Økningen i importen var faktisk høyere
i 2010, 2011, 2012 og 2013 enn den har vært under denne regjeringen.
Spesielt på storfekjøtt har ikke importen økt. Også i forbindelse med
Mercosur-forhandlingene kan en se at kvotene ikke har økt. Derfor
synes jeg vi skal være redelige i bruken av tall.
Men når det er
sagt: Uavhengig av hvem som har sittet i regjering, og hvem som
sitter i regjering, er jeg som statsråd opptatt av å øke norsk selvforsyning
og bruke norske ressurser fordi jeg mener det er rett for bøndene, det
er rett for næringslivet, det er rett for innbyggerne, og det er
rett for klimaet, og da er det rett for verden.
Presidenten: Replikkordskiftet
er da omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:50:23 ] : Noe av det aller viktigste
vi kan gjøre for egen beredskap, for naturen og klimaet, for arbeidsplasser
og bosetting og for internasjonal sikkerhet, er å produsere vår
egen mat. Jeg mener at vi er helt nødt til å øke selvforsyningsgraden
for å møte framtidens utfordringer. Jeg blir faktisk ganske sjokkert
når representanten Ebbesen fra Høyre sier rett ut at beredskap ikke
har noe med import av mat å gjøre, og mener det blir for enkelt
å si.
Jeg lurer på om
landbruksministeren fra Kristelig Folkeparti er enig i den beskrivelsen,
om det er regjeringens holdning. Jeg mener at selvforsyning og import
av mat har alt å gjøre med beredskap, og det er faktisk ganske enkelt:
I Norge er vi i dag avhengige av å importere mat. Hvis vi kommer
i en situasjon der det ikke er mulig å importere, vil vi mangle
mat som vi trenger. Det kan skyldes handelsblokade, eller det kan
skyldes tørke eller naturkatastrofer i land som vi importerer fra,
og som gjør at de trenger maten selv. Det er vel dokumentert at flere
tilfeller av avlingssvikt i verden har gitt stor prisstigning for
varer som vi er avhengige av i Norge. Eksportforbud, hamstring eller
spekulasjoner kan da gjøre at markedet vil undergraves og vi vil
mangle mat. Det vil gå ut over vår forsyningssikkerhet. I krise
vil alle land fø sin egen befolkning før de selger mat som de trenger
selv. Man kan som kjent ikke spise penger. Uten mat overlever mennesket
omtrent 40 dager, så hvis land som selger mat til oss, kommer i
en situasjon der de trenger den selv, er det neppe vi som får den
maten. For et rikt land som Norge, med naturgitte forutsetninger
for å produsere mat i hele landet, er det også veldig usolidarisk
å basere seg på import fra land som kanskje har matmangel, eller
som må hogge regnskog for å produsere den samme maten.
Maten vår må i
hovedsak komme fra norsk planteproduksjon, og jeg synes det er veldig
synd at regjeringen, med Høyre og Fremskrittspartiet, har tatt oss
i feil retning med sin ensidige vekt på stordrift i landbruket. Det
bidrar ikke til at hele landet blir brukt til matproduksjon, og
til at hver jordlapp blir utnyttet. Det bidrar heller til at Norge
gror igjen. De har også sentralisert tjenester som bønder er avhengige
av for å kunne bo rundt i landet. Det er folk og familier som trenger
et godt tjenestetilbud der de bor, hvis vi skal få utnyttet matressursene
i hele Norge.
Sist, men ikke
minst: Det hadde vært mye enklere å øke selvforsyningsgraden hvis
regjeringspartiene ville anerkjenne at dette har noe med beredskap
å gjøre.
Siv Mossleth (Sp) [10:53:38 ] : Takk for maten, er et vanlig
utsagn i Norge. Vi takker mor, far, vertskapet, kokken for maten
med den største selvfølge. Noen ganger kommer vi også på at selv
om maten er kjøpt i butikken, er den også produsert en plass. Maten
er produsert av en gårdbruker på en gård, og noen ganger sender vi
også en takknemlig tanke til menneskene som driver jorda. Bak jordbruksmaten
vår står tusenvis av gårdbrukere som sår, høster og steller dyrene.
Kjøtt, melk, egg, korn, frukt, grønt og bær er fristende råvarer
som metter og gir gode opplevelser rundt et bord. Gi gårdbrukeren
en klapp på skulderen, og takk for arbeidet han eller hun gjør,
så det høres.
Representanten
Ebbesen har en overraskende defensiv holdning til selvforsyning.
Skal vi kutte i egen matproduksjon fordi 2 pst. er blitt veganere?
Skal vi godta kun 40 pst. selvforsyning av jordbruksmat og den laveste
selvforsyningsgraden i Europa av den grunn? Nei, mat vil også i
framtida være viktig. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
mener at nordmenn bør ha et lager med det viktigste for å kunne
klare seg selv i 72 timer i tilfelle krise. På denne lista står
det selvfølgelig at vi må sørge for å ha mat, vann, lys, varme og det
mest elementære tilgjengelig. Tre døgn uten mat vil gjøre enhver
krise større. Men hva gjør vi om krisa varer i tre uker eller tre
år? Hva betyr sikkerhet for å få mat for et samfunn i et lengre
perspektiv enn tre dager? Ekstremvær, naturkatastrofer, terror,
tekniske problemer, krig og sabotasje er momenter som vi må tenke
kan oppstå, selv om hovedmålet er å hindre at noe sånt oppstår.
Økt beredskap
i befolkningen er en naturlig del av arbeidet med et moderne totalforsvar.
Større vekt på beredskap bør også føre til større vekt på egen matberedskap.
Alle land har rett og plikt til å fø egen befolkning. Produksjon
av mat kan ikke bare slås av og på. Nødvendig matberedskap krever
en kontinuerlig produksjon, og i Norge er vår selvforsyning skammelig
lav. Store deler av Norge egner seg til produksjon av gras, men
vi har bare 3 pst. dyrket areal i landet vårt. I Nordland, der jeg kommer
fra, er prosenten dyrket areal under 1,5 pst.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:56:53 ] : 16. desember 2019 kan
bli en historisk dag, da Stortingets mindretall, Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV, samler seg om et konkret innhold for jordbrukets
samfunnsoppdrag – 60 pst. innen utgangen av 2026. Etter et eventuelt
regjeringsskifte i 2021 har vi altså fem år på oss for å gjennomføre
dette.
Matforsyning er
storpolitikk. Den franske revolusjonen ble utløst i 1789, da et
brød kostet 80 pst. av en arbeiders daglønn. Kriseforliket mellom
Arbeiderpartiet og Bondepartiet våren 1935 hadde sin rot i kampen
mot økonomisk liberalisme, som resulterte i import av billig korn
og tilhørende lav sjølforsyning av korn.
Noe av kjennetegnet
ved etableringen av EEC etter andre verdenskrig var en felles jordbrukspolitikk
for å unngå at Europa på nytt skulle bli et hungerområde. I 1975
fikk vi opptrappingsvedtaket om inntektene i norsk jordbruk. I forlengelsen
av oljekrisen i 1974 fikk vi lagt grunnlaget for den grønne bølgen
som førte til at det skulle satses på jordbruk og økt sjølforsyning
av mat og større egne jordbruksarealer. I nyere tid kjenner vi eksempelvis
den arabiske våren i 2011 og Sudan-diktatorens fall i 2019, som
ble utløst av økte matpriser. I dag har vi klimakrisa. En del av
løsningen er sjølsagt å satse på produksjon og foredling av fornybart
karbon gjennom fotosyntesen. Dette forslaget til vedtak er derfor
en del av en stor helhet – internasjonalt og nasjonalt, historisk
og i nåtid.
Diskusjonen om
jordbrukets samfunnsoppdrag kommer ikke opp i Stortinget som følge
av et engasjement fra organisasjonene i jordbruket. Slik er det
nå bare, organisasjonene har i stor grad avfunnet seg med å praktisere
den jordbrukspolitikken som Stortinget, klart eller uklart, har
formulert. Resultatet blir en stadig dårligere oppfylling av samfunnsoppdraget.
Når jeg har vært med på å ta initiativet til dette forslaget til
vedtak, er det for å skape en solid, konkret plattform for jordbrukspolitikk
framover etter valget i 2021, en allianse mellom by- og bygdefolk.
Jeg ser dette som min faglig-politiske plikt etter å ha arbeidet
med disse spørsmålene fra min deltakelse på Hitra i august 1975.
Forslaget er dessverre ikke like populært i alle jordbrukskretser,
men det er helt nødvendig for å legge grunnlaget for en bred allianse
av bevisste forbrukere som krever trygg mat, sunn mat og nok mat,
og gårdbrukere som arbeider for å overlevere gården i bedre stand,
som arbeider for å få vokster – vokster på gård og i samfunn.
Det er Stortingets
plikt å gjennomgå de målene og oppgavene jordbruket skal fylle for
samfunnet. Vi har ikke en jordbrukspolitikk for bøndenes skyld,
men for å løse et samfunnsoppdrag. Det er Stortingets oppgave å definere
samfunnsoppdraget. Det kan ikke overlates til andre. Jordbruket
sjøl kan ikke, vil ikke og skal ikke definere dets omfang og oppgave,
det er denne sals oppgave, og det må gjøres gjennom vedtak. Vedtaket
peker framover og vil skape begeistring og grunnlag for mobilisering
for en ny rød-grønn regjering.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:00:06 ] : Matproduksjon på
norske ressurser er en viktig del av beredskapen. Dumping av pris
på norsk kvalitetsmat i butikkene, minimal lønnsvekst og fortsatt
fall i antall gårdsbruk med aktiv drift av innmark og utmark er
alvorlig.
Senterpartiet
mener det trengs en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på
norske ressurser. Den må ta inn over seg en urolig verden, klimaendringer
og annen risiko som gjør oss sårbare. Selvforsyning bidrar til å
sikre landet og innbyggerne mot eksterne trusler. Selvforsyningsgraden
for norske jordbruksvarer bør bli økt til 50 pst. innen utgangen
av 2026.
Fjorårets tørkesommer
ga mangel på norsk såkorn for årets kornsesong og viser hvor sårbare
vi er. Senterpartiet mener at større såkornlager og opprettelse
av matkornlager trengs. Vi trenger klimafond med midler, transportstøtte
og vanning for å takle mer ustabilt vær. Videre skriker landet etter
bredbånd, risikokapital og tydelig prioritering av fornybare og
kortreiste råvarer og energikilder. Landbruket selv foreslo en rekke
klimatilpasninger, uten at regjeringen ønsket å gå inn på alle dem.
Forsvarets forskningsinstitutt er også tydelig på at matforsyning
er viktig.
Kompetanse er
dessuten en forutsetning for å sikre selvforsyningen, men utfordringene
er mange. Naturbruksutdanningene og voksenagronomen har gode søkertall,
men finansieringen er ikke god nok. Strukturreform i høyere utdanning
svekker landbruksutdanninger, og plantefag har altfor få søkere.
Nibio, Nofima, NMBU og andre forskningsmiljøer er viktige. Likevel legger
regjeringen ned Nibio Løken, som er størst innen planteforskning
i hele landet. Hveterevolusjonen, med Ås-miljøet i spissen, viser
at det går an å gå fra å importere 100 pst. av all mathveten til
at vi er 70 pst. selvforsynt de årene det er gode hveteavlinger.
Nå går kornarealene ned og kanaliseringen feil vei.
Norsk matproduksjon
må styrkes slik at vi kan produsere mer mat i Norge til en voksende
befolkning og opprettholde kulturlandskap og arbeidsplasser over hele
landet. En variert bruksstruktur, velfungerende markedsordninger
og god lønnsomhetsutvikling er nødvendig for å videreutvikle et
av verdens reneste og mest miljøvennlige landbruk.
Det er stort behov
for økt matproduksjon globalt. I Norge produserer vi under halvparten
av maten vi spiser, og folketallet øker. Representanten Reitens
pessimisme når det gjelder mjølkeproduksjonen, er en del av problemet.
Hvis avdrått basert på importert protein er det eneste som blir
vurdert for kvalitet, økonomi og framtidsutsikter, ser det mørkt
ut. Vi må ha større ambisjoner. Vi må ta hele landet i bruk.
Arne Nævra (SV) [11:03:14 ] : Kanskje er økt sjølbergingsgrad
det enkleste, viktigste og raskeste grepet vi kan ta for å sette
rammene for en positiv utvikling for norsk landbruk. Dette er ikke
noe nytt, det er et gammelt ideelt mål, som bl.a. representanten
Lundteigen nevnte.
Jeg er en så moden
mann at jeg opplevde godeste Berge Furre, tidligere SV-leder og
leder i landbrukskomiteen på 1970-tallet. Han kjørte nettopp på
det poenget – og med godt nynorsk – at man måtte få opp sjølbergingsgraden.
Alle som har vært opptatt av norske distrikter, småbrukersaken og
norsk utmark, har vært opptatt av dette i en generasjon eller to.
For norsk jordbruk, som er presset fra mange hold, er økte mål for
norsk sjølforsyning og mindre kraftfôrimport utrolig viktig.
Ifølge forskere
fra Norsk institutt for bioøkonomi ble om lag 300 millioner fôrenheter
tatt i bruk i 2018, mens beitepotensialet ligger på rundt 800 millioner
enheter. Drøvtyggerne bør utnytte grasressursene der vi ikke kan
dyrke korn og grønt. Det er blitt sagt ganske mange ganger her fra
talerstolen allerede. Vi bør i større grad produsere menneskemat
på de 90 pst. av Norges dyrka areal som brukes til dyrefôr. Om vi
hadde dreid systemet slik, hadde importen av kraftfôrelementer i stor
grad blitt redusert.
Bruken av kraftfôr
i norsk mjølkeproduksjon har økt voldsomt: 80 pst. av avdråttsøkningen
har skjedd med økt bruk av kraftfôr. Harald Volden, en grovfôrforsker
som har skrevet mange fagartikler om fôring, grovfôr, fôrutnyttelse,
klima og bærekraft, advarer landbruksnæringen i en artikkel i september.
Han sier at
«om vi skal lykkes med å ta vare
på våre grasarealer, må vi fokusere på følgende:
1) Reduksjon i melkeavdråtten på
500 kg per ku/år (…)
2) Bedre grovfôrkvalitet for økt
grovfôropptak
3) Redusere grovfôrkostnader».
Dette er viktige
poenger. Han påstår at vi ikke mangler kunnskap, men vi evner ikke
eller har ikke viljen til å ta kunnskapen i bruk.
Det er uttalt
flotte ord fra alle hold, også fra regjeringa, bl.a. i Granavolden-plattformen
– det skal være «foretaksstrukturer som bygger på lokale jord-,
beite-, skog- og utmarksareal» i næringen. Jeg har i tillegg lyst
til å minne om noen poenger som vi må ta opp for å bære fram et
norsk jordbruk i et langsiktig og ekte bærekraftig perspektiv. Det
kommer jeg tilbake til i en interpellasjonsdebatt ganske rett etterpå
i dag, og da håper jeg veldig mange andre representanter kan delta.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:06:29 ] : Tørkeåret var ikkje
noko unntak – ein kan ikkje sjå på det som eit unntak i norsk jordbrukspolitikk.
Det kan fort bli ein del av normalen at vi får år med altfor mykje
vatn, altfor lite vatn eller andre naturfenomen som ein del av klimakrisa
vi står midt i. Vi må altså ha ein jordbrukspolitikk som tar høgd
for den typen tilfelle.
Under tørka såg
vi at det eksploderte i import av fôr frå utlandet, rett og slett
fordi ein ikkje hadde tilgjengelege grovfôrressursar som reserve
i Noreg, så ein måtte hente det frå andre land. Heldigvis var det
andre land som hadde noko å unnvere, men det kan ein ikkje gå ut frå
i tida som kjem. Den sjølvforsyningsgraden tørkeåret viste oss,
er noko vi må ta høgd for i norsk jordbrukspolitikk i tida framover.
Vi ser også at
med våre handelsavtalar med EU gjennom EØS – artikkel 19 og protokoll 3,
som er dei artiklane der dette er omtalt – har det vore ein eksplosiv
auke av import via EU. Det har vore ei tredobling sidan 2012. Den
siste avtalen, frå 2018, som SV og fleire andre stilte seg veldig
kritiske til og gjekk imot, viste at ein fortset den tollfrie importen
av jordbruksvarer til Noreg.
Det interessante
er at ifølgje EØS-avtalen skal liberaliseringa mellom Noreg og i
dette tilfellet EU skje på gjensidig fordelaktig basis, men det
vi ser, er at importen frå EU aukar mykje, mykje meir i faktiske
tal enn eksporten vår til EU. Altså er det ikkje ein gjensidig basis.
Som forskar Veggeland sa det: Liberaliseringa har ikkje skjedd på
gjensidig fordelaktig basis.
På same måte skal
EØS-avtalen ikkje berre vere ei liberalisering som er gjensidig
fordelaktig for begge partar. Han skal også ta utgangspunkt i jordbrukspolitikken
til kvart enkelt land. Og kva er det jordbrukspolitikken har vedtatt?
Jo, han har vedtatt at sjølvforsyningsgraden skal auke. Det skal
ikkje vere auka import – snarare tvert om. Vi skal i større grad
kunne brødfø eiga befolkning, både det vi tar direkte opp sjølve,
og det vi importerer av ingrediensar til fôr. Ser vi på topplista over
dei bøndene med kyr som produserer mest mjølk, ser ein at fôrdelen
er skyhøg – langt over – og beitedelen veldig låg. Eg saknar framleis
operasjonaliserbare mål frå regjeringspartia.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:09:57 ] : Noe av det aller viktigste
vi har ansvar for her i Stortinget og nasjonalforsamlingen, er å
sørge for at folk skal være trygge. Skal folk være trygge, er det
åpenbart at man må ha mat. Det er veldig gledelig med den politikken
som kommer til å bli ført ved en rød-grønn valgseier i 2021, hvis
vi lykkes med det, for den legger til grunn et klart prinsipp om
at maten og politikken for maten er til for å tjene det breie lag
av befolkningens interesser. La meg ta tre konklusjoner og forbedringer
av matpolitikken som kommer til å bli resultat av de forslagene
vi på rød-grønn side legger fram i dag.
Det første punktet
er forslaget som tar som utgangspunkt at det er produksjon av planter,
enten til folk direkte som korn og grønnsaker eller planter til
dyr som fôr eller via beite, som er målsettingen for hva vi skal
levere gjennom politikken. Man vil dermed gå vekk fra Sylvi Listhaugs
ensidige fokus på flest mulig antall kilo kjøtt til å rette seg
inn mot hvordan vi skal produsere.
Det andre som
vil komme som en forbedring med forslaget fra rød-grønn side, er
en bedre fordeling i landet. Etter Sylvi Listhaugs politikk har
en godseier som Carl Otto Løvenskiold mottatt mange millioner kroner
i statsstøtte. Den type pengebruk vil vi ikke lenger se, fordi vi
vil bruke midlene spesifikt til nettopp å styrke tryggheten til
folk i Norge – det samfunnet skal ha igjen for politikken vi fører.
En annen klar
forbedring er at vi vil ta utgangspunkt i hva som er realistisk
i virkelighetens verden dersom det blir krise eller krig. Det jeg
er bekymret for, er representanten Reitens holdning om at vi ikke
kan forbedre f.eks. melkeproduksjonen på grunnlag av de ressursene vi
har. For hvis vi tar som forutsetning at den eneste måten vi kan
ha melkeproduksjon på i Norge, er å importere fôr, har vi allerede
gitt fra oss et veldig viktig verktøy i en krisesituasjon. Det blir
det samme som om forsvarspolitikken skulle vært basert på at vi
må få et stort antall innførsler av ammunisjon idet krisen bryter
ut. Det er ingen som baserer en forsvarspolitikk på den måten, ei
heller kan vi basere matpolitisk trygghet på den måten.
Som jeg har vært
inne på tidligere, vil dette åpenbart føre til et kraftfullt fokus
på forsterket kornproduksjon i Norge, sånn at nye generasjoner kan
få det som arbeid.
Nils T. Bjørke (Sp) [11:13:12 ] : Dette er eit godt forslag,
som tydeleg kan vera med og visa retninga for norsk matproduksjon,
og som kan styrkja bruken av beiteareala våre. Me er nøydde til
å få endra utviklinga i matproduksjonen. Me har over tid fått ei
fjerning av koplinga mellom areal og produksjon. Dette vart sterkt forsterka
i jordbruksoppgjeret i 2014 då det vart gjort omfattande endringar
som ei samla næring gjekk imot. Det viser att i dag. Me har det
paradokset at me har for mykje produksjon av ein del mat, samtidig
som sjølvforsyningsgraden går ned. Me koplar frå areal og produksjon,
og me stimulerer til stordrift, noko som flyttar produksjonen frå
distrikta til meir sentrale strok. Me flyttar produksjonen frå beite-
og utmarksareal til meir bruk av innmark. Me har teke i bruk innmark
på kostnad av kornproduksjon.
Eg høyrde innlegget
til representanten Terje Breivik frå Venstre her i dag, og det einaste
som mangla var: Dette forslaget går eg inn for. Heile innlegget
hans var eit utruleg bra forsvar for at dette er det viktig å få
til. Han ville ha meir småskalaproduksjon. Han ville ha meir berekraftig
produksjon. Ja, det er det me vil, me som har fremja dette framlegget.
Då er det eitt eller anna som ikkje stemmer.
Representanten
Reiten problematiserer at skal ein ha meir norsk produksjon og mindre
import av fôrvarer, vil det ramma særleg mjølkeproduksjonen i distrikta.
Det vart brukt som argument for desse endringane i mange år. Men
kva er det som skjer i dag? Dei betaler dyrt for å leiga kvote,
dei slit med å få tak i areal. Det vil vera ei utfordring, men då
må ein stimulera dei slik at ein klarer å gjera dette. Det er mange
ute i distrikta som klarer å produsera godt grovfôr, og som klarer
å lufta det. Då må ein gjera det. Det er ikkje sagt at høgst mogeleg yting
er det som gjer at bonden sit att med meir.
Kva har skjedd
medan me har gjort dette? Me har redusert produksjonen ute. Me har
samla han på få og større gardar, som ikkje klarer å utnytta beitearealet.
Me ser at når bruk vert slått i hop, reduserer det bruken av beitearealet
– og spesielt utmarksarealet. Difor er me nøydde til å ta grep om
dette.
Det er skuffande
at Kristeleg Folkeparti, som var med oss og meinte dette var ei
god sak, no ikkje lenger ser at dette er heilt avgjerande for å
få ein annan landbrukspolitikk framover. Me styrkjer norsk matproduksjon.
Karin Andersen (SV) [11:16:21 ] : Når det gjelder matproduksjon
og økt sjølforsyningsgrad, merker jeg i debatten litt av det samme
jeg merker på andre områder, altså at man sier én ting og gjør noe
annet. Det er liksom oljeproduksjon for klima, det er kutt for vanskeligstilte
for å hjelpe dem, og her er på en måte alle enige om målsettingen,
men man gjør det motsatte av det man sier, og da kommer man lenger
og lenger fra det målet hele tida.
Sjølforsyning
er basis i folks trygghet. Det handler om maten, men det handler
også om kunnskapen om hvordan man produserer mat. Det er viktig
at en andel av befolkningen kan noe om det, for det er ikke bare
å lære dette av ei bok. Dette er ikke teknisk produksjon. Dette
handler om forståelsen av naturen og hvordan man skal produsere
i takt med den. Da handler det om å holde matjorda i hevd, ikke
bygge den ned og ikke la den gro igjen. Vi kan ikke ha en regjering
som under Sylvi Listhaug, i hvert fall, dro til Brussel og forhandlet
og lot det skinne gjennom at man gjerne ville tape. Da taper man
jo. Og det gjorde man. Uten tollvern taper norsk landbruk. Det er
en av stolpene som må stå der.
Det andre er at
vi aldri kan bli størst og billigst, men vi kan bli tryggest og
miljøvennlig, og der har regjeringen dessverre gjort veldig store
feilgrep. De har doblet kvotetaket, de har fjernet tak på dyretilskuddet
og på arealtilskuddet, og de har flyttet penger fra de store til
de små. Da blir det overproduksjon, og de store blir mer og mer
tilskuddsavhengige. Det er paradokset, når man sier man liksom skulle
få ned tilskuddet til norsk landbruk. Nei, man gjør det mer og mer
sårbart, og dess større man blir, dess mer sårbar blir man, og dess
gærnere blir det.
Energiregnskapet
og klimaregnskapet går ikke opp, og det må de, for det er ikke vegetarianere
og veganere som truer norsk landbruk, på ingen måte. De spiser gjerne
produksjon fra landbruket, de. Det som kan true det, er at klimaregnskapet
for f.eks. husdyrhold blir dårlig ved at vi importerer for mye soya
fra utlandet, bruker for lite av grovfôrressursene våre sjøl og
har et press på mjølkeproduksjon som gjør at det er helt nødvendig. Det
er de elementene vi er nødt til å gripe fatt i og endre på, med
kombikua og mer grovfôrproduksjon.
Så til slutt:
Vi må ta vare på de små. De småskala har alltid vært spydspissen
i noen av de viktigste endringene i norsk landbruk gjennom tida,
og de vil være viktige den dagen vi trenger all maten sjøl – og
vi trenger mer enn det vi produserer i dag.
Terje Aasland (A) [11:19:42 ] : Det å diskutere selvforsyningsgraden,
som Stortinget nå er invitert til å gjøre, er kanskje en av de mest
meningsfylte debattene vi har. De som på en eller annen måte prøver
å bagatellisere temaet – i lys av de siste ti årene, når det gjelder både
tørke, ekstrem nedbør og flom – bagatelliserer feil tema. Dette
er ganske alvorlig, og det handler selvfølgelig om vår sikkerhet
og vår evne til å produsere jordbruksvarer som befolkningen etterspør.
Det er et ganske viktig tema, og da synes jeg det er litt bagatelliserende,
sånn som f.eks. representanten Ebbesen velger å gjøre det. For meg
virker det som om det er det gammeldagse Høyre som igjen ramler
inn i Stortinget og begynner å prate om jordbrukspolitikken sånn
som på den tiden da de egentlig ikke hadde noen annen mening om
jordbrukspolitikken enn at de skulle kutte og sentralisere matproduksjonen.
Det har gradvis utviklet seg positivt i løpet av de siste årene
fordi Kristelig Folkeparti har vært i konstruktiv opposisjon. Det
har vært et flertall i Stortinget for en annen politikk enn den
regjeringen ville føre. Nå er Kristelig Folkeparti kommet inn i
den blå varmen, og da er det ikke lenger et flertall i Stortinget
for å presse regjeringen. Derfor er det usedvanlig viktig at Kristelig
Folkeparti velger å presse seg selv i egen regjering.
Et par eksempler
på det: Nå er det tre forslag. Jeg kan ha forståelse for at forslag
nr. 3, om 50 pst. selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr,
er krevende, men de to andre forslagene burde jo være midt i hjertet
til Kristelig Folkeparti, og dem burde de kunne stemme for. Det
med å få en opptrappingsplan og det å legge fram for Stortinget
en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk forsyningssikkerhet
burde jo være glimrende. Jeg skjønner ikke at det ikke er et samlet
storting som stemmer for i hvert fall forslagene nr. 1 og 2 i dag
– helt uforståelig. Det ville vært viktig kunnskap for Stortinget
å få og viktige diskusjoner for Stortinget å ta.
Det er ingen tvil
om at det er gjort feil disponeringer i løpet av de siste årene.
Økningen av melkekvotene er et eksempel på det. Det skulle aldri
vært foretatt, for når vi nå skal trekke ned, kommer vi til å ende
opp med én ting, og det er å la viktig landbruksareal gå ut av produksjon,
for det er de marginale brukene som kommer til å lide under det.
Derfor er det også viktig, tror jeg, å diskutere nettopp 50 pst.
med det som utgangspunkt. Vi må ta i bruk det grasarealet vi har,
vi må klare å få mer kvalitet i grovfôret enn det vi klarer nå,
og vi må tørre å ta en diskusjon om hvor billig eller dyrt det skal
være å importere kraftfôr til dette landet. For det er ikke norsk
landbrukspolitikk å produsere kjøtt i stålfjøs basert på importert
kraftfôr.
Steinar Reiten (KrF) [11:23:01 ] : I replikkordskiftet med
statsråden hevdet representanten Sandtrøen at regjeringspartiene
tyr til teknikaliteter for å slippe å stemme for forslagene. Jeg
vil sende den påstanden i retur og si at representantforslaget som
ligger her i dag, ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til teknikaliteter.
Det er nemlig to hovedutfordringer som ligger der, hvis en skal
nå så ambisiøse mål for selvberging og selvforsyning som vi snakker
om her.
For det første:
Å korrigere for import av fôrråvarer betyr at en er nødt til å finne
erstatninger, særlig for det proteinet som vi importerer i dag.
Representanten Nils T. Bjørke prøver å framstille det som om vi
i Kristelig Folkeparti ikke er for at vi skal øke grovfôrandelen.
Jo, selvfølgelig skal vi det. Vi arbeider jo sammen for at mest mulig
av grovfôret vårt skal tas i bruk, men det tar oss bare et stykke
på vei. Vi klarer aldri å erstatte det proteinet vi importerer i
dag, med grovfôr.
Jeg håper vi alle
sammen er enige om at inntektsmålet for landbruket fortsatt ligger
fast. Norske melkeprodusenter skal fortsatt ha en inntektsutvikling
minst på linje med andre i samfunnet. Da må Senterpartiet og de andre
forslagsstillerne gi oss et svar på hvordan vi skal greie å nå selvforsyningsmålet
hvis vi ikke skal bruke importert protein. Det er bare 1 pst. av
arealet i Norge som er egnet til planteproduksjon. Skal vi dyrke
mer proteinrike vekster, må jo det gå ut over kornproduksjonen.
Den andre hovedutfordringen
som ligger der, hvis vi skal nå det målet som ligger i forslaget,
er at vi er nødt til å dyrke mer korn. Økt selvforsyning henger
uløselig sammen med økt kornproduksjon, for det er der kaloriene
ligger. For at vi skal få til det, er vi nødt til å ha insentiv.
Stortinget kan ikke pålegge norske kornbønder å dyrke mer korn eller
å øke kornarealet. Insentiv må til, og insentivet vi snakker om
da, er økte kornpriser. Dermed er vi inne på det som blir omtalt
som terrorbalansen i norsk landbrukspolitikk. Skal kornprisen opp
som et insentiv for økt kornproduksjon, må også prisnedskrivingen
økes, sånn at kraftfôret ikke blir for dyrt. Det er veldig sensitive
spørsmål, som alltid har vært lagt til jordbruksforhandlingene i
Norge, der partene møtes for å ta avgjørelser om så vanskelige avveininger.
Det er ikke noe Stortinget kan vedta. Det må også forslagsstillerne
gi oss et svar på: Hvordan skal en løse det?
Nils Aage Jegstad (H) [11:26:11 ] : Som avdanka bonde har jeg
lyst til å ta ordet i denne saken, for jeg er engasjert i det som
skjer.
Det er noen ting
i denne debatten hvor jeg tror man burde gå litt mer i seg selv.
Det ene er trusselbildet – hva er det som kan skje? Jeg tror at
å trekke fram napoleonskrigene eller annen verdenskrig er nokså
uaktuelt i denne saken, for vi lever i en helt annen verden. Det
er helt andre konflikter, det er mye mer typen Tsjernobyl, klimakatastrofer
osv. som er problemet.
Det andre er forbruksmønsteret.
Norge har et landbruk med lite dyrket mark. Vi har 10 millioner
dekar dyrket mark, men vi har 140 millioner dekar beitebar utmark.
I den settingen er det veldig rart at man går til angrep på rødt
kjøtt. Hvis man skal ha en visjon om at vi nå skal være mer selvforsynt
ved å bruke grasarealene, må det gjennom en ku eller sau. Det er
faktisk viktig å ha et annet forhold til rødt kjøtt blant forbrukerne.
Det andre er at kornproduksjonen vi har, er begrenset til kanskje
en tredjedel av arealet vårt.
Det tredje som
jeg synes man burde ta litt inn over seg, er arbeidskraftsituasjonen.
Mye av utviklingen vi har sett i landbruket i Norge i dag, er for
det første drevet fram av den teknologiske utviklingen og for det
andre av at også bøndene ønsker seg ferie og fritid. De er ikke
lenger i systemet, de som vil ofre livet sitt på en gård uten ferie
og fritid, uten mulighet til avløsing. Vi må legge opp til et landbruk
som har i seg effektivitet, og som er såpass stort at det gir arbeidsinntekt
for en familie. Det er viktig å ha det i fokus også når man snakker
om selvforsyning.
Til slutt: Hvis
man snakker om krise og matproduksjon, kan man ikke se bort fra
at Norge har fiskeressurser, eller havressurser. I en krisesituasjon
hvor man mot formodning skulle bli helt avstengt, er havressursene
en viktig del av Norge, og det har de vært. Det å lage et selvforsyningsmål
uten å ta hensyn til de fantastiske ressursene vi har til havs,
virker nokså meningsløst.
Siv Mossleth (Sp) [11:29:13 ] : Representanten Reiten har rett
i at protein er viktig. Det kan også være utfordrende, men det er
slett ikke umulig å få mer protein. Vi har alger som kan bli viktig
proteinråstoff i framtida. Og jeg mener at vi også må tenke på sirkulær
bioøkonomi.
Vi har settefiskanlegg
og lukkede merder i sjø som fanger opp fôrspill og fiskeskit fra
oppdrettsnæringen. Kanskje kan vi bruke dette slammet fornuftig.
Nofima har vist at dette avfallet er næringsrikt og inneholder både
mye protein og fett. Havforskningsinstituttet har vist at insektlarver
kan utnytte dette avfallet. Enkelte larver er skapt for å leve i
sånt slam, og de akkumulerer heller ikke uønskede substanser eller
bakterier. Larver har potensial til å bli en protein- og fettkilde
for norske husdyr. Jeg håper at landbruksministeren ser til at vi
får et forsvarlig kunnskapsnivå og et regelverk som er tilpasset for
å kunne utnytte denne verdifulle ressursen.
Jeg er faktisk
også enig med representanten Jegstad, som viste til at lite dyrket
areal krever desto mer bruk av beite. Men staten, ved Fylkesmannen,
skriver på hjemmesidene sine at rovvilt er hovedmålet i norsk forvaltning.
Beitebruk er bare et mål. Denne feiltolkningen av rovviltforliket
har gjort at stadig flere områder blir uten beitedyr. Sauebruk legges
ned, eller det beites på innmark. Kjøtt som burde vært produsert
på gras, blir også i større og større grad produsert på kraftfôr.
Sånn er det i
reindrifta også. Rovviltpolitikken gjør at stadig mer av reinkjøttet
som skulle vært produsert på utmark, produseres på kraftfôr. Vi
bytter altså bort sjølforsyningsgrad basert på utmark mot import
av fôrråvarer.
Vårt mål er at
sjølforsyningsgraden skal være på 50 pst. I en sånn situasjon synes
jeg faktisk det er utilgivelig av regjeringa å forby dyrking av
myr uten at det engang finnes bevis for at det har klimamessige
fordeler. Dette er et rent arealvern som rammer enkeltbønder og
muligheten til å dyrke mat hardt. Bygge vei skal vi fortsatt kunne
gjøre, men dette viser hvor nedprioritert matproduksjonen er blitt.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:32:32 ] : Dette er en viktig
debatt; det er jeg helt enig med representanten Aasland i. Det er
heller ingen kvikkfiks å løfte selvforsyningsgraden. Det tror jeg
alle partier i denne salen har erfart når de har sittet i regjering,
eller når de nå sitter i opposisjon. Derfor jobber vi jevnt og trutt
for å legge til rette for at norske bønder skal kunne produsere
så mye som mulig av maten vi som forbrukere bruker. Jeg er opptatt
av å øke selvforsyningen, og vi er nesten selvforsynt med kjøtt.
Tenk på engasjementet
ute i befolkningen og i våre statskanaler når vi har overproduksjon
og ting henger på norske lagre. Tenk på engasjementet fordi vi kaster for
mye, og fordi vi har produsert for mye. Det er vanskelig å ha nok
kjøtt, nok egg, nok melk og nok av noen grove grønnsaker. Derfor
prioriterte vi i årets jordbruksoppgjør å si at vi må snu litt på
det, for dette ga heller ikke noe godt omdømme, og legge til rette
for mer produksjon av grønnsaker som vi faktisk ikke produserer
og ikke er selvforsynt med, som korn, frukt og bær. I tillegg tenker
jeg at det er viktig å jobbe med klimatilpasning for landbruket,
for det er ikke tvil om at det er en utfordring når vi får somre
som i fjor. Da er det viktig at vi har kornsorter og utvikler frølagre
som gjør oss i stand til å møte de nye klimautfordringene, og som
gjør at vi kan få en annen avling.
Jeg tenker at
disse tingene er like viktige som at vi samtidig skal jobbe med
å finne produkter som kan være med på å øke produksjonen av proteiner,
så vi slipper å importere soya fra utlandet, slik vi har gjort.
Det tar også tid, men det er kjempeviktig at vi legger til rette
for det.
Jeg tror Karin
Andersen sa litt feil, for hun sa at vi flytter fra de små til de
store – vi har flyttet fra de store til de små i jordbruksoppgjøret.
Vi har flyttet penger nettopp til små og mellomstore bruk fordi
det er viktig at vi faktisk har et landbruk over hele landet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:35:43 ] : Fisk er viktig og god
mat, men vi må erkjenne sammenhengene. I dag spiser vi ca. 1,7 pst.
av kaloriene som fisk, mens vi spiser 13 pst. av kaloriene som kjøtt.
Når vi har et mål om en sjølforsyningsgrad på 50 pst., skal vi altså
dekke opp ytterligere 50 pst., og det viser fiskens rolle i en sånn
krisesituasjon, i tillegg til det vi nå har foreslått. Vi må se
begrensningene. Jeg kjenner folk som har erfaring med sild og potet,
og det har også sine sider, uten å gå nærmere inn på det.
Mulighetene for
å gjennomføre vedtaket som vi nå gjør fra opposisjonens side, er
like store som vår mulighet til å få en miljøvennlig bilpark. Hvorfor
det? Jo, fordi vi har et nasjonalt jordbruksmarked. I det nasjonale jordbruksmarkedet
har vi imidlertid én stor utfordring, nemlig balansen mellom produksjon
og forbruk. Billig import av fôr til dyra våre har hele tida vært
et problem i norsk jordbruk. Det fører til at sjølforsyningsgraden
går ned, og også til at lønnsomheten går ned som følge av overproduksjon.
Det må denne salen ta sterkt inn over seg.
I 1975 fikk vi
en ernæringsmelding om hva som var sunt å ete – St.meld. nr. 32
for 1975–1976 – og vi fikk en stortingsmelding om hvordan vi skulle
produsere det som var sunt å ete – St.meld. nr. 14 for 1976-1977.
Det er utfordringa i dag også. Og det er utrolig viktig at vi går
fra kanskje å ha tre kjøttkaker og én potet til å spise én kjøttkake
og tre poteter. Det går an å ha nøkternhet i kostholdet. Bare det
vil styrke vår sjølforsyningsgrad, og vi har muligheten.
Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV har lagt inn en viktig merknad:
«(…) det må legges til rette for
at det blir lønnsomt å produsere med en ytelse som er tilpasset norske
naturressurser og arealer, og som dermed samlet sett vil gi høyere
selvforsyning og økt matsikkerhet.»
Det er som om
det skulle vært tatt ut fra det professor Harald Volden skriver
– den fremste vitenskapsmannen som ser sammenhengene, både i gårdbrukerens foretaksøkonomi,
i samfunnsøkonomien og i ernæringa. Vi snakker om lønnsomhet. Det
må være lønnsomt å dyrke godt grovfôr, som representanten Bjørke
sa. Det blir det hvis grovfôret blir mye verdt, og det er en klar sammenheng
mellom verdien av grovfôret og prisen på kraftfôret.
Og til representanten
Reiten: En trenger ikke å bruke prisnedskriving for korn på kraftfôrproduksjonen mer
enn det som er nødvendig for å sikre kanaliseringspolitikken. Alt
utover det er en subsidiering av kraftfôret som ikke er nødvendig
i framtida.
Presidenten: Representanten
Nils Kristen Sandtrøen har hatt ordet to ganger tidligere og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:39:00 ] : Representanten Reiten
lurer på hvordan kornproduksjonen i praksis skal økes. Det er flere
svar på det, her skal jeg ta tre.
For det første
må det være mulig å frakte kornet fra de nest beste områdene inn
til møllen. Det kan vi stimulere til politisk. For det andre må
det være lønnsomt å bruke det arealet til korn. Det kan vi stimulere
politisk. For det tredje må nye generasjoner få muligheten til å investere
i den infrastrukturen de trenger. Det kan vi styre politisk. Her
er det tre konkrete grep som ligger utenfor det representanten Reiten
prøvde å isolere til en debatt kun om pris.
Så var representanten
Jegstad inne på at han mener at det ikke er tiden for uforutsette
hendelser. Det kan man aldri vite. Gunnar Knudsen har et legendarisk
sitat: For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri
i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år. Det sa han i februar
1914. I juni 1914 kom skuddene i Sarajevo, og samme år var første
verdenskrig i gang.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:40:18 ] : Skal vi ta økt
matforsyning på norske ressurser og et godt totalforsvar på alvor,
må vi starte med å sette oss tydelige mål. Dette er viktig for alle
som jobber med, i og rundt jordbruket og for å prioritere på lang
sikt. Som statsråden sa, endring tar tid. Skal forvaltning og investeringer
gå i rett retning, må målet være avklart. Stortinget har tidligere
vært tydelig på at selvforsyningen skal opp, så hvorfor kan vi ikke
sette et konkret mål?
Når det kommer
til konkrete tiltak, har samtlige Senterparti-representanter vært
inne på flere. Foregående taler var også tydelig på at kornproduksjonen
har muligheter. Samtidig etterspør Høyre-representanter et levbart
liv for bønder også i framtiden. Da er nettopp økonomi og velferdsordninger
avgjørende. Høyre selv har ikke demmet opp for Fremskrittspartiets
liberalisering de foregående årene, men heldigvis har Kristelig Folkeparti
nå fått en finger med i spillet. Bønder og selvstendig næringsdrivende
må ha gode ordninger. Problemet er bare at det er vanskelig å rekruttere
mange nok og gode nok avløsere. Uavhengig teknologisk utvikling må
det jo være fagmiljøer og fellesskap som rekrutterer, og som bønder
på fulltid kan nytte seg av, enten det er ferie eller fritid det
handler om.
Representanten
Reiten etterspør proteinkilder. Svaret er, som flere har vært inne
på, delvis bedre grovfôr og økt beitebruk. Forutsetningene for dette
har vi vært inne på fra Senterpartiets side i mange andre forslag
og sammenhenger. I tillegg vil jeg anbefale representanten å oppdatere
seg på forskningsaktivitet. Selv skog og cellulose kan kanskje kua
nytte seg av med rett ammoniakkblanding. Her skal det ikke stå på
ambisjonene fra Stortingets side, spør du meg. Her må vi faktisk
tørre å sette en påle for framtiden og si til potensielle gårdbrukere
at det er muligheter, at vi har ambisjoner, og at det skal være
med norske ressurser, for vi ønsker at arbeidsplassene, omsetningen
og verdiskapingen skal være innenfor våre landegrenser. Det er viktig
for industrien, det er viktig for forbrukerne, og det er viktig
for trygg norsk matproduksjon.
Nils T. Bjørke (Sp) [11:42:51 ] : Reiten var oppe, og det høyrdest
mest ut som ein hadde bedt om 100 pst. norsk, då eg høyrde korleis
han utfordra til å senka proteinimporten. Det er klart at det er
utfordrande, det er det ikkje tvil om, det er difor me legg oss
på 50 pst., for ein må faktisk gjera noko. Det heng i hop. Når landbruksministeren
også var innom at me har for stor produksjon av ein del produkt,
er det nettopp fordi ein har bygt opp ein produksjon der det har
lønt seg så mykje å verta større og større, og der ein har rive
det fri frå arealet. Difor må ein tenkja: Korleis produserer ein
produktet? Produserer ein på eigne ressursar, vert det ikkje for mykje.
Men eg føler – eg trur ikkje at det gjeld Kristeleg Folkeparti –
at delar av regjeringa i 2014 gjorde dette bevisst for å laga ubalanse
i marknaden, og det gjer at ein har fått desse utfordringane.
Nei, me skal ikkje
vedta kraftfôrprisen, og eg trur det er like mange meiningar om
kraftfôrprisen som det er representantar her. Men jordbruksavtaleinstituttet treng
klare signal frå Stortinget om retninga. Eg har sjølv sete og forhandla
mykje der, så eg veit litt om det. Det er viktig at me faktisk seier
noko om retninga – at me skal auka produksjonen. Så er det dei som
er dei rette til å finna ut kva grep dei skal ta. Men dei treng
tydelege signal om korleis dette skal gjerast, skal me klara å løfta
det inn.
Landbruksministeren
var inne på at ho har flytta frå store til små bruk. Ja, kanskje
lite grann i år. Det er små reparasjonar etter 2014. Men viss ein
ser frå 2013 og fram til i dag, dei store grepa som vart gjorde,
hadde det vore eit steg i rett retning om ein hadde sagt at det
var feil, det må ein retta opp i. Det er ikkje tvil om at mange gav
opp då, eller så satsa dei og bygde så stort at dei ikkje rekk over
det dei skal.
Representanten
Jegstad var innom dette med at bøndene vil ha fritid og ordna arbeidstid.
Eg ser i dag mange døme på at dei har fått ein så stor produksjon
og har eit areal som ikkje er tilpassa ein så stor produksjon, som
gjer at dei spring etter seg sjølve heile vegen for å klara å rekka
over dette. Det er råd å vera effektiv inne i ein driftsbygning,
men ein må laga driftsbygningar som er tilpassa arealet ein har,
ikkje det motsette, som dessverre har vorte gjort i ein del tilfelle.
Mange bønder har vilja det sjølve, men jammen har rådgjevingstenesta
òg sagt tydeleg frå at skal du få støtte, må du byggja. Me har tenkt
økonomi når det gjeld bygningen, men me har ikkje tenkt økonomi
når det gjeld å driva arealet samtidig, spesielt ikkje viss ein
skal driva arealet godt og løfta produksjonen. Difor treng me desse
forslaga no, me treng å få vedteke dette, så har jordbruksavtaleinstituttet
noko å halda seg til når dei skal forhandla framover. Ikkje minst
burde Kristeleg Folkeparti vera glad for dette, så har dei òg noko
å slå i bordet med i regjeringssamarbeidet.
Emilie Enger Mehl (Sp) [11:45:49 ] : Jeg stilte statsråd Bollestad
et spørsmål i stad som hun ikke svarte på i sitt innlegg, så jeg
håper hun kan tegne seg til et nytt innlegg. Jeg spurte om representanten
Ebbesens uttalelser, hvor hun sa at import av mat ikke har noe med beredskap
å gjøre, og ga uttrykk for at det nærmest var litt søkt av Senterpartiet
å sette matforsyning i sammenheng med beredskap. Hun sa at det blir
for enkelt å si. Jeg spurte Bollestad om statsråden og regjeringen
deler den holdningen. Er det regjeringens syn at beredskap ikke
har noe med matforsyning eller selvforsyning gjøre?
Tidligere i år
har bl.a. Norsk Landbrukssamvirke uttalt at det nå er sannsynlighet
for svikt i norsk matforsyning, og at det er feilslått å stole blindt
på at den internasjonale handelen uansett vil gå sin gang ved en
krise. For Høyre og Fremskrittspartiet virker det som at det å bruke
tid på analyser og planer om matberedskap er bortkastet bruk av
ressurser. Så jeg lurer på om Kristelig Folkeparti, som har statsråden,
og regjeringspartiene vil anerkjenne faren for matforsyningssvikt,
om regjeringen deler synet til Norsk Landbrukssamvirke på det, eller
om Kristelig Folkeparti, som har statsråden, også vil avvise at
dette handler om beredskap.
Presidenten: Representanten Steinar Reiten har hatt ordet
to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Steinar Reiten (KrF) [11:47:33 ] : Jeg vil avslutte slik jeg
startet, med å gi honnør til Senterpartiet og for øvrig også de
andre opposisjonspartiene for at denne debatten ble reist. Dette
er viktige problemstillinger. Samtidig føler jeg meg helt sikker
på at landbruks- og matministeren hver eneste dag på jobb har som
en av sine prioriterte målsettinger å øke selvforsyningsgraden mest mulig.
Jeg har i mine
innlegg prøvd å trekke fram noen sentrale problemstillinger for
å nå målet – som vi må forholde oss til, og som de rød-grønne måtte
forholde seg til da de satt i regjering, og hvis de eventuelt en
gang i framtiden skulle komme i regjering igjen. Men vi jobber sammen
for å nå målet om størst mulig grad av selvforsyning av norske matvarer,
produsert på norske ressurser.
Terje Aasland (A) [11:48:28 ] : I likhet med representanten
Reiten tror jeg også at landbruksministeren hver dag går på jobb
og vil jobbe for å øke selvforsyningsgraden basert på norske ressurser,
men jeg er ikke helt sikker på om regjeringen til syvende og sist
vil prioritere det, og det er ganske annerledes.
Jeg deler mye
av det landbruksministeren sa i sitt innlegg. Det å oppnå en selvforsyningsgrad
på 50 pst., korrigert for fôrandelene, er ingen kvikkfiks. Kvikkfiks løser
seg som regel, men hvis vi vil gjøre noe mer, er det politikken
som blir et viktig instrument, og da er det viktig å legge de riktige
prioriteringene til grunn.
Jeg håper at Kristelig
Folkeparti – og regjeringen – tenker seg om to ganger før det skal
voteres i kveld, nettopp fordi forslagene etter min mening er rimelig
balanserte og fornuftige. Vi erkjenner at forslag nr. 3, om 50 pst.,
er krevende, men vi mener at norsk matproduksjon og norsk selvforsyningsgrad
for jordbruksvarer bør være et krevende mål, for vi er redd for
at det skal gå i den andre retningen. Det tror jeg også egentlig
landbruksministeren er.
Men jeg er – uansett
forslag nr. 3 i dag – forundret over, som jeg sa i mitt første innlegg,
at ikke regjeringspartiene, og ikke minst landbruksministeren, bruker
sin autoritet til å fortelle regjeringspartiene at det er fornuftig
å få fram saker knyttet til både dette med opptrappingsplanen for
trygg matproduksjon på norske ressurser og dette med å få en grundig
risiko- og sårbarhetsanalyse, ikke minst basert på klimaet og geopolitiske
forhold som påvirker dette. Det er jeg forundret over. Ville det
ikke vært klokt å få en slik diskusjon fram for Stortinget? Ville
ikke det gagnet helheten i diskusjonene våre å se ting på en litt
bredere måte? Da hadde vi sluppet å få utsagn som dem Jegstad trakk
opp – og som for så vidt andre har vært innom – om å få fisk inn
i selvforsyningsgraden, som jo ikke kan plasseres inn i selvforsyningsgraden
for jordbruksvarer. Fisk er vanskelig å få inn der. Det kan godt
hende at den norske befolkningen skal spise mer fisk i tiden framover,
og sånn sett at den norske jordbruksproduksjonen skal ned, men da
skjer det jo som en omlegging av kostholdet og ikke som del av tenkningen
her i denne sal om hvilken betydningen fisk har eller ikke har.
Derfor er jeg
forundret over at regjeringspartiene velger å stemme mot de tre
forslagene som er fremmet, og jeg er spesielt forundret over at
en velger å stemme mot forslagene nr. 1 og 2. Jeg tror den debatten
hadde gjort seg veldig godt i Stortinget, og jeg tror også det hadde
vært en god øvelse for regjeringen å få fram de perspektivene i
noe av det som kanskje er vår viktigste oppgave, å trygge befolkningen.
Presidenten: Presidenten
gjør for ordens skyld oppmerksom på at det ikke er votering i Stortinget
i dag, siden representanten var inne på det.
Neste taler er
Geir Pollestad, deretter Olav – nei, Olaug Bollestad.
Geir Pollestad (Sp) [11:51:55 ] : Ein liten, men kanskje stor,
forskjell der!
Eg må seia, etter
å ha følgt debatten i dag, at eg er veldig oppglødd over det engasjementet
som har vore for denne saka frå opposisjonen, og ikkje minst frå
Senterpartiet sine representantar. Det er eit forslag som ikkje har
adresse først og fremst til voteringa i morgon, men til valet i
2021. Me må skapa eit engasjement rundt det norske jordbruket og
korleis me skal byggja det vidare. Det er mi klare oppfatning at
det er eit stort engasjement for desse spørsmåla i landbruket og
i landbruket sine organisasjonar.
Eg meiner det
er nokre grunnleggjande svakheiter med dei relativt få innlegga
som har vore frå regjeringspartia. Det eine er at dei ikkje erkjenner
og tek avstand frå det desse partia gjorde våren 2014. Det var eit
eksperiment med sentralisering og strukturdriving som eg meiner
ein burde ha teke klart avstand frå viss ein er einig i det målet
ein har sett.
Det neste som
det er grunnleggjande ueinigheit om, er synet på beredskap, altså
kva me skal ha beredskap mot, og korleis denne beredskapen skal
vera organisert.
Den debatten som
eg håper dette forslaget vidare vil utløysa, skal ikkje vera ein
debatt som set kraftfôrkrevjande produksjonar opp mot andre produksjonar, det
skal ikkje vera ein debatt som set sentrale strøk opp mot distrikta,
det skal ikkje vera ein diskusjon som set dei som har stålfjøs,
opp mot dei som har trefjøs. Dette skal vera ein debatt som eit
samla landbruk i Noreg skal koma styrkt ut av, for det er røffe
tider for primærprodusentar av mat. Det er diskusjon om klima, det
er diskusjon om dyrevern, og stadig færre har eit forhold til matproduksjon.
Då må me ha eit felles prosjekt for jordbruket som òg treffer utanfor
jordbruket sjølv.
Så vil eg åtvara
mot å gjera dette til ein diskusjon om fisk eller kjøt, for det
er totalt meiningslaust. Hadde det vore slik at me skulle hatt 100
pst. forsyning av energibehovet vårt i form av jordbruksprodukt,
ja, så ville eg forstått det, men her er det altså eit forslag om
minst 50 pst. sjølvforsyning. Fisk er òg ein viktig del av beredskapen, og
eg trur at fiskerinæringa og landbruksnæringa når alt kjem til alt,
har veldig mykje til felles.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:55:05 ] : Jeg har fått
noen spørsmål, og jeg skal prøve å svare på dem så godt jeg kan.
Det er brukt en del historiefortelling fra første og andre verdenskrig,
og det er viktig å ta med seg at det har vært utfordringer i historien.
Men det er også slik at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
i 2017 fikk utarbeidet en ROS-analyse nettopp på bakgrunn av selvforsyning,
som det er kjempeviktig å ta med seg. Det som ble funnet da – og
det er to år siden og ikke langt tilbake til første eller andre
verdenskrig – var at det ikke da var hendelser med høy risiko for norsk
matforsyning, men en pekte på at det var klimaendringer som på lengre
sikt faktisk kan føre til at forutsetninger i rapporten blir endret.
Det er jo en kjempeviktig diskusjon, for, som representanten Aasland
sa, er det ikke noen kvikkfiks, for det er mange ting som henger
sammen.
Ja, jeg mener
at mat og matforsyning er en del av vår beredskap. Det mener også
regjeringen. Men spørsmålet er: Hvordan er det store trusselbildet
nå? Da er det slik at jeg må forholde meg til det som direktoratet
faktisk har utredet i ROS-analysen. Men jeg vil følge dette, og
derfor var det viktig for meg også å få på plass en klimaavtale
med bondeorganisasjonene, for det var det som ble pekt på som kanskje
den største utfordringen for selvforsyning og matproduksjonen framover
i Norge. Da blir forskning – nye kornsorter eller bedre frøkvalitet
– viktig, samtidig som vi sikrer god agronomi og vet hvordan vi
skal dyrke og bruke våre egne produkter.
Samtidig er vi
klar over at verden endrer seg mye fortere enn det den gjorde før.
Der synes jeg at opposisjonen har et poeng når en sier at vi må
følge dette tett, for det er slik at verden endrer seg fort i forhold
til for 100 år siden. Det betyr at vi også må være endringsvillige når
den tid kommer. Men i en prioritering nå mener jeg at når Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har sagt at det ikke er der fokuset
er nå, men at vi må følge det ut fra klimaspørsmålet, er det det
vi må prioritere. Og det var landbrukets organisasjoner enig i,
slik at vi fikk til en klimaavtale.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger før i debatten og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:58:17 ] : Representanten Bjørke
tok poenget på kornet. Dersom du produserer på egne ressurser, blir
det ikke overproduksjon – helt presist. Representanten sa at driftsbygninger
ikke er tilpasset arealet. Man har ikke tenkt økonomi og å drive
arealet på en god måte. Innovasjon Norge må få en oppstrammer med
tanke på dette faglige faktum som representanten Bjørke nå la vekt
på.
Det er gammel
og god kunnskap om protein – tidlig slått av gras og mye kløver
i fôrblandingen, og raps og rybs i vekstskifte er positivt for proteinbalansen.
Jeg vil bare si
til slutt: Merknaden om lønnsomhet ved å produsere med en ytelse
som er tilpasset norske naturressurser og arealer, er kjernen. Til
statsråden vil jeg si: Direktorat er bra, men det å tenke sjøl og
ta ansvar ut fra kjent kunnskap er det viktigste. Når vi nå snakker om
klima, er det den utfordringen som setter dette ytterligere på spissen,
til fordel for norske arealer.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
Votering, se tirsdag 17. desember